Search

Havn, T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Bøe, K., Havn, J.B., Tonstad, A., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Solem, Ø. 2023. Ungfiskundersøkelser i Orkla. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2265. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2022 er en oppfølging av pågående bestandsovervåkning av laksefisk i Orkla, hvor det har blitt gjennomført ungfiskundersøkelser årlig siden 2018. Høsten 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 25 stasjoner i Orkla nedenfor Brattset. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks på de 14 stasjonene som har blitt undersøkt i alle fem år (2018-2022) var 71 yngel/100 m2 i 2022. Dette er en økning fra fjoråret og fra bunnåret i 2020, men lavere enn i 2018 og 2019. Som i alle tidligere år i undersøkelsesperioden var tetthetene av årsyngel høyest på strekningen mellom Bjørsetdammen og utløpet av Grana. Nedenfor Svorkmo var det også gode tettheter av årsyngel i 2022, og det høyeste som er registrert i perioden 2018-2022. På øverste del av undersøkt strekning, mellom utløpet av Grana og Eggan, var årsyng-eltetthetene lave. Tetthetene av lakseparr var på omtrent samme nivå i 2022 (51 parr/100 m2) som i 2021 (53 parr/100 m2). En gjennomsnittlig tetthet på over 50 parr/100 m2 er i det øvre sjiktet av det som kan kalles moderate tettheter for alminnelig produktive, lite berørte vassdrag i regionen (20-60 parr/100 m2). Parrtetthetene i Orkla har i perioden 2018-2022 vært høyere enn i naboelva Gaula i tre av årene (2018, 2019 og 2021) og lavere i to av årene (2020 og 2022). Det vært en økning av årsyngel av ørret i Orkla i undersøkelsesperioden, fra 4 individer per 100 m2 i 2018, til 7, 12, 14 og 16 individer per 100 m2 i henholdsvis 2019, 2020, 2021 og 2022. Tilsvarende tall for ørretparr er 1, 1, 1, 2 og 3 individer per 100 m2. For årsyngel samsvarer dette til dels med en økning i antall gytefisk av sjøørret som har passert videovervåkningen på Bjørsetdammen i de senere årene. Imidlertid er dette fortsatt svært lave forekomster av ørretunger, spesielt av parr. Samlet sett anses tilstanden som kritisk for sjøørretbestanden i Orkla, og det er akutt behov for tiltak for å gjenopprette produksjon i hovedelva og sidevassdragene. Et av hovedformålene med undersøkelsene i 2021 og 2022 har vært å undersøke om tidligere vintervannføring har bedret overlevelsen for ungfisk i minstevannføringsløpet. Før 2020 har vannføringen i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo blitt gradvis redusert fra 10 m3/s til 4 m3/s etter 25. oktober. Det har vært bekymring for at dette manøvreringsreglementet har ført til at gytegroper har blitt tørrlagt, ettersom reduseringen har foregått etter at det meste av sjøørret og laks har gytt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga derfor tillatelse i 2020 til at reduksjonen til vintervannføring fremskyndes til 15. september, slik at gytingen skjer på vintervannføringen. Resultater fra ungfiskundersøkelsene fra og med 2020 og bakover i tid, med sen nedsenkning til vintervannføring året før, fungerer som «før»-data. Ved å se på gytebiomasse av hunnlaks i minstevannføringsløpet i ett år, kan man ha en viss forventning om tilslag av årsyngel året etterpå. I årene som inngår i undersøkelsesperioden før endring i manøvreringsreglementet (2018-2020) er det 2018 som er mest sammenlignbare med årene etter endringen (2021 og 2022). Årsaken til dette er at gytebestandene i foregående år for 2018 (2017) var omtrent like stor som for 2021 og 2022 (2020 og 2021). Man kunne derfor forvente at tetthetene av årsyngel i 2021 og 2022 økte til samme nivå eller mer enn det som ble funnet i 2018, da det var sen reduksjon i vintervannføringen (og derfor økt risiko for tørrlegging av gytegroper). Imidlertid har tetthetene av årsyngel i minstevannføringsløpet vært noe lavere i de to siste årene enn i 2018. En mulig forklaring kan rett og slett være at omfanget av tørrlegging av gytegroper med det gamle manøvreringsregimet ikke har vært stort nok til å gi tydelige nega-tive utslag i årsyngeltetthetene registrert ved ungfiskundersøkelsene. Det er dermed ikke sagt at det ikke har vært tørrlegging, og at det ikke har hatt en negativ effekt, men at usikkerheter med metodene (tilfeldigheter i hvor laks har gytt og lokasjonene til elfiskestasjonene, beregning av gytebestand etc.) gjør at det kan være vanskelig å påvise slike mindre negative effekter. Det er imidlertid planlagt minst ett år til med ungfiskundersøkelser i Orkla (i 2023), noe som vil gjøre at det er mulig å bestemme effekten av det nye manøvreringsreglementet på tetthetene av ungfisk i minstevannføringsløpet med større sikkerhet. Det kan også være behov for ytterligere to år med undersøkelser utover dette (i 2024 og 2025) for å følge flere årsklasser av ungfisk over tid. Tetthetene av parr kan ofte være et bedre mål på status hos ungfiskbestander, da eldre ungfisk har hatt mer tid til å spre seg ut fra stedet de klekket enn årsyngel. I tillegg er gytebestand og nedbør om høsten (variasjon i vannføring i minstevannføringsløpet under gytetiden) faktorer som kan variere mye mellom år og påvirke sammenligningsgrunnlaget. Flere år med undersøkelser vil gjøre at man i større grad kan ta hensyn til disse elementene og trekke sikrere konklusjoner.

Havn, T.B., Munkeby, J.O., Lennox, R., Karlsen, D.H., Davidsen, J.G., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2023. Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting. NINA Rapport 2253. Norsk institutt for naturforskning. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene til villaksen kartlegges årlig i over 200 vassdrag i Norge. En av de vanligste metodene som benyttes er analyser av skjellprøver fra fisk fanget med sportsfiskeredskap om høsten. Høstfiske er en metode som blir benyttet i omtrent 50 elver i Norge hvert år. Fisket foregår stort sett på samme måte som ved ordinært fang og slipp fiske med fiskestang, med unntak av at det tas skjellprøver av fisken og at det benyttes kraftigere redskap. Fisk som blir vurdert som rømt oppdrettsfisk avlives, og antatt villfisk blir gjenutsatt. I likhet med fang og slipp fiske om sommeren kan også gjenutsetting om høsten medføre dødelighet og atferdsendringer. Siden høstfiske ofte foregår kort tid før gyting kan det tenkes at risikoen for negative påvirkninger på gytingen er annerledes enn for laks som gjenutsettes om sommeren, siden restitueringsperioden før gyteperioden begynner er kortere. Hvorvidt gjenutsetting under høstfiske medfører dødelighet og påvirker gytingen er lite undersøkt, og ingen tidligere undersøkelser har inkludert en kontrollgruppe som kan brukes til å vurdere om den observerte atferden hos merket fisk er unormal eller ikke. I 2021 ble det gjennomført en undersøkelse for å evaluere effektene av høstfiske på gjenutsatt laks i Orkla i Orkland kommune. Villaks ble fanget, radiomerket og gjenutsatt både om sommeren (n = 34) og høsten (n = 40), og fulgt regelmessig frem til gytingen var gjennomført. Fisken som ble merket og gjenutsatt på sommeren antas å ha tilnærmet normal atferd i gytetiden, og ga et sammenligningsgrunnlag når atferden hos gjenutsatt fisk på høsten skulle vurderes. Dødelighet før og etter gjenutsetting ble registrert. Av 43 laks fanget under høstfiske døde fire (9,3 %), hvorav tre ble avlivet av fiskere på grunn av blødninger i gjellene og én døde etter gjenutsetting. Det meste av dødeligheten skjedde altså før gjenutsetting (tre av 43, 7 %), mens dødeligheten etter gjenutsetting var lav (én av 40, 2,5 %). Ettersom man kan forvente en viss grad av dødelighet ved høstfiske, både før og etter gjenutsetting, er det viktig å vekte denne dødeligheten (og tilsvarende reduserte rogndeponering) opp mot nytten av å ta ut oppdrettslaks fra elva. Hvor store konsekvenser denne dødeligheten har må vurderes for hver enkelt elv før man eventuelt setter i gang høstfisket, noe som er spesielt viktig i elver med små bestander hvor et uttak av fisk kan gjøre at ulempene med høstfiske er større enn fordelene. Analysene av atferd hos laks fanget om høsten ble delt opp i to; 1) i tiden før gyting, det vil si fra fisken ble fanget og merket om høsten frem til start på gyteperioden (fra 7. september til 11. oktober), og 2) i selve gyteperioden (11. oktober til 31. oktober). I tiden før gyting hadde en overvekt av radiomerket høstfisk (69 %) en annen atferd enn fisk merket om sommeren (kontrollgruppen). De fleste av disse høstfiskene gikk lengre nedstrøms eller kortere oppstrøms enn fisk i kontrollgruppen. Det var også en tendens til at denne effekten var større hos fisk som ble merket nært gyteperioden enn de som ble merket tidlig i september, selv om dette ikke var statistisk signifikant. I selve gyteperioden så det ut til at laksen hadde normal gyteatferd, og det ble ikke funnet noen forskjell i bevegelsesmønster mellom høstgruppen og kontrollgruppen, hverken for totalt samlet forflytningsdistanse eller gjennomsnittlig forflytning per dag. Dette tyder på at gjenutsetting ikke påvirket atferden i gyteperioden i stor grad, og at fisken mest sannsynlig deltok i gytingen. Inkluderingen av en kontrollgruppe i undersøkelsen i Orkla gjorde at vi kunne vise at høstfiske ser ut til å gi en kortvarig atferdsmessig forstyrrelse hos fisken, og at dette kan påvirke hvor i elva de gyter. Det er usikkert hvor stor denne effekten eventuelt er, da forskjellen i forflytning mellom fisk i gruppene var relativt liten i antall meter. Det var heller ingen tydelige tegn på at høstfiske hadde en negativ effekt på atferden under selve gytingen. Likevel viser våre resultater at høstfiske bør avsluttes i så god tid som mulig før gytingen begynner, og at to uker før er et absolutt minimum. Det bør også tas med i denne beregningen at gytetidspunktet i en elv kan variere fra år til år, slik at det kan være fornuftig å vurdere en tidligere stopp på høstfiske enn to uker før antatt start på gytetiden.

