Search

Formålet med oppgaven er å kartlegge forekomsten av bivirkninger etter vaksinasjon med 23-valent pneumokokkpolysakkaridvaksine og risikofaktorer for å utvikle disse. Oppgaven vil også beskrive fem pasientcaser fra infeksjonsmedisinsk avdeling UNN Tromsø og drøfte årsaksforholdet. Metode: Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk i PubMed-database, og valgt artikler i henhold til forhåndsdefinerte inklusjons- og eksklusjonskriterier. 41 studier ble inkludert. Relevante data ble hentet ut fra 23 eksperimentelle- og kohortstudier, og undersøkt med binær logistisk regresjonsanalyse i no events/no trial versjon. Resultat fra analysene er presentert i form av tabeller og tekst. Det presenteres også funn fra inkluderte metaanalyser/oversiktsartikler, regiseterstudier og case-serier/-rapporter som ble omfattet av litteratursøket. Data fra pasientcaser ble hentet fra elektronisk pasientjournal (DIPS) etter oppgitte metoder og kriterier. Disse presenteres i tabell- og tekstform i oppgaven. Resultat: Studien finner at forekomsten av lokale bivirkninger etter PPV23 er 65,2%. Av de lokale er smerte hyppigst (35,3%), etterfulgt av redusert armbevegelighet (21,4%), erytem (9,9%) og hevelse (9,4%). Systemiske bivirkninger forekommer hos 38,3%. Av de systemiske er fatigue/utmattelse hyppigst (16,7%), etterfulgt av nyoppståtte muskelsmerter (15,1%), frostrier (12,8%), hodepine (10,7%) og feber (8,1%). Revaksinasjon med PPV23 øker signifikant risikoen for lokale og systemiske bivirkninger. Bruk av dagbok/rapporteringskort for registrering av bivirkninger sammenlignet med andre metoder påvirker forekomsten av ulike bivirkninger. Konklusjon: Vaksinasjon med 23-valent pneumokokkpolysakkaridvaksine er en relativt hyppig årsak til meldte vaksinerelaterte bivirkninger sammenlignet med andre vaksiner. Revaksinasjon er assosiert med høyere forekomst av, og mer omfattende bivirkninger. Smerte er den hyppigste lokale bivirkningen, mens utmattelse er den vanligste systemiske bivirkningen. Kjennskap til vaksinerelaterte immunologiske ikke-infeksiøse bivirkninger er viktig for å kunne gjøre en adekvat klinisk vurdering og starte riktig behandling basert på opplysninger i anamnese og klinikk.

Bakgrunn og formål: Formålet med studien var å kartlegge bruk av antibiotika hos pasienter med KOLS-eksaserbasjon ved UNN. Gjennom arbeidet skal det undersøkes om det tas hensyn til grad av KOLS, om det foreligger indikasjon for antibiotikabehandling, om eventuell antibiotikabehandling er i tråd med retningslinjer og om antibiotikabehandling revurderes innen 48-72 timer. Metode: Denne studien er en retrospektiv kvalitetssikringsstudie. Pasientene som er brukt i studien er funnet på bakgrunn av diagnosekoder ved utskrivelse. Informasjon til studien er hentet inn gjennom retrospektiv journalgjennomgang. Kandidatene hadde aktuelle diagnosekoder innenfor tidsrommet 01.07.19-30.06.20. Resultater: 75 pasienter ble inkludert i studien. 71 av disse hadde dokumentert KOLS ved innleggelse. 97,3% fikk antibiotika på sykehuset. Valg av type antibiotika kan forsvares ut ifra retningslinjene i 82,7% av tilfellene. 42,7% av pasientene fikk benzylpenicillin intravenøst, som er anbefalt empirisk behandling, 17,3% cefotaksim og 13,3% benzylpenicillin i kombinasjon med gentamicin. 78,7% hadde SIRS-skår på over eller lik 2, 10,7% hadde qSOFA på over eller lik 2 og 6,7% hadde CRB-65-skår på over eller lik 3. Det ble journalført revurdering av antibiotika innen 48-72 timer etter oppstart i 90,7% av tilfellene. Konklusjon: Grad av KOLS ble tatt lite hensyn til. Det var god dokumentasjon på om det forelå KOLS eller ikke. Det var lav terskel for oppstart av antibiotikabehandling. Flertallet begynner med standardbehandling, men det er fremdeles en andel som får bredspektret antibiotika uten dokumentert begrunnelse.

