Search

Bremset, G., Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Dokk, J.G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Løkeberg, G., Museth, J., Tønder, T.S. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2250. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Skandinavisk Naturovervåking (SNA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2021-2025. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet kartlegging av fysiske forhold i et område med habitattiltak, ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, merkestudier for å kartlegge vandring hos ungfisk, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og skjellanalyser av voksenfisk. Årsrapporten omfatter resultater fra alle feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av 2022. Habitatkartlegging i tiltaksområdet ble ikke gjennomført i 2022, og er derfor ikke nærmere omtalt i årsrapporten. Under elektrisk båtfiske på 22 stasjoner fordelt over hele lakseførende strekning i Røssåga, ble det i august 2022 fanget til sammen 1 583 individer av fem arter. Dette er den nest høyeste fangsten i løpet av perioden 2016-2022, og kan delvis forklares ved at stasjonsnettet ble utvidet fra og med 2021. Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene i 2022, og det var bare på den nederste stasjonen ved Røssågauren at det ikke ble fanget ungfisk av begge arter. Laksungene som ble fanget under elektrisk båtfiske fordelte seg i lengdespennet 34-167 millimeter, hvorav den høyeste andelen (42 %) var i lengdespennet 90-125 millimeter, som tilsvarer naturlig produserte toåringer. Denne lengdefordelingen samsvarer godt med resultatene fra undersøkelsene i 2021, da ettåringer i lengdespennet 55-85 milimmeter var den mest tallrike aldersgruppen. I starten av september 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på sju stasjoner i Sjøforsløpet i Røssåga. Det ble fanget 40 laksunger hvorav bare én årsyngel. Av aure ble det fanget to årsyngel og én eldre ungfisk. For å gjennomføre strandnært elektrisk fiske må driftsvannføringen i kraftverket være på et minimumsnivå, noe som innebærer tørrlegging av tidligere vanndekte arealer. Omfanget av tørrlegging er spesielt stort på venstre side i nedre del av Sjøforsløpet. I disse områdene ble det observert stranding av laksunger oppstrøms gammelt kraftverksutløp. Det er viktig å høste erfaringer i løpet av undersøkelsesperioden, for å kunne minimalisere dødelighet på ungfisk som følge av undersøkelsene. Risiko for strandingsrelatert dødelighet blir redusert med lengre nedkjøringstid. Det har derfor høy prioritet å komme fram til et optimalt opplegg i samråd med Statkraft. Det strandnære elektriske fisket i Leirelva ble gjennomført i slutten av august 2022, under vesentlig dårligere vannføringsforhold enn i tidligere år. Likevel var de estimerte tetthetene av eldre ungfisk av laks og aure blant de høyeste som er funnet i løpet av undersøkelsesperioden. Imidlertid var de estimerte tetthetene av årsyngel av laks og aure bare en tredjedel sammenliknet med året i forveien. Sannsynligvis kan dårlige forhold for strandnært elektrisk fiske forklare mye av denne endringen, siden fangbarheten av små ungfisk blir mye mer påvirket av feltforhold enn fangbarheten av større ungfisk Tetthetene av årsyngel av laks var de laveste som er beregnet i prosjektperioden, mens tetthetene av årsyngel av aure var de tredje høyeste som er funnet siden 2017. For å kunne evaluere tilslag av utsettinger merkes all settefisk med Alizarin før utsetting i vassdraget. Grunnet mangelfull merking av ungfisk som ble satt ut i 2020, har det blitt nødvendig å kombinere flere metoder for å identifisere utsatt fisk. I tillegg til identifisering av otolittmerkete og fettfinnemerkete laksunger, ble det gjennomført genetiske analyser for å identifisere umerkete helsøsken eller halvsøsken av utsatt fisk. Det ble analysert otolitter fra 263 laksunger fanget i Røssåga i 2022. Laksungene fordelte seg i én årsyngel, 149 ettåringer, 97 toåringer og 16 treåringer, i tillegg til 22 individer som ikke var mulig å aldersbestemme. Samlet merkeandel hos analyserte laksunger basert på otolittmerker og fettfinnemerking var 26 %. For å kartlegge omfang av tidlig nedvandring av laksunger fra Leirelva til Røssåga, skal inntil 500 laksunger i Leirelva utstyres med PIT-merker. I 2022 ble det merket til sammen 100 laksunger. Som følge av vanskelige feltforhold var det ikke mulig å gjennomføre merkingen før i slutten av august. I tillegg til elektrisk fiske på det faste stasjonsnettet, ble det gjennomført supplerende elektrisk fiske i større områder med gode habitatforhold for eldre laksunger. På grunn av de vanskelige vannføringsforholdene for strandnært elektrisk fiske, ble det supplert med elektrisk båtfiske på elvestrekningen nedstrøms Jerpbakken for å fange tilstrekkelig mengder store laksunger. Det ble fanget og merket til sammen 100 laksunger som målte mellom 60 og 150 millimeter. Den mest tallrike lengdegruppen var laksunger mellom 60 og 70 millimeter (30 %), men det var også et relativt høyt innslag av store laksunger mellom 110 og 140 millimeter (33 %). I september 2022 ble det gjennomført drivtelling med registrering av gytefisk i Leirelva og Røssåga. I motsetning til de fleste undersøkelsesår siden 2008 var det tilfredsstillende siktforhold i begge elvene. Det ble registrert til sammen 176 gytelakser og 424 antatt gytemodne sjøaurer. Antall registrerte laks var på omtrent samme nivå som i 2021, mens det var en klar økning i antall registrerte sjøaure fra 2021 til 2022. I likhet med de to foregående årene var mellomlaks den dominerende størrelsesgruppen blant gytelaks, og innslaget på 46 % samsvarer godt med gjennomsnittet for perioden 2008-2021. Størrelsesfordelingen av laks var tilnærmet lik i Røssåga og i Leirelva. Estimert andel av hunnlaks blant små- mellom- og storlaks var henholdsvis 18, 54 og 76 %. Hos mellomlaks var dette helt i samsvar med gjennomsnittet for perioden 2008-2021, mens innslaget hos smålaks var noe høyere enn gjennomsnittet, og innslaget blant storlaks vesentlig høyere.

Hagen, I.J., Karlsson, S. Bjøru, B., Lo, H., Sægrov, H. & Urdal, K. 2023. Evaluering av kultivering i Suldalslågen. NINA Rapport 2271. Norsk institutt for naturforskning. Vi har i dette prosjektet evaluert effekten av kultivering av laks i Suldalslågen for gyteårene 2014 og 2015. Videre har vi vurdert om stamfisken representerer gytebestanden slik forvaltningen anbefaler, og vi har benyttet historiske skjellprøver fra 1979 og 1980 til å vurdere genetiske endringer i bestanden over tid. I Suldalslågen er regulanten pålagt å sette ut 40 000 ettårige smolt årlig, og andel kultivert laks i bestanden har i henhold til fangstrapporter ligget på rundt 40 % de siste årene. Til produksjon av smolt har det blitt benyttet i underkant av 30 stamlaks. For 2014 var stamfisken godt utnyttet med et forholdsvis jevnt bidrag fra hver stamfisk, og effektivt antall stamfisk var for dette året høyere enn faktisk antall som ble benyttet i krysninger. For 2015 ble det observert en større variasjon i antall avkom blant stamfisken, og effektivt antall stamfisk for dette året var derfor lavere enn det antallet som ble krysset. For de evaluerte gyteårene ble det observert en sterk Ryman-Laikre effekt. I forhold til effektiv bestandsstørrelse i den naturlig produserte andelen av bestanden har kultiveringen redusert den totale effektive bestandsstørrelsen med rundt 51 – 65 % for 2014 og 75 – 82 % for 2015. Årsaken til dette er at effektivt antall stamfisk har vært for lavt i forhold til den relativt tallrike gytebestanden og den høye andelen kultivert laks. Analyser av endringer i bestanden over tid tilsier at den effektive bestandsstørrelsen er redusert i forhold til historiske prøver, og det er sannsynlig at kultiveringen har bidratt til denne reduksjonen i effektiv bestandsstørrelse. I Suldalslågen har stamfisken vært betydelig større enn gjennomsnittsvekten i sportsfisket, basert på offentlige fangstrapporter. Dette tilsier at stamfisken ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger. Det er mulig at selektivt fiske med fredning av store naturlig produserte hunnlaks bidrar til forskjellen i størrelse mellom sportsfiske og stamfisk. Fredning av de største individene og høy beskatning kan føre til at stamfisken hentes ut fra en bestand som allerede har vært gjenstand for størrelsesbetinget seleksjon. Basert på beregnet innsig og andel fellfinneklippet fisk i fangstene de siste årene er det sannsynlig at laksebestanden i Suldalslågen vil kunne oppnå gytebestandsmålet uten smoltutsettinger. Smoltutsettingenes funksjon blir dermed å øke innsiget av laks til vassdraget og det høstbare overskuddet. Basert på et stort kunnskapsgrunnlag som viser inngripende negative effekter på bestanders genetiske tilpasning og produktivitet anbefaler vi på generelt grunnlag at smoltutsettinger ikke bør praktiseres med mindre sjøoverlevelsen er så lav at bestanden ikke er i stand å opprettholde seg selv. Dersom man velger å fortsette med smoltutsettinger i Suldalslågen bør antall smolt som settes ut reduseres samtidig som at flere stamlaks benyttes i krysninger.

