Search

Bakgrunn: Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune, bydel Sagene og Senter for psykisk helse og rus (SFPR), Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge. Studien er finansiert av Oslo kommune, Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid og bydel Sagene. Pilotprosjektets mandat er å fremme målsettingene i russtrategien for Oslo kommune knyttet til tidlig innsats og økt livskvalitet for personer med rusproblemer. Pilotprosjektet skal prøve ut og beskrive aktiviteter knyttet til et forpliktende samarbeid mellom Nettverk etter soning (NES), NAV og Oslo Voksenopplæring v. Grønland Voksenopplæringssenter (heretter kalt VO). Hovedmålsettingen er å sikre en helhetlig og tverrfaglig oppfølging etter løslatelse og bidra tilet mer sammenhengende tilbud i tjenestene. Målsetting for den forskningsbaserte evalueringen er todelt: 1. Evaluere om delmålene for pilotprosjektet er nådd. Disse er: A. å bidra til å sikre tett individuell og psykososial oppfølging etter løslatelser knyttet til overgangen fra fengsel til oppfølging i bydel og/eller egen bolig. B. At innsatte/løslatte gjennom råd og veiledning av NAV-veilederne får hjelp med å gjenoppta/etablere kontakt med sitt lokale NAV-kontor, fastlege, utdanningsinstitusjon og/eller arbeidsgiver, familie, nettverk eller andre aktører for å ivareta forhold knyttet til utdanning, arbeid, økonomi, rus og helse. 2. Å dokumentere utfordringer knyttet til rettigheter og muligheter til å gjennomføre relevant opplæring, og belyse mulige løsninger på disse utfordringene. Metode: Studien har et beskrivende og utforskende design. Hovedtilnærmingen er kvalitativ med bruk av individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer i dataskapingsprosessen. Det ble gjennomført fem fokusgruppeintervjuer og fire individuelle intervjuer med til sammen 17 personer. Disse var ansatte i NAV, ansatte i Nettverk etter soning, Frivillige i Nettverk etter soning, ansatte ved Oslo Voksenopplæring og deltakere med soningserfaring. Dataanalysen ble gjort ved bruk av en tematisk innholdsanalyse. Funn: I analysearbeidet ble det utviklet fem hovedtemaer: 1) Forståelser av pilotprosjektet, 2) Oppstart av pilotprosjektet, 3) Pilotprosjektets målgrupper 4) Fokus i samarbeidet med deltakerne og 5) Samlokalisering og samarbeid mellom aktørene i pilotprosjektet. Konklusjoner og anbefalinger: I det følgende vil vi fremstille noen tabloide konklusjoner og anbefalinger basert i funnene i studien. Pilotprosjektet viser så langt at det er på vei mot god måloppnåelse. Deltakerne i studien er godt fornøyd relatert til studiens forskningsspørsmål: 1. Evaluere om delmålene for pilotprosjektet er nådd ved å bidra til å sikre tett individuell og psykososial oppfølging etter løslatelser knyttet til overgangen fra fengsel til oppfølging i bydel og/eller egen bolig. Videre at innsatte/løslatte gjennom råd og veiledning av NAV-veilederne får hjelp med å gjenoppta/etablere kontakt med sitt lokale NAV-kontor, utdanningsinstitusjon og/eller arbeidsgiver samt andre aktører for å ivareta forhold knyttet til utdanning, arbeid, økonomi, rus og helse. 2. Å dokumentere utfordringer knyttet til rettigheter og muligheter til å gjennomføre relevant opplæring, og belyse mulige løsninger på disse utfordringene.Ansatte ved NAV, NES og VO ser forbedringsmuligheter som kan utøkes ved å: 1. Videreutvikle og styrke et fast og regelmessig samarbeid mellom NAV, NES og VO på et overordnet og konkret nivå. Utvide målgruppen til deltakere før løslatelse, samtvurdere opprettelse ansvarsgrupper rundt hver deltaker allerede ved inntakssamtale. 2. Kriminalomsorgen bør medvirke i alt samarbeid for å nå målgruppen av deltakere i glippsonen knyttet til planlegging og oppfølging før løslatelse. Ansatte fra NAV, NES og VO må kunne møte innsatte under soning for å etablere samarbeidsrelasjoner. 3. Samarbeidet mellom VO, NES og NAV gjør at deltakerne får oppfylt sine rettigheter og muligheter for relevant opplæring. VO søker å utforme relevante opplæringsløp som kan tilrettelegges individuelt og lokalt. VO ønsker å komme enda tidligere i kontakt med potensielle deltagere i NES gjennom fremstilling, permisjon og besøk av personer under soning. VO evner å ivareta at deltakerne i NES sikres sine rettigheter til opplæring. Opplæringsløpet søkes tilpasses den enkelte og utformes i samhandling med NES, NAV og andre samarbeidspartnere. Voksenopplæringen reguleres av Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen (Opplæringsloven). VO bistår Kriminalomsorgen med å gi karriereveiledning og tilpasser opplæringstilbudet til deltakerne. Hovedtyngden av deltakerne får opplæring i yrkesrettede utdanningsprogram og fellesfagene på videregående skole. Ansatte ved VO fremholder at deltakerne som er hos dem har og få de rettigheter de skal ha. VO strekker seg langt for å utvikle individuelle og tilpassete løp for deltakerne. De utøver stor grad av fleksibilitet og tilrettelegging. Deltakere i NES har anledning til å komme direkte og umiddelbart inn ved VO om de skulle ønske det. Deltakerne kan da følge enkeltfag samtidig som de er i arbeidstrening ved NES. VO har utfordringer med yngre deltakere i aldersgruppen 18-20 og hvordan ivareta «Ungdomsretten» til å kunne ferdigstille videregående skole frem til fylte 25 år i tråde med Opplæringsloven. 4. De ansatte i NAV bør være representert ved NES flere kvelder i uken for å nå deltakere og frivillige, samt å oppøve deltakernes digitale kompetanse. 5. De ansatte i NAV bør gis fullmakt til å arbeide med personer og saker utenfor BydelSagene f.eks. ved å søke om bolig, økonomi, arbeid, utdanning før løslatelse. Samarbeidet mellom ansatte i NAV som arbeider i soningsanstalter og NAV-ansatte som arbeider i kommuner/bydeler bør forbedres og styrkes for å kunne nå målgruppen. Til tider er dette samarbeidet mangelfullt og krevende å få etablert og utviklet. Dette stiller utfordringer både for NAV som organisasjon og mulighetene for aktørene i pilotprosjektet til å dekke glippsoner. Dette gjelder særlig i forhold til å værebehjelpelig med bolig, økonomisk stønad og opplæring og utdanning. Praktiseringen av Lov om sosiale tjenester synes å være skjønnsbasert og deltakerne erfarer at de får ulike vurderinger på sine søknader om økonomisk sosialhjelp avhengig NAV-kontor. 6. Oppfølging knyttet til målgruppens helseforhold, særlig rusproblemer, bør utøkes og intensiveres gjennom et bredere samarbeid mellom kommuner/bydeler og aktørene i prosjektet. 7. Det er ønskelig at alle aktører kan komme i kontakt med fremtidige deltakere under og før soning avsluttes for å legge til rette for både bolig, psykososial oppfølging samt utdanning og opplæring. Samarbeidet med Kriminalomsorgen bør styrkes og utvides. 8. De ansatte ved NAV opplevde at de ikke når den definerte målgruppen i pilotprosjektet. De er bekymret for manglende oppfølging av personer som kommer rett ut fra varetekt og /eller soning. De ønsker å arbeide mer helhetlig med personer som kommer ut av fengsel med rusproblemer – og før de løslates. Denne gruppen faller ofte mellom alle stoler og ikke får den hjelpen de har behov for. De NAVansatte ønsker å komme inn i tidligere relatert til rusproblematikk, psykisk helse, bolig, arbeid/utdanning osv. 9. Det siste halvåret av pilotprosjektet kan fokusere sterkere på målgruppen: Personer med rusproblemer med et funksjonsnivå som gjør det mulig for dem å være deltakere iNES. NAV, VO og NES bør utvikle hvordan man i samarbeid skal kunne arbeide med deltakere i NES får «tilbakefall» relatert til rusvansker

«Gatelagsfotball som Recovery på banen – «Verdens beste ettervern?»» som presenteres i denne rapporten utgjør delstudie 1i «Samarbeidsprosjektet «Sosial innovasjon med ball –Recovery på banen. Gatelagsfotball som entreprenøriell rusomsorg»». Hovedprosjektet inngår i et samarbeid mellom Fotballstiftelsen, Senter for Sosialt Entreprenørskap og Samskapende Sosial Innovasjon (SESAM) og Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Hovedprosjektet har mottatt økonomisk støtte fra Oslofjordfondet og består av tre delstudier. Delstudie 1 fokuserer på gatelagspillernes erfaringer med, om og på hvilke måter gatelagfotball bidrar i deres recoveryprosesser. Delstudie 2 fokuserer på organisasjonsmessige forhold knyttet til gatelagsfotball. I delstudie 3 fokuseres det på gatelagfotballens plass i den norske og nordiske velferdsstatsmodellen. «Gatelagsfotball som Recovery på banen – «Verdens beste ettervern?»» retter fokus mot å beskrive og utforske hvordan personer med utfordringer innen rus og psykisk helse erfarer deltakelse i gatelagsfotball. Studien har følgende forskningsspørsmål: 1. Hvilke erfaringer har deltakerne med gatelagsfotball i forhold til deres recoveryprosesser?, 2. På hvilke måtererfarer deltakerne at gatelagsfotball har bidratt i deres sosiale situasjon og livssituasjon? og 3. Hvilke synspunkter og forslag har deltakerne til endringer og forbedringer av gatelagene? Metode Delstudie 1 er utviklet i tilnærmingen samarbeidsbasert forskning med en kompetansegruppe bestående av tre aktive spillere og tre forskere fra SFPR. Spillerne har opplevd psykisk helse og rusmiddelvansker og har deltatt gjennom hele forskningsprosessen Det innebærer utvikling av intervjuguide, rekruttere deltakere, legge til rette for og lede kvalitative intervjuer. Det er benyttet flerstegsfokusgruppeintervjuer med deltakere fra fire gatelag som metode for dataskaping i denne studien. Det ble totalt gjennomført åtte fokusgruppeintervjuer, to i hvert lag, med i alt 50 deltakere. Flerstegsfokusgruppeintervjuer gir mulighet til å utdype og utforske tema grundigere. Første runde med fokusgrupper ble gjennomført i mars 2018 og andre runde ble gjennomførte i juni 2018. I den enkelte fokusgruppe deltok mellom 8 og 18 personer. Deltakerne er rekruttert gjennom fire klubber i norsk eliteserie. Kompetansegruppen har analysert data gjennom en samarbeidende tematisk analyseprosess og skrevet denne sluttrapporten. Temaene som var i fokus i intervjuene var basert i de tre forskningsspørsmålene gjennom en semistrukturert intervjuguide. Funn Gjennom analysen fremsto det fire hovedtemaer: 1) Fotballaget, 2) Et samhold som gjør at du kan være deg selv, 3) Norges beste ettervern, og 4) Ønsker framover. Hvert tema vil bli belyst med undertemaer for å fange variasjon, fellestrekk, forskjeller og sammenhenger. Hvert hovedtema presenteres med et ulikt antall undertemaer. Noen konklusjoner og anbefalinger Studien diskuterer funnene gjennom tre perspektiver: 1) Vegen til banen, 2) Treningsbanen, og 3) Ambisjonene. Hvert tema blir belyst og diskutert gjennom ytterligere undertemaer. De sosiale forskjellene mellom spillerne på gatelagene er liten, kanskje så liten at den ikke merkes eller kan påtales. Samholdet, felleskapet og kollektivet mellom spillere, trenere og de ulike lagene er meget sterkt, og gjør en forskjell i de ulike spillernes recoveryprosesser. Gatelagene er arenaer av samhold, felleskap og mennesker som ser deg og hverandre. Det er også treningsarena for disse menneskelige væremåtene samt å komme i fysisk form ved å trene og spille fotball. Her bryr folk seg om hverandre – enten de er spillere eller trenere – som en deltaker sa: «Gatelagene er Norges beste ettervern!». Siden starten av gatelag i Norge i 2011 er det gjort få systematiske studier relatert til en norsk kontekst. Det synes åpenbart at den norske modellen med organisering av gatelag knyttet til eksisterende fotballklubber, er original og ikke nevneverdig utbredt i internasjonalt. Dette faktum burde kunne danne grunnlag for bredere og mer omfattende studier av «Den norske modellen». Både som inspirasjon for andre og for å kunne belyse modellens samfunnsmessige sammenhenger og muligheter knyttet til fellesskap, sosial integrasjon og antistigmatiserende arbeid. Mulige ideer til videre utforskning av og med gatelagsfotball kan være: 1. Den sterke fellesskapsfølelsen – mer kunnskap om hva det er som bidrar til fellesskap i vårt sterkt individualistiske samfunn, 2. Tjenestenes nærhet og tilgjengelighet: hvordan gjør det mulig og erfaringer fra fagpersoner, 3. Studier med fokus på trenernes erfaringer, kompetanse og praksiser, 4. En nasjonal studie av som fanger alle gatelag med metodisk tilgang innenfor kvalitative og kvantitative metoder med vekt på å undersøke resultater relatert til arbeid, opplevd bedring av psykisk helse og rus, livskvalitet og sosiale levekår, og 5. En «costbenefit » studie der en sammenligner deltakelse i gatelag og samarbeid med tjenester ut fra gatelaget med «treatment as usual».

