Search

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Foldvik, A., Forseth, T., Bentsen, V.J., Holthe, E., Havn, T.B., Lamberg, A., Fiske, P., Sundt-Hansen, L.E., Spets, M., Berg, M. & Jensås, J.G. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2017-2021. NINA Rapport 2116. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i 2017 i oppdrag fra Kraftverkene i Orkla (KVO) å gjennomføre påleggsundersøkelser i Orkla i perioden 2017-2021. Denne samlerapporten omfatter resultatene fra de fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i denne perioden. Undersøkelsene som er utført har som formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøørret i Orkla. Undersøkelsesprogrammet har omfattet videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, vurdering av evt. ny tellelokalitet i vassdraget, drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen, rapportering av fangst og beskatningsrater, kjønnsfordeling, kartlegging av flaskehalser på strekningen mellom Bjørsetdammen og kraftverksutløpet ved Svorkmo, analyser av vannføringsforhold, tiltak for å hindre innvandring av fisk i Svorkmo kraftverk, restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk, kartlegging av munningsområder til sidevassdrag og ungfiskundersøkelser. I tillegg er det gitt noen faglige tilrådinger om inn-retning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak. Fisketelling ved Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført videoovervåking av fisk på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2021. Det ble i 2021 registrert 3844 oppvandrende laks på videoovervåkinga. Dette er omtrent på nivå med 2017 (3858), litt færre enn i 2018 (4092) og 2020 (4015), men flere enn i 2019 (2197). I tillegg ble det i 2021 registrert fire individer med morfologiske trekk som tyder på oppvekst i oppdrettsanlegg, samt én pukkellaks. Av de 3844 laksene som passerte Bjørsetdammen i 2021 var 1016 (26 %) smålaks, 1652 (43 %) mellomlaks og 1176 (31 %) storlaks. Andelen smålaks har dermed gått ned sammenlignet med 2020 og er noe lavere enn gjennomsnittlig andel (33,9 %) smålaks for hele tidsserien. Andelen mellom- og storlaks har økt sammenlignet med 2020 og ligger noe over gjennomsnittet for samtlige år i tidsserien (hhv. 40 % og 26 %). Dermed ser det høye antallet smålaks som ble registrert i 2020 ser ut til å gjenspeiles i 2021 ved at det ble registrert en betydelig økning i antall mellomlaks dette året. Det ble registrert 1513 oppvandrende sjøørreter ved Bjørsetdammen i 2021. Hovedperioden for oppvandringen var fra midten av juni til midten av juli. Antall registrerte sjøørreter som passerte Bjørsetdammen, har økt i perioden fra 2013 til 2021. Utrede alternativ lokalitet for telling lengre ned i vassdraget Dagens telling på Bjørsetdammen gir presise data på antall fisk som passerer, samt gir gode data på kjønn, art og lengdefordeling. Tellingen på Bjørsetdammen suppleres i dag med telling av gytegroper samt drivtelling av fisk på strekninger nedstrøms, og gir i sum trolig et godt bilde av bestandssituasjonen. En alternativ lokalitet med sonar nedstrøms vil vesentlig øke andelen av bestanden som telles, men vil gi dårlig oversikt over art- og kjønnsfordeling om denne kommer som erstatning for dagens telling på Bjørsetdammen. Om sonar blir et tillegg til dagens telling vil datagrunnlaget bli betraktelig bedre, og fjerne behovet for drivtelling på strekningene nedstrøms Bjørsetdammen. Om det besluttes å etablere en sonarlokalitet, bør denne driftes som et tillegg til videotellingen på Bjørsetdammen inntil en har tilstrekkelig grunnlag til å sammenligne de to metodene. Drivtelling nedstrøms Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen 2013 til 2021. Målet i overvåkingsperioden fra 2013 til 2021 har vært å gjennomføre drivtellinger av gytefisk i vassdraget fra Bjørsetdammen og ned til sjøen hvert år. Dette har kun blitt gjennomført i 2015 og 2016. Hovedårsaken til dette er at sikten i vannet i Orkla i perioder har vært for dårlig, da den varierer fra under to meter til over åtte meter fra september til november, som er den perioden drivtellingene må gjennomføres i. I 2021 ble strekningen fra Bjørsetdammen til Varghølen, en distanse på 23,1 km undersøkt (62 % av anadrom strekning nedenfor Bjørsetdammen). Det ble registrert totalt 1423 laks. Andelen smålaks var i 2021 på ca. 26,9 %, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet for perioden 2013–2021. Både andel mellom- og storlaks økte fra 2020, og var i 2021 noe over gjennomsnittet for perioden 2013–2021 (hhv. 37,8 % og 34,8 %). Disse endringene samsvarer godt med resultatene fra videoovervåkingen. I overvåkingsperioden har andel hunnlaks variert lite for mellom- og storlaks, mens det for smålaks har vært større forskjeller mellom år. Registreringene av sjøørret under drivtellingen i 2021 viser at sjøørretbestanden i vassdraget er i vekst, noe som samsvarer godt med resultatene fra videundersøkelsene gjennomført på Bjørsetdammen. Økningen gjelder spesielt større sjøørret i størrelsesklasser med kjønnsmodne individer større enn én kg. Rapportering av fangst og beskatningsrater Den samlede fangsten av laks i 2021 var på 22,6 tonn (8,6 tonn avlivet og 14,0 tonn gjenutsatt). Det er mindre enn i 2020 (27.2 tonn) og 2017 (24.9 tonn), men mere enn i 2018 (18.3 tonn) og 2019 (17.3 tonn). Andelen gjenutsatt laks (på vektbasis) var på 55 % noe som er det nest laveste i perioden fra 2017-2021. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert beskatning og oppnåelse av gytebestandsmål for laks i Orkla fra 1993 til 2021. Den første vurderingen ble gjort i 2009, og da ble beskatningen vurdert tilbake til 1993. Samlet beskatning av laks (alle størrelsesgrupper) har variert mye mellom år i Orkla. Tidlig i tidsseriene lå beskatningen rundt 30-40 % mens etter 2013 har beskatningen variert rundt 15-25 %. Den viktigste årsaken til redusert beskatning i senere år er økt gjenutsetting, og fangstandelen (som både inkluderer avlivet og gjenutsatt fisk) har holdt seg relativt høy. Det har vært stor variasjon mellom år i oppnåelse av gytebestandsmål i Orkla, med generelt relativt dårlig oppnåelse på 1990-tallet, god fra 2000 til og med 2011, deretter dårligere noe år for så å være bedre fra 2017. Gytebestandsmålet ble med høy sannsynlighet nådd i 2020 og 2021. Kjønnsfordeling Genetiske analyser av kjønn hos 465 villaks viste en andel hunnlaks på 59 %. Andel hunnlaks varierte lite mellom de to undersøkelsesårene med 60 % i 2018 og 59 % i 2021. Kjønnsfordelingen fra videoovervåkingen på Bjørsetdammen viste en andel hunnlaks på 56 % i både 2018 og 2021. Drivtelleresultatene viser en jevn kjønnsfordeling med 50 % hunner i 2021. Fangststatistikken viser 46 % hunnlaks i fangsten blant de kjønnsbestemte laksene i 2018, og 42 % hunnlaks i 2021. Kartlegging av flaskehalser mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo Flaskehalser på strekningen Bjørsetdammen-Svorkmo ble kartlagt ved hjelp av miljødesignmetodikken. I tillegg til reguleringseffekter som fraføring av vann, har den undersøkte strekningen stor grad av forbygning og det er også sannsynlig at elva har blitt modifisert i tiden den ble brukt til tømmerfløting. Flaskehalsanalysen viste at identifisert stadium for bestandsregulering basert på habitat og ungfiskdata i stor grad samsvarer. På litt over halvparten av arealet (58 %) er produktiviteten begrenset på parrstadiet og begrensningen skyldes lav tilgang på skjul. Gytevannstand ble vurdert til å være en liten eller ingen flaskehals for eggoverlevelse og sannsynlighet for yngelhabitat som flaskehals ble vurdert som lav. Habitater klassifisert som lavproduktive ble gitt denne klassen på grunn av mangel på gytehabitat. Ved en eventuell tilførsel av gytesubstrat til disse segmentene, ville klassen økt til «høy produktiv». Reduksjon i median laveste sommervannføring (ukesmiddel) etter regulering ble klassifisert som lav, samt at betydningen av forholdet mellom vanndekt areal og vannføring på fiskeproduksjon var lav. Basert på flaskehalsanalysen vil det tiltaket som vil øke produktiviteten på strekningen mest og ha minst kostnad være å øke gyteareal i segmentene. Et slikt tiltak vil endre klassifiseringen på 25 % av strekningen fra lav til høy produktiv. I et lengre tidsperspektiv kan tilrettelegging for naturlige erosjonsprosesser være et mer bærekraftig tiltak. Dette krever imidlertid en mer omfattende gjennomgang av forbygninger og funksjon og vil kunne ha samfunnsmessige konsekvenser. Vannføringsforhold Pålegget om årlige analyser av vannføringsforhold har som formål å undersøke raske vannstandsreduksjoner knyttet til kraftverksdrift som kan føre til stranding eller andre negative reguleringseffekter hos ungfisk. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2021. