Search

Koronapandemien påvirket alle deler av det norske samfunnet, også frivillig sektor. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har gjennomført spørreundersøkelser i befolkningen og blant organisasjoner før og underveis i pandemien for å analysere dens betydning for frivillig sektor. Denne rapporten tar utgangspunkt i dette store prosjektet, men ser nærmere på rollen til frivilligheten i Trøndelag spesielt. Dette fylket sammenlignes med resten av landet for å se om pandemien har hatt andre konsekvenser i Trøndelag. I tillegg sammenlignes organisasjoner for barn og unge og organisasjoner i større byer og på mindre steder i Trøndelag. Analysene i denne rapporten viser at de kortsiktige konsekvensene av koronapandemien har vært nokså like i Trøndelag og i resten av landet, både når det gjelder endringer i frivillig innsats på individnivå, og når det gjelder endringer som er rapportert av organisasjonene selv. Befolkningsundersøkelsen viser at det var en nedgang i andelen som gjorde frivillig arbeid i Trøndelag, og at nedgangen var omtrent som i andre deler av landet. Likevel var andelen som oppga å være medlem i en frivillig organisasjon, omtrent på samme nivå i 2019 og 2022 i Trøndelag, mens det var en liten nedgang i andelen medlemmer i andre landsdeler. Når det gjelder de organisasjonene der flest gjør frivillig arbeid, dvs. innenfor bolig og økonomi, idrett og kultur og fritid, var Trøndelag fortsatt i toppsjiktet sammenlignet med andre landsdeler, til tross for en liten nedgang. I Trøndelag var det dessuten mer stabilitet i andelen som utførte frivillig innsats for samfunnsrettede organisasjoner, som innbefatter humanitære organisasjoner, politiske organisasjoner og miljøorganisasjoner. Kjernefrivilligheten ser ut til å ha bestått i Trøndelag. Andelen som brukte mange timer på frivillig innsats i uka, var omtrent på samme nivå i 2022 som i 2019, mens nedgangen i frivillig innsats i hovedsak skyldes at det var færre som gjorde en liten innsats. Organisasjonsundersøkelsen viser at det er en lavere andel som rapporterer om en reduksjon i aktivitet i Trøndelag som følge av pandemien, sammenlignet med i Oslo og omegn og resten av landet. Denne forskjellen gjelder spesielt for idrett. Når det gjelder organisasjonenes økonomi, er bortfall av kostnader større enn bortfall av inntekter for organisasjonene sett under ett i alle deler av landet. Organisasjoner i Trøndelag gjorde i noe større grad særskilte aktiviteter rettet mot målgrupper i 2021 sammenlignet med Oslo og omegn og resten av landet. Dette gjelder spesielt særskilte aktiviteter for eldre og for barn og/eller ungdom, men forskjellene på tvers av de tre regioninndelingene er små. Analysene av Trøndelag spesielt viser at det var noe større reduksjon i aktivitet blant organisasjoner for barn og unge enn blant de andre organisasjonene. Det var større bortfall av medlemmer og frivillige blant foreninger med aktiviteter for barn og/eller ungdom sammenlignet med de andre organisasjonene i området. Forskjellen er signifikant når det gjelder medlemmer, men ikke når det gjelder frivillige. Når det gjelder forskjeller mellom by og land i Trøndelag, var det ingen forskjell i andelen organisasjoner som rapporterte om endring i aktivitet. Reduksjonen i antall medlemmer var imidlertid signifikant større i de mest sentraliserte kommunene sammenlignet med de minst sentraliserte kommunene. Samlet sett ser det altså ut til at frivillig sektor i Trøndelag kom noe mindre svekket ut av pandemien enn i andre deler av landet, særlig sammenlignet med Oslo og omegn.

