Search

I prosjektet TalentForsk har forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet – storbyuniversitetet, fulgt filmtalentutviklings-programmet FilmLab Norge gjennom dets tre gjennomførte kull (2016-2019). FilmLab-programmet ble etablert av Mediefabrikken fordi Norge, sammenlignet med andre land, i liten grad har fokusert på utvikling av filmtalenter som har fullført utdanning, men ennå ikke etablert seg i bransjen. TalentForsk er finansiert av midler fra Akershus Fylkeskommune (nå Viken) og Talent Norge. Formålet med prosjektet har vært todelt. På den ene siden ønsket Mediefabrikken og FilmLab-teamet et forskningsbasert grunnlag for å kunne gjøre en kontinuerlig evaluering og justering av det faglige opplegget underveis. Samtidig har de hatt en ambisjon om å kunne fremskaffe kunnskap om ‘FilmLab-metoden’ for talentutvikling, som kan deles videre innad i filmbransjen og på tvers av fagfelt.

Som et resultat av partnerskapet mellom Deichman og Bydel Alna, åpnet dørene for Furuset bibliotek og aktivitetshus (FUBIAK) i mars 2016. I nyrenoverte lokaler skulle det som tidligere var Deichman filial Furuset, Furuset frivillighetssentral og Furuset ungdomssenter, samlokaliseres og samorganiseres. Siden har huset hatt imponerende besøkstall, og fremstår på mange måter som en solid suksesshistorie. De positive resultatene for FUBIAK er også godt dokumentert gjennom husets svært innholdsrike program og aktivitetstilbud. Målet med denne evalueringen har vært en mer kritisk kartlegging av hvordan samarbeidsmodellen og partnerskapet fungerer, med utgangspunkt i de ansattes og eiernes erfaringer og relevant dokumentasjon. Datainnsamlingen foregikk sommeren 2018, med påfølgende analyse av relevant dokumentasjon og intervjuer med ansatte og partnere. I dette notatet presenteres hovedfunnene i evalueringen knyttet til FUBIAK som konsept, organisasjon og partnerskap, samt anbefalinger for den fremtidige driften. Publikasjonen kan bestilles, pris kr.70

Hvordan kan Bydel Østensjø på best mulig måte organisere sitt framtidige folkehelse- arbeid? I samarbeid med prosjektgruppa for Folkehelseprogrammet i Bydel Østen- sjø har forskere ved Arbeidsforskningsin- stituttet (AFI) ved OsloMet – storbyuniver- sitetet identifisert en håndfull av det vi her kaller folkehelse-oppdrag i nærmiljøet i del- bydelen Skullerud, inkludert Bogerud, i Bydel Østensjø. Noen av utfordringene som er utgangspunktet for disse oppdragene er tydelige i kunnskapsgrunnlaget som ble oversendt AFI fra bydelen i desember 2017, mens andre dukket opp i arbeidet med AFIs idépropell eller den nyutviklede ”Fol- kehelse-propellen” (se forklaring i del II). I utgangspunktet var målet for innsamling og sammenstilling av det kunnskaps- grunnlaget bydelen sitter på i dag, å katego- risere innbyggernes stedsbruk, stedsinter- esser og stedsbilder av nærmiljøet.

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har i samarbeid Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR, HiOA), og arkitektkontorene Eriksen-Skajaa og Kåmmån gjennomført en bred stedsanalyse av Grønland på oppdrag for Oslo kommune ved Bydel Gamle Oslo. Oppdraget var å gjennomføre «en grundig kombinert analyse» av aktører, fysiske nærmiljøkvaliteter og av sosiokulturelle forhold. Målet var få fram beboernes utfordringer, ønsker og ressurser.Rapporten danner et viktig kunnskapsgrunnlag arbeidet med Områdeløft Grønland. Analysene er basert på ulike statistiske kilder, en nettbasert undersøkelse og tett kontakt med Grønlands beboere, brukere og aktører som er viktige for områdets utvikling. Intervjuer, «walkalongs» og observasjoner har vært viktige metoder.Grønland er et boligområde med om lag 10 000 beboere, og samtidig del av Oslo sentrum. Området er uten tvil hovedstadens og landets mest mangfoldige byområde langs mange dimensjoner. Befolkningen består av grupper med høy inntekt og utdanning side om side med grupper med svært store levekårsutfordringer. Grønland har den høyeste andelen barn som vokser opp i lavinntektsfamilier i hovedstaden. Mange av områdene som omkranser Grønland gjennomgår dessuten for tiden store transformasjoner med store byutviklingsprosjekter, og Grønland er også selv i drivende endring. Gentrifiseringen er tydelig. For å styrke nærmiljøet og oppvekstforholdene foreslår vi blant annet å satse på møteplasser og uterom hvor ulike grupper kan møtes på tvers: her er skolen helt sentral.

