Search

Funding: This article is a contribution of the COVID-19 Bio-Logging Initiative, which is funded in part by the Gordon and Betty Moore Foundation (GBMF9881) and the National Geographic Society (NGS-82515R-20) (both grants to C.R.). COVID-19 lockdowns in early 2020 reduced human mobility, providing an opportunity to disentangle its effects on animals from those of landscape modifications. Using GPS data, we compared movements and road avoidance of 2300 terrestrial mammals (43 species) during the lockdowns to the same period in 2019. Individual responses were variable with no change in average movements or road avoidance behavior, likely due to variable lockdown conditions. However, under strict lockdowns 10-day 95th percentile displacements increased by 73%, suggesting increased landscape permeability. Animals’ 1-hour 95th percentile displacements declined by 12% and animals were 36% closer to roads in areas of high human footprint, indicating reduced avoidance during lockdowns. Overall, lockdowns rapidly altered some spatial behaviors, highlighting variable but substantial impacts of human mobility on wildlife worldwide. Postprint

I denne rapporten viser vi at jegerrapporterte data gir mulighet for robust bestandsestimering av hjort basert på modellgenererte populasjonsforløp og derved mulighet for framskriving av bestandsutvikling som funksjon av jaktuttak. Tidsseriedataene, populasjonsmodellen og metoden for sammenstilling definerer til sammen en estimeringsmodell. Med utgangspunkt i data fra kommunene Averøy, Tingvoll, Surnadal og Sunndal i Møre og Romsdal viser vi hvordan en slik estimeringsmodell kan brukes til å få robuste anslag for størrelse og sammensetning av hjortebestandene på lokalt nivå. Bestandsestimering av hjort ved bruk av jegerrapporterte data - Presentasjon av en kjønns- og stadium-strukturert dynamisk populasjonsmodell

Veiberg, V., Andersen, O., Aarhus, A., Meisingset, E.L., Varanes, L.T., Stavang, J.A., Øi, K.F. & Galdiolo, F. 2022. Fri avskyting av kalv som virkemiddel i hjorteforvaltningen (FriKalv). NINA Rapport 2180. Norsk institutt for naturforskning. I løpet av høsten 2020 og 2021 ble kvotefri felling av hjortekalver testet ut som tiltak innen hjorteforvaltningen i tre forsøkskommuner. I Kvinnherad og gamle Flora kommune var tiltaket motivert ut fra ønsket om å øke jaktuttaket i kommunen, og spesielt for skadeutsatte grunneiere/jakt-rettshavere. I Aurland var ønsket om kvotefri felling av hjortekalver basert på ønsket om å sikre en god aldersstruktur i uttaket. Sistnevnte ble aktualisert etter at kravene til kjønns- og aldersfordeling blant ordinært tildelte dyr ble fjernet som konsekvens av Miljødirektoratet og Mattilsynets anmodning om å halvere hjortebestanden. Etter forsøksperiodens slutt gjennomførte vi en spørreundersøkelse rettet mot jaktrettshavere og hjortejegere. Formålet var å samle informasjon om målgruppenes erfaringer med prøveordningen og hvilke tanker de hadde om en eventuell videreføring av kvotefritak for kalv. Vi gjorde også en analyse av fellingsresultatene for å undersøke om forsøksordningen påvirket totaluttaket eller prosentandelen kalver i jaktuttaket. Totalt fikk vi svar fra 397 personer i spørreundersøkelsen. Av disse var 50 personer jaktrettshavere som ikke hadde jaktet i noen av forsøkskommunene. Svarfordelingen mellom jegere og ikke-jaktende jaktrettshavere var godt sammenfallende og begge gruppene innbefattet både motstandere og tilhengere av prøveordningen. Samlet sett svarte 55 % av respondentene at de oppfattet kvotefri felling av kalv som et godt tiltak, mens 35 % av respondentene var negative til ordningen. Blant skeptikerne var det størst bekymring for at kvotefritak på kalv ville resultere i for mange felte kalver og manglende kontroll på bestandsutviklingen. Dårlig utnyttelse av kalvens vekstpotensial var også et synspunkt som mange fremhevet. Blant tilhengerne av kvotefritak for kalv var økt mulighet til å regulere bestanden og en sunnere bestandsforvaltning de mest domi-nerende svaralternativene. Halvparten av jegerne rapporterte at prøveordningen resulterte i flere felte hjortekalver i deres jaktfelt. For de som rapporterte at forsøksordningen ikke hadde resultert i flere kalvefellinger, var det primært mangelen på jaktsituasjoner som begrenset kalveavskytingen. I underkant av hver femte jeger svarte at kvotefri felling av kalv også resulterte i lettere felling av dyr i andre alderskategorier. For rundt en fjerdedel av jegerne førte ordningen til at de jaktet mer enn de ellers ville gjort. Disponibel tid til jakt var likevel den viktigste faktoren som begrenset jegernes jaktinnsats. Den samlede fellingsstatistikken fra de tre forsøkskommunene antydet at forsøksordningen med kvotefri felling av kalv medførte en økning i andelen kalv i totaluttaket tilsvarende 3 %-poeng. Det hadde også skjedd en økning i kalveandelen i en rekke nabokommuner. Økningen i forsøkskommunene var derimot signifikant større. Vi fant en økning i både store (≥ 10 fellingsløyver) og små vald (< 10 fellingsløyver), men store vald felte i gjennomsnitt en større andel kalv enn mindre vald. I løpet av forsøksperioden oppstod det uklarheter om hvilke handlingsrom kvotefritak for kalv muliggjør, og i hvilken grad handlingsrommet er ulikt for vald med og uten bestandsplan. Dersom kvotefritak for kalv skal bli et regulært forvaltningsverktøy med en enhetlig håndheving, er det viktig å klargjøre i detalj hvordan ordningen skal forstås.

