Search

Prosjektet handler om hvordan NAV utvikler inkluderingskompetanse gjennom samarbeid med mentorer på arbeidsplasser i inkluderingsforløp for brukere med store støttebehov. I et utvalg saker samarbeider NAV-veileder tett med mentor om kandidatoppfølging. Tilnærmingen krever prioriterte tidsressurser og et tilstrekkelig antall NAV-veiledere, slik at disse kan utgjøre et fagfellesskap som utvikler og forbedrer praksis. Samarbeidet mellom NAV-veileder og mentor bidrar til å overføre kunnskap om brukeren til arbeidsplassen, utvikling av tillit, mer fleksibel innsats og tettere kobling mellom støtteapparatet og arbeidslivet. Tilnærmingen representerer en proaktiv bruk av mentortiltaket, der NAV-veilederen går inn med den innsatsen som trengs der og da, både overfor mentor og bruker. Samarbeidet med NAV bidrar til at arbeidsgiver og mentor får innsikt i hva mentorrollen dreier seg om og mentor blir tryggere i oppfølgingen av kandidaten. Tett kontakt med mentor gir NAV økt kunnskap om arbeidsplassens støttebehov ved arbeidsinkludering.

Prosjektet «Samarbeid om utvikling av inkluderingskompetanse i virksomhetene» er et treårig forsknings- og utviklingsprosjekt finansiert av FoU-midler fra NAV. Prosjektperioden er august 2016 til august 2019. Dette er den andre av to delrapporter. NAV Midtre Namdal og NAV Asker samarbeider med ordinært arbeidsliv for å styrke arbeidsinkluderingen for brukere med sammensatte bistandsbehov. Delprosjektene foregår i et organisert samarbeid med arbeidslivssentrene i Akershus og i Nord-Trøndelag. Utvikling av inkluderingskompetanse for å få til økt arbeidsinkludering av sårbare grupper forstås som det offentlige støtteapparatet sitt ansvar. Hybridmodellen som er utviklet i prosjektet ligger mellom saksbehandlermodellen og jobbspesialistmodellen. Hybridmodellen forutsetter organisatoriske grep som sikrer kompetansetilførsel og erfaringslæring. Hybridmodellen kan fungere både som en «jobbspesialist-skole» ved NAV-kontoret og som en bro mellom saksbehandler- og jobbspesialistmodellen. Selv om NAV-veileder i hybridmodellen ikke skal være jobbspesialist, vil det være en stor kompetansemessig fordel om involverte veiledere får opplæring i Supported Employment. Dette fordi de samme oppfølgingsbehovene må ivaretas i hybridmodellen som i jobbspesialistmodellen. Den prinsipielle forskjellen mellom de to modellene er at hybridmodellen i langt sterkere grad vektlegger naturlig støtte i virksomheten. Eksemplene viser at tålmodighet og tid er sentrale stikkord for mentors oppfølging på arbeidsplassen. Mentor bidrar til trygghet gjennom å være tilgjengelig og i å inkludere kandidaten sosialt ovenfor øvrige ansatte. Opplæringen er mye mer individuelt tilpasset enn ved vanlige ansettelser. Mentor etterstreber å få til en utvikling i kvaliteten på kandidaten oppgaveløsning og i oppgavenes omfang og variasjon. Det er krevende å håndtere situasjoner hvor kandidatens sosiale eller faglige utvikling stopper opp. Mentor forsøker etter beste evne å være både sosial støttespiller og pedagog. Samarbeidet med NAV oppfattes som avgjørende for å håndtere kandidatens utfordringer, samarbeidet bidrar til utvikling og jobbfastholdelse og gjør det er trygt for virksomheten å investere tid og ressurser i arbeidsinkludering. Mentorerfaringen er mer negative når problemene på arbeidsplassen blir for store og støtten fra NAV for liten. Det økonomiske tilskuddet oppleves som en kompensasjon for den tida som virksomheten bruker for å følge opp kandidaten. Mentorene opplever at det er krevende å planlegge og investere i oppfølgning når NAVs tidsperspektiv oppfattes som kortsiktig. Mentorene gir en tydelig tilslutning til ideen om at arbeidsplassen er riktig sted for å trene, lære og utvikle seg, men etterlyser mer langsiktige opplegg for å få dette til, og de etterlyser mer støtte fra støtteapparatet. Hybridmodellen lar seg neppe standardisere når det gjelder oppfølgingsinnsats, men når det gjelder arbeids- og ansvarsfordeling så går mentorenes forslag i retning av at mentor tar seg av oppfølging som angår arbeidsoppgaver og den sosiale inkluderingen på arbeidsplassen, mens NAV-veileder tar seg av oppfølging som ikke er direkte arbeidsplassrelatert, som det formelle knyttet til regelverk, det å ordne og holde kontakt med fastlege, psykolog, familie og fritidsforhold. Samtidig viser eksemplene at mentor ofte er avhengig av faglige innspill og vurderinger knyttet til oppfølgingen på arbeidsplassen. Hybridmodellen ser ut til å ha en stor læringseffekt hos de involverte mentorene, konseptet trigger faginteresse for å bidra i arbeidsinkludering for brukere med større og mer komplekse bistandsbehov. Dette bidrar til økt inkluderingskompetanse i virksomhetene. Det er sannsynlig at langtidseffekten ved hybridmodellen blir bedre med hybridmodellen enn ved jobbspesialistmodellen fordi det satses sterkere på mobilisering av virksomhetsinterne ressurser. Mentorene befinner seg i en rekke virksomheter med ulik størrelse, i ulike bransjer og er geografisk spredt. Erfaringsutveksling i nettverkssamlinger har foregått i begge delprosjektene. Det kan bli krevende over tid å tilpasse nettverkssamlinger til de enkelte mentorenes behov, men interessen fra flere mentorer tyder på at erfaringsutveksling er viktige for utviklingen av mentoridentitet.

