Search

Bakkestuen, V, Erikstad, L, Magnussen, K, Lindhjem, H., Skrindo, A, Nybø, S og Teien, K. T. 2022. Metode for avgrensning av areal som påvirkes av nedbygging av natur. Influensområder av nedbygging og inngrep. NINA Rapport 1989. Norsk institutt for naturforskning. NINA og Menon har i dette oppdraget fra Miljødirektoratet vurdert mulige metoder for vurdering av arealet som påvirkes av ulike typer inngrep. Vi foreslår et metodisk rammeverk som kan brukes i følgende faser av planlegging av inngrep: 1) Valg av arealer for utbygging i tidlig fase og på svært grov skala og 2) Valg av arealer (scoping) for utbygging i en tidlig fase, konseptvalgfase eller i fasen før det fastsettes et konsekvensutredningsprogram for mer spesifiserte områder. Metode for vurdering av konsekvensutredninger (KU) for klima og miljø omfattes ikke av dette prosjektet, selv om metoden som foreslås kan ha relevans også i KU-fasen. Andre anvendelser, slik som utforming av konkrete virkemidler for å redusere inngrep og arealbruk, er heller ikke vurdert, men vil kunne være en naturlig forlengelse av dette arbeidet. Vi mener at størrelsen på arealet som ved ulike typer nedbygging vil få en vesentlig reduksjon/ forringelse av økosystemtjenester (influensområdet) (total påvirkning og effekt) vil være en funksjon av tre faktorer (A, B og C): • A – direkte berørt/nedbygd areal • B – areal som indirekte påvirkes av inngrepet (= influensområdet) • C – effekt på naturverdier og naturgoder Vi foreslår et forenklet metodisk rammeverk som på overordnet nivå og i tidlige faser av planleg-ging vil vise på kart hvilke områder som direkte blir påvirket av nedbygging (A) og hvordan dette påvirker total inngrepspåvirkning i det konkrete området. Vi omtaler også hvordan en kan gå fram (og hvilke data som kan brukes) for å utarbeide kart som viser arealer som indirekte blir påvirket av inngrepet (B). Videre omtaler vi viktige faktorer som bør inngå i en vurdering av direkte og indirekte konsekvenser av inngrepet (C). Sistnevnte punkter krever imidlertid mer utviklingsarbeid enn det som har vært mulig innenfor dette prosjektet. Vi viser hvordan infrastrukturindeksen og relevante økologiske grunnkart, kan brukes som grunnlag for å modellere arealer som blir direkte og indirekte påvirket av ulike typer inngrep (A + B). Vi viser gjennom noen eksempler hvordan dette kan gjøres og forenkles til terskelverdier for et slags trafikklyssystem, som gir grunnlag for å dele inn områdene som omfattes inn i følgende kategorier: • Rød sone: Svært stort influensområde • Gul sone: Stort influensområde • Grønn sone: Moderat/lite influensområde Metoden gjør det mulig å gjøre en overordnet vurdering av grad av influensområder i en tidlig fase av prosjekter. Dette gir et grunnlag for å unngå videre planlegging av inngrep som vil ha stor eller svært stor påvirkning på natur og naturgoder. Valg av faktorene som inngår i vurdering av B og av konsekvens av nye inngrep for naturgoder (C), må avklares ut fra hvilke hensyn som i størst grad skal ivaretas, men vi anbefaler at i alle fall følgende egenskaper dekkes: • Grad av inngrep i områdene fra tidligere av • Sentrale naturgoder • Økologisk tilstand, viktig naturmangfold og grønn infrastruktur/konnektivitet I prosjektet viser vi hvordan data som inngår i infrastrukturindeksen kan brukes som et grunnlag for å utarbeide kart over direkte påvirkede områder. Vi foreslår også hvordan ytterligere data i landskapstypekartet kan brukes som grunnlag for å utarbeide kart over indirekte påvirkede arealer (B), mens vurdering av økologisk tilstand og naturgoder (C) vil kreve mer utvikling. Vi mener det er behov for å videreutvikle metoden før den tas i bruk fullt ut. Anbefalingene omfatter behov for å konkretisere hvilke faktorer/indikatorer (og hvilke data som bør inngå i B og C, og hvordan disse vurderes og beregnes. Det må også utvikles metoder for å vurdere effekt på økologisk tilstand og verdien av naturgoder i arealene som påvirkes direkte og indirekte. Vi anbefaler at et sluttprodukt av dette arbeidet bør inngå som del av det økologiske grunnkartet, slik at det kan tas i bruk i planlegging. Bakkestuen, V, Erikstad, L, Magnussen, K, Lindhjem, H., Skrindo, A, Nybø, S og Teien, K. T. 2021. Metode for fastsetting av areal som påvirkes av nedbygging av natur. Influensområder av nedbygging og inngrep. NINA Rapport 1989. Norwegian Institute for Nature Research. In this assignment from the Norwegian Environmental Agency, NINA and Menon have assessed possible methods for assessing the areas that are affected by various types of interventions. We propose a methodological framework that can be used in the following phases of planning interventions: 1) Selection of areas for development in the early phase and on a very rough scale and 2) selection of areas (scoping) for development in an early phase, concept selection phase or in the phase before an impact assessment program is determined for more specific areas. The method for assessing impact assessments (KU) for climate and environment is not covered by this project, although the proposed method may also be relevant in the KU phase. Other applications such as design of specific measures to reduce encroachment and land use, have not been considered either but could be a natural extension of this work. The size of the impacted area (the area of influence) will be, seen from our perspective, a function of the following three factors: • The area that is directly affected (A) • The area that is indirectly affected (B) • Direct and indirect consequence/impact of the intervention (severity) in the form of reduced ecological status and ecosystem services (C). We show how the infrastructure index and relevant ecological base maps can be used as a basis for modelling areas that are directly and indirectly affected by different types of interventions (A and B). We show some examples of how this can be done and simplified to threshold values for a kind of traffic light system, which provides a basis for dividing the areas covered into the following categories: • Red zone: Very large area of influence • Yellow zone: large area of influence • Green zone: Moderate/small area of influence. The method makes it possible to make overall assessment of the degree of areas of influence in an early phase of projects. This provides a basis for avoiding further planning interventions that will have a large or very large impact of nature and ecosystem services. The choice of factors that are included in models and/or assessment of B and for assessment of the consequences of new interventions on ecosystem services (C) must be clarified on the basis of which considera-tions are to be taken into account, however, we recommend that at least the following factors are included: • Degree of intervention in the areas from before • Important ecosystem services • Ecological condition, important biodiversity and green infrastructure/connectivity We propose a simplified methodological framework, which, at the overall level and in the early stages of planning, will show on a map which areas that are directly affected by the intervention (A) and how this affects the total intervention impact in the specific area. We also discuss how one can proceed (and what data can be used) to find out how to prepare maps that show areas that are indirectly affected by the intervention (B). Furthermore, we discuss important factors that should be included in an assessment of direct and indirect consequences of the interventions (C). In this project, we show how data from the infrastructure index can be used as a basis for preparing maps of directly affected areas. We also propose how more data from ecological base maps can be used as a bases for preparing maps of indirectly affected areas (B), while assessment of ecological condition and ecosystem services (C) will require more development. There is a need to further develop the method before it is fully implemented. The recommendations include the need to specify which factors /indicators (and which data can be used) that should be included in B and C, and how these are assessed and calculated. Methods must also be developed to assess the effect on the ecological condition in the areas that are directly and indirectly affected. We recommend that an end product of this work should be included as part of the official collection of ecological base maps, so that it can be used in planning.

Kyrkjeeide, M.O., Evju, M., Pedersen, B., Magnussen, K., Dervo, B., Handberg, Ø.N., Bakkestuen, V., Mjelde, M., Brandrud, T.E., Jansson, U., Øien, D.-I., Gundersen, H., Lyngstad, A., Christie, H., Hamre, Ø. & Daverdin, M. 2022. Oppfølging av «Trua natur». Oppdaterte kunnskapsgrunnlag og forslag til videreutvikling av metodikk. NINA Rapport 2136. Norsk institutt for naturforskning Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA, Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og NIVA på oppdrag fra Miljødirektoratet. Resultatet var metodikk for å foreslå tiltak som bedrer statusen til trua arter og naturtyper, samt 124 såkalte kunnskapsgrunnlag hvorav 90 arter og 34 naturtyper var vurdert i henhold til metodikken. I 2018 lå Rødlista for naturtyper 2011 til grunn for målsetting og vurdering av naturtypene. Rødlista for naturtyper 2018 ble lansert samtidig med at «Trua natur» ble ferdigstilt. Det var en betydelig omlegging av metoder i Natur i Norge (NiN) mellom utarbeidelse av rødlistene fra 2011 og 2018. Dette har gitt lite samsvar mellom en del av vurderingsenhetene i 2011 og 2018. I denne rapporten presenteres arbeidet med å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for 15 naturtyper som inngikk i «Trua natur»-prosjektet i 2018. Metodikken er som før, men med noen nye tillegg. De oppdaterte kunnskapsgrunnlagene publiseres som vedlegg til rapporten. Et standardisert sammendrag (syntese) av hvert kunnskapsgrunnlag er presentert i vedlegg. Oppdateringen av 15 naturtyper har resultert i 16 nye kunnskapsgrunnlag. For 15 av de 16 naturtypene er det satt hovedmål om endret rødlistekategori ett trinn ned, mens for én naturtype (kilde-edelløvskog) er målet å beholde rødlistekategori (VU). Det er foreslått tiltakspakker med >75% måloppnåelse for 13 av naturtypene, mens det for de tre ferskvannstypene ikke er foreslått tiltakspakker. Det er vurdert tiltakskostnader for 60 tiltak. I de reviderte kunnskapsgrunnlagene er det lagt til en analyse av hvilken effekt de ulike foreslåtte tiltak og tiltakspakker har på omfanget og styrken av truslene naturtypene står overfor. Videre illustrerer vi hvordan effektanalyser kan vise hvilke muligheter og begrensinger som er knyttet til kunnskapsgrunnlagene i en forvaltningssammenheng. Analysen viser at kunnskapsgrunnlagene ikke utgjør et tilstrekkelig grunnlag til å kunne rangere tiltakspakkene etter forvaltningseffekt eller kostnadseffektivitet på en entydig måte. Selv om det er stor usikkerhet i prioriteringsrekkefølgen blant tiltakspakkene, vil en likevel forvente å oppnå en tilsiktet, økt samla forvaltningseffekt ved implementering av et begrenset utvalg av tiltakspakkene. Å velge tiltakspakker med høy estimert forvaltningseffekt forventes å gi høyere total forvaltningseffekt enn prioritering mht. kostnader. Vi har påpekt noen behov for videreutvikling av Rød til grønn-metoden og videre arbeid med «Trua natur». Disse omhandler hvordan sette mål, protokoller for prioritering, arbeid for å sikre høyere presisjon i kostnadsberegninger, hvordan angi nytte og hvordan innarbeide usikkerhet.

