Search

Additional File 3 Supplementary Table 3. Hazard ratio for all-cause death between combinations of categories of hard and light physical activity levels ores as time-dependent covariates.

Additional file 1: Supplementary Table 1. Physical activity level according to age and sex. Supplementary figure 1. Activity level according to age and sex.

Additional file 2: Supplementary Table 2. Results from the random coefficient proportional odds model with estimates for the sex-specific associations of subject-specific factors with self-reported health.

Source at https://www.ergoterapeuten.no/arkiv. Several health policy documents emphasize the need for more knowledge regarding family caregiver`s involvement in implementation of healthcare services for people with dementia. This article examines how family caregivers of people with frontotemporal dementia (FTD) experience involvement, and furthermore investigates whether an activity perspective can be useful to understand barriers to family caregiver involvement. We have used a qualitative method and obtained data through semi-structured in-depth interviews with five family caregivers of people with FTD. The family caregivers described limited involvement and frustration. The analysis presents two main issues that influence involvement: a) access to necessary information and knowledge about the illness and healthcare services and b) health professional attitudes.

Studien «Speaking on behalf of the person with dementia in home-based care» viser en rekke krevende barrierer for samhandling i demensomsorg i norske kommuner. Disse barrierene har negativ påvirkning på hvilke hjelpetilbud som tilbys og hvordan familier nyttiggjør seg disse, noe som igjen har betydning for oppnåelse av helsepolitiske mål og pasientrettigheter. I kommuner med både norsk og samisk befolkning forsterkes flere av disse barrierene. Studien får frem beskrivelser av samhandling og barrierer for samhandling mellom helsepersonell og pårørende i demensomsorg i hjemmetjenester i rurale kommuner hvor befolkningen har samisk og norsk tilhørighet. Samhandling er initiert både av pasienter og pårørendes behov, men også helsepolitiske strategier for at pasienter skal kunne bo lengst mulig hjemme, at pårørende får nødvendig støtte og at pasienters selvbestemmelse ivaretas. Doktorgradsavhandlingen bygger på 18 semistrukturerte intervju, feltarbeid der demensteam ble fulgt, tematisk innholdsanalyse og videre teoretiske analyser med bruk av analytiske begrep som etnisk tilhørighet, brukermedvirkning og kontinuitet i pleien, samt posisjoneringsteori. Arbeidet resulterte i denne doktorgradsavhandlingen som blant annet inneholder tre artikler i fagfellevurderte internasjonale tidsskrift. Den første artikkelen viser konfliktfylte og ofte subtile forhandlinger mellom pårørende og helsepersonell i beslutningsprosesser. Forhandlingene fremstår som en konsekvens av ulike fortolkninger av pasientens samtykkekompetanse og hvem som har rett til å snakke på vegne av pasienten. Mangel på ressurser i helsevesenet forsterker konfliktnivået. Den andre artikkelen presenterer omfattende forhandlinger av etniske posisjoner i praksis, hvor særlig posisjoner knyttet til minoritetspolitikk skaper store barrierer for samhandling. Den tredje artikkelen demonstrerer et gap mellom praksis og helsepolitiske mål med hensyn til kontinuitet i pleien, og særlig når det gjelder bruk av den lovhjemlede retten til individuell plan. Studien som helhet demonstrerer gjennom metaforen «samhandlingens mosaikk» behovet for bedre samhandling mellom helsepersonell og pårørende ved å vise hvordan operasjonalisering av rettigheter i praksisfeltet får betydning for brukermedvirkning og kontinuitet i pleien samt rettigheter knyttet til samisk etnisitet. Aldrende befolkning og knapphet på ressurser og kompetanse gjør samhandlingsbarrierer til en viktig utfordring for helsepersonell og ledere i norske kommuner. Barrierene som er avdekket viser at denne viktige samhandlingen trenger større oppmerksomhet både i utdanningssystemet, på arbeidsplassene, og blant politikere i forbindelse med utforming av strategier for helsevesenet.

Skandinavisk helsepolitikk støtter langvarig hjemmebasert omsorg for personer med demens. Brukermedvirkning forventes å redusere familiebelastningen. Målet med denne studien var å undersøke erfaringer som omhandler formell omsorg og familieomsorg hva gjelder samarbeid i hjemmebasert demensomsorg, med fokus på brukermedvirkning. Sytten kvalitative dybdeintervjuer ble gjennomført blant formelle omsorgsgivere og familiære omsorgspersoner i distriktskommuner.

