Search

Basert på forskning og erfaringer kan det gis noen anbefalinger for produksjon av storsmolt med tanke på sentrale produksjonsparametere i den landbaserte fasen av produksjonen. En temperatur på 10-12 °C anbefales for å sikre god vekst i sjøfase og redusere tidlig kjønnsmodning hos hannfisk. Det anbefales ikke å gå bort fra lysstyring for å indusere smoltifisering før det foreligger mer dokumentasjon på effekten av dette på prestasjon i sjø. En salinitet mellom 12-15 ppt er i mange studier oppgitt å gi optimal vekst, og ble av oppdrettere ansett for å gi færre problem med skinnhelse og sårdannelse, noe som også støttes av vitenskapelige funn. Men det er usikkert om 12-15 ppt er tilstrekkelig for å opprettholde sjøvannstoleranse i en storsmolt. Det anbefales at fisken akklimatiseres til temperaturen den skal settes ut på slik at endringen i temperatur blir maks 3-5 °C. Det er ikke anbefalt å sette ut storsmolt på kalde vintertemperaturer. Flere oppdrettere erfarer utfordringer med fiskevelferd hvis tettheten overstiger 65-70 kg/m3 og majoriteten mener at 65 kg/m3 er en god grenseverdi som ivaretar vannkvalitet og fiskehelse. En vannhastighet på om lag 1.0 kroppslengder per sekund, synes optimalt basert på vitenskapelige studier på postsmolt fra 60 og opp til 480 g. Vitenskapelige studier indikerer at verdier under 15 mg/L CO2 i brakkvann ikke gir en stor reduksjon i vekst, og er også anbefalt som grenseverdi av Mattilsynet.

Additional file 2. The ARRIVE Essential 10: Compliance Questionnaire.

Infection with parasitic copepod salmon louse Lepeophtheirus salmonis , represents one of the most important limitations to sustainable Atlantic salmon ( Salmo salar L.) farming today in the North Atlantic region. The parasite exerts negative impact on health, growth and welfare of farmed fish as well as impact on wild salmonid populations. It is therefore central to ensure continuous low level of salmon lice with the least possible handling of the salmon and drug use. This necessitates development of an alternative preventive strategy that can document both effect on lice and that fish welfare is maintained in a satisfactory manner with high economic impact. To address this, vaccination is a cost-effective and environmentally free control approach avoiding the disadvantages of chemical and mechanical treatments. In this study, efficacy of a vaccine candidate (TT-P0), encompassing a peptide derived from ribosomal protein P0 and promiscuous T cell epitopes from tetanus toxin and measles virus, was validated post infestation with L. salmonis, at the lab-scale. The sampling results showed good potential of the TT-P0 vaccine in limiting the ectoparasite load, when administered intraperitoneal in the host, by affecting the total adult lice female counts and fecundity, with greater presumptive effect in F1 lice generation. This consequently speculate vaccine’s potential to reduce the amount and frequency of chemical drug, mechanical treatment and handling stress, currently used in salmon farming practices, thus improving the fish welfare, environment and economy. On the other hand, the vaccine showed minimal secondary effects and differential modulation of pro-inflammatory, Th1, Th2 and T regulatory mediators at the transcript level with respect to different lice stages in the vaccinated groups as compared to control. Overall, the results indicated potential effectiveness of TT-P0 antigen as a good and safe vaccine candidate against salmon lice. This is a very important preliminary documentation of the TT-P0 vaccine, as a preventive measure, for sustainable and profitable growth of the salmon industry. However, further validation is necessary under field conditions. Author summary Reducing the impact of salmon lice is a major concern for salmon producers around the globe. These parasitic copepods feed on host mucus, skin and blood, causing a negative impact due to reduction in host immune competence and making them more susceptible to other infections or by transmitting pathogens to the host. Farmed salmon populations are the main reservoirs and increasing numbers of salmon lice in the farms, negatively impacts’ wild salmon populations. The available control methods rely mainly on pesticides and other physical and biological treatment methods with their own limitations. In this context, development of an efficient vaccine would represent a significant advancement in sea lice control strategy, providing a practical, eco-friendly and sustainable solution with good fish welfare. However, identification of proper vaccine candidates and demonstration of their efficacy have been the main constraints for vaccine development. In the present research, we evaluated the effectiveness of a novel vaccine candidate in a laboratory trial and demonstrated that immunization with this formulation by intraperitoneal injection route, reduced total adult female counts and fecundity with minor secondary effects on the salmon. The results suggest the potential of this novel vaccine candidate against salmon lice by reducing the parasite load and minimizing the current treatment frequencies and handling stress and thus supports further investigations under field conditions as an important next step to demonstrate the effectiveness of the vaccine candidate to control lice infestations in salmon aquaculture.