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019, men flere tilfeller igjen i 2020 og 2021. Det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodene medfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. TrønderEnergi Kraft ved F. Vassenden har gjort målinger av vannstandsendringer med fin tidsoppløsning på flere punkter nedstrøms Brattset og Grana kraftverk. Når vi klassifiserer samlet påvirkningen av raske nedkjøringer etter samme parametere som Bakken mfl. (2016), finner vi at nedkjøringene ved Brattset kraftverk trolig har en moderat påvirkning i de øvre delene av strekningen nedstrøms kraftverksutløpet, mens den har liten påvirkning lenger nedstrøms. Samlet påvirkning fra nedkjøringer ved Grana kraftverk blir vurdert som stor helt ned til Vella. I vurderingen har vi antatt at endringen i vanndekt areal er moderat, men dette er en parameter som ikke er målt og kan ha stor påvirkning på klassifiseringen. Tiltak for å hindre innvandring av fisk i inntak til Svorkmo kraftverk Flere studier har vist at en variabel andel (i størrelsesorden 10-20 %) av laksesmolten som skal passere Bjørsetdammen vandrer inn i inntaket og gjennom Svorkmo kraftverk. I regi av forskningsprosjektet SafePass (ENERGIX programmet i Norges forskningsråd, avsluttet 2019) og forskningssenteret HydroCen (Hydrocen - NTNU) har det vært arbeidet intenst med å utvikle løsninger på slike problemer, og det arbeides nå videre med ledegjerder som metode for å hindre at laksesmolt vandrer inn i kraftverksinntak. Basert på erfaringer fra inntaket til Laudal kraftverk i Mandal har NINA nå utarbeidet et nytt prosjektforslag, der det forslås å etablere et heve og senkbart grindbasert ledesystem i de to åpningene i forkant av kraftverksinntaket og at det deretter etableres en fluktåpning i dammen som sikrer at utgytt voksenfisk og vinterstøinger velger å vandre videre selv på vintervannføringer (4 m3/s). Ledegrinda skal lede laksesmolt forbi inntaksområdet og raskt videre nedover elva, men samtidig hindre at utgytt voksenfisk (om senhøsten) og vinterstøinger (om våren) kan komme inn til området foran inntaket og varegrinda. I og med at lysåpningen i denne grindløsningen vil være 5 cm, elimineres problemene med en fisketett grind (typisk 15 mm lysåpning) der fisk kan presses mot grinda og dø på grunn av de høye vannhastighetene og trolig vil falltapet kunne bli minimalt med rett utforming av stavene. Prosjektforslaget er akseptert av TrønderEnergi Kraft AS og prosjektet starter høsten 2022. Restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Ved en befaring høsten 2021, kunne det se ut som om deler av den deponerte gytegrusen hadde lagt seg i områder med strømhastighet og dybde som sannsynligvis er ideelle for gyting hos laks og sjøørret. Kartlegging munningsområder til sidevassdrag En kartlegging av munningsområder til sidevassdrag i Orkla tyder på at det bare er Lusa man med sikkerhet kan si at oppvandringsforholdene for fisk har blitt negativt påvirket av reguleringen. I tillegg er det flere munningsområder til sidevassdrag hvor oppvandringsforholdene for fisk mest sannsynlig i større eller mindre grad er påvirket av redusert vannføring eller fysiske inngrep som følge av reguleringen. I disse vassdragene er årsaken sammensatt og faktorer som ikke nødvendigvis har sammenheng med reguleringen, som for eksempel sikringstiltak i forbindelse med forbygninger og grusgraving kan ha påvirket utløpsområdene til bekkene. Ungfiskundersøkelser Ungfiskundersøkelsene i Orkla nedenfor Brattset kraftverk ble videreført i 2021 for å undersøke effektene av det nye manøvreringsreglementet i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdamen og Svorkmo, og for å fortsette den generelle overvåkningen av ungfiskbestandene i Orkla. I tillegg ble det for første gang på ti år gjennomført ungfiskundersøkelser på den øverste elvestrekningen i Orkla ovenfor Brattset. Stasjonsnettet besto av 25 stasjoner nedenfor Brattset og seks stasjoner ovenfor. På stasjonene nedenfor Brattset var tetthetene av årsyngel og parr av laks høyere enn i 2020, men lavere enn i 2019 og 2018. Gytefisktelling i minstevannføringsløpet viste at gytebiomassen (kg hunnlaks) i 2020 var den høyeste siden 2014, og som forventet økte tetthetene av årsyngel i 2021 i den øverste delen av minstevannføringsløpet opp til omtrent samme nivå som i 2018. I nedre del økte tetthetene mindre, og var på et lavere nivå enn i 2018 og 2019, altså i år med lavere gytebiomasse foregående år enn i 2021, og i år hvor det gamle manøvreringsreglementet var gjeldende. Hva som er årsaken til at tetthetene ikke økte etter forventningene i nedre del av minstevannføringsløpet er vanskelig å bestemme ut i fra ett år med undersøkelser. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav på stasjonene nedstrøms Brattset. Spesielt kan tetthetene av ørretparr betegnes som kritisk lave, men i perioden 2018 til 2021 var det en svak tendens til økning av årsyngel. Ovenfor Brattset var tetthetene av lakseparr og ørretparr gode og omtrent på samme nivå eller høyere enn sist det ble gjort ungfiskundersøkelser på denne strekningen (2008-2011). Tetthetene var også høyere enn på stasjonene lengre ned i Orkla i 2021. De gode tetthetene av parr samsvarer godt med habitatforholdene med grovt substrat og mye hulrom for eldre laksefisk. Skjulmålinger viste at skjulkapasiteten er god og at det ikke har skjedd store forandringer i substratsammensetningen i de siste 10-12 årene. Tetthetene av årsyngel var lavere enn i alle de tidligere undersøkelsesårene, både for laks og ørret. Dette kan tyde på at det har vært begrenset med gyting på eller i umiddelbar nærhet av stasjonene i 2020. Til tross for lave tettheter av årsyngel i 2021 viser undersøkelsene at det gytes hele veien opp til Stoin, at det er gode tettheter av lakseparr, og at den øverste strekningen av elva fortsatt er viktig for produksjon av smolt i Orklavassdraget.

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Holthe, E. & Sæter, A.O. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2021. NINA Rapport 2089. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av undersøkelsesperioden, og i 2021 hadde undersøkelsesprogrammet følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos vok-senlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, og 6) Genetiske analyser av familietil-hørighet hos ungfisk fanget i områder av Aura der det har vært rognutlegging. I 2021 ble det i sportsfisket avlivet 239 lakser og 215 sjøaurer i Auravassdraget. I tillegg ble 342 lakser og 180 sjøaurer satt levende ut igjen. Samlet laksefangst var omtrent en halvering sammenlignet med året før, og på et midlere nivå for hele undersøkelsesperioden 2001-2021. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene siden årtusenskiftet har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene fordelte seg i 57 % smålaks, 34 % mellomlaks og 10 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 85 lakser og 193 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 87 % smålaks, 12 % mellomlaks og 1 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 49 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Genetiske analyser av prøver fra 98 lakser som ble fanget i fiskesesongen i Eira, viste at 62 individer hadde opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Dette tilsier et innslag av utsatte individer på drøyt 63 %. Det er verdt å merke seg at det i både 2020 og 2021 var små forskjeller i innslaget av utsatt fisk i fangstene på Siramoen og Engelskhuset. I og med at prøvetakingen fra de ulike områdene av Eira skjedde uavhengig av hverandre, og det i begge undersøkelsesårene er godt samsvar mellom resultatene i de to områdene, synes det ikke å ha vært noen skjevhet i utvalget som følge av systematiske feil. Følgelig er det grunn til å anta at resultatene fra de genetiske analysene av voksenlaks, gir et forholdsvis representativt bilde av hvordan sammensetningen av laksebestanden i Eira var i 2020 og 2021. Det ble analysert skjellprøver fra 82 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2021. Av disse var det 56 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 30 naturlig produserte individer (53 %), 24 utsatte individer (43 %) samt to rømte oppdrettslakser (4 %). De siste 26 skjellprøvene var av lakser med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i Eira har siden 2006 ligget under 10 %, mens det enkelte år tidligere i undersøkelsesperioden har vært et innslag på over 30 %. Det er verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 og 2021 enn i foregående år, samt at 74 av 82 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Høsten 2021 ble det registrert 455 gytelakser og 541 antatt voksne sjøaurer i Eira. Antall regist-rerte gytelaks er blant de høyeste som har vært registrert siden undersøkelsene startet i 2007, men en del lavere enn høstene 2019 og 2020. Laksene fordelte seg i 50 % smålaks, 37 % mellomlaks, og 13 % storlaks. Innslaget av smålaks var noe høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2021. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (44 % av observasjonene). I Aura ble det observert 26 gytelakser og 333 sjøaurer på strekningen mellom skytebanen og Eikesdalsvatnet. Dette er de høyeste registreringene av begge arter siden gytefisktellingene startet. Det rekordhøye antallet observerte sjøaurer tyder på at det har vært en positiv bestandsutvikling i perioden 2019-2021. I løpet av perioden 2007-2021 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2021. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse har vært en høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et lavere nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at lakse-produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006, var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2021 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fra Aura viste at det var 40 laksunger, 41 aureunger og 14 artshybrider mellom laks og aure. Av de 40 laksungene var det tolv individer som har opphav fra til sammen ni familiegrupper i Eresfjordanlegget. Av disse var det fire individer som stammet fra rognutlegging i 2019 (toåringer), fem individer fra rognutlegging i 2020 (ettåringer), og tre individer fra rognutlegging i 2021 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet enn i det midterste utleggingsområdet. Disse resultatene kan i stor grad forklares ut fra hvor det har skjedd rognutlegging i de senere år. I perioden 2013-2021 har det vært en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid ble nivået hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 høsten 2019, før tetthetene høsten 2021 igjen gikk ned til et lignende nivå som høsten 2016. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok høsten 2020 og forble lav i 2021. Basert på oppnådde erfaringer fra årlige undersøkelser i perioden 2001-2021, anbefales det å videreføre et tiltaksrettet undersøkelsesprogram i Eira og Aura. Blant annet bør det fortsatt gjennomføres genetisk sporing av fisk som er utsatt som smolt i Eira eller lagt ut som rogn i Aura. For å vurdere relativ suksess av utsatt fisk kan det gjennomføres komparative analyser av na-turlig produsert og anleggsprodusert laksesmolt. Dette kan gjøres ved å PIT-merke naturlig produsert laksesmolt fanget under elektrisk fiske og i smoltfelle, og registrere merkete fisk på PIT-antenne i nedre deler av Eira. Videre bør det gjennomføres oppfølgende undersøkelser i områder der det har blitt gjort eller er planlagt habitatrestaurering. Resultatene fra habitatstudiene vil være et sentralt element for en framtidig, helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget.

