Search

The development of a hydropower facility has, in nearly all cases, some impact on natural river flows and the wider environment. This impact often includes the effect on fish, most notably curtailment of migration routes and changes to their natural habitat and ecosystem services fish is dependent on. The general relationship between fish and hydropower development and management has been the subject of extensive research for many years. However, most of the previous work has been based on a limited number of species, with the applicability of results on a global scale difficult to justify. With the further development of hydropower planned on a global scale, a program of international collaborative research is justified. This document identifies emerging best practices for managing hydropower and fish, by addressing relevant measures to mitigate changes in hydro-morphological conditions, water quality and quantity due to hydropower development. Where relevant, some of the most mature solutions are described as providing safe two-way connectivity for fish past barriers created by hydropower infrastructures. As such, it serves as a valuable resource for practitioners in the hydropower sector by providing a clear pathway toward viable solutions to the identified challenges for fish and hydropower.

Det er økt fokus på bedring av fysiske miljøforhold i vassdrag, og med dette har behovet for å kunne vurdere kostnader og nytte ved slike tiltak økt. Prinsippet om «positiv kost-nytte» legges eksempelvis til grunn ved vurdering av tiltak i sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). I denne rapporten sammenstiller vi kostnader av fysiske miljøtiltak i vassdrag og undersøker langtidseffekter av 8 tiltak, 8 til 25 år etter at de var ferdigstilt. Vi foreslår å kombinere abiotiske faktorer (habitatendringer) sammen med biologiske faktorer (endringer i biol. mangfold/bestand/økologisk tilstand) for å vurdere nytteeffekter av miljøtiltak i vassdrag. Som definisjon av kost-nytte forhold innføres følgende metoder: 1.) En kvalitativ eller kvantitativ beskrivelse av oppnådd miljøeffekt som følge av tiltak og kostnader per forbedret habitatareal delt på levetid [NOK/m2/år]. Eller dersom metodisk mulig: 2.) Kostnader per endring i biologisk enhet per tid, for eksempel kostnader per økning i antall arter eller bestandsstørrelse per år [NOK/fisk/år]. Kostnadssammenstilling av 69 enkelte prosjekter resulterte i følgende gjennomsnittlige enhetskostnader: Betongfiskepassasjer 10.115 NOK/m3, utforming av elveløp 440 NOK/m (2-7 m bredde), grusutlegg 180 NOK/m2, ripping 1-10 NOK m2 og steinutlegg 61 Nok/m3. Sett per tiltakstype fantes det bare få dokumenterte prosjekter, og det anbefales å utvide datasettet for å få et bedre statistisk grunnlag. Vår langtidsovervåking viser at habitattiltak kan fungere etter hensikten, men at de fleste tiltakene har en begrenset levetid. For gyteplasser er det dokumentert minst 18 år, for harving og ripping minst 5 år, for morfologiske endringer minst 25 år og for fiskepassasjer minst 30 år. Kost-nytte effekt uttrykt gjennom gevinst av habitatareal i ønsket kvalitet varierer i våre eksempler fra ca. 0,02 NOK/m2/år (fisketrapp) til ca. 0,2 NOK/m2/år (ripping/harving), til ca. 10 NOK/m2/år for morfologisk tilpasning og gytegrusutlegg. Kostnader av miljøtiltak i vassdrag ligger i samme størrelsesorden som andre vassdragstekniske tiltak. En viktig forutsetning for at habitattiltak skal fungere etter hensikten og over lang tid er at det tas hensyn til hydromorfologiske rammer: Vannføring, sedimentregime samt geomorfologi. Habitattiltak fjerner vanligvis ikke årsakene til degradering av naturlige forhold og er ofte ikke varige. Dette kan håndteres ved at vedlikehold og gjentagelsesbehov inkluderes som en del av tiltaket, eller at vassdraget restaureres dvs. inngrep fjernes. Skal kunnskapsgrunnlaget om kost-nytte forhold av miljøtiltak i vassdrag forbedres, anbefales det å innføre en enkel rapportering som tillater å knytte kostnader til tiltakstype og omfang (enhet, areal o.l.) samt oppnådd miljøeffekt.