Hovedmålet med prosjektet har vært å utvikle og levere robuste og kunnskapsbaserte operative velferdsindikatorer som kan brukes for å sikre god velferd hos rensefiskartene berggylt og rognkjeks. Prosjektet har også hatt som mål å gi ny kunnskap om grenseverdier for miljøfaktorer som kan være kritiske for artenes velferd. Sammen med informasjon fra eksisterende litteratur har det blitt utarbeidet en protokoll som, i tillegg til å være en del av denne rapporten, vil bli tilbudt oppdrettere alene. I prosjektet har vi utført kontrollerte forsøk for å finne optimale forhold for oksygen, tetthet, lys og immunitetsutvikling og studert effekt av håndtering. I tillegg har vi utført feltstudier på klumping, ernæring, optimale skjul og immunitetsutvikling. Resultatene viser at rognkjeks og berggylt responderer veldig forskjellig på stress og har veldig ulike behov. De responderer også forskjellig fra hva vi er vant til å se hos laks. Rognkjeks viser liten grad av stressrespons, men tilsynelatende manglende stressrespons kan være evolusjonære tilpasninger til stress og fare. LABVIer som er egnet for dokumentasjon av stress er plasmakortisol, klorid, og magnesium. Laktat er egnet som LABVI kun hos berggylt. Finneslitasje, katarakt og vekst er OVIer som kan benyttes for dokumentasjon av stress hos både berggylt og rognkjeks. The objectives of the RENSVEL project are to deliver robust science based knowledge on operational welfare indicators in Ballan wrasse and lumpfish. The project also aimed to provide new knowledge on potential thresholds for OWIs that may be critical for the species' welfare. A knowledge based summary of key OWIs for each species has also been developed, addressing key environmental, group and individual OWIs such as oxygen, behavior and morphological indicators such as fin damage and also LABWIs such as cortisol, chloride and magnesium.

PERAGILL is an initiative that ultimately aims to develop an alternative treatment for the currently available therapies for amoebic gill disease (AGD) that have several practical and environmental issues. Peracetic acid (PAA) is a potent oxidant with a broad spectrum of antimicrobial activity and decays into relatively safe residuals, thus, has been widely recognised as a sustainable disinfectant in aquaculture. Earlier reports on PAA underscore its potential to address the challenges of the current AGD treatments. Hence, this project aimed to establish its credentials as a chemotherapeutant for AGD. Stage 1 documented the impacts of PAA exposure on the health and welfare of salmon, its degradation kinetics and its antiparasitic activity against the Paramoeba perurans, the causative agent of AGD. There were 3 in vivo exposure experiments performed where salmon were exposed to varying levels of PAA. Experiment 1 was designed to evaluate whether previous exposure history might desensitise the responses upon re-exposure. Salmon were exposed to different nominal concentrations (0, 0.6, and 2.4 ppm) of PAA for 5 min, followed by a re-exposure to the same concentrations for 30 min 2 weeks later. Experiment 2 explored how a stressful episode before exposure might interfere with the adaptive responses to PAA. Fish were subjected to crowding stress prior to PAA exposure at 4.8 ppm for 30 min. And lastly, Experiment 3 investigated the impacts of repeated exposures to PAA. Salmon were exposed to 10 ppm PAA either for 15 min to 30 min every 3 weeks, with 3 exposures in total. Growth performance was not affected in all exposure trials. Behavioural changes such as agitation, erratic swimming, increased ventilation and loss of balance during exposure were only observed in experiment 3. No significant mortality was recorded in all experiments, and exposed fish recovered quickly after exposure as evidenced by unaffected feeding patterns. Though there were external welfare changes (e.g. skin damage, fin damage) following exposure, the degree of alterations was not dramatically high. Histological analyses of gills and skin revealed that despite the presence of some pathologies in PAA-exposed fish, mucosal barriers can still be categorised as healthy. Repeated exposure, however, may compromise the barrier status of the gills as observed in experiment 3. PAA could trigger oxidative stress. In addition, classical players of systemic stress responses were activated by PAA exposure. The adaptive responses were robust and, in most cases, the level returned to basal concentrations hours after exposure. Crowding stress prior to exposure could interfere with the normal systemic stress and antioxidant responses to PAA. Metabolic profiling revealed that PAA concentrations in experiments 1 and 2 did not substantially alter the plasma metabolomes. Recurrent exposures, however, have a significant impact. Metabolites that were differentially affected by PAA exposure were known to be involved in protecting the cells from oxidative stress damage, suggesting that salmon were able to mount a strong protective response against PAA-induced oxidative stress. Transcriptomic profiling of the mucosal tissues(i.e.,skin and gills) demonstrated that PAA could trigger a strong immunological response as several differentially expressed genes following PAA exposure have known roles in immunity. Skin transcriptome was more responsive than the gills at lower PAA dose. However, the opposite trend was identified at a higher dose. The developed gill explant culture could be used as a model to compare mucosal responses to oxidants (i.e., PAA vs. H2O2). PAA exhibited amoebicidal activity against P. perurans. Viability of the amoeba can be reduced by 50 % following exposure to 4.8 ppm PAA and higher. Toxicity of PAA towards the amoeba was influenced by different factors (i.e., density, temperature, light, culture age) at varying degrees. Toxic effect of PAA against the amoeba is rendered by disruption of the cell membrane. The decay of PAA was affected by several factors including light, fish density and salinity. It was demonstrated that PAA degrades significantly faster compared with H2O2 in seawater. Taken together, the results indicate that PAA is safe for use in salmon, with promising potential as a chemotherapeutant for AGD with low environmental risk.