Stedstilhørighet handler om å kunne eller ville identifisere seg med steder eller en gruppe knyttet til steder, og er sterkt knyttet til selvforståelse og velvære. God involvering av ungdom i kommunale utviklingsprosesser kan styrke stedstilhørighet gjennom mestring, læring, medbestemmelse, kvalitet og eierskap, men kan også være konfliktfylt. God involvering av ungdom kan påvirke fysisk utforming av steder og deres attraktivitet forutsatt at metoder, fagforståelser og organisatoriske strukturer utvikles. Det er få direkte effekter av lav eller dårlig involvering, annet enn medvirkningstretthet. Samtidig ser vi at utenforskap, utrygghet og fraflytting, samt manglende demokratiutvikling og folkehelse kan forsterkes ved lav involvering av ungdom.

Arbeidsforskningsinstituttet har i samarbeid med Rodeo arkitekter AS og Elin Kolle (Norges idrettshøgskole), gjennomført en studie av ungdom og unge voksnes bruk av uterom, parker og plasser på Tøyen og generelt, på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Hovedproblemstillinger i prosjektet har vært: Hva kjennetegner ungdoms og unge voksnes deltakelse i og bruk av byens parker og offentlige rom? Hva kan stimulere slik bruk, og hvilke virkemidler er godt egnet? For å svare på dette har vi gjort fem overordnede metodiske grep: Vi har 1) kartlagt og drøftet norsk og internasjonal forskning på feltet, 2) designet og gjennomført workshoper med ungdom og unge voksne som metodeeksperimentering, 3) gjort feltarbeid sammen med ungdom på Tøyen med walkalongs og observasjoner i dagliglivet, 4) gjort observasjoner og intervjuer i Lokalt og Sentralt Ungdomsrådet i Oslo, og 5) intervjuet kommunale planleggere for å finne de muligheter som ligger i forvaltningen av byens offentlige rom som ikke er utnyttet. Basert på dette datamaterialet finner vi at sansing og minner, kompetanse og alternativ, fellesskap og samhold, balanse mellom spenning og trygghet, samt endring og engasjement kjennetegner ungdoms og unge voksnes deltakelse i og bruk av byens parker og offentlige rom. For å stimulere til økt bruk argumenterer vi for samskaping i by- og stedsutviklingsprosesser, slik at ungdom og unge voksne opplever eierskap, mestring, innflytelse og får anledning til å knytte nettverk. Slik kan de bidra på lik linje med voksne. Vi diskuterer hvordan et godt kunnskapsgrunnlag er et godt virkemiddel for å øke ungdom og unge voksnes bruk av og deltagelse i det offentlige rom, og presenterer til slutt ulike barrierereduserende tiltak rettet mot forvaltningen.

In recent years we have seen a resurfacing of magic as an analytical category in anthropological literature, with particular emphasis on modern forms of occultism and witchcraft. Magic has yet to prove itself a useful analytical tool within the anthropolog y of organizations, and this article aims at understanding everyday work processes through the concepts of myth and magic. The discussion is based on empirical data from an internationally acclaimed architect company based in Norway, with a particular focu s on a period of downsizing in the aftermath of the global financial crisis in 2008. The architects try to uphold an egalitarian, social - democratic ideology of creativity within a capitalist system and make use of a range of magical practices in order to s ucceed. The article shows how narrative flexibility transforms the brutality of downsizing into a mode of creative labour, and concludes that the internal dynamic between risk taking and risk reducing is inherent in both magical practices and capitalist systems.

