Search

Perch (Perca fluviatilis) in four boreal lakes and sympatric roach (Rutilis rutilis) in two of these lakes were studied by means of gill net sampling, and age and growth were analyzed to explore whether summer temperature affects recruitment and individual growth of the two species differently. Water temperature logging in the lakes showed a highly significant correlation with air temperature. Year-class strength of the perch was significantly positively affected by the summer air temperature, whereas the temperature effect was non-significant for the roach. There was a significant negative effect of year-class strength of one-year-old perch on roach year-class strength in one lake. ln one of the allopatric perch populations, the year-class strength correlation with temperature failed after biomass removal, probably because fishing affected the age structure. July–August air temperature had a significantly positive effect on individual growth rates of two- to five-year-old perch, whereas the effect on roach growth was less clear. The inclination of perch to predate its competitor, roach, as well as conspecifics, as well as accelerated individual growth, were shown to occur more frequently in years with abundant 1+ perch, i.e., the summer after the rise of a strong year-class. Climate warming may potentially favor perch recruitment and growth.

Fisk og vannkjemi i Flagstadelva har vært undersøkt siden 1993, ett år før en kalkdoserer ble satt i drift 500 m ovenfor Nybusjøen høyt oppe i nedbørfeltet. Øvre deler av vassdraget har vært forsuret lenge, og ørret (Salmo trutta) har ikke kunnet reprodusere. I 1993 ble det målt pH verdier nær 5.0 om våren også i nedre deler av vassdraget, men det var også den gang naturlig rekruttering av ørret i Bjørgedalen. Lengre oppe i vassdraget, ved Brennseter og Tørrbustilen var det ikke naturlig rekruttering, men kalking førte til reproduksjon ved Brennseter. Avslutting av kalking i 2014 førte igjen til rekrutteringssvikt ved Brennseter de første årene, men i 2020 og 2021 ble det registrert ørretyngel ved Brennseter. Det ble ikke registrert reproduksjon lengre oppe i vassdraget. I tilløpet til Nybusjøen ble det ikke registrert ørret i 2021, og ørret i Nybusjøen er resultat av jevnlig utsetting. Utlegging av kalkgrus som ble gjort i 2021 vil sannsynligvis bedre ørretrekrutteringen på strekningen med kalkgrus og på strekningene nedstrøms. Dette bør vise seg med økt forekomst av yngel i 2022, og på sikt øke produkseonen av ørretrekrutter til Mjøsa. Ørret tettheten var høyest i Bjørgedalen; 174 ørret pr. 100 m elv og 43 ørret pr. 100 m2 vanndekt areal, men det er ikke spesielt høyt (Moderat) ifølge Vanndirektivets klassifisering. Det betyr likevel en årlig produksjon på i overkant av 400 stk. 2+ ørret pr. km som igjen ville betyr i overkant av 4000 ørret på strekningen opp til vandringshinderet, forutsatt samme tetthet av ørret på hele strekningen. Kalking vil sannsynligvis gi økt i tetthet oppstrøms Bjørgedalen og dermed øke antall ørret rekrutter til Mjøsa. Tettheten av ørret ved Brennseter, som er ca. midtveis mellom Bjørgedalen og Tørrbustilfallet, var ca. halvparten av den i Bjørgedalen, og naturlig rekruttering ved Tørbustilen var null. Kalking kan derfor øke rekrutteringen til om lag det dobbelte.

Johnsen, S.I., Wærvågen, S.B., Eloranta, A., Linløkken, A., Olstad, K. & Dokk, J.G. 2021. Fiskesamfunnet i Savalen, Alvdal og Tynset kommuner - Betydningen av reguleringsinngrep, endrede beskatningsregler og avbøtende tiltak. NINA Rapport 1992. Norsk institutt for naturforskning. Savalen er en av de første innsjøene i Glommas nedbørfelt som ble regulert. Reguleringene i 1924 og særlig i 1970-1976 førte til store endringer i fiskesamfunnet. Før siste regulering var røyebestanden overtallig og småfallen, men etter 1976 har imidlertid fangststørrelsen på røya økt, og antallet i fangstene gått ned. Dette skyldes utvilsomt at mange av røyas tidligere gyteområder ble tørrlagt etter siste regulering. En redusert røyebestand førte til at konkurransen med ørret ble mindre og veksten til ørreten ble bedre. I tillegg hevder lokale fiskere at bestanden av ørret ble noe tynnere etter siste regulering. Reduserte bestandstettheter, har ført til at både ørret- og røyebestandene er av svært god kvalitet og er attraktive for både garn- og sportsfiskere. Sammenlignet med en større undersøkelse i 2010 synes det å være små endringer i artenes habitatbruk. Ørret og ørekyt dominerer i strandsonen, mens røye dominerer i pelagialen og i dypere områder langs bunnen. Selv om bestanden av både ørret og røye er mindre enn før regulering, synes tettheten å ha økt noe de siste ti årene. For ørret skyldes dette trolig praksisen med et forbud mot å sette garn nærmere enn 100 meter fra land. Ørretens strandnære habitatbruk fører til at denne praksisen skåner ørreten for hard beskatning. De gjennomførte habitat- og biotoptiltakene, med utlegging av stor stein i reguleringssonen og utlegging av steingrupper i nedre deler av Lomsjødalsbekken, kan også bidratt positivt for ørretbestanden. Disse tiltakene er relativt nye, og vi forventer en større effekt over tid. Ørreten vokser meget godt i Savalen, og det er rom for en ytterligere økning av bestanden. Økt forekomst av stor ørret er attraktivt for fiskere, men kan være en av årsakene til at røya har blitt presset mer ned i dypet. Dette kan indirekte ha ført til at veksten til røya har avtatt noe siden undersøkelsen i 2010, da røya oppholder seg i mindre profitable habitater (dypet). I tillegg har økningen i minste tillatte maskevidde til 35 mm for garnfiske ført til at røyebestanden har blitt noe tettere. Til tross for noe redusert veksthastighet viser rapportene fra fiskerne at røyefangstene på 35 mm er gode. Ut i fra data på stabile isotoper fra 2010 og 2019 i Savalen, har vi analysert hvordan næringsnettet og forholdet mellom fiskeartene eventuelt har endret seg mellom undersøkelsene. Sammenligningene viste generelt ingen store endringer i næringsnettet, eller i dietten til ørret og røye. Dataene fra stabile isotoper samsvarer godt med mageanalysene fra både juni og august i 2019. Ørret hadde en diett basert på litorale krepsdyr som marflo og linsekreps, bunndyr (særlig vårfluer), og hadde også et relativt betydelig innslag av fisk, da særlig ørekyt. Tilsvarende for røye, ser vi pelagiske arter av zooplankton og fjærmygg var viktigst i dietten. I en utvidet isotopanalyse av zooplankton i 2019 viste artene også markerte forskjeller i sine trofiske nivå, fra den mest karnivore Bythotrephes longimanus med høyest δ15N-verdi og nedover på skalaen til den algespisende Daphnia galeata. Et helhetsbilde av de ulike egenskapene til de nevnte dyreplanktonartene og fiskens ernæring støtter bildet fra fiskeundersøkelsene om at røyebestanden i Savalen er liten til middels stor. Med bakgrunn i føringer fra Miljødirektoratet og at dagens utsettinger i liten grad bidrar til et bedre fiske, foreslåes det å stanse utsettingene. I tillegg er det også vanskelig å følge anbefalte retningslinjer til antall stamfisk uten at det blir en større inngripen i den naturlige rekrutteringen. Biotoptiltakene beskrevet ovenfor synes å ha hatt en positiv effekt og vi forventer at effekten av disse tiltakene fortsatt ikke er fullt ut realisert. Med tanke på at det er et næringsoverskudd for ørret i Savalen ligger alt til rette for å gjennomføre flere tiltak i andre tilløpsbekker og andre steder i strandsonen. Basert på denne undersøkelsen anbefaler vi: • Videreføre maskeviddebestemmelsene med minste tillatte maskevidde på 35 mm • Fortsette fiske med finmaskede garn (< 26 mm) under høstfiske etter røye • Opprettholde 100 meters sonen for garnfiske • Fortsette med fangstregistreringer for garnfiskere • Avslutte ørretutsettingene • Fortsette å fokusere på og gjennomføre nye biotopforbedrende tiltak i elver og i strandsonen Kvalitetselement fisk vurderes til tilstandsklasse moderat. Dette skyldes særlig at bestandstettheten av røye og ørret har gått tilbake etter den siste reguleringen, men også fordi ørekyt, som er en regionalt fremmed art er introdusert i Savalen.

Olstad, K., Garmo, Ø., Austnes, K., Kaste, Ø., Linløkken, A.N. Høgberget, R. & Johnsen, S.I. 2020. Utredning av mulig kalkingsbehov for å ivareta storørretbestanden i Flagstadelva. NINA Rapport 1915. Norsk institutt for naturforskning. Flagstadelva i Hamar kommune ble kalket i perioden 1994 – 2014. Som en følge av redusert tilførsel av sur nedbør ble kalkingen avsluttet både her og i andre vassdrag i Hedmark. Avslutningen av kalkingen i 2014 ble fulgt opp med overvåking som er rapportert i NIVA-rapport (Garmo mfl. 2019). Rapporten utelukket ikke at vannkvaliteten i Flagstadelva kan være negativt påvirket av forsuring, og at det har negativ virkning på ørretens rekruttering. I denne rapporten presenteres en utredning på oppdrag fra Fylkesmannen i Innlandet for å undersøke nærmere om det er et behov for å gjenoppta kalking i Flagstadelva med tanke på å sikre gyteområder for storørretbestanden. I tillegg er det utarbeidet en kalkingsplan for elva med utgangspunkt i den eksisterende infrastrukturen knyttet til kalkdosereren ved Nybusjøen og alternativer som blant annet utlegging av kalkgrus er vurdert. Flagstadelva er utsatt for episoder med surt vann i forbindelse med smeltevannsflom, regnflom og i perioder etter lengre tørke. Dagens avvik fra naturtilstanden vurderes imidlertid til å være lite og bidraget fra langtransporterte forurensninger til forsuring i elva karakteriseres som minimalt i forhold til naturlige forsurende prosesser. Kalking vil med stor sannsynlighet ha god effekt som fiskeforsterkende tiltak for å sikre overlevelse gjennom episodiske surstøt og således øke bidraget fra Flagstadelva til det samlede antall mjøsørret.