Fish welfare, defined by Stien et al., (2013) as the “quality of life as perceived by the animals themselves” requires various tools to assess and evaluate it (see e.g. Noble et al., 2018). These tools are termed Welfare Indicators (WIs) and can be classified as either animal or environment based (e.g. Nilsson, Stien, Iversen et al., 2018): - Animal-based (Direct) indicators – an indicator that is on, or from the fish, applied at either the individual or group level. - Environment-based (Indirect) indicators – an indicator that is based upon the rearing environment e.g. water quality, various management processes or the farm infrastructure. WIs that can be used out on the farm are termed Operational Welfare Indicators, or OWIs (e.g. Noble et al., 2012). WIs that are sampled at the farm (either from the animal or the environment it is subjected to) but are then sent to a lab for further analysis are termed Laboratory-based Welfare Indicators, or LABWIs (Nilsson, Stien, Iversen et al., 2018). Health and welfare are key to the successful rearing and deployment of cleaner fish out on the farms. However, knowledge on their welfare is relatively scarce in relation to other more established farmed species, although attempts are being made to correlate what is available and give an overview of the potential welfare challenges the fish face (e.g. Treasurer et al., 2018). This fact sheet series will give a brief overview of some of the latest science-based findings and some practical experience with regard to a suite of life-stage and species-specific OWIs and LABWIs for lumpfish (Cyclopterus lumpus L.). For each OWI/LABWI we will i) briefly outline the indicator, ii) give a science-based overview of the information we have about it, such as potential risk factors and mitigation strategies that can be linked to it, and either iii) give an overview of some practical knowledge related to the OWI, or iv) address the methods for measuring the OWI/LABWI. This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/), which permits unrestricted reuse, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly cited. If you wish to use previously published work that has been reproduced in this article, you must contact the original copyright holder to seek permission before using that material (source of copyright is listed in relevant figures and tables).

The objective of Aquarius project was to test the applicability of a food chain analysis on Atlantic salmon farmed in Norway to identify and monitor vulnerabilities and drivers of change for the identification of emerging risks. To this end, a comprehensive literature review was conducted complemented with expert views collected by on-line questionnaires and in-depth interviews. This review provided an overview of the various stages in the supply chain from farm to consumer and the identification of i) existing and emerging human and animal health hazards, ii) vulnerabilities, iii) control measures, iv) drivers of change, and v) related indicators. Next step in the study was to i) complement the list of vulnerabilities followed by a prioritisation using focus group discussions and Failure Mode and Effect Analysis (FMEA) method and ii) link drivers of change acting upon the (prioritised) vulnerabilities and identification of associated indicators and data sources by means of a Delphi method. Based on the experiences obtained with the different methodologies during this project, the Aquarius team considers literature review, and a direct face-to-face interaction with experts (in-depth interviews, focus group discussions and FMEA in a workshop setting) as being most effective regarding output and effort. The comprehensive information collected formed the basis for the methodology to baseline key indicators of the selected vulnerabilities. The methodology proposed comprised a Bayesian Network (BN) that links data sources for indicators and drivers of change to the prioritised vulnerabilities and was demonstrated for salmon health. A Decision Support System (DSS) with such BN integrated was designed. The current BN and DSS could flag an increased exposure of known hazards that may occur due to changes in indicators but new hazards are not identified. The proposed methodology could be used instead to show trends in vulnerabilities, indicators, increased exposure of known hazards and for scenario studies.

