Search

Den som leser disse ordene, befinner seg nå allerede over terskelen til en samling av det forfatteren har kalt refleksive etyder. Ordet etyde utvides her fra musikkens mest ‘klassiske’ avdeling, hvor det betegner et øvelsesstykke innrettet mot å løse et isolert teknisk-musikalsk problem og transformeres til praktiske tankeøvelser for (scenekunst) feltet som helhet. Den refleksive etyden er derfor valgt som en praktisk teoretisk øvelse i å tenke seg løs fra de (ofte) ubevisste eller halv-bevisste forutsetningene og hindringene som en kunstaktør hele tiden arbeider i, og med. I dette ligger en forståelse av at det å tenke over også er en øvelse, og at kunsten å tenke uløselig henger sammen med kunst overhodet. Ambisjonen er å utvikle det forfatteren har kalt for en refleksiv dramaturgi. I dette ligger en dramaturgi som ikke begrenser seg til analyser av sceneteksten, eller av teaterrommets kalkulerte kunstneriske virkemidler, men som i tillegg evner å utvide sitt søk etter andre, og mindre iøynefallende, men ikke desto mindre virksomme, handlinger. Refleksiv dramaturgi blir slik en type teoretisk praksis som forsøker å lokalisere og artikulere de handlingene som (refleksivt) setter grenser for det estetiske, men som ofte selv ikke er tilstrekkelig del av kunstens og scenekunstnerens selvforståelse. The fact that you are reading these words means you have already stepped over the threshold of a collection of what the author calls reflexive études. Here, the author is expanding on the word étude as it is used in music’s most ‘classical’ department, where it denotes a practice piece designed to address an isolated problem of musical technique, and transforms it to serve as a practical thought exercise for the (theatre) field as a whole. The reflexive étude therefore serves as a practical-theoretical exercise in trying to think one’s way to freedom from the (often) unconscious or semi-conscious assumptions and obstacles that the art actor constantly has to contend with. Implicit here is the notion that thinking through also constitutes an exercise and that the art of thinking is inextricably associated with art in general. Like musical exercises, the reflexive études are characteristically specific: each focuses on practice relevant to something particular – perhaps one performance, an issue of acting technique, an acute theatre -sociological situation, or the question of what a theatre script can and should look like. The ambition is to develop what I have called a reflexive dramaturgy. This conception of dramaturgy does not limit itself to analyses of the theatrical text, or to the theatre’s arsenal of calculated stage effects, but is capable of expanding its reach to identify other kinds of action that exert a powerful influence, despite their being seemingly inconspicuous. In this sense, reflexive dramaturgy becomes a kind of theoretical practice that seeks to identify and articulate those actions which (reflexively) set the limits for aesthetic experience, but which are often insufficiently covered by the ways that art and theatrical art view themselves.

Innhold: Forord / Lars Erik Holter ; Kapittel 1 - Om scenisk tale / Lars Erik Holter ; Kapittel 2 - Om versemål, blankvers og Shakespeare / Turid Gunnes ; Kapittel 3 - Hva er tekst? / Terje Strømdahl ; Kapittel 4 - Skuespilleren hinsides metodene / Øystein Stene ; Kapittel 5 - Utvida blikk - utvida innhald / Tore Vagn Lid Fra forordet av redaktør Lars Erik Holter: I 2012 holdt Teaterhøgskolen et seminar om skuespillerens arbeid med tekst. Blant annet ble deltakerne invitert til å dele sine tanker om ferdighets- og kunnskapsnivået til nylig uteksaminerte studenter fra Teaterhøgskolen. Flere av deltakerne mente at skolen ikke hadde gitt studentene et tilstrekkelig grunnlag for å kunne arbeide selvstendig med å forvandle skreven tekst til scenisk tale. Noen av deltakerne mente også at mangelen på et nøye planlagt pensum gjorde undervisningen avhengig av den enkelte pedagogs tanker og synspunkter rundt tekstarbeidet, at denne faktoren gjorde undervisningen sporadisk, og at vi dermed manglet kontinuitet. I etterkant av seminaret innså ledelsen ved Teaterhøgskolen at faget trengte en bok om temaet – en bok som kunne definere og selv inngå i tekstfagets pensum. I skrivende stund kjenner ikke undertegnede tilandre norske bokutgivelser om dette emnet. Det har kun versert løse ark eller enkeltartikler som har vandret tilfeldige pedagoger imellom. Kunnskapen er således overført muntlig fra generasjon til generasjon og fra pedagog til pedagog. Det er derfor viktig, både for pedagogene og studentene ved Teaterhøgskolen, at vi nå får en bok som kan være med på å skape en felles forståelse av hva tekstfaget skal inneholde. Denne boken er først og fremst skapt for bruk ved skolen – både i undervisningssammenheng og ved rekruttering av nye tekstpedagoger. Den skal være enkel å lese for en 19-årig førsteklassing, men samtidig beskrive hvor mangefasettert og komplekst arbeidet med tekst kan og bør være. Boken består derfor av en samling av skrifter fra fem ulike forfattere, og temaet vil bli belyst fra flere forskjellige vinkler. Dette vil forhåpentlig skape interesse og debatt også utenfor Teaterhøgskolen.