Holthe, E, Bergan, M.A. & Solem, Ø. 2022. Restaurering av Kjelbekken med Byakjela - Orkland kommune, forslag til tiltak. NINA Rapport 2102. Norsk institutt for naturforskning. Kjelbekken med Byakjela er et av de mange sidevassdragene langs Orklavassdraget som er sterkt modifisert opp igjennom årene. Landbruk, veibygging, urbanisering og andre arealinngrep har hatt større påvirkninger på bekkeløpet og vassdraget generelt. Summen av belastninger har over tid ført til at vassdragets vannmiljøtilstand ikke oppnår et fastsatt miljømål om minimum «God» økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetselementer. I denne rapporten foreslår vi tiltak som kan gjennomføres for å tilbakeføre noen av de vassdragskvalitetene Kjelbekken med Byakjela opprinnelig hadde, slik at vassdragsystemets økologiske funksjon for sjøørret og annet biologisk mangfold styrkes. Kjelbekken er i dag delvis gjengrodd og vannveien er sterkt endret fra naturtilstand. I våre forslag til tiltak for å restaurere deler av bekkeløpet inngår bevaring og reetablering av kantvegetasjon, opprettelse av gyte- og skjulområder samt forslag til gjenhenting av areal i bekkeløpet der dette er mulig.

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Ulvan, E.M., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Lie, E.F. & Holthe, E. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2020. NINA Rapport 1977. Norsk institutt for naturforskning. I 2020 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Eira og Aura for å overvåke utviklingen hos bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsesprogrammet var noe endret sammenlignet med tidligere år, ved at skjellanalyser av voksenfisk i stor grad ble erstattet med genetiske analyser av familietilhørighet. Undersøkelsesprogrammet i 2020 inneholdt følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos voksenlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, 6) Genetiske analyser av laksunger fanget i områder med rognutlegging i Aura. I 2020 ble det avlivet 568 lakser (2 772 kg) og 1 060 sjøaurer (754 kg) i Auravassdraget. I tillegg ble 244 lakser med en samlet vekt på 1 204 kg, og 103 sjøaurer med en samlet vekt på 151 kg, satt levende ut igjen. Samlet laksefangst (3 976 kg) er den største som er rapport i løpet av undersøkelsesperioden 2001-2020. I denne perioden har det vært betydelige årlige variasjoner i laksefangst, med et rapportert bunnivå i 2002 på bare 325 kg. Antall laks som er fanget i perioden har variert fra 124 til 946 individer. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene har variert rundt samme nivå siden årtusenskiftet. Laksene som ble fanget i Eira i 2020 fordelte seg i 105 smålaks (14 %), 589 mellomlaks (75 %) og 86 storlaks (11 %). I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 32 lakser og 940 sjøaurer. Laksefangsten fordelte seg i 78 % smålaks og 22 % mellomlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet om lag 81 % av samlet sjøaurefangst i Auravassdraget. Det ble analysert skjellprøver fra 131 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2020. Av disse var det 128 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 36 naturlig produsert lakser og 92 utsatte lakser. De tre siste prøvene var av lakser med usikkert opphav. Det ble ikke identifisert én eneste oppdrettslaks i skjellmaterialet fra 2020, noe som er første gang siden skjellanalysene startet i 1987. Innslaget av oppdrettslaks i skjellmaterialet de to siste årene har vært det laveste som er registrert i løpet av hele undersøkelsesperioden 1987-2020. Forøvrig er det verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 enn i foregående år, samt at 130 av 131 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under gytefiskundersøkelsene i Eira høsten 2020 ble det registrert 599 gytelakser og 590 voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser er det nest høyeste som har vært registrert siden under-søkelsene startet i 2007, og de to siste årene har vært de beste i løpet av hele undersøkelsesperioden 2007-2020. Laksene fordelte seg i 26 % smålaks, 65 % mellomlaks, og 9 % storlaks. Innslaget av mellomlaks var vesentlig høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2020. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (37 % av observerte sjøaurer). Sammensetningen av gytebestanden av sjøaure ligner på de fleste tidligere år siden undersøkelsene startet i 2007. Om lag 77 % av all laks og 50 % av all sjøaure ble registrert i de to sonene nedstrøms Skolebrua, og spesielt store forekomster av laks ble observert i området mellom skolebrua og Sirabekken. I løpet av perioden 2007-2020 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2020. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse i deler av perioden er at det har vært en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et mer bærekraftig nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at naturlig produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2020 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fanget i Aura høsten 2020, viste at det var 93 laksunger og to artshybrider mellom laks og aure. Av de 93 laksungene var det 22 individer som har opphav fra stamfisk i Eresfjord-anlegget. Av disse igjen var det ett individ som stammet fra rognutlegging i 2018 (toåring), fem individer fra rognutlegging i 2019 (ettåringer), og 16 individer fra rognutlegging i 2020 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet (27-30 %), enn i det midterste utleggingsområdet (5 %). Sammenlignet med resultatene fra høsten 2019 var det høyere innslag av utsatt fisk i det nederste utleggingsområdet, og betydelig mindre innslag av utsatt fisk i det midterste utleggingsområdet. Elektrisk fiske i perioden 2013-2020 har vist en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid har nivået blitt hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 fra høsten 2019, noe som samsvarer med en generell økning i ungfisktetthet i Eira. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 indi-vider per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok igjen høsten 2020. Tetthetene av eldre aureunger har vært stabilt lave i hele undersøkelsesperioden, og har ikke på noe tidspunkt vært høyere enn tre-fire individer per 100 m2 i de to tiltaksområdene. Det er flere grunner til at habitattiltak bør gjennomføres i langt større skala enn i de to begrensete tiltaksområdene ved Maltsteinen og Kirkehølen. For det første tilsier faglige tilrådinger og gjeldende retningslinjer hos miljømyndighetene, at det i størst mulig grad skal legges til rette for naturlig lakseproduksjon istedenfor settefiskproduksjon. For det andre er det et betydelig potensial for habitattiltak i Eira, som kan øke naturlig smoltproduksjon i vesentlig grad. For det tredje viser resultater fra habitattiltakene ved Maltsteinen og Kirkehølen, samt resultatene fra rognutlegging i Aura, at det finnes alternative fiskeforsterkningstiltak til smoltutsettinger i Auravassdraget. Ut fra en samlet vurdering vil derfor NINA anbefale at det så snart som mulig planlegges og iverksettes tiltak, for å restaurere naturlig lakseproduksjon i deler av Auravassdraget som i dagens situasjon har unaturlig lav produksjonsevne.

