Search

Bargmann, T., Jansson, U., Silvennoinen, H., Rusch, G.M., Jokerud, M., White, L.T., Nordén, J., Johannesson, C.F., Teien, K.T., Singsaas, F.T., Bredin, Y. & Junker, E. 2023. Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. NINA Rapport 2297. Norsk institutt for naturforskning. Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effekten som arealbruksendringer har på karbonlagrene i jord er ikke tilstrekkelig. For å kunne imøtekomme nasjonale forventninger, og oppfylle klimastrategier eller satsninger, har dette prosjektet sammenstilt kunnskap om karbon i jord, og belyst hvordan de deltakende kommunene (Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo) kan øke denne kunnskapen der den er mangelfull. Rapportens overordnete mål er å oppdatere datagrunnlaget om verdien av karbonlagrene i de fire kommunene, og identifisere kunnskapsmangel og grad av usikkerhet rundt eksisterende estimater. Vi har 1) laget en oversikt over det mest oppdaterte og tilgjengelige kartgrunnlaget om hovedøkosystemenes utbredelse, 2) oppdatert kunnskapsgrunnlaget om karbonlagrene i disse hovedøkosystemene gjennom en litteraturgjennomgang, 3) identifisert viktige datamangler for å kunne oppfylle rapporteringskravene under utvikling for karbonregnskap ifølge naturregnskapsprinsipper, 4) vurdert om det finnes hjemmelsgrunnlag for å stille krav om undersøkelser eller utredninger av karbon i jord i bestemmelser. Det er stor variasjon i både dekningsgraden av kart, og hvor detaljerte kartdata som finnes tilgjengelig for hver hovedtype. Nøyaktigheten på heldekkende kartlag er heller ikke tilstrekkelig for å fange opp viktige naturtyper med små arealer og grønnstrukturer i bebygde områder. Derfor trengs det et bedre kartgrunnlag for økosystemene, slik at økologiske data og karbonlager kan knyttes til arealtypene. En mulighet for å få en bedre oversikt over konkrete arealer er å kombinere flere av kartkildene som er beskrevet i denne rapporten. De mest verdifulle skogstypene for karbonlagrene under bakken og på økosystemnivå er gamle, naturskogslignende skoger, særlig av boreal løvskog. Karbonlageret i myr er betydelig større enn i skog, og myr er det mest karbonrike økosystemet med 5-10 ganger høyere karbonlager sammenlignet med skog på mineraljord. Litteraturen fra urbane økosystemer viste at gamle, tredominerte naturtyper generelt har et høyere karboninnhold i jord enn gressdominerte urbane økosystemer. Jorddybde, jordtype og vannmetning kan også ha mye å si for karboninnholdet. Litteraturen om karbonlagrene i åpne- og urbane landskap er spesielt mangelfull, men generelt er det lite skrevet om karbonlagring i jordsmonn i norske økosystemer. Tallene for jordkarbonlagre som kommer fra litteraturen er trolig tilstrekkelig for bruk i overordnet arealplanlegging. Hvis konsekvensutredningene skal inkludere karbonlagre, trengs det mer detaljerte undersøkelser for å kunne estimere karbonlageret som er sårbart før endringene settes i gang. Torvdybde er en god indikator for karbonlager i myr, mens det trengs beregninger av overjordisk biomasse, dybde og variasjon i organiske jordlag i skog og andre økosystemer uten torv. Det er behov for nasjonale retningslinjer for hvilket kunnskapsgrunnlag som bør innhentes om karbon i jord og hvilken metodikk som skal anvendes, samt at det må utvikles et system for innrapportering og videre bruk. Dette bør utformes med henvisning til veiledning om metoder og med konkretisering av når kommunen faktisk kan pålegge denne type kunnskapsinnhenting. Videre bør det utvikles en felles metode for beregninger av kommunens samlete karbonlagre og hvordan ulike tiltak kan påvirke utslipp fra, og fremtidig opptak av, karbon i ulike typer area-ler/jordtyper. Dette vil kunne inngå i arbeidet med klima- og energiplaner, samtidig som felles metode og system vil kunne gi sammenlignbare data som kan bidra til bedre helhetlige vurderinger av samlet belastning. Kommunene har behov for kunnskap om karbon i jord i ulike planprosesser og vedtak. Generelle utredningskrav i offentlige vedtak er omtalt, deretter hvordan det kan gis planbestemmelser om karbon i jord. Vi har oppsummert ulike scenarier og muligheter for å stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike arealer med hjemler i plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsregelverket.

Jokerud, M., Bargmann, T., Vassvik L., Bakkestuen, V., Kyrkjeeide, M.O. & Uggerud, H.T. 2021. Miljøovervåkingsprogram for Nyhamna landanlegg – Nyhamna, Gossa. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer i kjemiske parametere fra 2008 til 2020. NINA Rapport 1934. Norsk institutt for naturforskning. A/S Norske Shell sitt landanlegg i Nyhamna på øya Gossa i Aukra kommune mottar ubehandlet gass og lettolje (kondensat) fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Fra og med desember 2018 får Nyhamna også tilført ubehandlet gass fra Aasta Hansteen-feltet. Ved produksjon av salgs-gass og kondensat slipper landanlegget ut CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (inklusive BTEX), SO2 og mindre mengder tungmetaller etter utslippstillatelse gitt av Miljødirektoratet. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft av forurensende stoffer, ble det i 2008 etablert en overvåking av vegetasjon, vann og jord i påvirkningsområdet fra Nyhamna landanlegg. Overvåkingen er videreført med noen justeringer i metodikk siden oppstart. Det ble i 2008 opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nord-øst for anlegget innenfor Gule-Stavikmyrane naturreservat i Fræna kommune (lokalitet Gulmyran), og ett sørvest for landanlegget på øya Gossa med mindre nitrogenavsetning (lokalitet Aukra, referanselokalitet). Etter analysen i 2016 anbefalte NINA å legge ned lokalitet Aukra, fordi den ikke lengre egnet seg som referanseområde på grunn av høyt beitetrykk fra hjortevilt, for nær beliggenhet til utslipp fra prosessanlegget på Nyhamna og lokal forurensing fra biltrafikk og nærliggende grøfting av myrområdet. I 2018 ble det derfor etablert en ny referanselokalitet innenfor Lomstjønna naturreservat på Harøya i Ålesund kommune. Kystlyngheiene på Gulmyran har en mer fuktig utforming enn ved Lomstjønna. Derfor ble det i 2020 opprettet to nye analysefelter av kystlynghei på Gulmyran med en tørrere utforming som ligner kystlyngheia på Lomstjønna, og ett av de tidligere analysefeltene ble lagt ned. Innen hvert område utføres en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold i planter, humusjord og jordvann i tre ulike næringsfattige vegetasjonstyper: 1) kystlynghei, 2) tuemyr og 3) fastmattemyr, begge de to siste på nedbørsmyr. Disse vegetasjonstypene anses å ha lave tålegrenser for forurensing og er følsomme for forsuring og eutrofiering. I tillegg ble det utført optiske målinger av plantenes grønnhet (NDVI), som gir en indikasjon på helsetilstanden til vegetasjonen. Her rapporteres resultater fra vegetasjonsundersøkelsen, og de kjemiske målingene av plantevev, jord og jordvann på Gulmyran og Lomstjønna i 2020, samt en vurdering av endring av målte parametere over tid. Generelt viser analysene at både de terrestriske og akvatiske økosystemer er i relativt god til-stand på begge lokaliteter. Vegetasjonsanalysene viser at vegetasjonen i alle tre naturtyper har en ganske lik artssammensetning på Lomstjønna og Gulmyran. Utvalget av de nye kystlyngheifeltene på Gulmyran har således vært vellykket. Det er heller ingen store endringer i vegetasjonen over tid, men graminiden torvull har økt i mengde på myrfeltene på Gulmyran. Dette kan være en begynnende eutrofiering av vegetasjonen på grunn av økt nitrogenavsetning. Analysen av plantekjemien viser også at endringene over analyseårene er relativt små. Innholdet av både makro-næringsstoffer og sporelementer i plantevevsprøver er også sammenlignbare mellom lokalitetene. Innholdet av tungmetaller i plantevevsprøvene fra Gulmyran har hatt en generell nedgang. I likhet med analysene gjort på plantevevet viser de kjemiske analysene av jordvann og humusjord fra 2008 til 2020 små endringer i de overvåkede parametere på lokaliteten Gulmyran. Selv om det har vært en signifikant nedgang i pH i både jord og jordvann over analyseårene, er pH verdiene tilsvarende på Lomstjønna, og utviklingen er lik på begge lokalitetene. Utviklingen i nitrogeninnholdet i jord og jordvann er også nokså lik på begge lokalitetene, og er foreløpig ikke forårsaket av nitrogenutslipp fra landanlegget. Konsentrasjonen av tungmetallene i både jord og jordvann er relativt små, og alle signifikante endringer på Gulmyran mellom 2008 og 2020 viser tilbakegang av elementene. Det er likevel noe bekymringsfullt at innholdet av alle tungmetallene har økt i humusjord fra Gulmyran fra 2018 til 2020. Foreløpig er det liten grunn til å tro at endringer i de fleste av parameterne skyldes utslipp fra Nyhamna landanlegg. Likevel er det viktig at man fortsetter innsamling av eksisterende parametere for bedre å vurdere utviklingen på Gulmyran i forhold til den nyopprettede referanselokaliteten, særlig gjelder dette den videre utviklingen av tungmetaller og økningen de to siste årene.

