Search

Magerøy, J.H. 2023. Evaluering av habitatkvalitet for ung elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Oslo og Viken. Redoksmålinger fra Nitelva i 2018 og 2021, med tidsserier fra Askerelva og Sognsvannsbekken. NINA Rapport 2121. Norsk institutt for naturforskning. De største truslene mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som fører til reduksjon/tap av rekruttering. Én av hovedgrunnene til manglende rekruttering er økt eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået. Dette fører til økt eller total dødelighet i muslingenes første par leveår, siden ungmuslinger lever nedgravd i substratet. I Oslo og Viken fylker sliter mange av muslingbestandene med lav eller ingen rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene. På tross av dette, vet man relativt lite om årsakene til den reduserte overlevelsen av ungmuslinger. For å evaluere oksygennivået i substratet og habitatkvaliteten for ungmuslinger, ble det i 2021 gjennomført redoksmålinger i tre vassdrag i de to fylkene. Dette vil bidra til å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hvilke tiltak som er nødvendige for å øke denne. I Nitelva viser redoksmålinger fra 2021 at habitatkvaliteten innenfor utbredelsesområdet til elvemusling i bekken er god i et «normalår», mens målinger fra 2018 viser at habitatkvaliteten er moderat i et år med svært lite nedbør og høy temperatur. Det var likevel stor variasjon i habitatkvaliteten mellom målestasjonene, og selv i 2021 var den for dårlig ved flere av stasjonene. Den gode habitatkvaliteten i et «normalår» er overraskende, siden undersøkelser fra 2001 til 2012 og i 2020 viser at rekrutteringen av muslinger i elven er begrenset. Det tyder på at det er andre faktorer enn habitatkvaliteten som er hovedårsakene til at rekrutteringen er lav. Manglende tilgang på vertsfisk (ørret) og negativ påvirkning fra kraftverk er sannsynlige årsaker til dette, selv om økt eutrofiering og tilslamming av substratet nok bidrar til redusert rekruttering ved flere av stasjonene. For å bedre forholdene for muslingen bør det gjennomføres tiltak knyttet til bl.a. biotopforbedring for ørret, redusert stopp-start kjøring (effektkjøring) av vannkraftverkene, reduksjon av avrenning fra jordbruket og redusert tilførsel av næringsstoffer fra kloakk. I Askerelva og Sognsvannsbekken ble tidsserier med redoksmålinger fra 2017 til 2020 videreført i 2021. Som i 2017-2019, men i motsetning til 2020, ble det gjennomført én målerunde ved hver av stasjonene i løpet av året. Tidsseriene viser at det kan være stor variasjon i redokspotensialet mellom år ved de samme stasjonene, men at det også kan være noe variasjon innad i et år. Nedbør- og temperaturdata fra periodene før målingene tyder på at: 1. Mye nedbør i 2017 og 2020 resulterte i relativt høyt redokspotensial. 2. Svært lite nedbør og høy lufttemperatur i 2018 resulterte i svært lavt redokspotensial. 3. Litt lite nedbør og noe høy temperatur i 2019 og høy temperatur, men også mye nedbør, i 2021 resulterte i redokspotensial noe under det man kan forvente i et «normalår». Relativt liten forskjell i redokspotensial mellom juli og august 2020 tyder på at redokspotensialet påvirkes av miljøforholdene i en lengre periode før undersøkelsene gjennomføres. Basert på tidsseriene kan man vurdere hvordan forskjeller i nedbør og lufttemperatur er forventet å påvirke redokspotensialet også i andre vassdrag. Selv om én av hovedårsakene til manglende rekruttering i elvemuslingbestander er redusert oksygentilgang i substratet pga. økt næringstilførsel og nedslamming av substratet, så tyder ikke resultatene på at dette er tilfellet i Nitelva. Der er nok mangel på vertsfisk og påvirkning fra kraftverk minst like viktige årsaker til den reduserte rekrutteringen. Tidsseriene fra Askerelva og Sognsvannsbekken er viktige for å kunne vurdere om redokspotensialet som måles i et gitt år er representativt for de dårligste forholdene man kan forvente i løpet av et «normalår». Dette gjelder også for målingene i Nitelva. Magerøy, J.H. 2023. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) in Oslo and Viken Counties. Redox measurements from the Nitelva River in 2018 and 2021, with time series from the Askerelva River and Sognsvannsbekken Stream. NINA Report 2121. Norwegian Institute for Nature Research. The greatest threats against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are environmental changes resulting in reduced juvenile mussel recruitment. One main cause of this reduction is increased eutrophication and siltation, resulting in reduced oxygen levels in the substrate. This leads to increased or total mortality among juvenile mussels, since the juveniles live buried in the substrate. In Oslo and Viken Counties, many populations have reduced or no recruitment. Thus, measures have been taken to improve the status of these populations. However, relatively little is known about the causes of the reduced survival of juvenile mussels. To evaluate the oxygen levels in the substrate and habitat quality for juvenile mussels, redox measurements were undertaken in three watercourses in the two counties in 2021. This will contribute to understanding why recruitment is failing and the measures necessary to increase recruitment. In Nitelva, the redox measurements in 2021 show that the habitat quality within the mussel distribution area is good in a «typical» year, but the measurements from 2018 show that the habitat quality is moderate in a year with very limited precipitation and high temperatures. However, there was substantial variation between redox stations and even in 2021 it was insufficient at several stations. The good habitat quality in a «typical» year is surprising, since surveys from 2001 to 2012 and in 2020 show that the recruitment of mussels is limited in the river. This indicates that there are factors, other than habitat quality, that are the main causes of the low recruitment. Low densities of host fish (brown trout) and negative impacts from hydropower plants are likely causes of the low recruitment. However, increased eutrophication and siltation probably contributes to reduced recruitment at several of the stations. To improve the conditions for the mussel, management actions should be taken to improve habitat for trout, reduce pulse flows from hydropower dams, reduce runoff from farmland and reduce nutrient input from sewers. In Askerelva and Sognsvannsbekken, redox time series from 2017 to 2020 were extended to 2021. As in 2017-2019, but unlike in 2020, redox measurements were taken from each of the stations once a year. The timeseries show that the redox potential can vary greatly between years, but that there also can be some variation within a year. Precipitation and temperature data from the periods before the measurements suggest that: 1. Heavy precipitation in 2017 and 2020 resulted in high redox potential. 2. Very limited precipitation and high air temperature in 2018 resulted in very low redox potential. 3. Somewhat limited precipitation and high air temperature in 2019 and high temperature, but also heavy precipitation, in 2021 resulted in redox potential somewhat lower than expected for a «typical» year. Relatively minor differences in redox potential between July and August 2020 suggest that the redox potential is affected by environmental conditions during a longer time period before the measurements are undertaken. Based on the time series, one can evaluate how precipitation and air temperature is expected to affect the redox potential in other watercourses as well. Even though one of the main causes of reduced recruitment in mussel populations is reduced oxygen availability in the substrate due to increased eutrophication and siltation, the results do not indicate that this is the case in Nitelva. There, low density of host fish and impacts from hydropower plants are probably at least as important causes of the reduced recruitment of mussels. The time series from Askerelva and Sognsvannsbekken are important to evaluate whether the redox potential in a given year is representative of the worst conditions one can expect in a «typical» year. This also applies to the redox potential in Nitelva.

Wacker, S., Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Hagen, I.J., Kålås, S. & Karlsson, S. 2021. Genetisk struktur og variasjon i elvemusling i Norge. Betydning for bestandenes økologiske tilstand. NINA Rapport 1994. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en stor andel av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel har elvemusling forsvunnet fra ca. én tredel av de historiske lokalitetene, og en betydelig andel av de gjenværende bestandene mangler helt eller delvis rekruttering. Det er ulike kjente risikofaktorer som kan påvirke rekruttering negativt, som redusert substratkvalitet og dårlig tilgang på vertsfisk. I tillegg til konvensjonell overvåkning, kan genetiske undersøkelser gi viktig kunnskap for forvaltning av arten. Elvemuslingbestander i Norge bruker enten ørret (ørretmusling) eller laks (laksemusling) som primærvert, og en bestand må forvaltes med hensyn til hvilken av disse artene som er primærverten. Det er genetiske forskjeller mellom ørretmusling og laksemusling, og bestander eller enkeltindivider med ukjent vert kan derfor tilordnes genetisk til ørretmusling eller laksemusling. I forvaltningssammenheng kan det også være viktig å undersøke om bestanden er sammensatt av muslinger av ulikt opphav, for eksempel som et resultat av utsettinger av muslinger. De fleste ørretmuslingbestandene lever ovenfor vandringshindre for anadrom laksefisk og har derfor vært isolert fra andre bestander siden koloniseringen etter siste istid. Små isolerte bestander taper genetisk variasjon over tid, og i tillegg kan innavl forekomme. Redusert genetisk variasjon og innavl er forventet å redusere bestandens levedyktighet. Det er kjent fra tidligere undersøkelser at noen ørretmuslingbestander har veldig lav genetisk variasjon. Vassdrag med elvemusling har opplevd betydelige menneskeskapte forandringer i de siste tiårene, og store endringer i miljøet forventes i fremtiden som følge av klimaendringer. Det er derfor viktig for forvaltning av arten å ha kunnskap om genetisk variasjon i ørretmuslingbestandene og hvordan genetisk variasjon og innavl påvirker rekruttering. Tre delprosjekter ble gjennomført: 1. Den genetiske databasen for elvemusling i NINA ble betydelig oppgradert ved genotyping av flere bestander og for flere genetiske markører. Genetisk variasjon og genetisk struktur (genetiske forskjeller mellom bestander) ble undersøkt i et utvidet utvalg bestander og med flere genetiske markører. Genetisk tilordning av bestander og enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling med flere referansebestander og med flere markører ble validert. 2. Bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert ble inkludert i undersøkelsen av genetisk variasjon og genetisk struktur. Genetisk variasjon og genetisk tilhørighet i disse elvemuslingbestandene med sjøørret som vert har ikke blitt undersøkt tidligere. 3. Sammenheng mellom genetisk variasjon, økologisk tilstand (rekruttering) og bestandsstørrelse ble undersøkt. Delprosjektet kombinerer den utvidete genetiske databasen med en nylig opprettet database med økologiske data, inkludert rekrutteringsdata. Genetiske data fra totalt 76 elvemuslingbestander (fra 69 lokaliteter) og over 2700 individer ble brukt i undersøkelsen. Dette er en betydelig andel av de 432 kjente lokalitetene i Norge og lokalitetene var fordelt over alle fylker. Det første delprosjektet viser at tidligere kunnskap om genetisk variasjon og genetisk struktur hos elvemusling er gyldig for et stort utvalg bestander fordelt over hele landet. Laksemusling har jevnt høy genetisk variasjon innad i bestandene, men mindre forskjeller mellom bestandene. Det er store genetiske forskjeller mellom ørretmuslingbestander, men den genetiske variasjonen innen ørretmuslingbestandene er i de fleste tilfeller betydelig lavere enn innen laksemuslingbestander. Noen ørretmuslingbestander har nesten ingen variasjon i det hele tatt ved de undersøkte markørene. Det første delprosjektet viser også at bestander kan genetisk tilordnes ørretmusling og laksemusling med høy sikkerhet, ved bruk av et utvidet utvalg referansebestander og flere genetiske markører. Det er større usikkerhet i genetisk tilordning av enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling. Usikkerheten er ulik for tilordning til ørretmusling og laksemusling. Ørretmusling fra bestander med forholdsvis høy genetisk variasjon blir ofte feiltilordnet til laksemusling. Mulighet for genetisk tilordning av enkeltindivider må derfor evalueres i enkelttilfeller. Det andre delprosjektet viser at bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert, genetisk likner bestander med stasjonær ørret som vert og er genetisk forskjellig fra laksemusling. Bestandene ble genetisk tilordnet ørretmusling, til tross for at mange av bestandene var blant ørretmuslingbestandene med høyest genetisk variasjon. Det tredje delprosjektet viser en kompleks sammenheng mellom genetisk variasjon og innavl med både rekruttering og bestandsstørrelse. Bestander med lav genetisk variasjon og lav bestandsstørrelse hadde ofte dårlig rekruttering. Det var samtidig en sammenheng mellom bestandsstørrelse og genetisk variasjon, og resultatene antydet at det var bestandsstørrelse og ikke genetisk variasjon i seg selv som påvirket rekruttering. Noen bestander hadde en høy grad av innavl, og nesten alle disse bestandene hadde dårlig rekruttering. Det var ingen sammenheng mellom innavl og bestandsstørrelse, og resultatene viste at sammenhengen mellom innavl og rekruttering var uavhengig av bestandsstørrelse. Prosjektet har gitt ny kunnskap om sammenheng mellom genetisk og økologisk tilstand i elvemuslingbestander. Det er flere mulige virkningssammenhenger mellom genetisk variasjon, rekruttering og bestandsstørrelse som kan forklare resultatene. Resultatene viser at både stor bestandsstørrelse, høy genetisk variasjon og lite innavl har sammenheng med god rekruttering. Reduksjon av bestandsstørrelse må unngås fordi dette kan redusere rekruttering direkte og samtidig føre til tap av genetisk variasjon og høyere grad av innavl. Det er ukjent hvorfor noen bestander hadde en høy grad av innavl til tross for stor bestandsstørrelse. Kunnskap om dette behøves for å målrettet kunne redusere graden av innavl gjennom forvaltning. Fremtidige analyser bør også fokusere på å forstå betydningen av innavl på den ene siden og lokale genetiske tilpasninger på den andre siden. Dette vil kunne være spesielt viktig for å ta avgjørelser om tiltak for å redde truete bestander med lav genetisk variasjon og høy innavlsgrad.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2021. Forekomst av elvemusling i Eira (Molde kommune), Møre og Romsdal i 2021. NINA Rapport 2076. Norsk institutt for naturforskning. Det er tidligere (2003–2021) funnet noen få spredte individer av elvemusling i Eira mellom Grytosen og Eresfjord kirke. Under en mer omfattende kartlegging i 2021 ble det ved innsamling av miljøDNA-prøver påvist elvemusling i prøvene fra tre stasjoner i nedre del av Eira. Dette ble bekreftet ved hjelp av vadesøk, og litt i underkant av 50 levende elvemusling og fire tomme skall ble funnet på strekningen fra Fv60 nær utløpet i sjøen og opp til like ovenfor Eresfjord kirke, tilsvarende en lengde på om lag 2,5 km. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i øvre del av Eira. Avgrensningen er foreløpig usikker, men kan tilsvare en lengde på opp til 1,5 km. I midtre del av vassdraget var alle miljø-DNA-prøvene negative. Sannsynligheten for at det finnes elvemusling på den 1,9 km lange strekningen mellom Eresfjord skole og Øvre Slenes er liten, men det kan likevel ikke utelukkes. Ingen levende elvemusling er foreløpig funnet ved vadesøk i midtre og øvre deler av Eira. Det ble gjennomført tidsbegrensede tellinger («fritellinger») på 12 stasjoner på strekningen mel-lom utløpet i Eresfjorden og Eikesdalsvatnet i oktober 2021. Det ble funnet levende elvemusling på fem av de 12 stasjonene og antallet varierte mellom 0,02 og 0,53 individ pr. minutt observasjonstid. Skallengden til levende elvemusling som ble observert i Eira varierte fra 55 til 100 mm i oktober 2021. Majoriteten var «yngre» muslinger i lengdegruppene 75–90 mm. Elvemuslingen vokste langsomt i Eira. Muslinger som var 20 og 50 mm lange hadde en alder på henholdsvis om lag sju og 14 år. Muslingene som i 2021 var mellom 55 og 90 mm lange, kan etter dette være anslagsvis 15–40 år gamle, tilhørende årsklassene fra 1980-tallet og framover. Det betyr at elvemusling har forekommet i Eira i lang tid før de første individene ble oppdaget. Det ser ut til at elvemuslingen i Eira reproduserer normalt og at det blir frigitt muslinglarver som forventet. Tidspunktet for graviditet og frigivelse av muslinglarver er imidlertid senere enn det som er vanlig, og i 2021 var larveslippet fortsatt ikke avsluttet 12. oktober. Det er utarbeidet et forslag til handlingsplan for habitatrestaurering i Eira. Formålet er å iverksette fysiske tiltak for å øke den naturlige produksjonen av laks og sjøørret i Eiravassdraget. Det ble identifisert til sammen 16 områder som ble vurdert som spesielt aktuelle med tanke på habitat-tiltak. I oktober 2021 ble det funnet levende elvemusling i fire av disse områdene. Ved gjennomføring av de foreslåtte habitattiltakene for fisk er det fare for at muslinger som lever i de aktuelle tiltaksområdene vil kunne bli skadet eller begravd og dø på grunn av gravearbeider, kjøring i elveløpet og utlegging av grus. Likeledes vil muslinger som står i tilknytning til tiltaksområdene kunne bli begravd i løsmasser eller bli utsatt for høy turbiditet når elvebunnen graves opp. Tiltak for å unngå dette kan være å flytte muslinger midlertidig vekk fra områdene som inngår i habitattiltaket. Skal dette lykkes må det imidlertid gjennomføres en grundigere kartlegging i hele Eira som angir utbredelsen til elvemusling i vassdraget mer detaljert. Kunnskapen om elvemuslingen i Eira er fortsatt mangelfull og undersøkelsen i 2021 må betraktes som en innledende kartlegging. En videreføring er naturlig, og det vil da være aktuelt å supplere en utvidet kartlegging med måling av redokspotensiale (beskrive habitatforholdene for juvenile muslinger i substratet) og bestemmelse av vertsart for muslinglarvene.

