Search

Johnsen, S.I., Olstad, K. & Dokk, J.G. 2022. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Fundin, Oppdal og Folldal kommuner i 2020 og 2021. NINA Rapport 2085. Norsk institutt for naturforskning Etter reguleringen av Fundin i 1970 er det gjennomført én fiskebiologisk undersøkelse i 1981, et enkelt prøvefiske og samlet inn fangstskjemaer hvert år i perioden 1999-2001. I 2012 gjennomførte NINA en større fiskeundesøkelse som resulterte i en oppdatert status av fiskesamfunnet i Fundin. For å få en ny oppdatert status, ble det i 2020, gjennomført en ny større undersøkelse av fiskesamfunnet i selve magasinet. Disse undersøkelsene ble supplert med en kartlegging av gyte- og oppvekstforhold for ørret i tilløpsbekker og -elver i 2021. Garnfangstene i Fundin viser at ørreten bruker hele innsjøen til næringssøk. Det var imidlertid en størrelsessegregering mellom de ulike habitatene. I strandsonen ble det fanget ørret i alle størrelser, mens det kun ble fanget ørret større enn 22 cm i de frie vannmassene. At det også ble fanget en del ørret på dypere vann skyldes trolig gode forekomster av skjoldkreps og marflo i dette habitatet. Ørretbestanden i Fundin kunne karakteriseres som tynn (mot middels) med storvokst fisk, og relativ tetthet av ørret har ligget omtrent på samme nivå siden 1999. Viktige næringsdyr som marflo og skjoldkreps utgjorde også en stor del av dietten til ørreten i strandsonen, og veksten til ørreten var god. Settefisk bidro relativt lite i både totalmaterialet og for fisk i fangbar størrelse (> 30 cm), med andeler på henholdsvis 17,7 % og 17,6 %. Undersøkelsene i 2012 og 2020 viste at harrbestanden har økt kraftig de siste 20 årene. I begge disse undersøkelsene var den relative tettheten av harr i strandsona på samme nivå som for ørret. Fangstregistreringer fra lokale fiskere på Oppdalsiden viser også at det har vært en kraftig økning i harrbestanden. I motsetning til ørreten som bruker store deler av innsjøen, er harrbestanden i Fundin i all hovedsak knyttet til strandsonen. Ørekytbestanden er også sterkt knyttet til de strandnære områdene, og opptrer stedvis i store tettheter. Da det er et næringsoverskudd for ørret, er det trolig rom for å sette ut fisk. De sentrale myndigheter har imidlertid kommet med tydelige føringer i forhold til kompenserende tiltak innen vannkraft de senere årene, og det er et ønske om at utsettinger erstattes av andre tiltak som bedrer de naturlige produksjonsforholdene. Med bakgrunn i føringene fra Miljødirektoratet, og denne undersøkelsen som viser at dagens utsettinger i relativt liten grad bidrar til et bedre fiske i Fundin, foreslåes det derfor å stanse utsettingene. Vi anbefaler imidlertid å gjennomføre habitat- og vandringstiltak i ulike bekker. Dette gjelder særlig i Storbekken og i Røvskjørrbekken som renner inn i Fundin nær dammen. Det bør også vurderes å legge ut steingrupper i Flåmbekken for å øke tilgangen på skjul for større ungfisk (ett- og toåringer). I forbindelse med restaureringen av dammen på Fundin, bør man også se på mulighetene for å legge ut grov blokk/stor stein i strandsonen for å øke tilgangen på skjul i selve magasinet. Erfaringer fra Savalen tyder på at dette har en positiv effekt (Johnsen mfl. 2021). Det er viktig at eventuelle habitat- og vandringstiltak evalueres mht. i hvor stor grad slike tiltak kan kompensere for redusert/avsluttet fiskeutsetting. Da naturtilstanden har endret seg fundamentalt, fra to små tjern med et samlet overflateareal på 0,5 km2 til et reguleringsmagasin på over 10 km2 ved HRV, er det umulig å sammenligne dagens fiskebestand med bestandssituasjonen før regulering. Det ble derfor gjort en forenklet vurdering av kvalitetselement fisk etter klassifiseringsveilederen, og tilstandsklassen for kvalitetselement fisk settes til Moderat.

Johnsen, S. I., Edsman, L., Singsaas, F. T. & Pilotto, F. 2022. Edelkreps og vannstandsendringer - En sammenstilling av eksisterende kunnskap og forslag til tiltak. NINA Rapport 2135. Norsk institutt for naturforskning For å øke kunnskapen om effekter av vannstandsfluktuasjoner på edelkreps er det gjennomført en litteraturstudie av tilgjengelig nasjonal og internasjonal litteratur innenfor temaet edelkreps og vannstandsendringer. Prosjektet skal frembringe kunnskap, som forvaltningen kan bruke til å sette gode vilkår for å ivareta edelkreps i reguleringsmagasiner. Nedtappingshastighet og heldige/uheldige tidspunkt på året er eksempler på sentrale tema. Rapporten har også skissert kunnskapshull og foreslått ulike undersøkelser eller prosjekter som er nødvendige, for å frembringe den kunnskapen som eventuelt mangler. Rapporten har hovedfokus på effekter av vannstandsendringer i reguleringsmagasiner og regulerte dammer. Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk på «Web of Science», som ga 944 treff. Av disse ble 51 artikler vurdert som helt eller delvis relevante. Kun seks artikler ble vurdert som helt relevante, og tilsier at det er gjort svært få undersøkelser på vannstandsendringer og ferskvannskreps. I tillegg ble det gjort søk i andre databaser, og det ble sendt ut spørsmål til et utvalg forskere/relevante fagpersoner for å besvare særskilte spørsmål som oppdragsgiver ønsket svar på. Til sammen kom det tilbakemeldinger fra fem respondenter. Kapittelet om utfordringene rundt vannstandstandsendringer og kreps gir en beskrivelse av edelkrepsens livssyklus og i hvilke stadier av edelkrepsens liv hvor den er mest sårbar for vannstansendringer (da særlig vannstandssenkning). Videre gis det en beskrivelse av krepsens habitatkrav, da vannstandsendringer vil føre til at habitatomfanget og habitatkvaliteten som er tilgjengelig for krepsen endrer seg. Avslutningsvis gjøres det en gjennomgang av mulige effekter av vassdragsreguleringer på edelkreps (og andre krepsearter), og det gjøres en gjennomgang av spørsmålene som oppdragsgiver ønsket svar på. Det er stor variasjon mellom regulerte vann med tanke på reguleringshøyde og kjøremønster, og innsjøene kan være regulert til ulike formål som f. eks vannkraft og drikkevann. Felles for edelkreps (og andre arter av ferskvannskreps) i slike lokaliteter, er at de må takle endringer i vannstand, da med nedtappingsfasen som hovedutfordring. Tilgang på skjul er svært viktig for ferskvannskreps, og områdene med størst forekomst av grovt substrat/stein/skjul er størst i strandsonen (littoralsonen). Ved vannstandssenkning, f. eks i forbindelse med vannstandsregulering/nedtapping, vil disse områdene tørrlegges. Krepsen må da forlate sine skjulesteder og blir dermed mer utsatt for predasjon da de nye områdene under vannlinjen oftest har mindre skjul. Dette gjelder særlig yngre årsklasser. Generelt kan man konkludere med at redusert forekomst av skjul, som følge av vannstandsenkning, vil gi reduserte forekomster av edelkreps da graden av predasjon og kannibalisme øker. Ved vannstandssenkninger i innsjøer (og elver) kan kreps også bli innestengt på tørre områder eller områder med svært lav vannstand. I tillegg til at kreps som «strander» i disse områdene kan dø direkte av uttørking eller bli utsatt for stort predasjonstrykk, vil vannet i svært grunne områder kunne nå høye temperaturer og lave oksygennivåer. Ugunstige oksygen- og temperaturnivåer er vist i noen tilfeller gi økt dødelighet direkte, eller indirekte ved at kreps endrer atferd og blir mer utsatt for predasjon. Hovedfunnet fra litteraturgjennomgangen, det biologiske rasjonale og tilbakemeldingene fra ekspertvurderingene peker på at det er et godt tiltak å sikre gode biotoper for edelkreps i hele dybdeprofilen og å unngå en rask nedtapping. Dette sikrer tilgang på skjul i dypere områder når grunnere områder blir tørrlagt. August og september utpeker seg som de to månedene hvor edelkreps trolig blir minst negativt påvirket av vannstandsendringer. I denne perioden er yngelen mer mobil, og de større skallskifteperiodene er over. Det må imidlertid understrekes at det foregår skallskifter i denne perioden også, og at mot slutten på september så nærmer man seg tiden for parring.

Source at https://vkm.no/ The Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM) was requested by the Norwegian Environment Agency to assess the risk of negative impacts to biodiversity in Norway resulting from import of crustacean decapods for keeping in freshwater aquariums. VKM was asked to 1) list species of crayfish, crabs and shrimps that are currently kept in freshwater aquaria in Norway, and species that are likely to be kept in freshwater aquaria in Norway within the next 10 years, 2) assess the ability of the species to survive under Norwegian conditions and cause impacts on ecosystems and other species, and 3) state the potential negative effects on the biological diversity of diseases caused by pathogens, regulated under the Norwegian Food Act.

Johnsen, S.I., Wærvågen, S.B., Eloranta, A., Linløkken, A., Olstad, K. & Dokk, J.G. 2021. Fiskesamfunnet i Savalen, Alvdal og Tynset kommuner - Betydningen av reguleringsinngrep, endrede beskatningsregler og avbøtende tiltak. NINA Rapport 1992. Norsk institutt for naturforskning. Savalen er en av de første innsjøene i Glommas nedbørfelt som ble regulert. Reguleringene i 1924 og særlig i 1970-1976 førte til store endringer i fiskesamfunnet. Før siste regulering var røyebestanden overtallig og småfallen, men etter 1976 har imidlertid fangststørrelsen på røya økt, og antallet i fangstene gått ned. Dette skyldes utvilsomt at mange av røyas tidligere gyteområder ble tørrlagt etter siste regulering. En redusert røyebestand førte til at konkurransen med ørret ble mindre og veksten til ørreten ble bedre. I tillegg hevder lokale fiskere at bestanden av ørret ble noe tynnere etter siste regulering. Reduserte bestandstettheter, har ført til at både ørret- og røyebestandene er av svært god kvalitet og er attraktive for både garn- og sportsfiskere. Sammenlignet med en større undersøkelse i 2010 synes det å være små endringer i artenes habitatbruk. Ørret og ørekyt dominerer i strandsonen, mens røye dominerer i pelagialen og i dypere områder langs bunnen. Selv om bestanden av både ørret og røye er mindre enn før regulering, synes tettheten å ha økt noe de siste ti årene. For ørret skyldes dette trolig praksisen med et forbud mot å sette garn nærmere enn 100 meter fra land. Ørretens strandnære habitatbruk fører til at denne praksisen skåner ørreten for hard beskatning. De gjennomførte habitat- og biotoptiltakene, med utlegging av stor stein i reguleringssonen og utlegging av steingrupper i nedre deler av Lomsjødalsbekken, kan også bidratt positivt for ørretbestanden. Disse tiltakene er relativt nye, og vi forventer en større effekt over tid. Ørreten vokser meget godt i Savalen, og det er rom for en ytterligere økning av bestanden. Økt forekomst av stor ørret er attraktivt for fiskere, men kan være en av årsakene til at røya har blitt presset mer ned i dypet. Dette kan indirekte ha ført til at veksten til røya har avtatt noe siden undersøkelsen i 2010, da røya oppholder seg i mindre profitable habitater (dypet). I tillegg har økningen i minste tillatte maskevidde til 35 mm for garnfiske ført til at røyebestanden har blitt noe tettere. Til tross for noe redusert veksthastighet viser rapportene fra fiskerne at røyefangstene på 35 mm er gode. Ut i fra data på stabile isotoper fra 2010 og 2019 i Savalen, har vi analysert hvordan næringsnettet og forholdet mellom fiskeartene eventuelt har endret seg mellom undersøkelsene. Sammenligningene viste generelt ingen store endringer i næringsnettet, eller i dietten til ørret og røye. Dataene fra stabile isotoper samsvarer godt med mageanalysene fra både juni og august i 2019. Ørret hadde en diett basert på litorale krepsdyr som marflo og linsekreps, bunndyr (særlig vårfluer), og hadde også et relativt betydelig innslag av fisk, da særlig ørekyt. Tilsvarende for røye, ser vi pelagiske arter av zooplankton og fjærmygg var viktigst i dietten. I en utvidet isotopanalyse av zooplankton i 2019 viste artene også markerte forskjeller i sine trofiske nivå, fra den mest karnivore Bythotrephes longimanus med høyest δ15N-verdi og nedover på skalaen til den algespisende Daphnia galeata. Et helhetsbilde av de ulike egenskapene til de nevnte dyreplanktonartene og fiskens ernæring støtter bildet fra fiskeundersøkelsene om at røyebestanden i Savalen er liten til middels stor. Med bakgrunn i føringer fra Miljødirektoratet og at dagens utsettinger i liten grad bidrar til et bedre fiske, foreslåes det å stanse utsettingene. I tillegg er det også vanskelig å følge anbefalte retningslinjer til antall stamfisk uten at det blir en større inngripen i den naturlige rekrutteringen. Biotoptiltakene beskrevet ovenfor synes å ha hatt en positiv effekt og vi forventer at effekten av disse tiltakene fortsatt ikke er fullt ut realisert. Med tanke på at det er et næringsoverskudd for ørret i Savalen ligger alt til rette for å gjennomføre flere tiltak i andre tilløpsbekker og andre steder i strandsonen. Basert på denne undersøkelsen anbefaler vi: • Videreføre maskeviddebestemmelsene med minste tillatte maskevidde på 35 mm • Fortsette fiske med finmaskede garn (< 26 mm) under høstfiske etter røye • Opprettholde 100 meters sonen for garnfiske • Fortsette med fangstregistreringer for garnfiskere • Avslutte ørretutsettingene • Fortsette å fokusere på og gjennomføre nye biotopforbedrende tiltak i elver og i strandsonen Kvalitetselement fisk vurderes til tilstandsklasse moderat. Dette skyldes særlig at bestandstettheten av røye og ørret har gått tilbake etter den siste reguleringen, men også fordi ørekyt, som er en regionalt fremmed art er introdusert i Savalen.

Introduction The Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM) was requested by the Norwegian Environment Agency to assess the risk of negative impacts to biodiversity in Norway resulting from import of crustacean decapods for keeping in freshwater aquariums. VKM was asked to 1) list species of crayfish, crabs and shrimps that are currently kept in freshwater aquaria in Norway, and species that are likely to be kept in freshwater aquaria in Norway within the next 10 years, 2) assess the ability of the species to survive under Norwegian conditions and cause impacts on ecosystems and other species, and 3) state the potential negative effects on the biological diversity of diseases caused by pathogens, regulated under the Norwegian Food Act.Methods The risk assessment, without focus on pathogens, was performed in two steps. First, we used a pre-screening toolkit to identify species of crayfish, crabs and shrimps with potential to become invasive in freshwater habitats in Norway. Each species was given an invasiveness score based on 55 questions on biogeography, ecology, and climate change. In a second step, a full risk assessment, including the potential impacts of pathogens, was conducted on those species receiving the highest invasiveness score. This assessment included questions on the organism’s probability of entry and pathways of entry, establishment and spread, potential impacts on biodiversity, and how climate change scenarios might affect the assessment. Likelyhood and confidence was assessed for each question. In conclusion, each species was designated as either low-, moderate-, or high risk. Many crustacean decapod species are confirmed or suspected carriers of pathogens that can cause mass mortality among native crustaceans. The risk posed by crustaceans as carriers of pathogens may be independent of the environmental risk that they pose through ecological interactions. Therefore, the four crustacean disease pathogens that are regulated under the Norwegian Food Act, were assessed separately. These include Aphanomyces astaci causing crayfish plague, white spot syndrome virus (WSSV) causing white spot disease, Taura syndrome virus (TSV) causing Taura syndrome, and yellow head virus genotype 1 (YHV1) causing yellow head disease. The assessments comprised questions on the pathogen’s probability of entry (as a hitchhiker organism with imported crustaceans), pathways of entry, establishment and spread, and potential impact on crustacean biodiversity. Likelihood and confidence were assessed for each question. In conclusion, each pathogen was designated as either low-, moderate-, or high risk.In a third step, we categorized the likelihood that a crustacean species introduces a pathogen associated with a high- or moderate risk into: I) known chronic carriers, II) suspected chronic carriers, III) suspected situational carrier, IV) possible pathogen transmitters, and V) no direct or circumstantial evidence for carrier status or pathogen transmission in the genus.Results Based on information from the Norwegian Pet Trade Association, the project group listed 112 taxa (mainly species and some genera) of freshwater crayfish, crabs and shrimps that are relevant for trade in Norway. These included 38 crayfish taxa, 28 crab taxa, and 45 shrimp taxa. In addition, one marine crab was included. Sixteen species of crayfish, four species of shrimps, and two species of crabs underwent a full ecological risk assessment. The probabilities of entry both into the aquarium trade in Norway, and potentially further into Norwegian nature, were based on the prevalence of the species in the aquarium trade in Norway. We assumed that all species were equally likely to escape captivity or to be released. The four pathogens regulated under the Norwegian Food Act are either known or potential hazards to biodiversity in Norway. A. astaci is already present in Norway. It is regarded among the greatest threats to European freshwater crayfish, including noble crayfish (Astacus astacus). American freshwater crayfish are either known or suspected chronic carriers of A. astaci, while several crayfish species from other continents, as well as some species of crab and shrimp, may be situational carriers. WSSV is a "non-exotic" list 2 disease. All decapods can be infected by the virus. WSSV is primarily a problem in shrimp farming in Asia, but has spread to America and more recently to Australia. WSSV can cause 100% mortality in noble crayfish at water temperatures above 20 °C. Both TSV and YHV1 are "exotic" list 1 diseases. These can infect and cause high mortality in a limited range of saltwater shrimps. There is no evidence that TSV and YHV1 pose a risk to freshwater crayfish in the Nordic climate, nor is introduction likely through aquarium trade in freshwater crustaceans. Several other pathogens that cause crustacean dirsease are listed by the World Organization for Animal Health (OIE). These were briefly assessed, but not fully risk assessed.Conclusions VKM concluded that the risk of negative impacts on biodiversity caused by ecological interactions following import and private keeping of crayfish is high for Faxonius virilis, Faxonius spp., Procambarus clarkii, P. virginalis, and Pacifastacus leniusculus. These species can displace native crayfish, reduce the abundance of aquatic plants, and cause cascading effects that negatively influence invertebrates, fish, and birds. They can likely establish in Norwegian nature under the current climate conditions. The risk of negative consequences is moderate (with medium confidence) for the crayfish Cambarellus patzcuarensis, Procambarus alleni, Creaserinus fodiens, Cambarellus montezumae, Cherax monticola, Cherax tenuimanus, Faxonius neglectus. Perconon gibbesi of the crabs and Neocaridina davidi and Macrobrachium rosenbergii of the shrimps were associated with a moderate risk with medium confidence. Species associated with medium risk are omnivorous keystone species that will have at least moderate ecological impact on littoral freshwater ecosystems (medium confidence) if established in dense populations. None of the species associated with medium risk are likely to establish today. However, climate change will increase the risk for establishment and resulting ecological impact. The risk for negative impacts caused by the crayfish plague pathogen Aphanomyces astaci is high with high confidence. Crayfish plague can cause up to 100% mortality, and has already eradicated several noble crayfish populations in Norway. For WSSV, the risk for negative impact is moderate with high confidence. The risks associated with TSV and YHV1 are assessed as low for Norwegian crustacean biodiversity. According to the risk assessment of pathogens and the categorization of crustacean species based on their likelihood of being carriers of A. astaci and WSSV, 25 and 13 species of crayfish are associated with a high and medium risk, respectively. Four and 25 species of crabs are associated with a medium and low risk, respectively, and 14 and 31 species of shrimps are associated with medium and low risk, respectively. Notably, all species in the named genera should be regarded as belonging to the given risk category. OIE and general literature provide information of known crustacean diseases along with known susceptible crustacean hosts. However, there is a lack of information regarding carrier status of known and unknown disease pathogens for many exotic crustaceans. In this perspective, all exotic crustaceans should be regarded as potentially infected with a known or unknown pathogen. In order to reduce the risk of spreading diseases, eggs and living or dead animals should under no circumstances be disposed of in nature. The same applies for aquarium water or any material, such as gravel or ornamental plants, that have been in contact with the animals or water in the aquarium. The current permit requirement exemption for import of freshwater organisms that can only survive at temperatures above 5 °C provides no protection against the introduction, establishment, and spread of accompanying pathogens that could cause mass mortality in Norwegian crustacean populations. Finally, we can never predict how, or from which host species, a new disease might emerge. Many pandemics and plagues result from cross-continental pathogen-host jumps often facilitated by human transport, trade, introduction, release, or escape of alien species and associated alien pathogens.