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2022. NINA Rapport 2216. Norsk institutt for naturforskning. I september og oktober i 2022 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger lave, og tettheten av årsyngel var de laveste som er registrert siden 2017, som var det første året det ikke ble satt ut laksunger i dette vassdragsavsnittet. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger nedstrøms Laksfors var på 32 individer per 100 m2, der årsyngel utgjorde 10 individer per 100 m2. Tettheten av årsyngel og eldre ørret-unger vurderes også som lave i 2022. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 9 individer per 100 m2, hvorav 5 var årsyngel. På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 20 laksunger og 22 ørretunger per 100 m2, der tetthetene av årsyngel utgjorde henholdsvis 8,5 og 15,9 individer per 100 m2. For laksunger er dette de laveste tetthetene en har funnet i undersøkelsesperioden siden 2019. Imidlertid vil tettheten av laksunger oppstrøms Laksforsen variere med utsettingsstadier og hvor det settes ut fisk i forhold til hvor elfiskestasjonene ligger. Om en kun ser på naturlig produserte årsyngel av laks, så er tettheten av disse også de laveste en har funnet i undersøkelsesperioden. For eldre naturlig produserte laksunger ligger disse omtrent på gjennomsnittet av hva som er funnet de fire siste årene, noe som tyder på at produksjonen av ungfisk frem til 2021 har vært rimelig stabil. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel sammenliknbare med tetthetene som ble funnet på 1970-tallet, mens for eldre laksunger er tetthetene lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske i og med at el-fiskeapparatene ikke var like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Det ble funnet fire årsyngel av laks ved øra nedstrøms Pantdalsfossen i øvre del av Susna i 2022, alle var naturlig produserte. Det ble også funnet til sammen ni naturlig produserte årsyngel på stasjon 18 og 19 som begge ligger oppstrøms Hattfjelldal sentrum. Det har dermed blitt funnet naturlig produsert yngel hvert år siden 2019 i denne delen av vassdraget. I Svenningelva ble det ikke funnet naturlig produsert årsyngel ovenfor Storfossen i 2022, og det ble heller ikke funnet eldre, naturlig produserte laksunger. Naturlig rekruttering av ungfisk ovenfor Storfossen er dermed kun dokumentert gjennom påvisning av fire årsyngel og én ett-årig laks i 2019 og en årsyngel i 2021. Ut fra påvisningene av naturlig produsert laks i øvre deler av Svenningelva i perioden 2019 til 2022, er Storforsen et periodevis hinder, som laks og sjøørret ikke klarer å passere på lave temperaturer eller høye vannføringer. Det er derfor svært viktig at fisketrappa i denne fossen blir ferdigstilt så snart som mulig. Andel naturlig produsert årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i delen av vassdraget har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk hverken i 2019, 2020 eller i 2021, men egenproduksjonen i dette vassdragsavsnittet er økende med tanke på at en i 2022 fant 13 naturlige produserte årsyngel oppstrøms Hattfjelldal. Otolittanalyser og skjellanalyser av 131 voksne lakser fanget i Vefsna i fisketrappa og nedstrøms Laksfors i 2022 viste at omtrent 18 % var utsatt fisk fra genbanken. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 32 %. Avviket i andel utsatt fisk fanget i hele elva og i fisketrappa, skyldes mest sannsynlig at av fisken fanget i fisketrappa har en i tillegg til skjellprøver, også otolitter fra. Fisk som er utsatt som egg og årsyngel, er omtrent umulig å skille fra naturlig produsert fisk basert på skjellkarakter. Det er derfor mer sannsynlig at andelen utsatt fisk i Vefsna i 2022 var nærmere 32 % enn 19 %. At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetableringsprosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget. Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 08.06.2022 og var åpen til den 11.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var i drift hele perioden. Ved analyse av videoopptak av oppvandrende fisk, gikk det opp 6 922 fisk fordelt på 2804 laks og 4 118 sjøørret, én av fiskene var en kjønnsmoden røye. Det ble ikke registrert pukkellaks i trappa i 2022. Det ble også gjennomført drivtellinger nedstrøms Laksfors den 09.09.2022. Under drivtellingene ble det observert 1 136 laks og 1 602 sjøørret. Antall laks observert under drivtellingene nedstrøms Laksforsen i 2022, var det laveste antallet som har blitt registrert nedstrøms Laksfors siden 2015. Beregninger av gytebestandsmål basert på drivtelling nedstrøms Laksfors og oppgang i fisketrappa i Laksforsen viser at det i 2022 var en måloppnåelse på om lag 60 % med en variasjonsbredde fra omtrent 45 til 90%.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2023. Evaluering av frivillig kultivering i Bondalselva. NINA Rapport 1940. Norsk institutt for naturforskning. Det har vært gjennomført frivillig kultivering i Bondalselva i Hjørundfjorden i flere tiår. Imidlertid har det tidligere ikke vært gjennomført evaluering av hvordan kultiveringen bidrar til lakseproduksjon, og heller ingen vurderinger av hvilke genetiske effekter kultiveringsvirksomheten har hatt. Formålet med dette prosjektet er å evaluere kultiveringseffekter på laksebestanden i Bondalselva. Hovedvekt i undersøkelsene er lagt på årsklassene med opphav i gytesesongene 2014 - 2016. De evaluerte gyteårsklassene omfatter i hovedsak individer som ble satt ut i plommesekkyngelstadiet, samt et lite antall individer som ble satt ut i øyerognstadiet. Fra gytesesongene 2014 og 2015 var andelen utsatt fisk lav: i gyteårsklassen 2014 ble det funnet 2,6 % kultivert fisk, mens det i gyteårsklassen 2015 ikke ble funnet noen kultiverte individer. Ut fra normal levealder hos laks er det forventet at all fisk fra gyteårsklassene 2014 og 2015 har returnert, men det er først etter fiskesesongen 2023 at de siste fiskene med opphav i gyteårsklassen 2016 er forventet å ha returnert til Bondalselva. De foreløpige resultatene for gyteårsklassen 2016 er 10,5 % utsatt fisk, noe som er omtrentlig som forventet ut fra omfanget på utsettingene. Når det gjelder gyteårsklassene 2014 og 2015 er det sannsynlig at stamfiskene ville ha fått flere avkom dersom de hadde fått gyte naturlig. For disse årene har kultivering i større grad vært en ekstra høsting av gytefisk enn et bidrag til økt bestandsrekruttering. Det var flere usikkerheter knyttet til gyteårsklassen 2016, både med hensyn til effektivt antall naturlig gytende fisk og effektivt antall stamfisk. Dette gjør at det blir vanskelig å beregne kultiveringens påvirkning på bestanden for gyteårsklassen 2016. Selv om de foreløpige resultatene tyder på at tilslaget var forholdsvis høyt, vurderes det som lite sannsynlig at kultiveringen påvirket den effektive be-standsstørrelsen negativt i noen nevneverdig grad. De viktigste konklusjoner og anbefalinger er: a) Det meste av laksen i Bondalselva som stammer fra gyteårene 2014 - 2016 var naturlig produsert og gytebestandsmålet er for det meste oppnådd. Det er sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli oppnådd også dersom kultiveringen avvikles. b) En reduksjon i beskatning vil sannsynligvis ha større betydning for å sikre gytebestandsmåloppnåelse enn kultivering. c) Dersom kultivering videreføres bør det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt rogn og yngel. d) Det bør benyttes like mange hunner og hanner som stamfisk, og rognporsjoner fra hver hunnfisk bør standardiseres, slik at hver familiegruppe har like forutsetninger for likt bidrag. e) Individer som ikke blir godkjent i opphavskontroll skal ikke brukes i krysninger.

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Bremset, G., Dokk, J.G., Jensås, J.G., Østborg, G.M. & Museth, J. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2259. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2021-2023 gjennomføres det ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre ulike tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranaelva og andre smittete vassdrag i Ranaregionen. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og analyser av skjell og otolitter fra voksenfisk. I september 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 15 stasjoner oppstrøms Storforsen. Tetthetene av ungfisk var svært lave. I 2022 ble det ikke satt ut årsyngel av laks i øvre deler av Ranaelva, og det ble heller ikke funnet årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 2,1 individ per 100 m2, noe som må betraktes som svært lave tettheter. Tilsvarende for aure ble det funnet 2,9 årsyngel per 100 m2, og 2,3 eldre aureunger per 100 m2, hvorav henholdsvis 1,4 og 1,3 individer per 100 m2 var naturlig produserte, noe som også karakteriseres som svært lave tettheter og dermed lav naturlig produksjon av aure i øvre deler av Ranaelva. Det ble ikke fanget andre arter enn laks og aure under det strandnære elektriske fisket. Under elektrisk båtfiske i september 2022 på til sammen 21 stasjoner ble det fanget til sammen 427 individer av fem arter (laks, aure, røye, skrubbe og trepigget stingsild). Røye ble bare fanget i vassdragsavsnittet oppstrøms Reinforsen, mens skrubbe og trepigget stingsild bare ble fanget nedstrøms Reinforsen. Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene under båtfisket, og ble fanget på 20 av de undersøkte stasjonene. Oppstrøms Reinforsen ble de største forekomstene av laksunger funnet på en stasjon som ligger mellom Storforsen og Illhølet. Nedstrøms Kobbforsen ble de høyeste forekomstene av laksunger og aureunger funnet på elvestrekningen mellom Kjerrfossen og Steinbekken. Hos laksunger var det lignende forekomster oppstrøms Reinforsen og nedstrøms Kobbforsen, med gjennomsnittlige fangster på henholdsvis 1,43 og 1,50 individer per minutt effektiv fisketid. Det ble analysert otolitter fra 95 laksunger fanget nedstrøms Reinforsen og 120 aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Blant laksungene fanget nedstrøms Reinforsen var treåringer den mest tallrike gruppen, og nær 50 % av individene tilhørte denne aldersgruppen. Det var bare i denne alderskategorien, samt hos fireåringer at det ble funnet utsatte individer. I alt hadde 46 % av treåringene merke i otolitt. Det ble også funnet merke i otolitt hos tre av 16 fireåringer (19 %). De utsatte individene har mest sannsynlig opphav i utsettinger av årsyngel i 2018 og 2019. Treåringer var også den mest tallrike gruppen hos aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Om lag 35 % av aureungene tilhørte denne årsklassen. I denne årsklassen hadde 34 % merke i otolitt, og var satt ut som startforingsklar yngel i 2019. Det ble også funnet utsatte aureunger blant årsyngel (42 %), og blant ettåringene (32 %), som ble funnet oppstrøms Reinforsen. Det ble samlet inn prøver i form av skjell eller otolitter fra til sammen 86 voksne lakser fra Ranaelva. Av de 67 individene som med sikkerhet kunne spores til opphav, var 66 naturlig produsert, hvorav én var hybrid mellom laks og aure. Kun én av fiskene ble bestemt til å være satt ut, denne fisken hadde også klipt fettfinne. Når det gjelder de resterende fiskene hadde åtte stykk for dår-lige skjell til at de kunne leses. For de øvrige elleve var det usikkert om de var ville, utsatt eller tidlig rømt oppdrettsfisk. Gjennomsnittlig smoltalder hos naturlig produsert laks var på 3,6 år med en variasjon fra tre til fem år. To av de undersøkte laksene stammet fra gyting i 2014, og kan på grunn av dette ikke ha opphav i Ranaelva. Under gytefiskregistreringer høsten 2022 ble det på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget/Steinbekken registrert til sammen 498 lakser og 477 antatt gytemodne sjøaurer. I tillegg ble det registrert 448 antatt umodne sjøaurer. Antall registrerte gytelaks var noe lavere enn gjennomsnittsnivået på 540 individer for perioden 2016-2021. Det ble registrert seks rømte oppdrettslakser under gytefisktellingene, noe som gir et beregnet innslag på om lag 1,2 % i gytebestanden. Beregnet gytebiomasse utgjorde 1324 kg, mens gytebestandsmålet er 1222 kg. I tillegg til laks som ble observert ved drivtellingene 21. september, ble det tatt ut 44 stamfisk til Genbanken på Bjerka i forkant av registreringen. Blant disse laksene var det kun 12 hunnfisk, som samlet utgjorde en gytebiomasse på om lag 80 kg. Det ble i likhet med de forrige tre årene registrert et betydelig antall gytelaks nedstrøms Kjerrforsen, noe som innebærer at laksen tar i bruk større deler av elva sammenlignet med årene før 2019. Andel storlaks samsvarte med tidligere år, mens andel smålaks må anses som høy og lik den for mellomlaks i 2022. Det er normalt en klar dominans av mellomlaks i Ranaelva.

