Search

Per- and polyfluoroalkyl substances (PFAS) are a group of persistent organic contaminants of which some are toxic and bioaccumulative. Several PFAS can be formed from the atmospheric degradation of precursors such as fluorotelomer alcohols (FTOHs) as well as hydrochlorofluorocarbons (HFCs) and other ozone-depleting chlorofluorocarbon (CFC) replacement compounds. Svalbard ice cores have been shown to provide a valuable record of long-range atmospheric transport of contaminants to the Arctic. This study uses a 12.3 m ice core from the remote Lomonosovfonna ice cap on Svalbard to understand the atmospheric deposition of PFAS in the Arctic. A total of 45 PFAS were targeted, of which 26 were detected, using supercritical fluid chromatography (SFC) tandem mass spectrometry (MS/MS) and ultra-performance liquid chromatography (UPLC) MS/MS. C2 to C11 perfluoroalkyl carboxylic acids (PFCAs) were detected continuously in the ice core and their fluxes ranged from 2.5 to 8200 ng m-2 yr-1 (9.51-16,500 pg L-1). Trifluoroacetic acid (TFA) represented 71 % of the total mass of C2 - C11 PFCAs in the ice core and had increasing temporal trends in deposition. The distribution profile of PFCAs suggested that FTOHs were likely the atmospheric precursor to C8 - C11 PFCAs, whereas C2 - C6 PFCAs had alternative sources, such as HFCs and other CFC replacement compounds. Perfluorooctanesulfonic acid (PFOS) was also widely detected in 82 % of ice core subsections, and its isomer profile (81 % linear) indicated an electrochemical fluorination manufacturing source. Comparisons of PFAS concentrations with a marine aerosol proxy showed that marine aerosols were insignificant for the deposition of PFAS on Lomonosovfonna. Comparisons with a melt proxy showed that TFA and PFOS were mobile during meltwater percolation. This indicates that seasonal snowmelt and runoff from post-industrial accumulation on glaciers could be a significant seasonal source of PFAS to ecosystems in Arctic fjords., The authors gratefully acknowledge financial support from the Swedish Research Council Formas (2016-01284), the United Kingdom Research and Innovation Natural Environment Research Council and the Oxford Doctoral Training Partnership in Environmental Research (NE/L002612/1), the Burdett-Coutts Trust, the Svalbard Science Forum Arctic Field Grant 2019 (RiS ID 11121), the Research Council of Norway (SvalPOP, 196218/S30), the Fram Centre Flagship program (PharmArctic, 534/75219) and the Knowledge Foundation (Enforce Research Project, 20160019). The authors would also like to thank the Logistics Department and colleagues at the University Centre in Svalbard for help organizing and assisting with fieldwork, and Veerle van Winden, Eirik Rolland Enger and Julien-Pooya Weihs for assistance in the field and laboratory. The authors also grateful acknowledge Pernilla Bohlin-Nizzetto for providing the Zeppelin monitoring data from the EBAS database.

Bergan, M. A. & Nøst, T. H. 2023. Amundbekken, Trondheim kommune. Kunnskapsoppsummering av vannmiljø og utvikling i gyte- og oppvekstområder for vandrende nidelvørret. NINA Rapport 2291. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten gjør en sammenstilling av tilgjengelige vannøkologiske data og oppsummering av kunnskapstatus for Amundbekkens fiskebestand av ørret, bunndyrsamfunn og vannkvalitet. Rapporten sammenstiller data og kunnskap fra fiskebiologiske og vannøkologiske undersøkelser i perioden 2007-2022, som har hatt fokus på problemkartlegging, ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og vannovervåking. Rapportens målsetting er å få bedre samlet kunnskap om vassdragets vann- og miljøtilstand, og få avdekket vassdragets betydning som gyte- og oppvekstområde for vandrende nidelvørret i dag sammenlignet med tidligere. Dette er forvaltningsrelevant kunnskap, som kan inngå i tiltaks-, restaurerings- og verneplaner for å sikre at man oppfyller vannforskriftens krav til miljømål samtidig som viktige funksjonsområder for nidelvørreten ivaretas. Amundbekken munner til Nidelva ved Nordset, på strekningen mellom Øvre Leirfoss, Nordsetfossen og Fjæremsfossen. Amundbekken har også flere sidevassdrag, der sidegreina Solemsbekken er størst og mest betydningsfull. Et samlet datagrunnlag supplert med historiske opplysninger for vassdragene avdekker et tidligere svært viktig vassdragsystem, med stor betydning for vandrende nidelvørret, som anvender vassdragene som gyteområder, og oppvekstområder for ungfisk. Status i dag er at vassdraget har for stor samlet menneskelig belastning fra mange ulike aktiviteter. Det er fortrinnsvis landbruksaktivitet, veibygging og ras-/erosjonssikring som har ført vassdraget langt vekk fra naturtilstand, både når det gjelder vann- og habitatkvalitet (morfo-logisk tilstand). Denne samlede belastningen har hatt stor negativ effekt for ørreten. Samlet opprinnelig vassdragstrekning (med tilgang for ørret fra Nidelva) i Amundbekken, inkludert alle viktige sidebekker, utgjorde om lag 14 kilometer. Estimatet er et minimum, da det er flere mindre, ukjente sidebekker som kan ha eller har hatt tilgang og produksjon av fisk. Samlet belastning av inngrep og endringer i vassdragene gjør at det i dag er tapt om lag 8,2 kilometer vassdragstrekning for nidelvørreten, og at det gjenstår i underkant av 6,3 kilometer med fortsatt tilgang. Samlet sett utgjør dette et konkret tap på om lag 58 % bekkestrekning for nidelvørreten i hele vassdragsystemet. I vassdragsareal utgjør tapet mer enn 25 000 m² produksjonsareal for nidelvørreten, som opprinnelig var i overkant av 44 000 m². Arealtapet utgjør om lag 56 % sammenlignet med en antatt naturtilstand, før menneskelige inngrep og endringer fant sted. Det gjenværende, tilgjengelige arealet (på i overkant av 19 000 m²) for nidelvørret i Amundbekken er ikke like produktivt for ørret slik naturtilstanden en gang var. Ulike fysiske inngrep har fjernet viktige, naturlige vassdragskvaliteter som gytesubstrat, skjulmuligheter og andre naturlige elementer i bekkeløpene, samt at stor partikkelbelastning og redusert vannkvalitet over tid har gitt stor nedslamming, som forringer livsvilkår for fisk. Dette har bidratt svært negativt til produksjonevnen for ørret i vassdraget. Ved en korrigering for redusert produksjonsevne i det gjenværende, tilgjengelige arealet for nidelvørreten, sitter man igjen med i overkant av 6 000 m² produktivt areal. Sammenlignet med opprinnelig produktivt areal på mer enn 44 000 m², så utgjør det samlede tapet av produksjonspotensiale på om lag 87% for nidelvørret i dag for Amundbekken med tilknyttede sidebekker. Disse beregningene er imidlertid utført før et uhellsutslipp av husdyrgjødsel skjedde i april 2023. Dersom dette utslippet har hatt negativ (nedslamming) og/eller dødelig effekt for ørret på utslippsbelastede strekninger i Amundbekken, så vil tapet i produksjonspotensiale øke vesentlig mer. Ved å gjenopprette vandringsveier for nidelvørreten i enkelte deler av vassdraget, samt tilføre rikelig med gytesubstrat der dette er i underskudd, kombinert med styrking av skjul- og oppvekstmulighetene, kan mye av det tapte produksjonspotensialet fortsatt hentes tilbake. Dette forutsetter at det samtidig settes stort fokus på å redusere vannkjemiske belastninger som avrenning fra intensivt drevet landbruksaktivitet i nedbørfeltet til vassdraget, og at miljøskadelige hendelser som gjødsel- eller siloutslipp ikke skjer med jevne mellomrom.

Bergan, M. A., Nøst, T. H. & Aanes, K.J. 2023. Bunndyrundersøkelser i Amundbekken til Nidelva etter uhellsutslipp av husdyrgjødsel. Resipientvurderinger og vannmiljøbedømming i henhold til vannforskriften. NINA Rapport 2287. Norsk institutt for naturforskning. På oppdrag fra Trondheim kommune har NINA foretatt undersøkelser av bunndyrsamfunnet i Amundbekken den 13. april 2023, om lag fire dager etter et stort utslipp av husdyrgjødsel til bekken. En overfylt gjødseltank/fraukum med om lag 750 kubikkmeter gjødselinnhold kollapset, der rundt 500 kubikkmeter av dette hadde rent ut ned mot en tilløpsbekk til Amundbekken og videre ut i Amundbekken. Amundbekken har utløp til Nidelva på strekningen Øvre Leirfoss-Nordsetfossen. Amundbekken har viktige økologiske funksjoner for fisk, bunndyr og andre vanntilknyttede dyr, og er en svært viktig gytebekk for nidelvørreten. Utslipp av husdyrgjødsel til vassdrag kan ha store miljøkonsekvenser, både på kort og lang sikt. Gjødselutslipp medfører akutt fysisk nedslamming av vassdragsbunnen, og kan gi økt oksygenforbruk og oksygensvinn, men også mer langsiktige eutrofieringsproblemer. Utslipp av store mengder husdyrgjødsel har også potensiale for å giftvirkning i vann for fisk, bunndyr og andre vanntilknyttede dyr. Husdyrgjødsel inneholder ulike nitrogenforbindelser, der ammoniakk (NH3) har størst giftvirkning på vannlevende dyr. Mengden giftig ammoniakk i utslippet, og effekten dette har i resipientene som mottar belastningen, bestemmes av flere faktorer, blant annet pH, vanntemperatur og generell vannkvalitet før utslippet. Bunndyr, og spesielt enkelte bunndyrgrupper, kan være gode indikatorer på denne typen forurensning. Det ble derfor lokalisert tre stasjoner for innsamling av bunndyrprøver i hovedløpet av Amundbekken, hvorav en referansestasjon ble lagt ovenfor utslippet av husdyrgjødsel, og to ble lokalisert langs en gradient nedstrøms. Videre ble en stasjon lokalisert i nedre del av tilløpsbekken som mottok utslippet, like før utløp til Amundbekken. Resultatene viser til dels store negative effekter for bunndyrfaunaen på alle undersøkte stasjoner nedstrøms utslippet. Resultatene kan knyttes til både fysisk-/mekaniske og vannkjemiske effekter forårsaket av utslippet. Samtidig viser data fra referansestasjonen liten eller ingen tilsvarende påvirkning. De negative effektene i resultatene vises spesielt gjennom vurderinger av mengde/antall (individer) bunndyr og antallsmessig fordeling av dyr innenfor ulike bunndyrgrupper (familier, slekt og arter) på stasjoner i belastet strekning. Samlet antall bunndyrindivider per prøve reduseres med 60-86 % på belastede strekninger nedstrøms utslippet, sammenlignet med referansestasjonen. Sammenlignet med data fra nedre del av Amundbekken året før, så er re-duksjonen enda større. Samlet sett viser dette at de fleste bunndyrgrupper som er vanlig forekommende i Amundbekken har tatt skade av utslippet. Spesielt bunndyrgruppene døgnfluer, fjærmygg og fåbørstemark har tålt utslippet dårlig. Bunndyrgruppen døgnfluer er reduserte med 72-95 % i antall nedstrøms gjødselutslippet sammenlignet med referansen ovenfor utslippet. For fjærmygg varierer reduksjonen i antall med hhv. 62-97 % nedstrøms utslippet, mens det for fåbørstemark er om lag 95 % reduksjon i antall nedstrøms gjødselutslippet. Enkelte arter innen andre bunndyrgrupper, som steinfluer og vårfluer, kan av ulike årsaker ha taklet utslippet bedre, spesielt på stasjoner nært utslippspunktet. Videre synes den negative biologiske effekten av utslippet å øke i omfang nedover Amundbekken. Dette kan trolig ha sammenheng med at utslippet i all hovedsak synes å være et relativt kortvarig støt med massivt gjødselutslipp i løpet av en dag/timer, kombinert med hurtigrennende vannhastighet, snøsmelting og høy vannføring i vassdragene når utslippet pågikk. Dermed kan strekninger nærmere utslippet ha berget noe bedre, mens det har vært økt innblanding av utslippet i vannsøylen, eventuell dannelse av giftige ammoniakkforbindelser og lengre oppholdstid av giftig vannkvalitet med økende avstand fra utslippet. Det er sannsynlig at utslippet kunne hatt enda større miljøkonsekvens for Amundbekken, dersom tidspunktet hadde vært senere på året, med lavere vannføring og høyere vanntemperatur, som gir dårligere resipientkapasitet i vassdraget. Generelle forurensningsindekser, som i Norge bl.a. anvendes for klassifisering av økologisk tilstand etter vannforskriften, ga ingen store utslag i miljøbedømmingen i utslippspåvirket strekning. ASPT-indeksen viste til og med bedring i økologisk tilstand på en stasjon med antatt størst utslippspåvirkning. Ved bruk av ASPT-indeks, som er vannforskriftens grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand, er det kun små eller ingen avvik fra forventning til «God» økologisk tilstand. Tilsvarende gjelder også for BMWP-indeks, som også viser kun små påvirkninger i utslippsbelastet strekning. For den biologiske mangfoldindeksen EPT er det reduksjon i utslippspåvirket strekning, men avvikene fra referansestasjonen er også her på et lite til moderat nivå. Dette skyldes flere faktorer, bl.a. at indeksene ikke tar hensyn til antall bunndyr (mengde) i vurderings-grunnlaget, samt at bunndyr som normalt anses som rentvannskrevende i indeksene, ofte kan tåle ulike typer av akutt fysisk- kjemisk vannbelastning. Tross svakheter hos indeksene for mange typer av vassdrag og vannkjemisk belastning, anvendes indeksklassifisering av bunndyrsamfunn i vassdrag med store påvirkninger i vannovervåking og vannforskriftsarbeid i Norge. Om indekser brukes alene og ukritisk, er risikoen stor for at økologisk tilstandsklassifisering ikke oppfyller de normative definisjoner for hver tilstandsklasse. Aktuelle påvirkninger som kan oversees ved feil bruk av resultater og miljøbedømming ved bunndyrundersøkelser, tross stor biologisk konsekvens i vassdraget, er eksempelvis ulike typer gruvepåvirkning, miljøgifter, punktutslipp av kloakk/gjødsel/silo og lignende miljøskadelige stoffer. Ved slike påvirkninger bør indeksklassifiseringer kun anvendes som støtteparameter, der man i stedet anvender ekspertvurdering av bunndyrmaterialet, koblet opp mot data fra referansestasjoner, med større vekt på sammenligninger av antall/mengde dyr (totalt og per taksa). Slik faglige ekspertvurderinger er imidlertid utfordrende, og setter større faglige krav til datakvalitet, og ikke minst bunndyr- /resipientvurderingskompetanse, for å tolke resultatene. Denne spesialiserte fagkompetansen tar mange år å utvikle, og synes å være en mangelvare i Norge i dag. Høy vannføring, kraftig turbiditet og lav vanntemperatur som følge av snøsmelting gjorde at ungfiskundersøkelser rettet mot å avdekke effekter av utslippet for fisk ikke lot seg gjennomføre på en faglig god måte. Selv om det derfor er vanskelig å vurdere inntill videre, så viser bunndyrdataene at er sannsynlig at også fisk (ørret) i Amundbekken har tatt skade av utslippet, både med tanke på fysisk/mekanisk nedslamming og kvelning av rogn som ligger nedgravd i bunnen etter gyting i fjor høst. Videre kan man ikke se bort fra direkte vannkjemisk giftvirkning for fisk og fiskedød i utslippspåvirket strekning. Dette vil følges opp med undersøkelser av NINA og kommunen senere i 2023.