Recovery på banen, er en studie finansiert av Oslofjordfondets kvalifiseringsstøtte. Studien har hatt som formål å avklare noen grunnleggende spørsmål ved gatelagsfotball, for så å se om de foreløpige svarene kan danne grunnlag for en videre og dypere studie av fenomenet. Studien har begrenset seg empirisk til å studere fire klubber; Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball og Odds Fot-ballklubb. Prosjektet springer ut av en interesse for å undersøke om gatelagsfotballen i regi av Fotballstiftelsen er et eksempel på samskapende innovasjon innen rusfeltet. Virker det? Vi har lagt et recoveryteoretisk perspektiv på studiens første del, der vi går tett inn på deltakerne for å finne ut av hvilke erfaringer og effekter fotball har i deres liv. Studiens andre del handler om klubbene og kommunene, pluss andre offentlige tjenester. Vi har ønsket å finne ut av hvordan samarbeidet mellom ulike sektorer i det kom-munale velferdssystemet fungerer, og vi vil undersøke hvordan og hvorfor fotballklubber som i sin grunnfilosofi har et mål om å vinne fotballkamper, driver slikt sosialpolitiske arbeid. Det tredje per-spektivet som vi setter de to andre inn i, er velferdssamfunnets framtid. Er det plass til slike sektor-overgripende initiativer som gatelagsfotballen er? Vi begynner studien med en forskuttering av det siste perspektivet; med en kort beskrivelse av velferdssamfunnets utfordringer. I hele etterkrigstiden har velferdsstaten vært i kontinuerlig ekspansjon. Utviklingen har vært preget av velferdsstatens tilsynelatende grenseløshet (Vike, 2006 og Vike 2018). I kapittel 1 viser vi at mye tyder på at velferdsstaten likevel har nådd en grense. Den har i alle fall nådd en grense for å kunne utvikles videre etter de samme prinsipper og modeller som ligget til grunn for utviklingen de siste tiårene. Det er økende oppmerksomhet innenfor politikk og forvaltning om at nye løsninger og nye modeller for befolkningens velferd må utvikles og prøves ut i kombinasjoner av ulik logikk og ytelser (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Det tas flere steder til orde for at innbyggere og brukere i større grad må involveres som likeverdige parter i utvikling av nye løsninger og modeller (KMD 2017, Departemen-tene 2018, Regjeringen 2012). Gatelagsmodellen bryter med den klassiske tredelingen vi ofte tenker at velferdsstaten består av; en offentlig, en privat og en frivillig «tredjesektor». Å organisere et etter-vern for personer med rusutfordringer i et mer eller mindre ordinært fotballtilbud i norske fotballklub-ber er originalt. Men er det også innovativt? Innovasjon er enkelt uttrykt noe nytt som er nyttig (for noen) og som blir nyttiggjort. Blir det ikke nyttiggjort/implementert er det i realiteten ikke innovasjon, da er det bare kreativt; en oppfinnelse eller en nyskapning uten praktisk verdi. Velferdsstaten er i realiteten et antall velferdskommuner. Kommunene befinner seg i en presset situa-sjon mellom lovpålagte oppgaver, garantier og standarder ovenfra, og med krav og forventninger fra en opplyst og krevende befolkning nedenfra. Høy tillit til offentlige tjenester og offentlig styring har holdt modellen sammen, selv om den knirker. Ett grep det tas til orde for, både i offentlige styringsdo-kumenter og i initiativer «nedenfra», er økt brukerinvolvering, myndiggjøring og samarbeid på tvers av sektorer, fag og kompetanseområder. Dette feltet av nytt radikalt samarbeid på tvers av både hori-sontale og vertikale strukturer i velferdssamfunnet går under betegnelsen samskaping; samskabing i dansk kontekst, co-creation og co-production (blant annet) i England. Rapportens kapittel 3 heter «Recovery på sitt beste», kapittelet dokumenterer hva vi fant i møte med spillere og trenere i de fire klubbene. Kapittelet viser at gatelagsfotball handler om langt mer enn å leke med ball. Kameratskapet på banen, i garderoben, i klubbhuset, i måltidsfelleskap og annet, har gitt mange deltakere et nytt liv. Fotballarenaen fungerer som treningsarena for mange andre ting enn å trille ball. Deltakerne lærer av hverandre, de forstår ting og sammenhenger i sitt eget liv på en ny måte, og de får rammer og støtte rundt seg til å ta tak i ting som har låst seg i livet. Trenernes rolle som forbilder, omsorgspersoner og fasilitatorer for deltakernes egne recoveryprosesser understrekes sterkt. Det er også gitt ut en egen rapport fra del-studie 1 (HA1) – se Thompson et.al. 2019. http://hdl.handle.net/11250/2579393. Kapittel 4, som følger etter et metodekapittel (3), er en nærstudiet av klubbene og deres samarbeids-partnere – hovedsakelig i offentlig sektor. Samarbeidet med kommunen virker nært og tillitsfull, men veldig lite formalisert. Det er også store variasjoner mellom de fire klubbene vi har studert. Samarbei-det med andre offentlige tjenester er enda mindre forutsigbart og er lite gjenkjennelig på tvers av klubbene. Det virker som om den «gatelagsmodellen» som har vokst fram hvert sted er såpass preget av personlige relasjoner, ildsjeler og entreprenørers innsats, både fra tjenestenes side og i klubbene, at vi er usikre på om det gir grunnlag for å kalle det en modell. Uavhengig av om satsingen har modell-karakteristika eller om det foreløpig bærer adhokratiets kjennetegn (Mintzberg 1983), er det naturlig å peke på satsingens hybride kjennetegn. Framveksten av hybride prosjekter og organisasjoner er et kjennetegn ved dagens velferdssamfunn. Sosiale innovasjoner finner ofte sted der ulik rasjonalitet fra velferdsstatens tradisjonelle sektorer; fri-villig, privat og offentlig sektor, kombineres. – Vi viser i rapporten at gatelagene nettopp vokser fram i et slikt hybrid felt med åpenbare innovasjonsimpulser. Satsingen er imidlertid sårbar. Den er sårbar både fordi den ikke har en kvalitetssikret og strukturerende modell i bunn, slik at klubbene på mange måter må «finne opp» sin egen praksis løpende. Dette tar derfor form av de personene som til enhver tid er sentrale i satsingen hvert enkelt sted. Men en like viktig årsak til sårbarheten er den uavklarte økonomien i satsingen. Det hele bæres i dag oppe av årlige prosjekt-tilskudd fra Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Støtten gis til Fotballstiftelsen som så fordeler dette videre ut til med-lemsklubber. Stiftelsen må søke om slik støtte hvert år. Finansieringen har dermed prosjektkarakter, mens satsingen må sies å ha kommet over i en driftsfase for klubbene, i alle fall for dem som har holdt på en stund – Fredrikstad startet som den første, i 2011. I sum etterlater vår studie et temmelig tydelig bilde av en vellykket sosialinnovasjon i velferdssamfun-net, blant annet som et viktig bidrag i utviklingen av recoverybaserte praksiser. Det er imidlertid vans-kelig å se hvilken plass gatelagssatsingen har i det lokale velferdssamfunnet rundt hver enkelt klubb og i det nasjonale velferdssystemet hvor Fotballstiftelsen er en ny aktør. Kapittel 5 i rapporten drøfter dette dilemmaet. Studien peker på at gatelagene er et svært godt ettervernstilbud med recovery- effekter hvor deltakerne opplever håp for en tilværelse med nye rammer for verdighet og myndighet over eget liv. Slike funn bryter med mange beskrivelser av hvordan velferdsstaten i mange tjenester skaper fremmedgjøring, stigmatisering og fravær av verdighet. Vi finner derfor grunn til å peke på at de erfaringene og den praksisen som har vokst fram i lokale forsøk med fotball som recovery, trolig kan sies å være på vei mot en modell for lokal samskapende innovasjon, som det norske velferdssys-temet trenger – og som etterspørres i sentrale styringsdokumenter. Vi peker også på at erfaringene fra gatelagsfotballen, med noe tilpasning, kan overføres til andre idretter/andre sportsarenaer. Det skyldes at gatelagenes recoverybidrag ikke først og fremst handler om å spille fotball som teknisk disi-plin, men at det handler om å arbeide med fysisk og sosial recovery innenfor rammene av et lagspill, i vid forstand. Recovery on the field is a study financed by the Oslofjordfondet. They have provided a support for a qualifying study. The aim of such study is to explore some basic questions in order to determine whether preliminary answers may form a basis for a further and more comprehensive study of the phenomenon. Our study is empirically limited to four clubs: Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball and Odds Fotballklubb. The project has arisen from a need to investigate whether street football is an example of collaborative innovation within the drug field. Does it work? We have chosen a recovery theoretical perspective in the first part of our study, where we approach individual participants/players in order to reveal which experiences and effects street football has in their lives. The second part concerns the clubs, the re-spective municipalities and other public services. We aim to expose how different sectors in local wel-fare systems cooperate, and we want to investigate how and why football clubs, whose basic goal is to win football games, also engage in social work. Our third perspective, also involving the initial two, is about the future of the welfare state. Is there room for such cross sector initiatives, as represented by street football? Our study includes a short description of the challenges of the welfare state, which throughout the post-war period has been in a state of continual expansion. The development has been characterised by apparently limitless possibilities (Vike, 2006 and 2018). In Chapter 1 we demonstrate signs that the welfare state however may have reached its limit – at least a limit to a development along the same lines and principles that have formed the basis for decades of expansion. There is increasing awareness within the Norwegian welfare society that new solutions and new mod-els for the popular welfare must be developed and tried, in a combination of new forms of logic and services (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Citizens as well as service users must to a greater degree be involved as equal partners in the development of new solutions and models in the welfare state (KMD 2017, Departementene 2018). The street football model represents a break with the classic tripartite organisation often associated with our welfare state; a public, a private and a voluntary so-called «third sector». To organize aftercare services for drug abusers as a more or less ordinary football activity in Norwegian football clubs is original – but is it also innovative? Simply said, innovation is something new that is useful (for somebody), and that is being used; implemented. If it is not used, it is not innovation, as it is merely creative, an invention or creation without practical value. In reality, our welfare state is a collection of a number of welfare municipalities. Each municipality is pressured between mandated tasks, as guarantees and standards from above at one hand, and a well informed and demanding public on the other. A considerable confidence in public services and public management has kept the model together, in spite of its weaknesses. One suggested move, both in public steering documents and in initiatives «from below», is increased user involvement, empower-ment and collaboration across sectors, disciplines and areas of competence. This field of new, original cooperation, crossing both horizontal and vertical structures in the welfare state, is characterized as «samskaping» in Norwegian; samskabing in a Danish context, co-creation and co-production (among other labels) in England. Chapter 3 is called «Recovery at its best», and this is exactly what the chapter demonstrates through a systematic review of our findings by interviewing players and coaches in the four clubs. The chapter shows that street football concerns much more than the mere kicking of a ball. Friendship on the field, in the wardrobe, in the clubhouse, during meals etc., has given many participants ne qualities in life. The football arena functions as training ground for many qualities other than passing the ball around. The participants learn from each other, they understand aspects and connections in their own lives in a new way, and they experience bounds, and support when handling difficult emotions and tasks in life. The coaches’ role as models, caretakers and facilitators for the partipicants’ recovery processes are crucial. Chapter 4, following a chapter 3 on method, is a close study of each club and their collaboration part-ners, mainly inside the public sector. Their cooperation with the authorities seem close and trusting, but to a small degree formalised. There are considerable variations among the four clubs in our study. The collaboration with other public services seems even less predictable and are not recognizable across the four clubs. The «street football model» that has evolved in each location, is influenced by personal relations, enthusiasts and entrepreneur efforts, to such a degree - both from the services and the clubs - that we are uncertain whether it makes sense to even call it a model. However, whether the activity has model characteristics, or whether it carries the hallmark of adhocracy (Mintzberg, 1983), it seems right to point out the hybrid features of this effort. The appearance of hybrid projects and organisations is a distinctive feature of our modern welfare society. Social innovations often arise where different forms of rationality from the traditional sectors are combined. We demonstrate that the street football evolve from such a hybrid field with obvious innovation effects. The effort is, how-ever, vulnerable, as it lacks a basis of quality assurance or a structuring model; the clubs must «invent» their own practice from day to day. The individuals that at any one time organize the activities, thus shape their efforts. Equally important is the insecure financing of the efforts. Yearly grants from the Directorate of welfare and the Directorate for health are funding the projects today. The grants are paid to the Football Foun-dation, which in turn distributes the funds to the member clubs. The Foundation must apply every year. The funding thus has the characteristics of a project, while the activities must be considered to be part of the operation for the clubs concerned, at least for the clubs that have been active for a while - such as Fredrikstad, the first to organize street football in 2011. Our study does, in sum, present a clear picture of a successful social innovation based on recovery, in our welfare society. However, it is difficult to determine the position of street football in particular, or the method it seems to be based on in general, in the future local welfare system. We discuss this dilemma in chapter 5. Our study concludes that street teams represent good aftercare services, where participants experi-ence hope for an existence with a new framework, dignity and empowerment. These findings are con-trary to many reports on how the welfare state through its services creates alienation, stigmatization and loss of dignity. In our view, there is reason to claim that the experiences and the practices that have evolved in local attempts to use football as a form of recovery, may be seen as a step towards a model for local co-creative innovation, much needed by the Norwegian welfare system – and also in demand according to central steering documents. Finally, we go so far as to recommend that experi-ences from street football are transferred to other sports/other arenas. The recovery effect of the football teams is, after all, not primarily about playing football as such, but in a wider perspective, about achieving physical and social recovery within the framework of a team spirit.