publishedVersion publishedVersion

Forseth, T., Fjeldstad, H-P., Gabrielsen, S.E., Skår, B., Lamberg, A., Hedger, R., Kvingedal, E. & Havn, T. 2019. Miljødesign Mandalselva – samlet tiltaksplan og oppsummering. NINA Rapport 1691. Norsk institutt for naturforskning. Dette er et ordinært rapportsammendrag. I neste kapittel kommer en litt bredere gjennomgang av laks i Mandalselva og prosjektet i forenklet form. Prosjektet «Miljødesign i Mandalselva» har vært et femårig prosjekt som bygger på de mulighetene som ligger i «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag». Prosjektet har hatt som mål at «det årlige tapet i lakseproduksjon etter vannkraftreguleringen i Mandalsvaselva skal reduseres til et minimum, samtidig som kraftproduksjon på lakseførende strekning opprettholdes eller økes». Prosjektet har utviklet en plan for fysiske tiltak som øker lakseproduksjonen, evaluert og utredet tiltak for å sikre opp- og nedvandring forbi Laudal kraftverk og utviklet faglig begrunnede forslag til miljødesignet minstevannføring forbi Laudal kraftstasjon og vannslipp forbi Bjelland kraftstasjon. Diagnose og habitattiltak Alle de fire lakseførende elvestrekningene i Mandalselva ble kartlagt etter miljødesignmetodikken og en diagnose ble stilt for å identifisere habitatmessige flaskehalser for lakseproduksjon. Strekningen fra Kavfossen til utløpet av Bjelland kraftverk ved Monan er en 3,8 km lang minste-vannstrekning med to betongterskler med tilhørende store terskelbasseng. Bare de øverste delene var høyproduktive mens de to terskelbassengene var svært lavproduktive med både gyte-areal og skul som flaskehalser. Selv om vanndekt areal blir redusert om man fjerner tersklene, viste våre estimater at smoltproduksjonen på strekningen vil øke betydelig. Gevinsten i form av prosentvis økt smoltproduksjon varierer fra ca. 35 % ved 2 m3/s til 50-60 % ved 6 m3/s, og vi anbefaler at tiltakene gjennomføres. Strekningen fra utløpet av Bjelland kraftverk til elvas innløp i Manflåvann er ca. 8 km lang og veksler mellom stryk og glattstrømmer avbrutt av større kulplignende og stilleflytende områder. På strekningen er det relativt mye krypsiv, som vurderes positivt for skjultilgangen. Strekningen framstår samlet som moderat lavproduktiv og det er lite gytehabitat i noen delstrekninger og lite skjul i flere av delstrekningene. Samlet gyteareal utgjør ca. 2,3 % av elvearealet, noe som klassifiseres som moderat mye. Vi anbefaler ingen tiltak på denne strekningen. Fram til vinteren/våren 2016 var det 12 terskler på den 6 km lange strekningen fra Dam Manflå til utløpet av Laudal kraftverk. Hele strekningen ned til Kleveland bru hadde lite gyteareal, bare den øverste strekningen hadde moderate skjulmengder, og resten hadde lave skjulmengder. Det var mye bra substrat i terskelbassengene, men dette var delvis gjenauret av finmateriale og vannhastighetene begrenset trolig fiskens bruk. Det ble identifisert et stort (nesten 900 m2) og flere mindre potensielle gyteområder. Oppmålinger og hydraulisk modellering viste hvordan elvestrekningen ville framstå etter at tersklene ble fjernet. Det ble estimert en økning i smoltproduksjonskapasitet etter terskelfjerning på mellom 85 og 100 % (dobling). I 2016 ble tersklene fjernet og så godt som alt materiale fra tersklene ble lagt tilbake i elveleiet. Det ble lagt ut ny gytegrus øverst. Deler av bunnen ble rippet med en gravemaskin slik at skjultilgangen økte. Kartlegging av gytegroper og yngeltellinger i 2016 til 2018 viser at gevinsten av tiltakene ikke ble overvurdert. Etter en skadeflom i 2017 ble også den nederste terskelen (rett oppstrøms kraftversutløpet) fjernet og strekningen