Det ble samlet inn vevsprøver fra settefisk i Hunderfossen settefiskanlegg og fra settefisk (fettfinneklippet) gjenfanget i Vorma og fra villfisk fanget i Vorma. Det ble analysert på åtte mikrosatellitter i prøver fra til sammen 93 ørret. All settefisk var fra Hunderfossen, avlet av ville foreldre av Hunder/Lågen stammen. Generelt var den genetiske variasjonen høy med allelantall pr. locus (mikrosatellitt) varierende fra 5,75 til 9,50, og observert heterozygositet (HO) varierte fra 0,772 til 0,825, og observert heterozygositet var høyere enn forventet heterozygositet (HE = 0,694-0,780) i alle grupper. Resultatene tydet på at det er en egen ørretstamme i Vorma, og som sannsynligvis gyter i området nedenfor Svanfossen. Alder og lengde blant villfisken som ble analysert, viste betydelig variasjon i vekst, og det kan være flere subpopulasjoner representert i materialet. Noen har rask «innsjøvekst» som er vanlig i Mjøsa, og som også gjenfanget settefisk viste, mens andre hadde et annet vekstmønster. Det var for eksempel en vill ørret på åtte år som var 325 mm og en som var åtte år og 645 mm lang. Blant fem år gamle og eldre settefisk, var alle ≥ 400 mm. De genetiske analysene viste at villfisken skilte seg noe fra gjenfanget settefisk, og hadde for eksempel hele 15 private alleler. Settefisken fra fiskeanlegget skilte seg fra de andre gruppene, og hadde lavest genetisk variasjon, noe som kunne forventes ettersom den var av bare en årsklasse, basert på et begrenset antall foreldre. De gjenfangede settefiskene representerte til sammen seks årsklasser, som til sammen gav en genetisk variasjon litt mindre enn det som ble funnet for villfisk gruppa som bestod av åtte årsklasser. Beregnet effektiv populasjonsstørrelse var 12,5 til 495 fisk, og den var lavest blant settefisk fra fiskeanlegget. Det er naturlig ettersom fisken det ble tatt prøver av i anlegget var av samme alder/årsklasse, mens de andre gruppene bestod av seks til åtte aldersgrupper/årsklasser. Effektiv populasjonsstørrelse var størst i gruppen gjenfanget settefisk. English: Tissue samples were collected from brown trout in the Hunderfossen hatchery and from stocked fish (finclipped) recaptured in the River Vorma and from wild fish caught in the River Vorma. It was analyzed on eight micro-satellites in samples from a total of 93 trout. All hatchery/stocked fish were from Hunderfossen, bred by wild parents of the Hunder/Lågen strain. Generally, the genetic variation was high with allele numbers per. the locus (microsatellite) ranging from 5.75 to 9.50, and observed heterozygosity (HO) ranged from 0.772 to 0.825, and observed heterozygosity was higher than the expected heterozygosity (HE= 0.694-0.780) in all groups. The results indicated that there is a separate trout population spawning in the River Vorma, and which probably spawns in the area below the dam of Svanfossen. The age and length of the analyzed fish showed considerable variation in growth, and there may be several subpopulations represented in the material. Some have rapid "lake growth" which is common in the Lake Mjøsa, like the recaptured hatchery fish showed, while others had slower. For example, it was a wild trout of eight years measuring 325 mm, whereas one speciemen was eight years old and 645 mm long. Among five-year-old and older hatchery fish, all were ≥ 400 mm. The genetic analyzes showed that the wild fish differed somewhat from the recaptured hatchery, and had, for example, a total of 15 private alleles. The brown trout that were sampled in the hatchery differed from the other groups, and had the lowest genetic variation, which could be expected as comprised only one year-class, and were bred from a limited number of parents. The recaptured hatchery fish represented a total of six year classes, which together gave a genetic variation slightly less than that found for the wild fish group that consisted of eight year classes. Estimated effective population size was 12.5 to 495 fish, and it was lowest for the sample from the hatchery. This was expected since the fish were of only one year class, while the other groups consisted of six to eight age groups/year classes. Effective population size was highhest in the recaptured hatchery group. Vassdragsforbundet for Mjøsa

Andersen, O., Ørslien, G., Dervo, B. K., Linløkken, A. N. og Grønlien T. 2018. Storskarven i nedre deler av Gudbrandsdalslågen. Bestandsstørrelse, diett og jaktuttak 2017. NINA Rapport 1542. Norsk institutt for naturforskning Vi gjennomførte i 2017 et pilotprosjekt som skulle studere skarven som oppholdt seg i nedre deler av Lågen og nordenden av Mjøsa. Prosjektet hadde 3 mål: (1) Beskrive forekomsten av skarv i nedre deler av Lågen gjennom sommeren (2) Kartlegge skarvens diett gjennom analyse av gulpeboller og ved å studere mageinnhold av skutte individer (3) Informasjon og organisering; (a) organisere grunneiere med tanke på å legge til rette for jakt på skarv. (b) informere om, kurse jegere og organisere jakt på skarv. Forekomst De første observasjonene av skarv i Lågendeltaet ble gjort rundt 17. mai. Ved Hunderfossen ble det registrert 170 skarv i uke 39, mens i Lågendeltaet ble det registrert 80 skarv i uke 42. I uke 41 ble det registrert totalt 209 skarv ved Hunderfossen og i Lågendeltaet. Akkumulert fra uke 23 til uke 46 i 2017 ble det estimert totalt 10969 skarvedøgn i nedre deler av Lågen. Skarven trakk ut av området den 15. november 2017. Det er to sikre observasjoner av ringmerket skarv på Lillehammer i løpet av de siste årene. Det er nr. K6T som er fotografert den 17. september i 2016 og i perioden 23. august – 31. oktober 2017. Denne skarven ble ringmerket i Øra naturreservat 1. juli 2006 og er tidligere observert ved Linnestranda ved Lier (Drammensfjorden) den 29. april 2007. Den 28. oktober ble det fotografert en ny ringmerket skarv ovenfor Brunlaug bru (merke nr. L1V). Denne skarven ble merket den 18. juni 2007 på Øra ved Fredrikstad. Den er siden observert i Kappeln-området i Nord-Tyskland i januar 2012, februar 2016 og 2017, og også observert i Norge ved Øra naturreservat i mai 2015. Diettvalg Vi har analysert 364 gulpeboller, hvorav 247 gulpeboller inneholdt otolitter. Vi identifiserte i alt 471 individer av fisk. Sik var den mest forekommende arten (33,3%) og fordeler seg mer jevnt ut over sesongen, siden den finnes i vassdraget hele året. Lagesild (25,7%) var dominerende i uke 41 og 42 (i forbindelse med gytevandringen). Abbor er den tredje mest spiste arten 22,7%, og forekommer i gulpebollene gjennom hele sesongen. Harr og ørret forekommer i mindre grad i gulpebollene, henholdsvis 6,2 % og 3,8%. Øvrige arter var mort (3,0%), krøkle (1,5%) og lake 0,6%), mens 3,2 % av otolittene ikke var mulig å artsbestemme. Basert på artsfordelinga og antall skarvedøgn, er det mulig å beregne hvor mange kilo fisk av hver art som blir spist av skarv. Vi har estimert at skarv beitet ut om lag 2 454 kg sik og 629 kg lagesild i 2017. Når det gjelder abbor ble det beitet ut 1 115 kg, mens for harr og ørret beites det ut henholdsvis mellom 604 kg og 281 kg. I alt beitet skarven ut 5 485 kg fisk. Organisering og jakt Prosjektet fikk organisert grunneierlagene på strekningen fra øvre grense til naturreservatet og opp til Bårdsengbekken i Øyer på vestsiden av Lågen og fra øvre grense til naturreservatet opp til Hunderfossen på østsiden av Lågen. Grunneierne utarbeidet et gratis jaktkort som kunne hen-tes ut på en sportsbutikk i Lillehammer. I 2018 er denne ordningen videreført og lagt ut på nett-portalen «Inatur.no». Under sju organiserte jakter i september og oktober 2017 ble det kun felt 4 skarv. Basert på erfaringene fra sesongen 2017, er individuell posteringsjakt langs elva den mest effektive måten å jakte skarv på. I alt ble det rapportert inn 80 felte skarv, hvorav 18 ble felt på øya Fluren ved Biri. I selve Lågen-deltaet ble det felt 62 skarv. Disse fordelte seg mest rundt perioden fra uke 34-40. Etter uke 40 (når antall skarv i nedre deler av Lågen var på det høyeste) ble det kun rapportert inn 4 felte skarv. Jaktuttaket tilsvarer 5124 skarvedøgn eller drøyt 2,5 tonn med fisk dersom man legger til grunn at en skarv spiser om lag 0,5 kg fisk per dag. Jaktuttaket utgjør 32 % av det bestanden kunne ha vært uten jakt (målt i antall skarvedøgn), og viser at det har vært mulig å redusere skarvebestanden i nedre deler av Lågen gjennom ordinær jakt. Andersen, O., Ørslien, G., Dervo, B. K., Linløkken, A. N. og Grønlien T. 2018. Storskarven i nedre deler av Gudbrandsdalslågen. Bestandsstørrelse, diett og jaktuttak 2017. NINA Rapport 1542. Norsk institutt for naturforskning We conducted a pilot study of great cormorants in the lower parts of river Gudbrandsdalslågen (hereafter Lågen). The project aims was: 1. Weekly count the number of great cormorants in the lower parts of Lågen during summer and autumn 2017. 2. Map diet by analysing regurgitated pellets and stomach content of great cormorants from June- November. 3. (a) Facilitate for and establish a hunting permit for great cormorants and (b) inform hunters about hunting possibilities in the lower parts of Lågen. This part of the project was carried out by the Norwegian association for hunters and anglers (NJFF) department in Oppland county. Abundance The first cormorants arrived the Lågen estuary at 17th. May. In week 39, 170 cormorants was counted at Hunderfossen and in week 42, 80 cormorants was counted in the estuary. A total of 209 cormorants was registered in week 41. We estimated 10 969 cormorant days from week 23 to 46. All cormorants had left the area at November 15th. Two ring-marked individuals has been observed. K6T was ring-marked in Øra in 2006 and observed in the Lågen estuary in 2016 and 2017. L1V was ring-marked in Øra in 2007 and has been observed in Kappeln, Germany, during winters 2012, 2016 and 2017. Diet We analysed 364 regurgitated pellets, where 247 pellets contained otoliths. In total, we identified 471 fish. Whitefish was the most common specie (33,3%) and occurred in diet all season. Vendace (25,7%) dominated during spawn migration in week 41-42. Perch (22,7%) occurred in diet all times of season. Grayling and brown trout occurred to lesser extent, 6,2% and 3,8 % respectively. Based on the species distribution and the accumulated cormorant days, we estimated the specie-wise predation from great cormorants. We found that cormorants consumed 2 454 kg withefish, 629 kg vendace, 1 115 kg perch, 604 kg grayling and 281 kg brown trout during 2017 season. In total, cormorants in the lower parts of Lågen consumed 5 485 kg fish biomass. Hunting The landowners established a free hunting permit for great cormorants covering parts of Lillehammer and Øyer municipality. The project run 7 organised hunts during September and October, but only 4 cormorants was shot during these organised hunts. In total, 80 cormorants where shot during hunting season. Out of these, 18 cormorants where shot in lake Mjøsa, and 62 in the river. After week 40, only four cormorants where reported shot. Based on these experiences, it seems like individual hunting are more efficient than the organised ones.