Denne artikkelen vil presentere deler av dette materialet.Innledningsvis utlegges en forståelse av autoetnografi som omtales som dialogisk. Deretter presenteres en forkortet versjon av de seks utvalgte bidragene våre om vennskap. Til sist reflekterer vi over hva den autoetnografiske tilgangen kan bidra med i akademisk arbeid, skriving og vennskap. Vår målsetting med artikkelen er todelt: For det første ønsker vi å vise hvordan tilnærmingen autoetnografi er blitt brukt i vår gruppe og fremskrevet i denne artikkelen. For det andre ønsker vi å vise hvordan kunnskap om vennskap og vennskap har utviklet seg gjennom å arbeide autoetnografisk.

«Det er litt som et eget språk» - Erfaringsmedarbeideres forståelser og bruk av erfaringsbasert kunnskap i samarbeid med brukere i psykisk helse- og rustjenester. Bakgrunn I politiske føringer og forskning er det de senere årene pekt på betydningen av å ansette personer med egenerfaring i psykisk helse- og rustjenester. «Erfaringsmedarbeider» er begrepet som brukes i denne rapporten for personer som benytter sin erfaringsbaserte kunnskap i sitt arbeid. Med erfaringsbasert kunnskap forstås og anerkjennes menneskelige erfaringer som kunnskap. Den erfaringsbaserte kunnskapen utgjør en viktig og likeverdig kunnskapsform blant flere kunnskapsformer. Ved at erfaringer anerkjennes som basis for kunnskapsutvikling, tydeliggjøres også nødvendigheten av å beskrive og systematisere ulike personers og gruppers erfaringer. Hensikten med denne studien er å utforske og beskrive erfaringsbasert kunnskap som fenomen slik erfaringsmedarbeidere forstår og ordlegger det i sitt samarbeid med brukere og pårørende. Sentrale forskningsspørsmål er knyttet til: Hva er det særegne med erfaringsbasert kunnskap? Hvordan, og når, benyttes den erfaringsbaserte kunnskapen? I hvilke sammenhenger og kontekster tas den i bruk? Forskningsprosjektet er gjennomført på oppdrag fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse ved Senter for psykisk helse og rus (SFPR), Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Metode Studien har et beskrivende og utforskende design. Hovedtilnærmingen er kvalitativ med bruk av fokusgruppeintervjuer i dataskapingsprosessen. I tillegg har det blitt samlet inn sosiodemografiske data fra den enkelte deltaker. I studien ble en brukerinvolverende, samarbeidsbasert forskningsmetodologi lagt til grunn. Dette innebar at forskere med ulike erfaringer har deltatt i forskingsprosessen. En styringsgruppe og kompetansegruppe har fulgt arbeidet. Det ble gjennomført seks fokusgruppeintervjuer med til sammen 36 personer ansatt som erfaringsmedarbeidere. Funn I analysearbeidet ble det utviklet fem hovedtemaer: 1) «Erfaringskunnskap er en kontinuerlig prosess», 2) «Det handler om å være et medmenneske», 3) «Brobygger begge veier», 4)«Være med på ordentlig» og 5) «Underveis, og ennå langt igjen». Hvert hovedtema blir belyst med undertemaer. Noen konklusjoner og anbefalinger Ansettelse av erfaringsmedarbeidere i psykisk helse- og rustjenester kan forstås som et viktig skritt for å utvide kunnskapshorisonten i de nevnte tjenester. Deltakerne i studien uttrykker at de på mange områder opplever at de blir lyttet til og inkludert. De opplever å være med på å påvirke tjenestenes forståelser og tilnærminger. De formidler at erfaringskunnskapen bringer inn noe mer og annet som utvider og bygger broer. Samtidig viser studien at erfaringskunnskapen ikke nødvendigvis endrer kunnskapsforståelsen i tjenestene som helhet. Erfaringskunnskapen oppfattes i mange sammenhenger som en motsats til fagkunnskapen. Dette kan bidra til en polarisering av fagkunnskap og erfaringskunnskap. Polarisering mellom erfaringskunnskap og fagkunnskap kan være nyttig for å tydeliggjøre forskjeller og likheter i kunnskapsperspektiver. Samtidig kan polariseringen forhindre utvidet anvendelse og anerkjennelse av erfaringsmedarbeidernes erfaringskunnskap. Basert på studien er det noen temaer som peker seg ut for videre utforskning. Et viktig område er å undersøke hvordan fagpersoner forstår og bruker erfaringskunnskap i samarbeid med brukere og pårørende. Et annet forskningsområde å utforske er hvordan fagpersoner og erfaringsmedarbeidere i fellesskap opplever bruken av erfaringskunnskap i samarbeidet seg imellom. Et tredje område er å følge utvikling og innlemmelse av erfaringskunnskap i en tjeneste over tid. En slik studie kan undersøke hvorvidt og hvordan erfaringskunnskap over tid kan bidra til å endre roller, rammer, brukererfaringer, kunnskapshorisonter og samarbeid i den aktuelle tjenesten

A forensic mental health unit in Norway has developed a new treatment approach that emphasizes not only relational and communicative aspects but also reflective processes and socializing. The idea behind this new approach was to facilitate the transformation of standard services characterized by isolation and coercion. The aim of this case study is to explore and describe how a patient and his clinicians experienced this new practice. The method is qualitative, applying a phenomenological-hermeneutical approach with an explorative and descriptive design. Two focus group interviews with the clinicians and one individual interview with a patient were conducted in developing data. Thematic analysis was used and three major themes were identified: 1) New academic positions and practices were developed. Humanity, togetherness, and not being alone were important aspects of this theme. 2) Professionalism took a new form. Reflecting team, thematic violence, and strengthening the patient’s responsibility were main issues. 3) New forms of collaboration were developed. Training in independency, togetherness, and collaboration served as subthemes here. The study indicates opportunities and relevance for a more humanistic and inclusive treatment approach in forensic mental health units, one that focuses on strengthening the user involvement. AKERSHUS UNIVERSITETSSYKEHUS HF Prosjektkode: 00273

