Search

Den aktuelle COVID-19 situation har understreget vigtigheden af en hurtig omstilling til brug af digitale platforme til læring og social kontakt. Digitalisering er ikke alene en praktisk omstilling i nordiske borgeres hverdagsliv, det giver også i stigende grad adgang til demokratisk deltagelse i samfundet, idet adgang til information og deltagelse i aktuelle debatter kan foregå digitalt. Det kræver imidlertid, at kompetencerne og mulighederne for at opnå disse er til stede for alle. Med denne rapport bidrager vi med anbefalinger og et designet toolkit, der skal øge sandsynligheden for et udbytte af digitale lærings-initiativer, der både gavner den enkelte borger i Norden (mikroniveau) og det nordiske samarbejde og de nordiske lande ved at bidrage direkte til policy design og policy implementering (makroniveau). Målet er at understøtte Nordens styrkeposition inden for digitaliseringsområdet og danne basis for nye udviklingsprojekter

The past fifteen years have seen a rapid growth in the number of coworking spaces worldwide. In the research literature, these spaces, in which start-up entrepreneurs and other self-employed people form professional and social networks, are often understood either as a manifestation of increasingly precarious forms of work within neoliberal capitalism or as a solidary alternative to this form of individualizing and competitive economy. Drawing on ethnographic research from a coworking space in Barcelona, this article shows how coworkers balance acts of sharing, gift giving and buying/selling their skills and knowledge in different ways, depending on their personal situations, experiences and professional skills. We specifically tease out three forms of sharing – demand sharing, passion sharing, and public sharing – all of which simultaneously carry the potential for communal and passionate work and for instrumental and exploitative forms of collaboration. We argue that, in their everyday activities and at special events, coworkers are able to engage in ‘differential commoning’ and obtain – even if only momentary – a sense of being part of an intentional community based on communal values of care and passion that intersects with and differs from what they perceive as individualist capitalist work life.

In the pre‐pandemic world learning was most often onsite, in‐person and co‐located. This was turned upside down during the pandemic where online suddenly became the 'new normal'. To continue learning in a pandemic world, learning providers and institutions were required to rethink and reconfigure learning to more online and 'pandemic‐friendly' formats. In the aftermath of emergency teaching and learning, providers, developers and teachers are now looking ahead to contemplate its impact on the educational landscape. Here, the large‐scale, wide‐spread development and delivery of online, blended and hybrid learning formats might demarcate a turning point for education. However, hybridity, hybrid learning environments and hybrid learning carry with them particular conceptualisations, characteristics and frameworks we need to bear in mind when thinking about lifelong learning in a post‐pandemic world. This article is an effort to provide an operationalisation of theories for hybrid lifelong learning through asking: How can we understand the concepts of hybrids, hybridization and hybridity in order to take advantage of the potentials and opportunities these concepts hold when it comes to lifelong learning? And how can we apply this understanding to describe hybrid lifelong learning in ways that sets it apart from emergency teaching and learning as well as other similar formats such as online learning or parallel teaching? Practitioner notesWhat is already known about this topic Hybrid learning environments is a central topic in the field, but it is not clear how we should think about this term.Hybrid learning has grown substantially in importance. Yet the field is still under‐theorised.Hybrid learning environments are challenging and under‐researched. The dissolution of dichotomies central in hybrid learning makes it more complex and less predictable.What this paper adds Theoretical groundwork is provided to circumvent the "common sense" understanding of hybridity in hybrid learning.Synthesises insights from a body of recent research on hybrid education and hybrid learning, reflecting the complexity added by the notion of hybridity to learning, learning environments and lifelong learning.A novel conception of hybridity that foregrounds the complexity, entanglement and dissolution of dichotomies as well as a more integrated and holistic theorisation of the assumptions and premises that underpin hybrid learning, based on existing theories and research.Implications for practice and/or policy More theoretically grounded accounts of hybridity, hybrid learning and hybrid learning environments provide richer explanations of these terms, and would benefit the field.The paper's theoretical perspective prompts some rethinking of how design for hybrid learning occurs, what it consists of and how it may be improved.Teachers who want to foster hybrid learning environments and hybrid lifelong learning should be aware of using an integrated theoretical approach when analysing or designing for situations where learning is hybridised.Researchers need to be more explicit about the theories that underpin their studies of hybrid education, hybrid learning and hybrid learning environments. [ABSTRACT FROM AUTHOR] Copyright of British Journal of Educational Technology is the property of Wiley-Blackwell and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Purpose This paper aims to contribute to the debate on what is a learning organization (LO). The author proposes that pragmatist philosophy may be a source of inspiration in this endeavor. Design/methodology/approach The author revisits a 25-year-old case study in which the process of implementing an LO in a public enterprise was observed. This was in the heyday of LOs, when they were regarded as an organizational form that could provide solutions for almost all organizational problems. The author starts by considering this case using the first four types of understanding in Örtenblad’s LO taxonomy (2018): “learning at work,” “climate for learning,” “organizational learning” and “learning structure.” Then the author uses Örtenblad’s fifth version of LOs, the “social perspective,” to show that the pragmatist concepts of experience, inquiry and commitment are helpful in revealing and explaining how learning happens as part of the “social”. Findings The author proposes the sixth version of Los, involving letting experience and inquiry loose. This is an extension of Örtenblad’s fifth version of LOs, which rests upon collective as the learning unit and learning as context-dependent cultural or social activity. The sixth version makes it possible to understand organizational learning and LOs as recursive processes of inquiry into tensions in experiences and the organizational affordances of voicing and enacting these tensions. Originality/value Regarding LOs from a pragmatist perspective makes it possible to view learning as cultural and social activity without making learning a matter of either motivational persons for learning or organizations as “conducive” for learning, but understands the two as connected in recursive, iterative and rhythmic processes of tensions and resolutions.