Første delrapport i prosjektet «Samarbeid om utvikling av inkluderingskompetanse i virksomhetene ved hjelp av «naturlig bistand» (mentor)»

SPIRIT checklist. (PDF 128 kb)

Siden 2010 har det vært en sterk oppmerksomhet rundt ledelseskonseptet Lean i Norge. Det har blitt etablert regionale Lean-forum over store deler av landet. En rekke konsulentselskaper har tilbudt kurs og opplæring knyttet til Lean. I media har også Lean fått en omfattende dekning. Det har blitt arrangert en årlig nasjonal Lean-konferanse med flere hundre deltagere. Gitt denne interessen er det forståelig at enkelte har beskrevet Lean som en pandemi i norsk næringsliv. Kunnskap om i hvilken grad Lean benyttes og om erfaringer med dette ledelseskonseptet er derimot begrenset. I denne artikkelen belyser vi den faktiske bruken av Lean. Vår spørreundersøkelse viser at kun et begrenset antall norske bedrifter har tatt i bruk Lean. De fleste brukerne har kun tatt i bruk enkelte elementer fra Lean, det vi si at Lean ikke erstatter, men snarere kombineres med eksisterende praksis. Brukerne opplever positive effekter, men de fleste erfarer samtidig utfordringer med å ta Lean-ideene i bruk. De fleste har nylig tatt i bruk Lean, noe som viser at Lean på relativt kort tid blitt populært i Norge. Når det gjelder ikkebrukere av Lean, er det få som planlegger fremtidig bruk. Våre undersøkelser viser at det også i media er en tendens til avtagende interesse for Lean. Det kan derfor virke som om Lean er et ledelseskonsept som i denne omgang er i ferd med å miste noe av sin nåværende popularitet og reformeffekt på norske organisasjoner.

Vi har i dette prosjektet undersøkt vilkårene for og bruken av ulike former for kunnskapsdeling i kunnskapsbedrifter. En bærende hypotese i prosjektet er at det er en sammenheng mellom kunnskapsdeling og læring og det generelle arbeidsmiljøet. En litteraturstudie som er gjennomført, viser at systematisk arbeid med læring og kunnskapsoverføring bidrar til at forretningskritisk kunnskap ikke forsvinner når ansatte pensjonerer seg eller bytter jobb. I tillegg kan disse aktivitetene gi eldre arbeidstakere fornyet entusiasme og fokus, og bidra til å lukke det sosiale gapet mellom ansatte i ulike livsfaser, og skape bedre arbeidsmiljø. En survey som er gjennomført i prosjektet i Abelias medlemsbedrifter, viser at det er et klart behov for mer informasjon om læring og kunnskapsoverføring, og for gode verktøy og støtte til å gjennomføre disse i en travel hverdag. Basert på om lag tjue identifiserte metoder for kunnskapsdeling ble det i prosjektet valgt ut tre metoder («peer-assist», «mentoring» og «action review») som er testet i tre casebedrifter. Det ble ikke målt noen forbedring i arbeidsmiljøet som følge av utprøvingen. Analysen av prosjektets data viser likevel at det i utvalget som er undersøkt, er en sammenheng mellom læring og kunnskapsdeling og vesentlige arbeidsmiljøfaktorer som mestring, tillit og motivasjon. For virksomheter som vil satse på økt læring og kunnskapsdeling mellom ansatte, anbefales det at aktivitetene tilpasses lokale forhold, da dette øker sannsynligheten for å lykkes over tid.