kunnskap om hjortens arealbruk på indre Sunnmøre til grunnlag for hjorteforvaltningen i regionen. Rapporten tar også for seg påkjørsler av hjort i studieområdet og det er gjennomført analyser av risiko for påkjørsler. Rapporten oppsummerer resultatene fra prosjektet og diskuterer disse i lys av hjorteforvaltningen.

Hjortebestanden har økt i størrelse de siste 40 årene, og hjorten har stadig inntatt nye områder i Sør-Norge. Siden år 2000 er fellingen av hjort om lag fem-doblet i Telemark, mens den i Agder er tidoblet. Bestandstettheten er foreløpig på langt nær slik som på Vestlandet, men hjorten er likevel et betydelig innslag i faunaen i de tre fylkene. I ei tid hvor hjorten blir et stadig viktigere jaktobjekt i mange kommuner i Agder og Telemark, vil en samkjørt forvaltning over større areal være en stor fordel. Gjennom Sørhjort-prosjektet har en økt kunnskaps-grunnlaget for å kunne jobbe mot en bedre forvaltning av hjortebestanden.

Denne rapporten oppsummerer Sørhjort – merke- og utviklingsprosjekt for hjort i Agder og Telemark (2015-2019). Prosjektets mål har vært å utvikle kunnskap om hjortens arealbruk på Sørlandet og i Telemark til grunnlag for hjorteforvaltningen i regionen. Rapporten presenterer resultatene fra prosjektet.

Reindeer-train-collisions (RTC) are a challenge for Norwegian society and the northern Norwegian train company Bane NOR with regard to animal welfare, wildlife ecology, animal husbandry, reindeer herding and the working environment for train drivers and employees of Bane NOR. On behalf of Bane NOR the Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) investigated putative technological solutions to improve RTCs. The study is a result of literature research, interviews with Bane NOR employees, reindeer herders, researchers, companies and road administration project leaders and an analysis of Bane NOR´s own database of animal-train-collisions. The RTC records of the last 11 years (jan 2008 – dec 2018) revealed that prioritizing preventive measures against collisions with female reindeer along the Saltfjellet region during winter, especially during the Arctic night, are most promising. This also happens to be the most damaging time of the year for reindeer herders as they struggle to find damaged animals in the dark. Expensive and timeconsuming search efforts are a major concern with regard to animal welfare. Additionally, damaged animals are often – if at all – found long after the accident and can not be brought into Connection with a specific RTC, i.e. the herders can not claim monetary compensation…….