Oppvandring av laks og sjøørret i Telemarksvassdraget ble undersøkt med radiomerking og peiling i tre sesonger fra 2019 til 2021. Tilbakevandrende laks ble fanget i øverste kammer i laksetrappa i Klosterfoss (juni-august), radiomerket (2019: 62 laks, 38 sjøørret; 2020: 85 laks, 5 sjøørret; 2021: 75 laks), og gjenutsatt oppstrøms Klosterfoss. Merket fisk ble peilet manuelt hver 2 til 4 dag på hele anadrome strekning (ca. 8 mil opp fra sjøen til hhv. Oterholtfoss i Bøelva og Omnesfoss i Heddøla og Tinfos i Tinnelva), og med automatiske loggestasjoner som registrerte når fisk passerte ved antatt kritiske punkter (nær innløp Bliva/Falkumelva i Hjellevannet, nedstrøms og oppstrøms Skotfoss, og innløp Bøelva og Sauarelva i Norsjø). Gjennom alle tre år (og over relativt ulike vannføringsforhold) gikk ca. 15 % av oppvandret laks opp i Falkumelva/Bliva. I de to første sesongene i 2019 og 2020 viste undersøkelsene at hhv. 32 og 34 % av all merket laks ble stående i elva mellom Klosterfoss og Skotfoss. En vesentlig andel av radiomerket laks, 29 % i 2019 og 21 % i 2020, ble senere ikke gjenfunnet eller registrert bare i en kort periode etter merking (merketap). Noen ble gjenfanget av sportsfiskere (2-5 %, kjent merketap), noen kan ha blitt gjenfanget uten at det er rapportert, noen sendere kan ha feilet, og noen laks kan ha vandret ut av elva. Av radiomerket laks som vandret opp til Skotfoss klarte bare 39 og 27 % å passere laksetrappa og vandre inn i Norsjø i hhv. 2019 og 2020. Dette tilsvarer 23 og 24 % av all merket laks. Detaljerte telemetridata viste at av merket laks som ankom Skotfoss (2019: 58 %; 2020: 87 %), oppholdt 88-100 % seg nær utløpet av fisketrappa, dvs. ‘fant’ inngangen (ca. 70 % innen et døgn), og i 2019 forsøkte nær alle å gå inn i trappa, mens i 2020 var det mindre enn halvparten av laksen som forsøkte å gå inn i trappa. Imidlertid endte de absolutt fleste forsøkene med at fisken snudde i en av de to første trappekulpene. De fleste fiskene som klarte å passere disse to kulpene, gikk relativt raskt opp resten av trappa, som regel i løpet av noen få timer (totalt 20 kulper). Direkte observasjoner og hydrauliske beregninger viste at disse to første kulpene var for grunne og strie. De ble derfor ombygd våren 2021, og samtidig ble det installert to omløpsrør (samlet kapasitet på inntil 90 l/s) som tok inn vann midt i trappa og dermed ga redusert vann i nedre del. Omløpsvannet munnet ut som lokkevann ved inngangen til fisketrappa. Disse tiltakene synes å fungere godt. I 2021 gikk all laks (unntatt én) som først gikk inn i trappa, opp hele trappa og opp i Norsjø. Dette utgjorde 83 % av all fisk som vandret opp til Skotfoss, og 60 % av all merket laks. Dette er en over dobbelt så høy andel som i 2019 (39 %) og mer enn tre ganger så høyt som i 2020 (27 %). I løpet av de 38 årene det har vært tellinger av all oppvandrende fisk i laksetrappene, har det aldri blitt registrert at en så stor andel av laks som har vandret opp Klosterfoss, også har gått opp Skotfoss (ca. 70 % i 2021). Mest laks gikk opp på full vannføring i laksetrappa og med full åpning på omløpsrør og lokkevann. Det er nødvendig med oppvandringsdata over flere år for å bekrefte at laksetrappa i Skotfoss nå synes å fungere godt. De naturlige og historisk største gyte- og oppvekstområdene for laks i Telemarksvassdraget ligger oppstrøms Norsjø (Bøelva (ca. 18 km anadrom strekning), Sauarelva (ca. 6,5 km) Heddøla (ca. 18 km), Tinnelva (1,6 km)). Radiopeiling av oppvandret laks forbi Skotfoss, viste i alle tre år at laks brer seg ut og gyter over hele tilgjengelige anadrome strekning. Laksebestanden i vassdraget synes derfor å ha et betydelig vekstpotensial ved bedret oppgang forbi Skotfoss og utnytting av rekrutteringsområdene ovenfor. Data fra 2021 viste også at laks nå kan vandre opp Omnesfossen i Heddøla (etter sprengningsarbeider omkring 1900 gjennomført av hensyn til tømmerfløtning). Dette gjør den videre elvestrekning i Hjartdøla opp forbi Hjartsjå (ca. 18 km) tilgjengelig for rekruttering. Det ble merket færre sjøørreter enn laks slik at datagrunnlaget er mer begrenset. Resultatene indikerte at den gjennomgående har en mer lokal utbredelse i de nedre deler av vassdraget, men det var også sjøørret som vandret opp Skotfoss og rekrutterte i de øvre deler av vassdraget. Merket sjøørret ble peilet helt opp i Sauarelva med tilløpselver.