Åström, J., Birkemoe, Dahle, S., T., Davey, M., Ekrem, T., Endrestøl, A., Fossøy, F., Nystad Handberg, Ø., Hanssen, O., Magnussen, K., Majaneva, M.A.M., Navrud, S., Staverløkk, A., Sverdrup-Thygeson, A., Ødegaard, F. 2020. Forslag til nasjonal insektovervåking - Erfaringer fra et pilotforsøk samt en nytte-kostnadsanalyse. NINA rapport 1725. Norsk institutt for naturforskning. Bakgrunn og oppdrag Insekter dominerer dyrelivet i mange terrestriske økosystemer, både i mangfold, antall og til og med i biomasse (Bar-On m.fl. 2018). De spiller en essensiell rolle både som nedbrytere, plantespisere og som føde for andre dyr og utfører viktige økosystemtjenester som for eksempel pollinering og skadedyrsregulering. Insekter er derfor grunnleggende for økosystemenes funksjon og deres betydning er vanskelig å overvurdere. Det er likevel krevende å identifisere, kartlegge og overvåke insekter gitt deres store variasjon i mengde, forekomst og antall arter. Grunnleggende kunnskap om forekomst, utbredelse og individantall er derfor fortsatt ganske sporadisk, - ikke minst i Norge (Åström m.fl. 2019). I forhold til andre organismegrupper vet vi relativt lite om insekter. Internasjonalt har insekter fått økt fokus etter en lang rekke urovekkende funn for pollinerende insekter (se f.eks. Potts m.fl. 2016), og i det siste årene har dette omfattet rapporter om nedgang hos insekter generelt. Flere aktuelle og bemerkelsesverdige studier viser kraftige nedganger hos insekter (Hallman m.fl. 2017, Selbold m.fl. 2019, Lister & Garcia 2018, Brower m.fl. 2018), og tonen i den vitenskapelige rapporteringen har til tider vært dramatisk (Sánchez-Bayo & Wyckhuys 2019). Selv om vi sannsynligvis ikke risikerer å miste alle insektene slik den sistnevnte rapporten beskriver, tyder det likevel på at vi nå kan oppleve en alvorlig reduksjon av både mangfold og mengden insekter i terrestriske miljøer. Dessverre gjør det manglende omfanget av data at vi ofte står med flere spørsmål enn svar. Vi mangler tidsserier for å dokumentere eventuelle forandringer i norsk insektfauna, med unntak av en brøkdel av artene som tilfeldigvis har blitt studert av enkelte forskere eller kortere prosjekter med snevrere artsfokus. Per i dag savner vi fortsatt en regulær og generell overvåking av insekter i Norge, og det er nødvendig med en målretta innsats for å øke kunnskapen om utviklingen i insektfaunaen. Det bør derfor etableres en generell og kontinuerlig nasjonal insektovervåking. Denne rapporten sammenfatter resultatene fra en pilotstudie i 2019 der vi testet ut diverse praktiske metoder som et ledd i å etablere en generell insektovervåking i Norge. Arbeidet er gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet, og bygger på et tidligere prosjekt fra 2018 som sammenfattet kunnskapsgrunnlaget til insekters utvikling i Norge og behovet for økt nasjonal insektovervåking (Åström m.fl 2019). Leseren henvises til den rapporten for en mer utførlig diskusjon omkring statusen for insekter, overvåking generelt, samt spesifikke metoder knyttet til insektovervåking. Grunnpilaren i det foreslåtte opplegget er et fast nettverk av overvåkingsruter der insekter samles inn ved bruk av Malaisefeller og identifiseres ved hjelp av DNA-metastrekkoding og kvalitetssikres ved morfologisk identifisering. Innsamlingen komplementeres med vindusfeller i skogshabitater, der biller er en spesielt viktig insektgruppe som i mindre grad fanges i Malaisefeller. Metodene samler bredt innen insektsamfunnet, men dekker ikke alle databehovene for alle insektgrupper. Vi forventer derfor ikke at dette opplegget vil erstatte pågående eller planlagt overvåking av spesifikke insektgrupper. Vår pilotstudie i 2019 ble gjennomført med formål om å svare på følgende praktiske spørsmål: • Hvordan bør fellene driftes gjennom en sesong, med tanke på type, fabrikat, konserveringsvæske og tømmingsintervall? • Hvordan kan fellefangstene prosesseres på en realistisk måte, både gjennom morfologisk identifisering og DNA-metastrekkoding? • Hvor effektive er fellene for å kartlegge lokale og regionale insektsamfunn? • Kan innsamlingslokalitetene samlokaliseres med en planlagt arealrepresentativ naturovervåking (ANO) eller andre landsdekkende prosjekt? I tillegg til disse spørsmålene og flere aspekter rundt metodikk for måling av tilstanden for insekter, inneholder denne rapporten også en kost-nytte analyse av en fremtidig generell nasjonal insektovervåking, som har blitt utført av Menon Economics. Omfang av datainnsamling Naturlige variasjoner av værforhold og insektenes egen utvikling, både innen og mellom år, gjør det nødvendig å overvåke insektene gjennom hele den aktive sesongen. Statusmålinger ved kun et fåtall korte innsamlinger er vanskelige å sammenligne på tvers av år og risikerer å bli ubrukbare fordi man ikke klarer å vurdere endringer i utviklingstrender ved å kompensere for tilfeldige effekter statistisk. Vi foreslår derfor at man gjennomfører en kontinuerlig innsamling av insekter gjennom hele den aktive sesongen. Den aktive sesongen strekker seg fra rundt midten av april til midten av oktober, men kan være kortere i høylendt og nordlige strøk. Hvis man tømmer fellene annenhver uke slik det kan være nødvendig for å avdekke variasjon i arter og mengder, betyr dette i praksis mellom 10 og 15 datainnsamlinger per lokalitet hvert år. Insekter er en så stor og variert organismegruppe, og Norge er et så variert land, at det er praktisk umulig å overvåke alle arter i alle regioner og økosystemer. Noen prioriteringer må gjøres. Vi foreslår derfor at man deler inn de terrestriske økosystemene i noen få hovedtyper som skiller seg såpass mye i artssammensetning og menneskelig påvirkning at de krever en separat overvåking. Vi anbefaler å starte med hovedtypene «Jordbruksområder» og «Skog», og deretter «Fjell» ved en eventuell utvidelse. Urbane områder kan inkluderes med en begrenset ekstra kostnad ved å samarbeide med andre overvåkingsprogrammer dersom de blir finansiert, for eksempel prosjektet «Tidlig varsling av fremmede arter». Vi understreker at dette forslaget er en prioritering og ikke dekker alle økosystemer. For hver slik hovedtype vurderer vi at man trenger å besøke omtrent 200 lokaliteter fordelt over hele landet to ganger over en tidsperiode på 8-10 år for å kunne oppdage 1-5% av årlige bestandsforandringer. Tallene baseres på tidligere modelleringer av internasjonale data (Lebuhn m.fl. 2012), og bør revideres etter noen års erfaringer i et nasjonalt program. Man kan øke kostnadseffektiviteten ved at lokalitetene besøkes i et forskjøvet skjema, dvs. at man besøker en fjerde- eller femtedel av lokalitetene hvert år. Ved overvåking av to øko-systemer kan man dermed besøke 100 lokaliteter totalt på landsbasis hvert år (50 + 50). Presisjon for datainnsamling Erfaringene fra pilotforsøket bekreftet våre forhåndsvurderinger om at manuell identifisering av taksonomiske eksperter ikke er praktisk gjennomførbart for de prøvemengder som kreves i en slik overvåking. Det er rett og slett for tids- og arbeidskrevende. Identifisering av insektene ved hjelp av DNA-metastrekkoding fremstår derfor som den eneste mulige kostnadseffektive løsningen til informasjon på artsnivå. Med denne teknologien analyserer man arvestoffet for alle arter i en felle samtidig, og man får et estimat på den relative mengden DNA for hver identifiserte art. Uten DNA-teknologi må man velge alternative opplegg som for eksempel registrering av en total biomasse for alle arter. Vi vurderer dette som et for grovt mål for å kunne gi et godt nok kunnskapsgrunnlag, særlig hvis man vil kunne forklare trendene og identifisere mulige tiltak. DNA-metastrekkoding utvikler seg raskt som metode, og vi kan nå samtidig kartlegge og over-våke innen-artsvariasjon, noe som muliggjør populasjonsgenetiske analyser for enkeltarter. Vårt pilotforsøk viste at den antatt mest økonomiske metoden for DNA-metastrekkoding, ikke fungerer godt nok for å kunne anbefales. Denne metodikken omfattet å analysere den filtrerte etanolen fra insektfellene, men vi fant betydelig færre arter sammenlignet med en tradisjonell morfologisk kontrollidentifisering av biller og et utvalg av veps. Dette var ikke kjent ved planleggingen av pilotforsøket, men bekreftes av en nylig publisert studie fra Sverige (Marquina m.fl. 2019). Vi har derfor testet alternative teknologier for ekstraksjon av DNA fra insektene. Både knusing og ikke-destruktiv lysering (tilsetting av en lyseringsbuffer) av insektene økte deteksjons-evnen betydelig, og vi fant omtrent dobbelt så mange arter sammenlignet med metastrekkoding av den filtrerte etanolen. Ikke-destriktiv lysering har fordelen av at den både er billigere og raskere og at den til stor grad bevarer insektene for en senere morfologisk kontrollidentifisering eller for langtidslagring. Selv om denne teknikken i dag ikke er perfekt, i og med at den ikke klarer å identifisere samtlige arter, anbefaler vi likevel lysering og DNA-metastrekkoding som hovedmetode i en løpende overvåking. Vi ønsker å understreke at det i dette pilotstudiet i ett enkelt om-råde på ca. 7 km over en kort tidsperiode ble påvist ca. 3000 arter av insekter, noe som utgjør ca. 15% av det antatt totale antallet av insekter i Norge. Dette inkluderer alle taksonomiske grupper, som f.eks. tovinger som tradisjonelt er svært vanskelig å bestemme med morfologiske metoder. Vi anser derfor at den planlagte metodikken for nasjonal overvåking har et stort potensiale for å generere nye og viktige data som tidligere ikke har vært mulig. Samfunnsanalyser av variasjonen i artsmangfold viser en klar strukturering mellom lokaliteter og tidspunkter innen området på kun 7 km og en relativt liten effekt av felletype, konserveringsvæske og ikke-destriktiv lysering eller knusing av insektene. Dette betyr at en overvåking av samfunnsendringer vil kunne gjennomføres med de fleste metodene vi har testet i denne pilotstudien. Våre resultater indikerer at forekomsten av ulike arter kan skille seg betydelig mellom lokaliteter, også i nærliggende lignende miljøer. Videre forekommer mange arter ganske tilfeldig i en gitt felle på en lokalitet. Da selve fellene ikke fanger alle insektarter (hele diversiteten) på en lokalitet, klarer man altså ikke å observere hele mangfoldet på lokaliteten. Man ville hatt den samme utfordringen selv om man hadde en perfekt identifiseringsmetode (der hvert eneste individ i en felle kan bestemmes til art). Resursene anbefales derfor heller å brukes mer effektivt ved å øke antall felleprøver fremfor å finne en perfekt identifiseringsmetode av innsamlede prøver. Mer generelt viser våre resultater at det er svært utfordrende å observere alle arter for en så stor artsgruppe som insekter, selv i et relativt lite område. Dette tydeliggjør forskjellen mellom kartlegging på den ene siden, der man prøver å beskrive hele artsmangfoldet, og en overvåking på den andre siden, der man prøver å følge med på utviklingstrendene på et høyere taksonomisk eller en grovere geografisk skala. I et realistisk overvåkingsprogram må man akseptere at man ikke klarer å kartlegge hele diversiteten i hvert enkelt område. I stedet må man overvåke tilstand og trender over større arealer. På denne måten skiller overvåking av insekter seg fra overvåking av flere andre organismegrupper, der det lokale artsmangfoldet er mer begrenset. Organisasjon og samlokalisering En samlokalisering av innsamlingslokalitetene med andre overvåkingsprogram kan by både på effektiviseringer og synergier da man kan kombinere kostnader ved innsamling og tolkning av data på tvers av flere prosjektene. Dette kan gi bedre statistiske analyser enn hva prosjektene ville klart hver for seg. En samlokalisering med en planlagt landsdekkende arealrepresentativ naturovervåking (ANO) ser ut til å være praktisk gjennomførbar for lokaliteter i skogsområder og i fjellområder (hvis man ønsker å overvåke insekter der også), men vil ikke være mulig for jord-bruksområder. ANO sine tilfeldig plasserte ruter treffer helt enkelt ikke ofte nok på jordbruksområder i et land som Norge, der dyrkbar mark dekker en relativt liten andel. Lokaliteter i jordbruksmark kan velges ut på en statistisk robust måte i samsvar med metodikken til ANO, men kan ikke forventes å overlappe med en pågående eller annen planlagt overvåking. Disse lokalitetene vil dermed utøke det totale antallet ANO-ruter hvis en insektovervåking samtidig gjennomfører en ANO-kartlegging, noe vi anser å være gjennomførbart. En ANO-kartlegging vurderes å gi et godt og detaljert bilde over floraen ved overvåkingslokaliteten. Evnen til å tolke resultatene og identifisere årsakssammenhenger bak observerte endringer i insektforekomster er i stor grad avhengig av kvaliteten og oppløsningen på de forklaringsvariablene som kan analyseres sammen med funnene. Evnen til å ekstrapolere funnene og trendene til større arealer er i sin tur avhengig av hvilket geografisk omfang disse forklaringsvariablene er tilgengelige på. Mange insekter kan forflytte seg over relativt store arealer og de vil ofte påvirkes like mye av et helt landskap med noen kilometers radius, som av det lokale miljøet. Et overvåkingsprogram bør registrere relevante lokale forhold, men dette kan være krevende å gjennomføre på en større skala. Vi har også blitt spurt om å vurdere om dette prosjektet kan brukes for å samle inn data til Natur i Norge (NiN) og Landskogstakseringen. Begge disse oppgavene vurderes som gjennomførbare rent praktisk, men vil innebære en merkostnad for prosjektet. Dataene i seg selv kan være brukbare som forklaringsvariabler selv om de blir samlet inn på lokal skala (500x500m for NiN, sirkel med radius 8.92m for Landskogstakseringen). Slike data er sannsynligvis mer interessante hvis de blir samlet inn over et større område. Tilgjengeligheten av eksisterende data på en heldekkende nasjonal skala har stor verdi som forklaringsvariabler for en nasjonal insektovervåking. Dette gjelder også for eksempel data på tilstand og skjøtsel innen landbruket. Detaljerte data på arealbruk som f.eks. avlinger, antall beitedyr, bekjempnings-midler, grøftekanter, åkerholmer og tilstand for semi-naturlige gressmarker er verdifulle forklaringsvariabler for lokale insektforekomster, men er utfordrende å samle inn for et enkelt overvåkingsprosjekt. Tilgjengeligheten av høyoppløste nasjonale data på arealbruk er derfor viktige komponenter for en nasjonal insektovervåking, men som prosjektet ikke kan forventes å samle inn selv. Kostnader og nytteverdi Det anbefalte forslaget vil innebære et betydelig kunnskapsløft for å vurdere tilstanden for insekter i Norge og vil gjøre det mulig med tidlig oppdagelse av bestandsendringer og knytte dette til relevante påvirkningsfaktorer. Uten en slik satsing vil de store kunnskapshullene vi har i dag forbli tomme. Kostnaden for et slikt opplegg beregnes til omtrent 20 millioner kroner per år. Kostnadsberegningene er av nødvendighet foreløpige, men basert på våre erfaringer så langt. Det er trolig at DNA-teknologien på sikt kommer til å gå ned i pris. Dette vil kunne gi noen kostnadsbesparinger. Omtrent 60% av kostnaden er likevel knyttet til personalkostnader ved feltarbeidet relatert til drift av fellene, og det er mulig at innsamlingen kan effektiviseres ved at man tømmer fellene sjeldnere. Våre foreløpige resultater tilsier at felletømminger hver måned kan fungere, og at også propylenglykol bevarer DNA bedre enn tidligere antatt. Men en eventuell degradering av DNA fra propylenglykol bør undersøkes nærmere utover det vi har klart å gjøre i dette begrensete pilotprosjektet. En videre uttesting av dette kan med fordel gjøres i samarbeid med en pågående uttesting av insektovervåking i hule eiker i løpet av 2020. Der vil vindusfeller være en viktig fangstmetode, og propylenglykol kan være nødvendig for å unngå fordamping eller fortynning i disse feller. Det kan også være mulig å bruke frivillige eller offentlige organisasjoner til å drifte fellene, men vi vurderer den praktiske gjennomføringen og koordineringen av et stort nettverk som logistisk krevende. Det er derfor usikkert om bruk av frivillige vil gi kostnadsbesparelse sammenlignet med et mindre antall faste personer som drifter fellene. Hvis betydelige kostnadsbesparinger viser seg å være mulig, anbefaler vi å utvide antallet økosystemer som overvåkes til at også omfatte fjellområder. Lagring av DNA-materialet fra fellefangstene er gjennomførbart og bør prioriteres innenfor budsjettet for prosjektet. Langtidslagring av hele fellefangster kan i tillegg skape store verdier for taksonomer og sikre en god tidsserie som ikke er avhengig av utviklingen innen DNA-teknologi, men må sannsynligvis finansieres utenfor dette prosjektet da slike lagringsmuligheter per i dag ikke finnes. Vi har tatt høyde for en løpende kostnad for lagring i budsjettberegningene for programmet, men per i dag savnes det et lager som har kapasitet til å ta hand om de volumer som kreves etter mer enn 2-3 år. Vi understreker at vi ikke har tatt med eller vurdert kostnadene for å bygge et slikt lagerrom i dette prosjektet. Som et alternativ til en langtidslagring av alle prøver kan man bruke en rullerende korttidslagring. En korttidslagring på et par år er essensielt for at man skal kunne gå tilbake i prøvene og validere uventete funn fra DNA-metastrekkoding, eller plukke ut individer for å lage strekkoder (referansesekvenser) der disse mangler. En slik lagring er mulig å gjennomføre ved å bruke tilgengelig lagringskapasitet. Nytten av overvåkingstiltaket er først og fremst evnen til å oppdage større endringer i insektfaunaen over tid. Overvåking er viktig for at det overhodet skal være mulig å gjennomføre tiltak for å ivareta insektbestanden på et ønskelig nivå før det er «for sent». Det er mye som tyder på at det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre et insektovervåkingssystem. For å få full effekt av et slikt program må man imidlertid være sikker på at overvåkingen og informasjonen fra denne medfører at det gjennomføres tiltak tidligere enn det som ellers ville blitt gjort, slik at samfunnet faktisk oppnår den samfunnsøkonomiske nytten som tiltaket kan gi. Det er vurdert en rekke ulike ambisjonsnivåer for overvåkingsprogrammet, med ulike kostnader og potensielt ulike nyttevirkninger. Det er stor usikkerhet i tallmaterialet knyttet til hvor mye mer eller mindre av tidstrender og årsakssammenhenger som oppdages ved å øke eller minke ambisjons- og kostnadsnivået. Det er også usikkert til hvilken grad kunnskapsnivået påvirker de tiltak som vil bli gjennomført. Denne usikkerheten er såpass stor at det gir lite grunnlag for å si klart at ett ambisjonsnivå for overvåking er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn de andre. Det er imidlertid klart at hvis omfanget/ ambisjonen av overvåkingen er for lav, vil det være vanskelig å peke på mulige tiltak før en eventuell bestandsnedgang har gått for langt. Nytten av å øke ambisjonsnivået til flere økosystemer, eller av å fortette datainnsamlingene slik at man er i stand til å estimere tidstrender for mindre områder, er avhengig av hvor forskjellig ulike habitater og påvirkninger er for insekter i de ulike økosystemene eller områdene. Det vil si at jo mer allmenngyldige funnene er, desto mindre er nytten av å gjennomføre flere undersøkelser, da man bare vil finne mer av det samme. Nivået på denne avveiingen er vanskelig å estimere i forkant, men grunnprinsippet er at nyttetilskuddet av flere områder synker etter hvert som de legges til. Ut fra dette ser det ut som at de mest kostnadseffektive overvåkingsprogrammene er de som identifiserer separate tidstrender i et fåtall habitatstyper eller økosystem (her skog og jordbruk) over hele landet, uten å skille mellom ulike fylker eller kommuner. Disse lar seg gjennomføre til en budsjettmessig kostnad på henholdsvis 10 og 20 millioner kroner per år, for en statistisk kraft på 60 respektive 80%. Også break-even-analysen og verdianslagene både for hva forvaltningstiltak kan koste, hvilke reduksjoner vi kan få i jord- og hagebruksproduksjonen og tidligere estimater for verdien av å bevare biodiversitet inkludert insekter, indikerer at nytten av et slikt ambisjonsnivå kan være større enn kostnadene – igjen gitt at det faktisk kan gjøres noe, og at det gjøres noe, for å hindre uønskede trender. Veien videre Det er ikke mulig på dette tidspunktet å bestemme alle aspekter av et fremtidig overvåkingsprogram. Et program med det omfanget og dybden som skisseres her, vil nødvendigvis påvirkes av de erfaringer man gjør underveis. Det vil også være praktisk utfordrende å starte en overvåking som dekker hele landet fra dag 1. Både felt- og labarbeidet er såpass krevende logistisk at alle tenkbare leverandører i Norge trenger tid for å bygge opp kapasiteten. Vi anbefaler derfor å starte overvåkingen i en mindre region, for eksempel i en landsdel, slik at man kan etablere en effektiv felt- og labrutine som er i stand til å håndtere prøvematerialet i et fullskala nasjonalt overvåkingsprosjekt. Det gir mening at man i oppstartsfasen bruker flere malaisefeller per lokalitet for å kunne teste konsekvensene av ulike tømmingsintervall parallelt. Vi anbefaler videre at overvåkingsprosjektet blir evaluert etter ca. 5 år, dvs. fase 1. Etter 5 år vil man ha et tilstrekkelig datagrunnlag til å estimere den statistiske utsagnskraften i overvåkingen og som kan gi grunnlag for å vurdere hvordan overvåkingen skal bli mest mulig effektiv med hensyn til å oppdage endringer i insektfaunaen og årsaker til dette. Det kan også bli aktuelt å justere overvåkingen i fase 1. Etter fase 1 bør programmet være modent for å gå over i en mer rutinemessig fase 2.