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen.

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Bremset, G., Karlsson, S., Museth, J. & Tønder, T.S. 2022. Reguleringsundersøkelser i Ranavassdraget. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2114. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2021-2023 skal det gjennomføres ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre ulike tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranaelva og andre smittete vassdrag i Ranaregionen. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og analyser av skjell og otolitter fra voksenfisk. I september 2021 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 17 stasjoner oppstrøms Storforsen. Tetthetene av ungfisk var svært lave. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks var 0,6 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 1,2 individ per 100 m2. Tilsvarende for aure fant vi 3,2 årsyngel per 100 m2, og 2,9 eldre aureunger per 100 m2, hvorav henholdsvis 0,2 og 2,7 individer per 100 m2 var naturlig produserte. På de fire øverste stasjonene ble det kun funnet utsatte årsyngel av aure. De utsatte, eldre aureungene stammer fra utsettinger av 300 000 årsyngel i 2019. Det ble ikke fanget andre arter enn laks og aure på det strandnære elektriske fisket. Under elektrisk båtfiske på 22 stasjoner oppstrøms og nedstrøms Reinforsen i september 2021, ble det fanget til sammen 262 individer av fem arter (laks, aure, røye, skrubbe og trepigget stingsild). Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene under båtfisket. Alle laksunger og skrubber ble fanget nedstrøms Reinforsen, der laks dominerte fiskesamfunnet (80 %). Oppstrøms Reinforsen var aure den klart dominerende art i fiskesamfunnet (98 %), med et betydelig innslag av store umodne og kjønnsmodne individer. Ut fra fangst per innsatsenhet var det større forekomst av aure på stasjonene oppstrøms enn nedstrøms Reinforsen, med gjennomsnittlige fangster på henholdsvis 1,59 og 0,52 aurer per minutt effektiv fisketid. Gjennomsnittlig fangst i nedre deler var 2,63 laksunger per minutt effektiv fisketid. Det ble analysert otolitter fra 121 laksunger og 101 aureunger. Blant laksungene nedstrøms Reinforsen var toåringer den mest tallrike gruppen (80 %). Det var bare i denne alderskategorien det ble funnet utsatte individer; 33 % av toåringene hadde merke i otolitt, og disse har opphav i utsettinger av om lag 277 000 årsyngel i 2019. Toåringer var også den mest tallrike gruppen hos aure (70 %) oppstrøms Reinforsen, og det var bare i denne aldersgruppen at det ble funnet utsatte individer (17 %). Disse har opphav i utsettinger av 300 000 startforingsklar yngel i 2019. Det ble samlet inn prøver i form av skjell eller otolitter fra til sammen 70 voksne lakser fra Ranaelva. Av de 62 individene som med sikkerhet kunne spores til opphav, var 44 naturlig produsert (71 %), 17 utsatt (27 %) og én rømt oppdrettsfisk (2 %). Når det gjelder de resterende fiskene var det usikkert om de var ville, utsatt eller rømt oppdrettsfisk. Av fiskene som var utsatte kunne det med rimelig grad av sikkerhet bestemme alder på elleve individer. Fem av disse hadde smoltalder på ett år, og var mest sannsynlig utsatt som smolt. De øvrige hadde smoltalder mellom tre og fem år, og sjøalder som varierte fra ett til tre år. Smoltalder hos naturlig produsert laks varierte fra to til fem år, med gjennomsnittlig smoltalder på 3,7 år. Blant de naturlig produserte fiskene som lot seg aldersbestemme, stammet 11 av 25 individer fra gytinger i 2014 eller tidligere. I og med at ungfisk klekket i 2014 eller tidligere ikke kan ha overlevd to bekjempelsesaksjoner mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris, vil dette si at 44 % av laksene med stor sannsynlighet ikke er produsert i Ranaelva, Opphavet til disse elleve fiskene er ikke kjent. Under gytefiskregistreringer høsten 2021 ble det på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget registrert til sammen 629 gytelakser og 434 antatt gytemodne sjøaurer. I tillegg ble det registrert 150 antatt umodne sjøaurer. Antall registrerte gytelaks var noe høyere enn gjennomsnittsnivået på 533 individer for perioden 2016-2020. Det ble registrert tolv rømte oppdrettslakser under gytefisktellingene, noe som gir et beregnet innslag på om lag 2 % i gytebestanden. Mellomlaks dominerte den observerte størrelsessammensetningen i 2021 med en andel på 48 %. Andel hunnlaks hos smålaks, mellomlaks og storlaks var henholdsvis 12 %, 72 % og 69 %.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2022. Evaluering av frivillig kultivering i Fetvassdraget. NINA Rapport 2027. Norsk institutt for naturforskning. Fetvassdraget (Velledalselva, 097.7Z) er én av en håndfull laksevassdrag i Møre og Romsdal hvor det gjøres frivillig kultivering. Effekten av denne kultiveringen i form av returnerende voksen fisk har vært ukjent, og det har heller ikke vært kjent i hvilken grad kultiveringen ivaretar bestandens genetiske integritet og genetiske variasjon. Etter at den obligatoriske genetiske stamlakskontrollen ble innført i 2014, er all utsatt laks sporbar og dette har gjort det mulig å evaluere kultiveringen. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fetvassdraget til stamlaksforeldre brukt i gyteårene 2014 og 2015. Andelen kultivert laks fra disse gyteårene var henholdsvis 0 % og 7,6 %. Kultiveringen har dermed bidratt lite til den totale bestanden i Fetvassdraget i disse årsklassene. Det meste av laksen fra disse gyteårene var naturlig produsert og kultiveringen forventes dermed å ikke ha medført noen endring i effektiv bestandsstørrelse eller vesentlig påvirket genetisk variasjon i bestanden. Stamfiskens størrelse (lengde og vekt) ble sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2016 – 2021. Resultatene fra denne analysen viste at stamfisken var betydelig større enn gjennomsnittet i sportsfiskefangstene. Dette kan tilsi at stamfisken samlet inn i årene 2016 – 2021 ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon i kultivering er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. I og med at kultivering ikke har medført en økning i bestandsstørrelse i Fetvassdraget, har kultiveringen vært lite hensiktsmessig i de to evaluerte gyteårene. Vi anbefaler derfor at det enten gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt fisk, alternativt at kultiveringsprogrammet avsluttes. Den høye beskatningen i vassdraget (70 – 80 %) samtidig som gytebestandsmålet ikke er oppnådd bør tas med i denne vurderingen. Vi påpeker at dette prosjektet omfatter to gyteår og det er mulig at andel kultivert laks fra senere gyteår kan være annerledes. Hvis utsettinger av laks i Fetvassdraget blir videreført anbefaler vi at det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt fisk, at det blir lagt vekt på å velge stamfisk som i større grad representerer bestandens sammensetning i individstørrelse og alder og at slektskapsanalyser blir tatt i bruk for å unngå krysninger mellom nært beslektede individer.