Jokerud, M. 2021. Equinors miljøovervåkingsprogram for Snøhvit. Overvåking av jord i forbindelse med en ukontrollert brann på landanlegget høsten 2020. NINA Rapport 2078. Norsk institutt for naturforskning Petroleumsanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest ble startet opp i 2007 og slipper ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (nmVOC), svoveldioksid (SO2) og hydrogensulfid (H2S) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Petroleumsanlegget på Melkøya tar imot naturgass fra feltene Snøhvit og Albatross i Barentshavet. Her prosesseres og nedkjøles naturgassen til flytende gass (LNG) for videre distribuering. Utslippene fra LNG-anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrense-verdiene i arktisk/alpine naturtyper er imidlertid usikre. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft, ble det i 2006 (før utslipp) etablert et overvåkingsprogram for vegetasjon og jord i influensområdet fra LNG-anlegget på Melkøya. Grunnlagsundersøkelsen ble utført samme år, og det ble utført analyser i 2008, 2013 og 2018 etter samme metodikk som i 2006. To overvåkingsområder ble opprettet i 2006, ett med estimert relativt høy avsetning av nitrogen, nordøst på Kvaløya ved Forsøl og ett område med relativt lav avsetning sør på Kvaløya ved Stangnes. Områdene er samkjørt med Norsk institutt for luftforskning (NILU) sine overvåkingsstasjoner for luft- og nedbørskvalitet. Innen hvert område utføres det en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold av planter og jord i to atskilte naturtyper (næringsfattig kreklinghei og litt kalkfattig og svakt intermediær jordvannsmyr). Vegetasjonen overvåkes i permanent oppmerkede ruter (1m × 1m i arktisk hei og 0,5m × 0,5m på myr). I hver rute registreres mengde av karplanter, moser og lav, samt vegetasjonssjiktenes høyde og dekning. Lys reinlav/fjellreinlav (reinlav) og rusttorvmose analyseres for kjemisk innhold, Kjeldahl-nitrogen, tungmetallene bly (Pb), nikkel (Ni) og sink (Zn) og polyaromatiske hydrokarboner (PAH). Jordprøver fra hver av naturtypene analyseres for pH, Kjeldahl-nitrogen, ekstraherbare kationer, utbyttingskapasitet, basemetning, Pb, Ni, Zn og PAH. De kjemiske analysene av planter og jord utføres av Norsk institutt for bioøkonomi og NILU. Høsten 2020 (28.9.2020) skjedde det en ukontrollert brann ved LNG-anlegget til Equinor på Melkøya i Hammerfest. Ved denne hendelsen ble det frigjort forurensende stoffer som kan ha blitt avsatt i nærområder til Melkøya. Equinor har i denne forbindelse bedt NINA om å samle inn jordprøver til kjemiske analyser fra lokalitet Forsøl i 2021 for å vurdere om utslippene ved hendelsen i september 2020 kan ha påvirket jordsmonnet her.

Evju, M., Hedger, R., Nowell, M., Vistad, O.I., Hagen, D., Jokerud, M., Olsen, S.L., Selvaag, S.K. & Wold, L.C. 2020. Slitasje og egnethet for stier brukt til sykling. En feltstudie og en GIS-modell. NINA Rapport 1880. Norsk institutt for naturforskning. Sykling på sti er en populær friluftslivsaktivitet. Friluftsmeldingen (Meld. St. 18 (2015-2016)) foreslår å fjerne restriksjoner på sykling i en del verneområder, og i Regjeringens handlingsplan for friluftsliv fra 2018 er det en uttalt målsetning å revidere verneforskriftene for nasjonalparker og landskapsvernområder innen 2020, slik at det i større grad blir lovlig å sykle innenfor områdene. Forvaltningsmyndighetene skal samtidig kunne regulere sykling dersom det kan komme i konflikt med verneformålet. Derfor trengs mer kunnskap om forholdet sykling og verneverdier. Vi vurderer stiers egnethet for sykling fra to perspektiver: sensitivitet for slitasje (naturens egnethet) og egnethet for stisyklister. Prosjektet omfatter 1) en feltstudie av stislitasje som sammenligner sykling og ferdsel til fots og 2) utvikling av en GIS-modell for å vurdere hvor egnet stier innenfor et verneområde er for sykling. Modellen er testet i Langsua og Sjunkhatten nasjonalparker. En nettbasert brukerundersøkelse blant stisyklister har kartlagt stisyklisters forståelse av egnethet. Feltstudien ble gjennomført langs to stier på Vestlandet og to på Østlandet, en sykkelsti og en gåsti i hvert område. Gjennom kontakt med lokale turlag og sykkelmiljøer oppfordret vi til ferdsel på stiene sommeren 2019. Mellom 1500 og 3300 passeringer ble registrert, og andelen som syklet, var høy på sykkelstiene (i snitt 47 %) og lav på gåstiene (13 %). Slitasje (stibredde, tråkkpåvirket sone og stidybde) ble registrert gjennom hele sommeren. Stiene ble ikke dypere, sannsynligvis fordi underlaget allerede var sammenpresset og derfor lite utsatt for erosjon. Stiene ble bredere med økende bruk. I gjennomsnitt økte stibredden lite gjennom sesongen, men det var stor variasjon som kan forklares med vegetasjon og jordsmonn: Økt bruk ga bredere stier i hovedsak i fuktig terreng. Effekten av økende bruk på stibredde generelt – og på stibredde i fuktig terreng spesielt – var større når en stor andel av brukerne var syklister. Feltstudien viser altså at det kan forventes mer stislitasje dersom syklister utgjør en større andel av bruken, særlig i fuktig terreng. Brukerundersøkelsen fikk 866 svar og fanget mest erfarne stisyklister, hvorav en liten andel hadde el-sykler. Syklistenes preferanser for stiens utforming og holdninger til tilretteleggingstiltak varierte, dels relatert til erfaring. Undersøkelsen bekrefter at el-syklister sykler fortere og lengre enn vanlige stisyklister. El-sykler øker dermed tilgjengeligheten, men effekten på vegetasjon og dyreliv sammenlignet med vanlig sykkel er ikke undersøkt vitenskapelig. GIS-modellen er et verktøy for gjennomføring av egnethetsanalyser av stier for sykling. Modellen er basert på fritt tilgjengelige, landsdekkende kartlag, og vi har vurdert relevansen av en rekke kartlag. Vegetasjonskart og topografisk fuktighetsindeks ble brukt for å modellere vegetasjonens sensitivitet, og digitale terrengmodeller for å modellere hvor utsatt stien er for erosjon. Gjennom å kombinere data for vegetasjonen og terreng kan stienes egnethet for ferdsel modelleres som lite, middels eller potensielt godt egnet for ferdsel. Innspill fra syklister, resultater fra brukerundersøkelsen og tilgjengelige kartlag ble brukt for å modellere stienes egnethet for stisyklister ift. tilgjengelighet og vanskelighetsgrad. Forvaltningen kan bruke egnethetsmodellen for å identifisere stier med særlig sensitiv vegetasjon og terreng på områdenivå, der slitasjeeffekter fra ferdsel kan forventes å være store. Modellen viser stienes tilgjengelighet for bruk, som kan indikere hvor bruk og ev. økninger vil være størst og kan skje først. Gjennom å identifisere stienes vanskelighetsgrad indikerer modellen hvilken type syklister forvaltningen kan forvente. Modellen erstatter ikke lokal kunnskap om natur, naturverdier og brukere, men kan være et nyttig supplement i arbeidet med besøksforvalt-ning i nasjonalparkene. Evju, M., Hedger, R., Nowell, M., Vistad, O.I., Hagen, D., Jokerud, M., Olsen, S.L., Selvaag, S.K. & Wold, L.C. 2020. Trail erosion and trail suitability for mountain biking. A field study and a GIS model. NINA Report 1880. Norwegian Institute for Nature Research. Mountain biking is a popular recreational activity. In the White paper on outdoor recreation (Friluftsmeldingen) current restrictions on biking have been suggested to be modified in national parks. The Action plan for outdoor recreation from 2018 aims at revising regulations for protected areas to ensure that biking is allowed to a larger degree within the areas. However, the management authorities should restrict biking if it conflicts with defined protection values. Thus, more knowledge on the relationship between biking and protection values is needed. In this project trail suitability for biking is assessed from two perspectives: sensitivity of vegetation and terrain (nature suitability) and suitability for mountain bikers. The project comprises a field study of effects