Search

The United Nations 2030 Agenda for Sustainable Development calls for action by all countries to ensure that no one is left behind. It requires partnerships between governments, the private sector, and civil societies across countries, continents, and sectors. This issue of Nordic Journal for Art & Research is an expression of SDG 17 - a collaboration towards achieving the goals. In this way, we wish to renew global partnerships for sustainable development by sharing new knowledge with peers and global readers alike. 23 different contributions about sustainability in arts education can bring new, interesting and hopeful discussions to our field. A wide range of different perspectives, understandings, theories and methods hopefully show the reader that arts educators can make a difference by inspiring sustainable thinking and action. We as editors believe that arts education can be a catalyst for a change in society towards more sustainable futures. Through this special issue we welcome each and every reader to take part in this aesthetic collaboration of knowledge production formed and assembled by arts educators, with a rising hope for the future of our planet.

The answer to SDG 13 Climate action in this special issue takes the form of a contribution that breaks with the academic genre and bypasses the established academic or artistic formats of the journal. Instead, this contribution opens the door to the climate activist movement, shining a light on the urgency of the hour and the issues that are paramount in the hearts of climate-engaged artists, educators and cultural workers. Klimakultur, a non-profit organization supporting and strengthening the climate and environmental ambitions of the arts and culture sector in Norway, has together with Rosendal Teater in Trondheim released what they call a Creative Climate Justice Guide. This publication serves as inspirational tool for climate action. Cover image: Photo by Rosendal Teater and Klimakultur SA

Dette essayet diskuterer økologiske perspektiver i scenekunst for barn, og forholdet mellom kunst, mennesker, dyr og våre fysiske omgivelser i lys av ideer om posthumanisme, sympoiesis og kunstnerisk forskning. Essayet baserer seg på kunstneriske forskningsmetoder gjennom scenekunstprosjektet Verken Fugl eller Fisk (Hovik, 2017-23) for barnehagebarn, av og med Teater Fot, der forfatteren er kunstnerisk leder. Prosjektet utviklet seg i en kollektivt skapende og undersøkende prosess, som undersøker betydningen av affekt i scenekunst for barn, og som underveis i prosessen benyttet seg av posthumanistiske teorier i samspill med et sanselig teaterspråk. Forestillingen Animalium (Teater Fot, 2019-23) improviserer og leker med å viske ut forskjeller og forstyrre skillelinjer mellom dyr og mennesker, og undersøker hvordan vi kan sette oss selv til side, slik at kunst og natur kommer mer til syne. Essayet diskuterer noen nye økologiske tilnærminger til scenekunst for barn og oppsummerer med et forslag om å rette oppmerksomheten mot affekt og emosjonelt engasjement, betydningen av et «nytt vi» og fellesskap mellom arter, samt iscenesettelse av utopiske fremtider. Foto: Mattias Ormestad

Denne artikkelen utforsker et leseprosjekt som involverer en gruppe 4-5 år gamle barnehagebarn og den franske bildeboka Les deux vieux et l’arbre de vie [De to gamle og livets tre] av Patrick Fischmann, illustrert av Martine Bourre (2013). Prosjektet var et litterært formidlingsprosjekt, og en del av det kunstneriske forskningsprosjektet Lydhør i Kongsgården, med fokus på temaet frø. Artikkelen fordyper seg i hvordan barna uttrykker sine refleksjoner over forholdet mellom natur og mennesker innenfor konteksten av litterære samtaler med barna. Prosjektet har relevans for FNs bærekraftsmål nr. 15, "Livet på jorda", som legger spesiell vekt på bevaring og utvikling av skoger. Prosjektet var inspirert av en pedagogisk tilnærming til lesing for barn, med vekt på barnas autonomi og deres evne til å konstruere mening (Solstad, 2015). I tillegg bruker vi den økokritiske analysemodellen kjent som The Phyto Analyzes Map (Guanio-Uluru, 2021) for å kaste lys over det komplekse samspillet mellom trær og mennesker slik det er fremstilt i barnelitteraturen. Gjennom hele prosjektet viste barna lekne og tankevekkende refleksjoner, spesielt angående de biologiske og ernæringsmessige forholdene som kreves for frøspiring, som presentert i boken. Dessuten genererte de fantasifulle forslag til nye former for interaksjon mellom mennesker og trær, basert på en empatisk tilnærming som tar hensyn til behovene til både trær og mennesker.