Magerøy, J.H., Leirflåt, T., Lunde, J., Majaneva, M.A.M. & Fossøy, F. 2021. Bruk av miljø-DNA til å identifisere forurensningskilder. Tiltaksanalyse for elvemusling i Ereviksbekken. NINA Rapport 1897. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestanden i Ereviksbekken i Strand kommune i Rogaland har hatt en negativ utvik-ling, med nedgang i antall muslinger og rekruttering i senere år. Denne utviklingen gjør det svært viktig å identifisere truslene mot muslingen og foreslå tiltak som kan bedre forholdene i bekken. En tiltaksanalyse i 2017 identifiserte lav vannføring og forhøyet næringstilførsel som de viktigste truslene. For å identifisere hvor næringsstoffer og partikler tilføres vassdraget og kildene til denne tilførselen, ble vannkvalitet og miljø-DNA analysert i henholdsvis 2019 og 2020. Vannkvalitetsanalysene viser at Ereviksbekken har for høy tilførsel av næringsstoffer, partikler og tarmbakterier. Det viktigste tilførselsområdet i vassdraget er Ereviksvatnet, fulgt av hoved-strengen rett nedenfor vannet, Nylandsbekken og hovedstrengen nederst mot sjøen. Hoved-strengen mellom Nordravatnet og Ereviksvatnet er et mindre viktig tilførselsområde. Dataene tyder på at næringsstoffer og tarmbakterier i hovedsak tilføres vassdraget om sommeren, mens tilførselen av partikler er størst i forbindelse med høy vannføring om høsten og vinteren. Miljø-DNA-analysene tyder på at landbruksforurensning er hovedkilden til forurensingen i Ere-viksbekken, mens det ikke ble funnet tegn på kloakkforurensning. Landbruksforurensningen skyldes sannsynligvis i hovedsak storfebeite langs Nylandsbekken og gjødsling med storfegjød-sel av dyrket mark ved vannene i nedbørfeltet. Det er sannsynlig at landbruksforurensningen undervurderes, da det er vanskelig å fange opp forurensning som tilføres direkte til Ereviksvatnet via miljø-DNA-analyser og forurensning knyttet til gjødsling om våren ikke ville bli fanget opp på de datoene prøvene ble samlet inn. Dette gjelder nok spesielt forurensning knyttet til sauehold. For å redusere avrenningen fra landbruksområdene til Ereviksbekken burde man gjenopprette buffersoner med naturlig vegetasjon langs vassdraget. I beiteområder vil det være nødvendig å gjerde beitedyrene ute fra disse buffersonene. Et annet alternativ er å opprette gjødselfrie buf-fersoner med dyrket mark, men dette vil ikke ha like stor effekt på avrenningen. I tillegg er det viktig å opprettholde vegetasjonen som finnes langs vassdraget, for at avrenning fra de nærlig-gende områdene ikke skal øke. Det vil være nødvendig at disse tiltakene gjennomføres i sam-arbeid med grunneierne, og incentivordninger kan brukes for å få til et godt samarbeid. Vannkvalitets- og miljø-DNA-analysene gav noe motstridende indikasjoner når det gjelder kloakkforurensning i Ereviksbekken nedenfor Ereviksvatnet. For å være føre var, bør man kont-rollere kloakksystemene langs denne delen av bekken og nødvendige utbedringer må gjøres. Tiltakene nedenfor Ereviksvatnet bør gis førsteprioritet i Ereviksbekken. Det er her elve-muslingen finnes, og tiltakene i denne delen av vassdraget vil kreve minst ressurser. Det betyr ikke at tiltakene i landbruksarealene lenger oppe i vassdraget ikke er viktige, men tiltakene vil dekke store arealer og kreve mer ressurser. Dette studiet, sammen med et studie i Nordre Follo kommune, har vist at det er mulig å identifi-sere hovedkildene til forurensning i vassdrag ved hjelp av miljø-DNA. Studiene illustrerer meto-dikkens store potensiale, men at det fremdeles er mange utfordringer knyttet til bruken av den.

Magerøy, J.H. 2020. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Oslo og Akershus fra 2017 til 2019. Redoksmålinger i Askerelva, Movassbekken, Nitelva, Raudsjøbekken, Sognsvannsbekken og Tunnsjøbekken. NINA Rapport 1697. Norsk institutt for naturforskning. De største truslene mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som fører til reduksjon/tap av juvenile muslinger. En av hovedgrunnene til manglende rekruttering er økt eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået. Siden juvenile muslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet i muslingenes første leveår. I Oslo og Akershus (nå en del av Viken) sliter mange av bestandene med lav eller ingen rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert produksjon av småmuslinger for utsetting (kultiveringsprogrammet). På tross av den dårlige tilstanden til mange av bestandene vet man relativt lite om årsakene til den reduserte overlevelsen av juvenile muslinger. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hvilke tiltak som er nødvendige for å øke denne, ble det gjennomført målinger av redokspotensial i både Askerelva og Sognsvannsbekken fra 2017 til 2019. Movassbekken ble undersøkt i 2017 og 2018. Raudsjøbekken ble undersøkt i 2017, Nitelva i 2018 og Tunnsjøbekken i 2019. Disse målingene gir et bilde på oksygennivået i substratet og habitatkvaliteten for juvenile muslinger. I Askerelva var habitatkvaliteten dårlig-moderat. I det nåværende utbredelsesområdet til elvemuslingen var ingen av lokalitetene egnet for juvenile muslinger, men habitatkvaliteten var bedre i nedre del av elven og flere av lokalitetene kan være egnet for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Den dårlige habitatkvaliteten i elven kan sannsynligvis forklares med høy nærings- og partikkeltilførsel, fra jordbruksaktivitet og punktkilder i den omliggende bebyggelsen. I Movassbekken var den generelle habitatkvaliteten moderat, men funnene viser at kvaliteten ved enkelte lokaliteter var moderat-god eller god. Dermed kan disse lokalitetene være egnet både for juvenil elvemusling og for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Det finnes ingen åpenbare årsaker til den moderate habitatkvaliteten, men kanalisering kan ha bidratt til økt siltering i bekken. I Nitelva var den generelle habitatkvaliteten moderat, men funnene viser at kvaliteten ved flere av lokalitetene var moderat-god eller god. Dermed kan disse lokalitetene være egnet både for juvenil elvemusling og for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. En årsak til den moderate habitatkvaliteten i vassdraget er sannsynligvis nærings- og partikkeltilførsel til elven fra jordbruksaktivitet. I tillegg er det redusert vannføring på grunn av overføringer fra sidevassdrag til Maridalsvassdraget og endret vannføringsdynamikk i vassdraget pga. demninger, inkludert flere kraftverk i hovedelven. Dette vil påvirke sedimenteringsdynamikken i elven og det er sannsynlig at tilgangen på muslinghabitat av god kvalitet er redusert som et resultat. I Raudsjøbekken var habitatkvaliteten dårlig. Funnene viser at ingen av lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling. Siden det har vært rekruttering i bekken nylig, tyder funnene på at habitatkvaliteten har forverret seg. Hovedårsaken til den svært dårlige habitatkvaliteten er økt beveraktivitet som fører til økt siltering av substratet. Hvis man ønsker å bevare muslingbestanden i bekken, vil det være nødvendig å redusere påvirkningen fra beveren. I Sognsvannsbekken var den generelle habitatkvaliteten dårlig, men funnene tyder på at enkelte lokaliteter kan være egnet for utsetting av elvemusling fra kultiveringsprogrammet. Hovedårsaken til den dårlige habitatkvaliteten i bekken er sannsynligvis næringstilførsel fra bebyggelsen i nedbørsfeltet. I Tunnsjøbekken var den generelle habitatkvaliteten dårlig, men funnene tyder på at enkelte lokaliteter er egnet for juvenile muslinger. Den dårlige habitatkvaliteten er overraskende siden bekken hadde god rekruttering i 2016. Årsakene til den dårlige habitatkvaliteten i bekken er usikre, da det er lite bebyggelse, lite jordbruk og få tegn til hogst i senere tid i nedbørsfeltet Gjentatte undersøkelser i flere av vassdragene viser at habitatkvaliteten var dårligere i 2018 enn i 2017, men noe bedre i 2019 enn i 2018. Årsaken til dette er at sommeren 2017 var relativt våt, sommeren 2018 var en av de tørreste somrene noensinne og sommeren 2019 var et ‘normalår’.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Forsand, Rogaland. NINA Rapport 1717. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Forsand kommune (nå Strand kommune) i Rogaland ble undersøkt i 2018 og 2019 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene og miljøfaktorers mulige påvirkning på muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. I Lerangsbekken, derimot, ble det bekreftet at det finnes elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken, nedenfor Brekketjørna. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye sammenlignet med andre bestander i Norge, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet en elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde be-standen over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres» hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge, men statusen blir satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Både vannkjemi- og redoksundersøkelsene som ble gjennomført i Lerangsbekken tyder på at bekken ikke sliter med forsuring eller forhøyet tilførsel av næringsstoffer og/eller partikler. Dermed er tiltak sannsynligvis ikke nødvendige for å forbedre vann- og/eller substratkvaliteten i bekken. Likevel er det viktig å opprettholde gode buffersoner langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Dette gjelder først og fremst i forbindelse med hogst, siden det er lite jordbruk i nedbørfeltet. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemuslingen i Lerangsbekken. De genetiske analysene bekrefter dermed funnene fra tidligere undersøkelser, der ørret som ble fanget var infestert med muslinglarver. Det er ingen åpenbare årsaker til den dårlige rekrutteringen av juvenil elvemusling i Lerangsbekken. Det er likevel mulig at mangel på egnet ungfisk av ørret kan være en årsak til dette. Flere studier har vist at sjøørret er bedre egnet som vertsfisk for elvemusling enn brunørret, og sjøørret produserer større antall ungfisk enn brunørret. Spesielt hvis tetthetene av ungfisk av ørret er lave i bekken, bør det gjennomføres tiltak for å øke oppgangen av sjøørret. Et eksempel på tiltak er å redusere vandringshindrene i bekken. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Forsand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Forsand municipality (now Strand municipality) in Rogaland County were studied in 2018 and 2019 with respect to the freshwater pearl mussel, its status in the streams and possible environmental impacts on the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. However, in Lerangsbekken it was confirmed that there are pearl mussels from Lake Lerangsvatnet up to the waterfall at Fossbakken, below Lake Brekketjørna. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high compared to other populations in Norway and the stream contains a relatively large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The status of the pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed» if one applies the classification method most commonly used in Norway, but the status is classified as «not viable» if using the Norwegian nature index or the Norwegian methodology for classifying ecological status in waterbodies. The two latter classification methods emphasizes recruitment more than the first. Since recruitment is necessary to maintain populations of the mussel and the recruitment is very limited in the stream, this suggests that the nature index and the methodology for classifying ecological status give the best evaluation of the status of the population over time. Both water chemistry and redox potential from Lerangsbekken indicate that the stream does not suffer from acidification or increased nutrient and/or particle input. Thus, conservation actions are likely not necessary to improve the water and/or substrate quality in the stream. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, to prevent deterioration of the water and substrate quality. This primarily applies to logging, as there is little farming in the watershed. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. Therefore, the genetic analyses confirm previous findings from juvenile fish surveys that showed that trout were infested with mussel larvae. There are no obvious causes of the poor recruitment of juvenile pearl mussel in Lerangsbekken. However, it is possible that the lack of suitable juvenile trout may be the cause. Several studies have shown that sea trout is better suited as a host for the pearl mussel than brown trout and sea trout also produce greater numbers of juvenile fish than brown trout. Especially if the densities of juvenile trout are low in the stream, actions should be taken to improve the sea trout run. For example, one could reduce the migration barriers within the stream.

Magerøy, J.H., Larsen, B.M., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Vegårvassdraget (Storelva og Lilleelv), Aust-Agder. En lokal ørretmusling og en innført laksemusling? NINA Rapport 1702. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestandene i Vegårvassdraget var antatt utdødd mellom 1960-tallet og 1990-tallet, med unntak av et par muslinger som ble observert i Strengselva i 2008. I 2010 ble elvemuslingen gjenoppdaget i Storelva. En kartlegging av muslingen i 2016 viste at muslingen fantes fra Songe-vannet og helt opp til Nes Verk. Det er kjent at det ble satt ut elvemusling fra Håelva på Jæren nær utløpet av Storelva i Songevannet i 1978. I tillegg er det mulig at elvemuslingene i Strengselva også var satt ut. Den relativt store utbredelsen av musling i vassdraget førte til at det ble stilt spørsmål om bestanden er et resultat av utsettingene, eller om en stedegen bestand har overlevd et sted i vassdraget. For å gi svar på hvor en eventuell stedegen bestand kunne ha overlevd, ble de delene av vassdraget som ligger nært det kjente utbredelsesområdet fra 2016 undersøkt i 2019. Dette inkluderte Storelva ovenfor Nes Verk, Skjerka, Strengselva og Lilleelv ved Nes Verk. DNA-prøver, samlet inn fra musling både i 2016 og 2019, ble analysert for å evaluere om muslingene tilhører en stedegen bestand eller om de er et resultat av utsettinger og for å bestemme om muslingene bruker laks eller ørret som vertsfisk. Kartleggingen i 2019 førte til funn av elvemusling i Lilleelv, selv om muslingen var antatt utdødd i dette sidevassdraget i 1977, men ikke i noen av de andre undersøkte områdene. DNA-analysene viser at det finnes en ørretmuslingbestand i Storelva og Lilleelv, som høyst sannsynlig er stedegen, og en laksemuslingbestand i Storelva, som høyst sannsynlig stammer fra utsettingen av musling fra Håelva. En sammenstilling av kartleggingen i 2016 og 2019 viser at begge bestandene av elvemusling er svært tynne. Det ble ikke funnet tegn på at det har vært rekruttering i Vegårvassdraget de seneste 10 år, men de aller fleste muslingene er sannsynligvis kommet til på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. Dermed tyder funnene på at begge bestandene har økt i antall de senere tiårene. Likevel må bestandene ansees som sårbare og tiltak kan være nødvendige for å bedre forhol-dene for muslingen i vassdraget. Den stedegne ørretmuslingen i Vegårvassdraget har større verneverdi enn den introduserte laksemuslingen. Derfor er det viktig å ta med i betraktningen at de to bestandene potensielt sett er i konkurranse om tilgjengelig habitat. De er også avhengig av forskjellig vertsfisk. Tettheten av laks har økt, mens tettheten av ørret har gått ned i Storelva. Ved flere av stasjonene har tettheten av ørret vært for lav, i de senere årene, til å opprettholde bestanden av ørretmusling. Flere tiltak er aktuelle for å forbedre forholdene for elvemusling i Vegårvassdraget. Både musling og miljøvariabler bør overvåkes jevnlig. Vi anbefaler at bestandene i Storelva og Lilleelv inngår i overvåkingen av elvemusling i kalkede laksevassdrag. Det bør også vurderes om Lilleelv bør kalkes, i tillegg til kalkingen av Storelva. Langs begge elvene er det sannsynligvis nødvendig å gjenopprette buffersoner langs elvekantene, for å redusere nærings- og partikkeltilførselen. En egen problemkartlegging og tiltaksutredning for elvemusling bør gjennomføres i Vegårvassdraget. Det bør undersøkes om sjø- eller brunørret er best egnet som vert for ørretmuslingen i vassdraget, for å kunne vurdere om laksetrappen ved Fosstveit bør stenges. I tillegg bør miljø-DNA brukes til å kartlegge forekomsten av muslingen i andre deler av vassdraget. Magerøy, J.H., Larsen, B.M., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in the Vegårvassdraget Watercourse (the Storelva and Lilleelv Rivers). A local trout mussel and an introduced salmon mussel? NINA Report 1702. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel populations in the Vegårvassdraget watershed were assumed to have gone extinct between the 1960s and 1990s, with the exception of a couple of mussels observed in the Strengselva River in 2008. In 2010 the mussel was rediscovered in the Storelva River. A survey of the river in 2016 showed that the mussel was distributed from Lake Songe-vannet up to Nes Verk. It is known that pearl mussels from the Håelva River were stocked in Storelva in 1978. In addition, it is possible that the mussels in Strengselva also were stocked. The relatively extensive distribution of the mussel within Storelva led to discussion of whether the population is the result of stocking or a local population that has survived somewhere in the watercourse. To determine where a local population might have survived, the rivers Storelva above Nes Verk, Skjerka, Strengselva and Lilleelv by Nes Verk were surveyed in 2019. DNA-samples collected both in 2016 and 2019 were analyzed to evaluate whether the mussels were of local origin or a result of stocking and whether they use Atlantic salmon or brown trout as their host fish. The survey in 2019 led to the discovery of pearl mussels in Lilleelv, even though the mussel was assumed to have gone extinct in this river in 1977, but not in the other survey areas. The DNA analyzes show that there is a trout mussel population in Storelva and Lilleelv, which is very likely to be of local origin, and a salmon mussel population in Storelva, which is very likely a result of the stocking of mussels from Håelva. The combined surveys in 2016 and 2019 show that both populations of the pearl mussel are very sparse. There were no signs of recruitment within Vegårvassdraget the last 10 years, but the vast majority of the mussels were added to the population in the 1990s and early 2000s. Thus, the findings suggest that both populations have grown in numbers over the latter decades. Even so, the populations must be considered vulnerable and conservation measures may be necessary to improve the conditions for the mussels in the watershed. The local trout mussel in Vegårvassdraget has greater conservation value than the stocked salmon mussel. Thus, it is important to consider that the populations potentially are in competition for habitat. They are also dependent on access to different hosts. The density of Atlantic salmon has increased, while the density of brown trout has decreased. At several stations, the density of trout was insufficient, during latter years, to maintain the trout mussel population. Several conservation measures should be undertaken in Vegårvassdraget. Both the pearl mussel and environmental variables should be monitored regularly. We recommend that the populations in the watercourse are included in the monitoring of the mussel in limed salmon water-courses. Liming should also be considered in Lilleelv, in addition to the liming that occurs in Storelva. Along both rivers it is likely that it is necessary to reestablish buffer zones along the banks, to reduce the nutrients and particle input. A mapping of threats and conservation measures should be undertaken for the mussel in Vegårvassdraget. It should be examined whether brown or sea trout is the most suitable host for the trout mussel in the watercourse, to be able to evaluate whether the fish ladder in Storelva should be closed. In addition, eDNA should be used to map the distribution of the mussel within other parts of Vegårvassdraget.