Bremset, G., Jensås, J.G., Ulvan, E.M. & Holthe, E. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2019. NINA Rapport 1770. Norsk institutt for naturforskning. I 2019 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Eira og Aura for å overvåke utviklingen hos bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene var noe begrenset sammenlignet med tidligere år, ved at det ikke ble gjennomført noen former for smoltundersøkelser. Undersøkelsesprogrammet i 2019 inneholdt følgende hovedelementer: 1) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 2) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 3) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 4) Overvåking av skjulkapasitet og ung-fisktetthet i to tiltaksområder i Eira, 5) Genetiske analyser av laksunger fanget i tre områder med rognutlegging i Aura. I 2019 ble det ifølge offisiell fangstrapportering avlivet 513 lakser (2 123 kg) og 36 sjøaurer (80 kg) i Auravassdraget. I tillegg ble 151 lakser med en samlet vekt på 508 kg, og 38 sjøaurer med en samlet vekt på 72 kg, satt levende ut igjen. I perioden 2001-2019 har det vært betydelige årlige variasjoner i laksefangst, fra et bunnivå på 325 kg i 2002 til et toppnivå på 3 627 kg i 2008. Antall laks som er fanget i perioden 2001-2019 har variert fra 124 til 946 individer. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene har holdt seg på omtrent samme nivå siden årtusenskiftet. Laksene som ble fanget under elvefisket i Eira i 2019 fordelte seg i 338 smålakser (51 %), 215 mellomlakser (32 %) og 111 storlakser (17 %). Når oppdrettslaks og fisk med usikkert opphav holdes utenom tallgrunnlaget, var det 80 % utsatt laks og 20 % naturlig produsert laks i skjellprøvene fra fiskesesongen i 2019. Andelen av utsatt laks var det høyeste som er funnet i løpet av undersøkelsesperioden 1987-2019. Imidlertid har det fra og med 2016 vært påbud om utsetting av hunnlakser med intakte fettfinner. Følgelig er det grunn til å anta at denne formen for rettet fiske har gitt et skjevt utvalg i skjellprøvene, gjennom et uforholdsmessig høyt innslag av kultivert laks blant de avlivete fiskene i Eira. På slutten av 1980-tallet var andelen utsatt laks under 20 %. Siden har innslaget av utsatt fisk steget betraktelig, og har i de fleste årene etter årtusenskiftet vært høyere enn 40 %. Under gytefiskundersøkelsene i Eira i midten av november 2019, ble det registrert 940 gytelakser og 522 antall gytemodne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser er det desidert høyeste som har vært registrert i løpet av perioden 2007-2019. Det ble observert fire gytelakser og 13 antatt gytemodne sjøaurer i utløpet av Eikesdalsvatnet, der det har blitt påvist årlig gyteaktivitet siden gytefiskundersøkelser startet i 2007. I den øverste halvdelen av Eira ble de høyeste tetthetene av laks og sjøaure registrert oppstrøms Øvre Slenes. Om lag 65 % av all laks og 46 % av all sjøaure ble funnet i de to sonene nedstrøms skolebrua. De aller største forekomstene ble i likhet med tidligere år registrert i området ved Kirkehølen og Leirhølen. I løpet av perioden 2007-2019 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, i 2012 og i perioden 2017-2019. Gytebestandsmålet ble muligens også oppnådd i 2011 og 2015. I øvrige år fra og med 2007 ble gytebestandsmålet etter all sannsynlighet ikke oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmålet er uforholdsmessig høy elvebeskatning i de fleste år (50-70 %). Dersom elvebeskatningen hadde vært redusert til et mer bærekraftig nivå (30-50 %), ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i alle år fra og med 2007. Denne vurderingen er basert på at det årlige innsiget av laks synes å være stort nok for å sikre tilstrekkelig stor gyteaktivitet i de nedre delene av Auravassdraget. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2019 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 92 laksunger som ble fanget i nedre deler av Aura, viser at det var 22 individer som har opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Av disse laksungene var det to indivi-der som stammet fra rognutlegging i 2017, tre individer fra rognutlegging i 2018, og 17 individer fra rognutlegging i 2019. Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i ulike utleggings-områder, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i de to øverste utleggingsområdene (27-29 %) enn i det nederste utleggingsområdet (10 %). De utsatte laksungene tilhører til sammen ti familiegrupper, hvorav halvparten av familiegruppene var representert med bare ett individ i fangstene. Tre av familiegruppene ble funnet i mer enn ett utsettingsområde, hvorav den ene familiegruppen var representert med ett individ i alle de tre utsettingsområdene. Elektrisk fiske i perioden 2013-2019 har vist en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to om-råder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016, før nivået igjen er hevet til om lag 100 individer per 100 m2 i 2019. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018, før tettheten igjen økte til om lag 60 individer per 100 m2 i 2019. Tetthetene av eldre aureunger har vært stabilt lave i hele undersøkelsesperioden, og har ikke på noe tidspunkt vært høyere enn tre-fire individer per 100 m2 i de to tiltaksområdene. Det er flere grunner til at habitattiltak bør gjennomføres i langt større skala enn i de to begrensete tiltaksområdene ved Maltsteinen og Kirkehølen. For det første tilsier faglige tilrådinger og gjeldende retningslinjer hos miljømyndighetene, at det i størst mulig grad skal legges til rette for naturlig lakseproduksjon istedenfor settefiskproduksjon. For det andre er det et betydelig potensial for habitattiltak i Eira, som kan øke naturlig smoltproduksjon i vesentlig grad. For det tredje viser resultater fra habitattiltakene ved Maltsteinen og Kirkehølen, samt resultatene fra rognutlegging i Aura, at det finnes alternative fiskeforsterkningstiltak til smoltutsettinger i Auravassdraget. Ut fra en samlet vurdering vil derfor NINA anbefale at det så snart som mulig planlegges og iverksettes tiltak, for å restaurere naturlig lakseproduksjon i deler av Auravassdraget som i dagens situasjon har unaturlig lav produksjonsevne

Forseth, T., Fjeldstad, H-P., Gabrielsen, S.E., Skår, B., Lamberg, A., Hedger, R., Kvingedal, E. & Havn, T. 2019. Miljødesign Mandalselva – samlet tiltaksplan og oppsummering. NINA Rapport 1691. Norsk institutt for naturforskning. Dette er et ordinært rapportsammendrag. I neste kapittel kommer en litt bredere gjennomgang av laks i Mandalselva og prosjektet i forenklet form. Prosjektet «Miljødesign i Mandalselva» har vært et femårig prosjekt som bygger på de mulighetene som ligger i «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag». Prosjektet har hatt som mål at «det årlige tapet i lakseproduksjon etter vannkraftreguleringen i Mandalsvaselva skal reduseres til et minimum, samtidig som kraftproduksjon på lakseførende strekning opprettholdes eller økes». Prosjektet har utviklet en plan for fysiske tiltak som øker lakseproduksjonen, evaluert og utredet tiltak for å sikre opp- og nedvandring forbi Laudal kraftverk og utviklet faglig begrunnede forslag til miljødesignet minstevannføring forbi Laudal kraftstasjon og vannslipp forbi Bjelland kraftstasjon. Diagnose og habitattiltak Alle de fire lakseførende elvestrekningene i Mandalselva ble kartlagt etter miljødesignmetodikken og en diagnose ble stilt for å identifisere habitatmessige flaskehalser for lakseproduksjon. Strekningen fra Kavfossen til utløpet av Bjelland kraftverk ved Monan er en 3,8 km lang minste-vannstrekning med to betongterskler med tilhørende store terskelbasseng. Bare de øverste delene var høyproduktive mens de to terskelbassengene var svært lavproduktive med både gyte-areal og skul som flaskehalser. Selv om vanndekt areal blir redusert om man fjerner tersklene, viste våre estimater at smoltproduksjonen på strekningen vil øke betydelig. Gevinsten i form av prosentvis økt smoltproduksjon varierer fra ca. 35 % ved 2 m3/s til 50-60 % ved 6 m3/s, og vi anbefaler at tiltakene gjennomføres. Strekningen fra utløpet av Bjelland kraftverk til elvas innløp i Manflåvann er ca. 8 km lang og veksler mellom stryk og glattstrømmer avbrutt av større kulplignende og stilleflytende områder. På strekningen er det relativt mye krypsiv, som vurderes positivt for skjultilgangen. Strekningen framstår samlet som moderat lavproduktiv og det er