Search

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2023. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2273. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Overvåkingsprogrammet for elvemusling, som ble etablert i 2000, ble oppsummert og evaluert i 2017 (NINA Rapport 1350) og videreført med et nytt og revidert opplegg for perioden 2018-2023. Programmet omfatter nå 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år. Dette innebærer årlige undersøkelser av fra to til fem lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og fra to til fem lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I 2021 ble det undersøkt ti lokaliteter: fem A-lokaliteter (Lilleelv, Ereviksbekken, Svinesbekken, Ørstavassdraget (Åmdalselva/Bjørdalselva) og Aursunda) og fem B-lokaliteter (Finnsrudelva (Billaelva), Sogna, Åmselva, Åelva/Liaelva og Slørdalselva). Overvåkingsprogrammet i seg selv er viktig for å dokumentere utvikling over tid. Like viktig er det at et systematisk innsamlet materiale fra mange lokaliteter vil frambringe ny generell kunnskap. Dette kan igjen initiere andre undersøkelser som er viktig for forvaltningen av elvemusling. Finnsrudelva (Innlandet, tidligere Hedmark fylke) har status som B-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 2012 og 2015. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2021 (26 poeng i poengmodellen (en verdivurdering som bedømmer status og levedyktighet for elvemusling)). På grunn av en relativt høy andel muslinger mindre enn 50 mm (19,0 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Finnsrudelva en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble vurdert å være svært god. Sogna (Viken, tidligere Buskerud fylke) har status som B-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 2002, 2008 og 2017. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2021 (22 poeng i poengmodellen). På grunn av noen muslinger mindre enn 50 mm (7,4 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Sogna en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble vurdert å være god. Lilleelv (Agder, tidligere Aust-Agder fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2000 og 2006. Bestanden bedømmes å ha liten levedyktighet i 2021, og status har ikke endret seg på 2000-tallet (5 poeng i poengmodellen). Bestanden er sårbar for ytterligere reduksjon og kan kreve omfattende tiltak. På grunn av mangel på muslinger mindre enn 50 mm, oppnådde Lilleelv en naturindeks på 0,2 og økologisk tilstand ble vurdert å være dårlig. Dette beskriver en utdøende bestand. Ereviksbekken (Rogaland fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2003 og 2010. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2021 (19 poeng i poengmodellen). På grunn av en svært høy andel muslinger mindre enn 50 mm (60,0 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Ereviksbekken en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble vurdert å være svært god. Ereviksbekken har hatt store variasjoner i rekrutteringsnivået på 2000-tallet. I 2010 ble det ikke påvist muslinger mindre enn 50 mm, og bestanden hadde liten levedyktighet. Det tyder på svært variable miljøforhold i bekken og det er gledelig nå å se at en positiv endring har ført til en positiv utvikling og økning i antall muslinger. Svinesbekken (Rogaland fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2003 og 2010. Bestanden bedømmes å være sannsynlig levedyktig i 2021, men tiltak bør utredes/gjennomføres (12 poeng i poengmodellen). Dette var en positiv utvikling fra 2010, da det ikke ble påvist muslinger mindre enn 50 mm og bestanden hadde liten levedyktighet. På grunn av, riktignok, en meget svak rekruttering (henholdsvis 0,3 og 0,6 % muslinger mindre enn 20 og 50 mm) i 2021, oppnådde Svinesbekken en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble, under tvil, vurdert å være god. Da rekrutteringen er svak, er det usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. For å oppnå en økologisk tilstand der miljømålene er tilfredsstilt, må andelen muslinger mindre enn 50 mm øke og nyrekruttering må også forekomme regelmessig. Åmselva (Rogaland fylke) har status som B-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2010. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, riktignok på grensen til sannsynlig levedyktig, i 2021, og tiltak bør fortsatt utredes/gjennomføres for å sikre bestanden av elvemusling (18 poeng i poengmodellen). På grunn av noen muslinger mindre enn 50 mm (0,9 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Åmselva likevel en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble, under tvil, vurdert å være god. Ørstavassdraget (Åmdalselva/Bjørdalselva) (Møre og Romsdal fylke) har status som A-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 1992/1993 og 2010. Bestanden i Åmdalselva bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2021 (33 poeng i poengmodellen). På grunn av en høy andel muslinger mindre enn 50 mm (32,1 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Åmdalselva en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble vurdert å være svært god. Bestanden i Bjørdalselva bedømmes å være sannsynlig levedyktig i 2021, men tiltak bør utredes/gjennomføres (12 poeng i poengmodellen). På grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Bjørdalselva en naturindeks på mer enn 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Da rekrutteringen er svak, er det usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. For å oppnå god økologisk tilstand må det i tillegg til muslinger mindre enn 50 mm også forekomme nyrekruttering. Åelva/Liaelva (Trøndelag, tidligere Sør-Trøndelag fylke) har status som B-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2013. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi (22 poeng i poengmodellen). Rekrutteringen har imidlertid avtatt fra 2013 til 2021. På grunn av en meget svak nyrekruttering (0,2 % muslinger mindre enn 20 mm) i 2021, oppnådde imidlertid Åelva/Liaelva fortsatt en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble, under tvil, vurdert å være god. Det skal imidlertid lite til før tilstanden blir redusert til moderat og tiltak blir nødvendig for å oppnå miljømålene mht. elvemusling i vassdraget. Slørdalselva (Trøndelag, tidligere Sør-Trøndelag fylke) har status som B-lokalitet. Den er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 2008 og 2015. Bestanden bedømmes å være sannsynlig levedyktig i 2021, men tiltak må settes inn for å opprettholde bestanden på lang sikt (15 poeng i poengmodellen, men 17 poeng når vi tar hensyn til utsetting av kultivert musling). Andelen muslinger mindre enn 50 mm var relativt høy (13,3 %), men påvist nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) var mest sannsynlig et resultat av utsetting av kultivert musling. Påvist nyrekruttering gjør at Slørdalselva oppnår en naturindeks på 0,8 mot 0,6 uten bidrag fra kultiveringen. Økologisk tilstand ble vurdert å være god, men bare moderat om vi ser bort fra utsettingen av kultivert musling. For å oppnå svært god økologisk tilstand må andelen muslinger mindre enn 50 mm øke noe, men viktigere er det at nyrekruttering forekommer mer regelmessig. Aursunda (Trøndelag, tidligere Nord-Trøndelag fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2002 og 2010. Poengmodellen viser en reduksjon fra henholdsvis 34 og 29 poeng i 2002 og 2010, til 28 poeng i 2021. Dette kommer av en nedgang i rekrutteringen. Bestanden bedømmes likevel å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2021. Da andelen muslinger mindre enn 50 mm var 13,1 % og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) forekommer, oppnådde Aursunda en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble fortsatt vurdert å være svært god.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2023. Veileder for flytting av ferskvannsmuslinger i Norge med hovedvekt på elvemusling. NINA Rapport 2186. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingens evne til å danne perler har nok avstedkommet de fleste historiske flyttingene mellom elver i Norge. Som forvaltningstiltak derimot har ikke flytting blitt benyttet i mer enn 30 år (oppsummert i NINA Rapport 2007). Prosjektene som er gjennomført har hatt ulike utfordringer, og planlegging, tilrettelegging, nødvendig utstyr og mannskap har vært svært forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Søk, innsamling og flytting av muslinger er dessuten gjennomført av personer med svært ulik kompetanse og kunnskap. Dessverre har mye av den flyttingen av muslinger som er gjennomført til nå, hatt en del åpenbare mangler både mht. planlegging, gjennomføring og oppfølging, og forbedringspotensialet er stort. Summen av dette har økt behovet for å se nærmere på hvordan flytting av store ferskvannsmuslinger bør utføres, og forvaltningen har da også etterspurt retningslinjer som kan være veiledende ved framtidige prosjekter. NINA har nå utarbeidet en veileder for flytting av ferskvannsmuslinger basert på informasjon og erfaringer om flytting av elvemusling som tiltak i Norge (NINA Rapport 2007), samt NINAs langvarige arbeid med elvemusling. Men den bygger også på informasjon fra en rekke andre veiledere, litteraturoppsummeringer, avhandlinger og annen relevant litteratur om flytting av ferskvannsmuslinger, hovedsakelig fra Europa og Nord-Amerika. Veilederen legger størst vekt på situasjoner der flytting av muslinger er aktuelt enten som et forvaltningsrettet tiltak (flytting for å reetablere, reintrodusere, styrke og øke rekrutteringen) eller som et avbøtende tiltak for å unngå dødelighet i forbindelse med inngrep (f.eks. vegbygging (utbedring, kulverter og nyanlegg), elveforbygning, ras- og flomsikring, nedgraving av vannledninger, avløpsledninger og strømkabler, damvedlikehold og tiltak ved kraftverk, restaurering og habitatforbedring, bygging av fisketrapper og rotenonbehandling). En annen aktivitet som omtales i veilederen på et mer overordnet plan er flytting (omplassering) av muslinger knyttet til arbeidet med styrking av truede bestander gjennom kultivering (strategiske tiltak). Flytting av muslinger bør ikke være en lettvint løsning som man benytter seg av etter at inngrepet er ferdig planlagt. Hensynet til muslingene bør tas med på et så tidlig stadium i planleggingsprosessen som mulig, slik at inngrepet kan planlegges på en måte som reduserer den negative påvirkningen på muslingen. Kanskje slipper man til og med å flytte muslinger, hvis det planlegges bedre. Dette krever en innsats, med bedre forundersøkelser og kartlegging av muslingene. Hvis flytting av ferskvannsmuslinger likevel er det beste alternativet, er det viktig at dette gjennomføres på en god måte. Det bør gjennomføres under ledelse av kvalifisert personell og det bør planlegges nøye. Størrelsen på innsamlingsområdet og utvelgelsen av utsettingsområde bør vurderes nøye. Flyttingen må foregå på en slik måte at man er sikker på at flesteparten av muslingene flyttes, at de behandles på en forsvarlig måte under innsamling, behandling, transport og utsetting. Muslingene som blir flyttet bør overvåkes for å vurdere dødelighet på kort sikt, men også reproduksjon og rekruttering på lengre sikt. Resultatene må rapporteres og offentliggjøres, slik at man kan lære av det som er gjort. Det er viktig at flytting av ferskvannsmuslinger ikke blir en grønnvasking, uansett om det er i forbindelse med reintroduksjoner, tiltak for å styrke bestander og øke rekruttering, kultivering eller avbøtende tiltak i forbindelse med inngrep. Flytting av muslinger bør være reelle tiltak som bidrar til å bevare truede arter, det biologiske mangfoldet og økosystemtjenester i ferskvann.

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2023. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2020. NINA Rapport 2026. Norsk institutt for naturforskning. NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2020 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2020 registrert 11 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2020 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2020 gikk med til å bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en oppgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2020 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 255 oppvandrende laks av ulike stammer i fella 2020, hvorav 192 laks var av Imsa 1.generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 10 Imsa villaks. I tillegg ble det registrert 49 laks uten merke. Det ble ikke fanget rømt oppdrettslaks, regnbueørret eller pukkellaks i fiskefella i 2020. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Ålen i Imsa er beskrevet i et eget kapittel i årsmeldingen for 2020. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2020: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk ble gjennomført i oktober til desember i 2020. Det er i årene 1978-2020 registrert 704 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 268 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr.grads-studenter og to masterstudenter har vært tilknyttet stasjonen.

Larsen, B.M. 2022. Elvemusling i Slørdalselva, Trøndelag. Miljøundersøkelse og statusbeskrivelse 2021. NINA Rapport 2144. Norsk institutt for naturforskning. NINA gjennomførte i 2021 biologiske resipientundersøkelser i Slørdalsvassdraget på oppdrag fra MOWI Norway AS. Sammen med kvalitetselementene bunndyr og ungfisk av laksefisk (se NINA Rapport 2140) ble elvemusling undersøkt for å vurdere effekter av endring i vannavrenning og fastsatt minstevannføring (regulering av Slørdalsvatnet), kalking av Slørdalsvatnet og andre menneskeskapte endringer i nedbørfeltet. • Elvemusling ble funnet på en ca. 800 m lang strekning i Slørdalselva i 2021. Dette er det samme som ved tidligere kartlegginger i 2008 og 2015. • Det ble funnet levende elvemusling på ni av de ti stasjonene som ble undersøkt, varierende i tetthet mellom 0,3 og 57,1 individ pr. minutt observasjonstid (fritellinger 15-30 minutters varighet). Gjennomsnittlig tetthet var 15,5 individ pr. minutt, tilsvarende en tetthet på 6,2 individ pr. m2. • Det ble talt opp 3712 individer under fritellingene og populasjonsstørrelsen er grovt estimert til mellom ca. 12.000 og 18.500 synlige muslinger i Slørdalselva. • Skallengden til levende elvemusling varierte fra 20 til 155 mm. Det var en overvekt av eldre muslinger i lengdegruppen 125–140 mm. Gjennomsnittslengden var 106 mm (SD = 36; N = 225). Det ble bare funnet én musling som var mindre enn 20 mm i utvalget som inngikk i lengdefordelingen, men til sammen 30 individer var mindre enn 50 mm (henholdsvis 0,4 og 13,3 % av totalantallet). • Det var relativt få muslinger som var nedgravd i substratet i Slørdalselva (8,0 %). Dette er ofte en indikasjon på manglende rekruttering da det er en overvekt av juvenile muslinger som normalt blir funnet nedgravd i substratet. • Andelen tomme skall (døde muslinger) var innenfor det vi kunne forvente (5,2 %). Det har ikke vært noen unormal overdødelighet i bestanden i løpet av de siste fem årene. • Elvemuslingen vokste normalt raskt i Slørdalselva. Muslinger som var 20 og 50 mm lange hadde en alder på henholdsvis seks og 10-11 år. Mangelen på muslinger mindre enn 20 mm er en indikasjon på at rekrutteringen har vært dårligere fra ca. 2015 i forhold til perioden 2005-2014. • Det ser ut til å være en sammenheng mellom lav rekruttering hos elvemusling og målt redokspotensial i substratet i Slørdalselva. Medianverdien i 2018 og 2021 var henholdsvis 314 og 294 mV og reduksjonen i redokspotensial mellom de frie vannmassene og substratet var henholdsvis 45 og 46 %. Dette tilsvarer dårlig habitatkvalitet. • Både laks og ørret bidrar som vert for muslinglarvene i Slørdalselva. Men både prevalens og abundans/intensitet av muslinglarver på gjellene var lavere enn forventet, og bare henholdsvis 7,7 og 12,7 % av de ettårige ørret- og laksungene var infektert våren 2021. Genetiske analyser viser at muslingene fra Slørdalselva grupperer seg sammen med andre laksemuslingbestander i Norge. Regulering av Slørdalsvatnet og minstevannføring: Generelt vil en regulering med fraføring av vann kunne føre til en reduksjon i vanndekt areal, redusert flomvannføring og endringer i vanntemperatur. I Slørdalselva ser det fortsatt ut til å være en god variasjon i vannføringen gjennom året, målt som antall dager med overvann på demningen ved utløpet av Slørdalsvatnet og det forekommer fortsatt perioder med vannføring som er høy nok til å kunne betegnes som «spyleflommer». Eutrofiering og tilførsel av organisk materiale: Arealbruk er en viktig faktor for å kunne forklare tilstedeværelsen av elvemusling. Landbruksaktivitet kan øke tilførselen av næringsstoffer, finsedimenter, utslipp av organisk stoff og forurensende kjemikalier, og spesielt sårbart blir det når dette skjer i kombinasjon med redusert vannføring og høy vanntemperatur om sommeren. I perioden 1995–2011 var de fleste fosfor- og nitrogen-verdiene lave, men verdier opp mot henholdsvis 20 og 410 μg/l ble målt. Referanseverdien for Slørdalselva er henholdsvis 6 og 200 μg/l for fosfor og nitrogen, men manglende vannanalyser i løpet av det siste ti-året gjør at vi ikke vet hvordan utviklingen har vært. Hogst av skog langs elvekanten: Kantskogen langs Slørdalselva har endret seg over tid. Tidlig på 1960-tallet var den intakt, men sparsomt utviklet. Senere er det etablert en sammenhengende og funksjonell kantskog langs hele elveløpet. Våren 2015 var det en omfattende hogst av skog (løvtrær) langs store deler av Slørdalselva som ga betydelige endringer i landskapet langs anadrom strekning. Dette har mest sannsynlig medført en forhøyet partikkeltilførsel til elveløpet og nedslamming av substratet og bidratt til økt vanntemperatur. I lengdefordelingen av elvemusling fra 2021 er det mangel på muslinger mindre enn 35 mm. Hogsten som ble foretatt i 2015 kan være en medvirkende årsak til dette. Anleggsarbeid fylkesveg 714: Anleggsarbeidet i forbindelse med ny fylkesveg 714 (veganlegg og tunnel) kan potensielt ha vært en kilde til avrenning og spredning av finpartikulært materiale i en lengre periode (2019-2021). Bekkene ned mot Tjørna var nedslammet, men det ble likevel ikke funnet synlige tegn til økt partikkelbelastning i Slørdalselva og Nervatnet, og de biologiske undersøkelsene av bunndyr og ungfisk viste ingen tegn til påvirkninger som kan knyttes til vegarbeid og avrenning fra aktiviteten. Kalking av Slørdalsvatnet: pH har økt fra 5,8-6,2 før kalkingen i 2005 til 6,2-7,2 etter kalking på utløpet av Slørdalsvatnet. Kalsiuminnholdet økte fra 0,7-0,8 før kalking til 1,1-2,5 mg/l etter kalking. Dette har økt sannsynligheten for at rekrutteringen har tatt seg opp, tilveksten har økt, dødeligheten er redusert og vitaliteten i bestanden av elvemusling har økt. I lengdefordelingen av elvemusling fra 2021 ser vi at det er en økning i antall muslinger mindre enn 85 mm som ser ut til å samsvare med kalkingen av vassdraget fra 2005. Det samme ser vi i et materiale samlet inn i 2015. Tetthet av laksefisk og muslinglarver på gjellene: Moderat høy tetthet av riktig vertsart er viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde populasjonen av elvemusling i Slørdalselva. Med den tettheten av laks- og ørretunger som ble funnet i 2021 er ikke tettheten av vertsfisk begrensende for rekrutteringen hos elvemusling i Slørdalselva. Det samme ser ut til å ha vært tilfelle i 2014, men det er mer usikkert hvordan forholdene har vært tidligere. Det ble imidlertid funnet en lavere prevalens og abundans/intensitet av muslinglarver på gjellene til vertsfisken enn forventet. Lav vannføring kan virke negativt på grunn av liten spredning av muslinglarvene og høy vanntemperatur gir kortere levetid, men i tillegg kan lav pH og innhold av tungmetaller (aluminium) ha betydning. Hvorvidt dette kan være av betydning er usikkert, men bør undersøkes nærmere. Det er behov for økt kunnskap om vannkvaliteten og vanntemperaturen i Slørdalselva og det foreslås en månedlig overvåking av vannkvaliteten for å følge endringer gjennom året i næringstilførsel (totalt fosfor og nitrat/totalt nitrogen), organisk materiale (farge og TOC), turbiditet, forsuring (pH og kalsium) og tungmetaller (aluminium og jern). Samtidig er det ønskelig med en overvåking av vanntemperaturen (temperaturlogger) som følger utviklingen gjennom året (spesielt sommer) i perioder med minstevannføring.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2022. Status og tiltaksutredning for elvemusling i Oldvassdraget (Ørland kommune), Trøndelag. NINA Rapport 2103. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen i Oldvassdraget finnes på hele den 1,8 km lange elvestrekningen nedenfor Hyllfossen. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i Melvasselva, Sandtjønnelva og Tomasvasselva. Ved vadesøk ble det påvist to levende elvemuslinger i Melvasselva, men også én musling i Nyvassdalselva. Elvemusling har hatt en mye større utbredelse i Oldvassdraget tidligere, og funn av skall i Kvennavasselva, Blåvasselva, Sandtjønnelva, Melvasselva og Nyvassdalselva (hele anadrom strekning ovenfor Hyllfossen) har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor (estimert til mer enn hundre tusen individer), men rekrutteringen er for lav til å opprettholde bestanden på lang sikt (få muslinger mindre enn 90 mm). De voksne muslingene reproduserer som normalt, men de små muslingene, som kan leve nedgravd i grusen i de første 6-10 årene, har for dårlige oppvekstforhold i substratet (jfr. resultatet av redoksmålingene). Andelen muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde bare 0,2 og 2,2 % av alle muslinger som ble undersøkt. Selv om laks er dominerende fiskeart i Oldelva, ble det ikke funnet muslinglarver verken på ett- eller toårige laksunger i 2018 og 2020, og bestanden av elvemusling betegnes derfor som en ren «ørretmusling». Endringer i nedbørfeltet til Oldvassdraget i form av grøfting av myrer, hogst, nydyrking, jorderosjon og næringstilførsel har vært med på å endre vannkvaliteten og habitatkvaliteten så mye at bestanden av elvemusling kan stå i fare for å bli ytterligere redusert og forsvinne helt om ikke tiltak settes inn. Sagbruk og kverndrift, reguleringer og vannuttak (drikkevann og fiskeoppdrett) har også spilt inn. I en periode på 80 år (fram til 1960-tallet) har tømmerfløting og tilhørende damanlegg på utløpet av alle de større innsjøene, også gitt utfordringer både for fisk og muslinger. For Oldelva må forholdene forbedres slik at de voksne muslingene kan overleve og at den naturlige rekrutteringen kan ta seg opp igjen. Tiltak må derfor settes i verk for å bedre vannkvaliteten. Dette innebærer at tilførslene av næringssalter (fosfor og nitrogen) må holdes stabilt lave og mengden av finpartikulært materiale må reduseres samtidig som kalsium-innholdet og pH må heves. I tillegg må bestanden av sjøørret/ørret styrkes. Tiltak for å gjenskape gode oppvekstsvilkår for elvemusling, som beskrives i rapporten, kan være: • Innsamling av vannprøver for å gi et bedre datagrunnlag om vannkvaliteten • Reduksjon i mengden suspenderte partikler (turbiditet) • Myrrestaurering og plugging av grøfter • Utrede kalkingstiltak • Redusere avrenning og forurensning fra spredte avløp og holde stabil lav næringstilførsel • Inngjerding av beitedyr og opprettholde brede kantsoner langs elva • Sanere søppelfyllinger som ligger nær vassdraget • Styrke ørretbestanden • Oppdrett og utsetting av muslinger • Økt hensyn til elvemusling • Informasjon • Oppfølging og tiltakskontroll