Jakobsson, S., Bakkestuen, V., Barton, D.N., Lindhjem, H. & Magnussen, K. 2020. Utredning av tilgjengelige og relevante datagrunnlag for kategorisering av naturareal. NINA Rapport 1767. Norsk institutt for naturforskning. Arealbruksendringer er i dag den største driveren for tap av biologisk mangfold og natur generelt. Vi trenger derfor styrket politikk og virkemidler for å begrense slike negative effekter. Overordnet betyr det å bedre innarbeide betydningen av natur i private og offentlige beslutninger, dvs. hvordan en best kan differensiere mellom tap av ulike typer natur som grunnlag for virkemidler for å regulere arealbruk. Kategorisering av natur kan gjøres på ulike måter og på ulike skalaer, og ved bruk av ulike typer kartverktøy og metoder, men kan i første rekke gjøres ved bruk av tilgjengelige data. Formålet med dette prosjektet var derfor å gjennomgå og vurdere eksisterende, heldekkende og tilgjengelige datagrunnlag som kan utgjøre et grunnlag for kategorisering av naturarealer med et generelt formål om ivaretakelse av natur, der vi delte opp datagrunnlag i fire temaer: arealtyper med ulike egenskaper, økologisk integritet, økologisk tilstand, økosystemtjenester. Basert på en systematisk gjennomgang av datagrunnlag fra de mest relevante kildene nasjonalt, sammenstilte vi vha. ekskluderingskriterier en oversikt over 23 datagrunnlag som kunne være relevante for kategorisering av naturarealer. Vi gjennomførte en faglig vurdering av mulige tilnærminger til kategorisering av disse datagrunnlagene og beskrev hva en slik kategorisering ville bety ved praktisk bruk (hvilke typer av formål som vil kunne oppfylles). Videre oppsummerte vi styrker og svakheter hos tilgjengelige og heldekkende datagrunnlag, både for enkelte datagrunnlag og for formålet om ivaretakelse av natur basert på de fire temaene. Oppsummert finnes det relativt gode datagrunnlag for kategorisering av økologisk integritet, der vi vurderer Infrastrukturindeksen til å være best egnet for et slikt formål. To styrker med dette datagrunnlaget er den opprinnelige kontinuerlige skalaen som gjør tilpasset kategorisering mulig og at enkelte utbygginger av infrastruktur ikke har veldig stor effekt på selve indeksen. Vi vurderer også at datagrunnlaget for Tilstand vannforekomster egner seg for direkte kategorisering med formål om ivaretakelse av økologisk tilstand. Styrken med datagrunnlaget er tilknyttingen til vanndirektivet og internasjonalt arbeid på økologisk tilstand. I tillegg vurderer vi datagrunnlagene Karplanter – truede arter/ansvarsarter å utgjøre et godt utgangspunkt for videre utvikling av datagrunnlag for kategorisering av økologisk tilstand, særlig da tilsvarende datagrunnlag for andre artsgrupper er under utvikling. Utover disse mener vi at det ikke finnes gode nok datagrunnlag for direkte kategorisering, men diskuterer muligheter ved bruk av f.eks. flere datagrunnlag sammen eller naturtype- og arealdekke data for modell-tilnærminger. Vi foreslår for eksempel en rekke formålsdrevne kombinasjoner av data for å lage nye indekser, og gir forslag til tilnærminger basert på internasjonalt arbeid for kategorisering av naturarealer. Gjennomgangen og vurderingene presentert i denne rapporten, gir en oversikt over hvilke datagrunnlag som finnes tilgjengelige, heldekkende og er relevante for kategorisering for utvikling av virkemidler for bruk av naturarealer. Kategorisering, eller valg av datagrunnlag for kategorisering, vil være avhengig av formål, og må derfor ses i lys av spesifikke formål og virkemidler. I videre arbeid med å velge og utvikle datagrunnlag er det derfor viktig å ikke bruk en slik datadreven vurdering (denne rapporten). Vi anbefaler en mer formålsdrevet vurdering av data, der en også tar hensyn til skala, romlig og temporal oppløsning og usikkerhet i dataene.