Magerøy, J.H. 2020. Tilførsel av næringsstoffer, partikler og tarmbakterier i Ereviksbekken. Tiltaksanalyse med henblikk på elvemusling. NINA Rapport 1724. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestanden i Ereviksbekken i Forsand kommune (nå Strand kommune), Rogaland, har gått fra ca. 4100 individer og fortsatt noe rekruttering, i 2003, til ca. 800 individer uten rekruttering, i 2010. Den negative utviklingen ser også ut til å ha fortsatt etter dette, uten at det er gjort grundigere undersøkelser. Basert på utviklingen til elvemuslingbestanden i Ereviksbekken er det svært viktig å evaluere truslene mot muslingen og foreslå eventuelle tiltak som kan bedre forholdene i bekken. Dermed ble det i 2017 gjennomført en tiltaksanalyse i vassdraget. Tiltaksanalysen identifiserte lav vannføring og forhøyet næringstilførsel som de to største truslene mot muslingen. For å identifisere hvor næringsstoffer og partikler tilføres vassdraget og mulige kilder til denne tilførselen, ble det foreslått å gjennomføre et vannprøvetakingsopplegg i vassdraget. Prøvetakingsopplegget ble gjennomført i 2019 og viser at Ereviksbekken sliter med for høy tilførsel av næringsstoffer, partikler og tarmbakterier. Næringsstoffer tilføres først og fremst via Ereviksvatnet. I tillegg er hovedstrengen rett nedenfor vannet og sidebekken Nylandsbekken viktige tilførselsområder. Partikler tilføres også først og fremst via Ereviksvatnet, men Ny-landsbekken er også en viktig tilførselskilde. Tarmbakterier tilføres først og fremst nedenfor Ereviksvatnet, men også i Nylandsbekken. Hovedstrengen mellom Nordravatnet og Ereviksvatnet er det minst viktige tilførselsområdet i vassdraget. Tilførselen til Ereviksbekken varier gjennom året. Verdiene av næringsstoffene er høyest om sommeren, høsten og, til dels, vinteren, men dette kan representere en akkumulering av stoffene gjennom sommerhalvåret. Tilførselen av partikler er sannsynligvis størst i forbindelse med høy vannføring om høsten og vinteren. Tarmbakterier ser ut til å i hovedsak tilføres om sommeren. Hovedkilden til tilførselen av næringsstoffer, partikler og tarmbakterier til Ereviksbekken er sannsynligvis avrenning fra landbruksarealene rundt Ereviksvatnet og i synkende grad Nylandsbekken, hovedstrengen rett nedenfor Ereviksvatnet, og hovedstrengen mellom Nordra-vatnet og Ereviksvatnet. Nedenfor Ereviksvatnet er utslipp fra kloakksystem sannsynligvis den viktigste kilden til tilførselen av næringsstoffer og tarmbakterier. I tillegg kan kloakkutslipp også bidra til tilførselen av næringsstoffer til Ereviksvatnet. For å redusere avrenningen fra landbruksområdene til Ereviksbekken, burde man ideelt sett gjenopprette buffersoner med naturlig vegetasjon langs vannene og bekkestrengene. I beiteområder vil dette kreve gjerding av denne buffersonen, for å hindre at beitedyrene holder vegetasjonen nede. Et annet alternativ er å opprette en gjødselfri buffersone med dyrket mark, men dette vil ikke ha like store effekt på avrenningen som naturlige buffersoner. I tillegg er det viktig å opprettholde vegetasjonen som finnes langs vassdraget, for at avrenning fra de nærliggende områdene ikke skal bli et større problem. Det vil være nødvendig at disse tiltakene gjennomføres i samarbeid med grunneierne, og incentivordninger kan brukes for å få til et godt samarbeid. For å redusere utslipp fra kloakkanlegg, er det nødvendig å gjennomføre en kontroll av kloakksystemene i nedbørfeltet til Ereviksbekken og nødvendige utbedringer må pålegges. Tiltakene nedenfor Ereviksvatnet bør gis førsteprioritet i Ereviksbekken. Det er her elve-muslingen finnes, og tiltakene i denne delen av vassdraget vil kreve minst ressurser. Det betyr ikke at tiltakene i landbruksarealene lenger oppe i vassdraget ikke er viktige, men tiltakene vil dekke store arealer og krever mer ressurser. Magerøy, J.H. 2020. Input of nutrients, particles and intestinal bacteria to the Ereviksbekken Stream. Conservation measures to improve conditions for the freshwater pearl mussel. NINA Report 1724. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel in the Ereviksbekken Stream has declined from ca. 4100 mus-sels with some recruitment, in 2003, to ca. 800 mussels without recruitment, in 2010. The negative trend seems to have continued since 2010, although no thorough study has been undertaken. Based on the decline of the freshwater pearl mussel population in Ereviksbekken, it is very important to evaluate the threats against the mussel and suggest potential measures to improve the conditions in the stream. Thus, an evaluation of habitat improvement measures was undertaken in the watershed in 2017. The evaluation identified low waterflow and increased nutrient input as the two greatest threats to the mussel in the stream. To identify where nutrients and particles are supplied to the stream and possible sources of this supply, a water sampling program was proposed for the watercourse. The program was completed in 2019 and shows that Ereviksbekken has too high an input of nutrients, particles and intestinal bacteria. Nutrients are mostly supplied to the watercourse through Ereviksvatnet Lake. In addition, the mainstem right below the lake and the Nylandsbekken Tributary are important areas of supply. Particles are mostly supplied through the lake, but also through Nylandsbekken. Intestinal bacteria are mostly supplied to the main-stem below the lake, but also through Nylandsbekken. The mainstem of Ereviksbekken between Nordravatnet and Ereviksvatnet Lakes is the least important area of supply to the watercourse. The supply to Ereviksbekken varies throughout the year. The nutrient concentrations were highest during summer, fall and, to some extent, winter, but this could be due to an accumulation of nutrients through the warmer months. The particle supply is likely greatest during high waterflows in fall and winter. Intestinal bacteria seem mostly to be supplied to the stream during summer. The main source of the supply of nutrients, particles and intestinal bacteria to Ereviksbekken is likely runoff from the farmland around Ereviksvatnet and to a declining degree Nylandsbekken, the mainstem right below the lake, and the mainstem between Nordravatnet and Ereviksvatnet. Below Ereviksvatnet, leakage from sewage systems is likely the most important source of nutrients and intestinal bacteria. In addition, sewage leaks may also supply nutrients to the lake. To reduce the runoff from the farmland to Ereviksbekken, one should ideally reestablish buffer zones with natural vegetation along the lakes and streams in the watershed. In pastures, this will require fencing off the zone, to prevent the livestock from grazing the vegetation. An alternative is to make a buffer zone of fertilizer free farmland, but this will not reduce the run-off as much as a natural vegetation zone. In addition, it is important to maintain the vegetation that already is present along the watercourse, to prevent runoff from the farmland from increasing. It will be necessary to undertake these measures in collaboration with local farmers and financial incentives can be used to encourage this collaboration. To reduce leakage from sewage systems, it is necessary to inspect the sewage systems in the Ereviksbekken Watershed and inadequate systems must be modified to prevent further leaks. The habitat improvement measures below Ereviksvatnet should be given the highest priority in Ereviksbekken. It is in this area that the freshwater pearl mussel is found and the measures in this part of the watershed require the least resources. This does not mean that the measures on the farmland further up the watershed are not important, but they will cover large areas and require more resources.

Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Elvemuslingens leveområde. Hvilke landskaps- og habitatvariabler påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling? NINA Rapport 1744. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen har gått sterkt tilbake i store deler av utbredelsesområdet sitt både i Nord-Amerika og Europa. Norge har ca. 25 % av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel er også trenden i Norge negativ. Muslingen har forsvunnet fra minst 25 % av de historiske lokalitetene, og rekrutteringen er så lav i mange vassdrag at muslingen står i fare for å forsvinne fra over halvparten av de gjenværende lokalitetene. Elvemusling er derfor angitt som sårbar på norsk rødliste for truede arter, samtidig som den er en ansvarsart for Norge gitt den sterke ned-gangen i mesteparten av Europa. Regulering og andre hydromorfologiske endringer av vassdrag kan ha store negative konsekvenser for bestander av elvemusling, men i noen tilfeller kan også endringene ha en positiv effekt da påvirkningen på elvemusling kan være kompleks og mange faktorer virker inn. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er ansvarlig for å forvalte vassdrag i Norge på en slik måte at de negative konsekvensene av bl.a. vassdragsreguleringer påvirker bestander av elvemusling minst mulig. For å forhindre eller redusere negative konsekvenser av inngrep i vassdrag, er det viktig å ha god kunnskap om hvor elvemusling finnes, status til disse bestandene og hvordan miljøfaktorer påvirker utbredelsen, tettheten og rekrutteringen hos elvemusling. I dette FoU-prosjektet ble det gjennomført fire delprosjekt for å bedre kunnskapen om elvemusling og øke forståelsen av hvordan denne kunnskapen kan bidra til en bedre forvaltning av arten i regulerte vassdrag i Norge: 1. Oppdatere kunnskapsstatus om alle lokaliteter med elvemusling i Norge. Status for alle nåværende (419) og historiske (247, inkludert sikre og usikre lokaliteter) lokaliteter ble gjennomgått og oppdatert. Resultatene ble publisert i en egen rapport (NINA Rapport 1669). 2. Oppsummere nåværende internasjonal kunnskapsstatus om landskaps- og habitatvariabler, inkludert vertsfisk, som påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling. Litteratur-oppsummeringen viser at både landskapsvariabler i nedbørfeltet og habitatvariabler langs elvestrengen og i selve elveløpet samt vertsfisken til elvemusling har stor påvirkning. Blant de viktigste landskapsvariablene er lufttemperatur, høyde over havet, antall innsjøer, vassdragsstørrelse, jordbruk, hogst, våtmarksområder og kloakkanlegg. Blant de viktigste habitatvariablene er kantskog og armering langs elvebredden, strømhastighet, vanndybde, avstand til elvebredden, skjærspenning (et mål på de kreftene vann i bevegelse utsetter substratet for), substratvariasjon, finsedimenter, akvatiske planter og redokspotensial i elvesubstratet (et mål på oksygeninnhold). Blant de viktigste variablene knyttet til vertsfisk er ungfisktetthet, vertsart, vertsstamme, fiskens alder og miljøfaktorer som påvirker laks og ørret. 3. Utnytte eksisterende data om elvemusling i Norge til å modellere rekruttering og tetthet av elvemusling basert på landskapsvariabler. Modelleringene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekruttering og høye tettheter av elvemusling i lokaliteter (vassdrag) med lav andel myr og lav sommertemperatur i luft i nedbørfeltet. Innad i lokalitetene er det større sannsynlighet for å finne høy rekruttering på stasjoner med lav andel jordbruk i nedbørfeltet. 4. Undersøke habitatvariablene som påvirker rekruttering og tetthet av elvemusling i fire vassdrag i Norge. Habitatundersøkelsene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekrut-tering av elvemusling der vanndybden er stor nok (>20 cm) og redokspotensialet er høyt (>400 mV). Høyt redokspotensial er knyttet til at substratet er grovt med lite finsedimenter (20 cm), men høyere strømhastighet har også en viss positiv effekt. De viktigste funnene som ble gjort var at lufttemperatur om sommeren (som påvirker vanntemperatur), vanndybde og redokspotensial påvirker rekruttering (og tetthet) av elvemusling. Vassdragsreguleringer har et stort potensiale til å kunne påvirke, direkte eller indirekte, disse miljø-variablene , selv om effekten vil variere både mellom og innad i vassdrag. Når det gjelder vanntemperatur er det spesielt viktig at en regulering ikke fører til økte temperaturer fra juli til september, da egg, larver og juvenile muslinger er sensitive for høy vanntemperatur i denne perioden. Lav vannføring kan ha negative konsekvenser i perioder med fare for uttørking eller innfrysning av muslinger, mens stort vanndekt areal både sommer og vinter kan ha en positiv effekt. Redusert vannføring og reduserte flommer kan føre til henholdsvis økt tilslamming med og redusert utvasking av finsedimenter, med påfølgende reduksjon i oksygeninnholdet (redokspotensialet) i substratet og dødelighet blant juvenile muslinger. Undersøkelsene kan også danne et grunnlag for å vurdere mulige tiltak og oppfølgende studier knyttet til forvaltningen av elvemusling. Modelleringen kan brukes til å utvikle kartbaserte modeller som kan vise hvilke vassdrag eller deler av vassdrag som er best egnet for elvemusling. Det er viktig å redusere den effekten en vassdragsregulering kan ha på vanntemperatur, vanndybde og andelen finsedimenter i substratet. Når det gjelder vanntemperatur og -dybde kan nok mye hentes fra eksisterende litteratur, men mindre er kjent om hvordan man hindrer at andelen fin-sedimenter øker. Studier av hvilken effekt skylleflommer kan ha på redokspotensialet i substratet kan bidra til å øke kunnskapen om dette. Det er viktig å påpeke at eventuelle tiltak må tilpasses det enkelte vassdraget, på grunn av store forskjeller i hvordan en regulering påvirker hvert enkelt vassdrag. Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Where does the freshwater pearl mussel live? Landscape and habitat variables characterizing distribution, density and recruitment of pearl mussels. NINA Report 1744. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel has declined greatly within its range both in North-America and Europe. Norway has ca. 25% of the remaining populations of the pearl mussel in Europe. How-ever, the trend is also negative in Norway. The mussel has disappeared from minimum 25% of the known historical sites and recruitment is so limited in many watercourses that it is in danger of disappearing from more than half of the remaining sites. Thus, the species has been classified as vulnerable in the Norwegian red-list for endangered species, while it is a species of responsibility for Norway given the great declines throughout most of Europe. Regulation of and other hydromorphological changes to watercourses can have substantial negative consequences for populations of the pearl mussel. However, in some instances the changes can have a positive effect, as many factors are involved in the interaction and the effects may be quite complex. The Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE) is responsible for managing watercourses in Norway in such a manner that the negative consequences of, among other things, regulation of watercourses on populations of the pearl mussel are minimal. To eliminate or reduce the negative consequences of regulation and other changes to water-courses, it is important to have good knowledge of where the pearl mussel is found, what the status of these populations are, and how environmental variables influence the distribution, density and recruitment of the mussel. In this R&D project, we undertook four subprojects to improve the knowledge of the mussel and better the understanding of how this knowledge can contribute to improving the management of the species in regulated watercourses in Norway: 1. Update the status of all sites with the pearl mussel in Norway. The status for all current (419) and historical (247, including sites with confirmed and uncertain presence) sites was evaluated and updated. The results were published in a separate report (NINA Report 1669). 2. Summarize current international knowledge on landscape and habitat variables, including host fish, that influence the distribution, density and recruitment of the pearl mussel. The literature review shows that landscapes variables in the watershed and habitat variables along and in the watercourses, in addition to the mussel’s host fish, have a major impact on the mussel. Among the most important landscape variables are air temperature, elevation, presence of lakes, the size of the watercourse, farming, logging, wetlands and sewage plants. Among the most important habitat variables are trees and armoring along the riverbank, flow velocity, water depth, distance to the riverbank, shear stress (a measure of the force water in motion applies to the substrate), substrate variation, fine sediments, aquatic plants and redox potential in the river substrate (a measure of oxygen levels). Among the most important variables associated with host fish are density of juvenile fish, host species, host stock, age of the fish and environmental variables that influence Atlantic salmon and brown trout. 3. Utilize existing data for the freshwater pearl mussel in Norway to model recruitment and density of the pearl mussel based on landscape variables. The modeling shows that there is a greater likelihood of high recruitment levels and high densities of mussels at sites (watercourses) with a small area of wetlands and a low summer air temperature in the watershed. Within sites, there is a greater likelihood of high recruitment levels at stations with a low level of farmland in the watershed. 4. Study the habitat variables that influence the recruitment and density of the pearl mussel in four watercourses in Norway. The habitat studies show that there is a greater likelihood of high recruitment levels when the water depth is sufficient (> 20 cm) and the redox potential is high (>400 mV). A high redox potential is associated with a coarse substrate with low levels of fine sediments (< 50 % sand and silt). High densities of mussels are also dependent on water depth (> 20 cm), but higher flow velocities also have a limited positive effect. The most important findings were that air temperature in summer (which affects water temperature), water depth and redox potential influence recruitment (and density) of the mussel. Regulation of water courses has great potential to influence, directly or indirectly, these environmental variables, even though the effect will vary between and within watercourses. With respect to water temperature, it is especially important that regulation does not lead to increased temperatures from July through September, as eggs, larvae and juvenile mussels are sensitive to high temperatures during this period. Low water levels can have negative consequences in periods when the mussels are prone to drying out or freezing in, while high water levels in the summer and winter can have a positive effect. Reduced water flow and reduced flooding can lead to increased siltation and reduced clearance of fine sediments, respectively, with an accompanying reduction in oxygen levels (redox potential) in the substrate and mortality among juvenile mussels. In addition, our studies provide a better understanding for considering possible management actions and further studies associated with the management of the pearl mussel. The modeling can be used to develop map based models that show which watercourses and sections of wa-tercourses are most suitable for the mussel. It is important to reduce the effect that watercourse regulation can have on water temperature, water depth and the level of fine sediments in the substrate. For water temperature and depth, much of the relevant information may be gathered from the existing literature, but less is known about how one prevents the buildup of fine sediments. Studies on the effect of managed flushing flows/restoration pulse flows on redox potential in the substrate can contribute to improve the knowledge on this topic. It is important to point out that potential management actions must be adapted to the regulated watercourse in question, as there are substantial differences in how regulation affects individual watercourses.