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2022. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2020. NINA Rapport 2123. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Overvåkingsprogrammet for elvemusling som ble etablert i 2000, ble oppsummert og evaluert i 2017 (NINA Rapport 1350) og videreført med et nytt og revidert opplegg for perioden 2018-2023. Programmet omfatter nå 40 lokaliteter som skal under-søkes en gang hvert sjette år. Dette innebærer årlige undersøkelser av tre-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og tre-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I 2020 ble det undersøkt sju lokaliteter; tre A-lokaliteter: Enningdalselva, Håelva og Grytelva med Laksbekken og fire B-lokaliteter: Svarthølbekken, Farstadelva, Nufsfjordbekken og Mel-lingselva med Litlelva. Enningdalselva har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2001 og 2008. Enningdalselva har to genetisk forskjellige bestander av elvemusling, laksemusling og ørretmusling, henholdsvis nedenfor og ovenfor Mjølnerødfossen. Bestanden av laksemusling bedømmes å være «sannsynlig levedyktig» i 2020. På grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Enningdalselva en naturindeks på mer enn 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Etter en positiv utvikling fra 2001 til 2008 ser vi at forholdene i Enningdalselva nå har forverret seg igjen. Manglende nyrekruttering og høy dødelighet av voksne muslinger, bl.a. på grunn av lav vannføring i enkelte år, gjør tilstanden ustabil og usikker. Bestanden av ørretmusling har meget liten levedyktighet og det ble bare påvist ett levende individ på overvåkingsstasjonene i 2020. Det har vært en jevn nedgang fra slutten av 1990-tallet og naturindeksen har gått tilbake fra 0,4 i 2001 og 2008 til 0,2 i 2020, noe som tilsvarer dårlig økologisk tilstand. I løpet av en 20-årsperiode er bestanden nå på det nærmeste borte, og det er ikke funnet noen entydig årsak til denne negative utviklingen. Svarthølbekken har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes undersøkelser fra 2012 og 2019 som i 2020 ble supplert for å passe inn i overvåkingsprogrammet. Bestanden i Svarthølbekken bedømmes å være «sannsynlig levedyktig» i 2020. På grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Svarthølbekken en naturindeks på mer enn 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Da rekrutteringen er svak, er det usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. For å oppnå god økologisk tilstand må det i tillegg til muslinger mindre enn 50 mm også forekomme nyrekruttering. Håelva har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2002 og 2008. Håelva har to forskjellige bestander av elvemusling, laksemusling og ørretmusling, henholdsvis nedenfor og ovenfor Fotlandsfossen. Bestanden av laksemusling ligger på grensen mellom «sannsynlig levedyktig» og «høy levedyktighet» i 2020. Men på grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Håelva en naturindeks på mer enn 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Etter en svak positiv utvikling fra 2002 til 2008, var rekrutteringen svakere igjen i 2020. Tilstanden kan virke å være noe ustabil, men bestanden har likevel økt i antall og tendensen er derfor positiv. Bestanden av ørretmusling ovenfor Fotlandsfossen har liten levedyktighet og er sårbar for ytterligere reduksjon. Årsaken ligger i manglende rekruttering, fullstendig mangel av muslinger mindre enn 50 mm, lav tetthet og avtagende utbredelse. Det positive er imidlertid at det i løpet av de siste årene er observert levende elvemusling høyere opp i vassdraget, like nedenfor utløpet av Taksdalsvatnet. I tillegg ble det i 2021 også funnet miljø-DNA fra elvemusling i innløpselver til Taksdalsvatnet. Det gjenstår å bekrefte at dette er ørretmusling, men om så er tilfelle, kan tilstanden til ørretmuslingen være vesentlig endret i forhold til den tilbakegangen som er observert ovenfor Fotlandsfossen. Farstadelva har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2009. Bestanden i Farstadelva bedømmes å være «sannsynlig levedyktig» i 2020, men tiltak må settes inn for å opprettholde bestanden på lang sikt. På grunn av manglende rekruttering (minste musling var 65 mm) oppnådde ikke Farstadelva en naturindeks på mer enn 0,4. Økologisk tilstand er fortsatt vurdert å være moderat, men Farstadelva er i faresonen for å nærme seg dårlig økologisk tilstand. For å oppnå god økologisk tilstand må det i tillegg til muslinger mindre enn 50 mm også forekomme nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm). Grytelva med Laksbekken har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2002 og 2009. Bestanden i Grytelva med Laksbekken bedømmes å være «sannsynlig levedyktig» i 2020. På grunn av funn av muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering) oppnådde Grytelv-vassdraget en naturindeks på 0,8 og økologisk tilstand ble vurdert å være god. Det ble ikke funnet nyrekruttering i 2009, men i 2020 var det i tillegg til muslinger mindre enn 20 mm også en økning av andelen muslinger mindre enn 50 mm. Rekrutteringen er likevel svak, og det er usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. For å oppnå svært god økologisk tilstand må andelen muslinger mindre enn 50 mm øke fra nåværende 6 % til mer enn 10-15 %. Nufsfjordbekken har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2014. Bestanden i Nufsfjordbekken bedømmes å være «sannsynlig levedyktig» i 2020. På grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Nufsfjordbekken en naturindeks på mer enn 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Da rekrutteringen er svak, er det usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. Mellingselva med Litlelva har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2010. Bestanden i Mellingselva med Litlelva bedømmes å ha «høy levedyktig» og meget høy verneverdi i 2020. På grunn av en høy andel muslinger mindre enn 50 mm (33 %) og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm), oppnådde Mellingselva med Litlelva en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble vurdert å være svært god. Rekrutteringen er høy og framstår som god nok til at bestanden er sikret på lang sikt. Det er generelt et behov for tiltaksplaner for flere av overvåkingslokalitetene. Det er nødvendig å utrede tiltak som prioriterer elvemuslingen i tråd med de målsettingene som er satt i handlingsplanen for elvemusling og vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand der dette ikke er oppnådd.

Larsen, B.M. 2022. Overvåking av elvemusling og fisk i Fulldøla i forbindelse med Follsjå kraftverk i 2022. – NINA Rapport 2217. Norsk institutt for naturforskning. Fulldøla hadde en liten bestand av elvemusling på 1990-tallet, som ble ytterligere redusert utover på 2000-tallet. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene, og da Follsjå kraftverk ble etablert i 2015 ble det stilt krav om en minstevannføring på 250 l/s hele året i Fulldøla og skylleflommer om våren. NINA undersøkte forholdene både for elvemusling og fisk i vassdraget første gang i 2018 (NINA Rapport 1600). Effekten av en foreslått endring i kjøringen av de på-lagte skylleflommene ble undersøkt i 2019–2020, og en ny miljøundersøkelse med overvåking av elvemusling og ørret ble deretter gjennomført i 2022. I 2022 ble det påvist 66 levende muslinger (en økning fra 2018), hovedsakelig innenfor det samme utbredelsesområdet som tidligere. I tillegg er det funnet muslinglarver på ørretunger i alle deler av Fulldøla, men med størst antall i eller nedenfor området der tettheten av muslinger er størst, tilsvarende nedre halvdel av Fulldøla. Men det er også funnet muslinglarver i et lite antall på ørret i øvre del av elva. På grunn av vandringshindre for ørret må muslinglarvene som ble funnet på ørretungene i øvre del, stamme fra muslinger som faktisk befinner seg der. Disse er foreløpig ikke påvist. Det var to lengdegrupper av elvemusling i Fulldøla i 2022 – en gruppe eldre muslinger som alle var 97–113 mm lange og en annen gruppe muslinger med skallengde mellom 63 og 91 mm som alle var yngre enn 20–22 år. Den minste muslingen i 2018 var 34 mm og sju år (2011-årsklassen) Den minste muslingen i 2022 var 63 mm og mest sannsynlig 12 år gammel (2010-årsklassen). Det kan bety at det har vært en liten, men årviss nyrekruttering til bestanden i Fulldøla fra omkring år 2000 og fram til 2011. Alle muslingene som ble funnet i 2022 hadde kommet opp i reproduktiv alder, og det ble funnet en graviditetsfrekvens på 77 % i begynnelsen av august 2022. Det betyr at antall muslinglarver som produseres har økt i de siste årene, noe som samtidig har økt potensialet for at ørretungene i elva blir infestert med muslinglarver. Fulldøla karakteriseres som kalkfattig og klar. Elva blir ikke brukt som resipient, da det ikke finnes bebyggelse eller andre forurensende aktiviteter langs elveløpet og Follsjå er i liten grad påvirket av eutrofiering. Vassdraget var tidligere påvirket av sur nedbør, men vannkvaliteten har bedret seg over tid. pH har økt fra 6,1–6,5 på slutten av 1990-tallet til 6,5–7,1 i 2018–2020. Vannfarge og totalt organisk karbon har også økt fra henholdsvis 15 mg Pt/l og 3,3 mg/l på 1970–1990-tallet til 28 mg Pt/l og 4,5 mg/l i 2018–2020.Turbiditeten er gjennomgående lav i Fulldøla (

Wacker, S., Larsen, B. M., Gosselin, M.-P. og Karlsson, S. 2022. Naturlig etablering av elvemusling i Homla. NINA Rapport 2224. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten har vi undersøkt opphavet til en nyoppdaget forekomst av elvemusling i Homla (Malvik kommune). Slike nyoppdagete forekomster av elvemusling i vassdrag uten tidligere kjent forekomst kan være resultatet av ny-etablering eller av at en uoppdaget bestand av eldre muslinger begynner å rekruttere igjen. Det var ikke noen kjent forekomst av elvemusling i Homla inntil for få år siden. Det er nå observert en spredt forekomst av elvemusling i den anadrome delen av elva. De 32 undersøkte muslingene i 2020 besto nesten utelukkende av unge individer med en skallengde på mellom 54 og 90 mm, noe som tilsvarer en alder på mellom 10 og 18 år. Det ble bare funnet ett større individ (130 mm). Dominansen av unge individer kan tyde på at det er etablert en ny bestand i Homla, men funnet av én eldre musling gjør at en ikke kan utelukke at det er en liten gjenværende bestand som på grunn av endrede miljøforhold har begynt å rekruttere igjen. Ved bruk av genetiske metoder undersøkte vi opphavet til elvemuslingene i Homla. Resultatene viste at bestanden har laks som primærvert. Dette utelukker at muslingene kan ha hatt opphav i en ørretmusling-bestand ovenfor Dølanfossen (vandringshinder anadrom strekning), enten ved passiv transport av muslinglarver (glochidier) med elvevannet eller ved nedvandring av infestert ørret. Resultatene viste også en lav grad av slektskap mellom muslingene og at bestanden som de hadde opphav fra var stor, da effektivt antall gytere ble estimert til mer enn 100 individer. Dette gjør det lite sannsynlig at muslingene har opphav i en liten gjenværende bestand av eldre muslinger på anadrom strekning i Homla som ikke har blitt oppdaget ved tidligere kartlegginger. Resultatene tyder på at muslingene i Homla har opphav fra en eller flere laksemusling-bestander i andre vassdrag. Siden det generelt er stor genetisk likhet mellom ulike laksemusling-bestander, var det ikke mulig å konkludere hvilke konkrete bestander muslingene i Homla kunne ha opphav fra. Siden muslingene er så små, vurderer vi det som usannsynlig at disse er flyttet av mennesker, og alderen på muslingene og kultiveringshistorikken av fisk i Homla tilsier at det heller ikke er etablering via utsetting av fisk med muslinglarver på gjellene. Det er derfor mest sannsynlig at etableringen av elvemusling i Homla har skjedd ved naturlig spredning fra andre vassdrag. Elvemuslingbestanden som er i ferd med å etablere seg i Homla har like stor genetisk variasjon som andre laksemusling-bestander og ingen tegn til innavl. Utfra den genetiske tilstanden har bestanden i Homla gode forutsetninger for overlevelse og evolusjonære tilpasninger. At naturlig etablering av nye elvemuslingbestander forekommer, og at de kan ha god genetisk tilstand er viktig kunnskap for forvaltningen. Vi håper at framtidige undersøkelser kan gi kunnskap om de økologiske forutsetningene som er nødvendige for naturlige etableringer og om måten elvemuslinglarver blir transportert mellom vassdrag.

Larsen, B.M. 2022. Overvåking av elvemusling og fisk i Elstadelva i forbindelse med Knutfoss kraftverk i 2022. – NINA Rapport 2220. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen i Elstadelva er nevnt i flere ulike kilder, første gang på midten av 1990-tallet, men bare med opplysninger omfunn av enkeltindivider eller mindre ansamlinger. Det er i tillegg funnet elvemusling i Møkkelvasselva og Breivasselva, som er andre navn på elvestrengen høyere opp i nedbørfeltet. I forbindelse med planene om Knutfoss kraftverk ble det i 2006 bekreftet funn av elvemusling på strekningen mellom Hervollhøla og Rossetnes. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene og da Knutfoss kraftverk ble etablert i 2010, ble det stilt krav om en minstevannføring forbi inntaket på 0,4 m3/s hele året. NINA undersøkte vassdraget og kartla elvemusling og ørret første gang i 2017 (NINA Rapport 1451). En ny miljøundersøkelse i 2022 ble begrenset til den regulerte strekningen, mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk. I 2022 ble det påvist 107 levende muslinger (en økning fra 2017) mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk, innenfor det samme utbredelsesområdet som tidligere. I tillegg er det funnet muslinglarver på ørretunger på strekningen. Minste og største musling var henholdsvis 58 og 131 mm lange i 2022. I 2017 var minste musling 41 mm lang, og fire av individene var mindre enn 50 mm. De minste (yngste) muslingene som ble funnet i 2017 og 2022 var mest sannsynlig de «samme» muslingene, bare fem år eldre i 2022. Det var flest unge muslinger med lengder mellom 65 og 75 mm i 2022. Dette er resultatet av vellykket rekruttering i noen få år rundt år 2000. Manglende forekomst av muslinger mindre enn 40–50 mm i 2022 indikerer at rekrutteringen har vært svært mangelfull, eller helt fraværende, på minstevannføringsstrekningen fra 2005/2006. Vi kan ikke helt utelukke at rekrutteringen har tatt seg opp igjen i de siste årene, uten at vi har klart å fange opp det. Svaret på det, får vi ikke før de små muslingene eventuelt er blitt så store at de blir synlige ved direkte observasjon på elvebunnen. Det viser seg at det kan ta nærmere 10 år i Elstadelva fra muslingene slipper seg av ørretungene til de når en størrelse på 30–40 mm. Basert på kartleggingene i 2017 og 2022, ble økologisk tilstand for elvemusling angitt som moderat på strekningen mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk, og tiltak er nødvendig for å oppnå miljømålene. I øvre del av vassdraget derimot, mellom Svartfossen og Hervollhøla, ble økologisk tilstand vurdert som svært god i 2017, og miljømålene var tilfredsstilt. Habitatet for ørret ble hovedsakelig vurdert som «egnet» i Elstadelva i 2022, men deler av minstevannføringsstrekningen er naturlig «mindre egnet» habitat. For at økologisk tilstand skal bedømmes som god eller bedre med hensyn til ørret ovenfor Knutfoss (ikke-anadrom strekning), må tettheten være større enn 25–40 individ pr. 100 m2 (avhengig av habitatklasse). Da gjennomsnittlig tetthet av all ørret på ikke-anadrom strekning var henholdsvis 8 og 6 individ pr. 100 m2 i 2017 og 2022, ble ørretbestanden klassifisert som svært dårlig. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde totalt nitrogen og totalt fosfor var i 2017 lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem, da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten var imidlertid høyere på minstevannføringsstrekningen i 2017 enn i øvre del av vassdraget. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Det ser likevel ikke ut til at dette er tilstrekkelig for å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 13–20 % av målingene i 2022 hadde tilfredsstillende redokspotensial i nedre del, sammenlignet med 93 % av målingene i øvre del. Dette viser at substratet på strekningen mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk hadde mindre vanngjennomstrømning og lavere oksygeninnhold enn det som er nødvendig for at de små muslingene skal overleve de første leveårene nedgravd i elvegrusen. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Det er foreløpig ikke nødvendig med strakstiltak for å sikre forekomstene av elvemusling og ørret i forbindelse med Knutfoss kraftverk, og reguleringen av Elstadelva. Det har riktignok vært liten eller ingen rekruttering i bestanden av elvemusling fra 2005/2006, men så lenge det er usikkert om rekrutteringen har tatt seg opp igjen i de siste årene, kan det være fornuftig å avvente eventuelle tiltak (f.eks. habitatforbedring ved grusutlegging). Foreløpig bør det heller følges opp med en ny overvåking av elvemusling og ørret med samme omfang som i 2022, hovedsakelig begrenset til den regulerte strekningen. I henhold til Norsk standard NS–EN 16859:2017 anbefales en ny overvåking gjennomført om seks år (2028). Da vil også muslinger som har sluppet seg av fisken, og overlevd, i årene mellom 2010 og 2018 kunne observeres på elvebunnen. I mellomtiden foreslås det å undersøke vannkvaliteten på nytt, for å se på eventuelle endringer sammenlignet med siste prøvetaking i 2017. Prøvetakingen bør omfatte fire prøver per år, helst i to påfølgende år, f.eks. 2026 og 2027, med analyser av turbiditet, vannfarge, ledningsevne, pH, totalt organisk karbon, kalsium, totalt nitrogen, nitrat, totalt fosfor, jern og sink. Skulle det ved senere overvåking i Elstadelva vise seg at det har vært en reell rekrutteringssvikt hos elvemusling på strekningen mellom Knutfoss og Hervollhøla, kan det, i tillegg til habitatforbedring ved grusutlegging, være aktuelt med direkte tiltak for å styrke bestanden av elvemusling. Dette kan gjøres enten ved å flytte muslinger fra øvre del av Elstadelva, men aller helst ved kultivering og utsetting av anleggsproduserte småmuslinger. Disse har vokst et par år i anlegget og vil hjelpe muslingene over den første kritiske fasen, som de første leveårene, nedgravd i substrat av dårlig kvalitet, innebærer. Minstevannføringen må inntil videre opprettholdes på dagens nivå. Selv om muligheten for å endre vannføringen gjennom inntaksdammen er begrenset, vil det være nyttig med en gjennomgang av nåværende vannføringsdata, fordelt på avløp minstevannføring og overløp, i en fremtidig vurdering av nåværende minstevannføring og et eventuelt behov for skylleflommer.