Key words: Risk assessment, Crayfish, Shrimps, Crabs, Climate change, Aphanomyces astaci, White spot syndrome, Alien species, Biological invasion Introduction The Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM) was requested by the Norwegian Environment Agency to assess the risk of negative impacts to biodiversity in Norway resulting from import of crustacean decapods for keeping in freshwater aquariums. VKM was asked to 1) list species of crayfish, crabs and shrimps that are currently kept in freshwater aquaria in Norway, and species that are likely to be kept in freshwater aquaria in Norway within the next 10 years, 2) assess the ability of the species to survive under Norwegian conditions and cause impacts on ecosystems and other species, and 3) state the potential negative effects on the biological diversity of diseases caused by pathogens, regulated under the Norwegian Food Act. Methods The risk assessment, without focus on pathogens, was performed in two steps. First, we used a pre-screening toolkit to identify species of crayfish, crabs and shrimps with potential to become invasive in freshwater habitats in Norway. Each species was given an invasiveness score based on 55 questions on biogeography, ecology, and climate change. In a second step, a full risk assessment, including the potential impacts of pathogens, was conducted on those species receiving the highest invasiveness score. This assessment included questions on the organism’s probability of entry and pathways of entry, establishment and spread, potential impacts on biodiversity, and how climate change scenarios might affect the assessment. Likelyhood and confidence was assessed for each question. In conclusion, each species was designated as either low-, moderate-, or high risk. Many crustacean decapod species are confirmed or suspected carriers of pathogens that can cause mass mortality among native crustaceans. The risk posed by crustaceans as carriers of pathogens may be independent of the environmental risk that they pose through ecological interactions. Therefore, the four crustacean disease pathogens that are regulated under the Norwegian Food Act, were assessed separately. These include Aphanomyces astaci causing crayfish plague, white spot syndrome virus (WSSV) causing white spot disease, Taura syndrome virus (TSV) causing Taura syndrome, and yellow head virus genotype 1 (YHV1) causing yellow head disease. The assessments comprised questions on the pathogen’s probability of entry (as a hitchhiker organism with imported crustaceans), pathways of entry, establishment and spread, and potential impact on crustacean biodiversity. Likelihood and confidence were assessed for each question. In conclusion, each pathogen was designated as either low-, moderate-, or high risk. In a third step, we categorized the likelihood that a crustacean species introduces a pathogen associated with a high- or moderate risk into: I) known chronic carriers, II) suspected chronic carriers, III) suspected situational carrier, IV) possible pathogen transmitters, and V) no direct or circumstantial evidence for carrier status or pathogen transmission in the genus. Results Based on information from the Norwegian Pet Trade Association, the project group listed 112 taxa (mainly species and some genera) of freshwater crayfish, crabs and shrimps that are relevant for trade in Norway. These included 38 crayfish taxa, 28 crab taxa, and 45 shrimp taxa. In addition, one marine crab was included. Sixteen species of crayfish, four species of shrimps, and two species of crabs underwent a full ecological risk assessment. The probabilities of entry both into the aquarium trade in Norway, and potentially further into Norwegian nature, were based on the prevalence of the species in the aquarium trade in Norway. We assumed that all species were equally likely to escape captivity or to be .........

Johnsen, S.I., Strand, D.A., Rusch, J. & Vrålstad, T. 2020. Nasjonal overvåking av edelkreps og spredning av signalkreps - presentasjon av overvåkingsdata og bestandsstatus – oppdatert 2020. NINA Rapport 1905. Norsk institutt for naturforskning.Overvåkingsprogrammet for edelkreps ble startet opp i 2001. Programmets overordnede mål er å overvåke tilstanden til et utvalg av de viktigste norske edelkrepsbestandene slik at større endringer i bestandsstatus kan avdekkes. Bestandene/lokalitetene som overvåkes utgjør et representativt utvalg med hensyn på påvirkninger fra ulike miljøfaktorer, geografisk plassering og beskatningstrykk. Overvåkingen har basert seg på et fast nett av prøvefiskestasjoner der det innhentes relative estimater på bestandstetthet ved bruk av teiner og dykking (K/TN=ant. kreps per teinenatt; K/TD= ant. kreps fanget per time dykk). Fra og med 2016 er dykking utelatt. I de krepsepestrammede områdene og i krepsepestutsatte områder, er det fra og med 2018 inkludert innsamling av miljø-DNA fra 36 lokaliteter for å se på mulig forekomst av edelkreps og/eller signalkreps. Denne overvåkingen er gjennomført i tett samarbeid med krepsepestovervåkingen for å få et mest helhetlig trussel- og spredningsbilde. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Utviklingen med tanke på spredning av signalkreps og krepsepest er dramatisk i områdene nær svenskegrensen, særlig i Østfold, Akershus og Hedmark. På grunn av krepsepest er bestanden av edelkreps slått ut i ti av overvåkingslokalitetene. Årsaken til utbruddene av krepsepest i Haldenvassdraget er signalkreps som ble oppdaget i 2008. I dag er det signalkreps i alle innsjøene i Haldenvassdragets hovedstreng fra Rødenessjøen og ned til Femsjøen. I Mossevassdraget og i Finsrudelva (Eidskog) var det aktive krepsepestutbrudd i 2018, men årsaken til utbruddene er ukjent. Årsakene til de tidligere krepsepestutbruddene i Glomma og Buåa er heller ikke kjent. Det riktignok funnet signalkreps i Glomma i 2020, men dette funnet ved Fossum forklarer ikke de historiske utbruddene høyere opp i Glomma fra Kirkenær og nedstrøms. Edelkrepsbestandene i forsuringsutsatte/påvirkede lokaliteter har utviklet seg i ulik grad, særlig på grunn av ulik kalkingshistorikk. I de forsuringsutsatte lokalitetene bør det utformes et mer finmasket stasjonsnett for vannprøvetaking. Identifisering av problemområder og tidsperioder for surstøt vil kunne bidra til en mer målrettet kalkingsstrategi. Kalking i disse lokalitetene bør målrettes mot kreps, f.eks. ved utlegging av kalkstein i strandsonen. Dette er gjort i enkelte områder i både Setten og i Harasjøen, og oppfølgende undersøkelser på både vannkjemi og kreps er igangsatt fra 2019 og er videreført i 2020. I enkelte lokaliteter, som f.eks. Digeren vil trolig edelkrepsbestanden forsvinne hvis ikke kalkingen gjenopptas. I noen av de regulerte innsjøene (Næra og Sperillen) synes det som at det er problemer med rekrutteringen. En mulig forklaring på dette kan være at skjulmulighetene under laveste regulerte vannstand (LRV) er begrenset, og at det er stor dødelighet på kreps (særlig småkreps) som følge av predasjon og kannibalisme. Bestandene i noen av disse lokalitetene er relativt unge, og man skal imidlertid ikke utelukke at bestandene trenger en viss tid for å få «etablert» seg skikkelig i lokaliteten. Denne rapporten presenterer overordnede overvåkingsdata frem til og med 2020 Eldre data fra overvåkingslokaliteter (før 2001) er også presentert der disse finnes.

Fossøy, F., Strand, D. A., Sandercock, B. K. & Johnsen, S.I. 2020. Miljø-DNA: uttesting av innsamlingsmetodikk og labanalyser for påvisning av kreps og fisk i ferskvann. NINA Rapport 1778. Norsk institutt for naturforskning. Miljø-DNA er en relativ ny metode for overvåking av arter og økosystemer som brukes i økende omfang. Fra en vannprøve er det mulig å gi et øyeblikksbilde av hvilke makro- og mikroorganismer som er tilstede i vannet, uten å måtte fange selve organismen. Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet (VI) og har i flere år samarbeidet om overvåking av ferskvannskreps (edelkreps Astacus astacus og signalkreps Pacifastacus leniusculus) samt krepsepest Aphanomyces astaci og har utviklet miljø-DNA som metode for overvåkning av disse artene. NINA har også utviklet miljø-DNA som metode for overvåkning av fremmed ferskvannsfisk. Bruk av miljø-DNA gir store muligheter for synergieffekter da DNA fra innsamlede vannprøver i ett prosjekt kan inneholde verdifull informasjon for andre prosjekter, men valg av metode for innsamling og analysering av miljø-DNA er ofte avhengig av hvilke typer organismer man ønsker å overvåke. Ved å sammenligne standard miljø-DNA protokoller for ferskvannskreps og krepsepest med standard miljø-DNA protokoller for overvåking av fisk, kan vi avgjøre om disse metodene kan brukes om hverandre. Vi har tatt fem vannprøver fra bunn (krepsemetode) og overflate (fiskemetode) fra fem innsjøer hvor det også ble teinefisket etter kreps. Prøvene ble filtrert direkte i felt ved hjelp av et glassfiberfilter. Filtrene ble så delt i to for å teste to ulike protokoller for preservering og DNA ekstrahering. I tillegg ble det tatt to vannprøver per innsjø med et lukket kapselfilter i vannkanten, en enkel metode ofte brukt til folkeforskning. Alle prøvene er analysert med artsspesifikke mar-kører for edelkreps, signalkreps, krepsepest, ørret Salmo trutta, gjedde Esox lucius og abbor Perca fluviatilis. Resultatene fra undersøkelsen viser at hovedprotokollene til VI og NINA stort sett påviste alle artene i samtlige innsjøer der de er tilstede, mens den enklere prøvetakingen i vannkanten, ofte brukt i folkeforskning, ikke ga like gode resultater. Mengden DNA fra ørret var noe høyere i overflaten (fiskemetode), mens mengden DNA fra kreps, gjedde og abbor var noe høyere med bunnprøver (krepsemetode). Dette skyldes mest sannsynlig ulik habitatbruk av de ulike artene. Den modellerte sannsynligheten for å påvise en art viste imidlertid liten forskjell mellom metodene. Det var betydelig mer DNA fra fisk sammenlignet med kreps, selv i innsjøene med høy krepsetetthet, noe som tyder på at kreps avgir mindre DNA til omgivelsene enn fisk. Det var også noe høyere sannsynlighet for påvisning og større mengde ekstrahert DNA fra preserverings- og ekstraksjonsmetoden for fisk (fiskemetode) sammenlignet med metoden brukt for kreps (krepsemetode). Dette viser at det er mulig å utnytte synergieffekter mellom prosjekter, men at det er viktig å vurdere habitatspreferanser til artene man undersøker for å øke sannsynligheten for påvising. Det er også rom for å øke påvisningssannsynlighet ved å optimalisere protokollen for preservering og DNA ekstraksjon for krepsemetoden. Det er også behov for videre uttesting og optimalisering av folkemetoden da innsamling av vannprøver fra frivillige øker mulighetene med miljø-DNA overvåkning.

Sandvik, H., Taugbøl, A., Bærum, K.M., Hesthagen, T., Jensen, T.C., Johnsen, S.I., Schartau, A.K. & Walseng, B. 2020. Fremmede arter og vannforskriften. Metoder for å vurdere påvirkning fra fremmede organismer på økologisk tilstand i ferskvann. NINA Rapport 1845. Norsk institutt for naturforskning. Vannforskriften har som mål å «sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene». Skadelige fremmede arter blir ikke nevnt i vannforskriften, men utgjør én blant flere «vesentlige menneskeskapte påvirkninger på tilstanden for overflatevann». Dermed er det naturlig at fremmede arter inngår i vurderinger av vannforekomsters nåværende økologiske tilstand og av risikoen for fremtidig forringelse av miljøtilstanden. Internasjonalt er det imidlertid stor variasjon i om og hvordan man tar hensyn til fremmede arter under slike vurderinger. Rapporten gjennomgår de gjeldende metodene for å vurdere påvirkning fra fremmede arter på økologisk tilstand i ferskvann i Norge og presenterer anbefalinger for å oppdatere disse metodene. Anbefalingen er at tilstandsklassifisering av vannforekomster skjer i tråd med et beslutningstre (flytdiagram) i tre trinn: (1) Hvis det foreligger data for (eller kunnskap om) relevante vannforskriftsparametere fra den konkrete vannforekomsten, skal tilstandsvurderingen baseres på disse. (2) Hvis slik kunnskap ikke eksisterer eller er for usikker, skal tilstandsvurderingen baseres på en generell vurdering av avviket fra naturtilstanden som blir forårsaket av de tilstedeværende fremmede artene, så sant en slik vurdering foreligger. (3) Bare hvis denne heller ikke eksisterer, bestemmes vannforekomstens økologiske tilstand av de fremmede artenes økologiske effekt, slik den fremgår av Artsdatabankens aktuelle fremmedartsliste. Alternativ 2 er per i dag bare tilgjengelig for ørret i rene ørretvann. Vi anbefaler at det lages tilsvarende vurderinger også for andre arter og biologiske kvalitetselementer. Uavhengig av alternativ 1–3 anbefales følgende tilleggskrav: (4) En vannforekomst kan ikke ha bedre enn «god» tilstand om den inneholder minst én fremmed art. (5) Om det forekommer flere fremmede arter i vannforekomsten, bestemmes tilstanden av den fremmede arten som har størst effekt («verste styrer»-prinsippet). Når det gjelder artsutvalget, anbefaler vi at alle fremmede arter som inngår i et av vannforskriftens kvalitetselementer, uten unntak bør betraktes som en påvirkning og inngå i tilstandsklassifiseringen. Dette gjelder også alle regionalt fremmede arter, inkludert bl.a. arter som via fisketrapper eller kraftverkstuneller utilsiktet har blitt spredt til nye vannforekomster. Fremmede arter langs vassdrag (f.eks. kantvegetasjon) skal kun inngå i tilstandsvurderingen så sant de påvirker et biologisk kvalitetselement eller medfører vesentlige forandringer i kantsonens struktur eller tilstand. Ifølge gjeldende praksis for vannforskriften betraktes en fremmed art som om den var stedegen, hvis den har blitt introdusert før 1900. Om det er formålstjenlig å videreføre eller endre denne historiske avgrensningen, er ikke et økologisk spørsmål, og vi gir derfor ingen anbefaling på dette punkt. Vi påpeker imidlertid at det kan være en fordel å operere med den samme historiske avgrensningen som benyttes for Artsdatabankens risikovurderinger, dvs. 1800. Ifølge dagens metodikk skal fremmede arter inngå i vurderingen av risikoen for at vannforekomsters miljøtilstand forringes på sikt. Denne praksisen bør videreføres. Informasjonen som bør inngå i slike vurderinger, er forekomstdata av fremmede arter i nærliggende vannforekomster, kunnskap om artenes spredningsmåter samt data om konnektiviteten mellom vannforekomstene. Sandvik, H., Taugbøl, A., Bærum, K.M., Hesthagen, T., Jensen, T.C., Johnsen, S.I., Schartau, A.K. & Walseng, B. 2020. Alien species and the Water Framework Directive: methods for assessing the impact of alien organisms on the ecological status of freshwater bodies. NINA Report 1845. Norwegian Institute for Nature Research. Invasive alien species, although not mentioned explicitly in the Water Framework Directive (WFD), represent a "significant anthropogenic impact on the status of surface waters". Therefore, alien species need to be taken into account when assessing the current ecological status, or the future danger of deterioration, of freshwater bodies. This report analyses the current Norwegian methods for assessing the impact of alien species on the ecological status in freshwater, and presents recommendations for improving these methods. It is recommended that the classification of ecological status follows a decision tree with three steps: (1) If data on, or less informal knowledge about, relevant WFD parameters are available for the respective water body, and given that the data can be assumed to capture the effect of the alien species, the classification should be based on these data. (2) If such knowledge is unavailable or too uncertain, the classification should be based on a generic assessment of the deviation from undisturbed conditions caused by the alien species present, given that such an assessment is available. (3) Only if none of the former is available, the ecological state of the water body is determined by the ecological effect score of the alien species, as obtained from the Generic Ecological Impact Assessment of Alien Species (GEIAA). At present, alternative 2 is only available for one WFD parameter, and we recommend producing similar assessments for other parameters. Irrespective of the alternative chosen, we recommend two supplementary criteria: (4) Given that at least one alien species is present, the respective water body cannot obtain "high" ecological status. (5) If more than one alien species is present, the status of the water body is determined by the species with the highest impact (one-out–all-out principle). We recommend that all alien species that belong to a WFD quality element should be considered a pressure according to the WFD and be included in status classification. This also includes all "regionally alien species" (that are native to parts of Norway but have been introduced, intention-ally or unintentionally, to novel water bodies). Alien species in the shore zone of lakes or the riparian zone of rivers should only be included in status classification when they bring about substantial changes to the structure or condition of these zones or affect biological quality elements. According to current WFD practice in Norway, an alien species that has been introduced prior to the year 1900 is treated as if it was native. Whether or not this historical delimitation is expedient is a question that cannot be answered ecologically. Therefore, we do not give advice on this question, although we remark that the year 1800 has the advantage of being the historical delimitation used for GEIAA assessments by the Norwegian Biodiversity Information Centre. When assessing the likelihood of deterioration of the ecological status in the future, alien species should be taken into account. Such assessments need to consider presence data of alien species in nearby water bodies, knowledge of the means and velocity of spread of these species, and the connectivity between the water bodies.