The chapter focuses on animal populations of low genetic diversity, among which some have low population size and are, or have been, threatened by extinction. Genetic diversity is regarded as a must for a species to be able to adapt to environmental challenges, but despite this, several species, also among advanced animal groups like birds and mammals, seem to thrive well with low genetic diversity. Some species are assumed to have done so for thousands of years. Other species have low genetic diversity resulting from heavy bottleneck events, in some cases very close to extinction, caused by human activities. Although some species live with surprisingly low genetic diversity, being prone to further loss of genetic variation, this may be retarded due to sexual selection and fitness superiority of heterozygotes. Simulations with population size N = 25 showed that a homozygote fitness of 0.75 compared to fitness = 1.0 of the heterozygote resulted in exclusion of a p = 0.10 frequency allele in

Det ble satt ørekyteruser i 2 dammer i Hamar, i 39 dammer i Stange og i en dam i Løten kommuner i mai-juni i 2015-2017 for å fange salamandere. Det ble registrert småsalamander (Lissotriton vulgaris) i 40 dammer og storsalamander (Triturus cristatus) i 17 av disse dammene. Det ble også registrert storsalamander larver (med håv) i en dam i tillegg til disse. De fleste av de undersøkte dammene er kunstig gravd, og mange av disse ligger vest og sør i Stange kommune, og i de aller fleste (13 av 16) ble det fanga storsalamander. Begge artene synes utbredt i området vest for E 6 og begrenses sannsynligvis av sommervannstanden i dammene. Storsalamander begrenses i større grad enn småsalamander av fisk (dam nr. 26 ved Skava), men den kan leve med karuss (Carassius carassius)(dam nr. 7 ved Rå). Storsalamander ble registrert i dammer med pH ned mot 5,5, som var den laveste pH målt i noen av dammene. pH synes derfor ikke å være begrensende i de undersøkte dammene. I de 13 dammene som ble undersøkt øst for E 6, fra Ådalsbruk til Tangen, ble det bare registrert småsalamander. Dette er i samsvar med tidligere undersøkelser, men det er vanskelig å forklare. English: Minnow traps were set in two ponds in Hamar, in 39 ponds in Stange and in one dam in Løten municipalities in May – June in 2015-2017 to sample newts. The smooth newt (Lissotriton vulgaris) was detected in 40 ponds and crested newt (Triturus cristatus) in 17 of these ponds. There was also registered crested newt larvae (with dip net) in one pond in addition to these. Most of the investigated ponds are artificially excavated, and most of them are in the southwestern part of Stange municipality, and in the vast majority of them (13 out of 16), the crested newt was present. Both species appear widely in the area west of E 6 and are probably limited by water levels in the summer. Crested newt is limited by fish more than smooth newt is (pond 26 at Skava), but can live with crucian carp (Carassius carassius)(pond no 6 at Rå). Crested newt was recorded in ponds with pH down to 5.5, which was the lowest pH measured in any of the ponds. The pH therefore does not appear to be limiting in the examined ponds. In the 13 ponds examined east of E 6, from Ådalsbruk to Tangen, only smooth newt was registered. This is consistent with previous surveys, but it is, nevetheless, difficult to explain. Norsk Ornitologisk Forening, avdeling Hedmark med økonomisk støtte fra Miljødirektoratet

Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. og Dokk, J. G. 2017. Fiskesamfunnet i Storsjøen i 2016. Effekten av reguleringsinngrep, fiske og introdusert krøkle. NINA Rapport 1374. 43 s. Storsjøen (251 m o.h.) ligger i Rendalen og Åmot kommuner og er den tredje største innsjøen i Hedmark. Innsjøen har fra naturens side en livskraftig bestand av sik, og ørreten er klassifisert som storørret. I 2007 ble det gjennomført en omfattende fiskeundersøkelse i innsjøen. Med bakgrunn i resultater og anbefalinger fra denne undersøkelsen ble det startet et kultiveringsfiske på sik i 2013. Støtteutsettingene av ørret har gradvis blitt redusert og har i dag opphørt. Krøkle ble oppdaget i innsjøen i 2007 og etablerte raskt en bestand. Fiskesamfunnet og økosystemet i Storsjøen er i endring, og det ble besluttet å gjennomføre en ny fiskeundersøkelse i 2016. Målsettingen med denne undersøkelsen har vært å oppdatere kunnskapen om fiskesamfunnet i Storsjøen og særlig vurdere effektene av en etablert krøklebe-stand på det øvrige fiskesamfunnet. Fra lokalt hold har det vært et ønske om å få en vurdering av hvordan den ulovlige utsettingen av krøkle vil påvirke mulighetene til å utvikle et framtidig næringsfiske etter sik. Det har også vært ønskelig å oppdatere status til ørretbestanden etter at utsettingene mer eller mindre har opphørt, og ikke minst hvordan krøklebestanden har påvirket ørreten i innsjøen. Det ble gjennomført et prøvefiske med bunngarn (strandsona og > 15 m dyp) og flytegarn (0-6 m og 15-21 m dyp) i juni og i månedsskiftet august/september. For å kunne sammenligne fangstene og vurdere utviklingen over tid, var opplegget for garnfisket nær identisk med det som ble gjennomført i 2007. Det ble totalt fanget 741 fisk under prøvefisket. Et utvalg av disse ble analysert mht. alder, vekst og diett. Et utvalg sik ble undersøkt mht. infeksjon av grovhaket gjeddemark i kjøttet. For å få ytterligere informasjon om tetthet, størrelsesfordeling og romlig fordeling av fisk i de frie vannmassene ble det kjørt med ekkolodd den 16. mai og 1. september. Det ble tatt vevsprøver av et utvalg individer av alle fiskearter fanget under prøvefisket for analyse av stabile isotoper. Forholdet mellom stabile isotoper av karbon (13C/12C; δ13C) og nitrogen (15N/14N; δ15N) i fisk viser fiskens plass i næringsnettet i innsjøen, hvilket innsjøhabitat den har hentet sin næring i og hvor høyt i næringskjeden den lever. Det ble i tillegg analysert vevsprøver av et utvalg ørret fanget under Storsjødreggen i perioden 2008 – 2015. I forbindelse med Storsjødreggen er det samlet inn data på lengde, vekt og kjønn fra ørret i årene 2006-2016. Det ble også samlet inn skjell og otolitter for vekst og aldersanalyser fra disse fiskene. Prøvefisket i 2016 viste at krøkle nå er tallrik i alle habitater i Storsjøen, noe som også understøttes av ekkoloddregistreringene. Sammenlignet med undersøkelsen i 2007 er fangstene av sik og røye betydelig redusert. Det ble ikke registrert store endringer i vekstmønsteret til siken, og bestanden består fortsatt av forholdsvis mange gamle individer. Reduserte fangster av sik og røye i 2016 er i tråd med upubliserte resultater fra prøvefiske gjennomført av studenter ved Høgskolen i Innlandet, Evenstad, i 2012 og 2015. Diett- og isotopanalysene viser at krøkla er en næringskonkurrent til både sik og røye, og det er sannsynlig at reduserte tettheter av sik og røye skyldes økt konkurranse med krøkle. Vi kan ikke utelukke at økt konkurranse kan ha ført til økt dødelighet til sik og røye, bl.a. på grunn av redusert mulighet til å «spise seg» opp etter gyting, men dette er ikke dokumentert. Undersøkelser i regi av Evenstad viste en dramatisk økning i mengden krøkle fra 2012 til 2015, og sammenlignet med våre resultater fra 2016 ser det ut til at krøklebestanden har fortsatt å øke i antall, men at veksten i bestanden er i ferd med å flate ut. Den formidable økningen i krøklebestanden fra 2012 til 2015 stemmer godt overens med utviklingen i individuell årlig tilvekst hos ørret. Det var først i 2014 den individuelle tilveksten til ørreten i innsjøen viste en tydelig økning. Introduksjonen av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje – den blir tidligere fiskespiser og har fått et mer pelagisk levevis. Dette har gitt seg utslag i en markant bedre individuell tilvekst, og årlig lengdetilvekst til ørret i lengdeklasse 40-50 cm er nær tredoblet i 2016 sammenlignet med perioden 2006 – 2013. I tillegg til økt tilvekst viste prøvefisket noe økte fangster av ørret i strandsona sammenlignet med i 2007. Kort oppsummert kan vi derfor si at:  Introduksjon av krøkle har ført til at sik og røye, i tillegg til å konkurrere med hverandre, har fått ytterligere en næringskonkurrent i sjøen. Selv om noen fiskere rapporterer om fangst av røye av god kvalitet konkluderer vi med at begge disse artene er i tilbakegang.  Introduksjon av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje og den er i ferd med å få et vekstmønster som er lik de klassiske storørretbestandene som bl.a. i Mjøsa.  I motsetning til røye, sik og ørret har harren ikke blitt særlig påvirket av introduksjonen av krøkle. Det er mye som tyder på at bestanden av lake har økt noe.  Selv om strandsona i Storsjøen er påvirket av regulering tilskrives de store endringene i fiskesamfunnet siden forrige undersøkelse (2007) introduksjonen av krøkle. Fiskesamfunnet i Storsjøen er i endring, og det er lite som tyder på at dagens situasjon er stabil. Krøklebestanden kommer ikke til å vokse i det uendelige, og sannsynligvis vil bestanden stabilisere seg i løpet av noen år. På hvilket nivå er vanskelig å forutse. Introduksjonen av krøkle har redusert muligheten til å utnytte sik ved næringsfiske. I 2007 ble det påvist gjeddemark i 25 % av siken, mens denne andelen hadde økt til 61 % i 2016. Kultiveringsfisket etter sik i Storsjøen er mer eller mindre avsluttet, bl.a. på grunn av lave fangster, og vi anbefaler å avvente utviklingen i Storsjøen før man satser på et næringsfiske etter sik. Introduksjon av en fremmed art som krøkle er svært uheldig, men samtidig er det en kjensgjerning at etablering av denne arten har ført til en markant bedre gjennomsnittlig tilvekst til ørret i innsjøen. Dette gir noen nye muligheter til å utvikle ørretfisket i Storsjøen og tilløpselvene. En livskraftig ørretbestand vil også kunne opprettholde et høyt predasjonspress på krøkla og muligens redusere skadevirkningen på sik- og røyebestanden. Fiskeforvaltningen i Storsjøen har vært dynamisk de senere årene, med bl.a. flere endringer i minstemål, som tidligere kun var 30 cm. Minstemålet for ørret er i dag 50 cm og interessen for ørretfiske i vassdraget er økende. Ørreten er en vandrende art, og blant annet vandrer ørreten fra Storsjøen til Mistra i forbindelse med gyting. Dette aktualiserer behovet for samordnet forvaltning, og det pågående arbeidet med driftsplan for Storsjøen med tilløpselver er viktig. Det vil bl.a. være en utfordring å sikre at ørretens potensial for gyting og naturlig rekruttering i Mistra og andre tilløpselver utnyttes når ressursen blir mer attraktiv. Vi skal være forsiktige med å definere målsettinger for fiskeforvaltningen i Storsjøen, men ønsker man en livskraftig storørretbestand i vassdraget vil det være behov for å regulere uttaket. Aldersfordelingen til ørreten i innsjøen er fortsatt preget av få eldre fisk, og dette tyder på moderat til høy dødelighet. For å bygge opp en livskraftig ørretbestand kan det være behov for ytterligere regulering av fisket. Ut i fra erfaringer og anbefalinger fra andre steder i verden, vil det mest effektive tiltaket være å innføre maksimalmål i kombinasjon med fangstvindu og kvoter, f.eks. et maksimalmål på 50 cm i en periode, kombinert med en døgnkvote på fisk mellom 40-50 cm. Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. & Dokk, J. G. 2017. The fish community in the lake Storsjøen in 2016. The effects of hydropower development, fishing and introduced smelt. NINA Report 1374. Lake Storsjøen (251 m a.s.l.) is a deep fjord lake in Åmot and Rendalen municipalities, Hedmark county. The lake has a fish community dominated by whitefish (Coregonus lavaretus) and largebodied piscivorous brown trout (Salmo trutta). An extensive fish survey was completed in 2007. Based on this survey, a substantial increase in the exploitation of whitefish was recommended, in order to improve fish growth and quality. The whitefish exploitation project was started in 2016. The survey also revealed that the contribution of stocked brown trout to the catches was negligible, and the stocking programme was gradually reduced, and terminated in 2017. European smelt (Osmerus eperlanus) was first reported from Storsjøen in 2007 (but not recorded in the survey nets), and in the following years this introduced species developed an abundant population. Hence, the fish community is nowadays influenced by various factors, including impacts of hydropower regulation. The aim of the survey in 2016 was to obtain an updated status for the fish stock in Storsjøen, and in particular to assess the impact of the introduced smelt. Local stakeholders also wanted to understand how the illegally introduced smelt may influence the plans to start a commercial whitefish fishery. Moreover, there was a need to assess the status of the brown trout population after the termination of the stocking program and to evaluate whether smelt has had any impact on brown trout. Survey fishing with benthic (littoral zone and deeper than 15 m) and pelagic (0-6 and 15-21 m depth) gillnets was carried out in June and August/September 2016. The locations and setup for gillnet sampling was copied from the survey in 2007 in order to make the results comparable. The total catch in 2016 was 741 fish, representing all species occurring in the lake. All fish were measured (mm) and weighed (g), and age, growth and diet were recorded for a selected number of fish. A subset of whitefish was checked for Triaenophorus crassus cestode parasites in the body muscles. In order to estimate the pelagic fish population abundance, size distribution and spatial distribution, hydro-acoustic surveys were performed on May 16th and September 1th. Samples for stable isotope analyses (SIA) were taken from all fish species, and from invertebrates in the littoral, profundal and pelagic habitat. SIA samples and scales and otoliths for ageing were collected from brown trout caught during an annual trolling competition in 2008-2015. Survey catches in 2016 demonstrated that smelt was abundant in all lake habitats. This was also evident from the hydroacoustic data. Catches of whitefish and Arctic charr (Salvelinus alpinus) were substantially reduced compared to 2007; the number of Arctic charr declined from 119 to three fish. Whitefish growth had not changed from 2007 to 2016, and the population still contained many old individuals. Diet and stable isotope analyses (δ13C, δ15N) indicated that smelt, whitefish and Arctic charr had overlapping trophic niches, indicating strong competition among the three species. Thus, competition from newly established and abundant smelt is likely the main reason for the decline in whitefish and Arctic charr populations. Compared to surveys in 2012 and 2015, our survey indicates that the smelt population is still increasing, but at a reduced rate. The relationship between smelt, whitefish and Arctic charr is likely still in transition. The time series on brown trout shows that individual growth started to increase from 2014. The trophic niche of brown trout has also changed compared to 2007, as the species has become more pelagic and turns to piscivory at an earlier age. This has resulted in a substantially higher growth rate; annual length increment of brown trout in the 40-50 cm length group was nearly three times higher in 2016 than in the period 2006-2013. At the same time, catches of brown trout in the littoral zone were higher in 2016 than in 2007. In summary:  Arctic charr and whitefish used to be strong competitors, but the introduction of smelt has brought in a new and stronger competitor for the same resources, resulting in a decline in population abundances of the two native fish species.  The introduced smelt has led to a change in the trophic niche and increased the growth rate of brown trout.  Grayling (Thymallus thymallus) is a littoral specialist species whose trophic niche is not affected by the introduction of smelt, while the population of burbot (Lota lota) seems to have increased. The status of the fish community in Storsjøen is in change. The smelt population may still increase, but it will probably stabilize within a few years. The impact on whitefish seems to indicate that a commercial fishery for whitefish is no longer a feasible option. In addition to a reduced whitefish population abundance, the prevalence of T. crassus has increased from 25% in 2007 to 61% in 2016, making the fish less marketable. Although the introduction of smelt was an illegal action, it is a fact that it has resulted in better growth of brown trout. This has resulted in a more attractive brown trout fishery, which now should be managed to optimize this new growth potential. Major component of the management regime should be protection and management of spawning areas in rivers, in particular the river Mistra, and fishery regulations allowing fish to reach an optimal size at spawning. The management rules in Storsjøen have changed in recent years; e.g. the minimum allowable landing size has increased from 30 cm to 50 cm. In light of the improved growth of brown trout, it may be important to establish rules including maximum landing size and catch quotas in order to optimize the size and number of spawners and thereby brown trout recruitment. A strong piscivorous brown trout population may also help to stabilize the smelt population and reduce the pressure on whitefish and Arctic charr. The on-going development of a management plan for Storsjøen and inflowing rivers should is a valuable outcome of this work.