Delrapport 1 så først og fremst på trender som antas å påvirke fremtidig behov for beredskap (for eksempel flere aksjoner og hendelser, befolkningsvekst og klimaendringer). I delrapport 2 ser vi disse trendene i sammenheng med trendene som påvirker samfunnets, Røde Kors’ og andre frivillige organisasjoners kapasitet til å møte beredskapsbehov i fremtiden. Rapporten forsøker å svare på disse hovedspørsmålene: •Hva er det som fungerer godt i dagens Beredskaps-Norge? Og hva bør bli bedre for at man skal kunne oppfylle fremtidens beredskapsbehov? •Hvordan påvirker samfunnstrender lokale og nasjonale beredskapsbehov? •Hvordan vurderes beredskapskapasiteten i dag, og tåler man med dagens kapasitet en økning i antall hendelser i fremtiden? Hvilke krav til kompetanse og ressurser vil de skisserte endringene og trendene kunne føre med seg for beredskapen i fremtiden? •Hvem vil være de viktigste beredskapsaktørene lokalt? Og hva kan vi gjøre for å sikre den lokale beredskapen i møte med en sannsynlig økning (se delrapport 1) i uønskede hendelser? For å besvare disse spørsmålene bruker vi data samlet inn gjennom intervjuer med offentlige og frivillige beredskapsaktører i Norge og spørreundersøkelser til frivillige og ledere i Røde Kors. Ved hjelp av vårt eget innsamlede datamateriale, sekundærlitteratur på feltet og strategisk fremtidstenkning løfter og drøfter vi en rekke aktuelle problemstillinger som Beredskaps-Norge generelt og frivilligheten spesielt vil stå overfor i tiden frem mot 2050.

I denne rapporten undersøker vi hvilke følger koronapandemien har hatt for frivillig innsats. Vi kartlegger også omfanget av koronarelatert aktivitet for helsefrivilligheten nasjonalt og lokalt samt illustrerer innsatsen gjennom eksempler fra noen organisasjoner. Datagrunnlaget er i hovedsak spørreundersøkelser senteret gjorde av befolkningen om frivillig innsats før (høsten 2019) og sent (vinteren 2021/2022) i pandemien, og spørreundersøkelser senteret gjorde av frivillige organisasjoner våren 2020, 2021 og 2022. I en krisesituasjon kan frivillige organisasjoner mobilisere frivillige og spille en sivilsamfunnsrolle ved å være bindeledd til myndighetene. Helsefrivilligheten har bidratt på begge områder under pandemien; gjennom både helseberedskap og sosial beredskap. I en krisetid som det koronapandemien var fra mars 2020 til tidlig 2022, er organisasjonene særlig viktige fordi de oppdager behov, setter i gang prosjekter, og kommuniserer og samarbeider med myndighetene basert på sin spesifikke og lokale kunnskap. Men til tross for slike viktige oppgaver har helsefrivilligheten opplevd nedgang i både medlemskap og frivillig arbeid fra 2019 til 2022, for nesten alle befolkningsgrupper. Befolkningsundersøkelsene viser at nedgangen i andelen som gjør frivillig innsats og var medlemmer i helsefrivilligheten gjennom pandemien, var større enn for andre typer organisasjoner. Størst nedgang finner vi når det gjelder frivillig arbeid for unge under 30 år, for eldre over 60 år og for dem som har barn, mens det har vært stabilt for dem som er 30–44 år og 45–59 år. Det er de korttidsfrivillige som gir størst utslag i denne analysen, der alle som utførte minst én time frivillig arbeid siste år, er med. Nedgangen svekker organisasjonene fordi medlemskontingent er viktig for økonomien, frivillige er viktige for arbeidskapasitet og aktive er viktige for rekkevidden av arbeidet. I helsefrivilligheten var det likevel en økning i andelen som bidro for én og for to organisasjoner, mens det var nedgang i andelen som bidro for tre eller flere organisasjoner. Gjennom organisasjonsundersøkelsene våre i koronaperioden har vi brakt på bane at helsefrivilligheten har bidratt på mange måter og områder under pandemien, både nasjonalt og lokalt. Nasjonale og lokale helseorganisasjoner har i større grad enn andre organisasjoner under pandemien drevet med aktiviteter for flere typer grupper, deriblant for personer med funksjonsnedsettelse eller syke, for barn og/eller ungdom og for eldre. Det er også flere helseorganisasjoner enn andre organisasjoner som rapporterer at de har samarbeidet med offentlige myndigheter, næringslivsaktører eller andre frivillige organisasjoner om konkrete aktiviteter eller tiltak i forbindelse med pandemien, både i 2020 og i 2021. Disse forskjellene må sees i sammenheng med at pandemien først og fremst var en helsekrise, men tallene viser at helsefrivilligheten har mobilisert til både rask og langvarig innsats under pandemien. Helsefrivillighetens samfunnsbidrag under koronapandemien The contributions of health volunteers and health organizations under the pandemic