Bakgrunn for prosjektet og målsetting : Grunnlaget for Recoveryverksteder ble lagt i et forskningssamarbeid mellom Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Sørøst-Norge og Asker kommune. Hensikten var å skape en arena for diskusjon og dialog om recovery og samarbeid. Her kunne mennesker med ulik bakgrunn og erfaringer møtes som fagpersoner, pårørende, brukere og som innbyggere. Dialogen skulle være et sted ingen "eide", en nøytral arena for alle deltakere. Målene var: Utvikle og tilby recoverybaserte dialogarenaer, temagrupper og kurs som kunne støtte personers bedrings- og mestringsprosesser Styrke recoverykunnskapen og utvikling av recoveryorienterte tjenester og praksisformer Styrke muligheter for ansettelse av erfaringskonsulenter i utviklingstiltak og tjenester Utvikle recoverymodell som kunne overføres til andre kommuner Målgruppen var alle innbyggere i Asker som har en interesse for temaer innenfor psykisk helse og rus. Det var høy grad av medvirkning og involvering i å planlegge og å utvikle Recoveryverksteder. Prosjektgjennomføring: Arbeidsmetoden under prosjektperioden har vært basert på åpen dialog ved at temaer og fokus har vært bestemt basert i hva som har kommet frem som viktig - og at alle stemmer skal bli hørt. Hvert semester har startet med et planleggingsverksted hvor deltagerne har snakket om og bestemt organisering de temaene som deltakerne har ønsket å arbeide med. Sammen med regelmessige evalueringer underveis har dette dannet grunnlag for å bestemme retningen videre. Prosjektet har hatt «hovedverksted» en gang i måneden. Det har utviklet seg ulike aktiviteter og initiativ fra verkstedet. Dette har vært en vennegruppe, verksteder i en bolig, temagrupper, temacafe, og informasjons- og fagdager. Recoveryverksteder har vært en arena for deling av erfaringer gjennom å lære av hverandre. Det har vært en arena for samarbeid om å utvikle og påvirke tjenestene med fokus på recoveryorientering og ansettelser av erfaringskonsulenter. Det har vært driftet en hjemmeside og Facebookside. Det har videre blitt drevet informasjonog inspirasjonsarbeid for andre som har vært interessert i prosjektets erfaringer, og som har ønsket å starte opp tilsvarende verksteder selv. Resultater og resultatvurdering Recoveryverksteder som prosjekt har bidratt til økt dialog mellom tjenester, brukere, pårørende og innbyggere i Asker kommune. Evalueringene og tilbakemeldingene viser at Recoveryverksteder som prosjekt har innfridd flere av sine hovedmålsettinger. Deltagerne på Recoveryverkstedet beskriver hovedverkstedene som en god møteplass hvor man kan lære av hverandre. Evalueringen av Recoveryverkstedene viser at nytten ved å delta på knyttes til læring som kan skje når man utvikler arenaer for dialog, møtes på tvers av bakgrunn og erfaringer, og samtaler om felles temaer. Denne måten å samle og å diskutere på kan være en god måte til å fremme og drive medvirkning og påvirkningsarbeid. Recoveryverksteders arbeidsform har bidratt til å dele kunnskap på tvers av erfaringer slik at deltakerne kan lære av hverandre, og bidrar til endringsprosesser i personer, og i tjenester. Videre planer: Recoveryverkstedet vil fra 2018 bli videreført og videreutviklet av Asker kommune. Erfaringene om og med Recoveryverksteder vil bli innarbeidet i regulær drift i psykisk helseog rustjenestene og i Nærmiljøenheter som skal etableres der folk bor og/eller oppholder seg. Formen på verkstedene vil dreies mer mot undervisning og erfaringsdeling knyttet til temaer som omhandler recovery. Asker kommune vil regelmessige arrangere større dialogsamlinger i samarbeid med fagfolk og personer med egen og/eller pårørendeerfaring. Samlingene skal gi innspill til utviklingen av recoveryorienterte tjenester.

Recoverydannelse i Drammen kommune og Nedre Eiker kommune: Både i Norge og internasjonalt er det stor faglig oppmerksom knyttet til recovery, hva det er og hvordan man kan utvikle recoveryorienterte tjenester og praksiser. Det siste aspektet er viet stor forskningsmessig interesse internasjonalt og mindre nasjonalt knyttet til systematisk kunnskapsutvikling gjennom forskning. Drammen kommune, Helse,- sosial og omsorg, representert ved Utviklingsenheten Skap gode dager ønsket å utvikle et kompetanseforløp knyttet til recovery og recoveryorienterte praksiser og tjenester innen psykisk helse- og rustjenestene. Som en del av en fremtidig kommunesammenslåing tok Nedre Eiker kommune også del. Partene ønsket at kompetanseforløpet skulle ledsages av forskning og evaluering og Senter for psykisk helse og rus, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helseog sosialvitenskap, Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) fikk muligheten til å gjøre dette. Studien har to forskningsspørsmål den søker å gi svar på: 1. Hvilken nytte og verdi har innholdet og utforming av kompetanseforløpet Recoverydannelse hatt for deltakerne?, og 2. Hvilke nytte og på hvilke områder har kompetanseforløpet Recoverydannelse hatt for deltakernes arbeid med recoveryorienterte daglige praksiser? Evalueringsstudien er finansiert av Drammen kommune og HSN. Metode : Denne mixed methods-studien har en kvantitativ del og en kvalitativ. I den kvantitative delstudien ble spørreskjemaet «Recoverydannelse i Drammen kommune og Nedre Eiker kommune» benyttet. Kartleggingsundersøkelsen ble foretatt to ganger i et tidsintervall på fem måneder. Den første kartleggingen ble foretatt ved oppstart og den andre ved avslutning. Skjemaet er tidligere utarbeidet ved Høgskolen i Sørøst-Norge for tilsvarende studier. I den kvalitative delstudien ble modifiserte KOR-skjemaer brukt som evalueringsverktøy ved temadager og dager for erfaringsdeling. Fokusgruppeintervjuer ble benyttet etter kompetanseforløpets avslutning ved bruk av en tematisk intervjuguide som ble utviklet i forskningsgruppen. Temaene som var i fokus i intervjuene var basert i forskningsspørsmålene og intervjuguiden. Funn: De samlede funnene er fremstilt i en kvantitativ del og en kvalitativ. De kvantitative funnene fremstilles i ulike tabeller under og følges av kommentarer knyttet til funnene. De kvalitative funnene presenteres under to hovedtema: 1. KOR-evalueringer og 2. Fokusgruppeintervjuer. Del 2 er organisert i forhold til fire hovedtemaer hvorav de to første besvarer7 forskningsspørsmål 1 og de to siste forskningsspørsmål 2.: 1. «Hjelp til å snu litt på flis og tankegangen», 2. «Det var litt sånn rart med dannelsesprosessen», 3. «Brukeren i førersetet» og 4. «Dette her er noe som må slipes og formes». Noen konklusjoner og anbefalinger Studien konkluderer funnene i tre hovedområder som diskuteres: 1) En felles dannelsesreise, 2) Kompetanseforløpet som en døråpner og 3) Kompetanseforløpet som en øyeåpner. Recoverydannelse har bidratt til en fellesarena for kompetanseutvikling, diskusjoner og refleksjoner over hvordan recoveryorienterte praksiser kan utvikles. Evalueringen viser at kompetanseforløpet bidro til større bevissthet om hva recovery og recoverysamarbeid handler om. Deltakerne opplevde en større trygghet til å foreslå recoverytilnærming til brukere og fagpersoner og større kunnskap om hvordan andre arbeider med recovery. Forskningsevalueringen viser til erfaringsdelingen som et særlig verdifullt fora for å kunne reflektere trygt over konkrete praksissituasjoner. Recoverydannelsens vektlegging av konkrete praksiser, nedenfra-beskrivelser og anerkjennelse av egne og andres praksiserfaringer er særlig verdifullt og fremtredende. Det å arbeide systematisk med praksiskunnskap om hva som er nyttig og hjelpsom hjelp er sentrale aspekter ved recovery. Forskingsevalueringen viser at et felles kompetanseforløp for både ledere, fagpersoner, brukere og erfaringsmedarbeidere var meget vellykket. Deltakerne fikk reflektert sammen om hvordan recovery kan forstås, samarbeides om, og det ble utviklet en utvidet forståelse for hverandres roller og kunnskapsområder. Forskningsstudien viser til gode erfaringer som vil kunne være nyttig i det videre arbeidet med recovery i den nye fremtidige kommune. Særlig fremholder deltakerne det med å ha en felles møteplass for alle involverte for å diskutere recovery og recoverysamarbeid. Studien fremholder behovet og ønsker om møtes, dele erfaringer, lære av hverandre og få nye ideer. Verdien av ledere, fagpersoner, erfaringsmedarbeidere og brukere er på en felles møteplass, er meget tydelig. En slik erfaringsdeling kan fasiliteres på tvers av tjenestene. Det bør være obligatorisk med bred deltakelse og lederforankring. Kompetanseforløpet recoverydannelse inviterer og inspirerer deltakerne til å være på en reise, være i prosess og undre seg over både recovery, recoveryorientering og recoverybaserte tjenester. En slik spørrende, undrende og reflektert innstilling kan gi sterkere fellesskap mellom ledere, brukere og ansatte samt rausere psykisk helse- og rustjenester.