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2023. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2022. Oppfølgende undersøkelser etter endring av tidligere vannbruk og utslipp til vassdraget. NINA rapport 2191. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2022 (uke 38) ble det gjennomført undersøkelser av ungfisk av ørret og laks i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene har pågått siden 2017, og er en del av et årlig overvåkingsprogram på laksefisk i vassdraget. Overvåkingen gjennomføres ved bruk av bærbart elektrisk fiskeapparat i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av elva. I perioden 2017-2021 har overvåkingen vært rettet mot resipientvurderinger knyttet til utslipp fra et settefiskanlegg ved vassdraget og bruk av elvevannet for oppdrett av laks fram til smolt. Vannbruken er nå avviklet og flyttet, slik at undersøkelsen i 2022 er mer rettet mot oppfølging av vassdragets fiskebestander i en reetableringsfase. Parallelt med overvåkingen av ungfisk, gjøres det også årlige bunndyrundersøkelser og prøvetaking av vannkvalitet i vassdraget. Resultater og vurderinger knyttet til ungfisk er vurdert i lys av disse undersøkelsene, men publiseres i egen NINA-rapport (NINA Rapport 2192). I anadrom strekning ble det ikke påvist årsyngel av laks, og forekomsten av eldre laksunger var svært lav. Resultatene fra de siste tre årene i Vikelva viser at laksebestanden i elva er svært varierende og liten, noe som trolig også representerer naturtilstanden for elva, som er ei typisk «ørretelv». Sjøørretbestanden i anadrom strekning av elva har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2022 er på middels nivå sammenlignet med enkelte tidligere år. I forhold til året før er det derimot en liten økning i ungfisktetthet. Moderate tettheter av årsyngel ørret indikerer varierende gytebestand og/eller tilslag på gytingen i 2021. Middels tetthet av eldre ørretunger peker på lave tettheter av årsyngel dokumentert året før, og er dermed i samsvar med forventning. Årsaken til resultatene i anadrom strekning kan være sammensatt. Faktorer i sjøfasen spiller inn hos voksen sjøørret og gytebestandsstørrelse, samt at klimatiske forhold med virkning lokalt i elva har betydning. Det har de siste årene gått flere små jord-/leirras i anadrom strekning, og vinteren 2020/21 var uvanlig langvarig kald og tørr, med lengre perioder med barfrost. Samtidig har ekstremvær («Gyda», januar 2022) inntruffet i regionen siste år. Slike forhold kan føre til store årsklassevariasjoner, med svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag, noe som kan vises i tetthetstallene for ungfisk i flere år etterpå. Den ferskvannstasjonære elvestrekningen i Vikelva ligger oppstrøms et parti med fosser og stryk som i dag stopper oppgang for sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning, som overvåkingsprogrammet har avdekket å ha svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret i naturtilstand. I perioden 2017 fram til 2021 har bestanden vært fåtallig og lite livskraftig. Resultatene fra 2022 avdekker imidlertid alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert god forekomst av kjønnsmoden ørret, samt et markant økende innslag av årsyngel ørret sammenlignet med tidligere år. Det observeres en vesent-lig forynging av ørretbestanden i hele elva på denne strekningen sammenlignet med data fra de siste seks årene, og årsyngel av ørret registreres for første gang (siden 2017) på alle undersøkte stasjoner i overvåkingsprogrammet. Enkeltstasjoner oppnår i 2022 så vidt høye årsyngel- og ungfisktettheter at resultatene er innenfor miljømålet «Svært god/god» økologisk tilstand i Vikelva. Dette er basert på forventningsverdier til en samlet ungfisktetthet av laksefisk, anvendt som kvalitetselement på økologisk tilstand i små innlandsvassdrag med bekkestasjonære ørret-bestander. Resultatene fra ungfisktellingene i 2022 viser at den positive utviklingen som ble dokumentert i 2021 fortsetter, og er derfor svært positive for Vikelva. Resultatene bekrefter også tidligere undersøkelser, vurderinger og konklusjoner knyttet til usikkerhet rundt Vikelvas naturtilstand. Kunnskapen som er innhentet i seksårsperioden for ungfiskovervåking (2017-2022) har konkludert at elva skal ha en livskraftig ørretbestand, med tallrike forekomster av ungfisk ørret i alle aldersklasser. Resultatene i 2022 er faglig sett i tråd med de mest optimistiske forventningene til hurtig reetab-lering av ørretbestanden i elva, etter at de største belastningene til Vikelva nå er sanert. Ørret-bestanden er i stor vekst og reetablering, og har i 2022 sitt høyeste nivå siden overvåkingen startet i 2017. Dette knyttes til relativt rask og kraftig forbedring av vassdragets vann- og miljøtilstand (vannkvalitet, nedslamming og begroing), som i 2022 synes å være den beste vi har registrert og observert i nyere tid. Det vil fortsatt ta ytterligere noen år før ørretbestanden er å anse som fullstendig reetablert i Vikelva, og det vil fortsatt kunne forekomme år med varierende ungfisktettheter frem til at elva oppnår fullrekruttering med en livskraftig og tallrik forekomst av alle forventede aldersklasser av ørret. En videre ungfiskovervåking av Vikelva bør fortsette inntil elva viser vedvarende stabil og høy produksjon av årsyngel på de fleste av stasjonene i overvåkingsprogrammet, ledsaget av sterke årsklasser av ettåringer og eldre ørret på stasjoner som har gode oppvekstområder. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag, som er i en viktig reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt.

EU har nylig foreslått karbontariffer (CBAM – Carbon Border Adjustment Mechanism) som en del av «fit for 55» politikken. Norges klimapolitikk er knyttet til EUs. Denne rapporten tar for seg de direkte og indirekte effektene av å innføre slike karbontariffer på norske industrisektorer og norsk økonomi. Formålet med karbontariffer er å motvirke mulig karbonlekkasje fra sektorer som er med i EU sitt kvotehandelssystem (EU ETS), som også Norge er en del av. Ved en karbontariff vil importører av varer til EU og Norge måtte kjøpe karbonsertifikater for alle klimagassutslippene til en pris som tilsvarer kvoteprisen i EU ETS. Hvis en produsent utenfor EU og Norge kan vise at den allerede har betalt en pris for karbonutslippene fra produksjonen av de importerte varene i et land utenfor EU, skal den tilsvarende kostnaden trekkes fra. I prinsippet bør en karbontariff dekke all import av produkter og varer som omfattes av EU ETS, inkludert når de brukes som innsatsvarer i sluttproduktet. EU foreslår at en karbontariff i utgangspunktet kun legges på direkte utslipp av CO2 fra bruk av fossile brensler i produksjonen.

Bergan, M.A. & Annes, K. J. 2022. Vannøkologiske undersøkelser i Daloselva, Rana kommune. Ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og problemkartlegging etter vannforskriften. NINA Rapport 2081. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2021 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Aa-Vann AS gjennomført ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og problemkartlegging i Daloselva og utvalgte sidebekker. Vassdraget ligger i Rana kommune i Nordland fylke, og tilhører vannområde Ranfjorden i vann-region Nordland. Undersøkelsen er gjennomført for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for vannforekomsten når det gjelder fiskebestander og økologisk tilstand ved bruk av bunndyr som kvalitetselement. Vassdraget ble rotenonbehandlet i 2004, og det er få eller ingen data knyttet til bestander av anadrom laksefisk i vassdraget etter dette. Videre har vassdragets nedbørfelt vannkjemisk belastning fra et intensivt drevet landbruk og spredt bebyggelse i nedre del, men lite oppdatert kunnskap om økologisk tilstand klassifisert ved biologiske kvalitetselementer som bunndyr. Det ble totalt påvist fem ulike fiskearter i Daloselva høsten 2021. Av laksefisk ble ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar) registrert, der førstnevnte dominerte markant i ungfiskbestanden. Laks er i denne sammenhengen dokumentert for første gang i vassdraget, men bestanden er fåtallig og ustabil. Videre ble tallrike forekomster av skrubbe (Platichtys flesus) og tre-pigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) registrert i de nedre delene av elva. Ål er aldri tidligere påvist i Daloselva, men ble registrert i nedre del i 2021. Undersøkelsene av fisk i Daloselva avdekker at vassdraget har ørret som dominerende art i ungfiskbestanden, og at det fortrinnsvis er sjøvandrende livshistorie som trolig dominerer hos ørreten, altså sjøørret. Ungfiskmaterialet på ørret fra Daloselva indikerer en svært svak årsyngelklasse fra gyting i 2020, noe som kan ha flere årsaker i vassdraget (utslippsepisoder, nedslamming, mangel på gyteområder, klima) eller i sjøen (få gytefisk som følge av lav sjøoverlevelse/lakselus, overfiske/tyvfiske/overbeskatning, mm). Samtidig er det en sterkere årsklasse av ettåringer i elva, noe som gjør hendelser knyttet til forurensning og belastning siste år mindre sannsynlig. De undersøkte sidebekkene til Daloselva utnyttes i liten grad av sjøørret. I noen bekker kan dette knyttes til landbruksrelaterte inngrep og endringer, inkludert vandringsstoppende kulverter under vei, mens for andre bekker er årsakene ukjente. Bunndyrundersøkelsene i Daloselva avdekker ingen store vannkjemiske problemstillinger som har gitt redusert økologisk tilstand høsten 2021, dersom man anvender bunndyr som kvalitetselement. Resultatene avdekker kun moderate gjødslingseffekter på bunndyrfaunaen, noe som ellers er typisk i vassdrag med forhøyde næringssaltnivåer, og økende grad av næringsaltanrikning og organisk belastning ned mot utløpet i sjøen. De forskjellige forurensingsindeksene som er anvendt på bunndyrmaterialet fra høsten 2021 viser alle en lite påvirket miljøtilstand, og økologisk tilstand klassifiseres til «Svært god» på alle stasjoner i elva. Problemkartleggingen i Daloselva avdekker få eller ingen menneskeskapte problemer knyttet til vandringsveier i hovedelvas naturlige anadrome strekning. Det avdekkes likevel noen hydromor-fologiske problemstillinger som kan innvirke på ungfiskbestanden av laksefisk, og som bør avklares nærmere. Dette er problemstillinger knyttet til sikringsarbeider i elva fra tidlig 2000-tall, og potensiell reduksjon i gyteområder for sjøørret. Undersøkelsene i 2021 må betraktes som en førstegangs undersøkelse og problemkartlegging. De avdekkede problemstillingene bør følges opp i årene som kommer, for å sikre et større data- og kunnskapsgrunnlag, med sikte på å utarbeide en tiltaksplan for vassdraget.

Bergan, M.A. 2022. Bunndyrovervåking i mindre vassdrag i Trondheim kommune i 2021. NINA Rapport 2218. Norsk institutt for naturforskning. På oppdrag fra Trondheim kommune har NINA foretatt undersøkelser av bunndyrsamfunnet i bekker og mindre elver i kommunen. I 2021 er også flere vassdrag tilhørende det som tidligere var Klæbu kommune inkludert i overvåkingen. 46 bunndyrprøver er innsamlet i løpet av oktober og november i 2021, fra stasjoner i små vassdrag av typen bekker eller mindre elver i kommunen. Hensikten var å vurdere vannforekomstenes vann- og miljøkvalitet, klassifisere økologisk tilstand med bunndyr som kvalitetselement og vurdere utvikling i miljøtilstand over tid. Økologisk tilstand er klassifisert ved bruk av interkalibrerte klassegrenser knyttet til forurensningsindeksen ASPT, samtidig som EPT-indeks, BMWP-indeks og dominansforhold også er anvendt ved miljøbedømmingen av bunndyrfaunaen ved behov. Undersøkelsene er en del av Trondheim kommunes årlige overvåking av vannkilder, som også inkluderer ungfiskundersøkelser og vannprøvetaking i flere av de samme vassdragene. Av totalt 46 undersøkte stasjoner oppnådde seks stasjoner «Svært god» økologisk tilstand ved bruk av ASPT-indeks som klassifiseringsmetode. Videre oppnådde 19 stasjoner miljømålet om «God» økologisk tilstand. Ni stasjoner hadde noe avvik fra dette miljømålet, og ble klassifisert til «Moderat» økologisk tilstand. 12 stasjoner ble klassifisert å ha betydelige avvik fra forventet miljømål, med store vannkjemiske og/eller hydromorfologiske utfordringer, og ble klassifisert til enten «Dårlig» eller «Svært dårlig» økologisk tilstand. Flere av disse stasjonene har vannkjemisk ulevelige forhold for vannlevende bunndyr. Det kan være store årlige variasjoner i antall bunndyr og mangfold i bunndyrsamfunnet i kommunens bekker, og den økologiske tilstanden varierer mellom år for mange vassdrag. Negative effekter og variasjoner i tilstand kan skyldes kjente eller ukjente utslipp, lekkasjer av miljøfarlig stoff, uregelmessig tilførsel av kloakk/sanitært avløpsvann eller anleggs-/gravearbeid nært vassdragene. Ofte er det en sum av flere faktorer for mange av bekkene. Et underdimensjonert og utdatert avløpsnett nær mange bekker gir mye kloakktilførsel, spesielt etter overløp ved store nedbørsmengder. Med de klimaendringer vi står overfor kan dette gi en forverring av miljøtilstanden i de mest utsatte bekkene i kommunen. Andre variasjoner styres av mer eller mindre naturlige variasjoner og klimatiske forhold. Positive trender over flere år kan skyldes at tiltak for å bedre vannkvaliteten er gjennomført. I vassdrag som ble utsatt for rotenonholdig vann i 2016, har bunndyrfaunaen vist god reetableringsevne fram til og med 2021. Disse bekkene har reetablert en tallrik, mangfoldig bunndyrfauna som er tilnærmet lik forventingen til naturtilstand og/eller før-tilstand. Flere av bekkene i kommunen befinner seg i intensivt drevet landbrukslandskap. Dette gjelder spesielt bekker på Byneset, i Gaulosen og tidligere Klæbu, men også enkeltbekker øst for Trondheim (Ranheimsområdet). Høstpløying ser ut til å være normalt forekommende i de landbrukspregede områdene i kommunen, og kantvegetasjonen er ofte borte, mangelfull og aktivt holdt nede. Drensgrøfter og rør ledes gjerne rett i bekkene. Samlet sett gir dette økt partikkelforurensning og avrenning av næringssalter over store deler av året til bekkene. Det observeres negative vannøkologiske effekter som nedslamming og begroing, og dette gir redusert vannmiljøtilstand og dårlige vannøkologiske livsbetingelser. Dette påvirker både biologisk mangfold av bunndyr, gir dårligere gytemuligheter for sjøørret/ørret og lavere fiskeproduksjon. Med økt hyppighet av ekstremnedbør, styrtregn og mildere vintre i klimaprognosene, blir landbrukstiltak mot avrenning og utbedring av vann/avløpssystemet for boligområder to viktige satsningsområder for å bedre vannkvaliteten i vann og vassdrag i Trondheim. Det er for tiden stort og økende press i både landbruksbekker og urbane bekker (med allerede oppdyrkede eller godt utbygde nedbørfelt) i Trondheim kommune. Samtidig synes blant annet lokalisering av deponier, etablering av industri-/næringsvirksomhet og vei-/byggevirksomhet å overse hensynet til vern og/eller ivaretakelse av vassdragsnatur. Samlet sett kan det derfor bli utfordrende å ivareta et oppfylt miljømål i mange vassdrag, samtidig som risikoen for ytterligere redusert økologisk tilstand i andre vassdrag synes stor i årene som kommer.