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i sju innsjølokaliteter og 17 elve- og bekkelokaliteter i Hedmark i 2018. Nugguren, Storsjøen og Frysjøen var i god økologisk tilstand og oppnådde dermed målet i vannforskriften. Sørsåssjøens tilstand ble vurdert som moderat på grunn av høye fosforkonsentrasjoner og kort siktedyp, mens Vingersjøens tilstand ble vurdert som moderat basert på planteplankton. Gjesåssjøen og Tørråssjøen hadde algemengder og algesammensetninger som tilsa dårlig økologisk tilstand i 2018. På 6 av de 17 elvelokalitetene ble økologisk tilstand vurdert som god og disse oppnådde dermed målet i vannforskriften. De resterende elvelokalitetene nådde ikke miljømålet, og av disse var fire i moderat tilstand, fem i dårlig tilstand og to i svært dårlig tilstand. De viktigste påvirkningene for seks av disse lokalitetene er trolig avrenning fra dyrka mark, husdyrgjødsel og spredt bebyggelse, mens det for tre av lokalitetene er forsuring. To av lokalitetene fikk dårlig tilstand basert på tettheten av ørret.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.M. 2019, Elvemuslinglokaliteter i Norge. En beskrivelse av status som grunnlag for arbeid med kartlegging og tiltak i handlingsplanen for 2019–2028. NINA Rapport 1669. Norsk institutt for naturforskning. Databasen over elvemusling i Norge inneholder per 1. mars 2019 navnet på til sammen 666 lokaliteter som har eller, med en viss grad av sannsynlighet, har hatt elvemusling. Om vi utelater de lokalitetene som er historisk usikre, totalt 105 lokaliteter, sitter vi igjen med 561 lokaliteter. Elvemuslingen har imidlertid forsvunnet fra en firedel av disse lokalitetene. Aust- og Vest-Agder er de fylkene der det er flest historiske lokaliteter, henholdsvis 24 og 18, som tilsvarer 80 og 86 % av de kjente lokalitetene i de to fylkene. Det finnes fortsatt levende elvemusling i alle landets fylker, men det er absolutt flest lokaliteter i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. Trøndelag har om lag en firedel av alle lokaliteter med levende elvemusling i Norge. Klassifisering av status til en elvemuslingbestand baserer seg i stor grad på forekomsten av små (unge) muslinger (som beskriver rekrutteringen) og bestandsstørrelse. Jo større andelen av små muslinger er, jo større er muligheten for at bestanden skal overleve på lang sikt. Som et surrogat på levealder har vi i Norge (og Sverige) benyttet andelen av muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm som et mål på forekomsten av muslinger yngre enn henholdsvis 10 og 20 år. Den unge muslingen lever nedgravd i substratet i de første 5–8 årene. Men graving i substratet er bare gjennomført i litt over 20 % av alle lokaliteter i Norge. Metoden avdekket imidlertid muslinger helt ned til tre millimeter, og muslinger

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2019. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Trøndelag i 2018. Redoksmålinger i Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva og Terningelva. NINA Rapport 1623. Norsk institutt for naturforskning. De største truslene mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som re-sulterer i reduksjon/tap av juvenile muslinger. En av hovedgrunnene til manglende rekruttering er eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået. Siden juvenile muslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet i muslingenes første leveår. I Trøndelag sliter mange av bestandene med lav eller manglende rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert produksjon av juvenile muslinger for utsetting (kultiveringsprogrammet). På tross av den dårlige tilstanden til mange av bestandene, vet man relativt lite om årsakene til den reduserte overlevelsen av juvenile muslinger. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hvilke tiltak som er nødvendige for å øke den, ble det gjennomført redoksmålinger i Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva og Terningelva i 2018. Disse målingene gir et bilde på oksygennivået i substratet og habitatkvaliteten for juvenile muslinger i disse elvene. I Fossingelva var tilstanden moderat til dårlig. Funnene viser at midtre og kanskje øvre deler av elven er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med høy næringstilførsel til elven, fra jordbruksaktivitet og punktkilder i den omliggende bebyggelsen. Tilførselen må reduseres for at større deler av elven skal bli egnet for juvenil musling igjen. I Gråelvvassdraget var den generelle tilstanden moderat til dårlig, med moderat, moderat til dårlig og dårlig tilstand i henholdsvis Mæleselva, Brekkeelva og Borråselva. Allikevel var det god tilstand ved de fleste stasjonene i Mæleselva og en stasjon i nedre del av Brekkeelva. Tilstanden i vassdraget kan i hovedsak forklares med at vassdraget er regulert til kraftproduksjon. Ved nye konsesjonsbehandlinger bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for både muslingen og vertsfisken (ørret) i elven. I Sagelva var den generelle tilstanden god. Dette er overraskende, gitt at det er kjent at elven er sterkt preget av eutrofiering. Forklaringen på dette misforholdet kan være at redoksmålingene ble gjennomført på et tidspunkt som ikke representerte de verste forholdene man kan forvente å finne i elven. Dermed anbefaler vi at det gjennomføres nye redoksmålinger, for å få en bedre forståelse av habitatkvaliteten for juvenil musling i elven. I Slørdalselva var den generelle tilstanden moderat til dårlig. Funnene viser at øvre deler av utbredelsesområdet til elvemuslingen er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med at elven er regulert i forbindelse med vannuttak til settefiskproduksjon. Ved ny konsesjonsbehandling bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for både muslingen og vertsfisken i elven. I Terningelva var den generelle tilstanden dårlig til svært dårlig. Funnene tyder på at ingen deler av elven er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med at elven er regulert i forbindelse med vannuttak til settefiskproduksjon. Ved ny konsesjonsbehandling bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for muslingen i elven. Mesteparten av redoksmålingene ble gjennomført senere enn det som må antas å være den perioden der oksygentilgangen er lavest i substratet. Allikevel viste alle elvene seg å ha problemer med tilgjengelig oksygen i substratet, med unntak av Sagelva. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2019. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) in Trøndelag County in 2018. Redox measurements in the rivers Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva and Terningelva. NINA Report 1623. Norwegian Institute for Nature Research. The greatest threats against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are environmental changes resulting in the reduction/loss of juvenile mussel recruitment. One main reason for reduced recruitment is eutrophication and siltation, resulting in reduced oxygen levels in the substrate. Since juvenile mussels live buried in the substrate, this leads to increased or total mortality among the juveniles. In Trøndelag County, many of the populations have reduced or no recruitment. Thus, measures have been taken to improve the status of these populations, including the inclusion of populations in the cultivation program for the mussel. Despite the poor state of the populations, relatively little is known about the causes of the reduced recruitment of juvenile mussels. To understand why recruitment fails and the measures necessary to increase recruitment, redox potential was measured in the rivers Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva and Terningelva in 2018. These measurements give an understanding of oxygen availability in the substrate and habitat quality for juvenile mussels. In Fossingelva the conditions were moderate to poor. The findings show that the middle and, possibly, upper reaches of the river are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to high levels of nutrient input to the river, from farming and the surrounding buildings. To improve the suitability of the habitat for the mussel, this input must be reduced. In Gråelvvassdraget the conditions were moderate to poor, with moderate, moderate to poor and poor conditions in Mæleselva, Brekkeelva and Borråselva, respectively. Even so there were good conditions at most sites in Mæleselva and at one site in Brekkeelva. The poor state is mainly due to the river being used for hydropower production. During re-licensing one must require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for the mussel and trout. In Sagelva the conditions were good. This is surprising, since it is known that the river is greatly impacted by eutrophication. The explanation for this discrepancy may be that the redox measurements were conducted at a time that does not reflect the worst conditions one may expect to find in the river. Therefore, we recommend that new redox measurements are conducted, to improve the understanding of the habitat quality for juvenile mussels in the river. In Slørdalselva the conditions were moderate to poor. The findings show that the upper reaches of the mussel’s distribution area are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to water being withdrawn by a local fish farm hatchery. During re-licensing it will be necessary to require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for both the mussel and the host fish in the river. In Terningelva the conditions were poor to very poor and the findings suggest that no sites are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to water being withdrawn by a local fish farm hatchery. During re-licensing it will be necessary to require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for the mussel. Most redox measurements were conducted later than what must be assumed to be the period with the lowest oxygen availability in the substrate. Even so, all the rivers had problems with the oxygen availability in the substrate, except for Sagelva.