This paper explores and describes the experiences of patients, family members, and professionals with the Open Dialogue approach to network meetings at a locked psychiatric hospital unit in Norway. Previous research on Open Dialogue has mostly focused on acute crises in community care contexts. In this article, we discuss the participants’ experiences with Open Dialogue in a new context; that is in an inpatient locked unit. The inpatients are suffering from severe mental illness and might have been admitted to the unit against their will. The study has a qualitative design. Data were collected through a focus group interview with professionals and from written evaluations by patients and their families. Data were analyzed using systematic text condensation. The findings suggest that the Open Dialogue approach is largely a positive experience for patients, family members, and professionals in a locked psychiatric unit. peerReviewed

Bakgrunn: Denne rapporten er en forskningsbasert evaluering av om metoden «tjenestedesign» gir reell brukermedvirkning i utviklingen av psykiske helsetjenester. Målgruppen for evalueringen er brukere og representanter for de lokale brukerrådene som har vært involvert i prosjektet «Endret skjerming. Økt verdighet og åpenhet» og «Hjelp meg, det haster» ved Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus (OUS). Extrastiftelsen har gitt midler for å kunne evaluere hvordan brukerne vurderer sin deltagelse i tjenestedesignprosessen, og spesielt om metoden tjenestedesign oppleves å gi reell brukermedvirkning. I tillegg er det evaluert om deres erfaringer er sentrale i de foreslåtte endringene. Metode: Denne forskningsbaserte evalueringen ble gjennomført med bruk av fokusgruppeintervjuer, individuelle dybdeintervjuer og telefonintervjuer. I tillegg fylte alle deltakerne ut et skjema for å hente inn bakgrunnsinformasjon, demografiske data og en kvantitativ vurdering av noen utvalgte påstander om hva deltakerne mener om brukermedvirkning. Funn: Studiens funn er følgende tre hovedtemaer: (1) Tjenestedesign oppleves som inspirerende og skaper samarbeid, (2) Tjenestedesignerne bidro til å skape reell brukermedvirkning, og (3) Barrierer for reell brukermedvirkning i tjenestedesign som metode slik det er gjennomført i dette prosjektet. Funnene viser at deltakerne opplever at de blir tatt på alvor i tjenestedesignprosessen. Deltakerne beskrev at tjenestedesign er en prosess som legger til rette for aktiv deltakelse fra både brukere og tjenesteytere, der informasjonsdeling og reelle valg av løsninger er sentrale elementer. Funnene viser også at det er viktig at de er flere med bruker- og pårørendeerfaring med i prosjektene, slik at de ikke blir i mindretall. Dette er viktig for å skape reell brukermedvirkning. Konklusjon: Studien viser at deltakerne var svært fornøyde med å delta i to prosjekter som har benyttet tjenestedesign som tilnærming. Funnene fremhever at tjenestedesign bidrar til aktiv deltakelse, motivasjon, inspirasjon og kreativitet i prosjektene og bidrar til reell brukermedvirkning. Brukerne har opplevd seg lyttet til og respektert, og deres innspill har hatt betydning for prosjektenes utvikling og sluttresultat. Funnene viser også at det er viktig at de er flere med bruker- og pårørendeerfaring med i prosjektene, slik at de ikke blir i mindretall. Dette er viktig for å skape reell brukermedvirkning

More of the same? A study of the funding practices of The Research Council of Norway’s Programs for Mental Health in the period 1995 to 2015 The objective of this paper is to examine the funding practices of The Research Council of Norway’s Programs for Mental Health during the time period from 1995 to 2015. The paper’s foci are on funded research groups and professions, main topics, and research questions. The empirical data consists of 138 project abstracts. The findings reveal a discrepancy between the national policies and funding practices during the program periods, where narrow knowledge development like biological, genetic, and neurological is given priority. Research focusing on community mental health and living conditions is rarely funded. The paper discusses decision-making practices, revealing that new research groups and projects that attend to more comprehensive mental health issues are rarely funded. This is a paradox in our modern days with innovation, originality, and service user involvement on the agenda.

Bakgrunn: Denne rapporten er basert i forskningsprosjektet «Utvidelse av relasjonskompetanse hos undervisningspersonell i arbeidet med elever som faller ut av den videregående skolen». Det er et forskningssamarbeid som ble etablert den 1. mai 2013 mellom Akershus fylkeskommune, Sentraladministrasjonen v/avd. for kultur, frivillighet og folkehelse og Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for helsevitenskap, Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Forskningsprosjektet har strukket seg over 3 år og ble avsluttet den 1. mai 2016. Forskningsprosjektet har hatt følgende forskningsspørsmål: 1. Hvordan beskrives frafall i forskningslitteraturen? 2. Hva kjennetegner pedagogiske praksiser som kan redusere frafall og fremme skole- og elevmestring? 3. Hva hemmer og fremmer implementering av denne typen praksiser? 4. Finnes det i forskningslitteraturen og i faglitteraturen gode eksempler på opplæringsprogram for lærere og elever som kan redusere frafall? 5. Finnes det i forskningslitteraturen eksempel på kartleggings- og evalueringsverktøy som kan fremme implementering av slike praksiser? Forskningsprosjektet har vært gjennomført i 3 faser: En utviklingsfase, en utprøvingsfase og en implementeringsfase. Metode: Systematisk litteraturgjennomgang av nasjonal og internasjonal forskning knyttet til forskningsspørsmålene samt rapporter, artikler og annet skriftlig materiale som er utviklet som en del av forskningsprosjektet. Funn: Både nasjonal og internasjonal forskningslitteratur viser at frafall bør forstås som sammensatt av ulike faktorer som både virker sammen og som har betydning hver for seg. Forskningslitteraturen peker på mange og ulike faktorer som betydningsfulle for å kunne utvikle en forståelse av frafallsproblematikk. Nasjonale og internasjonale studier og undersøkelser har tatt for seg frafall i videregående opplæring. Funnene i de ulike landene er relativt sammenfallende. Det er mulig å identifisere seks ulike faktorer som forskningslitteraturen er enige om som avgjørende. Følgende faktorer går igjen: 1.Demografiske forhold og bakgrunn, 2. Tidligere skoleprestasjoner, 3. Faglig og sosialt engasjement, 4. Konteksten for utdanningen, 5. Psykisk helse og 6. Lærer-elev-relasjonen. Forskning knyttet til prediksjon og forklaringsmodeller i forhold til frafall spriker. Det er knyttet usikkerhet til hvordan og hvilke tiltak som kan bidra til en ønsket økning i gjennomføring av videregående skole. Når årsakene til problemet er komplekse og sammensatte er det også vanskelig å peke på ett tiltak som kan bidra til en ønsket reduksjon. Kompleksiteten i frafallsproblematikken taler for differensierte og sammensatte tiltak for å kunne skape endring. Den internasjonale forskningen peker mot tre større grupper av praksiser og tiltak som retter seg mot å redusere frafall: 1. Oppmøte og adferd, 2. Veiledning og oppfølging og 3. Forberedende kurs. I denne g rapporten vil vi beskrive de ulike gruppene og gi eksempler på praksiser og tiltak som er blitt forsøkt internasjonalt. Norsk forskning knyttet til praksiser og tiltak som har til hensikt å redusere faren for frafall kan deles i fire grupper: 1. Rådgiving og karriereveidledning, 2. Praksis i yrkesutdanninger, 3. Alternative opplæringsløp og 4. Reformer og intervensjonspakker. Forskningslitteratur viser at praksiser og tiltak som skal prøves ut for å redusere frafall, må være godt nok forankret i de lokale sammenhenger det skal utprøves i. Det må være tilstrekkelig oppfølging og involvering fra alle parter som har forpliktet seg til å delta. Kvaliteten ved utvikling og implementering av tiltak er avgjørende for i hvilken grad, og om, det spesifikke tiltaket har effekt og om effekten kan måles eller beskrives. Forskning om og med implementering fremholder at implementering består av mange prosesser som handler om å ta i bruk forskningsbasert kunnskap gjennom ulike aktiviteter i en lokal kontekst. Implementeringsforskning viser at vellykkete implementeringsprosesser forutsetter at de som arbeider lokalt må endre både holdninger og handlinger. Implementering kan innebære organisasjonsmessige endringer og restruktureringer, og at personer med ulike ansvarsområder må samarbeide for å nå organisasjonens målsettinger. Forskningen omkring frafall gir få svar på hvilke tiltak som er mest effektive og som praksisfelt og beslutningstakere bør investere tid og penger i. Det trengs mer målrettede intervensjoner som følges av robuste metodiske målinger av effekt av tiltak. Tiltak må tilpasses lokal kontekst og tilgjengelige ressurser, og må gjennomføre slik det er intendert og i samarbeid med de som skal gjennomføre tiltakene. Det at noe gjøres, og hvordan det gjøres, har avgjørende betydning for om det som gjøres skal kunne lykkes.

Å ta opp uro – en tilnærming for å hindre frafall blant elever i den videregående skole. En studie om opplæring, bruk og veiledning om å ta opp uro for elver ved to videregående skoler. Bakgrunn: Bakgrunnen for denne studien er basert i hovedprosjektet «Utvidelse av relasjonskompetanse hos undervisningspersonell i arbeidet med elever som faller ut av den videregående skolen». Det er et forskningssamarbeid som er etablert mellom Akershus fylkeskommune, Sentraladministrasjonen v/avd. for kultur, frivillighet og folkehelse og Høgskolen i Sørøst Norge, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Senter for psykisk helse og rus. Denne studien (Fase 2) har blitt gjennomført ved to skoler i to ulike kommuner i fylket for utprøving av en modell i arbeidet med elever som står i fare for å falle fra. Modellen har bestått av kompetanseutvikling hos undervisningspersonalet i forhold til å forebygge og håndtere elevers ulike erfaringer og opplevelser med å falle ut av undervisnings- og skolesammenheng. Fase 2 har bestått av opplæring i «Ta opp uro» (TOU) og veiledning i bruk av TOU for lærere ved de to skolene. Modellen har vært prøvd ut og evaluert gjennom følgeforskning. Metode: Hensikten med studien er å bidra til å utvikle og styrke lærernes kompetanse i å ta opp sin uro så tidlig som mulig for elever som står i fare for å falle ut ved to skolen. Sentralt er ønsket om å involvere elven så tidlig som mulig på en respektfull og ivaretakende måte. Å legge til rette for at elever og lærere kan utvikle en felles forståelse og et språk som kan danne grunnlag for å styrke deres samarbeid har stått sentralt. Datainnsamlingen fant sted mellom 12. september 2014 og 1. juni 2015. Studien er av utforskende og beskrivende karakter med bruk av både kvalitative og kvantitative metoder i form av fokusgruppeintervjuer og spørreskjema. Med bakgrunn i studiens hensikt og relevans er følgende forskningsspørsmål utforsket: 1. Har opplæring i TOU bidratt til å styrke deltakernes ansvar og muligheter til å ta opp uro med elever som står i fare for å falle fra? 2. Har opplæring i og bruk av TOU hatt noen effekt på deltakernes praksis når de kjenner på uro for en elev? Funn: Samlet sett gir evalueringen et positivt bilde. Deltakerne opplever i all hovedsak at opplæringen svarte til et behov, og i så måte bidrar til å utvide lærernes handlingsmuligheter i møte med elever som står i fare for falle fra. Opplæringen oppleves av de fleste som nyttig og relevant. Resultatet av opplæringen tyder på at de aller fleste har blitt tryggere i rollen som lærere i møte med den aktuelle målgruppen. Dette kommer i særlig grad til uttrykk i form av at de har blitt tryggere i å ta opp uro direkte med elevene det gjelder. Opplæringen har også bidratt til økt kunnskap om selve tilnærmingen TOU, og kunnskap om andre læreres arbeid med elvene og hva som kan være nyttige arbeidsmåter. Dette kan tyde på økt samarbeid mellom de aktuelle deltakerne og også i relasjon til kollegaer som ikke har deltatt i prosjektet. Ut fra dette kan man slutte at opplæringen særlig synes å ha bidratt til å styrke deltakernes innsats i det direkte samarbeidet mellom lærere og elver som kan komme til å falle fra. Ettersom det nettopp er lærerne som er tettest på elevene og som dermed har størst mulighet til å gripe inn når de kjenner på uro for disse, må dette betraktes som positivt i lys av de skisserte intensjonene bak prosjektet. Jo tidligere lærerne oppdager og griper inn i forhold til uro, desto større er sannsynligheten for at elvene det gjelder får den hjelpen de trenger. Da er det først og fremst nettopp lærernes evne til å se og håndtere uro det kommer an på. Sammenholder man funnene fra opplæringens startpunkt til dens avslutning er det en klar tendens til at opplæringen og veiledningsprosessen i TOU har gjort lærerne tryggere i å ta opp uro med elever, og at deltakerne har lært mer om hvordan arbeide med å ta opp uro. Ved avslutningen av prosjektet er alle delvis eller helt enige i at de føler seg tryggere i å håndtere uro på en god måte. Alle er helt enige i at de føler ansvar for å ta opp sin uro direkte med eleven, og at de synes det er nyttig å gi råd eller veiledning til kollegaer. Opplæringen har bidratt til at lærerne har diskutert på tvers av kollegaer og skoler, og at de føler seg tryggere i arbeidet. Slik sett har opplæringen svart til deltakernes forventninger. Sammenholder en funnene fra prosjektstart til prosjektslutt er tendensene ved håndtering av sterk uro klare. Lærerne tar opp sin uro med eleven med en gang. Det er endringer når det gjelder om hvorvidt deltakerne diskuterer sin uro med kollegaer med en gang eller om de avventer av ekstra hensyn til eleven. Færre gjør det ved sterk uro enn ved svak. Når det gjelder opplevelser av sterk uro er det langt flere som tar dette opp med sine kollegaer og ledelsen ved skolen, enn ved svak uro. Tendensene er også klare når det gjelder hva lærerne gjorde sist de var urolig for en elev. De aller fleste tok det direkte opp med eleven og/eller diskuterte sin uro med en kollega. Noen valgte å rådføre seg med andre fagfolk eller tok kontakt med foreldre/foresatte. Ingen valgte å se situasjonen an og bare to gjorde en formell henvendelse til andre fagpersoner.

