Search

Denne rapporten tar for seg forholdet mellom to svært sentrale levekårskomponenter: Økonomi og helse. Datagrunnlaget for analysen er Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2017, gjennomført av Statistisk sentralbyrå. Innledningsvis gir rapporten en oversikt over teoretiske perspektiver og tidligere forskning på feltet. Analysen er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet, som del av rammeavtalen om sosial rapportering.

A major difficulty faced by researchers who want to study the consumption and savings behavior of households is the lack of reliable panel data on household expenditures. One possibility is to use surveys that follow the same households over time, but such data are rare and they typically have small sample sizes and face significant measurement issues. An alternative approach is to use the accounting identity that total household spending is equal to income plus capital gains minus the change in wealth over the period. The goal of this paper is to examine the advantages and difficulties of using this accounting identity to construct a population panel data with information on household expenditure. To derive such measures of consumption expenditure, we combine several data sources from Norway over the period 1994–2014. This allows us to link tax records on income and wealth to other administrative data with information on financial and real estate transactions. Using this data, we derive household expenditure from the accounting identity, before assessing the sensitivity of this measure of consumption expenditure to the assumptions made and the data used. We then compare our measures of household expenditure to those reported in expenditure surveys and to the aggregates from national accounts. We also illustrate the research opportunities arising from the derived measures of consumption expenditure through two applications: the first is an examination of how relative wage movements among birth cohorts and education groups affected the distribution of household expenditure, while the second is a study of the transmission of income shocks to household consumption.

Denne rapporten følger inntekts- og formuesutviklingen i perioden 2012 til 2018 for personer født i 1949. Formålet er å belyse hvordan valg med hensyn til kombinasjon av yrkesaktivitet og uttak av alderspensjon i 2012 har påvirket utviklingen i de påfølgende årene. Rapporten følger personer som var bosatte ved utgangen av 2012 og 2018, og ser på inntekt og formue både på person- og husholdningsnivå. Rapporten er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.

Denne rapporten er en kartlegging av fattigdomsproblemer i befolkningen. Formålet med rapporten er å belyse fattigdomsproblemer i befolkningen med utgangspunkt i hvordan folk selv opplever sin økonomiske og materielle situasjon. Hoveddelen av analysene er basert på data fra Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2015. Rapporten kartlegger omfanget av materielle og sosiale mangler og økonomiske vansker i befolkningen som helhet, samt viser hvilke befolknings¬grupper som i størst grad rapporterer om slike problemer. I kapittel 2 presenteres datagrunnlag og definisjoner. I samme kapittel drøfter vi hvorvidt grupper med særlig risiko for fattigdom er underrepresentert i utvalget i Levekårsundersøkelsen. Andelen som tilhører en lavinntektshusholdning i levekårs¬utvalget er noe mindre enn i inntektsregisteret som er en fulltelling for populasjonen. Også innvandrere er underrepresentert i levekårsdataene, og dette gjelder trolig særlig innvandrere med kort botid og begrensede norskkunnskaper. Dette gir grunn til å anse omfanget av selvrapporterte fattigdomsproblemer i denne rapporten som et nedre anslag på omfanget i befolkningen. I kapittel 3 ser vi nærmere på omfanget av ulike mangler, mens kapittel 4 omhandler økonomiske vansker. Gruppene som i størst grad rapporterer om fattigdomsproblemer, er sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere, personer i husholdninger med årlig og vedvarende lavinntekt, samt innvandrere fra Afrika, Asia etc. Av de godene som er kartlagt, er det størst andel i befolkningen som ikke har råd til nye møbler (6 prosent), bil (5 prosent), en ukes ferie utenfor hjemmet (5 prosent), og tannlegebehandling (4 prosent). Dette er også godene som flest mangler i de mest vanskeligstilte gruppene, samtidig som en større andel av disse også mangler goder som nye klær, ukentlige kjøtt- eller fiskemåltider, og sosiale goder som fritidsaktiviteter og mulighet til å gå ut og spise. Kapittel 5 viser endringer i fattigdomsproblemer i perioden 2009-2017. Hovedbildet er at andelen av befolkningen som mangler goder er stabil. Lite tyder altså på at fattigdomsproblemer har blitt mer utbredt i perioden. Samtidig er det viktig å ta forbehold, fordi andelen med lavinntekt blant de som deltar i Levekårs¬undersøkelsen har gått noe ned i samme periode, mens den motsatte utviklingen observeres i det heldekkende inntektsregisteret. Hvis de mest vanskeligstilte i økende grad er underrepresentert i levekårsdataene, vil vi kunne undervurdere en eventuell økning i fattigdomsproblematikk i befolkningen med utgangspunkt i disse dataene. Lavinntekt er et utbredt mål på risiko for fattigdom. Mange som tilhører en lavinntektshusholdning rapporterer likevel ikke om fattigdomsproblemer. I kapittel 6 ser vi også at rundt halvparten av dem som mangler goder ikke tilhører en lavinntektshusholdning. Dette reflekterer kompleksiteten i fattigdom som fenomen og viser viktigheten av å supplere inntektsmål med kartlegging av selvrapporterte fattigdomsproblemer. Analysene viser at personer i lavinntektsgruppa, som også mangler goder, skiller seg fra andre i lavinntektsgruppa ved at de er yngre, bosatt i sentrale strøk, at de oftere er innvandrere og oftere tilhører grupper som står utenfor arbeidslivet. Omfanget av materielle og sosiale mangler blant barn er kartlagt i kapittel 7, og viser at det ikke er veldig utbredt med mangler blant barn i Norge. Det er likevel slik at barnefamilier med lavinntekt, lav utdanning, lav arbeidsintensitet, mottakere av sosialhjelp og innvandrere i langt større grad rapporterer om at barna mangler goder og at de mangler flere goder samtidig. Analysen viser at barn som vokser opp i økonomisk utsatte familier i fremste grad opplever at de ikke har råd til de samme sosiale godene som andre barn, men at det også er slik at disse gruppene i større grad rapporterer om mangel på både grunnleggende goder og forbruksgoder.