Wacker, S., Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Hagen, I.J., Kålås, S. & Karlsson, S. 2021. Genetisk struktur og variasjon i elvemusling i Norge. Betydning for bestandenes økologiske tilstand. NINA Rapport 1994. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en stor andel av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel har elvemusling forsvunnet fra ca. én tredel av de historiske lokalitetene, og en betydelig andel av de gjenværende bestandene mangler helt eller delvis rekruttering. Det er ulike kjente risikofaktorer som kan påvirke rekruttering negativt, som redusert substratkvalitet og dårlig tilgang på vertsfisk. I tillegg til konvensjonell overvåkning, kan genetiske undersøkelser gi viktig kunnskap for forvaltning av arten. Elvemuslingbestander i Norge bruker enten ørret (ørretmusling) eller laks (laksemusling) som primærvert, og en bestand må forvaltes med hensyn til hvilken av disse artene som er primærverten. Det er genetiske forskjeller mellom ørretmusling og laksemusling, og bestander eller enkeltindivider med ukjent vert kan derfor tilordnes genetisk til ørretmusling eller laksemusling. I forvaltningssammenheng kan det også være viktig å undersøke om bestanden er sammensatt av muslinger av ulikt opphav, for eksempel som et resultat av utsettinger av muslinger. De fleste ørretmuslingbestandene lever ovenfor vandringshindre for anadrom laksefisk og har derfor vært isolert fra andre bestander siden koloniseringen etter siste istid. Små isolerte bestander taper genetisk variasjon over tid, og i tillegg kan innavl forekomme. Redusert genetisk variasjon og innavl er forventet å redusere bestandens levedyktighet. Det er kjent fra tidligere undersøkelser at noen ørretmuslingbestander har veldig lav genetisk variasjon. Vassdrag med elvemusling har opplevd betydelige menneskeskapte forandringer i de siste tiårene, og store endringer i miljøet forventes i fremtiden som følge av klimaendringer. Det er derfor viktig for forvaltning av arten å ha kunnskap om genetisk variasjon i ørretmuslingbestandene og hvordan genetisk variasjon og innavl påvirker rekruttering. Tre delprosjekter ble gjennomført: 1. Den genetiske databasen for elvemusling i NINA ble betydelig oppgradert ved genotyping av flere bestander og for flere genetiske markører. Genetisk variasjon og genetisk struktur (genetiske forskjeller mellom bestander) ble undersøkt i et utvidet utvalg bestander og med flere genetiske markører. Genetisk tilordning av bestander og enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling med flere referansebestander og med flere markører ble validert. 2. Bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert ble inkludert i undersøkelsen av genetisk variasjon og genetisk struktur. Genetisk variasjon og genetisk tilhørighet i disse elvemuslingbestandene med sjøørret som vert har ikke blitt undersøkt tidligere. 3. Sammenheng mellom genetisk variasjon, økologisk tilstand (rekruttering) og bestandsstørrelse ble undersøkt. Delprosjektet kombinerer den utvidete genetiske databasen med en nylig opprettet database med økologiske data, inkludert rekrutteringsdata. Genetiske data fra totalt 76 elvemuslingbestander (fra 69 lokaliteter) og over 2700 individer ble brukt i undersøkelsen. Dette er en betydelig andel av de 432 kjente lokalitetene i Norge og lokalitetene var fordelt over alle fylker. Det første delprosjektet viser at tidligere kunnskap om genetisk variasjon og genetisk struktur hos elvemusling er gyldig for et stort utvalg bestander fordelt over hele landet. Laksemusling har jevnt høy genetisk variasjon innad i bestandene, men mindre forskjeller mellom bestandene. Det er store genetiske forskjeller mellom ørretmuslingbestander, men den genetiske variasjonen innen ørretmuslingbestandene er i de fleste tilfeller betydelig lavere enn innen laksemuslingbestander. Noen ørretmuslingbestander har nesten ingen variasjon i det hele tatt ved de undersøkte markørene. Det første delprosjektet viser også at bestander kan genetisk tilordnes ørretmusling og laksemusling med høy sikkerhet, ved bruk av et utvidet utvalg referansebestander og flere genetiske markører. Det er større usikkerhet i genetisk tilordning av enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling. Usikkerheten er ulik for tilordning til ørretmusling og laksemusling. Ørretmusling fra bestander med forholdsvis høy genetisk variasjon blir ofte feiltilordnet til laksemusling. Mulighet for genetisk tilordning av enkeltindivider må derfor evalueres i enkelttilfeller. Det andre delprosjektet viser at bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert, genetisk likner bestander med stasjonær ørret som vert og er genetisk forskjellig fra laksemusling. Bestandene ble genetisk tilordnet ørretmusling, til tross for at mange av bestandene var blant ørretmuslingbestandene med høyest genetisk variasjon. Det tredje delprosjektet viser en kompleks sammenheng mellom genetisk variasjon og innavl med både rekruttering og bestandsstørrelse. Bestander med lav genetisk variasjon og lav bestandsstørrelse hadde ofte dårlig rekruttering. Det var samtidig en sammenheng mellom bestandsstørrelse og genetisk variasjon, og resultatene antydet at det var bestandsstørrelse og ikke genetisk variasjon i seg selv som påvirket rekruttering. Noen bestander hadde en høy grad av innavl, og nesten alle disse bestandene hadde dårlig rekruttering. Det var ingen sammenheng mellom innavl og bestandsstørrelse, og resultatene viste at sammenhengen mellom innavl og rekruttering var uavhengig av bestandsstørrelse. Prosjektet har gitt ny kunnskap om sammenheng mellom genetisk og økologisk tilstand i elvemuslingbestander. Det er flere mulige virkningssammenhenger mellom genetisk variasjon, rekruttering og bestandsstørrelse som kan forklare resultatene. Resultatene viser at både stor bestandsstørrelse, høy genetisk variasjon og lite innavl har sammenheng med god rekruttering. Reduksjon av bestandsstørrelse må unngås fordi dette kan redusere rekruttering direkte og samtidig føre til tap av genetisk variasjon og høyere grad av innavl. Det er ukjent hvorfor noen bestander hadde en høy grad av innavl til tross for stor bestandsstørrelse. Kunnskap om dette behøves for å målrettet kunne redusere graden av innavl gjennom forvaltning. Fremtidige analyser bør også fokusere på å forstå betydningen av innavl på den ene siden og lokale genetiske tilpasninger på den andre siden. Dette vil kunne være spesielt viktig for å ta avgjørelser om tiltak for å redde truete bestander med lav genetisk variasjon og høy innavlsgrad.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2021. Forekomst av elvemusling i Eira (Molde kommune), Møre og Romsdal i 2021. NINA Rapport 2076. Norsk institutt for naturforskning. Det er tidligere (2003–2021) funnet noen få spredte individer av elvemusling i Eira mellom Grytosen og Eresfjord kirke. Under en mer omfattende kartlegging i 2021 ble det ved innsamling av miljøDNA-prøver påvist elvemusling i prøvene fra tre stasjoner i nedre del av Eira. Dette ble bekreftet ved hjelp av vadesøk, og litt i underkant av 50 levende elvemusling og fire tomme skall ble funnet på strekningen fra Fv60 nær utløpet i sjøen og opp til like ovenfor Eresfjord kirke, tilsvarende en lengde på om lag 2,5 km. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i øvre del av Eira. Avgrensningen er foreløpig usikker, men kan tilsvare en lengde på opp til 1,5 km. I midtre del av vassdraget var alle miljø-DNA-prøvene negative. Sannsynligheten for at det finnes elvemusling på den 1,9 km lange strekningen mellom Eresfjord skole og Øvre Slenes er liten, men det kan likevel ikke utelukkes. Ingen levende elvemusling er foreløpig funnet ved vadesøk i midtre og øvre deler av Eira. Det ble gjennomført tidsbegrensede tellinger («fritellinger») på 12 stasjoner på strekningen mel-lom utløpet i Eresfjorden og Eikesdalsvatnet i oktober 2021. Det ble funnet levende elvemusling på fem av de 12 stasjonene og antallet varierte mellom 0,02 og 0,53 individ pr. minutt observasjonstid. Skallengden til levende elvemusling som ble observert i Eira varierte fra 55 til 100 mm i oktober 2021. Majoriteten var «yngre» muslinger i lengdegruppene 75–90 mm. Elvemuslingen vokste langsomt i Eira. Muslinger som var 20 og 50 mm lange hadde en alder på henholdsvis om lag sju og 14 år. Muslingene som i 2021 var mellom 55 og 90 mm lange, kan etter dette være anslagsvis 15–40 år gamle, tilhørende årsklassene fra 1980-tallet og framover. Det betyr at elvemusling har forekommet i Eira i lang tid før de første individene ble oppdaget. Det ser ut til at elvemuslingen i Eira reproduserer normalt og at det blir frigitt muslinglarver som forventet. Tidspunktet for graviditet og frigivelse av muslinglarver er imidlertid senere enn det som er vanlig, og i 2021 var larveslippet fortsatt ikke avsluttet 12. oktober. Det er utarbeidet et forslag til handlingsplan for habitatrestaurering i Eira. Formålet er å iverksette fysiske tiltak for å øke den naturlige produksjonen av laks og sjøørret i Eiravassdraget. Det ble identifisert til sammen 16 områder som ble vurdert som spesielt aktuelle med tanke på habitat-tiltak. I oktober 2021 ble det funnet levende elvemusling i fire av disse områdene. Ved gjennomføring av de foreslåtte habitattiltakene for fisk er det fare for at muslinger som lever i de aktuelle tiltaksområdene vil kunne bli skadet eller begravd og dø på grunn av gravearbeider, kjøring i elveløpet og utlegging av grus. Likeledes vil muslinger som står i tilknytning til tiltaksområdene kunne bli begravd i løsmasser eller bli utsatt for høy turbiditet når elvebunnen graves opp. Tiltak for å unngå dette kan være å flytte muslinger midlertidig vekk fra områdene som inngår i habitattiltaket. Skal dette lykkes må det imidlertid gjennomføres en grundigere kartlegging i hele Eira som angir utbredelsen til elvemusling i vassdraget mer detaljert. Kunnskapen om elvemuslingen i Eira er fortsatt mangelfull og undersøkelsen i 2021 må betraktes som en innledende kartlegging. En videreføring er naturlig, og det vil da være aktuelt å supplere en utvidet kartlegging med måling av redokspotensiale (beskrive habitatforholdene for juvenile muslinger i substratet) og bestemmelse av vertsart for muslinglarvene.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2021. Elvemusling i Figgjovassdraget. Regional overvåking i Rogaland. NINA Rapport 2028. Norsk institutt for naturforskning. I 2018 ble Figgjovassdraget foreslått inkludert i det regionale overvåkingsprogrammet for elvemusling i Rogaland. I vassdraget finnes det både en stor laksemuslingbestand nedenfor Edlandsvatnet (Ålgård) og flere små muslingbestander ovenfor vannet. Disse er ørretmuslingbestander, med unntak av ved én lokalitet, der muslingen er antatt å være laksemusling. Første overvåkingsrunde ble gjennomført i 2020-2021. Resultatene er sammenlignet med kartleggingen som ble gjennomført i 2009. I Figgjovassdraget nedenfor Edlandsvatnet har utviklingen fra 2009 til 2020-2021 vært todelt: 1. I nederste del av Figgjovassdraget (stasjon 1-9, med unntak av stasjon 8) har det vært en kraftig økning i tettheten av elvemusling. Rekrutteringen har også økt kraftig i en periode for ca. 9-13 år siden, selv om den har gått noe ned igjen siden det. De 10 siste årene har rekrutteringen likevel vært god nok til å opprettholde bestanden i denne delen av vassdraget. 2. I den delen av Figgjovassdraget som ligger opp mot Edlandsvatnet (stasjon 10-19) har det ikke vært større endringer i tettheten av elvemusling, men resultatene tyder på at det har vært en nedgang i rekrutteringen. Dermed har rekrutteringen ikke vært god nok til å kunne opprettholde bestanden i denne delen av vassdraget over tid. Samlet sett bidrar en stor bestandsstørrelse og et stort utbredelsesområde til at elvemuslingen i Figgjovassdraget nedenfor Edlandsvatnet ikke er truet. Rekrutteringen er likevel noe for lav til å opprettholde bestanden over tid. Den relativt gode rekrutteringen av elvemusling i Figgjovassdraget nedenfor Edlandsvatnet over-rasker, siden denne delen av vassdraget til dels er sterkt påvirket av eutrofiering fra landbruket og dels av stor utbyggingsaktivitet. Likevel viser redoksmålinger at det finnes områder med god habitatkvalitet for muslinger, innimellom områder med moderat habitatkvalitet. I Figgjovassdraget ovenfor Edlandsvatnet må utviklingen for de forskjellige bestandene av elve-musling mellom 2009 og 2020 evalueres separat: I Flotåna har rekrutteringen av ørretmusling gått ned, samtidig som det har vært overdødelighet av muslinger. Ved lokaliteten er sannsynligvis lav vannføring og muligens mangel på vertsfisk årsakene til den negative utviklingen. I Åno fra Nebbetjørna har tettheten og rekrutteringen av laksemusling gått ned, samtidig som det har vært overdødelighet av muslinger. Ved lokaliteten er sannsynligvis eutrofiering og muligens mangel på vertsfisk og lav vannføring årsakene til den negative utviklingen. I den øverste delen av Figgjovassdraget utgjør tre lokaliteter sannsynligvis en felles bestand av ørretmusling. Oppsalåna er kjerneområdet, og der har tettheten og rekrutteringen gått opp. I Kyllingstadbekken har tettheten og rekrutteringen gått ned, men rekrutteringen er fremdeles ganske høy. Kjedlandsåna har en svært liten bestand av musling og betyr lite for denne fellesbestanden. Den positive utviklingen i Oppsalåna er noe overraskende, siden elven er preget av eutrofiering, men redoksmålingene viser at det finnes områder med god habitatkvalitet. Samlet sett er bestanden likevel sårbar grunnet det svært lave antallet muslinger innenfor lokalitetene. De viktigste truslene mot muslingene ved disse lokalitetene er sannsynligvis, til en varierende grad, utbygging av ny E39, eutrofiering, lav vannføring og mangel på vertsfisk. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2021. The freshwater pearl mussel in the Figgjo Watercourse. Regional monitoring in Rogaland County. NINA Report 2028. Norwegian Institute for Nature Research. In 2018, it was proposed that the Figgjo Watercourse should be included in the regional monitoring program for the freshwater pearl mussel in Rogaland. In the watercourse, there is both a large salmon mussel population below Lake Edlandsvatnet and several small populations above the lake. These are trout mussel populations, with an exception. At one location it is assumed that the mussels are salmon mussels. The first monitoring survey was completed in 2020-2021. The results are compared to a survey that was completed in 2009. In the Figgjo Watercourse below Edlandsvatnet, two different patterns emerge: 1. In the lowermost reaches of the Figgjo Watercourse (stations 1-9, with the exception of station 8), there has been a substantial increase in the density of mussels. The recruitment has also increase substantially for a period, although it subsequently has declined. During the last 10 years, it still has been sufficient to maintain the population in these reaches of the watercourse. 2. In the reaches of the Figgjo Watercourse just below Edlandsvatnet (stations 10-19), there has not been a substantial change in the density of mussels. However, the results suggest that there has been a decrease in the recruitment. Thus, the recruitment has not been sufficient to maintain the population in these reaches of the watercourse, for the future. Overall, a large population and distribution area contributes to the mussel in the Figgjo Water-course below Edlandsvatnet not being currently threatened. However, the recruitment is some-what too low to maintain the population for the long term future. The relatively good recruitment of mussels in the Figgjo Watercourse below Edlandsvatnet is surprising. These reaches are, in part, strongly impacted by eutrophication from farming and extensive development of the area. However, the redox potential in these reaches shows that there are both areas with good and moderate habitat quality for mussels. In the Figgjo Watercourse above Edlandsvatnet, the patterns at the different mussel locations must be evaluated separately: In Flotåna, the recruitment of trout mussels has declined and there has been high mortality among the mussels. At this location, droughts and, possibly, the lack of host fish are the potential causes of this negative pattern. In Åno fra Nebbetjørna, the density and recruitment of salmon mussels has declined and there has been high mortality among the mussels. At this location, eutrophication and, possibly, the lack of host fish and drought are the potential causes of this negative pattern. In the uppermost reaches of the Figgjo Watercourse, three locations likely make up one trout mussel population. In Oppsalåna (the core reach), the density and recruitment has increased. In Kyllingstadbekken, the density and recruitment has declined, but the recruitment is still fairly high. Kjedlandsåna has only a few mussels and contributes little to the population. The positive pattern in Oppsalåna is surprising, as the river is impacted by eutrophication. However, the redox potential shows that there are areas with good mussel habitat. Overall, the population is still vulnerable, due to the low numbers of mussels. The most important threats at these locations are, to a varying degree, road construction, eutrophication, drought and the lack of host fish.

Larsen, B.M. 2021. Flytting av elvemusling i Norge. Eksempler på når, hvor og hvorfor flytting av elvemusling er benyttet som tiltak og resultater fra oppfølging og overvåking. NINA Rapport 2007. Norsk institutt for naturforskning. I handlingsplanen for elvemusling for perioden 2019-2028 er det forutsatt at det skal utarbeides retningslinjer for når og hvordan flytting av muslinger skal gjennomføres. Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) i Trøndelag ga Norsk institutt for naturforskning (NINA) våren 2020 oppdraget med å starte dette arbeidet. Prosjektet ble delt i to trinn. Første trinn skulle gi eksempler på flytting av elvemusling i Norge, hvorfor flyttinger har blitt gjennomført, antall muslinger involvert, samt erfaringer og eventuell oppfølging/overvåkning i tilknytning til flyttingen. Andre trinn skal omfatte den egentlige veilederen. Der vil det bli foreslått kriterier for når og hvordan flytting av muslinger bør foregå basert på erfaringene i trinn 1 sammen med anbefalinger og retningslinjer benyttet i andre land med elvemusling. Selv om flytting av elvemusling har vært benyttet som et forvaltningstiltak i mer enn 30 år i Norge, er det aldri gitt noen samlet oversikt over hvor og når dette er benyttet som tiltak i arbeidet med bevaring og forvaltning av elvemusling. I hvilken sammenheng er muslinger flyttet? Hva har effekten vært? Når vi snakker om flytting av elvemusling, skiller vi gjerne mellom flytting som et forvaltningsrettet tiltak for å styrke eller reetablere naturlige bestander med elvemusling og flytting som avbøtende tiltak for å unngå skade på elvemusling i forbindelse med planlagte inngrep i eller i nær tilknytning til elva. Det er omtalt 71 registrerte enkelttiltak (flyttinger) i rapporten i perioden 1990-2020. Det har vært en betydelig økning i antall flyttinger av elvemusling i løpet av den siste tiårsperioden. Forvaltningsrettede tiltak er gjennomført i til sammen 31 enkelttiltak, fordelt på 22 kjente lokaliteter i Norge. Flytting (etter 1990) av elvemusling mellom lokaliteter (vassdrag) for å reetablere utdødde (eller antatt utdødde) bestander og flytting av elvemusling innad i lokaliteten (vassdraget) for å reetablere en delbestand som har forsvunnet har forekommet i ni kjente lokaliteter, fordelt på 11 enkelttiltak. I tillegg er det flyttet musling innad i en lokalitet (vassdrag) eller (sjeld-nere) til en annen lokalitet der formålet primært har vært å tilrettelegge for økt rekruttering (bringe vertsfisk og musling sammen) i 14-15 lokaliteter, fordelt på 20 enkelttiltak. Flytting av muslinger benyttes også som et midlertidig, forebyggende tiltak ved aktiviteter og inngrep i lokaliteter med elvemusling som kan tenkes å skade muslingene. Slike avbøtende tiltak har forekommet i forbindelse med vegbygging (utbedring, kulverter og nyanlegg), forbygning, ras- og flomsikring, nedgraving av vannledning, avløpsledning og strømkabel, damvedlikehold og tiltak ved kraftverk, bygging av fisketrapp, restaurering og habitatforbedring, utbedring av badeplass, rotenonbehandling, kryssing av elv ifm. hogst og bygging av kalkdoseringsanlegg. Til sammen 40 enkelttiltak, fordelt på 27 lokaliteter, er registrert med slike avbøtende tiltak. Når muslinger er flyttet har det i de fleste tilfellene skjedd innenfor relativt korte avstander (

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2021. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2018 og 2019. NINA Rapport 1894. Norsk institutt for naturforskning NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2018 og 2019 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2018-2019 registrert 13 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2018-2019 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2018 og 2019 gikk med til å forberede og bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. En ny medarbeider ble ansatt mot slutten av 2019. NINA Forskningsstasjon hadde driftsunderskudd i 2018 og 2019. Forskningsstasjonen har rom for økt aktivitet. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det ble fanget henholdsvis 270 og 435 laksesmolt på nedvandring i 2018 og 2019 og til sammen fanget 266 pluss 120 oppvandrende laks de to årene, hvorav 16 pluss 12 var Imsa villaks. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). De siste årene er det merket smolt både med ytre (Carlin) og indre (PIT) merker på Ims. Det ble fanget 763 nedvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2018 og omtrent tusen flere enn dette i 2019. Det ble videre fanget 910 åleyngel på oppgang i 2018 og et betydelig lavere antall, 134, i 2019. Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Det gjennomføres månedlige veterinærkontroller på anlegget i henhold til krav. Stryking av stam-fisk ble gjennomført i oktober til desember i 2018 og 2019. Det ble lagt inn rogn fra to laksestam-mer i 2018, tre laksestammer i 2019 og to ørretstammer i anlegget i begge årene. Det er i årene 1978-2019 registrert 692 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 261 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. grads-studenter og to master-studenter har vært tilknyttet stasjonen

Larsen, B.M. & Berger, H.M. 2020. Status og tiltaksutredning for elvemusling i Sagelvvassdraget (Malvik kommune), Trøndelag. NINA Rapport 1834. Norsk institutt for naturforskning. Det er i løpet av 2019 utarbeidet en statusbeskrivelse og tiltaksutredning for elvemusling i Sagelvvassdraget i Malvik kommune. Arbeidet støtter seg på opplysninger fra flere delprosjekter; bl.a. innsamling av vannkjemiske data, fiskeundersøkelser, oppdatert kartlegging av utbredelse og status til elvemusling, kartlegging av substratkvalitet (redoksmålinger), samt en befaring med kartlegging av trusselfaktorer spesielt rettet mot elvemusling. Det finnes elvemusling på en 3,3 km lang elvestrekning i Sagelva mellom utløpet av Langvatnet og Skjenstadbekken (like ovenfor Hasetvegen), men det er bare et fåtall muslinger på den nedre halvdelen av denne strekningen. I tillegg finnes det elvemusling på en 800-850 m lang strekning i Langvassbekken. For å finne de minste muslingene er det nødvendig å grave i substratet (bunnmaterialet) i elva. I Sagelva varierte skallengden til levende elvemusling fra 18 til 135 mm. Med funn av muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering) og en andel på 17 % av muslingene som var mindre enn 50 mm, tegner det et bilde av en livskraftig bestand med god rekruttering og svært god økologisk tilstand. I Langvassbekken var skallengden til levende elvemusling fra 14 til 94 mm. Det ble funnet nyrekruttering, og 16 % av muslingene som ble lengdemålt var mindre enn 50 mm (svært god økologisk tilstand). De voksne muslingene reproduserte normalt og gra-viditetsfrekvensen var svært høy i august 2019, noe som antyder at store deler av bestanden er hermafroditter med evne til selvbefruktning. Elvemuslingbestanden i Sagelva ble anslått til 30 000 individer inkludert andelen av nedgravde muslinger. I Langvassbekken var det anslagsvis 9200 individer inkludert andelen av nedgravde muslinger. Dette gjør at Sagelvvassdraget har en mellomstor populasjon i norsk sammenheng. Forekomsten av elvemusling har en tydelig gradient fra en rekrutterende og levedyktig bestand i Langvassbekken og øvre del av Sagelva, til totalt fravær av muslinger i nedre del av Sagelva. Vannkvaliteten i Langvassbekken og øvre del av Sagelva basert på mengde næringssalter (Tot-P og Tot-N), partikler (turbiditet) og organisk stoff framstår som tilfredsstillende for elvemusling. Forholdene endrer seg imidlertid ved Engan og selv om det fortsatt finnes elvemusling i midtre del av Sagelva, er det hovedsakelig spredte individer eller mindre ansamlinger med muslinger på strekningen. Økologisk tilstand reduseres til moderat, og det kan virke som om veksten hos muslingene er nedsatt og at dødeligheten er større enn forventet. I nedre del av Sagelva finnes det ikke levende elvemusling og økologisk tilstand er svært dårlig eller dårlig for tetthet av ørret, konsentrasjon av jern, mengde totalt nitrogen, turbiditet, innhold av organisk stoff (TOC) og mengden av tarmbakterier. Summen av dette gjør at vi ikke vil forvente å finne levende elvemusling på strekningen. Muslingene i Sagelva og Langvassbekken er avhengig av ørret som vertsart for muslinglarvene. Våren 2019 var et flertall av ørretungene infestert med et stort antall muslinglarver. På de ettårige ørretungene var det en gjennomsnittlig intensitet på 305 muslinglarver i Sagelva og 98 musling-larver i Langvassbekken. På en toårig ørretunge ble det funnet 2390 muslinglarver. Moderat høy tetthet av riktig vertsart er viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde bestanden av elvemusling i Sagelvvassdraget. Tettheten varierte i 2019 fra svært dårlig i Langvassbekken (skyldes forekomsten av gjedde i Langvatnet) og nedre del av Sagelva (dårlig vannkvalitet) til moderat, men likevel tilstrekkelig for å opprettholde rekrutteringen hos elvemusling, i øvre del av Sagelva. Utsetting og spredning av gjedde i de siste 30-40 årene har medført at ni av de 12 vatna i nedbør-feltet har gjedde i dag. Ørreten som naturlig hørte hjemme i alle disse vatna er nesten helt borte, og det er derfor et ønske om å bekjempe eller aller helst utrydde gjedda fra vassdraget. Rotenonbehandling av vatn og bekkestrekninger er en måte for å oppnå dette. Vatna øverst i nedbørfeltet kan rotenonbehandles uten fare for bestanden av elvemusling. Mest utsatt er muslingene i Lang-vassbekken. Det kan derfor være behov for å avgifte rotenon nedenfor innsjøene (bl.a. Oppsjøen) som blir behandlet. Dette for å hindre en situasjon med langvarig stress og fare for dødelighet hos elvemusling som følge av at rotenonholdig vann blir ført nedover i vassdraget. Det er ikke realistisk å skulle flytte muslingene fra Langvassbekken og de øvre delene av Sagelva. Årsaken til dette er det store antall muslinger og mangel på gode lokaliteter der muslingene kan oppbevares mens en eventuell rotenonbehandling foregår. Det er bare foreslått å flytte de få muslingene som står mellom Langvatnet og Damvatnet for å sikre at de ikke går tapt på grunn av langvarig eksponering til rotenonholdig vann fra Hønstadvatnet/Hyllvatnet. Det frarådes å rotenonbehandle Langvatnet og Damvatnet og i stedet forsøke å begrense antall gjedde ved utfisking (garnfiske, bruk av elfiskebåt og elfiske på bekkene i tilknytning til vatna). Det er i Langvassbekken at problemene med mangel på ørret er størst i forhold til det å opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. I Sagelva er det per i dag tilstrekkelig med ørretunger til å opprettholde rekrutteringen. Ønsker man i tillegg å utvide utbredelsen av elvemusling til områder i Sagelva der den tidligere naturlig hørte hjemme (nedenfor Engan) vil den største utfordringen bli å redusere utslippene fra de gamle deponiene ved Engan og Skjenstad. Fravær av elvemusling er en ting, men dårlig vannkvalitet forårsaker også en svak og stedvis fraværende ørretbestand i vassdraget. Verdien av å ha et velfungerende elvemiljø må ikke undervurderes. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Sagelvvassdraget vil det være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk tilstand.

Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Elvemuslingens leveområde. Hvilke landskaps- og habitatvariabler påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling? NINA Rapport 1744. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen har gått sterkt tilbake i store deler av utbredelsesområdet sitt både i Nord-Amerika og Europa. Norge har ca. 25 % av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel er også trenden i Norge negativ. Muslingen har forsvunnet fra minst 25 % av de historiske lokalitetene, og rekrutteringen er så lav i mange vassdrag at muslingen står i fare for å forsvinne fra over halvparten av de gjenværende lokalitetene. Elvemusling er derfor angitt som sårbar på norsk rødliste for truede arter, samtidig som den er en ansvarsart for Norge gitt den sterke ned-gangen i mesteparten av Europa. Regulering og andre hydromorfologiske endringer av vassdrag kan ha store negative konsekvenser for bestander av elvemusling, men i noen tilfeller kan også endringene ha en positiv effekt da påvirkningen på elvemusling kan være kompleks og mange faktorer virker inn. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er ansvarlig for å forvalte vassdrag i Norge på en slik måte at de negative konsekvensene av bl.a. vassdragsreguleringer påvirker bestander av elvemusling minst mulig. For å forhindre eller redusere negative konsekvenser av inngrep i vassdrag, er det viktig å ha god kunnskap om hvor elvemusling finnes, status til disse bestandene og hvordan miljøfaktorer påvirker utbredelsen, tettheten og rekrutteringen hos elvemusling. I dette FoU-prosjektet ble det gjennomført fire delprosjekt for å bedre kunnskapen om elvemusling og øke forståelsen av hvordan denne kunnskapen kan bidra til en bedre forvaltning av arten i regulerte vassdrag i Norge: 1. Oppdatere kunnskapsstatus om alle lokaliteter med elvemusling i Norge. Status for alle nåværende (419) og historiske (247, inkludert sikre og usikre lokaliteter) lokaliteter ble gjennomgått og oppdatert. Resultatene ble publisert i en egen rapport (NINA Rapport 1669). 2. Oppsummere nåværende internasjonal kunnskapsstatus om landskaps- og habitatvariabler, inkludert vertsfisk, som påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling. Litteratur-oppsummeringen viser at både landskapsvariabler i nedbørfeltet og habitatvariabler langs elvestrengen og i selve elveløpet samt vertsfisken til elvemusling har stor påvirkning. Blant de viktigste landskapsvariablene er lufttemperatur, høyde over havet, antall innsjøer, vassdragsstørrelse, jordbruk, hogst, våtmarksområder og kloakkanlegg. Blant de viktigste habitatvariablene er kantskog og armering langs elvebredden, strømhastighet, vanndybde, avstand til elvebredden, skjærspenning (et mål på de kreftene vann i bevegelse utsetter substratet for), substratvariasjon, finsedimenter, akvatiske planter og redokspotensial i elvesubstratet (et mål på oksygeninnhold). Blant de viktigste variablene knyttet til vertsfisk er ungfisktetthet, vertsart, vertsstamme, fiskens alder og miljøfaktorer som påvirker laks og ørret. 3. Utnytte eksisterende data om elvemusling i Norge til å modellere rekruttering og tetthet av elvemusling basert på landskapsvariabler. Modelleringene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekruttering og høye tettheter av elvemusling i lokaliteter (vassdrag) med lav andel myr og lav sommertemperatur i luft i nedbørfeltet. Innad i lokalitetene er det større sannsynlighet for å finne høy rekruttering på stasjoner med lav andel jordbruk i nedbørfeltet. 4. Undersøke habitatvariablene som påvirker rekruttering og tetthet av elvemusling i fire vassdrag i Norge. Habitatundersøkelsene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekrut-tering av elvemusling der vanndybden er stor nok (>20 cm) og redokspotensialet er høyt (>400 mV). Høyt redokspotensial er knyttet til at substratet er grovt med lite finsedimenter (20 cm), men høyere strømhastighet har også en viss positiv effekt. De viktigste funnene som ble gjort var at lufttemperatur om sommeren (som påvirker vanntemperatur), vanndybde og redokspotensial påvirker rekruttering (og tetthet) av elvemusling. Vassdragsreguleringer har et stort potensiale til å kunne påvirke, direkte eller indirekte, disse miljø-variablene , selv om effekten vil variere både mellom og innad i vassdrag. Når det gjelder vanntemperatur er det spesielt viktig at en regulering ikke fører til økte temperaturer fra juli til september, da egg, larver og juvenile muslinger er sensitive for høy vanntemperatur i denne perioden. Lav vannføring kan ha negative konsekvenser i perioder med fare for uttørking eller innfrysning av muslinger, mens stort vanndekt areal både sommer og vinter kan ha en positiv effekt. Redusert vannføring og reduserte flommer kan føre til henholdsvis økt tilslamming med og redusert utvasking av finsedimenter, med påfølgende reduksjon i oksygeninnholdet (redokspotensialet) i substratet og dødelighet blant juvenile muslinger. Undersøkelsene kan også danne et grunnlag for å vurdere mulige tiltak og oppfølgende studier knyttet til forvaltningen av elvemusling. Modelleringen kan brukes til å utvikle kartbaserte modeller som kan vise hvilke vassdrag eller deler av vassdrag som er best egnet for elvemusling. Det er viktig å redusere den effekten en vassdragsregulering kan ha på vanntemperatur, vanndybde og andelen finsedimenter i substratet. Når det gjelder vanntemperatur og -dybde kan nok mye hentes fra eksisterende litteratur, men mindre er kjent om hvordan man hindrer at andelen fin-sedimenter øker. Studier av hvilken effekt skylleflommer kan ha på redokspotensialet i substratet kan bidra til å øke kunnskapen om dette. Det er viktig å påpeke at eventuelle tiltak må tilpasses det enkelte vassdraget, på grunn av store forskjeller i hvordan en regulering påvirker hvert enkelt vassdrag. Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Where does the freshwater pearl mussel live? Landscape and habitat variables characterizing distribution, density and recruitment of pearl mussels. NINA Report 1744. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel has declined greatly within its range both in North-America and Europe. Norway has ca. 25% of the remaining populations of the pearl mussel in Europe. How-ever, the trend is also negative in Norway. The mussel has disappeared from minimum 25% of the known historical sites and recruitment is so limited in many watercourses that it is in danger of disappearing from more than half of the remaining sites. Thus, the species has been classified as vulnerable in the Norwegian red-list for endangered species, while it is a species of responsibility for Norway given the great declines throughout most of Europe. Regulation of and other hydromorphological changes to watercourses can have substantial negative consequences for populations of the pearl mussel. However, in some instances the changes can have a positive effect, as many factors are involved in the interaction and the effects may be quite complex. The Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE) is responsible for managing watercourses in Norway in such a manner that the negative consequences of, among other things, regulation of watercourses on populations of the pearl mussel are minimal. To eliminate or reduce the negative consequences of regulation and other changes to water-courses, it is important to have good knowledge of where the pearl mussel is found, what the status of these populations are, and how environmental variables influence the distribution, density and recruitment of the mussel. In this R&D project, we undertook four subprojects to improve the knowledge of the mussel and better the understanding of how this knowledge can contribute to improving the management of the species in regulated watercourses in Norway: 1. Update the status of all sites with the pearl mussel in Norway. The status for all current (419) and historical (247, including sites with confirmed and uncertain presence) sites was evaluated and updated. The results were published in a separate report (NINA Report 1669). 2. Summarize current international knowledge on landscape and habitat variables, including host fish, that influence the distribution, density and recruitment of the pearl mussel. The literature review shows that landscapes variables in the watershed and habitat variables along and in the watercourses, in addition to the mussel’s host fish, have a major impact on the mussel. Among the most important landscape variables are air temperature, elevation, presence of lakes, the size of the watercourse, farming, logging, wetlands and sewage plants. Among the most important habitat variables are trees and armoring along the riverbank, flow velocity, water depth, distance to the riverbank, shear stress (a measure of the force water in motion applies to the substrate), substrate variation, fine sediments, aquatic plants and redox potential in the river substrate (a measure of oxygen levels). Among the most important variables associated with host fish are density of juvenile fish, host species, host stock, age of the fish and environmental variables that influence Atlantic salmon and brown trout. 3. Utilize existing data for the freshwater pearl mussel in Norway to model recruitment and density of the pearl mussel based on landscape variables. The modeling shows that there is a greater likelihood of high recruitment levels and high densities of mussels at sites (watercourses) with a small area of wetlands and a low summer air temperature in the watershed. Within sites, there is a greater likelihood of high recruitment levels at stations with a low level of farmland in the watershed. 4. Study the habitat variables that influence the recruitment and density of the pearl mussel in four watercourses in Norway. The habitat studies show that there is a greater likelihood of high recruitment levels when the water depth is sufficient (> 20 cm) and the redox potential is high (>400 mV). A high redox potential is associated with a coarse substrate with low levels of fine sediments (< 50 % sand and silt). High densities of mussels are also dependent on water depth (> 20 cm), but higher flow velocities also have a limited positive effect. The most important findings were that air temperature in summer (which affects water temperature), water depth and redox potential influence recruitment (and density) of the mussel. Regulation of water courses has great potential to influence, directly or indirectly, these environmental variables, even though the effect will vary between and within watercourses. With respect to water temperature, it is especially important that regulation does not lead to increased temperatures from July through September, as eggs, larvae and juvenile mussels are sensitive to high temperatures during this period. Low water levels can have negative consequences in periods when the mussels are prone to drying out or freezing in, while high water levels in the summer and winter can have a positive effect. Reduced water flow and reduced flooding can lead to increased siltation and reduced clearance of fine sediments, respectively, with an accompanying reduction in oxygen levels (redox potential) in the substrate and mortality among juvenile mussels. In addition, our studies provide a better understanding for considering possible management actions and further studies associated with the management of the pearl mussel. The modeling can be used to develop map based models that show which watercourses and sections of wa-tercourses are most suitable for the mussel. It is important to reduce the effect that watercourse regulation can have on water temperature, water depth and the level of fine sediments in the substrate. For water temperature and depth, much of the relevant information may be gathered from the existing literature, but less is known about how one prevents the buildup of fine sediments. Studies on the effect of managed flushing flows/restoration pulse flows on redox potential in the substrate can contribute to improve the knowledge on this topic. It is important to point out that potential management actions must be adapted to the regulated watercourse in question, as there are substantial differences in how regulation affects individual watercourses.

Larsen, B.M. & Bardal, H. 2020. Overvåking av elvemusling i Sika-vassdraget i forbindelse med rotenonbehandling. NINA Rapport 1760. Norsk institutt for naturforskning. Fylkesmannen i Trøndelag søkte våren 2018 om rotenonbehandling av Sika-vassdraget, Orkdal kommune, for å fjerne gjedde som var satt ut i vassdraget på 2000-tallet. I de nedre delene av Sika-vassdraget var det fare for at gjedda i løpet av få år kunne redusere eller utrydde bestanden av ørret. Det finnes elvemusling i Sika som i en del av sin livssyklus er avhengig av ørret (benevnes gjerne som ørretmusling). Elvemuslingen har et larvestadium som oppholder seg 9–11 måneder på gjellene til ørretungene før de er ferdig utviklet. Muslingbestanden i Sika-vassdraget har sviktende rekruttering, og det er ikke påvist levende muslinger mindre enn 50 mm i løpet av 2010-tallet. En rotenonbehandling i Sika-vassdraget med sikte på å fjerne gjedda var derfor et ledd i bevaringsarbeidet for elvemusling bl.a. fordi gjedde utgjorde en indirekte trussel mot denne bestanden. Rotenonbehandlingen i Sika-vassdraget omfattet både en elvebehandling og en behandling av tre mindre tjern. Det er tidligere undersøkt hvordan elvemusling i lakseførende vassdrag (benevnes gjerne som laksemusling) reagerer på en rotenonbehandling, men det var usikkert hvorvidt en bestand av ørretmusling ville respondere på samme måten. Det ble derfor vurdert som nødvendig å undersøke hvordan ørretmuslingene responderte på rotenonbehandlingen i de ulike delene av Sika-vassdraget og hvordan effekten var over tid, da dette ikke var gjort tidligere i Norge. Behandlingen i Sika-vassdraget ble gjennomført 28.–29. august 2018. Totalt ble det benyttet ca. 250 liter CFT-Legumin (CFT-L) under behandlingen. Det ble tatt vannprøver rett etter endt dosering, og deretter ble det fulgt opp jevnlig inntil det ble dokumentert at vassdraget var rotenon-fritt. Overlevelse og adferd hos muslinger under og etter rotenonbehandlingen ble undersøkt ved å plassere ut 15 eldre muslinger i bur på fire stasjoner (til sammen 60 muslinger); Bur 1 i Sagbekkens nedre del, Bur 2 i Sagbekkens øvre del, Bur 3 i Fuglåsbekkens nedre del og Bur 4 i nedre del av bekken fra Vinterbakktjønna. Det ble gjort en vurdering av muslingenes aktivitet ut fra størrelsen på siphonene, og det ble skilt mellom tre tilstander: «åpen», «delvis lukket (litt åpen)» og «lukket». En registrering av de observerbare endringene i lukkingen vil vise hvordan musling-ene svarer på forstyrrelser, da lukking av skallet er en indikativ unnvikelsesadferd. I Fuglåsbekken (bur 3) der det ble gjennomført en fem timer lang bekkebehandling (kl. 10.20–15.20) den 29. august, var mengden rotenon mer enn halvert allerede to–tre timer etter at behandlingen var avsluttet. Dagen etter var det ikke lenger spor etter rotenon i vannprøvene som ble analysert. Den første fisken med unormal adferd ble observert ved bur 3 kl. 12.50. Likevel ble det ikke observert endring i adferden hos elvemusling før etter ytterligere en halv time. Da var 40 % av muslingene «lukket» og de resterende 60 % «delvis lukket». Andelen helt lukket økte til 93 % kl. 15.00 og lå på 67–80 % resten av dagen. Men allerede morgenen etter (kl. 08.00 den 30. august) var alle muslingene åpne igjen. I bekken fra Vinterbakktjønna (bur 4) ble det ikke påvist rotenon i vannprøvene før på morgenen 29. august etter at Svorkåstjønna og Brandåstjønna ble behandlet på formiddagen den 28. august, og Vinterbakktjønna ble behandlet mot slutten av dagen. Konsentrasjonen økte fra 0,45 p.p.m. kl. 09.00 til 0,79 p.p.m. kl. 14.00 som var den høyeste konsentrasjonen som ble målt ved bur 4. Konsentrasjonen av rotenon holdt seg deretter relativt stabil med verdier rundt 0,4 p.p.m. i hvert fall fram til andre halvdel av september, men ikke lenger enn til midten av oktober. Det ble dermed registrert rotenonholdig vann i bekken fra Vinterbakktjønna i en periode på mellom tre og sju uker. Det ble ikke påvist noen reaksjon hos muslingene i bekken fra Vinterbakktjønna (bur 4) i løpet av kvelden den 28. august. Alle muslingene i buret var delvis lukket på morgenen (kl. 08.30) den 29. august. Senere på dagen lukket imidlertid de fleste muslingene seg helt (73–80 %), en situasjon som holdt seg gjennom hele september. Muslingene var dermed negativt påvirket av rotenonbehandlingen fra slutten av august og i hvert fall fram mot månedsskiftet september/oktober, en periode på minimum 30 dager. I oktober avtok andelen muslinger som var helt lukket, men når vanntemperaturen nærmet seg fem grader (dette inntraff i midten av oktober) vil muslingene naturlig redusere aktiviteten og det er forventet at de fleste muslingene i større eller mindre grad vil lukke seg mot vinteren. I Sagbekken (bur 1 og 2) så vi effekten av rotenonbehandlingen første gang om morgenen den 29. august. I tillegg ble det i løpet av den 29. august tilført rotenon fra Fuglåsbekken. Dette ga en forhøyet konsentrasjon av rotenon i øvre del av Sagbekken (bur 2) kl. 14.00 (0,99 p.p.m.), men først kl. 18.00 i nedre del (bur 1) (1,18 p.p.m.). Etter avsluttet behandling av Fuglåsbekken falt konsentrasjonen i Sagbekken og allerede 30. august var konsentrasjonen henholdsvis 0,13 og 0,12 p.p.m. ved bur 2 og bur 1. Tilførselen av vann fra Fuglåsbekken fortynnet dermed effektivt den tilførselen av rotenonholdig vann som kom fra bekken fra Vinterbakktjønna. Muslingene i Sagbekken (bur 1 og 2) reagerte relativt likt med muslingene i bekken fra Vinterbakktjønna, bare noe forskjøvet i tid. Men perioden da flertallet var helt lukket var kortere. Høyeste andel var henholdsvis 87 og 73–93 % i bur 1 og 2 på ettermiddagen og kvelden den 29. august. Allerede 31. august var andelen muslinger som var helt lukket betydelig redusert. I Sika-vassdraget har vi nå vist at elvemusling kan overleve minimum en måned og kanskje opp til 45 dager i vann med en rotenonkonsentrasjon på 0,4–0,6 p.p.m. 3,3 % CFT-Legumin (13,2–19,8 μg/l rotenon). Samtidig så vi at elvemusling viste stressadferd og var negativt påvirket så lenge det ble påvist rotenon i vannprøvene. Ved konsentrasjoner på 0,4–0,6 p.p.m. var et flertall av muslingene helt lukket. Ved lavere rotenoninnhold (mindre enn 0,15 p.p.m.) var det få muslinger som var helt lukket, men de fleste var fortsatt delvis lukket (noe åpne). Ved framtidige rotenonbehandlinger i vassdrag med elvemusling bør man unngå eksponering i perioder på mer enn 45 dager. Det er vist ved burforsøk at bestander med både ørretmusling og laksemusling (voksne individer) kan overleve en periode på 30–45 dager når rotenonkonsentrasjonen ikke overstiger 0,4–0,6 p.p.m. (13,2–19,8 μg/l rotenon). Hvor lenge muslingene kan overleve vil sannsynligvis avhenge av rotenonkonsentrasjonen, tiden på året eksponeringen skjer og kondisjonen til muslingene. En muslingbestand som i utgangspunktet har dårlige oppvekstforhold og redusert tilvekst, vil være mer utsatt for senskader på grunn av langvarig stress enn en velfungerende musligbestand i god kondisjon. Nedbryting og fortynningshastighet for rotenon avhenger av faktorene lys, temperatur, oksygentilgang og vannutskifting. Generelt kan vi anta at jo kortere varigheten av en ytre stress-situasjon er, jo mindre påvirkning vil den ha på muslingene. Det anbefales derfor å gjennomføre rotenonbehandlinger av tjern/innsjøer så tidlig som mulig om sommeren slik at rotenonkonsentrasjonen er nær null i god tid før vanntemperaturen blir lavere enn fem grader.