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2022. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2021. Resipientvurderinger ved bruk av laksefisk som kvalitetselement på vannmiljøtilstand. NINA rapport 2091. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2021 er det gjennomført undersøkelser av ungfisk og søk etter rømt oppdrettslaks (ungfisk) i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene er en del av årlig overvåkingsprogram for vassdraget, og ble gjennomført ved hjelp av bærbart elektrisk fiskeapparat, på både anadrom og ferskvannstasjonær strekning. Laksunger med opphav fra settefiskanlegget ble ikke fanget i 2021, til tross for relativt stor innsats og betydelig overfisket areal. Dette er det første året uten fangst av rømte laksunger, og er et svært positivt resultat sammenlignet med de siste årene, som har hatt fangster på flere titalls rømtfisk hvert år (siden 2017). For antatt vill årsyngel av laks eller eldre laksunger ble heller ikke dette funnet i anadrom strekning av Vikelva i 2021. Resultatene konkluderer derfor med at vill-laks ikke har hatt vellykket gyting i nedre, anadrom del av Vikelva i 2020. Sjøørretbestanden har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2021 er svært lave sammenlignet med enkelte tidligere år. Lave tettheter av årsyngel indikerer sviktende gyte-bestand eller dårlig respons på gytingen i 2020. Fåtallige individer av eldre ørretunger viser også lav ungfiskproduksjon i elva i 2021. Årsaken til dette resultatet kan være sammensatt, og kan ikke dokumenteres eller fastsettes med sikkerhet i våre data. Det har nylig gått små jord-/leirras i anadrom strekning, som kan bidra til noe av forklaringen på lave ungfisktettheter, samt at foregående vinter i området var uvanlig langvarig kald og tørr, med barfrost. Dette kan ha gitt uvanlig lav vannføring og bunnfryste gyteområder og/eller oppvekstområder. Slike forhold kan føre til svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag. Den ferskvannstasjonære elvestrekningen ligger ovenfor et parti med fosser og stryk som i dag stopper for oppgang av sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning med i utgangspunktet svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret. I dette elveavsnittet ble det funnet alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert innslag av årsyngel. Resultatet viser at det har skjedd vellykket gyting og overlevelse av årsyngel ørret nedstrøms settefiskanlegget hos Salten Smolt AS også høsten 2020. Ungfisktetthetene på elvepartiet i 2021 er imidlertid svært lave, og under vår forventning sammenlignet med året før. Vi knytter ikke mangel på tilslag av årsyngel ørret til menneskeskapt belastning, dvs. endringer i utslippsomfang og økt belastning fra Salten Smolt AS. Det vurderes at foregående vinter og klimaforhold har ført til dårlig overlevelse av rogn etter gytinga høsten 2020, samtidig som den elvestasjonære gytebestanden av ørret i elva fortsatt er lav. Ungfiskmaterialet fra 2021 avdekker en relativt sett tallrik årsklasse av antatt ettåringer av ørretunger, noe som viser god overlevelse for denne årsklassen, og støtter klimatiske forhold som årsak til svikt i årsyngelklassen det siste året. Dette er ørretunger som har hatt muligheter til å vandre til dypere overvintringsområder vinteren 2020/2021, mens rogn ble deponert på grunnere strykområder under gytingen påfølgende høst. Tross lave tettheter av ungfisk ørret høsten 2021, har forekomsten av årsyngel ørret økt sammenlignet med 2019 og årene før, og påvises nå over et større parti av elva enn tidligere. Dette gir grunn til å fastsette utviklingen i ørretbestanden som positiv, og knyttes til tiltak og sanering av et kjent miljøskadelig utslipp til elva etter 2017/18. Resultatene for ungfisk, som også er sammenholdt med data på bunndyr og vannkvalitet for 2021, gjør at vi konkluderer med at det ikke har skjedd utslipp av giftige kjemikalier etter forrige kjente utslippsepisode høsten 2017. Resultatet fra 2021 er en bekreftelse på at ørretbestanden er i stadig vekst og reetablering, selv om dette tar noe tid, noe som er påpekt tidligere. Det vil fortsatt ta noen år før ørretbestanden er fullstendig reetablert i dette elvepartiet av Vikelva, og det vil kunne forekomme år med sviktende gytebestand og svak rekruttering som følge av elvas tidligere belastningshistorikk, og som følge av manglende årsklasser og tidligere hull i rekrutteringen av fisk. Videre vil klimatiske forhold, som i 2021, kunne ha innvirkning på reetableringen av ørret. Dersom forekomst av årsyngel ørret ikke stabiliseres eller øker ved de gode gyteområdene opp mot anlegget i årene som kommer, vil det være grunn til å vurdere grundigere dagens utslippsforhold, nedslamming og begroing nedstrøms utslippspunktet. En videre overvåking av Vikelva bør fortsette og fortsatt inkludere ungfisktellinger, både i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av vassdraget. Med resultatene fra 2017- 2021 som bakteppe, blir det fortsatt viktig å følge med på utviklingen for de stedegne fiskebestandene i hele vassdraget i årene som kommer, og samtidig forsikre seg om at den positive statusen for 2021 med hensyn til rømt fisk opprettholdes. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag som er i en reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt.

Solem, Ø., Holthe, E., Bakkestuen, V., Bergan, M.A., Ulvan, E.M., Berg, M., T.B., Havn, Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Lykkja, O. 2021. Tapt areal og redusert produksjonspotensial i sidevassdragtil Orkla. Sluttrapport for undersøkelser i perioden 2017-2019. NINA Rapport 1797. Norsk instituttfor naturforskning. I perioden 2017-2019 er det gjennomført problemkartlegging og ungfiskundersøkelser i 87 bekker og sidevassdrag tilhørende Orkla. Denne rapporten gir en vurdering av vassdragenes økologiske tilstand, med beregninger av tapt areal og redusert produksjonsevne for sjøørret (og laks) i 62 av sidevassdragene. En detaljert oppsummerende gjennomgang av hvert enkelt av de 87 vassdragene som er undersøkt i perioden er publisert i tidligere NINA-rapport. Resultatene fra undersøkelsene i Orkla gir et samlet arealtap beregnet til 22,3 % av det opprinnelige, grunnet menneskeskapte inngrep og endringer i de undersøkte sidevassdragene til Orkla. For vannmiljøet i flere av sidevassdragene viser dagens kunnskapsgrunnlag at summen av belastninger har redusert vann- og habitatkvaliteten mye, i tillegg til det konkrete tapet av areal. Samvirket mellom inngrep, endringer og i noen tilfeller vannkraftregulering synes omfattende, og vil i stor grad påvirke produksjonsevnen for laks og sjøørret i sidevassdragene til Orkla. Basert på denne sumvurderingen har vi beregnet at produksjonsevnen for laksefisk på gjenværende areal kun er 51,2 % av opprinnelig produksjonsevne. På bakgrunn av ungfiskundersøkelser i hovedelva Orkla framstår i dag små og mellomstore tilløpsvassdrag til Orkla som meget viktige for å opprettholde en livskraftig bestand av sjøørret i Orklavassdraget. Den betydningen sidevassdragene har for sjøørretbestanden, sammen med dagens trusselbilde både i sjø og ferskvann, kan derfor ikke understrekes sterkt nok. Med forholdsvis enkle og effektive tiltak er det et stort potensial for å gjenvinne mye av dagens tapte areal, og samtidig øke produksjonskapasiteten for sjøørret og laks. Tiltakene omfatter blant annet gjenoppretting av vandringsveier, forbedring av vann-/habitatkvalitet og etablering av sik-ker helårsvannføring i flere av sidevassdragene til Orkla. Gjenoppretting av vandringsveier og restaurering av gyte- og oppvekstområder for laksefisk i sidevassdragene synes her å være nøkkeltiltak for å øke produksjonsevnen. Dette er samtidig kostnadseffektive tiltak. Samtidig vil de mest påvirkede og inngrepsbelastede vassdragene kreve en større restaureringsinnsats. Det bør derfor nå settes fokus på tiltaksrettede prosjekter i sidevassdragene i Orklavassdraget, med utarbeiding av konkrete og prioriterte tiltaksplaner, med formål å gjenvinne tapt areal og øke produksjonsevnen i de mest berørte sidevassdragene.

Tibetansk-buddhistiske tolkninger av rituell renhet, forurensning og hva som anses som søppel varierer fra et tibetansk samfunn til et annet. Deres lokale kulturelle tradisjoner er med i stor grad på å påvirke deres tolkning av hva som er ansett som objekter som kan legges igjen ved hellige steder og ikke. Denne masteroppgaven undersøker hvordan en gruppe tibetanske buddhister forholder seg til forsøpling ved hellige steder, med fokus på hellige steder i Kathmandu, Nepal. I løpet av denne masteroppgaven vil temaer som tibetansk-buddhistiske ideer om rituell renhet, rituell forurensning og forsøpling bli diskutert ut fra eget datamateriale og tidligere forskning på disse temaene. Tibetansk-buddhistiske forestillinger om rituell forurensning (fon. drip, tib. sgrib) og hva som er ansett som søppel har et hovedfokus i denne oppgaven, da det er av interesse å undersøke hva som er ansett som rituelt forurensende, og om søppel er ansett som en rituelt forurensende substans. Ved rituell forurensning ved hellige steder og ellers i det hellige landskapet benytter tibetanske-buddhister seg av renselsesritualer som rituelt renser vekk den rituelle forurensningen. Forsøpling ved hellige steder blir i stor grad ansett som en forurensende handling som resulterer i rituell forurensning av området. Ved hellige steder blir søppel både samlet og sendt videre og kan bli samlet og brent på stedet. Respondentene som deltok i dette prosjektet delte sine tolkninger om rituell renhet, rituell forurensning og forsøpling. De ga eksempler på rituelt rene og urene objekter, forurensning og søppel. Respondentenes tolkning om deres forhold til forsøpling var påvirket av naturvitenskaplige ideer om forsøplingens konsekvenser, hvor disse ideene ble inkorporert i en buddhistisk tolkning med fokus på forestillingene om karma og drip. Måten de forholder seg til forsøpling på kan knyttes til lokale religiøse ledere, lokale klostre og religionens øverste religiøse ledere sin tolkning og videreformidling av kunnskap om miljøproblematikk. Mine respondenter sine uttalelser varierte innad i den lille gruppen, men deres uttalelser stemte overens med funn fra tidligere forskning. Ifølge mine funn, og tidligere forskning, er søppel ansett som en rituelt forurensende substans som ikke skal legges igjen ved hellige steder. Tolkning av hva som er ansett som søppel, rituelt urene objekter, offergaver og rituelt rene objekter varierer mellom ulike tibetanske samfunn og kan variere innad i en liten gruppe.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Ulvan, E.M., Berg, M., Holthe, E., Havn, T.B., Jensås, J.G., Krogdahl, R., Lykkja, O. & Bakkestuen, V. 2021. Resultater fra feltundersøkelser og problemkartlegging av sidevassdrag til Orkla. Kunnskapsgrunnlag for beregning av tapt areal og tiltaksforslag for sjøørretbekker i Orkla. NINA Rapport 1798. Norsk institutt for naturforskning. Sjøørreten har i lengre tid hatt en negativ bestandstrend i Trondheimsfjorden. Årsakene til de siste tiårenes dramatiske nedgang hos sjøørretbestanden er sammensatt og ikke fullt kartlagt, og må knyttes både til årsaker i sjø og i ferskvann. I denne rapporten presenteres en gjennomgang av feltundersøkelser, problemkartlegging, og biologiske vurderinger for sidevassdragene i Orkla som ble befart i perioden 2017-2019. Totalt beskrives 87 sidevassdrag langs Orkla fra Orkanger, og til Brattset i Rennebu. I tillegg er det undersøkt flere sidebekker i de større sidevassdragene, Vorma, Åsskjerva, Resa og Grana, som gjør at det totale antallet bekker og sidevassdrag som er undersøkt er 91 stykk. Sidevassdragene til Orkla har et sammensatt og komplisert påvirkningsbilde, og ulike påvirkninger har stort variasjon mellom vassdragene og innad i hvert enkelt vassdrag. Det er derfor store forskjeller i gjennomgangen for det enkelte vassdragene, avhengig av eksisterende påvirkningsfaktorer og vår kunnskap om disse. Allerede kjente påvirkningsfaktorer i sidevassdragene, samt eventuelle nye inngrep og/eller påvirkninger som er avdekket, og som er relevante for fiskebestandene, er beskrevet. Den vassdragsvise oppsummeringen er arrangert kommunevis (basert på at det tidligere var tre kommuner i undersøkelsesområdet). En samlet vurdering av økologisk tilstand, tapt areal og forslag til tiltak vil bli gitt i rapporten «Beregning av tapt areal og tiltaksrettet kartlegging av sjøørretbekker i Orkla. Sluttrapport for undersøkelser i perioden 2017-2019» (Solem mfl. 2021, i arbeid).