Denne masteravhandlingen bygger videre på arbeidet med monologforestillingen «Den som står igjen» som spilte på Trøndelag Teater sin Gamle Scene 5. og 6. januar 2023. Forestillingen handler om Trøndelag Teater under andre verdenskrig og motstandskampen som daværende teatersjef Henry Gleditsch drev på teateret. «Den som står igjen» forteller historien fra Synnøve Gleditsch, Henry sin kone, sitt perspektiv, og fokuserer dermed på hennes opplevelse. Denne avhandlingen er en undersøkelse av arkivsøk som metode i produksjonsarbeid og skuespillerarbeid, og fokuserer på hvordan man som skuespiller kan benytte seg av arkiv for å utvikle en rolle og et forestillingsunivers som bygger på historiske hendelser eller personer. Underveis i arbeidet med forestillingen gjorde jeg meg noen bemerkninger som jeg ønsket å undersøke nærmere, og som jeg ønsket å diskutere i lys av teori. Bemerkningene handlet blant annet om min oppdagelse av hvordan arbeid med arkiv påvirket min prosess i skuespillerarbeidet, og som historieforteller. Dette var en ny erfaring som ga mye til det kunstneriske arbeidet. Denne avhandlingen bunner på bakgrunn av dette i egen erfaring som skuespiller og dramatiker i den nevnte forestillingen. I denne avhandlingen ser jeg på mine erfaringer fra arbeidet med forestillingen «Den som står igjen», dokumentert gjennom empirisk materiale som logg, korrespondanse med veileder og egne refleksjoner, opp mot relevant teori. På den måten kan jeg forsøke å finne sammenhengen mellom min praksis, og teori. Jeg vil gjøre rede for mine funn, og dermed komme med noen konkrete punkter på hvordan arkivmateriale kan virke inn på, og fungere som en metode innenfor skuespillerarbeid og i arbeid med iscenesettelse av historiske hendelser og materiale. This master's thesis builds upon the work of the monologue performance "Den som står igjen", which was staged at Trøndelag Teater's Gamle Scene on January 5th and 6th, 2023. The performance is about Trøndelag Teater during World War II and the resistance movement led by the then-theater director Henry Gleditsch. "Den som står igjen" tells the story from the perspective of Synnøve Gleditsch, Henry's wife, and thus focuses on her experience. This thesis is an exploration of archival research as a method in production work and acting, focusing on how actors can utilize archives to develop a character and a performance universe based on historical events or individuals. Throughout the work on the performance, I made some observations that I wanted to investigate further and discuss in light of theory. These observations included my discovery of how working with archives influenced my process as an actor and storyteller. This was a new experience that greatly contributed to the artistic work. This thesis is grounded in my own experience as an actor and playwright in the aforementioned performance. In this thesis, I examine my experiences from working on the performance "Den som står igjen" documented through empirical material such as logs, correspondence with my supervisor, and personal reflections, in relation to relevant theory. In this way, I aim to explore the connection between my practice, and theory. I will present my findings and thus provide some concrete points on how archival material can impact and function as a method in acting and in staging historical events and material.