m prosjektet Målet for prosjektet har vært å kartlegge praksis og erfaringer med ambulante akutteam (AAT) i psykisk helsevern for å bidra til å identifisere viktige elementer og muligheter til forbedringer. Prosjektet består av en kvantitativ undersøkelse med et omfattende spørreskjema om teamets praksis og erfaringer som er besvart at teamlederne i alle landets 58 akutteam, og en kvalitativ undersøkelse med individuelle intervjuer med 14 brukere og 12 pårørende, og fokusgruppe-intervjuer med 50 teamansatte og 44 ansatte i samarbeidende tjenester. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med The CORE Study i Storbritannia, og det norske prosjektet har oversatt og brukt spørreskjema og intervjuguider fra The CORE Study. Prosjektet er gjennomført av FOU-avdeling psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus på vegne av Akuttnettverket og i samarbeid med Senter for psykisk helse og rus ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Datainnsamlingen er gjort i 2012-2013 og analyser og rapportskriving i 2013-2015. Det vil også bli publisert vitenskapelige artikler fra prosjektet, inkludert som en del av et doktorgradsarbeid. Undersøkelsen har en styrke ved at det var høy svarprosent fra teamledere, og at det var kvalitative intervjuer med fire informantgrupper og til sammen 120 personer. En svakhet ved undersøkelsen er at vi bare har teamledernes utsagn om hva teamene gjør, og ikke registreringer av hva som er gjort. Organisering og bemanning Et hovedfunn fra både den kvantitative og den kvalitative undersøkelsen er at det er stor variasjon i hvordan akutteamene er organisert. Dette gjelder hvordan de lokale helseforetakene har plassert teamet i sin organisasjon, teamsammensetning, åpningstider, målgruppe og tjenestetilbud. Det finnes altså ikke en entydig norsk modell for slike team eller for den rolle de er tildelt. Dette er i samsvar med den frihet helseforetakene har til å organisere akuttilbudet. I følge oppgitte svar fra 54 akutteam dekker disse til sammen 332 kommuner/bydeler og en samlet befolkning på 4,4 millioner. Omtrent 90 % av befolkningen bor altså i områder der det er etablert akutteam innen psykisk helsevern for voksne. Det var i alt totalt 615 personer ansatt i de ambulante akutteamene fordelt på 485 årsverk. Antall ansatte var i gjennomsnitt 11 personer og antall årsverk var i gjennomsnitt 9. Stor variasjon i sammensetning av teamene har betydning for hvilket tilbud som kan gis. Mange teamledere beskriver særlig mangel på psykiater/lege og psykologspesialist som faktorer som har stor betydning for praksis og hvilke oppgaver akutteamet kan ta på seg. Tilgjengelighet Vel halvparten av akutteamene hadde åpningstid bare på dagtid på hverdager, mens litt under halvparten også var operative noen timer på kveldstid. Omtrent 20 team var operative noen timer på dag og eventuelt kveld i helger, og noen få team til var en del tilgjengelig på telefon i helger. Ingen akutteam var operative om natten. Men flere av teamene hadde avtaler med døgnavdelinger ved DPS eller sykehus om at pasienter kunne ringe dit ved behov for telefonkontakt om natta. Flere brukere beskriver at utvidet åpningstid og lett tilgjenglighet var et viktig moment for å skape trygghet i en psykisk krise. Nettopp kveld og natt og ikke minst helg og høytid ble beskrevet som vanskelige å komme igjennom når man er i psykisk krise. Hovedhenvisende instans til akutteamene er fastleger. Halvparten av teamene tar i mot pasienter de kjenner uten å kreve henvisning, og en del tar også i mot pasienter de ikke kjenner uten å kreve henvisning. Ett av fire team hadde som målsetting å kunne rykke ut innen 4 timer etter at de mottok en henvendelse, og halvparten at de kunne rykke ut innen 24 timer. Brukerne som ble intervjuet hadde fått hjelp i løpet av 1-3 dager. Mange var fornøyde med å få hjelp så raskt som de gjorde Femten av teamene svarte at de skal kunne følge opp brukere minst en gang daglig. De fleste brukerne oppgir å ha møtt teamet en gang i uken, men noen hadde også hatt tettere kontakt i perioder.Mange opplevde at de selv fikk være med på å definere graden av oppfølging, og at det også var åpning for å kunne kontakte AAT mellom avtalene ved behov. Denne fleksibiliteten var for mange svært viktig for å skape nødvendig trygghet i krisen. Å kunne forholde seg til et begrenset antall personer i krisen, ble også oppgitt som viktig for mange. De fleste brukere hadde kortvarig kontakt, alt fra noen få dager til 1-2 måneder. Behandling og oppfølging De fleste teamene oppgir at de har kontakt med mange eller alle brukere hjemme hos dem eller på annet sted, og ikke bare på teamets eget kontor. De oppgir at de også har kontakt med familie eller nettverk til mange av brukerne. Mange av brukerne sa at du kun hadde hatt samtaler i teamets lokaler. Hjemmebehandling hadde enten ikke vært nevnt som et mulig tilbud, eller brukeren hadde av ulike årsaker foretrukket å møtes hos akutteamet. En del akutteam foreskriver medikamenter til mange brukere, men teamene går i liten grad inn og administrerer eller deler ut medikamenter. Den kvalitative studien viser også at akutteamene primært tilbyr hjelp i form av samtaler. Samtalene ble av brukere beskrevet som en hjelp til å sortere og fokusere på hva som var viktigst i situasjonen da var i. For mange brukere var det å få konkrete råd viktig. Teamansatte fremholder at det vanligste emnet i samtalene er relatert til et normaliseringsperspektiv. Teamene bidrar en del med å følge brukere til fastlegen eller hjelpe dem til å få hjelp eller rettigheter fra andre tjenester. Fastlegen gjør somatiske undersøkelser. Teamene bidrar i liten grad med praktisk hjelp som handling, matlaging eller rengjøring. Teamansatte bekreftet fokusgruppene at hovedtilbudet er ulike former for samtaleterapi med vekt på individuelle samtaler og mindre vekt på samtaler med pårørende, familie eller samarbeidspartnere. Familien og nettverket ble i mange tilfeller ikke involvert i oppfølgingen fra akutteam. Årsaker til dette kunne være at bruker ikke ønsket det, eller at det ikke ble foreslått av teamet. Teamene bruker i noen grad kriseplaner for brukere som har dette. De utarbeider i mindre grad selv kriseplaner eller forebyggende planer med brukerne. For noen av brukerne representerte AAT en hjelp til å legges inn. Med unntak av en, så var disse innleggelsene ønsket og frivillige fra brukers side. Samarbeid med andre Omtrent alle teamledere gir noe informasjon om det samarbeid teamet har med fastleger, legevakt og andre kommunale tjenester. Samarbeidet består både i kontakt og samarbeid om brukere, og mange steder også i form av regelmessige møter. Det er bare noen få akutteam som i sin åpningstid ser ut til å ha en form for portvaktfunksjon for akuttavdelinger. Akutteamene i liten grad tildelt rolle, ressurser og myndighet i psykisk helsevern som portvakt for akuttpsykiatrisk døgnavdeling. Ut fra bemanning og åpningstider varierer det også i hvilken grad teamene ville kunne ta et slikt ansvar. Akutteamene har i liten grad samarbeid med akuttavdelinger om å bidra aktivt til tidlig utskrivning av pasienter ved at de følges intensivt opp av akutteamet. Vel halvparten av akutteamene oppgir at det er krisesenger eller tilsvarende akutt døgntilbud utenfor sykehus i området. Teamene har i varierende grad styring og behandlingsansvar for disse krisesengene. Kommentarer om krisesengene tyder på at det er stor variasjon i hvordan de er bemannet, hvordan de faktisk brukes og hvilken rolle krisesengene har i det samlede akuttilbudet. Ønskelig praksis og ønskelige forbedringer Teamledere ble bedt om å oppgi hvilke tre tiltak de ville prioritere for forbedring av tilbudet fra akutteamet. De tiltakene som ble hyppigst nevnt, var utvidelse av teamet med psykiater og/eller psykolog eller mer av disse, utvidet åpningstid, og økt eller bedre samarbeid og samhandling med kommunale og andre tjenester. Tiltakene som fulgte etter dette, var bedre faglig kvalitet, flere årsverk i teamet, mer mer bruk av hjemmebehandling og reell portvaktsfunksjon. De fleste brukere og pårørende ønsket åpningstid 24/7. Mange brukere sa at nettopp kveld /natt og helger og høytider kan være vanskelige å komme igjennom når man er i en psykisk krise. Pårørende opplever ofte et stort problem når hjelpetilbud er stengt, og utvidet åpningstid kan gjøre det lettere for dem å delta i oppfølgingen med akutteamet. Teamansatte var delt i synet på behovet for utvidet åpningstid. Noen mente at det var ønskelig med 24/7, noen mente at det er tilstrekkelig med åpningstid på dag- og kveldstid alle dager i uken, og noen mente at det er tilstrekkelig med åpningstider på dagtid på hverdager. Brukere og pårørende ønsker primært å kunne ta kontakt med AAT selv, uten henvisning fra fastlege eller andre. Særlig er mange brukere opptatt av muligheten til å selv kunne ta kontakt igjen med akutteamet etter avslutning uten å måtte gå via fastlege for å få ny henvisning. Teamamsatte var delt i to i synet på om det skal være krav til henvisning eller ikke. Noen mente at det er behov for en avklaring av mandat for akutteam. Hvilke målgrupper skal teamene primært ta i mot? Er det først og fremst personer med selvmordsfare eller alvorlig psykisk lidelser? Det er en grunnleggende enighet om at tilbudene fra AAT skal være basert på frivillighet. Fleksibilitet på hvor, hvor ofte og når man skal møtes, fremheves av alle informantgrupper som viktig. Det er enighet om at brukers behov i stor grad bør være styrende. Noen brukere etterlyste tettere oppfølging fra akutteam, og at teamene var mer aktive med å tilby tettere oppfølging fordi man i en krise kan ha vansker med å be om noe for egen del. Det ble fremhevet som viktig at AAT var tydelige på at de var et kortidstilbud. Teamansatte delte seg også i to når det gjaldt om akutteam skal ha portvaktfunksjon for akuttinnleggelser. De andre informantgruppene hadde ikke så mye synspunkter på dette. Det store flertallet av brukere og pårørende gir uttrykk for at hovedinnholdet i hjelpen de fikk fra AAT, var samtaler med fokus på å gi perspektiver og å normalisere krisen. Dette samsvarer med teamenes klare oppfatning av at det sentrale tilbudet fra AAT bør være samtaler om psykisk krise med fokus på normalisering, ressurser og mestring. Mange brukere og pårørende ga utrykk for at de var fornøyde med samtaletilbudet, men flere hadde også ønsket seg mer praktisk hjelp i krisen. Samtlige brukere var opptatt av betydningen av så vel de ansattes holdninger, som evnen til å inngå i trygge, støttende relasjoner når man skal møte mennesker i en psykisk krise. Brukerne var opptatt av at de ansatte i AAT må ha den nødvendige personlige egnethet og god faglig kompetanse. De fleste informanter både blant brukere, pårørende og samarbeidspartnere ønsker forbedringer når det gjelder overføring til andre tjenester og avslutning av oppfølging fra akutteamet. De etterlyste mer tydelighet og forutsigbarhet for hvordan og når akutteamet vil avslutte sin kontakt. Akutteamenes praksis i forhold til helsedirektoratets anbefalinger Vi viser til oppsummering av dette i kapitel 7.4 til slutt i rapporten Mange brukere opplevde at det hadde vært lite samarbeid mellom akutteamet og andre tjenester.