Bakgrunn: Importfeber er et økende problem som vokser i takt med nordmenns reisevaner. Flere av diagnosene som opptrer som importfeber er sjeldne her til lands og kan være vanskelig å oppdage rett og slett fordi de ikke står i tankene. Vi ville derfor finne ut hvor mange slike tilfeller som finnes og hvor godt de takles ved UNN. Vi ville også finne ut av hvilke diagnostiske og behandlingsmessige tilbud som finnes ved UNN. Material og metode: I denne oppgaven setter vi fokus på åtte diagnoser som ofte presenterer som importfeber og som man vanligvis ikke finner i Norge. Disse er: invasiv amøbiose, denguefeber, visceral leishmaniose, leptospirose, malaria, rickettsiose, afrikansk trypanosomiose, typhoid- og paratyphoidfeber. Vi har fått tilgang til journalene til pasienter innlagt med de nevnte diagnosene ved UNN i perioden 01.01.2012 til 01.01.2017. Vi har også samlet informasjon om diagnostiske og behandlingsmessige tilbud ved å spørre relevante fagfolk ved UNNs avdelinger. Resultat: Vi fant til sammen 32 tilfeller av de nevnte sykdommene i perioden, fordelt på 28 malariatilfeller (87,5%), 2 denguetilfeller (6,3%), 1 typhoid-/paratyphoidfebertilfelle (3,1%) og 1 leptospirosetilfelle (3,1%). Diagnostiske og behandlingsmessige tilbud finnes for de fleste av sykdommene, det eneste unntaket er afrikansk trypanosomiasis. Det viste seg også at UNN Narvik manglet beredskap for malaria. Konklusjon: Det ble ikke funnet mange av de nevnte diagnosene i den gitte tidsperioden, men alle pasientene som var en del av studien fikk adekvat diagnostikk og behandling.

Bakgrunn og formål: Infeksjon og sepsis opptrer hyppig hos de eldste pasientene og sepsisrelatert mortalitet øker. Formålet med oppgaven var å kartlegge det kliniske bildet hos de eldste pasientene som innlegges med infeksjon og/eller sepsis, og se om sepsis-syndromet fanges opp ved hjelp av dagens tilgjengelige scoringsverktøy. Vi ønsket å studere om de eldste pasientene hadde en atypisk presentasjon og/eller forsinket fysiologisk respons på infeksjon. Vi studerte bruk av antibiotika og registrerte grad av journalføring og dokumentasjon blant helsepersonell. Metode: Oppgaven er en kvalitetssikringsstudie for UNN Tromsø, og kartleggingen ble gjennomført ved journalgjennomgang av pasienter ≥ 75 år som ble innlagt med mistenkt pneumoni eller urinveisinfeksjon i perioden 01.01.17-31.12.17. Vi registrerte variabler ved innleggelse (dag 0) og påfølgende dag (dag 1). Resultater: 139 pasienter ble inkludert i studien. Ved innleggelse ble det av behandlende lege mistenkt sepsis hos 52 (37,7%) pasienter og 78 (56,9%) og 23 (16,6%) pasienter hadde henholdsvis ≥ 2 SIRS- og ≥ 2 qSOFA-kriterier. Leukocytose og økt respirasjonsfrekvens var hyppigste presentasjon. Kliniske observasjoner gjort dag 1 viste ikke forverring sammenlignet med observasjoner utført dag 0. Ved innleggelse ble 38,3% av pasientene registrert som ikke orienterte og 9,4% ble oppfattet å ha mistenkt delir eller akutt forvirring. Det var 36 (36,3%) pasienter som fikk antibiotika innen 1 time etter ankomst. Blant pasienter med ≥ 2/4 SIRS- eller ≥ 2/3 qSOFA-kriterier fikk henholdsvis 43,1% og 70,5% antibiotika innen en time. Samlet sett fikk 70,5% av pasientene antibiotika i henhold til nasjonale retningslinjer, og Cefotaxim var det hyppigste foretrukne startvalg. Dokumentasjon av SIRS- og qSOFA-kriteriene ved innleggelse var gjennomgående langt bedre blant sykepleiere sammenlignet med leger. Dokumentasjon av mental status var gjennomgående mangelfull. Konklusjon: Vi kunne ikke observere en atypisk eller forsinket patofysiologisk respons på infeksjon ettersom kliniske og parakliniske målinger dag 1 var gjennomgående bedre enn det som ble registrert i mottak. Blant pasienter der behandlende lege mistenkte sepsis, var det langt flere som hadde≥ 2/4 SIRS-kriterier og lang færre som hadde ≥ 2/3 qSOFA-kriterier. Tilsvarende forskjeller er funnet i andre lignende studier, og det er reist tvil om qSOFA fanger opp de dårligste pasientene. Det bør innarbeides bedre rutiner for både å identifisere og dokumentere delir og akutt forvirring. Det bør jobbes systematisk for å redusere tid fra ankomst til antibiotika blir gitt, og en må i større grad følge nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk i håp om å redusere bruken av Cefotaxim.