Lokale partilag og lokale lister har fått lite oppmerksomhet i forskningen til tross for deres viktige rolle i demokratiet. Denne rapporten gir et oversiktsbilde av kommunepartier og lokale lister i Norge og beskriver så vel deres interne arbeid og organisering som deres forhold til kommunestyret, lokalsamfunnet, partienes fylkesledd og nasjonale ledd samt de økonomiske rammebetingelsene for driften. Rapporten bygger på tre datakilder: en spørreundersøkelse til alle kommunepartier og lokale lister som ble representert i norske kommunestyrer etter valget i 2019, en spørreundersøkelse til alle norske kommuner og kvalitative intervjuer med 19 ledere av kommunepartier og lokale lister. Den overordnede konklusjonen er at det står nokså bra til med lokalpartiene og listene: De fungerer fortsatt som rekrutteringskanaler til lokalpolitikken, som medlemsorganisasjoner, som medspillere for kommunestyregruppene og som bindeledd til samfunnet for øvrig. De opplever også at rammevilkårene generelt er gode nok til at de kan utføre sine demokratiske kjernefunksjoner.

Political parties and interest groups play a vital role in incorporating societal interests into democratic decision-making. Therefore, explaining the nature and variation in the relationship between them will advance our understanding of democratic governance. Existing research has primarily drawn attention to how exchange of resources shapes these relationships largely neglecting the role of contextual conditions. Our contribution is to examine whether parties’ structured interactions with different categories of interest groups vary systematically with the pattern of party competition at the level of policy dimensions. First, we argue that higher party fragmentation in a policy space makes organisational ties to interest groups more likely, due to fears of voter loss and splinter groups. Second, we expect higher polarisation between parties on a policy dimension to make ties to relevant groups less likely due to increased electoral costs. We find support for both expectations when analysing new data on 116 party units in 13 mature democracies along nine different policy dimensions. Our findings underline the value of considering the strategic context in which parties and interest groups interact to understand their relationship. The study sheds new light on parties and interest groups as intermediaries in democracy and contributes to a new research agenda connecting interest group research with studies ofeli parties’ policy positions and responsiveness.

Supplemental Material, sj-pdf-1-ppq-10.1177_1354068820949393 for Conceptualizing and measuring party-interest group relationships by Elin Haugsgjerd Allern, Simon Otjes, Thomas Poguntke, Vibeke W��ien Hansen, Sabine Saurugger and David Marshall in Party Politics

Supplemental Material, Donations_parties_and_unions_Appendices_R_and_R for All about the money? A cross-national study of parties’ relations with trade unions in 12 western democracies by Elin Haugsgjerd Allern, Vibeke Wøien Hansen, Simon Otjes, Anne Rasmussen, Maiken Røed and Tim Bale in Party Politics

I delrapport 1 av Røde Kors-prosjektet Fremtidens frivillige beredskap stiller vi følgende to spørsmål: 1) Hvilke typer uønskede hendelser vil vi stå overfor i fremtiden? 2) Hvilket omfang kan vi anta at ulike typer uønskede hendelser vil få? Uønskede hendelser er definert som hendelser som vil utløse behov for koordinert respons og gjenopprettingsarbeid, og som spenner fra søk etter savnede enkeltpersoner til naturkatastrofer, større ulykker og tilsiktede voldshandlinger. For å besvare de to spørsmålene ovenfor sammenstiller vi det vi vet i dag, med framskrivinger av fremtiden. Vi analyserer registerdata over søk- og redningsaksjoner i Norge fra hovedredningssentralene i perioden 2010–2021 og kombinerer disse dataene med blant annet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps analyser av krisescenarioer, Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger og Norsk klimaservicesenters klimaframskrivinger. Vi drøfter også hvordan framskrivingene og ulike drivkrefter som påvirker disse, for eksempel teknologisk endringstakt og utenforskap, kan tenkes å påvirke behovet for frivillig beredskap og respons i fremtiden.