Sandlund, O.T. (red.), Brabrand, Å., Gjelland, K.Ø., Høitomt, L.E., Linløkken, A.N., Olstad, K., Pettersen, O. & Rustadbakken, A. 2016. Overvåking av fiskebestander i store innsjøer. Meto-deutprøving og anbefalinger. - NINA Rapport 1274. 64 s. + vedlegg. Fiskebestandene i de åpne vannmassene (pelagialsona) ble undersøkt i seks store innsjøer (Nisser, Norsjø, Eikeren, Tinnsjå, Tyrifjorden, Randsfjorden) i Sør-Norge i august-september 2015. Målsetningen for prosjektet var å gi anbefalinger om hvilke metoder som bør brukes for innsamling av data om fiskebestandene i forbindelse med overvåking av økologisk tilstand under vannforskriften, samt å klassifisere vannforekomstene basert på de pelagiske fiskebestandene etter WS-FBI-indeksen (Weighted Stratified Fish Biomass Index). Denne indeksen relateres til eutrofiering i innsjøen og beregnes ut fra fiskebiomasse over og under sprangsjiktet (i hhv. epi- og hypolimnion). Utprøvingen av metoder viste at ekkolodd egner seg godt til analyse av pelagisk fiskebestand, men bør ledsages av dokumentasjon av hvilke arter og størrelsesgrupper som forekommer i pelagialsona i vannforekomsten. Prøvefisket med partrål og ulike typer flytegarn viste at partrål fanger alle størrelsesgrupper av fisk i de åpne vannmassene i innsjøer med krøkle og sik som dominerende pelagiske fiskearter, dvs. f.o.m. årsyngel av krøkle (30-40 mm) til gytemoden sik (300 mm og mer). I henhold til WS-FBI-indeksen er både Nisser, Norsjø, Tinnsjå, Tyrifjorden og Randsfjorden i svært god tilstand i forhold til påvirkning fra eutrofiering. Eikeren er noe mer påvirket, men er også den i god tilstand. Det ble foretatt hydroakustiske (ekkolodd-) registreringer av pelagiske fiskebestander om natta i alle innsjøene. Fangst av fisk ble utført med pelagisk trål i tre av innsjøene, nordisk oversiktsgarn flytegarn i fire av sjøene og serier av flytegarn i tre av sjøene. I Nisser ble det fisket med nordisk oversikts flytegarn i tre dyp (ned til 24 m). Det var små fangs-ter; åtte sik og tre aure, mellom 180 og 350 mm, alle fanget i 0-6 m dyp. Total biomasse beregnet ut fra ekkolodd-data var 1,03 kg ha-1, som fordelte seg med 0,54 kg ha-1 over sprangsjiktet (i epilimnion) og 0,49 kg ha-1 under sprangsjiktet (i hypolimnion). Små garnfangster gjør det vans-kelig å beregne andel sik og aure i dette. Basert på WS-FBI-indeksen betyr dette at fiskebestan-den i de åpne vannmassene i Nisser er i svært god tilstand i forhold til eutrofiering. I Norsjø ble det fisket med trål i to dyp (ned til 25 m), med nordisk oversikts flytegarn i tre dyp (ned til 24 m) og flytegarn i SNSF-serien i to dyp (ned til 12 m). Fangstene i alle redskaptyper var størst nær overflata (60 mm, samt et stort antall årsyngel. Krøklefangstene omfattet alle lengdegrupper fra årsyngel på 30-40 mm til gytemoden fisk på 90-120 mm. Sikfangsten var totalt 35 fisk, og var dominert av gytemoden fisk på 240-280 mm, samt en og annen ungfisk ned til 160 mm. Biomasse av pelagisk fisk i Tyrifjorden beregnet ut fra ekkolodd-data var 1,44 kg ha-1 krøkle og 4,06 kg ha-1 sik. Basert på WS-FBI-indeksen indikerer fiskebestanden i de åpne vann-massene at Tyrifjorden er i svært god tilstand i forhold til eutrofiering. I Randsfjorden ble det fisket med flytegarn i SNSF-serien i tre dyp (ned til 26 m). Det ble fanget fire krøkle (90-129 mm) i 1-16 m dyp, mens sik ble fanget i alle avfiskete dyp, men mest i 10-16 m. Siken var mellom 130 og 330 mm, med topper i fordelingen på ca. 180 og 300 mm. Ekkolodd-data viste at den pelagiske fiskebestanden i Randsfjorden er dominert av årsyngel, eldre ungfisk og gytemoden fisk av krøkle, med en vesentlig mindre tetthet av ung og gytemoden sik. Bio-masse av pelagisk fisk i Randsfjorden beregnet ut fra ekkolodd-data var 5,05 kg ha-1 krøkle og 4,21 kg ha-1 sik. Basert på WS-FBI-indeksen indikerer fiskebestanden i de åpne vannmassene at Randsfjorden er i svært god tilstand i forhold til eutrofiering. Prøvefisket viste at partrål fanger alle størrelsesgrupper av fisk i de åpne vannmassene i innsjøer med krøkle og sik som dominerende pelagiske fiskearter, dvs. f.o.m. årsyngel av krøkle (30-40 mm) til gytemoden sik (300 mm og mer). Nordisk oversikts flytegarn fanger fiskestørrelser fra 8-10 cm, dvs. fra gytemoden krøkle til og med gytemoden sik. SNSF og lignende garnserier med minste maskevidde 10 mm fanger i liten grad gytemoden krøkle. Ekkolodd egner seg godt til analyse av pelagisk fiskebestand, men tolkningen av data avhenger i stor grad av at man har dokumentert hvilke arter og størrelsesgrupper som forekommer i pela-gialsona i vannforekomsten ved hjelp av minst mulig selektive fangstmetoder. Det er særlig viktig å være oppmerksom på at bruk av artsfordeling fra garnfangster ved fordeling av akustisk esti-merte fisketettheter, kan resultere i kraftig overestimering av biomasse dersom de relevante ar-tene har forskjellig fangbarhet. Større fisk er som oftest overrepresentert i garnfangster, selv om man bruker oversiktsgarn. Et eksempel på dette er innsjøer med sik og krøkle. Bruk av gjennom-snittsvekter basert på garnfangster ved beregning av biomasse vil derfor bidra til at biomassen blir overestimert. Dersom fiskesamfunnet blir undersøkt med garn og ekkolodd, er det altså eks-tra viktig å bruke ekkostyrkefordelingen som støtte ved beregning av biomasse. Forholdet mellom ekkostyrke («target strength», TS) og fiskelengde er imidlertid mangelfullt un-dersøkt for fiskearter i norske innsjøer, og det hersker usikkerhet om hvorvidt tidligere brukte regresjoner er gyldige for de relevante arter. Vi analyserte forholdet mellom ekkostyrke og fiske-lengde for sik og krøkle i Norsjø, Tyrifjorden og Randsfjorden, og fant modeller for sammen-hengen som skiller seg noe fra tidligere publiserte modeller. Den mest brukte regresjonen for norske fiskesamfunn har vært TS = 19,7log10(L) – 68 (Lindem & Sandlund 1984), der L er fiskens lengde (totallengde) målt i cm. Vi fant at denne funksjonen ser ut til å overestimere TS for krøkle, mens den underestimerer TS for sik, og da særlig stor sik. Dette har forårsaket at biomasse er overestimert for underøkelser der biomasseestimatene er basert på TS og Lindem-Sandlund regresjonen. Det er nødvendig med oppfølgende studier av forholdet mellom TS og fiskelengde, fortrinnsvis med data fra innsjøer med både liten og stor pelagisk sik, og eksperimentelle og teoretiske vurderinger. Sandlund, O.T. (Ed.), Brabrand, Å., Gjelland, K.Ø., Høitomt, L.E., Linløkken, A.N., Olstad, K., Pettersen, O. & Rustadbakken, A. 2016. Monitoring of pelagic fish in large lakes – exploring methods. - NINA Rapport 1274. 64 pp. + annexes. The pelagic fish stocks were investigated in six large lakes (Nisser, Norsjø, Eikeren, Tinnsjå, Tyrifjorden, Randsfjorden) in south-eastern Norway in 2015. The aims of the project were: 1) To recommend cost-effective methods for monitoring fish stocks in large lakes under the EU Water Framework Directive (in Norway: «vannforskriften»). 2) To classify the ecologcal status of the water bodies according to the Weighted Stratified Fish Biomass Index (WS-FBI), which is related to eutrophication of lakes, and is estimated based on fish biomass in epi- and hypolimnion, re-spectively. The trials with different methods demonstrated that the splitbeam echosounder is well suited to analyse the pelagic fish stock. The analyses should be based on water body specific documen-tation of which species and size groups of fish that are present. This documentation must, to the extent possible, be based on catches with non-selective fishing gear. The fishing gear trials demonstrated that the pair trawl caught all size groups of fish in the pelagic zone in lakes with smelt and whitefish as major fish species, i.e. from YOY smelt (30-40 mm) to adult whitefish (>300 mm). According to the WS-FBI-index, five of the six investigated lakes were in very good condition in relation to eutrophication. These are Nisser, Norsjø, Tinnsjå, Tyrifjorden, and Randsfjorden. The only exception was Lake Eikeren, in good condition, i.e. a little more influenced by eu-trophication. Hydroacoustic recordings of pelagic fish were performed during night in August – September 2015 with a SIMRAD EY60 splitbeam echosounder in all six lakes. Fish was sampled with a pelagic pair trawl in three lakes, with pelagic Nordic survey nets in four lakes, and pelagic net series in three lakes. In Lake Nisser, Nordic survey nets were fished in three depths 0-24 m. Catches were eight whitefish (Coregonus lavaretus) and three brown trout (Salmo trutta), all in the 0-6 m depth zone. Total pelagic fish biomass estimated from hydroacoustic data was 1.03 kg ha-1 (0.54 kg ha-1 in epilimnion and 0.49 kg ha-1 in hypolimnion). The restricted gillnet catches renders estimation of species specific biomass difficult. According to the WS-FBI index, the ecological status of the pelagic fish stock in relation to eutrophication in Nisser is very good. In Lake Norsjø, the pelagic pair trawl was fished in two depths between 0 and 25 m, the pelagic Nordic survey nets in three depths 0-24 m and the pelagic single net series (SNSF-series) in two depths 0 - 12 m. All gear types caught most fish close to the surface (300 mm). The SNSF-series and similar series of single pelagic nets with minimum mesh sizes at approx. 10 mm caught none, or only a few, adult smelt. The splitbeam echosounder is well suited to record and analyze pelagic fish stocks in large lakes, but the interpretation of data depends to a large extent on a documentation of the species and size groups present with unselective fishing gears. In particular, applying the species distribution in gillnet catches to assign fish densities in the hydroacoustic data may result in major overesti-mation of biomass if the catchability varies among species. Large fish is normally overrepre-sented in gillnet catches, even in Nordic survey nets. One example is lakes with smelt and white-fish. Applying mean weights from gillnet catches will therefore result in overestimated biomass values. In such cases, it is important to use the target strength distribution from the echosounder data as the basis for biomass estimates. However, the relationship between target strength and fish length is poorly investigated for the fish species present in Norwegian lakes, and the reliability of previously published regression models is uncertain. We analyzed the relationship between target strength and fish length for whitefish and smelt in Norsjø, Tyrifjorden og Randsfjorden, and found regression models which differ from earlier models. The most used earlier model appears to overestimate target strength for smelt and underestimate target strength for whitefish, in particular for large whitefish. This has resulted in overestimated biomass values in investigations based on this model. Further investigations of the relationship between target strength and fish length are required, in partic-ular from lakes with both small and large pelagic whitefish, accompanied by experiments and theoretical considerations. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målsetningen for undersøkelsene i Osensjøen i 2013 var å fastslå status for fiskebestandene mer enn 30 år etter åpningen av Osa kraftverk i 1981. Mer spesifikt skulle vi også vurdere mulige effekter av planlagte endringer i reguleringen, dvs. overføring av vann fra de øvre delene av Flisas nedbørfelt til sørenden av Osensjøen, og en ytterligere senking av LRV med enten 30, 60 eller 90 cm. I denne undersøkelsen ble fiskesamfunnet i Osensjøen undersøkt med garnfiske, ekkolodd og elfiskebåt, samt bærbart elfiske-apparat i noen av tilløpselvene. Lagesild og sik var de domine-rende fiskeartene, slik de har vært siden de første undersøkelsene i 1976. Begge artene ble introdusert til Osensjøen på 1890-tallet. De øvrige fiskeartene forekommer i relativt tynne be-stander, og fanges hovedsakelig i strandsona. Bruk av el-fiskebåt i grunne områder langs land viste at ørekyt, abbor, lake, aure, mort og harr er vanligere i dette habitatet enn garnfisket kan indikere. Forholdet mellom sik og lagesild i flytegarnfangstene har endret seg siden slutten 1990-tallet. Fram til da utgjorde de to artene ca. 50 % hver i garnserien med maskevidder 18-45 mm. I de senere år har andelen lagesild i fangstene økt jevnt, mens andelen sik i fangstene var redusert til ca. 10-30 % i 2013. Registreringene med ekkolodd tyder på at denne endringen skyldes at lagesildbestanden har blitt vesentlig mer tallrik, mens sikbestanden har holdt seg omtrent kon-stant. Sikbestanden synes likevel å ha vært preget av flere år med svak rekruttering både på 1980-, 90- og 2000-tallet. Endringen i mengden lagesild henger sammen med at gytemoden størrelse hos denne arten har sunket fra ca. 28,5 cm i 1998 til ca. 21 cm i 2013. Dette tilsvarer at gjennomsnittsvekta hos gytefisk har gått ned fra ca. 190 til ca. 70 g. Den umiddelbare årsaken til dette er at alder ved kjønnsmodning har gått ned fra 3-4 år på 1970- og 80-tallet til 2 år etter 2010. Lagesilda har også litt dårligere vekst i andre vekstsesong enn tidligere. I sikbestanden ser vi ingen slike tendenser i gytefiskens størrelse eller alder, den var omtrent like stor i 2013 som på 1970-tallet. Nedgangen i lagesildas størrelse har stor innvirkning på fisket etter denne arten. Mens 26 og 29 mm garn fanget lagesild mest effektivt på 1980-tallet, var det i 2013 16 og 19 mm garn som var mest effektive. Sik fanges fremdeles mest effektivt i 29-39 mm garn, men det ser ut til at flytegarn har blitt mindre effektive, trolig fordi lagesilda i noen grad fortrenger siken fra de fri vannmassene. Infeksjonsgraden med gjeddemark i siken er relativt beskjeden. Ca. 47 % av fisken hadde ikke gjeddemark, mens 33 % hadde kun én cyste i muskulaturen. Analyser av stabile karbon- og nitrogen-isotoper hos fiskeartene bekrefter at sik og lagesild til dels lever av de samme byttedyrene, men mens lagesilda er spesialisert på krepsdyrplankton tar siken i tillegg også bunndyr, både nær land og på dypere vann. Analyse av stabile nitrogen-isotoper hos aure tyder ikke på at innslaget av fisk i ernæringen har økt selv om lagesilda er blitt mindre, og dermed skulle være noe lettere tilgjengelig som bytte. Slike endringer som vi har påvist i lagesildas livshistorie i Osensjøen henger vanligvis sammen med at større rekruttering og mer tallrik bestand fører til tidligere kjønnsmodning. En mer tallrik, men småvokst, lagesild fører til en tallmessig dominans over sik, uten at sikbestanden har endret seg så mye. Det er vanskelig å fastslå hvilke faktorer som kan være årsakene til endringen i rekrutteringen til lagesildbestanden. En tidlig kjønnsmodning forbindes gjerne med en opportu-nistisk livshistorietype, dvs. bestanden kan reagere raskere på endringer i miljøet. Hedmark fylke, Åmot og Trysil kommuner, fiskesamfunn, sik, lagesild, zooplankton, etterundersøkelse, statusbeskrivelse, Hedmark County, Åmot & Trysil municipalities, fish community, whitefish, vendace © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Norsk: Elleve bekker i Ringsaker kommune nevnt nordfra; Dehlibekken, Smestadbekken, Steinsbekken, Lille Ringsakerbekken, Gaupa, Stavsjøbekken, Stensengbekken, Bruvollbekken, Skansenbekken, Båhusbekken og Tjernlibekken ble undersøkt i 2012 med hensyn på ørretens (Salmo trutta) og harrens (Thymallu thymallus) muligheter for å vandre opp i bekkene for å gyte. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat i august til oktober for å vurdere rekrutteringen til fiskebestandene. Resultatene er sammenliknet med resultater fra tidligere undersøkelser, og det er tydelig at gjennomførte tiltak har lettet fiskens oppvandring i flere av bekkene, mens det i enkelte bekker fortsatt er menneskeskapte vandringshindre. Mye nedbør sommeren og høsten 2012 forårsaket større tilførsel av finpartikkulært materiale som sedimenterer mellom stein og grus på bunnen og forringer habitatet for ørret og harryngel så vel som for fiskens næringsdyr. Dette var tydelig i enkelte bekker, mens noe slikt ikke ble påpekt i en undersøkelse fra 1997, en sommer med lite nedbør. Mye nedbør gjorde det også vanskelig å gjennomføre elfiske på en tilfredsstillende måte, og spesielt tidspunktet for fisket kunne vært tidligere på sesongen, helst i juli–august, ved liten vassføring. Fisketetthet er derfor vanskelig å vurdere, men lengdefordelingen i ørretbestanden var tydelig dominert av fisk mindre enn 10 cm, det vil si hovedsakelig yngel. Dette skiller seg noe fra resultatene fra 1997 da det ble fanget relativt mye ørret i lengdegruppene 15–25 cm. Det ble ikke fanget noen harryngel i 2012, også til forskjell fra 1997, da det ble fanget harryngel i flere bekker så seint som i september–oktober. Disse forskjellene mellom fiskefangstene fra 1997 og 2012 kan skyldes ulike vassføringsregimer i de to årene. Det ble observert gyteharr i flere av bekkene i mai 2012, og det er grunn til å tro at yngel ble klekket og vandret ut i Mjøsa før elfisket som startet i midten av august, også som en følge av stor vassføring. English: Eleven streams in Ringsaker municipality mentioned from the north; Dehlibekken, Smestadbekken, Lille Ringsakerbekken, Gaupa, Stavsjøbekken, Stensengbekken, Bruvoldbekken, Skansenbekken, Båhusbekken and Tjernlibekken were investigated in 2012 with respect to trout (Salmo trutta) and grayling (Thymallus thymallus) opportunities to migrate up the streams to spawn. Sampling was performed with a portable electric fishing apparatus in August to October to assess recruitment to fish stocks. The results are compared with results from previous studies, and it is clear that the implemented measures have eased the fish oppvandring in several of the streams, while in some streams still are man-made migration barriers. Heavy rainfall in the summer and autumn of 2012 caused major supply of fine grained material (silt/clay) that sedimented between stones and gravel on the bottom and degraded habitat for trout and grayling fry as well as for fish food animals. This was evident in some streams, whereas no such thing is pointed out in a study from 1997, a summer with little rain. Heavy rainfall made it difficult to implement electro fishing in a satisfactory manner, and especially the timing of the fishing could have been earlier in the season, preferably in July–August, but high flow made this difficult. Fish density was difficult to assess due to the high flow, but the length distribution of the trout population was clearly dominated by fish less than 10 cm, i.e. mainly young of the year. This differs somewhat from the results of 1997 when a relatively high proportion of the brown trout catches was 15–25 cm. It was not caught any grayling fry in 2012, also in contrast to 1997, when it was caught grayling fry in several streams, as late as September–October. These differences in fish catches between 1997 and 2012 may be due to different flow regimes in the two years. It was observed spawning grayling in many of the streams in May 2012, and there is reason to believe that the fry were hatched and migrated out in the lake before the electro fishing took place in mid-August, also as a result of high water flow. Ringsaker kommune