Høgskulen på Vestlandet sin skriftserie, HVL-notat Dette notatet gir ei samla oversikt over fleksible studietilbod ved Høgskulen på Vestlandet studieåret 2022. I arbeidet med notatet har det blitt reist nokre problemstillingar og utfordringar som ein har forsøkt å svara ut eller opplysa for å ha eit betre kunnskapsgrunnlag. HVL har som ambisjon å vera den føretrekte samarbeidspartnaren og ha ei kraftfull satsing på livslang læring. Siste året har HVL gjort organisatoriske grep for å setja livslang læring på dagsorden, og livslang læring blir etterspurt som styrande prinsipp når det kjem til prioriteringar i framtidig utdanningsportefølje. I notatet er det bruk god plass til å definera og forklare korleis me kan forstå omgrep som livslang læring, fleksibel utdanning, desentralisert utdanning og nettbasert utdanning. For HVL er sterke fagmiljø ved dei fire fakulteta knytt til fem campusar grunnstamma for utviklinga av studietilboda. Denne våren har studiesenter komme høgt på den politiske dagsorden og me gir i notatet nokre døme på korleis studiesenter kan vera utfyllande til HVL si fleircampusorganisering. For framtida vil det vera viktig å finne både berekraftige og varige løysingar for å gi både arbeidslivet og enkeltmenneske tilgang på relevant kompetanse uavhengig geografi og livssituasjon. I oversikten over fleksible studietilbod ved HVL kjem det fram at det er liten variasjon frå inneverande studieår til studieåret 2022-23. Alle fakulteta har ei rekkje studietilbod som har ei fleksibel organisering, i tillegg til at det er gjort ulike grep ved fleire av studietilboda som er organisert med undervisning på fulltid på ein av campusane for å svare på studentar sitt behov for fleksibilitet og tilrettelegging av studiekvardanen. Vidareutdanningar utgjer den største porteføljen av fleksible studietilbod ved HVL, og Fakultet for lærarutdanning, kultur og idrett utmerkar seg med ein svært stor portefølje som er knytt til nasjonale oppdrag for å løfte kompetansen til tilsette i barnehage og skule. Alle fakulteta har gradsgivande utdanningar på både bachelor- og masternivå som har ei fleksibel organisering. Sjølv om det er eit stort tal fleksible utdanningar ved HVL, er dei fleste studentane knytt til studietilbod som har undervisning ved ein campus på heiltid. Samla sett ser me at studieporteføljen har ei forsiktig utvikling mot fleire studietilbod som har ei fleksibel organisering. I notatet gjer fakulteta greie for sentrale samarbeidspartnarar og finansieringskjelder knytt til fleksible utdanningar, og på kva område fagmiljøa ser at dei kan utvikle den fleksible studieporteføljen for å svare ut forventningar om livslang læring. Notatet har lagt lite vekt på utfordringar knytt til finansiering sidan det er fleire utanforliggjande prosessar som ikkje er avklart. Parallelt med utarbeiding av dette saksnotatet har det vore høyring på finansieringsutvalet sin rapport, og det er venta ny forskrift om eigenbetaling. Det er heller ikkje lagt stor vekt på intern arbeidsdeling, roller og ansvar i denne samanheng. Dette er likevel eit område det blir jobba med kontinuerleg og som krev sterk intern merksemd i tida framover.

The article examines the purposes UNESCO, OECD and EU historically have attributed to adult education and learning. The aim is to explore changes in international adult education and learning policies from the 1970s until the present day and outline how different international organisations have pushed for specific conceptualisations of what ‘adult education and learning is good for’. The analysis draws on Biesta’s domains of educational purpose to demonstrate how the functions of adult education and learning have changed as the welfare state has transformed into a neoliberal competition state. Based on an analysis of key policy documents, the article shows how each of the organisations has sought to set an agenda in line with its founding visions. UNESCO pushing for an agenda centred on subjectification and the aim of empowering the individual, but also including strong elements of both qualification and socialisation. OECD, on the other hand, having a more narrow understanding, seeing the purpose of adult education and learning as qualification for the labour market as part of a growth ideology. Finally, EU pushing both socialisation of European citizens and labour market qualifications. The analysis shows how, over the decades, adult education and learning policy has narrowed to focus on a primarily instrumental purpose, which creates new attributed meaning for both the purpose of socialisation and subjectification.