Den siste tiden har det vært stor offentlig debatt omkring den stigende gjelden i norske husholdninger. Norges Bank har blant annet ytret bekymring for at gjeldsveksten er sterkest i husholdningene som allerede besitter store mengder lån, og at dette kan sette flere personer i en spesielt utsatt økonomisk situasjon. Denne oppgaven søker å belyse tematikken fra et sosiologisk ståsted og undersøke hvorvidt gjeldsveksten i Norge har bidratt til å skape større økonomisk ulikhet mellom personer i ulike klasseposisjoner. Ved bruk av kvantitative analyseteknikker har det blitt undersøkt om personer i høyere klasser i større grad enn andre låner penger med formål om skaffe seg formuesgoder, og for å generere kapitalinntekter. I tillegg har det blitt undersøkt om utbredelsen av problematisk høy gjeld har steget, og om dette spesielt fant sted i lavere klasser. Det viktigste funnet som er gjort er at gjeldsveksten i Norge ser ikke ut til å skapt noen umiddelbart større forskjeller når det kommer til fordelingen av formue og inntekter, men at utbredelsen av potensielt problematisk høy gjeld har økt. Dette ser spesielt ut til å være tilfellet for deler av middelklassen. I den graden gjeld har bidratt til å øke ulikheten mellom mennesker i ulike klasseposisjoner, har dette skjedd ved at de mest bemidlede personene i overklassen tilsynelatende fortsetter å være økonomisk overlegne, samtidig som gjeldsveksten har satt andre i en mer sårbar utsatt økonomisk situasjon. SOS360 MASV-SOS

Er det slik at de som tjener mest også bruker mest? Hvor mye betyr egentlig trygdeordninger for de med lavest inntekt? I denne rapporten kombineres forbruksundersøkelsen og inntekts- og formuesstatistikken med makrostørrelser fra nasjonalregnskapet for å se hvor store ulikhetene er i Norge. I dette prosjektet er forbruksundersøkelsen og inntekts- og formuesstatistikken kombinert med makrostørrelser fra nasjonalregnskapet for 2012. Formålet er å se hvordan inntekt, konsum og sparing er fordelt mellom ulike typer husholdninger. Befolkningen er delt inn i demografiske grupper utfra alder, sivilstatus og hvorvidt man har barn. Det er også foretatt en fordeling på inntektsdesiler. Årsaken til at 2012 er brukt i analysen, er at dette er det nyeste året vi har forbruksundersøkelse for. Vi finner at inntekten og konsumet er høyest i gruppene par med barn og lavest i blant aleneboende. Lønnsinntekter er den største inntektskomponenten i alle husholdningene bortsett fra husholdningene der hovedinntektstakeren er over 65 år; i denne gruppen kommer hovedinntekten fra overføringer. Ikke overraskende er konsum og sparing økende med disponibel inntekt. Dersom en kun hadde sett på lønns- og formuesinntekter ville ulikheten mellom inntektsdesilene vært enda større, men siden netto overføringer er negative i de høyeste desilene og positive i de laveste blir forskjellen noe mindre.