Environmental pollution has worsened in the past few decades, and increasing pressure is being put on firms by different regulatory bodies, customer groups, NGOs and other media outlets to adopt green process innovations (GPcIs), which include clean technologies and end-of-pipe solutions. Although considerable studies have been published on GPcI, the literature is disjointed, and as such, a comprehensive understanding of the issues, challenges and gaps is lacking. A systematic literature review (SLR) involving 80 relevant studies was conducted to extract seven themes: strategic response, organisational learning, institutional pressures, structural issues, outcomes, barriers and methodological choices. The review thus highlights the various gaps in the GPcI literature and illuminates the pathways for future research by proposing a series of potential research questions. This study is of vital importance to business strategy as it provides a comprehensive framework to help firms understand the various contours of GPcI. Likewise, policymakers can use the findings of this study to fill in the loopholes in the existing regulations that firms are exploiting to circumvent taxes and other penalties by locating their operations to emerging economies with less stringent environmental regulations. publishedVersion

Klimakur 2030 er et oppdrag fra regjeringen om å utrede tiltak og virkemidler i klimapolitikken mot 2030; se fotnote 1. Denne rapporten besvarer det særskilte mandatet til Statistisk sentralbyrå om å analysere de samlede kostnadene ved et 50 prosents utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor fra 2005-nivået i 2030. Dette er et større kutt enn Norges foreløpige forpliktelse om 40 prosents kutt. Oppdraget innebærer å gjennomføre en makroøkonomisk analyse av utslippsreduksjoner i et slikt omfang. I den sammenheng skal Statistisk sentralbyrå gjøre en vurdering om og i tilfelle hvordan tiltaksanalysene og tilhørende kostnadstall kan nyttiggjøres i den makroøkonomiske analysen.

Master's thesis in History didactics Sammendrag Denne masteroppgaven skal behandle livet til Sele deponi, en avfallsplass i Jærenregionen i Rogaland fylke. Deponiet hadde en sentral rolle når det kom til avfallshåndteringen til de deltakende kommunene i det interkommunale samarbeidet IVAR som driftet deponiet. Oppgaven skal diskutere hvordan Sele deponi fungerte som løsning for Jærens avfallsproblematikk da den var aktiv, fra 1982 til 2009. For å svare på dette har det vært viktig å dele Sele deponi sitt liv i tre deler, en for fødselen, en for selve livet, og en for døden eller slutten av deponiet. På den måten kan jeg lettere vise til endringene som har skjedd underveis på deponiet. Denne oppgaven blir derfor en biografi over livet til Sele deponi. Kildemateriale har bestått av arkivmateriale fra IVAR sitt offentlige arkiv, det interkommunale arkivet i Rogaland (IKAR) og avisartikler. Gjennom å undersøke arkivkildene og avisartikler har oppgaven funnet ut hvordan livet til deponiet foregikk, hva slags problemer som oppstod og hvordan, ved hjelp av nasjonale vedtekter, endringer når det kom til behandling av avfall og synet på avfall, dets liv endret seg. Oppgaven belyser hvordan Sele deponi gjenspeiler et moderne samfunns syn på avfall. I den samlede analysen mot slutten av oppgaven blir det påstått at både samfunnet og håndteringsmetoder knyttet til avfall har stått ovenfor en mentalitetsendring. Mine undersøkelser ser på hvordan denne mentalitetsendringen kom til å endre Sele deponi og den fremtidige avfallshåndteringen på Jæren.

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2020. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune, i 2019. Ungfisktellinger av vill laksefisk og registrering/utfisking av rømte laksunger. NINA rapport 1742. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 er det gjennomført undersøkelser av ungfisk og uttak av rømt oppdrettslaks (ungfisk) i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene er gjennomført ved hjelp av bærbart elektrisk fiskeapparat, der både anadrom og ferskvannstasjonær strekning har blitt undersøkt. Resultatene fra anadrom strekning fastslår at laks har gytt i Vikelva i 2018, for andre år på rad, og at eldre ungfisk av laks er tallrike i den anadrome strekningen i 2019. Ørretbestanden har alle forventede aldersklasser, med til dels høye tetthetsnivåer av årsyngel ørret. Nedre del av Vikelva er ei viktig sjøørretelv. Anadrom strekning av Vikelva er i dag i underkant av en kilometer lang, og har tidligere blitt vurdert som uproduktiv, uten særlig livsgrunnlag for laks og sjøørret. De siste års data viser at dette er en feilvurdering. Vassdraget har svært gode naturlige betingelser for å produsere en livskraftig bestand av anadrom laksefisk, med gode oppvekstområder og godt med skjul i et naturlikt elveløp. I tillegg viser resultatene fra 2019 at vassdraget kan være av betydning for ål. Ferskvannstasjonær elvestrekning har først et parti med fosser og stryk som stopper for oppgang av sjøvandrende laksefisk i dag, før det går over i en lengre strekning som med svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret. I dette elveavsnittet ble det gjennomført ungfisktellinger som avdekker en fåtallig, svak ørretbestand. Resultatet er likevel en svak bedring sammenlignet tidligere år, og kan indikere at ørretbestanden er i en reetableringsfase og øker. Denne positive tendensen knyttes til tiltak og sanering av et kjent miljøskadelig utslipp til elva. Det vil fortsatt ta noen år før ørretbestanden er fullstendig reetablert på dette elveavsnittet, gitt at de mest omfattende belastningene er fjernet. Det er lite som tyder på at det har skjedd nye utslipp av miljøgiftige kjemikalier etter forrige kjente utslippsepisode høsten 2017. Som de to foregående årene, ble det også i 2019 registrert levende ungfisk av rømt laks (lengder fra 75-187 mm), ovenfor anadrom strekning. Dette er elvestrekninger der det ikke er mulig med oppgang av sjøvandrende laksefisk. En samlet fangst og uttak av 29 levende laksunger ble gjort på elvestrekninger omkring driftsbygningen til settefiskanlegget. God fang-barhet (lav vannføring, god sikt og optimal vanntemperatur) gjør at vi antar at mye av den rømte laksen ble tatt ut av elva i det avsøkte området. Opphavet til laksungene på denne strekningen er settefiskanlegget, noe som kan tyde på at strakstiltakene som ble gjort i etterkant av forrige undersøkelse ikke har hatt særlig effekt. Fangsten av rømt laks var høyere i 2019 (n=29) enn i 2018 (n=20) og 2017 (n=17). Videre overvåking i årene fremover vil avdekke om forbedrede rutiner, instrukser og ytterligere tiltak som bedriften nå skal innføre gir ønsket effekt. I tillegg til vannkjemisk prøvetaking og bunndyrundersøkelser tilsvarende de siste fire årene, bør den videre overvåkingen av Vikelva fortsatt inkludere ungfisktellinger, både i anadrom og ferskvann-stasjonær strekning av vassdraget. Med resultatene fra 2017- 2019 som bakteppe, blir det nå svært viktig å følge med på utviklingen for de stedegne fiskebestandene i hele vassdraget i 2020, og ha kontroll på rømningsituasjonen av laksunger fra anlegget. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag som er i en reetableringsfase etter miljøskadelig utslipp.

Pågående klimaendringer fører til økt intensitet og hyppighet av nedbørshendelser, samtidig øker andel tette flater som følge av urbanisering. Dette medfører økt mengde overflateavrenning. Når overvann føres over urbane overflater, vil det fanges opp forurensningsstoffer som kan forårsake uønskede konsekvenser ved utslipp til resipient. Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke om simulert fordeling av forurensningsproduksjon kan benyttes for å kartlegge hvilke forurensningsbegrensende overvannstiltak som kan implementeres i et område. I denne oppgaven presenteres en metode der beregning av forurensningsutslipp kombineres med modelleringsverktøyet ArcGIS Pro. Metoden ble utprøvd på et studieområde som inngår i Lørenskog og Oslo kommune. ArcGIS Pro tillater å visualisere hvordan ulike forurensningsstoffer akkumuleres i avrent overvann i et område. Dette ble utført ved å vektlegge beregnet forurensningsutslipp som en egen parameter i beregnede rasterceller for avrenning. Fordelingen ble bestemt på grunnlag av terrengets topografi alene. Metoden kunne videre brukes for å simulere effekten av ulike overvannstiltak. Dette gjorde det mulig å se hvordan ulike tiltak påvirket forurensningsutslippet i det aktuelle nedbørsfeltet. Tiltakene kunne vurderes isolert sett for ulike typeområder eller totalt sett for hele nedbørsfeltet. Selv om resultatene kun ga et grovt estimat på forurensningsmengde som ikke kunne sammenlignes med målte verdier fra resipienten i studieområdet, var de egnet som sammenligningsgrunnlaget ved vurdering av effekten til ulike overvannstiltak i et nedbørsfelt. Utførte simuleringer viste at tiltak på områder med høy forurensningsproduksjon ga størst utslag på forurensningsutslippet. Tiltakene måtte imidlertid implementeres på en stor andel av typeområdene for å gi vesentlig fjerning av forurensningsstoffene. Utførte kostnadsvurderinger muliggjorde å vurdere kostnadene for simuleringene basert på fjernet forurensningsmengde, total drift- og investeringskostnader beregnet som kostnad per masse forurensning fjernet for de ulike simuleringene. En videreutvikling av metoden knyttet til forenklinger gjør at den kan benyttes til å kartlegge hvilke overvannstiltak som er best egnet i et område, hvor renseeffekt og økonomiske aspekt kan vektlegges. Dette gjør det mulig å benytte metoden i tidlig planleggingsfase tilknyttet overvannshåndtering. Climate change causes an increase in both frequency and intensity of rainfall events. Combined with urbanization and increased density in cities, this increases stormwater runoff. When stormwater runoff is distributed over urban surfaces, different pollutants may accumulate in the runoff. This can potentially harm recipients. The goal of this master thesis was to explore the possibility of identifying best management practices (BMPs) for reducing pollution load in stormwater runoff. This was conducted by simulating the pollution distribution in stormwater runoff. The thesis presents a method where calculated pollution load is combined with modelling in the GIS-based application ArcGIS Pro. The method was tested on a specific area, namely a watershed located in Lørenskog and Oslo municipality. The use of ArcGIS Pro allowed for visualizing the pattern of polluted stormwater runoff in the chosen area based on terrain topography. This was done by applying the calculated pollution load as a weighted parameter in the simulated raster cells for stormwater runoff. Further, the method was used to simulate how different BMPs affected the stormwater pollution pattern. This allowed for a mapping of the pollution distribution, including how the measures affected specific land use areas as well as the total watershed. The presented results gave a rough estimate of the pollutant load, which was not comparable with measured concentrations from the watershed. Nevertheless, the results were used to compare the differences in pollution reduction loads for the included BMPs. Conducted simulations showed that implementing BMPs in areas with high initial pollution load gave the greatest impact on pollution removal. However, the measures had to be implemented on a large part of the various land use areas to achieve significant removal rates in the watershed. A cost-benefit analysis was conducted, allowing for an assessment of the total costs of the different simulations. Removed pollution load and associated costs was used to define the cost of removing pollution per unit of mass for each simulation. By further developing the presented method with a focus on simplifications, it can be used to assess which BMPs that are best suited in specific areas, regarding both desired removal rates and economical aspects. Thus, the method can be used as a guiding tool in an early planning phase in stormwater management. M-VM

Denne oppgaven er skrevet i samarbeid med kommunalteknisk avdeling i Asker kommune. Oppgaven er en del av kommunens pågående arbeid med å utvide kunnskapen rundt forvaltning og drift av sandfang, der fokus ligger ved oppfylling, renseeffekt ved tilbakeholdelse av partikler og tidspunkt for tømming. Seks sandfang med ulike nedbørsfeltparametere har blitt studert siden oktober 2019. Ved feltarbeidet har vi tatt vannprøver av sandfangsvannet, sedimentprøver av sandfangsmassene og nivåmålinger sandfangets oppfyllingsgrad. Eurofins Environment Testing Norway AS har analysert prøvene. Prøveresultatene er klassifisert etter Miljødirektoratets veileder for grenseverdier for klassifisering av vann, sediment og biota 2016, og sammenlignet med resultater fra lignende forsøk og relevante undersøkelser. Vi har bygget en modell i Python som har blitt brukt til å modellere oppfylling på bakgrunn av nedbørsdata og partikkeltransport, som så er sammenlignet mot målt oppfylling. Sandfangenes renseeffekt i form av tilbakeholdelseseffekt av partikler er beregnet ut fra hydrauliske belastning. Sandfanget ved Meierisvingen var det eneste sandfanget med diameter 650 mm. Her var også den teoretiske tilbakeholdelsen av partikler lavest, med 65 %. Sandfangene med diameter 1000 mm hadde en tilbakeholdelse fra 80 % og oppover med unntak av sandfanget Vogellund. Resultatene viste lav oppfylling for sandfangene over den syv måneder lange overvåkningsperioden, også tatt i betraktning at noen av sandfangene ikke er tømt siden 2017-18. Størst observert endring i oppfyllingsgrad var 18 % og den laveste var 2 %. Dette viste at de fleste sandfangene ikke behøver årlig tømming. Årlig tømming kan opprettholdes for sandfang med nedbørsfelt med bratt helning som også inneholder grus og andre masser, samt ved sandfang med liten lagringskapasitet som ved kumdiameter 650 mm, og der strøing utgjør en større del av sandfangsmassene. Sandfangene som er plassert i vegeterte grøfter og felt med gode infiltrasjonsevner som har lav årlig oppfylling kan tømmes ved lengre intervall mellom hver gang, som 3-5 år. Uforutsette hendelser som ekstremregn med mye overvann kan føre til at sandfangene fylles raskere opp. Dersom sandfangets nedbørsfelt består av grusplasser og lignende kan massetransporten ved slike ekstreme tilfeller være høy på kort tid. En overvåkning over fyllingsgraden etter slike hendelser og der det er fare for gjentagelse bør en hyppigere tømmefrekvens vurderes. Det samme dersom det er har blitt utført, eller skal utføres omfattende gravearbeider i nedbørsfeltet som ved nedbør kan føre til høy massetransport og rask oppfylling. Resultatene av laboratorieanalysene viste høye konsentrasjoner av tungmetallene kobber, krom og sink. Det ble ikke påvist forhøyede konsentrasjoner av tungmetaller i de fleste sandfangsmassene, med noen unntak. Det ble kun påvist noen forhøyede konsentrasjoner av enkelte PAH i sandfangsmassene, men summen av innholdet i sandfangsvannet og massene viste noe forhøyede verdier ved ett av sandfangene. Det ble vanskelig å konkludere innholdet av PCB da deteksjonsnivået ved laboratorieanalysene hos Eurofins var for høye. Resultatene fra modelleringsforsøket viste at sandfangene har raskest oppfylling i sommerhalvåret der perioder med tidvis intensiv nedbør står for mye av massetransporten. Tørrværs-modellen trenger bedre input data fra parameterne feiing, strøing og hvordan partikulære masser akkumuleres i nedbørsfelt, og nedbørsmodellen kunne hatt høyoppløselig nedbørsdata lik nedbørsfeltenes konsentrasjonstid for høyere presisjon av modellerte resultater. M-VM

Rapporten Jordbruk og miljø gir statistikk som kastar lys over status og utvikling i høve til miljømåla for jordbruksnæringa. Framstillinga er inndelt etter ulike tema, mellom anna basisinformasjon om jordbruket, arealforvaltning, økologisk jordbruk, gjødsling, plantevern, tilførsel av næringsstoff til vassdrag og hav samt utslepp til luft. Det geografiske dekningsområdet er heile landet. Statistikken bygger på eit bredt utval av datakjelder både i og utanfor SSB.