Denne masteroppgaven fokuserer på hvordan lærere opplever utforskende undervisning som en hensiktsmessig metode for elevenes kompetanseutvikling. Målet med studien er å få innsikt i hvilke erfaringer og opplevelser matematikklærere på 5-10 har til utforskende undervisning, og om det gjennomføres i matematikkundervisningen. Videre har jeg sett på hvordan utforskende undervisning kan forberede eleven til et samfunns- og arbeidsliv. Studiens problemstilling er: Hvordan opplever matematikklærere på 5-10. trinn at utforskende undervisning i matematikk bidrar til å utvikle kommunikasjon- og samarbeidskompetanse? Studien ble gjennomført ved bruk av kvalitativ forskningsmetode, i form av semistrukturert forskningsintervju. Jeg har intervjuet 4 matematikklærere på 5.-10. trinn. Disse er fordelt på tre intervjuer. Det var ikke et krav om at de gjennomførte utforskende undervisning aktivt i sine undervisningstimer. Resultatene fra studien viser at lærerens opplevelser og erfaringer knyttet til utforskende undervisning har stor betydning for i hvilken grad dette blir gjennomført. Flere informanter beskriver utforskende undervisning som givende, men gir uttrykk for at det både er tids- og ressurskrevende. Videre forteller de om at de opplever en følelse av å miste kontroll i klasserommet, både med tanke på i hvilken grad elevene tilegner seg læring, men også at lærerrollen endres. Til tross for at lærerne gir uttrykk for at utforskende undervisning vil bidra til kommunikasjon- og samarbeidskompetanse, velger flere å ikke gjennomføre det jevnlig, i frykt for at en selv ikke mestrer metoden. Videre viser funnene at både lærere og elever trenger tid og øvelse for å mestre det å arbeide med utforskende arbeidsmetoder. Det innebærer øvelse i hvordan en holder produktive samtaler og samarbeid, hva som regnes som matematisk diskurs og hvordan en løser utforskende oppgaver. Resultatene viser derimot også at informantene har tro på at utforskende arbeidsmetoden er viktig for å forberede elevene til videre samfunn- og arbeidsliv. This master's thesis focuses on how teachers experience inquiry-based learning as an appropriate method for students’ competence development. The aim of the study is to gain insight into what experiences mathematics teachers in 5-10. grade have for inquiry-based learning, and whether it is implemented in mathematics teaching. Furthermore, I have looked at how inquiry-based learning can prepare the student for a social- and working life. The research question of this paper is: How do mathematics teachers in 5th-10th grade experience inquiry-based learning in mathematics contributes to the development of communication and collaborative competence? The study was conducted using qualitative research methods, in the form of a semi-structured research interview. I have interviewed 4 math teachers in 5th-10th grade. These are divided into three interviews. There was no requirement for them to use inquiry-based learning actively in their teaching hours. The results from the study show that the teacher's experiences related to inquiry-based learning are of great importance for the extent to which this is implemented. Several informants describe inquiry-based learning as rewarding, but express that it is both time-consuming and resource-intensive. Furthermore, they say that they experience a feeling of losing control in the classroom, both in terms of the degree to which the students acquire learning, but also that the role of the teacher changes. Even though the teachers express that inquiry-based learning will contribute to communication and collaboration competence, many choose not to implement it regularly, for fear that one does not master the method. Furthermore, the findings show that both teachers and students need time and practice to master working with inquiry-based working methods. It involves practice in how to hold productive conversations and collaboration, what is considered mathematical discourse and how to solve exploratory tasks. On the other hand, the results also show that the informants believe that the inquiry-based method is important for preparing students for further social and working life.

Personality testing is highly disputed, yet, widely used as a personnel selection tool. In most research, it is taken for granted that personality tests are used with the purpose of achieving a more objective assessment of job candidates. However, in Danish organizations the personality test is often framed as a ‘dialogue tool’. This paper explores the potentials of a dialogical reframing of the use of personality testing in personnel selection by analyzing empirical material from an ethnographic study of the hiring processes in a Danish trade union that declaredly uses personality tests as a dialogue tool. Through an affirmative critique we identify five framings that interact during the test-based dialogue: The ‘meritocratic’, ‘disciplinary’, ‘dialogical’, ‘pastoral’, and ‘con-test’ framing. Our study suggests that being committed to a dialogical reframing nurtures the possibility of focusing on what we call the ‘con-test’: Either as exploring the meta-competences of the candidate or as co-creating embryos through joint reflections on organizational issues. We argue that the long-lasting debates in the field of selection-related personality testing should be much more interested in the question of how personality tests in hiring are used, rather than whether or not they should be used.