Hendrichsen, D.K., Sandvik, H., Töpper, J.P., Olsen, S.L., Hilmo, O., Magnussen, K., Navrud, S., Fleisje, E.M. 2020. Spredningsveier for fremmede arter i Norge. Kunnskapsstatus per 2019. NINA Rapport 1735. Norsk institutt for naturforskning. Fremmede arter utgjør en betydelig trussel mot verdens biologiske mangfold. I denne rapporten presenterer vi kunnskapsstatusen angående spredningsveier for fremmede arter til og i Norge, der «spredningsvei» omfatter alle tilsiktede eller utilsiktede mekanismer som kan føre til at en art kan spre seg fra et geografisk område til et annet. Vi gjennomgår først den internasjonale litteraturen og analyserer deretter dataene fra Fremmedartslista 2018, som en oppfølging og videreutvikling av en tidligere analyse basert på Norsk svarteliste 2012. Hovedfunnene er: De viktigste introduksjonsveier til Norge er rømning/forvilling, forurensning og blindpassasjerer. Det er også blant disse tre introduksjonsveier det kommer flest arter med høy eller svært høy økologisk risiko, selv om den prosentvise andelen av slike arter er høyest blant bevisste utsettinger. Karplanter utgjør majoriteten av artene langs alle introduksjonsveier unntatt egenspredning, men introduseres hovedsakelig via forvilling. Forurensning er den viktigste introduksjonsveien for insekter og sopper; blindpassasjerer for marine arter og øvrige terrestriske invertebrater; og utsettinger for virveldyr og limniske arter. Flest dørstokkarter forventes introdusert som forurensning og blindpassasjerer. Andelen og antallet av dørstokkarter med høy eller svært høy økologisk risiko er også størst langs disse to introduksjonsveiene. Utviklingstrenden i antall fremmede arter er økende, uten tegn til noen nedbremsing eller «metning». Nesten alle introduksjonsveier har hatt sin sterkeste økning i den siste 25-års-perioden. Antall nyregistreringer er positivt korrelert med bruttonasjonalproduktet (BNP). Den antatte utviklingen frem mot 2030 og 2050 er at antall fremmede arter vil øke. Siden antall introduserte arter per krone i BNP har vært synkende, er det imidlertid grunn til å anta at antall nye fremmede arter ikke vil vokse like mye som veksten i befolkning og BNP. Fastmarkssystemer blir kolonisert av flest fremmede arter, med hovedvekt på skogsmark og sterkt endret mark. Den viktigste spredningsveien er her rømning/forvilling, særlig av hageplanter. Dyr og sopper i disse systemene har fremfor alt kommet som forurensning og via egenspredning. I våtmarkssystemer spiller egenspredning en større rolle. De fremmede artene i saltvannsbunnsystemer og marine vannmasser er hovedsakelig dyr som har kommet som blindpassasjerer i forbindelse med skipstrafikk eller via egenspredning fra naboland. Ferskvannsbunnsystemene og limniske vannmasser koloniseres mest via egenspredning. Global oppvarming antas å øke invasjonspotensialet for fremmede arter og å endre deres effekter på stedegen natur. Det foreligger imidlertid hittil ingen systematisk sammenstilling av relevante data for å kunne teste disse forventningene for Norge. Hendrichsen, D.K., Sandvik, H., Töpper, J.P., Olsen, S.L., Hilmo, O., Magnussen, K., Navrud, S., Fleisje, E.M. 2020. Pathways of introduction of alien species in Norway: the state of knowledge in 2019. NINA Report 1735. Norwegian Institute for Nature Research. Alien species pose a significant threat to the world's biodiversity. In this report, we present the state of knowledge concerning pathways of introduction and spread of alien species to and in Norway; a "pathway" being any mechanism that can cause a species to spread from one geographical area to another. As a follow-up of a comparable analysis carried out in 2014, we analyse the data contained in the Norwegian 2018 alien species listing. Our main findings are: The most important pathways of introduction to Norway are escape, contamination and stowaways. In absolute numbers, most species with high or severe ecological impact are introduced along the same pathways, although the highest proportion of these is found among released species. Vascular plants constitute the majority of species along all pathways except unaided dispersal, but most plants have been introduced by escape. Insects and fungi have mainly been introduced as contaminants; marine species and other terrestrial animals mainly as stowaways; whereas freshwater species and vertebrates have mainly been introduced by release.Most door-knockers are expected to be introduced as contaminants and stowaways. The proportion and number of doorknockers with high or severe ecological impact is also largest along these two introductory pathways. The overall temporal trend in the number of alien species is increasing, without any signs of deceleration or saturation. Almost all pathways of introduction had their steepest increase during the past 25 years. The number of new species observations is positively correlated with the gross domestic project (GDP), although the number of species introduced per NOK in GDP has been declining. Therefore, the projected trend towards 2030 and 2050 is that the number of introductions of alien species will increase, albeit not as fast as human population size and GDP. Most alien species have been found to colonise non-wetland terrestrial systems, especially forests and heavily modified nature. The most important pathway of introduction is escape, mainly of garden plants. Animals and fungi occurring in these systems have been introduced as contamination and through unaided dispersal. In wetland systems, unaided dispersal plays a more important role. The alien species in marine systems are mainly animals that have been introduced as stowaways with ships or via unaided dispersal from neighbouring countries. Fresh-water systems are colonized mostly via unaided dispersal. Global warming is expected to increase the invasion potential of alien species and to alter their effects on native nature. So far, however, no systematic compilations of relevant data are available that would allow a test of these expectations for Norway.

