Search

Ved hjelp av et sosialsemiotisk perspektiv og begrepsapparat, undersøker jeg i denne artikkelen hvordan toåringers tredimensjonale konstruksjoner i papir kan sies å skape mening som del av multimodale tegn-komplekser. Det empiriske materialet er en videoobservasjon av en tilrettelagt tegneaktivitet ved en småbarnsavdeling i barnehagen der barna fikk tilgang til hvitt papir i A4-format som de begynte å rulle og brette. Artikkelen diskuterer hvilke interesser som kan ha motivert barna til å inkludere tredimensjonalitet kan ha for meningsskapingen. Til slutt reflekteres det over studiens pedagogiske konsekvenser for barnehagens arbeid samt behov for videre forskning.

Artikkelen er basert på en kvalitativ undersøkelse av hva som synes å motivere femåringer til å skrive i uformelle situasjoner i barnehagehverdagen. Basert på Kress sitt begrep interesse ("interest"), presenteres fire kategorier for å drøfte dette. I diskusjonen fokuserer vi på betydningen av det sosiale samspillet for den skrivingen vi har observert, voksenrollen og det fysiske stedets betydning for skriving. Bakgrunn for artikkelen er Rammeplanets mandat om å støtte barns skriving i barnehagen.

Denne masteroppgaven har som formål å bidra til videre kunnskapsutvikling om fenomenet «det siste året i barnehagen». Det er mange ulike aktører, både fjern og nær barnehagen, som har formeninger om hvilke oppgaver barnehagen skal løse og på hvilken måte, og alle disse er med på å påvirke innholdet i barnehagen. De ulike forventningene kan stå i et motsetningsforhold til hverandre, og barnehagelærere står i et krysspress hvor de må balansere nåtid med fremtid. Overgangen mellom barnehage og skole er et meget tidsaktuelt tema. På landsbasis foregår det store prosjekter som omhandler dette. Det har blitt hevdet at barnehagene er mer innstilte på å få til et samarbeid med skolen om overgangen enn hva skolene er. Samtidig kan barnehagene i sin streben etter å skape kontinuitet, sammenheng og gode overganger for barna, tendere mot en tradisjonell forståelse av begrepene «skoleforberedelse» og «skoleklare barn». Gjennom diskursanalyse av datamaterialer generert gjennom gruppeintervjuer med barnehagelærere som jobber med de eldste barna, belyses problemstillingen Hvilke diskurser gir barnehagelærere uttrykk for i beskrivelser av fenomenet «det siste året i barnehagen»? Diskursene som kommer til uttrykk, er En diskurs om tradisjoner, En diskurs om ytre forventninger fra planverk, En diskurs om samarbeid med skole, og En diskurs om et spenn i mellom nåtid og fremtid. Disse funnene belyser praksiser som spenner fra tradisjonell, skoleforberedende praksis, til praksis som fokuserer på å løfte barnet og det siste året i barnehagen frem som noe spesielt med en verdi i seg selv. Diskursene forteller om en praksis som opphøyer det siste året i barnehagen, hvor det tidlig bygges forventninger til dette avslutningsåret. De gir også innblikk i hvordan forventninger fra planverk kan være med på å bidra til en mer pliktorientert pedagogikk, hvor krav og forventninger fra utsiden av barnehagen kan få stor plass. Barnehagelærernes ønske om å gi barna gode opplevelser, minner og følelse av tilhørighet i gruppa kommer til syne, samtidig som ferdigheter som blir ansett som viktige for det videre (skole)livet øves. Diskursene kan på et overordnet plan fortelle om hvordan det kan oppleves, når man står med et bein i barnehagen og et bein i førsteklassen.