lite gytehabitat i noen delstrekninger og lite skjul i flere av delstrekningene. Samlet gyteareal utgjør ca. 2,3 % av elvearealet, noe som klassifiseres som moderat mye. Vi anbefaler ingen tiltak på denne strekningen. Fram til vinteren/våren 2016 var det 12 terskler på den 6 km lange strekningen fra Dam Manflå til utløpet av Laudal kraftverk. Hele strekningen ned til Kleveland bru hadde lite gyteareal, bare den øverste strekningen hadde moderate skjulmengder, og resten hadde lave skjulmengder. Det var mye bra substrat i terskelbassengene, men dette var delvis gjenauret av finmateriale og vannhastighetene begrenset trolig fiskens bruk. Det ble identifisert et stort (nesten 900 m2) og flere mindre potensielle gyteområder. Oppmålinger og hydraulisk modellering viste hvordan elvestrekningen ville framstå etter at tersklene ble fjernet. Det ble estimert en økning i smoltproduksjonskapasitet etter terskelfjerning på mellom 85 og 100 % (dobling). I 2016 ble tersklene fjernet og så godt som alt materiale fra tersklene ble lagt tilbake i elveleiet. Det ble lagt ut ny gytegrus øverst. Deler av bunnen ble rippet med en gravemaskin slik at skjultilgangen økte. Kartlegging av gytegroper og yngeltellinger i 2016 til 2018 viser at gevinsten av tiltakene ikke ble overvurdert. Etter en skadeflom i 2017 ble også den nederste terskelen (rett oppstrøms kraftversutløpet) fjernet og strekningen ombygd for å sikre gode oppvandring- og habitatforhold. Strekningen fra utløpet av Laudal kraftverk til brakkvannssonen er nesten 20 km lang og har det største elvearealet av de fire strekningene. Elvestrekningen er gjennomgående bred og veksler mellom stryk, glattstrømmer og kulper med lav gradient, men har en brattere og smalere stryk- og fossestrekning. Strekningen framstår samlet som lav til moderat produktiv, med skjul som dominerende flaskehals i 14 av de 20 kilometerne. Samlet gyteareal utgjør ca. 3,1 % av elvearealet, noe som er moderat mye. Det er substratstørrelsen som gjør at det er lite skjul, og forholdene framstår som naturlige. For å øke skjultilgangen må det tilføres større stein og blokker og tiltakene må være omfattende om de skal ha særlig effekt. Vi anbefaler derfor ikke konkrete tiltak på strekningen. Fiskevandring og vandringstiltak Oppvandringen av gytefisk inn i og gjennom strekningen Laudal til Dam Manflå har blitt studert med radiotelemetri, video og logiteller med ulik dekning og i ulike perioder fra midten av 1990-tallet. Fra 2011 har all oppvandrende fisk vært registrert med video i Dam Manflå. Nytt reglement for Laudal kraftverk fra 2013 medførte at vannføringen på strekningen økte betydelig og i 2014 og 2015 ble det gjennomført nye radiomerkeforsøk med oppvandrende laks. Antall oppvandrende laks forbi Dam Manflå har økt og stabiliserte seg på rundt 1000 fisk fra slutten av 2000-tallet. Både telemetristudiene og en videostudie viser at Haugefoss langt nede i vassdraget kan begrense oppvandringen om forsommeren under høye vannføringer (>50 m3/s.) Telemetristudiene viste at med vannføringene som ble innført fra 2013 er det ikke lengre forsin-kelser ved utløpet av kraftverket og vandringen gjennom minstevannstrekningen er rask. De 11 merkede fiskene som passerte Dam Manflå brukte kort tid gjennom Manflåvann og ingen hadde lengre stopp ved utløpet av Bjelland kraftverk. Selv med data fra 2011 og 2012, med vesentlig lavere vannføringer, var det ikke noen klare sammenhenger mellom antall fisk gjennom Dam Manflå og vannføringsforhold, og oppvandingen er uvanlig jevn gjennom sesongen. Fra 2004 til 2018 har det vært driftet et smolhjul for fangst av utvandrende smolt ved Hesså, oppstrøms Manflåvann. Fra 2003 og utover har det vært gjennomført tre forsøk med radiomerking av smolt og passasje forbi inntaket til Laudal kraftverk og ett forsøk (2015) med detaljstudier av atferd foran kraftverksinntaket ved hjelp av akustisk telemetri. I tillegg har smolt og vinterstøinger blitt overvåket årlig fra 2011 i video ved Dam Manflå. Basert på fangstene i smolthjulet ved Hesså vandrer smolten fra midten av april til tidlig i juni. Median startdato (10 % utvandring) var 1. mai, sluttdato 24. mai og i gjennomsnitt varte utvandringen 22 dager. Det var betydelig variasjon mellom år, og jo senere på våren utvandringen startet jo kortere ble utvandringsperioden. Tidspunkt for 10 % utvandring forklarte 60 % av variasjonen i utvandringens varighet. Observert utvandringsperiode i video ved Dam Manflå var noe senere enn fellefangstene ved Hesså viser, selv korrigert for vandringstid. Forskjellen skyldes trolig primært de to metodenes egenskaper. Starten på utvandringen (dagnummer for 10 og 25 % fangst i fella) var korrelert med både vanntemperatur og lufttemperatur. Den beste modellen forklarte henholdsvis 76 og 79 % prosent av startdag ut fra lufttemperatursummen ved Kjevik målestasjon. Modellene ble vurdert som et godt verktøy for å styre start av vannslipp for smolt ved Laudal kraftverk. Fire telemetriforsøk ga vandringsrute (inn i Laudal kraftverk eller over Dam Manflå) for i alt 274 smolt. Vi modellerte sannsynligheten for å vandre forbi kraftverket som en funksjon av total vannføring, andel av vannføringen sluppet forbi og en interaksjon mellom de to. Modellen viser at andelen smolt som vandrer rett vei (over dammen) øker med andelen vann som slippes forbi, samtidig som at det trengs større slipp på høye enn lave totalvannføringer inn til området. Denne modellprediksjonen er grunnlag for vårt forslag om vannslipp for smoltutvandring. Detaljstudien fra 2015 viste at få smolt søkte foran kraftverksinntaket og at de fleste enten vandret rett inn i kraftverket eller rett forbi. Tiltak ved inntaket vil derfor trolig ha liten effekt. Muligheten for å etablere en smoltsikker grind foran inntaket har også vært utredet, men det mangler en fluktvei nær grinda, lysåpningen må være svært liten (10 mm) slik at grindarealet blir stort og konstruksjonen kostbar. Det må slippes mye vann forbi også om ei slik grind bygges. Studien viste imidlertid at sannsynligheten for at smolt vandrer forbi inntaket og over dammen var mye høyere for fisk som kom til inntaksområdet på vestsiden av Manflåvann enn fisk som kom inn på samme side som kraftverksinntaket ligger. Vårt forslag er at smolutvandringen forbi inntaket til Laudal kraftverk løses gjennom vannslipp i kombinasjon med et ledegjerde som leder fisken mot vestsiden. Utvandringen av vinterstøinger har vært registret i video i Dam Manflå siden 2011. Mange av vinterstøingene kan komme seg gjennom varegrinda til Laudal kraftverk og bli drept i turbinene. Det har imidlertid blitt observert så mange vinterstøinger over Dam Manflå om våren sammen-lignet med antall gytefisk som vandret opp året før at det er usannsynlig at mange vinterstøinger vandrer gjennom varegrinda og inn i kraftverket. Det er etter vår vurdering ikke nødvendig med egne tiltak for å sikre nedvandring av vinterstøinger ved Laudal kraftverk. Miljødesignet vannføring Vannføringen på strekningen Kavfossen til Monan (forbi Bjelland kraftverk) er primært bestemt av vannføring i den uregulerte Kosåna, i tillegg til minstevannføringer på 2 m3/s om sommeren og 1 m3/s om vinteren. Vi beregnet daglige vannføringene på strekningen for årene 2000-2013 og hvor store vannslipp som trengs i tillegg for å oppnå ulike minstevannføringer. Vannverdien ved Bjelland kraftverk er 2,4 ganger høyere i Bjelland enn i Laudal kraftverk, og målsettingen i prosjektet og kraftverkets status for miljøkrav tilsier at det ikke er aktuelt med store vannslipp. Under forutsetning om at tersklene fjernes forslår vi å øke slippene slik at det sikres en minste vannføring på 1,5 m3/s om vinteren og 3 m3/s om sommeren. Målet er primært å sikre at grunne gyteområder ikke tørrlegges. Det ble også utviklet og implementert restriksjoner på nedtappinger i Bjelland kraftverk som reduserer negative effekter på ungfisk (primært stranding) under ordinær drift til et minimum. På strekningen Dam Manflå til Laudal er det i dag relativt store vannslipp etter at det nye manøvreringsreglementet ble innført i 2013. I miljødesignprosjektet har vi utviklet et alternativ vannføringsregime som vi vurderes som samlet sett bedre både for fisk og kraftproduksjon. Forslaget innebærer et slipp om vinteren på 5 m3/s, en sommervannføring på 12 m3/s i fiskesesongen og 10 m3/s i slutten av oppvandringsperioden og en vannføring under gytetida på 6 m3/s. Under smoltutvandringen skal slippene