Bremset, G., Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Jensås, J.G., Karlsson, S., Museth, J., Tønder, T.S. & Ulvan, E.M. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2036. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Skandinavisk Naturovervåking (SNA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2021-2025. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet kartlegging av fysiske forhold i et område med habitattiltak, ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, merkestudier for å kartlegge vandring hos ungfisk, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og skjellanalyser av voksenfisk. Årsrapporten omfatter resultater fra alle feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av 2021. Det er gjort skjulmålinger innenfor tiltaksområdet fire ganger i løpet av perioden 2016-2021. Det har vært en nedgang i skjulkapasitet i løpet av perioden. I 2016 var det i gjennomsnitt 15,7 skjulenheter per arealenhet, noe som tilsier høy skjulkapasitet og et område svært godt egnet som oppvekstområde for eldre ungfisk. Skjulkapasiteten avtok til 9,7 skjulenheter i 2018 og har ligget i området åtte-ni skjulenheter per arealenhet i 2020 og 2021. Dette nivået tilsier middels høy skjulkapasitet for eldre ungfisk. Mellom 2016 og 2018 var nedgangen i skjul spesielt synlig på den nederste halvdelen av elvestrekningen, mens mellom 2018 og 2021 har nedgangen vært størst i de øvre deler av tiltaksområdet. Basert på inventeringene i 2021 estimeres det teoretiske produksjonspotensialet i tiltaksområdet å være i størrelsesorden 1 400-2 100 smolt, med en middelverdi på om lag 1 800 individer. Under elektrisk båtfiske på 22 stasjoner fordelt over hele lakseførende strekning i Røssåga, ble det i august 2021 fanget til sammen 1 768 individer av fire arter. Dette er de klart høyeste fangstene siden elektrisk båtfiske første gang ble gjennomført i 2016. Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene i 2021, og det var bare på to stasjoner at det ikke ble fanget ungfisk av laks eller aure. Ut fra fangst per innsatsenhet var forekomsten av både laksunger og aureunger høyere enn i undersøkelsesperioden 2016-2020. Laksungene fordelte seg i lengdespennet 32-175 millimeter, hvorav den høyeste andelen (48 %) var i lengdespennet 56-85 millimeter. Lengdefordelingen av aureunger fulgte et vanlig mønster med avtakende mengde ungfisk med økende alder. I august 2021 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på sju stasjoner i Sjøforsløpet i Røssåga. De samme stasjonene ble undersøkt i perioden 2018-2020. Det var en stor nedgang i samlet fangst fra 2020 til 2021, fra 459 laksunger og 113 aureunger i 2020 til 45 laksunger og fem aureunger i 2021. Estimert tetthet av henholdsvis årsyngel av laks og eldre laksunger i 2021 var på 4,2 og 7,1 individer per 100 m2. Hos aureunger var estimert tetthet av årsyngel 1,2 individer, mens gjennomsnittlig tetthet av eldre aureunger var 0,3 individer per 100 m2. Selv om ungfisktetthetene var lave i 2021, var tetthetene av laksunger de nest høyeste som er funnet i Sjøforsløpet siden undersøkelsene startet. Tetthetene av laksyngel i Leirelva var noe lavere i 2021 enn i de to foregående årene. I 2021 var gjennomsnittlig tetthet av laksyngel 32 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger har vært forholdsvis stabile i senere år, med en gjennomsnittlig tetthet på 3,5 individer per 100 m2 i 2021. Tetthetene av aureyngel har økt jevnt og trutt siden undersøkelsene startet i 2017. Med unntak av en liten økning i 2021, har tetthetene av eldre aureunger vært forholdsvis stabile i undersøkelsesperioden. Tetthetene av årsyngel av aure var 89 individer per 100 m2 i 2021, noe som er den høyeste tettheten som er registrert så langt i undersøkelsesperioden. Tetthetene av eldre aureunger var 11 individer per 100 m2. Dette er noe høyere enn i de foregående årene, og samsvarer godt med høye tettheter av årsyngel i 2020. Grunnet mangelfull merking ble det nødvendig å kombinere flere metoder for å identifisere utsatt fisk. I tillegg til identifisering av otolittmerkete og fettfinnemerkete laksunger, ble det gjennomført genetiske analyser for å identifisere umerkete helsøsken eller halvsøsken av utsatt fisk. Det ble analysert otolitter fra 248 laksunger fanget i Røssåga i 2021. Samlet andel utsatte laksunger var 28,2 %. Av fisk som kunne aldersbestemmes var det høyest innslag av utsatte individer blant årsyngel (30,6 %). Hos ettåringer og toåringer ble det funnet 14 individer som var finneklipt med ikke otolittmerket. Tilsvarende ble det funnet sju laksunger med ukjent alder som var fettfinneklipt og ikke otolittmerket. Under elektrisk båtfiske ble det registrert til sammen 94 laksunger (lengder fra 97 til 168 mm) som var merket med fettfinneklipping. Aldersanalyser viste at gruppa besto av ettåringer, det vil si laksunger som klekket våren 2020 og satt ut i 2021. Innslaget av utsatte laksunger i Røssåga i 2021 er det høyeste som er funnet siden undersøkelsene startet i 2016. Dette kan muligens tilskrives endring i utsettingsstrategi fra ufôret til startfôret årsyngel i 2019. Høsten 2021 ble det registrert 173 gytelakser og 246 antatt gytemodne sjøaurer i Røssåga, på den om lag 4,7 kilometer lange elvestrekningen mellom Sjøforsen og Leirelva. Mellomlaks (3-7 kg) var den dominerende størrelsesgruppen, med et innslag på om lag 45 % blant registrerte gytefisk. Dette er på samme nivå som har vært vanlig for hele perioden 2008-2021, der gjennomsnittlig innslag av mellomlaks har vært i underkant av 44 %. Generelt sett ble det registrert mer gytelaks i perioden 2008-2013 enn i perioden 2016-2021. Når det gjelder sjøaure har ikke resultatene vært like entydige, siden det har vært store mellomårsvariasjoner i løpet av undersøkelsesperioden. I de fleste årene har registreringene ligget i området 200-400 sjøaurer, med unntak av to år da nivået har ligget på over 600 individer. Av 73 voksne lakser som kunne bestemmes til opphav ut fra skjell og otolitter, var det 42 naturlig produserte (58 %), 14 utsatte (19 %) og 12 usikre utsatte eller ville individer (16 %). I tillegg ble fire individer karakterisert som rømt oppdrettsfisk (6 %). For å kunne gjennomføre habitatkartlegging og strandnært elektrisk fiske i tiltaksområdet, må driftsvannføringen i kraftverket være på et minimumsnivå når feltarbeidet gjennomføres. En uheldig og utilsiktet effekt av dette er tørrlegging av tidligere vanndekte arealer. Omfanget av tørrlegging er spesielt stort i strandnære områder på venstre side i de nedre delene av Sjøforsløpet. I disse områdene ble det under feltarbeidet i august 2021 observert en god del stranding av laksunger. Det er viktig å høste erfaringer i løpet av undersøkelsesperioden, for å kunne minimalisere utilsiktet dødelighet på ungfisk som følge av undersøkelsene. Omfanget av stranding og potensialet for strandingsrelatert dødelighet kan trolig reduseres betydelig dersom nedkjøringen av kraftverket skjer over lengre tid. Tilsvarende vil strandingspotensialet bli mindre om den reduserte driftsvannføringen er i en gunstig periode av tidevannssyklus.

Holthe, E, Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2021. NINA Rapport 2118. Norsk institutt for naturforskning. I august og september 2021 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger lave, og mye lavere enn tetthetene som ble registrert i 2020, som var de høyeste som er funnet siden reetableringsprosjektet startet i 2013. Samlet tetthet av laksunger på de tre stasjonene nedstrøms Laksfors var i 2021 på kun 26 individer per 100 m2. Tettheten av både årsyngel og eldre laksunger nedstrøms Laksforsen vurderes som lave, og er på nivå med tetthetene som ble funnet i 2014, to år etter bekjempel-sesaksjonene. Etter 2017 er det ikke satt ut laksunger nedstrøms Laksfors, og tetthetene som er funnet i 2021 er derfor et resultat av naturlig rekruttering. Tettheten av årsyngel og eldre ørretunger vurderes i 2021 også som lave. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 8,8 individer per 100 m2. På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 20,6 laksunger og 11,3 ørretunger per 100 m2. For laksunger tilsvarer dette en nær en halvering sammenliknet med 2020. Tettheten av laksunger var da 42,1 individer per 100 m2, mens tettheten av ørretunger var på 27,5 individer per 100 m2. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel sammenliknbare med tetthetene som ble funnet på 1970-tallet, mens for eldre laksunger er tetthetene lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske. El-fiskeapparatene var ikke like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Otolittanalyser viste at det ikke ble funnet utsatte årsyngel av laks oppstrøms Laksforsen i 2021. Det ble satt ut i overkant av 200 000 årsyngel i Vefsna i 2021. Disse ble satt ut et godt stykke oppstrøms øverste el-fiskestasjon i Svenningelva. Blant ettåringer av laks var merkeandelen 64 %, og hos to årige laksunger var merkeandelen på 6 %. Samlet merkeandel på ungfisk av laks oppstrøms Laksfors var på 18 %. Disse tallene er lavere enn det som ble funnet i 2019, og 2020. Det ble funnet én umerket årsyngel ved utløpet ved Pantdalsfossen i øvre del av Susna i 2021, det har dermed blitt funnet naturlig produsert yngel hvert år siden 2019 i dette avsnittet av vassdraget. Ovenfor Storforsen i Svenningelva ble det i 2021 funnet én naturlig produsert årsyngel av laks i det innsamlede otolittmaterialet, og det er dermed bare i 2019 og 2021 det er funnet naturlig produserte årsyngel oppstrøms Storforsen. Ut fra naturlig produsert laks funnet i øvre deler av Svenningelva i perioden 2019 til 2021, antas det at Storforsen fungerer som et periodevis hinder for laks og sjøørret, der fisk på bestemte vannføringer og temperaturer ikke klarer å passere fossen. Andel naturlig produsert årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i dette vassdragsavsnittet har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk hverken i 2019 eller 2020 Otolittanalyser og skjellanalyser av 162 voksne lakser fanget i Vefsna i fisketrappa og nedstrøms Laksfors i 2021 viste at omtrent 34 % var utsatt fisk fra genbanken. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 53 %. Voksen fisk med merker fanget i 2021 stammer fra tidligere års utsett av egg, yngel, ungfisk og smolt nedstrøms Laksforsen, og fra ettårige laksunger satt ut ovenfor Laksfors i 2018 og 2019. Det er sannsynlig at den høye merkeandelen som en finner på avlivet fisk fra fisketrappa kan stamme fra fisk utsatt som ettåringer oppstrøms Laksfors. Av 36 utsatte laks fanget i fisketrappa hadde halvparten av disse en smoltalder på to år, og er sannsynligvis utsatt som ettåringer. At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetableringsprosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget. Hos voksen laks som ble fanget i Vefsna i 2021 var tilveksten i sjøen noe bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, og noe dårligere enn hva tilveksten var på 1970-tallet. Likevel er tilvekst i sjøen mellom 2019 - 2021 langt bedre enn den var i perioden 2014-2018. Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 06. juli 2021 og var åpen til den 10.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var i drift hele perioden, imidlertid ble det ikke registrert oppvandring i perioden mellom 12.september og 10. oktober, selv om det ved visuelle inspeksjoner ble bekreftet at det gikk fisk i denne perioden, Ved analyse av videoopptak i perioden fisketelleren var operativ, gikk det opp 4721 fisk fordelt på 3214 laks og 1507 sjøørret, 14 fisk kunne ikke bestemmes til art, og én av fiskene var pukkellaks. Det ble ikke registrert røye i trappa i 2021. Det ble ikke gjennomført gytefisktellinger i Vefsna høsten 2021.