Bakgrunn Stiftelsen SEPREP – Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser, har siden 1990 vært sentral i å utdanne fagutøvere til å skape gode behandlingsmiljøer, -metoder og modeller sammen med mennesker med alvorlig psykiske helseproblemer. Som en forutsetning for dette har SEPREP fokusert på forutsigbare og gode relasjoner mellom fagutøvere, brukere og deres familier. SEPREP videreførte i 2010 dette arbeidet til å utvikle et nytt utdanningsprogram som fikk navnet SEPREP UNG. Det første kullet på SEPREP UNG startet i Notodden, Seljord og Skien mai 2011 og varte til juni 2013. Desember 2011 startet kull to i Kristiansand, Arendal og Lister, og varte til november 2013. Senter psykisk helse og rus (SFPR) ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold har evaluert SEPREP UNG-programmet fra oppstart til studieslutt. Evalueringen har to fokus. Det første fokuset handler om å evaluere selve utdanningen. Fokuset har vært på studentenes forventninger til studiet, innhold og nytteverdi i deres egen praksis. Det andre fokuset var rettet mot å undersøke hvordan utdanningen var med på å endre og forbedre praksis i det lokale helsetjenesteapparatet der hvor studentene jobbet. Metode Denne forskningsbaserte evalueringen ble gjennomført med bruk av både kvalitative og kvantitative datainnsamlinger. Den kvalitative delen av studien ble gjennomført ved bruk av flersteg fokusgruppeintervjuer med studenter ved begge studiestedene. Fokusgrupper med ledere ved begge studiestedene. Alle utdanningssamlingene ble evaluert ved bruk av kvantitative spørreskjema. Funn De samlede funn er fremstilt gjennom en kvantitative og kvalitative del. I den kvalitative relateres funnene til: (1) Utdanning som skaper økt samarbeid og samhandlingskompetanse, (2) Utdanning som skaper økt faglig kompetanse, og (3) Utdanning som skaper større trygghet i arbeidet. Gjennom den kvantitative studien rapporterer studentene at de er meget fornøyd med SEPREP UNG-utdanningen. Til slutt presenteres oppsummering av kommentarene som studentene har skrevet på de åpne spørsmålene i spørreskjemaet, som bekrefter studentenes fornøydhet med SEPREP UNG-utdanningen, både innholdsmessig og praktisk. Konklusjon Relatert til forskningsspørsmålene for denne studien er det forskningsmessige grunnlag for å konkludere med følgende: SEPREP UNG som utdanningsprogram har nådd de fleste av dets kompetanse- og læringsmål på en god måte. Dessuten synes tilbudet å være i tråd med og imøtekomme statlige føringer gjennom samhandlingsreformen og fremtidig utdanning. SEPREP UNG viser seg som en relevant og nyttig måte å organisere utdanning innen psykisk- helse og rustjenester.

Bakgrunn Hensikten med denne studien er å evaluere et felles kurstilbud i myndiggjøring og bedringsprosesser som ble gjennomført ved Sykehuset Telemark HF, Psykiatrisk klinikk under betegnelsen ”Felles kurstilbud for pasienter og behandlere”. Særlig ville en utforske hvordan organiseringen og innholdet i kurset fremsto for både pasienter og behandler, samt hvilket utbytte og nytte de ønskede målgruppene har hatt gjennom kurstilbudet. Sykehuset Telemark har ønsket en evaluering av kurstilbudet innen 1. juni 2012. En forskningsbasert evalueringsstudie er gjennomført av Institutt for forskning innen rus og psykisk helse (IFPR), Høgskolen i Buskerud. Problemstilling Evalueringen retter seg mot pasienter og terapeuter i prosjektet i perioden høsten 2011. Forskningsspørsmålene for studien var: 1. Hvordan vil du som pasient eller terapeut beskrive dine erfaringer med det faglige og organisatoriske innholdet i det felles kurstilbudet i myndiggjøring og bedringsprosesser ved Psykiatrisk klinikk? 2. Hvordan vil du som pasient eller terapeut beskrive at kurset har bidratt til bevisstgjøring om egen delaktighet og rolle i bedrings- og mestringsprosessene? Metode Den metodiske tilnærmingen er kvalitativ gjennom et semistrukturert fokusgruppeintervju som ble gjennomført høsten 2012. Det deltok i alt 9 personer, fire pasienter og fem terapeuter. Fokusgruppeintervjuet ble analysert gjennom en hermeneutisk innholdsanalyse. Funn Funnene er organisert i 11 hovedtemaer: 1. Gjenkjennende likeverd og usikkerhet, 2. Fellesskapets krefter og muligheter, 3. Å være en person – ikke pasient eller terapeut, 4. Trygghet, tillit og tap av kontroll, 5. Stedets mulighetsbetingelser, 6. Nærhet og lyttende samvær, 7. Å gjøre endring og anderledeshet, 8. Kursets innhold og prosess, 9. Arena for læring – fremtredelser og valg, 10. Fremtiden etter kurset og 11. Personlig profesjonalitet. Konklusjoner Basert i studiens forskningsspørsmål, er det grunnlag for å konkludere med følgende: 1. Deltakerne, både pasienter og terapeuter har erfart at kurset har hatt avgjørende betydning i deres personlige og gjensidige prosesser knyttet til empowerment og recovery. 2. Den rene og enkle struktur og organisering avstudiekurset er et eksempel på hvordan det enkelt kan gjøres for å bringe brukermedvirkning, fagpersoners og pasienters roller og kompetanse knyttet til empowerment og recovery på dagsorden. Kurset er et meget godt og velegnet eksempel på kvalitetsutvikling og tjenesteutvikling på et konkret plan. 3. Tradisjonelle opplæringsprogrammer som er utformet med parallelle kurs for henholdsvis terapeuter og pasienter på deres respektive og ulike arenaer vil gå glipp av gjensidighet, deling og bevissthet omkring deres felles menneskelighet som dette kurset har kunnet tilby. 4. Resultatene fra denne studien kan gi verdifulle bidrag til arbeidet med å styrke og videreutvikle samarbeidende praksiser i tjenestene i psykisk helsevern og rusbehandling. Særlig gjelder dette deltakernes kunnskaper om at kurset ga innsikt om behovet for å arbeide sammen på en rekke og ulike måter. 5. Valg av sted og kontekst for gjennomføring av kurset synes å være meget betydningsfullt for opplevesene av kurset. Tilrettelagte møteplasser og agendaer utenfor det profesjonelle domenets kontroll syntes å hjelpe både terapeuter og pasienter til å løsne opp og vise seg frem for hverandre på nye måter. Begge parter inntok roller mer som medmennesker og borgere som muliggjorde felles refleksjon om meninger, liv og terapi. 6. Pasientene opplevde å være aktive kunnskapstilbydere gjennom kurset og slik sett kunne bidra til tjenesteutvikling ved å fokusere på sammenhenger og innholdet i den terapeutisk prosessen sammen med terapeutene. Pasientene opplevde seg som anerkjente og verdsatte medlemmer av gruppen og sett på som ansvarlige personer med viktig kunnskap og erfaringer som kan gi vekst og utvikling for pasienter så vel som terapeuter. 7. Studiens sentrale resultat er at kurset gav deltakerne erfaringer og opplevelser med å se hverandre mer som mennesker med sterke og svake sider. Dette var svært positivt for den terapeutiske relasjonen. Oppdagelsen, gjenkjennelsen og erfaringen av den felles menneskelighet var slående.