I denne oppgaven har jeg rettet søkelyset mot hvordan barnehagebarn har uttrykt sine estetiske opplevelser på Rockheim, det nasjonale museet for populærmusikk. Sentralt er barn, musikk og museum. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er basert på estetisk erfaring med særlig vekt på John Deweys arbeid. Jeg viser videre til begrep som affekter og affordanse. Gjennom barns lekne og kroppslige tilnærming til verden knytter jeg oppgaven til lek og kroppsfenomenologi. Barn utrykker seg med et mangfold av måter. Derfor understøttes den teoretiske delen også av multimodalitet. For å belyse problemstillingen har fire barnehagebarn og deres barnehagepedagog vært på omvisninger under tre ulike besøk på Rockheim. Kunnskap om barnas uttrykk er samlet gjennom videoobservasjon. Jeg har hatt et spesielt blikk på barnas uttalelser, verbale og nonverbale uttrykk og kroppsspråk som blikk, lyder, smil, latter og gester. I tillegg observert plassering av kroppen i forhold til rom, gjenstander og hverandre. Ved gjennomsyn av videoene har jeg tolket betydningen barna selv har lagt i sine handlinger. I analyseprosessen har jeg beskrevet deres opplevelser og hvordan det har kommet til uttrykk. Ut fra dette har jeg utviklet tema som beskriver barnas opplevelser i møte med utstillingene. De uttrykker seg gjennom undring, entusiasme, lek, musisering og har samforståelse da de viser et sterkt behov for å dele opplevelser. Barnas estetiske opplevelser bidrar til kunnskap om barns perspektiver i museumsbesøk. Min forskning vil forhåpentligvis spore til nye refleksjoner i utviklingsarbeidet for og med barn på museum.

Masteroppgave i spesialpedagogikk Problemstillinga for denne studien er: Korleis kan barnehagelæraren arbeide med barn som viser innagerande atferd i barnehagen? Formålet med denne oppgåva var å lære meir om barnehagelæraren sin praksis i møte med barn som viser innagerande atferd. I følgje Lund (2012) er innagerande atferd ein atferd der følelsar, opplevingar og tankar blir heldt og vendt innover mot ein sjølv. Uttrykk som blir kommunisert kan vere sårbarheit, avvising og usikkerheit (s.27). Vidare er atferda av ein slik varigheit, art og intensitet at den bryt med forventa atferd, hemmar utvikling eller læring og hindrar positiv samhandling med andre (Lund, 2004, s.21-22). For å belyse problemstillinga gjennomførte eg kvalitative forskingsintervju med fire barnehagelærarar frå tre ulike barnehagar. Intervjua var delvis strukturerte og tok utgangspunkt i ein intervjuguide. Eg nytta ei fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming til studiet. Innsamla data blei analysert systematisk for å identifisere fenomen som såg ut til å vere av meining og interesse, og vidare delt inn i åtte kategoriar. Funna er drøfta i lys av relevant teori. Resultata i studiet indikerer at å arbeide med barna sitt syn på seg sjølv, vere ein tilgjengeleg vaksen, ta seg tid, bruke små grupper, ha eit pedagogisk blikk på leiken, ta i bruk ulike uttrykksmåtar, bruke foreldra som ein ressurs og samarbeide med dei andre i personalet er viktig i arbeidet med barn som viser innagerande atferd. Noko som utmerkar seg er betydinga av å skape tryggheit rundt desse barna. Dei vaksne må ha eit blikk for barn som viser innagerande atferd og gi dei ekstra tid og merksemd. Det er viktig at den vaksne bekreftar og anerkjenner barna og deira oppleving av at «eg er god nok», samtidig som dei gir barna utfordringar slik at dei får øve på å eksponere seg (Flaten, 2015, s.158). Ein trygg, tilgjengeleg og støttande vaksen kan vere med som startmotor for å hjelpe barnet i gong (Barsøe, 2010, s.100). Informantane var opptatt av å delta i leik, vere aktive saman med barna og dermed enklare kunne sjå og gi passeleg støtte til dei barna som trengte det. Ein god arbeidsmåte er å bruke små grupper, der barna kan bli kjent og skape relasjonar innanfor trygge rammer. Ved at den vaksne trekk fram barna sine ressursar og hjelper dei til å ta desse i bruk i leiken, kan barn som viser innagerande atferd få styrka synet på seg sjølv og oppleve glede og mestring i samspel med andre barn i barnehagen.