Peragill is an initiative that ultimately aims to develop an alternative treatment for the currently available therapies for amoebic gill disease (AGD) that have several practical and environmental issues. Peracetic acid (PAA) is a potent oxidant with a broad spectrum of antimicrobial activity and decays into relatively safe residuals, thus, has been widely recognised as a sustainable disinfectant in aquaculture. Earlier reports on PAA underscore its potential to address the challenges of the current AGD treatments. Hence, this project aimed to establish its credentials as a chemotherapeutant for AGD. Stage 1 documented the impacts of PAA exposure on the health and welfare of salmon, its degradation kinetics and its antiparasitic activity against the Paramoeba perurans, the causative agent of AGD. There were 3 in vivo exposure experiments performed where salmon were exposed to varying levels of PAA. Experiment 1 was designed to evaluate whether previous exposure history might desensitise the responses upon re-exposure. Salmon were exposed to different nominal concentrations (0, 0.6, and 2.4 ppm) of PAA for 5 min, followed by a re-exposure to the same concentrations for 30 min 2 weeks later. Experiment 2 explored how a stressful episode before exposure might interfere with the adaptive responses to PAA. Fish were subjected to crowding stress prior to PAA exposure at 4.8 ppm for 30 min. And lastly, Experiment 3 investigated the impacts of repeated exposures to PAA. Salmon were exposed to 10 ppm PAA either for 15 min to 30 min every 3 weeks, with 3 exposures in total. Growth performance was not affected in all exposure trials. Behavioural changes such as agitation, erratic swimming, increased ventilation and loss of balance during exposure were only observed in experiment 3. No significant mortality was recorded in all experiments, and exposed fish recovered quickly after exposure as evidenced by unaffected feeding patterns. Though there were external welfare changes (e.g. skin damage, fin damage) following exposure, the degree of alterations was not dramatically high. Histological analyses of gills and skin revealed that despite the presence of some pathologies in PAA-exposed fish, mucosal barriers can still be categorised as healthy. Repeated exposure, however, may compromise the barrier status of the gills as observed in experiment 3. PAA could trigger oxidative stress. In addition, classical players of systemic stress responses were activated by PAA exposure. The adaptive responses were robust and, in most cases, the level returned to basal concentrations hours after exposure. Crowding stress prior to exposure could interfere with the normal systemic stress and antioxidant responses to PAA. Metabolic profiling revealed that PAA concentrations in experiments 1 and 2 did not substantially alter the plasma metabolomes. Recurrent exposures, however, have a significant impact. Metabolites that were differentially affected by PAA exposure were known to be involved in protecting the cells from oxidative stress damage, suggesting that salmon were able to mount a strong protective response against PAA-induced oxidative stress. Transcriptomic profiling of the mucosal tissues (i.e., skin and gills) demonstrated that PAA could trigger a strong immunological response as several differentially expressed genes following PAA exposure have known roles in immunity. Skin transcriptome was more responsive than the gills at lower PAA dose. However, the opposite trend was identified at a higher dose. The developed gill explant culture could be used as a model to compare mucosal responses to oxidants (i.e., PAA vs. H2O2). PAA exhibited amoebicidal activity against P. perurans. Viability of the amoeba can be reduced by 50 % following exposure to 4.8 ppm PAA and higher. Toxicity of PAA towards the amoeba was influenced by different factors (i.e., density, temperature, light, culture age) at varying degrees. Toxic effect of PAA against the amoeba is rendered by disruption of the cell membrane. The decay of PAA was affected by several factors including light, fish density and salinity. It was demonstrated that PAA degrades significantly faster compared with H2O2 in seawater. Taken together, the results indicate that PAA is safe for use in salmon, with promising potential as a chemotherapeutant for AGD with low environmental risk.