Havn, T.B., Holthe, E., Sollien, V.P., Ulvan, E.M., Bækkelie, K.A.E., Sira, I.H.H., Berg, M., Ambjørndalen, V., Lie, E.F., Bøe, K. & Solem, Ø. 2021. Gytefisktellinger i Drivaregionen høsten 2020. NINA Rapport 1928. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestandene i Driva, Litledalselva, Usma og Batnfjordelva er infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og utgjør de infiserte elvene i Drivaregionen. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er deler av Driva og Usma stengt for oppvandring av fisk. I Driva er mer enn 70 % av anadrom strekning gjort utilgjengelig for oppvandrende fisk, fra fiskesperra ved Snøvassmælan og videre opp mot Oppdal. I Usma er fisketrappa litt over midtveis i elva stengt. Bestandsstatus for sjøørret og laks i alle de infiserte elvene har vært usikker, og det ble derfor gjennomført gytefisktellinger i samtlige fire elver høsten 2020. I Driva og Usma ble det også gjennomført tellinger i 2019. Resultatene fra tellingene er viktig for forvaltningen av vassdragene, og kan også eventuelt brukes til å utforme tiltak for å styrke sjøørretbestandene i forkant av behandlingene mot G. salaris. Driva Under drivtellingen i Driva 2. oktober 2020 ble det registrert til sammen 1 466 sjøørret og 365 laks på den 23 km lange strekningen fra fiskesperra til Skjøllandneset ved Sunndalsøra. Av sjøørreten ble 28 % vurdert til å være små (0,5-1 kg), 45 % som mellomstore (1-3 kg) og 27 % som store individ (> 3 kg). Laksen fordelte seg i 41 % smålaks (1-3 kg), 38 % mellomlaks (3-7 kg) og 21 % storlaks (>7 kg). Det ble observert få utgytte fisk og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Som i 2019 var tettheten av sjøørret og laks høyere i øvre halvdel av den undersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indika-sjoner på opphopning av fisk nedenfor fiskesperra i områdene fra Driva Kraftverk til Falefallene. Det ble registrert totalt 1 729 sjøørret i vassdraget i 2020. Dette inkluderer fisk som ble flyttet forbi fiskesperra. Den totale gytebestanden er større enn dette da man ved drivtellinger ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i vassdraget. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser fra Driva var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 70 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2020 på 2 357 indivi-der. Dette tilsvarer 5,4 tonn sjøørret og er en liten økning fra gytefisktellingen i 2019 da det ble estimert at gytebestanden var på mellom 1 548 og 1 825 individer. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2 825 og 5 550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår gytebestanden de to siste årene som kritisk lave. Gytebestanden av laks ble estimert til å bestå av 521 individer i 2020. Dette tilsvarer omtrent 2,3 tonn laks, hvorav 1,3 tonn var hunnfisk. Uttaket i fiskesperra og ved sportsfiske var til sammen 3,6 tonn (61 % av innsiget). Disse estimatene er beregnet gitt forutsetningen av at 70 % av gytefisken ble observert ved drivtellingen. Litledalselva På omtrent tre fjerdedeler av anadrom strekning ble det registrert 75 sjøørret og seks laks ved gytefisktellingen i Litledalselva høsten 2020 (13. oktober). Av sjøørreten var 41 % små, 35 % mellomstore og 24 % som store individer. Av laksen var fire smålaks (67 %), én mellomlaks (17 %) og én storlaks (17 %). I Litledalselva ble lysfiske brukt som metode for å telle gytefisk. På grunn av noe utfordrende forhold ble det antatt at omtrent 70 % av fisken som befant seg på elva ble observert. Gitt denne antakelsen var antallet gytefisk av sjøørret og laks på den undersøkte strekningen henholdsvis 107 og ni individer. Dette tilsvarer 279 kg sjøørret. Bestandsstatus for sjøørret i Litledalselva ble i 2019 vurdert som «dårlig» av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Vannkraftregulering, lakselus og et samlet høyt beskatningsnivå i ferskvann og saltvann gjør at Litledalselva kommer dårlig ut. I likhet med de andre elvene i re-gionen har fangstene i Litledalselva sunket kraftig siden årtusenskiftet, og har ligget rundt 100 kg de siste fem årene. Gytefisktellingene i 2020 underbygger denne negative trenden. Etter gytefisktellingen ble det imidlertid talt noen flere gytegroper enn det ble gjort ved forrige gytegroptelling i 2014. Usma Ved drivtellingen av hele anadrom strekning fra Fallfossen til utløpet i sjøen (1. oktober) ble det registrert til sammen 238 sjøørret og 23 laks. Av sjøørreten ble 29 % vurdert til å være små, 46 % som mellomstore og 24 % som store individer. Laksen fordelte seg på 87 % smålaks og 13 % mellomlaks. Tetthetene av både sjøørret og laks var høyest i områdene oppunder fiskesperra i Fallfossen og avtok med økende avstand fra fossen. Det var også i områdene under Fallfossen at andelen av stor ørret var størst. I Usma var det god sikt og ingen store uoversiktlige kulper, slik at tellelaget hadde god kontroll på drivtellingen og gikk trolig glipp av få fisk. På svært grunne strekninger kan det ha blitt oversett noen individer, men sannsynligvis er antallet lavt. Det ble derfor skjønnsmessig antatt at omtrent 90 % av fisken som befant seg på den undersøkte strekningen ble registrert av tellelaget. Gitt denne antakelsen ble det estimert at gytebestanden av sjøørret og laks i Usma besto av hen-holdsvis 264 og 26 individer i 2020. Dette tilsvarer 656 kg sjøørret. Gytebestanden av sjøørret i 2020 ser ut til å være større enn det resultatene fra gytefisktellingen i 2019 viste, og det var også en økning i sportsfiskefangstene fra 2019 til 2020. Sett i forhold til historiske fangster og elvas egnethet for sjøørretproduksjon er likevel potensialet på dagens anadrome strekning i Usma trolig mye større enn det som ble registrert ved gytefisktellingen i 2020. Batnfjordelva I Batnfjordelva ble lysfiske foretrukket som metode ved gytefisktellingen (30. september). På omtrent halvparten av anadrom strekning ble det registrert 295 sjøørret og 38 laks. Stedvis redusert sikt og store ansamlinger av fisk i forbindelse med kulper gjorde at det ikke var mulig å bestemme art for 49 individer som kommer i tillegg. Av sjøørreten ble 30 % vurdert til å være små, 54 % som mellomstore og 17 % som store individ. De aller fleste laksene var smålaks (90 %). Det ble ikke observert storlaks, og kun fire var mellomlaks (10 %). Til tross for noen problemer med sikt i store kulper er Batnfjordelva oversiktlig og godt egnet for lysfiske, og tellelagene hadde for det meste god kontroll. Det ble derfor tatt høyde for at anslagsvis 75 % av fisken som befant seg på den undersøkte strekningen ble registrert av tellelagene. Gitt denne antakelsen ble det estimert at det oppholdt seg henholdsvis 393, 51 og 65 gytefisk av sjøørret, laks og fisk av ukjent art på den undersøkte strekningen. Dette tilsvarer 779 kg sjøørret. Tetthetene av sjøørret, men også laks, var noe høyere i Batnfjordelva enn i Usma og Litledals-elva. I tillegg var trolig noen av fiskene som ikke ble artsbestemt laks. VRL vurderte bestandstilstanden for sjøørret som «dårlig» i Batnfjordelva i 2019. Et av elementene som trekker ned vurderingen er problemer med påvirkning fra landbruket. Dette var tydelig ved gytefisktellingen i 2020, hvor stedvis sterk lukt, redusert sikt og begroing/nedslamming av substratet tydet på at det er mye avrenning fra omkringliggende jorder, samt sannsynlige utslipp av gjødsel i enkelte bekker. Problemet var tilsynelatende størst i nedre del av elva. Hvilken effekt dette har på fordelingen av gytefisk og fisk generelt i elva kan ikke besvares i denne undersøkelsen.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Lamberg, A., Foldvik, A., Sundt-Hansen, L.E., Havn, T.B., Holthe, E., Forseth, T., Jensås, J.G., Krogdahl. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2021. NINA Rapport 1953. Norsk institutt for naturforskning. Denne årsrapporten presenterer resultater fra pålagte fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i 2020. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, kartlegging av flaskehalser for fiskeproduksjon mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo, årlige analyser av vannføringsforhold i reguleringspåvirkete områder og habitatkartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon. I tillegg presenteres resultater fra ungfiskundersøkelser som ble gjennomført i vassdraget i 2020. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2020. I de samme årene er det gjennomført drivtellinger av laks og sjøørret i vassdraget nedenfor dammen. Variasjon i sikten i vannet mellom år, har ført til at det ikke har vært mulig å gjennomføre komplette drivtellinger hvert år. Likevel gir dataene fra disse to overvåkingsmetodene i kombinasjon med fangststatistikk, et bilde av bestandsutvikling både for laks og sjøørret. I de siste åtte årene har det vært en jevn økning i innsiget av laks til vassdraget. Blant annet fangstbegrensende tiltak har ført til at også gytebestanden har økt i samme periode. Sjøørretbestanden øker også, og totalinnsiget av sjøørret i 2020 var det største målt de siste åtte årene. Den samlede fangsten av laks (11,2 tonn avlivet og 16,8 tonn gjenutsatt) var nesten 10 tonn høyere i 2020 enn i 2019. Andelen gjenutsatt laks økte fra 56 % (på vektbasis) i 2019 til 60 % i 2020. Beskatningen økte ytterligere noe fra 2019 til 2020 og mest sannsynlige verdier var 28 % for smålaks, 32 % for mellomlaks og 24 % for storlaks. Foreløpige vurderinger tyder på at gytebestandsmålet ble nådd med bra margin i 2020. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning senere i år. Habitatkartlegging i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og ble utført i flere feltrunder i perioden 2018-2020. Elveklasser (mesohabitat), substrat, skjul og gyteområder ble kartlagt og brukt sammen med data fra elfiske til å utføre en flaskehalsanalyse i henhold til «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag» (Forseth og Harby 2013). I flaksehalsanalysen inngikk også vurderinger av vannføringsendringer før/etter regulering, samt forholdet mellom vannføring og vanndekt areal. Vanndekt areal for ulike vannføringer ble funnet fra flyfoto og skråbilder fra drone. Flaskehalsanalysen tyder på at produktiviteten av lakseunger er høy i 38 % av arealet, moderat i 38 % og lav i 24% av arealet. Vurdering av stadium for bestandsregulering ut ifra flaskehalsanalysen og forholdet mellom årsyngel og parr på elfiskestasjonene innen strekningen, samsvarer i stor grad med hverandre. De fleste segmentene som er klassifisert som lavproduktive er begrensa av gyteområder (areal og spredning), gitt at disse hadde blitt tilført nok til å bli klassifisert som «mye» gytehabitat, ville alle skiftet klasse til høyproduktive. Endringer i vanndekt areal basert på flyfoto og dronefoto viser at strekningen har et høyt vanndekt areal også ved lave vannføringer. Effekten av endringer i vannføringsforhold på strekningen som følge av regulering vurderes som positiv for vintervannføring, ingen for gytevannføring, svak negativ for sommervannføring og moderat negativ for smoltutvandring. I de fleste lavproduktive segmentene vil aktuelle tiltak for å øke produktiviteten være utlegging av gytesubstrat, og i noen segmenter av elva med mye gytehabitat og lite skjul for ungfisk vil utlegging av grov stein være en mulighet. I tillegg til eventuell utlegging av stein til skjul og gyting som erfaringsmessig har begrensa varighet, vil en gjennomgang av dagens forbygninger identifisere om noen av dem kan fjernes slik at elvas egen mulighet til å skape tilførsel av substrat kan gi mer varige positive effekter. Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Det har etter åpningen av sideløpet og utleggingen av grus, ikke vært stor nok vannføring til å flytte de utlagte grusmassene. Sannsynligvis vil dette skje i forbindelse med vårflommen i 2021. Ungfiskundersøkelsene i 2020 ble utført som en oppfølging av undersøkelsene høsten 2018 og 2019, og for å danne et grunnlag for å evaluere forsøksordningen med en fremskynding av overgangen til vintervannføring på minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo. NINAs ungfiskundersøkelser i minstevannføringsløpet de tre siste årene vil fungere som forundersøkelser før denne endringen i manøvreringsreglementet. Stasjonsnettet besto av 26 stasjoner og fordelte seg fra Forve bru ved Fannrem til Skjerphaugsbrua i Rennebu. Tetthetene av årsyngel av laks var generelt lave og kraftig redusert sammenlignet med de to foregående årene. Trolig skyldes de lave tetthetene at det har vært en generell mangel på gytefisk i hele vassdraget i 2019. Det ble også registrert en nedgang i tetthet av eldre lakseunger. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav i hele vassdraget, og kritisk lav for eldre ørretunger (≥ 1+).