Magerøy, J.H. 2019. Redoksmålinger i Akerselva i Oslo. Effekten av utlegging av gytegrus på habitatkvalitet for egg fra laksefisk. NINA Rapport 1699. Norsk institutt for naturforskning. Oksygeninnholdet i gytegroper har stor påvirkning på overlevelse, vekst og utvikling hos eggene til laksefisk, men i mange vassdrag reduseres oksygentilgjengeligheten pga. eutrofiering og nedslamming av gytegrusen. For å forbedre forholdene for eggene, inkludert oksygeninnholdet, legges det ut ny gytegrus eller gytegrusen vaskes i mange vassdrag, inkludert mange vassdrag i Norge. I 2013-14 ble det gjort habitatforbedrende tiltak i Akerselva, inkludert utlegging av gytegrus og mer utlegging av gytegrus er planlagt. Siden det brukes relativt store ressurser på habitatforbedrende tiltak for laksefisk i Akerselva og andre norske vassdrag, er det viktig å evaluere om tiltakene har den tiltenkte effekten. Et av de viktigste parameterne å evaluere er om tilførsel av gytegrus fører til høyere oksygeninnhold i substratet. Vanligvis har man målt oksygeninnholdet i vannprøver fra interstitiale rom i substratet, men det er enklere og gir mer pålitelige resultater å bruke redokspotensial som et mål på oksygeninnholdet. I ferskvann ble denne teknologien utviklet for å evaluere habitatkvaliteten for juvenil elvemusling, men den har blitt videreutviklet for å evaluere habitatkvalitet for fiskeegg, virvelløse dyr og bakterier. For å evaluere de habitatforbedrende tiltakene i Akerselva, med spesielt henblikk på utlegging av gytegrus, ble det gjennomført redoksmålinger i elven i 2018. Målingene viser at redokspotensialet var høyere ved lokalitetene der det hadde blitt gjennomført habitatforbedrende tiltak enn i kontrollområder. Forskjellene var helt klart størst mellom lokalitetene der det ble lagt ut gytegrus og tilhørende kontrollområder. Det var ingen trend innad i elven som tyder på bedre forhold oppstrøms eller nedstrøms innenfor undersøkelsesområdet. Redokspotensialet viser at ved de fleste av lokalitetene der det ble lagt ut gytegrus var habitatkvaliteten for eggene til laksefisk god. I tillegg var sannsynligvis også dette tilfellet ved noen av kontrollområdene. En såpass langvarig effekt (4-5 år) av utlegging av gytegrus står i motsetning til tidligere funn fra Bayern i Tyskland, der effekten var borte etter ca. 1 år. Forklaringen på de motstridende funnene er kanskje at sedimenttransporten i Akerselva sannsynligvis er lavere enn i vassdragene i Tyskland. Andre organismegrupper kan også ha blitt påvirket av utleggingen av gytegrus i Akerselva. Det finnes elvemusling lenger oppe i elven og de undersøkte områdene er dermed potensielle spredningsområder for arten. Habitatkvaliteten for juvenil elvemusling var god ved de fleste av lokalitetene der det hadde blitt lagt ut gytegrus, mens den var svært dårlig i de aller fleste av kontrollområdene. Funnene tyder også på at utleggingen av gytegrus vil ha påvirket sammensetningen av virvelløse dyrearter og at diversiteten har økt blant bakterier (dvs. en jevnere fordeling av antall individer mellom artene). I oppsummering har utlegging av gytegrus forbedret habitatforholdene for eggene til laksefisk og andre organismegrupper i Akerselva. Effekten av tiltaket har vært relativt langvarig. Dermed tyder funnene våre på at utlegging av gytegrus kan ha en langvarig positiv effekt på oksygeninnholdet i substratet i vassdrag med relativt lav sedimenttransport. Flere undersøkelser er ønskelige som oppfølging av denne undersøkelsen fra Akerselva. Det er spesielt relevant med oppfølgende målinger i elven for å undersøke hvor langvarig effekten av utlegging av gytegrus er. Effekten av forskjeller i sedimenttransport vil kunne kunne vurderes ved å utføre undersøkelser i flere forskjellige vassdrag. Det hadde også vær ønskelig å undersøke sammenhengen mellom redokspotensial og virvelløse dyr og bakterier nærmere, da det bare er svært begrenset kunnskap om disse sammenhengene. Magerøy, J.H. 2019. Redox potential in the Akerselva River in Oslo. The effect of spawning gravel augmentation on the habitat quality for Salmonid eggs. NINA Report 1699. Norwegian Institute for Nature Research. The oxygen levels in spawning reds have a great impact on survival, growth and development among the eggs of Salmonids, but in many watercourses the oxygen availability is reduced due to eutrophication and siltation of the spawning gravel. To improve the conditions for the eggs, including the oxygen levels, new spawning gravel is introduced to or the spawning gravel is washed in many watercourses, including many water courses in Norway. In 2013-14 habitat enhancement was undertaken in the Akerselva River, including spawning gravel introduction, and more introductions are planned in the river. Since habitat enhancement often is quite resource demanding, it is important to evaluate whether habitat enhancements have the intended effect. One of the most important parameters to evaluate, is whether spawning gravel introductions leads to higher oxygen levels in the substrate. Typically, one measures the oxygen levels in water samples from interstitial spaces in the substrate. However, it is easier and more reliable to use redox potential as a measure for oxygen levels. In freshwater, this technique was developed to evaluate the habitat quality for juvenile pearl mussels, but it has been further developed for fish eggs, macroinvertebrates and bacteria. To evaluate the habitat enhancement in the Akerselva River, with a special emphasis on spawning gravel, redox measurements were undertaken in the river in 2018. The measurements show that the redox potential was higher at locations where habitat enhancement had been undertaken than at control areas. The differences were by far the greatest between locations where spawning gravel had been introduced and the corresponding control areas. There was no trend within the river suggesting better conditions up- or downriver within the study area. The redox potential shows that at most of the spawning gravel introduction locations the habitat quality for Salmonid eggs was good. In addition, this was likely the case in some of the control areas. Such a long-term effect (4-5 years) from spawning gravel introductions is in contrast to previous findings from Bavaria in Germany, where the effect was gone within ca. 1 year. The explanation to this contradiction may be lower levels of sediment transport in the Akerselva River than in the watercourses in Germany. Other organisms are likely to have been affected by the spawning gravel introductions to the Akerselva River. The freshwater pearl mussel is found further upriver and, thus, there is potential for the species to establish in the study area. The habitat quality for juvenile pearl mussels was good at most spawning gravel introduction locations, but it was very poor in almost all control areas. The findings also indicate that the introduction of spawning gravel will have affected the assemblage of macroinvertebrates and that the bacterial evenness will have increased. In summary, habitat enhancement has improved the habitat quality for Salmonid eggs and other organisms in the Akerselva River. The effect of the spawning gravel introductions has been long lasting. Thus, our findings suggest that spawning gravel introductions can have long term effects on the oxygen content in the substrate in watercourses with relatively low sediment transport. Several studies would be useful as follow ups to our study in the Akerselva River. A future study in the river could determine how long-lasting the effect of spawning gravel introductions is. In addition, studies in watercourses with higher and lower sediment transport would let us evaluate difference in the effect between different types of watercourse. It would also be useful to examine the relationship between redox potential, and macroinvertebrate and bacterial communities more closely, since there is only very limited knowledge about these relationships.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2019. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2018. NINA Rapport 1686. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Et overvåkingsprogram for elvemusling ble startet allerede i 2000, etter utprøving av metoder i to vassdrag i 1999. Det ble undersøkt to-tre vassdrag hvert år i årene 2000-2005; totalt 16 vassdrag. I årene 2006-2015 ble de samme lokalitetene undersøkt på nytt. Det ble gjort en oppsummering av overvåkingsprogrammet i 2017 (NINA Rapport 1350) som samtidig foreslo et nytt og revidert opplegg. Programmet som nå er igangsatt for perioden 2018-2023 skal omfatte 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år (jf. CEN-standard NS-EN 16859:2017). Dette innebærer årlige undersøkelser av tre-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og tre-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I løpet av 2018 ble det i forbindelse med overvåkingsprogrammet undersøkt seks lokaliteter; tre A-lokaliteter: Sørkedalselva, Hoenselva og Borråselva og tre B-lokaliteter: Kampåa, Oldelva og Figga. Kampåa er en regionalt viktig elvemusling-lokalitet med en moderat stor og sannsynlig levedyktig bestand. Det ble bare funnet to muslinger som var mindre enn 50 mm i 2018. Basert på tidligere undersøkelser er det imidlertid antatt at rekrutteringen ikke er så dårlig som undersøkelsene i 2018 kan gi inntrykk av. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var imidlertid 48-53 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble også observert strandede muslinger i Kampåa på grunn av lav vannføring i 2018. I tillegg er vassdraget forsuringsfølsomt, og behov for minstevannføring og fortsatt kalking kan være blant tiltakene som er nødvendige for å sikre vassdraget god økologisk tilstand. I Sørkedalselva er det påvist en liten, men tilsynelatende årlig, rekruttering av muslinger, og andelen små muslinger har økt i de siste tjue årene. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 2,2 og 6,6 % av totalantallet. Redokspotensialet var gjennomgående høyt i 2018, og basert på elvemusling hadde vassdraget nå god økologisk tilstand. Det betyr at bestanden har fått økt levedyktighet selv om rekrutteringen fortsatt kan være for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt. Beregninger tyder likevel på at bestanden har økt i antall i den siste tiårs-perioden. Sørkedalselva var tidligere sterkt påvirket av tømmerfløtning og det kan se ut til at muslingene fortsatt er i en reetableringsfase etter at tømmerfløtningen opphørte. Hoenselva har klart å opprettholde en god og relativt stabil bestand med muslinger på tross av de mange utfordringene vassdraget står overfor i et område med stor menneskelig aktivitet. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 0,6 og 9,5 % av totalantallet. Basert på lengdefordelingen kan ikke bestanden uten videre karakteriseres som livskraftig. Økologisk tilstand basert på elvemusling varierte fra god i øvre del til moderat/dårlig i nedre del. Redoksmålinger fra Hoenselva har vist at det var god til moderat vannkvalitet i substratet i øvre del (Bermingrud), men dårlig vannkvalitet i nedre del (Kåsa). Dette gjenspeiler seg også i en lav turbiditet og liten belastning av næringsstoff i øvre del av Hoenselva sammenlignet med nedre del av vassdraget (Varlo). Elvemusling har antagelig en større utbredelse i Oldenvassdraget enn det som tidligere er beskrevet, og funn av skall ovenfor Hyllfossen har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor, men rekrutteringen var for lav i 2018 til å opprettholde bestanden på lang sikt. Det var en tydelig nedslamming av elvebunnen, og reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 50-52 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble ikke funnet muslinger mindre enn 20 mm, og bare tre individer var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde bare 1,2 % av totalantallet. I 2011 ble det vurdert at rekrutteringen av muslinger var god. Det samme kan dessverre ikke sies basert på funnene i 2018, og selv om økologisk tilstand var moderat både i 2011 og 2018 kan det synes som om Oldelva er i en negativ utvikling. Ved ungfiskundersøkelser i Oldelva er det funnet at forholdet mellom laks og ørret var om lag 4:1. Det var derfor overraskende å se at ørret var primærvert for muslinglarvene i Oldelva. Det ble ikke funnet muslinglarver hverken på ett- eller toårige laksunger i 2018. Mangel på egnet vertsfisk (ørret) kan derfor være med på å begrense rekrutteringen hos elvemusling. Borråselva er regulert til vannkraftformål, men det er en annen regulant som har medført større problemer i 2018, nemlig bever. Det har skjedd en økning av vanndybden på flere hundre meter av elva som har resultert i økt nedslamming og redusert habitatkvalitet for elvemuslingen. Borråselva har et lite tilskudd av rekrutter hvert år, og basert på elvemusling har elva opprettholdt god økologisk status siden 1999. I 2018 var antallet muslinger mindre enn 20 og 50 mm hen-holdsvis 0,8 og 5,0 % av totalantallet. Det er likevel antatt at andelen unge muslinger kan være for liten til å opprettholde den store muslingbestanden på lang sikt. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 36–51 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Figga har en stor og aldrende bestand av elvemusling. Det var en nedgang i antall muslinger i løpet av perioden 1999-2009 som bl.a. skyldtes mangel på vertsfisk. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble oppdaget i Figga i 1980, og for å begrense spredningen ble det i 1988 bygd ei laksesperre ved Løsfossen ca. 1,3 km fra munningen. I 2009 var nær en firedel av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra derimot var tilsvarende andel bare 2-4 %, og i 2009 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Senere er det gjennom et reetableringsprosjekt satt ut laksyngel og lagt ut lakserogn ovenfor fiskesperra, første gang i 2010. I 2018 ble det på nytt funnet muslinger mindre enn 20 mm (3,5 % av totalantallet), men ingen muslinger mindre enn 50 mm. Muslingene som i 2018 var mellom 8 og 19 mm lange var seks år eller yngre. De eldste individene hadde infestert laksungene høsten 2012 og sluppet seg av vertsfisken våren 2013. Bestanden i Figga er dermed i ferd med å reetablere seg ovenfor Løsfossen i forbindelse med retablering av laks på strekningen. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 35–47 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet, og det er knyttet usikkerhet til hvor raskt reetableringen av elvemusling vil gå. Det var dessuten en betydelig dødelighet av muslinger i Figga i løpet av vinteren 2017/2018 og sommeren 2018, og tusenvis av tomme skall vitnet om akutt høy dødelighet i deler av vassdraget på grunn av innfrysing eller inntørking. Det er generelt et behov for tiltaksplaner for flere av overvåkingslokalitetene. Det er nødvendig å utrede tiltak som prioriterer elvemuslingen i tråd med de målsettingene som er satt i handlingsplanen for elvemusling og vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand der dette ikke er oppnådd.

Magerøy, J.H. 2019. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Oslo og Akershus i 2017 og 2018. Redoksmålinger i Askerelva, Movassbekken, Nitelva, Raudsjøbekken og Sognsvannsbekken. NINA Rapport 1540. Norsk institutt for naturforskning. De største truslene mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som resulterer i reduksjon/tap av juvenile muslinger. En av hovedgrunnene til manglende rekruttering er økt eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået. Siden juvenile muslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet i muslingenes første leveår. I Oslo og Akershus sliter mange av bestandene med lav eller ingen rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert produksjon av småmuslinger for utsetting (kultiveringsprogrammet). På tross av den dårlige tilstanden til mange av bestandene, vet man relativt lite om årsakene til den reduserte overlevelsen av juvenile muslinger. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hvilke tiltak som er nødvendige for å øke denne, ble det gjennomført målinger av redokspotensial i tre vassdrag i både 2017 og 2018 (Askerelva, Movassbekken og Sognsvannsbekken). I tillegg ble Raudsjøbekken undersøkt i 2017 og Nitelva i 2018. Disse målingene gir et bilde på oksygennivået i substratet og habitatkvaliteten for juvenile muslinger i disse vassdragene. I Askerelva var tilstanden dårlig til svært dårlig. Funnene viser at ingen av lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling og kanskje heller ikke for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Den dårlige tilstanden kan sannsynligvis forklares med høy nærings- og partikkeltilførsel til elven, fra jordbruksaktivitet og punktkilder i den omliggende bebyggelsen. Denne må reduseres for at elven skal bli egnet for juvenil musling igjen. I Movassbekken var den generelle tilstanden moderat til dårlig, men funnene viser at tilstanden ved enkelte lokaliteter var moderat til god eller god. Dermed kan disse lokalitetene være egnet både for juvenil elvemusling og for utsetting av musling fra kultiveringsprogrammet. Det finnes ingen åpenbare årsaker til den dårlige tilstanden i bekken, men naturlige løsmasser og kanalisering kan bidra til at substratet er ustabilt. Dermed kan tilførsel av større steiner stabilisere substratet, og øke tilgjengeligheten av godt habitat for elvemusling og verstfisk. I Nitelva var den generelle tilstanden moderat, men funnene viser at tilstanden ved flere av lokalitetene var moderat til god eller god. Dermed kan disse lokalitetene være egnet både for juvenil elvemusling og for utsetting av musling fra kultiveringsprogrammet. Hovedårsaken til den moderate tilstanden i vassdraget er sannsynligvis nærings- og partikkeltilførsel til elven fra jordbruksaktivitet, som må reduseres for å bedre forholdene for juvenil musling. I Raudsjøbekken var tilstanden svært dårlig. Funnene viser at ingen av lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling. Siden det har vært rekruttering i bekken nylig, tyder funnene på at tilstanden har forverret seg. Hovedårsaken til den svært dårlige tilstanden er økt beveraktivitet som fører til økt siltering av substratet. Hvis man ønsker å bevare muslingbestanden i bekken, vil det være nødvendig å redusere påvirkningen fra beveren. I Sognsvannsbekken var den generelle tilstanden dårlig til svært dårlig, men funnene tyder på at enkelte lokaliteter kan være egnet for utsetting av elvemusling fra kultiveringsprogrammet. Hovedårsaken til den dårlige tilstanden i bekken er sannsynligvis næringstilførsel fra bebyggelsen i nedbørsfeltet, som må reduseres for at bekken skal bli egnet for juvenil musling. I tre av vassdragene ble to stasjoner undersøkt både i 2017 og 2018. Funnene viser at tilstanden var dårligere i 2018 enn i 2017 i alle vassdragene. Årsaken til dette er at sommeren 2017 var betraktelig våtere enn sommeren 2018, som var en av de tørreste somrene noen sinne. Magerøy, J.H. 2019. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) in Oslo and Akershus Counties in 2017 and 2018. Redox measurements in Askerelva River, Movassbekken Stream, Nitelva River, Raudsjøbekken Stream and Sognsvannsbekken Stream. NINA Report 1540. Norwegian Institute for Nature Research. The greatest threats against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are environmental changes resulting in the reduction/loss of juvenile mussel recruitment. One main reason for reduced recruitment is increased eutrophication and siltation, resulting in reduced oxygen levels in the substrate. Since juvenile mussels live buried in the substrate, this leads to increased or total mortality among the juveniles. In Oslo and Akershus, many of the populations have reduced or no recruitment. Thus, measures have been taken to improve the status of these populations, including the inclusion of populations in the cultivation program for the mussel. Despite the poor state of the populations, relatively little is known about the causes of the reduced recruitment of juvenile mussels. To understand why recruitment fails and the measures necessary to increase recruitment, redox potential was measured in three watercourses both in 2017 and 2018 (Askerelva, Movassbekken and Sognsvannsbekken). In addition, Raudsjøbekken was examined in 2017 and Nitelva was examined in 2018. These measurements give an understanding of oxygen availability in the substrate and habitat quality for juvenile mussels. In Askerelva the conditions were poor to very poor. The findings suggest that none of the sites are suitable for juvenile mussels and may not be suitable for the release of cultivated mussels. The poor state is most likely due to high levels of nutrient and particle input to the river, from farming and the surrounding suburban areas and city. To improve the suitability of the habitat for the mussel, this input has to be reduced. In Movassbekken the overall conditions were moderate to poor, but the conditions at a few sites were moderate to good or good. Thus, these sites may be suitable for juvenile mussels and release of cultivated mussels. There are no obvious causes of the poor conditions, but natural fine deposits and channalization may contribute to unstable substrate. Thus, one could consider introducing boulders to the stream to stabilize the substrate, and increase habitat availability for mussels and host fish. In Nitelva the overall conditions were moderate, but conditions at several sites were moderate to good or good. Thus, these sites may be suitable for juvenile mussels and release of cultivated mussels. The main cause of the moderate conditions is likely nutrient and particle input from farming. To improve the suitability of the habitat for the mussel, this input has to be reduced. In Raudsbjøbekken the conditions were very poor and none of the sites are suitable for juvenile freshwater pearl mussels. Since there has been recent recruitment in the stream, the conditions must have deteriorated. The main cause of the poor conditions is increased beaver activity, which leads to increased siltation. If one intends to maintain the mussel population in the stream, it will be necessary to reduce the impact of the beavers. In Sognsvannsbekken the overall conditions were poor to very poor, but the findings suggest that some of the sites may be suitable for the release of juvenile mussels from the cultivation program. The main cause of the poor conditions is most likely nutrient input from the surrounding suburbs, which has to be reduced to improve the conditions for the mussel. Comparisons of a few sites in three of the watercourses, that were examined both in 2017 and 2018, show that the conditions were worse in 2018 than in 2017. This difference resulted from a much wetter summer in 2017 than in 2018, which was one of the driest summers on record.