Larsen, B.M. 2020. Reetablering av elvemusling i Hammerbekken, Trondheim kommune. Resultater fra tiltaksovervåking i 2020. NINA Rapport 1875. Norsk institutt for naturforskning. Bestanden av elvemusling var sterkt truet i Hammerbekken, og antall gjenværende muslinger var utfra undersøkelser i 2008–2010 mindre enn 30 voksne individer til sammen. I 2015 og 2020 ble det bare gjenfunnet henholdsvis 20 og 16 muslinger større enn 70 mm. Av disse sto henholdsvis 11 og 8 individer i nedre del av Hammerbekken (mellom Hammer gård og Jonsvatnet) på strekningen der elvemusling er forsøkt reetablert. Elvemusling har et obligatorisk parasittisk larvestadium på gjellene til ørret i Hammerbekken. I et forsøk på å bevare og styrke bestanden av elvemusling ble dette utnyttet, og til sammen 3655 en-somrige ørretunger, som var infestert med muslinglarver på gjellene, ble satt ut om høsten fordelt på årene 2008, 2009 og 2010 (beskrevet i NINA Rapport 807). I løpet av denne treårs-perioden ble det estimert at Hammerbekken mottok nær nitti tusen ferdig utviklede muslinglarver. Det var imidlertid store forskjeller mellom de tre ulike årene og hele åtti prosent kom fra utsettingen høsten 2009. Vannkvaliteten i Hammerbekken ble regnet som god, og lav tilførsel av næringsstoff, moderat innhold av humus, lav turbiditet og god oksygentilførsel i substratet gjorde at oppvekstforholdene for de små muslingene syntes å være tilfredsstillende. Forutsetningen for å lykkes med en reetablering av elvemusling i Hammerbekken var derfor til stede. For å overvåke og evaluere det treårige reetableringsprosjektet ble det gjennomført en første tiltaks-overvåking i 2015 (beskrevet i NINA Rapport 1201) og på nytt nå i 2020, der resultatene beskrives i denne rapporten. For å påvise de unge muslingene ble det gravd i grusen på utvalgte områder i Hammerbekken. I 2015 ble det funnet fire, fem og seks år gamle individer (9–20 mm lange) nedgravd i grusen på tre av de ni stasjonene som ble undersøkt. Av de 28 muslingene som ble funnet stammet 24 av dem (86 %) fra fiskeutsettingen i 2009. Basert på lengdefordelingen ble det antatt at det var to individer fra hver av de to andre årsklassene. I 2020 ble det funnet 41 små muslinger til sammen, hvorav 34 individer ble funnet på fem av de ti «gravestasjonene» som ble undersøkt. Nå ble om lag en tredel av muslingene funnet synlige i overflaten og ble oppdaget ved direkte observasjon (uten å grave i grusen). Dette gjorde også at det ble funnet noen muslinger ved direkte observasjon på elvebunnen mellom «gravestasjonene». Lengden av de små muslingene som ble funnet i 2020 varierte mellom 31 og 47 mm, med et gjennomsnitt på 39 mm. Dette gir en gjennomsnittlig lengdeøkning på 25 mm på fem år, tilsvarende en årlig lengdeøkning på fem millimeter fra muslingene var 4–6 år i 2015 til de ble 9–11 år i 2020. Tiltaksovervåkingen i 2015 og 2020 har nå bekreftet at det faktisk er etablert en ny generasjon muslinger i Hammerbekken. Utbredelsen av elvemusling og antall individer som ble funnet økte fra 2015 til 2020, ettersom flere individer nå var kommet opp fra substratet og var synlige ved direkte observasjon. Ettersom muslingene blir større og eldre vil de bli lettere å oppdage og en stadig mindre andel vil være nedgravd i substratet. Når muslingene blir 50–60 mm lange og nærmere 15 år gamle, vil de oppnå kjønnsmoden alder. Da vil bestanden raskt kunne øke ytterligere ved at vi får en naturlig infektering av muslinglarver på gjellene til ørretungene over flere år i Hammerbekken. På lenger sikt er det derfor viktig å opprettholde den gode bestanden av ørret i bekken. Det er ønskelig å følge opp tiltaksovervåkingen i 2025 med en ny kartlegging av muslingbestanden (utbredelse, antall og lengdefordeling), men der det også undersøkes tetthet av ørret og infestering av muslinglarver på gjellene til de ettårige ørretungene. Tiltaksovervåkingen i Hammerbekken viser med all tydelighet at å redde en truet art som elvemusling krever systematisk og tålmodig arbeid i mange år før man kan se om iverksatte tiltak har hatt den ønskede effekten.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2020. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2019. NINA Rapport 1837. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Overvåkingsprogrammet for elvemusling som ble etablert i 2000, ble oppsummert og evaluert i 2017 (NINA Rapport 1350) og videreført med et nytt og revidert opplegg for perioden 2018-2023. Programmet omfatter nå 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år. Dette innebærer årlige undersøkelser av to-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og to-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I 2019 ble det undersøkt fire lokaliteter; to A-lokaliteter: Hunnselva og Aureelva og to B-lokaliteter: Skorgeelva og Sagelvvassdraget. Hunnselva har status som A-lokalitet og er tidligere undersøkt i 2001 og 2008 i overvåkingsprogrammet. I tillegg finnes det en tilstandsbeskrivelse fra 1998. Bestanden er liten og sårbar for ytterligere reduksjon i utbredelse og antall. Det er få og spredte individer i øvre del og flest muslinger finnes i nedre del mot Raufoss sentrum. Selv om det blant de levende muslingene var en stor overvekt av eldre individer i lengdegruppen 85–120 mm var det også et tilskudd av unge individer i 2019. Det ble ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm i Hunnselva verken i 1998, 2001 eller 2008. Det var derfor en positiv opplevelse å finne flere individer i 2019 som bare var 8-13 år gamle, tilhørende årsklassene 2006-2011. Den minste muslingen var 45 mm lang. I 2019 fikk Hunnselva dermed et lite løft og oppnådde 9 (mot tidligere 7) av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Endringen skyldes forekomsten av muslinger mindre enn 50 mm som gjør at bestanden nå kan betegnes som sannsynlig levedyktig. Økologisk tilstand er imidlertid fortsatt moderat slik den også var tidligere. For å oppnå god økologisk tilstand må det også påvises muslinger som er mindre enn 20 mm (nyrekruttering). Skorgeelva har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes enkle tilstandsbeskrivelser fra 2009, 2014 og 2017. Elvemusling forekommer på en ca. 15 km lang strekning i Skorgeelva i varierende tetthet. Det ble funnet elvemusling på alle de fire stasjonene som ble undersøkt i 2019, og strekningen mellom Trolldalen og Skorge hadde gjennomgående høy tetthet av muslinger. Det var imidlertid en overvekt av eldre muslinger, og ingen muslinger var mindre enn 20 mm. Med en andel på ca. 5 % som var mindre enn 50 mm indikerer det en noe mangelfull rekruttering, og det er litt usikkert om den er stor nok til å opprettholde bestanden på litt lengre sikt. I 2014 var det «klare og gode tegn til rekruttering i enkelte partier som ved Bjørndalen (Skorge)» og økologisk tilstand ble angitt som god. I 2019 oppnådde Skorgeelva 21 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Men på grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Skorgeelva en økologisk tilstand høyere enn moderat. Rekrutteringen er svak, og for å oppnå god økologisk tilstand må det i tillegg til muslinger mindre enn 50 mm også forekomme nyrekruttering. Ved ungfiskundersøkelser i 2019 var det klar dominans av laks i Skorgeelva, og ørret forekom bare sporadisk. Det ble ikke funnet muslinglarver på noen av laksungene og bestanden av elvemusling må betegnes som en ren «ørretmusling». Dette var et uventet resultat, og mangel på vertsfisk kan dermed være avgjørende for manglende rekruttering hos muslingene i Skorgeelva. Aureelva har status som A-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 1999. Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling var 8,4 individ pr. m2 på transektene og 23,9 individ pr. minutt søketid på fritellingene i 2019. Dette var en noe høyere tetthet sammenlignet med undersøkelsene fra 1999. Selv om det var en overvekt av muslinger i lengdegruppene mellom 60 og 140 mm var det også et relativt stabilt tilskudd av unge individer mellom 10 og 60 mm i Aureelva i 2019. Det ble riktignok bare funnet fire muslinger som var mindre enn 20 mm, men 25 individer til sammen var mindre enn 50 mm, henholdsvis 1 og 4 % av totalantallet på 653 muslinger. Andelen unge individer har holdt seg relativt stabil fra 1999 til 2019. Bestanden i Aureelva oppnådde 22 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Økologisk tilstand ble totalt sett vurdert å være god, men forholdene var tilsynelatende best nedenfor Storhølfossen. Rekrutteringen er noe svak og for å oppnå svært god økologisk tilstand må andelen unge muslinger mindre enn 50 mm øke til minimum 10-15 % samtidig som det fortsatt må forekomme muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering). På tross av omfattende gravearbeider i elveløpet (bl.a. biotopforbedringer i første halvdel av 1970-tallet), omfattende erosjonssikring i nedre del, forekomst av lakseparasitten Gyrodactylus salaris som forårsaket lav tetthet av laks på 1980-tallet og senere tiltak for å utrydde gyro (fiskesperre og rotenonbehandling) har Aureelva klart å opprettholde en god og relativt stabil bestand av elvemusling. I Aureelva er det laks som er primærvert for muslinglarvene og bestanden karakteriseres som en «laksemusling». Tettheten av laks er meget god i Aureelva, og høyere enn det som er nødvendig for å opprettholde rekrutteringen hos elvemusling. Sagelvvassdraget (Sagelva og Langvassbekken) har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 1999, 2005, 2009 og 2015. I tillegg ble det i 2019 gjennomført en tiltaksutredning for elvemusling i Sagelva med et utvidet program på vannkvalitet, fisk og elvemusling (NINA Rapport 1834). Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling på de fire overvåkingsstasjonene var 10,1 individ pr. minutt søketid. Det var stor forskjell i tetthet mellom stasjonene (3,4–23,8 individ pr. minutt), men det var størst antall muslinger i øvre del av Sagelva og i Langvassbekken. Langvassbekken, som er en sideelv til Sagelva, regnes som en egen elvemuslinglokalitet. Gjennomsnittlig tetthet av muslinger var om lag det samme i 2009 og 2015 som i 2019, og det er ingen ting som tyder på at det har skjedd de store endringene i tettheten av muslinger i den siste 10-årsperioden. Bestanden i Langvassbekken ble oppdaget første gang i 2015, og resultatet for gjennomsnittlig tetthet er langt på vei det samme i 2015 og 2019. Bestanden i Sagelvvassdraget oppnådde 19 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Når antall poeng ble beregnet for Sagelva og Langvassbekken hver for seg, ble poengsummen redusert til 17 poeng for Sagelva og 16 poeng for Langvassbekken. Det ble funnet muslinger mindre enn 20 mm i både Sagelva og Langvassbekken og andelen individ som var mindre enn 50 mm utgjorde 16-17 %. Dette tegner et bilde av to bestander med god rekruttering og svært god økologisk tilstand. Forekomsten av elvemusling har imidlertid en tydelig gradient i Sagelva fra rekrutterende bestand i øvre del til fraværende i nedre del. I Sagelva og Langvassbekken er det ørret som er vertsart for muslinglarvene. Til forskjell fra øvre del av Sagelva er tettheten av ørret svært lav i Langvassbekken, og det kan gi lavere rekruttering enn forventet i bestanden av elvemusling. Årsaken er forekomsten av gjedde og tiltak for å utrydde eller redusere tettheten av gjedde er under planlegging. En annen stor utfordring blir å redusere utslippene fra de gamle deponiene ved Engan og Skjenstad, spesielt med tanke på å oppfylle kravet om minst god økologisk tilstand for hele vassdraget. Fravær av elvemusling er en ting, men dårlig vannkvalitet forårsaker også en svak og stedvis fraværende ørretbestand i vassdraget.

Larsen, B.M. 2019. Problemkartlegging og tiltaksutredning for elvemusling i Semselva (Langhåmmårelva), Trøndelag. NINA Rapport 1634. Norsk institutt for naturforskning. Det finnes levende elvemusling på en 3–4 km lang elvestrekning i Semselva. Bestanden er anslått til (2000–)2700 individer. Muslingene varierte i lengde mellom 45 og 134 mm, men med størst antall voksne individer i lengdeintervallet 109–134 mm. Rekrutteringen var svært liten, og bestanden må derfor karakteriseres som «sårbar» med fare for å bli «sterkt truet». For å styrke bestanden er det satt ut litt i overkant av 500 anleggsproduserte muslinger. Disse var mellom 9 og 27 mm lange, med en gjennomsnittslengde på 20 mm sommeren 2017, ett år etter utsetting og tre år gamle. Endringer i nedbørfeltet til Semselva i form av senkning av Lundavatnet og Lømsen, grøfting av myrer, nydyrking, masseuttak, jorderosjon og forhøyet næringstilførsel har endret vannkvaliteten og habitatkvaliteten så mye at bestanden av elvemusling nå står i fare for å forsvinne. Økologisk tilstand for vassdraget er likevel karakterisert som moderat. Med hensyn til elvemusling kan det være vanskelig å identifisere de enkeltfaktorene som har hatt størst betydning for den negative bestandsnedgangen. Men kontinuerlig høy turbiditet og transport av finpartikulært materiale kombinert med høyt næringsinnhold er antatt å være avgjørende for manglende rekruttering. Generelt kan stress på grunn av redusert næringsopptak gi nedsatt vekst og dårlig kondisjon. De voksne muslingene produserer muslinglarver, men graviditetsfrekvensen er lavere enn forventet. De gravide muslingene slipper larvene ut i vannet som normalt, men antall larver som infesterer ørretungene er likevel relativt lavt. De få muslingene som slipper seg av fisken vil, på grunn av mangel på oksygen i substratet, dø før de rekker å vokse seg store. Rekrutteringen er derfor svært lav eller nesten helt fraværende i Semselva. I handlingsplanen for elvemusling i Norge er målet i et langsiktig perspektiv at elvemusling skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. For Semselva vil det bety at forholdene må forbedres slik at de voksne muslingene kan overleve og at rekrutteringen på sikt kan komme i gang igjen. Da dette kan ta lang tid, er det i mellomtiden allerede gjort nødvendige tiltak for å styrke muslingbestanden ved hjelp av utsetting av anleggsprodusert avkom av elvemusling fra Semselva. Disse ble satt ut i 2016 som to år gamle muslinger. Men for at tilbakeføringen av unge muslinger fra oppdrett skal lykkes, må tiltak samtidig settes i verk for å bedre vannkvaliteten. I første rekke innebærer det en betydelig reduksjon i tilførslene av næringsstoff (fosfor og nitrogen) og mengde finpartikulært materiale som tilføres vassdraget. En reduksjon av tilførslene av forurenset vann som tilføres vassdraget gjennom dreneringsrør, grøfter og mindre sideløp må prioriteres høyt. Samtidig må tilførselen av finpartikulært materiale, inkludert humusrikt vann, reduseres. I tillegg må ørretbestanden opprettholdes minst på dagens nivå. Det er ikke foreslått habitatforbedrende tiltak for å øke tilbudet av gyte- og oppvekstarealer for ørret da tettheten av ørret er tilstrekkelig stor for å kunne opprettholde en tilstrekkelig rekruttering hos elvemusling. Utsetting av fremmede fiskearter kan imidlertid ødelegge denne balansen. Da det for få år tilbake ble satt ut både gjedde og abbor i Lømsen er denne problemstillingen høyst aktuell. Informasjon om skadevirkningene av denne typen miljøkriminalitet må fortsatt ha fokus. For å bevare bestanden av elvemusling må det til en holdningsendring som i mye større grad ser konsekvensen av pågående aktivitet i nedbørfeltet til Lømsen og langs elvekorridoren til Semselva. Verdien av å ha et velfungerende elvemiljø må ikke undervurderes. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Semselva vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk tilstand.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.M. 2019, Elvemuslinglokaliteter i Norge. En beskrivelse av status som grunnlag for arbeid med kartlegging og tiltak i handlingsplanen for 2019–2028. NINA Rapport 1669. Norsk institutt for naturforskning. Databasen over elvemusling i Norge inneholder per 1. mars 2019 navnet på til sammen 666 lokaliteter som har eller, med en viss grad av sannsynlighet, har hatt elvemusling. Om vi utelater de lokalitetene som er historisk usikre, totalt 105 lokaliteter, sitter vi igjen med 561 lokaliteter. Elvemuslingen har imidlertid forsvunnet fra en firedel av disse lokalitetene. Aust- og Vest-Agder er de fylkene der det er flest historiske lokaliteter, henholdsvis 24 og 18, som tilsvarer 80 og 86 % av de kjente lokalitetene i de to fylkene. Det finnes fortsatt levende elvemusling i alle landets fylker, men det er absolutt flest lokaliteter i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. Trøndelag har om lag en firedel av alle lokaliteter med levende elvemusling i Norge. Klassifisering av status til en elvemuslingbestand baserer seg i stor grad på forekomsten av små (unge) muslinger (som beskriver rekrutteringen) og bestandsstørrelse. Jo større andelen av små muslinger er, jo større er muligheten for at bestanden skal overleve på lang sikt. Som et surrogat på levealder har vi i Norge (og Sverige) benyttet andelen av muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm som et mål på forekomsten av muslinger yngre enn henholdsvis 10 og 20 år. Den unge muslingen lever nedgravd i substratet i de første 5–8 årene. Men graving i substratet er bare gjennomført i litt over 20 % av alle lokaliteter i Norge. Metoden avdekket imidlertid muslinger helt ned til tre millimeter, og muslinger

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2019. Evaluering av habitatkvalitet for juvenil elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Trøndelag i 2018. Redoksmålinger i Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva og Terningelva. NINA Rapport 1623. Norsk institutt for naturforskning. De største truslene mot elvemusling (Margaritifera margaritifera) er endringer i miljøet som re-sulterer i reduksjon/tap av juvenile muslinger. En av hovedgrunnene til manglende rekruttering er eutrofiering og tilslamming av substratet, med påfølgende reduksjon i oksygennivået. Siden juvenile muslinger lever nedgravd i substratet, fører dette til økt eller total dødelighet i muslingenes første leveår. I Trøndelag sliter mange av bestandene med lav eller manglende rekruttering. Derfor er det gjennomført flere tiltak for å forbedre statusen til disse bestandene, inkludert produksjon av juvenile muslinger for utsetting (kultiveringsprogrammet). På tross av den dårlige tilstanden til mange av bestandene, vet man relativt lite om årsakene til den reduserte overlevelsen av juvenile muslinger. For å forstå hvorfor rekrutteringen svikter og hvilke tiltak som er nødvendige for å øke den, ble det gjennomført redoksmålinger i Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva og Terningelva i 2018. Disse målingene gir et bilde på oksygennivået i substratet og habitatkvaliteten for juvenile muslinger i disse elvene. I Fossingelva var tilstanden moderat til dårlig. Funnene viser at midtre og kanskje øvre deler av elven er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med høy næringstilførsel til elven, fra jordbruksaktivitet og punktkilder i den omliggende bebyggelsen. Tilførselen må reduseres for at større deler av elven skal bli egnet for juvenil musling igjen. I Gråelvvassdraget var den generelle tilstanden moderat til dårlig, med moderat, moderat til dårlig og dårlig tilstand i henholdsvis Mæleselva, Brekkeelva og Borråselva. Allikevel var det god tilstand ved de fleste stasjonene i Mæleselva og en stasjon i nedre del av Brekkeelva. Tilstanden i vassdraget kan i hovedsak forklares med at vassdraget er regulert til kraftproduksjon. Ved nye konsesjonsbehandlinger bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for både muslingen og vertsfisken (ørret) i elven. I Sagelva var den generelle tilstanden god. Dette er overraskende, gitt at det er kjent at elven er sterkt preget av eutrofiering. Forklaringen på dette misforholdet kan være at redoksmålingene ble gjennomført på et tidspunkt som ikke representerte de verste forholdene man kan forvente å finne i elven. Dermed anbefaler vi at det gjennomføres nye redoksmålinger, for å få en bedre forståelse av habitatkvaliteten for juvenil musling i elven. I Slørdalselva var den generelle tilstanden moderat til dårlig. Funnene viser at øvre deler av utbredelsesområdet til elvemuslingen er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med at elven er regulert i forbindelse med vannuttak til settefiskproduksjon. Ved ny konsesjonsbehandling bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for både muslingen og vertsfisken i elven. I Terningelva var den generelle tilstanden dårlig til svært dårlig. Funnene tyder på at ingen deler av elven er egnet for juvenil musling. Tilstanden i elven kan i hovedsak forklares med at elven er regulert i forbindelse med vannuttak til settefiskproduksjon. Ved ny konsesjonsbehandling bør man derfor fastsette krav om nødvendig minstevannføring og spyleflommer for å forbedre forholdene for muslingen i elven. Mesteparten av redoksmålingene ble gjennomført senere enn det som må antas å være den perioden der oksygentilgangen er lavest i substratet. Allikevel viste alle elvene seg å ha problemer med tilgjengelig oksygen i substratet, med unntak av Sagelva. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2019. Evaluation of habitat quality for juvenile freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) in Trøndelag County in 2018. Redox measurements in the rivers Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva and Terningelva. NINA Report 1623. Norwegian Institute for Nature Research. The greatest threats against the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) are environmental changes resulting in the reduction/loss of juvenile mussel recruitment. One main reason for reduced recruitment is eutrophication and siltation, resulting in reduced oxygen levels in the substrate. Since juvenile mussels live buried in the substrate, this leads to increased or total mortality among the juveniles. In Trøndelag County, many of the populations have reduced or no recruitment. Thus, measures have been taken to improve the status of these populations, including the inclusion of populations in the cultivation program for the mussel. Despite the poor state of the populations, relatively little is known about the causes of the reduced recruitment of juvenile mussels. To understand why recruitment fails and the measures necessary to increase recruitment, redox potential was measured in the rivers Fossingelva, Gråelvvassdraget, Sagelva, Slørdalselva and Terningelva in 2018. These measurements give an understanding of oxygen availability in the substrate and habitat quality for juvenile mussels. In Fossingelva the conditions were moderate to poor. The findings show that the middle and, possibly, upper reaches of the river are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to high levels of nutrient input to the river, from farming and the surrounding buildings. To improve the suitability of the habitat for the mussel, this input must be reduced. In Gråelvvassdraget the conditions were moderate to poor, with moderate, moderate to poor and poor conditions in Mæleselva, Brekkeelva and Borråselva, respectively. Even so there were good conditions at most sites in Mæleselva and at one site in Brekkeelva. The poor state is mainly due to the river being used for hydropower production. During re-licensing one must require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for the mussel and trout. In Sagelva the conditions were good. This is surprising, since it is known that the river is greatly impacted by eutrophication. The explanation for this discrepancy may be that the redox measurements were conducted at a time that does not reflect the worst conditions one may expect to find in the river. Therefore, we recommend that new redox measurements are conducted, to improve the understanding of the habitat quality for juvenile mussels in the river. In Slørdalselva the conditions were moderate to poor. The findings show that the upper reaches of the mussel’s distribution area are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to water being withdrawn by a local fish farm hatchery. During re-licensing it will be necessary to require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for both the mussel and the host fish in the river. In Terningelva the conditions were poor to very poor and the findings suggest that no sites are suitable for juvenile mussels. The poor state is mainly due to water being withdrawn by a local fish farm hatchery. During re-licensing it will be necessary to require sufficient minimum flow and flush flows to improve the conditions for the mussel. Most redox measurements were conducted later than what must be assumed to be the period with the lowest oxygen availability in the substrate. Even so, all the rivers had problems with the oxygen availability in the substrate, except for Sagelva.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2019. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2018. NINA Rapport 1686. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Et overvåkingsprogram for elvemusling ble startet allerede i 2000, etter utprøving av metoder i to vassdrag i 1999. Det ble undersøkt to-tre vassdrag hvert år i årene 2000-2005; totalt 16 vassdrag. I årene 2006-2015 ble de samme lokalitetene undersøkt på nytt. Det ble gjort en oppsummering av overvåkingsprogrammet i 2017 (NINA Rapport 1350) som samtidig foreslo et nytt og revidert opplegg. Programmet som nå er igangsatt for perioden 2018-2023 skal omfatte 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år (jf. CEN-standard NS-EN 16859:2017). Dette innebærer årlige undersøkelser av tre-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og tre-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I løpet av 2018 ble det i forbindelse med overvåkingsprogrammet undersøkt seks lokaliteter; tre A-lokaliteter: Sørkedalselva, Hoenselva og Borråselva og tre B-lokaliteter: Kampåa, Oldelva og Figga. Kampåa er en regionalt viktig elvemusling-lokalitet med en moderat stor og sannsynlig levedyktig bestand. Det ble bare funnet to muslinger som var mindre enn 50 mm i 2018. Basert på tidligere undersøkelser er det imidlertid antatt at rekrutteringen ikke er så dårlig som undersøkelsene i 2018 kan gi inntrykk av. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var imidlertid 48-53 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble også observert strandede muslinger i Kampåa på grunn av lav vannføring i 2018. I tillegg er vassdraget forsuringsfølsomt, og behov for minstevannføring og fortsatt kalking kan være blant tiltakene som er nødvendige for å sikre vassdraget god økologisk tilstand. I Sørkedalselva er det påvist en liten, men tilsynelatende årlig, rekruttering av muslinger, og andelen små muslinger har økt i de siste tjue årene. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 2,2 og 6,6 % av totalantallet. Redokspotensialet var gjennomgående høyt i 2018, og basert på elvemusling hadde vassdraget nå god økologisk tilstand. Det betyr at bestanden har fått økt levedyktighet selv om rekrutteringen fortsatt kan være for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt. Beregninger tyder likevel på at bestanden har økt i antall i den siste tiårs-perioden. Sørkedalselva var tidligere sterkt påvirket av tømmerfløtning og det kan se ut til at muslingene fortsatt er i en reetableringsfase etter at tømmerfløtningen opphørte. Hoenselva har klart å opprettholde en god og relativt stabil bestand med muslinger på tross av de mange utfordringene vassdraget står overfor i et område med stor menneskelig aktivitet. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 0,6 og 9,5 % av totalantallet. Basert på lengdefordelingen kan ikke bestanden uten videre karakteriseres som livskraftig. Økologisk tilstand basert på elvemusling varierte fra god i øvre del til moderat/dårlig i nedre del. Redoksmålinger fra Hoenselva har vist at det var god til moderat vannkvalitet i substratet i øvre del (Bermingrud), men dårlig vannkvalitet i nedre del (Kåsa). Dette gjenspeiler seg også i en lav turbiditet og liten belastning av næringsstoff i øvre del av Hoenselva sammenlignet med nedre del av vassdraget (Varlo). Elvemusling har antagelig en større utbredelse i Oldenvassdraget enn det som tidligere er beskrevet, og funn av skall ovenfor Hyllfossen har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor, men rekrutteringen var for lav i 2018 til å opprettholde bestanden på lang sikt. Det var en tydelig nedslamming av elvebunnen, og reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 50-52 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble ikke funnet muslinger mindre enn 20 mm, og bare tre individer var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde bare 1,2 % av totalantallet. I 2011 ble det vurdert at rekrutteringen av muslinger var god. Det samme kan dessverre ikke sies basert på funnene i 2018, og selv om økologisk tilstand var moderat både i 2011 og 2018 kan det synes som om Oldelva er i en negativ utvikling. Ved ungfiskundersøkelser i Oldelva er det funnet at forholdet mellom laks og ørret var om lag 4:1. Det var derfor overraskende å se at ørret var primærvert for muslinglarvene i Oldelva. Det ble ikke funnet muslinglarver hverken på ett- eller toårige laksunger i 2018. Mangel på egnet vertsfisk (ørret) kan derfor være med på å begrense rekrutteringen hos elvemusling. Borråselva er regulert til vannkraftformål, men det er en annen regulant som har medført større problemer i 2018, nemlig bever. Det har skjedd en økning av vanndybden på flere hundre meter av elva som har resultert i økt nedslamming og redusert habitatkvalitet for elvemuslingen. Borråselva har et lite tilskudd av rekrutter hvert år, og basert på elvemusling har elva opprettholdt god økologisk status siden 1999. I 2018 var antallet muslinger mindre enn 20 og 50 mm hen-holdsvis 0,8 og 5,0 % av totalantallet. Det er likevel antatt at andelen unge muslinger kan være for liten til å opprettholde den store muslingbestanden på lang sikt. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 36–51 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Figga har en stor og aldrende bestand av elvemusling. Det var en nedgang i antall muslinger i løpet av perioden 1999-2009 som bl.a. skyldtes mangel på vertsfisk. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble oppdaget i Figga i 1980, og for å begrense spredningen ble det i 1988 bygd ei laksesperre ved Løsfossen ca. 1,3 km fra munningen. I 2009 var nær en firedel av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra derimot var tilsvarende andel bare 2-4 %, og i 2009 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Senere er det gjennom et reetableringsprosjekt satt ut laksyngel og lagt ut lakserogn ovenfor fiskesperra, første gang i 2010. I 2018 ble det på nytt funnet muslinger mindre enn 20 mm (3,5 % av totalantallet), men ingen muslinger mindre enn 50 mm. Muslingene som i 2018 var mellom 8 og 19 mm lange var seks år eller yngre. De eldste individene hadde infestert laksungene høsten 2012 og sluppet seg av vertsfisken våren 2013. Bestanden i Figga er dermed i ferd med å reetablere seg ovenfor Løsfossen i forbindelse med retablering av laks på strekningen. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 35–47 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet, og det er knyttet usikkerhet til hvor raskt reetableringen av elvemusling vil gå. Det var dessuten en betydelig dødelighet av muslinger i Figga i løpet av vinteren 2017/2018 og sommeren 2018, og tusenvis av tomme skall vitnet om akutt høy dødelighet i deler av vassdraget på grunn av innfrysing eller inntørking. Det er generelt et behov for tiltaksplaner for flere av overvåkingslokalitetene. Det er nødvendig å utrede tiltak som prioriterer elvemuslingen i tråd med de målsettingene som er satt i handlingsplanen for elvemusling og vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand der dette ikke er oppnådd.