ombygd for å sikre gode oppvandring- og habitatforhold. Strekningen fra utløpet av Laudal kraftverk til brakkvannssonen er nesten 20 km lang og har det største elvearealet av de fire strekningene. Elvestrekningen er gjennomgående bred og veksler mellom stryk, glattstrømmer og kulper med lav gradient, men har en brattere og smalere stryk- og fossestrekning. Strekningen framstår samlet som lav til moderat produktiv, med skjul som dominerende flaskehals i 14 av de 20 kilometerne. Samlet gyteareal utgjør ca. 3,1 % av elvearealet, noe som er moderat mye. Det er substratstørrelsen som gjør at det er lite skjul, og forholdene framstår som naturlige. For å øke skjultilgangen må det tilføres større stein og blokker og tiltakene må være omfattende om de skal ha særlig effekt. Vi anbefaler derfor ikke konkrete tiltak på strekningen. Fiskevandring og vandringstiltak Oppvandringen av gytefisk inn i og gjennom strekningen Laudal til Dam Manflå har blitt studert med radiotelemetri, video og logiteller med ulik dekning og i ulike perioder fra midten av 1990-tallet. Fra 2011 har all oppvandrende fisk vært registrert med video i Dam Manflå. Nytt reglement for Laudal kraftverk fra 2013 medførte at vannføringen på strekningen økte betydelig og i 2014 og 2015 ble det gjennomført nye radiomerkeforsøk med oppvandrende laks. Antall oppvandrende laks forbi Dam Manflå har økt og stabiliserte seg på rundt 1000 fisk fra slutten av 2000-tallet. Både telemetristudiene og en videostudie viser at Haugefoss langt nede i vassdraget kan begrense oppvandringen om forsommeren under høye vannføringer (>50 m3/s.) Telemetristudiene viste at med vannføringene som ble innført fra 2013 er det ikke lengre forsin-kelser ved utløpet av kraftverket og vandringen gjennom minstevannstrekningen er rask. De 11 merkede fiskene som passerte Dam Manflå brukte kort tid gjennom Manflåvann og ingen hadde lengre stopp ved utløpet av Bjelland kraftverk. Selv med data fra 2011 og 2012, med vesentlig lavere vannføringer, var det ikke noen klare sammenhenger mellom antall fisk gjennom Dam Manflå og vannføringsforhold, og oppvandingen er uvanlig jevn gjennom sesongen. Fra 2004 til 2018 har det vært driftet et smolhjul for fangst av utvandrende smolt ved Hesså, oppstrøms Manflåvann. Fra 2003 og utover har det vært gjennomført tre forsøk med radiomerking av smolt og passasje forbi inntaket til Laudal kraftverk og ett forsøk (2015) med detaljstudier av atferd foran kraftverksinntaket ved hjelp av akustisk telemetri. I tillegg har smolt og vinterstøinger blitt overvåket årlig fra 2011 i video ved Dam Manflå. Basert på fangstene i smolthjulet ved Hesså vandrer smolten fra midten av april til tidlig i juni. Median startdato (10 % utvandring) var 1. mai, sluttdato 24. mai og i gjennomsnitt varte utvandringen 22 dager. Det var betydelig variasjon mellom år, og jo senere på våren utvandringen startet jo kortere ble utvandringsperioden. Tidspunkt for 10 % utvandring forklarte 60 % av variasjonen i utvandringens varighet. Observert utvandringsperiode i video ved Dam Manflå var noe senere enn fellefangstene ved Hesså viser, selv korrigert for vandringstid. Forskjellen skyldes trolig primært de to metodenes egenskaper. Starten på utvandringen (dagnummer for 10 og 25 % fangst i fella) var korrelert med både vanntemperatur og lufttemperatur. Den beste modellen forklarte henholdsvis 76 og 79 % prosent av startdag ut fra lufttemperatursummen ved Kjevik målestasjon. Modellene ble vurdert som et godt verktøy for å styre start av vannslipp for smolt ved Laudal kraftverk. Fire telemetriforsøk ga vandringsrute (inn i Laudal kraftverk eller over Dam Manflå) for i alt 274 smolt. Vi