Johnsen, S.I. & Strand, D.A. 2020. Signalkreps i Skittenholvatnet og Oppsalvatnet, Hemne kommune – Bestandsstatus 2019. NINA Rapport 1932. Norsk institutt for naturforskning. I august 2011 ble det fanget én signalkreps i garn i Skittenholvatnet i Hemne kommune, Sør-Trøndelag, som var bærer av Aphanomyces astaci, parasitten som forårsaker krepsepest hos europeisk kreps. Dette var det første funnet av ulovlig utsatt signalkreps utenfor Østlandsregionen. For å få en bedre oversikt over situasjonen, ble det i 2011 gjennomført en kartlegging av bestandsstatus og smitterisiko. Videre ble det gjort en risikovurdering for smittespredning via rogn fra Genbanken på Haukvik da Genbankens vannkilde, Oppsalvatnet, også viste seg å ha signalkreps. Det er gjennomført enkelte runder med teinefiske etter 2011, men Fylkesmannen i Trøndelag ønsket en ny undersøkelse av NINA og Veterinærinstituttet i 2019. Signalkrepsbestandene i Skittenholvatnet, Oppsalvatnet og det mellomliggende elvepartiet (med Litløyvatnet) er godt etablert, og tettheten har i liten grad endret seg sammenlignet med 2011. Suboptimale temperaturforhold, lav trofigrad og svært lave nivåer av kalsium antas å være grun-nen til at bestandsutviklingen har gått sakte. Med kalsiumnivåer ned mot og under 1 mg/liter er det overraskende at det har etablert seg bestander av signalkreps i dette systemet. De negative effektene av lave kalsiumnivåer motvirkes trolig ved at pH er god (> 6,5). Selv om det var et større innslag av kreps ned mot 7 cm i fangstene fra 2019, er trolig rekrutteringen fortsatt noe begrenset. Bestandene kan karakteriseres som tynne. Som i 2011, anser vi ikke at signalkrepsbestandene i Hemne utgjør en vesentlig trussel mot norske bestander av edelkreps. I tillegg ansees faren for egenspredning av signalkreps fra Oppsalvatnet og ned Spjøta som mindre sannsynlig. Det hadde vært ønskelig å unngå overløp mot Spjøta, men dette er ikke mulig å styre. Vannstanden i Oppsalvatnet er uansett kun i kortere perioder høy nok til at vannet renner over demningen og ned i Spjøta. Dette skjer evt. under snøsmeltingen om våren og under eventuelle høstflommer. Det ble påvist miljø-DNA fra signalkreps ved to av fem prøvepunkter fra Skittenholsvatnet, hvor teinefangsten var på 0,32 signalkreps per teinenatt. Det ble ikke påvist A. astaci i miljø-DNA prøvene, og selv om dette ikke betyr at A. astaci ikke finnes i vannmassene, tyder det på at det fortsatt er et relativt lavt smittepress i vannene. Dagens rutiner i Genbanken, med bruk av grunnvann til skylling av rogn etter desinfeksjon ansees som tilstrekkelige for å hindre spredning av A. astaci. Det anbefales å gjennomføre et tilsvarende prøvefiske etter signalkreps hvert femte år for å følge bestandsutviklingen.

Sandlund, O.T., Johnsen, S.I. & Myrvold, K.M. 2020. Fortsatt nedgang i gytemoden størrelse hos lagesilda i Osensjøen. Prøvefiske i 2019. NINA Rapport 1773. Norsk institutt for naturforskning. Størrelsen til gytemoden lagesild i Osensjøen var i lange perioder stabil, og i perioden fra 1976 til 1998 var gytefisken i gjennomsnitt omkring 28,5 cm og 188 gram. Flere runder med prøvefiske i perioden fra 2008 til 2019 viste en gradvis, men dramatisk nedgang i fiskelengde og fiskevekt, og i 2019 var gjennomsnittlig størrelse på gytemoden lagesild nede i 17,6 cm og 35 gram. I 2019 utgjorde lengdeklassen 16-17,9 cm hele 67 % av det innsamlede materialet, og alderssammen-setningen i gytebestanden bestod av 70 % treårig fisk. Det har altså vært en gradvis nedgang i både gjennomsnittslengde og -alder i gytebestanden fra 1998 til 2019. Lengde- og aldersfordelingen i materialet fra 2019 omfatter også ettårig gytemoden lagesild med lengder mellom 12 og 13 cm. Så ung og liten gytefisk har aldri vært observert i Osensjøen tidligere. Dette kan muligens bety at vi i åra framover vil få se en videre reduksjon i gytefiskens størrelse, der vanlig alder ved første gyting blir ett år (dvs. to vekstsesonger) og en lengde på ca. 12 cm. En tettere forekomst av småvokst lagesild betyr lettere tilgang på passende byttefisk for auren i innsjøen. I det begrensete materialet av aure fra 2019 hadde alle rester av fisk i magen. Byttefisken, som for en stor del kunne identifiseres som lagesild, var i gjennomsnitt 11,9 cm. I magene fra et materiale av aure fra 1970-åra var det bare ca. 30 % som inneholdt rester av fisk. Materialet av aure fra 2011 og 2019 ser ut til å ha noe bedre vekst enn fisk fanget på 1970-tallet.

Olstad, K., Dokk, J.G., Johnsen, S.I. & Myrvold, K.M. 2020. Habitatkartlegging og el-fiskeundersøkelser i Flagstadelva 2019 – 2020. NINA Rapport 1885. Norsk institutt for naturforskning. NINA gjennomførte i løpet av høsten 2019 og våren 2020 undersøkelser på en strekning fra Flagstadmyrene til Vang vannverk i Flagstadelva, Hamar kommune. Fokus for arbeidet har vært 1)å gjennomføre en kartlegging av gyte- og oppvekstområder som skal ligge til grunn for planlegging og detaljregulering av flomsikringstiltak i et område i tilknytning til Hamar Næringsparkog 2) å vurdere av eventuelle arts- og størrelsesspesifikke barriereeffekter av terskelen som harblitt anlagt ved Flagstadmyrene. De to mest sentrale fiskeartene på den aktuelle strekningen er ørret og harr. Begge disse artene vil kunne ha tilgang til viktige gytehabitater i området. For mjøsørret er Flagstadelva en viktig gyte- og oppvekstelv. Det er noe usikkerhet knyttet til i hvilket omfang harr bruker Flagstadelva som gyteområde. Det er imidlertid sannsynlig at det forekommer harrgyting i elva, og at gytemoden harr vandrer oppover elva i løpet av våren. Utgytt harr vil trolig raskt vende tilbake til Mjøsa, og den nyklekkede harryngelen vil antakeligvis raskt drifte med strømmen ut i Åkersvika og Mjøsa allerede første leveåret. Disse artene vil derfor potensielt være berørt både av flomsikringstiltak og av den etablerte terskelen i området. Habitatkartleggingen viste at det er gode oppvekstområder for ørret på strekningen fra øvre del av Flagstadmyrene og opp til Vang vannverk. Det ble ikke påvist større sammenhengende gyteområder for ørret på strekningen, og det vurderes til at gyteområdene er små og spredt. I sum ble det konkludert med at Flagstadelva har et potensiale som høyt produktivt ørrethabitat på den undersøkte strekningen. Kartleggingen har ikke avdekt definerte og avgrensede områder hvor det bør utvises spesielle hensyn med tanke på aktivitet i forbindelse med flomsikring. Generelt bør det imidlertid tas hensyn til å sikre overlevelse for ørretrogn som er nedgravd i grusen. Flomsikringsarbeidet bør derfor ikke legges til perioder av året mellom gyting på høsten (begynnelsen av oktober) og frem til klekking i løpet av våren (midten av mai). Det ble ikke påvist gytefisk under el-fisket, verken harr eller ørret. Fra tidligere undersøkelser er det imidlertid sikre observasjoner av at mjøsørret kan ta seg forbi terskelen på Flagstadmyrene, og at denne derfor ikke utgjør noe absolutt barriere for ørreten ved normal vannføring. Etter gjentatte stedlige befaringer er det konkludert med at terskelen i sin nåværende form heller ikke utgjør et selektivt hinder hva angår kjønn eller størrelsesgrupper av gytevandrende ørret fra Mjøsa. Det ble konkludert med at det er liten grunn til å anta at terskelen ved Flagstadmyrene utgjør noe absolutt hinder for oppvandrende harr ved intermediære vannføringer. Også for harr er det konkludert med at terskelen og terskelområdet i sin nåværende form generelt ikke utgjør et selektivt hinder hva angår kjønn eller størrelsesgrupper. Det er imidlertid en mulighet for at eventuelle lengre perioder med lav eller høy vannføring i løpet av våren vil medføre en forsinkelse eller enkelte år også hindring for en eventuell oppvandring.

Prosjektleder Øyvind Garmo Kalkingsprogrammet i Hedmark ble avsluttet i 2013. I etterkant ble det iverksatt overvåking av vannkjemi, bunndyr, fisk og kreps i tidligere kalkede vannforekomster. Kalsiumnivået er redusert siden kalkingen ble avsluttet, men var i perioden 2015-2018 fortsatt høyere enn antatt ukalket nivå i sørlige deler av fylket. pH har blitt redusert, men ikke til nivåer som tilsvarer "moderat" eller dårligere tilstand i følge vannforskriften. Det samme gjelder syrenøytralisernende kapasiet (ANC). Konsentrasjonen av labilt aluminium (LAI) var lav i de fleste innsjøer. Bunndyrfaunanen indikerte "god" tilstand i 34 av 52 lokaliteter. De klareste indikasjonene på reforsuring ble påvist i Nord-Odal/Åsnes-området. Det gjaldt også for fiskebestandene som i tillegg viste negativ trend i øvre deler av Flagstadelva. I tre av fire undersøkte lokaliteter med edelkreps har bestandene ikke klart å bygge seg opp igjen etter å ha vært skadet av forsuring.

Johnsen, SI., Olstad, K., Dokk, JG. & Holter, T. 2019. Fiskebiologiske undersøkelser i Varald-sjøen. NINA Rapport 1687. Norsk institutt for naturforskning. Varaldsjøen ligger i Kongsvinger kommune og er regulert syv meter. Det har vært gjennomført få ferskvannsbiologiske undersøkelser i Varaldsjøen, og siste undersøkelse ble gjort i 1999. Da det var nærmere 20 år siden forrige fiskebiologiske undersøkelse, ønsket Eidsiva vannkraft at det ble gjennomført en ny undersøkelse av fiskesamfunnet. I juni 2018 ble det gjennomført et stratifisert prøvefiske med nordiske bunngarn og flytegarn for å se på forekomsten av fisk i ulike habitater. I tillegg ble det fisket med elfiskebåt på syv ulike stasjoner/transekter i strandsonen. Fiskesamfunnet i Varaldsjøen er et relativt typisk østlig skogsvann dominert av abbor, karpefisk og gjedde. Prøvefisket viste at abbor, laue og mort dominerte fiskesamfunnet i Varaldsjøen. I tillegg ble det fanget lagesild og lake. Abbor dominerte i strandsonen ned til 12 meters dyp. Av all fisk fanget på bunngarn, ble kun én lake fanget dypere enn 12 meter. I de frie vannmassene dominerte laue, foran lagesild, abbor og mort. Basert på erfaringer fra den nedenforliggende innsjøen Møkeren, ansees ikke utsettinger av ørret å være et tiltak for å øke ørretbestanden. Vi antar at fiskesamfunnets sammensetning er tilnærmet lik referansetilstanden, men at bestandene er noe redusert som følge av reguleringen. Kvalitetselement fisk klassifiseres som «god».

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra innhenting av kunnskap ifra i alt syv innsjøer og 26 elve- og bekkelokaliteter i Hedmark. Vannforekomstene ble undersøkt for biologiske forhold og vannkvalitet, og økologisk og kjemisk tilstand har blitt vurdert. Forsuringstilstanden i Litle Vonsjøen var svært god. Vurderingen baserer seg på middelverdien av to pH målinger og er derfor heftet med noe usikkerhet. Den økologiske tilstanden med hensyn til fisk var god i Store Gjersjøen, mens den var dårlig i Myklebusjøen. Det ble ikke fanget fisk i Buoddtjønna og innsjøen kunne derfor ikke tilstandsklassifiseres. Den økologiske tilstanden med hensyn til eutrofiering var moderat i Sætersjøen og i Øyungen. Nordre Åklangen var i ikke god kjemisk tilstand basert på det prioriterte stoffet tributyltinn (TBT). Blant de 26 evle- og bekkeforekomstene undersøkt nådde 19 miljømålet, mens fire var i moderat tilstand og to i dårlig tilstand. En bekk ble vurdert som uegnet for denne typen undersøkelse og kunne derfor ikke tilstandsvurderes.

Skjeggkre (Zygentoma; Lepismatidae – Ctenolepisma longicaudata) er et insekt som hører til børstehalene (Zygentoma) og er relativt nylig registrert i Norge (Mattson 2014). På grunn av klimatiske forhold forekommer skjeggkre kun innendørs i Norge. I denne artikkelen beskrives tiltak og bestandsutvikling til skjeggkre i forfatterens enebolig i Lillehammer over en periode på 9,5 måneder. Denne undersøkelsen viser at det er mulig å bli kvitt skjeggkre i eneboliger.

Prosjektleder Øyvind Garmo Rapporten omhandler vannkvalitet og biologiske forhold inklusive fisk i Flensjøen etter kalking. Innsjøens vannkvalitet viste bedring fra 1970- og 1980-tallet og fram til 2005, før kalking. Kalking ble gjennomført i 2005 og deretter årlig i perioden 2009-2013. Kalkingen har bidratt til en ytterligere bedring av vannkvaliteten i form av økt pH og ANC. Verdiene for pH og ANC i 2018 (fem år etter avsluttet kalking) var fortsatt betydelig høyere enn før kalkingen startet. Flensjøens vannkjemi er i dag trolig ikke begrensende for fiskebestandene, heller ikke uten kalking. Lave konsentrasjoner av total-fosfor og total-nitrogen indikerer næringsfattige forhold. Krepsdyrplanktonet og samfunnet av litorale småkreps har vært dominert av forsuringsintolerante arter, men et mindre antall forsuringsfølsomme arter har også blitt registrert både før og etter kalking. Undersøkelsene av bunndyr i utløpselva i 2005-2018 indikerte en økning i biologisk mangfold uttrykt ved EPT etter kalking. Tilstanden mht. effekter av forsuring på bunndyr-samfunnet viste en bedring fra moderat tilstand i 2005 til svært god tilstand i 2006-2018. Ørretbestanden ser ut til å ha økt sammenlignet med i 2006/2007. Veksten var imidlertid relativt lik som tidligere, og kondisjonsfaktoren var normalt god. Alders- og størrelsessammensetningen av røye var relativt lik som i 2006-2007. Selv om flere faktorer kan spille inn, er det sannsynlig av kalkingen har hat en positiv effekt på fiskebestandene. Ut fra en samlet vurdering var Flensjøen i god økologisk tilstand i 2018.

Museth, J. & Johnsen S.I. 2018. Forsvarets anlegg for oversetting av kjøretøy over vassdrag (OVAS) i Søndre Rena - Resultater fra overvåking av effekter på fiskebestanden, 2008 – 2017. NINA Rapport 1469. Norsk institutt for naturforskning. Vinteren 2008 anla Forsvaret ved Forsvarsbygg Utvikling to av fire planlagte OVAS-traséer for tyngre kjøretøy i Søndre Rena i Åmot kommune. Fylkesmannen ga et 5-årig pålegg om natur-forvaltningstiltak/overvåking, og Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk oppdraget med å overvåke utviklingen av fiskebestanden i Søndre Rena. I 2013 publiserte NINA, Rapport 996 som oppsummerte overvåkingen av fiskebestanden frem til 2012. Det besluttet å videreføre overvåkingen i Søndre Rena, og denne raporten oppsummerer resultatene fra overvåkingen av fiskebestanden i perioden 2008 – 2017. Det er benyttet samme metoder de siste årene som tidligere, dvs. det er gjennomført elektrisk båtfiske i OVAS-området og på kontrollområdene på Bertinusenget, Rødsbakken og Hansber-get. For å sammenligne resultater mellom år er fangstene uttrykt som antall individer fanget per minutt båtelfiske (CPUE). Det er også gjennomført gytegroptellinger i OVAS-området og i kon-trollområdene på Rødsbakken og Hansberget. Harr og ørret var de dominerende fiskeartene fanget under båtelfiske i alle år i perioden 2008 – 2017. Det var noe større dominans av disse artene på de mer hurtigstrømmende partiene av elva (f.eks. Bertinusenget, Rødsbakken og Hansberget) enn i det mer stilleflytende OVAS-området. Undersøkelsene viser at ørretbestanden har økt i både OVAS-området og kontrollom-rådene. Harrbestanden har økt i OVAS-området. Det ble ikke observert signifikante endringer i forekomsten av andre arter i OVAS- eller kontrollområdene. Ut i fra resultatene av overvåkingen kan vi konkludere med følgende: • Det er ikke påvist store endringer i sammensetningen av fiskesamfunnet i OVAS-området. • Det er registrert en signifikant økning i forekomsten av ørret og harr i OVAS-området, men det er ikke registrert noen signifikante trender for øvrige fiskearter (abbor, gjedde, lake, mort, niøye, sik, steinsmett og ørekyt). • Det er dokumentert årviss rekruttering av harr og ørret i OVAS-området. Det ble påvist årsunger, ettåringer og toåringer av harr og ørret her i samtlige år. • Ørretbestanden i Søndre Rena er i en positiv utvikling. I kontrollområdene er det regi-strert en økning i forekomsten av ørret i alle lengdeklasser, med unntak av fisk ≥ 400 mm. • Harrbestanden ser også ut til å være inne i en positiv utvikling, og i OVAS området er det registrert en signifikant økning i tettheten av harr. For kontrollområdene sett under etter er bildet forholdsvis likt, men her er ikke det ingen statistisk signifikant positiv trend. • Det ble observert få gytegroper av ørret på Hansberget og Rødsbakken i 2017, men en økning i OVAS-området. Våre resultater viser at rekrutteringen til harr- og ørretbestanden i Søndre Rena har økt. En økning i gytebestanden av begge arter som følge av strengere reguleringer av fisket er den mest sannsynlige forklaringen, men variasjon i vannføring og vanntemperatur mellom år vil også på-virke årsklassestyrken til begge arter.