Larsen, B.M. 2019. Elvemusling i Simoa, Buskerud. Årsrapport for 2017 og en oppsummering fra tidligere undersøkelser i vassdraget. - NINA Rapport 1645. Norsk institutt for naturforskning. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av arten i et langsiktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes og sikres en tilfredsstillende rekruttering, og alle vassdrag med elvemusling skal ha god økologisk tilstand. For Simoa vil det bety at vannkvaliteten må forbedres. Dette innebærer å opprettholde en lav tilførsel av næringssalter (fosfor og nitrogen) og organisk materiale for å hindre eutrofiering av vassdraget. Ovenfor Soneren er forholdene tilfredsstillende, men nedenfor Soneren var det fortsatt periodevis noe høye verdier av totalt fosfor (22–24 μg/l). Ved Åmot er tilførselen av næringsstoff hele tiden høyere enn de anbefalte verdiene på 5–8 μg/l for totalt fosfor og 125 μg/l for nitrat. Dette betyr at det ikke kan forventes å finne unge muslinger i nedre del av vassdraget selv om tilførselen av fosfor har avtatt de siste årene. Turbiditeten bør heller ikke overstige 1 FTU i lengre perioder. Tiltak for å redusere erosjon og avrenning av finpartikulært materiale må derfor prioriteres for å begrense nedslammingen av elvebunnen. Målet må være at Simoa skal oppnå en vannkvalitet som skal tilsvare svært god økologisk tilstand og ligge så nær referansetilstanden som mulig for å oppnå en varig økning i bestanden av elvemusling. Simoa karakteriseres som kalkfattig og humøs. og det er viktig å unngå pH-verdier som er lavere enn (6,2–) 6,4. Tiltak i form av kalking må derfor opprettholdes for å unngå faren for forsuringsepisoder. I 1995 ble det lagt ut 3,8 tonn kalk pr. km2 nedbørfelt i Simoa. I 2000 var kalkbehovet redusert til 2,9 tonn og fram til 2017 ble kalkbehovet redusert ytterligere, til 1,3 tonn kalk pr. km2. Det er nå en tendens til at forsuring igjen skaper problemer for elvemuslingen i Simoa. Det finnes elvemusling i Simoa fra innløpet til Solevatn og nesten ned til Åmot; en elvestrekning på ca. 40 km når vi ser bort fra innsjøene. Det viktigste utbredelsesområdet er imidlertid den 12 km lange strekningen mellom Solevatn og Soneren. I 2017 ble det funnet en gjennomsnittlig tetthet på mer enn tre muslinger pr. m² i de delene av elva som ble undersøkt. Det var bare små forskjeller i fordelingen av muslinger innad i vassdraget sammenlignet med 1995 og 2006. Det er fortsatt en stor bestand av elvemusling i Simoa, og et grovt estimat anslo bestanden til mer enn to og en halv millioner individ i 2017. Det har i mange år vært en overdødelighet av muslinger på strekningen nedenfor Soneren. Tomme skall utgjorde mer enn en firedel av alle muslinger som ble funnet i 2006, og henholdsvis 15 og 11 prosent i 1995 og 2017. Til sammenligning utgjorde de tomme skallene bare 1–4 % av alle muslinger mellom Solevatn og Soneren. Minste musling funnet basert på synlige individer (uten graving i substratet) var henholdsvis 69, 37 og 43 mm i 1995, 2006 og 2017. Hovedvekten av muslinger var voksne i lengdegruppene 110–140 mm. På stasjoner som inkluderte graving i substratet ble det funnet muslinger som var henholdsvis 10 og 13 mm i 2006 og 2017. Andelen muslinger mindre enn 20 mm var om lag én prosent og andelen muslinger mindre enn 50 mm var bare 2–3 %. Den største forskjellen fra 1995 til 2006 var at andelen unge muslinger økte i Simoa. Rekrutteringen var fortsatt for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt, men det positive var likevel at det ble funnet muslinger yngre enn ti år på hele strekningen fra utløpet av Solevatn til Kolsrud. Tilveksten til elvemusling samsvarte med endringer i vannkvaliteten i Simoa. Muslingene hadde lavest tilvekst mellom 1975 og 1990, samt etter 2007, mens det var høyest tilvekst mellom 1995 og 2005 da kalkingsaktiviteten var størst i nedbørfeltet. Veksten til muslinger som var

Larsen, B.M. 2018. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2017–2018. NINA Rapport 1582. Norsk institutt for naturforskning. Elvemusling har forsvunnet fra mange av de store laksevassdragene på Sør-Vestlandet, og det var også antatt at elvemuslingen i Ogna var utdødd på 1980-tallet på grunn av forsuring. Senere ble den imidlertid gjenfunnet, og etter en kartlegging av restbestanden i 1997–1999 har bestanden blitt overvåket hvert tredje år fram til 2011, og på nytt igjen i 2017–2018. Laksestammen i Ogna var også truet, og det var årlig meldinger om fiskedød på 1980-tallet. Fra 1991 er vassdraget derfor kalket med en kombinasjon av innsjøkalking og dosererkalking. Det har uten tvil vært en positiv utvikling i bestanden av elvemusling i Ogna i forbindelse med disse kalkingstiltakene i vassdraget. Det har vært en reetablering av muslinger i løpet av perioden 1991–2018 på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg har det kommet tilbake muslinger både ovenfor og nedenfor kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Muslinger spres til nye lokaliteter i Ogna hovedsakelig festet til gjellene på laksunger i vassdraget. Det ble i 2018 observert laksunger med muslinglarver på gjellene nedenfor utløpet av Krågevatn i et område der det foreløpig ikke er påvist levende muslinger. Det er i dag påvist elvemusling i Ogna fra utløpet av Krågevatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette utgjør en strekning på om lag 7,0 km når vi utelater Øvrabøvatnet. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget tidligere – en strekning på mer enn 30 km. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,02 og 1,57 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2018. Det var en reduksjon i antall muslinger på en av stasjonene fra 2011 til 2018, men en kraftig økning i antall muslinger på en annen stasjon bidro til at den gjennomsnittlige tettheten på fritellingene likevel ble opprettholdt. Det har vært en økning fra 0,10 individ pr. minutt i 1999 til 0,55 individ pr. minutt i 2018. Som i 2011 ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene som undersøkes i Ogna. Det har vært en økning i gjennomsnittlig tetthet fra 0,09 individ pr. m² i 1999 til 0,14–0,16 individ pr. m² i 2005–2018 for de fem transektene. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 36 til 159 mm i juni 2018. De fleste muslingene var mellom 105 og 125 mm lange, men det var i tillegg en høy andel muslinger i lengdegruppen 55–70 mm. Da muslingene vokser godt i Ogna, er det antatt at 10 og 20 år gamle har en skallengde på henholdsvis 60 og 100 mm. I 2018 var om lag 8 % av individene 10 år eller yngre. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt de siste årene, og det er vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Laks er eneste vertsfisk for elvemuslingens larver i Ogna («laksemusling»). Selv om antall muslinglarver på laksungene vil variere mellom år, er det nå en større andel av laksungene som er infestert med et stadig høyere antall muslinglarver enn tidligere. En god laksebestand er derfor en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40–90 og 10–30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Varierende årsklassestyrke hos elvemusling kan være forårsaket av mange faktorer, bl.a. forskjeller i påslag av muslinglarver på laksungenes gjeller og overlevelse av de unge muslingene i de første leveårene. Forsuring og eutrofiering er viktig i denne sammenhengen og dårlig vannkvalitet har antagelig vært den viktigste årsaken til tap av musling i Ogna. Manglende kunnskap om elvemuslingens tålegrenser for ulike vannkjemiske parametere og hvordan disse virker i kombinasjon, gjør at det er usikkert hva som vil være det beste vannkvalitetsmålet for elvemusling i Ogna. Inntil videre er det foreslått å heve pH slik at pH ikke i noen del av året skal være lavere enn 6,4. Samtidig må mengden labilt aluminium reduseres slik at verdiene ikke overstiger 10 μg/l og konsentrasjonen av kalsium kan med fordel være opp mot 2,5 mg/l.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. Handlingsplan for elvemusling Margaritifera margaritifera i Agder. Status, trusler og tiltak. – NINA Rapport 1424. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er en indikatorart som krever gode miljøforhold. I tillegg er den en nøkkelart som har stor påvirkning på vassdragene den finnes i og organismene som lever i disse vassdragene. Opprettholdelse av store og levedyktige bestander av arten tilsier en god miljøtilstand, og vil ha positive ringvirkninger også for andre organismer i vassdragene. Arten er rødlistet i Norge, da den har forsvunnet fra ca. en tredel og står i fare for å forsvinne fra ca. enda en tredel av de historiske lokalitetene. Spesielt dårlig er situasjonen i Agder, med kun syv sikre og fem usikre registreringer av 47 kjente, historiske lokaliteter. Grunnet elvemuslingens status i Agder bør man fokusere på å bevare nåværende bestander, bekrefte status i lokaliteter det er usikkerhet rundt, reintrodusere muslingen til historiske lokaliteter som i dag er egnede biotoper, og undersøke historiske lokaliteter som det ikke finnes noen nyere kunnskap om. Førsteprioritet bør gis til de lokalitetene med elvemusling som vi har relativt god kunnskap om: Hammerbekken, Storelva (Vegårvassdraget), Lilleelv (Nidelva/Arendalsvassdraget) og Vass-botnbekken i Aust-Agder, og Straibekken og Audna i Vest-Agder. For alle disse lokalitetene gjelder det at rekrutteringen av ungmuslinger er for dårlig til å opprettholde bestandene. På kort sikt kan rekrutteringen økes ved å inkludere disse bestandene i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. Unntaket er bestanden i Audna, som ikke bør prioriteres i programmet siden den er et resultat av utsetting. På lengre sikt bør tiltak gjennomføres i vassdragene for å øke den naturlige rekrutteringen. I første omgang må det settes inn ressurser for å få på plass en oppdatert overvåking av muslingen og miljøforholdene i lokalitetene. Dessverre sliter lokalitetene med problemer som forsuring, eutrofiering, lokal forurensning, og/eller manglende vertsfisktilgang. Det vil derfor være nødvendig med ytterligere tiltak for å redusere disse truslene. Andreprioritet bør gis til lokalitetene med usikker status. I Otra i Vest-Agder vet man at det er en levende elvemusling, men ikke noe mer. I Aust-Agder, er det usikkert om muslingen fremdeles finnes i Storelva (Gjerstadvassdraget), Haugelva, Strengselva, Lilleelv ved Myra (Vegårvassdraget) og Vålandsbekken. Ved disse lokalitetene bør muslingens status undersøkes. Status bør også fastsettes i Skjerka og Lilleelv ved Nes Verk, da det er funnet musling i Storelva (Vegår-vassdraget) ved utløpene til disse elvene. Hvis det blir bekreftet at det finnes elvemusling i disse elvene/bekkene, bør liknende tiltak som beskrevet i paragrafen over gjennomføres. Tredjeprioritet bør gis til reintroduksjon av elvemusling til lokaliteter som har hatt historiske bestander og som i dag er egnede biotoper. Dette inkluderer lokalitetene der muslingens status er usikker i dag, som ligger nært de nåværende muslinglokalitetene og hvor det er stort lokalt engasjement for å reintrodusere elvemusling. Hvis man skulle ønske å reintrodusere muslingen til noen av disse lokalitetene, er det viktig å bekrefte at det ikke finnes muslinger i lokaliteten for å beskytte nåværende bestander og teste lokalitetens egnethet som elvemuslingbiotop. Fjerdeprioritet bør gis til å undersøke de historiske lokalitetene i Agder der elvemuslingen er antatt forsvunnet for lenge siden og som ikke anses som egnede biotoper i dag. Vest-Agder bør prioriteres siden det bare finnes tre nåværende lokaliteter, hvorav en er et resultat av utsetting. Arbeidet kan legges opp etter liknende undersøkelser som har blitt gjennomført i Aust-Agder. I handlingsplanen gjennomgås alle de kjente, nåværende og historiske, elvemuslinglokalitetene i Agder. Planen beskriver muslingens og miljøets status i lokalitetene, tiltak for å bevare nåværende bestander, muligheten for å reintrodusere elvemusling til historiske lokaliteter og undersøkelser av effekten av tiltakene.

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2018. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2017. NINA Rapport 1596. Norsk institutt for naturforskning NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Åtte av NINAs forskningsprosjekter i 2017 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er registrert ni publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Det var en liten økning i prosjektaktiviteten sammen-lignet med 2016. Ny hovedvannledning er lagt inn til stasjonen. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2017, og er avhengig av at driftstilskuddet over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har rom for og ønsker økt aktivitet. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en nedgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2017 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 124 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2017, hvorav 74 laks var av Imsa 1.-generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 30 Imsa villaks. Det ble ikke registrert rømt oppdrettslaks i 2017. Av streifere fra andre vassdrag ble det registrert 10 laks, noe som er en halvering i forhold til 2016. Det ble ikke fanget regnbueørret eller pukkel-laks i fiskefella i 2017. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsa-laks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble fanget 1047 oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2017. Det var mer enn en halvering i forhold til 2016, og betydelig lavere enn det som ble registrert i perioden 2013 - 2015. Antall utvandrende blankål minket med 42 % i 2017 sammenlignet med 2016. Utviklingen og fremtiden for ålen er fremdeles usikker i Norge og resten av Europa. Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2017: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk startet opp i slutten av oktober 2017, og det ble lagt inn rogn fra tre ulike laksestammer og to ørretstammer i anlegget. Det er i årene 1978-2017 registrert 668 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 240 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. grads-studenter og en master-student har vært tilknyttet stasjonen

Larsen, B.M. 2018. Elvemusling og fisk i Fulldøla, Telemark. Kartlegging i forbindelse med Follsjå kraftverk. - NINA Rapport 1600. Norsk institutt for naturforskning. Forekomsten av elvemusling i Fulldøla har bare vært kjent siden midten av 1990-tallet. Bestanden var liten allerede da, og kartlegginger utover på 2000-tallet viste at bestanden hadde avtatt ytterligere. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene, og da Follsjå kraftverk ble etablert i 2015 ble det stilt krav om en minstevannføring på 250 l/s hele året og skylleflommer om våren. NINA fikk i 2018 oppgaven med å kartlegge forholdene både for elvemusling og fisk i vassdraget. I tillegg skulle effekten av de pålagte skylleflommene undersøkes. Det totale antall musling lå tett opptil 50 individ i Fulldøla i 2018. I tillegg ble det funnet muslinglarver på ørretunger i alle deler av Fulldøla. Dette var en positiv utvikling for en bestand som tidligere var beskrevet som nær utdødd. Det var to lengdegrupper av elvemusling – en gruppe eldre muslinger som var 100–112 mm, og en gruppe muslinger med skallengde 34–81 mm som alle var et resultat av nyrekruttering. Det ble ikke funnet tomme skall eller skallrester i noen del av elva. Den minste muslingen som ble funnet i Fulldøla i 2018 var sju år gammel (2011–årsklassen). Det var flest muslinger i lengdegruppene 55–65 mm som tilsvarte muslinger som var 11–13 år gamle. Gruppen med unge muslinger var alle yngre enn 17(18)–19 år. Det kan bety at det har vært en liten, men årviss nyrekruttering til bestanden i Fulldøla fra omkring år 2000 og i det minste fram til 2011. Mange av de unge muslingene som ble funnet i 2018 hadde kommet opp i reproduktiv alder, og to (av fem) individer som ble undersøkt, var gravide i august 2018. Det betyr at antall muslinglarver som produseres har økt i de siste årene, noe som samtidig har økt potensialet for at ørretungene i elva blir infestert med muslinglarver. Fulldøla karakteriseres som kalkfattig og klar. Elva blir ikke brukt som resipient, da det ikke finnes bebyggelse eller andre forurensende aktiviteter langs elveløpet og Follsjå er i liten grad påvirket av eutrofiering. Vassdraget har imidlertid i lang tid vært negativt påvirket av sur nedbør og lave pH-verdier i nedbørfeltet. Vannkvaliteten har bedret seg noe over tid, og fra slutten av 1990-tallet har pH i Fulldøla ligget mellom 6,1 og 6,5 ifølge de få prøvene som finnes. I Fulldøla framsto likevel habitatkvaliteten for unge muslinger som dårligere enn forventet. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var så vidt under 20 % (god vannkvalitet) bare på én av stasjonene. De resterende stasjonene hadde reduksjon i redoksverdi på 51–63 % som tilsvarer dårlig vannkvalitet. Dårligst habitatkvalitet var det i området der de fleste muslingene ble funnet. Det er derfor et spørsmål om habitatkvaliteten kan ha gått fra å være god i noen år på 2000-tallet til å bli dårligere igjen i løpet av de siste årene. Effekten av en skylleflom ble undersøkt i august 2018 da det ble sluppet to kortvarige flommer (pulser) av tre timers varighet med to timer opphold imellom. Det var størst transport av suspendert materiale (partikler av jordslam, finsand og silt) og organisk materiale (begroing av alger og moser) i forbindelse med det første vannslippet, og turbiditeten gikk ned fra 4,1 FTU i den første pulsen til 1,3 FTU i den andre. Resultatene fra redoksmålinger etter skylleflommen viste at «renseeffekten» i substratet var begrenset bare til de øvre delene av elva selv om elvebunnen generelt så noe «renere» ut i hele elva. Fortsatt var det bare én av stasjonene som hadde EH >400 mV og der reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var god (11%). De resterende stasjonene hadde fortsatt en reduksjon i redoksverdi på 48–65 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet. Habitatet for ørret ble gjennomgående vurdert som «egnet» (moderate gytemuligheter og noe skjul til stede) på elfiskestasjonene som ble undersøkt i Fulldøla i august 2018. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) var henholdsvis 9 og 19 individ pr. 100 m2, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som moderat. I tillegg til ørret ble det funnet ørekyte på alle stasjonene i moderat tetthet (gjennomsnittlig tetthet på 21 individ pr. 100 m2). Ørret er eneste vertsart for elvemuslingens larver i Fulldøla («ørret-musling»). Moderat høy tetthet av ørret er derfor viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde populasjonen av elvemusling. Dessverre var antall ørret på den strekningen av elva der de fleste muslingene sto, vesentlig lavere enn i resten av vassdraget. Dette er det vanskelig å gjøre noe med (f.eks. ved habitatforbedringer). For å øke tettheten av ørret og bedre rekrutteringen hos elvemusling kan det i stedet være aktuelt å flytte 25–50 ørretunger fra andre steder i elva og sette ut på strekningen. Fra 1990 ble avløpet fra Follsjå holdt åpent hele året. På den måten unngikk man det som tidligere ble beskrevet som «tørrlegging av elveløpet» og vannføringen i Fulldøla ble mer stabil gjennom året. De gjenværende elvemuslingene som ble funnet i 2011 stod på relativt stort dyp (1,6–1,9 m). Dette kan støtte oppfatningen om at vannføringen til tider har vært svært lav slik at muslingene bare har overlevd i de dypeste kulpene. Flere av muslingene som ble observert i 2018 sto derimot på grunnere vann, og de fleste unge individene ble funnet på mellom 0,4 og 1,0 m dyp. Det har bare vært to perioder med overvann på Follsjå etter at kraftverket ble startet i 2015. Det meste av tiden har derfor vannføringen vært stabil og lik minstevannføringen. Unntaket var sommeren 2018 da vannføringen måtte reduseres i en periode på nærmere sju uker, og var nede i 90 l/s i seks av disse ukene. Dette kan ha hatt betydning for at habitatkvaliteten (redoksverdier) ble vurdert som dårligere enn forventet i august. Aktuelle tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret kan etter dette være: • Innsamling og flytting av ørret opp til lokaliteten med elvemusling for at et større antall muslinglarver skal få tilgang på riktig vertsart • Innsamling av stammuslinger for bruk til kultivering og oppdrett av muslinger. Etter to-tre vekstsesonger i anlegg vil disse kunne egne seg for tilbakeføring og utsetting • Flytte en av de to skylleflommene (0,05 mill. m3) om våren til høsten. Vurdere om det i tillegg er bedre med bare en flomtopp med varighet på tre timer hver dag i to påfølgende dager i stedet for to flommer av tre timers varighet samme dag. Forslaget gjelder både vår og høst og baserer seg på at det bare skal brukes samme vannmengde som i dag Andre tiltak som kan være viktige for vannkvaliteten og elvemusling kan være: • Kalking på utløp av Follsjå for å sikre stabil pH på 6,4 eller høyere gjennom hele året i Fulldøla • Unngå hogst langs elveløpet og kjøring med hogstmaskiner som skaper avrenning mot elva. Det har vært en del hogst i nærheten av elva (bl.a. ovenfor Makkhølen), men mulige effekter av dette er ikke undersøkt nærmere • Skaffe tilveie mer generell kunnskap om skylleflommer • Følge opp eventuelle tiltak med etterundersøkelser/overvåking med ny kartlegging av musling (antall og lengdefordeling) og nye redoksmålinger Lokaliteter med overvåking av elvemusling skal undersøkes hvert sjette år i tråd med Norsk standard NS-EN 16859:2017 (Veiledning for overvåking av elvemuslingpopulasjoner (Margaritifera margaritifera) og deres livsmiljø). Det anbefales imidlertid en tettere oppfølging i Fulldøla med nye undersøkelser av elvemusling, fisk og redoksmålinger senest om tre år (2021). I denne treårsperioden bør også ett eller flere av de foreslåtte tiltakene iverksettes.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2018. Elvemusling og fisk i Elstadelva, Nord-Trøndelag. Kartlegging i forbindelse med Knutfoss kraftverk. - NINA Rapport 1451. Norsk institutt for naturforskning. Det ble funnet levende elvemusling på hele strekningen fra Svartfossen ned til samløpet med Namsen, en strekning på om lag 9,5 km. Det er tidligere funnet elvemusling på en 2,5 km lang strekning høyere opp i Møkkelvasselva og i Breivasselv mellom Breivatnet og Møkkelvatnet. Elvemusling har dermed en vid utbredelse i hele nedbørfeltet til Elstadelva. Det ble talt 2526 levende elvemusling og 33 tomme skall på de 18 stasjonene som ble undersøkt i Elstadelva i 2017. Det var ingen overdødelighet av muslinger i noen del av vassdraget, og tomme skall utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. På anadrom del av Elstadelva mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1) ble det til sammen talt opp 48 levende elvemusling på de tre stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,4 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble i tillegg funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til ørret på denne strekningen. Det betyr med stor sannsynlighet at det står mange flere muslinger på denne strekningen enn det som ble talt opp. Selv om det finnes både laks og ørret på hele strekningen, ble det bare funnet muslinglarver på ørretungene. Dette gjør at bestanden på anadrom strekning kan betegnes som «ørretmusling». Det ble funnet muslinger mindre enn 50 mm på to av de tre stasjonene. På den regulerte delen av Elstadelva mellom Knutfossen og Hervollhøla (strekning 2) ble det til sammen talt opp 65 levende elvemusling på de seks stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,3 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble funnet relativt få muslinglarver på gjellene til ørret på minstevannføringsstrekningen. Dette indikerer at det nok ikke er noen større ansamlinger av muslinger som ikke er oppdaget på strekningen. I lengdefordelingen (N = 59) var minste og største musling henholdsvis 41 og 122 mm lange. Det ble funnet til sammen fire individ som var mindre enn 50 mm (6,8 % av antall muslinger). På de ni stasjonene som ble undersøkt mellom Hervollhøla og Svartfossen (strekning 3) ble det til sammen talt opp 2413 levende elvemusling, tilsvarende en tetthet på 7,5 individ pr. minutt søketid (eller om lag 3,0 individ pr. m²). Det ble funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til nesten alle ørretungene i øvre del av denne strekningen som samsvarte med den høye tettheten av elvemusling. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 12 til 126 mm (N = 369). Det var bare fem individ som var mindre enn 20 mm, men i alt 70 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 1,4 og 19,0 % av totalantallet. Dette tegner et bilde av en bestand med god rekruttering. Graving i elvegrusen var imidlertid nødvendig for å avdekke de minste muslingene. I gjennomsnitt var noe over en femdel av muslingene nedgravd i substratet, og andelen nedgravde individ ble større jo større andelen av små muslinger var i vassdraget. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Elstadelva basert på elvemusling får vi moderat status både på strekningen mellom Rossetnes og Knutfossen og på strekningen mellom Knutfossen og Hervollhøla, men svært god status på strekningen mellom Hervollhøla og Svartfoss. Laks dominerte i antall på anadrom strekning mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1). Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel (alder 0+) og eldre laksunger (alder ≥1+) var henholdsvis 51 og 14 individ pr. 100 m2. For ørret var tettheten av henholdsvis ørretyngel og eldre ørretunger bare 2 og 1 individ pr. 100 m2. Bestanden av laksefisk klassifiseres etter dette som god. I Elstadelva ovenfor Knutfossen (ikke-anadrom strekning) var gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) henholdsvis 5 og 3 individ pr. 100 m2 i september 2017, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som svært dårlig. Vi skal imidlertid være litt forsiktige når vi tolker resultatet, da klassifiseringen bare er basert på elfiske i ett år. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde total nitrogen og total fosfor var lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten i nedre del av Elstadelva var rundt 1 FTU, og høyere enn i øvre del. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del enn i øvre del. Redoksmålingene viste da også at substratet i nedre del hadde mindre vanngjennomstrømning og mangel på oksygen som et resultat av dette. Det er strekningen mellom Knutfoss kraftverk og Hervollhøla som er direkte påvirket av reguleringen i vassdraget. Anleggsvirksomheten i forbindelse med selve kraftanlegget påvirket elva gjennom graving og massetransport når demning, rørgate (1250 m lang) og kraftstasjon ble bygget. Hvordan anleggsarbeidet har påvirket turbiditeten og hvor mye løsmasser som har blitt lig-gende igjen på elvebunnen etterpå, har vi ingen dokumentasjon på. Men siden inngrepet skjedde for mindre enn 10 år siden kan grus, sand, silt, jord og annet finpartikulært materiale fortsatt ligge igjen i elveløpet og være årsaken til at substratet er tettet igjen. Tiltak for å hindre erosjon og tilførsel av silt og annet finpartikulært materiale er imidlertid viktig for å hindre ytterligere nedslamming i den nedre delen av Elstadelva. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Høyeste regulerte vannstand for dammen er 91,0 moh. Når damnivået er høyere enn dette vil reell vannføring i elva være høyere, og til tider betydelig høyere, enn minstevannføringen. Hvor mye høyere kan være litt vanskelig å anslå. Det ser likevel ikke ut til at disse flomtoppene er tilstrekkelig store til å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur i tillegg medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 15-40 % av målingene hadde tilfredsstillende redokspotensiale i nedre del sammenlignet med 70-100 % av målingene i øvre del. Nedslamming av elvebunnen, som en konsekvens av redusert vannføring, færre «spyleflommer», tidligere anleggsarbeider og en sannsynlig temperaturøkning, er den mest nærliggende årsaken til at bestandene av elvemusling og ørret har lavere økologisk status enn forventet på den regulerte elvestrekningen. Men det er ingen ting som tilsier at det er nødvendig med straks-tiltak for å sikre forekomstene av de to artene. Det kan derfor være fornuftig å avvente eventuelle tiltak til det er gjennomført en ny overvåking begrenset til den regulerte strekningen. Slike undersøkelser foreslås gjennomført om tre år (2020) og vil da bl.a. kunne vise om det har foregått rekruttering på denne strekningen etter regulering. Nyrekrutterte muslinger vil da ha fått tid til å komme seg opp av grusen. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere om det i det hele tatt er nødvendig å iverksette særskilte tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret som er berørt av Knutfoss kraftverk.