Magerøy, J.H. 2018. Elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Ereviksbekken. Tiltaksanalyse og søk etter elvemusling i øvre del av bekken. NINA Rapport 1452. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestanden i Ereviksbekken (i Forsand kommune, Rogaland) har gått fra ca. 4100 individer med noe rekruttering i 2003 til ca. 800 individer uten rekruttering i 2010. Den negative utviklingen ser også ut til å ha fortsatt etter dette, uten at det er gjort grundigere undersøkelser. Basert på utviklingen til elvemuslingbestanden i Ereviksbekken, er det svært viktig å evaluere truslene mot muslingen og foreslå eventuelle tiltak som kan bedre forholdene i bekken. Dermed ble det i 2017 gjennomført en tiltaksanalyse, med søk etter elvemusling i øvre og prøveutsetting av kultivert juvenil musling i nedre del av bekken. Bekken ble i sin helhet vurdert med henblikk på menneskelig påvirkning og aktuelle tiltak for å bedre miljøforholdene i bekken. Utsetting av kultivert juvenil elvemusling er det eneste pågående tiltaket i Ereviksbekken og et delmål ved undersøkelsene var å identifisere den beste utsettingsmetodikken. Mangel på musling og muslinghabitat i øvre del av bekken viser at det ikke bør settes ut musling der. I nedre del av bekken gav prøveutsetting, av et fåtall ungmuslinger, relativt god overlevelse. Dette viser at utsetting av muslinger kan bidra til å øke bestanden. Da tidligere undersøkelser har vist at det har vært høy dødelighet blant muslinger i bekken, kan det imidlertid være ønskelig å vente med utsettingen av kultiverte muslinger inntil miljøforbedrende tiltak har blitt gjennomført i bekken. For å forhindre at forholdene for elvemuslingen i Ereviksbekken blir dårligere, er det viktigste tiltaket å sørge for at skogsområdene langs vassdraget opprettholdes. Disse har allerede blitt redusert gjennom hytteutbygging og landbruksaktivitet. Gode soner med etablert kantvegetasjon vil bidra til redusert næringstilførsel, avrenning og tilførsel av annen forurensning til vassdraget. For å forstå hvordan man kan bedre miljøforholdene i Ereviksbekken, er det viktig å forstå årsakene til de to viktigste truslene mot elvemuslingen i bekken. 1. Lav vannføring, som sannsynligvis har bidratt til den store dødeligheten blant muslingen i bekken. Det er viktig å undersøke om det blir tatt ut vann i vassdraget. 2. Forhøyet næringstilførsel, som sannsynligvis kan forklare hvorfor det ikke ble funnet tegn på rekruttering av ungmusling i 2010. Det er viktig å identifisere kildene til denne tilførselen. Dette kan gjøres gjennom at vannkvaliteten undersøkes ved flere forskjellige lokaliteter i vassdraget. Lokalisering av kildene til næringstilførselen vil bidra til å vise om det er beite og fôrproduksjon, kloakkutslipp og/eller hytteutbygging, med anleggsarbeid og hogst, som er hovedårsakene til økt næringsinnhold i bekken. Avhengig av hva undersøkelsene rundt vannuttak og vannkvalitet viser, vil forskjellige tiltak være nødvendige for å bedre forholdene i Ereviksbekken. Hvis det viser seg at det tas ut vann fra vassdraget, bør tiltak som tilknytting til det offentlige vannettet eller opplæring i mer effektiv vanning gjennomføres. Uansett kan det være aktuelt å grave ut et myrområde nedenfor Ereviksvatnet, for å øke vannføringen nedstrøms. Hvis det ikke viser seg at det tas ut vann fra vassdraget, er det enda viktigere å fokusere på tiltak for å redusere de andre truslene mot muslingen i bekken. Næringstilførselen kan reduseres gjennom å opprette buffersoner langs vassdraget med redusert beiting og gjødsling, identifisering og utbedring av kloakkanlegg, og reetablering av skogsområdene langs vassdraget, avhengig av hva som er kildene til tilførselen. Uansett hvilke tiltak som er nødvendige, er det viktig at disse gjennomføres i samarbeid med grunneierne. I Hordaland har man brukt insentivordninger for å redusere gjødsling og opprettholde buffersoner, med redusert jordbearbeiding og beite, langs elvemuslingvassdrag. En liknende ordning kan være aktuell for å redusere eventuelt vannuttak og redusere næringstilførselen til Ereviksbekken fra landbruksaktivitetene i nedbørfeltet.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. Handlingsplan for elvemusling Margaritifera margaritifera i Agder. Status, trusler og tiltak. – NINA Rapport 1424. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er en indikatorart som krever gode miljøforhold. I tillegg er den en nøkkelart som har stor påvirkning på vassdragene den finnes i og organismene som lever i disse vassdragene. Opprettholdelse av store og levedyktige bestander av arten tilsier en god miljøtilstand, og vil ha positive ringvirkninger også for andre organismer i vassdragene. Arten er rødlistet i Norge, da den har forsvunnet fra ca. en tredel og står i fare for å forsvinne fra ca. enda en tredel av de historiske lokalitetene. Spesielt dårlig er situasjonen i Agder, med kun syv sikre og fem usikre registreringer av 47 kjente, historiske lokaliteter. Grunnet elvemuslingens status i Agder bør man fokusere på å bevare nåværende bestander, bekrefte status i lokaliteter det er usikkerhet rundt, reintrodusere muslingen til historiske lokaliteter som i dag er egnede biotoper, og undersøke historiske lokaliteter som det ikke finnes noen nyere kunnskap om. Førsteprioritet bør gis til de lokalitetene med elvemusling som vi har relativt god kunnskap om: Hammerbekken, Storelva (Vegårvassdraget), Lilleelv (Nidelva/Arendalsvassdraget) og Vass-botnbekken i Aust-Agder, og Straibekken og Audna i Vest-Agder. For alle disse lokalitetene gjelder det at rekrutteringen av ungmuslinger er for dårlig til å opprettholde bestandene. På kort sikt kan rekrutteringen økes ved å inkludere disse bestandene i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. Unntaket er bestanden i Audna, som ikke bør prioriteres i programmet siden den er et resultat av utsetting. På lengre sikt bør tiltak gjennomføres i vassdragene for å øke den naturlige rekrutteringen. I første omgang må det settes inn ressurser for å få på plass en oppdatert overvåking av muslingen og miljøforholdene i lokalitetene. Dessverre sliter lokalitetene med problemer som forsuring, eutrofiering, lokal forurensning, og/eller manglende vertsfisktilgang. Det vil derfor være nødvendig med ytterligere tiltak for å redusere disse truslene. Andreprioritet bør gis til lokalitetene med usikker status. I Otra i Vest-Agder vet man at det er en levende elvemusling, men ikke noe mer. I Aust-Agder, er det usikkert om muslingen fremdeles finnes i Storelva (Gjerstadvassdraget), Haugelva, Strengselva, Lilleelv ved Myra (Vegårvassdraget) og Vålandsbekken. Ved disse lokalitetene bør muslingens status undersøkes. Status bør også fastsettes i Skjerka og Lilleelv ved Nes Verk, da det er funnet musling i Storelva (Vegår-vassdraget) ved utløpene til disse elvene. Hvis det blir bekreftet at det finnes elvemusling i disse elvene/bekkene, bør liknende tiltak som beskrevet i paragrafen over gjennomføres. Tredjeprioritet bør gis til reintroduksjon av elvemusling til lokaliteter som har hatt historiske bestander og som i dag er egnede biotoper. Dette inkluderer lokalitetene der muslingens status er usikker i dag, som ligger nært de nåværende muslinglokalitetene og hvor det er stort lokalt engasjement for å reintrodusere elvemusling. Hvis man skulle ønske å reintrodusere muslingen til noen av disse lokalitetene, er det viktig å bekrefte at det ikke finnes muslinger i lokaliteten for å beskytte nåværende bestander og teste lokalitetens egnethet som elvemuslingbiotop. Fjerdeprioritet bør gis til å undersøke de historiske lokalitetene i Agder der elvemuslingen er antatt forsvunnet for lenge siden og som ikke anses som egnede biotoper i dag. Vest-Agder bør prioriteres siden det bare finnes tre nåværende lokaliteter, hvorav en er et resultat av utsetting. Arbeidet kan legges opp etter liknende undersøkelser som har blitt gjennomført i Aust-Agder. I handlingsplanen gjennomgås alle de kjente, nåværende og historiske, elvemuslinglokalitetene i Agder. Planen beskriver muslingens og miljøets status i lokalitetene, tiltak for å bevare nåværende bestander, muligheten for å reintrodusere elvemusling til historiske lokaliteter og undersøkelser av effekten av tiltakene.

Magerøy, J.H. 2018. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera marga-ritifera) i Oslo og Akershus. Redoksmålinger i Askerelva, Movassbekken, Raudsjøbekken og Sognsvannsbekken (revidert utgave). - NINA Rapport 1418b. Norsk institutt for naturforskning. Den største trusselen mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som resulterer i reduksjon eller tap av rekruttering av juvenile muslinger. En av hovedgrunnene til et slikt tap av rekruttering er økt eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået i mellomrom i substratet. Siden juvenile elvemuslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet blant de juvenile muslingene. I Oslo og Akershus sliter mange av bestandene med redusert eller ingen rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert inntak av stammuslinger til det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. På tross av den dårlige tilstanden til mange av bestandene, vet man relativt lite om de direkte årsakene til redusert rekruttering av juvenile muslinger i vassdragene. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og for å forstå hvilke tiltak som er nødvendige for å øke denne, ble det gjennomført målinger av redokspotensial i fire vassdrag (Askerelva, Movassbekken, Raudsjø-bekken med Mosjøbekken og Sognsvannsbekken) med liten eller ingen rekruttering av elvemusling. Disse målingene gir et bilde på oksygentilgjengeligheten i substratet og dermed habitatkvaliteten for juvenile muslinger i disse vassdragene. I Askerelva var tilstanden svært dårlig, og funnene viser at ingen av de undersøkte lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling og kanskje heller ikke for utsetting av muslinger fra kultiverings-programmet. Den dårlige tilstanden kan mest sannsynlig forklares med høy nærings- og partikkeltilførsel til elven fra jordbruksaktivitet og punktkilder i den omliggende bebyggelsen. For at elven skal bli egnet for juvenil elvemusling igjen må denne tilførselen reduseres. I Movassbekken var tilstanden generelt dårlig, men funnene viser at tilstanden ved enkelte av stasjonene lå i grenseland mellom moderat og god. Dermed er disse lokalitetene sannsynligvis egnet for utsetting av elvemusling fra kultiveringsprogrammet. Det finnes ingen åpenbare årsaker til den dårlige tilstanden i bekken, men det er naturlige avsetninger av løsmasser i området og tidligere kanalisering kan bidra til økt siltering i bekken. Siden substratet preges av å være ustabilt, kan det være aktuelt å tilføre større steiner til bekken for å stabilisere substratet og øke tilgjengeligheten av godt habitat for elvemusling og verstfisk. I Raudsjøbekken, med Mosjøbekken, var tilstanden svært dårlig og funnene viser at ingen av de undersøkte lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling. Siden det har vært rekruttering i Raudsjøbekken nylig, tyder funnene på at tilstanden har forverret seg. Hovedårsaken til den svært dårlige tilstanden er økt beveraktivitet som fører til økt siltering av substratet. Hvis man ønsker å bevare muslingbestanden i bekken, vil det være nødvendig å redusere påvirkningen fra beveren gjennom fjerning av beverdemningene. Man bør også vurdere uttak av beverne. I Sognsvannsbekken var tilstanden relativt dårlig, men funnene tyder på at enkelte av lokalitetene er egnet for juvenil elvemusling og utsetting av musling fra kultiveringsprogrammet. Hovedårsaken til den relativt dårlige tilstanden i bekken er sannsynligvis næringstilførsel fra bebyggelsen i nedbørsfeltet, i tillegg til annen menneskelig påvirkning langs øvre deler av bekken. Punktkilder bør identifiseres og utbedres for å bedre tilstanden for muslingen i bekken. På grunn av store mengder nedbør under den tiltenkte undersøkelsesperioden ble redoksmålingene gjennomført senere enn det som må antas å være den perioden der oksygentilgangen er lavest i substratet. Allikevel viste alle vassdragene seg å ha problemer med tilgjengelig oksygen i substratet og det må antas at forholdene er verre i løpet av en normal sommer. Magerøy, J.H. 2018. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Marga-ritifera margaritifera) in Oslo and Akershus Counties. Redox measurements in Askerelva River, Movassbekken Stream, Raudsjøbekken Stream and Sognsvannsbekken Stream (revised edition). – NINA Report 1418b. Norwegian Institute for Nature Research. The greatest threat against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are changes in the environment that result in the reduction or loss of recruitment of juvenile mussels. One main reason for such a loss of recruitment is increased eutrophication and siltation, resulting in reduced oxygen levels in interstitial spaces in the substrate. Since juvenile freshwater pearl mussels live buried in the substrate, this leads to increased or total mortality among the juveniles. In Oslo and Akershus, many of the populations are struggling with reduced or no recruitment. Thus, several measures have been taken to improve the status of these populations, including the inclusion of brood stock mussels in the Norwegian cultivation program for the mussel. Despite the poor state of the populations, relatively little is known about the direct causes of reduced recruitment in these watercourses. To better understand why recruitment fails and the necessary measures to increase recruitment, redox potential was measured in four watercourses (Askerelva River, and the streams Movassbekken, Raudsjøbekken including Mosjøbekken and Sognsvannsbekken) with little or no recruitment. These measurements serve as a proxy for oxygen availability in the substrate and habitat quality for juvenile mussels in these watercourses. In Askerelva, the conditions were very poor and the findings suggest that none of the sampled sites are suitable for juvenile freshwater pearl mussels and may not be suitable for the release of mussels from the cultivation program. The poor state is most likely due to high levels of nutrient and particle input to the river, from farming and from the surrounding suburban areas and city. To improve the suitability of the habitat for the mussel, this input has to be reduced. In Movassbekken, the overall conditions were poor, but the conditions at certain sites were borderline moderate to good. Thus, these locations are likely suitable for release of freshwater pearl mussels from the cultivation program. There are no obvious causes of the poor conditions, but natural fine deposits and historic channalization may contribute to increased siltation in the stream. Since the substrate is generally unstable, one could consider introducing boulders to the stream to stabilize the substrate and increase habitat availability for mussels and host fish. In Raudsbjøbekken, including Mosjøbekken, the conditions were very poor and none of the sampled sites are suitable for juvenile freshwater pearl mussels. Since there has been recent recruitment in the Raudsjøbekken stream, the conditions must have deteriorated. The main cause of the poor conditions is increased beaver activity, which leads to increased siltation. If one intends to protect the mussel population in the stream, it will be necessary to reduce the impact of the beavers by removing their dams. One should also consider removal of the beavers. In Sognsvannsbekken, the conditions were relatively poor, but the findings suggest that some of the sites are suitable for juvenile freshwater pearl mussels and release of mussels from the cultivation program. The main cause of the relatively poor conditions is most likely nutrient input from the surrounding suburbs, along with farming and construction activities in the area. Point pollution sources must be identified and eliminated to improve the conditions for the mussel. Due to large amounts of precipitation during the planned sampling period, the redox measurements were completed later than the time period that is assumed to have the lowest oxygen availability in the substrate. Even so, all the sampled watercourses were shown to have problems with reduced oxygen availability in the substrate and it must be assumed that the conditions would be worse, than those measured, at some point during a normal summer.