Bachelor i politiutdanning

In Norway large quantities of road salt are used during the winter to maintain safety and best possible road standard. It is mostly sodium chloride (NaCl) that is distributed on the Norwegian roads. From the NaCl, Cl- can react and be part of soluble chloride complexes. In large quantities Na+ can react and be part of an ion-exchange and replace other cations in the soil and water. In an environment with heavy metals and large quantities of road salt, an ion-exchange with Na+ can occur. Road salt runoff contains several contaminants. Typical examples of road pollution are heavy metals, road salt and polyaromatic hydrocarbons. As an action to limit the contamination from roads, the Norwegian public road administration (Statens vegvesen) has established stormwater ponds along the highways. Stormwater ponds are designed to receive and purify road runoff. A stormwater pond consists of a pre sedimentation chamber, a threshold and a main sedimentation chamber. The threshold will lower the speed of the water through the stormwater pond and increase the residence time. Increased residence time allows particulate contamination to sediment in the stormwater pond. There is uncertainties linked to the effect of rod salt on stormwater ponds due to the lack of research on the subject. The main hypothesis of this master thesis is whether road runoff enriched on road salts can mobilize heavy metals bound to soil and sediments. The secondary purpose was to investigate the ability of the stormwater pond to withhold road contaminants. The master thesis was based on Fossbekken stormwater pond, located along E18 Kanpstad – Retvet in Spydeberg. Over a period of 8 months, continuous conductivity measurements with HOBO freshwater conductivity data loggers and water analyzes was conducted. The results showed a pattern between some heavy metals and increased conductivity. It showed an increased concentration of Co, Mg and Cd in the inlet basin of the stormwater pond during high salt concentrated road runoff. There was a correspondence in the pre sedimentation chamber between conductivity and Mg. The main sedimentation chamber had a coinciding fluctuation between SO4, Ca and Mg, and these substances are found in low concentrations in road salt. The sediment samples showed that there is an accumulation and retention of heavy metals in the sedimentation pond. The sediment sample from winter 2019 had consistently lower concentrations of heavy metals, compared to the sediment sample from autumn 2019. According to the Environment Directorate´s quality standard for classification of less good to poor water quality the parameters were Ni, Zn and Cu above the limit value in mg/kg heavy metal in the sediment. The water analysis for Ni, Zn, Cu and Pb were above the limit value for µg/L heavy metal in fresh water. Fossbekken stormwater pond was compared with other stormwater ponds to confirm the amount of retention and purification effect of the stormwater pond. The results show that Fossbekken stormwater pond has approximately the same concentration of contaminants in the water and sediment as the other stormwater ponds. The effect of Fossbekken stormwater pond was tested by analysis of surface water draining to Fossbekken from the stormwater pond. The water samples were analyzed before and after the stormwater pond was in operation. The water samples showed an increase in contaminants after the establishment of the stormwater pond. This is probably not due to the retention and purification in Fossbekken stormwater pond but, due to the establishment of new highway with AADT of 14430 was established in addition to the existing country road no. 128. It is mainly NO3-N, Cl, NO3, Mg, and Ca which drains to Fossbekken and has elevated values. Fossbekken is a small, moderately calcareous and humid river of moderate ecological quality. I Norge benyttes store mengder veisalt i vinterperioden for å opprettholde trafikksikker veistandard. Hovedsakelig benyttes natriumklorid (NaCl) som veisalt. Cl- kan inngå i dannelse av løselige kloridkomplekser, men Na+ kan i store mengder byttes ut med andre kationer i jord-vann miljøet. Tungmetaller er ofte positivt ladet som kan ionebyttes med Na+ ved høye saltkonsentrasjoner. Veiavrenning inneholder flere forurensninger. Typiske eksempler på veiforurensing er tungmetaller, veisalt og PAH. Som et rensetiltak for håndtering av avrenning har Statens vegvesen blant annet etablert rensedammer. Rensedammer er utformet for å ta imot og rense veiavrenning. Et vått overvannsbasseng består av et forbasseng, en terskel og et hovedbasseng. Terskelen vil senke vannets hastighet gjennom rensedammen, og øke oppholdstiden. Økt oppholdstid tillater partikulær forurensing å sedimentere på vei gjennom rensedammen. Effekten av veisalt på rensedammer er lite undersøkt, noe som knytter stor usikkerhet til effekten av veisalt på dammene. Hovedformålet med denne mastergradsoppgaven var å undersøke om veiavrenning anriket med veisalt kan mobilisere tungmetaller bundet til jord og sedimenter. Det sekundære formålet var å undersøke rensedammenes evne til å holde tilbake veiforurensing Utgangspunkt for denne oppgaven var Fossbekken rensedam, som er lokalisert ved E18 Knapstad – Retvet i Spydeberg. Gjennom en periode på 8 måneder med kontinuerlige målinger av konduktivitet med HOBO konduktivitetslogger og vannanalyser, viste resultatene for logget konduktivitet og vannanalyser et tydelig mønster mellom enkelte tungmetaller og konduktivitet. Det var en økt konsentrasjon av tungmetallene Co, Mg og Cd i rensedammen i periodene hvor avrenningen av veisalt var stor. I innløpet til rensedammen var det samsvar i svingningsmønster mellom konduktivitet og Mg. I utløpet til rensedammen var det sammenfallende svingninger mellom SO4, Ca og Mg, dette er stoffer man finner i lave konsentrasjoner i veisalt. Ved hjelp av sedimentprøver ble det vist at det foregår akkumulering og retensjon via sedimentasjon av tungmetaller. Sedimentprøve tatt vinteren 2019 hadde jevnt over lavere konsentrasjoner av tungmetaller enn prøven tatt høsten 2019. I henhold til miljødirektoratet sin miljøkvalitetsstandard for klassifisering av moderat vannstandard, var parameterne Ni, Zn og Cu over grenseverdien mg/kg tungmetall i sediment. I vannanalysene var Ni, Zn, Cu og Pb over grenseverdien for µg/L tungmetall i ferskvann. Fossbekken rensedam ble sammenlignet med andre rensedammer for å undersøke retensjon og renseeffekt av rensedammen. Resultatene viste at Fossbekken rensedam har tilnærmet like konsentrasjoner av forurensinger i vann og sediment som andre rensedammer. Effekten til Fossbekken rensedam ble testet ved analyser av overflatevann som drenerer til Fossbekken nedstrøms rensedammen. Vannprøvene ble analysert før og etter drift av rensedammen. Vannanalysene viste en økning i forurensinger etter at rensedammen ble etablert. Dette skyldes trolig den nye veistrekningen E18 Knapstad-Retvet, med ÅDT på 14 430, og eksisterende fylkesvei nr. 128 som forurensningskilder. Det er i hovedsak NO3-N, Cl, NO3, Mg og Ca som drenerer til Fossbekken og viste forhøyede verdier. Fossbekken er en liten, moderat kalkrik og humøs elv med moderat økologisk kvalitet. Statens vegvesen M-MINA

Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B. Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2020. Undersøkelser av døde ærfugl fra ytre Oslofjord i forbindelse med utslipp av plastpellets fra M/V Trans Carrier. NINA Rapport 1881. Norsk institutt for naturforskning. 23 februar 2020 ble en container på frakteskipet M/V Trans Carrier skadet i uvær og anslagsvis 13,2 tonn plastpellets lekket ut i havet vest for Danmark. I løpet av de neste ukene ble en stor del av disse fraktet med vind og havstrømmer til den norske delen av Skagerrakkysten. Denne hendelsen sammenfalt med at det i mars 2020 ble funnet mange døde og døende ærfugler i ytre Oslofjord. Til sammen 104 døde ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Natur-oppsyn (SNO) og sendt til NINA i Trondheim for nærmere analyse og obduksjon. Målet med disse undersøkelsene har vært å avdekke fuglenes kondisjon og eventuelle fysiologiske avvik som kan bidra til å forklare denne massedødshendelsen. Foreløpige analyser viser at de døde ærfuglene var sterkt avmagret og sannsynligvis hadde omkommet av sult. Plastpellets kan, hvis de blir spist, fylle opp mage- og tarmsystemet og dermed hindre fordøyelsen av naturlige føde-emner. Vi undersøkte derfor fordøyelsessystemet på et utvalg av de obduserte fuglene mer nøye. Femti fugler ble tilfeldig valgt ut; 25 fra vestsiden av ytre Oslofjord til Agder og 25 fra østsiden av ytre Oslofjord. Det ble funnet plastpellets i 2 (4 %) av de undersøkte fuglene og da kun i små mengder. Det er derfor vår vurdering at inntak av plastpellets hos ærfugl har skjedd i liten grad og at det ikke kan forklare den økte vinterdødeligheten hos ærfugl i ytre Oslofjord våren 2020. Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2020. Investigations of dead eider ducks from outer Oslo fiord in connection with the leakage of plastic pellets M/V Trans Carrier. NINA Report 1881. Norwegian Institute for Nature Research. On 23 February 2020, a container on the cargo ship M/V Trans Carrier was damaged in a storm and an estimated 13.2 tonnes of industrial plastic pellets leaked into the sea west of Denmark. During the next few weeks a large part of the pellets were transported by wind and ocean currents to the Norwegian part of the Skagerrak coast. This incident coincided with the fact that in March 2020, many dead and dying eider ducks were found in the outer Oslofjord area. Altogether 104 dead common eiders Somateria mollissima were collected by local staff from the Norwegian Nature Surveillance (SNO) and shipped to NINA in Trondheim for further analysis and autopsy. The aim of these investigations has been to uncover the birds’ body condition and any physio-logical abnormalities that can help explain the causes for this wreck incident. Preliminary anal-yses show that the dead eiders were severely emaciated, indicating they most likely had died from starvation. Plastic pellets can, if eaten, fill the stomach and intestinal system and thereby prevent the digestion of natural food items. We therefore examined the gastrointestinal system on a selection of the autopsied birds more carefully. Fifty birds were randomly selected; 25 from the west side of the outer Oslofjord and 25 from the east side of the outer Oslofjord. Plastic pellets were found in only 2 (4%) of the examined birds and then only in small quantities. We therefore conclude that the intake of plastic pellets by eiders only occurred to a small extent and cannot explain the increased winter mortality of eiders in the outer Oslofjord in spring 2020.

Etter andre verdenskrig økte industrialiseringen i landet markant. Den økte industrialiseringen satte søkelys mot industribedriftenes forurensning og hvordan forurensningen påvirket lokalmiljøet. Dette førte etter hvert til store endringer i den norske befolknings syn på forurensning fra industri. Denne oppgavens formål er å utforske hvorfor det har oppstått strengere krav til industri i Norge i perioden fra andre verdenskrig og fram til omkring 1980-tallet. For å besvare tekstens problemstilling utforsker også teksten i hvilken grad lokalsamfunns holdninger knyttet til industrien har påvirket de offentlige rammevilkårene fra myndighetene. Hvorvidt man kan se eksempler på «industrivennlige» samfunn som har ført til mindre restriksjoner for bedrifter, samt når oppstår det en konsekvent nasjonal linje fra statlige myndigheter. For å finne svar på forskningsspørsmålene har det blitt foretatt studier av lokale og nasjonale medier i samhold med oppgavens tre studieobjekter; Sauda smelteverk i Sauda, PEA i Porsgrunn og Øye smelteverk i Kvinesdal. Studien viser for det første at lokalsamfunnsholdninger knyttet til industrien har spilt en stor rolle i utformingen av myndighetenes rammevilkår rundt industri. For det andre har teknologisk utvikling og økt kunnskap rundt forurensnings innvirkning på naturen ført til strengere krav ovenfor industrien. For det tredje kan en i spesielle tilfeller som i Kvinesdal anta at «industrivennlige» samfunn har ført til mindre restriksjoner for bedriftene. For det fjerde viser studien det oppstod et tydelig ønske fra myndighetene sin side rundt 1970-tallet om å etablere nasjonal kontroll over utslipp fra industrien og på slutten av 1980-tallet var nasjonal kontroll i startfasen av å bli tydelig etablert. I videre forskning vil det være aktuelt å se på funnene i denne studien i sammenheng med klimadimensjonen som har preget miljøvernsdiskusjonen de siste 30-årene og som er like aktuel

Høyesterett har konsekvent avfeid eksistensen av noen presumpsjon for straffansvar i den fakultative vurderingen for foretaksstraff etter strl. § 27. Unntaket er forurensningsloven. Rettspraksis fra de siste 20 årene viser at domstolen oppstiller en presumpsjon for straff her med utgangspunkt i en uttalelse i NUT 1977:1. Oppgaven stiller kritiske spørsmål til grunnlaget for en slik presumpsjon og analyserer rettskildebilde for å avdekke dens bakgrunn, innhold og begrunnelse. Masteroppgave JUS399 MAJUR-2 MAJUR

Avløpsrensing er en helt nødvendig tjeneste og funksjon i dagens moderne samfunn. Daglige gjøremål som oppvask, dusjing, vask av klær eller spyle ned etter oss på toalettet er alle aktiviteter som generer avløpsvann.

Source at https://vkm.no/download/18.7d363f6e16d16151068849d0/1568620629508/Ranking%20of%20substances%20for%20monitoring%20in%20foods,%20drinks%20and%20dietary%20supplements.pdf The Norwegian Food Safety Authority (NFSA) requested the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM) to provide an overview of substances in foods, drinks and dietary supplements that may constitute a potential health risk for humans, based on the VKM members’ expert judgements. VKM was further requested to perform a ranking of these substances. Additionally, VKM should give an overiview of the foods, drinks and dietary supplements most relevant for monitoring, and describe what would be the adequate sampling procedure and number of samples. Monitoring procedures were included to ensure that the monitoring performed is representative for the occurrence of the substances in foods, drinks and/or dietary supplements consumed by the Norwegian population. The substances requested to be included were food additives and flavourings, substances used in food contact materials, environmental contaminants, process-induced substances and natural toxins. Substances not to be included were veterinary medicine residues, illegal pharmaceuticals and pesticide residues. The overview provided by VKM included substances belong to the following groups and subgroups of substances: Natural toxins; with the sub-groups mycotoxins, plant toxins, marine and freshwater algae toxins Metals and metalloids Persistent organic pollutants (POPs); with the sub-groups brominated flame retardants, dechloranes, dioxins and dioxin-like polychlorinated biphenyls (DL-PCBs), non-dioxin-like polychlorinated biphenyls (NDL-PCBs), perfluorinated and polyfluorinated alkyl substances (PFAS) and siloxanes Substances in food contact materials; with the sub-groups bisphenols and phthalates Flavourings Additives; with the sub-groups nitrites and nitrates, phosphates, sweeteners and synthetic antioxidants Process-induced contaminants; with the sub-groups acrylamide, esterified 3- and 2- monochloropropane-1,2-diol (MCPD), glycidyl fatty esters (GEs), furans, heterocyclic aromatic amines (HAAs) and polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs) «Other substances» Trace elements The ranking of the substances is based on inherent toxicity (hazard) and level of exposure (both occurrence and intake). In addition, vulnerable groups, adequacy of toxicity data and lack of exposure data were considered. A simple methodology was chosen. More advanced methodology may be used in later updates of this ranking, if found useful.