modellerte sannsynligheten for å vandre forbi kraftverket som en funksjon av total vannføring, andel av vannføringen sluppet forbi og en interaksjon mellom de to. Modellen viser at andelen smolt som vandrer rett vei (over dammen) øker med andelen vann som slippes forbi, samtidig som at det trengs større slipp på høye enn lave totalvannføringer inn til området. Denne modellprediksjonen er grunnlag for vårt forslag om vannslipp for smoltutvandring. Detaljstudien fra 2015 viste at få smolt søkte foran kraftverksinntaket og at de fleste enten vandret rett inn i kraftverket eller rett forbi. Tiltak ved inntaket vil derfor trolig ha liten effekt. Muligheten for å etablere en smoltsikker grind foran inntaket har også vært utredet, men det mangler en fluktvei nær grinda, lysåpningen må være svært liten (10 mm) slik at grindarealet blir stort og konstruksjonen kostbar. Det må slippes mye vann forbi også om ei slik grind bygges. Studien viste imidlertid at sannsynligheten for at smolt vandrer forbi inntaket og over dammen var mye høyere for fisk som kom til inntaksområdet på vestsiden av Manflåvann enn fisk som kom inn på samme side som kraftverksinntaket ligger. Vårt forslag er at smolutvandringen forbi inntaket til Laudal kraftverk løses gjennom vannslipp i kombinasjon med et ledegjerde som leder fisken mot vestsiden. Utvandringen av vinterstøinger har vært registret i video i Dam Manflå siden 2011. Mange av vinterstøingene kan komme seg gjennom varegrinda til Laudal kraftverk og bli drept i turbinene. Det har imidlertid blitt observert så mange vinterstøinger over Dam Manflå om våren sammen-lignet med antall gytefisk som vandret opp året før at det er usannsynlig at mange vinterstøinger vandrer gjennom varegrinda og inn i kraftverket. Det er etter vår vurdering ikke nødvendig med egne tiltak for å sikre nedvandring av vinterstøinger ved Laudal kraftverk. Miljødesignet vannføring Vannføringen på strekningen Kavfossen til Monan (forbi Bjelland kraftverk) er primært bestemt av vannføring i den uregulerte Kosåna, i tillegg til minstevannføringer på 2 m3/s om sommeren og 1 m3/s om vinteren. Vi beregnet daglige vannføringene på strekningen for årene 2000-2013 og hvor store vannslipp som trengs i tillegg for å oppnå ulike minstevannføringer. Vannverdien ved Bjelland kraftverk er 2,4 ganger høyere i Bjelland enn i Laudal kraftverk, og målsettingen i prosjektet og kraftverkets status for miljøkrav tilsier at det ikke er aktuelt med store vannslipp. Under forutsetning om at tersklene fjernes forslår vi å øke slippene slik at det sikres en minste vannføring på 1,5 m3/s om vinteren og 3 m3/s om sommeren. Målet er primært å sikre at grunne gyteområder ikke tørrlegges. Det ble også utviklet og implementert restriksjoner på nedtappinger i Bjelland kraftverk som reduserer negative effekter på ungfisk (primært stranding) under ordinær drift til et minimum. På strekningen Dam Manflå til Laudal er det i dag relativt store vannslipp etter at det nye manøvreringsreglementet ble innført i 2013. I miljødesignprosjektet har vi utviklet et alternativ vannføringsregime som vi vurderes som samlet sett bedre både for fisk og kraftproduksjon. Forslaget innebærer et slipp om vinteren på 5 m3/s, en sommervannføring på 12 m3/s i fiskesesongen og 10 m3/s i slutten av oppvandringsperioden og en vannføring under gytetida på 6 m3/s. Under smoltutvandringen skal slippene variere med vannføringen inn til kraftverket. Sammenlignet med dagens reglement er vannslippene om vinteren redusert fra 6 til 5 m3/s. Forskjellen i vanndekt areal på 6 og 5 m3/s er minimale, det blir fortsatt godt med dypere overvintringsområder. Vann-dypet på gyteområder