Denne oppgaven handler om arbeiderne ved Røros Kobberverk og deres levestandard. Hovedspørsmålet som behandles er: Hvordan var levestandarden var for arbeiderne i gruvene og hyttene ved Røros Kobberverk i perioden 1800 – 1830? For å svare på dette ser vi i oppgaven på to indikatorer for levestandard, nemlig reallønn og formue. Undersøkelsen av disse har vært empirisk – med lønnsutgifter, prislister og skifter fra Røros som hovedkilder. Som et underspørsmål har oppgaven også hatt som mål å se rørosarbeidernes levestandard i forhold til levestandarden hos andre deler av den norske befolkningen i samme tidsrom. Som bakgrunn for den generelle levestandarden i Norge benyttes oversiktslitertur på emnet. Undersøkelsene viste at levestandarden til arbeiderne ved Røros Kobberverk var svært lav i tiden 1800-1815. På tross av en etterfølgende bedring i tiden 1815-1830, ser det ut til at de måtte tåle en lav levestandard gjennom hele perioden sammenliknet med tidligere tider, og en slakere positiv utvikling enn folk flest i sin samtid. Denne utviklingen skyldtes sannsynligvis en rekke faktorer, men der avhengigheten av nødvendighetsvarer utenfra – og det underbetalte lønnsarbeidets avgjørende rolle i ervervelsen av disse – peker seg ut som en sentral faktor basert på undersøkelsene av arbeidernes reallønn og formue i perioden 1800 - 1830.

I løpet av en periode på åtte år opplever mange barn «minst en gang» at husholdningsinntektene er så lave at de havner under lavinntektsgrensen. Samtidig er det svært få barn som «hele tiden» befinner seg i lavinntektsgruppen Basert på EUs lavinntektsdefinisjon har Jon Epland funnet at nær en firedel av alle barn «minst en gang» var under de årlige lavinntektsgrensene (EU 60) mellom 2007 og 2014. På den annen side var kun 1,4 prosent av alle barn «alltid» under denne lavinntektsgrensen. De barna som er mest overrepresentert blant dem som «hele tiden» befinner seg under lavinntektsgrensen, er barn fra store familier og der svært få av de voksne er yrkestilknyttet. Mange tilhører småbarnsfamilier og mer enn halvparten har innvandrerbakgrunn fra land i Afrika, Asia etc. En stor andel er videre bosatt i hovedstadregionen. Sammenligning over to perioder I rapporten sammenligner Jon Epland utviklingen mellom to ulike fireårsperioder (2007-2010 og 2011-2014). Om lag 1,8 prosent av alle barn «falt ned» i lavinntektsgruppen fra den ene til den andre perioden. Om lag like mange, 2 prosent, forlot lavinntektsgruppen mellom de to periodene, mens 3,5 prosent av alle barn var under lavinntektsgrensen både i første og siste fireårsperiode. Demografiske og økonomiske endringer er avgjørende Både det å forlate lavinntektsgruppen og det å være tilgang til lavinntektsgruppen sammenfaller i stor grad med demografiske og økonomiske endringer som samtidig skjer innen husholdningene barna tilhører. Den viktigste forklaringen på at noen barn forlater lavinntektsgruppen ser ut til å være at tallet på voksne husholdningsmedlemmer øker, for eksempel ved at husholdningstypen endrer seg fra enslig med barn til par med barn. Ofte fører dette til at også tallet på yrkestilknyttede i husholdningen øker og dermed også inntektene. I tillegg er også økt yrkestilknytning blant eksisterende husholdningsmedlemmer en vei ut av lavinntekt for barnefamilier. For barn som kommer inn i lavinntektsgruppen er utviklingen omvendt. Disse barna opplever ofte at det ble færre voksne i husholdningen fra første til siste periode, for eksempel som følge av samlivsbrudd. Ulikheter mellom barn med og uten innvandrerbakgrunn Det ser ut til at det er en noe ulik utvikling for barn med og uten innvandrerbakgrunn. Både når det gjelder barn som forlater og ankommer lavinntektsgruppen, ser det ut som at demografiske endringer betyr noe mer for barn uten innvandrerbakgrunn. I husholdninger med barn med innvandrerbakgrunn, ser derimot økonomiske forhold, som for eksempel endring i tallet på yrkestilknyttede, å ha større betydning. Rapporten er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet.