Johnsen, S.I., Qvenild, T., Dokk, J.G & Rognerud, S. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Storinnsjøen, Tynset kommune 2010-2017. Mulige effekter etter introduksjon av ørekyte. NINA Rapport 1535. Norsk institutt for naturforskning. På forsommeren 2010 ble det for første gang registrert ørekyte i Storinnsjøen på Kvikne. Det ble funnet tre ulike lengdegrupper av ørekyte i sivområdene rundt innsjøen, noe som viste at det hadde vært reproduksjon og at ørekyta hadde vært der noen år allerede. I regi av Fylkesmannen i Hedmark, ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Storinnsjøen årlig til og med 2014. For ytterligere å øke kunnskapen om ørretbestandens status og næringsgrunnlag, og hvordan en etablering av ørekyte påvirker naturmangfoldet i Storinnsjøen har NINA gjennomført et treårig undersøkelsesprogram (2015-2017). Denne rapporten omhandler i hovedsak de oppfølgende undersøkelsene som er gjennomført i perioden 2015-2017, men innlemmer også data fra perioden 2010-2014 i enkelte analyser for sammenligning over lengre tidsspenn. Undersøkelsene i perioden 2010-2017 tyder på at ørekyta så langt ikke har hatt målbar negativ påvirkning på ørretbestanden. I lokaliteter med store tettheter av ørekyte vil denne ofte være en sterk konkurrent om viktige næringsdyr. Det var ingen ting som tydet på dette i Storinnsjøen, og både vekst og kondisjon hos ørret synes å være relativt uforandret. Det er heller ingen større endringer i fødevalg hos ørret, som kan relateres til næringskonkurranse med ørekyte. Ørekyte har etablert seg i Storinnsjøen, men bestanden er relativt tynn. Dette skyldes høyst sannsynlig at ørekyta er utsatt for predasjon fra ørret, da det er lite skjulmuligheter i strandsonen. Strandsonen domineres av finsedimenter noe som gir lite skjul for ørekyta. Fravær av ørret mindre enn 15 cm i innsjøen er også en indikasjon på at det er lite skjul, da liten ørret også er utsatt for predasjon fra større artsfrender. Det er vanskelig å utrydde ørekyta i et så stort og komplisert system som dette. Trolig vil bestan-den i Storinnsjøen forbli relativt tynn, da det er lite skjulmuligheter og predasjonsfaren fra ørret er stor. Det enkleste tiltaket vil være å holde en ørretbestand med et stort innslag av stor fisk. Dette gjøres ved å fiske forsiktig og ikke bruke for små maskevidder i garnfisket. Dette har en direkte effekt ved ørretens predasjon på ørekyte, men vil også bidra til redusere ørekytas arealbruk. Den største faren med tanke på ørekyta i systemet er en eventuell spredning oppover Litlinna og opp til Vetlinnsjøen. Per i dag har ørekyte etablert seg opp til vandringshindrene i Litlinna, og vil ikke kunne passere dette området på egenhånd. Informasjon og oppsyn er derfor viktige elementer i arbeidet med å hindre videre spredning.

Johnsen, S.I. & Vrålstad, T. 2017. Edelkreps (Astacus astacus) - Naturfaglig utredning og forslag til samordning av overvåkingsprogrammene for edelkreps og krepsepest – NINA Rapport 1339. 39 s. Edelkreps (Astacus astacus) er en av fem arter ferskvannskreps som finnes naturlig i Europa. Edelkreps er også den eneste arten av ferskvannskreps som ansees å ha vandret naturlig inn i skandinaviske vann og vassdrag. Siden edelkreps er regnet som en delikatesse og følgelig er meget ettertraktet som fangstobjekt, er den også satt ut i mange lokaliteter i Norge. De første utsettingene ble trolig foretatt av munker for flere hundre år siden. Primært på grunn av klima og vannkvalitet, er edelkrepsens utbredelse begrenset til de sørøstlige deler av Norge, med enkelte spredte bestander på Vestlandet og i Trøndelag. Resultatet fra en spørreundersøkelse gjennom-ført av NINA i 2011-2012, førte til at antall edelkrepslokaliteter i Norge økte med 84 sammenlig-net med kartleggingen i 1992-1995. Dette høres positivt ut, men økningen skyldes ikke bedrede forhold eller framtidsutsikter for edelkreps, men kun at arten er bedre kartlagt. Det viste seg også at det er vanskelig å konstatere om en art er utdødd eller ikke. 35 av bestandene man trodde var utdødd kom tilbake på listen over eksisterende bestander. Selv om det er knyttet en del usikker-het til om edelkreps fortsatt finnes i en del lokaliteter, må utbredelsen til edelkreps sies å være relativt godt kartlagt. Dette fordi edelkreps ansees å være en delikatesse, og fiske etter edelkreps har lange tradisjoner. Dette medfører at forekomst av edelkreps ofte er godt kjent, sammenlignet med arter som ikke beskattes. Det er i dag registrert 470 edelkrepslokaliteter i Norge. I tillegg er det registrert 14 lokaliteter hvor edelkreps relativt nylig er satt ut, og hvor det er noe usikkerhet om den vil etablere seg. Selv om edelkreps fortsatt finnes i mange europeiske land har forekomst og fangst blitt dramatisk redusert. Trolig er uttaket av edelkreps blitt redusert med over 90 % i forhold til tidligere tiders fangster. I Sverige regner man med at 97 % av alle edelkrepsbestander er blitt utryddet de siste 115 årene. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt, og omfatter trusler fra fremmede arter som krepsepest, signalkreps og vasspest, samt forurensning, nedslamming og fysiske inngrep. I Norge har også forekomst og fangst av edelkreps gått kraftig tilbake siden 1960-tallet. Den årlige fangsten av edelkreps har de siste årene ligget på 10-12 tonn, noe som tilsvarer en reduksjon på 75 % sammenlignet med 1966. Selv om det også har vært en betydelig nedgang i Norge, har den voldsomme nedgangen i Europa ført til at Norges edelkrepsbestander har blitt svært viktige i europeisk sammenheng. Edelkreps er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2015. Denne rapporten gir en oversikt over de viktigste trusselfaktorene til edelkreps i Norge. Edelkreps har hatt et eget overvåkingsprogram siden 2001. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestan-dene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Av de opprinnelige 28 lokalitetene i overvåkingsprogrammet er nå ti lokaliteter slått ut av krep-sepest. Da antall overvåkingslokaliteter er kraftig redusert, er det naturlig å revidere overvåkings-programmet for edelkreps. I tillegg til å innlemme nye lokaliteter, er det også naturlig å utnytte mulighetene som ligger i å kombinere klassiske bestandsundersøkelser, med vannbasert over-våking av miljø-DNA (eDNA) fra edelkreps og dens største trusler; krepsepest og signalkreps. Overvåking av krepsepest gjennomføres i dag av Veterinærinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet, som i 2016 implementerte eDNA overvåkning av krepsepest. I dette programmet, som i 2016 - 2017 utføres i samarbeid med pågående forskning ved Veterinærinstituttet og NINA, testes det ut eDNA overvåkning av krepsepest, edelkreps og signalkreps fra samme vannprøver. Det er et stort potensiale forbundet med samordnede overvåkningsprogrammer med hensyn på innsats og kostnadsdeling av større fellesaktiviteter som feltarbeid og eDNA analyser. I denne rapporten presenteres det derfor et forslag til felles samordning av overvåkingsprogrammene av edelkreps og krepsepest. Forslaget er overordnet, og detaljer for eventuell samordning må drøftes i felles-skap mellom alle involverte parter.

Stein I. Johnsen & Åge Brabrand 2017. Vurdering av konsekvenser for fisk ved endrede fyllingskrav for Tesse, Lom og Vågå kommuner - NINA Kortrapport 78. 14 s. + vedlegg I 2011 ble reguleringskonsesjonene for Tesse revidert og fornyet, og ny samlet konsesjon ble gitt til Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB). De nye konsesjonsvilkårene har bl.a. krav om magasinfylling til 3,5 m under HRV innen 1. juli. Det har nå vært 5 år med de nye konsesjonsvilkårene og det har vært større produksjonstap enn forventet. GLB har derfor søkt om justering av dato for fyllingskravet fra 1. til 10. juli. I den forbindelse ønsket GLB at NINA i samarbeid med LFI gjør en vurdering av konsekvenser for fisk i Tesse Næringstilbudet i strandsonen er sterkt redusert som følge av reguleringen, og produksjon av ørret i Tesse er i svært stor grad basert på næringsdyr i den pelagiske næringskjeden i form av zooplankton. Det avgjørende her er at primærproduksjonen i form av fytoplankton opprettholdes. Her er turbiditeten (siktedypet) en avgjørende faktor. Dersom siktedypet reduseres vil produksjonen i den pelagiske næringskjeden bli tilsvarende redusert. Utsatt fylling av Tesse er derved vurdert å ha betydning for fiskeproduksjonen dersom konse-kvensen av sen fylling reduserer siktedypet. Redusert fylling vil gjøre at strandsonen med fine sedimenter i den nedre delen av reguleringssonen vil bli eksponert for bølgeerosjon, noe som kan gi redusert siktedyp dersom lav vannstand etter isgang og vind opptrer samtidig. Denne kombinasjonen opptrer selvsagt uforutsigbart, der vind og hvilken fyllingsgrad dette eventuelt opptrer ved, er viktige faktorer. Virkningen på den pelagiske næringskjeden avhenger av sikte-dypreduksjonen og varigheten av dette, men vil ha virkning på fisk mest sannsynlig i form av redusert tilvekst og kondisjon. I det store bildet vil raskere fylling gi mindre sannsynlighet for vindeksponering og bølgeerosjon ved lav vannstand. I tillegg vil raskere fylling i gjennomsnitt gi raskere tilgang på skjul for småfisk. Av dette følger at et fyllingskrav innen 1. juli er bedre enn 10. juli. Intet fyllingskrav, som i den gamle konsesjonen, ga mindre forutsigbarhet og dårligere forhold for fisk sammenlignet med fyllingskrav enten 1. juli eller 10. juli.

Rapporten omhandler vannkvalitet og biologiske forhold inklusive fisk i Flensjøen etter kalking. Innsjøens vannkvalitet viste bedring fra 1970- og 1980-tallet og fram til 2005, før kalking. Kalkingen har bidratt til en ytterligere bedring av vannkvaliteten i form av økt pH og ANC. Verdiene for pH og ANC i 2016 (tre år etter avsluttet kalking) var fortsatt betydelig høyere enn før kalkingen startet. Flensjøens vannkjemi er trolig i seg selv ikke begrensende for fiskebestandene, og vil trolig heller ikke være det uten kalking. Lave konsentrasjoner av total-fosfor og total-nitrogen indikerer næringsfattige forhold. Krepsdyrplanktonet og samfunnet av litorale småkreps har vært dominert av forsuringstolerante arter, men et mindre antall forsurings-følsomme arter har også blitt registrert både før og etter kalking. Undersøkelsene av bunndyr i utløpselva i 2005-2016 indikerte en økning i biologisk mangfold uttrykt ved EPT etter kalking. Tilstanden mht. effekter av forsuring på bunndyr-samfunnet viste en bedring fra moderat tilstand i 2005 til svært god tilstand i 2006-2016. Ørretbestanden ser ut til å ha økt sammenlignet med i 2006/2007. Veksten var imidlertid relativt lik som tidligere, og kondisjonsfaktoren var normalt god. Alders- og størrelsessammensetningen av røye var relativt lik som i 2006/2007. Selv om flere faktorer kan spille inn, er det er sannsynlig at kalkingen har hatt en positiv effekt på fiskebestandene. Ut fra en samlet vurdering var Flensjøen i svært god økologisk tilstand i 2016. (ANC) were low before liming, which started in the autumn of 2005. However, the water chemistry had improved markedly compared to the situation in the 1970ies and the 1980ies. Comparison of water chemical data from 1992 with data from 2005 also showed a significant effect of decline in acid rain. Liming, which was also performed yearly in 2009-2013, has resulted in further improvement of the water quality. In 2016 pH dropped from 7.2 to 6.5, and ANC dropped from 147 to 83 μekv/l compared to 2013 values. Nevertheless, the water quality was still significantly better than in 2005, before limning started. Concentrations of potential toxic Al-forms (LAl) have been very low (4-8 μg Al/l), even before liming. (…) (ANC) were low before liming, which started in the autumn of 2005. However, the water chemistry had improved markedly compared to the situation in the 1970ies and the 1980ies. Comparison of water chemical data from 1992 with data from 2005 also showed a significant effect of decline in acid rain. Liming, which was also performed yearly in 2009-2013, has resulted in further improvement of the water quality. In 2016 pH dropped from 7.2 to 6.5, and ANC dropped from 147 to 83 μekv/l compared to 2013 values. Nevertheless, the water quality was still significantly better than in 2005, before limning started. Concentrations of potential toxic Al-forms (LAl) have been very low (4-8 μg Al/l), even before liming. Fylkesmannen i Hedmark

Johnsen, S. I. & Dokk, J. G. 2017. Fiskebiologiske undersøkelser i Hyllsjøene i Engerdal kommune - NINA Rapport 1378. 22 s. Hyllsjøene i Engerdal kommune, er sammen med Hundsjøen inntaksmagasiner for Hylla kraftverk. Hylla kraftverk utnytter fallet mellom Litlhyllsjøen og Engeren. Hyllsjøene er regulert 2,1 meter og ligger 802,3 meter over havet ved HRV. Hyllsjøene er vurdert å være en sterkt modifisert vannforekomst. For å øke kunnskapen om fiskesamfunnet i Hyllsjøene engasjerte Eidsiva vannkraft AS, NINA til å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i disse lokalitetene. Det var ønskelig at undersøkelsen skulle: • gi en generell beskrivelse av fiskesamfunnet i begge innsjøene • vurdere lokalitetene/fiskesamfunnene etter vannforskriften • gi en oversikt over mulige tiltak for bedre forvaltning og utnyttelse av fiskebestandene Det har skjedd store endringer i fiskesamfunnet etter reguleringen av Hyllsjøene. Opprinnelig var Store Hyllsjøen et rent ørretvann, mens Lille Hyllsjøen også hadde sik. Ved overføringen av vann fra Røakanalen ble det imidlertid overført både ørekyte og røye. I tillegg ble det kontakt mellom de to Hyllsjøene og siken vandret inn i Store Hyllsjøen. Sik har etablert seg i Store Hyllsjøen, men røye synes ikke å ha etablert seg i systemet. Det ble ikke fanget røye ved undersøkelsen i 1992 eller i 2016. Ørekyte synes å være godt etablert i begge innsjøene. Det ser også ut til at det har skjedd endringer i dominansforholdet i innsjøene siden forrige fiskebiologiske undersøkelse i 1992. I Store Hyllsjøen synes dominansforholdet i fiskesamfunnet og bestandsstørrelse hos ørret å være relativ lik i dag som i 1992. I Lille Hyllsjøen ser det imidlertid ut som at ørretbestanden har blitt en god del større. Sikbestanden i begge Hyllsjøene var i 2016, som i 1992, relativt tynn. Dette stemmer også overens med at siken vokser relativt godt og ikke stagnerer i vekst før lengder på over 45 cm. Da innsjøene er grunne, vil sikungene (som for røye) trolig være utsatt for predasjon og ha høy dødelighet som følge av at de ikke kan finne egnede refugier i dypere områder. At røye ikke har etablert seg skyldes trolig i hovedsak fiskesamfunnet og innsjømorfologien. I innsjøer uten dypområder og med overlegne konkurrenter i strandsona (ørret) og i de frie vannmassene (sik) sliter ofte røye med å etablere større bestander. I tillegg er Hyllsjøene regulert, og røye kan ha problemer med å finne egnede gyteområder som ikke tørrlegges om vinteren. Innsjøene er relativt grunne og det derfor små forskjeller i habitatbruk innad og mellom arter. Sik, ørret og ørekyte ble fanget på ulike dyp langs bunn, mens ørekyte var fraværende i flytegarnene. I Store Hyllsjøen, hvor det ble brukt flytegarn, var det imidlertid tydelig at ørret i hovedsak brukte de strandnære områdene, mens sik ble fanget i størst antall i de frie vannmassene. Ørekytbestanden er trolig relativt tett, og påvirker sannsynligvis ørreten ved å være en næringskonkurent. Basert på fangster i Nordiske oversiktsgarn og Jensen-serier kan bestandene av ørret i Hyllsjøene karakteriseres som middels til tette, med fisk av middels størrelse. Trolig er beskatningen i Hyllsjøene relativt moderat, og det er mulig at kvaliteten på ørreten kunne ha bedret seg noe ved et større uttak. Ørreten i Store Hyllsjøen vokser noe under middels godt, men synes å ha relativt utholdende vekst. Trolig vil en minste tillatte maskevidde på 35 mm være fornuftig. Det ble knapt fanget ørret over 30 cm i Lille Hyllsjøen, og trolig vil fangstene i 35 mm være små. Et eventuelt uttak av ørret med mindre maskevidder (f.eks. 21 mm) kan være et aktuelt tiltak for å redusere bestandstettheten noe. Hyllsjøene er regnet som sterkt modifiserte vannforekomster (Vann-Nett). Utover noen enklere forvaltningsmessige grep for å eventuelt bedre kvaliteten på ørreten i vannene, er det ingen enklere avbøtende tiltak som kan gjennomføres for å bedre tilstanden til kvalitetselement fisk nevneverdig. Man kunne ha vurdert å tynne ørekytebestanden, men dette tiltaket må foregå i uoverskuelig fremtid, og det er lite sannsynlig at gevinsten ville ha vært stor nok i forhold til innsatsen. Per i dag synes det som at miljømålet «godt økologisk potensial» er oppnådd for kvalitetselement fisk.