Hovedmålet med prosjektet har vært å utvikle og levere robuste og kunnskapsbaserte operative velferdsindikatorer som kan brukes for å sikre god velferd hos rensefiskartene berggylt og rognkjeks. Prosjektet har også hatt som mål å gi ny kunnskap om grenseverdier for miljøfaktorer som kan være kritiske for artenes velferd. Sammen med informasjon fra eksisterende litteratur har det blitt utarbeidet en protokoll som, i tillegg til å være en del av denne rapporten, vil bli tilbudt oppdrettere alene. I prosjektet har vi utført kontrollerte forsøk for å finne optimale forhold for oksygen, tetthet, lys og immunitetsutvikling og studert effekt av håndtering. I tillegg har vi utført feltstudier på klumping, ernæring, optimale skjul og immunitetsutvikling. Resultatene viser at rognkjeks og berggylt responderer veldig forskjellig på stress og har veldig ulike behov. De responderer også forskjellig fra hva vi er vant til å se hos laks. Rognkjeks viser liten grad av stressrespons, men tilsynelatende manglende stressrespons kan være evolusjonære tilpasninger til stress og fare. LABVIer som er egnet for dokumentasjon av stress er plasmakortisol, klorid, og magnesium. Laktat er egnet som LABVI kun hos berggylt. Finneslitasje, katarakt og vekst er OVIer som kan benyttes for dokumentasjon av stress hos både berggylt og rognkjeks. Velferd hos rensefisk - operative velferdsindikatorer (OVI) - RENSVEL Welfare in cleaner fish – operational welfare indicators (OWI) - RENSVEL

Lepeophtheirus salmonis infections represents an important limitation to sustainable salmon farming today. Vaccines against these ectoparasites have the potential to be cost-effective means of controlling infestation and avoiding the disadvantages of chemical treatments. In this project the vaccine antigen TT-P0 potential against salmon lice was explored at lab-scale. Results showed good potential of TT-P0 vaccine in controlling these ectoparasites in 1st generation by affecting the adult female count and fecundity with greater presumptive potential effect in 2nd lice generation. This is a very important preliminary documentation of TT-P0 vaccine as preventive measure. Further validation is necessary to study long-term effectiveness. Validating a salmon lice vaccine candidate as a preventive measure against salmon lice at the lab-scale Vaksine mot lakselus – laboratorietest