Bakgrunn og formål: Formålet med oppgaven er å kartlegge diagnostikk og behandling av UVI i det akutte forløpet ved Slagenheten UNN Tromsø, og evaluere om de nasjonale retningslinjer for antibiotika følges, og om behandlingen blir dokumentert i journalen. Metode: I form av en kvalitetsstudie tar denne oppgaven for seg klinisk praksis ved Slagenheten UNN Tromsø med fokus på prøvetaking, diagnostikk og behandling av UVI i perioden 01.01 – 01.06.16. Kartleggingen ble gjort ved hjelp av et registrerings-skjema og ved journal gjennomgang. Relevante variabler knyttet til hjerneslag og UVI ble registrert. Resultater: Av 150 pasienter innlagt ble 131 pasienter med hjerneslag inkludert i studien. 112/131 (85.5%) fikk utført blærescanning, resturin > 250 ml ble funnet hos 17/131 (13.0%) og 22/131 (18.3%) fikk anlagt transurethralt kateter. 122/131 (93.0%) av pasientene fikk urinen undersøkt med urinstix ved innleggelse. Kliniske og laboratorieparametere som vektlegges ved oppstart av antibiotika for UVI er positiv urinstix (nitritt og leukocytt positiv), dysuri, feber, resturin, forvirring, nedsatt allmenntilstand og forhøyet CRP. Den sterkeste assosiasjonen for behandling er allikevel en klinisk mistanke. 17/131 (13.0%) av pasientene fikk antibiotika for UVI de første 48 timer etter innleggelse. Nasjonale retningslinjer for bruk av antibiotika ble fulgt ved 10/17 (58.8%) av forskrivningen. Urindyrkning ble utført hos 24/131 (18.3%) pasienter, og 2/24 (8.3%) prøver ble avvist, 3/24 (12.5%) ga ingen oppvekst, 9/24 (37.5%) ga blandingsflora og 10/24 (41.7%) ga renkultur som resultat. Diagnostisert UVI og behandling ble dokumentert i journalen i 88% av tilfellene, men ingen UVI ble registrert eller kodet som bidiagnose ved epikriseskriving. Konklusjon: Slagenheten gjør et gjennomgående godt og grundig arbeid når det gjelder kartlegging, diagnostikk og behandling av UVI hos hjerneslagpasientene. Likevel er det rom for forbedringer spesielt når det gjelder prøvetaking av urin til bakteriologisk dyrkning. Videre bør en i større grad følge nasjonale retningslinjer for antibiotika bruk og forbedre dokumentasjon og koding av UVI som bidiagnose til hjerneslaget i epikrisen.

Bakgrunn: Diagnostisering og vurdering om det foreligger behandlingsindikasjon for latent tuberkulose innebærer at spesialist må forsøke å utelukke aktiv tuberkulose. Indusert sputum brukes som et diagnostisk verktøy til dette formål. Hensikten med denne oppgaven var å gjøre en kvalitetssikring og evaluering av helsetjenesten i forhold til bruk av indusert sputum hos personer med latent tuberkulose. Material og metode: En retrospektiv studie som har undersøkt hvor mange tilfeller med aktiv tuberkulose man fant blant pasienter med latent tuberkulose som ble undersøkt ved Lungemedisinsk poliklinikk, UNN Tromsø i perioden 01.01.13 til 31.12.13. I perioden ble det utført indusert sputum hos 218 pasienter, og 139 pasienter oppfylte inklusjonskriteriene for latent tuberkulose basert på positiv IGRA-test og/eller positiv Mantoux-test, uten tegn til aktiv tuberkuløs sykdom. Resultater: Blant 139 pasienter henvist med latent tuberkulose var det 2 pasienter med positiv dyrkningsprøve for M. tuberculosis i luftveismateriale etter indusert sputum-undersøkelse. Dette var to asymptomatiske pasienter fra høyendemiske områder som hadde positivt røntgen thorax. Dette gir en forekomst på 1,4 tilfeller med aktiv tuberkulose per 100 undersøkte indusert sputa blant personer med latent tuberkulose. Av de henvist med normalt røntgen thorax, fant man ingen med positivt dyrkningsfunn. Konklusjon: At to pasienter henvist for latent tuberkulose hadde funn av M. tuberculosis i sputum var overraskende. Det må bemerkes at disse to pasientene hadde forandringer på røntgen thorax. I henhold til nye nasjonale retningslinjer, har UNN Tromsø strammet inn i forhold til hvilke pasienter som tas inn til time i spesialisthelsetjenesten for vurdering av oppstart med forebyggende behandling. Denne studien gir støtte for slik innstramming ved å vise at man ikke finner noen pasienter med aktiv tuberkulose ved indusert sputum-undersøkelse blant pasienter med latent tuberkulose og negativt røntgen thorax.