Inntektsutviklingen for barnefamilier har vært svakere enn for andre husholdningsgrupper mellom 2004 og 2014. En stor andel av barnefamiliene har riktig nok en nettoformue, men andelen med høy gjeldsbelastning øker. Rapporten presenterer statistikk over utviklingen i inntektsnivå, inntektssammensetning og inntektsfordeling med særlig vekt på husholdninger med barn.

Gjennom de siste ti årene har NOVA med jevne mellomrom fått gjennomført undersøkelser av nordmenns formue og gjeld. Undersøkelsen som ble gjen- nomført høsten 2015 var et samarbeid mellom NOVA og Finans Norge som bekostet datainnsamlingen. Datainnsamlingen ble gjennomført av TNS Gallup ved hjelp av firmaets nettpanel. Første gang vi gjennomførte en tilsvarende undersøkelse, anbefalte TNS Gallup at vi satte en øvre aldersgrense på 60 år. Tilgangen til internett var den gang så begrenset blant de som var eldre, at datakvaliteten ville blitt dårlig. Men folk slutter ikke å bruke nettet. Vi har derfor kunnet heve alders- grensen for hver undersøkelse og målgruppen i 2015 var alle i aldersgruppen 18 til 71 år.

De fleste i Norge har opplevd en god utvikling i inntekt og levekår de siste årene. Likevel har inntektsforskjellene vokst, og andelen personer med relativ lavinntekt er økende. Personer som i noe mindre grad har tatt del i inntektsveksten, er for eksempel enslige forsørgere, personer med flyktningbakgrunn og ulike trygde- og stønadsmottakere. Mange med lavinntekt har svak yrkestilknytning Lavinntekt er i stor grad forbundet med svak tilknytning til arbeidslivet. Andelen med lavinntekt er særlig stor blant aleneboende minstepensjonister og sosialhjelpsmottakere, men har de siste årene økt mest blant uførepensjonister og personer med nedsatt arbeidsevne. Blant alderspensjonister har derimot andelen med lavinntekt falt markant helt siden slutten av 1990-tallet og er nå mindre enn i befolkningen som helhet. I mange lavinntektsgrupper er det flere som opplever økonomien som vanskelig eller svært vanskelig enn det er i befolkningen generelt. Det er for eksempel færre som har råd til å reise på ferie eller eie privatbil. I tillegg har mange dårligere helse enn den øvrige befolkningen. Stadig flere har lave inntekter i minst tre år Noen personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter en kort periode på for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring av inntektene. Andre opplever at inntektene forblir lave, såkalt vedvarende lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 9 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2012-2014. Andelen med vedvarende lavinntekt har ligget relativt stabilt rundt 8 prosent i mange år, og mellom 2006 og 2011 var trenden en synkende lavinntektsandel. De siste årene har derimot andelen med vedvarende lavinntekt steget igjen. Denne rapporten presenterer statistikk og analyse av økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. Dette er den 12. rapporten i rekken som gir en slik samlet oversikt. Rapporten er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD).

Using administrative panel data from Norway, we investigate the development of household labor income, nancial wealth and asset holdings over a nine-year period surrounding job loss. Consistent with a simple theoretical model, the data show precautionary saving and a shift toward safer assets in the years leading up to unemployment, and depletion of savings during unemployment. This suggests that at least some households can foresee and prepare for upcoming unemployment, which indicates that private savings can to some extent serve as a substitute for publicly provided unemployment insurance., KOF Working Papers, 298