Se side 1

Nofima Rapport 32/2015, utgitt juli 2015. Oppdragsgiver: Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) Prosjektet «Multifaktorielle sykdommer i norsk lakseoppdrett» er utført i et samarbeid mellom Nofima, Veterinærinstituttet, AquaGen AS og Patogen AS. Hovedmålet for prosjektet var å øke kunnskapen om utviklingen av multifaktorielle sykdommer ved å vurdere effekten av ulike variabler og deres interaksjon. Effekten av ulike variabler (genetisk resistens mot IPN, IPNV bærer status, IPNV reaktivering og vaksinering) og kombinasjoner av disse på utviklingen av HSMB har blitt studert. Videre har effekten av QTL for IPN resistens på utviklingen av IPNV bærertilstand og reaktivering av viruset i post-smolt blitt undersøkt. Det var også et mål å prøve å identifisere sykdomsmarkører som kan brukes av industrien for bedre å kunne evaluere helsestatus på fisken. Gjennom analyser av feltdata, utbruddsdata og analyser av organmateriale har en sett nærmere på relasjoner i felt mellom IPN status (IPN QTL laks kontra laks uten IPN QTL fisk, IPNV bærerstatus og IPNV reaktivering) i laks i sjøfasen og utbrudd og virustitre av hhv HSMB og PRV. Prosjektet har vært delt opp i 2 arbeidspakker (AP); AP1 Eksperimentelt modellstudie og AP2 Feltstudie. I AP1 ble det gjennomført smitteforsøk med IPNV og PRV, der både dobbeltinfeksjoner med begge patogener og infeksjoner med IPNV og PRV alene ble studert. Laks med og uten QTL for økt IPN resistens ble infisert med IPNV etter badsmitte i ferskvann og en langvarig bærertilstand ble etablert på gruppenivå uavhengig av QTL status. Vaksinert IPN QTL laks hadde lavere prevalens av IPNV og lavere virustitre enn vaksinert og uvaksinert laks uten IPN QTL. Ingen reaktivering av IPNV, kjennetegnet med sterkt økende virusmengder eller påvisbar sykdomsutvikling, ble påvist i noen av forsøksgruppene etter overføring til sjøvann. Dette var noe uventet og førte til at vi ikke kunne konkludere på enkelte problemstillinger i prosjektet, så som evaluering av effekten av vaksinering av IPN QTL laks og effekten av IPN på utvikling av HSMB. Alle undersøkte PRV smittede fisk ble diagnostisert med HSMB 7 uker etter smitte, noe som sammenfalt med påvisning av de høyeste nivåene av PRV transkripter. HSMB utviklet seg likt uavhengig av IPNV bærerstatus, vaksinering og QTL status. En bærertilstand med lave IPNV titre påvirker dermed ikke utviklingen av HSMB. Vice versa blir ikke en IPNV bærertilstand påvirket av en sekundær infeksjon med PRV. Vaksiner med eller uten IPNV antigen gav ingen uspesifikk beskyttelse mot HSMB. En komparativ studie av laksens respons ved PRV infeksjon og SAV infeksjon avdekket både felles og spesifikke trekk som kan bidra til bedre forståelse av sykdommene i klinisk fase. I klinisk fase gav PRV infeksjonen en sterkere adaptiv immunrespons enn SAV infeksjonen, mens den medfødte immunresponsen var sterkest ved en SAV infeksjon. Det var en sterk sammenheng mellom immunrelaterte genuttrykk og virustitre ved en SAV infeksjon, men ikke ved en PRV infeksjon. Assosiasjonen mellom PRV og HSMB er godt etablert, men det gjenstår fortsatt å forstå bedre årsakssammenhengen og om det kan være andre faktorer som påvirker sykdomsutviklingen. Flere gener viste sykdomsspesifikke forandringer og disse kan være av interesse for diagnostikk, men dette må bearbeides noe mer før det kan tas i bruk. Overraskende lite er kjent om status for immunforsvaret i perioden under og rett etter smoltifisering. To studier som vi har gjennomført i dette prosjektet viste at en nedregulering av immunsystemet kan skje under normale oppdrettsbetingelser i smoltifiseringsperioden og i ukene etter overføring til sjø. Det er spesielt responsen mot virusinfeksjoner som er svekket. Ytterligere studier viste at det er forskjeller i uttrykk av immungener i siste del av ferskvannsfasen, ved sammenligning av smolt som hadde gode og dårlige prestasjoner i sjø (relatert til vekst og dødelighet). Uttrykket av individuelle immungener varierer imidlertid fra prøvesett til prøvesett, og gir dermed ikke et klart mønster som generelt kan brukes til å beskrive gode eller dårlige smoltgrupper. Årsaken til disse variasjonene er foreløpig ikke kjent, men kan være relatert til ulik genetisk bakgrunn på laksen, driftsmessige forhold, miljøforhold og andre faktorer. Vi sammenlignet også immunresponsen mot en PRV infeksjon i parr og 2 i smolt, og den raskeste responsen ble funnet i parr. Dette kan være med å forklare hvorfor sykdommen hyppigst forekommer i smolt etter overføring til sjø. I AP2 ble det gjort tre forskjellige studier som brukte hvert sitt unike datasett for å forsøke og besvare spørsmålene vedrørende sammenheng mellom IPN og HSMB, infeksjonstidspunkt for PRV/HSMB og reaktivering av IPN i sjø. I det første studiet ble det brukt et datasett med informasjon om alle kohorter av Atlantisk laks og regnbueørret satt i sjøen i 2009-2012. I dette studiet fant vi at følgende risikofaktorer var signifikante for å øke sannsynligheten for IPN i en fiskekohort (mest betydende først): Økende størrelse på kohorten, kohorttype (vårsmolt hadde høyere risiko enn høstsmolt), år, art, minkende temperatur ved sjøsetting, økende infeksjonspress, IPN på samme lokalitet innenfor de foregående to år og minkende gjennomsnittsvekt ved sjøsetting. I tillegg fant vi at følgende risikofaktorer var signifikante for å øke den prosentvise dødeligheten de første 6 månedene i sjø (rangert etter betydning): IPN i de første 6 månedene, år, PD de første 6 månedene, temperatur ved sjøsetting, kohorttype, HSMB de første 6 månedene og vekt ved sjøsetting. Likesom sannsynlighet for IPN, gav økende temperatur og høyere vekt ved sjøsetting lavere kumulert dødelighet. En tilleggsanalyse på noen av kohortene der vi hadde samlet inn ekstra data via et spørreskjema, ga dessverre ikke noen tydelige svar på effekten av QTL-smolt eller av å ha opplevd IPN i settefiskfasen. I det andre studiet ble det benyttet prøver som var samlet inn for SAV screening og/eller IPNV screening hos Patogen Analyse AS fra lokaliteter beliggende i Midt-Norge. Prøvematerialet besto av hjerteprøver (SAV screening) eller hodenyre (IPNV screening). Totalt 30 lokaliteter fra 3 ulike oppdrettsselskaper var inkludert. Vi fant at alle de studerte utsettene enten fikk påvist PRV infeksjon eller fikk en HSMB diagnose. I dette materialet ble det ikke funnet noen statistisk sammenheng mellom HSMB-relatert dødelighet og ko-infeksjoner med IPN og/eller SAV, noe som sannsynligvis er relatert til det lave prøveantallet. Tidspunkt for PRV påvisning varierte fra 1 til 8 måneder etter sjøsetting. Til tross for usikkerhet rundt infeksjonstidspunkt, viser materialet at PRV-infeksjoner var utbredt blant studielokalitetene som var prøvetatt med annen hensikt enn PRV/HSMB-mistanke. Tidsintervallet mellom PRV-påvisning og HSMB diagnose var gjennomsnittlig 3,8 måneder, med et maksimalt tidsintervall på 9 måneder. Siden det ikke ble tatt ut prøver hver måned, må tidsintervallet fra PRVpåvisning til HSMB diagnose anses som et minimum tidsintervall. Det kunne ikke påvises noen effekt av ko-infeksjoner med IPNV og/eller SAV på dette tidsintervallet. I den tredje studien ble det brukt et datasett med IPNV-sekvenser fra totalt 90 settefisk- og matfiskanlegg fra 2010-2011. På grunn av homologien innenfor norske IPNV-stammer er det ikke tilstrekkelig å bare vise at en sekvens fra et settefiskanlegg er lik en sekvens fra en matfisklokalitet - en må også forsikre seg om at en slik sekvens er mer lik den tilsvarende sekvens fra matfisklokaliteten enn til sekvenser fra alle andre settefiskanlegg eller alle andre matfisklokaliteter. Vi har også analysert om det faktisk stemmer at noen settefiskanlegg har «husstammer» av IPNV. Resultatene våre sier at hver matfisksekvens i gjennomsnitt er mer lik sin matchende settefiskspesifikke sekvens enn det kunne forventes om det var tilfeldig, og at mange settefiskanlegg faktisk har husstammer av IPNV. Dette beviser at virus følger med fisken fra land til sjø, og at sanitering av husstammer av IPNV er ett viktig tiltak for å bekjempe IPN også i sjøfasen.