Bærum, K.M., Blumentrath, S., Fossøy, F., Hesthagen, T., Bremset, G., Magnussen, K., Navrud, S., Westberg, N.B. & Rød, M.E. 2020. Utredning av tiltaksplaner mot fremmede ferskvannsarter i Norge. En faglig gjennomgang av tiltak og spredningsrisiko sett i sammenheng med nyttekostnadsanalyser for tre områder og fire fremmede fiskearter. NINA Rapport 1924. Norsk institutt for naturforskning Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Samtidig har ferskvannssystemer en noe dyster førsteplass, nemlig å huse flest antall truede arter i verden sett i forhold til alle andre økosystemer. Det er derfor veldig viktig at man tar grep for å redusere den negative påvirkningen fra spredning av fremmede arter i ferskvann. Dette er viktig både for naturmangfoldet i seg selv, men også på grunn av det potensielle store tapet av naturgoder for mennesker som fremmede arter kan forårsake. Denne rapporten legger frem forslag til tiltaksplaner for å begrense fremmede skadelige ferskvannsfisk i tre områder. Tiltaksplanene er knyttet til tre målsettinger definert av Miljødirektoratet: 1) Forhindre spredning av ørekyte vest for vannskillet på Hardangervidda, 2) forhindre at gjedde og suter etablerer seg oppstrøms for Hogga sluse i Telemarkskanalen og 3) fjerne all solabbor fra norsk natur og begrense sannsynligheten for reintroduksjon. Forutsetningen for tiltaksplanene baserer seg på tidligere studier og utredninger for artene i nevnte områder, men et viktig nytt element i denne rapporten er risikovurderinger basert på økologiske analyser i kombinasjon med samfunnsøkonomiske analyser. Denne kombinasjonen muliggjør mer helhetlige vurderinger for valg av tiltaksplan mot fremmede skadelige fiskearter. Vurderingene er basert på en kombinasjon av kvalitativ lokal fiskeøkologisk informasjon, prediksjon fra statistiske modeller som beskriver sannsynlighet for utsetting av en fremmed fisk, mulighet for den fremmede fiskearten å bevege seg i vassdraget (konnektivitet) og økonomiske nyttekostnadsanalyser. Simuleringer som beskriver risiko for introduksjoner 50 år frem i tid basert på konkrete tiltak (f.eks. fiskesperrer og rotenonbehandling), blir sammenlignet med et nullalternativ (ingen nye tiltak) for å vurdere effekten av tiltakene på sikt. For hver av de tre målsetningene konkluderer vi med hvilken av tiltaksplanene som vil gi størst sannsynlighet for god effekt, basert på risikovurderingen. Vi underbygger dette med beregninger, kart og figurer som viser forskjellene mellom tiltaksplanene. I alle områdene ga nullalternativet (ingen nye tiltak) vesentlig økning i antall vann vi antar vil få introduksjon av de undersøkte ikke stedegne artene, 50 år frem i tid. Alle tiltaksplanene ga imidlertid redusert risiko for mange av disse vannene, slik at det sannsynliggjør gode langtidseffekter av tiltak som rotenon og fiskesperrer. For å sikre måloppnåelse på sikt er nok likevel det viktigste tiltaket å spre informasjon om de negative effektene av å sette ut fisk, og bedre håndheving av lovverk mot ulovlig utsetting. Bærum, K.M., Blumentrath, S., Fossøy, F., Hesthagen, T., Bremset, G., Magnussen, K., Navrud, S., Wetberg, N.B. & Rød, M.E. 2020. Assessments of mitigation efforts to prevent alien freshwater species in Norway. An ecological and socio-economic risk assessment of mitigation efforts to prevent the spread of four alien species at three specific locations in Norway. NINA Report 1924. Norwegian Institute for Nature Research. The spread of alien species is one of the major threats to the biodiversity in Norway. Concurrently, freshwater systems have the highest number of threatened species globally, compared to all other ecosystems. It is thus vitally important to mitigate the negative effect and spread of alien freshwater species. This is not only important for the biodiversity, but also due to the potential loss of ecosystem services important for humans, as provided by the biodiversity. This technical paper provides suggestions for mitigation effort plans to counter act the spread of alien freshwater species in Norway. The mitigation efforts are specific for three concrete management goals: 1) Prevent the spread of European minnow at Hardangervidda, 2) Prevent the spread of northern pike and tench in Telemarkskanalen, and 3) remove pumkinseed from Norway and prevent further spread of the species. The basis for the mitigation effort plans is previous studies and observations, while the new focus in this paper a holistic risk assessment for all mitigation plans based on both ecological and socio-economic analyses. The assessment are the joint product of qualitative fish knowledge, quantitative models on introduction risk and spread, as well as economic cost-benefit analyses. Based on the model framework, we simulate risk of introduction and spread, and what that means economically in a 50-year timeframe. We compare the results of the specific risk from the mitigation plan to the results from a zero-alternative (no mitigation) simulation scenario to judge the long-term effect of the mitigation efforts. The results and conclusions are provided and based on text, calculations, figures and maps. For all locations, the zero-alternative gave significantly increase in introduction risk for multiple lakes during a 50-year scenario. However, all mitigation plans reduced this risk for many of the lakes, indicating a good effect for most of the mitigation efforts. The most important mitigation measure in the long term is probably to inform on the negative effects of alien fish introductions, as well as enforcing laws against illegal introductions.