variere med vannføringen inn til kraftverket. Sammenlignet med dagens reglement er vannslippene om vinteren redusert fra 6 til 5 m3/s. Forskjellen i vanndekt areal på 6 og 5 m3/s er minimale, det blir fortsatt godt med dypere overvintringsområder. Vann-dypet på gyteområder og gytegroper tilsier ikke at tørrlegging av gytegroper vil bli noe problem. Våre resultater og vurderinger tilsier at en vintervannføring på 5 m3/s vil sikre både god vinter-overlevelse for yngel og parr og være høy nok til å sikre rognoverlevelse. Dagens reglement tilsier at om lag halvparten av vannet slippes forbi kraftverket i 14 dager om våren for å sikre at mye av smolten vandrer forbi inntaket. Slippene starter etter en markant økning i fangster av smolt i fella i Hesså. Hovedutfordringene med smoltslippene er at slipp-perioden noen år kan bli for kort og at fella må driftes årlig. Vårt forslag tilsier at startdato for smoltslippene bestemmes av modellen som forutsier utvandringsstart (25 % utvandring) fra summen av lufttemperaturer fra Kjevik Flystasjon. Slippenes varighet bestemmes av starttidspunktet slik at slippene varer 28 dager når utvandringen starter tidlig og er langstrakt, 21 dager ved normal utvandringsstart og varighet og 15 dager når utvandringen starter sent og er intens. Slippenes størrelse er avhengig av vannføringen inn til kraftverket og er gitt som maksimal vannføring inn i kraftverket i trappetrinn. Slippene skal sikre at minst 75 % av smolten vandrer forbi kraftverket i hele perioden. For å nå målet om at minst 90 % av smolten skal passere foreslår vi at det utvikles ledegjerder som leder smolten over mot motsatt side der de lettere finner veien ned mot dammen. Vi brukte våre utviklede modeller og estimerte at mens dagens reglement i gjennomsnitt ga 64 % av smolten forbi kraftverket ga vårt forslag 71 % rett vei for årene 2006 til 2018. Sommervannføringen er foreslått til 12 m3/s og varer til 31. august. Formålet med slippene er å sikre oppvandringen av gytefisk og produksjon av laks- og auresmolt på strekningen. I henhold til en utviklet modell øker vanndekt areal mye med vannføring opp til 5 m3/s, mens elvesenga er tilnærmet full og øker lite for vannføringer over ca.10 m3/s. Vårt forslag til sommerslipp på tar hensyn til usikkerhet i arealberegningene, bidrar til en gunstig habitatsammensetning samt at vi har tatt hensyn til vandring og fiskemuligheter. En samlet vurdering av alle data for oppvandring tilsier at en sommervannføring på 12 m3/s vil sikre gode vandringsforhold og sammen med flomslipp vurderer vi at fiskeforholdene på strekningen blir gode. Dagens bestemmelse med stopp i kraftverket hver fredag ser ikke ut til å være nødvendig for at gytefisk skal vandre inn i strekningen, og foreslås fjernet. Gjeldende reglement har også trappetrinnløsning for sommervannføring. Etter vår vurdering gir ikke denne noen gevinst for fiskeproduksjonen fordi produksjonen trolig er dimensjonert etter minste vanndekt areal og fordi de relativt korte periodene med høyere vannføringer neppe gir målbart bedre vekst eller overlevelse for laksunger. Fra 1. september til 20 oktober foreslår vi en høstvannføring på 10 m3/s som primært skal sikre god oppvandring av sent ankommet gytefisk og fungere som en myk overgang til gytevannføringen. Gytevannføringen er foreslått til 6 m3/s og varer fra 20. oktober til 1. desember (gyteperioden for laks og sjøaure). Denne vannføring ble satt ut fra at vannføring må være stor nok til at vannhastighetene på gyteområdene blir så høye at fisken vil gyte og at endringen mellom vannføringen under gytinga og den etterfølgende vinteren skal være så liten at gytegroper ikke tørrlegges. Registreringen av vanndyp over gropene og gravedyp i 2016 og 2017 viser at det ikke er fare for tørrlegging av gytegroper når vannføringen blir 6 m3/s i gytetida og 5 m3/s den etterfølgende vinteren. Også for Laudal kraftverk ble det utviklet forslag til restriksjoner på nedtappinger i kraftverket som skal redusere negative effekter på ungfisk (primært stranding) under ordinær drift til et minimum. Mer laks og mer kraft Smoltgevinsten ved både de gjennomførte og planlagte tiltakene ble beregnet som antall nye smolt som blir produsert i tillegg til den smoltproduksjonen som foregikk før noen tiltak var gjennomført. Dette er gevinster som reduserer tapet etter byggingen av kraftverkene. I gevinsten inngår i tillegg redusert smolttap i Laudal kraftverk. Dersom alle de foreslåtte tiltakene i miljødesignprosjektet gjennomføres forventes en total gevinst på mellom 20 000 og 35 000 smolt, tilsvarende en økning i antall smolt ut av vassdraget på ca. 30 %. Tapet etter kraftutbyggingen i vassdraget har tidligere blitt anslått til mellom 20 og 40 %, men tallene er ikke direkte sammenlignbare. Våre vurderinger tilsier imidlertid at målet om å redusere tapet etter reguleringen til et minimum er godt nådd om prosjektets tiltakspakke gjennomføres. Forslaget til vannslipp ved Laudal kraftverk representerer en årlig innsparing i kraftproduksjon på i gjennomsnitt 4,7 GWh (0,3-6,7) sammenlignet med dagens manøvreringsreglement. Frivillige slipp ved Bjelland kraftverk som sikrer en økt minstevannføring om sommeren (fra 2 til 3 m3/s) og vinteren (fra 1 til 1,5 m3/s) på strekningen Kavfossen til Monan innebærer et krafttap på rundt 1 GWh (0,5-2 GWh). Gevinsten ved miljødesignede slipp forbi Laudal kraftverk er altså større enn tapet ved noe større slipp forbi Bjelland kraftverk. Samlet sett innebærer forslagene til fysiske tiltak, tilpasninger i kraftverksdrift og vannslipp at kraftproduksjonen på lakseførende strekning i gjennomsnitt økes, mens tapet i lakseproduksjon etter kraftreguleringen i Mandalselva blir redusert til et minimum. Målet i miljødesignprosjektet kan derfor bli nådd om anbefalte tiltak gjennomføres.

Bremset, G., Jensås, J.G., Berg, M., Havn, T.B., Bækkelie, K.A.E., Ulvan, E.M. & Jensen, A.J. 2019. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Sluttrapport fra undersøkelsene i perioden 2014-2018. NINA Rapport 1583. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med de pålagte undersøkelsene i perioden 2014-2018 er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene gir grunnlag for å vurdere avbøtende tiltak mot negative effekter av tre store kraftutbygginger i perioden 1953-1975. Vann er fraført vassdraget slik at middelvannføringen i Eira er 44 % av den opprinnelige, og naturlig produksjon av laks og sjøaure har blitt betydelig redusert. For å kompensere for produksjonsnedgangen er det pålegg om årlige utsettinger av 50 000 laksesmolt og 2 500 auresmolt. Undersøkelsesprogrammet har hatt følgende hovedelementer: 1) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og naturlig produksjon av smolt, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to områder i Eira der det er utført habitatforbedrende tiltak, og 6) Kartlegging av potensial for habitattiltak for å bedre produksjonsgrunnlaget i Eira. Siden 2001 har det vært montert ei smoltfelle i Eira om lag én kilometer fra utløpet i sjøen, som har vært benyttet for å undersøke utvandringstidspunkt for smolt samt å beregne naturlig smoltproduksjon. Smoltutvandringen foregår fra siste halvdel av april til første halvdel av juni. Tyngdepunktet av smoltutvandringen i perioden 2001-2018 har vært i løpet av de to midtre ukene av mai, da halvparten av den naturlig produserte smolten hadde passert fella på tur ned til sjøen. Produksjonen av laksesmolt har i de fleste år blitt estimert til å være i størrelsesorden 10 000-20 000 individer. Dette tilsvarer gjennomsnittlige smolttettheter på 2-4 individer per 100 m2, som er en del lavere enn hva som er funnet i tilsvarende studier i øvre deler av Orkla. I perioden 1993-2018 har det vært fanget mellom 110 og 3 627 kg laks i Auravassdraget, med en gjennomsnittlig årlig fangst på 1 514 kg. Fangsten av sjøaure har i samme periode variert fra 126 til 1 955 kg, med en gjennomsnittlig årlig fangst på 867 kg. En generell trend i denne perioden er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket. For laks er det en motsatt trend med økende fangst og en langt høyere fangstandel siden 1990-tallet. I samme periode har det i gjennomsnitt blitt fanget 43 % smålaks, 46 % mellomlaks og 11 % storlaks. Det har vekslet mellom at smålaks (14 år) eller mellomlaks (12 år) har vært den dominerende størrelsesgruppen i elvefisket. Innslaget av utsatt fisk i elvefangstene har vært jevnt økende siden slutten av 