of biking and hiking on trails, and the development of a GIS-model of suitability of trails. The GIS-model is tested on Langsua and Sjunkhatten national parks. A survey among mountain bikers was carried out to increase knowledge on mountain bikers and their perception of suitability. The field study was carried out on two trails in Western and two in Eastern Norway, one biking and one hiking trail in each site. Through contact with local hiking and biking groups we encouraged the use of the trails during the summer of 2019. Between 1500 and 3300 passes were registered, and the proportion of bikers was high on the biking trails (47% on average) and low on the hiking trails (13%). We recorded trail erosion as trail width and depth throughout the summer. Trail depth did not increase, probably because of already highly compacted soils, but trails widened with increasing use. On average the increase in trail width was small, but there was large variation related to environmental conditions. Increased use resulted in trail widening particularly in moist vegetation. The effect of increased use on trail width in general – and on trail width in moist terrain in particular – was larger when a large proportion of the users were mountain bikers. The field study thus shows that trail degradation can be expected to increase more if mountain bikers constitute a large proportion of the users, particularly in moist vegetation. The web-based survey received 886 responses, mainly experienced mountain bikers, of which a low proportion had electric mountain bikes (e-MTBs). Their preferences for suitable trails and attitudes towards management actions varied, partly related to experience. The survey confirms that e-MTBs travel faster and longer than ordinary MTBs. E-MTBs thus increase accessibility, but the effect on vegetation and wildlife compared to ordinary MTBs is not scientifically studied yet. The GIS-model is a tool for completing suitability analyses of trails for mountain biking. The model is based on freely accessible, nationwide map layers, and we have assessed the relevance of multiple map layers. Vegetation map and a topographic wetness index were used to model vegetation sensitivity and digital terrain models were used to model erosion risk. By com-bining data for vegetation and terrain, the suitability of trails can be modelled as unsuitable, in-termediate suitability and potentially well suited for recreation. Contributions from mountain bikers, results from the survey and accessible map layers were used to model trail suitability for mountain bikers in terms of accessibility and level of difficulty. Management authorities can use the suitability model to identify trails with particularly sensitive vegetation and terrain, where trail degradation from recreation can be expected to be large. The model identifies trail accessibility and thus can indicate which trails will receive high (and increasing) use. Through identifying trail difficulty, the model indicates the type of users to be expected on the trails. The model does not replace local knowledge of nature, nature values and users, but is a useful supplement in the management of recreation in the national parks.

Jokerud, M., Breistøl, A., Blaalid, R. & Ihlen, P.G. 2020. Konsekvenser for naturmangfold i forbindelse med ny kabeltrasé på Nyhamna. NINA Rapport 1865. Norsk institutt for naturforskning. Norske Shell A/S ønsker å etablere en ny kabeltrasé for to strømkabler på land samt et nytt frekvensomformeranlegg rett utenfor prosessanlegget på Nyhamna i Aukra, Møre og Romsdal. Vi har utredet hvilke konsekvenser dette utbyggingsalternativet kan få for naturmangfold. Fokus i oppdraget har vært viktige naturtyper, rødlistearter og økologiske funksjonsområder for arter som fugl, oter og hjortevilt. Rapporten er basert på tilgjengelig kunnskap og nye feltbefaringer. Vurderinger av verdi, omfang og konsekvens har blitt gjort basert på Vegvesenets håndbok for konsekvensanalyser i tillegg til relevante nasjonale håndbøker og standarder. Kystlynghei er både en sterkt truet (EN) og en utvalgt naturtype. En stor del av kabeltraséen går igjennom kystlynghei med store verdier og siden kabeltraséen er 10-12 meter bred vil tiltaket (Alternativ 1) gi en middels negativ konsekvens for naturtypen. Området som er berørt av tiltaket brukes til hekking og for næringssøk av vanlige arter, men det er gjort observasjon av storspove som er en truet fugleart (VU). Oter som også er en truet art (VU) er kjent fra området men de oppholder seg mest nær sjøen. For økologiske funksjonsområder for fugl og pattedyr vil tiltaket gi noe negativ konsekvens. Kystlyngheia og myrområdene tillegges størst vekt i sammenstillingen fordi de har middels til store verdier og siden tiltakene påvirker disse delområdene mest negativt. Samlet konsekvensvurdering av tiltaket er derfor her oppsummert som middels negativ konsekvens. Det er knyttet liten usikkerhet til datagrunnlaget fordi det bygger på både eksisterende kunnskap og registreringer fra eget feltarbeid. Det er liten til middels usikkerhet knyttet til vurderingene av tiltakets påvirkning på naturområdene.

Jokerud, M. & Hobæk, A. 2019. Eikevolltjønnmyra naturreservat, Flora kommune – undersøking av mogleg saltpåverknad frå riksveg 5. NINA Rapport 1671. Norsk institutt for naturforskning. Eikevolltjønnmyra naturreservat i Sogn og Fjordane ligg nær riksveg 5 som vert salta vinterstid ved befukta salt og saltløysing. Naturreservatet omfattar elementer av jordvassmyr, nedbørsmyr og åpent vatn. Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har i 2018 til 2019 hatt i oppdrag å undersøkje om avrenning av vegsaltet frå vegen kan påvirke viktige økologisk prosessar og biologiske verdiar i naturreservatet. Det er utført analyser av planteplankton, hydrografi i vertikale profil i tjernet, samt vasskjemi i tjern, tilføringsbekk og i jord-/torvvatn. Vegetasjonen er analysert for moglege endringar i artssamansetjing, både på jordvassmyr og på nedbørsmyr. Trea langs vegen er vurdert for moglege skader frå vegsalting. I Eikevolltjørna låg kloridinnhaldet nær 23 mg/l i djupvatnet i oktober 2018, og omkring 20 mg/l i heile tjørna i april 2019. Dette nivået er høgre enn normalt for området, men kan samanliknast med ferskvatn som ligg svært nær kysten med påverknad frå havet. I oktober 2018 var det klart lågare saltinnhald i overflata av tjørna (5,9 mg/l klorid). Samtidig var djupvatnet fritt for oksygen og lukta sterkt av hydrogensulfid, noko som følgjer av stagnasjon og bakteriell nedbryting av organisk materiale. Meir stabil lagdeling og forsterka stagnasjon i djupvatnet var den mest markerte effekten av saltpåverknad i Eikevolltjørna. Situasjonen hausten 2018 kan beskrivast som saltindusert oksygensvinn. Stagnasjonen viste seg likevel å ikkje være permanent, og tjørna var heilt røyrt om i april 2019. Nivået av salt synest ikkje å ha direkte effektar på flora og fauna i vatnet, men oksygenmangel i djupvatnet reduserer livsrom og produksjon for både auren og næringsdyra i tjørna. I tillegg fører oksygensvinn til mykje nitrogen i redusert form, noko som kan favorisere enkelte artar av planteplankton og dermed gje dårlegare tilstandsvurdering etter vassforskrifta. Det vart ikke registrert synlege skader av vegsalting på trea langs vegen. Vegetasjonsundersøkingane viste at den saltpåverka jordvassmyra nær vegen har høgre artsmangfald enn den saltupåverka jordvassmyra lenger unna. Dette kan skuldast avrenning av salt frå vegen, sidan salttilførsel kan auke næringstilgangen i jordvatnet og dermed legge til rette for framvekst av fleire artar. Saltavrenning få vegen kan også ha redusert artsmangfoldet av levermosar i myra, då levermosar er kjent for å være saltsensitive artar. Ein bør følgje med situasjonen på myra og i tjørna og undersøke desse forholda igjen om nokre år for å avklare om resultata frå 2018-2019 gjev eit rett bilete på lengre sikt.