Kalkingsprogrammet i Hedmark ble avsluttet i 2013. I etterkant bIe det iverksatt overvåking av vannkjemi, bunndyr, fisk og kreps i tidligere kalkede vannforekomster. Kalsiumnivået er redusert siden kalkingen ble avsluttet, men var i perioden 2015-2016 fortsatt høyere enn antatt ukalket nivå, særlig i sørlige deler av fylket. pH har blitt redusert, men ikke til nivåer som tilsvarer «moderat» eller dårligere tilstand i følge vannforskriften. Det samme gjelder syrenøytraliserende kapasitet (ANC). Konsentrasjonen av labilt aluminium (LAl) var lav i de fleste innsjøer. Bunndyrfaunaen indikerte «god» tilstand i 33 av 50 lokaliteter. De klareste indikasjonene på reforsuring ble påvist i Nord-Odal/Åsnes-området. Det gjaldt også for fiskebestandene som i tillegg viste negativ trend i øvre deler av Flagstadelva. I tre av fire undersøkte lokaliteter med edelkreps har bestandene ikke klart å bygge seg opp igjen etter å ha vært skadet av forsuring. In 2013, all state funded liming of lakes in Hedmark was stopped. In this survey, the aim has been to document changes in water chemistry and the state of benthic macroinvertebrates, crayfish, and fish communities after termination of liming. The concentration of sulphate and nitrate was low and close to expected background level. Calsium has decreased since liming was terminated, but is still higher than the expected unlimed level, especially in southern parts of the county. This is most likely caused by long-term effects of sedimented lime, as shown in other surveys. The pH is reduced, but not to levels that correspond to "moderate" or poorer condition according to the national classification system, cf. the European Union’s Water Framework Directive. The same applies to acid-neutralizing capacity (ANC) where this was determined, and the concentrations of labile aluminum (LAl) were with few exceptions low. The state of the benthic macroinvertebrate fauna was assessed as “good” in 33 of 50 investigated lakes and “moderate” or worse in 12 lakes using “Forsuringsindeks 1”. The worst conditions were found in southern parts of the county, especially in the Nord-Odal and Åsnes area. In the upper parts of River Flagstadelva, the density of brown trout has decreased in the period 2014-2016, a trend that might be caused by changes in water chemistry after termination of liming. Crayfish (Astacus astacus) populations were examined in four localities historically affected by acidificatio. Historical data are available for three of the stocks, and they have not recovered. Fylkesmannen i Hedmark

Johnsen, S. I. & Dokk, J. G. Fiskebiologiske undersøkelser i Marsjøen, Folldal kommune - NINA Rapport 1107. 19 s. I forbindelse med at Folldal Fjellstyre skulle gjennomføre et prøvefiske i Marsjøen i 2014, ble NINA forespurt om å bistå i undersøkelsen. Ørretbestanden i Marsjøen ble undersøkt ved bruk av garn og elfiskebåt. Garnfiske ble gjennomført av Folldal fjellstyre og NINA den 20.-21.8.2014. Det ble benyttet både bunngarn og flytegarn under prøvefisket. Formålet med undersøkelsen var å gi en oppdatert status for ørretbestanden og gi eventuelle råd om forvaltning og drift av vannet. Ørreten i Marsjøen utnytter både strandsonen, dypere områder langs bunn og de frie vannmassene (pelagialen). Det var imidlertid en størrelsessegregering mellom de ulike habitatene. I strandsonen ble det fanget ørret i alle størrelser, mens det kun ble fanget ørret større enn 22 cm i de frie vannmassene. Ørreten som ble fanget i de frie vannmassene, hadde imidlertid en diett hvor marflo og linsekreps utgjorde mer enn 50 %. Marflo og linsekreps oppholder seg langs bunn, noe som viser at ørret fanget i de frie vannmassene også utnytter andre habitater. Det ble fanget svært lite ørret større enn 30 cm. Fangstene gjort i strandsonen med elfiskebåten, viste at det står en god del årsyngel og ettåringer i dette habitatet (28,1 % av fangsten). Tidlig utvandring av fisk til innsjøen vil føre til økt tetthet og igjen økt konkurranse om mat i strandsonen. Da innsjøen i tillegg er regulert, og næringsdyrproduksjonen følgelig er redusert, kan dette føre til dårlig vekst hos ørreten. Veksten til ørreten i Marsjøen var relativt moderat, men syntes å være svært jevn og utholdende. Da både marflo og større arter av vannlopper, som linsekreps og Bytotrephes longimanus, forekom i dietten, kunne man imidlertid forventet en noe bedre vekst på ørreten, særlig etter at den når lengder på rundt 20 cm. Kvaliteten på ørreten var relativt normal, men avtok med økende størrelse på fisken. Dette, sammen med en relativt beskjeden vekst, indikerer at bestanden kan være noe tett i forhold til næringsgrunnlaget. I dag fiskes det med 35 mm maskevidde, en maskeviddebruk som synes å være fornuftig. Det brukes imidlertid 24 eller 26 mm i tillegg for å regulere bestandsstørrelsen. Hvis man ønsker å gjøre dette, anbefales det heller å fiske med 19 eller 21 mm maskevidde. Dette fordi uttaket av fisk vil øke betraktelig, og fordi sannsynligheten for å påvirke alder/størrelse ved kjønnsmodning trolig er lavere. Ved å bruke 24 eller 26 mm fanger man på individer med størrelser på rundt 25 cm. Dette er individer som fysiologisk sett har mulighet til å kompensere for økt fangstdødelighet ved å kjønnsmodne tidligere. Ved å fiske med 19 eller 21 mm er trolig de fysiologiske forutsetningene for dette langt dårligere. Kjønnsmodning ved mindre størrelse er ikke ønskelig da kjønnsmodning ofte har en svært begrensende effekt på videre vekst. Datamaterialet på fisk er noe begrenset og baserer seg på en dags båtelfiske i strandsonen og en natts prøvefiske. På grunn av manglende kunnskap om fiskebestanden i Marsjøen før regulering, er det vanskelig å fastsette en referansetilstand. Man må derfor bruke andre kriterier og skjønnsmessige vurderinger for å fastsette tilstanden til kvalitetselement fisk. For at bestanden skal falle inn under kategorien «Svært god» (jfr. Tabell 6.1 i veilederen), skal alle arter være tilstede med lite endrede bestander, dvs. mindre enn 10 % bestandsnedgang i forhold til referansetilstanden. Som nevnt ovenfor har vi ikke data på referansetilstanden, men bestanden synes å være relativt tett (ut fra et høstingsståsted), og det er lite trolig at bestanden har gått nevneverdig tilbake. Videre er det også et høstbart overskudd som forventet ut fra habitatets kvaliteter. Det er heller ingen grunn til å tro at enkelte livshistorieformer hos ørret er borte, og heller ingen grunn til å tro vandrende delbestander er vesentlig påvirket. Muligens kan det ha vært gyting på utløpet før dammen ble bygget, men trolig var Sandtjønnbekken og Buabekken viktige gytebekker også før. I henhold til tabell 6.1 i veilederen, vil ørretbestanden i Marsjøen plassere seg i tilstandsklasse «svært god». Det er også mulig å tilnærme seg en klassifisering av ørretbestanden i Marsjøen ut fra prøvefiskedata. Basert på en antatt oppvekstratio og CPUE data fra prøvefiske vil ørretbestanden i Marsjøen plassere seg i tilstanden «god til svært god». © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen S.I. & Dokk, J.G 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Einunna, Folldal kommune - NINA Rapport 1108. 21 s. På oppdrag fra Glommen og Laagen Brukseierforening (GLB) utførte Norsk institutt for naturforskning (NINA) fiskebiologiske undersøkelser i Einunna i 2015. Det ble gjennomført et forsøksfiske med både tradisjonelt håndholdt elektrofiskeapparat og elektrofiskebåt. Våre undersøkelser viser tydelig at en eller annen form for skjul er viktig for mindre fisk. På strekninger hvor elvebunnen var dominert av finsedimenter uten skjulmuligheter for mindre fisk, ble det ikke fanget fisk. På stasjoner hvor vannvegetasjon dekket store arealer av elvebunnen, var fangstene av ørret gode. Det ble imidlertid fanget lite stor ørret. Tettheten av ørekyt var også relativt høy i områder med vannvegetasjon. Det hurtigrennende partiet fra Fundin og ned til Meløysætra er trolig viktig som gyte- og oppvekstområde for ørret i de øvre delene av Einunna. Trolig er mye av ørreten som ble fanget nedstrøms Meløysetra, født i dette området. Fangstene av harr økte nedover i vassdraget, men tettheten av harr syntes generelt å være lav. Forekomsten av større ørret under våre undersøkelser var lav, og dette kan delvis skyldes lav fangbarhet til større fisk. Til tross for redusert fangbarhet, er trolig tettheten av større fisk lav, og forekomsten av større individer er trolig sterkt påvirket av fisketrykket i elva. Det viktigste tiltaket for å opprettholde forekomsten av større individer, vil derfor være å begrense uttaket gjennom fangstbegrensninger. Forekomsten av 2-300 grams fisk synes imidlertid å være god. Det er gjort en klassifisering etter Veileder 02:2013 «Klassifisering av miljøtilstand i vann» for to separate strekninger; Fundin til Markbulidammen, og fra Markbulidammen til samløp Folla. På begge strekningene var det vanskelig å fastsette en referansetilstand, da det ikke er tilstrekkelig med data fra før reguleringene. Man må derfor bruke andre kriterier og skjønnsmessige vurderinger for å fastsette tilstanden til kvalitetselement fisk. Forekomsten av fiskearter på «svartelista » vil automatisk føre til at tilstanden flyttes ett trinn ned. Ørekyt ble oppdaget i Fundin i 1986, og trolig er også forekomsten av ørekyt i Einunna såpass ny at Einunna ikke kan oppnå «svært god tilstand». Våre data viser at for ørret er det stedvis gode tettheter, og det er ingen tegn på rekrutteringssvikt. I tillegg viser egne observasjoner og beskrivelser av fiske på denne strekningen at dette er en populær fiskeelv uten at det direkte settes ut fisk (en og annen utsatt ørret slipper seg trolig ned fra Fundin). Dammen på Fundin og ved Markbulidammen har åpenbart redusert vandringsmulighetene for ørret. Dette kan ha redusert ørretproduksjonen på denne strekningen noe, men trolig mindre enn 25%. Våre undersøkelser antyder at harrbestanden er noe tynnere enn hva tidligere undersøkelser hevder. Fangst av flere årsklasser i våre og i tidligere undersøkelser, samt beskrivelser om en levedyktig og fiskbar bestand av harr, tyder på at harrbestanden kan klassifiseres som god. Samlet sett klassifiseres kvalitetselement fisk i kategorien «god tilstand» på strekningen Fundin - Markbulidammen. I Einunna nedstrøms Markbulidammen er vår vurdering at kvalitetselement fisk plasserer seg i klasse «dårlig tilstand». Den kraftige reduserte vannføringen på det meste av strekning er hovedårsaken til dette. Det synes ikke å være realistiske tiltak som kan bringe tilstanden opp i god, og strekningen bør derfor være i kategorien «sterkt modifisert vannforekomst» (SMV). Det er ikke gjort tilstrekkelige undersøkelser med hensyn til mulige tiltak som kan bidra til «godt økologisk potensiale» på denne strekningen. Regulanten er i 2015 gitt en ny konsesjon om regulering av Markbulidammen uten krav om minstevannføring ut av dammen. For å få bedre livsvilkår for fisk er det meste av strekningen avhengig av mer vann. Vi har imidlertid ikke grunnlag for å vurdere effektene av ulike vannføringer på fisk, eller om dette vil kunne stå i forhold til kostnadene ved et produksjonstap. Tersklene som er bygget i den nedre delen av Einunna har fungert bra, spesielt med tanke på det estetiske inntrykket. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, S., Museth, J. & Dokk J.G. 2015. Kartlegging av viktige funksjonsområder for fisk i Gudbrandsdalslågen - NINA Rapport 1173. 26 s + vedlegg. For å få en bedre oversikt over de ulike fiskeartenes bruk av Gudbrandsdalslågen, fikk NINA i oppdrag å kartlegge nøkkelhabitater for fisk, herunder gyte-, oppvekst- og leveområder ned-strøms Harpefoss kraftverk. Det ble benyttet elfiskebåt for fangst og registrering av fisk, og ulike deler og habitater i Gudbrandsdalslågen ble undersøkt i fire ulike perioder i 2014. Totalt ble det fanget 10 arter oppstrøms Losna, og 13 arter nedstrøms Hunderfossen. Artssam-mensetning og dominans synes å være svært avhengig av habitattype. Vi ser at abbor og kar-pefisk, med unntak av ørekyte som ble fanget i et svært lite antall, i all hovedsak ble fanget i evjer, flomløp og sideløp. Det samme gjelder gjedde, en art som for øvrig kun forekommer ned-strøms Hunderfossen. Like tydelig er det at ørret og harr nesten uten unntak fanges langs elve-bredden i Lågens hovedløp, men i høyest tetthet på strykpartier og i partier med raskere vann-hastighet. Gullbust og mort utgjorde over 70 % av den totale fangsten og 66 % av all fisk større enn 10 cm. Hadde det blitt prioritert å fange mest mulig fisk i evjene, ville andelen av disse artene blitt langt høyere med tanke på totalt antall fisk. Mens gullbust er en nøkkelart oppstrøms Hunderfossen er mort dominerende både oppstrøms og nedstrøms Hunderfossen. I dypere områder som Losna har imidlertid tidligere undersøkelser vist at sik er en dominerende art. I tillegg til de nevnte artene er predatorfisk som ørret, lake, stor abbor og gjedde (nedstrøms Hunderfossen) viktige arter med tanke på struktureringen av fiskesamfunnet. Gjennom årene har vannkraftutbygging, grusuttak, forbygning og kanalisering, utfyllinger, vei- og jernbanebygging redusert forekomsten av enkelte habitattyper. Grusuttak har trolig redusert forekomsten av viktige gyteområder for ørret, og utfyllinger av evjer og dammer har redusert forekomsten av viktige gyte- og oppvekstområder for abbor, karpefisk og gjedde. Godt etablerte evjer med utviklet vannvegetasjon synes å være de viktigste gyte- og oppvekst-områdene for karpefisk, abborfisk og gjedde. Disse områdene finnes særlig på flomslettene ved Ringebu og Fåvang, på deltaflaten ved Losna og i Svartevja. I tillegg er flere av evjene i disse områdene såpass avsnørt fra hovedvassdraget at redusert vannutveksling med hovedløpet fører til en gunstige temperaturøkning for karpefisk, gjedde og abbor. Det er imidlertid viktig å påpeke at mindre evjer og viker, enn i de ovennevnte områdene, trolig er svært viktige da de represen-terer lokale variasjoner i områder med et relativt homogent og sakteflytende hovedløp. Forekomsten av strykpartier i det undersøkte området er relativt beskjeden, og en forringelse av disse områdene vil derfor være uheldig for arter som ørret og harr. Gyteområdene til disse arte-ne er ofte knyttet til strykpartier, som også er viktige oppvekstområder, særlig for ørret. Tetthet-ene av både harr og ørret vurderes som lave både på strekningen Harpefoss – Losna og ned-strøms Hunderfossen. Fangstene på disse strekningene er langt lavere enn det som tidligere er funnet i Lågen oppstrøms Harpefoss. Vi kan ikke utelukke at de store flommene i Lågen i 2011 og 2013, med påfølgende oppryd-dingsarbeid, har påvirket harr- og ørretbestanden negativt. Harr- og ørretbestanden i denne de-len av Lågen, spesielt på strekningen Harpefoss – Losna, bør overvåkes i tiden framover og den usikre statusen tilsier at inngrep i gyte- og oppvekstområder må unngås. For å opprettholde et livskraftig og artsrikt fiskesamfunn i Gudbrandsdalslågen vurderer vi det som essensielt og bevare variasjonen i habitater og tilgangen til disse. Vi ser at de ulike fiske-artene benytter ulike habitattyper gjennom året og inngrep som reduserer kvaliteten og til-gangen til spesielt evjer og flomløp vurderes som svært negativt. Det er her viktig å påpeke at karpefiskartene har en sentral rolle i økosystemet, ikke bare som fôrfisk for fiskespisende fugler, men også for storørret. Inngrep som reduserer variasjonen i habitater bør derfor unngås. Den usikre statusen til både harr- og ørretbestanden tilsier også at inngrep i strykpartier og sideelver/-bekker må unngås. Det anbefales at ørret- og harrbestanden på utvalgte strekninger nedstrøms Harpefoss undersøkes med samme metodikk i en periode på tre år for å se om bestandene er så små som denne undersøkelsen tilsier. I tillegg til å vurdere konsekvensene av nye inngrep som grusuttak i hovedelva, og forbygninger og kanalisering i sideelver, bør fokuset også dreies mot å vurdere behov for å restaurere bl.a. gyte- og oppvekstområder for både harr og ørret. Resultatene fra denne undersøkelsen tilsier at situasjonen for harr- og ørretbestanden er såpass alvorlig at man bør vurdere å innføre fangstreguleringer ved sportsfiske. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, S.I., Olstad, K., Andersen, O., Lie, E. F., Garmo, Ø. A. 2016. Vurdering av flaskehalser for røyebestanden i Øyangen, Hurdal/Gran kommuner - NINA Rapport 1296. 25 s + vedlegg. Med bakgrunn i reduserte fangster av røye hos lokale fiskere i innsjøen Øyangen, bekymring fra grunneier, prøvefiske gjennomført av Fylkesmannen i Oppland og oppfølging i regi av Vannområdet Hurdalsvassdraget/Vorma, ble Norsk institutt for naturforskning (NINA) engasjert for å gjøre en vurdering av hva tilbakegangen av røye kunne skyldes. Det ble blant annet antatt at nedgangen kunne skyldes redusert rekruttering som følge av episodiske surstøt om våren, uheldig nedtapping av innsjøen, sedimentering av gyteplasser eller endrede konkurranse og/eller predasjonsforhold fra abbor og ørret. Feltarbeidet ble gjennomført i 2014 og 2015, og det ble tatt vannprøver og lagt ut DGTmembraner for å vurdere eventuelle giftige surstøt. Det ble gjennomført dykkeundersøkelser høst og vår for å identifisere og stedfeste gyteområder for røye. Det ble også lagt ut sedimentasjonskasser for å få et inntrykk av sedimentering i inkubasjonstiden for røyerogna. For å få et oppdatert bilde av fiskesamfunnet generelt, og røyebestanden spesielt, ble det også gjennomført et relativt omfattende prøvefiske i 2014. Basert på tilgjengelige data fra fiskeundersøkelser synes det som sannsynlig at røyebestanden har gått tilbake sammenlignet med midten av 1990-tallet. Ørretbestanden og abborbestanden synes imidlertid å være på tilsvarende nivå som tidligere. Det er derfor lite trolig at endringer i fiskesamfunnet for øvrig har ført til de observerte endringene i røyebestanden. Det er da trolig at abiotiske faktorer kan være årsaken til tilbakegangen. De vannkjemiske forholdene generelt synes ikke å kunne forklare nedgangen, og det var heller ikke noe som tydet på en «giftig» surstøtperiode i 2015. Imidlertid kan Øyangen være utsatt for surstøtperioder i enkelte år fordi kapasiteten til å nøytralisere syre er lav. Øyangen er regulert, og vannstanden synker årlig fra tidlig vinter og frem til våravsmeltingen. Fra 2010 har vannstanden vært relativt lite nedtappet (under en meter), men i tiåret før dette kunne reguleringshøyden være opp mot to meter. Dette innebærer at flere av gyteområdene som ble registrert i 2015 ville blitt tørrlagt. Dette kan være en sterkt medvirkende forklaring på røyas tilbakegang. Det er en generell trend med økte konsentrasjoner av organisk materiale og sedimentering i norske innsjøer. Sedimentering av røyas gyteplasser kan være en av de største utfordringene, og grunnen til at røye synes å gå tilbake i mange skogsvann. Som sagt er det vanskelig å trekke frem en enkeltårsak til at røya har gått tilbake. Tapperegimet er «snillere» nå enn i perioden før 2010, og det kan hende at dette er nok til at røyebestanden vil ta seg opp over tid. Da Øyangen i enkelte år kan være utsatt for surstøt, foreslåes det imidlertid å legge ut kalkholdig grus på røyas gyteområder. Dette ble gjort i Fjorda i Oppland, og de første resultatene etter utlegging var positive. For å se om dette har en effekt, foreslåes det å velge ut to områder hvor det legges ut grus, mens to områder velges som referanseområder. I alle disse områdene bør det settes ut klekkekasser med rogn som undersøkes i perioden for klekking/etter klekking for å gi et mål på klekkesuksess. Områdene med utlagt grus bør også sjekkes i forhold til nedslamming og fremtidig egnethet for gyting.