Prosjektleder Markus Lindholm Rapporten gir en oversikt over mulige miljøproblemer knyttet til plast i miljøet, med fokus på Norge. Kunnskapsbasert forvaltning av dette globale miljøproblemet vil både lokalt/kommunalt og nasjonalt avhenge av at man kjenner kilder, transportveier og plastenes videre skjebne i miljøet. En kompliserende faktor i vurdering av plast som miljøproblem er at ulike typer plast må antas å representere ganske ulike miljøproblemer, både biokjemisk og fordi de oppfører seg helt ulikt i miljøet. Enn videre responderer makroplast, mikroplast og nanoplast ganske ulikt på miljøfaktorer. Det gis en oppdatert kunnskapsstatus basert på norsk og over internasjonal forskning, både om kilder, transportmekanismer i miljøet, og havmiljø, og det pekes på betydelige kunnskapshull på flere nivåer, som gjør det vanskelig å konkludere og iverksette tiltak. Ulike miljøkonsekvenser drøftes, med særlig fokus på plast i vann og vassdrag, og deres funksjon som transportårer for spredning av plast til miljøet og til havet. Det gis videre en oversikt over hvilke metoder som så langt har vært prøvd ut for kartlegging av plastsøppel. Fremtidig overvåking av plastproblemet vil til dels kreve ny teknologi, og ulike eksempler på slike drøftes. Det gis anbefalinger for hvilke tiltak som bør prioriteres, og forslag til egnet kartleggings- og overvåkingsmetodikk.

Avløpsrensing er en helt nødvendig tjeneste og funksjon i dagens moderne samfunn. Daglige gjøremål som oppvask, dusjing, vask av klær eller spyle ned etter oss på toalettet er alle aktiviteter som generer avløpsvann.

Rapporten presenterer statistikk som skal kaste lys over status og utvikling i dei ulike miljøpolitiske resultatområda for jordbruket. Frå 1999 til 2016 er jordbruksarealet i drift redusert med 5 prosent til 9,82 millionar dekar. Fulldyrka jordbruksareal er redusert med 9 prosent til 8,07 millionar dekar, medan areal med innmarksbeite har auka med 28 prosent til 1,56 millionar dekar. Frå 1999 til 2016 er talet på jordbruksbedrifter redusert med 42 prosent. Totalt var det 41 000 aktive jordbruksbedrifter i 2016. I 2016 stod jordbruket for 74 prosent av totale utslepp av lystgass i Noreg. Utslepp av ammoniakk frå jordbruk har dei seinaste åra utgjort over 90 prosent av dei totale utsleppa i landet. Husdyrproduksjonen står for nesten alle utsleppa av metan i jordbruket, og saman med avfallsdeponi er dette dei viktigaste kjeldene for utslepp av metan i Noreg. I rapporten kan du lese meir om mellom anna økologisk jordbruk, kulturlandskap, gjødsling, plantevern og tilførsel av næringsstoff til vassdraga og havet. Denne rapporten har blitt utgitt årleg sidan 1993 og byggjer på ei rekkje datakjelder i og utanfor Statistisk sentralbyrå. Rapporten er delfinansiert av Landbruksdirektoratet.

This report describes the approach and results of a scenario workshop for a transdisciplinary team of 18 experts held in the project SMART PATHS in June 2017. The purpose was to span out a handful of alternative qualitative scenarios for the forthcoming global development. The specified question that the scenarios set out to shed light on is: what future external drivers are particularly decisive for the design and performance of national climate strategies in the period of 2020-2050? The work resulted in four, internally consistent, qualitative narratives of the global social, economic, technological, and political future and, in particular, of what they would mean for the external surroundings of the small, open Norwegian economy and its climate strategy Ahead.

Project manager Morten Jartun The Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet) tasked NIVA to investigate the presence of microplastics in one of Norway’s largest freshwater ecosystems, Lake Mjøsa, using monitoring methods which have been recently optimised for the marine environment. Presented here is a baseline description of microplastic distribution in Lake Mjøsa and Lake Femunden, as well as NIVAs recommendations for future monitoring of microplastics in the Norwegian freshwater environment. Microplastics were identified in sediment across all sites in Lake Mjøsa. Core slices from a known volume of sediment are well suited to investigate both geographical and historical distribution of microplastics. Bivalves, such as the duck mussel appear less useful as a test medium but might be useful for comparative analyses against the marine environment. Samples of historical plankton could be a useful way to study temporal changes in a specific area. However, fibres need to be excluded from historical samples as contamination during past sampling campaigns cannot be accounted for. Contamination mitigation measures should be considered in ongoing plankton sampling to facilitate microplastic monitoring in the future. It is not likely that choosing to investigate only one matrix (i.e. just sediments or just plankton samples) will provide a robust assessment of microplastic contamination for a whole ecosystem. A combination of water, sediment and biota samples are recommended. Microplastic monitoring could also be introduced to already established monitoring programs (e.g. Milfersk and/or ØKOSTOR), albeit gradually, to get a better understanding of microplastic distribution both geographically and between different matrixes (such as water, sediment and different biota). Long-term, continuous monitoring will eventually generate a knowledge base for assessing both the fate of microplastics and the effects they may have on organisms. Norwegian Environment Agency

It has been acknowledged for a long time, that alum shale is a rock that causes trouble. Already in 1957, reports said that the rock caused technical problems, because it started to swell beneath buildings. An even greater problem has occurred later on; alum shale is an acid producing rock, and on top of acid production, uranium and some heavy metals leaks from it. Because of the environmental pollution potential of alum shale, excavated alum shale is required to be deposited in suitable landfills. Every year in Norway, about 11 000 tonnes of alum shale is deposited in landfills. The reason for this amount, is that Oslo, Akershus, Hedmark, Oppland and Buskerud all have significant levels of sub-surface alum. The alum shale is removed because of construction activity. The environmental pollution potential of alum shale is caused largely by high concentrations of uranium. Deposited alum shale has an activity of 0,5 – 5 Bq/g, usually around 1 Bq/g. Leaching of uranium occurs in combination with to acid production and change in the redox state of uranium species. When the sulphides in alum shale oxidises, sulphuric acid is produced. The acid production escalates the weathering and mobilises several heavy metals that were earlier bound with sulphides. Due to oxidising conditions, uranium is transformed to the highly mobile hexavalent uranyl ion. Measures to counteract the environmental pollution potential of alum shale, are today based on preventing the initial oxidation process of sulphides. If this oxidation process is blocked, leaching of uranium will be reduced. Analysis of experimental data from NOAH suppurts the hypothesis that acid and redox changes are accompanied by uranium leaching, but also suggest that leaching of uranium is not the only problem. Even though uranium leaching alone was sufficient to harm both plants and animals in fresh water, the problem is far more complex. Increase in several heavy metals was also seen and at levels that exceed the guidline values proposed by Norwegian Environment Agency for fresh water, and WHO’s guidelines for drinking water. In addition, the measured pH in the leaching water suggestedt that pH can reach levels beneath 3 which could cause harm to a given ecosystem. Det har lenge vært kjent at alunskifer er en bergart som skaper problemer. Allerede i 1957 var det rapportert om byggetekniske skader som oppstod på grunn av alunskifer som sveller. Et større problem har meldt seg i nyere tid; alunskifer er en syredannende bergart, og som i tillegg til syredannelse lekker ut uran og diverse andre tungmetaller. På grunn av forurensingspotensial knyttet til alunskifer er det satt som krav at oppgravd alunskifer skal deponeres i egnet deponi. Det deponeres årlig rundt 11 000 tonn alunskifer i Norge. Dette skyldes at alunskifer ligger opp i dagen flere steder i og rundt Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud og Akershus, og fjernes på grunn av byggeaktivitet. Forurensingspotensialet til alunskifer skyldes et høyt innhold av uran. Deponert alunskifer har en naturlig aktivitet i intervallet 0,5 – 5 Bq/g, som regel rundt 1 Bq/g. Utlekking av uran er knyttet til syredannelse og redokstrinn til uranspecier. Det blir dannet svovelsyre når sulfider i alunskiferen oksiderer. Syredannelsen eskalerer forvitring og mobiliserer flere tungmetaller som tidligere var bundet i sulfidene. På grunn av oksiderende miljø foreligger uran som seksverdig uranylion, og er meget mobilt. Tiltak for å motvirke forurensingspotensialet til alunskifer baseres i dag på å stanse innledende oksidasjon av sulfider i alunskiferen. Stanses innledende oksidasjon, stanses utlekking av uran. Det viser seg imidlertid at uran ikke er problemet alene når det kommer til alunskifer. Tilgang på et utlekkingsforsøk utført hos NOAH Langøya viste at selv om uranutlekking alene er nok til å skade planter og dyr i ferskvann, er problemet langt mer kompleks. Flere tungmetaller som ble målt lekket ut i forsøket, overstiger grenseverdier satt av miljødirektoratet for ferskvann og grenseverdier for drikkevann satt av WHO. I tillegg kan pH i sigevannet skape problemer for et gitt økosystem, da målt pH i forsøket var lavere enn 3. M-LUN

Prosjektleder Øyvind Garmo I 2017 ble vannkjemi og metaller i avrenningen fra 14 nedlagte skyte‐ og øvingsfelt overvåket med prøvetakingsrunder vår, sommer og høst. Ved Gurulia ble det dessuten tatt prøver hver 14. dag i første halvår. Denne rapporten presenterer resultatene fra 2017 og viser hvordan tidsutviklingen har vært i hele perioden de 14 feltene har blitt overvåket. Forsvarsbygg

Master's thesis in history didactics Denne masteroppgaven skal behandle historier om Storåna-vassdraget, et vassdrag som strømmer fra Bråstein og Melshei på sin vei mot havet i Gandsfjorden. Mer spesifikt er det relasjonene mellom Storåna-vassdraget og samfunnet på 1900-tallet som skal bli undersøkt. For å gjennomføre dette skal jeg aktivt ta i bruk teorier og begreper fra forskning på vannets historie og miljøhistorie. Et grunnleggende teoretisk valg for min undersøkelse er å anerkjenne at Storåna-vassdraget både er en del av naturen og av kulturen. Teorier og begreper som belyser dette vil derfor få stor plass. En spesiell sentral posisjon vil ulike teorier og begreper fra den norske historikeren Terje Tvedt og den amerikanske miljøhistorikeren Richard White få. Fire ulike «cases», eller saker, som omhandler ulike aspekter av relasjonen mellom dette vassdraget og samfunnet vil bli undersøkt og analysert. Disse sakene er begrenset både tematisk og kronologisk, og vil bli presentert i hvert sitt kapittel. I siste del av masteroppgaven vil disse sakene analyseres i en helhet. I den samlede analysen i siste del av oppgaven blir det påstått at relasjonene mellom Storåna-vassdraget og samfunnet på 1900-tallet har vært varierende og komplekse. Mine undersøkelser vil bli brukt til å peke på at Storåna-vassdraget gjennom 1900-tallet har strømmet gjennom både et naturlig landskap formet av naturkrefter, og et sosialt landskap formet av sosiale krefter.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Turtum, M., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Ulvan, E.M. 2018. Tiltaksret-tet kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla. Årsrapport 2017. NINA rapport 1458. Norsk institutt for naturforskning. Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla i 2017. Tiltaksrettet kartlegging innebærer ungfisktellinger/ungfiskregistreringer, kombinert med grundige befaringer av vassdragsstrekninger, for å avdekke potensielle menneskeskapte problemer i forhold til forurensing, hydromorfologisk belastning, inngrep, vandringsveier for fisk og andre risiko-faktorer som kan forklare resultatene. Referansegrunnlaget det er vurdert opp mot er en forventning til naturtilstand/lite påvirket tilstand, som er i tråd med vannforskriften. For å synliggjøre dette er det benyttet historiske flyfoto og historisk informasjon for enkelte vassdrag. Totalt ble det i 2017 gjennomført kartlegging med elektrisk fiske på 27 stasjoner i 17 sidevass-drag til Orkla, fordelt på sju i Orkdal, fire i Meldal og seks i Rennebu. I tillegg ble til sammen 10 små sidevassdrag i de tre kommunene problemkartlagt uten ungfiskregistreringer, og i fem vass-drag ble lengre strekninger undersøkt kvalitativt for å se om man fant fisk. Resultatene fra kartleggingen og ungfiskundersøkelsene i 2017 viser at de aller fleste sidevass-dragene er betydelig påvirket av menneskelig aktivitet, der enkelte faktorer peker seg svært ne-gativt ut. Landbruksrelaterte problemstillinger, knyttet til hydrormorfologiske endringer og inng-rep (herunder senking av vassdragsløp, utrettinger med kanalisering, lukking av vassdragstrek-ninger), har stor negativ påvirkning. Videre har økt tilførsel av finstoff, erosjonsproblematikk og nedslamming/eutrofieringseffekter stort negativ omfang som følge av landbruksvirksomhet. Kraftutbygging/vannkraftregulering utgjør en stor, men foreløpig uavklart, risikofaktor for mange av sidevassdragene til Orkla. Sidevassdragene er utbygd til kraftproduksjon, uten at det er tatt nevneverdig hensyn til akvatisk miljø med for eksempel krav om minstevannføring, og det er større eller mindre tap av anadrom strekning knyttet til inngrep og fraføring av vann. Avslutnings-vis knyttes oppgangsproblemer for fisk, som følge av vei og andre inngrep, som årsak til redusert fiskeproduksjon i enkelte vassdrag. For flere av de undersøkte vassdragene i 2017 er tetthetene på nivå med en totalkollaps i ung-fiskproduksjonen av (sjø-)ørret og/eller laks, der bestandene nå er nede på et minimumsnivå, og dermed er langt fra å oppnå fastsatte miljømål etter vannforskriften. På bakgrunn av sjøørretbe-standen historisk lave bestandsnivå i indre Trondheimsfjorden, inkludert de største elvene Ver-dalselva, Stjørdalselva, Nidelva, Gaula og Orkla, anses tilstanden samlet sett som kritisk for sidevassdrag til Orkla. Det er nå akutt behov for store (restaurering og gjenhenting av tapte vassdragstrekninger) og små (sikre fire vandringsveier, enkle habitatforbedringer og tilførsel av gytesubstrat) tiltak for hente tilbake noe av den naturlige produksjonen i vassdragene.