publishedVersion

Holthe, E., Berg, M., Kanstad-Hanssen, Ø., Ambjørndalen, V., Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2020. NINA Rapport 1951. Norsk institutt for naturforskning. I august 2020 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 12 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger til dels mye høyere enn på 1970-tallet, og de høyeste som er funnet siden reetableringsprosjektet startet i 2013. Samlet tetthet av laksunger på de tre stasjonene nedstrøms Laksfors var på 119 individer per 100 m2. Tettheten av årsyngel av laks nedstrøms Laksforsen vurderes som moderate (57 individer per 100 m2), mens tetthetene av eldre laksunger vurderes som høye (62 individer per 100 m2). Etter 2017 er det ikke satt ut laks-unger nedstrøms Laksfors, og tetthetene i 2020 er derfor et resultat av naturlig rekruttering. Tettheten av årsyngel av ørret vurderes i 2020 som lave, men er samtidig høyere enn tettheter som ble funnet på de samme stasjonene på 1970-tallet.Tettheten av eldre ørretunger var svært lav nedstrøms Laksfors i 2020. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 36 individer per 100 m2. På de 12 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 42,1 laksunger og 27,5 ørretunger per 100 m2. For laksunger tilsvarer dette en nær dobling sammenliknet med 2019. Tettheten av årsyngel av laks var da 21,2 individer per 100 m2, mens tettheten av årsyngel av ørret var på 24,4 individer per 100 m2. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel på stasjoner i de samme vassdragsavsnittene fra 2020 en del høyere, mens tetthet av eldre laksunger er noe lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. En må her ta i betraktning at det kun er, og kun skal være, naturlig produserte ett og toåringer i tillegg til utsatt ungfisk oppstrøms Laksfors, slik at den samlede tettheten sannsynligvis vil øke når en i årene fremover får representasjon av én til to flere årsklasser av naturlig produserte laksunger i fangstene fra det elektriske fisket. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske. El-fiskeapparatene var ikke like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Otolittanalyser viste at andel utsatt laks blant årsyngel oppstrøms Laksforsen var på 34 %, og blant ettåringene var merkeandelen 73 %. Samlet merkeandel var på 45 %. Disse tallene er omtrent like med det som ble funnet i 2019. Imidlertid er det sannsynliggjort at det i øvre deler av Austervefsnasystemet, har vært mindre naturlig gyting i 2019, enn det var i årene 2017 og 2018. Det er kun funnet to naturlig produserte årsyngel på de fem øverste stasjonene i denne delen av vassdraget. Ovenfor Storforsen i Svenningelva ble det i 2020 ikke funnet naturlig produserte årsyngel av laks i det innsamlede otolittmaterialet. Ut fra andeler naturlig produsert laks i øvre deler av Svenningelva, antas det at Storforsen fungerer som et periodevis hinder for laks og sjøørret, der fisk på bestemte vannføringer og temperaturer ikke klarer å forsere fossen. Merkeandelene hos årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i dette vassdragsavsnittet har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk i 2019. Otolittanalyser og skjellanalyser av 109 voksne lakser fanget i Vefsna i 2020 viste at omtrent 44 % var utsatt fisk fra genbanken. Disse fiskene ble fanget i fisketrappa i Laksforsen samt Vefsna nedstrøms Laksforsen. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 64 %. Voksen fisk med merker fanget i 2020 stammer fra tidligere års utsett av egg, yngel, ungfisk og smolt nedstrøms Laksforsen. Laksunger (med merke) utsatt oppstrøms Laksforsen vil sannsynligvis ikke bidra i særlig grad til voksenfiskbestanden før i 2021/2022. Det er sannsynlig at den høye merkeandelen som en finner på avlivet fisk fra fisketrappa kan skyldes at all utsatt smolt i Vefsna ble satt ut i Laksforskulpen nedstrøms trappa. Høy merkeandel på avlivet fisk i fisketrappa, kan derfor muligens tilskrives en «homing-effekt». Av 30 utsatte fisk fanget i fisketrappa har halvparten av disse en smoltalder på ett år, noe som forsterker teorien om at utsatt smolt søker tilbake til dette området. At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetablerings-prosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget. Hos voksen laks som ble fanget i Vefsna i 2020 var tilveksten i sjøen bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, men dårligere enn hva tilveksten var på 1970-tallet. Likevel er tilvekst i sjøen mel-lom 2019 og 2020 langt bedre enn den var i perioden 2014-2018. I oktober 2020 ble det ved gytefisktellinger registrert 1 231 voksne lakser, og 1 904 voksne sjøørreter på den 15 kilometer lange strekningen mellom Laksforsen og Kvalforsen Dette tilsvarer en relativ tetthet på om lag 82 lakser og 126 gytemodne sjøørreter per kilometer elvestrekning. Dette er en nedgang fra 2019, og en betydelig reduksjon siden 2017, da det ble observert 285 lakser og 179 sjøørreter per kilometer på samme elvestrekning. Gytebestandsmålet nedstrøms Laksfors ble med stor sannsynlighet ikke oppnådd i 2020. Den estimerte måloppnåelsen lå på mellom 54 % og 78%. Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 07. juli 2020 og var åpen til den 01.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var imidlertid ute av drift i til sammen 20 dager i perioden, noe som vanskeliggjør vurderinger på total oppgang i 2020. Ved analyse av videoopptak i perioden fisketelleren var operativ, gikk det opp 1 111 fisk fordelt på 609 laks og 474 sjøørret, 21 fisk kunne ikke bestemmes til art, og sju av fiskene var røyer. I og med at telleren ikke fungerte i en periode på til sammen 20 dager er dette å betrakte som absolutte minimumstall. Høsten 2020 ble det gjennomført gytefisktellinger på åtte utvalgte delstrekninger oppstrøms Laksfors. Det ble ikke gjort observasjoner av hverken laks eller sjøørret på tre delstrekninger oppstrøms Storforsen i Svenningelva. På strekningen nedstrøms Pandtalsfossen i Susna ble det observert kun to laks, mens det på en strekning nedstrøms samløpet med Unkra ble observert tre laks og 25 sjøørret. Nedstrøms Storforsen i Svenningelva ble det observert 34 laks og 31 sjøørret. Mellom Kvannholet, nedstrøms Storforsen, og Trofors ble det observert 33 laks og 90 sjøørret, mens det på strekningen fra Fellingforsen til Gluggvasshaug ble det observert 154 laks og 164 sjøørret. Det var dermed noe opphopning av fisk nedstrøms både Storforsen og Felling-forsen, og begge fossene vurderes derfor som tidvise hinder for videre oppgang i 2020. Ut fra observasjoner ved gytefisktellingene oppstrøms Laksforsen er det sannsynliggjort at oppgangen av laks i Laksforsen har vært mindre i 2020 enn de foregående år.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Sægrov, H., Hellen, B.A., Øygard, J.-I. & Lo, H. 2021. Genetiske undersøkelser av laksen i Fortunelva. NINA Rapport 1987. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fortunelva og undersøke den genetiske sammensetningen i bestanden ved hjelp av prøver samlet inn fra 1970-tallet til 2020. Med dette materialet har vi vurdert den naturlige produksjonen i Fortunelva i forhold til bidraget fra kultivering, kvantifisert graden av genetiske endringer over tid, bygd opp et nær fullstendig slektskapstre for stamfisken og kvantifisert graden av innkrysning av rømt oppdrettslaks i ungfisk og voksenfisk. Vi har brukt denne informasjonen til å gjøre en samlet vurdering av kultiveringen i Fortunelva og til å gi konkrete råd om fremtidig praksis ved valg av stamfisk. De genetiske undersøkelsene av laksen i Fortunelva viser at det skjer naturlig gyting og rekruttering av laks på hele den anadrome strekningen. I områder i øvre del av elven dominerte likevel kultivert laks utsatt som plommesekkyngel blant ungfiskene. Blant stamfisken er andelen kultivert fisk høy, og ligger over 50 % for alle fangstår etter 2013. Dette tilsier at andelen kultivert fisk i gytebestanden sannsynligvis er tilsvarende høy og at kultiveringen sannsynligvis har stor påvirkning på bestanden i Fortunelva. Resultatene av analysene tilsier at det er en lav grad av innavl blant stamfisken i Fortunelva, og da sannsynligvis også i gytebestanden. Mange individer med opphav i kultiveringsprogrammet i Fortunelva har blitt fanget i Årdalsvassdraget. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva har dermed hatt en påvirkning ut over laksebestanden i Fortunelva. Analyser som sammenlikner historiske prøver fra 1970-tallet med prøver av stamlaks samlet fra 2000 – 2020, og to årsklasser av ungfisk, tilsier at laksebestanden i Fortunelva har en annen genetisk sammensetning fra 2000 og fremover sammenliknet med bestanden på 1970-tallet. Feilvandret laks med andre allelfrekvenser kan ha bidratt til å endre den genetiske sammensetningen i Fortunelva. Analysene indikerer at nye mitokondrielle haplotyper har blitt tilført bestanden. Analyser av variasjon rundt funksjonelt viktige gener viste signifikante endringer i allelfrekvens i løpet av perioden 2000 – 2020. Dette kan tilsi at bestanden i Fortunelva er gjenstand for et endret seleksjonstrykk i elva og/eller i havet. Det kan heller ikke utelukkes at allelfrekvensen har endret seg på grunn av seleksjon i anlegget eller ved tilfeldigheter fra valg av stamfisk og bidraget som enkelte stamfiskfamilier har gitt til den naturlige bestanden. Rømt oppdrettslaks og/eller villaks med sannsynlig oppdrettsopphav gyter i Fortunelva. Innkrysning med rømt oppdrettslaks kan også føre til genetiske endringer. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva er godt egnet til å benytte den samme prosedyren for valg av stamfisk som brukes ved de norske genbankene for anadrom fisk. Slektskapstreet gir informasjon om hvor mange generasjoner ulike individer kan spores tilbake til kjent opphav, og om det relative bidraget til hvert individ. Vi anbefaler at denne informasjon også inkluderes ved valg av stamfisk for å unngå overrepresentasjon av enkelte familier.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2021. Evaluering av kultivering i Ørstaelva. NINA Rapport 1960. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Ørstaelva til stamlaks-foreldre brukt i gyteårene 2010, 2012, 2013 og 2014. Andelen utsatt laks varierte fra svært lavt (1 – 2 %) i gyteårene 2012 og 2014 til henholdsvis 16 % og 12 % i gyteårene 2010 og 2013. I de gyteårene med lavest tilslag har ikke kultiveringen bidratt til den totale bestanden i Ørstaelva. Dette tilsier at laksen som har opphav i de evaluerte gyteårene for det meste var naturlig produ-sert, men at kultivering har gitt et beskjedent bidrag til bestanden i de årene da tilslaget var moderat. Stamfiskens størrelse (lengde og vekt) og frekvensen av to forskjellige varianter (alleler) i genet Vgll3 som har stor betydning for alder ved kjønnsmodning (som igjen kan overføres til størrelse), ble sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2015 – 2020. Resultatene fra denne analysen viste at stamfisken i disse fangstårene var signifikant større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangstene, og at stamfisken hadde tilsvarende høyere frekvens av genet som er assosiert med høy sjøalder og høy vekt, sammenliknet med individer fanget under sportsfisket. Dette kan tilsi at stamfisken samlet inn i årene 2015 – 2020 ikke har vært et tilfeldig utvalg av bestanden, slik forvaltningen anbefaler. En slik kunstig selek-sjon i kultivering er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger, og kan føre til utsettinger av individer som er dårligere tilpasset det elvespesifikke miljøet. Tilslaget i Ørstaelva varierer fra lite til moderat. Det er dermed mulig at en slik kunstig seleksjon kan påvirke frekvensen av Vgll3 i bestanden. En samlet vurdering av kultiveringen i Ørstaelva tilsier at kultiveringen i de evaluerte gyteårene har hatt liten til moderat effekt i bestanden. Gytebestandsmålet er ikke oppnådd for denne be-standen, det har de siste årene heller ikke vært et høstbart overskudd i elven og bestanden er under sterk påvirkning av rømt oppdrettslaks. Dersom tilslaget kan økes ved å øke overlevelsen til utsatte individer, og kultiveringen drives i henhold til forvaltningens retningslinjer, kan kultive-ring gi et verdifullt bidrag til gytebestanden. Dersom tilslaget forblir lavt, er det sannsynligvis bedre å la stamfisken gyte naturlig i elven.