Rapporten omhandler vannkvalitet og biologiske forhold inklusive fisk i Flensjøen etter kalking. Innsjøens vannkvalitet viste før kalking en bedring fra 1970- og 1980-tallet og fram til 2005. Kalkingen, som startet opp i 2005, har bidratt til en ytterligere bedring av vannkvaliteten i form av økt pH og ANC. Flensjøens vannkjemi er trolig i seg selv ikke begrensende for fiskebestandene, og vil muligens heller ikke være det uten kalking. Hvorvidt gytebekker for ørreten har tilfredsstillende vannkvalitet, er ikke undersøkt. Lave konsentrasjoner av total-fosfor og total-nitrogen samt lav biomasse av krepsdyrplankton i 2005-2013 indikerer næringsfattige forhold. Krepsdyrplanktonet og samfunnet av litorale småkreps har vært dominert av forsuringstolerante arter, men et mindre antall forsuringsfølsomme arter har også blitt registrert både før og etter kalking. Undersøkelsene av bunndyr i utløpselva i 2005-2013 indikerte en økning i biologisk mangfold uttrykt ved antall taksa fra dyregruppene døgnfluer, steinfluer og vårfluer (EPT) etter kalking. Økologisk tilstand mht. effekter av forsuring på bunndyrsamfunnene viste en bedring fra moderat tilstand i 2005 til svært god tilstand i 2006-2013. Sammenlignet med undersøkelsene i 2006/2007 synes det som om ørretbestanden var tettere i 2012/2013. Veksten var imidlertid relativt lik som tidligere, og kondisjonsfaktoren var normalt god. Det forsuringsfølsomme krepsdyret marflo ble funnet i mageprøver av ørret for første gang i 2012, og ble også funnet i 2013. Røyebestanden besto av flere eldre og større fisk i 2012 enn i 2006/2007, men i 2013 var alders- og størrelsessammensetningen relativt lik den som var i 2006/2007. Veksten syntes imidlertid å ha bedret seg siden de forrige undersøkelsene. Selv om flere faktorer kan spille inn, er det sannsynlig at kalkingen har hatt en positiv effekt på fiskebestandene. Lake Flensjøen is an oligotrophic lake with very low ionic strength. pH and acid neutralizing capacity (ANC) were low before liming, which started in the autumn of 2005. However, the water chemistry had improved markedly compared to the situation in the 1970ies and the 1980ies. Comparison of water chemical data from 1992 with data from 2005 also showed a significant effect of decline in acid rain. Liming, which was also performed yearly in 2009-2013, has resulted in further improvement of the water quality. In later years pH has varied in the range 6.8-7.2, and the acid neutralizing capacity (ANC) has varied in the range 107-170 µekv/l. Concentrations of potential toxic Al-forms (LAl) have been very low (4-7 µg Al/l) , even in 2005, before liming. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen

Johnsen, S.I., Skurdal, J. & Garnås, E. 2014. Status og overvåking av krepsebestanden i Steinsfjorden i Buskerud 1979-2014 - NINA Rapport 1048. 23 s. + vedlegg. Lange tidsserier er viktig for å kunne vurdere langsiktige endringer i naturen. Nytten av disse er f.eks. vist ved langsomme og storskala økosystempåvirkninger fra overgjødsling, forsuring og klimaendringer. Lange tidsserier kan også være av uvurderlig betydning for å fastslå effekter av fiske, fangst og ulike forvaltningsregimer. Steinsfjorden er en av landets viktigste krepselokaliteter. Det har vært gjennomført et standardisert overvåkningsprogram for ferskvannskreps i Steinsfjorden siden 1979. Programmet ble startet for å gi råd til forvaltningen om krepseregler. Undersøkelsen består av prøvefiske før og etter sesongen, registrering av antall teiner og innhenting av statistikk blant fiskerne. Overvåkingen gir kunnskap om bestandssvingninger og bestandsreguleringer hos kreps. Videre gir dataene informasjon om utviklingen av krepsebestanden i forhold til beskatning og fiskeregler. Dette gir grunnlag for den praktiske forvaltning av krepsebestanden. I overvåkningsperioden har det skjedd store endringer når det gjelder fangstreguleringer, klima og invasjon av nye arter som vasspest og mort. Total fangstinnsats i løpet av fiskesesongen i Steinsfjorden fra 1979-2014 har variert fra 27 629 de siste årene til 182 101 teinenetter på midten av 1980-tallet. Årlig avkastning har variert fra 847 – 6.773 kg. Dette utgjør 0,6-4,9 kg/ha. I perioden 2004 -2014 har fangsten vært ca. 850 – 1500 kilo, eller 33 % av fangsten på 1980-tallet. Prøvefisket før og etter sesongen viser at krepsefisket er svært effektivt. Det meste av krepsen over minstemålet blir fanget. Årsaken til nedgangen i fangst er sammensatt. I tillegg til redusert beskatning er trolig utbredelsen av vasspest, som har gjort store områder uproduktive, en viktig årsak til nedgangen i krepsefisket. Også predasjon fra abbor på kreps kan ha en viss betydning for rekrutteringen. Det er imidlertid en signifikant økning i CPUE for fiskere i årene etter 1986, noe som tyder på at bestanden har økt noe i denne perioden. De adaptive fangstreguleringene har bidratt til et mer bærekraftig fiske etter kreps. Krepsereglene har endret seg seks ganger siden 1979. Den viktigste endringen er at fangstsesongen er redusert fra 147 til 7 dager. I tillegg ble maskeviddene i teinene økt fra 17,5 til 21 mm i 1983 og videre til 23 mm i 2012. Minstemålet på 9,5 cm har vært uforandret. På grunn av farene for smitte av krepsepest er det også innført krav om registrering av alle krepsefiskere. Dagens regler synes å være hensiktsmessige for å beskytte krepsebestanden, samt sikre varig avkastning av kreps i Steinsfjorden. Bestemmelsen om fangstsesongens varighet er den viktigste reguleringen. Denne er lett å håndheve og kontrollere. Øvrige viktige reguleringer er minstemål på 95 mm total lengde, fangstsesong på 7 dager og maskevidde på 23 mm i teinene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I 2007 gjennomførte NINA et omfattende prøvefiske i Storsjøen i Rendalen kommune. Samme år ble fiskearten krøkle for første gang registrert i innsjøen. Dette var et resultat av ulovlig utsetting og det er i dag en etablert bestand av krøkle Storsjøen. Som en oppfølging av undersøkelsen i 2007 inngikk Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) og Storsjøen Fiskeforening et samarbeid om å re-gistrere fangster, inkludert innslag av settefisk, og å ta prøver av et utvalg ørret under den årlige dreggekonkurransen («Storsjødreggen») i juni. I tillegg ga Fylkesmannen i Hedmark i mai 2011 på-legg om fiskeundersøkelser i Nordre Rena. Hovedmålsettingen med denne rapporten har vært å gi oppdatert kunnskap om fiskesamfunnet i Storsjøen og Nordre Rena, og å vurdere effektene av fiske-utsettinger som avbøtende tiltak. Fiskesamfunnet i Nordre Rena: Det ble i juni/juli og september 2011 gjennomført båtelfiske i Nordre Rena. Resultatene viste at fiskesamfunnet er relativt artsrikt, men samtidig at sik, harr og ørret var dominerende fiskearter som utgjorde nær 90 % av fangsten på typiske elvestrekninger. I tillegg til disse artene ble abbor, gjedde, mort, bekkeniøye, steinsmett og ørekyt fanget. Båtelfisket startet ned-strøms brua ved Bull-museet i Øvre Rendal. Her var det små partier med noe høyere vannhastighet, og det var spredte forekomster av grusavsetninger som tilsynelatende kunne være egnet som gyte-grus for harr og ørret. Generelt var forekomsten av egnede gyteområder midlertid svært begrenset hele veien ned mot Storsjøen. Vurderingene av bunnforholdene på strekningen konkluderte med at store deler av denne elvestrekningen bestod av finsedimenter og svært lite skjulmuligheter for mindre harr og ørret. Det ble fanget få settefisk i Nordre Rena. Selv om Nordre Rena i dag har gode bestander av både harr og ørret, og kan tilby et kvalitativt god fiske etter begge arter, vurderes den å ha et lavt produksjonspotensial pga. svært begrensede gyte- og oppvekstarealer. Relativt lavt fisketrykk, bl.a. fordi lange strekninger er vanskelig tilgjengelig pga. forbygninger og tett vegetasjon, og fiskevand-ringer, er trolig viktige årsaker til at innslaget av storvokste individer i fangstene er såpass høyt (ak-kumulering av stor og gammel fisk i bestandene). I tillegg til mangelen på gode gyteområder, vurderes skjul for unge individer å være en flaskehals for harr- og ørretproduksjon i denne delen av elva. Ørretbestanden i Storsjøen: Statistikk og prøver samlet inn under «Storsjødreggen» viser at ørretbe-standen i Storsjøen er i positiv utvikling. Det er nærliggende å tilskrive dette til at det nå er etablert en bestand av krøkle i sjøen. Det ble registrert en positiv utvikling i fangst per deltagende båt under dreggekonkurransen, en nær dobling av individuell tilvekst i vekstsesongen 2013 (ørret fanget i 2014) og en høyere gjennomsnittlig kondisjonsfaktor for ørret. Fortsatt er det store forskjeller i individuelle tilvekstrater. Ørretens positive respons på etablering av krøkle i Storsjøen støtter konklusjonene fra undersøkelsen i 2007 om at flaskehalsen for økt innslag av storørret i Storsjøen var mattilgang og ikke rekruttering. Innslaget av settefisk i fangstene under Storsjødreggen var beskjedent (< 5 %). Det er tenkelig at en stor krøklebestand også kan gi gode vekstmuligheter for settefisk, men vår konklusjon er likevel at fiskeutsettingene bør avsluttes. båtelfiske, Storsjøen og Nordre Rena, settefisk, Introduksjon av fremmede arter, krøkle, sik, ørret, fiskesamfunn, dreggefiske © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I 2013 ble det fanget en signalkreps i garn i Kvesjøen i Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Analyser gjennomført ved Veterinærinstituttet (VI) påviste at den var bærer av krepsepest. Miljødirektoratet ønsket å få en bedre oversikt over situasjonen, og NINA fikk i oppdrag å undersøke signalkrepsforekomsten i Kvesjøen. Fra midten av august til slutten av oktober i 2014 kartla NINA, med hjelp fra lokale fiskere, forekomsten av signalkreps i Kvesjøen, Kvelielva, Kveelva og deler av Murusjøen. Det ble i hovedsak brukt teiner, men Kveelva ble undersøkt med elektrisk fiskeapparat. Undersøkelsen i 2014 viste at signalkreps finnes i Kvesjøen, men at den forekommer sporadisk. På til sammen 1123 teinenetter ble det kun fanget én signalkreps. Sammen med tidligere fangster (2 i 2012 og 19 i 2013), er det til sammen fanget 22 signalkreps i Kvesjøen. At det ikke ble fanget mer enn ett individ i 2014, kan tyde på at utsettingen fant sted i 2012, og at de oppfiskede individene stammer fra denne utsettingen. At alle individene som har blitt oppfisket har vært store underbygger også dette. Det er for tidlig å si med sikkerhet om signalkrepsbestanden klarer å rekruttere og etterhvert etablere seg i Kvesjøen. Det anbefales derfor at forekomsten følges opp hvert tredje år fremover, f.eks. med en innsats på 100 teinenetter i området hvor det tidligere har blitt fanget kreps og i området ned mot Kveelva. Med unntak av de nedre delene av Kvelielva er det ikke sannsynlig at signalkreps vil etablere bestander i noen av tilløpsbekkene til Kvesjøen. Gitt at signalkrepsbestanden etablerer seg, er det størst fare for at den sprer seg ned Kveelva til Murusjøen. Det virker imidlertid lite sannsynlig at signalkreps vil etablere seg langt oppover i noen av de andre tilløpsbekkene til Murusjøen, selv om den trolig vil kunne spre seg nedover Muruelva og mot Ströms Vattudal (Sverige) hvor den tidligere er oppdaget. Norge, Nord-Trøndelag, Lierne, signalkreps, Pasifastacus leniusculus, bestandskartlegging, spredningsfare © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Kraabøl, M., Brabrand, Å, Bremnes, T., Heggenes, J., Johnsen, S. I., Pavels, H., Saltveit, S. J. 2015. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Sluttrapport for perioden 2010-2013 - NINA Rap-port 1050. 99 sider + vedlegg. Bakgrunn og hensikt: NVE åpnet for vilkårsrevisjon av Tokke-Vinje vassdraget i 2007. I den forbindelse ønsket Statkraft å gjennomføre ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi fra utløpet av Lio kraftverk og ned til Bandak. Hovedfokuset på undersøkelsene har vært storørret og økologiske forhold omkring dens livshistorie og bestandsstatus. Storørret representerer spesielle økologiske og kulturelle verdier, og er en av innlandsvassdragenes mest verdifulle fiskeressurser. Hensikten med prosjektet Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi og de tilhørende tilleggsundersøkel-ser var følgende: Kartlegge dagens situasjon og bestandsstatus for storørretstammen, vurdere deltaområdets økologiske funksjon i forhold til storørret og dens byttedyr, evaluere effektene av de selvpålagte restriksjonene til Statkraft og foreslå eventuelle nye tiltak i Tokkeåi og Bandak. Undersøkelsene omfattet bunndyr, ungfisk hos ørret, ørretens byttefiskarter og diett, vanntemperatur og genetiske undersøkelser. Nedenfor gis et sammendrag av resultetene, drøftingene og forslag til tiltak. Bunndyr i Tokkeåi: Det var en betydelig dominans av fjærmygglarver på alle stasjonene, og tettheten av bunndyr var generelt lav. Døgnfluene ble funnet i størst individantall øverst og nederst i den storørretførende delen av elva. Steinfluene økte i antall nedover elva, mens vårfluene var fåtallige både øverst og nederst. Flere arter av planktoniske og halvplanktoniske krepsdyr ble funnet i Tokkeåi. Disse funnene relateres til vanninntaket til Lio kraftstasjon og må ha kommet ned til Tokkeåi gjennom tunnelen ved tapping fra Byrtevatn. Alle stasjonene (med unntak av st. 3) fikk en beregnet økologisk tilstandsklasse «God» eller «Svært god» i 2012. St. 3 fikk en normalisert EQR verdi på 0,55, som gir tilstandsklasse «Moderat», dvs. lavere enn akseptabel tilstandsklasse. Indeksene angir kun tilstand som følge av organisk påvirkning i rennende vann og kan ikke brukes til å angi og klassifisere virkninger av vassdragsreguleringer. Bunndyr i deltaet: Bunndyrsamfunnet i deltaområdet var variert og bestod av viktige næringsdyr for fisk. Krepsdyrene marflo og asell ble funnet i høye tettheter, og særlig i deltaets østlige del. Damsnegl den vanligst forekommende sneglearten. Flere arter av vårfluer, døgnfluer og steinfluer ble funnet hvert år, men i 2012 var individantallet svært lavt. Døgnfluer var den mest vanlige av disse gruppene, og de var tilstede på alle stasjoner. Døgnfluer, steinfluer og vårfluer finnes i et større antall i den vestlige delen av deltaet. Det strandlevende krepsdyret linsekreps, som er et viktig næringsdyr for fisk, ble funnet i høye individantall på flere av stasjonene i deltaet. Linsekreps er halvplanktonisk og er assosiert med grunne områder med vannvegetasjon. Den mest tallrike gruppen i bunnprøvene var imidlertid fjærmygg. Ungfisk i Tokkeåi: På strekningen fra samløpet mellom Dalaåi og Tokkåi og videre ned til deltaområdet ble det funnet relativt høye tettheter med årsunger av ørret. Tetthetene av årsunger var noe lavere på de fire øverste stasjonene sammenlignet med de tre nederste. I 2011 ble det registrert tettheter mellom 30 og 40 ind. /100 m2 på de fleste stasjonene, mens det i 2012 var over 40 ind. /100 m2 på flere stasjoner. Tettheten av eldre ørretunger var gjennomgående lavere, og snittet for alle stasjonene varierte mellom 10 og 14 ind. /100 m2. Tettheten av eldre ørret var også lavest i de øvre deler av den storørretførende delen av Tokkåi. Veksten karakteriseres som beskjeden og typisk for elver med lav sommertemperatur. I tillegg til ørret ble det funnet ørekyt og bekkeniøye, men med påfallende lave tettheter. Tokke-Vinje vassdraget, ørret, storørret, niøye, stingsild, sik, bunndyr, temperaturforhold, ferskvannsbiologiske undersøkelser, vilkårsrevisjon, Tokkeåi, Bandak, Telemark, Tokke kommune