Denne masteravhandlingen tar for seg den teoretiske delen av et praksisbasert forskningsprosjekt. Den sceniske forestillingen hadde spilleperiode 6. og 7. januar 2023 i Studio på NTNU Dragvoll i Trondheim. Avhandlingen tar utgangspunkt i masterforestillingen Hverdagen innenfra, som er min egenskapte teaterforestilling om tvangslidelse. Den viser til en praksisbasert forskningsprosess, hvor jeg som aktør og tekstutvikler har forsøkt å tilnærme meg følelsen av tvangslidelse, uten å selv ha den levde erfaringen. På bakgrunn av intervju som metodologisk inngang for datainnsamling, og metoder for scenisk rolletilnærming, viser jeg til hvordan jeg har gått frem for å utarbeide forestillingen, som kan tilskrives interaktivt teater. Videre vises det til hvordan jeg scenisk har tilnærmet meg en rolle som tar for seg tvangslidelse som overordnet tema. Forskningsfokuset er innrettet hvordan man kan tilnærme seg en rolle som har tvangslidelse, uten å ha den levde erfaringen. De teoretiske inngangene til den praksisbaserte forskningen, bygges rundt tre hovedteorier som omhandler egenskapt teater, rolleutvikling og interaktivitet. Målet for dette forskningsprosjektet er å vise til hvordan man kan benytte seg av teater som virkemiddel for å forstå tvangslidelse på en ny måte. This master's thesis deals with the theoretical part of a practice-based research project. The stage performance period was from the 6th to the 7th of January 2023 in the Studio at NTNU Dragvoll in Trondheim. The thesis is based on the master's performance Hverdagen innenfra, which is my own theatrical performance about obsessive-compulsive disorder. It refers to a practice-based research process, where I as an actor and text developer, have tried to approach the feeling of obsessive-compulsive disorder, without having the lived experience myself. Based on interviews as a methodological approach for data collection, and through methods based on a scenic role approach, I show how I have prepared the performance, which can be associated with interactive theatre. Furthermore, I show how I have approached a role on stage that deals with obsessive-compulsive disorder as an overarching theme. The research focus is on how one can approach a role that has obsessive-compulsive disorder, without having the lived experience. The theoretical basis for the practice-based research is built around three main theories that deal with characteristic theatre, role development and interactivity. The aim of this research project is to show how theater can be used as a tool to understand obsessive-compulsive disorder in a new way.

Phd-prosjektet mitt undersøker hvordan liminale prosesser fra vestlig magisk tradisjon og folkemagiske praksiser i Europa skaper affektive rom og relasjoner basert på følelsen av det Levy-Bruhl kaller participation (andre måter å være i verden på og tenke sammenheng på), som i sin tur påvirker og former verkenes komposisjon og skaper intensivert scenisk nærvær. Som utøver og skaper er innsideperspektivet i verket svært viktig for både prosess og komposisjon, noe som inkluderer alle kunstnerisk medvirkende i varierende grad gjennom prosessen, men som kanskje spesielt fokuseres mot utøvernes opplevelse ettersom det er de som skal gjennomleve verket. Jeg søker å skape karnevaleske liminale rom og fungerende kollektive tankeformer. Jeg ser på hvordan temporære meningsfelleskap oppstår gjennom teaterprosessen, og hvordan de forankres i den enkelte utøver. Dette er en vesentlig del av grunnlaget i de sceniske verkene mine, som i stor grad tar hensyn til de medvirkendes impulser, tilbøyeligheter og drivkrefter, fordi jeg opplever at det skaper en følelse av delaktighet og frihet, som også gir bærekraft i repetisjonen av verket, som teaterformen fordrer. Jeg er med andre ord opptatt av verkenes indre liv like mye som jeg er opptatt av den ytre formen de tar. For å skape grunnlag for verkets indre liv kombinerer jeg ensomme prosesser med kollektive. Jeg undersøker hvordan det å sette i gang denne typen erfaringer i kontekst av en teaterprosess, skaper verk som har karnevalekse, liminale og magiske kvaliteter. Jeg skal ikke beskrive de enkelte verkene i detalj, men beskrive innfallsvinkler og måter å tenke på som skaper denne typen rom i verket. Dette innebærer det jeg vil kalle lyttepraksis, som blant annet er dialog med verket i emning og involverer fremmaningen av kollektiv tankeformer, eller egregorer, som siden bebor verkene. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Summary: Weawing worlds: How to open other lives through cultivating liminal shared experiences with techniques and insights from the intersection of magical and artistic practices. And how to evoke collective thought forms that inhabit the work My PhD-project researches how liminal processes from western magical tradition and European folk magic practices create affective spaces and relations based on what Levy-Bruhl calls participation (other ways of being in the world and to think correlation), that, in turn influence and shape the composition of the works and creates intensified scenic presence. As performer and auteur, the inside perspective within the works is important for both the process and the composition, which includes all artistic collaborators to varying degrees through the process, but which is directed especially towards the performers since they are the ones who will live within the works. I aim to create carnivalesque liminal spaces and functioning collective thought forms. I look at how temporary and meaningful communities arise through the theatre process and how they can be anchored in the individual performer. This is a significant part of the foundation in my theatre works, which accommodates the impulses, inclinations and driving forces of the artistic collaborators and performers, because I find this to create a sense of complicity, agency and freedom that in turn create sustainability in the repetition of works, that is inherent in theatre. I am concerned with the inner life of the works as much as with the outer form they take. To create a breeding ground for the inner life of the works I combine solitary and collective practices. I investigate how setting into motion these types of experiences in the context of making theatre, create works that contain both carnivalesque, liminal and magical qualities. I will not describe the individual works in detail, but describe ways of seeing and thinking that allow these kinds of spaces to arise. This involves what I will call listening practice, which among other things is a dialogue with the work that is coming into being and also the conjuring up of collective thought-forms, or egregores, that will reside in the finished piece. Prosjektbeskrivelse: Forskningsspørsmålene som jeg har tatt utgangspunkt i, er følgende: - Hvordan kan teknikker fra europeiske historiske og nåtidige folkemagiske tradisjoner og ulike former for moderne seremoniell magi og esoteriske retninger som spiritualisme skape nye autentiske fortellersteder og affektive rom? - Hvordan kan erfaringer i og av andre bevissthetstilstander bli autentiske erfaringsposisjoner hos utøveren? Hvordan kan disse nye erfaringene hos utøverne bidra til å skape intensivert scenisk nærvær? Hvilke nye former vil oppstå når de forskjellige teknikkene møtes i min kunstneriske praksis? Jeg begynte med å undersøke hva som skaper intensivert scenisk nærvær i relasjon til påkoblende praksiser. I arbeidet med refleksjonen begynte jeg å forfølge kilder, og samtidig tegne tydelige konturer ut av det intuitive i arbeidet mitt, og finne begrep og ord som passer med hva som faktisk oppleves og erfares. Arbeidet har ført meg til andre spørsmål, eller en annen måte å se hva jeg lette etter. Og jeg har sett på hvordan man kan åpne andre liv, i teateret, gjennom å dyrke liminale felles erfaringer med teknikker og innsikter fra krysningspunkt mellom magiske og kunstneriske praksiser. Dette har jeg formulert (med litt færre ord) som undertittel til min nye tittel for refleksjonen; VERDENSVEVING, med spørsmålene; Hvordan åpne andre liv, gjennom å dyrke liminale felles erfaringer med teknikker og innsikter fra krysningspunkt mellom magiske og kunstneriske praksiser? Hvordan fremmane kollektive tankeformer som siden bebor verket? I min scenekunstpraksis, som auteur og kunstnerisk leder, kombineres rollene som scenekunstner, regissør, skuespiller, dramatiker og forfatter. Ett av mine utgangspunkt er den skapende utøveren, både meg selv og andre. Utøverens opplevelse av prosess og verk er grunnleggende i komposisjonen. Verkene søker størst mulig grad av utøverpåkobling, ikke bare som individ, men som temporære meningsfylte felleskap, ettersom jeg opplever at det gir mest mulig kraft i gjennomlevelsen av verket – og som holder seg over tid der andre strukturer sakte tømmes for mening. Opplevelsen av verket åpner hele tiden for nye erfaringer gjennom å spille det. Jeg har undersøkt hva endrede bevissthetstilstander og liminale fellesskap kan tilføre scenekunstprosessen og den sceniske tilstedeværelsen, og gjennom dette omforme og utvide utøverens indre erfaring av verden og virkeligheten. Jeg har undersøkt strategier og teknikker som kan skape meningsfylt performativt materiale gjennom erfaring av tilstander som skaper holdninger, stemninger og retninger, der det fiktive og det virkelige blandes til ny virkelighet. Vesentlig for min praksis er at det handler om relasjonen mellom å finne på og å finne, finne det som allerede er fylt med kraft. Men, også hvordan det man finner på fylles med kraft når det behandles med alvor. Det åpnes for en lyttende relasjon mellom verk og skaper, der verket anses for å ha egen vilje. Jeg beskriver mitt forhold til det jeg kaller lyttepraksis blant annet som en form for kommunikasjon med verket i emning. Men lyttepraksis er en del av alle ledd i prosessen og både det konkrete og det følte og det forestilte. Dialogen med både synlige og usynlige krefter, andre kunstnerisk medvirkende, kreative