Holthe, E., Berg, M., Kanstad-Hanssen, Ø., Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2019. NINA Rapport 1787. Norsk institutt for naturforskning. I august 2019 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Tetthetene av eldre ungfisk av laks var la-vere enn i 2018, og til dels betydelig lavere enn hva de var før Gyrodactylus salaris ble påvist på 1970-tallet. Tettheten av årsyngel av laks i 2019 var også lavere enn i 2018, og også i all hoved-sak lavere enn på 1970-tallet. Utsettingene nedstrøms Laksforsen opphørte i 2017 og dette på-virker de registrerte tetthetene av ungfisk på stasjonsområdene. Frem til 2018 var tetthetene av eldre ungfisk kunstig høy grunnet omfattende utsettinger. I tillegg har det i årene 2017-2018 blitt sluppet opp fisk i Laksforsen. Dette har naturlig nok ført til mindre gyting på områdene ned-strøms, og bidratt til å redusere tetthetene av ungfisk på strekningen. Antall el-fiskestasjoner nedstrøms Laksfors ble redusert fra 9 i 2018 til 3 i 2019. Om en sammenligner nedgangen stasjon for stasjon for disse årene er det fortsatt en kraftig nedgang i ungfisktettheten. På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet at det var 22,8 laksunger og 20ør-retunger per 100 m2. Tettheten av årsyngel av laks var på 12,3 individer per 100 m2 og tettheten av årsyngel av ørret var på 14,6 individer per 100 m2. Sammenliknet med tetthetsdata fra ulike elveavsnittene oppstrøms Laksforsen i 1975-1978 er tettheten av årsyngel noe høyere i 2019, mens tetthet av eldre laksunger er vesentlig lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Dette sammenfaller med at fisketrappa i Laksforsen ble åpnet høsten 2017, og at det følgelig kun ble fanget naturlig produserte ettåringer oppstrøms dette punktet. Den samlede tettheten forventes å øke over tid når alle årsklassene er til stede i fangstene. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske. El-fiskeappara-tene var ikke like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget som her er oppgitt. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet. Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Otolittanalyser viste at andel utsatt laks blant årsyngel oppstrøms Laksforsen var på 33 %, og blant ettåringene var merkean-delen 66 %. Samlet merkeandel var på 46 %. Resultatene viser at det har vært naturlig gyting i vassdraget helt opp til Susna, Unkra og øverst i Svenningdalen i 2017 og 2018. Hos voksen laks som ble fanget i Vefsna i 2019 var tilveksten i sjøen bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, men dårligere enn hva tilveksten var på 1970-tallet. Otolittanalyser og skjell-analyser av 59 voksne lakser fanget i Vefsna i 2019 viste at omtrent 66 % var utsatt fisk fra genbanken. Det er voksen fisk med totalalder på tre år som dominerer i materialet. Denne grup-pen består av fisk med smoltalder på ett år og sjøalder på to år (20 fisk), der alle ble utsatt som smolt i 2017. I oktober 2019 ble det registrert 1 956 voksne lakser, 1 162 voksne sjøørreter og 746 umodne sjøørreter på den 13 kilometer lange strekningen mellom Laksforsen og Forsjordforsen Dette tilsvarer en relativ tetthet på om lag 150 lakser og 89 gytemodne sjøørreter per kilometer elvestrekning. Dette er en betraktelig nedgang siden 2017 da det ble observert 285 lakser og 179 sjøørreter per kilometer på elvestrekningen ned til Kvalfors Ut fra videoanalyse fra telleren i fisketrappa i Laksforsen ble det estimert en oppgang på 1 744 lakser og 2 578 sjøørreter. Oppstrøms Laksforsen ble det rapportert avlivet totalt 36 laks i 2019. Totalt er det i 2019 da estimert en gytebestand på om lag 3 700 gytelaks og 3 745 voksne sjø-ørret i Vefsna. Observasjonene av laks er ganske like tallene på observert fisk nedstrøms Laks-forsen fra 2016 og 2017 da det ble observert henholdsvis 3 819 og 4 274 laks. I 2016 ble det registrert i alt om lag 7 000 sjøørret, mens det i 2017 ble registrert om lag 2 600 sjøørret. Basert på gytefiskundersøkelsene høsten 2019 var det trolig i størrelsesorden 11-22 tonn hunn-laks på gyteplassene i Vefsnavassdraget, noe som tilsvarer en rogndeponering på minimum 16 millioner lakserogn. Dette overslaget er basert på at minst halvparten av laksene som deltok i gytingen ble registrert under gytefisktellingene. Dersom en lavere andel av gytelaks ble registrert var rogndeponeringen høyere.

Olstad, K., Karlsson, S., Lo, H. & Palm, S. 2020. Bevarings- og reetableringsplan for Klarälvslaks i Trysil- / Femundvassdraget. NINA Rapport 1789. Norsk institutt for naturforskning. Klarälvslaks er en av få gjenværende ferskvannsstasjonære og storvokste laksestammer i Europa og det er derfor knyttet stor bevaringsverdi til denne laksestammen. Vannkraftutbygging de siste 100 år har fragmentert Klarälv- / Trysil- / Femundvassdraget og isolert Klarälvslaksens gyteområder i elvesystemet fra oppvekstområdene i Vänern (Sverige). På bakgrunn av dette ble prosjektet ”Vänerlaxens fria gång” initiert av svenske og norske miljøvernmyndigheter i 2011 og det oppfølgende prosjektet «Två länder – én elv» ble startet i 2017. Dette prosjektet bygger direkte på det grunnarbeidet som ble gjort i ”Vänerlaxens fria gång” og kultiverings- og reetableringsplanen som presenteres i denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra prosjektet «Två länder – én elv». I denne rapporten presenteres et forslag til bevarings- og reetableringsplan for Klarälvslaks på norsk side i vassdraget, altså Femund-/Trysilvassdraget, med fokus på å i størst mulig grad ivareta Klarälvslaksens genetiske variasjon og integritet samtidig som aktiviteten er fullt ut fiskehelsemessig forsvarlig. Rapporten inneholder en gjennomgang av historiske aspekter i tillegg til en beskrivelse av dagens situasjon for Klarälvslaksen, som grunnlag for arbeidet. Videre er det utarbeidet en plan for reetablering og bevaring på norsk side etter prinsippet om genbankbasert kultivering. Planen er punktvis kronologisk presentert i to faser. I Fase 1 legges det opp til å etablere grunnlag for opphavsfisk og å etablere genbankstamme for fisken som senere skal brukes i reetablering og kultivering. Fase 2 omfatter selve kultiverings- og reetableringsarbeidet i Trysilelva, inkludert overvåking og evaluering av effekter. Gjennomføring av planen slik den er presentert i denne rapporten forutsetter avklaring av lovmessige forhold mot både svenske og norske forvaltningsmyndigheter. Disse punktene er nærmere spesifisert. Videre er effekten av tiltakene i mange tilfeller avhengig av utbedring av foreliggende problemer knyttet til opp- og nedvandringsmuligheter for laksen i vassdragets fulle lengde. Også slike aspekter er påpekt der det er relevant.