Næsje T.F., E.M. Ulvan, O.T. Sandlund, T.B. Havn., M. Berg, Ø. Kanstad Hanssen, B. A. Hellen og H. Skoglund 2021. Test av drivtelling til bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. NINA Rapport 2033. Norsk institutt for naturforskning. Målsettingen for undersøkelsene var å fremskaffe kunnskap for å vurdere metodiske usikkerheter, begrensninger og muligheter med sikte på forbedring av drivtelling som metode for bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. I 2019 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norwegian Research Centre (NORCE) og Rådgivende biologer (RB) åtte drivtellinger i Eira, mens NINA i 2018 og 2019 gjennomførte sju repeterte drivtellinger i Orkla. Ved de repeterte tellingene ble alle observerte gytefisk av laks og sjøørret registrert og klassifisert. Den samme elvestrekningen ble undersøkt av likt antall drivtellere ved alle syv tellinger. I Orkla gjennomførte i tillegg NINA og Skandinavisk naturovervåking i 2018 undersøkelser for å beregne sannsynligheten for å observere laks merket med eksternt synlige radiosendere og Peterson disk-merker. Dette gjorde det mulig å sammenligne effekter på antallet registrerte laks og sjøørret av ulike variabler som sikt under vann, tidspunkt for tellingen med hensyn til antatt gytetid og ulike mesohabitat (strykpartier, kulper o.l.) i elva. Undersøkelsen sammenlignet også variasjon i arts- og størrelsesklassifisering mellom tellelagene, ved gjentatte tellinger av samme institusjon og ulik praksis mellom institusjonene med hensyn til utøvelsen av metoden. Antallet laks og sjøørret registrert i hver tellerunde i Eira varierte mellom 1265 og 1729 fisk, dvs. det laveste antallet var 27 % lavere enn det største. Laveste antall laks (644) var 32 % lavere enn det største (947). For sjøørret var laveste antall (478 fisk) 49 % lavere enn det største (941 fisk). Undersøkelsen viser at store dype kulper kan medføre variasjoner i resultatene. Det var ingen klar trend over tid i antallet observasjoner av laks, og heller ikke mellom tellingene utført i oktober og i hovedperioden for laksens gyting i november. Derimot synes antallet sjøørret å avta i november når antatt hovedperiode for sjøørretgyting er passert. Mens det var liten forskjell mellom tellelagene mht. antall registrerte laks, var det større forskjell med hensyn til sjøørret. Størrelsesklassifisering av laks (små-, mellom- og storlaks) varierte mellom de ulike tellingene. Andelen smålaks varierte fra 39 til 65 %, andelen mellomlaks fra 27 til 49 %, og andelen storlaks fra 6 til 15 %. Dette er blant annet viktige parametere for å kunne fastslå antall kg hunnfisk av laks i elva og dermed oppnåelse av gytebestandsmål. Tellingene i Orkla foregikk under dårligere sikt enn standardkravene, og i 2018 også til dels vanskelige vannføringsforhold. Undersøkelsene ble gjennomført på en mindre del av lakseførende elvestrekning, dvs. at fisk fritt kan svømme ut og inn av undersøkelsesområdet. Det var stor variasjon i telleresultatene. Antall laks varierte mellom 305 og 958 i 2018, og mellom 216 og 500 i 2019, og for sjøørret mellom 128 og 203 i 2018, og mellom 188 og 367 i 2019. Dersom tellingene under den dårligste sikten utelates, ble variasjonen mindre i antall registrerte fisk. Siktforholdene påvirker også klassifiseringen til art. Det ble registrert en høyere andel sjøørret under de dårligste siktforholdene. Også for klassifiseringen av fiskestørrelse og bestemmelse av fiskens kjønn var avviket større med dårlig sikt i vannet. Dette vil påvirke beregnet mengde hunnfisk og dermed også oppfyllelse av gytebestandsmål. Variasjonen i antall kilo hunnfisk har konsekvenser for beregninger av graden av oppnåelse av gytebestandsmål. Det er derfor viktig å oppgi mulige kilder til variasjon og antatt presisjon på data ved drivtellingene slik at det kan tas med i vurderingene av resultatene og råd til forvaltningen. Det er behov for å samordne institusjonenes praksis når det gjennomføres drivtellinger. Metoden er avhengig av enkeltpersoners subjektive vurderinger. Denne årsaken til variasjon kan reduseres med økt standardisering av rutiner og praksis.

Paraschiv, M., Økland, F., Lenhardt, M., Paterson, R.A., Hont, S., Cvijanovic, G., Havn, T.B., Iani, M., Smederevac-Lalic, M., Nikčević, M., Neacșu, N., Nikolić, D. & Thorstad, E.B. 2021. Restoration of fish migration in the Danube River at Iron Gate Dams in Romania and Serbia. Studies of fish behaviour in 2019 and 2021. NINA Report 2030: 1-36. The Iron Gate hydropower and navigation system is one of the largest river engineering projects in Europe, with the dams built to provide hydropower and facilitate navigation along the Danube. The Iron Gate Dam I was completed in 1972 and Iron Gate Dam II in 1984. The border between Romania and Serbia follows the Danube in this area, and the two countries share both dams. Before the construction of the dams, fish were able to migrate from the Black Sea to the upper parts of the Danube and its tributaries. The dams blocked upstream fish migration, and no fish passes have been constructed. Constructing fish passes at the Iron Gate Dams would open up 960 km of the Danube River to the Gabčíkovo Dam (Slovakia) to upstream migrating sturgeon and other fishes, and in addition access to numerous tributaries. Well-functioning fish passes require that migrating fish are able to find and use the entrance, and thereafter move through the entire fish pass. The entrances need to be located in areas where migrating fish seek a passable route past the dam. To establish functional fish passes is particularly challenging at large dams where there is a long distance between the river banks and large areas where the fish can migrate and aggregate. Results from a feasibility study of the behaviour of asp, barbel, common carp, common nase, Pontic shad and vimba bream in autumn 2019 and spring 2021 are presented in this report, as a step towards identifying suitable areas for fish pass entrances at the Iron Gate Dams. The specific aims were to examine behaviour and distribution of fish downstream of the Iron Gate Dam II and in the Gogosu branch, movements in the reservoir between the Iron Gate Dam I and Iron Gate Dam II, and behaviour and distribution of fish downstream of the Iron Gate Dam I, if tagged fish would reach this far. The study was performed by tagging fish with acoustic transmitters and releasing them downstream and upstream of Iron Gate Dam II. The movements of tagged fish were recorded by deploying receivers at strategic places in the river. Tagged fish were automatically recorded when they were within the detection range of the receivers. A total of 185 fish were tagged; 61 in autumn 2019 and 124 in spring 2021. The most common species among the tagged fish were vimba bream and common nase, followed by barbel and asp. Vimba bream, common nase, barbel and asp are known to be migratory species, which can perform long-distance movements. This was confirmed also for our study area, with many tagged individuals performing extensive movements, both below the Iron Gate II dam, in the Gogosu branch and in the reservoir. Several barbel, common nase and vimba bream moved upstream through the entire reservoir to the Iron Gate I dam, which was 76 km from the release site in the lower part of the reservoir. Barbel and vimba bream were the two species showing the most extensive movements. The study also confirmed that there is large individual variation in movement strategies and behaviour within these species. The detailed behaviour of the fish when approaching the Iron Gate II and Iron Gate I dams was studied by deploying several receivers with different detection ranges in the areas below the dams. The fish showed great individual variation in where they approached the dams, and most of the individuals were recorded by receivers on both sides of the river. Hence, a preference for moving along one particular side of the river was not identified for any of the species. Studies of detailed behaviour of tagged fish can only be as fine-scaled as the receiver deployment allows. In the present study, a relatively limited number of acoustic receivers was used, limiting the analysis of detailed behaviour below the dams. Further studies will be performed to increase the information of the detailed fish behaviour below the dams.