og gytegroper tilsier ikke at tørrlegging av gytegroper vil bli noe problem. Våre resultater og vurderinger tilsier at en vintervannføring på 5 m3/s vil sikre både god vinter-overlevelse for yngel og parr og være høy nok til å sikre rognoverlevelse. Dagens reglement tilsier at om lag halvparten av vannet slippes forbi kraftverket i 14 dager om våren for å sikre at mye av smolten vandrer forbi inntaket. Slippene starter etter en markant økning i fangster av smolt i fella i Hesså. Hovedutfordringene med smoltslippene er at slipp-perioden noen år kan bli for kort og at fella må driftes årlig. Vårt forslag tilsier at startdato for smoltslippene bestemmes av modellen som forutsier utvandringsstart (25 % utvandring) fra summen av lufttemperaturer fra Kjevik Flystasjon. Slippenes varighet bestemmes av starttidspunktet slik at slippene varer 28 dager når utvandringen starter tidlig og er langstrakt, 21 dager ved normal utvandringsstart og varighet og 15 dager når utvandringen starter sent og er intens. Slippenes størrelse er avhengig av vannføringen inn til kraftverket og er gitt som maksimal vannføring inn i kraftverket i trappetrinn. Slippene skal sikre at minst 75 % av smolten vandrer forbi kraftverket i hele perioden. For å nå målet om at minst 90 % av smolten skal passere foreslår vi at det utvikles ledegjerder som leder smolten over mot motsatt side der de lettere finner veien ned mot dammen. Vi brukte våre utviklede modeller og estimerte at mens dagens reglement i gjennomsnitt ga 64 % av smolten forbi kraftverket ga vårt forslag 71 % rett vei for årene 2006 til 2018. Sommervannføringen er foreslått til 12 m3/s og varer til 31. august. Formålet med slippene er å sikre oppvandringen av gytefisk og produksjon av laks- og auresmolt på strekningen. I henhold til en utviklet modell øker vanndekt areal mye med vannføring opp til 5 m3/s, mens elvesenga er tilnærmet full og øker lite for vannføringer over ca.10 m3/s. Vårt forslag til sommerslipp på tar hensyn til usikkerhet i arealberegningene, bidrar til en gunstig habitatsammensetning samt at vi har tatt hensyn til vandring og fiskemuligheter. En samlet vurdering av alle data for oppvandring tilsier at en sommervannføring på 12 m3/s vil sikre gode vandringsforhold og sammen med flomslipp vurderer vi at fiskeforholdene på strekningen blir gode. Dagens bestemmelse med stopp i kraftverket hver fredag ser ikke ut til å være nødvendig for at gytefisk skal vandre inn i strekningen, og foreslås fjernet. Gjeldende reglement har også trappetrinnløsning for sommervannføring. Etter vår vurdering gir ikke denne noen gevinst for fiskeproduksjonen fordi produksjonen trolig er dimensjonert etter minste vanndekt areal og fordi de relativt korte periodene med høyere vannføringer neppe gir målbart bedre vekst eller overlevelse for laksunger. Fra 1. september til 20 oktober foreslår vi en høstvannføring på 10 m3/s som primært skal sikre god oppvandring av sent ankommet gytefisk og fungere som en myk overgang til gytevannføringen. Gytevannføringen er foreslått til 6 m3/s og varer fra 20. oktober til 1. desember (gyteperioden for laks og sjøaure). Denne vannføring ble satt ut fra at vannføring må være stor nok til at vannhastighetene på gyteområdene blir så høye at fisken vil gyte og at endringen mellom vannføringen under gytinga og den etterfølgende vinteren skal være så liten at gytegroper ikke tørrlegges. Registreringen av vanndyp over gropene og gravedyp i 2016 og 2017 viser at det ikke er fare for tørrlegging av gytegroper når vannføringen blir 6 m3/s i gytetida og 5 m3/s den etterfølgende vinteren. Også for Laudal kraftverk ble det utviklet forslag til restriksjoner på