Prosjektleder Marianne Olsen Elkem Carbon AS har engasjert NIVA for å utarbeide en tiltaksplan for opprydding i forurenset sjøbunn utenfor bedriften i Kristiansand. Behovet for å vurdere tiltak henger sammen med at overvåkingsresultater og risikovurdering av forurenset sjøbunn viser at miljømålet om god kjemisk og økologisk tilstand i vannforekomsten utenfor Elkem Carbon ikke vil være mulig å oppnå med naturlig restitusjon innen 2027. Det forurensningsmessige hovedpoblemet er knyttet til Elkem Carbon AS er PAH. Selv om bedriften har redusert sine utslipp betraktelig over de senere årene er det fremdeles for høye tilførsler til sjø og for høye konsentrasjoner i sedimentet til å oppnå akseptabel miljøtilstand. Denne rapporten har derfor følgende tiltaksanbefalinger: i) Kartlegging av aktive tilførsler med påfølgende utslippsbegrensende tiltak må gjennomføres før sedimenttiltak kan iverksettes, ii) Etter at utslippsreduserende tiltak er gjennomført og verifisert, anbefales det å gjøre tildekking i Elkembukta med sikte på å hindre erosjon og spredning av forurenset sediment ut av bukta. iii) I Fiskåbukta, hvor risikoen fra PAH er relativt liten og tilstanden for sedimentlevende dyr god, anbefales det overvåket naturlig restitusjon for å følge effekten av utslippsreduksjoner på sedimentkonsentrasjoner og økologisk risiko knyttet til PAH, spesielt de to komponentene fluoranten og benzo(a)pyren Elkem Carbon AS

55 prosent av dem som var tilknyttet store avløpsanlegg i fjor, var tilknyttet et anlegg som oppfylte rensekravene. 33 prosent var tilknyttet anlegg som ikke gjorde det. Resten er tilknyttet renseanlegg der det er usikkert om kravene oppfylles. Avløpsrensing er en helt nødvendig tjeneste og funksjon i dagens moderne samfunn. Daglige gjøremål som oppvask, dusjing, vask av klær eller spyle ned etter oss på toalettet er alle aktiviteter som generer avløpsvann. Tilfredsstillende oppsamling og behandling av avløpsvannet bidrar til å forhindre utilsiktede konsekvenser som gjødsling av vannforekomster, spredning av biologiske smittestoffer og kjemiske forurensninger til miljøet.

Miljødirektoratet tasked NIVA to investigate methods used for the extraction of microplastics from environmental samples of blue mussels and marine sediment. Presented here are the results of methods tested, as well as NIVAs recommendations for future monitoring of microplastics in the Norwegian environment. Based on the current literature and this study, Mytilus spp. appears to be a promising bioindicator for the smallest sized microplastic (

I dette notatet sammenlignes beregningene i Holtsmark (2017) med beregningene fra Miljødirektoratet. I et utkast til en konsekvensutredning fra Miljødirektoratet publisert på direktoratets nettsider 16. mars presenteres beregninger av utslippskonsekvenser av budsjettforliket, Miljødirektoratet (2017). Dette var også tema i Holtsmark (2017). Men Miljødirektoratet ser kun på effekten av opptrappingen av bruken av biodrivstoff som følger av budsjettavtalen, og de viser ikke den isolerte effekten av matbasert/konvensjonelt biodrivstoff, som var fokus i Holtsmark (2017).

Dei årlege rapportane om jordbruk og miljø har som mål å kaste lys over status og utvikling i høve til miljømåla for jordbruksnæringa. Årets rapport syner mellom anna at talet på jordbruksbedrifter vart redusert med 41 prosent i perioden 1999 til 2015. Totalt var det 42 000 aktive jordbruksbedrifter i 2015. I den same perioden er jordbruksarealet i drift redusert med 5 prosent til 9,86 millionar dekar. Fulldyrka jordbruksareal er redusert med 9 prosent til 8,10 millionar dekar, medan areal med innmarksbeite har auka med 28 prosent til 1,56 millionar dekar. Omdisponering av jord og tap av kulturlandskap Ikkje berre blir det færre jordbrukarar, det blir også mindre jord å bruke. I 2015 blei det omdisponert 12 600 dekar jord til andre føremål enn landbruk, fordelt på 6 300 dekar dyrka jord og 6 300 dyrkbar jord. Det kjem også fram at stadig fleire av dei 149 000 landbrukseigedomane i Noreg med bustadbygning er utan fast busetjing. I 2015 var denne delen komme opp i om lag 20 prosent. Det var 915 setrar i drift i 2015. Frå 2000 til 2015 er talet på jordbruksbedrifter med seterdrift meir enn halvert. I 2015 var det i underkant av 1 200 jordbruksbedrifter med seter, eller med del i seter. Utslepp og vern i norsk landbruk Rapporten tar også for seg korleis jordbruket påverkar norske miljømål innanfor næringa. I rapporten kjem det mellom anna fram at: I 2015 stod jordbruket for 72 prosent av totale utslepp av lystgass (N2O) i Noreg. Utslepp av ammoniakk (NH3) frå jordbruk har dei seinaste åra utgjort over 90 prosent av dei totale utsleppa i landet. Av dei definerte vassførekomstane i Noreg, er 71 prosent i god eller særs god tilstand, medan 29 prosent har moderat eller dårlegare tilstand. Sum verdistoff i handelsgjødsel var i 2014/2015 om lag på same nivå som på slutten av 1960-talet. Omsetnaden av nitrogen i handelsgjødsel var på same nivå som på slutten av 1970-talet. Omsetnaden av fosfor i handelsgjødsel har sidan rundt 1990 vore lågare enn omsetnaden på 1950-talet. I 2011 var bruken bruk av plantevernmiddel om lag den same som ved den første undersøkinga i 2001, medan miljø- og helserisiko var redusert med høvesvis 15 og 18 prosentpoeng. Plantevernbruken auka i 2014 med 3 prosentpoeng, medan helse- og miljørisikoen minka høvesvis med 1 og 15 prosentpoeng samanlikna med 2001.

I 2016 ble avrenningen fra 16 nedlagte skyte- og øvingsfelt (SØF) overvåket med prøvetakingsrunder vår, sommer og høst. Ved Gimlemoen, Avgrunnsdalen, Banemyra, Steinkjersannan, Tittelsnes, Nesje Fort og Gurulia/Bue Nebb har det blitt gjennomført tiltak for å redusere utlekking av tungmetaller, og tre-fire års overvåking indikerer fallende nivåer i avrenning fra de tre sistnevnte SØFene. Marka, Fredrikstad, Børja, Ørskogfjellet, Melbu, Skarsteindalen, Kjoselvdalen, Kvenvikmoen og Nyborgmoen var ikke ferdigryddet i 2016. Gimlemoen og Avgrunnsdalen er SØFene hvor det er størst fare for overskridelser av vannforskriftens miljøkvalitetsstandarder for tungmetallkonsentrasjoner i vann. Analyser er gjennomført på ufiltrerte prøver, med unntak av feltene Børja, Kjoselvdalen og Nyborgmoen. Vi anbefaler avslutning av overvåking ved Tittelsnes, Nesje og Steinkjersannan, og vi anbefaler at videre overvåking ved Ørskogfjellet, Melbu, Skarsteindalen og Kvenvikmoen kan vente til gjennomføring av tiltak. Monitoring in 2016 comprised two-three rounds of water sampling for determination of water chemical variables and heavy metals in surface run-off from the 16 following disused ranges for military shooting and exercise: Gimlemoen, Avgrunnsdalen, Tittelsnes, Nesje, Gurulia/Bue-Nebb, Banemyra, Steinkjersannan, Marka, Fredrikstad, Børja, Ørskogfjellet, Melbu/Haugtuva, Skarsteindalen, Kjoselvdalen, Kvenvikmoen og Nyborgmoen. The aim is to collect data that can be used to assess the need for curbing aquatic pollution and to document the effect of measures taken. Forsvarsbygg

Bongard T., Munkeby, T.B. og Johansen, K. 2017. Undersøkelser av fisk og bunndyr i Leksvik 2017. NINA Rapport 1426. 39 s. NINA gjennomførte undersøkelser av fisk, bunndyr og elvemusling i 16 påvirkede vannforekomster i Leksvik kommune siste uken i september 2017. Vannforekomstene er dårlig undersøkt tidligere. Totalt ble anslagsvis 25 000 individer av bunndyr gjennomgått i prøvene. I prøveperioden var det svært lave vannføringer. Dette fører som regel til høyere antall bunndyr i prøvene, men generelt var både artsmangfold og antall per prøve lavere enn forventet i alle lokalitetene, selv om ni av 15 prøver ga ASPT-verdi tilsvarende God økologisk tilstand. Det ble registrert fisk i ni av 16 vannforekomster, men bare to lokaliteter (Ytterelva og Hindremselva) ser ut til å ha selvrekrutterende anadrome bestander. Alle lokaliteter med fisk ble vurdert å ha en score fra Moderat til Svært dårlig økologisk tilstand vurdert ut fra forventningsverdier til tetthet og alderssammensetning for laksefisk i bekker. Undersøkelser av elvemusling i Ramslielva viste en svært tynn bestand. En større undersøkelse er nødvendig for å avgjøre hvor levedyktig denne bestanden er. Ingen muslinger ble registrert i Kongrobekken. Forslag til tiltak foreslås på enkelte lokaliteter. Alle data er importert til Vannmiljøbasen. Bongard T., Munkeby, T.B. and Johansen, K. 2017. Undersøkelser av fisk og bunndyr i Leksvik 2017. NINA Report 1426. 39 pp. Norwegian Institute for Nature Research performed ecological status assessments in 16 small watercourses in the county of Leksvik, North Trøndelag, Central Norway, during the last week of September 2017. A total of 25 000 specimens of freshwater invertebrates were observed. Water runoff was extremely low, which normally increases the number of specimens per sample, but generally, species numbers and numbers per taxa were lower than expected. ASPT values were nevertheless within Good ecological status in half of the localities. Salmonids were encountered in eight watercourses, but only two are sustaining anadromous salmonid fish (Ytterelva and Hindremselva). The mussel Margaritifera margaritifera was examined in two localities, and found present in very small numbers in Ramslielva. No mussels were found in Kongrobekken. Mitigation measures are suggested for some sites.