Prosjektleder Jarl Eivind Løvik Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i åtte innsjølokaliteter i Hedmark og Trøndelag samt 19 elvelokaliteter i Hedmark i 2017. Stubsjøen, Storsjøen (i Tolga), Håsjøen, Varaldsjøen og Møkeren fikk god eller svært god økologisk tilstand og oppnådde dermed målet i vannforskriften. Hittersjøens tilstand ble vurdert som moderat pga. høye nivåer av spesielt kobber og sink som følge av avrenning fra tidligere gruvevirksomhet. Haugatjønnas tilstand ble vurdert som dårlig pga. eutrofiering. Ut fra en samlet vurdering av fiskebestandene i Narsjøen over tid vurderes tilstanden til å ha vært svært dårlig fra slutten av 1980-tallet, og at den fortsatt var det i 2017. Omfattende endringer fra det opprinnelige fiskesamfunnet og introduksjoner av fremmede arter (sik, ørekyt og canadarøye) er hovedårsakene til at tilstanden klassifiseres som svært dårlig. På 12 av de 19 elvelokalitetene ble økologisk tilstand vurdert som god eller svært god. Av de øvrige fikk fem moderat tilstand og to dårlig tilstand. Disse oppnådde dermed ikke målet om god økologisk tilstand. De viktigste påvirkningene for disse vannforekomstene er trolig avrenning fra dyrka mark, husdyrgjødsel og spredt bebyggelse. Andre typer forurensninger og/eller fysiske inngrep kan også ha bidratt til forringelse av miljøtilstanden. Fylkesmannen i Hedmark

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2018. Elvemusling og fisk i Elstadelva, Nord-Trøndelag. Kartlegging i forbindelse med Knutfoss kraftverk. - NINA Rapport 1451. Norsk institutt for naturforskning. Det ble funnet levende elvemusling på hele strekningen fra Svartfossen ned til samløpet med Namsen, en strekning på om lag 9,5 km. Det er tidligere funnet elvemusling på en 2,5 km lang strekning høyere opp i Møkkelvasselva og i Breivasselv mellom Breivatnet og Møkkelvatnet. Elvemusling har dermed en vid utbredelse i hele nedbørfeltet til Elstadelva. Det ble talt 2526 levende elvemusling og 33 tomme skall på de 18 stasjonene som ble undersøkt i Elstadelva i 2017. Det var ingen overdødelighet av muslinger i noen del av vassdraget, og tomme skall utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. På anadrom del av Elstadelva mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1) ble det til sammen talt opp 48 levende elvemusling på de tre stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,4 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble i tillegg funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til ørret på denne strekningen. Det betyr med stor sannsynlighet at det står mange flere muslinger på denne strekningen enn det som ble talt opp. Selv om det finnes både laks og ørret på hele strekningen, ble det bare funnet muslinglarver på ørretungene. Dette gjør at bestanden på anadrom strekning kan betegnes som «ørretmusling». Det ble funnet muslinger mindre enn 50 mm på to av de tre stasjonene. På den regulerte delen av Elstadelva mellom Knutfossen og Hervollhøla (strekning 2) ble det til sammen talt opp 65 levende elvemusling på de seks stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,3 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble funnet relativt få muslinglarver på gjellene til ørret på minstevannføringsstrekningen. Dette indikerer at det nok ikke er noen større ansamlinger av muslinger som ikke er oppdaget på strekningen. I lengdefordelingen (N = 59) var minste og største musling henholdsvis 41 og 122 mm lange. Det ble funnet til sammen fire individ som var mindre enn 50 mm (6,8 % av antall muslinger). På de ni stasjonene som ble undersøkt mellom Hervollhøla og Svartfossen (strekning 3) ble det til sammen talt opp 2413 levende elvemusling, tilsvarende en tetthet på 7,5 individ pr. minutt søketid (eller om lag 3,0 individ pr. m²). Det ble funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til nesten alle ørretungene i øvre del av denne strekningen som samsvarte med den høye tettheten av elvemusling. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 12 til 126 mm (N = 369). Det var bare fem individ som var mindre enn 20 mm, men i alt 70 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 1,4 og 19,0 % av totalantallet. Dette tegner et bilde av en bestand med god rekruttering. Graving i elvegrusen var imidlertid nødvendig for å avdekke de minste muslingene. I gjennomsnitt var noe over en femdel av muslingene nedgravd i substratet, og andelen nedgravde individ ble større jo større andelen av små muslinger var i vassdraget. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Elstadelva basert på elvemusling får vi moderat status både på strekningen mellom Rossetnes og Knutfossen og på strekningen mellom Knutfossen og Hervollhøla, men svært god status på strekningen mellom Hervollhøla og Svartfoss. Laks dominerte i antall på anadrom strekning mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1). Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel (alder 0+) og eldre laksunger (alder ≥1+) var henholdsvis 51 og 14 individ pr. 100 m2. For ørret var tettheten av henholdsvis ørretyngel og eldre ørretunger bare 2 og 1 individ pr. 100 m2. Bestanden av laksefisk klassifiseres etter dette som god. I Elstadelva ovenfor Knutfossen (ikke-anadrom strekning) var gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) henholdsvis 5 og 3 individ pr. 100 m2 i september 2017, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som svært dårlig. Vi skal imidlertid være litt forsiktige når vi tolker resultatet, da klassifiseringen bare er basert på elfiske i ett år. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde total nitrogen og total fosfor var lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten i nedre del av Elstadelva var rundt 1 FTU, og høyere enn i øvre del. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del enn i øvre del. Redoksmålingene viste da også at substratet i nedre del hadde mindre vanngjennomstrømning og mangel på oksygen som et resultat av dette. Det er strekningen mellom Knutfoss kraftverk og Hervollhøla som er direkte påvirket av reguleringen i vassdraget. Anleggsvirksomheten i forbindelse med selve kraftanlegget påvirket elva gjennom graving og massetransport når demning, rørgate (1250 m lang) og kraftstasjon ble bygget. Hvordan anleggsarbeidet har påvirket turbiditeten og hvor mye løsmasser som har blitt lig-gende igjen på elvebunnen etterpå, har vi ingen dokumentasjon på. Men siden inngrepet skjedde for mindre enn 10 år siden kan grus, sand, silt, jord og annet finpartikulært materiale fortsatt ligge igjen i elveløpet og være årsaken til at substratet er tettet igjen. Tiltak for å hindre erosjon og tilførsel av silt og annet finpartikulært materiale er imidlertid viktig for å hindre ytterligere nedslamming i den nedre delen av Elstadelva. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Høyeste regulerte vannstand for dammen er 91,0 moh. Når damnivået er høyere enn dette vil reell vannføring i elva være høyere, og til tider betydelig høyere, enn minstevannføringen. Hvor mye høyere kan være litt vanskelig å anslå. Det ser likevel ikke ut til at disse flomtoppene er tilstrekkelig store til å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur i tillegg medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 15-40 % av målingene hadde tilfredsstillende redokspotensiale i nedre del sammenlignet med 70-100 % av målingene i øvre del. Nedslamming av elvebunnen, som en konsekvens av redusert vannføring, færre «spyleflommer», tidligere anleggsarbeider og en sannsynlig temperaturøkning, er den mest nærliggende årsaken til at bestandene av elvemusling og ørret har lavere økologisk status enn forventet på den regulerte elvestrekningen. Men det er ingen ting som tilsier at det er nødvendig med straks-tiltak for å sikre forekomstene av de to artene. Det kan derfor være fornuftig å avvente eventuelle tiltak til det er gjennomført en ny overvåking begrenset til den regulerte strekningen. Slike undersøkelser foreslås gjennomført om tre år (2020) og vil da bl.a. kunne vise om det har foregått rekruttering på denne strekningen etter regulering. Nyrekrutterte muslinger vil da ha fått tid til å komme seg opp av grusen. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere om det i det hele tatt er nødvendig å iverksette særskilte tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret som er berørt av Knutfoss kraftverk.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. Elvemusling i Hammerbekken, Aust-Agder. Status med henblikk på tilstand og utsetting av juvenil elvemusling. NINA Rapport 1563. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) har gått sterkt tilbake i Agder og det er bare et fåtall bestander igjen. Dermed har alle de gjenværende bestandene høy verneverdi. Bestanden i Hammerbekken i Risør kommune i Aust-Agder har blitt overvåket nesten årlig i perioden 1998-2007, pga. veiutbygging og dieseloljeutslipp i nedbørfeltet. På grunn av manglende rekruttering av juvenile muslinger, har bestanden blitt tatt inn i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. I 2018 ble bestanden undersøkt på nytt. Bestanden ble kartlagt for å vurdere nødvendigheten av å gjennomføre bevaringstiltak. Dessuten var kartleggingen nødvendig for å vite hvor man bør sette ut de kultiverte muslingene og for å skaffe et kunnskapsgrunnlag for å vurdere effekten av utsettingene. Undersøkelsene viser at det har skjedd en foryngelse av elvemuslingbestanden i Hammerbekken. I 2018 ble det funnet to muslinger mindre enn 50 mm og 26 muslinger som var mindre enn 95 mm. Mellom 1998 og 2007 ble det bare funnet henholdsvis en og to muslinger som tilhørte disse størrelseskategoriene. Veksten hos mindre musling i bekken tyder på at de aller fleste av muslingene som var mindre enn 95 mm i 2018 ble rekruttert inn i bestanden i årene rundt 2007. Etter det ser det ut til at rekrutteringen i bekken har gått ned og at den ikke er stor nok til å opprettholde bestanden. På tross av foryngelsen av bestanden, så har tettheten og bestands-størrelsen ikke endret seg siden 2007. Dermed tyder funnene på at ca. 15 % av bestanden har blitt erstattet med nye individer siden den gang. De vannkjemiske undersøkelsene viser at Hammerbekken lider av tungmetallforurensning, og at innholdet av totalt organisk karbon og næringsstoffer er så høyt at det kan redusere rekrutteringen i bekken. Allikevel har det vært en generell bedring i vannkvaliteten i bekken. Mye tyder på at forsuringen i nedbørfeltet har blitt redusert. I tillegg ble vannkvaliteten for flere andre para-metere bedre fram mot 2007. Dette kan nok forklare hvorfor man har observert nyrekruttering av muslinger i bekken. For flere av parameterne var allikevel vannkvaliteten bedre egnet for elvemusling i 2007 enn 2018. Dette er en mulig forklaring på hvorfor rekrutteringen ser ut til å ha vært lavere i de senere år enn den var rundt 2007. Fiskeundersøkelsene viser at tettheten av vertsfisk kan være begrensende for rekrutteringen i Hammerbekken. Ørret ble bekreftet som vertsfisk for elvemuslingen i bekken, da det bare ble funnet muslinglarver på ørret og ikke på laks i 2018. Dette samstemmer med funn fra 2000 til 2007. I 2018 var tettheten av ungfisk av ørret høy nok til at rekrutteringen kunne opprettholde bestanden av musling, men mellom 2000 og 2007 var dette bare tilfellet halvparten av årene. Utsetting av kultivert elvemusling er fremdeles et aktuelt tiltak, siden funnene tyder på at rekrutteringen av juvenil musling i Hammerbekken ikke er høy nok til å opprettholde bestanden. Foryngelsen av bestanden har allikevel vært stor nok til at man bør vurdere om de kultiverte muslingene ikke bare bør settes ut innenfor det nåværende utbredelsesområdet for muslingen. Det er kjent at muslingen var utbredt lenger opp i bekken før, og dermed kan det være aktuelt å sette ut muslinger der. En økning i utbredelsen vil også gjøre bestanden mindre utsatt for negative hendelser som bare påvirker mindre deler av bekken. Grunnet den høye verneverdien til elvemuslingbestanden i Hammerbekken, er det svært viktig at den overvåkes jevnlig. Slik overvåking vil kunne avdekke endringer i bestanden og evaluere hvilke tiltak som er nødvendige for å forbedre tilstanden for muslingen. I tillegg vil overvåking være nødvendig for å kunne evaluere effekten av utsettingen av kultivert musling. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. The freshwater pearl mussel in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, Norway. Population status as a basis for conservation of the mussel, including stocking of juvenile mussels. NINA Report 1563. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) has declined greatly in the Agder counties and only a handful of populations exist today. Thus, all these populations have a high con-servation value. The population in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, has been repeatedly monitored from 1998 to 2007, due to road construction and oil spills in the watershed. Due to a lack of recruitment of juveniles, the population has been included in the national cultivation program for the mussel. In 2018 the population was studied again, to determine the status of the population and evaluate the necessity of undertaking conservation measures to protect the population. In addition, one intended to evaluate where the cultivated mussels should be released and form a knowledge base to evaluate the effect of the stocking effort. The study shows that there has been a rejuvenation of the mussel population in the stream. Two mussels smaller than 50 mm and 26 mussels smaller than 95 mm were found in 2018. From 1998 to 2007 only one and two mussels in each category, respectively, were found. The growth among smaller mussels in the stream indicates that most of the mussels smaller than 95 mm in 2018 were recruited in the years around 2007. Since then, it seems like the recruitment has declined and that it is insufficient to maintain the population. Despite the rejuvenation of the population, the mussel density and population size has not changed since 2007. Thus, the findings indicate that ca. 15 % of the population has been replaced with new individuals since then. The water quality analyses indicate that the stream suffers from heavy metal pollution, and that the concentrations of total organic carbon and nutrients are so high that recruitment of juvenile mussels may be reduced. Even so, there has been a general improvement in water quality in the stream. The findings indicate that acidification in the watershed has been reduced. In addition, the water quality for several other parameters improved towards 2007. Probably, this explains why one again observed recruitment of juveniles in the stream. Even so, for several parameters the water quality was better suited for mussels in 2007 than 2018. This may explain why the results indicate that the recruitment has been lower during the latter years than around 2007. Studies of the fish community in the stream show that the density of host fish may be limiting to the recruitment of juvenile mussels. Brown trout was confirmed as the host for the mussels in the stream, as mussel larvae were only found on trout and not on Atlantic salmon in 2018. This finding is supported by data from 2000 to 2007. In 2018 the density of juvenile trout was high enough to allow for sufficient recruitment to maintain the mussel population, while from 2000 to 2007 this was only the case, on average, every other year. Since the data indicate that the recruitment of juvenile mussels in the stream is insufficient to maintain the population, stocking of mussels in still a potential conservation measure. However, the rejuvenation of the population makes it important to consider whether the mussels should only be stocked within the current distribution area. Previously, the mussel was found further upstream and, thus, stocking this area is an option. An increase in the distribution will make the population less exposed to negative events that only affect smaller sections of the stream. Due to the high conservation value of the population in the Hammerbekken stream, it is important to monitor the population regularly. Monitoring can reveal changes in the population and help evaluate whether conservation measures are necessary to improve the status of the population. In addition, monitoring is necessary to evaluate the effect of the stocking of cultivated mussels.

Magerøy, J.H. og Larsen, B.M. 2017. Elvemusling i Vassbotnbekken og Møllebekken, Birkenes kommune, Aust-Agder: Bestandsstatus og bevaringstiltak. – NINA Kortrapport 70. 28 s. Forekomsten av og forholdene for elvemusling i Vassbotnbekken, Møllebekken og Osebekken ved Birkeland i Birkenes kommune, Aust-Agder, ble undersøkt i september 2016. Levende musling ble bare funnet i Vassbotnbekken, men lokalt ble det bekreftet at det tidligere også fantes musling i Møllebekken. Vassbotnbekken ble kartlagt fra Berse og opp til en tømmervei nedenfor Vassbotntjønn. I tillegg ble bekken undersøkt stedvis opp til Valetjønn. Elvemusling ble funnet på en ca. 200 m lang strekning ved Vassbotn gård. Det ble funnet 102 levende muslinger, som varierte i lengde fra 74,1 til 120,5 mm. Mangelen på mindre individer viser at det ikke har vært rekruttering på mange år. Bestanden står dermed i fare for å dø ut, hvis ikke tiltak gjennomføres for å bedre miljøforholdene. Det finnes flere trusler mot elvemuslingen i Vassbotnbekken. I den delen av bekken som har musling viste substratet tegn på forhøyet siltering og nitrogenkonsentrasjonene i vannet falt innenfor klassifiseringen «dårlig tilstand». Dette indikerer at avrenningen og tilførselen av næringsstoffer til bekken er for høy. Kilder til dette kan være den tette bebyggelsen rundt Valetjønn, avrenning fra dyrket mark og hogst helt ned til bekken. I nedre del av Vassbotnbekken bidrar beveraktivitet til økt siltering. I tillegg fungerer en stem og en kulvert ved Vassbotn gård som vandringshinder for fisk. Dette kan redusere vertstilgangen for muslingen i deler av utbredelsesområdet. Flere tiltak er aktuelle i Vassbotnbekken. For å redde bestanden bør man inkludere muslinger fra bekken i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. Produksjon av ungmuslinger vil sørge for at bestanden ikke dør ut og disse muslingene kan tilbakeføres til bekken. For å bevare bestanden på lang sikt er det nødvendig med miljøforbedrende tiltak slik at miljømålet «god tilstand» kan nås. I første rekke må mengden av silt og næringsstoff som tilføres bekken reduseres. For å oppnå dette må kantvegetasjonen langs bekken opprettholdes eller reetableres, og potensielle punktkilder til forurensning må kartlegges og utbedres. Hvis bever etablerer seg i området med elvemusling, bør man vurdere tiltak mot disse. Dessuten bør vandringshindrene for ørret utbedres, slik at fisken i større grad kan passere fritt mellom Berse og Vassbotntjønn. I tillegg til disse tiltakene, bør det hentes inn mer kunnskap om vertsfisken og genetikken til elvemuslingen i Vassbotnbekken. Slik informasjon vil vise om forholdet mellom musling og fisk kan forklare den manglende rekrutteringen i bekken, gi nyttig informasjon i forhold til kultiveringsprogrammet og avklare bestandens genetiske verneverdi. I Møllebekken ble det bekreftet at elvemusling fantes på Øvre Birkeland for mer enn 50 år siden. Det er flere faktorer som bidrar til å gjøre bekken uegnet for muslinger i dag. Med bakgrunn i fosfor- og nitrogenkonsentrasjonene i nedre del av bekken ble vannkvaliteten klassifisert som «dårlig». Mulige årsaker til de høye næringskonsentrasjonene er mangel på kantvegetasjon i enkelte områder, erosjon og for høy avrenning fra dyrket mark, men hovedårsaken er sannsynligvis punktutslipp fra bebyggelsen. Det ble oppdaget flere sannsynlige problemutslipp som tilfører både næringsstoffer og annen form for forurensning til bekken. I øvre del av bekken ligger pH-verdiene ned mot minimumsgrensen for rekrutterende bestander av elvemusling og forsuring kan ha bidratt til at bestanden i sin tid forsvant. I tillegg er bekken lagt i rør på en ca. 200 m langt strekning, noe som er en vandringsbarriere for fisk. Hvis man ønsker å reetablere elvemuslingen i Møllebekken, vil de viktigste tiltakene være identifisering og utbedring av punktkilder, kalking og gjenåpning av rørgaten samt reetablering av kantvegetasjon. I Osebekken (utløpselven fra Berse) ble det ikke funnet elvemusling og det er heller ingen histo-riske kilder som indikerer at det har vært elvemusling der. I dag fremstår bekken som uegnet for musling, med en bunn som består av ustabilt sandsubstrat.