Johnsen, S.I., Kraabøl, M., Sandlund, O.T., Rognerud, S., Linløkken, A., Wærvågen, S.B. & Dokk, J.G. 2011. Fiskesamfunnet i Savalen, Alvdal og Tynset kommuner - Betydningen av reguleringsinngrep, beskatning og avbøtende tiltak - NINA Rapport 720. 47 s. + vedlegg. Savalen er en av de første innsjøene i Glommas nedbørfelt som er regulert. Allerede i 1924 ble den første reguleringen gjennomført med bygging av Sivilla kraftverk. I 1966 ble det gitt konsesjon for en ny regulering på 4,7 m. Denne reguleringen ble delvis gjennomført i 1971, da Savalen ble regulert med tre meter, mens den fulle reguleringshøyden på 4,7 meter ble utnyttet fullt ut fra og med 1976. Som avbøtende tiltak etter reguleringen er regulant pålagt å sette ut 6000 tosomrig ørret årlig. Undersøkelse av fiskesamfunnet både før og etter de ulike reguleringene har avdekket store svingninger i bestandsstørrelse og vekstmønster for både røye og ørret, samt store endringer i innslaget av viktige næringsdyr som marflo og skjoldkreps. Undersøkelser gjennomført etter siste regulering i 1976, viser imidlertid et relativt likt bilde av fiskesamfunnet. Siste større undersøkelse i Savalen ble gjennomført i 2000/2001, og det var derfor ønskelig at det ble gjennomført en ny undersøkelse i 2010. Hensikten med denne undersøkelsen har vært å: • gi en generell beskrivelse av fiskesamfunnet i Savalen • skaffe grunnlag for en evaluering av dagens utsettingspålegg • beskrive og vurdere naturlig rekruttering av ørret i tilløpsbekkene • gi en oversikt over mulige tiltak for en bedre forvaltning av fiskebestandene i Savalen Sammenlignet med de andre undersøkelsene som er gjennomført etter siste regulering i 1976, synes det som fiskesamfunnet i Savalen i relativt liten grad har endret seg. Både ørret- og røyebestanden synes å være tynne, og individer av begge arter har god årlig tilvekst og er av god kvalitet. Det var betydelige forskjeller i habitatbruken til ørret og røye. I bunnære grunne områder dominerte ørret og ørekyt, mens røye dominerte langs bunnen i dypere områder og i de frie vannmasser.