Jacobsen, R.M., Endrestøl, A., Magnussen, K., Fossøy, F., Brandsegg, H., Davey, M., Hand-berg, Ø.N., Hanssen, O., Majaneva, M.A.M., Navrud, S., Often, A., Sandercock, B.K., Åström, J. 2020. Tidlig oppdagelse av nye fremmede arter i Norge - Uttesting og videreutvikling av overvåkingssystem for fremmede terrestriske karplanter og insekter. NINA Rapport 1729. Norsk institutt for naturforskning. Arter som spres utenfor deres naturlige utbredelsesområde med menneskelig hjelp, enten tilsiktet eller utilsiktet, anses som fremmede arter der de innføres. Utilsiktet spredning av arter i forbindelse med transport av mennesker og varer har økt i takt med økende globalisering. Et fåtall av de fremmede artene fører til skadelige og negative effekter på lokalt biologisk mangfold, økosystemtjenester, jordbruk og/eller menneskelig velferd og disse benevnes ofte som invaderende arter. Det er beregnet at invaderende arter fører til mange hundre milliarder i samfunnsøkonomiske kostnader (kr) på global skala årlig. Ideelt sett skulle all introduksjon av skadelige, fremmede arter blitt unngått da dette ville gitt de laveste kostnadene, men i praksis er dette sjelden gjennomførbart. Det nest beste alternativet er å oppdage nye fremmede arter tidlig, for å kunne respondere med tiltak for bekjempelse eller kontroll i de tilfellene der det er nødvendig. Dette konseptet kalles «tidlig oppdagelse og rask respons». For å oppnå «tidlig oppdagelse og rask respons» i forhold til nye fremmede arter, trengs et tilpasset overvåkingssystem, en protokoll for risikovurdering, et varslingssystem og en protokoll for passende respons. Prosjektet «Tidlig oppdagelse og varsling av landlevende fremmede arter i Norge» har hatt som målsetting å utforme et overvåkingssystem for tidlig oppdagelse og varsling av nye fremmede arter av terrestriske karplanter, insekter og edderkoppdyr i tidlig etableringsfase i norsk natur. Prosjektet startet i 2018 og ble videreført i 2019 hvor vi har fokusert på uttesting av visse aspekter ved designet fra 2018. Feltmetodikken for 2019 er basert på erfaringene og anbefalingene fra et pilotprosjekt gjennomført i 2018. Kartleggingsmetodikken fra 2018 ble i 2019 testet ut i ytterligere 20 ruter (250 x 250 m) i Sørøst-Norge, baserte på SSB sitt rutenett. Rutene ble valgt ut enten automatisk ved vekting fra en «hotspot»-analyse av forekomst av fremmede arter (10 ruter) eller manuelt ved subjektive vurderinger (10 ruter). For karplantekartleggingen ble grundig metodikk valgt basert på «random walk» og en øvre grense for tidsbruk i ruta til fem timer. Endret og ny metodikk i 2019 medførte oppdaterte kostnadsanslag for de ulike behandlingene. Kartlegging av insekter ble gjort med malaisefeller (jf. enkel metodikk), men for fem ruter testet vi også i tillegg innsamling med G-vac (grundig metodikk) og fallfeller (omfattende metodikk). Alle insektprøver foruten fallfeller ble samlet på etanol. Etanolen ble filtrert og gjennomgikk DNA-ekstraksjon. Materialet ble så analysert med metastrekkoding, samt morfologisk artsbestemmelse av sommerfugler og biller for 10 prø-ver. 70 av prøvene ble siden re-analysert basert på en ikke-destruktiv lyseringsmetode. Det ble funnet totalt 158 risikovurderte fremmede plantearter i de 20 rutene i 2019. Dette er det samme antallet per rute som ble funnet i 2018 (120 fremmede plantearter fra 15 ruter). Fra de 20 malaisefellene, ble det med metastrekkoding av filtrert etanol (80 prøver) definert 1738 taksa, mens det for lyseringsmetoden (70 prøver) ble 2558 taksa identifisert. Totalt for begge år ble det påvist 3419 taksa, hvorav 15 var risikovurderte fremmedarter (13 i 2018, 10 i 2019, 8 felles). Fra den samlede artslisten for begge år og all metodikk fant vi 66 potensielt nye arter for Norge. Disse kan både være oversette stedegne arter, eller nye fremmede arter i Norge. Vi modellerte sannsynligheten for tilstedeværelse og oppdagbarhet ved hjelp av repeterte kartlegginger (karplanter) og flere tømminger (insekter). De to modellene med størst støtte hadde variasjon av utbredelse og oppdagbarhet av fremmede karplanter som varierte med både år og risikokategori. Den endrede kartleggingsmetodikken (grundig) medførte en sannsynlighet for påvisning av fremmede karplanter som var høyere i 2019 enn for 2018 for alle fem risikokategorier. Oppdagbarheten økte gjennomsnittlig med 0.12 (0.08–0.29) i 2019 i forhold til i 2018 for de tre høyeste risikokategoriene (PH-SE). De fremmede insektene (samt de potensielt nye) hadde variasjon i utbredelse og oppdagbarhet som varierte med risikokategori, mens den modellen med nest størst støtte, også inkluderte andel bebyggelse. Insekter og karplanter ble analysert per risikokategori, det vil si at vi ikke skiller ut artsspesifikke sannsynligheter for forekomst og oppdagelse. Disse hadde gjennomgående både høyere forekomstsannsynlighet og oppdagelsesannsynlighet, slik at det totalt sett er mer vanlig å observere fremmede karplanter enn insekter. Kun for gruppen «NK» ser det ut til at man trenger å besøke opp mot 150 ruter, mens for de andre kategoriene oppnår man en høy observasjonssannsynlighet ved 50 eller færre ruter. For de fleste kategoriene av insekter ser det ut til at vi får en høy observasjonssannsynlighet ved mellom 50 og 100 ruter. Dette er for de artene vi har påvist, men det vil altså kunne finnes mange flere sjeldne arter som vi ikke har klart å fange opp. Konklusjonen er dermed at vi har liten evne til å oppdage arter som er etablert på i størrelsesorden 500 eller færre ruter. Med beste anslag basert på resultater i dette prosjektet, kan vi estimere at med et budsjett på 1,5 millioner kr i året (kostnader tilsvarende 18 millioner kr i samfunnsøkonomisk nåverdi) oppdages i underkant av 1 art (0,9) i løpet av en seksårsperiode og ca. 7 arter i løpet av en analyseperiode på 40 år. Tilsvarende tall for mellom-alternativene er ca. 1,5 arter i løpet av seks år og 10 arter i analyseperioden, og for det høyeste kostnadsnivået er det anslått at 2,6 arter oppdages i en seksårsperiode og 18 arter i analyseperioden. Vi kan da tenke oss at vi sparer tiltakskostnader for det samme antall arter som oppdages i løpet av analyseperioden. Det vil si at samfunnet kan spare anslagsvis 10–500 millioner kr per art for henholdsvis 7, 10 og 18 arter. Dette tilsier at alle overvåkingsnivåene er samfunnsøkonomisk lønnsomme med god margin. Det er dermed mye som tyder på at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre et tidlig varslingssystem, gitt at man behandler informasjonen man får fra systemet og utnytter denne til å sette inn tiltak tidligere enn man ellers ville gjort. Gitt de store kostnadene forbundet med mange fremmede arter, kan man argumentere for at det beste programmet blant de mest kostnadskrevende bør anbefales for å gi økonomiske besparelser på sikt. For å få full effekt av et slikt program, må man imidlertid være sikker på at tidlig oppdagelse og varsling også medfører at det gjennomføres tiltak «tidlig», og dermed forhindrer etablering og videre spredning av de fremmede skadelige artene, slik at samfunnet faktisk oppnår den samfunnsøkonomiske nytten som tiltaket kan gi. På grunn av den store usikkerheten i 1) tallmaterialet for forekomst av antall arter på de lokalitetene som overvåkes, 2) sannsynligheten for å oppdage en ny, fremmed art gitt at den finnes på lokaliteten, 3) sannsynligheten for at det faktisk settes inn tiltak og 4) kostnader ved bekjempelsestiltak, er det vanskelig å si klart at ett ambisjonsnivå for overvåking er klart mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn et annet. Det vi kan si, er at innen samme kostnadsnivå gir grundig metodikk på relativt mange lokaliteter i områder nær de største byene høyest sannsynlighet for å oppdage fremmede arter, og dermed potensielt størst samfunnsøkonomisk nytte. Kostnadseffektiviteten, målt som estimert oppdagede fremmede arter per overvåkingskrone, er ganske lik ved de ulike ambisjonsnivåene. Vi kan derfor heller ikke ut fra kostnadseffektivitets-beregninger anbefale et ambisjonsnivå fremfor et annet. Vi anbefaler en videreutvikling av overvåkingsprosjektet for tidlig oppdagelse av nye fremmede arter i Norge, jf. de anbefalinger og erfaringer som er gitt i tidligere rapport og denne, inklusive en videreutvikling av prediksjonsmodellen for utvelgelse av ruter og videreutvikling av DNA-metastrekkoding som metode for artsidentifisering. Jacobsen, R.M., Endrestøl, A., Magnussen, K., Fossøy, F., Brandsegg, H., Davey, M., Handberg, Ø.N., Hanssen, O., Majaneva, M.A.M., Navrud, S., Often, A., Sandercock, B.K., Åström, J. 2020. Early detection and warning of new alien species in Norway – Testing and developing surveillance of alien terrestrial vascular plants and insects. NINA Report 1729. Norwegian Institute for Nature Research. Undesirable species that spread outside their natural range due to either intentional or unintentional human activity, are considered alien species in their introduced range. Unintentional proliferation of alien species has increased as a response to increased globalization. Some of these alien species can become established and cause major negative effects (invasive) on local biodiversity, ecosystem services, agriculture, and human welfare, and several billions US$ in socio-economic costs per year at a global scale. Prevention of the introduction of invasive alien species via quarantines or other measures may have the lowest economic cost, however, such measures are rarely feasible. The best alternative may be “early detection and rapid response” (EDRR) programs that are aimed to detect new alien species early for targeting management actions for eradication or control as needed. An EDRR program for new alien species requires four core elements: an appropriate monitoring system, a risk assessment protocol, a warning system, and an appropriate set of response protocols. Our project «Early detection and warning of terrestrial alien species in Norway» aims to design a surveillance system for early detection and warning of new alien species of terrestrial vascular plants, insects, and spiders at an early phase of establishment in natural areas of Norway. Our 2-year project was conducted in 2018-2019 with an initial sampling design in 2018 that was modified and improved in 2019. The field methodology for 2019 was based on our experience and recommendations from the pilot project in 2018. The basic survey methodology from 2018 was expanded in 2019 with addition of 20 new study routes based on Statistics Norway's grid network (250x250 m). New routes were selected either automatically by weighting from a hotspot analysis of occurrence of alien species (10 routes) or by subjective assessments by experts (10 routes). For initial surveys of vascular plants, observers searched the routes using a random walk with an upper limit for time spent in the five-hour route (thorough methodology). The modified search procedures resulted in updated cost estimates for our survey options. Mapping of insects was done with malaise traps (cf. simple methodology), but for five routes we also tested collection with G-vac (thorough methodology) and pitfall traps (extensive methodology). All insect samples except pitfall traps were collected into ethanol as a storage media. The ethanol was filtered, and DNA extractions were conducted on the ethanol fluid. All DNA materials were analyzed with meta-barcoding, and a subset of 10 samples were also processed for morphological identification of butterflies and beetles. 70 samples were later re-analyzed based on a non-destructive lysis method. A total of 158 species of alien plants with risk assessments were found in the 20 routes in 2019, which the same amount found per routes in 2018 (120 alien plant species 15 routes). In 2019, 80 Malaise traps samples (four rounds, 20 routes) were identified to a total of 1738 taxa with metabar-coding of ethanol. Re-analysing 70 of the samples with lysis yield 2558 taxa. A total of 3419 taxis were detected across both years, of which 15 were risk-assessed foreign species (13 in 2018, 10 in 2019, 8 found in both years). In addition, we recorded a total of 66 species that were potentially new to Norway in our 2-year project (all methods), which may be either non-discovered native species or new alien species in Norway. We modeled the probability of occupancy and detection with occupancy models with repeated visits by different skilled observers (vascular plants) or multiple rounds of sampling (invertebrates). For vascular plants, the two candidate models with the greatest support modeled occupancy and detection with differences among years and category of risk. Our improved survey methods based on thorough searches in 2019 resulted in a higher probabilities of detection for alien vascular plants for all five risk categories. The probability of detection increased on average by 0.12 (0.08–0.29) in 2019 compared to 2018 for the three highest risk categories (PH-SE). The assemblage of alien and newly detected species of insects had variation in the probabilities of occupancy and detection that also varied by risk category, while the model with the second largest support also included differences in housing. Insects and vascular plants were analyzed by risk category, and we did not try to estimate species-specific probabilities of occurrence and detection. Some of the groups of relatively high risk (SE or HI) were established species that had both higher occurrence probability and detection probability. Comparing the two groups of organisms, it was more common to observe alien vascular plants than insects. Only for the group «NK» does it appear that one has to visit up to 150 sites, while for the other categories of risk, a relatively high probability of observation can be obtained by visits to ≤50 sites. For most categories of insects, it seems that we have a high probability of observation by visiting between 50 and 100 sites. Our calculations were based upon species that we were able to detected, but there may be many more rare species that we have not been able to sample. Our preliminary conclusion is that we would likely have difficulty with detection of alien species that have be-come established on 500 or fewer routes. With the best estimate based on the results in this project, we can estimate that with a budget of NOK 1.5 million per year (costs equivalent to NOK 18 million in socio-economic present value) just under 1 species (0.9) is discovered during a six-year period and approx. 7 species during an analysis-period of 40 years. Corresponding figures for the middle alternatives are approx. 1.5 species during six years and 10 species during the analysis-period. For the highest cost level, it is estimated that 2.6 species are detected in a six-year period and 18 species during the analysis- period. We can then imagine that we will save costs for the same number of species detected during the analysis period. This means that society can save an estimated NOK 10-500 million per species for 7, 10 and 18 species respectively. This means that all the monitoring levels are socially economically profitable by a good margin. Thus, there is much to indicate that it will be socially economically profitable to introduce an early warning system, given that one process the information from the system and utilize it to implement measures earlier than one would otherwise have done. Given the large costs associated with many alien species, it can be tempting to argue that the best program among the most costly should be recommended as it can potentially save a lot. However, in order to get the full effect of such a program, it must be ensured that early detection and warning also results in measures implemented «early», so that society actually achieves the socio-economic benefits that the measure can provide. Due to the large uncertainty in the number of occurrences of the number of species occurring at the sites being monitored, the likelihood of discovering a new, foreign species given that it exists at the site, the likelihood of actual measures being taken and the cost of control measures, it is difficult to say that one level of ambition for monitoring is clearly more socially economically profitable than another. What we can say is that within the same cost level, thorough methodology at relatively many sites in areas near the largest cities gives the highest probability of detecting alien species, and thus potentially the greatest socio-economic benefit. The cost-effectiveness, measured as estimated detected alien species per monitoring NOK, is quite similar at the different ambition levels. Therefore, we cannot recommend an ambition level over another based on cost-effectiveness calculations. We recommend further implementing and developing the monitoring project of early detection and warning of new alien species in Norway, cf. the recommendations and experiences given in the previous report and this one, including a further development of the prediction model for route selection and further development of DNA metabarcoding as a method for species identification.

Aalberg Haugen, I.M., Kyrkjeeide, M.O., Bjerke, J.W, Brandrud, T.E., Hegre, H., Jokerud, M., Vange, V., Westergaard, K.B., Øien, D.-I., Myklebost, H., Hanssen, O., Hassel, K., Järnegren, J., Endrestøl, A., Lyngstad, A., Nordén, J., Dervo, B.K., Evju, M., Mjelde, M., Nordén, B., Christie, H., Gjershaug, J.O., Pedersen, B., Austrheim, G., Mattison, J., Ødegaard, F., Handberg, Ø.N, Magnussen, K, Dombu, S.V., Ruano, M., Daverdin, M., Jackson, C.R., Hanssen, F., Dervo, B., & Singsaas, F.T. 2019. Tiltak for å ta vare på truet natur: Kunnskapsgrunnlag for 90 truete arter og 33 truete naturtyper. NINA Rapport 1646. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA i samarbeid med Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I prosjektet ble det fremstilt 90 kunnskapsgrunnlag for arter og 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper. For samtlige kunnskapsgrunnlag ble det laget et sammendrag, en såkalt «syntese», som inneholder bakgrunnskunnskap, rødlistestatus, påvirkningsfaktorer, mål, tiltak med kostnadsberegninger og en anbefaling av hvilke tiltak som bør igangsettes for måloppnåelse. Forfatter av det enkelte kunnskapsgrunnlag og referanser er ikke gjengitt i syntesene. Disse syntesene ble videreutviklet av oppdragsgiver til å inneholde et kapittel om virkemidler som vil gi måloppnåelse. De videreutviklede syntesene ble levert som beslutningsgrunnlag av oppdragsgiver til Klima- og miljødepartementet desember 2018. Denne rapporten inneholder samtlige synteser slik de ble levert til oppdragsgiver i oktober 2018. I tillegg inneholder rapporten en oversikt over samtlige kunnskapsgrunnlag som disse syntesene er bygget på. Kunnskapsgrunnlagene er laget i form av en Excel-bok og har ikke tidligere blitt publisert. Kunnskapsgrunnlagene er nå gjort tilgjengelige gjennom denne rapporten som vedlegg, og de kan lastes ned fra denne rapportens nettside. Hvert kunnskapsgrunnlag inneholder informasjon om forfatter og en referanseliste. I denne rapporten angis det hvordan kunnskapsgrunnlagene skal refereres til.