Havn, T.B, Ulvan, E.M., Ambjørndalen, V., Bækkelie, K.A.E, Berg, M., Holthe, E., Sollien, V.P., Sira, I.H.H. & Solem, Ø. 2020. Gytefisktellinger i Driva og Usma høsten 2019. NINA Rapport 1785. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestandene i Driva og Usma er infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og sammen med to andre nærliggende elver (Litldalselva og Batnfjordelva) utgjør disse de infiserte elvene i Drivaregionen. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er deler av Driva og Usma stengt for oppvandring av all fisk. I Driva er mer enn 70 % av anadrom strekning stengt av ei fiskesperre ved Snøvasmælan, og i Usma er fisketrappa litt over midtveis i elva stengt. Bestandsstatus for sjøørret og laks har vært uklare, og det ble derfor gjennomført gytefisktellinger i begge elver høsten 2019. Resultatene fra tellingene vil være viktig i forvaltningen av vassdragene, og kan også eventuelt brukes til å utforme tiltak for å styrke sjøørretbestandene i god tid før elvene skal behandles mot G. salaris. Driva I begynnelsen av oktober 2019 ble gytefisk i Driva registrert ved drivtelling fra fiskesperra ned til Skjøllandneset, drøye to km fra elvemunningen. Det ble registrert tilsammen 832 sjøørret og 105 laks på den 23 km lange strekningen. Av sjøørreten ble 40 % vurdert til å være små (0,5-1 kg), 47 % som mellomstore (1-3 kg) og 14 % som store individ (> 3 kg). Laksen fordelte seg i 42 % smålaks (< 3 kg), 47 % mellomlaks (3-7 kg) og 11 % storlaks (> 7 kg). Få utgytte fisk ble observert, og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Tettheten av sjøørret og laks var høyere i øvre halvdel av den undersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av fisk nedenfor fiskesperra i områdene rundt Driva kraftverk. Så mye som 41 % av totalt antall registrert sjøørret befant seg i området mellom Driva kraftverk og Falefallene, og en stor andel av denne fisken sto i hølen nedenfor kraftverkutløpet. Inkludert fisk som ble flyttet forbi fiskesperra er det registrert totalt 993 sjøørreter i vassdraget i 2019. Total gytebestand er trolig større enn dette siden man ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i elva under drivtelling. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 50-60 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2019 et sted mellom 1548 og 1825 individer. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2825 og 5550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår estimert gytebestand i 2019 som kritisk lav. Beskatningen av laks i 2019 har vært svært høy, og gytebestanden av laks ble estimert til kun 336-896 kg hunnfisk. Totalt ble det fisket 2,6 tonn under ordinært fiskesesong og tatt ut omtrent1,4 tonn laks i fangsthuset ved fiskesperra. Selv uten høsting ville trolig gytebestandsmålet (6073kg hunnfisk) være langt fra nådd. Usma På omtrent halvparten av nåværende lakseførende strekning ble det registrert 52 sjøørret og sju laks ved gytefisktellingen i Usma høsten 2019. Av de 52 sjøørretene ble 19 (37 %) kategorisert som små ørret, 15 (29 %) som mellomstor ørret og 18 (35 %) som stor ørret. Videre ble 27 % klassifisert som hanner, 19 % som hunner og 54 % av sjøørreten ble satt til ukjent kjønn. Det ble tatt skjellprøver fra ti sjøørret fanget under lysfiske. Med bakgrunn i skjellanalysene av disse ti skjellene ble gjennomsnittlig smoltalder beregnet til 3 år og gjennomsnittlig sjøalder til 3,6 år. Av de ti individene var det seks (60 %) som hadde gytt tidligere, mens det for tre individer var usikkert om de hadde gytt tidligere eller ikke. Sjøørretfangstene i Usma har gått noe ned siden år 2000 (www.lakseregisteret.fylkesmannen.no), og gytefisktellingene høsten 2019 underbygger trenden ved at det ble registret relativt få gytefisk av sjøørret i vassdraget.

Havn, T.B., Bergan, M.A., Kolven, H.B., Saksgård, R., Ambjørndalen, M.A. & Solem, Ø. 2020. Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørlandet kommune. NINA Rapport 1807. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 og våren 2020 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser og problemkartlegging i Oldvassdraget i Ørland kommune. Strandnært elektrisk fiske ble utført på 10 stasjoner fordelt oppover i hovedelva (Oldelva, som skifter navn til Kvennavasselva, Blåvasselva og Sandtjønnelva oppover i vassdraget) og i en sidegren (Melvasselva og Nyvassdalselva). I tillegg ble kvalitativt stedvis elfiske benyttet for å søke etter laks ovenfor antatt vandringsbarriere i sidegrenen, og for å undersøke forekomst av arter og årsklasser i en tredje, mindre, sidegren (Søvassbekken). De observerte ungfisktetthetene på elfiskestasjonene ble brukt til å vurdere effekten av ulike fosser i hovedelva på oppvandring av anadrom fisk i vassdraget. I tillegg til en generell vurdering av menneskeskapte inngrep i hovedelva, ble det utført en detaljert tiltaksrettet problemkartlegging i Søvassbekken og Ytteroldsbekken. Vassdraget er tidligere lite undersøkt, og det foreligger lite informasjon fra fiskebiologiske under-søkelser. Imidlertid ble det under elfiske i 2008 oppdaget proliferativ nyresyke (PKD – Proliferativ Kidney Disease) hos ungfisk av laks. Parasitten som forårsaker PKD forekommer i laks- og ørretunger i mange norske laks- og sjøørretvassdrag, og i Åelva i Nordland har PKD forårsaket en betydelig reduksjon i ungfisktetthet hos begge fiskearter. Ved ungfiskundersøkelsene i 2019 ble forekomsten og utbredelsen av ungfisk med ytre symptomer på PKD kartlagt. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene viste at det var lavere tettheter av både laks og ørret enn forventet for et normalt produktivt laksevassdrag. Det var fullstendig bortfall av ungfisk eller aldersklasser på enkeltstasjoner. Dette gjelder først og fremst for ørret, men også generelt for laksunger. Det ble funnet kun én fisk med symptomer på PKD. Tetthetene avtok oppover i hovedelva, noe som trolig kan knyttes til at oppvandrende fisk må passere flere fosser som kan være vandringshindrende på enkelte vannføringer. Imidlertid viste funn av laks på øverste elfiskestasjon at anadrom fisk kan vandre helt opp til den fullstendige vandringsbarrieren øverst i hovedelva. Høy og variert vannføring kan forenkle oppvandring i enkelte år, mens i tørre år vil vannføringen være så lav at få fisk kommer seg opp fossene. Dette vil gi store mellomårsvariasjoner i produksjon av ungfisk i øvre deler av vassdraget. Flere år med ungfiskundersøkelser, og potensielt andre typer undersøkelser (som for eksempel radiomerking av fisk), er nødvendig for å fange opp denne variasjonen og gi et mer sikkert svar på hvor vandringshindrende de tre fossene er. I sidegrenen ble det ikke funnet laks ovenfor den antatte vandringsbarrieren Nilsafossen, og det ble vurdert at det er lite sannsynlig at et stort antall anadrom fisk klarer å passere fossen. Bortsett fra noe påvirkning av landbruksaktivitet i nedre deler av vassdraget, ble det det ikke observert menneskeskapte inngrep i stor nok grad som kan forklare de lave tetthetene funnet ved undersøkelsene i hovedelva og Melvasselva i 2019. I sidebekkene Søvassbekken og Ytteroldsbekken var imidlertid inngrepene større. I Ytteroldsbekken var kantskogen fjernet og bekken utrettet på lange strekninger, noe som sannsynligvis har medvirket til at substratet i bekken var dominert av sand og dermed lite egnet for gyting. Svært lite av bekken fremsto som i naturtilstand, og flere kulverter under vei, samt lukking av bekken under dyrkamark, gjør trolig at anadrom fisk ikke klarer å vandre opp og utnytte et ovenforliggende vann med innløpsbekk. Vassdragsystemet har trolig opprinnelig hatt en viktig funksjon som gyte- og oppvekstområde for sjøørret, men på grunn av de store inngrepene i bekken har den sannsynligvis ved dagens tilstand en mindre viktig rolle i rekrutteringen av ungfisk til Oldvassdraget. Feltbefaringen i Søvassbekken viste at bekken har svært godt egnet substrat for gyting og oppvekstområder for ungfisk av både laks og sjøørret, og at produksjonspotensialet ved naturtilstand er stort. Imidlertid viser befaringens beskrevne inngrep, knyttet til en for lav fastsatt minstevannsføring i bekken, informasjon om tørrlegging av bekken i perioder (konsesjonsbrudd), problematisk veikrysning under Søvassveien, og sperringen av oppgang i Søvatnet, at produksjonspoten-sialet i Søvassbekken er kraftig redusert, og at Søvatnet og tilløpsbekker er tapt for sjøvandrende laksefisk. Funn av årsyngel og eldre fisk i nedre del av bekken i 2019 viser likevel at bekken bidrar med en viss produksjon av laks og sjøørretunger til Oldvassdraget. Mulige avbøtende tiltak for å bedre forholdene for anadrom fisk i begge bekkene er foreslått i rapporten. I lakseregisteret (https://lakseregisteret.fylkesmannen.no/) er anadrom strekning i vassdraget feilaktig satt til 6,5 km. Undersøkelsene i 2019 viste at total anadrom strekning i Oldvassdraget er omtrent 9,7 km (inkludert innsjøene og sidevassdrag). Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk per 100 m2 på de 10 elfiskestasjonene var 39 individer. Oldvassdraget oppnår med dette samlet sett «dårlig økologisk tilstand». År med dårlige oppgangsforhold vil føre til lavere tettheter i øvre del av vassdraget, og med det trekke den samlede økologiske tilstandsvurderingen uforholdsmessig mye ned, selv om dette ikke er forårsaket av menneskeskapte inngrep. I vassdrag med oppgangshindrende fosser, slik som Oldvassdraget, er i så måte en samlet økologisk tilstandsvurdering av hele vassdraget av mindre verdi. Som et grunnlag for sammenligning mellom år og i deler av vassdrag, er likevel den økologiske tilstandsklassifiseringen anvendbar. Oldvassdraget har godt nok habitat og nok egnet substrat for gyting og oppvekstområder til at det kan forventes vesentlig høyere tettheter av ungfisk enn det som ble registrert. Beskatningen i vassdraget er generelt antatt å være lav og overbeskatning av bestandene er trolig en lite sannsynlig forklaring på de lave tetthetene. Det er faglig forsvarlig å knytte noe av årsaken til de lave ungfisktetthetene til økt dødelighet forårsaket av PKD. I hvor stor grad PKD reduserer produksjonen av ungfisk i Oldvassdraget er vanskelig å vurdere ut i fra undersøkelsene i 2019, og ingen andre data å støtte seg til fra vassdraget. Kun én årsyngel av laks ble fanget med PKD-symptomer i 2019, men sykdomsutbrudd forårsaket av PKD er lettest å påvise etter perioder med lav vannføring og høy vanntemperatur. Det lave antallet av fisk med symptomer i 2019 kan skyldes av at undersøkelsene ble utført under miljøforhold der forventet antall fisk med symptomer er lavere. Dermed kan en stor andel av den parasitterte fisken allerede være døde og fjernet fra bestanden når undersøkelsene ble utført. En redusert sjøoverlevelse for begge arter de senere årene, slik situasjonen er for bestander i mange andre vassdrag i regionen, kan også være en medvirkende faktor til de lave tetthetene av ungfisk i Oldvassdraget. Vassdragets kompleksitet, med mange sidegrener, uklar sykdomssituasjon, uklar vannkvalitet (det er målt til dels lave pH-verdier), og potensielt store mellomårsvariasjoner i ungfisktetthet som følge av varierende oppvandringsforhold, gjør at det er vanskelig å trekke sterke konklusjoner ut fra kun ett år med undersøkelser. Det anbefales derfor at undersøkelsene i 2019 følges opp i kommende år. Det anbefales også at det gjennomføres mer inngående undersøkelser av forekomsten av PKD hos et representativt utvalg ungfisk (obduksjon og potensiell påvisning av PKD hos fisk uten ytre symptomer) for å kunne si mer om utbredelse og omfang av sykdommen i vassdraget.

Bergan, M. A. , Havn, T. B. & Bremset, G. 2020. Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan. NINA Rapport 1848. Norsk institutt for naturforskning. Delområde indre Bjugnfjorden omfattes av et forslag til marin verneplan. Fjorden antas å være et viktig funksjonsområde for sjøørret. Det foreligger lite kunnskap om sjøørretbestandene i det foreslåtte verneområdet, men flere sjøørretvassdrag har tilløp til indre del av Bjugnfjorden i verneområdet. Det fins biologiske data fra enkelte av dem, mens andre vassdrag har ukjent status med hensyn til både vannmiljøtilstand og forekomst / bestandsstørrelse av sjøørret og andre fiskearter. Denne NINA-rapporten presenterer data og kunnskapsgrunnlag for fem ulike sjøørretvassdrag med munning til det foreslåtte verneområdet; Oklavassdraget, Botngårdsvassdraget, Storlibekken i Ervika, Klakksbekken og Mølngårdselva. For Botngårdsvassdraget og Oklavassdraget foreligger et oppdatert kunnskapsgrunnlag om ungfisk og elvemusling fra ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene. Nye undersøkelser og problemkartlegging av disse vassdragene i 2020 er derfor gjennomført som et supplement til tidligere data. Storlibekken i Ervika, Klakks-bekken og Mølngårdselva er aldri tidligere undersøkt eller kartlagt, og resultatene som presen-teres i rapporten må regnes som en første tilstandsundersøkelse og problemkartlegging. Rapp-orten omhandler i tillegg betydningen av Bjugnfjorden for de aktuelle sjøørretbestander i området, miljømål for berørte vassdrag og eksisterende kunnskap om sjøørretens habitatbruk i fjordsystemene regionalt og nasjonalt. I tillegg er fjordens betydning for ål og laks vurdert. Samlet sett vurderes Bjugnfjorden å ha flere produktive sjøørretvassdrag, fra små bekker til større vassdrag, hvor større vann og innsjøer også inngår i en naturlig anadrom strekning. Bjugnfjorden grenser videre til andre laks- og sjøørretvassdrag i nærliggende områder og fjorder, med bestander som potensielt også anvender Bjugnfjorden som vandringsrute, beite- og oppvekstområde. Dette gjør at fjordsystemet er svært viktig som beite- og oppvekstområde for voksen sjøørret og postsmolt, og utgjør en del av et naturlig grunnlag for tallrike og livskraftige sjøørretbestander i regionen. Selv om enkelte vassdrag i fjorden dag er utsatt for menneskeskapte påvirkninger, med tapt areal og redusert produksjonevne for sjøørret sammenlignet med naturtilstand, må ikke dagens status anvendes som argument for å forringe foreslåtte verneverdier for Bjugnfjorden. Vannforskriftens miljømål fastsetter at alle vannforekomster skal opprettholde eller tilbakeføres til minimum «God» økologisk tilstand, slik at Bjugnfjordens betydning for sjøvandrende laksefisk i alle tilfeller må vurderes med dette miljømålet som utgangspunkt. I tillegg til sjøørret, benytter andre vandrende ferskvannsfisk som laks (Salmo salar L.) og ål (Anguilla anguilla) Bjugnfjorden og verneområdet til vandring, opphold og leveområde. Laksebestanden som er knyttet lokalt til Bjugnfjorden er naturlig liten, og har opphav fra to vassdragsystemer (Oklavassdraget og Botngårdsvassdraget). Verneområdet er viktig for disse to laksestammene, samtidig som ytre deler av Bjugnfjorden og verneområdet kan være en del av viktige vandringsruter for laks tilhørende andre fjordsystemer og vassdrag i regionen. Det er ingen data eller kunnskap om dette per idag, men føre-var prinsippet, nedfelt i naturmangofldloven og andre forskrifter, tilsier at området må forvaltes som om dette gjelder for verneområdet. Ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene i vassdrag i Bjugnfjorden stadfester at det foreslåtte verneområdet har tallrike forekomster av ål. Dette bekreftes også i 2020. All tilgjengelig kunnskap om ål og Bjugnfjorden tyder på at området er et viktig habitat for denne rødlistede arten, og bør derfor inkluderes i verdivurderinger knyttet til verneplanen.

Havn, T.B., Ulvan, E.M, Solem, Ø., Puffer, M. & Bækkelie, K.A.E. 2020. Tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Driva nedenfor fiskesperra. NINA Rapport 1788. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 ble det foretatt undersøkelser i 14 små og store sidevassdrag til Driva nedenfor fiskesperra. Standard ungfiskundersøkelser, registrering av inngrep og generell problemkartlegging hadde hovedfokus. Formålet med undersøkelsen var å få et inntrykk av bekkenes potensial for sjøørretproduksjon og så langt det lot seg gjøre komme med kostnadseffektive forslag for å bedre forholdene for fisk. Resultatene presenteres for hvert enkelt sidevassdrag. Som forventet dominerte sjøørret i fangstene fra det elektriske fisket, og ungfisk av laks ble bare påvist i sju av de 14 sidevassdragene. Generelt ble det registrert lave tettheter av ungfisk, selv om enkelte bekker hadde tilfredsstillende tettheter. De lave tetthetene kan både skyldes naturlige forhold og inngrep i de enkelte sidevassdragene, men i noen tilfeller kan den generelt lave sjø-ørretbestanden i Drivavassdraget være en like god forklaring. Ungfiskundersøkelser i hovedelva og en gytefisktelling i 2019 viser at sjøørretbestanden i Driva er på et historisk bunnivå. Store deler av de undersøkte sidevassdragene var påvirket av menneskelig aktivitet, og få strekninger fremsto som ved naturtilstand. De mest typiske inngrepene var reduksjon av habitatkvaliteten forårsaket av utretting av bekkeløpet og fjerning av kantvegetasjon i forbindelse med jord-bruk eller veibygging. Dette kan føre til erosjon og tilførsel av finstoff til bekken som overgår vassdragets selvrensingsevne. Mange av de undersøkte sidevassdragene var preget av mye sand og silt, noe som reduserer kvaliteten på gyte- og oppvekstforholdene. Utretting og fjerning av svinger i et naturlig bekkeløp reduserer dessuten også den totale anadrome strekningen, samtidig som bekkeløpet blir mer uniformt i form av at små kulper i elvesvingene forsvinner. Slike dypere partier er spesielt viktige i bekker som lett blir påvirket av perioder med tørke. Sidevassdragene passerte ofte under mange veier, via kulverter eller under bruer. Mange av kulvertene var lagt ned i bekken, og mange bruer hadde også naturlig elvebunn, slik at det er lettere for fisk å passere. Likevel var det noen sidevassdrag som har en kortere anadrom strekning enn opprinnelig på grunn av menneskeskapte vandringsbarrierer. Noen kulverter kan dessuten være vanskelig å passere for oppvandrende fisk på enkelte vannføringer, og flere kulverter i en bekk kan virke kumulativt og stoppe oppvandring, selv om ingen av kulvertene i seg selv er absolutte vandringsbarrierer. Basert på befaringene i de 14 sidevassdragene ble dagens anadrome strekning for alle bekkene samlet vurdert til å være omtrent 13 km. Anadrom strekning varierte fra snaue 200 m i Fagerbekken til 2,2 km i det store sidevassdraget Grøa. På grunn av Sunndalens utforming, med stupbratte fjellsider og en relativt smal dal, er bekkene nedenfor fiskesperra korte, og substratstørrelsen i bekken øker raskt med meter over havet. En typisk bekk i Driva har dermed en ganske kort anadrom strekning og et lavere produksjonsareal sammenlignet med mange bekker med lengre laks- og sjøørretførende strekninger i vassdrag med slakere topografi, slik som for eksempel i Gaula- og Orklavassdraget. Til tross for sine relativt korte lakseførende strekninger bør viktigheten av sidevassdragene i Driva likevel ikke undervurderes. Slike sidevassdrag er ofte viktige gyte- og oppvekstområder for sjøørret, og de fungerer også som en sikkerhetsventil hvis noe skulle skje i hovedelva, for eksempel ved forurensing.