Aalberg Haugen, I.M., Kyrkjeeide, M.O., Bjerke, J.W, Brandrud, T.E., Hegre, H., Jokerud, M., Vange, V., Westergaard, K.B., Øien, D.-I., Myklebost, H., Hanssen, O., Hassel, K., Järnegren, J., Endrestøl, A., Lyngstad, A., Nordén, J., Dervo, B.K., Evju, M., Mjelde, M., Nordén, B., Christie, H., Gjershaug, J.O., Pedersen, B., Austrheim, G., Mattison, J., Ødegaard, F., Handberg, Ø.N, Magnussen, K, Dombu, S.V., Ruano, M., Daverdin, M., Jackson, C.R., Hanssen, F., Dervo, B., & Singsaas, F.T. 2019. Tiltak for å ta vare på truet natur: Kunnskapsgrunnlag for 90 truete arter og 33 truete naturtyper. NINA Rapport 1646. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA i samarbeid med Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I prosjektet ble det fremstilt 90 kunnskapsgrunnlag for arter og 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper. For samtlige kunnskapsgrunnlag ble det laget et sammendrag, en såkalt «syntese», som inneholder bakgrunnskunnskap, rødlistestatus, påvirkningsfaktorer, mål, tiltak med kostnadsberegninger og en anbefaling av hvilke tiltak som bør igangsettes for måloppnåelse. Forfatter av det enkelte kunnskapsgrunnlag og referanser er ikke gjengitt i syntesene. Disse syntesene ble videreutviklet av oppdragsgiver til å inneholde et kapittel om virkemidler som vil gi måloppnåelse. De videreutviklede syntesene ble levert som beslutningsgrunnlag av oppdragsgiver til Klima- og miljødepartementet desember 2018. Denne rapporten inneholder samtlige synteser slik de ble levert til oppdragsgiver i oktober 2018. I tillegg inneholder rapporten en oversikt over samtlige kunnskapsgrunnlag som disse syntesene er bygget på. Kunnskapsgrunnlagene er laget i form av en Excel-bok og har ikke tidligere blitt publisert. Kunnskapsgrunnlagene er nå gjort tilgjengelige gjennom denne rapporten som vedlegg, og de kan lastes ned fra denne rapportens nettside. Hvert kunnskapsgrunnlag inneholder informasjon om forfatter og en referanseliste. I denne rapporten angis det hvordan kunnskapsgrunnlagene skal refereres til.

Jokerud, M., Bargmann, T., Bjerke, J.W., & Aarrestad, P.A. 2019. Miljøovervåkingsprogram for Ormen Lange landanlegg – Nyhamna, Gossa. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer i kjemiske parametere fra 2008 til 2018 og oppretting av ny referanselokalitet i Lomstjønna naturreservat, Harøya. NINA Rapport 1615. Norsk institutt for naturforskning. A/S Norske Shell sitt landanlegg i Nyhamna på øya Gossa i Aukra kommune mottar ubehandlet gass og lettolje (kondensat) fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Ved produksjon av salgs-gass og kondensat slipper landanlegget ut CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (inklusive BTEX), SO2 og mindre mengder tungmetaller etter utslippstillatelse gitt av Miljødirektoratet. Utslipp av nitro-gen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft av forurensende stoffer, ble det i 2008 etablert en overvåking av vegetasjon og jord i influensområdet fra Ormen Lange landanlegg. Overvåkingen er videreført med noen justeringer i metodikk siden oppstart. Det ble opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nord for anlegget innenfor Gule-Stavikmyrane naturreservat i Fræna kommune (lokalitet Gulmyran), og ett sør for landanlegget på øya Gossa (lokalitet Aukra). Etter siste analyseår (2016) ble det anbefalt nedleggelse av lokalitet Aukra, fordi den ikke lengre egnet seg som referanseområde med minimale avsetninger fra utslipp fra prosessanlegget på Nyhamna. I samråd med oppdragsgiver etablerte vi derfor i 2018 en ny referanselokalitet innenfor Lomstjønna naturreservat på Harøya i Sandøy kommune. Lokaliteten ligger 26 km vest-sørvest for landanlegget, og nedfallet fra landanlegget er særdeles lite. Innen hvert område utføres en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold i planter, jord og jordvann i tre ulike næringsfattige vegetasjonstyper: 1) tørr røsslynghei, 2) tuemyr og 3) fastmattemyr, begge de to siste på nedbørsmyr. Disse vegetasjonstypene anses å ha lave tålegrenser for forurensing og er følsomme for forsuring og eutrofiering. I tillegg har oppdragsgiver for 2018 bedt om undersøkelser av eventuelle effekter av utslipp av NOx på planter fra en dieseldrevet brannvannspumpe og utslipp av NMVOC ved lasting fra kai i Nyhamna. Det ble derfor utført flere målinger av økofysiologiske egenskaper som samlet gir et godt grunnlag for å vurdere helsetilstanden til omkringliggende vegetasjon. Her rapporteres grunnlagsundersøkelsen på den nye referanselokaliteten Lomstjønna og resultater fra de kjemiske målingene av jord og jordvann på Gulmyran. Vegetasjonen, samt plante-, jord- og vannkjemi på de to lokalitetene er også blitt sammenlignet for å vurdere om Lomstjønna er et velegnet referanseområde. For tuemyr og fastmattemyr viser analysene av vegetasjon at artssammensetningen på disse to lokalitetene er ganske like. Kystlyngheiene er imidlertid noe ulike ved at Lomstjønna representerer en tørr utforming av naturtypen og Gulmyran en fuktigere utforming. Vi anbefaler derfor å etablere ett nytt felt i et tørrere område på Gulmyran. Analysen av plantekjemi viser at nivåene for de fleste grunnstoffene er omtrent like på begge lokalitetene. Innholdet av tungmetaller er generelt noe lavere i plantevevsprøver fra Lomstjønna, som er et bra utgangspunkt for referanselokaliteten. Det ser således ut til at utvalget av de nye analysefeltene på Lomstjønna er representative, og at området er en velegnet referanselokalitet til Gulmyran. Kjemiske analyser av jordvann og humusjord fra lokaliteten Gulmyran viser kun små endringer 2008 til 2018, og det er foreløpig liten grunn til å tro at disse endringene skyldes utslipp fra Ormen Lange landanlegg. Utslipp av forsurende stoffer fra landanlegget kan imidlertid ha bidratt til en svak forsuring av jordhumus og jordvann. Vi kan heller ikke se bort fra at utslippene fra prosessanlegget kan være årsak til at mengden av kvikksølv og nikkel i jordvann fra Gulmyran har økt etter landanleggets oppstart. Økningene er imidlertid relativt beskjedne og i siste overvåkingsperiode (2016 -2018) har konsentrasjonene vært relativt stabile. De plante-fysiologiske forskjellene mellom Nyhamna og Lomstjønna var svært beskjedne. Det er svært liten grunn til å anta at disse forskjellene er forårsaket av utslipp av NOx og NMVOC og dannelse av ozon ved landanlegget. Jokerud, M., Bargmann, T., Bjerke, J.W., & Aarrestad, P.A. 2019. The environmental monitoring program for the Ormen Lange Onshore Processing Plant – Nyhamna, Gossa. Monitoring of vegetation and soil – changes in chemical parameters from 2008 to 2018 and establishment of the new reference site Lomstjønna. NINA Report 1615. Norwegian Institute for Nature Research. Shell has an onshore processing plant in Aukra municipality which receives unprocessed gas and condensate from the Ormen Lange field in the Norwegian Sea. During processing of sales gas and condensate, the plant emits CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (including BTEX), SO2 and small amounts of heavy metals, as specified in the discharge permit issued by the Norwegian Environment Agency. In general, emissions of nitrogen and sulphur containing gasses may affect terrestrial ecosystems through acidification and fertilization of soil and vegetation. To be able to document the effects of emissions to air on terrestrial ecosystems, a monitoring program for vegetation and soil was established in 2008. Monitoring has continued with certain adjustments in methodology since the start of the program. In 2008 two monitoring sites were established, one with a relatively high deposition of nitrogen north of the plant within the Gule-Stavmyrane nature reserve in Fræna municipality (site Gulmyran) and one south of the plant on the island Gossa (site Aukra). After the last analyses in 2016, it was recommended that the Aukra site be shut down because it was no longer suitable as a reference site with minimal deposition levels due to emissions from the processing plant on Nyhamna. In consultation with Shell, we therefore established a new reference location in 2018 within the Lomstjønna nature reserve on Harøya in Sandøy municipality. The site is located 26 km west-southwest of the land plant, and the deposition from the land plant is extremely small. Within each site, an integrated monitoring of the species composition of the vegetation and chemical content in plants, soil and groundwater is carried out in three different