Discussion papers (Statistisk sentralbyrå. Forskningsavdelingen) er tilgjengelige via www.ssb.no ABSTRACT: A dynamic consumption function, where consumption in the long run is determined by households’ disposable income and wealth, has been superior to the Euler equation in explaining the development of Norwegian aggregate consumption over several decades. This period covers the years of financial deregulation in the mid 1980s, the banking crisis around 1990 following the deregulation and the current international financial crisis. In the current version, long run consumption is homogeneous in income and wealth and there is also a significant effect from after-tax real interest rates. A change in the correlation pattern between real interest rates and wealth, which is related to a change in the monetary policy regime, is the reason why both variables need to be included in the long run relationship in order to explain the development over the past four years. KEYWORDS: financial crisis, consumption, wealth effects, interest rates, savings rate.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde. Artiklene er tilgjengelig på internett: www.ssb.no/oa Pengepolitikk har i lengre tid vært et viktig virkemiddel i konjunkturstyringen. Renten kuttes for å øke konsum og investeringer hvis økonomien går dårlig, og heves for å hindre overoppheting av økonomien. Mye av forskningen rundt renteendringer er gjort på aggregerte data, som kan skjule store forskjeller mellom grupper av husholdninger. Denne artikkelen handler om effekten av renteendringer på mikronivå, altså hvordan renteendringer påvirker forskjellige husholdningers valg rundt sparing og konsum. Vi finner at rentene har sterk effekt på husholdningers konsum og sparing, i hovedsak gjennom endrede renteinntekter eller renteutgifter. Høyere rente gir økt konsum og sparing i husholdninger som har positiv netto finansformue, og lavere konsum og sparing i husholdninger som har negativ netto finansformue.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. En ny konsumfunksjon i SSBs makroøkonomiske modell KVARTS viser at realformuen har en klar effekt på husholdningenes konsum. Boligformuen utgjør en betydelig andel av denne formuen. Den nye konsumfunksjonen er homogen i inntekt og formue på lang sikt, og den er i stand til å forklare konsumutviklingen i de siste tre årene bedre enn en alternativ spesifikasjon uten formueseffekter. Et endret korrelasjonsmønster mellom realrenten etter skatt og formuen avdekker at det er nødvendig å inkludere formuen i relasjonen. Alternative modellformuleringer basert på såkalte Euler-likninger bidrar lite til å forklare konsumutviklingen så vel historisk som i dagens aktuelle situasjon.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde. Artiklene er tilgjengelig på internett: www.ssb.no/oa De aller fleste norske husholdninger eier sine egne boliger og boligen utgjør en stor del av folks formue. Bolig er en investering som er beheftet med en viss prisrisiko, men er dette problematisk for en husholdning som selv bor i boligen? Gjør risikoen for prisfall at boligeiere vegrer seg for å ta finansiell risiko? Denne artikkelen drøfter i hvilken grad prisrisiko knyttet til egen bolig er relevant for husholdningenes finansielle porteføljevalg og om man burde frykte at utstrakt investering i egen bolig fortrenger investeringer i risikable finansaktiva. Artikkelen setter et spørsmålstegn ved måten tidligere studier har brukt finansteori på i denne sammenhengen, og konkluderer med at egen bolig neppe i særlig grad gjør sparerne mindre villige til å ta finansiell risiko.

På oppdrag fra Barne- og familiedepartementet har Statistisk sentralbyrå bidratt med et likestillingsvedlegg til St.prp.nr.1 (2005-2006). Denne rapporten er identisk med dette likestillingsvedlegget. Rapporten belyser fordelingen av økonomiske ressurser mellom kvinner og menn med en helhetlig innretting på makronivå, med særlig vekt på inntekt, sysselsetting og tidsbruk blant kvinner og menn. Rapporten viser at selv om andelen sysselsatte kvinner nærmer seg andelen for menn, er det store forskjeller i hvor mye menn og kvinner arbeider. Fortsatt er det langt flere kvinner enn menn som jobber deltid. Det er lavere sysselsetting blant innvandrere enn i hele befolkningen, men sysselsettingsandelen blant kvinner og menn varierer etter landbakgrunn. Særlig har kvinner med innvandrerbakgrunn lavt sysselsettingsnivå.

Denne rapporten gir en beskrivelse av barnefamilienes økonomi med fokus på inntektsutviklingen til barnefamiliene fra 1990 og frem til 2000, sammenlignet med andre grupper. Både utviklingen i inntektsnivå og inntektens sammensetning blir belyst med vekt på de ulike overføringer som barnefamiliene mottar. Det gis tall for par med barn og enslige forsørgere. Barnefamiliene grupperes både etter yngste barnets alder og etter antall barn. Rapporten omhandler også en beskrivelse av utviklingen i inntektsfordelingen blant ulike typer barnefamilier. Barnefamilienes formue og gjeldsbelastning blir også beskrevet i et eget avsnitt. Kapitlet avsluttes med en nordisk sammenligning av barnefamilienes inntekter. Prosjektstøtte: Finansiert gjennom bidrag fra Barne- og familiedepartementet.