This essay will give an introduction to dilemmas and experiences of making interactive theatre for children based on findings from the SceSam Project. This artistic research project bridged artistic practice and theoretical perspectives on interactive dramaturgies in the context of cultural politics, interdisciplinary, and participatory art. Further developments in our critical times of mass extinction and climate change, have turned our interest away from the focus on human interactions towards the intra-actions of more-than-human agents of performing arts for children; space, environments, nature and material entanglements. The Animalium project will serve as example of how this might look like within theatre for the very young. Authors quote from the conference presentation: «Theatre connects deeply with how we relate to one another as human beings, both as artists and audiences, how we are able to imagine new human and non-human worlds together, and how entanglements and sympoiesis create a community of differences in the theatre space."

Baby Body var et kunstnerisk forskningsprosjekt som resulterte i en forestilling med samme navn for de aller yngste barna (0–3 år). Fire kunstnere, av dem to kunstner-forskere, var særlig involvert i prosessen med å skape forestillingen: en kreativ leder/koreograf/regissør (forfatter 1, Tone), en danser/koreograf (Live), en musiker/komponist (Luis) og en dramaturg (forfatter 2, Lise). I prosessen jobbet vi aktivt med å la med stå sentralt: å gjøre noe med materialer, å skape med hverandre, å velge virkemidler med de bevegelser som oppstår, å la både mennesker og materialer ha agens i prosessen. Kunnskapsbidraget med artikkelen er å forsøke å forstå med som en metodologisk agent. Både i den kunstneriske forskningsprosessen og i denne artikkelen er følgende forskningsspørsmål veiledende: Hvordan fungerer «med» som metodologisk agent i forskende og skapende prosesser i Baby Body?

Tittelen for denne forelesningen har jeg tolket som en invitasjon til å skrive meg inn i den store historisk-filosofiske tradisjonen. Det kjennes betydningsfullt ut, fordi de minste barna, som jeg har hatt fokus på i doktorgradsarbeidet, ikke har hatt en særlig viktig plass i denne tradisjonen. Jeg takker komiteen for muligheten til å trekke noen store linjer, og synliggjøre små barn i den store sammenhengen her og nå. Jeg skal i midlertid starte et helt annet sted. Da jeg fikk tittel til denne prøveforelesningen for to uker siden skjedde det to ting som jeg umiddelbart knyttet til oppgaven og som jeg vil innlede med å fortelle om.

Artikkelforfatteren tar opp ulike innfallsvinkler til kunstnerisk forskning med utgangspunkt i sitt eget kunstneriske forskningsprosjekt. Prosjektet handler om å utvikle teater for de aller minste, der barna gis rom for aktiv medvirkning i forestillingen. Den dramaturgiske strukturen i den improviserte dansekonserten Mamma Danser (2011) veksler mellom felles fokus, eget fokus og multifokus. Artikkelen diskuterer hva dette innebærer for barna, utøverne og den forskende kunstneren. I forskningsprosessen forstås ofte et klart fokus og et reflektert perspektiv som avgjørende for resultatet, mens kunstprosessens mer intuitive og improviserte valg kan gi en annen type kunnskap. Denne kunnskapen, som ikke er så tilgjengelig gjennom et hermeneutisk fortolkende "utenfra" perspektiv, blir synlig i det man setter fortolkningene i dialog med hverandre og med utøvernes kroppslige erfaringer. Henk Borgdorffs inndeling i et fortolkende, et instrumentelt og et performativt forskningsperspektiv tas i bruk for å gi et utfyllende bilde av den forskende prosessen med å skape kunst for de aller minste. Forfatteren konkluderer med at prosjektet demonstrerer muligheten for en felles kunsterfaring mellom voksne og barn, der begge parter kan møtes i en form for gjensidighet, samhandling og improvisasjon.