nutrient-poor vegetation types: 1) dry oligotrophic Calluna vulgaris dominated heathland, 2) hummocks and 3) wet oligotrophic lawns, both on raised bogs. These types of vegetation are considered to have low critical loads for air pollution, and are sensitive to both acidification and eutrophication. In 2018 Shell requested that the potential effects on plants of NOx emissions from a diesel-driven fire pump, and emissions of NMVOC from loading activities at the Nyhamna quay be assessed. Various measurements of ecophysiological changes are therefore carried out, which together give indications about the vitality of plants at the study sites. This report presents the first data from the new reference site Lomstjønna, and reports results from the chemical analyses of soil and groundwater from Gulmyran. The vegetation, plant, soil and water chemistry of the two sites is also compared in order to determine if Lomstjønna is a suitable reference site. The hummocks and wet oligotrophic lawns at both sites have a relatively similar species compo-sition. The heathlands, however, are somewhat dissimilar in that Lomstjønna represents a relatively dry heath whereas the Gulmyran heath is a wet heath. We therefore recommend that a new plot is established in a drier area on Gulmyran. The analysis of plant chemistry shows that the concentration of most chemical elements is roughly similar between sites. The heavy metal content is generally lower in plant tissue samples taken from Lomstjønna, which is a good starting point for the reference site. Therefore It looks as though the new plots established on Lomstjønna are representative, and that the site is a suitable reference site for Gulmyran. The chemical analyses of soil and groundwater show small changes in the monitored parameters on Gulmyran from 2008 to 2018, but so far there is little reason to believe that these changes are due to emissions from the processing plant. However, emissions of acidifying substances may have contributed to a weak acidification of the soil and groundwater. Even though the changes in mercury and nickel content are relatively small and have remained relatively stable in recent years, it is also possible that emissions from the processing plant can have caused an increase in these metals in the groundwater after the beginning of production. There is little reason to assume that the plant physiological differences between Nyhamna and Lomstjønna are caused by emissions of NOx, NMVOC and ozone formation at the processing plant.

Myklebost, H.E., Jokerud, M., Bendiksen, E., Blaalid, R., Brandrud, T.E., Eilertsen, L., Töpper, J., Øien, D.-I. & Aarrestad, P.A. 2017. Evaluering av kartleggings- og verdisettingsmetodikk for naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse – NNF. Resultater fra verdikartlegging i 2017. - NINA Rapport 1421. 111 s. På oppdrag fra Miljødirektoratet har NINA i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet og Rådgivende biologer testet ut metodikk for kartlegging og verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (NNF) på et utvalg av naturtypekandidater. Naturtypene dekker hoved-økosystemene naturlig åpne områder under skoggrensa, semi-naturlig mark, fjell, våtmark og skog. De består av rødlistede naturtyper i kategori CR, EN, VU og NT etter Rødlista fra 2011, samt andre naturtyper med viktig økologisk funksjon og som er leveområder for truede arter. 31 områder fra syv fylker (Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Telemark), som ble antatt å inneholde slike naturtyper, ble kartlagt med NiN-app sommer og høst 2017. I alt er 40 NNF-kandidater vurdert på bakgrunn av 384 kartlagte polygoner i 49 kartleggingsruter. Det er gitt forslag til endringer til kartleggingsmetodikken ved bruk av NiN-appen, og verdisettingsmetodikk er vurdert for hver enkelt av de 40 NNF-kandidatene. Forslagene for de enkelte naturtypene baserer seg på resultater av et fåtall polygoner, og det er således vanskelig å gi en generell anbefaling for hver naturtype. De fleste av naturtypene var lette å typifisere etter NiN og lette å avgrense som NNF. Generelt er de foreslåtte variablene som skal benyttes til vurdering av lokalitetens tilstand hensiktsmessig satt for de fleste naturtypene, mens variablene som skal benyttes til vurdering av lokalitetens artsmangfold og naturvariasjon bør endres for flere av naturtypene. Dette gjelder både utvalg av variabler og foreslåtte grenseverdier. Særlig gir variabelen forekomst av rødlistearter store problemer ved vurdering av lokalitetens kvalitet. For flere naturtyper bør variabelen problemarter legges til. 1. For naturlig åpne områder under skoggrensa foreslår vi å redusere grenseverdien for størrelse på arealene for artsmangfold og naturvariasjon, og i noen tilfeller foreslår vi at denne variabelen bør brukes som sekundær variabel. Variabelen fysisk inngrep bør legges til. 2. For flere NNF-er under semi-naturlig mark kommer verdisettingen feil ut. Vi anbefaler å legge til en variabel om beitetrykk under tilstand, og variabelen problemarter under artsmangfold og naturvariasjon, samt endre inndelingen for antall gamle trær og legge til en variabel for artsrikhet. Spesielt for kystlynghei gir verdisettingssystemet et dårlig skille mellom lokaliteter i dårlig hevd og lokaliteter i god hevd. 3. For fjell ble variabelen kalkrike diagnostiske arter den førende variabelen for artsmangfold og naturvariasjon. Alle polygon skåret moderat eller høyere på kalkrike diagnostiske arter, og forekomst av rødlistede arter og unisentriske arter fikk derfor ingen eller liten betydning for verdisettingen. 4. For våtmark bør variabelen torvtak (ja/nei) under tilstand være mer differensiert. Et gjennomgående problem er at det ofte er bare en variabel for å sette en skår for artsmangfold og naturvariasjon, og at dette gir et for lite nyansert bilde. 5. For skog var det noen utfordringer knyttet til avgrensing av gammel furuskog, kystgranskog og kalklindeskog. Variabelen fremmedartsinnslag har behov for spesifisering av skalaen, og det bør vurderes om variabelen bør stå under tilstand eller artsmangfold og naturvariasjon. Generelt synes terskelverdier for størrelse å være satt noe høyt for de fleste NNF-ene i skog. Det samme gjelder inngangsverdi for læger. Det kan synes som om verdisettingssystemet skiller for lite mellom de to høyeste verdiene «svært viktig» og «særdeles viktig», samtidig som det skal svært mye til for at lokaliteten får de to laveste verdiene «viktig» og «mindre viktig». I denne forbindelse vurderes det om ikke faglig skjønn i særlige tilfeller bør kunne påvirke den objektive verdisettingen. Det bør vurderes om man skal gå fra et «todimensjonalt verdisettingssystem» som nå, til å få ut totalverdi basert på et større antall parameter, eventuelt ved ulik veiing av variablene.

Blaalid, R. & Jokerud, M. 2018. Epifyttregistrering av rødlistede lav og moser i Stavanger. NINA Rapport 1503. Norsk institutt for naturforskning. Rød- og svartelistet sopp, lav og moser ble registrert på 287 trær i Stavanger sentrum, nærmere bestemt i Kongsgata, Lagårdsveien og Hillevågsveien. Bakgrunnen for artsregistrering var den planlagt utvidelse av bussveien på strekningen fra Haugåsveien i Hillevåg via sentrum til Mos-vatnet. Data fra Artsdatabanken og GBIF Norge viser registreringer av 32 rød- og svartelistede arter i området. Registeringene ble utført fra bakkenivå til ca. 180 cm høyde. Vi benyttet oss av Statens vegvesen sitt Vegkart (https://www.vegvesen.no/vegkart/) med funksjonen som viser trær for å identifisere hvert tre. Vi fant ingen svartelistede arter av moser, sopp eller lav på de undersøkte trærne. Vi fant en rødlistet mose (ynglehårsstjerne) og to rødlistede lav (kystbrunlav og grå punktlav). En av lavartene vi fant (grå punktlav), består muligens av to arter (inkludert grå punktlav og rand-punktlav). Disse to artene var umulig å skille og vi har derfor valgt å definere dette som et arts-kompleks grå punktlav cf. 60 trær hadde en rødlistet art, mens 6 trær hadde to rødlistede arter. Vi fant i tillegg en potensiell fremmed lavart på totalt 19 trær. Våre funn viser at byområder er viktige habitater, også for sjeldne og truede arter. Vi anbefaler at det tas særlig hensyn til rødlistefunnene og at alternativer til trasevalg utredes for å kunne la trær med disse artene stå. Dersom det er umulig å bevare trærne, anbefaler vi at totalt ni trær flyttes til egnede lokaliteter for å bevare epifyttsamfunnet av rødlistede arter.

Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Hamre, Ø. og Jokerud, M. 2018. Overvåking av restaureringstiltak i myr. Aurstadmåsan, Kaldvassmyra og Hildremsvatnet. NINA rapport 1576. Norsk institutt for naturforskning Myr er landområder med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. I dag er ca. 9% av landarealet i Norge intakt myr, men i tillegg er det om lag 7000 km2 myr som er sterkt påvirket eller ødelagt. Myr har vært og er under sterkt press blant annet av grøfting og utbygging. Restaurering av natur er viktig og nødvendig for å reversere tapet av natur og for opprettholdelse av økosystemtjenester. I 2015 satte Miljødirektoratet i gang et prosjekt for å restaurere 18 grøftede myrer. Det ble etablert overvåking på tre av myrene; Kaldvassmyra (Trøndelag), Aurstadmåsan og Midtfjellmåsan (Akershus). I 2016 og 2017 ble henholdsvis Aurstadmåsan og Kaldvassmyra restaurert. Begge myrene er nedbørsmyrer (typisk høgmyr). Dette prosjektet skal rekartlegge disse to myrene, samt etablere overvåking etter samme metodikk på aktuelle myrer som skal restaureres i Hildremsvatnet naturreservat. Metodikken er utviklet for å gi data på tre nivåer; makroskala (drone-fotografering), mesoskala (vegetasjonsanalyser langs transekt) og mikroskala (artssammensetning lang artslinjer på transektene). Dronebilder ble tatt over alle utlagte transekt. Informasjon om vegetasjonen ble samlet for hver 0,5 meter langs transektene, mens arter ble registrert ved såkalt pinpoint-analyse i segment på 2,5 meter for hver tiende meter langs transektene. På Aurstadmåsan er det lite forskjell på de undersøke transektene mellom 2015 og 2018. Transektene domineres fortsatt av tuevegetasjon og tuearter som furutorvmose og rusttorvmose. Det var umulig å si om vannstanden har blitt hevet, fordi sommeren 2018 var ekstremt tørr i området. Selv de våteste delene av myra var fullstendig uttørket. Vår hypotese er at mangelen på korttidseffekt av restaureringen kan skyldes tørken. På Kaldvassmyra har vannstanden hevet seg til bakkenivå. Pluggene i grøfta er høye og det kan være at vannstanden har blitt noe høy, slik at ombrotrof vegetasjon kan ha blitt påvirket av minerotroft vann. Dataene tyder på at vegetasjonen allerede har respondert på økt markfuktighet, med mindre tuevegetasjon, og mer fastmatte og mykmatte. Det ble observert og registrert gjenvekst av særlig broddtorvmose ved og i grøftene. Denne arten indikerer at det er tilførsel av minerotroft vann, kanskje også (forbigående) økt næringstilgang på grunn av forstyrrelser ved restaureringa. Hildremsvatnet omfatter minerotrofe myrer i oseanisk miljø. Ingen av de aktuelle myrene i Hildremsvatnet naturreservat ligner Kaldvassmyra, Aurstadmåsan eller Midtfjellmåsan, og det kan ikke forventes at resultatene fra en overvåking på disse nedbørsmyrene vil bli direkte sammenlignbare med Hildremsvatnet. Hildremsvatnet har imidlertid vegetasjonstyper og myrmassivtyper som er representative for store deler av landet, særlig langs kysten. Slik sett utfyller lokalitetene hverandre. I det videre arbeidet bør det vurderes om den benyttede overvåkingsmetodikken er effektiv, og om den optimalt fanger opp endringer over tid og dermed om restaureringstiltakene har ønsket effekt. Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Hamre, Ø. & Jokerud, M. 2018. Monitoring of restored mires. Aurstadmåsan, Kaldvassmyra and Hildremsvatnet. NINA Report 1576. Norwegian Institute for Nature Research. Mire is defined as an area of land with moisture-demanding vegetation which forms peat. Today, intact mires cover ca. 28 000 km2 (about 9 %) of Norway, but a further 7000 km2 are degraded or destroyed. Mires have been threatened for a long time, and many mires are damaged by ditches. Ecological restoration is necessary to restore and halt the loss of nature and restore ecosystem services. In 2015, the Norwegian Environment Agency, started a project with the goal of restoring 18 ditched mires. Monitoring was established at three sites; Kaldvassmyra (Trøndelag), Aurstadmåsan og Midtfjellmåsan (Akershus). In 2016 and 2017, Aurstadmåsan and Kaldvassmyra, respectively were restored by plugging ditches. Both mires are ombrotrophic raised bogs. This project aims at reanalysing these two mires and establish monitoring using the same methodology in mires that will be restored in Hildremsvatnet nature reserve. The methodology was developed to collects data at three level: macro scale (drone photography), meso scale (vegetation analyses along transects) and micro scale (species composition along transects). All transects were photographed from air by drone. Along the transects, information about vegetation were collected every 0.5 meters, while data on species were collected using a pinpoint method every 10 centimetres along parts of the transects. At Aurstadmåsan, the data indicates almost no difference between data collected in 2015 and 2018. The mire is seemingly not wetter, as transects are still dominated by tussock vegetation and species such as Sphagnum capillifolium and S. fuscum. It was impossible to see if the water level has raised following plugging, as the summer of 2018 was extremely dry in this part of Norway. Even the moist parts of the mires were completely dry. We hypothesize that the lack of short-term impact from the restoration can be attributed to the drought. At Kaldvassmyra, water was at ground level. The plugs are high, and it could be that water levels are somewhat too high. This may have resulted in flooding of ombrotrophic vegetation by minerotrophic water. The data indicates that the vegetation already has responded to the increased moisture, with less hummock vegetation, and more lawn and carpet vegetation in 2018 compared to 2015. In and around the ditches we observed revegetation of peat mosses, especially S. fallax. This species indicates minerotrophy, and perhaps increased nutrient availability due to disturbance following the restoration. Hildremsvatnet is not directly comparable to the two other sites, as the mire types are different. However, the monitoring at Hildremsvatnet is relevant to minerotrophic mires in oceanic areas, and the site is representative for mire nature along the Norwegian coast. It is complementary to the other restored mires in the monitoring program. Further work should include evaluation of the methodology, and whether it efficiently detects changes over time due to restoration measures.