Studien har tatt utgangspunkt i de store rapporterte mørketall vedrørende uønskede hendelser og manglende avviksregistrering i spesialisthelsetjenesten. Problemet er utdypet i tidligere studier som i hovedsak har hatt fokus på strukturelle og kulturelle forhold. Denne studien har vektlagt hva sykepleierne gjør når de erfarer avvik. Et premiss har vært at oppfatningen av eget ansvar vises gjennom sykepleiernes handlinger. Dette har resultert i følgende problemstilling: Hva oppfatter sykepleierne som sitt ansvar når de erfarer uønskede hendelser. Et strategisk utvalg på fire sykepleiere fra to geografisk spredte sykehus er intervjuet. Intervjuguide ble benyttet som utgangspunkt for intervjuene, og intervjuene ble tatt opp på digital lydopptaker. Det er gjennomført innholdsanalyse som er inspirert av Graneheim og Lundman, og materialet er kondensert og abstrahert fra meningsenheter til kategorier og tema. Det teoretiske utgangspunktet for analysen er kunnskapsteori hentet fra sykepleie og filosofi. Teorigrunnlaget slår fast at faglig skjønn er en viktig del av en erfaren sykepleiers handlingskompetanse, og at skjønn brukes både for å oppdage og registrere avvik i den konkrete situasjonen. Rammebetingelser i spesialisthelsetjenesten kan se ut til å sette begrensninger for utøvelse av skjønn. Studien viser at sykepleierne bruker skjønn for å ta ansvar for vurderingen av hvordan avvik skal håndteres. Sykepleierne tar alltid ansvar for de nødvendige handlinger som vedrører pasienten der og da, men de viser i liten grad ansvar for virksomheten eller langsiktig pasientsikkerhet. Avvik som registreres er i hovedsak avvik knyttet til behandling, mens avvik som ikke registreres er knyttet til generell sykepleie og etiske dilemmaer som krever avansert bruk av skjønn. Høy kunnskapsbase har betydning for at sykepleierne skal kunne oppdage avvik. For at sykepleierne skal ta ansvar utover den konkrete pasientsituasjonen kan det se ut til at organisatorisk kompetanse har særlig betydning. Denne studien foreslår derfor at organisatorisk kompetanse gis økt vekt i sykepleierutdanningen og at helseforetakene i større grad legger til rette for og prioriterer aktiv erfarings- og kunnskapsutveksling på arbeidsstedet.

Bakgrunn: Faglige retningslinjer er anbefalinger og råd som bygger på forskningsbasert kunnskap, og som skal bidra til en faglig forsvarlig helsetjeneste av god kvalitet. Avstanden fra forskningsresultater til praksis er imidlertid stor. En hensiktsmessig implementeringsprosess er nødvendig for at helsepersonell skal etterleve retningslinjer. Min studie tar utgangspunkt i et avsluttet kvalitetsprosjekt i en fødebarselavdeling, Keisersnittprosjektet, hvor mange nye retningslinjer ble implementert. Jeg undersøker hvilke drivere og motkrefter klinisk helsepersonell beskriver og reflekterer over vedrørende etterlevelse av retningslinjer knyttet til Keisersnittprosjektet. Problemstilling: Hvilke drivere og motkrefter beskriver klinisk helsepersonell vedrørende etterlevelse av retningslinjer i sykehus? Metode: Jeg brukte kvalitativ metode forankret i et sosialkonstruktivistisk vitenskapsteoretisk perspektiv. Et strategisk utvalg av seks informanter ble inkludert i to fokusgrupper med en barnepleier, en jordmor og en lege i hver gruppe. Transkribert tekst ble analysert ved hjelp av stegvis-deduktiv induktiv metode. Resultatene diskuteres med utgangspunkt i en modifikasjon av Fixsens m.fl. sin oversiktsmodell for implementering, og relevant forskning på implementering og etterlevelse. Resultat: Drivere for etterlevelse er faglig velbegrunnede retningslinjer som er i tråd med helsepersonells erfaringsbaserte kunnskap og organisasjonsverdier. Motkrefter mot etterlevelse er retningslinjer med begrenset troverdighet til kunnskapsgrunnlaget, svak tilknytning til fagfeltet, som strider imot organisasjonsverdier, og hvor hensynet til egne eller pasientens følelser og holdninger har større betydning. Relasjonelle prosesser og profesjonsforskjeller innvirker også på etterlevelse. Informantene foreslo øving i å gi og motta tilbakemelding ved observasjon av manglende etterlevelse, samt styrket kommunikasjon og medbestemmelse ved implementering og endring av retningslinjer. Etterlevelse av retningslinjer bør i større grad evalueres, for å sikre samsvar mellom retningslinjer og praksis. Konklusjon: Ved hjelp av informantenes beskrivelser gir denne studien økt forståelse for drivere og motkrefter vedrørende etterlevelse av retningslinjer som kan bidra til å redusere gapet mellom forskningsbaserte retningslinjer og praksis.