nedtappinger i kraftverket som skal redusere negative effekter på ungfisk (primært stranding) under ordinær drift til et minimum. Mer laks og mer kraft Smoltgevinsten ved både de gjennomførte og planlagte tiltakene ble beregnet som antall nye smolt som blir produsert i tillegg til den smoltproduksjonen som foregikk før noen tiltak var gjennomført. Dette er gevinster som reduserer tapet etter byggingen av kraftverkene. I gevinsten inngår i tillegg redusert smolttap i Laudal kraftverk. Dersom alle de foreslåtte tiltakene i miljødesignprosjektet gjennomføres forventes en total gevinst på mellom 20 000 og 35 000 smolt, tilsvarende en økning i antall smolt ut av vassdraget på ca. 30 %. Tapet etter kraftutbyggingen i vassdraget har tidligere blitt anslått til mellom 20 og 40 %, men tallene er ikke direkte sammenlignbare. Våre vurderinger tilsier imidlertid at målet om å redusere tapet etter reguleringen til et minimum er godt nådd om prosjektets tiltakspakke gjennomføres. Forslaget til vannslipp ved Laudal kraftverk representerer en årlig innsparing i kraftproduksjon på i gjennomsnitt 4,7 GWh (0,3-6,7) sammenlignet med dagens manøvreringsreglement. Frivillige slipp ved Bjelland kraftverk som sikrer en økt minstevannføring om sommeren (fra 2 til 3 m3/s) og vinteren (fra 1 til 1,5 m3/s) på strekningen Kavfossen til Monan innebærer et krafttap på rundt 1 GWh (0,5-2 GWh). Gevinsten ved miljødesignede slipp forbi Laudal kraftverk er altså større enn tapet ved noe større slipp forbi Bjelland kraftverk. Samlet sett innebærer forslagene til fysiske tiltak, tilpasninger i kraftverksdrift og vannslipp at kraftproduksjonen på lakseførende strekning i gjennomsnitt økes, mens tapet i lakseproduksjon etter kraftreguleringen i Mandalselva blir redusert til et minimum. Målet i miljødesignprosjektet kan derfor bli nådd om anbefalte tiltak gjennomføres.

Denne publikasjonen skal bidra til å formidle kunnskap om tiltak til forbedring av fysisk miljøtilstand i bekker og elver. Den er laget for arbeidet med vannforskriften, og gir dessuten relevat informasjon for vilkårsrevisjoner av vannkraftverk, pålegg ved eksisterende konsesjoner, frivillige initiativ til miljøtiltak samt infrastrukturprosjekter, flomsikringsarbeid og byutvikling. Miljødirektoratet og deler av CEDREN SusWater

Sira-Kvina kraftselskap har fått konsesjon til å bygge kraftverk i Rafoss i Kvina. Rafoss er i dag den naturlige vandringsbarrieren for laks og anadrom ørret, og i forbindelse med utbyggingen skal det bygges laksetrapp forbi fossen, samt utformes løsninger for sikker nedvandring av smolt og vinterstøing av laks og ørret. Vandringsanleggene vil åpne nye produksjonsområder for anadrom fisk som etter tidligere beregninger vil bidra til å gi elva en produksjon av laks tilsvarende potensialet før Kvina ble regulert. Denne rapporten beskriver forslag til ny laksetrapp i Rafoss, samt nedvandringsløsninger som skal eliminere fiskedødelighet som følge av vandring gjennom turbinene. Den nye fisketrappa foreslås lagt i rør inne i tunnelen for vanntilførselen til kraftverket, eller i en separat tunnel. Slik blir det små inngrep i naturen langs fossen. Nedvandringsløsningene baseres på at det etableres en finmasket varegrind foran inntaket til kraftverket. Dette kan bli første gang en finmasket varegrind blir benyttet på en anadrom strekning i Norge, basert på anerkjent teknologi fra blant annet Sverige og Frankrike. Løsningen hindrer således fisken fra å vandre inn i kraftverket, og bidrar til at lakseproduksjonen på strekningen oppstrøms Rafoss kan utnyttes fullt ut. Rapporten omtaler også mulighetene for et lakseobservatorium i tilknytning til kraftverket.