I løbet af to forskellige feltarbejder blandt ingeniører - det ene i en dansk teknologivirksomhed, det andet blandt studerende på Danmarks Tekniske Universitet (DTU) - oplevede vi, at ingeniørerne tillagde udarbejdelsen af detaljerede manualer for arbejdsopgaver stor vægt. Men samtidig så vi, at disse manualer langt fra blev fulgt i praksis. I denne artikel undersøger vi, hvad formålet med at lave de udførlige manualer alligevel kan være, og hvordan vi via manualerne kan lære noget om ingeniørers særlige tilgang til innovation.

Livslang læring omtales stadig oftere i utdannings-og arbeidslivssammenheng, og raske endringer i samfunns-og arbeidsliv medfører nye kompetansebehov og evne til omstilling. Fagskolene skal bidra til kompetanseutvikling for folk i arbeidslivet og for unge voksne som har sitt første møte med høyere yrkesfaglig utdanning. Mens det er mye fokus på hva slags kompetanse fagskoleutdannede trenger i et omskiftelig arbeidsliv, vies fagskolelærernes kompetanse mindre oppmerksomhet. Det er også uklart hvordan fagskolesektoren skal tilrettelegge for at studentene forberedes på å lære hele livet. I denne masteroppgaven utforsker jeg derfor hvordan fagskoleutdanningene kan forberede sine studenter på et liv i og med livslang læring. Jeg undersøker hva dette krever av fagskolelærerne og av fagskolen som organisasjon. Studien belyser hva livslang læring kan bety i praksis og betydningen av pedagogisk profesjonsutdanning. Min masteroppgave inngår som en tredje aksjon i et aksjonsforskningsprosjekt på egen arbeidsplass, hvor jeg benytter aksjonslæring i form av veiledningssløyfer med kollegaveiledning som metodisk verktøy. Det sosiokulturelle læringsperspektivet ble en naturlig inngang til undersøkelsen, og refleksjon, dialog og samhandling går som en rød tråd gjennom forskningen. Vi har blitt bevisstgjort på hvordan livslang læring kan knyttes til fagskoleopplæringen. Kvalitative forskningsintervjuer er benyttet som grunnlag for presentasjon av funn. Funnene viser at fagskolelærernes begrepsforståelse av livslang læring påvirker hvordan de tilrettelegger for læring. Studiens hovedfunn peker på at fagskolelærerne har et urealisert potensial i eget erfaringsgrunnlag fra arbeidslivet. Dette foreligger som implisitt, eller taus, kunnskap. Så lenge denne kunnskapen forblir implisitt, integreres den heller ikke i opplæringen. Andre funn gir grunnlag for å si at når lærerne og fagskolen som organisasjon lærer, kan vi bedre tilrettelegge for læringsformer som stimulerer studentene til å lære å lære. Slik kan det livslange læringsperspektivet ivaretas, og fagskolen kan lykkes med å utdanne framtidas fagfolk.

Livslang læring har vært et politisk fokus i både nasjonale og internasjonale styringsdokumenter i en årrekke. Våren 2020 ble det presentert en ny kompetansereform i Norge, Lære hele livet (Meld. St. 14 (2019–2020)). Politiske tekster er aldri nøytrale, men uttrykker bestemte mål som samfunnet og befolkningen skal forholde seg til, og gjerne påvirkes av. Formålet med artikkelen er å synliggjøre, diskutere og problematisere hvordan voksne subjekter blir konstruert i den nye kompetansereformens grunnlagsdokumenter, NOU 2018: 2 og NOU 2019: 2. Med utgangspunkt i diskursanalytiske perspektiver og begrepet subjektposisjon som analytisk verktøy, rettes et kritisk blikk på disse politiske dokumentene. Vår interesse er å synliggjøre sosiale normer og verdier gjennom å studere hvordan spesifikke subjekter konstrueres og rekonstrueres i den nye reformens grunnlagsdokumenter. Analysen viser hvordan den utdanningspolitiske agendaen er et resultat av ulike konstruksjoner som kan sies å bidra til å skape samfunnsnormer, bestemte utdanningspraksiser og en spesifikk utdanningskultur. Hva som anses å være verdifullt og ønskelig medborgerskap demonstreres gjennom at subjektposisjonene Den kompetente samfunnsborgeren og Den sysselsatte samfunnsborgeren skapes og gjenskapes i det empiriske materialet. Gjennom å definere «idealborgere» konstrueres samtidig et slags utenforskap, her benevnt Den mistilpassede samfunnsborgeren. Kontinuerlige press på formell utdanning og kompetanseheving i arbeidslivet er ikke et styringsrasjonale som nødvendigvis gir plass for alle. Læring som livsstil og normalitet: Konstruksjoner av samfunnsborgere i kompetansereformens grunnlagsdokumenter