Havn, T.B., Økland, F., Heermann, L., Thorstad, E.B., Teichert, M.A.K., Sæther, S.A., Tam-bets, M. & Borcherding, J. 2018. Downstream migration of Atlantic salmon smolts at Unkelmühle power station and Buisdorf dam in 2016. NINA Report 1412. Norwegian institute for nature research. Background and study aim The aim of this study was to examine migration routes and losses of Atlantic salmon smolts past the Unkelmühle hydropower station in the Sieg. Results from the study in 2016 are the main focus of this report. The results from 2016 are also compared with results from similar studies at Unkelmühle in 2014 and 2015. Technical facilities at Unkelmühle are designed to facilitate safe passage of downstream migrating fish, including ten different bypass routes where fish can pass outside the turbines, and narrowly spaced racks installed in front of the turbine intakes to prevent fish from entering the turbines. The efficiency of these measures are evaluated. Downstream migration past Buisdorf dam was also examined in 2016. This enabled comparison of loss and migration speeds of smolts between the Unkelmühle hydropower station and a weir without a hydropower station at Buisdorf. Methods The study was performed by tagging 227 Atlantic salmon smolts with radio transmitters and recording their migration in the river and past Unkelmühle power station and Buisdorf dam. Their movements were recorded 1) on free-flowing reference stretches upstream of the power station and dam, 2) on impounded stretches upstream of the power station and dam, 3) when they passed the power station and dam, and 4) on downstream river stretches. Migration routes used by tagged fish when they passed the power station and dam were mapped in detail by using networks of automatic, stationary receivers. The loss of downstream migrating smolts due to impoundments and past the power station and dam was calculated by comparing losses in these areas with losses on the reference stretches. This is based on the assumption that the loss per km recorded on the reference stretches (termed “reference loss” in this report) is representative for the developed stretch (stretch affected by hydropower development) if it had been a free-flowing river instead of being impounded by a reservoir and having a power station or dam. To examine if the location of the reference stretches affected the estimated loss caused by hydropower development, we compared two estimates of loss due to Unkelmühle power station based on reference loss on two different reference stretches. Results and conclusions The loss of downstream migrating smolts due to Unkelmühle power station was minimum 2.9% during the study in 2016. This represents the percentage of smolts arriving at the power station area that were lost due to this being a power station area instead of a free-flowing river. The loss estimate represents direct loss at the power station and delayed mortality due to the power station on the stretches downstream (7.5 km). There was no difference in loss between fish using the headrace to pass the power station and those passing over the weir. Loss due to the Buisdorf dam was minimum 3.4 and 5.7% (two different estimates) and not significantly different from the loss at Unkelmühle. The loss estimates are minimum estimates, because fish injured when passing the power station or dam can experience delayed mortality at later stages than recorded in this study, and the total mortality might therefore have been higher. There was no turbine mortality at the power station, because none of the smolts passed through the bar racks in front of the turbines, as expected due to the narrow bar spacing (10 mm) of the racks. Hence, the extra loss of smolts passing the power station was likely related to physical injuries in bypass routes aimed at guiding smolts outside the turbines, and increased predation. Loss due to the hydropower station was lower in 2016 compared to the two previous study years (minimum 9.9% in 2014 and 12.8% in 2015). Although total loss due to the power station was highest in 2015, loss in the bypass route that leads smolts outside the turbines was higher in 2014 than in 2015 and 2016. This was likely caused by smolts becoming trapped in an area of the bypass route where debris and branches piled up in 2014, but not in 2015 and 2016. Water discharge was higher in 2016 compared to the previous study years, and the high water discharge was probably an important factor for reducing loss of smolts passing the power station in 2016. Results showed that the reservoir upstream of the power station can be an area of high mortality for downstream migrating smolts. Of all smolts entering the reservoir upstream of Unkelmühle, 7.2% in 2014, 17.1% in 2015 and 4.4% in 2016 were lost due to this being a reservoir instead of a free-flowing river. The reservoir upstream of Unkelmühle is 2.3 km long, with slow-flowing water, and more resembling a lake than a river. The main reason for the extra loss in the reservoir is likely presence of more fish predators in the slow-flowing reservoir compared to the free-flowing river stretches. These results show that reservoir mortality may vary among years, probably due to variation in the predator community. In contrast to at Unkelmühle, where fish were delayed at the power station, fish moved at the same speed past Buisdorf dam as on unimpounded stretches. This difference in migration speed was also found when comparing only fish that migrated through the spillway gate at Unkelmühle with fish that used the weir at Buisdorf. No fish spent time in the turbine intakes before swimming back upstream and using the spillway gate to pass the power station, so behaviour upstream of the power station did not seem to explain why fish moved slower past the power station compared to the dam. However, smolts seem to follow the main water flow when navigating past power stations, and the observed differences may be caused by a higher proportion of the total water discharge running over the weir at Buisdorf compared to the proportion running through the spillway gate at Unkelmühle, making navigation over the weir and exit of the tailrace faster at Buisdorf compared to Unkelmühle.