Denne rapporten presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse om hvilke forventninger innbyggerne i Oslo har til offentlige instansers tilrettelegging for tros- og livssynsrelaterte tjenester og aktiviteter på sykehjem, i skole og på andre arenaer. Formålet har vært å gi bedre kunnskap om kommunens rolle på dette området. Analysene peker på en rekke interessante variasjoner og trekk, når det gjelder både tros- og livssynsidentitet og medlemskap i tros- og livssynssamfunn, og langs dimensjoner som kjønn, alder og sosioøkonomisk status. Rapportens funn er et viktig bidrag til bedre kunnskap om innbyggernes forventninger til offentlige instanser på tros- og livssynsfeltet.

Supplemental Material, Donations_parties_and_unions_Appendices_RR_without_yellow_highlighting_supplementary_material for All about the money? A cross-national study of parties’ relations with trade unions in 12 western democracies by Elin Haugsgjerd Allern, Vibeke Wøien Hansen, Simon Otjes, Anne Rasmussen, Maiken Røed and Tim Bale in Party Politics

This article investigates participation bias in the European Commission's online consultations by focusing on issue characteristics and using a cost–benefit framework. The main assumption is that a group will choose not to participate when their participation costs exceed the expected benefits. This leads to a more biased participation pattern. We expect this to hold when the proposal discussed in a consultation is more complex, whereas the opposite is the case if the proposal is more salient. Furthermore, we expect there to be an interaction effect between complexity and salience. We test and find support for these expectations in an analysis of more than 350 consultations held between 2001 and 2012. This article has been accepted and published.

The main motivation for this thesis is to connect preferences with observable behaviour at all stages of the EU policy-making process. The following are the most important stages in any policy-making process: 1) bargaining within a legislative body, 2) bargaining between legislative bodies, 3) formal decisions, and 4) implementation of adopted policies. Including implementation in the definition of a policy-making process ensures an exhaustive understanding of the process. In this thesis, the implications of preferences for all these stages of EU decision making are investigated. The theoretical framework for this investigation is rational choice theory which assumes that actors behave in a utility-maximising way. Although the research topic is the European Union (EU), the effect of preferences on decision-making behaviour can be applicable to any policy-making body. The thesis finds a link between preferences and choice of action in later stages of decision making. First, greater distance between the pivotal actors across the Council and the EP increase the probability of more than one round of co-decision bargaining. Second, government preferences do have an effect on actual voting behaviour in the Council. A negative preference is more likely to be associated with a negative vote. Third, a negative vote has an effect on the implementation process. A negative vote is more likely to be associated with poor implementation of EU directives by the member states. The overarching research questions that bind together the four papers that constitute the thesis are the following: 1) (To what extent) can preferences explain behaviour in EU decision making? 2) (To what extent) can preferences account for variation in EU decision-making processes? In the first paper (co-authored with Bjørn Høyland) the relationship between preferences and voting behaviour is investigated. The second paper explores the relationship between preferences and member state behaviour in the implementation process. Both papers utilise all the variation in behaviour at the member state level. The third and fourth papers switch focus from the member state level to the proposal level. The third paper investigates whether preferences can explain some of the variation in the duration of law making or more specifically whether voting behaviour and divergent preferences have consequences for the time needed to reach agreement. The fourth paper examines whether the preferences of the pivotal actors across the institutions can account for the variation in agreement stage in the co-decision procedure. Drawing upon veto models with incomplete information, greater distance between the ideal positions of the pivotal actors is assumed to be negatively associated with early agreement between the institutions. Altogether, these four papers connect preferences with behaviour of the involved actors in all the aforementioned stages of EU decision making. The findings show that preferences have a robust effect on behaviour throughout the decision-making process.

The main argument of this thesis is that positions on single issues explain only a proportion of the actual voting behaviour in the Council of Ministers. By employing a simple spatial model the thesis tests whether the Council members vote in line with their positions on single-issues or not. The findings reveal that the model manage to predict (by using the positions as predictions) a large amount of the actual “yes” votes, but performs more poorly when predicting the extent of the actual opposition recorded on each proposal. Even so the model manages to detect some of the disagreement showed by the Council members at the final stage of decision-making.