Att befolkningen i Norge blir äldre och därmed också lever längre, är en positiv samhällsutveckling. Men när detta resulterar i fler pensionärer och färre arbetstagare, är det också färre som kan bidra till välfärden. Det krävs därmed att det finns en balans mellan hur många det är som kan bidra till intäkterna och hur många det är som tar del av förmånerna. Med andra ord betyder detta att fler måste arbeta längre (Tkachenko et al. 2019, 6). Samtidigt innebär ändringar i samhället, såsom digitalisering, ny teknologi och snabba omställningar, att det är nödvändigt att vi uppdaterar vår kompetens oftare. Dessa ändringar kräver att vi måste lära oss större mängder och under hela vårt yrkesverksamma liv (Tkachenko et al. 2019, 6). Detta innebär att det ställer högre krav på att även äldre deltar på efter- och vidareutbildningar och på så sätt håller sig både uppdaterade och säkrar att de förblir attraktiva arbetstagare. Det kan därmed tänkas att också arbetslivet i större grad måste lägga tillrätta för att äldre ska kunna delta på efter- och vidareutbildningar. Forskning (Hauge och Solli 2019, 16) visar dock att äldre i mindre utsträckning deltar på efter- och vidareutbildning än sina yngre kollegor. Den visar också att äldre involveras mindre när det kommer till att lära sig ny teknologi och vid utvecklingen av nya arbetsprocesser. Det är därmed närliggande att fundera över vad det är som måste till för att äldre skall önska att delta. Syftet med denna uppsats är således att ta reda på vad som motiverar seniorer till att delta på efter- och vidareutbildningar och problemställningen är därför följande: ”Motivation till livslångt lärande – vad främjar seniorer att delta på efter- och vidareutbildningar?” För att besvara problemställningen har fyra underordnade frågor utarbetats: Vilken motivation har äldre till att delta på efter- och vidareutbildningar? Hur tar äldre beslutet om att delta på efter- och vidareutbildningar? Upplever de äldre att de får samma erbjudanden om deltagande på efter- och vidareutbildningar som sina yngre kollegor? Och upplever de äldre att det läggs tillrätta för att de ska kunna delta på efter- och vidareutbildningar på sina arbetsplatser? För att kunna besvara problemställningen har det genomförts intervjuer med sju informanter, samtliga i åldrarna mellan femtiosex och sextiotvå år. Seniorerna arbetar inom skolverksamheten eller som seniorrådgivare i stora statliga verksamheter. Fynden tyder på att äldre drivs av en inre motivation till att delta på efter- och vidareutbildningar. Personlig utveckling och en önskan om självrealisering är viktiga faktorer. Seniorerna önskar att känna en trygghet i att de kan bemästra sina arbetsuppgifter och vill också bli sedda och involverade av arbetsgivaren. Fynd visar även att informanterna blivit mer selektiva i sina val om efter- och vidareutbildning och detta tyder på ett mer rationellt beslutsfattande. En annan intressant upptäckt är att inflytande från föräldrar också kan påverka äldre arbetstagare till att delta på efter- och vidareutbildning, något som kan uppfattas som ett emotionellt begränsat beslut. Seniorerna uppger även att de upplever att de får de samma möjligheterna till deltagande som sina yngre kollegor och beskriver också att de uppskattar kompetensöverföringen med sina yngre arbetskollegor. Huruvida det läggs tillrätta för deltagande på efter- och vidareutbildning beror i stor grad på vilken arbetsplats informanterna har. Ekonomiska begränsningar anges som främsta skäl till att det inte är möjligt att tillrättalägga mer för deltagande på efter- och vidareutbildning. För att avsluta uppsatsen, har det utarbetats åtta råd till både arbetsgivare och arbetstagare, baserat på de fynd som har gjorts. Råden är en operationalisering av fynden.