Økland, F., Teichert, M.A.K., Havn, T.B., Thorstad, E.B., Heermann, L., Sæther, S.A., Tambets, M. & Borcherding, J. 2017. Downstream migration of European eel at three German hydropower stations. NINA Report 1355: 53 pages, including appendix. Background and methods The aim of this study was to examine migration behaviour and losses of European silver eel when passing three run-of-the river hydropower stations in Germany. These were the Unkelmühle power station in the Sieg, the power station in Gengenbach in the Kinzig (both tributaries to the Rhine), and Kuhlemühle power station in the Diemel (tributary to the Weser). The Unkelmühle power station is designed with several bypass routes where fish can pass outside the turbines. At the power station in Gengenbach, the position of a movable turbine can be adjusted to let downstream migrating fish pass above or under the turbine. Narrowly spaced bar racks have been installed in front of the turbine intakes at both Unkelmühle, River Sieg (10 mm), and Gengenbach, River Kinzig (15 mm), to prevent fish from entering the turbines. At the Kuhlemühle power station, River Diemel, an Archimedes screw turbine is installed without a bar rack in front of its entrance. Archimedes screws are regarded as being fish-friendly turbines, but few studies have tested this assumption. The study was performed during 2014 to 2016 by tagging 542 European silver eels with radio transmitters. Their migration in the river and past the power stations was recorded. Results and conclusions Overall, we recorded low mortality for downstream migrating silver eels at these power stations. However, there are uncertainties linked to the survival estimates, particularly at Gengenbach and Kuhlemühle. The mortality of eels when they passed the Unkelmühle power station was 0-4% and 0-8% in the two consecutive study years. This shows that it is possible to obtain low mortalities for downstream migrating eels at run-of-the-river power stations with special protection measures to facilitate migration and reduce mortality. No direct turbine mortality occurred, as no eel slipped through the bar racks in front of the turbines, as expected due to the narrow bar spacing. The reason that we give mortality estimates as a range (0-4% and 0-8%), is that the fate of some tagged eels after passing the Unkelmühle power station is unknown, which makes it difficult to determine if they were alive or dead after passing. Further, three individuals showed movements indicating that they were taken by birds, but it is not known whether they were dead at the power station and taken by bird predators, injured by passing the power station and therefore taken by predators, or whether they were uninjured but taken by predators anyway. The estimates given as ranges take this uncertainty into account, and imply that the mortality at the Unkelmühle power station could have been zero in both study years, but the mortality could also have been up to 4% in the first study year and up to 8% in the second year. If there was some mortality linked to passing Unkelmühle power station, this must have been due to injuries occurring in the bypass routes, or increased predation at the power station area. Increased predation may occur if fish are injured and thereby easier prey. It is also possible that presence of injured fish of different species at power stations attracts predators, such that the likelihood of being taken by a predator increases also for uninjured fish. None of the tagged eels became stationary at the power station, indicative of being dead, neither at Gengenbach or Kuhlemühle. However, there are uncertainties for the survival estimates at these power stations, because eels may drift downstream after they are dead. Release of tagged dead eels showed that eels that potentially died when passing Gengenbach or Kuhlemühle could have drifted several kilometers and out of the monitored area below the power stations. Hence, mortality at the power station is in such cases not necessarily detected. The survival estimates at Unkelmühle were more certain, because the fish were tracked over a longer distance below the power station, and implicitly there were fewer individuals with an uncertain fate. Some eels became stationary on river stretches below Gengenbach and Kuhlemühle power stations, and might be dead (14% and 23% of the eels that passed the Gengenbach and Kuhlemühle, respectively). However, eels may cease migration and migrate downstream another year, so an eel becoming stationary may not necessarily be dead. Eels mainly used migration routes with a large proportion of the water flow when passing the power stations. At Unkelmühle, most of the downstream migrating eels used the spillway gate, or the bypass route leading fish from the bar racks in front of the turbines into the flushing channel and back to the river via a route outside the turbines. Only two eels used the custom-made side bypasses for eels, and only a small proportion of the eels (

Uglem, I., Havn, T.B., Lennox, R., Liberg, E. og Thorstad, E.B. 2017. Hvordan påvirker høstfiske med sportsfiskeredskap overlevelse og atferd hos laks før og under gyting? NINA Kortrapport 46. 25 s. Høstprøvefiske for kartlegging av innslag av rømt oppdrettslaks foregår i et betydelig antall elver gjennom det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslaks. I mange elver foregår overvåkingen ved fangst av fisk med sportsfiskeredskap. Skjellprøver blir tatt fra all fisk som fanges, og antatt villfisk blir gjenutsatt. Hvorvidt høstfisket kan føre til dødelighet hos villfisk etter gjenutsetting og i hvilken grad fisket kan forstyrre laksen under gytingen er imidlertid lite under-søkt. Vi undersøkte effekter av høstprøvefisket i Lakselva i 2016 ved å radiomerke 36 gjenutsatte villaks de to siste ukene i september, og følge disse fram til gyteperioden. Ingen av fiskene døde etter gjenutsetting. To av 38 fangede laks (5 %) ble avlivet på grunn av skader etter fangst. Resultatene viste tydelig at fisken ble kortvarig atferdsmessig forstyrret. Tre fjerdedeler av fisken beveget seg vekk fra utsettingsstedet i løpet av det første døgnet etter gjenutsetting. Halvparten av fisken flyttet seg mer enn 1 km de tre første dagene, og kun 14 % av fisken var på utsettings-stedet etter tre dager. Varigheten av forstyrrelsen var vanskelig å estimere siden uforstyrret kon-trollfisk ikke var tilgjengelig. Ved siste peiling i slutten av oktober oppholdt laksen seg gjennom-snittlig 1,8 km unna gjenutsettingsstedet (median 763 m). Resultatene ble sammenlignet med data fra en lignende undersøkelse fra 2014 der laks ble merket og gjenutsatt om sommeren. Det var ingen vesentlige forskjeller i overlevelse eller forflytning fra september til oktober i 2014 og 2016. Siden den gjenutsatte fisken, på samme måte som ved gjenutsetting om sommeren, klart ble forstyrret anbefales det å avslutte høstfisket i «god tid» før gytingen starter. Inntil en vet mer om varigheten av denne typen forstyrrelser bør høstfisket avsluttes minst to uker før gyteperioden, som anbefalt i felthåndbok for overvåking av rømt oppdrettslaks. For å kunne avslutte høstfisket i tide vil det være behov for å utvikle metoder for å forutsi gytetidspunkt i ulike elver. Det er også usikkert om laksen som ble gjenutsatt under høstfiske i denne undersøkelsen gytte på andre gyteplasser enn de ellers ville ha gjort, om konkurranseevnen deres på gyteplassene blir påvir-ket, og om reproduksjonssuksessen kan bli redusert på andre måter. For å kunne bekrefte at høstfiske ikke har negative effekter på villaksen som blir gjenutsatt, anbefaler vi at det gjøres videre undersøkelser som inkluderer kontrollgrupper av laks som ikke er gjenutsatt. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bækkelie, K.A.E., Jensås, J.G., Bongard, T., Berntsen, H.H., Havn, T. B., Borgos, T., Nielsen, L.E. og Rognes, T. 2017. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2016.- NINA Rapport 1316. 45 s Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Gaula og utvalgte til-løpselver i 2016. På grunn av redusert finansiering i 2016, ble det bare gjennomført elektrisk fiske på 15 av de nederste stasjoner i hovedstrengen av Gaula. I tillegg ble åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna, fire stasjoner i sidevassdraget Bua, og til sammen 13 stasjoner i sidevassdragene Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua undersøkt. Det var betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure i hovedstrengen av Gaula. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks og lakseparr (≥ 1+) på 14 av de 15 undersøkte stasjonene. Det var lavere tetthet av lakseparr i nedre enn i midtre del av hovedstrengen, mens det for laksyngel var mer jevnt fordelt. For vassdraget sett under ett ble de høyeste tetthetene av lakseparr funnet i Sokna og i Forda. Høyeste tetthet av laksyngel ble funnet rett oppstrøms utløpet av Kaldvella (stasjon 6), ved Støren og i Sokna. I hovedstrengen av Gaula varierte tetthet av laksyngel i 2016 en del mellom områder. På det nederste området i Gaula ved Melhus, var tettheten den laveste som er registrert i perioden 2013-2016. For område fra Kvålsbrua og opp til Gaulfossen, og område fra Støren og opp til Singsås, var tettheten den høyeste i samme periode. Områdene fra Gaulfossen og opp til Støren hadde tettheter omtrent på samme nivå som 2014 og 2015. Resultatene tyder på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2015 enn i 2012 og 2013. Det bildet samsvarer godt med resultatene fra gytegroptellingene i perioden 2012 – 2014, men ikke med 2015. Det er uklart hva denne forskjellen i antall gytegroper registret høsten 2015 og andel laksyngel året etter skyldes. At det bare ble registret 15 og 3 gytegroper i henholdsvis område nedre 2 og midtre 1 høsten 2015, mens årsyngeltettheten av laks året etter er på nivå med år det ble registrert ± 100 gytegroper på de samme områdene, tyder imidlertid på at tellingene er blitt gjennomført for tidlig eller at ikke alle gytegroper er blitt registrert. Tettheten av årsyngel av laks var gjennomgående betydelig høyere i Sokna enn i Gaula, med en gjennomsnittlig estimert tetthet på henholdsvis 102,5 og 45,2 individer per 100 m². I Bua var det i 2016 varierende tettheter av laksunger på de ulike stasjonene, og samlet sett var registrert tetthet av laksyngel i 2016 det laveste som er registrert i perioden 2013-2016. På de tre stasjonene ovenfor Gammelbrufossen ble det bare funnet en årsyngel av laks, mens det på den nederste stasjonen som ligger ca. én kilometer opp i vassdraget ble funnet en tetthet på 39,6 indi-vider av laksyngel per 100 m². Registrert tetthet av årsyngel av laks varierte en del, både innen- og mellom vassdrag på de 13 stasjonene som ble avfisket i sideelvene Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua. Med unntak av den øverste stasjonen i Forda og den nederst i Holda, var registrert tetthet en del lavere enn forventet, og da spesielt i Hesja, men også Lea og Gaua. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Økland, F., Teichert, M.A.K., Thorstad, E.B., Havn, T.B., Heermann, L., Sæther, S.A., Diserud, O.H., Tambets, M., Hedger, R.D. & Borcherding, J. 2016. Downstream migration of Atlantic salmon smolt at three German hydropower stations. NINA Report 1203: 1-47. The aim of this study was to examine migration routes and losses of Atlantic salmon smolt past three hydropower stations, which were the Unkelmühle (River Sieg), Gengenbach (River Kinzig), and Kuhlemühle (River Diemel) power stations. These three power stations represent the use of different technologies to reduce negative impact on downstream migrating fish. The study was performed by tagging 525 Atlantic salmon smolt with radio transmitters and recording their migration when passing the power stations. In 2015, the loss of downstream migrating smolt due to the power station was 12.8% at Unkelmühle and 3.1-6.3% at the power station in Gengenbach. This represents the percentage of smolt entering the power station area that were lost due to this being a power station instead of a free-flowing river. Immediate mortality for smolt that passed through the Archimedes screw turbine at Kuhlemühle was estimated at 0-8%. Results showed that also reservoirs upstream of power stations can be areas of high mortality. Of smolt entering the reservoir upstream of Unkelmühle, 7.2% and 17.1% (two study years) were lost due to this being a reservoir instead of a free-flowing river. The main reason was likely presence of more fish predators (i.e., larger fishes eating smolt) in the slowflowing reservoir compared to the free-flowing river stretches. © Norwegian Institute for Nature Research. The publication may be freely cited where the source is acknowledged