Prosjektleder Wenting Chen Rapporten har som mål å gi en kunnskapsstatus om økonomiske verdier av Oslofjorden innenfor rammen av arbeidet med å utarbeide en Helhetlig plan for Oslofjorden. For å strukturere arbeidet har vi brukt økosystemtjenester som metodisk ramme. Vi har brukt tilgjengelige data og studier til å anslå verdiene av opplevelses- og kunnskapstjenester (spesielt friluftsbruk og turisme), regulerende tjenester (karbonlagring), forsynende tjenester (kommersielt fiske) og verdsetting av miljøtiltak som støtter generell miljøkvalitet og bruk av fjorden til mange ulike formål (avløpsrensing, sedimentopprydding og oljevern). I rapporten finner vi at friluftsliv er den mest verdifulle av økosystemtjenestene som vi har vært i stand til å kvantifisere.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

The Helgeland archipelago stretches across 200 km, extending from Trøndelag in the south to Salten in the north. This iconic part oftheNorwegian coast comprises a myriad of islands and islets (more than 12,000) and large shallow sea areas (fig. 61 and 62). All along the coast there are white beaches, sheltered coves, fjords and steep towering mountain walls rising straight from the open sea. A wealth of marine life thrives in the area, spanning from the smallest microalgae to the largest mammals. Harbor seals (Phoca vitulina), Atlantic puffins (Fratercula arctica), white-tailed eagle (Haliaeetus albicilla) and greylag goose (Anser anser) are among typical species encountered.

Den 15 februari 2018 publicerade HaV samrådsförslag på havsplaner för de tre havsplansområden, Bottniska viken, Västerhavet och Östersjön. Inför samrådet gav HaV uppdrag till extern part att bedöma planförslag ur ett hållbarhetsperspektiv relaterat till ekosystemtjänster, miljömässiga och sociala aspekter. Inom ramen för detta uppdrag genomfördes två delregionala analyser. Samhällsekonomiska konsekvenser kan uppstå på många sätt till följd av havsplaneringen, och har dels att göra med marknadsvärden och dels att göra med bredare välfärdseffekter som inte visar sig på marknader. Ekosystemtjänster och näringslivseffekter är nära sammankopplade. I rapporten presenteras och värderas nyttor och konsekvenser avseende ekonomiska aspekter av hållbarhet i delområde i Kattegatt och samrådsförslag havsplan Västerhavet.

Utført på oppdrag av Riksantikvaren.

Kyrkjeeide, M.O., Pedersen, B., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Evju, M, Øien, D.I., Myklebost, H.E., Aalberg Haugen, I.M., Jackson, C. & Thomassen, J. 2018. Tiltak for å ta vare på truet natur. NINA Rapport 1554. Norsk institutt for naturforskning Dagens tap av biologisk mangfold omtales som den sjette masseutryddelsen. Norge har gjennom flere internasjonale samarbeidsavtaler forpliktet seg til å stanse tap av biologisk mangfold (Konvensjonen for biologisk mangfold og Bernkonvensjonen), og målet om å ivareta arter og naturtyper innenfor deres naturlige utbredelsesområde er innarbeidet i norsk lovverk (Naturmangfoldloven). I stortingsmeldinga «Natur for livet» (2015-16) er ett av tre definerte nasjonale mål å ta vare på truet natur. «Tiltak for å ta vare på truet natur» er en oppfølging av stortingsmeldinga. Prosjektet har som mål å systematisere kunnskap om og foreslå tiltak som må iverksettes for at 90 kritisk og sterkt truete ansvarsarter (>25% av europeisk utbredelse i Norge) og 34 truete naturtyper skal forbedres med ett trinn på rødlisteskalaen innen 2035. Mulige tiltak ble kostnadsvurdert fram mot 2035. For å nå målsettingen med prosjektet har vi 1) utarbeidet metodikk for å lage kunnskapsgrunnlag, 2) laget kunnskapsgrunnlag, synteser og utbredelseskart for 90 arter og 33 naturtyper og 3) sammenstilt resultater for artene og naturtypene i prosjektet. Kostnader ble vurdert for mulige tiltak gjennom en tiltaksanalyse. Denne ble gjennomført som en samfunnsøkonomisk analyse av kostnader for ulike tiltak og effekt i form av måloppnåelse. Rødlista for arter 2015 og Rødlista for naturtyper 2011 lå til grunn for arbeidet. Fra den opprinnelige lista, utgikk to arter, én fordi underartene også var inkludert og én som nylig har blitt synonym med en vanlig art. To arter, som er truet både på fastlandet og Svalbard, fikk utarbeidet to kunnskapsgrunnlag hver. Det ble utarbeidet 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper (temperert kystfuruskog utgikk). Den hyppigste påvirkningsfaktoren for både arter og naturtyper er arealpåvirkning, som inkluderer blant annet arealendringer og -beslag innen jordbruk og skogbruk. Klimatiske endringer utgjør også en stor trussel for arter og naturtyper. For naturtypene er også forurensing og fremmede arter viktige påvirkningsfaktorer, mens for arter er det heller påvirkning fra stedegne arter og forstyrrelser fra mennesker. Ni naturtyper og 21 arter har ikke fått hovedmålsetting om ett trinn ned på rødlistekategorien innen 2035, blant annet fordi disse rødlisteobjektene hovedsakelig er truet av klimaendring, som vanskelig motarbeides med fysiske tiltak. Omtrent 30% av artene og 80% av naturtypene fikk anbefalt en tiltakspakke som gir måloppnåelse. For de artene og naturtypene som ikke fikk en anbefalt tiltakspakke, er dette forårsaket av kunnskapsmangel; enten om utbredelse, nåværende forekomster, påvirkningsfaktorer, effekten av tiltak eller andre faktorer. Tiltak ble fordelt på 14 tiltakskategorier, og om lag 1/3 av tiltakene ble plassert i kategorien Andre. Av de øvrige foreslåtte tiltakene var en stor andel i kategorien Hindre nedbygging, i tillegg til Skjøtselstiltak og Restaurering av arealer. Våre resultater viser at 20 av artene forekommer i åtte av de truete naturtypene. Sikring av de aktuelle naturtypene mot utryddelse og tilstandsreduksjon er en nødvendig forutsetning for å sikre de truete artene som er knyttet til dem. For 19 av artene er det i tillegg foreslått tiltak spesifikt rettet mot arten som ikke var tilsvarende foreslått for naturtypen, men som anses nødvendige for å nå målsettingene for artene. Samtidig fant vi ingen direkte motsetninger mellom tiltaksbehovene for arter og naturtyper. Dette prosjektet er et første forsøk på å operasjonalisere rødlista i en forvaltningskontekst. Me-todikken utarbeidet i dette prosjektet er nå testet på til sammen 123 rødlisteobjekter. Spennet innen arter og naturtyper inkluderer alle hovedøkosystemer, mange artsgrupper og alle påvirkningsfaktorer på høyeste hierarkiske nivå. Dette gir et solid fundament for å videreutvikle og forbedre metodikken, både ved ytterligere standardisering på tvers av rødlisteobjekter, men også for å tilpasse metodikken bedre til å dekke flere forvaltningsbehov. Kyrkjeeide, M.O., Pedersen, B., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Evju, M, Øien, D.I., Myklebost, H.E., Aalberg Haugen, I.M., Jackson, C. & Thomassen, J. 2018. Actions to conserve threatened nature. NINA Report 1554. Norwegian Institute for Nature Research. The loss of biological diversity that we are currently experiencing is considered the sixth mass extinction on earth. Norway is committed by international agreements to halt the loss of biodiversity (Convention on Biological Diversity and Bern Convention), and the management of biodiversity is incorporated in Norwegian Law (Naturmangfoldloven). The Norwegian Government’s report to the Parliament “Natur for livet” (Nature for life; 2015-16) states that one of three defined national goals is to conserve threatened species and nature types. The current project is an extension of this report. The aim of the project is to collect and systematize knowledge and suggest actions that will lower the risk of extinction by one level on the national red lists, for 90 species and 34 nature types. The species are either critically endangered or endangered and >25% of the European distribution lies in Norway. The economic costs of potential actions are estimated. To reach the goal of this project we have 1) developed methodology to make knowledge bases and 2) made knowledge bases, syntheses, and distribution maps for 90 species and 33 nature types. The costs of actions were estimated through a socio-economic analysis of costs for different actions and their effects (achievement of goal). The selection of species and habitats was based on the Norwegian red list of species from 2015 and the red list of nature types from 2011, respectively. Two species were excluded from the list, as one had its two subspecies represented on the list, and another has lately been synonymized with a common species. Two species were split into two knowledge bases as their redlist status differs in Svalbard and in mainland Norway. One nature type was excluded. The main threat to the redlisted objects evaluated is land use change, included changes in land use from agriculture and forestry. Climate change is another major threat. For nature types, pollution and invasive species are commonly listed threats, while native species and human disturbance are threats to species. For nine nature types and 21 species, the main goal of reducing the redlist category by one step, were not considered practicable. The main reason for this was that climate change is the main threat for many of them, and suggesting actions reducing the risk of extinction in the face of climate change proved difficult. For about 30% of the species and 80% of the nature types a set of actions that will reduce their risk of extinction was recommended. For those that did not get such a recommendation, we lack crucial knowledge of some sort - about their distribution, current occurrences, impact of threats or the effect of actions conserving them. Suggested actions were grouped in 14 categories, and about 1/3 of the actions were categorized as “Others”. Other common actions were Preventing Habitat Loss, Management Actions of various kinds and Restoration of Habitats. Our results show that 20 of the species occur in eight of the threatened nature types. Preventing degradation of such nature types is necessary to also conserve the species. On the other hand, 19 of the species have, in addition, specific actions that are needed to further conserve them. This project is a first attempt to operationalize the redlist as a management tool. The method has now been tested for 123 redlisted objects in all. The species and habitats included represent all main ecosystems, many species groups, and all threats ranked at the highest hierarchical level. This gives a solid base for further developing and improving this tool to better meet the needs of management and decision makers.