Skriftserien ved HVL, rapport Prosjekt Livslang læring i HVL har vore knytt til kva ambisjonar HVL har for å realisere regjeringa si satsing på kompetanse og det å lære heile livet. HVL ynskjer å vere den føretrekte samarbeidspartnaren og betydeleg aktør for regional utvikling. Målet er å bli universitetet med profesjons- og arbeidslivsretta profil som bidrar med vekst, innovasjon og verdiskaping i og for regionen. Overordna målsetjing med Prosjekt Livslang læring i HVL har vore å svare ut; Kva ambisjonar har HVL med livslang læring, og korleis skal me nå desse måla? Utfordringar som har komme opp i prosjektet er i hovudsak knytt til felles forståing, fleksibilitet og fart. Fokus har vore på korleis ressursar og kapasitet på fagsida og i administrasjonen kan vere nøkkelen for å svare godt på samfunns- og arbeidsliv sitt behov for livslang læring. Fagkompetansen er heilt sentral for å lukkast med å svare på Kompetansereforma. Fakulteta må ha kapasitet til å ta i mot og svare ut på dei utfordringane som kjem. Dei fagtilsette må samhandle internt og eksternt for å utvikle nye prosjekt, og leiarar må prioritere arbeidet med livslang læring. For å svare på kompetansereforma har HVL behov for forenkling av prosessar, tydeleg prosjektkoordinering og tidleg involvering. Struktur for samhandling og kultur for samhandling både internt og eksternt ser ut til å vere sentrale utviklingsområde. Eit klart signal frå prosjektgruppa er at det må gjerast grep for å gi kraft til HVL sitt arbeid med livslang læring. Det har blitt gjort eit stort stykke arbeid med mange involverte i dette prosjektet som har gått føre seg på ulike plan og med ulike innfallsvinklar. Prosjekt Livslang læring i HVL har hatt fokus på fire område: 1. Prosessar som ligg til grunn for å utvikle relevant livslang læring 2. Ansvar og roller ved utvikling, etablering og gjennomføring av livslang læring 3. Prosessar, ansvar og roller ved utvikling av marknadsstrategi og -plan, og marknadsføring og rekruttering av studentar 4. Servicefunksjonar som trengst på campus og digitalt I tillegg har prosjektet sett på modellar for framtidig organisering av område livslang læring i HVL.

PurposeWith the purpose of promoting cross-field dialogue, this paper aims to review workplace learning (WPL) and human resource (HR) literature. The authors endeavour a conceptual examination and discussion of the bridges that link both research fields in relation to learning, in an effort to establish an integrated understanding of learning in workplaces.Design/methodology/approachThis paper uses a scoping review focused on how learning is approached in WPL and HR studies. An analysis of the selected literature reveals fundamental themes and dimensions that further our understanding of learning in the context of work.FindingsOverall, there are three learning dimensions where WPL and HR conceptually interrelate, namely, skills, incentives and work design. The scoping review also shows that HR is output-oriented and looks to learning as capital for enterprises, especially in light of enterprise performance for competence development. WPL centres more upon socio-cultural and practice-based configurations and the individual. It encompasses the human dimension of learning as something enriching the whole of life, including work life.Originality/valueThis paper contributes with a unique inquiry into the interrelations between WPL and HR approaches to learning, highlighting the complementarity between WPL theoretical features and HR practices. At the core of our findings is that WPL becomes analytically visible through how HR learning strategies are designed and deployed in the forms of skill development, incentive structures and work design, referring to both workplace structure and cultural features.

In this article, we explore an emerging organization that unfolds during the implementation of a collaborative and practice-oriented professional development program (PD) called Action Learning. In Action Learning, local mathematics supervisors facilitate meetings where mathematics teachers collaboratively discuss and develop interventions in their own teaching. Thereafter, teachers carry out their interventions and are observed by the team, who afterwards provide feedback in an evaluation meeting, thereby taking on a central role in the PD program. Drawing on qualitative interviews of teachers, local supervisors, and school managers and observations of meetings in the PD program, we investigate what roles emerge for local supervisors, and how their contributions are framed by colleagues and school managers. This identifies three simultaneously present logics among the stakeholders, positioning the supervisors in roles as project leaders, academic beacons, and equal coaches, confronting each of them with different and mutually exclusive expectations. The impact sheet to this article can be accessed at 10.6084/m9.figshare.16610119.

This chapter presents a case involving the organization of teams for inter-professional coordination of care. We explore knowledge-sharing processes by discussing the practical dilemmas when organizing teams, drawing on interventionist research at a hospice. Management had organized the hospice into four single-professional teams of nurses and one cross-professional team comprising all other professionals. This set-up caused tension and a sense of exclusion among the nurses. Based on focus group interviews, observations and meetings during a four-month period, one of the authors proposed an alternative team organization, with inter-professional teams including nurses. However, the management rejected this proposal. We use this incident as a jumping-off point for a discussion of the dilemmas when organizing inter-professional teams. We draw on Follett’s notion of coordination as integration to discuss knowledge sharing across teams. In line with Follett, we see the challenge when coordinating between different groups as a matter of integrating differences, which always implies a re-evaluation of interests. She outlines three factors that may help coordinate unity among difference: 1) an understanding of integration as a method of settling differences; 2) a system of cross-functioning that allows both horizontal and vertical lines of communication within organizational hierarchies; and 3) a sense of collective responsibility for ensuring the interweaving of differences. We discuss these three factors as sensitizing lenses in relation to three discourses concerning inter-professionalism identified at the hospice. This chapter’s contribution is to highlight three dilemmas that may complicate the coordination of inter-professional teams: A) differences in tasks and time, B) a different sense of responsibility, and C) knowledge hierarchies.