Solberg, E.J., Rivrud, I.M., Nilsen, E.B., Veiberg, V., Rolandsen, C.M., Meisingset, E.L. & Mysterud, A. 2019. Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjellaregionen i perioden 2019-2020: Forslag til avskytingsstrategier. NINA Rapport 1667. Norsk institutt for naturforskning. Våren 2016 ble det oppdaget skrantesyke (CWD) hos ei reinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1, og som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden utryddet i 2017 og 2018. Det er imidlertid fortsatt usikkerhet rundt smittestatus i tilgrensende bestander av hjortedyr og miljøsmitte utgjør fortsatt en risiko for overføring av sykdommen til hjort og elg som bruker det samme arealet. Av den grunn har myndighetene bedt om at bestandene av elg og hjort reduseres til 50 % (eller mindre) av 2016-nivå i de 15 kommunene som omkranser Nordfjella villreinområde (Nordfjellaregionen). Målet er at bestandsreduksjonen skal gjennomføres gjennom ordinær jakt i løpet av 2019 og 2020. I rapporten har vi beregnet bestandsstørrelsen av elg og hjort i de aktuelle kommunene i perioden 2016-2019, og deretter beregnet hvor mange dyr som må felles under jakt i 2019 og 2020 for å nå forvaltningsmålet i 2021. Til beregningen har vi benyttet en bestandsmodell basert på data over det kjønns- og aldersspesifikke (kalv, åring, eldre) antallet elg og hjort sett og felt under jakt i 2016-2018, fallviltdata registrert av kommunene, og naturlig dødelighetsrater estimert i merkestudier av elg og hjort. Modellberegningene antyder at vinter- og førjaktbestandene av elg og hjort i gjennomsnitt økte fra 2016 til 2017, hvorpå førjaktbestandene avtok fram til 2018. Det siste skyldtes at høstingsraten av hjort økte i 2017 og at begge arter opplevde høyere naturlig dødelighet enn vanlig vinteren 2017/2018. Kalverekrutteringen var også lavere enn vanlig på høsten 2018, sannsynligvis som følge av den foregående harde vinteren og varme og tørre sommeren. Beregningene viser at jaktuttaket må økes vesentlig i de neste to årene dersom bestandene skal reduseres til maksimum 50 % av størrelsen i 2016 innen 2021. I gjennomsnitt må jaktuttaket av elg i 2019 og 2020 økes med henholdsvis 80 % og 30 % av 2018-uttaket, mens uttaket av hjort må økes med henholdsvis 80 % og 40 % av 2018-uttaket. Dette forutsetter at kalverekruttering og naturlig dødelighet ikke avviker fra tilstanden i 2016 og 2017. For å unngå store endringer i kjønns- og aldersstruktur må jaktuttaket også bestå av en større andel hunndyr enn hva som er tilfelle i dag. En slik avskytingsstrategi vil derved kreve mindre innsats pr. felt dyr. Bestands- og avskytingsestimatene er beheftet med usikkerhet som vi ikke har et tilstrekkelig grunnlag for å kvantifisere. Vi tror bestandsestimatene for elg er mest nøyaktige da det jevnt over eksisterer mye og bra overvåkingsdata fra elgbestandene. Dessuten er det nylig gjennomført et merkestudie av elg i området som har bidratt med lokale estimat på naturlig dødelighet. Også fra de tre største hjortekommunene i regionen (Lærdal, Aurland, Årdal) samles det inn mye overvåkingsdata, men det eksisterer ingen publiserte estimater på naturlig dødelighet. For hjorten har vi derfor benyttet estimater beregnet i et studie lenger nord. Fra de andre hjortebestandene eksisterer det til dels lite overvåkingsdata og ingen naturlig dødelighetsestimat, og følgelig er bestands- og avskytingsberegningene basert på flere generaliseringer. Upubliserte data fra hjort som er radiomerket i deler av Nordfjellaregionen er i samsvar med de dødelighetsestimatene som benyttes i beregningene. Av parameterne benyttet i bestandsmodellen, er bestandsestimatene mest sensitiv overfor feil i bestandens vekstrate i 2016. Av mulige alternativer valgte vi lave bestandsvekstrater for både elg og hjort. Høyere verdier fører til høyere beregnet bestandsstørrelse og avskyting. Den beregnede avskytingen for 2019 og 2020 er derfor med større sannsynlighet et underestimat enn et overestimat. Beregnet bestandsstørrelse og nødvendig avskyting er vist på kommunenivå og for en gjennomsnittskommune i regionen. I tillegg viser vi antatt sammensetning av førjaktbestandene i 2019 og 2020, og forslag til hvordan kvotene bør struktureres for at bestandsstrukturen ikke skal endre seg for mye som følge av bestandsreduksjonen. Vi anbefaler likevel at bestandsutvikling og avskyting evalueres etter jakt i 2019 slik at eventuelle avvik kan kompenseres for i 2020. Vi forventer økning i aldersspesifikke vekter og fruktbarhetsrater etter at bestandene er redusert på grunn av mer og bedre mat pr. individ. I tillegg tror vi det vil bli en netto innvandring av dyr fordi