1980-tallet, da andelen av utsatt laks var under 20 %. Siden årtusenskiftet har innslaget av utsatt fisk steget betydelig, og har i de fleste år vært høyt og ofte i størrelsesorden 40-60 %. De aller høyeste andelene av utsatt fisk er funnet i 2017 og 2018, da innslaget av utsatt laks i det analyserte skjellmaterialet var over 70 %. En medvirkende årsak til dette svært høye nivået er at det i 2016 ble innført nye regler om rettet fiske, som innebærer at fiskerne plikter å sette ut alle ville hunnlakser uten å ta skjellprøver. Følgelig gir ikke skjellanalyser lenger et like representativt bilde av innslaget av utsatt fisk som før fiskereglene i Eira ble endret, og resultatene fra senere år er ikke direkte sammenlignbare med tidligere år. Gytefiskundersøkelsene i Eira i perioden 2007-2018 har vist store årlige variasjoner i antall gytefisk av laks og sjøaure. Hos laks har det vært betydelig mellomårsvariasjon uten noen tydelig trend over tid. De største mengdene gytelaks ble observert høstene 2008, 2015, 2017 og 2018, mens de minste mengdene ble observert høstene 2007, 2009, 2014 og 2016. Hos sjøaure har det vært en avtakende trend siden 2007, med unntak av høsten 2018 da mengden sjøaure var på omtrent samme nivå som på starten av undersøkelsesperioden. Perioden sett under ett har det blitt observert en tallmessig overvekt av smålaks (50 %) i gytebestandene i Eira, tett fulgt av et høyt innslag av mellomlaks (42 %). De viktigste gyteområdene for både laks og sjøaure er i midtre deler av Eira. I år med mye gytefisk tas også områdene helt øverst i elvestrengen i bruk som gyteområder. Gytebestandsmålet for laks i Eira ble trolig oppnådd i 2008, 2012 og 2017, og muligens også i 2011 og 2015. I øvrige år i undersøkelsesperioden 2007-2018 ble gytebestandsmålet trolig ikke oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmålet er uforholdsmessig høy elvebeskatning (inntil 70 %). Dersom beskatningen hadde vært på et mer bærekraftig nivå (30-50 %), ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i alle årene i undersøkelsesperioden 2007-2018. Det årlige innsiget av laks synes å være høyt nok for å sikre tilstrekkelig rekruttering i Eira. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor at miljømyndighetene iverksetter tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at det blir større sannsynlighet for at gytebestandsmålet i framtida oppnås. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i mengde ungfisk mellom undersøkelsesperioder og fra år til år. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2016. I perioden 2007-2018 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). I 2013 ble det uført habitattiltak i to områder i Eira ved at finsubstrat i elvebunnen ble fjernet mekanisk. Dette medførte en umiddelbar økning i skjulkapasitet og tetthet av eldre laksunger. Selv om det i senere år har skjedd en gradvis nedgang i skjul og ungfisktetthet, er det fortsatt betydelig høyere tettheter av eldre laksunger sammenlignet med førsituasjonen. For å kartlegge potensialet for økt naturlig produksjon av laks og sjøaure er det utarbeidet en tiltaksplan for Eira. I tiltaksplanen er det identifisert til sammen 16 områder som er egnet for habitattiltak. Av disse er åtte områder med et samlet areal på om lag 75 000 m2 spesielt godt egnet, mens de åtte områdene med noe mindre forbedringspotensial har et samlet areal på om lag 50 000 m2. Foreløpige og noe usikre beregninger tilsier at potensialet for naturlig smoltproduksjon i Eira kan økes med i størrelsesorden 5 000-10 000 individer gjennom habitatrestaurering.

Bremset, G., Jensås, J.G., Berg, M., Havn, T.B. & Bækkelie, K.A.E. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport for 2017. NINA Rapport 1437. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med de pålagte undersøkelsene i perioden 2014-2018 er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene gir grunnlag for å vurdere avbøtende tiltak mot negative effekter av tre store kraftutbygginger i perioden 1953-1975. Vann er fraført vassdraget slik at middelvannføringen i Eira er 44 % av den opprinnelige, og naturlig produksjon av laks og sjøaure har blitt betydelig redusert. For å kompensere for produksjonsnedgangen er det pålegg om årlige utsettinger av 50 000 laksesmolt og 2 500 auresmolt. Undersøkelsene i 2017 har bestått av følgende hovedelementer: 1) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og naturlig produksjon av smolt, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to områder i Eira der det er utført habitatforbedrende tiltak, og 6) Kartlegging av potensial for habitattiltak for å bedre produksjonsgrunnlaget i Eira. De fem første elementene er omhandlet av denne årsrapporten, mens det siste elementet er omhandlet i en egen rapport. I 2017 ble det merket 742 laksunger og 92 aureunger av smoltstørrelse før smoltutvandring, og det ble fanget 1 055 laksesmolt og 131 auresmolt i en smoltfelle nederst i vassdraget. På grunnlag av innslag av merket smolt i smoltfella ble det estimert en naturlig produksjon på 17 832 laksesmolt. Produksjonen av laksesmolt har i de fleste år blitt estimert til å være mellom 14 000 og 21 000 individer, med unntak av 2007 da det ble estimert å være i overkant av 30 000 laksesmolt. Mediandato for utvandring av laksesmolt, det vil si tidspunkt da halvparten av laksesmolt har passert smoltfella, har de fleste år i perioden 2001-2017 ligget mellom 10. og 20. mai. I 2017 var mediantidspunkt for laksesmolt og auresmolt henholdsvis 20. mai og 19. mai. I 2017 ble det ifølge offisielle fangstrapporter under elvefisket i Eira avlivet 402 lakser med en samlet vekt på 1 727 kilo og 30 sjøaurer med en samlet vekt på 42 kilo. Dessuten ble 169 laks med en samlet vekt på 717 kilo og 38 sjøaurer med en samlet vekt på 59 kilo satt levende ut igjen. Størrelsesfordelingen av de fangete laksene var 176 smålaks (31 %), 325 mellomlaks (57 %) og 70 storlaks (12 %). Laksefangsten var blant de høyeste som har vært registrert i perioden 1003-2017, mens fangsten av sjøaure var blant de aller laveste som er registrert i samme periode. Basert på 337 skjellprøver fra laks fanget under elvefisket i Eira var innslaget av oppdrettslaks om lag 2,1 %. Av laks som hadde vilt opphav besto 74 % av elvefangsten av utsatt fisk fra Statkrafts settefiskanlegg, noe som er det høyeste som er funnet i løpet av undersøkelsesperioden 2001-2017. En medvirkende årsak til det høye nivået er at det i 2016 ble innført nye regler om rettet fiske, som innebærer at fiskerne plikter å sette ut alle ville hunnlakser uten å ta skjellprøver. Innslaget av utsatt fisk har vært jevnt økende siden slutten av 1980-tallet, da andelen av utsatt laks var under 20 %. Siden årtusenskiftet har innslaget av utsatt fisk steget betydelig, og har i de fleste år vært høyt og ofte i størrelsesorden 40-60 %.I november 2017 ble det registrert 488 gytelakser og 319 antatt gytemodne sjøaurer under gytefisktelling i Eira. Antall registrerte gytelakser var betydelig høyere enn i 2016, og er det største antall registrerte gytelaks i hele undersøkelsesperioden 2007-2017. Det var en klar tallmessig overvekt av smålaks (65 % av observasjonene), med et mindre innslag av mellomlaks (32 %) og et begrenset innslag av storlaks (3 %). Det fastsatte gytebestandsmålet for Eira på om lag én million lakserogn ble med overveiende sannsynlighet oppnådd høsten 2017. Under gytefisktelling i nedre deler av Aura ble det observert ni gytelakser og 55 antatt gytemodne sjøaurer. Dette er det høyeste antall gytefisk som er registrert i Aura etter at gytefisktellingene tok til i 2007. Kvantitativt elektrisk fiske på 15 stasjoner i Eira viste at gjennomsnittlig tetthet av ungfisk eldre enn årsyngel av laks og aure lå på omtrent samme nivå som tidligere i undersøkelsesperioden 2001-2017. I Aura var tettheten av aure omtrent som i de foregående årene, mens det i likhet med tidligere år var til dels svært lave tettheter av laksunger. I de to tiltaksområdene der finsubstrat ble fjernet i 2013 ble det høsten 2017 registrert lavere tettheter av ungfisk enn i tidligere år, men fortsatt var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel høyere enn i områder uten habitattiltak. Det var også en klar sammenheng mellom god tilgang på skjul og høy tetthet av eldre laksunger. Til tross for den gradvise nedgangen i tettheter av ungfisk er resultatene fortsatt lovende med tanke på å gjennomføre mer omfattende habitatrestaurering i Eira.