Informed by a generative approach to social practice theories, this chapter suggests the idea of “managerial stances” as a productive concept for investigating and understanding the work of connecting leaders as it unfolds. An ethnographic study following middle managers at work provides the point of departure for an exploration of the shifting identities manifesting in their managerial practices, enabling them to navigate the varying interests of staff, immediate superiors and wider organisational agendas. Rather than perceiving leadership and followership as traits assigned to particular organisational positions, the approach undertaken in this chapter operationalises leading and following as the adoption of managerial stances emerging within and across the different situated practices in which managers participate. In doing so, the figure of the connecting leader is perceived in practice, hosting a horizon of leader and follower identities brought into relief on the background of participation in organisational practices.

What are the influences that govern how people view their worlds? What are the embedded values and practices that underpin the ways people think and act?Discourses We Live By approaches these questions through narrative research, in a process that uses words, images, activities or artefacts to ask people – either individually or collectively within social groupings – to examine, discuss, portray or otherwise make public their place in the world, their sense of belonging to (and identity within) the physical and cultural space they inhabit. This book is a rich and multifaceted collection of twenty-eight chapters that use varied lenses to examine the discourses that shape people’s lives. The contributors are themselves from many backgrounds – different academic disciplines within the humanities and social sciences, diverse professional practices and a range of countries and cultures. They represent a broad spectrum of age, status and outlook, and variously apply their research methods – but share a common interest in people, their lives, thoughts and actions. Gathering such eclectic experiences as those of student-teachers in Kenya, a released prisoner in Denmark, academics in Colombia, a group of migrants learning English, and gambling addiction support-workers in Italy, alongside more mainstream educational themes, the book presents a fascinating array of insights. Discourses We Live By will be essential reading for adult educators and practitioners, those involved with educational and professional practice, narrative researchers, and many sociologists. It will appeal to all who want to know how narratives shape the way we live and the way we talk about our lives.

Efter flere år med pilotprojekter har regeringen besluttet at udrulle KOL-telemonitorering i hele landet i løbet af 2020. Det kommer til at foregå via et samarbejde mellem kommuner, privatpraktiserende læger og hospitaler. Drivkraften er kvalitet oplevet af borgeren og omkostningsreduktion. Henvisningslogikker og pengestrømme vil unægtelig få stor betydning for den måde dette samarbejde kommer til at forme sig. I og med kommunerne dækker en betydelig del af udgifterne ved hospitalsindlæggelser har kommunerne også en udtalt interesse i at forebygge hospitalsindlæggelser. Da lægerne omvendt, som noget nyt, modtager et fast bidrag pr kronisk syg patient, har de næppe det store incitament til at gøre mere for denne gruppe. Kommunerne bliver derfor efter al sandsynlighed den drivende kraft i det tværsektorielle samarbejde. Dette forskningsprojekt ser nærmere på gevinster og komplikationer knyttet til teleomsorg i det professionelle (sam)arbejde. Forskningsprojektet der drøftes her er publiceret i sin fulde form i ’Sociology of Health and Illness’

Based on ongoing interdisciplinary research about advances in a cryptographic technique called Secure Multiparty Computation (MPC), this article explores how research commonalities are carved out among mathematicians, engineers and anthropologists. STS scholars and anthropologists are increasingly engaged in research about and with data scientists and engineers, particularly as this relates to discrimination, surveillance and rights. Cryptography - a sub-genre of mathematics and often-invisible infrastructure enabling secure digital communication has received less attention. The article argues that the ubiquity of digital computing in our lives necessitates the creation of socio-mathematical vocabularies. Such vocabularies have the potential to lead to new situated data security practices based on local perceptions of rights and protection. STS scholars and anthropologists are uniquely situated to do this work. The article follows three anthropologists in their endeavors to find “cryptic commonalities” by “tacking back and forth” (Cf. Helmreich 2009) between mathematicians’, engineers’ and their own scientific vocabularies. Despite these attempts, however, the parties often “talk past each other”. Instead of shying away from the awkwardness that such moments produce, the authors embrace “epistemic disconcertment” (Cf. Verran 2013a), carving out a space in which they can communicate productively with each other. This space does not turn mathematicians into anthropologists or STS scholars into engineers, but it does make space for a shared scientific “pidgin” that enables collaboration (Cf. Galison 2010). With this pidgin, the authors walk the reader through the logics of MPC, and specifically, a cryptographic technique called “Shamir Secret Sharing” (Shamir 1979). In doing so, we join emerging voices in the crypto-community in an effort to develop cryptographic techniques for social good. This requires not just an understanding of the math, but also the social worlds impacted by these techniques.

Proponents of the ‘practice turn’ in the social sciences rarely mention American pragmatism as a source of inspiration or refer to pragmatist philosophy. This strikes us as not only odd, but also a disadvantage since the pragmatist legacy has much to offer practice theory in the study of organizations. In this paper we want to spell out the theoretical similarities and divergences between practice theory and pragmatism to consider whether the two traditions can find common ground when gazing upon organization studies. We suggest that pragmatism should be included in the ‘tool-kit’ of practice-based studies of organizations. Proponents of the ‘practice turn’ in the social sciences rarely mention American pragmatism as a source of inspiration or refer to pragmatist philosophy. This strikes us as not only odd, but also a disadvantage since the pragmatist legacy has much to offer practice theory in the study of organizations. In this paper we want to spell out the theoretical similarities and divergences between practice theory and pragmatism to consider whether the two traditions can find common ground when gazing upon organization studies. We suggest that pragmatism should be included in the ‘tool-kit’ of practice-based studies of organizations.