bestandstettheten vil være høyere utenfor regionen. Begge vil bidra til økt tilvekst i bestandene. Denne effekten kan motvirkes av en nedgang i hunndyras gjennomsnittsalder dersom dødeligheten øker mer for eldre enn yngre hunndyr. Solberg, E.J., Rivrud, I.M., Nilsen, E.B., Veiberg, V., Rolandsen, C.M., Meisingset, E.L. & Mysterud, A. 2019. Population reduction of moose and red deer in the Nordfjella region during the period 2019-2020: Suggested harvesting strategies. NINA Report 1667. Norwegian Institute for Nature Research. In spring 2016, Chronic Wasting Disease (CWD) was for the first time detected in Europe in a female reindeer in the Nordfjella wild reindeer area in southern Norway. To combat the disease, Norwegian authorities decided to exterminate the entire herd in the autumn and winter of 2017-2018. In addition, they recently asked for a population decrease of moose and deer to 50 % of 2016-level in the overlapping and surrounding 15 municipalities (the Nordfjella region), as to reduce the probability for these species to be infected by CWD prions remaining in the soil and vegetation. The plan is to reduce the population size by increased recreation hunting and preferably before the end of 2020. In this report we have estimated the population size of moose and deer in the municipalities of the Nordfjella region in the period 2016-2019, and calculated the number, sex and age (calf, adults) that needs to be harvested in 2019 and 2020 to reach the management goal. We have based our estimates on a population model with parameters estimated from data on the sex and age specific number of moose and deer killed and seen during the hunting seasons in 2016-2018, the number of fallen stock recorded by the municipalities in the same period (i.e. moose and deer recorded dead due to other causes than hunting), and natural mortality rates estimated in capture-mark-recapture studies of moose and deer. The model outcome indicated that the pre-harvest population size of moose and deer on average increased from 2016 to 2017, but then decreased from 2017 to 2018. The latter was because of enhanced harvest rates of deer in 2017, and because both species experienced high natural mortality during the snow rich winter of 2017/2018. In addition, the recruitment rate of calves was lower than normal in the autumn of 2018, probably due to the previous harsh winter and subse-quent extraordinary warm and dry summer. The annual harvest must be substantially increased in the next two years to reduce the population sizes to 50 % of their size in 2016. On average, the harvests of moose in 2019 and 2020 have to be increased by 80 % and 30 % of the 2018-harvest, respectively, whereas the harvest of red deer has to be increased by 80 % and 40 % of the 2018-harvest in the same two years. We assume that the recruitment rate of calves and natural mortality rate will be approximately as in 2016 and 2017. In addition, the harvest should be focussed more on females than what is the practice today. Such a harvest strategy will be more effective in terms of effort needed per animal killed and will lead to large changes in the population structure. The population and predicted harvest estimates are associated with an uncertainty that we have not been able to quantify. The population estimates of moose are based on more and better monitoring data (seen moose and harvest data) than is the case for deer, and we have recent estimates of natural mortality rates based on a moose radio-collaring study in the area. Reasonably good monitoring data are also available from the three largest red deer municipalities in the region. However, as we have no local estimates of natural mortality, we had to base our estimates on a study of a deer population further north. From the other red deer populations, we have access to less monitoring data and no natural mortality estimates. Accordingly, the popu-lation and harvest estimates are based on several generalisations, and the estimates for these deer populations are therefore associated with larger uncertainty. Among the parameters in the population model, the population growth rate in 2016 is associated with most uncertainty relative to its influence on the model outcome. We had several alternative estimates available (based on seen and harvest data) and chose the lowest for both species. As higher population growth rates return higher estimated population size and harvest, we believe our estimates are more likely to be underestimates than overestimates.

Supplementary tables and descriptive data, including figures of climate means, model quality and habitat suitability change