"This paper examines the impact of a new national R&D programme in Norway, Programme for Regional Innovation and R&D (VRI), which uses action research (AR) to facilitate innovation-oriented collaboration between regional industry, R&D and public institutions. While the VRI programme builds on a sequence of previous AR-oriented regional development programmes, it represents a significant novelty as it democratizes control over research funds from central authorities to regional coalitions of private and public decision makers. Drawing on our own experiences from a long-standing AR project in the Telemark region, we discuss how the commencement of the VRI programme is affecting ongoing development initiatives there and the conditions for conducting AR in regional contexts. We conclude that VRI has led to a situation in which more regional actors are involved in action research activities, and in which there is closer collaboration between researchers and regional decision makers. At the same time, we suggest, there is a risk that the new programme will lead to regional lock-in, and marginalization of national R&D institutions and action research competencies accumulated there during previous R&D programmes." (author's abstract)

Overskriften ”Kunsten å være heldig” er hentet og oversatt fra en gammel bridge bok (Mollo & Gardener, 1950). I alle kortspill er det et element av tilfeldigheter, også i poker. Det sies om pokervarianten som her studeres, Texas Hold’em, at den ”tar et øyeblikk å lære, men en livstid å mestre”. Det er et enkelt, men komplisert spill, hvor kunnskapselementet må oppdages. Kombinasjonen av ferdighets- og tilfeldighetselementet gjør at det kan se ut som noen har kunsten å være heldig. Vi skal i denne oppgaven se at enkelte dedikerte amatører legger ned svært mye for å utvikle sine ferdigheter. I denne oppgaven studeres nettpoker som en fritidsinteresse. I løpet av noen få år har nettpoker vokst til å bli et spill med stor utbredelse. Rundt hundre tusen nordmenn spiller nettpoker. Lite forskning foreligger i og med at fenomenet er nytt. I tillegg har eksisterende forskning et dominerende fokus på spilleavhengighet, med andre ord har kunnskap blitt generert om en liten andel av de spillende (Reith, 1999). For de fleste nettpokerspillere er innsatsen fra lav til moderat (Lotteritilsynet, 2007). Jeg studerer dedikerte amatører som har spilt nettpoker over en lengre tidsperiode, profesjonelle pokerspillere og spilleavhengige er utelukket. I tillegg til samtaleintervjuene har jeg observert ”live”- og nettpoker. Det vært viktig å være åpen og la spillernes historie styre intervjuene, allikevel er teorier nødvendig for å strukturere oppmerksomheten. Jeg tar utgangspunkt i spesialisert lek perspektivet, utviklet av Lise Kjølsrød (2002;2003;2004). Spesialisering og knytning til aktiviteten over tid står sentralt. For å studere spillsituasjonen benyttes begreper fra Erving Goffmans (1967) ”Where the action is”. Goffman definerer ”action” analytisk og beskriver hva det betyr for mennesker. Spesialisert lek perspektivet brukes for å se på utviklingen av en spillkarriere over tid og actionbegrepet for å analysere den konkrete spillsituasjonen. I tillegg studeres de sosiale sidene. I utgangspunktet er det grunn til å tro at nettpoker føyer seg inn i rekken av aktiviteter som trekker folk bort fra engasjement i samfunnet og i familien. Dette er en bekymring Putnam (2001) mener fører til tap av fellesskap og derved en reduksjon av sosial kapital. Andre forskere som Barry Wellman og Anabel Quan-Haase (2002) og Manuell Castells (2001) fremhever nye muligheter som internett gir til å være sosial. For informantene i utvalget er det rimelig å betrakte nettpoker som en spesialisert lek. De har ervervet kunnskap, kommet over hindringer og utviklet en spillestil. Ambisjonene og utfordringene de søker har økt over tid. De fleste har også klare målsetninger om en fremtidig utvikling. Selv om flere tjener penger på nettpoker er likevel hobbyperspektivet tydelig. Pengene er mer et middel enn et mål. Ingen av spillerne forventer å tjene mye penger på nettpoker eller har ambisjoner om å gjøre det til en levevei. Forholdet mellom action og erfaring understreker ytterligere spesialiseringen og utviklingen over tid. For de fleste spillerne har action blitt redusert jo mer erfaring de har fått. Ervervet kunnskap gjør handlingsalternativene klarere, færre situasjoner oppfattes som usikre. De fleste situasjoner har de også opplevd før. I tillegg har flere en eksplisitt risikostrategi, de satser kun en bestemt andel av sin tilgjengelige pokerkapital. Alle disse forholdene bidrar til å redusere action. Over tid blir deres spill i større grad preget av ferdigheter og en bestemt strategi. Spillerne søker ulike ting i det samme spillet. Noen er opptatt av opplevelsen i spillsituasjonen der og da, mens andre fokuserer i hovedsak på en langsiktig utvikling av deres spillkarriere. For ni av ti spillere har et sosialt miljø vært viktig for at de har utviklet forholdet til poker i retning av å bli en spesialisert lek. I tillegg til å spille nettpoker spiller de fleste også livepoker. Før de begynte med nettpoker spilte de ikke livepoker, pokerformene er mer utfyllende og komplementære enn de er konkurrerende. Livepoker er en veldig sosial aktivitet. Nettpoker på sin side er hovedsakelig instrumentell, de går på nett for å spille, ikke for å være sosiale. De ”chat’er” svært lite med sine motspillere på nett, men de har til tider kontakt med eksisterende pokervenner mens de spiller. Nettpokerspillingen gjør at informantene er mye på internett, de er derfor i stor grad tilgjengelige på e-post og chat. Poker er for informantene både en sosial og en asosial aktivitet, dette illustrer kompleksiteten i å studere det sosiale i en tid hvor ny teknologi gir nye kommunikasjonsmuligheter.