Jokerud, M., Bargmann, T., Halse, A.K., Uggerud, H.T., & Aarrestad, P.A. 2018. Equinors overvåkingsprogram for Snøhvit. Overvåking av vegetasjon og jord – reanalyser i 2018. NINA Rapport 1604. Norsk institutt for naturforskning. Petroleumsanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest ble startet opp i 2007 og slipper ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (nmVOC), svoveldioksid (SO2) og hydrogensulfid (H2S) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. Petroleumsanlegget på Melkøya tar imot naturgass fra feltene Snøhvit og Albatross i Barentshavet. Her prosesseres og nedkjøles naturgassen til flytende gass (LNG) for videre distribuering. Utslippene fra LNG-anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrense-verdiene i arktisk/alpine naturtyper er imidlertid usikre. For å kunne dokumentere eventuelle ef-fekter av utslipp til luft, ble det i 2006 (før utslipp) etablert et overvåkingsprogram for vegetasjon og jord i influensområdet fra LNG-anlegget på Melkøya. Grunnlagsundersøkelsen ble utført samme år, og det ble utført analyser i 2008, 2013 og 2018 etter samme metodikk som i 2006. To overvåkingsområder ble opprettet i 2006, ett med estimert relativt høy avsetning av nitrogen, nordøst på Kvaløya ved Forsøl og ett område med relativt lav avsetning sør på Kvaløya ved Stangnes. Områdene er samkjørt med Norsk institutt for luftforskning (NILU) sine overvåkings-stasjoner for luft- og nedbørskvalitet. Innen hvert område utføres det en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold av planter og jord i to atskilte naturtyper (næringsfattig kreklinghei og litt kalkfattig og svakt intermediær jordvannsmyr). Vegetasjonen overvåkes i permanent oppmerkede ruter (1m × 1m i arktisk hei og 0,5m × 0,5m på myr). I hver rute registreres mengde av karplanter, moser og lav, samt vegetasjonssjiktenes høyde og dekning. Lys reinlav/fjellreinlav (reinlav) og rusttorvmose analyseres for kjemisk innhold, Kjeldahl-nitrogen, tungmetallene bly (Pb), nikkel (Ni) og sink (Zn) og polyaromatiske hydro-karboner (PAH). Jordprøver fra hver av naturtypene analyseres for pH, Kjeldahl-nitrogen, ekstraherbare kationer, utbyttingskapasitet, basemetning, Pb, Ni, Zn og PAH. De kjemiske analysene av planter og jord utføres av Norsk institutt for bioøkonomi og NILU. Analysene av vegetasjonens artssammensetning viste få endringer i mengdeforhold mellom artene fra 2006 til 2018. De små endringene vi fant skyldes trolig årlige variasjoner. Det ble funnet noen få endringer av arter som normalt responderer positivt på nitrogengjødsling, slik som gress. Lav har gått noe tilbake mest sannsynlig pga. økt beitepress fra rein. Det er således ingen indikasjon på at en eventuell forurensing fra LNG-anlegget på Melkøya har påvirket vegetasjonens artssammensetning og mengdeforholdet mellom arter. Innholdet av plantenæringsstoffer i reinlav og rusttorvmose har endret seg noe etter at LNG-anlegget ble satt i drift. Endringene er imidlertid omtrent like store på begge lokaliteter. Det kan heller ikke gjenfinnes en økning av nitrogen i plantene som et resultat av et eventuelt økt nitrogennedfall fra LNG-anlegget. Innhold av Ni har økt både i reinlav og rusttorvmose på begge lokaliteter. Innhold av Zn og Pb har økt i reinlav på begge lokaliteter. Innhold av Hg har gått tilbake fra 2008 til 2018, både i reinlav og rusttorvmose på begge lokaliteter. Innhold av Zn og Pb har ikke endret seg i rusttorv-mose. Da det ikke er noen forskjell mellom lokalitetene, er det lite trolig at de registrerte endringene i tungmetallinnhold i plantevev skyldes utslipp fra LNG-anlegget. Analysene av næringsparametere i jord viste små endringer fra 2006 til 2018. Innhold av N har økt svakt fra 2008 til 2018 på Forsøl og gått noe tilbake på Stangnes. Basemetning følger samme mønster som N. pH har gått svakt tilbake på begge lokaliteter, noe som kan indikere en svak forsuring av jordsmonnet. Endringene er imidlertid svært marginale og kan også skyldes år til år variasjoner. Det kan foreløpig ikke konkluderes om endringene skyldes naturlige variasjoner, utslipp av svovel og nitrogen fra LNG-anlegget eller langtransportert forurensing. Analysene av tungmetaller i jord viser mye av de samme trendene som for tungmetallforekomster i plantevev. Innhold av Ni og Zn i jord har generelt vist en økning fra 2006 til 2018 på begge lokaliteter, mens Hg går tilbake. Da det ikke er noen forskjell på lokalitetene, er det lite trolig at de registrerte endringene i tungmetallinnhold i jord skyldes utslipp fra LNG-anlegget. Innhold av PAH i plantevev har gått tilbake fra 2006 til 2018 på begge lokaliteter. PAH-verdiene i jord økte i 2008 pga. utslipp av sot fra bedriften vinteren 2008 og i 2018 hadde to av fire områder en økning i PAH-verdier. De høyere verdiene i 2018 må imidlertid tas med forsiktighet, da det kan ha vært en kontaminering fra prøver med forhøyede PAH verdier på NILU laboratoriet. Kon-sentrasjonene i jord er lave og lavere enn grenseverdiene for helse og miljø. Hovedkonklusjonen er at dagens utslipp fra LNG-anlegget på Melkøya ikke gir påvisbare endringer i vegetasjon og jord i influensområdet etter 11 års drift. Vi anbefaler imidlertid at overvåkingen fortsetter, da uforutsette utslipp kan skje og fordi terrestriske økosystemer i arktiske strøk reagerer langsomt på ytre påvirkninger. Prøvefeltene bør vedlikeholdes annet hvert år, og vi anbefaler toårlige målinger av PAH-analyser av jord. Full analyse av overvåkingsprogrammet anbefales utført hvert femte år med tanke på eventuelle langtidsendringer. Det er foreslått noen endringer i overvåkingskomponenter og antall kjemiske analyser av planter og jord for å gi sikrere resultater av statistiske analyser. Jokerud, M., Bargmann, T., Halse, A.K., Uggerud, H.T., & Aarrestad, P.A. 2018. Equinor’s en-vironmental monitoring program for Snøhvit. Monitoring of vegetation and soil – reanalyses in 2018. NINA Report 1604. Norwegian Institute for Nature Research. The petroleum plant at Melkøya outside Hammerfest was initialized in 2007 and is now operated by Equinor. The plant emits carbon dioxide (CO2), nitrogen oxides (NOx), methane (CH4) and other volatile organic compounds (nmVOC), sulphur dioxide (SO2) and hydrogen sulfide (H2S) to the air from energy production and processing constructions. The petroleum plant at Melkøya receives natural gas from the Snøhvit and Albatross oil and gas fields in the Barents Sea. The natural gas is here processed and cooled down to liquefied natural gas (LNG) and distributed throughout the world. In general, emissions of nitrogen and sulphurous gasses can lead to acidification and fertilization of soil and vegetation. The deposition of nitrogen is calculated to be below the critical loads for terrestrial ecosystems. However, the critical loads for artic- and alpine ecosystems are uncertain. In order to document possible effects on the terrestrial ecosystem, a monitoring program for soil and vegetation was established in 2006. In 2008, 2013 and 2018 the monitoring plots were re-analysed using the same methods as in 2006. Two monitoring sites were established in 2006, one with high estimated N-deposition in the northeastern part of the island Kvaløya at Forsøl, and one with low N-deposition in the southern part of the island at Stangnes. The sites were coordinated with the monitoring sites for air quality, run by the Norwegian Institute of Air Research (NILU). The monitoring program integrates analyses of species composition of ground vegetation and chemical contents of soil and plants in two different habitats, arctic heathland and mire. The abundance of vascular plants, bryophytes and lichens are assessed within 1 m × 1 m quadrats in heathland and 0.5 m × 0.5 m quadrats on mire, together with the percentage cover and height of different vegetation layers. The re-analysis of plant species composition showed very few changes in the proportions between species from 2006 to 2018. The changes are probably due to year to year variations. A few changes of species that normally responds favourably to nitrogen fertilization, such as graminoids, were observed. The cover of lichens has declined somewhat due to increased grazing pressure by reindeer. Thus there is no indication that any contamination from the LNG plant on Melkøya has affected the plant species composition. The plant nutrient content in Cladonia arbuscula/mitis and Sphagnum fuscum has changed somewhat after the LNG plant was put into operation. The changes, however, are roughly equal at both sites. There is no increase of nitrogen in plants as a result of nitrogen emissions from the LNG plant. The content of Ni increased in both Cladonia and Sphagnum at both sites. The con-tent of Zn and Pb increased in Cladonia at both sites. The Hg content has declined from 2008 to 2018, both in Cladonia and Sphagnum at both sites. As there is no difference between the sites, it is unlikely that the measured changes in heavy metal content in plant tissue are caused by emissions from the LNG plant. The analyses of soil nutrients showed small changes from 2006 to 2018. Total N in soil has increased slightly from 2008 to 2018 at Forsøl and declined somewhat at Stangnes. The base saturation follow the same pattern as N. pH have declined at both localities, which may indicate a slight acidification of the soil. The changes are, however, very marginal and can also be a result of year to year variations. It cannot yet be concluded whether these small changes are caused by natural variations in soil parameters, emissions of sulphur and nitrogen from the LNG plant or by transboundary air pollution. The analyses of heavy metals in soils show much the same trends as for heavy metal deposits in the plant tissue. The Ni content in soil has generally increased from 2006 to 2018 at both sites, while Hg has declined. Since there is no difference between the sites, it is unlikely that the observed changes in heavy metal content in the soil are caused by emissions from the LNG plant. The PAH content in plant tissues has declined from 2006 to 2018 at both locations. The PAH content in the soil increased in 2008 due to emissions of soot from the LNG plant in the winter of 2008, but two of four areas has increased levels in 2018. The increased PAH measurements in 2018 might be due to contamination of the samples at the NILU laboratory. The PAH concen-trations in soil are generally low, and lower than the limit values for human health and the environment. The main conclusion is that the current emission from the LNG plant at Melkøya does not visibly affect the vegetation and soil nutrient status in the influenced area, even after 11 years of operation. We recommend, however, that the monitoring program continues as unintentional emissions can occur and because the terrestrial ecosystems in the Arctic respond very slowly to air pollution impact. The monitoring sites should be maintained every second year, and we recommend biyearly measurements of PAH analyses of the soil. Full reanalysis of the monitoring pro-gram is recommended every fifth years for analyses of possible long-term changes. A few changes in the monitoring program are proposed, especially increased number of chemical analyses of plants and soil to provide more reliable results of statistical analyses.