Hagen, I.J., Jensen, A.J., Bjøru, B., Holthe, E., Florø-Larsen, B., Lo, H., Ugedal, O. & Karlsson, S. 2019. Evaluering av kultivering med molekylærgenetiske metoder. NINA Rapport 1531. Norsk institutt for naturforskning. Kultivering kan medføre både ønskede og uønskede genetiske forandringer i en bestand. Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) sitt ekspertutvalg har anbefalt at motivasjonen for kultivering bør være bevaring av sårbare laksebestander og at kultivering bør være genbank-basert, der molekylærgenetiske metoder benyttes for å forbedre kontrollen av stamfisk og for å studere effekter av utsettinger på den naturlige populasjonen. Denne rapporten evaluerer resultatene av kultivering i vassdragene Eira og Bævra. Vi vurderer hvilken effekt kultivering har på den effektive bestandsstørrelsen i elvene, hvordan valg og bruk av stamfisk har betydning for den genetiske sammensetningen i bestandene og i hvilken grad stamfisk som er genetisk innkrysset med rømt oppdrettslaks har blitt brukt i krysninger. Videre gir vi anbefalinger om hvordan såkalt genbankbasert kultivering bør gjennomføres for best mulig å ta vare på bestandens genetiske variasjon og integritet. Genbankbasert kultivering vil si inntak av vill stamfisk, hvis avkom oppformeres til anleggsprodusert stamfisk og som videre gir materiale for utsettinger. I Eira har vi funnet 907 voksne avkom fra stamfiskforeldre brukt i gyteårene 2005 – 2011. Ut fra variasjon i antall avkom fra hver stamfisk og kjønnsfordeling blant stamfisken, ble andel kultivert fisk og effektivt antall stamfisk fra hver årsklasse estimert. Resultatene fra disse analysene viser at utsatt fisk har gitt et uforholdsmessig stort bidrag til den naturlige bestanden, og større reduksjon i effektiv bestandsstørrelse enn om laksen selv hadde gytt i elven og bidratt til neste generasjon (såkalt Ryman-Laikre effekt). Dette gjelder for alle unntatt ett av de syv undersøkte gyteårene. Det har vært utbredt bruk av tidligere kultivert fisk som stamfisk. Av 50 stamfisk brukt i krysninger i gyteårene 2010 – 2011 var 29 individer direkte avkom etter stamfisk benyttet i 2005 og 2006. Dette har ført til høyere slektskap mellom stamfisk enn mellom vill gytefisk innenfor gyteår. Videre har individer med svært høy grad av genetisk innkrysning fra rømt oppdrettslaks vært brukt som stamfisk, hvilket har bidratt til økt grad av innkrysning i bestanden i Eira. For Bævra er fire gyteår (2010 – 2013) vurdert ut fra både ungfiskmateriale og voksenfiskmateriale. I ungfiskmaterialet ble det funnet 429 avkom etter stamfiskforeldre, mens det for voksenfisken ble funnet 55 avkom. Ut i fra ungfiskmaterialet ser vi et skjevt bidrag fra forskjellige stamfiskpar, der enkelte par har høyere bidrag enn andre. Ut over dette er ikke ungfiskmaterialet tilstrekkelig til å vurdere effekten av kultivering på gytebestanden i elven, mens voksenfiskmaterialet er for lite til å beregne effektivt antall stamfisk og dermed en potensiell Ryman-Laikre effekt. I likhet med Eira, ble det også i Bævra observert bruk av kultivert fisk som stamfisk, der åtte individer i krysningslistene fra 2015 og 2016 har opphav i stamfisken fra 2010 – 2013. Videre ser vi at 20 % av stamfisken som er brukt i krysninger i Bævra sannsynligvis ikke har rent villaks-opphav, men opphav i rømt oppdrettslaks. En vurdering av resultatene i denne rapporten tilsier at molekylærgenetiske metoder kan gi verdifull informasjon for å justere kultiveringspraksisen i henhold til målet om å ivareta genetisk variasjon og integritet. For Eira bør kultiveringen justeres slik at den totale effektive populasjons-størrelsen økes, enten ved å sette ut færre smolt, og/eller ved å øke antall stamfisk samtidig som man etterstreber et jevnere bidrag fra de forskjellige stamfiskene. For både Eira og Bævra er det viktig å unngå bruk av tidligere kultivert fisk som stamfisk. Fortrinnsvis bør slektskapsanalyser gjøres for all stamfisk for å unngå nært slektskap innen og mellom generasjonene. Ved en eventuell innføring av genbankbasert kultivering er det spesielt viktig å ha kontroll på slektskap, slik at man i påfølgende generasjoner ikke benytter stamfisk som kommer fra tidligere utsettinger.

I Drammenselva og Lierelva ble det i 1987 påvist laks infisert av Gyrodactylus salaris. I 2003 ble parasitten også påvist hos laks i Sandeelva vest for Drammenselva. Miljødirektoratet har satt ned ei arbeidsgruppe for å vurdere om det er mulig å bekjempe parasitten i Drammensregionen. Denne rapporten er et resultat av kunnskap denne gruppa har etterspurt. I forhold til andre elver som er blitt behandlet har Drammenselva et større artsmangfold av fisk. På naturlig lakseførende strekning av Drammenselva opp til Hellefoss er det registrert 19 fiskearter. Det er usikkerhet vedrørende forekomst av sørv, flire og karuss. Oppstrøms Hellefoss er det registrert 11 fiskearter. På lakseførende strekning av Lierelva, inkludert sideelvene Glitra, Nordelva og Asdøla, er det påvist 15 fiskearter. Ovenfor lakseførende strekning av Lierelva er det åtte naturlig forekommende fiskearter. I Sandeelva er det påvist 15 fiskearter, om man går ut fra at både bekkeniøye og elveniøye finnes. Oppstrøms anadrom strekning har vi ikke funnet undersøkelser som angir hvilke arter som finns. Brakkvannsområdene i indre Drammensfjorden har også en rik fauna av ferskvannsfisk, med til sammen 18 registrerte arter. Laks og sjøaure har egen bevaringsplan, og blir ikke behandlet i denne rapporten. Hensikten med denne rapporten er tredelt: (i) identifisere hvilke fiskearter som finnes i Drammenselva og Lierelva og Sandeelva, og som i liten eller ingen grad finnes utenfor forventet behandlingsområde, (ii) foreslå hvilke arter som skal prioriteres i bevaringsarbeidet og (iii) foreslå metode og et planverk for bevaring og reetablering av artene. Det er lagt som premiss for rapporten at rotenon tar livet av alle fiskeartene, mens det ved bruk av surt aluminium ikke vil være behov for bevaringstiltak. Artsspesifikk toleranse for rotenon og aluminium er ukjent for flere av arter i Drammensregionen. Artsspesifikk toleranse bør derfor undersøkes for enkelte av artene, slik at man øker kunnskapen omkring temaet. For artene er det to bevaringsmetoder: (i) Langtidsoppbevaring av villfisk (F0) (ii) Levende genbank (produksjon av F1, stamfisk). De artene som peker seg ut med behov for bevaringstiltak er gullbust, stam, laue, flirevederbuk og hork. Tidligere fiskeundersøkelser i Drammenselva, Lierelva og Sandeelva har vært av begrenset omgang, og det anbefales derfor å styrke kunnskapen om de enkelte arters utbredelse og bestandsstørrelse. Dette arbeidet vil også gi økt kunnskap for langtidsoppbevaring av artene. Forslagene i denne rapporten må sees som foreløpige, da økt kunnskap vil kunne endre status for enkelte arter. Blant annet er det ukjent om Drammensfjorden kan fungere som et reservoar og om enkelte arter derfor kan rekolonisere herfra. Kunnskap om langtidsoppbevaring og oppdrett av de utvalgte artene varierer. Spesielt vil levende genbank være forbundet med betydelig innsats og stor usikkerhet i en slik tidshorisont. Vi anbefaler derfor langtidsoppbevaring av villfisk (F0) for artene som blir påvirket av en kjemisk behandling i Drammensregionen. I tillegg anbefales det å flytt opp alle individ man fanger av fiskearter som både finnes nedenfor og overfor behandlingsstrekningene.