Multiple paternity is an important characteristic of the genetic mating system and common across a wide range of taxa. Multiple paternity can increase within-population genotypic diversity, allowing selection to act on a wider spectre of genotypes, and potentially increasing effective population size. While the genetic mating system has been studied in many species with active mating behavior, little is known about multiple paternity in sessile species releasing gametes into the water. In freshwater mussels, males release sperm into the water, while eggs are retained and fertilized inside the female (spermcast mating). Mature parasitic glochidia are released into the water and attach to the gills of fish where they are encapsulated until settling in the bottom substrate. We used 15 microsatellite markers to detect multiple paternity in a wild population of the freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera). We found multiple paternity in all clutches for which more than two offspring were genotyped, and numbers of sires were extremely high. Thirty-two sires had contributed to the largest clutch (43 offspring sampled). This study provides the first evidence of multiple paternity in the freshwater pearl mussel, a species that has experienced dramatic declines across Europe. Previous studies on other species of freshwater mussels have detected much lower numbers of sires. Multiple paternity in freshwater pearl mussels may be central for maintaining genetic variability in small and fragmented populations and for their potential to recover after habitat restoration and may also be important in the evolutionary arms race with their fish host with a much shorter generation time.

Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. Elvemusling i Hammerbekken, Aust-Agder. Status med henblikk på tilstand og utsetting av juvenil elvemusling. NINA Rapport 1563. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) har gått sterkt tilbake i Agder og det er bare et fåtall bestander igjen. Dermed har alle de gjenværende bestandene høy verneverdi. Bestanden i Hammerbekken i Risør kommune i Aust-Agder har blitt overvåket nesten årlig i perioden 1998-2007, pga. veiutbygging og dieseloljeutslipp i nedbørfeltet. På grunn av manglende rekruttering av juvenile muslinger, har bestanden blitt tatt inn i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. I 2018 ble bestanden undersøkt på nytt. Bestanden ble kartlagt for å vurdere nødvendigheten av å gjennomføre bevaringstiltak. Dessuten var kartleggingen nødvendig for å vite hvor man bør sette ut de kultiverte muslingene og for å skaffe et kunnskapsgrunnlag for å vurdere effekten av utsettingene. Undersøkelsene viser at det har skjedd en foryngelse av elvemuslingbestanden i Hammerbekken. I 2018 ble det funnet to muslinger mindre enn 50 mm og 26 muslinger som var mindre enn 95 mm. Mellom 1998 og 2007 ble det bare funnet henholdsvis en og to muslinger som tilhørte disse størrelseskategoriene. Veksten hos mindre musling i bekken tyder på at de aller fleste av muslingene som var mindre enn 95 mm i 2018 ble rekruttert inn i bestanden i årene rundt 2007. Etter det ser det ut til at rekrutteringen i bekken har gått ned og at den ikke er stor nok til å opprettholde bestanden. På tross av foryngelsen av bestanden, så har tettheten og bestands-størrelsen ikke endret seg siden 2007. Dermed tyder funnene på at ca. 15 % av bestanden har blitt erstattet med nye individer siden den gang. De vannkjemiske undersøkelsene viser at Hammerbekken lider av tungmetallforurensning, og at innholdet av totalt organisk karbon og næringsstoffer er så høyt at det kan redusere rekrutteringen i bekken. Allikevel har det vært en generell bedring i vannkvaliteten i bekken. Mye tyder på at forsuringen i nedbørfeltet har blitt redusert. I tillegg ble vannkvaliteten for flere andre para-metere bedre fram mot 2007. Dette kan nok forklare hvorfor man har observert nyrekruttering av muslinger i bekken. For flere av parameterne var allikevel vannkvaliteten bedre egnet for elvemusling i 2007 enn 2018. Dette er en mulig forklaring på hvorfor rekrutteringen ser ut til å ha vært lavere i de senere år enn den var rundt 2007. Fiskeundersøkelsene viser at tettheten av vertsfisk kan være begrensende for rekrutteringen i Hammerbekken. Ørret ble bekreftet som vertsfisk for elvemuslingen i bekken, da det bare ble funnet muslinglarver på ørret og ikke på laks i 2018. Dette samstemmer med funn fra 2000 til 2007. I 2018 var tettheten av ungfisk av ørret høy nok til at rekrutteringen kunne opprettholde bestanden av musling, men mellom 2000 og 2007 var dette bare tilfellet halvparten av årene. Utsetting av kultivert elvemusling er fremdeles et aktuelt tiltak, siden funnene tyder på at rekrutteringen av juvenil musling i Hammerbekken ikke er høy nok til å opprettholde bestanden. Foryngelsen av bestanden har allikevel vært stor nok til at man bør vurdere om de kultiverte muslingene ikke bare bør settes ut innenfor det nåværende utbredelsesområdet for muslingen. Det er kjent at muslingen var utbredt lenger opp i bekken før, og dermed kan det være aktuelt å sette ut muslinger der. En økning i utbredelsen vil også gjøre bestanden mindre utsatt for negative hendelser som bare påvirker mindre deler av bekken. Grunnet den høye verneverdien til elvemuslingbestanden i Hammerbekken, er det svært viktig at den overvåkes jevnlig. Slik overvåking vil kunne avdekke endringer i bestanden og evaluere hvilke tiltak som er nødvendige for å forbedre tilstanden for muslingen. I tillegg vil overvåking være nødvendig for å kunne evaluere effekten av utsettingen av kultivert musling. Magerøy, J.H. & Larsen, B.M. 2018. The freshwater pearl mussel in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, Norway. Population status as a basis for conservation of the mussel, including stocking of juvenile mussels. NINA Report 1563. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) has declined greatly in the Agder counties and only a handful of populations exist today. Thus, all these populations have a high con-servation value. The population in the Hammerbekken Stream, Aust-Agder County, has been repeatedly monitored from 1998 to 2007, due to road construction and oil spills in the watershed. Due to a lack of recruitment of juveniles, the population has been included in the national cultivation program for the mussel. In 2018 the population was studied again, to determine the status of the population and evaluate the necessity of undertaking conservation measures to protect the population. In addition, one intended to evaluate where the cultivated mussels should be released and form a knowledge base to evaluate the effect of the stocking effort. The study shows that there has been a rejuvenation of the mussel population in the stream. Two mussels smaller than 50 mm and 26 mussels smaller than 95 mm were found in 2018. From 1998 to 2007 only one and two mussels in each category, respectively, were found. The growth among smaller mussels in the stream indicates that most of the mussels smaller than 95 mm in 2018 were recruited in the years around 2007. Since then, it seems like the recruitment has declined and that it is insufficient to maintain the population. Despite the rejuvenation of the population, the mussel density and population size has not changed since 2007. Thus, the findings indicate that ca. 15 % of the population has been replaced with new individuals since then. The water quality analyses indicate that the stream suffers from heavy metal pollution, and that the concentrations of total organic carbon and nutrients are so high that recruitment of juvenile mussels may be reduced. Even so, there has been a general improvement in water quality in the stream. The findings indicate that acidification in the watershed has been reduced. In addition, the water quality for several other parameters improved towards 2007. Probably, this explains why one again observed recruitment of juveniles in the stream. Even so, for several parameters the water quality was better suited for mussels in 2007 than 2018. This may explain why the results indicate that the recruitment has been lower during the latter years than around 2007. Studies of the fish community in the stream show that the density of host fish may be limiting to the recruitment of juvenile mussels. Brown trout was confirmed as the host for the mussels in the stream, as mussel larvae were only found on trout and not on Atlantic salmon in 2018. This finding is supported by data from 2000 to 2007. In 2018 the density of juvenile trout was high enough to allow for sufficient recruitment to maintain the mussel population, while from 2000 to 2007 this was only the case, on average, every other year. Since the data indicate that the recruitment of juvenile mussels in the stream is insufficient to maintain the population, stocking of mussels in still a potential conservation measure. However, the rejuvenation of the population makes it important to consider whether the mussels should only be stocked within the current distribution area. Previously, the mussel was found further upstream and, thus, stocking this area is an option. An increase in the distribution will make the population less exposed to negative events that only affect smaller sections of the stream. Due to the high conservation value of the population in the Hammerbekken stream, it is important to monitor the population regularly. Monitoring can reveal changes in the population and help evaluate whether conservation measures are necessary to improve the status of the population. In addition, monitoring is necessary to evaluate the effect of the stocking of cultivated mussels.

Magerøy, J.H. og Larsen, B.M. 2017. Elvemusling i Vassbotnbekken og Møllebekken, Birkenes kommune, Aust-Agder: Bestandsstatus og bevaringstiltak. – NINA Kortrapport 70. 28 s. Forekomsten av og forholdene for elvemusling i Vassbotnbekken, Møllebekken og Osebekken ved Birkeland i Birkenes kommune, Aust-Agder, ble undersøkt i september 2016. Levende musling ble bare funnet i Vassbotnbekken, men lokalt ble det bekreftet at det tidligere også fantes musling i Møllebekken. Vassbotnbekken ble kartlagt fra Berse og opp til en tømmervei nedenfor Vassbotntjønn. I tillegg ble bekken undersøkt stedvis opp til Valetjønn. Elvemusling ble funnet på en ca. 200 m lang strekning ved Vassbotn gård. Det ble funnet 102 levende muslinger, som varierte i lengde fra 74,1 til 120,5 mm. Mangelen på mindre individer viser at det ikke har vært rekruttering på mange år. Bestanden står dermed i fare for å dø ut, hvis ikke tiltak gjennomføres for å bedre miljøforholdene. Det finnes flere trusler mot elvemuslingen i Vassbotnbekken. I den delen av bekken som har musling viste substratet tegn på forhøyet siltering og nitrogenkonsentrasjonene i vannet falt innenfor klassifiseringen «dårlig tilstand». Dette indikerer at avrenningen og tilførselen av næringsstoffer til bekken er for høy. Kilder til dette kan være den tette bebyggelsen rundt Valetjønn, avrenning fra dyrket mark og hogst helt ned til bekken. I nedre del av Vassbotnbekken bidrar beveraktivitet til økt siltering. I tillegg fungerer en stem og en kulvert ved Vassbotn gård som vandringshinder for fisk. Dette kan redusere vertstilgangen for muslingen i deler av utbredelsesområdet. Flere tiltak er aktuelle i Vassbotnbekken. For å redde bestanden bør man inkludere muslinger fra bekken i det nasjonale kultiveringsprogrammet for elvemusling. Produksjon av ungmuslinger vil sørge for at bestanden ikke dør ut og disse muslingene kan tilbakeføres til bekken. For å bevare bestanden på lang sikt er det nødvendig med miljøforbedrende tiltak slik at miljømålet «god tilstand» kan nås. I første rekke må mengden av silt og næringsstoff som tilføres bekken reduseres. For å oppnå dette må kantvegetasjonen langs bekken opprettholdes eller reetableres, og potensielle punktkilder til forurensning må kartlegges og utbedres. Hvis bever etablerer seg i området med elvemusling, bør man vurdere tiltak mot disse. Dessuten bør vandringshindrene for ørret utbedres, slik at fisken i større grad kan passere fritt mellom Berse og Vassbotntjønn. I tillegg til disse tiltakene, bør det hentes inn mer kunnskap om vertsfisken og genetikken til elvemuslingen i Vassbotnbekken. Slik informasjon vil vise om forholdet mellom musling og fisk kan forklare den manglende rekrutteringen i bekken, gi nyttig informasjon i forhold til kultiveringsprogrammet og avklare bestandens genetiske verneverdi. I Møllebekken ble det bekreftet at elvemusling fantes på Øvre Birkeland for mer enn 50 år siden. Det er flere faktorer som bidrar til å gjøre bekken uegnet for muslinger i dag. Med bakgrunn i fosfor- og nitrogenkonsentrasjonene i nedre del av bekken ble vannkvaliteten klassifisert som «dårlig». Mulige årsaker til de høye næringskonsentrasjonene er mangel på kantvegetasjon i enkelte områder, erosjon og for høy avrenning fra dyrket mark, men hovedårsaken er sannsynligvis punktutslipp fra bebyggelsen. Det ble oppdaget flere sannsynlige problemutslipp som tilfører både næringsstoffer og annen form for forurensning til bekken. I øvre del av bekken ligger pH-verdiene ned mot minimumsgrensen for rekrutterende bestander av elvemusling og forsuring kan ha bidratt til at bestanden i sin tid forsvant. I tillegg er bekken lagt i rør på en ca. 200 m langt strekning, noe som er en vandringsbarriere for fisk. Hvis man ønsker å reetablere elvemuslingen i Møllebekken, vil de viktigste tiltakene være identifisering og utbedring av punktkilder, kalking og gjenåpning av rørgaten samt reetablering av kantvegetasjon. I Osebekken (utløpselven fra Berse) ble det ikke funnet elvemusling og det er heller ingen histo-riske kilder som indikerer at det har vært elvemusling der. I dag fremstår bekken som uegnet for musling, med en bunn som består av ustabilt sandsubstrat.

Larsen, B.M. 2017. Elvemusling i Sogna, Buskerud. Etterundersøkelser i forbindelse med utbygging av Rv 7 på strekningen Ramsrud - Kjeldsbergsvingene - NINA Rapport 1423. 37 s. Anleggsarbeid knyttet til bygging av nye veger omfatter ulike aktiviteter som kan påvirke vann-kvaliteten i vassdrag. Parsellen Rv 7 Ramsrud – Kjeldsbergsvingene er en 6,3 km lang veg som ble bygget i perioden juli 2009 til november 2011. Vegen ble lagt gjennom et ravinert terreng og veganlegget omfattet store skjærings- og fyllingsarbeider i erosjonsutsatte løsmasser. Dette medførte stor risiko for avrenning og tilførsel av jord til Sogna som har en viktig forekomst av elvemusling. Forundersøkelser i Sogna i 2008 stadfestet at elvemuslingbestanden i vassdraget var under reetablering på hele den 6,5 km lange strekningen mellom Heggen og Veksalplassen. Det ble etablert elleve overvåkingsstasjoner i vassdraget for å kunne følge utviklingen til muslingbestanden i henhold til utbyggingens miljøoppfølgingsprogram. En ny kartlegging av elvemusling ble gjennomført på de samme stasjonene i 2017, nær seks år etter at veganlegget var ferdig. Det generelle inntrykket i forbindelse med utbyggingen av Rv 7 på strekningen Ramsrud - Kjeldsbergsvingene er at anleggsarbeidet i liten grad påvirket elvemuslingen i Sogna. Bestanden klarte seg bra og det er ikke observert overdødelighet av voksne muslinger. Rekrutteringen har vært lavere enn forventet siden begynnelsen av 2000-tallet, og var sannsynligvis kraftig redusert eller helt fraværende i 2010 og 2011. Det kan ikke utelukkes at periodevis høy turbiditet på grunn av stor tilførsel av jordpartikler fra veganlegget kan ha medført dødelighet av unge muslinger, men perioder med pH lavere enn 6,2 (spesielt i 2011) er en like sannsynlig årsak til rekrutteringssvikt. Lav tetthet av ørret, som er vertsart for muslingenes larver, kan også være årsak til redusert rekruttering i enkelte år. Det ble funnet elvemusling på hele den undersøkte strekningen fra Heggen til Veksalplassen både i 2008 og i 2017. Bekkene som munnet ut i hovedvassdraget på denne strekningen hadde derimot ingen verdi for elvemusling. Gjennomsnittlig tetthet av elvemusling var 9,0 individ pr. minutt søketid i 2017 (tilsvarende 3,2 individ pr. m²). Dette var en økning sammenlignet med 2008. Det var størst antall elvemusling på den 2,3 km lange strekningen mellom Heiern og Veksalplassen i begge år. Økningen i antall individ gjenspeiler ikke nødvendigvis at det var flere elvemusling i Sogna i 2017, men kan være et resultat av at en større andel av muslingene var lettere å oppdage på grunn av økt størrelse som gjør at en mindre andel av muslingene var nedgravd i substratet. Elleve muslinger i lengdefordelingen fra 2008 (uten graving i substratet) var mindre enn 50 mm (7,1 % av totalantallet). I 2017 var antall små muslinger redusert og det ble bare funnet to muslinger som var mindre enn 50 mm (0,5 % av totalantallet) uten å grave i substratet. I 2008 ble det ikke observert muslinger mindre enn 25 mm. Dette tilsvarte muslinger yngre enn seks år tilsvarende årsklassene fra 2002 til 2007. Går vi til 2017, vil årsklassene fra 2002 til 2007 være 10-15 år gamle og ha oppnådd en lengde på mellom 55 og 90 mm. Disse årsklassene forekommer i lengdefordelingen for 2017, men i lavere antall enn forventet. Rekrutteringen ser ut til å ha avtatt på begynnelsen av 2000-tallet og det var svært få muslinger yngre enn ti år i 2017. Det manglet muslinger som var mellom 25 og 45 mm lange, og rekrutteringen var sannsynligvis kraftig redusert eller helt fraværende i 2010 og 2011. Det ble imidlertid påvist noen få muslinger fra årsklassene 2012 og 2013 i nedre del av undersøkelsesområdet.