Museth, J., Dokk, J. G, Johnsen, S. I. 2014. Overvåking av fiskesamfunnet og innslaget av settefisk i Glomma - vil båtelfiske kunne oppfylle kravene i Vannforskriften? - NINA Rapport 1056. 26 s. Bakgrunn: I følge Vannforskriften skal større vassdrag overvåkes for å gi informasjon omsammensetning, mengde og aldersstruktur på fiskebestandene. Dette skal sammen med andre kvalitetselementer danne grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand. I store elver representerer dette en metodisk utfordring siden tradisjonelle metoder som ordinært elfiske og garn ofte er lite anvendbare og kun kan dekke begrensede habitattyper. Dette har også vært en stor utfordring i Norges største vassdrag, Glomma. Introduksjon av båtelfiske som overvåkingsmetode har imidlertid gitt helt andre muligheter enn tidligere til å undersøke fiskesamfunn i elver som Glomma, og resultatene så langt er svært lovende. Tidligere undersøkelser i Glomma har også stilt spørsmål om dagens utsettingspraksis bidrar til økt avkastning av ørret. Målsettingene med dette prosjektet har vært å: 1) Gjøre forsøk med båtelfiske som overvåkingsmetode i ulike deler av Glomma og å vurdere om denne metodikken oppfyller kravene i vannforskriften. 2) Undersøke innslaget av settefisk (ørret) i fangstene og gi en faglig anbefaling om videre fiskeutsettinger i Glomma. Metode: Båtelfiske ble gjennomført i Glomma i perioden 2011 – 2013, på minstevannføringsstrekningen mellom Høyegga og Rena, og i Glomma sør for Elverum. På de ulike stasjonene ble det samlet inn fangst per innsatsdata og lengde for de ulike artene som ble fanget. Nær all fisk ble satt tilbake i vassdraget etter artsbestemmelse og prøvetaking. All settefisk i Glomma blir fettfinneklippet forut for utsetting, og det var derfor mulig å skille vill og utsatt ørret i fangstene. Resultater: Båtelfiske på de utvalgte stasjonene på minstevannføringsstrekningen viste at laksefiskene harr og ørret var dominerende fiskearter i denne delen av Glomma. Strekningen fra Atna til Sundflobrua hadde de høyeste vannhastighetene og det var kun her det tidvis ble fanget mer ørret enn harr. På de mer sakteflytende partiene nedstrøms Sundflobrua og på strekningen Strand kirke - Steinvik (“glattstrømpartier”) var harr dominerende. Tetthetene av harr vurderes som relativt høye, særlig på strekningen Strand kirke - Steinvik med tettheter opp til 2,5 har per minutt båtelfiske. Tetthetene av ørret på de utvalgte stasjonene på minstevannføringsstrekningen vurderes som lave til middels. Her ble det fanget opp til en ørret per minutt båtelfiske på strekningen fra Atna til Sundflobrua. På de øvrige strekningene var CPUE verdiene lavere. Lengdefordelingen til harr viser at det ble fanget individer av alle aldersklasser f.o.m. årsunger. Metodikken vurderes derfor som tilfredsstillende for å overvåke bestandsstrukturen til harr på ulike strekninger av Glomma, dvs. båtelfiske som overvåkingsmetode vil kunne fange opp endringer i f.eks. rekrutteringsforholdene. Lengdefordelingen viser et relativt beskjedent innslag av harr ≥ 40 cm på alle strekningene. Det ble fanget ørret i lengdeintervallet 10 – 45 cm. Det er verdt å merke seg at det ikke ble fanget ørret

Johnsen, S. I., Kraabøl, M & Dokk, J.G. 2014. Heving av overvannet ved Rånåsfoss kraftverk i Glomma i perioden 2008-2013 - Miljøoppfølging av gyte- og oppvekstområder for ørret ved Svanfoss og Ertesekken - NINA Rapport 1016. 19 s. Glomma Kraftproduksjon (GKP) har fått tillatelse til en midlertidig heving av overvannet ved Rånåsfoss kraftstasjon i perioden 1.09 – 31.12 i en prøveperiode på to ganger tre år (2008 – 2010 og 2011-2013) ved vannføringer < 600 m3sek-1. I den forbindelse fikk Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag å utarbeide og gjennomføre et miljøoppfølgingsprogram for fisk. Med anbefalinger fra tidligere konsekvensvurdering innebar dette en overvåking av tidligere registrerte gyteområder for ørret ved Svanfoss/ Ertesekken i Vorma. For å vurdere om vannstandshevingen ville påvirke gyteområdene, ble det ved Svanfoss og ved Ertesekken gjennomført dykkeundersøkelser på tidligere registrerte gytelokaliteter i årene 2008-2010, mens det i perioden 2011-2013 ble gjennomført fiskeundersøkelser ved bruk av elfiskebåt. Denne rapporten oppsummerer undersøkelsene i perioden 2008-2013. Resultatene fra våre undersøkelser gir ingen indikasjon på økt grad av sedimentasjon av leire og andre partikler i hulrom i bunnsubstratet. En eventuell nedslamming i området ved Svanfoss og Ertesekken vil trolig være en langsom prosess, og det vil være svært store variasjoner i sedimenteringsgrad fra år til år. I tre av prøveperiodens seks år (2010-2012) ble overvannet ikke, eller i svært liten grad, hevet. I både 2008 og 2009 ble overvannet hevet kun i 50-60 % av tiden i perioden 1. september til 31. desember. Dette betyr at data som er samlet inn (visuelle substratregistreringer og data fra elfiskebåten) i perioden 2008-2013 i stor grad representerer en «før»-situasjon. Undersøkelser av relative tettheter av unge årsklasser hos ørret ved Svanfoss og Ertesekken vil trolig være den beste metoden for overvåking av effekten av vannstandshevingen ved Rånåsfoss. Da tetthetene er så lave vil det imidlertid være vanskelig å si noe om eventuelle trender i ørretrekrutteringen, men en eventuell videreføring av båtelfiske ved Svanfoss/Ertesekken vil kunne påvise om det fortsatt sporadisk rekrutteres ørret i dette området eller om rekrutteringen øker betydelig. En eventuell nedgang er imidlertid vanskeligere å påvise. Det er generelt behov for mer kunnskap om gytebestanden av ørret i dette området, særlig om det er en stedegen bestand og gyteperiodens varighet. Fiskesamfunnet i Vorma er komplekst, og det er trolig stor variasjon i forekomst av ulike fiskearter nedstrøms Svanfoss gjennom året pga. av vandringer. Kunnskapen om fiskesamfunnet i denne viktige delen av Glommavassdraget (Vorma + nedre deler av Glomma) er lav, og det bør vurderes å etablere et årlig overvåkingsprogram som tilfredsstiller kravene til overvåking av store elver iht. Vannforskriften. Norge, Akershus, Glomma, Vorma, Rånåsfoss, ferskvannsfisk, miljøoppfølging, heving av overvann,freshwater fish, Norway, Environmental follow-up programme, Elevation of water level © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målsetningen for undersøkelsene i Osensjøen i 2013 var å fastslå status for fiskebestandene mer enn 30 år etter åpningen av Osa kraftverk i 1981. Mer spesifikt skulle vi også vurdere mulige effekter av planlagte endringer i reguleringen, dvs. overføring av vann fra de øvre delene av Flisas nedbørfelt til sørenden av Osensjøen, og en ytterligere senking av LRV med enten 30, 60 eller 90 cm. I denne undersøkelsen ble fiskesamfunnet i Osensjøen undersøkt med garnfiske, ekkolodd og elfiskebåt, samt bærbart elfiske-apparat i noen av tilløpselvene. Lagesild og sik var de domine-rende fiskeartene, slik de har vært siden de første undersøkelsene i 1976. Begge artene ble introdusert til Osensjøen på 1890-tallet. De øvrige fiskeartene forekommer i relativt tynne be-stander, og fanges hovedsakelig i strandsona. Bruk av el-fiskebåt i grunne områder langs land viste at ørekyt, abbor, lake, aure, mort og harr er vanligere i dette habitatet enn garnfisket kan indikere. Forholdet mellom sik og lagesild i flytegarnfangstene har endret seg siden slutten 1990-tallet. Fram til da utgjorde de to artene ca. 50 % hver i garnserien med maskevidder 18-45 mm. I de senere år har andelen lagesild i fangstene økt jevnt, mens andelen sik i fangstene var redusert til ca. 10-30 % i 2013. Registreringene med ekkolodd tyder på at denne endringen skyldes at lagesildbestanden har blitt vesentlig mer tallrik, mens sikbestanden har holdt seg omtrent kon-stant. Sikbestanden synes likevel å ha vært preget av flere år med svak rekruttering både på 1980-, 90- og 2000-tallet. Endringen i mengden lagesild henger sammen med at gytemoden størrelse hos denne arten har sunket fra ca. 28,5 cm i 1998 til ca. 21 cm i 2013. Dette tilsvarer at gjennomsnittsvekta hos gytefisk har gått ned fra ca. 190 til ca. 70 g. Den umiddelbare årsaken til dette er at alder ved kjønnsmodning har gått ned fra 3-4 år på 1970- og 80-tallet til 2 år etter 2010. Lagesilda har også litt dårligere vekst i andre vekstsesong enn tidligere. I sikbestanden ser vi ingen slike tendenser i gytefiskens størrelse eller alder, den var omtrent like stor i 2013 som på 1970-tallet. Nedgangen i lagesildas størrelse har stor innvirkning på fisket etter denne arten. Mens 26 og 29 mm garn fanget lagesild mest effektivt på 1980-tallet, var det i 2013 16 og 19 mm garn som var mest effektive. Sik fanges fremdeles mest effektivt i 29-39 mm garn, men det ser ut til at flytegarn har blitt mindre effektive, trolig fordi lagesilda i noen grad fortrenger siken fra de fri vannmassene. Infeksjonsgraden med gjeddemark i siken er relativt beskjeden. Ca. 47 % av fisken hadde ikke gjeddemark, mens 33 % hadde kun én cyste i muskulaturen. Analyser av stabile karbon- og nitrogen-isotoper hos fiskeartene bekrefter at sik og lagesild til dels lever av de samme byttedyrene, men mens lagesilda er spesialisert på krepsdyrplankton tar siken i tillegg også bunndyr, både nær land og på dypere vann. Analyse av stabile nitrogen-isotoper hos aure tyder ikke på at innslaget av fisk i ernæringen har økt selv om lagesilda er blitt mindre, og dermed skulle være noe lettere tilgjengelig som bytte. Slike endringer som vi har påvist i lagesildas livshistorie i Osensjøen henger vanligvis sammen med at større rekruttering og mer tallrik bestand fører til tidligere kjønnsmodning. En mer tallrik, men småvokst, lagesild fører til en tallmessig dominans over sik, uten at sikbestanden har endret seg så mye. Det er vanskelig å fastslå hvilke faktorer som kan være årsakene til endringen i rekrutteringen til lagesildbestanden. En tidlig kjønnsmodning forbindes gjerne med en opportu-nistisk livshistorietype, dvs. bestanden kan reagere raskere på endringer i miljøet. Hedmark fylke, Åmot og Trysil kommuner, fiskesamfunn, sik, lagesild, zooplankton, etterundersøkelse, statusbeskrivelse, Hedmark County, Åmot & Trysil municipalities, fish community, whitefish, vendace © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Norges vassdrags-og energidirektorat (NVE) skal iverksette flomsikringstiltak langs elva Veikleåa/ Storåa som renner ut i Gudbrandsdalslågen ved Kvam. I den forbindelse har NINA kartlagt ferskvannsfauna (bunndyr og fisk), naturtyper og artsmangfold i influensområdet og vurdert konsekvenser av inngrepene på biologisk mangfold. Avbøtende tiltak er vurdert. Arbeidet er utført ved en sammenstilling av eksisterende kunnskap og ny feltkartlegging i de berørte områdene. I etterkant av feltarbeidet er det vurdert mulige effekter på fugl med bakgrunn i kjent kunnskap dokumentert i Artsdatabankens databaser. Flomsikringstiltakene vil berøre områder langs Veikleåa/Storåa, vatnet Nedsttjønna og elvesletten Jorda. Langs elva skal det bygges flom- og erosjonssikringer, terskler og massefangdammer. Massefangdammene bygges med slisseåpninger, slik at normal vannføring vil renne gjennom som før. Dammene vil holde tilbake masse i elva og skal tømmes regelmessig for oppsamlede sedimenter. I Veikledalen skal fylkesveg FV 419 legges om på to strekninger. Ved Nedsttjønna og Jorda skal det bygges to dammer som fungerer som fordrøyningsbassenger, slik at flomtoppen i Veikleåa nede i Kvam reduseres. Ved normal vannføring vil vannet renne gjennom disse dammene som før. Under flomvannføring vil vannstanden bak dammene nå ulike høydenivå, alt etter flommens størrelse. Bunndyr De øvre områdene i vassdraget er ikke tidligere undersøkt, og det tas derfor forbehold om at det kan finnes rødlistede arter av ferskvannsorganismer i de berørte områdene. Inngrepet vurderes som ubetydelig og uten forventede skadevirkninger. Det skal ikke fraføres vann fra noen av de berørte områdene. Tørrlegging er det viktigste kriteriet for negativ påvirkning av ferskvannsorganismer. Vannstandsendringer som følge av tiltaket vil følge en naturlig rytme, selv under flomsituasjoner. Selv om fordrøyningsbassengene vil tømmes innen noen timer, er likevel dette innenfor naturlig svingningshastighet. Elva gjennom Jorda er det området som kan påvirkes mest med hensyn til biotopendringer. Påvirkningene vil imidlertid være kortvarige, og vurderes som lite negative for ferskvannsorganismene i elveløpet i Jorda. I selve Veikleåa kan tiltaket forventes å gi stabilisering av substratet, mindre utspyling og økning av bunndyrproduksjon. Fisk Befaring og elektrofiske i de øvre 250 meterne av utløpselva og hele innløpselva til Nedsttjønna viste lave til moderate tettheter av ørret på hele strekningen. I tillegg til ungfisk, ble det påvist større gytefisk og gyteplasser i både utløpselva og innløpselva. Nedsttjønna er kraftig gjengrodd og er lite egnet som lokalitet for ørretfiske. Den kraftige gjengroingen medfører også svært liten utveksling av ørret mellom den sørlige og nordlige delen av innsjøen. Ørreten i den sørlige delen av innsjøen bruker trolig utløpselva til gyting, oppvekst og overvintring. Selv om antallet gytegroper i utløpsosen (oppstrøms planlagt dam) var lite, anbefales det å konstruere dammen med best mulig passasjemuligheter for ørret. Hvis dette gjøres, ansees konsekvensene av tiltaket som liten for ørret i dette området. Ørreten i innløpselva til Nedsttjønna vil kunne påvirkes ved at varierende deler av elvepartiet, avhengig av flommens størrelse, vil demmes ned. I år hvor flommen inntreffer i gytetiden (om høsten) kan enkelte mindre gyteområder påvirkes negativt, men frekvensen av slike hendelser er trolig svært lav. Det største og viktigste gyteområdet i innløpselva, nær Metjønna, vil ikke påvirkes da det ligger oppstrøms kote for 200-års flom. For ørretbestanden i innløpselva til Nedsttjønna ansees tiltaket å ha liten effekt, selv om noe ørret trolig vil dø som følge av stranding i vegetasjonen når flomvannet trekker seg tilbake. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