The total amount of ultraviolet radiation (UV-B wavelength = 280–315 nm) reaching the Earth’ surface has probably experienced large changes throughout Earth’s history. An untested hypothesis is that past variations in UV-B flux have had a significant impact on the tempo and mode of speciation and extinctions. To address the impacts of variability in exposure to surface UV-B radiation in the geological past, a proxy is required. A pollen-based UV-B proxy, using a newly-developed thermally assisted hydrolysis and methylation pyrolysis-gas chromatography and mass spectrometry method (THM py- GC/MS), is proposed as a promising new proxy to reconstruct changes in past UV-B. However, measurements from py-GC/MS can have a high variance and, as a consequence, low analytical precision along with reproducibility issues over long analytical periods. Despite these challenges, previous work using pollen has established i) a general dose-response relationship between UV-B radiation and UV-B absorbing compounds, ii) a relationship between mean long-term UV-B and UV-B absorbing compounds across Europe and iii) a successful palaeoecological reconstruction of past UV-B flux across the Holocene using the THM py-GC/MS method. Pollen development in Pinus spp. occurs one to two months before dehiscence. During this period the pollen grains are coated with UV-B absorbing compounds, and these compounds are produced to protect themselves from harmful UV-B radiation. In light of this, we investigated whether Pinus spp. pollen displays a plastic response to shortterm changes in UV-B radiation by altering the production of UV-B absorbing compounds. We then further investigated whether this response could be pinpointed to a more accurate time period, e.g. weeks before dehiscence. Since Pinus species remain difficult to identify using traditional light microscopic methods, but have notably different pollen sizes, we wanted to investigate whether different Pinus species exhibit species-level variations in their production of UV-B absorbing compounds. First, in order to improve analytical precision of the THM py-GC/MS method, we modified the method by adding an internal standard of Nonadecanoic acid to calculate the p-Coumaric acid ratio (pCA). We developed a protocol adapted to analyse pollen from Pinus spp. by testing the effect of number of grains on pCA ratio and signal-tonoise ratio. In addition, we performed various tests on different sample preparations, machine settings and cleaning procedures. In order to answer whether Pinus spp. show a plastic response to UV-B, we conducted two experiments; (i) we artificially shaded one branch on ten trees with a 90% shading cloth one month before flowering. During dehiscence we collected pollen from the shaded and sun-exposed branches. (ii) We collected pollen from the same trees of several Pinus spp. in two consecutive years with natural variation in UV-B. These pollen samples were also used to investigate specieslevel variation between years. In order to investigate the timing of the response we collected Pinus pollen from 13 arboreta along a geographical gradient across Europe. We analysed our results using a Bayesian hierarchical model, which enabled us to take into account uncertainties in machine performance and pollen picking precision, which is a novel approach in this research area. Our results include two major improvements of the THM py-GC/MS method; we introduced an internal standard which increased the analytical precision of the UV-B absorbing compounds by 50%, and by using calibration solutions we were able to detect and correct for drift in machine precision and between batches and column cuts. Number of pollen grains has a strong linear correlation with pCA ratio, and the highest signalto- noise ratio was at 250 grains. We did not detect Ferulic acid which is another UV-B absorbing compound found in e.g. Alnus spp. pollen. In the shading experiment the shaded pollen produced 21% less UV-B absorbing compounds than the sun-exposed pollen. In Geneva the UV-B radiation in April-May 2014 was 1034 J m2 higher compared to April-May 2013, while there were minor differences in UV-B exposure between the two previous growing seasons. The pollen collected in 2014 consisting of multiple species contained 24% more UV-B absorbing compounds than pollen collected in 2013. The species from Geneva also displayed species-level variations. This was still apparent after applying corrections for a difference in biovolume. Lastly, the results from pollen collected across Europe show UV-B radiation during the last two weeks before dehiscence to be the best predictor variable of UV-B absorbing compound production. The last two weeks prior to dehiscence had the lowest deviance information criterion (DIC) values and highest slope coefficients. Our findings in both experiments demonstrate a plastic response of UV-B absorbing compounds to short-term changes in UV-B radiation. This is further supported in the broad scale study across Europe on timing of the response, which indicates that the amount of UV-B absorbing compounds is determined by the UV-B during the last two weeks before pollen dehiscence. During the last two weeks in pollen development, the tapetal cells produce the peritapetal membrane containing UV-B absorbing compounds which covers the pollen grain. Even though our pollen size corrections did not fully remove species-level variation, we expect measuring mean actual pollen size of a sample would remove these differences. Our findings have implications for the usage of Pinus pollen and UV-B absorbing compounds as a proxy for past changes in UV-B flux; First our findings show that Pinus spp. exhibit a plastic short-term response to UV-B which suggests that the signal will reflect changes in local UV-B at the given site. Second, this short term response will provide a seasonal (spring-time) UV-B signal in palaeoecological reconstructions of changes in past UV-B. A typical sample from the pollen record represents anywhere between 5 and 20 years, and any between-year variation in pollen season UV-B is therefore averaged out, giving us confidence that we can observe long-term trends. Finally, the species-level variation observed in our study suggests that UV-B reconstructions may be more difficult in sediment cores sampled in an area with known occurrence of several species of Pinus. We expect that applying size corrections to pCA ratios could improve the accuracy of the reconstruction of past UV-B, especially if specific size-correction factors for a given site can be established. The results from this thesis are novel and contribute important implications for the THM py-GC/MC method and the use of a Pinus spp. pollen-based UV-B proxy. It opens the door for future investigations into the drivers of change of pollen-chemistry.

There is almost no research on ombrotrophic mire vegetation and the possible impact of atmospheric nitrogen deposition on species richness and composition in Norway. It is important to detect whether N deposition is impacting this system since this vegetation type is listed as vulnerable' in the Norwegian Red List and since it has low critical loads' for nitrogen. Findings from European research show that deposition of N reduces biodiversity in nutrient poor ecosystems, including ombrotrophic mires. Increased N deposition favours faster growing and larger species, leading to competitive exclusion of plants adapted to low N deposition. As a result, N-sensitive vegetation has declined in European peatlands, heathlands and grasslands since the mid-20th century. The aim of this thesis is to assess changes in species richness and species composition in vascular plants and bryophytes, and to determine whether nitrogen deposition impacts species richness and species composition on ombrotrophic mires in Western Norway. This is investigated over time by performing resample and over space by performing a gradient survey. Two resample surveys were performed, in an southern locality which has been subjected to relatively high levels of N deposition (58°31'40" N, 8°46'43" E and 1357 mgN/m2/year) and a northern locality where N deposition levels have been lower (63°28'53" N, 8°37'19"E and 269 mgN/m2/year) and the gradient was performed between the southern and northern locality. The combination of the two different approaches also allows comparison between different approaches. Changes in occurrence and relative frequency of occurrence over time were investigated using to assess whether species richness had changed. Relative changes in species environmental optima were calculated with Ellenberg environmental indicator values in order to detect which environmental variables that could explain possible changes in species composition. Linear multiple regression model and backward selection was used to assess which environmental gradient that best explains species richness patterns in the gradient study. The findings from both surveys suggest that nitrogen deposition is impacting the mire vegetation in the south where nitrogen deposition is highest and also above the suggested critical load (500-1000 mgN/m2/yr). The southern locality showed decreased species richness and alteration of species composition which are most likely caused by increased N deposition. The northern resampling locality showed changes in terms of increased species richness and alteration of species composition but these changes are probably related to natural succession. The gradient survey support the finding that that N deposition decrease species richness on southern ombrotrophic mires