utøvere, og både kollektive og individuelle tankeformer som manifesterer seg i prosessen, er en viktig sammenbindende faktor. De medvirkendes vesen, lyster og drivkrefter som dukker opp gjennom prosessen brukes aktivt påkoblende i konstruksjonen av verket og oppmuntres. Her tilbyr både det esoteriske og det folkemagiske andre måter å være i verden på og går i dialog mellom indre og ytre opplevelse av virkelighet. Det gir tillatelse til å ta helheten i det man opplever alvorlig, bortenfor det objektive. Det vil si at skillet mellom sant og usant forskyves til en opplevelse av sammenheng, kraft og mening som åpner for andre væremåter og logikker. Andre måter å være i verden på som åpner det som kan betegnes som et annet liv. I denne refleksjonen fokuserer jeg på det liminale felleskapet, og hvordan fundere det i verket. Hakim Beys Temporary Autonomous Zones og Mikhail Bakthins ideer om det middelalderske karnevalet som «folkets andre liv», er to viktige teoretiske utgangspunkt i refleksjonen. Jeg henter innsikter fra både historisk og samtidig europeisk folkemagi, som skandinavisk trolldom, fra spiritualisme, nyhedenske retninger som nysjamanisme og nyseid, og fra vestlig okkultisme generelt, og spesielt fra mer ikonoklastiske innfallsvinklene som discordianisme og kaosmagi. I det folkemagiske støtter jeg meg på teoretikere som bl.a. Jeanne Favret-Saada, Carlo Ginzburg og Ørnulf Hodne. Disse tradisjonene og retningene setter jeg inn i en utvidet forståelse av teateret i relasjon til mitt teaterskapende arbeid, og da spesielt det uoffisielle teateret som beskrives av Jon Nygaard. Jeg bruker lange improvisasjoner i mine prosesser. Det er i scenekunstfeltet vanlig å hente fra utøvernes historie og personlighet i improvisasjonsbasert materialskaping - men jeg kom til et punkt der det å kun referere til det selvopplevde ble begrensende. Jeg begynte med Blue Motell (2013) å eksperimentere med erfaringer som endrer utøveren gjennom transe- og hypnotiske tilstander. Erfaringene lagres i bevisstheten på lik linje med vanlige minner og kan dermed brukes som nye, men like autentiske, utgangspunkt som utøverne kan formidle og skape materiale fra. Jeg har søkt teknikker og måter å forstå årsakssammenhenger på som går forbi kausal logikk og som skaper spesielle typer affektivt rom i møtet med materialet i prosessen og verket, og gjennom spillernes møte med publikum. Det er drømmeaktige og magiske logikker som går i forhandling med opplevelsen av å være i verden mer enn det objektivt sanne, men som åpner for nye måter å være på, være sammen på. Dette kan ha transformerende effekter på individnivå for de som er med i prosessene. Det terapeutiske blir da i beste fall en bieffekt ettersom skapelsen av verket i emning er det som holdes i fokus. Disse temporære meningsfelleskapene skapes for å kunne leve der, de deler av de medvirkendes liv som tilhører de landskapene som lokkes frem i prosessen mellom oss. Jeg driver en dobbel bevegelse i skapelsen av verket. Den ene er igangsettelsen og forvaltningen av meningsbærende fellesskap, som vil tilhøre alle som inngår, og som i beste fall vil virke inviterende og omfattende for publikum. Den andre er komposisjonsprosessen. Denne bevegelsen begynner langt før andre medvirkende og utøvere kobles på, og fortsetter til verkets ferdigstillelse ved premiere. Jeg har artikulert dette i kontekst av doktorgradsarbeidet, gjennom min praksis, og spesifikt gjennom to scenekunstproduksjoner; Mare (2019) og Vake (2019). Jeg har ikke gjort en gjennomgang av verkene i seg, men går dypere inn i hva som ligger til grunn for praksisen med å åpne rom med liminale, karnevaleske og magiske kvaliteter. Jeg viser dette gjennom å legge frem mulige innfallsvinkler og metoder som legger til rette for den typen indre liv som jeg ønsker skal oppstå i sceniske verk. I stipendperioden har jeg produsert flere små og store verk. Dokumentasjonen av forestillingen Mare og dokumentasjon av det deltagerbaserte hendelsesforløpet Vake, knyttes til denne refleksjonen og er det kunstneriske resultatet. Mare finnes som videodokumentasjon av forestillingen, samt utgitt som dramatikk på Oktober forlag høsten 2022. Videodokumentasjonen av Vake er hentet fra en estetisk og konseptuelt litt annerledes kortversjon, filmet til filmskaper Mariken Halles prosjekt Uteskolen (arbeidstittel). Ettersom vakene er taushetsbelagt, er dette en snedig løsning. Lyddokumentasjon fra nattradiosendingene som ble produsert under originalvakene, RadioSeraf, fra utvalgte deler av handlingen, er også en del av dokumentasjonen da dette er en del av verket som allerede har vært offentlig tilgjengelig gjennom strømming og FM-nett under Vake. Dokumentasjon kan ikke endelig fange flere av de kvalitetene og affektiviteten jeg beskriver i refleksjonen, i det de tilhører øyeblikket og energien som utveksles mellom mennesker i reell tid og rom. Jeg håper at det, mellom dokumentasjonen og refleksjonen, likevel vil dukke opp konturene av disse kvalitetene, om enn i skyggeaktig form.