Bakgrunn Forebyggende familieteam (FFT), Asker DPS, Vestre Viken HF ble startet oktober 2008 og har siden vært i klinisk drift. Teamet er prosjektorganisert som ”Forebyggende familieteam”– 2008 – 2011 - ”Forsøk med familieambulatoriet i Vestre Viken HF”, finansiert gjennom øremerkede midler fra Helse- og omsorgsdepartementet. Oppdragsgiver har ønsket en evaluering av FFT innen utgangen av 2011. En forskningsbasert evalueringsstudie er gjennomført av Institutt for forskning innen rus og psykisk helse (IFPR), Høgskolen i Buskerud. Problemstilling Styringsgruppen for FFT har avgrenset studien til to hovedområder; 1. Den kliniske virksomheten ved FFT, og 2. Organiseringen av FFT. Disse to hovedområdene er ytterligere spesifisert i følgende forskningsspørsmål: 1. Hvordan fremstår familieteamet som et lavterskeltilbud for den angitte målgruppen? og 2. Hvordan beskrives og vurderes teamets organisering og samarbeid relatert til kommune- og spesialisthelsetjenesten i Asker og Bærum kommuner? Evalueringen retter seg mot organisatorer, brukere og samarbeidspartnere i prosjektet i perioden 2008- 2011. Metode Den metodiske tilnærmingen er både kvantitativ og kvalitativ gjennom systematisk innsamling og analyse av demografiske data, nettbaserte undersøkelser fra brukere og ulike samarbeidspartnere. I tillegg er det gjort fokusgruppeintervjuer med henholdsvis et strategisk utvalg av samarbeidspartnere og de ansatte i det forebyggende familieteamet. Funn Funnene er organisert i fire områder; 1. Demografiske gruppedata av brukere, 2. Spørreundersøkelse av brukere, 3. Spørreundersøkelse av samarbeidspartnere, 4. Fokusgruppeintervju med samarbeidspartnere og 5. Fokusgruppeintervju med ansatte i FFT. Konklusjon Relatert til forskningsspørsmålene for denne studien er det forskningsmessig grunnlag for å konkludere slik: 1. Forebyggende familieteam fremstår som et lavterskeltilbud i faglig og organisatorisk for personer henvises eller selv ønsker kontakt med teamet. 2. Forebyggende familieteam arbeider med og mot den definerte og beskrevne målgruppen. 3. Forebyggende familieteam beskrives som en overgripende brobygger mellom ulike tjenestetilbud og som familiens følgesvenn i samarbeidet med og mellom tjenestetilbudene. 4. Forebyggende familieteam vurderes som fleksible, samarbeidsorienterte og tillitskapende både av brukere og samarbeidspartnere. 5. Forebyggende familieteams faglige kompetanse vurderes som fler- og tverrfaglig relevant og meget god både av brukere og samarbeidspartnere. 6. Forebyggende familieteam har utfordringer knyttet til avklaring av kompetanse- og ressursbruk med deler av spesialisthelsetjenesten samt å gjøre teamet ytterligere kjent bland kommunale tjenestetilbud og fastleger

Bakgrunn Den Norske Turistforening (DNT) har i perioden 2010 til 2012 iverksatt prosjektet Turresepten (TR). Hovedmålsettingen er å videreføre og videreutvikle nye lavterskeltilbud til personer som er henvist til, har gjennomført eller er i sluttfasen av sin kommunale aktivitesresept-periode og andre som ønsker en livsstilsendring. Motivasjonen av deltakerne til en helsebringende livsstil skal skje gjennom regelmessig turaktivitet med ønske om at deltakerne på lengre sikt kommer inn i ordinære aktivitetstilbud i DNT. Problemstilling Hensikten med studien er todelt. En vil belyse om TR er et lavterskeltibud og om deltakelsen gir varig fysisk aktivitet. Dernest ønsker en å beskrive og evaluere bruken og nytten et utvalg av deltakere har av TR. Studien utforsker hvordan organiseringen og innholdet i TR har betydd for deltakernes opplevelse av egen helse og fysisk aktivitet og hvilke elementer i deltakelsen i TR som innvirker på overnevnte forhold Metode To lokalforeninger i DNT ble valgt ut i gjennomføringen av evalueringen. En lokalforening i henholdsvis en land- og en bykommune ble valgt ut. Deltakerne i studien, i alt 21 stykker, deltok først i en kvantitativ spørreundersøkelse. Deretter ble det gjort et tilfeldig utvalg hvor i alt 13 personer deltok i tre ulike fokusgruppeintervjuer. Analysene er gjort både kvalitativt og kvantitativt. Funn De samlete funn i studien er fremstilt gjennom denne kvantitative og den kvalitative delstudien. I denne kvantitative delstudien knyttes funnene til kjønn, alder, sosiale forhold, tilknytning til DNT, rekruttering til TR, helseproblemer, samt faktorer knyttet til motivasjon og deltakelse. I den kvalitative delstudien er funnene relatert til temaområdene deltakelse og deltakere, helse og sosialitet, turer og samtaler samt rekruttering og nye tilnærminger. Konklusjon 1. TR fremstår som et lavterskeltilbud i form og innhold til personer henvises eller selv ønsker fysisk aktivitet, 2. Deltakelse i TR bidrar til varig fysisk aktivitet og naturopplevelser for deltakerne, 3. De sentrale motivasjonsfaktorene for start deltakelse i TR er ønsket om å gjøre det til en varig aktivitet, ta ansvar for egen helse og kunne øke egen fysiske aktivitet i samvær med andre, 4. De sentrale opplevelsesfaktorene for deltakelse i TR er å mosjonere og være i fysisk aktivitet og få en bedret helse i samvær med andre, og 5. Det er sentralt å se nærmere på forhold knyttet til rekruttering,målgrupper og samarbeid med offentlige og private institusjoner knyttet til konseptet TR.

Bakgrunn Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen ønsket en forskningsbasert evaluering av ulike aktivitetstilbud ved Nyby’n aktivitetskafé. Evalueringen skulle rette seg mot ulike aktiviteter knyttet til Nyby’n aktivitetskafé, Samarbeidsprosjektet Fri og KB utvikling og samarbeidet rundt deltakerne ved disse aktivitetene i perioden 2004 - 2011. En ønsket spesielt å undersøke om og i tilfelle hvordan de ulike aktivitetene bidro til å gi et helhetlig og sammenhengende tilbud til den aktuelle målgruppen. Problemstilling Hvilke erfaringer har tidligere og nåværende brukere, ansatte og samarbeidspartnere med aktivitetstilbudene ved Nyby’n aktivitetskafé? I hvilken grad gir de overnevnte aktivitetene et helhetlig og sammenhengende tilbud til målgruppen? Metode Strategisk utvalg av åtte tidligere brukere, ni nåværende brukere, åtte ansatte og fem samarbeidspartnere deltok i homogene fokusgrupper. I tillegg var det åtte tidligere brukere, 23 nåværende brukere, 15 ansatte og 11 samarbeidspartnere som fylte ut spørreskjema. Analysene er gjort både kvalitativt og kvantitativt. Funn Tidligere brukere la vekt på at var for dem hadde det å delta i aktiviteter knyttet til Nyby´n aktivitetskafé dreid seg om en lang prosess for å skape et nytt sosialt nettverk, være sammen med andre som var rusfrie, få noe ordentlig og meningsfullt å gjøre og sakte men sikkert avklare og håndtere forhold som var viktige for å leve et mer vanlig hverdagsliv. Nåværende brukere trakk fram at aktivitetene styrket den enkeltes tro på egne muligheter, bidro til å avklare målsettinger om rus og ruskontroll, samt økt sosial inkludering og opplevelse av fellesskap. Ansatte opplevde at innholdet i og organiseringen av arbeidet og tilbudene var knyttet opp til de interne målsettingene, samt at arbeidet var preget av romslighet og fleksibilitet, men fortsatt med noen utfordringer i forhold til andre aktører i rusfeltet. Samarbeidspartnerne var opptatt av at tilbudet fremsto som et reelt lavterskeltilbud, der brukere kunne begynne i det små og erfare mestring sammen med andre. Samarbeidspartnerne beskrev at dette bidro til hjelp for brukerne til å komme seg et steg videre og inn i både sosialt fellesskap og arbeidsliv. Hovedfunnet er at aktiviteter knyttet til Nyby´n aktivitetskafé kan forstås om Springbrett og anerkjennelse i en oppgavebasert tilnærming. Dette rommer de mange muligheter som innholdet gir deltakerne i forhold til å prøve ut og satse på mulige endringer i livet. Som et bidrag til å kunne mestre utprøvingen og endringene brukes anerkjennelse som et viktig virkemiddel. Både mulighetene for å prøve ut endringer og arbeidet med anerkjennelse starter med og vedlikeholdes gjennom individuelt tilpassede oppgaver. Det helhetlige og sammenhengende i tilbudet på individuelt nivå synes å henge sammen med den oppgavebaserte tilnærmingen. Konklusjon Relatert til forskningsspørsmålene for denne studien er det forskningsmessig grunnlag for å konkludere slik: Aktivitetene knyttet til Nyby´n aktivitetskafé synes på en god og tilfredsstillende måte å ha nådd sine interne mål. Evalueringen dokumenterer ikke i hvilken grad målet om å være et sted som gir den enkelte mulighet til å utøve kreativitet i forhold til kunstneriske aktiviteter er nådd. Aktivitetene fremstår for deltakerne i denne evalueringen i høy grad som helhetlige og sammenhengende. Tilbudet synes å være i tråd med viktige prinsipper for helsefremmende arbeid, særlig dem om å skape støttende miljøer og å utvikle individuelle ferdigheter. Tilbudet imøtekommer dessuten viktige forhold knyttet til statlige føringer for rusfeltet på lokalt nivå. Dette dreier seg om å bygge tjenestene rundt enkeltmenneskers behov for hjelp, å bidra til mestring og økt funksjonsevne, å oppleve sosialt fellesskap og støtte, å bedre levevilkår og bosituasjon og ha mer aktiv og meningsfylt hverdag. Både den oppgavebaserte tilnærmingen og bruken av ansatte med egenerfaring vurderes som viktige virkemidler for å nå både interne og eksterne mål.

Studiens bakgrunn: Stortinget har vedtatt at alle landets distriktspsykiatriske sentre (DPS) innen 2008 skal opprette ambulante akutteam for personer over 18 år. Teamene skal bidra til økt tilgjengelighet, rask hjelp og økt brukerinvolvering i tjenestetilbudet. Hensikt: Å kartlegge antallet etablerte ambulante akutteam i Norge i januar 2010, samt de mest sentrale arbeidsmåtene i teamene. Metode: Materialet ble samlet inn gjennom en telefonkartlegging til alle landets distriktspsykiatriske sentre i januar 2010. Resultater: 51 av landets distriktspsykiatriske sentre har team (n=76). Av de 25 som ikke har vil seks etablere team i løpet av 2010. Det er stor grad av variasjon i tjenestetilbud og arbeidsmåter. De fleste teamene har åpningstid bare på dagtid med noen utvidelser på kvelder og i helger. De fleste team disponerer krisesenger, samarbeider aktivt med pårørende, drar hjem til brukere og tar direkte imot henvendelser. Konklusjon: De helsepolitiske målsettingene som er vedtatt i relasjon til opprettelsen av ambulante akutteam er bare delvis innfridd. En tredjedel av landets DPS’er har ennå ikke etablert slike team. For å realisere de helsepolitiske og faglig målsettingene kan en faglig veileder for «best practice» utredes, utprøves og evalueres.