DN utarbeidet i 1998 en nasjonal plan for overvåking av biologisk mangfold og ønsket at det skulle settes i gang et nasjonalt overvåkingsprogram for edelkreps. Overvåkingsprogrammet ble startet opp i 2001. Programmets overordnede mål er å overvåke tilstanden til et utvalg av de viktigste norske edelkrepsbestandene slik at større endringer i bestandsstatus kan avdekkes. Bestandene/lokalitetene som overvåkes utgjør et representativt utvalg med hensyn på påvirkninger fra ulike miljøfaktorer, geografisk plassering og beskatningstrykk. Overvåkingen baserer seg på et fast nett av prøvefiskestasjoner der det innhentes relative estimater på bestandstetthet ved bruk av teiner og dykking (K/TN=ant. kreps per teinenatt; K/TD= ant. kreps fanget per time dykk). Denne rapporten presenterer overordnede overvåkingsdata frem til og med 2012. Eldre data fra overvåkingslokaliteter (før 2001) er også presentert der disse finnes. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Glomma- og Haldenvassdraget ble imidlertid på ny rammet av krepsepest (henholdsvis 2002-2003 og 2005), og edelkrepsebestanden i 7 av overvåkingslokalitetene ble igjen utryddet. I Haldenvassdraget nedstrøms Ørje har det etablert seg en bestand av krepsepestbærende signalkreps, og edelkrepsbestandene på denne strekningen er tapt (kan ikke reetableres). Bestanden av edelkreps i Buåa (Eidskog kommune, Hedmark) ble innlemmet i overvåkingsprogrammet fra og med 2009. Denne bestanden ble rammet av krepsepest sommeren 2010, og dermed er edelkrepsbestanden i totalt 8 overvåkingslokaliteter slått ut som følge av krepsepest. Den reetablerte edelkrepsbestanden i Rødnessjøen (i Haldenvassdraget oppstrøms Ørje sluser) utvikler seg bra, og i deler av innsjøen kan bestanden karakteriseres som god. Edelkrepsbestandene i forsuringsutsatte/påvirkede lokaliteter har utviklet seg i ulik grad, særlig på grunn av ulik kalkingshistorikk. I lokaliteter (Søndre Øyungen, Rokosjøen og Setten) hvor kalkingen (direkte eller i nedbørsfeltet) fortsatt pågår har bestandene utviklet seg brukbart, og de relative tetthetene (kreps per teinenatt og kreps per dykketime) har økt. Det er imidlertid behov for at kalkingen fortsetter (trolig også økes) i fremtiden. I Digeren (Hedmark), opphørte kalkingen i 1998, og bestands- og vannkjemiutvikling tilsier at denne bestanden vil dø ut hvis ikke kalkingen gjenopptas. I Harasjøen, som har vært en av Norges beste edelkrepslokaliteter har avkastning og fangst per teinenatt gått ned de siste årene, og nådde sitt laveste nivå i 2012. For å redusere uttaket av kreps i Harasjøen er sesongen redusert til 15 dager. Vannkjemien, med relativt lave kalsiumnivåer og pH tidvis ned mot 5,6 kan være en av grunnene til reduksjonen i edelkrepsfangstene. For å bedre forholdene for edelkreps, bør man vurdere å kalke Harasjøen. I Lyseren, synes pH og kalsiumkonsentrasjoner i vannprøver tatt fra utløpselva synes å være gode for kreps. Vannprøver tatt i innløpselver, særlig i det østre bassenget har imidlertid vist langt lavere pH og kalsiumnivåer og kan være årsaken til at krepsebestanden har gått tilbake de senere årene. Den dårlige trenden med tanke på relativ tetthet i Lysern nådde sitt laveste nivå i 2011. I Lyseren og de andre forsuringsutsatte lokalitetene bør det utformes et mer finmasket stasjonsnett for vannprøvetaking. Identifisering av problemområder og tidsperioder for surstøt vil kunne bidra til en mer målrettet kalkingsstrategi. Kalking i disse lokalitetene bør målrettes mot kreps, f.eks. ved utlegging av kalkstein i strandsonen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I forbindelsen med etableringen av Bedafors og Varalden kraftstasjoner i Sikåa (elv mellom Varaldsjøen og Møkeren), ble det gitt pålegg om utsetting av 2300 ørret (> 20 cm) i Møkeren. Da Sikåa var sterkt berørt av reguleringene ble utsettingene konsentrert til Møkeren og Varaldsjøen. To undersøkelser på slutten av 1990-tallet gav ingen fangst av ørret (vill eller utsatt) i Møkeren. Utsettinger av stor ørret (300 – 1500 gram) i perioden etter 1999 gav heller ingen gjenfangst av betydning, og etter 2004 er settefisken satt ut i flere mindre omkringliggende tjern og vann. Regulant foreslår at pålegget om utsettinger slettes, da dagens ordning med utsetting i omkringliggende vann ikke er i samsvar med pålegget. Etter ønske fra Fylkesmannen er det derfor gjennomført en ny undersøkelse av fiskesamfunnet i Møkeren med spesielt fokus på ørret, for å skaffe grunnlag for eventuelle endringer i pålegget. Undersøkelsene i Møkeren ble gjennomført i slutten av juni i 2012. Resultatene fra undersøkelsen viste at tettheten av fisk tidlig i vekstsesongen var størst i strandsonen, og at abbor og mort dominerte i dette habitatet. I tillegg ble det fanget hork, gjedde, laue og lake i strandsonen. I pelagialen var fangstene mindre, og i dette habitatet dominerte lagesild. Det ble også fanget laue, mort og abbor i pelagialen. Det ble ikke fanget fisk i profundalen (dypere områder langs bunnen), og det ble ikke fanget en eneste ørret i innsjøen. Det ble fanget fem ørret (0,05 ørret m-2) under elektrofiske i Mengåa, mens det ikke ble observert fisk i Femoåa. Sikåa, den viktigste gyteelven før regulering, var tilnærmet tørrlagt og ble ikke avfisket. En regulert strandsone, stor konkurranse om næring og skjul fra det øvrige fiskesamfunnet og tørrlagte gyte- og oppvekstområder i Sikåa gjør forholdene svært vanskelige for ørreten i Møkeren. I tillegg er ørret utsatt for predasjonspress fra gjedde, stor abbor og trolig også fra lake. Dette gjør at svært få naturlig rekrutterte ørret overlever frem til fangbar størrelse i Møkeren. Registreringene i enkelte tilløpsbekker i denne og tidligere undersøkelser viste at tetthetene av ung ørret er lave. Dette kan skyldes en marginal gytebestand og dårlige forhold i gytebekkene. Tiltak for å bedre rekrutteringen av ørret i de uregulerte gytebekkene ansees imidlertid ikke å kunne bidra nevneverdig til å øke ørretbestanden i Møkeren, da utvandrende ørremøter svært vanskelige forhold (predasjonsrisiko og konkurranse) etter utvandring til innsjøen. Det er også vanskelig å øke ørretbestanden i Møkeren gjennom fiskeutsettinger. Ut fra denne og tidligere undersøkelser i Møkeren, samt generell erfaring med utsetting av ørret i lokaliteter med komplekse fiskesamfunn med gjedde, vil tilslaget på utsatt fisk på 20-25 cm være så lavt at det eksisterende utsettingspålegget i svært liten grad vil øke bestanden av ørret i fangbar attraktiv størrelse (> 30 cm). Vi har også vurdert alternativet med utsetting av ørret større enn 40 cm, en størrelse som vil redusere graden av predasjon fra gjedde. Selv om enkelte av de store ørretene trolig ville slått over på fiskediett og potensielt kunne oppnådd størrelser på flere kg, vil trolig de fleste av de utsatte ørretene få store problemer med å finne nok næring. Erfaringer fra andre lokaliteter tilsier at kun en liten andel av den utsatte fisken blir fiskespisere. Tidligere utsettinger av ørret mellom 30 og 50 cm i Møkeren har heller ikke gitt et godt resultat, noe som også var bakgrunnen for at utsettingene ble flyttet til andre nærliggende vann. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hemsil renner gjennom Hemsedal og ned til Hallingdalselva ved Gol i Buskerud. Elvas samlede nedbørfelt er 1454 km2 og vassdraget er sterkt preget av reguleringer. Hemsil I kraftverket ble satt i drift i 1960, og utnytter et fall på 540 meter fra Flævann og driftsvannet ledes inn i Hemsil ved Avlaupet ovenfor Eikredammen. Eikredammen er inntaksmagasinet til Hemsil II kraftverket og utnytter et fall på 370 meter gjennom en 15 km tunnel. Undersøkelsesområdet er Hemsil ovenfor Eikredammen og ligger på ca. 560 - 680 m o.h. Elva er relativt storsteinet og hurtigflytende i de øvre deler, og blir mer stilleflytende med finkornet grussubstrat ned mot Eikredammen. Ørretbestanden i Hemsil har fri vandrings-mulighet fra Eikredammen og oppstrøms ca 17,5 km til Høllefossen. Høllefossen anses som et betydelig vandringshinder, selv om fisk sannsynligvis kan passere ved enkelte vannføringer. Til sammen 29 ørreter mellom 32 og 55 cm, ble fanget under tørrfluefiske (krokstørrelser fra 12 til 16) i Hemsil i perioden 25. – 27. juni 2010. Av disse ble 26 ørret mellom 39 og 55 cm radiomerket, og de resterende 3 ble merket med Carlinmerke. I 2011 ble det i tillegg radiomerket 12 ørret i lengdeintervallet 37-55 cm i Eikredammen. Disse ble fanget under garnfiske i nordre del av Eikredammen. Sportsfiskerne ble informert om prosjektet på et eget informasjonsmøte i juni 2010. Det ble også satt opp plakater ved alle fiskesteder langs Hemsil ovenfor Eikredammen med instruksjoner om fremgangsmåte ved gjenfangst av merket ørret i 2010, 2011 og 2012. Alle peilinger ble gjort manuelt enten kjørende med bil på vei eller gående fra elvebredden. Posisjoneringene ble vurdert til en nøyaktighet på +/- 100 meter. Det ble til sammen utført 1987 peilinger av de 26 radiomerkede ørretene i perioden 28. juni 2010 - 1. juli 2011. Peileintensiteten var størst i starten og gjennom gyteperioden, og lå i juli i 2010 på over fire ganger per uke. I gytetiden og frem til desember ble det peilet ca. 2 ganger per uke, mens det fra desember 2010 og frem til forsøket ble avsluttet 1. juli 2011 ble det peilet ca. 1 gang per uke. De 12 ørretene som ble merket i Eikredammen i 2011 ble peilet til sammen 514 ganger i perioden 12. september 2011 til 4. juni 2012. Peileintensiteten varierte mellom 5 og 10 ganger per måned, dvs. ca 1-2 ganger per uke. Leveområdene hos de enkelte radiomerkede ørretene ble definert ut fra alle posisjoneringene som ble gjort i ettårsperioden 28. juni 2010 til 1. juli 2011. Leveområdenes totale utstrekning (meter elvestrekning) ble definert som differansen (m) mellom øverste og nederste posisjon i elven gjennom året. Totalt ble det beregnet årlig leveområde for 19 ørret merket i 2010. Det var relativt store individuelle forskjeller i leveområdets utstrekning, og gjennomsnittlig og median leveområde for ørret merket i 2010 var henholdsvis 2337 og 1300 m. Det var ingen signifikante forskjeller i leveområdets utstrekning mellom hanner og hunner for fisk merket i 2010, og det ble heller ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom leveområdets utstrekning og fiskelengde. Vandringer mellom de vitale habitatene (beite-, gyte- og overvintringslokaliteter) skjer fortrinnsvis tidlig om våren og om høsten. Ørret i Hemsil er svært stasjonær og oppholder seg hovedsakelig i den samme hølen innenfor fiskesesongen fra mai til september. Ørreten som ble merket i Eikredammen syntes å være langt mer stasjonær hele året, og de fleste ørretene som ble posisjonert fra september 2011 til april 2012 sto på samme plassen under alle peilerundene. Det ble ikke registrert gyting noe som bidrar til en mer stasjonær atferd.Ørreten i Hemsil synes å ha relativt klart definerte vandringsmønstre gjennom sesongen til tross for noe individuell variasjon. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunn: Opplandskraft DA sendte i februar 2010 meldinga om Kåja kraftverk ut på høring (Opplandskraft 2010). Prosjektet omfatter ingen nye reguleringer, men vil føre til hydrologiske endringer over en strekning på 4.8 km av Lågen, gjennom oppdemming oppstrøms dam (3.5 km) og kanalisering og fjerning av fossenakke nedstrøms dam (1.3 km). Metode: Konsekvensutredningen (KU) av tiltaket har fokusert på å dokumentere de økologiske funksjonene til områdene som vil bli direkte berørt av utbygging, og hvorvidt disse områdene har lokal og/eller regional betydning for opprettholdelse av fiskeproduksjon, bunndyrproduksjon og livshistorievariasjon hos fisk i influensområdet. Vi har av har valgt to alternative definisjoner av influensområdet: Alternativ A: Influensområde i Lågen fra Harpefoss – Kvam: 17 km elvestrekning (dette tilsvarer delområde 5 i konsekvensutredningen av Nedre Otta og Rosten kraftverk) Alternativ B: Influensområde i Lågen fra Harpefoss til Rosten (55 km) og i Ottaelva opp til Eidefoss (15 km): 70 km elvestrekning. Dagens situasjon og verdi: Influensområdet har i dag livskraftige bestander av både harr og ørret. Ørret er dominerende på strekningen som vil bli direkte påvirket av eventuell utbygging av Kåja kraftverk. Her er strømhastigheten forholdsvis høy. Innslaget av harr øker på mer stilleflytende områder som bakevjer og flomløp. Samlet sett vurderes elvestrekningen som vil bli direkte berørt av Kåja kraftverk som svært produktiv mht. fiske- og bunndyrproduksjon. Bunndyrfaunaen på det undersøkte området karakteriseres som relativt artsrik og med høy tetthet. Det ble påvist en rødlisteart i materialet; vannbillen Brychius elevatus (oppført som nær truet, NT) Konsekvensvurdering: Bygging av Kåja kraftverk i Lågen ved Vinstra vil føre til betydelige endringer på en i dag variert elvestrekning av Lågen: Kanalisering og økt vannhastighet nedstrøms dam og oppdemming og redusert vannhastighet oppstrøms dam. Konsekvensene av tiltaket for fisk og bunndyr vil være knyttet til endrede fysiske forhold på en snaut 4.8 km elvestrekning og etablering av en dam som vil påvirke vandrende harr og ørret negativt. De samlede negative konsekvensene av tiltaket vurderes til stor negativ for Lågen mellom Harpefoss og Kvam (alt. A) og middels negativ for Lågen mellom Harpefoss og Ottaelva opp til Eidefoss (alt. B). Avbøtende tiltak: Det viktigste avbøtende tiltaket vil være å sikre toveis fiskepassasje forbi dam. I ny teknisk beskrivelse av tiltaket (Multiconsult, september 2012) er det gjort en rekke forbedringer for å ivareta fiskevandringer. Hvis disse tiltakene får tilstrekkelig oppmerksomhet før, under og etter anleggsperioden vurderes det som sannsynlig at fiskevandringene forbi damsted opprettholdes og at man unngår betydelig dødelighet som følge av turbinpassasje. Når det gjelder gyteområder i inntaksmagasin er det sannsynlig at ingen avbøtende tiltak vil ivareta disse. Ny teknisk beskrivelse av tiltaket er forbedret betraktelig i forhold til melding og det konkluderes med at de samlede negative konsekvensene av tiltaket kan reduseres til middels negativ (--) for Lågen mellom Harpefoss og Kvam (alt. A) og til liten negativ (-) for Lågen mellom Harpefoss og Ottaelva opp til Eidefoss (alt. B). Den viktigste årsaken til dette er at de negative virkningene for ørret reduseres fra stor negativ (---) til middels negativ (--) gjennom foreslåtte avbøtende tiltak. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I denne årsrapporten presenteres de viktigste resultatene fra undersøkelsene i 2012 i det fire-årige undersøkelsesprogrammet «Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi». I forbindel-se med revisjon av Hogga dam ble det i tillegg igangsatt undersøkelser for å kartlegge ungfisk av ørret, niøye og bunndyr i deltaområdet til Tokkåi i Bandak. Resultatene er kun rapportert summarisk. En mer utførlig diskusjon i henhold til prosjektets formål vil bli gjort i sluttrapporten i 2014. Bunndyr i Tokkeåi og Dalaåi: Det ble gjennomgående funnet lave tettheter av bunndyr i Tokke-åi. På alle de undersøkte stasjonene var det antallmessig betydelig dominans av små fjær-mygglarver. Dersom fjærmygglarver trekkes ut av materialet, var det små forskjeller i den pro-sentvise fordelingen mellom de såkalte EPT-artene (døgn-, stein- og vårfluer), der steinfluer dominerte. EPT-artene er viktige næringsdyr for fisk. De er relativt store og inngår i drivet, som er en viktig for ørretunger på næringssøk. Alle stasjonene med unntak av st. 3 fikk en økolo-gisk tilstandsklasse «God» eller «Svært god», i henhold ti EU sitt Vanndirektiv. St. 3 fikk til-standsklasse «Moderat», dvs. lavere enn akseptabelt. Bunndyr i deltaet: Bunndyrsamfunnet bestod av larver av vårfluer, døgnfluer, fjærmygg og mudderfluer, hvorav flere er viktige næringsdyr for fisk. Det ble imidlertid også funnet høye tettheter av marflo og asell på flere av stasjonene, men variasjonen i utbredelse og tetthet var stor. Av øvrige krepsdyr ble linsekreps funnet i store mengder på alle lokalitetene. Temperaturmålinger i deltaet: Det ble målt små forskjeller i temperatur mellom bunnsubstratets overflate og 30 cm nede i grusen. Disse forklares med døgnvariasjon og forsinket soloppvar-ming nede i substratet. Det ble ikke registrert utstrømning av grunnvann med typiske grunn-vannstemperaturer. Ungfiskregistreringer i Tokkeåi og Dalaåi: På strekningen fra samløp med Dalaåi til deltaområ-det ble det funnet relativt høye tettheter av årsunger (0+) av ørret i 2012, og tettheter over 40 ind. /100 m-2 ble beregnet på flere stasjoner. Tettheten av ørretunger eldre enn 0+ lå på de fleste stasjoner mellom 1 og 25 ind./100 m-2 Generelt sett var tettheten av eldre ørretunger høyere på de fleste stasjonene i 2012 sammenlignet med 2011. I Dalaåi nedenfor foss ble det i 2012 beregnet 19,4 ind. av 0+/100 m-2, mens tettheten ovenfor var 14,1 ind. av 0+/100 m-2. Det bemerkes at det i 2011 ikke ble funnet 0+ ovenfor fossen. Det ble også funnet lave tettheter av ørekyt og bekkeniøye i 2012, men ingen 3-pigget stingsild. I 2012 var 0+ ørret i Tokkeåi mel-lom 40 og 64 mm, og kroppslengdene i 2012 var signifikant mindre sammenlignet med 2011 på de øverste stasjonene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunn: Eid kraftverk i Begna ble satt i drift i 2000. Oppvandring av ørret i fisketrappa og tettheten av ung ørret i Begna har vist en negativ utvikling i perioden fra utbygging til i dag. Årsakene til dette er trolig sammensatte og kan bl.a. skyldes reguleringsinngrepet og spredning av gjedde fra Sperillen oppover i Begna. Bakgrunnen for dette prosjektet har vært at det er uttrykt bekymring for ørretens muligheter for å passere Eid kraftverk på nedstrøms vandring. Det er ikke tilrettelagt for nedstrøms vandring forbi kraftverket gjennom vannveier som slipper overflatevann. Turbininntak er neddykket (7 m) og flomlukene tapper vann fra bunnen. Hovedmålsettingen med dette prosjektet har vært å få økt kunnskap om opp- og nedvandring av gytemoden ørret forbi Eid kraftverk (vandringsdestinasjon, tidspunkt for returvandring, omfang av dødelighet ved nedstrøms passasje av kraftverket) i tillegg til økt kunnskap om bestandsstatus til ulike fiskearter i Begna belyst gjennom et pilotprosjekt med båtelfiske. Metode og materiale: Totalt 38 gytemodne ørret (27 – 72 cm) ble fanget i fisketrappa i Eid kraftverk og radiomerket i perioden 23. september – 4. oktober 2011. Gjennomsnittsstørrelsen til radiomerket fisk var 32.2 cm. Radiomerking og prosedyrer ble gjennomført etter tillatelse fra Forsøksdyrutvalget (saksnr. 2011/118160). Radiosenderne ble enten festet eksternt på fiskens rygg eller implantert i bukhulen. Radiopeiling ble hovedsakelig gjennomført manuelt fra bil med takmontert antenne. Det ble totalt gjennomført 47 posisjoneringsrunder. Den 29. og 30. september 2011 ble ni stasjoner i Begna opp- og nedstrøms Eid kraftverk undersøkt ved bruk av elfiskebåt. Totalt ble det fanget 596 fisk på 187 minutters effektiv fisketid (3.2 fisk per minutt effektivt båtelfiske). Det ble fanget 4 abbor, 35 gjedder, 16 sik, 221 ørekyt og 320 ørret. Resultater: Radiomerket ørret viste i all hovedsak målrettet oppstrøms vandring etter merking og ble deretter i hovedsak stående på samme sted inntil returvandring begynte etter endt gyting. Gytefiskene fordelte seg på flere gyteområder fra 2.0 til 17.5 km oppstrøms kraftverket. Det ble registrert varierende grad av forsinkelse hos radiomerket ørret fra de ble plassert i slusekammeret etter merking og til de svømte videre ut gjennom rør i dammen og fortsatte oppstrøms i vassdraget. Flere dagers forsinkelse ble registrert hos 10 av 38 radiomerket fisk (26 %). Disse ørretene ble stående i slusekammeret i gjennomsnitt 20 dager (fra 10 til 33 dager) før de fortsatte vandringene oppstrøms. Når fisketrappa ble stengt den 26. oktober stod det igjen 62 ørret i slusekammeret. Av disse var 4 radiomerket. Forsinkelsen medførte avbrutt gytevandring for en betydelig andel av ørreten. Vi registrerte nedvandring forbi kraftverket for 31 av 38 radiomerkede ørret (82 %). Returvandring fra gyteområdet og ned til inntaksmagasinet foregikk fra oktober 2011 til juni 2012. Ved utgangen av oktober og november måned hadde henholdsvis 41 og 69 % av fisken vandret ned til inntaksmagasinet. Til sammenligning foregikk kun 13 % av de registrerte nedvandringene forbi kraftverket i samme periode. Hovedtyngden av nedvandringer forbi kraftverket ble registrert på senvinteren/vårparten med 29 %, 35 % og 6 % i henholdsvis mars/april, mai og juni. Resultatet indikerer at kraftverksdammen medfører en betydelig forsinkelse med tanke på nedvandring. Imidlertid må det påpekes at reguleringsinngrepet trolig har skapt et attraktivt overvintringsområde oppstrøms kraftverket. I alt 11 av 31 ørret (35 %) som ble registrert på nedvandring forbi Eid kraftverk ble posisjonert i Sperillen. Fem av disse fiskene ble posisjonert nord for dammen i utløpet av Sperillen (ca. 25 km fra Begnas utløp i Sperillen). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.