Linløkken, A. N., Rognerud, S. & Sandlund, O. T. 2011. Fiskeundersøkelser i Osensjøen 2010 – 2011. Med tidstrender for sik og lagesild. – NINA Rapport 737. 26 s. Det ble gjennomført ekkoloddregistreringer av fisk og prøvefiske med flytegarn og bunngarn i Osensjøen i 2010 og 2011 for å beregne tetthet, vekst og rekruttering av sik og lagesild. Dette var en oppfølging av en undersøkelse gjort i 2009. Det blir også trukket sammenlikninger til tidligere fiskeundersøkelser i sjøen. Stabile isotoper av karbon og nitrogen hos fisk og næringsdyr ble analysert som grunnlag for en nærmere vurdering av siken og lagesildas habitatbruk og fødeinntak gjennom vekstsesongen. Det ble også merket (Floy-merking) garnfanget gjedde for å vurdere bestandsstørrelse og beskatning av denne arten. Tettheten av stor fisk i de frie vannmasser (59 -146 pr. ha) har økt sammenliknet med beregninger fra 1980- og 1990-tallet (10 - 58 pr. ha), og det skyldes mest sannsynlig en økning i lagesildbestanden. Bestanden av sik synes å ha gått tilbake. Samtidig har veksten avtatt hos sik og spesielt hos lagesild. Lagesilda som tidligere viste vekststagnasjon i underkant av 30 cm stagnerer nå omkring 25 cm. Aldersfordelingen i sikmaterialet tyder på at det har vært svak rekruttering siden 1980, men med enkelte sterke årsklasser (1989, 1991 og 2002). Lagesilda hadde sterke årklasser 1991, 2002, 2003 og 2006. Mens sik har færre sterke årsklasser sammenliknet med det som ble funnet på 1970-tallet, er det motsatte tilfelle for lagesild. For lagesild er det også færre årsklasser til stede enn tidligere, noe som tyder på at dødeligheten hos voksen fisk er høyere. Dette til tross for at dødelighet på grunn av fiske har avtatt snarere enn økt siden 1970-tallet. De sterke årsklassene av begge arter oppstod i relativt varme somre, og for sik falt det også sammen med relativt høy vannstand og lite tapping fra sjøen til Osa kraftverk i april og mai, dvs. omkring klekking av sik- og lagesildrogn som er gytt på bunnen. Sjøen har en reguleringshøgde på 6,6 m, og gytingen skjer til dels dypere enn dette for begge arter, for lagesild dypere enn 10 m. For sik er det ikke så godt kjent, men det antas å variere fra gyteplass til gyteplass. Det er påvist at sik beiter på lagesildrogn, men det er ikke påvist at lagesild beiter på sikrogn. Hvis sikens beiting på lagesildrogn er av et slikt omfang at det reduserer rekrutteringen av lagesild, vil en reduksjon i sikbestanden kunne gi økt rekruttering av lagesild, slik vi ser i Osensjøen nå. Samtidig har sommertemperaturen økt siden 1960-tallet, men dette vil trolig gagne begge arter. Infeksjonen av grovhaket gjeddemark er nær 93,5 % i sikbestanden, mens parasitten ikke ble påvist hos sik på 1970-tallet. Infeksjonsgraden var høyere hos sik fanget i flytegarn enn hos sik fanget i bunngarn. En mulig metode for å redusere infeksjonsgraden er å fiske hardt på gjedda. Merkeforsøket med gjedde ga en bestandsstørrelse på ca. 900 individer i nedre del av Nordre Osa, og beskatningsgraden ble funnet å være over 20 %, som ikke er ubetydelig. Det bør være fullt mulig å øke denne i et forsøk på å redusere infeksjonsgraden av gjeddemark i siken. Samtidig kan en redusert gjeddebestand gi bedre overlevelse for ørret som slipper seg ned fra tilløpsvassdragene og ut i Osensjøen. Sik, lagesild, gjedde, tetthet, vekst, ernæring, gjeddemark, whitefish, vendace, pike, density, growth, nutrition, Triaenophorus robustus

Norsk: Genetisk variasjon ble undersøkt på 8 loci med bruk av mikrosatellitter på 29–42 individer fra 8 grupper av ørret. Tre grupper var settefisk, hvorav to var settefisk avlet av stamfisk fra Rena i Åmot. En av disse var 1. generasjons settefisk avlet av et lite antall (5 hunner + 3 hanner) ville foreldre. En gruppe var 2. generasjons settefisk, avlet av 30–40 stk. 1. generasjons settefisk av en tidligere årsklasse enn den 1. generasjons settefisk som ble analysert. Foreldre generasjonen til disse var ikke lenger i anlegget, men de var avlet av et større antall ville foreldre (18 hunner + 21 hanner) enn den 1. generasjon som ble analysert. Tredje gruppen settefisk var 1. generasjons settefisk avlet fra et lite antall (6 hunner + 7 hanner) stamfisk fra to gytebekker til Savalen i Alvdal/Tynset; Mogardsbekken og Sagvangbekken. Det ble funnet 3–16 ulike alleler for hvert locus i hver ørretgruppe, og villfiskgruppene det var naturlig å sammenlikne settefisken med, hadde 1–6 alleler pr. locus som ikke ble funnet blant settefisken. Genetisk variasjon framstilt som forventet heterozygositet (Hexp) var lavere i settefisk gruppene enn blant villfisk, og beregnet genetisk distanse (FST) mellom settefisk- og villfiskgrupper fra samme område var minst for 2. generasjons Rena settefisk og størst for settefisk av Saval stamme. Innavlskoeffisienten (FIS) tydet på at settefisken av Rena stamme var avlet av villfisk med relativt stor genetisk variasjon, ettersom innavlskoeffisienten i Rena settefisk gruppene var negativ, mens den for Saval settefisk var positiv og relativet høy (0,100), og antyder en mer innavlet bestand. English: Genetic structure was explored by examining 8 microsatellite loci on 29–42 specimens from 8 groups of brown trout. Three of the groups were hatchery fish, and two of them were bred from wild trout from Rena river in the Municipality of Åmot. Of these two, one group consisted of 1st generation hatchery fish bred from a low number (5 females + 3 males) of wild fish. The other group consisted of 2nd generation hatchery fish, bred from 30–40 specimens of 1st generation hatchery fish of an earlier cohort than the first group analysed. Individuals of the parent generation of these were no longer in the hatchery, but they were bred from a higher number of wild fish (18 females + 21 males) than the 1st generation that was analysed. These two groups of hatchery fish were compared with two groups of wild brown trout from Rena river. The third group of hatchery fish was comprised of 1st generation hatchery fish bred from a low number (6 females + 7 males) of wild fish from two spawning creeks; Mogardsbekken and Sagvangbekken) that empty into lake Savalen, and they were compared with wild fish from each of the creeks and one group from the lake. Three to sixteen different alleles were found at each locus in each group of brown trout, and the wild fish groups had 1–6 alleles per locus that was not found in the hatchery groups. Expected heterozygosity (Hexp) was lower in the groups of hatchery fish than in the wild fish groups. The genetic distance (FST) between hatchery and wild fish groups from the same area was lowest for the 2nd generation of Rena hatchery fish and highest for the Savalen hatchery fish. Coefficient of inbreeding (FIS) suggested that the Rena hatchery fish were bred from wild fish with relatively high genetic variation, as FIS was negative, whereas FIS for the Savalen hatchery fish was positive and relatively high (0,100), suggesting a more inbred population. Glommen og Laagens Brukseierforening