Bremset, G., Holthe, E., Berg, M., Museth, J., Skei, B.B., Jensås, J.G., Ulvan, E.M. & Lo, H. 2017.Fiskebiologiske undersøkelser i Røssåga. Årsrapport for 2016. - NINA Rapport 1367, 34 sider + vedlegg. Et konsortium bestående av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2016-2020. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet kartlegging av fysiske forhold i et område med gjennomførte habitattiltak, ungfiskundersøkelser, skjellanalyser av voksenfisk, eva-luering av tilslag på utsettinger og beregninger av smoltproduksjon. I tillegg skal det gjennomfø-res gytefiskregistreringer i regi av to konsulentfirma. Denne årsrapporten omfatter resultatene fra feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av 2016. I oktober 2016 ble det gjennomført en inventering av et tiltaksområde mellom nytt og gammelt kraftverksutløp i Røssåga. Resultatene fra inventeringen tilsier at de gjennomførte habitattilta-kene vil ha en betydelig positiv effekt på lakseproduksjon i øverste del av Røssåga. Resultatene fra ungfiskundersøkelser samsvarer med resultatene fra den fysiske habitatkartleggingen, og bekrefter at tiltaksområdet allerede ble tatt i bruk av en god del ungfisk kort tid etter at habitattil-takene ble gjennomført. I framtida vil vannføringen i Røssåga fordeles mellom tiltaksområdet og den gamle kraftverkskanalen. Dette gir økte muligheter for effektkjøring og variasjoner i vannfø-ring, noe som kan påvirke ungfisksamfunnet nedstrøms kraftverksutløpene. En framtidig drifts-vannføring på minimum 30 m3/s i nytt kraftverk vil innebære en betydelig forbedring sammenlig-net med tidligere situasjon. Elektrisk båtfiske på tolv stasjoner i Røssåga i september 2016 dokumenterte at metoden er godt egnet for ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av vassdraget. De gode fangstene av ung-fisk tilsier at elektrisk båtfiske er en kostnadseffektiv måte for å fange de fleste størrelsesgrupper av laks og aure. Forsøk med repetert overfisking og merking-gjenfangst ga lovende resultater, slik at det synes mulig å skaffe kvantitative data i tillegg til rent kvalitative data. Ut fra de forelø-pige resultatene er det ønskelig å prøve ut kvantitativt fiske i noe større omfang, samt prøve ut om det gir større fangster dersom man undersøker de sentflytende områdene i mørke istedenfor i dagslys. Det ble fanget til sammen 411 laksunger og 389 aureunger på tolv stasjoner fordelt mellom Sjø-forsen og saltvannspåvirket område nederst i Røssåga. Mesteparten av fangsten var på én gangs overfiske, som ga fangster på om lag 2,7 laksunger og 2,8 aureunger per minutt, og om lag 6,0 laksunger og 6,3 aureunger per 100 meter elvestrekning. De største fangstene av laks-unger ble gjort i øvre del av undersøkelsesområdet, mens aureungene var forholdsvis jevnt for-delt over mesteparten av undersøkelsesområdet. Det ble fanget ungfisk av begge arter på alle stasjoner med unntak av én dyptliggende stasjon med fint bunnsubstrat ved utløpet av Leirelva. Sannsynligvis var denne stasjonen for dyp til at elektrisk fiske kunne gjennomføres effektivt. Det ble funnet en tallmessig overvekt av store laksunger, og 65 % av de fangete laksungene var lengre enn ni centimeter. Det var et spesielt høyt innslag av individer mellom 12 og 15 centimeter, noe som tilsier at det trolig vil være et høyt innslag av laksunger som går ut som smolt i løpet av 2017. Aurefangstene under det elektriske båtfisket var også dominert av store individer, og det var en klar tendens til økende mengde aure med kroppsstørrelse opp mot 18 centimeter. Det er for tidlig å konkludere med hensyn til hva som er forklaringen til denne noe uvanlige størrelses-fordelingen i et ungfisksamfunn. har det blitt satt ut laks i Røssåga og Leirelva. I de senere år har det blitt satt ut yngel, settefisk og smolt. De yngste livsstadiene er merket med fargebading som gir et synlig merke i otolitt, mens de eldre livsstadiene merkes ved at fettfinnen klippes bort. I et utvalg på 214 laksunger som ble fanget på fem stasjoner i 2016, ble det funnet merket fisk i fire aldersgrupper (årsyngel, ettåringer, toåringer og treåringer). Innslaget av merket fisk var om lag 14 % hos årsyngel (utsatt i 2016), 10 % hos ettåringer (utsatt i 2015) og 18 % hos toåringer (utsatt i 2014). Aldersforde-lingen av merket fisk varierte en del mellom de ulike stasjonene, noe som muligens kan tilskrives hvor fisk har blitt satt ut i de ulike reetableringsårene. Av 68 skjellprøver fra voksen laks var det 51 naturlig produsert laks (75 %), 15 utsatt laks (22 %) og to rømt oppdrettslaks (3 %). I tillegg var det prøver fra 23 laks som ikke kunne bestemmes med sikkerhet. Dette skyldtes delvis at det var for få og dårlige skjell til at det kunne gjøres sikre analyser med hensyn til opphav. For noen av de innleverte skjellkonvoluttene er det dårlig sam-svar mellom påførte opplysninger og resultatene fra skjellanalysene. I tre av tilfellene manglet skjellprøver i skjellkonvoluttene. En foreløpig erfaring er at det foreligger et betydelig forbedrings-potensial for skjellprøvetaking fra laks fanget under sportsfiske i Røssåga. Under drivtelling høsten 2016 ble det registrert til sammen 177 laks i Røssåga og 120 laks i Leirelva, som ut fra ytre kjennetegn ble vurdert å være villaks. Mengden observerte laks i Røss-åga høsten 2016 var lav sammenlignet med tilsvarende undersøkelser i perioden 2008-2013, da det ble det registrert mellom 200 og 553 laks i Røssåga. Det ble observert 212 antatt gytemodne sjøaurer i Røssåga og 319 antatt gytemodne sjøaurer i Leirelva høsten 2016. Drivtellingene av sjøaure er trolig mindre presise enn tellingene av laks. Den relative tettheten av gytefisk var 36 laks og 43 sjøaure per kilometer elvestrekning i Røssåga, og ni laks og 24 sjøaure per kilometer elvestrekning i Leirelva Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har i de senere år gjort årlige vurderinger av hvorvidt gytebestandsmålet har blitt oppfylt i norske laksevassdrag. I siste årsrapport er det vurdert at gytebestandsnivået med rimelig stor grad av sikkerhet ikke ble oppnådd i Røssåga i 2016. Videre vurderer VRL at gytebestandsmålet sannsynligvis bare er oppnådd i fem av årene i perioden 1993-2016, og siste gang gytebestandsmålet trolig ble oppnådd i Røssågavassdraget var i 2012. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Karlsson, S., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H. & Ugedal, O. 2016. Veileder for utsetting av fisk for å ivareta genetisk variasjon og integritet – NINA Rapport 1269. 25 s. Utsettinger av fisk gjøres i mange vann og vassdrag i Norge. Motivasjonen for å bedrive utsetting av fisk har forandret seg fra å ha vært rettet mot å øke mengden fisk utover naturlig produksjon til et økt fokus på å kompensere for skadelig menneskeskapt påvirkning og ivareta det biologiske mangfoldet. Utsetting av fisk kan potensielt gi mange positive effekter, og samtidig være med på å ta vare på det biologiske mangfoldet, men kan ved feil praksis også kunne føre til tap av ge-netisk variasjon og egenart av bestanden. For å unngå negative effekter bør kultiveringspraksi-sen så langt det er mulig ta hensyn til artens biologi. Denne veilederen består av to deler: 1. En innføring i de prinsipper som ligger til grunn for en kultivering som ivaretar bestanders genetiske variasjon og egenart. 2. Konkrete råd ved praktisk kultivering. Veilederen omtaler hvordan og hvorfor det er viktig å velge riktig stamfisk; hvorfor forholdet mellom antall stamfisk, antall utsatt fisk og naturlig bestandsstørrelse er viktig for å ivareta genetisk variasjon, og hvordan man kan finne denne balansen; hvordan og hvorfor krysning av stamfisk kan gi maksimal positiv effekt; hvorfor valg av utsettingsstadier er viktig for å unngå negative effekter og hvilke forhold som bør ligge til grunn ved slike valg, og til slutt, betydningen av å dokumentere og evaluere kultivering for å finne den optimale strategien i hvert enkelt tilfelle. Ved å forholde seg til generelle råd er det mulig å unngå noen negative effekter av kultivering. I andre tilfeller er det nødvendig med god bakgrunnskunnskap om den spesifikke bestanden for å kunne gjøre justeringer av etablert kultiveringspraksis. Karlsson, S., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H. & Ugedal, O. 2015. Veileder for utsetting av fisk for å ivareta genetisk variasjon og integritet – NINA Report 1269. 25 pp. Stocking of fish is being practiced in many Norwegian lakes and rivers. The motivation for stock-ing has gradually changed from pure stock enhancement towards an increased focus on pre-serving biological diversity. Potentially, stocking of fish can have many positive effects. However, if practiced in a poor manner it can lead to loss of genetic variation and genetic integrity of fish populations. To avoid such negative effects, the stocking practice should aim at taking the biol-ogy of the species into consideration when developing a stocking program. This guide has two parts: 1. An introduction in the principles behind developing a successful stocking program that preserves genetic variation and integrity 2. A section of guidelines for conducting stocking in practice. In short, the guide includes why it is important to choose the right broodfish and how this can be done; why the relationship between number of broodfish, number of stocked fish, and the size of the natural population is important, and how the right balance between these can be found; why and how to conduct crossing of broodfish to gain maximal positive effect; why the life stage at which fish are being stocked is important; and finally, the importance of documenting and evaluating the stocking practice for the development of an optimal strategy in the specific cases. Negative effects from stocking can be avoided by following some general rules and guidelines, but in order to minimize negative effects and to conduct adjustments of an established stocking practice accordingly, is it necessary to obtain population specific knowledge. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Thorstad, E.B., Foldvik, A., Bjørnå, T., Lo, H. & Stensli, J.H. 2010. Tåler sjøørret fra Vefsna håndtering i forbindelse med bevaringstiltak? Undersøkelse av vandringer og overlevelse ved bruk av radiotelemetri. - NINA Rapport 550. 25 s. I forbindelse med planlagt kjemisk behandling av Vefsna for å bekjempe G. salaris, er oppvandring av laksefisk sperret i Laksforsen ved at fisketrappa er stengt. Samtidig gjennomføres tiltak for å bevare sjøørretbestanden. Dette går ut på å fange kjønnsmoden sjøørret, genteste og saltbehandle dem og sette dem ut igjen i vassdraget ovenfor Laks-forsen, slik at de kan gyte i områder som ikke skal kjemisk behandles. På denne måten kan bestanden av sjøørret opprettholdes. Formålet med prosjektet var å undersøke om sjøørreten som ble sluppet ut ovenfor trappa i Laksforsen overlevde, og om de oppholdt seg ovenfor, eller slapp seg nedover i vassdra-get igjen forbi Laksforsen. Dette ble gjort ved å radiomerke sjøørret ved Laksforsen, slik at overlevelse og atferd etter håndtering og utsetting kunne undersøkes. Halvparten av den merkede fisken ble satt ut like ovenfor Laksforsen (n = 20), mens resten ble transportert med bil og satt ut 9 km lengre opp, ovenfor Fellingsforsen (n = 19). Overlevelsen for merket sjøørret var 97 eller 100 % etter flyttingen. En fisk flyttet seg ikke mellom peilinger, og det kunne ikke verifiseres om den gytte i området der den ble sluppet, om den hadde mistet senderen, eller om den var død. De øvrige var verifisert i live basert på at de hadde forflyttet seg mellom peilinger. Ingen fisk slapp seg nedover i vassdraget igjen i forhold til utsettingsstedet og de spredte seg over store strekninger ovenfor avsperringen før gyteperioden (opp til 27 km fra utset-tingsstedet). Det var ingen forskjell i vandringsavstand fra utsettingsstedet mellom fisk satt ut ovenfor Laksforsen og Fellingsforsen. Sjøørret satt ut ovenfor Fellingsforsen ble imidlertid registrert lenger opp i vassdraget, tilsynelatende fordi de ble satt ut lenger opp. Oppvandringen startet raskt etter utsetting for de fleste individene. I løpet av de seks første dagene etter utset-ting var øverste registrerte posisjon i forhold til utsettingsstedet gjennomsnittlig 5,9 km opp-strøms (variasjonsbredde 0-25 km). Hvis de merkede fiskene er representative for all sjøørret som flyttes opp i vassdraget, kan bevaringstiltaket karakteriseres som vellykket i forhold til at overlevelsen er høy, og sjøør-reten ikke flytter seg nedover i vassdraget igjen, men forblir i vassdraget ovenfor avsper-ringen og kan potensielt gyte over store strekninger. Norge, Nordland fylke, Mosjøen kommune, Grane kommune, Hattfjelldal kommune, Vefsna, Laksforsen, Fellingsforsen sjøørret, sjøaure, Salmo trutta, håndtering, Gyrodactylus salaris, bevaringstiltak, radiomerking, telemetri