Studiens utgangspunkt var at hivpositive lever lenger på grunn av medikamentelle framskritt, og at de har økt risiko for å utvikle aldersrelaterte sykdommer. Disse faktorer vil medføre utfordringer for hivomsorgen. For å finne løsninger for hvordan vi best kan ivareta eldre hivpositive mennesker behøver vi en forståelse av hvordan det kan erfares å bli eldre som hivpositiv. Det ble anvendt kvalitativ metode ved hjelp av dybdeintervju og hermeneutisk tilnærming. Hovedfunnene viser at informantene erfarer aldring som ukomplisert når sykdommen er under kontroll. For å opprettholde kontroll må flere faktorer være tilstede. Det er viktig å ha god helse, være i stand til å ta sine medisiner og ha tilgang til en fungerende spesialisthelsetjeneste. Det er også viktig å ha en positiv innstilling til livet. Informantene har tidvis tunge tanker om sykdom og framtid, men de lar ikke dette ta for mye plass i livet. I relasjon til andre mennesker kan de velge bort sosial kontakt og nærhet for å beskytte medmennesker og seg selv. Erfaringene som informantene formidler viser også at livet med hiv kan erfares som vanskelig og at sykdommen må holdes skjult. Livet preges av å holde kontroll på posisjonene som frisk og syk. Informantene må holde kontroll på hvem som vet og ikke vet om sykdommen. I dette ligger det en kamp for å beholde sin posisjon som frisk i samfunnet. Informantene er avhengig av å framstå som friske for å beholde sin friske posisjonering. Dersom de blir syke kan de risikere å måtte endre sin posisjon i samfunnet. I denne risikoen for avsløring ligger trusselen om stigmatisering. Informantenes erfaringer viser at deres virkelighet ligger i spenningen mellom det ukompliserte livet når sykdommen er under kontroll, og den lange kampen om å holde kontroll på posisjonene slik at de kan fortsette å holde sin posisjon som tilsynelatende frisk. Denne virkeligheten er ikke optimal, men den er blitt en realitet for denne pasientgruppen.

SAMMENDRAG Bakgrunn: I dag bor det over 40 000 pleietrengende eldre på norske sykehjem. Statistisk sett har de fem diagnoser hver. Avdelingslederes formelle ansvar er påse at pleietilbud er av god og forsvarlig karakter. En måte å kontrollere kvalitet og pasienters sikkerhet på er gjennom avviksprosedyren. Denne prosedyren er en del av kommunenes interne kontrollsystem. Formål: I forskningssammenheng er avviksregistrering, kvalitet på pleietilbud, og pasienters sikkerhet på sykehjem lite utforsket. Formålet med denne studien er å undersøke hvordan ledere forstår avvik, og hvordan de hever kvalitet og pasientsikkerhet i sykehjem. Problemstillingen er: «Hva forstår ledere som avvik og hvordan de benytter de avvikssystemet til å sikre pasientsikkerhet og kvalitet på tjenestene?» Metode: Dette er et kvalitativ studie med en hermeneutisk tilnærming som baserer seg på seks dybdeintervju, med avdelingsledere fra fire ulike kommuner. Bearbeidelse av data er inspirert av Tjoras stegvise - deduktive - induktive (SDI) analysemetode, og er videre fortolket med de valgte teoretiske perspektiver om pleiekultur og sosiologisk ansvar. Resultat: Ledere kategoriserer avvik gjennom hva de selv oppfatter som gode eller mindre gode meldinger. Formuleringen av avviket er avgjørende for å gi ledere mulighet til å forstå, kontekstualisere og handle for å forbedre pasienters sikkerhet og kvalitet på pleietilbud. Ledere synes det er vanskelig å gjøre noe med rapporterte avvik basert på pasienters omsorgsbehov, og disse blir kategorisert som mindre gode meldinger. Dette fordi de er krevende å artikulere og argumentere for videre i meldesystemet. Det er problematisk for ledere å benytte avviksprosedyren som dokumentasjon på faglig uforsvarlige forhold i sykehjem. Konklusjon: På bakgrunn av denne studiens funn foreslår jeg økt oppmerksomhet for hvordan sykepleiefaglig kvalitet og pasientsikkerhet kan fremmes på sykehjem. Og fokus på hvilke avvik som synliggjøres – og hvilke avvik som ikke fremtrer gjennom dagens avvikssystem. Nøkkelord: Pasientsikkerhet, meldesystem, avvik, avviksrapportering, kvalitetssikring, avvikshåndtering, kommunehelsetjeneste, sykehjem, kvalitet, uheldig hendelse.