Purpose – The purpose of this paper is to explore how new policies and standards to professionalise nightclub bouncing along with customer-oriented service imperatives affect bouncers’ work practices and identities.Design/methodology/approach – The paper is based on 13 months of ethnographic fieldwork among Danish bouncers and uses the concept of “emotional labour” and related ideas of “interactive service work” to explore how service imperatives play out at political/commercial and organisational levels and how such initiatives are negotiated by bouncers in their work practices. Findings – Until recently, the nocturnal work of bouncers had been relatively unaffected by labour market service paradigms. This is now changing, as policy initiatives and the capitalist service economy colonise ever greater domains of the urban night and the work conducted here. We argue that trends towardsprofessionalisation have landed bouncers in a double-bind situation, in which they are increasingly faced with competing and sometimes contradictory occupational imperatives requiring them both to “front up” effectively to unruly patrons and to project a service-oriented persona. We show how bouncers seek to cope with this precarious position by adopting a variety of strategies, such as resistance, partial acceptance and cultural re-interpretations of service roles.Originality/value – While existing research on nightclub bouncers has primarily focussed on bouncers’ physical regulation of unruly guests, this paper provides a theoretical framework for understanding current policy ambitions to “domesticate” bouncers and shows how attempts to construct bouncers as civilised “service workers” is fraught with paradoxes and ambiguities.

Det skjer kontinuerlige endringer i dagens samfunn, både nasjonalt og internasjonalt som fører til at det trengs nye typer kompetanse i arbeidslivet. I tillegg til dette har levealderen i Norge økt, og for å opprettholde dagens velferdsnivå må seniorene i arbeidslivet jobbe lengre enn før. Et resultat av dette er at det stilles nye krav til både arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder kompetanse og kompetanseutvikling, og det må legges til rette for at seniorene kan stå i jobbene sine og samtidig være kompetente arbeidstakere som bidrar til innovasjon og produksjon. Virksomhetene må arbeide systematisk med kompetanse og livslang læring slik at man opplever økt måloppnåelse og verdiskapning på sikt. Denne casestudien undersøker hvordan seniorer ansatt i et direktorat opplever ulike kompetanseutviklingstiltak og hvilke som fungerer best for denne gruppen i form av hvilke tiltak som gir best læringsutbytte.

Purpose The main purpose of this paper is to construct a conceptual model that addresses one of the most urgent matters for contemporary organizations, which is how organizations are to learn and integrate sustainability in its’ working processes. The guiding research question reverberates around how organizational learning (OL) and corporate entrepreneurship (CE) can promote and facilitate sustainability practices in organizations. Design/methodology/approach This paper uses knowledge from OL and CE theories representing tools to think with for an exploration of how to actualize sustainability practices in organizations. Findings This paper construes and presents a four-phase multilevel conceptual model for the analysis and creation of sustainability practices using insights from OL and CE. OL contributes with vital parts for creating sustainability practices in organizations delineated by continuous feedback and feedforward loops on individual, group, organizational and societal levels. CE prompts essential process and concrete working elements accentuating the importance of acquiring sustainability in all phases of the change process. Research limitations/implications The outlined conceptual model is general and need to address the deeper complexities and context dependencies of sustainable practice in organizations in a more elaborate form. Thus, the proposed model calls for empirical scrutiny and further theoretical development. Originality/value Derived from two interrelated fields of research, this paper contributes with a novel model addressing how sustainability practices can be conceptualized and facilitated in organizations. By using OL theory in combination with CE studies, the proposed model seeks to capture key elements to guide new understandings of and transitions to sustainable practices in organizations.

Denne rapport er udkommet på i såkaldt klassisk skrift. nu også i Punktskrift (5 bind) Rapporten er baseret på en etnografisk undersøgelse af syns- og høresvækkede gamle menneskers erfaringer. Forskningsprojektet har tilstræbt at komme nærmere en forståelse og beskrivelse af alderdommen med erhvervet syns- og/eller høretab og fænomener, der knytter sig hertil. Begrundelsen for at søsætte projektet har været, at der i Danmark er begrænset (kvalitativ) forskning på området. Rapporten beskriver en række af de forhold, som gør sig gældende blandt sansesvækkede gamle mennesker, så de kan begribes og tages alvorligt i befolkningen. Rapportens analyser bidrager også med nye vinkler på sansesvækkelse til de sundhedsfaglige discipliner, der beskæftiger sig med området.