The report entails a critical review of the factual basis(*) concerning interactions between farmed and wild salmonids as it applies to salmon lice, with specific relevance to Norway. The summary is in accordance with the report roughly divided into three main areas: i) Population dynamics; various factors that affect stocks of wild (anadromous) salmonids ii) Evaluation of the current knowledge concerning salmon lice; about occurrence of salmon lice, vectors and dispersion models iii) Evaluation of the current knowledge concerning status reporting that forms the basis for decision makers / the management of wild salmonid stocks. *This report is a translation of the report published in Norwegian in April 2011. Hence, studies performed and published after April 2011 are not included in this review. A review of the factual basis of interactions between farmed and wild salmon as it applies to salmon lice

Det er foretatt en vurdering av faktagrunnlaget vedrørende interaksjonen mellom ville- og oppdrettede populasjoner av anadrom laksefisk og lakselus med spesiell relevans for Norge. Rapporten er grovt sett delt inn i tre hovedområder som spesifikt omhandler: i) Populasjonsdynamikk; ulike faktorer som påvirker bestand av vill (anadrom) laksefisk. ii) Evaluering av faktagrunnlaget om lakselus; om forekomst av lakselus, smittebærere og smittemodeller. iii) Evaluering av faktagrunnlaget vedrørende statusrapportering som legges til grunn for beslutningstakere/villaksforvaltning. Evaluering av faktagrunnlaget om påvirkning mellom oppdretts- og villaks: Lakselus

Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en sykdom forårsaket av ILA-virus (ILAV) som resulterer i store tap i lakseoppdrett. Sykdomsutbrudd er kun registrert på oppdrettslaks, men en avirulent variant av viruset er også påvist i vill laksefisk uten sykdomstegn. Man kan ikke utelukke at villfisk kan være bærer av virulente virus og det samles mye fisk rundt oppdrettsanlegg, noe som kan utgjøre en smitterisiko. Med bakgrunn i den manglende kunnskapen om gjensidig smitterisiko mellom oppdrettslaks og villaks, har vi studert forekomst av ILAV i Målselv-vassdraget som er i nær tilknytning til Astafjordbassenget i Sør-Troms. I dette området har det vært gjentatte ILA-utbrudd i oppdrettslaks over flere år. Laks fisket i Målselv-vassdraget sesongen 2010, samt prøver fra to oppdrettslokaliteter med påvist ILA ble analysert for tilstedeværelse av ILAV ved bruk av qPCR. Resultatene viste at alle oppdrettsfiskene i studien hadde høye nivå av ILAV i fornyre. Sekvensering av Hemaglutinin – esterase genet viste at de to virusisolatene er identiske, selv om det var ett år mellom utbruddene. ILAV ble ikke påvist i villaks, på tross av at de har oppholdt seg i et område der mange oppdrettsanlegg har hatt utbrudd av sykdommen. Resultatene antyder at virulent ILAV ikke har stor utbredelse i laks som vandrer opp Målselva. Vi kan imidlertid ikke konkludere med at ILAV ikke smitter mellom villfisk og oppdrettsfisk eller vice versa; til det er prøvematerialet som er analysert for lite. ILA-virus i villfisk og oppdrettsfisk i Troms

I denne oppgaven blir det sett på hvordan produksjonsindusert stress i form av mekanisk sjokking og/eller transport under embryogenesen (300-400 døgngrader etter befruktning (dgr)) ville påvirke overlevelse og uttrykk av immun- og stressrelaterte gener på plommesekkstadiet (740-900 dgr) etter en immunologisk utfordring - badsmitte med Yersinia ruckeri. Utvalgte immun- og stressrelaterte gener ble undersøkt med kvantitativ RT-PCR. Undersøkte immungener var: IFNa, IFNb, IFNc, IFNγ, IL-1b, Mx, SAA, iNOS, IgT og IgM (s). De stressrelaterte genene som ble undersøkt var: HSP70a og HSP90a4. Effektene av tidligere behandling ble i tillegg undersøkt ved å registrere dødelighet og analysere global DNA-metylering i form av en prosentvis 5-metylcytosin analyse. Mekanisk sjokking under embryogenesen førte til signifikant høyere dødelighet etter senere badsmitte av larver med Y.ruckeri. Transport i 48 timer under embryogenesen viste derimot ingen effekt på dødelighet. Sjokking alene eller i kombinasjon med transport under embryogenesen gav økt global 5-metylcytosin 475 dgr etter badsmitte med Y. ruckeri. Resultater fra forsøket viser at en kombinasjon av mekanisk sjokking og transport fører til 57 % høyere global 5-metylcytosin, noe som antyder økt inhibering av genuttrykk. Kun HSP70a var signifikant høyere uttrykt sammenlignet med usmittet kontroll 120 timer etter badsmitte med Y.ruckeri.

Exposure to stress may have a profound impact on the physiology and health of an individual later in life. During a production cycle of Atlantic salmon eggs, the eggs are subjected to different kind of handling, e.g. shocking and transport. Handling of this extent would have elicited stress responses in adult fish. Stress responses can broadly be divided into primary, secondary and tertiary response. The primary stress response consists of two pathways where one of them, the hypothalamus-pituitary-interrenal (HPI) axis, results in elevations of circulating corticosteroids. On a cellular level, heat shock proteins (HSP) play an important role as a secondary response. In embryos, cortisol, which is the main corticosteroid in teleosts, is not synthesized before around hatching. However, genes that are central in the HPI-axis and HSP genes have been detected in fish embryos at several developmental stages. Even though the HPI-axis is not fully developed a stressor may alter the gene expressions. Based on this, eight genes central in the HPI-axis (crf1, crf2, pomcA1, pomcA2, pomcB, gr1, gr2 and mr) and two HSP genes (hsp70a and hsp90a4) were examined, in Atlantic salmon embryos subjected to shocking and transport. In addition, newly hatched larvae, and larvae at start feeding subjected to a stress challenge, were analysed to map the ontogeny of the genes, and to examine any possible long-term effects of the shocking and transport. Relative gene expression of whole-animal were analysed using reverse transcriptase real time polymerase chain reaction (RT-qPCR). The results showed that all genes were present in all samples examined throughout the development. The HPI-axis genes showed an increased relative expression level during development, except for gr1 and gr2 that showed a delayed increase probably due to maternal transfer. The HSP genes, however, had a low expression level at start feeding compared embryos and newly hatched larvae. The relative expression of the HPI-axis genes did not show any specific short-term or long-term differences in relative gene expression after exposure to shocking and/or transport. The HSP genes, however, showed an acute upregulation after transport, but no long-term effects. The results of this study indicates that shocking and transport are not high enough stressors to alter the expression of the HPI-axis genes. They also indicate that the HSP genes may play an important role in cellular stress response during development.