The report focuses on the Nordic coast since the Nordic countries have this environment in common and it is significant for the historical and economic development of coastal areas.The aim is to highlight the Nordic coastal biodiversity and ecosystem services, as well as drivers affecting them and policy options for their conservation and sustainable use. The report brings together a wide variety of knowledge from science, humanities and other knowledge systems such as traditional knowledge.The report is a result from Nordic co-operation among Denmark, Finland, the Faroe Islands, Iceland, Greenland, Norway, Sweden and the Åland Islands.It is based on a process developed within the framework of the Intergovernmental Platform on Biodiversity and Ecosystem Services IPBES, where it is used to guide regional and subregional assessments of biodiversity and ecosystem services.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren.

This chapter examines the conceptual framework boxes and fluxes on “Institutions and governance and other indirect drivers” (Ch. 1, Fig. 1). International and EU governance of relevance for ecosystem services, biodiversity and water is presented. Policy integration, policy coherence, management regimes and stakeholder involvement is reflected upon. The chapter contributes to further understanding of the current and future challenges for sustainable use and conservation of biodiversity and ecosystem services. It provides insights in options for integrating biodiversity and ecosystem services into sustainable development strategies and provides examples of current policy conflicts, along with trade-offs and innovative governance strategies for management of natural resources. Policy-makers need to find ways to handle policy conflicts, improve integration of different stakeholders’ perspectives and value dimensions including ILK in policymaking, develop new data collection methods for linking biodiversity and ecosystem services, and develop governance systems that enhance transparency, sustainability and human well-being.

Utført på oppdrag av Riksantikvaren.

Samhällsekonomisk konsekvensanalys av delområde i Bottenhavet utifrån samrådsförslag för havsplan Bottniska viken. Bakgrund Genom miljöbalken(1998:808) och havsplaneringsförordningen(2015:400) har Sverige införlivat EU:s ramdirektiv för havsplanering (2014/89/EU) i svensk lagstiftning. Enligt miljöbalken ska det finnas tre statliga havsplaner – en för Bottniska viken, en för Östersjön och en för Västerhavet. Planerna ska ge vägledning till myndigheter och kommuner vid planläggning och prövning av anspråk på användning av området. Havsplanerna ska omfatta Sveriges ekonomiska zon och de områden som inte ingår i fastigheter i svenskt territorialhav från en nautisk mil utanför den baslinje som avses i lagen om Sveriges sjöterritorium (2017: 1272). Havsplanerna beslutas av regeringen. Enligt havsplaneringsförordningen ska Havs- och vattenmyndigheten ta fram förslag till havsplaner med hjälp av berörda länsstyrelser och med stöd från nationella myndigheter som ska bistå med underlag för planeringen. Planförslaget ska integrera miljömål samt näringspolitiska och sociala mål. De tre havsplanerna ska bedömas utifrån vilka konsekvenser användningen kan antas få. En miljökonsekvensbeskrivning (MKB) har upprättats och en samlad hållbarhetsbedömning har tagits fram där även ekonomiska och sociala konsekvenser redovisas. Havsplaneringen är en process som genomförs över flera år och som kan beskrivas i cykler. Processen omfattar flera olika steg från informationsinsamling och nulägesanalys till planering där havsplanerna utgör resultaten av planeringsprocesserna. Havs- och vattenmyndighetens målsättning är att förslag till havsplaner ska överlämnas till regeringen år 2019. Inför samrådsfasen kring de föreslagna havsplanerna (februari – augusti 2018) har COWI AB på uppdrag av Havs- och vattenmyndigheten vidareutvecklat de miljökonsekvensbeskrivningar och den hållbarhets-bedömning som tagits fram tidigare i planeringsprocessen. Som stöd i metodutvecklingsarbetet har två delregionala studier utförts parallellt, en för Gävlebukten (denna rapport) och en rapport för ett område i Kattegatt, Västerhavet (Havs- och vattenmyndigheten, 2018f). I respektive område tillämpas en metod för ekosystemtjänstanalys som sedan utgör en del av underlaget i samhällsekonomiska konsekvensanalyser av att tillämpa havsplanerna.

Undesirable landscape changes, especially from large infrastructure projects, may give rise to large welfare losses due to degraded landscape experiences. These losses are largely unaccounted for in Nordic countries’ planning processes. There is a need to develop practical methods of including people’s preferences and the value of landscape impacts in policy assessments and decision-making. The project aims to explore how the ecosystem service approach and values of landscape experiences can be better incorporated in actual cases. The project developed a two-step approach to assess, value and incorporate landscape impacts and tested these in case studies based on EIA documentation. We found that despite the lack of information generated in the EIAs, the step-wise method significantly improved upon evidence and conclusions of how people are impacted due to landscape changes.

This study describes a proposal for a new tool on how to incorporate an ecosystem services approach into the maritime spatial planning process. The proposed tool provides a prototype for a stepwise methodology to analyze linkages between maritime activities and ecosystem services, and to assess the status of marine ecosystem services as a part of the MSP process. The report addresses the Nordic cooperation needs, economic valuation of ecosystem services and trade-offs between concurrent uses of marine areas and ecosystem services. The study shows that making use of the proposed methodology enables and facilitates the incorporation of an ecosystem services approach in the planning process. However, in order to fully assess its possibilities, and the needs for further improvements, future work should focus on applying the methodology on a comprehensive marine spatial planning case.

Undesirable landscape changes, especially from large infrastructure projects, may give rise to large welfare losses due to degraded landscape experiences. These losses are largely unaccounted for in Nordic countries’ planning processes. There is a need to develop practical methods of including people’s preferences and the value of landscape impacts in policy assessments and decision-making. The project aims to explore how the ecosystem service approach and values of landscape experiences can be better incorporated in actual cases. The project developed a two-step approach to assess, value and incorporate landscape impacts and tested these in case studies based on EIA documentation. We found that despite the lack of information generated in the EIAs, the step-wise method significantly improved upon evidence and conclusions of how people are impacted due to landscape changes.

Blaalid, R., Often, A., Magnussen, K., Olsen, S. L. & Westergaard, K. B. 2017. Fremmede skadelige karplanter – Bekjempelsesmetodikk og spredningshindrende tiltak. – NINA Rapport 1432. 87 s. Fremmede skadelige karplanter utgjør et nasjonalt problem. For å fjerne eller begrense spredningen av disse artene er kunnskap om hvilke tiltak som er effektive avgjørende. Denne rappor-ten har sammenfattet bekjempelses- og spredningshindrende tiltak for 19 planteslekter. Innen alle disse slektene er det arter som er på norsk svarteliste og som utgjør en trussel mot stedegent biologisk mangfold. Innhenting av erfaring er gjort via intervjuer med organisasjoner som har erfaring med bekjempelse av fremmede skadelige arter. I tillegg ble 44 kommuner invitert til å delta i en spørreundersøkelse for å kartlegge hvilke arter/slekter det jobbes mest med i Norge. De 19 slektene ble klassifisert i tre grupper. Gruppe 1 er forvedete busker eller små trær, som for eksempel mispelslekta, som ofte spres av fugl og hvor det er viktig å hindre lokal og regional spredning og frøbanketablering. Gruppe 2 er ett- til fåårige urter med stor frøproduksjon, som for eksempel springfrøslekta, hvor det vil være viktig å hindre frøsetting. Gruppe 3 består av langlivede urter, enten mattedannende eller med rosetter, som for eksempel vindelslirekneslekta. De fleste artene i denne gruppa sprer seg vegetativt, noe som gjør jordmasser til en viktig spredningsagent. Det ble det foretatt tiltaksanalyser for ulike tiltak for tre slekter: mispel, springfrø og vindelslirekne. Disse tre slektene anses som representative for hver av de tre gruppene. Tiltaks-analysene har således overføringsverdi til andre slekter/arter. Spørreundersøkelsen viste at mange kommuner opplever at de mangler ressurser i form av både kompetanse og midler til å drive bekjempelse. I tillegg jobber kommunene med få arter, ofte med hovedvekt på en art som har stor utbredelse. Undersøkelsen blant kommunene, samt søk i Artsdatabankens artskart-tjeneste, viser at det er stor geografisk variasjon i arter som utgjør en risiko mot stedegent biologisk mangfold, og størst er forskjellen mellom kyst og innland. Det er derfor vanskelig å tilrå nasjonale bekjempelsesmetoder og spredningshindrende tiltak. Kommuner og øvrige forvaltningsledd vil kunne ha stort utbytte av å utveksle erfaringer med å bekjempe fremmede skadelige plantearter. Sannsynligheten for å lykkes med å bekjempe en fremmed art øker dersom arten oppdages tidlig og tiltak settes i gang hurtig. Tre ytterligere punkter er viktige for å lykkes i bekjempelse av fremmede arter i) kompetanse, ii) ressurser og iii) kontinuitet. Et nasjonalt varslingssystem sammen med utarbeidelse av korte regionale lister med fokusarter, kan være gode verktøy i bekjempelsesarbeidet. Standardiserte bekjempelsesprosesser med bruk av verktøy som sjekklister og kart er viktig for å sikre en systematisk tilnærming. Blaalid, R., Often, A., Magnussen, K., Olsen, S. L. & Westergaard, K. B. 2017. Invasive alien vascular plants – Methods for eradication and containment. – NINA Report 1432. 87 pp. Invasive alien plant species constitutes a national problem. To eradicate or limit the distribution of these species, knowledge about the efficiency of each measure is crucial. This report has summarized eradication and prevention measures for 19 genera of plants. These genera all include species that are on the Norwegian Black List and constitutes a threat to local biodiversity. Information was gathered through interviews with organizations that have experience with eradication measures of invasive alien species. In addition, 44 municipalities were invited to participate in a survey to identify which species / genera they work on. All the 19 genera were classified into one of three groups. Group 1 consists of bushes or small trees that typically disperse by seeds, often bird-scattered. Cotoneaster is the representative genus of this group. Group 2 consists of short-lived herbs (1-4 years). These typically have a large seed production. For these species it is important to prevent seed dispersal and establishment of seedbank. Impatiens is the “type”-genus for this group. Group 3 consists of long-lived herbs, either carpet-forming or with rosettes. Many of these species spread vegetatively, which means that contaminated soils are an important spreading agent. Reynoutria is the representative genus of this group. Cost-efficiency analyzes were undertaken for various measures within the three genera chosen as representatives for each of the three groups: Cotoneaster, Impatiens and Reynoutria. The likelihood of succeeding in eradicating invasive alien species is enhanced by early detection and rapid response (EDRR). Three additional points are important in order to succeed in eradication of alien species; i) expertise, ii) resources and iii) continuity. The survey showed that many municipalities lack resources in terms of both knowledge and means to eradicate invasive alien species. In addition, the municipalities work with few species, often with major emphasis on one species that is highly distributed. The survey to the municipa-lities, as well as the search in artskart (Artskart and GBIF, 2017), show that there is large geographical variation in which species that causes major problems and threaten local biodiversity. The largest difference are found between coastal and inland areas. It is therefore difficult to recommend national prohibition of ornamental plants. Municipalities and other level of public management could benefit greatly from synergies and collaboration in combating invasive alien plant species. A national alert system together with short regional species lists can be good tools in combat efforts. The use of tools such as checklists should be standard to ensure a systematic approach in eradication processes.