Search

Bakgrunn: Artrose er en vanlig og funksjonsnedsettende sykdom som utgjør en betydelig og økende helsebyrde. Personer med hofte- og kneartrose opplever ofte smerter ved fysisk aktivitet, som kan medføre inaktivitet og øke risiko for redusert fysisk funksjon. Høyt fysisk aktivitetsnivå har vist sammenheng med mindre smerte og bedre fysisk funksjon hos artrose-pasienter. Det er lite kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå, fysisk funksjon og smerte hos norske personer med artrose. Denne kunnskapen fra ulike land er viktig for kulturtilpassede retningslinjer og behandlingstiltak. Hensikt: Hensikten med masteroppgaven er å gi økt kunnskap om sammenhenger mellom fysisk funksjon, smerte og fysisk aktivitet hos personer med hofte- eller kneartrose. Metode: Kvantitativ studie med tverrsnittsdesign. Data hentet fra Muskel- og skjelettplager i Ullensaker Studien. 630 personer, som hadde selvrapportert artrose på spørreskjema, deltok på en klinisk undersøkelse. De som innfridde American College of Rheumatology-kriteriene for hofte- eller kneartrose og ikke hadde protese, ble inkludert i analysene (n=203). Fysisk funksjon ble målt ved 30 sekunder reise- og sette seg (30sSTS) test og 6 minutter gangtest (6MWT). Smerte og fysisk aktivitet ble selvrapportert i spørreskjema. Sammenheng ble undersøkt med Pearson´s korrelasjon og lineær regresjon. Resultat: Fysisk funksjon hadde signifikant sammenheng med smerte i de justerte analysene (p0.001). Mindre hoftesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.16) og 6MWT (b=2.23, 95%KI 1.10, 3.37). Mindre knesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.15) og 6MWT (b=1.42, 95%KI 0.58, 2.26). Fysisk funksjon hadde ingen signifikant sammenheng med fysisk aktivitet hos de med hofteartrose (p>0.05). Høyere fysisk aktivitetsnivå hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.6, 95%KI 0.2, 1.0, p=0.004), men ikke med 6MWT (p=0.09) i de justerte analysene hos de med kneartrose. Konklusjon: Det var en svak til moderat sammenheng mellom fysisk funksjon og smerte hos de med hofte- eller kneartrose. Ingen sammenheng mellom fysisk funksjon og fysisk aktivitet hos de med hofteartrose. Det var en svak til moderat sammenheng mellom 30sSTS og fysisk aktivitet, men ingen sammenheng mellom 6MWT og fysisk aktivitet hos de med kneartrose. Metodesvakheter gjør det nødvendig med flere studier med mer egnede måleinstrumenter.

Objective: The aim of the present study was to explore patient-related barriers and facilitators towards shared decision-making (SDM) during routine orthopedic outpatient consultations as part of the process of developing a patient decision aid (PDA) for patients with hip osteoarthritis (OA). Methods: Consultations comprising nineteen hip OA patients referred to an orthopedic surgeon for treatment decision-making were observed, audio recorded and transcribed. Iterative thematic analysis proceeded, based on a taxonomy of generic patient-related barriers towards SDM grounded in the Theory of Planned Behavior (TPB). Results: A targeted taxonomy provided a structured overview of 26 factors influencing hip OA patients’ intention to engage in SDM. Patients’ perceived ability to change the agenda of the visit emerged as seminal factor and was added to the generic taxonomy. Conclusion: Using a TPB-based taxonomy, we were able to identify and structure generic and context specific SDM barriers. Addressing patients’ communication self-efficacy should be included as didactic feature in PDAs. Practice Implications: PDAs for hip OA should be designed for the broad spectrum of decision-making support needs occurring throughout the continuum of the disease. The provided taxonomy may contribute as guidance within implementation strategies that aim to support patients’ intentions to engage in SDM. The University of South-Eastern Norway funded this research.

Background: Permanent renal dysfunction is considered as being a serious complication which may occur after major surgery and which furthermore may lead to increased morbidity and mortality. The objective of this study was to analyze the incidence of long-term postoperative renal dysfunction after primary total hip and knee joint replacements. Methods: Long-term postoperative renal dysfunction was analyzed in a retrospective study of 1301 consecutive primary total hip and knee joint replacements performed between January 2009 and December 2013. According to the RIFLE criteria, increased serum creatinine was an indicative of postoperative renal injury. The highest serum creatinine during the first postoperative week was chosen as a sign for maximum acute renal injury and was compared to the highest serum creatinine during the following 4-12 months. Results: One hundred and forty two patients with an increase in postoperative serum creatinine were included in the follow-up study. Six patients (4.2 %) died due to non-renal causes during the follow-up period. One patient died of severe renal injury, which was relatively very early postoperatively, and another patient had a rise in serum creatinine to 316 μmol/l during the follow-up period. All the remaining 132 patients (94 %) had full recovery with serum creatinine which returned to preoperative levels. Conclusions: This study did not confirm that patients who underwent primary total hip and knee joint replacement surgery were at risk of developing permanent renal dysfunction up to 1 year after the index surgery.