Magerøy, J.H. 2017. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Agder: Redoksmålinger i Hammerbekken, Lilleelv, Storelva, Straibekken og Vassbotnbekken – NINA Rapport 1419. 62 s. Den største trusselen mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som resulterer i redusert rekruttering av juvenile muslinger. En hovedgrunn til redusert rekruttering er økt eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende oksygenreduksjon i interstitiale rom i substratet. Siden juvenile elvemuslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet blant de juvenile muslingene. I Agder sliter alle bestandene med liten eller ingen rekruttering. Dermed er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert inntak av stammuslinger til det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. Allikevel vet man lite om hva som hindrer rekruttering i disse bestandene. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hva som kan gjøres for å øke denne, ble det gjennomført målinger av redokspotensial i fem vassdrag med redusert rekruttering av elvemusling. Disse målingene gir et bilde på oksygentilgjengeligheten i substratet og, dermed, habitatkvaliteten for juvenile muslinger. I Hammerbekken var tilstanden generelt dårlig, men funnene viser at enkelte av stasjonene sannsynligvis er egnet for juvenil elvemusling og utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Den dårlige tilstanden kan kanskje forklares med noe forhøyet nitrat- og partikkeltilførsel til bekken. I Lilleelv var tilstanden generelt dårlig, men funnene viser at enkelte av stasjonene sannsynligvis er egnet for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Den dårlige tilstanden i elven kommer sannsynligvis av høy partikkeltilførsel, men årsakene til denne tilførselen er ukjent. I Storelva var tilstanden generelt god. Funnene viser at de fleste av stasjonene egner seg for juvenil elvemusling og at alle stasjonene nok egner seg for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet, hvis det skulle bli aktuelt en gang i framtiden. I Straibekken var tilstanden generelt god, men det var stor variasjon mellom stasjonene. Funnene viser at enkelte av stasjonene sannsynligvis egner seg for juvenil elvemusling og for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet, hvis det skulle bli aktuelt en gang i framtiden. Den svært dårlige tilstanden ved enkelte av stasjonene kan sannsynligvis forklares med hogst, beitedyrs tilgang til bekken, og/eller næringstilførsel fra jordbruk og bebyggelse. I Vassbotnbekken var tilstanden generelt dårlig, men funnene viser at enkelte av områdene i bekken sannsynligvis er egnet for utsetting av muslinger fra kultiveringsprogrammet. Den dårlige tilstanden i bekken kommer sannsynligvis av høy næringstilførsel og stor beveraktivitet. På grunn av store mengder nedbør under den tiltenkte undersøkelsesperioden ble redoksmålingene gjennomført senere enn det som normalt er perioden med lavest oksygentilgang i substratet. Allikevel viste alle de undersøkte vassdragene seg å ha større eller mindre problemer med oksygentilgjengelighet og det må antas at forholdene er verre i løpet av en normal sommer. Magerøy, J.H. 2017. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) in Aust- and Vest-Agder Counties: Redox measurements in Hammerbekken, Lilleelv, Storelva, Straibekken and Vassbotnbekken - NINA Report 1419. 62 pp. The greatest threat against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are changes in the environment that result in reduction in recruitment of juveniles. One main reason for such a recruitment loss is increased eutrophication and siltation, reducing oxygen levels in the substrate. Since juveniles live buried in the substrate, this leads to increased mortality among the young mussels. In Agder, all of the populations are struggling with reduced recruitment. Thus, several measures have been taken to improve the status of these populations, including the inclusion of brood stock mussels in the Norwegian cultivation program for the mussel. Even so, little is known about the causes that prevent recruitment in these watercourses. To better understand why recruitment fails and to understand the measures necessary to increase recruitment, redox potential was measured in five watercourses with little or no recruitment. These measurements serve as a proxy for oxygen availability in the substrate and, thus, habitat quality for juvenile mussels. In Hammerbekken Stream, the conditions were generally poor, but the findings suggest that some of the sites are suitable for juvenile freshwater pearl mussels and release of mussels from the cultivation program. The poor state is possibly due to high nitrate and particle input into the stream. In Lilleelv River the conditions were generally poor, but the findings suggest that some of the sites are suitable for release of freshwater pearl mussels from the cultivation program. The poor state is likely due to high particle input to the river, but the sources of this input are unknown. In Storelva River the conditions were generally good. The findings suggest that most of the stations are suitable for juvenile freshwater pearl mussels and that all of the stations are suitable for release of mussels from the cultivation program, if this population is included in the program. In Straibekken Stream the conditions were generally good, but there was substantial variation within the stream. The findings suggest that some of the stations are suitable for juvenile freshwater pearl mussels and for release of mussels from the cultivation program, if this population is included in the program. The poor state at some of the stations is likely due to logging, livestock access to the stream, and/or nutrient input from farming and the surrounding community. In Vassbotnbekken Stream the conditions were generally poor, but the findings suggest that some of the areas within the stream are suitable for release of freshwater pearl mussels from the cultivation program. The poor state is likely due to high nutrient input and beaver activity. Due to high precipitation during the planned sampling period, the redox measurements were completed later than the time period that has the lowest oxygen availability in the substrate. Even so, all the sampled watercourses had greater or smaller problems with oxygen availability and it must be assumed that the conditions would be worse at some point during a normal summer.

Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i sju innsjølokaliteter og 21 elvelokaliteter i Hedmark i 2016. Storsjøen i Rendalen, Hyllsjøen og Bæreia oppnådde miljømålet om god økologisk tilstand, mens Gjesåssjøen ble vurdert til å være i moderat tilstand. Konsentrasjonen av fosfor samt mengden og sammensetningen av planteplankton tyder på at Gjesåssjøen fortsatt er markert påvirket av overgjødsling, men tilstanden var bedre enn i 2009 og 2013. Sedimentene i en dam i en tilløpsbekk til Gardsjøen var forurenset av arsen, kobber, sink og PAH-forbindelser, mens konsentrasjonene av disse stoffene var generelt lave i sedimentet i selve Gardsjøen. Så vel individtettheten som diversiteten av bunndyr var svært lav i den nevnte dammen. 12 av de 21 undersøkte elvelokalitetene ble vurdert å være i god eller svært god økologisk tilstand. De øvrige ni lokalitetene ble klassifisert til moderat eller dårlig tilstand. To av disse var nær grensen til god tilstand, og for en tredje lokalitet ble vurderingen usikker pga. av nylig omlegging av bekkeløpet og pågående anleggsarbeid. The report presents the results from monitoring of water quality, biota and concentrations of pollutants in sediments in selected lakes and water courses in the county of Hedmark in 2016. The lakes Storsjøen in Rendalen, Hyllsjøen and Bæreia were found to be in good ecological status, whereas Lake Gjesåssjøen was found to be in moderate status in 2016. Lake Gjesåssjøen seems still to be impacted by nutrient inputs from anthropogenic sources in the catchment. However, lower concentrations of total P and smaller phytoplankton volumes in 2016 compared to the previous investigations in 2009 and 2013, possibly indicated some improvement of the environmental conditions. A sediment sample from a pond in an inlet brook of Lake Gardsjøen contained high concentrations of arsenic, copper, zinc and PAH-substances (environmental class III-V). The concentrations of the same elements and substances were markedly lower in the sediments of the downstream Lake Gardsjøen (class I-II). Both the abundance and the diversity of benthic macro invertebrates were very low in the pond. Based on investigations of benthic communities of algae and macro invertebrates, 12 out of totally 21 monitored brook or river localities were found to be in good or high ecological status in 2016. The ecological status of the remaining nine localities was classified as moderate or bad. For two of these localities the ecological status was close to good status. For one of the localities that was classified to be in bad ecological status, there was significant doubt about the classification because of comprehensive construction works at the place. Fylkesmannen i Hedmark

Oselvvassdraget hører med blant de få vassdragene i Hordaland der det fortsatt er en meget god bestand av elvemusling. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt. Ved overvå-kingsundersøkelser i 2012 ble det funnet en økning i bestanden av muslinger i Oselva. I all hoved-sak skyldtes dette at andelen unge muslinger hadde økt betydelig siden 2004. Det ble også funnet 11-12 år gamle muslinger i Søftelandselva der det tidligere bare er funnet gamle og aldrende mus-linger. Oselva er varig vernet mot kraftutbygging, og inngår i Verneplan I. Elvestrekningene der elvemusling ble funnet utgjorde ca. 6,9 km til sammen i 2012 fra utløpet av Røykenesvatnet til sjøen, men det er bare sammenhengende utbredelse på 3,4 km av dette (fra Spongo til utløpet i sjøen ved Osøyro). Det var en gjennomsnittlig tetthet på 4,89 musling pr. m² på strekningen mellom Spongo og Osøyro. Bestanden ble beregnet til nær 290.000 synlige elvemusling. Dette estimatet er imidlertid for lavt da alle beregninger av bestandsstørrelse basert på synlige individ underestimerer antall muslinger som faktisk er til stede. Det var en relativt høy andel av muslinger mindre enn 50 mm i Oselva, og vi fant at 21 % av individene kan være nedgravd. Legger vi dette til grunn får vi et korrigert estimat på nær 365.000 elvemusling i Oselva. I tillegg kommer noen hundre levende elvemusling i Hetlestrømmen og Søftelandselva. Selv om estimatet er unøyaktig gir det en bekreftelse på at bestanden fortsatt er stor i nedre del av anadrom strekning. Vi ser imidlertid at bestanden har gått kraftig tilbake både i utbredelse og antall i resten av vassdraget. For mer enn 50 år siden var det i tillegg til mye musling i nedre deler av Oselva også gode bestander i Hetlestrømmen, Storestrømmen, Nordelva og Raudlistrømmen, hele Søftelandselva fra Bergstøvatn til Røykenesvatn, Bahusstrømmen og på Renen i nordenden av Hauglandsvatnet. Tilbakegangen skjedde i hovedsak på 1960- og 1970-tallet. Den yngste elvemuslingen som ble observert i Oselva i 2012 var 5,5 mm lang og hadde bare to vintersoner i skallet. Det ble funnet til sammen 70 individ som var mindre enn 50 mm (13,9 % av totalantallet). Bestander som har opprettholdt populasjonsstrukturen i lang tid karakteriseres av at noen muslinger skal være yngre enn 10 år, og at minst 20 % av muslingene er yngre enn 20 år. Muslingene vokste relativt raskt i Oselva, og 10 år gamle muslinger var ca. 38 mm lange i gjennomsnitt. Ut fra vekstkurven og forventet tilvekst fram mot 20-årsalder vil muslingene ha en skallengde på om lag 85 mm når de er 20 år gamle. Dette betyr at ca. 19 % av muslingene som ble undersøkt i Oselva var yngre enn 20 år i 2012. Ut fra dette oppfyller bestanden svært nær kriteriet til det som betegnes som en livskraftig bestand. Det er likevel knyttet noe usikkerhet til dette siden rekrutteringen ser ut til å variere betydelig mellom år. I et tidlig larvestadium har elvemuslingen et obligatorisk stadium på gjellene til laks i Oselva, og det er viktig å ha en god bestand av laks i hele vassdraget for å opprettholde en god muslingbestand. Ved hjelp av seks kriterier som er viktige for overlevelsen til en populasjon på lang sikt (popula-sjonsstørrelse, gjennomsnittstetthet, utbredelse, minste musling, andel muslinger mindre enn 20 mm og andel muslinger mindre enn 50 mm), kan vi si noe om levedyktigheten og tiltaksbehovet til ulike bestander med elvemusling. Oselva kom ut med 23 av 36 «poeng» i 2012. dette var en økning fra 17 poeng i 2004, og Oselva gikk fra kategorien «sårbar» til «levedyktig». Dette indikerer at opp-vekstforholdene for elvemusling har blitt bedre i Oselva i løpet av 2000-tallet, men tilstanden er ustabil, og kan raskt endre seg i negativ retning igjen om man ikke opprettholder fokuset på tiltaks-siden. Oselva, elvemusling, overvåking, utbredelse, tetthet, lengde, muslinglarver, vertsfisk (laks og ørret) © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The aim of this thesis was to investigate how altering the external environment affects life history strategies of hosts and their parasites, and to gain a better understanding of evolutionary theories on castration and gigantism in parasitized hosts. We found that maintaining Daphnia magna in a high resource growth medium resulted in increased reproduction and decreased survival, suggesting that reproduction is costly for this organism. However, within growth mediums we found a positive association between reproduction and survival, suggesting that high quality individual were able to invest more in both aspects of life history compared to low quality individuals. These findings may seem contradictory, but one would only expect to be able to detect cost of reproduction when the increase in reproductive investment outweighs the differences in individual quality. In addition, we found that increased resources led to reproduction more closely resembling reproduction under natural conditions than under standard laboratory conditions. This illustrates the importance of studying host-parasite interactions under differing resource levels. When infecting the crustacean D. magna with the bacterial parasite Pasteuria ramosa we found that a substantial percentage of infected animals regained reproduction. Such a regain has never been reported before in this host-parasite system. We attribute this finding to the fact that we used a natural source of growth medium in our experiments, while previous experiments have used an artificial growth medium. In addition, our findings suggest that increasing the resources available to the host can be of great benefit to the host, while being of no or only a limited benefit to the parasite. This differs from previous findings, which have shown that both hosts and parasites benefit greatly from increased resources. The findings from the system suggest that the impact of additional resources on the life histories of the host and parasite is dependent upon the resource in question. Castration of parasitized hosts has received substantial attention with respect to its adaptive value and has been suggested to be adaptive to the parasite, the host, both or neither. However, for castration to be a host adaptation the host has to be able to regain the ability to reproduce. Our finding that P. ramosa infected D. magna could regain reproduction enabled us to test for the adaptive value of castration in this system. For two different clones, one sympatric and one allopatric, we found that host castration was only adaptive to the parasite. This supports findings from previous studies, in which the hosts were permanently castrated. In addition, our results support the existence of local adaptation in host-parasite interactions, as the parasite was more successful in the host it was locally adapted to. Gigantism of the host often accompanies castration and has also been suggested to be adaptive to the parasite, the host, both or neither. In the D. magna-P. ramosa system, this phenomenon has been viewed as adaptive to the parasite since the parasite benefits from infecting large host, and there has been found a positive correlation between host size and parasite fitness. However, we found that the hosts which regained reproduction were larger and contained fewer spores than the hosts which were permanently castrated. This finding questions whether host gigantism is adaptive to the parasite when the host can regain reproduction. We also suggest that permanent castration is not the norm under natural conditions in this host-parasite system. It is therefore important to further investigate the adaptive value of host gigantism, especially when hosts can regain reproduction and under natural conditions. Finally, the fact that these studies show that P. ramosa infected D. magna can regain reproduction opens for the possibility that the parasite could be transmitted vertically, which would alter our understanding of this host-parasite system.