Larsen, B.M. 2017. Elvemusling og ørret i Drakstelva, Selbu. Kartlegging (basisundersøkelse) i forbindelse med innføring av minstevannføringsslipp til Drakstelva - NINA Rapport 1356. 39 s. Stor-Drakstsjøen har vært regulert til kraftverksformål siden begynnelsen av 1920-tallet. Det ble i statsråd den 7. mars 2014 fastsatt reviderte vilkår og manøvreringsreglement etter vassdrags-reguleringsloven for regulering av Selbusjøen og Stor-Drakstsjøen i Sør-Trøndelag. I Stor-Drakstsjøen ble det pålagt restriksjoner om magasinering store deler av året av hensyn til land-skapet. Det ble også fastsatt et midlertidig pålegg om slipp av minstevannføring i Drakstelva av hensyn til elvemusling. Det skal slippes 100 l/s i Drakstelva hele året. Slipp av minstevannføring i Drakstelva kan tas opp til ny vurdering etter 10 år etter krav fra konsesjonæren. Effekten av tiltaket kan da vurderes før det fastsettes en permanent minstevannføring. Det var ingen krav om minstevannføring eller magasinfylling i de eksisterende vilkårene for denne reguleringen. NINA fikk oppdraget av Statkraft Energi AS med å kartlegge elvemusling og fisk i Drakstelva. Undersøkelsen skulle være en basisundersøkelse som referanse for senere overvåking og effektundersøkelser. Det ble i den anledning etablert 14 faste stasjoner for studier av elvemusling (forekomst, tetthet og lengdefordeling) og seks elfiskestasjoner for ungfiskundersøkelser (forekomst og tetthet) mellom Stor-Drakstsjøen og Selbusjøen i 2016. Drakstelva karakteriseres som kalkfattig og humøs i henhold til vannforskriftens klassifiserings-veileder for miljøtilstand i vann. Det er ingen ting som peker i retning av at det er en forurenset vannforekomst, og Drakstelva vurderes i all hovedsak å ha svært god vannkvalitet. Tettheten av ørretyngel (0+) og eldre ørretunger (≥1+) var gjennomgående lav i hele Drakstelva (henholdsvis 0,3-16,7 og 0-17,9 individer pr. 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet var henholdsvis 8,9 og 5,5 individer pr. 100 m2 i september 2016. Ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som dårlig, mens klassifiseringen varierte fra moderat til svært dårlig på de enkelte stasjonene. Det ble funnet muslinglarver på henholdsvis 86 og 36 % av de ettårige ørretungene i begynnelsen/midten av juni 2015 og 2016. En del av larvene var allerede fullt utvokst (ca. 0,40 mm lange) og i ferd med å falle av ørretungenes gjeller i 2016. Høyeste antall på en enkelt fisk var henholdsvis 1076 og 962 muslinglarver i 2015 og 2016. Elvemusling var tidligere utbredt i hele Drakstelva opp til Stor-Drakstsjøen. Den finnes ikke lenger på elvestrekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen. Manglende minstevannføring og tørrlegging av elveløpet nedstrøms Stor-Drakstsjøen etter utvidelse av reguleringen og bygging av ny demning i 1959-1960, er den sannsynlige årsaken til dette. Elvemusling finnes i dag på ca. 2,8 km av den 3,3 km lange strekningen av Drakstelva mellom Litjdrakstsjøen og Selbusjøen. I 2016 ble det talt opp 5463 synlige muslinger på arealet til de 13 stasjonene som ble undersøkt. Av disse ble 93 % av individene funnet på strekningen mellom Fossen og Varmdalsbrua. Antall muslinger totalt kan overstige tjue tusen synlige muslinger, men estimatet er meget usikkert. Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling på 8 stasjoner i Drakstelva mellom Varmdalsbrua og Litjdrakstsjøen var 5,84 individ pr. m² i 2016. Det ble funnet muslinger i alle transektene som ble undersøkt og tettheten varierte mellom 0,64 og 14,47 individ pr. m2. Det ble funnet få tomme skall, og de utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 7,4 til 134,2 mm og gjennomsnittslengden var 72,9 mm (SD = 37,0; N = 486) i juli 2016. Det ble funnet 25 individ som var mindre enn 20 mm, og i alt 150 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 5,1 og 30,9 % av totalantallet. Nær en tredel av muslingene var yngre enn 10 år i 2016 og rekrutteringen var stedvis svært god på strekningen nedenfor Fossen. Muslinger som var 20-25 mm dominerte i lengdefordelingen. Dette tilsvarte muslinger som var seks år (5-7 år) i 2016 og hørte til 2010-årsklassen. I Vannforskriften inngår elvemusling som en terskelindikator. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Drakstelva basert på terskelindikatoren elvemusling får vi dårlig status på strekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen, moderat status på strekningen mellom Litjdrakstsjøen og Fossen og svært god status på strekningen nedenfor Fossen. Det ble funnet svært få muslinger i de grunne partiene av elveløpet og de fleste muslingene sto på mer enn 30 cm dyp. Dette kan tyde på at vannføringen sommeren 2016 var høyere enn den normalt har vært tidligere år, til andre tider av året eller det som tidligere har vært laveste vannføring i løpet av året. Det kan ha vært kritiske perioder midtvinters og i ekstra tørre perioder på sommeren tidligere. Vedrørende helårig minstevannføring er det per i dag ikke noen måleanordning som angir vannføringen i Drakstelva så det er ikke dokumentert hvordan vannføringen i elva varierer gjennom året. Dette betyr at vi ikke har noen referanse med hensyn til målt vannføring når resultatene fra 2016 skal tolkes mot tidligere år eller mot resultater i en framtidig overvåking. På strekningen nedstrøms Fossen, den delen av Drakstelva som har vært minst påvirket av menneskelig aktivitet i nyere tid, har elvemuslingen stedvis en meget god rekruttering. En vann-føring som sikrer tilstrekkelig vanndekt areal og som unngår de store variasjonene gjennom året (store flommer eller ekstrem tørke) vil favorisere elvemuslingen. Vannkvaliteten er god, og potensialet ved en pålagt minstevannføring vil være at muslingene vil kunne utnytte en større del av elveløpet enn i dag. Det er dessuten mulig å reetablere muslinger til elvestrekningen mellom Stor-Drakstsjøen og Litjdrakstsjøen. I tillegg vil andre tiltak, som biotopforbedrende tiltak på den kanaliserte strekningen samt beskatning av gjeddebestanden i Litjdrakstsjøen, være med på å styrke bestandene av både ørret og elvemusling ytterligere.

Larsen, B.M. 2017. Elvemusling og fisk i Vollaelva og Indrelva, Lurøy kommune - NINA Rapport 1443. 39 s. Både Vollaelva og Indrelva var med på lista over kjente elvemuslinglokaliteter i Norge i en nasjonal oversikt fra 1990-tallet, men etter en befaring i de to elvene i 2011 ble det konkludert med at muslingene sannsynligvis var utdødd. I forbindelse med vassmiljøtiltak ønsket Lurøy kommune å få en ny vurdering av mulige forekomster av elvemusling i Vollaelva og Indrelva, samt en undersøkelse av anadrome laksefisk i disse prioriterte elvene. I øvre del av Vollaelva ble det funnet levende elvemusling på en ca. 200 m lang elvestrekning i 2017. I Indrelva derimot ble det ikke påvist levende elvemusling, tomme skall eller skallrester i noen del av elva. Det ble funnet levende elvemusling på fire av de femten stasjonene som ble undersøkt i Vollaelva. En gjennomsnittlig tetthet på disse stasjonene på 0,87 individ pr. minutt søketid tilsvarer ca. 0,3 individ pr. m². Det ble talt opp 52 elvemusling til sammen. Alle individer ble sannsynligvis ikke oppdaget og enkelte individer kan også være helt eller delvis nedgravd i elvegrusen. Likevel er det ikke antatt at bestanden i Vollaelva overstiger 75 individer. Lengden til muslingene varierte fra 82 til 126 mm med en gjennomsnittslengde på 110 mm. Det var mangel på unge individer og rekrutteringen ser ut til å ha sviktet for mange år siden. Muslingene er i tillegg begrenset til en kort elvestrekning, noe som gjør at bestanden er sårbar for lokale hendelser eller miljøendringer i nedbørfeltet. Det ble fanget ørretunger som hadde muslinglarver på gjellene ikke bare på strekningen der det ble funnet levende elvemusling, men også spredt på den 1,4 km lange strekningen ned til utløpet i sjøen. Dette indikerer at det kan stå muslinger på denne strekningen som ikke ble oppdaget, men like sannsynlig er det at muslinglarvene har driftet med elvevannet og infisert ørret lenger ned i elveløpet. I tillegg vil ørretungene kunne forflytte seg en god del i løpet av den tiden (10-11 måneder) som muslinglarvene er festet til gjellene. Dette gjør imidlertid at muslingene i Vollaelva har et potensiale til å etablere seg i en større del av elva enn der de ble funnet i 2017. Sjøørret var kjent fra både Vollaelva og Indrelva tidligere, men det forelå ingen opplysninger om funn av laks. Det var derfor noe overraskende at laks ble funnet på tre av de fire elfiskestasjonene på anadrom strekning av Indrelva og på en stasjon i Refsdalselva i mai 2017. Det ble bare påvist én årsklasse (alder 1+) i lav tetthet og dette kan tyde på at forekomsten er sporadisk, og at laks ikke nødvendigvis gyter hvert år i Indrelva. Det var ingen observasjoner av laks i Vollaelva. Gjennomsnittlig tetthet av ettårige ørretunger (alder 1+) og toårige eller eldre ørretunger (alder ≥2+) i Vollaelva var henholdsvis 12 og 28 individer pr. 100 m2 i mai 2017, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres som moderat på grensen til god. Klassifiseringen varierte imidlertid fra god til dårlig på de enkelte stasjonene. Vi skal imidlertid være litt forsiktige når vi tolker resultatet da klassifiseringen bare er basert på fire stasjoner og elfiske i ett år. Gjennomsnittlig tetthet av ettårige ørretunger og toårige eller eldre ørretunger i Indrelva var 14 individer pr. 100 m2 for begge aldersgrupper i mai 2017. Tettheten var høyest i nedre del, inkludert Refsdalselva der ørretbestanden ble klassifisert som svært god. I resten av vassdraget varierte klassifiseringen fra god til svært dårlig på de enkelte stasjonene. Manglende rekruttering hos elvemusling kan skyldes flere forhold, men vannprøver som er analysert viser at både Vollaelva og Indrelva er humøse og kalkfattige (

Larsen, B.M. 2017. Overvåking av elvemusling i Norge. Oppsummering av det norske overvåkings-programmet i perioden 1999-2015. - NINA Rapport 1350. 152 s. Rapporten gir en oppsummering av basisundersøkelsen (1999-2005) og første overvåkingsrunde (2005-2015) i alle lokalitetene som har inngått i det nasjonale overvåkingsprogrammet for elve-musling i Norge. Det er undersøkt mellom en og fire overvåkingslokaliteter hvert år siden programmet startet opp i 1999-2000. Det har resultert i at alle 16 lokaliteter nå er undersøkt to ganger i årene fram til 2015. I enkelte lokaliteter har arbeidet strekt seg over to år, som oftest på grunn av høy vannføring som har gjort det nødvendig å forskyve deler av programmet. Undersøkelsesprogrammet har i hoved-sak bestått av tre deler:  Vannkvalitet: Turbiditet, farge, pH, ledningsevne, kalsium, TOC (fra 2011), nitrat, total fosfor, aluminium, jern, flere tungmetaller m.m. I tillegg er det forsøksvis gjennomført måling av redok-spotensiale i substratet i enkelte av lokalitetene.  Fisk: Forekomst og tetthet av laks og ørret (ungfisk), forekomst av muslinglarver på gjellene.  Elvemusling: Tetthet (transekter og fritellinger av 15 minutters varighet), populasjonsstørrelse, lengdemåling av levende musling og tomme skall, bedømmelse av andel nedgravde muslinger, vekstkurve for muslinger opp til 10-25 årsalder, graviditet (andel voksne muslinger med mus-linglarver i gjellene). Som grunnlag for å forvalte biologisk mangfold i Norge har miljøvernmyndighetene laget egne handlingsplaner for en rekke arter, og elvemusling fikk sin egen handlingsplan allerede i 2006. Et nasjonalt overvåkingsprogram for elvemusling ble etablert i 2000, og dette ble senere innlemmet og videreført i handlingsplanen. Når handlingsplanen i løpet av 2017 skal revideres blir det viktig å inkludere en videreføring av overvåkingen av elvemusling i Norge. I forslaget til videreføring som er gitt i denne rapporten er vannkvalitet (innsamling av vannprøver) og ungfiskundersøkelser (tetthet og innsamling for undersøkelse av prevalens og intensitet av mus-linglarver på gjellene) tatt ut av programmet i den ordinære overvåkingen av elvemusling. Basis-kunnskap om vannkvalitet og vertsfisk må imidlertid skaffes tilveie sammen med basisundersøkel-sen (første kartlegging/inventering når lokaliteten etableres i overvåkingsprogrammet), enten som en egen undersøkelse eller gjennom innhenting av resultater fra annen aktivitet i vassdraget. Til sammen ca. 40 lokaliteter skal inngå i det framtidige nasjonale overvåkingsprogrammet:  20 lokaliteter skal undersøkes etter standard overvåkingsmetodikk (jf. CEN standard NS EN 16859:2017). Dette er en videreføring av de 16 vassdragene som inngår i dagens over-våking, og en utvidelse med fire lokaliteter for å tilfredsstille behovet for bedre dekning i regioner som i dag ikke er inkludert. I alle overvåkingselver skal utbredelse, tetthet, leng-defordeling og vekst inngå i programmet. Så langt det er mulig skal også graviditeten sjek-kes. Prosjektet innebærer telling av muslinger i faste transekter i kombinasjon med fritel-linger i tilknytning til transektene og innsamling av muslinger til lengdefordeling som inklu-derer graving i substratet samt måling av redokspotensiale  Utrede aktuelle lokaliteter og etablere et nettverk av 18-24 nye lokaliteter som skal overvå-kes med en enklere metodikk, basert på fritellinger og innsamling av muslinger til lengde-fordeling som inkluderer graving i substratet samt måling av redokspotensiale Lokalitetene som inngår i overvåkingsprogrammet skal undersøkes hvert sjette år (jf. CEN standard NS EN 16859:2017).

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K., Larsen, B.M. og Johnsen, S. 2017. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2016. – NINA Rapport 1335. 25 s. NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Åtte av NINAs forskningsprosjekter i 2016 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er registrert 16 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Det var en nedgang i prosjektaktiviteten sammenlignet med 2015, men samtidig har vi fått gjennomført flere nødvendige vedlikeholdsoppgaver i løpet av året. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2016, og er avhengig av at driftstilskuddet over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har rom for og ønsker økt aktivitet. Samtidig har det vært forhandlinger med Miljødirektoratet i 2016 angående et nytt anlegg på Ims for levende genbank for laks og sjøørret fra truete bestander i Hardangerfjorden. Planregulering for ny genbank på Ims ble ferdigstilt av Sandnes kommune. Planen var til førstegangsbehandling i desember 2015. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en nedgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2016 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 150 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2016, hvorav 106 laks var av Imsa 1.-generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 18 Imsa villaks. Det ble ikke registrert rømt oppdrettslaks i 2016. Av antatte feilvandrere fra andre vassdrag ble det registrert 21 laks, noe som bare er en tredel i forhold til 2015. Det ble ikke fanget regnbueørret i fiskefella i 2016. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble fanget 2484 oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2016. Dette var nesten en fordobling i forhold til 2015, men allikevel betydelig lavere enn det som ble registrert i 2014. Antall utvandrende blankål økte med 77 % i 2016 sammenlignet med 2015. Utviklingen og fremtiden for ålen er fremdeles usikker i Norge og resten av Europa. Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2016: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk startet opp i begynnelsen av november 2016, og det ble lagt inn rogn fra seks ulike laksestammer og tre ørretstammer i anlegget. Det er i årene 1978-2016 registrert 660 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 246 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. gradsstudenter og en master-student har vært tilknyttet stasjonen. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Larsen, B.M. 2017. Problemkartlegging og tiltaksutredning for elvemusling i Utvikelva, Nord-Trøndelag. - NINA Rapport 1325. 51 s. Levende elvemusling finnes i dag bare på en 0,8-1,0 km lang strekning i Utvikelva fra skogholt sør for Benan gård til et åpent beiteområde nedenfor Fossheim gård. Det er bare funnet ett tomt skall nedenfor denne strekningen. Elvemusling har sannsynligvis forekommet i hele Utvikelva tidligere, og den var f.eks. vanlig ved Kvamseng på 1930-tallet. Utvikelva har en spredt og fåtallig bestand med elvemusling. I 2015 ble det påvist 187 gjenle-vende individer. I tillegg var det på det tidspunktet ytterligere 33 muslinger av Utvikelva-stamme på oppdrettsanlegget for elvemusling på Austevoll utenfor Bergen. Det har vært en påfallende høy dødelighet av muslinger i Utvikelva på 2010-tallet. Tomme skall utgjorde henholdsvis 48 og 24 % av det totale antallet levende og døde muslinger som ble funnet i 2014 og 2015. Muslingene i Utvikelva vokste sakte. I tillegg hadde de en unormal og kraftig stagnert tilvekst som ga en innoverbøyd skallkant («buttsnutemusling»). Lengdefordelingen viste at det ikke fantes muslinger mindre enn 50 mm. Muslingene varierte mellom 55 og 132 mm, med størst antall individer i lengdeintervallet 80-90 mm. Det er ingen tilvekst av unge muslinger, og bestanden må derfor karakteriseres som «kritisk truet». De voksne muslingene hadde nedsatt reproduksjon. Bare en femdel av de voksne muslingene som ble undersøkt i begynnelsen av august 2015 hadde muslinglarver i gjellene. Elvemuslingen i Utvikelva er avhengig av ørret som vertsart for musliglarvene. Men bare et fåtall av ørretungene var infisert i 2016 med 1-3 muslinglarver. I handlingsplanen for elvemusling i Norge er målet i et langsiktig perspektiv at elvemusling skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opp-rettholdes eller forbedres. For Utvikelva vil det bety at forholdene må forbedres slik at de voksne muslingene kan overleve og at rekrutteringen på sikt kan komme i gang igjen. Da dette kan ta lang tid, vil det i mellomtiden være nødvendig å styrke muslingbestanden i Utvikelva ved hjelp av utsetting av avkom produsert på oppdrettsanlegget for elvemusling. Men for at tilbakeføringen av unge muslinger fra oppdrett skal lykkes, må tiltak samtidig settes i verk for å bedre vannkvaliteten. I første rekke innebærer det en betydelig reduksjon i tilførslene av næringsstoff (fosfor og nitro-gen) og mengde finpartikulært materiale som tilføres vassdraget. En reduksjon av tilførslene av forurenset vann som tilføres vassdraget gjennom dreneringsrør, grøfter og mindre sideløp må prioriteres høyt. Samtidig må tilførselen av finpartikulært materiale, inkludert humusrikt vann, reduseres. Det er viktig å få kontroll på beitedyrenes belastning og skade på vannkvaliteten i øvre del. I tillegg må ørretbestanden styrkes i midtre og nedre del av Utvikelva. Dette kan primært skje ved flytting av fisk, men også habitatforbedrende tiltak for å øke tilbudet av gyte- og oppvekstarealer kan være aktuelt. Dette kan også bidra til å skape gode oppvekstområder for små muslinger. I tillegg må ørretbestanden styrkes i midtre og nedre del av Utvikelva. Dette kan primært skje ved flytting av fisk, men også habitatforbedrende tiltak for å øke tilbudet av gyte- og oppvekstarealer kan være aktuelt. Dette kan også bidra til å skape gode oppvekstområder for små muslinger. For å få til dette må det en holdningsendring til som i mye større grad ser konsekvensen av pågående aktivitet langs elvedalen og verdien av å ha et velfungerende elvemiljø. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Utvikelva vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Bergesen, K.Aa., Johnsen, S., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2016. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2015. – NINA Rapport 1282. 22 s. NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for for-skning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Åtte av NINAs forskningsprosjekter i 2015 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er registrert ti publiserte ar-tikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Det var en nedgang i prosjektaktiviteten sammenlignet med 2014, men samtidig har vi fått gjennomført flere nødvendige vedlikeholdsoppgaver i løpet av året. NINA Forskningsstasjon hadde et driftsunderskudd i 2015, og er avhengig av at driftstilskuddet over statsbudsjettet opprettholdes. Stasjonen har rom for og ønsker økt aktivitet. Samtidig har det vært forhandlinger med Miljødirektoratet i 2015 angående et nytt anlegg på Ims for levende genbank for laks og sjøørret fra truete bestander i Hardangerfjorden. Planregulering ble over-sendt til Sandnes kommune i forbindelse med å få etablert en slik genbank. Planen var til førs-tegangsbehandling i desember 2015. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en nedgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2015 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 311 oppvandrende laks av ulike stammer i fella høsten 2015, hvorav 180 laks var av Imsa 1.-generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 59 Imsa villaks. Det ble ikke registrert rømt oppdrettslaks i 2015. Av antatte feilvandrere fra andre vassdrag ble det registrert 65 laks, noe som er nesten en tredobling i forhold til 2014. Det ble ikke fanget regnbueørret i fiskefella i 2015. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble fanget 1422 oppvandrende ål i fella i Imsavassdraget i 2015. Det var en kraftig nedgang i forhold til 2014 og 2013, men likevel et høyere antall sammenlignet med 2012 og 2011. Antall utvandrende blankål gikk ned med 43 % i 2015 sammenlignet med 2014. Utviklingen og fremti-den for ålen er fremdeles usikker i Norge og resten av Europa. Det ble startet et nasjonalt over-våkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2015: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. Det ble avdekket ikke-mel-depliktig virus på noen grupper av ettårige laksunger. Alle infiserte grupper ble destruert. - Stryking av stamfisk startet opp i begynnelsen av november 2015, og det ble lagt inn rogn fra fem ulike laksestammer og tre ørretstammer i anlegget. Det er i årene 1978-2015 registrert 645 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 240 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr. grads-studenter og en master-student har vært tilknyttet stasjonen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.