Denne artikkelen undersøker sammenhengen mellom hatytringer i det offentlige rom og opplevd sårbarhet for mottagerne av slike ytringer.Vi bygger på en utvidet survey utsendt til alle organiserte journalister og redaktører i Norge, samt dybdeintervjuer med et utvalg av den samme profesjonsgruppen, og stiller følgendespørsmål: I hvilken grad blir norskejournalister og redaktører utsatt for sjikane, trakassering og trusler? Er det forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder omfanget av hets, hvilken form hetsen har og hvilke konsekvenser slike opplevelser har for deres ytringsfrihet? Vi finner at mannlige og kvinnelige journalister mottar like mye hets og sjikane, mens en langt høyere andel av kvinnene oppleverseksualisert hets. Samtidig finner vi at menn som har opplevd seksualisert sjikane modererer seg i større grad enn det kvinner gjør. Ved å ta i bruk Butlers (1997) begrep om ytringsskader og Nussbaums (2010) diskusjon rundt sosial ”skamming” argumenterer vi for at skamfullhet rundt emosjonelle belastninger kan forklare hvorfor nettopp denne gruppen menn endrer sin journalistiske praksis. Vi ser til slutt på hvordan dette utfordrer ytringsfriheten i Norge.

AFI har, i samarbeid med Storbyprogrammet (HiOA) og arkitektfirmaet Snøhetta, gjennomført en bred sosiokulturell stedsanalyse av Tøyen på oppdrag for Oslo kommune ved Bydel Gamle Oslo. Oppdraget var å kartlegge og analysere demografiske, sosiokulturelle og fysiske aspekter ved Tøyen der disse dimensjonene sees i sammenheng. Stedsanalysen skal gi svar på tre problemstillinger: Hvordan er befolkningen på Tøyen sammensatt, og hvordan endres den? Hvilke sosiale og fysiske nærmiljøkvaliteter brukes og verdsettes? Hva savner befolkningen av tilbud og tjenester, og hva er de største utfordringene ved området? Stedsanalysen er basert på to overordnede metodiske grep: Vi har undersøkt demografien og levekårene i området ved hjelp av kvantitative analyser og vi har gjort et omfattende feltarbeid med dybdeintervjuer, workshoper og observasjoner i dagliglivet. Befolkningen på Tøyen er mangfoldig langs mange dimensjoner. Området har stor utskifting av beboere, og bærer preg av å være et transittområde for mange. Én av tre er på flyttefot hvert år, og det er særlig majoritetsnorske barn i skolealder og deres foreldre i 30-40-årene som flytter ut, mens unge voksne i 20-årene flytter inn. Befolkningen er polarisert når det gjelder levekår og sosioøkonomiske forhold, og forskjellene mellom gruppene øker. For å styrke nærmiljøet foreslår vi tiltak som bidrar til å utvikle møteplasser og uterom, bekjempe fattigdom og kriminalitet, bedre boforhold og bomiljø, samt styrke engasjement, aktivisme og frivillighet.

Elitefeminister tar i bruk ulike strategier for å endre kvinners sosiale og politiske situasjon i den Islamske Republikken Iran. Gjennom uformelle nettverk og med tidsskrifter som arena samarbeider religiøse og sekulære feminister aktivt om å introdusere sensitive temaer i den offentlige sfæren, før krav om økte rettigheter uttrykkes. Slik skapes demokratiske rom i et autoritært, teokratisk regime. Grensen for ytringsfrihet, konseptualisert ved metaforen den røde linje, former og blir formet av feministenes strategier. De ulike sanksjonene medieaktører utsettes for når de krysser/beveger den røde linje sier noe om hvor denne grensen for ytringsfrihet til enhver tid går og hva som er konsekvensene av å ytre. Å krysse den røde linje regnes som brudd på islamske prinsipper, men det finnes ingen fast definisjon på hva dette nøyaktig innebærer. Metaforens store tolkningspotensiale er både en fordel i forhold til spillerom og en ulempe i forhold til rettssikkerhet. Myndighetenes vilkårlige sensur i etterkant av brudd på «islamske prinsipper» knebler opposisjonelle stemmer, og impliserer nødvendigheten av erfaringsbasert kunnskap og politiske argumenter kledd i religiøs og kulturell retorikk. Den røde linje fungerer som en indikator på feministenes situering og på deres visjon om politisk og kulturell endring. Gjennom å se på unges motstandspraksiser i det offentlige rom i Teheran, belyses sammenhengen mellom elitefeministenes og den post-revolusjonære generasjonens arenaer for overskridelse av den kulturelle og den politiske røde linje. Sammen bidrar deres handlinger og ytringer til at et sivilt samfunn sakte, men sikkert vokser fram i Iran.