Norsk: Det ble foretatt prøvefiske med 6 m dype oversikts flytegarn (7 maskevidder 18.5–46 mm) og med 2 m dype bunngarn med samme maskevidder i perioden 18–20. mai 2009. I tillegg ble det fisket med 5 enkeltgarn av bunngarn (5 maskevidder 29–60 mm). Flytegarna ble satt på 3 ulike dyp i de frie vannmasser (2–8, 12–18 og 22–28 m). Fangstene var størst på 12–18 m dyp, og lagesild dominerte i antall (88 %). Innslaget av sik var mindre enn i tidligere undersøkelser. Ekkoloddregistreringer parallelt med flytegarnfisket viste større tetthet av fisk i 2009 enn i perioden 1986 til 1998, og bestanden av stor fisk (større enn ca. 25 cm) i de frie vannmasser ble beregnet til ca. 500 000. Dette er mer enn det dobbelte av tidligere beregninger. Gjennomsnittsvekten i de totale flytegarnfangstene (sik og lagesild) var lavere i 2009 enn tidligere; 112 gram i 2009 mot 206–258 gram i 1996–1998. Det gjorde at beregnet biomasse av fisk i de frie vannmasser var den samme i 2009 som i 1998; henholdsvis 12,3 og 12,9 kg/ha, til tross for økt tetthet. Det har oppstått sterke årsklasser av både sik og lagesild i 2002, som var en varm sommer, og lagesilda hadde langsommere vekst enn tidligere. Lagesildas vekst stagnerte omkring 25 cm, mens den tidligere stagnerte ved 28– 29 cm. Gjennomsnittsvekten av lagesild (67 stk.) i flytegarn-fangstene var 88 gram i 2009, mot 150–180 gram i perioden 1996–1998. Gjennomsnittsvekten i de lokale fiskernes fangster var tidligere over 160 gram. Det fiskes for tiden lite lagesild i Osensjøen, og den fanges ikke lenger i 29 mm garn, som har vært vanlig til lagesildfiske tidligere. På grunn av at lagesilda er mindre, må det nå brukes garn av maskevidder 24–26 mm. All sik (bare 8 stk.) som ble fanget hadde cyster av grovhaket gjeddemark i kjøttet, og de 4 gjeddene som ble fanget hadde bendelorm i tarmen. Det ble tatt pen abbor i grovmaskede (29–35 mm) garn i Valmen. English: Test fishing was conducted in Lake Osensjøen with 6 m deep multimesh floating nets (7 mesh sizes 18.5–46 mm) and with 2 m deep bottom nets with the same mesh sizes in the period 18–20 May 2009. In addition, 5 single bottom nets (5 mesh sizes 29–60 mm) were used. The floating nets were set at 3 different depths in the pelagic zone (2–8, 12–18 and 22–28 m). Catches were greatest at 12–18 m, where vendace (Coregonus albula) dominated in number (88 %). The proportion of whitefish (Coregonus lavaretus) was less than in previous surveys. Hydroacoustic assessment performed parallel to the net fishing showed higher fish density in 2009 than in the period 1986 to 1998, and the number of large fish (> than ca. 25 cm) in the pelagic zone was estimated to be ca. 500 000. This is more than twice as high as in previous estimates. Average weight in the total floating net catches (whitefish and vendace) was lower in 2009 (112 grams) compared to 206 and 258 grams, respectively as measured in 1996 and 1998. The estimated biomass of fish in the pelagic zone in 2009 was similar to that in 1998, 12.3 and 12.9 kg/ha, respectively. Strong year classes of both whitefish and vendace were born in 2002, a summer with high temperature. Vendace showed slower growth than found previously, and growth stagnated at around 25 cm, while in 1998 growth stagnated at 28–29 cm. Average weight of the vendace (N=67) in floating net-catches was 88 grams in 2009, compared to 150–180 grams for the period 1996–1998. Average weight in the local fishermen’s catches was >160 grams in previous years. The vendace of Lake Osensjøen is no longer caught in 29 mm nets, as has been customary for vendace fishing in the past. Because the vendace is smaller at size, fishermen now must use nets of mesh size 24–26 mm. All captured whitefish (only 8) had cysts of the tape worm Triaenophorus robustus in the flesh, and the 4 pike that were caught had tapeworms in the intestine. Relatively large perch was taken in nets of large mesh size (29–35 mm) in Valmen.

I studied the effects of temperature, pH, competition and predation on Eurasian perch (Perca fluviatilis) in 30 lakes in Norway during 1981-2001. The study lakes were situated in two different areas in southern Norway; four lakes in Aust-Agder county in southernmost Norway were explored during 1981-1984 and 26 lakes in Hedmark county in south-eastern Norway were investigated during 1992-2001. The study lakes varied considerably in pH, temperature, fish species composition, and perch abundance and size composition. In addition to field surveys, behavioural studies of perch were conducted at Karlstad University in 2006-2007. The field studies revealed that temperature affected recruitment of perch as strong year-classes of perch generally occurred in summers with high temperatures. Temperature also affected perch behaviour as indicated by the low gillnet catches (CPUE) of perch atlow temperature. This effect on CPUE was also supported by results from the aquaria experiments, where swimming and feeding activity of perch was low at low temperature. In a study of four lakes, growth was positively related to temperature in the lake with an allopatric perch population, but not in three lakes where perch occurred sympatrically with roach. pH also affected recruitment. In the four lakes in Aust-Agder, one strong year-class of perch occurred in all lakes in a year with especially high pH in spring and early summer. Adult mortality was also affected by pH, as old perch were less abundant in lakes with late spring pH=5.5-5.8 than in lakes with pH5.8. The size and growth of adult perch were negatively affected by low pH, whereas abundance of large, potentially predatory perch was positively related to pH. The field studies indicated that roach influence perch populations. When coexisting with roach, perch were mainly littoral. In lakes where roach dominated (by number), there was no growth – temperature correlation, but there was such a correlation in lakes without roach. In lakes with sympatric roach, age-specific weight of perch and the growth of 2+ perch were negatively related to the proportion of roach in the gillnet catches. In the aquaria experiments, swimming and feeding activity of perch were lower than that of roach at all temperatures tested, and the difference was most pronounced at 4 and 8 °C. The aquaria experiments indicated that perch had a lower feeding efficiency and that they generally occupied positions closer to the bottom than roach.

Norsk: Romedal og Vallset Jeger og Fiskerforening forvalter fisket i Romedal Almenning etter avtale med Romedal Almenning. Området omfatter små og store vatn med tildels sammensatte fiskebestander av ørret og abbor. I Geitholmsjøen og Harasjøen finnes også gjedde og mort, og i Harasjøen er det dertil vederbuk og ferskvannskreps. Ørret finnes i bekkene og i noen vatn, delvis som følge av utsetting. Forsuring er et problem i øvre deler av vassdragene, og kalking har vært nødvendig for å bevare ørreten enkelte steder. Det kalkes i vatn og det legges ut kalkgrus i gytebekker, og det er gode bestander av ung ørret i de fleste bekkene. Ørreten har problemer med å bygge opp bestander i sjøer nedstrøms der abbor og mort dominerer og gjedde er en viktig predator. I flere vatn er det drevet hardt fiske med garn for å redusere bestanden av abbor, mort og gjedde. Det er også gjort biotopforbedringer i rennende vatn for å øke ørrettettheten. Kalking og utfisking bør fortsette, og det anbefales å gjøre forsøk med å sette ut stor ørret (3 år og eldre ) i noen lokaliteter da dette kan få opp sportsfiskeaktiviteten og fiskekortsalget. Dette vil gi økt inntekt, og noe av dette bør brukes til oppsyn og fangstregistreringer for bedre å kunne evaluere effekten av tiltak som er gjennomført. English: Romedal & Vallset Fisher and Hunter’s committee administrates the angling fishery in the Romedal Common Land. The area contains tarns and lakes of different sizes, and most of them have fish stocks consisting of perch and brown trout. In Geitholmsjøen and Harasjøen also pike and roach are present, and in Harasjøen, even ide and crayfish exist. Brown trout lives in creeks and in some small lakes in the uppermost parts of the river systems, in part as results of artificially stocking. Acidification is a problem in upper parts of the river systems, and liming has been necessary to preserve the brown trout. Adding of lime stone powder to acid lakes and lime stone gravel to acid creeks has restored brown trout spawning. It is difficult to establish brown trout populations in lakes with pike, roach and perch, and some lakes have been object of heavy biomass removal to reduce competitors and predators for the brown trout. Biotope enhancements are also conducted in some creeks to increase brown trout density. The committee is advised to continue liming and biomass removal, and also to do experiment with stocking big brown trout, 3 year of age and older. This can make the area more attractive to anglers and increase the income from sale of fishing licences for the committee. Money should be spent on control and interview of anglers to help evaluating the effects of the measures that have been undertaken.

Norsk: Det ble gjennomført uttynningsfiske med bunngarn (1,5 x25 m) med maske-viddene 13, 16,5, 19,5, 22 og 24 mm i sju innsjøer i Hedmark fylke og i Jämtlands län i Sverige. Innsjøenes overflatearealer var 15,5 - 62 ha, og alle innsjøene hadde fiskebastander som var dominert av abbor (Perca fluviatilis) og mort (Rutilus rutilus). Hesikten med tiltakene var å redusere næringskonkurransen for å øke tilveksten hos abbor. Det var også gjedde (Esox lucius ) i alle innsjøene, mens tre sjøer hadde sik (Coregonus lavaretus) og en sjø hadde lake (Lota lota). Det ble fisket 2 - 10 døgn med 30 - 110 garn pr. natt i hver sjø, og total fangst varierte fra 1,3 - 15,6 kg/ha. Fangst pr. innsats av abbor og mort ble plottet mot kumulativ fangst. På dette grunnlag ble bestandsstørrelse og fangbarhet beregnet. Tettheter ble estimert til 9 - 114 abbor og 13 - 633 mort pr. ha, og gjennomsnittlig fangbarhet (pr. garnnatt) ble beregnet til 0,0068 for abbor og 0,0069 for mort. Oppfisket kvantum utgjorde i gjennomsnittt 75% av estimert abborbestand og 77 % av estimert mortebestand, det vil si en kraftig reduksjon. De estimerte tetthetene er i midlertid lave i forhold til estimater fra tilsvarende lokaliteter. Det er mulig at metoden, som forutsetter lik fangbarhet for all fisk i alle fiskeperioder, kan underestimere bestandsstørrelsen ved at ikke hele fiskebestanden er like aktiv, det vil si like fangbar, ved tidspunktet fiskingen foregår. Det synes som at deler av bestanden i noen tilfeller kan ha vært mindre aktiv, slik at de bare delvis inngår i estimatet. English: Heavy gillnet fishing was carried out with bentic nets of meshsize 13, 16,5, 19,5, 22 and 24 mm knop to knop in seven lakes in Hedmark County in Norway and in Jämtland County in Sweden. The surface areas of the lakes were 15,5 – 62 ha, and all lakes wre dominated by perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus). The purpose of the projects was to reduce intra- and interspecific competition for food to increase perch growth rate. All lakes contained pike (Esox lucius), three of them contained whitefish (Coregonus lavaretus) and one contained burbot (Lota lota). The fishing was repeated 2 – 10 nights with 30 – 110 gillnets per night in each lake, and the total catches in each lake varied from 1,3-15,6 kg/ha. Catch per unit effort (CPUE=number of fish/gillnet night) of perch and roach was plotted against the cumulative catches. Based on regression analyses, stock densities were estimated to be 9 – 114 perch and 13 – 633 roach per ha, and catchability tates (per gillnet night) were on average estimated at 0,0068 and 0,0069, respectively. Total yield of perch and roach constituted on average 75 and 77 % of the estimated stocks, respectively. The estimated densities are low compared to estimates from comparable lakes, however. The method used, which assumes equal catchability of all fish every night, may underestimate the stock if a significant fraction of the stock is less active than others at the time of fishing. This seemed to be the case in some of the lakes.