Bremset, G., Jensen, A.J., Jensås, J.G., Berg, M. & Havn, T.B. 2017. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport for 2016. - NINA Rapport 1294, 55 s. Formålet med de pålagte undersøkelsene i perioden 2014-2018 er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene gir grunnlag for å vurdere avbøtende tiltak mot negative effekter av tre store kraftutbygginger i perioden 1953-1975. Vann er fraført vassdraget slik at middelvannføringen i Eira er 44 % av den opprinnelige, og naturlig produksjon av laks og sjøaure har blitt betydelig redusert. For å kompensere for produksjons-nedgangen er det pålegg om årlige utsettinger av 50 000 laksesmolt og 2 500 auresmolt. Undersøkelsene i 2016 har bestått av følgende hovedelementer: 1) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og naturlig produksjon av smolt, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to områder i Eira der det er utført habitatforbedrende tiltak, og 6) Kartlegging av potensial for habitattiltak for å bedre produksjonsgrunnlaget i Eira. De fem første elementene er omhandlet av denne årsrapporten, mens det siste elementet er omhandlet i en egen rapport. I 2016 ble det merket 684 laksesmolt og 89 auresmolt før smoltutvandring, og det ble fanget 1 137 laksesmolt og 300 auresmolt i en smoltfelle nederst i vassdraget. På grunnlag av innslag av merket smolt i smoltfella ble det estimert en naturlig produksjon på 24 360 laksesmolt. Produksjonen av laksesmolt har i de fleste år blitt estimert til å være mellom 14 000 og 21 000 individer, med unntak av 2007 da det ble estimert å være i overkant av 30 000 laksesmolt. Mediandato for utvandring av laksesmolt, det vil si tidspunkt da halvparten av laksesmolt har passert smoltfella, har de fleste år i perioden 2001-2016 ligget mellom 13. og 20. mai. I 2016 var mediantidspunkt for laksesmolt og auresmolt henholdsvis 17. mai og 24. mai. I 2016 var innslag av oppdrettslaks i elvefisket i Eira om lag 4,7 %, basert på 211 analyserte skjellprøver. Av laks med antatt vilt opphav besto 55 % av elvefangsten i 2016 av utsatt fisk fra Statkrafts settefiskanlegg, mens resten var naturlig produserte individer. På slutten av 1980-tallet var andelen utsatt laks under 20 %. Siden årtusenskiftet har innslaget av utsatt fisk steget betydelig, og har i alle år med unntak av 2014 vært over 40 %. I november 2016 ble det under gytefisktelling i Eira registrert 187 gytelaks og 228 antatt gyte-modne sjøaurer. Dette er blant de laveste mengdene gytefisk som er registrert i Eira i perioden 2007-2016, da det har vært årlige registreringer av 121-449 gytelaks og 228-817 voksne sjøaurer. Gytebestandsmålet for Eira på om lag én million lakserogn ble neppe nådd i 2016, med mindre en uforholdsmessig liten andel av gytefisk ble registrert under gytefisktellingene. Kvantitativt elektrisk fiske på 15 stasjoner i Eira viste at gjennomsnittlig tetthet av laksunger var lavt sammenliknet med de fleste år i undersøkelsesperioden, mens tettheten av aureunger var omtrent som tidligere. I Aura var tettheten av aure omtrent som i de foregående årene, mens det som før var lite laks. I de to tiltaksområdene der finsubstrat ble fjernet i 2013 ble det høsten 2016 registrert lavere tettheter av ungfisk enn i tidligere år, men fortsatt var det høyere tetthet av laksunger eldre enn årsyngel. Det var også en klar sammenheng mellom god tilgang på skjul og høy tetthet av eldre laksunger. Resultatene er fortsatt lovende med tanke på å gjennomføre mer omfattende habitatrestaurering i Eira. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jensås, J.G., Ulvan, E.M., Bremset, G. & Havn, T.B. 2017. Habitatrestaurering i Eira. Forslag til handlingsplan med prioritering av tiltaksområder. - NINA Kortrapport 69, 21 sider + vedlegg. I mars 2015 og oktober 2015 ble det gjennomført en kartlegging av habitatforholdene på hele elvestrekningen av Eira fra utløpet av Eikesdalsvatnet til flopåvirket område ved Syltebø. Det ble benyttet en gummibåt for å effektivisere kartleggingsarbeidet, som besto av en grovkartlegging av elveklasser og en detaljkartlegging av substratforhold, skjultilgang, vanndybde og begroing langs til sammen 47 transekter. Transektene ble fordelt med regelmessige mellomrom for å få mest mulig representative data, men måtte justeres i enkelte vassdragsavsnitt med langstrakte dypområder. Detaljkartleggingen ble begrenset til områder som var vadbare ved svært lav vann-føring og vannstand. I hvert transekt ble det gjort målinger på til sammen fem avgrensete felt, hvorav tre felt var i permanent vanndekt areal og to felt var i strandområder som er vanndekt under de fleste vannføringsforhold. Habitatkartleggingen viste at det var en klar dominans av grunne elveklasser som gruntområde (33 %), strykområde (27 %) og glattstrøm (20 %). Substratkartleggingen viste en dominans av grov elveør (58 %), men det var også et betydelig innslag med blokk (30 %). Imidlertid er det likevel uforholdsmessig få hulrom egnet for større ungfisk, noe som skyldes at det opprinnelige grove bunnsubstratet mange steder er dekt med finsedimenter. Skjulkapasitet i form av vektet skjul har en avtakende tendens nedover elvestrengen, med de høyeste mengdene totalt skjul i de to vassdragsavsnittene oppstrøms brua ved barneskolen. Mesteparten av forskjellen i skjul-kapasitet utgjøres av skjul langs sidene av elva, i områder som er vanndekt under de fleste vannføringsforhold, og følgelig er viktig for det samlete produksjonspotensial for ungfisk av laks og aure i Eira. Basert på grovkartlegging og detaljkartlegging er det identifisert til sammen 16 områder som er utvalgt som aktuelle tiltaksområder. Åtte av disse områdene er vurdert å være svært godt egnet for gjennomføring av habitattiltak (prioritet 1), mens de åtte øvrige områdene er vurdert å være godt egnet for gjennomføring av habitattiltak (prioritet 2). Det ble i tillegg identifisert områder i tilknytning til de utvalgte områdene som kan være egnet for habitattiltak, men disse har fått lavere prioritet og er ikke omhandlet i tiltaksplanen. Det er betydelige forskjeller i utstrekningen av de ulike områdene. Det minste området er 100 meter langt og har et permanent vanndekt areal på om lag 3 300 m2, mens det største området er 390 meter langt og har et permanent vanndekt areal på om lag 17 500 m2. Det er utenfor rammene av tiltaksplanen å konkretisere hvilke habitattiltak som er mest aktuelle, selv om det i kartleggingen er tatt utgangspunkt i at det skal være mulig å benytte vanlige anleggsmaskiner for habitattiltakene. I tillegg til fjerning av finsedimenter med bruk av sorterings-skuffe som i tiltaksområdene ved Maltsteinen og nedstrøms Kirkehølen, kan det være aktuelt å benytte supplerende eller alternative tiltak som utlegging av stein, plastring av elvebunn fra bredd til bredd samt konsentrasjon av vannføring i deler av naturlig elveløp (elv-i-elv-konseptet). I planlegging og gjennomføring av framtidige habitattiltak må det tas hensyn til en rekke forhold, som atkomstmuligheter med anleggsmaskiner, tidspunkt for anleggsarbeid og hensyn til miljøverdier og kulturverdier i og langs elvestrengen. Antall tiltaksområder og utstrekning på hvert tiltaksområde vil ha vesentlige økonomiske implikasjoner som det også må tas hensyn til i kost-nytte-vurderinger.

Inledning Hur kan fångster och tätheter mellan olika sjöar och vattendrag skilja sig så markant åt och vad är skillnaden mellan bra och dåliga kräftsjöar? Vad gör en sjö till en bra kräftsjö? Tillgången och kvalitén på lämplig livsmiljö, är helt avgörande för hur många kräftor som kan produceras. Ju fler kvadratmeter med lämplig miljö desto fler kräftor och därmed ett bättre kräftfiske. I en optimal miljö för flodkräftor finns det gott om lämplig föda, god tillgång på hårdbottnar med rikligt med gömslen, god vattenkemi och det bör inte finnas sjukdomar eller fiender. Att ett flodkräftbestånd med åren har blivit ”klent” beror vanligen på att livsmiljön förändrats och inte av att flodkräftorna är av ”dålig kvalité”. Flodkräftans livsmiljöer kan under många år ha försämrats t.ex. av utdikning av skog- och jordbruksmarker och övergödning mm. som bidragit till kraftig igenslamning av lämpliga livsmiljöer. Fiskar, fåglar, mink och andra rovdjur påverkar bestånden om skyddsmöjligheterna för kräftor minskar. En metod för att återskapa tidigare bra flodkräftbestånd är att återställa flodkräftans livsnödvändiga miljöer genom biotopvård. På enkla sätt kan man förbättra de faktorer som är positiva för flodkräftan och därmed minska möjliga hot. Denna beskrivande manual skall förhoppningsvis ge en ökande förståelse av flodkräftans känslighet mot miljöförändringar samt att fiskerättsägare ska bli mer aktiva i att utveckla sina egna kräftbestånd genom att skapa gynnsamma miljöer för flodkräftor. På så sätt kan man påverka sitt eget kräftfiske. Kostnaderna är oftast inte höga men arbetet kräver engagemang, muskelkraft och ansträngning. Faktorer som påverkar ett bestånd negativt, är t.ex. försurning, övergödning, reglering av sjöar och vattendrag, miljögifter och inte minst kräftpest. Dessa faktorer behandlas inte manualen men är viktiga att ha i åtanke när man bevarar och utvecklar sitt bestånd med flodkräfta.