Bergan, M.A. & Aanes, K.J. 2017. Resipientundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune 2015-2017 - Vannkjemisk overvåking og bruk av bunndyr og ungfisk av ørret som kvalitetselementer for miljøtilstand. NINA Rapport 1425. 87 s. Ved Vikelva i Saltdal kommune har Salten Smolt AS et klekkeri- og startfôringsanlegg for laks. Vikelva er resipient for avløpsvannet fra klekkeri og startforingsanlegget. I tråd med konsesjon og fastsatte miljømål er det gjennomført vannkjemisk prøvetaking og bunndyrundersøkelser i perioden 2015-2017, for å overvåke miljøtilstanden og gi en oppdatert resipientvurdering. På initiativ fra bedriften selv ble det i 2017 også gjennomført undersøkelser av fiskebestandene i Vikelva. Denne rapporten gir en oppdatert miljøtilstandsvurdering basert på data i perioden 2015-2017, med fokus på resultater fra 2016 og 2017. Salten Smolt AS har i dag tillatelse til å produsere 4,5 millioner yngel (definert som laksunger med vekt inntill 20 gram, i praksis 12-13 gram) i året. I 2014 fikk de en oppdatert utslippstillatelse basert på maksimal fôringsmengde på 30 tonn pr år. Denne økte i 2016 til 40 tonn. Samme år ble det lagt inn to innlegg med rogn og ført fram til sammen 4 050 000 yngel med en samlet biomasse på ca. 40 tonn. Fôrmengden i løpet av produksjonssyklusen var om lag 33 500 kg. I 2017 ble det også foretatt en oppdatering av konsesjonen der tillatt fôringsmengde ble økt til 45 tonn pr år. Det ble lagt inn fire innlegg med rogn og ført fram til sammen 3 600 000 yngel med en samlet biomasse på cirka 47 tonn dette året. Fôrmengde var om lag 39 500 kg. En større del enn tidligere ble benyttet på høsten, da det første innlegget var utsatt for teknisk svikt. Dette medførte at produksjonen ble endret med totalt fire innlegg i 2017. Biomasse- og fôrings-topp ble i 2017 nådd i uke 21, 26, 30 og 36. Flytting av yngel til Breivik skjedde i uke 22, 27, 31 og 37. Vannføringen i resipienten har mye å si for hvordan vassdraget responderer på utslipp fra virksomheten. Normalt starter snøsmeltingen i midten av april og når en topp i løpet av månedsskiftet mai/juni. Dette sammenfaller normalt med den perioden da anlegget har fôrings-topp og at stå-ende biomasse er som størst i anlegget. Dette var også tilfelle i 2017, men mye snø i fjellet og en kald juni ga snøsmelting over et lengre tidsrom enn det som er normalt. Høsten 2017 hadde derimot lite nedbør, der vannføringen i Vikelva var noe mindre enn i 2016. Samtidig var for-mengden nå økt i forhold til året før, og foringen i 2017 pågikk også fire uker lengre utover høsten. Belastningen på vassdraget ble i denne perioden betydelig større enn i 2016. Dette førte til en overbelastning i resipienten, som avspeiles i resultatene for dette året. De vannkjemiske undersøkelsene viser at turbiditeten i Vikelva jevnt over er lav. Vannprøvene fra det nye renseanlegget viste periodevis store utslipp av partikulært materiale, og ble på bakgrunn av partikkelinnholdet klassifisert som meget dårlig. Særlig var dette tilfelle på slutten av undersøkelsesperioden. Konsentrasjonen av totalt nitrogen var lav og alle prøvepunktene i Vikelva får svært god tilstand mht nitrogen. Avløpet fra renseanlegget hadde periodevis meget høye konsentrasjoner. Tilsvarende viste overvåkningen en økt fosforbelastning på vassdraget i forhold til året før. I 2017 fikk alle stasjonene nedstrøms settefiskanlegget moderat tilstand, og miljømålet var dermed ikke oppnådd. Som for nitrogen følger fosforkonsentrasjonen veksten i biomassen i anlegget, med en topp 29. mai, og høye verdier utover høsten frem til den 22. au-gust. Det kan se ut som om rensegraden i renseanlegget og i resten av produksjonsperioden da er blitt langt bedre, og tilførselen til vassdraget dermed avtar. Resultatene fra målinger av totalt innhold av organisk materiale viste lave verdier i 2016, der alle stasjonene i Vikelva oppnådde da en meget god tilstand med hensyn til organisk belastning. Målinger av BOF5/ BOD5 ble gjennomført i 2017. Resultatene viste lave verdier. Høyeste verdi ble målt på stasjonen like ned-strøms utslippet den 7. sept. Avløpsvannet fra renseanlegget viste både store svingninger og betydelige utslipp av lett nedbrytbart organisk materiale. Her ble høyeste verdi registrert den 8. august, med hele 190 mg/l. Dette er en belastning som er langt større enn vassdragets resipientkapasitet. Utslippet av lett nedbrytbart organisk materiale fører til en markant økning i kimtallet på alle stasjonene nedstrøms i Vikelva. Verdiene for kimtall svinger en hel del gjennom året, særlig er dette tilfelle i avløpsvannet fra renseanlegget. Lave verdier på slutten av året var her noe uventet samtidig som BOF/BOD-verdiene da hadde sitt maksimum. En kan mistenke at dette kan ha sammenheng med renseprosessen/innkjøring av renseanlegget og /eller andre komponenter i avløpsvannet, som kan ha hatt en effekt som har hemmet fremveksten av kim, og/eller påvirket andre forhold i vassdraget nedstrøms. Bunndyrundersøkelsene på stasjonene oppstrøms virksomheten viser et tallrikt og mangfoldig bunndyrsamfunn, hvor en vesentlig andel er rentvannskrevende bunndyrformer. Den økologiske tilstanden klassifsieres til «God» og «Svært god» ovenfor Salten Smolt AS, og det biologiske mangfoldet er høyt. Nedstrøms utslipp fra virksomheten viser bunndyrsamfunnet negative effek-ter fra organisk belastning og andre potensielt negative forhold ved utslippene. Den økologiske tilstanden og det biologiske mangfoldet reduseres derfor vesentlig nedstrøms utslippene. Dette settes i sammenheng med vannføring og produksjon/utslipp fra anlegget. Våren 2017 viser resultatene at belastningen og effektene dette hadde nedover i vannforekomsten var innenfor det en kan anse som akseptable grenser når det gjelder organisk belastning og eutrofieringseffekter. Høsten 2017 var derimot lengden på belastet elvestrekning økt, og tilstanden overskred fastsatte miljømål for Vikelva. Bunndyrsamfunnet viste også tegn til andre, betydelige påvirkninger utover organisk belastning/eutrofieringseffekter da, som trolig kan forklares ved utslipp av stoffer/kjemikalier som har hatt en giftvirkning i elva. I anadrom strekning var det ingen tegn til belastninger som kan knyttes direkte til virksomheten ved Salten Smolt AS. Undersøkelsene her gjenspeiler et tallrikt bunndyrsamfunn med tilfredstillende biologisk mangfold, med noe næringssaltanrikning og organisk belastning fra omkringliggende aktiviteter. Resultatene her viste en bunndyrfauna som var innenfor miljømålet «God» økologisk tilstand. I 2017 var overvåkningen supplert med undersøkelser av ungfisk i Vikelva, der både anadrom og ferskvannstasjonær strekning ble undersøkt. Ungfiskbestanden av laks er noe fåtallig, har lave tetthetsnivåer, og mangler enkelte forventede årsklasser. Ørretbestanden har alle forventede aldersklasser, men med noe varierende og moderate tetthetsnivåer, der årsyngel som forventet dominerer foran eldre årsklasser. Anadrom strekning av Vikelva har svært gode naturlige betingelser for å produsere en livskraftig bestand av sjøørret, med gode oppvekstområder og godt med skjul i et naturlikt elveløp. En rekke nye og eldre leir-ras og utglidninger kan ha redusert elvas produksjonspotensiale noe, og gitt periodevise vanskelig oppgangsforhold i enkeltår. Om-rådet bærer preg av påvirkning fra finpartikulær organisk materiale og en leir-nedslammet elvebunn. Ferskvannstasjonær elvestrekning har først et parti med fosser og stryk som stopper for oppgang av sjøvandrende laksefisk, før det går over i en lengre strekning som vurderes å ha svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av ørret. I dette elveavsnittet ble det gjennomført ungfisktellinger som avdekket en svært fåtallig og svak ørretbestand. Enkelte forventede årsklasser av ørret (bl.a. årsyngel og eldre gytefisk) var omtrent fraværende nedstrøms Salten Smolt AS. Resultatet er svært avvikende fra forventingen til vassdragstrek-ningene som ble undersøkt. Videre ble det registrert levende ungfisk av laks (lengde 8-16 cm), ovenfor anadrom strekning der det ikke er mulig med oppgang av sjøvandrende laksefisk. Opphavet til funn av levende laksunger på denne strekningen antas med stor sikkerhet å være rømt settefisk fra Salten Smolt AS. Det ble under el-fiske i september 2017 registrert fire døde villfisk av ørret og like mange døde laksunger i Vikelva, uten at det var noen åpenbar forklaring til dette på registreringstidspunktet. All død fisk ble påvist nedstrøms Salten Smolt AS, og fisken hadde ut fra morfologisk karakter nylig dødd. Funnet av død fisk indikerer utslipp til vassdraget med en gift-effekt, som da har hatt en akutt/subakutt dødelig virkning. Anlegget vaskes og desinfiseres to ganger i året (vår og høst) etter at fisk er blitt overført til Breivik. Ut fra opplysninger som er gitt så langt kan årsaken knyttes til utilsiktet utslipp av vaskemiddel fra settefiskanlegget. Bedriften foretar vasking av rør og veks-lere med et vaskemiddel med høy Ph, som er sluppet direkte i avløpet, uten at dette avløpet er fortynnet. Det har vært en etablert praksis som nå (i løpet av 2017) har opphørt, og erstattet med daglig vask med varmt vann. Når vaskemiddel benyttes i tillegg, blir dette dosert ut slik at det skal være nøytralt. Dersom episoder med fiskedød kan knyttes til praksisen med vask/desinfisering av anlegget, gir dette en sannsynlig forklaring til at den elvestasjonære ørretbestanden i Vikelva er så sterkt redusert i dag sammenlignet med tidligere. Videre overvåking i årene fremover vil avdekke om strakstiltakene som bedriften har innført gir ønsket effekt. I tillegg til vannkjemisk prøvetaking og bunndyrundersøkelser tilsvarende 2016 og 2017, bør den videre overvåkingen av Vikelva inkludere ungfisktellinger både i anadrom og fersk-vannstasjonær strekning av vassdraget. Data fra strekninger ovenfor anlegget bør inkluderes i 2018 og 2019, for å kunne si noe om rekoloniseringstid for fiskebestanden; det vil si mulighetene for at ørretbestanden naturlig kan hente seg igjen tilsvarende et fastsatt miljømål etter vannforskriften. Med dette som bakteppe blir det svært viktig å følge med på utviklingen for fiskebestandene i hele vassdraget med referanse i resultatene og konklusjonene fra 2017.

Temaet for oppgaven er Det internasjonale regelverket for skip som opererer i polare farvann – «Polarkoden» - sin betydning for regulering av skipsfart i Arktis. Klimaendringer fører til høyere temperaturer og nedsmelting av is i arktiske farvann, hvilket medfører en rekke utfordringer i området. På den ene siden vil nedsmeltingen kunne skape flere kommersielle muligheter, da områder som ikke tidligere var farbare vil kunne åpnes opp for skipsfart. Samtidig kan de klimatiske endringene føre til at navigasjonsforholdene blir enda mer utfordrende, hvilket er en stor trussel for miljøet da ulykker forbundet med skipsfart i seg selv kan føre til miljøkatastrofer. Dessuten vil økt skipsfart legge et større press på området, og være en trussel mot det sårbare arktiske miljøet. I januar 2017 trådte Polarkoden i kraft, hvilket markerer avslutningen på et 25 år langt arbeid med å iverksette bindende reguleringer av skipsfart i polare farvann. Polarkoden inneholder bestemmelser som regulerer sikkerhet ved operasjoner i polare farvann, samt bestemmelser om forurensning fra skip. Oppgaven gjennomgår Polarkodens oppbygning og generelle tendenser, og identifiserer særskilte tolkningsspørsmål som regelverket aktualiserer. Det drøftes hvorvidt Polarkoden kvalifiserer som generelt aksepterte internasjonale regler og standarder etter Havrettskonvensjonen, der et positivt svar vil gi Polarkoden virkning etter flere av bestemmelsene i denne. Oppgaven behandler også spørsmålet om Polarkodens inntreden får betydning for tolkningen av Havrettskonvensjonen artikkel 234, som ble utviklet særlig med sikte på arktiske farvann. Masteroppgave JUS399

EU og Norge skal redusere klimagassutslippene sine med 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Forskning viser at et fleksibelt kvotesystem i Europa er den billigste måten å nå målene på. Uten et slikt kvotesystem kan tiltakene i Norge bli over ti ganger så dyre. Forskerne Finn Roar Aune og Taran Fæhn i Statistisk sentralbyrå har undersøkt hvor mye Norge kan spare om gjennomføringen av klimagassutslipp kan gjøres fleksibelt mellom landene og mellom utslippene i og utenfor kvotesektoren.

Det ble brukt plantevernmidler på 34 prosent av arealene som var med i undersøkelsen – en andel som var relativt lik den i 2011. Ser man bort fra eng og beiteareal, ble 94 prosent av jordbruksarealet behandlet. Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2014 en utvalgsundersøkelse per post for å kartlegge bruken av plantevernmidler i jordbruket. Undersøkelsen gjaldt konvensjonelt drevne arealer, og vekstene omfattet ca. 97 prosent av det totale konvensjonelt drevne jordbruksarealet i 2014. Bruttoutvalget omfattet 4 234 jordbruksbedrifter, og undersøkelsen, som var frivillig, hadde en svarprosent på 57. Ved tolking av resultatene må en ha i minne at bruken av plantevernmidler kan variere betydelig fra et år til et annet, hovedsakelig avhengig av værforholdene.

Svalbard är en arktisk ögrupp i Norra ishavet som förvaltas av Norge och huvudorten är Longyearbyen. I Longyearbyen och som på alla andra platser pågår förorenande aktiviteter, denna rapport är avgränsad till utsläpp via avloppsvatten till marina miljöer. I Arktis märks klimatförändringarna tydligt, det finns många olika styrmedel som skulle kunna förhindra föroreningen av dessa sårbara områden. Styrmedel som det visat sig under arbetet med den här rapporten inte fungerar som det var tänkt, med åsyftan på avloppshanteringen i Longyearbyen. Det finns inget avloppsreningsverk i byn där det bor ca 2300 fastboende och gästdygnen uppgick år 2015 till 128 000. Utsläppet av det orenade avloppsvattnet ut i Adventfjorden tillåts av det kravställande organet Sysselmannen på Svalbard, som gett kommunen tillstånd med lagstöd i Svalbardmiljöloven, att systematiskt släppa ut det förorenade avloppsvattnet. Målet med denna rapport är att undersöka den nuvarande utsläppssituationen med gällande styrmedel och att förstå varför tillståndet till utsläppet av det orenade avloppsvattnet getts. Resultatet visar att formuleringen av handlingsregler och avsaknad av delmål, indikatorer och återkopplingsmekanismer för genomdrivande av styrmedel, är anledningen till varför styrmedlet inte fungerar som tänkt. Detta viktiga resultat kan leda till en förändring vid genomdrivandet av styrmedlet, så att det kan uppnå sin fulla potential. Med klara och tydliga målsättningar vid utformandet av styrmedel uppnår de sina syften. Kontentan av den här rapporten är att styrmedel som används på rätt sätt kan beskydda de sårbara Arktiska marina miljöerna. Svalbard is an Arctic Archipelago in the Arctic Ocean that is governed by Norway and the main city is Longyearbyen. In Longyearbyen, much like any other place, there is contaminating activities going on. This report is concentrated on the emissions via sewage water into marine environments. In the Arctic, climate change is very noticeable and there are many different instruments that could prevent the pollution of these vulnerable areas. During the time working on this report these instruments have shown that they are not functioning as supposed, with regards to the sewage management in Longyearbyen. There is no sewerage in the town which inhabits 2300 permanent residents and where there were, in the year of 2015, 128 000 overnight stays of tourists. The pollution of the unfiltered sewage water allowed into Adventfjorden has been permitted by the governing organisation, Sysselmannen on Svalbard. Sysselmannen has given the municipality permission with support from the environmental protection law of Svalbard (Svalbardmiljøloven) to systematically release the polluted water into the marine environments. The goal with this report is to examine the current pollution situation with the existing governance and to understand why it has been permitted to release untreated sewage water into the fjord. The result shows that the reason there is an implementation deficit is because of the formulation of the action rules, no clear milestones and the lack of feedback mechanisms in the enforcement. This important result can lead to changed governance so that it could reach its full potential. By keeping the goals clear when designing the enforcement they can achieve their goals. The conclusion of this report is that an implementation of governance can protect the vulnerable Arctic marine environments. 2016-06-29

Rapporten kastar lys over status og utvikling i høve til miljømåla for jordbruksnæringa. Årets rapport syner mellom anna at det totale jordbruksarealet i drift vart redusert med 5 prosent til 9,86 millionar dekar i perioden 1999 til 2014. Fulldyrka jordbruksareal er redusert med 9 prosent til 8,10 millionar dekar. Frå 1999 til 2014 er talet på jordbruksbedrifter redusert med 39 prosent. Totalt var det 42 900 aktive jordbruksbedrifter i 2014.

Oppgavens tema er om konkursboet kan være selvstendig ansvarssubjekt etter forurl. §§ 7 fjerde ledd og 76 første ledd, nærmere bestemt om konkursboet plikter å sørge for oppfyllelse av et slikt pålegg eller refusjonskrav som en masseforpliktelse, jf. deknl. § 9-2 første ledd nr. 3. I nær sammenheng med spørsmålet om boet kan være masseansvarlig for slike forurensningsforpliktelser, oppstår spørsmålet om boet skal innrømmes en frist – en viss periode etter konkursåpningen – til å områ seg før et slikt masseansvar eventuelt inntrer. Spørsmålet om etablering av masseansvar for boet er videre nært tilknyttet spørsmålet om boet kan fri seg fra forpliktelser etter forurensningsloven ved å abandonere, jf. kkl. § 117b.

I 2015 ligger utslippene av fosfor og nitrogen fra kommunale avløpsanlegg på henholdsvis 910 og 15 500 tonn. Sammenlignet med 2002 tilsvarer dette en økning på knapt 1 prosent for fosfor, men hele 31 prosent for nitrogen. Rapporten omhandler status og utvikling innenfor norsk avløpssektor på temaene: Ressursinnsats, kommunale avløpsgebyrer, utslipp av fosfor, nitrogen, organisk materiale, tungmetaller og utvalgte organiske miljøgifter, renseeffekter, antall avløpsanlegg, kapasitet på anlegg, tilknytning til kommunalt ledningsnett, disponering og innhold av tungmetall i disponert avløpsslam. Totalt utslipp fra både store og små avløpsanlegg, inklusivt en estimert lekkasje på ledningsnettet, lå i 2015 på cirka 1 420 tonn fosfor og 19 610 tonn nitrogen. Tradisjonelt har det fra myndighetshold i Norge vært prioritert å begrense utslipp til ferskvann og til Nordsjøen fra Svenskegrensa til Lindesnes. Dette området er mer følsomt mot fosforutslipp og har derfor strengere rensekrav enn øvrige deler av landet. Dette viser seg også i statistikken, med bl.a. lavere fosforutslipp per tilknyttet innbygger for Nordsjøfylkene (0,06 kilogram) enn for resten av landet (0,41 kilogram). Renseeffekten for fosfor er også høyere for Nordsjøfylkene (90 prosent) sammenlignet med resten av landet (41 prosent). Det samme bildet gjelder for nitrogen, selv om forskjellen ikke er like tydelig. Når det gjelder nitrogen, er det spesielt fylkene Oslo og Akershus som skiller seg ut med lavt utslipp per innbygger (2,08 kilogram) og høy renseeffekt (58 prosent). Dette skyldes utbygging av nitrogenfjerningstrinn ved flere store renseanlegg i regionen. Rapporten har fått tilskudd fra Miljødirektoratet.