Search

Språksamlingane er i dag etablert som ein nasjonal ressurs for utforskinga av norsk språk. Vi kan grovt dele innhaldet i samlingane i fem hovudområde: Leksikografi, stadnamn, terminologi, målføre og norrønt. I kvart av desse delområda finn vi empiriske data om norsk språk som er samla inn over ein lang tidsperiode av ulike forskarar og forskingsprosjekt med røter i ulike forskingstradisjonar. Språksamlingane er i utgangspunktet ei samling av ulike og mangfaldige arkiv som hovudsakleg blei oppretta i første halvdel av 1900-talet (sjå nedanfor). Desse har over tid blitt utbygd og supplert - og seinare ganske omfattande digitalisert t.d. gjennom Dokumentasjonsprosjektet (1992-1997) og seinare Eining for digital dokumentasjon (EDD) ved Universitetet i Oslo (UiO). I 2016 blei dei fleste av språksamlingane ved UiO overført til Universitetet i Bergen (UiB) i ein massiv flytteprosess og samla under nemninga Språksamlingane (sjå meir om dette i Mykings artikkel i dette nummeret). Då stod det klart at dei fysiske samlingane aleine utgjorde 1,8 km arkivhyllemeter og dei digitaliserte delane 29 terabyte. Altså var det ei monumental oppgåve UiB tok på seg. Språksamlingane er med andre ord ein samansett og mangfaldig forskingsressurs som det kan vere vanskeleg å få oversikt over. I tillegg til å vere ein forskingsressurs er Språksamlingane også brukt i forvaltninga av stadnamn, og Språksamlingane driftar nettordbøkene Bokmålsordboka og Nynorskordboka som er godt kjend og brukt av ålmenta. I dette temanummeret av Maal og Minne får vi døme på korleis ulike delar av Språksamlingane kan takast i bruk i moderne språkforsking. Denne korte innleiinga har som føremål å gi ei enkel oversikt over dei ulike delane av samlingane og kva desse delsamlingane inneheld av språkleg materiale.

This article focuses on the motivations behind sea-naming, by means of examples from Europe but also elsewhere. Why do certain sea names become dominant while others retract into local forms or simply die out? The article takes us back in time to the early days of map-making and, indeed, earlier. Occurrences of sea names such as the North Sea are examined and analysed to see how they spread from an original one-language form to exist in multiple languages, and analyses them from a linguistic, geographic and nautical perspective.It is found that Seas or bodies of water in stretches of sea are named according to six main principles. Many sea-names are formally secondary names whosespecific element is the name of: a) a nearby settlement name; b) a nearby island or c) a nearby country or region. In addition, a sea-name may be a formally primary name named from: d) a directional perspective, e) its appearance or f) containing the name of an explorer or a commemorated person as its specific.