Bygging av to (tre) laksetrapper i Burfjordelva rundt 1964 har bidratt til at laks og anadrom ørret og røye har kunnet etablere seg oppover i vassdraget, men basert på fangsttall og ungfiskundersøkelser er elvas potensial på ingen måte utnyttet fullt ut, og spesielt ser det ut til at funksjonen til trappene har vært variabel. Det er ikke tvil om at de i to trappene representerer vandringshindringer for fisken, delvis pga. utforming og spesielt på grunn av dagens tekniske tilstand. Den øverste trappen har ikke vannføring på den nederste delen, og fisken kan ikke komme opp. På en befaring i oktober i år ble begge trappene besiktiget. Funksjon og tilstand ble vurdert visuelt ut fra forholdene på befaringsdagen, sammen med Fylkesmannens fiskeforvalter. Denne rapporten oppsummerer erfaringene fra befaringen, og foreslår hvilke tiltak som bør gjennomføres i prioritert rekkefølge. De fleste tiltakene er små støpe- og sprengningsarbeider som kan utføres lokalt, og som tilsammen kan gi en god effekt på oppvandringen hos laks, sjøørret og sjørøye i Burfjordelva. Dette kan framskynde og utvikle en utnyttelse av de betydelige produksjonsområdene oppstrøms fisketrappene. Laksetrappene i Burfjordelva i Troms : Vurdering av tilstand og funksjon

Denne rapporten gir en oppsummering av kunnskap om toveis fiskevandring forbi vannkraftverk. Basert på oppsummeringen og internasjonal praksis anbefales mønsterpraksis for fiskepassasjer. Rapporten er en del av SafePass-prosjektet, som primært omhandler fiskeartene laks, ørret, harr og ål, og fokuserer spesielt på oppvandring hos harr og innlandsørret og nedvandring hos ål og laks. Andre fiskearter omtales der det finnes relevant litteratur og kunnskap. Etter internasjonale anbefalinger har mange norske fisketrapper for oppvandring ikke optimal utforming. Dette gjelder særlig denil- og kulpetrapper i innlandselver med arter som harr og ørret. Det anbefales å benytte ramper, naturtypiske omløp og spaltetrapper for disse artene og å halvere høydeforskjell mellom bassenger i kulpetrapper, samt å redusere energitetthet i forhold til kulpetrapper for laks. For nedvandring av fisk finnes det i Norge få passasjer. En rekke internasjonale studier viser at fisketilpassede varegrinder med fluktåpninger og omløpsarrangement gir gode resultater for nedvandring, særlig for ørret og laks og i de siste årene også for blankål.

Sammendrag Bygging av to laksetrapper i Manndalselva fra 1960-tallet har bidratt til at laks og anadrom ørret og røye har etablert seg oppover i vassdraget, men basert på fangsttall fra de siste årene er trappenes funksjon ikke utnyttet fullt ut, og spesielt ser det ut til at funksjonen er avhengig av vannføring. Observasjon av laks og ikke minst sjøørret ovenfor trappene indikerer tydelig at fisken vandrer forbi. Det er likevel ikke tvil om at de i to trappene representerer vandringshindringer for fisken, delvis pga. utforming og tilstand, og delvis pga. hydrologiske forhold og elvas naturlige vandringshindre ved trappelokalitetene. På en befaring i august i år ble begge trappene besiktiget. Funksjon og tilstand ble vurdert visuelt ut fra forholdene på befaringsdagen, sammen med lokale kjentfolk. Denne rapporten oppsummerer erfaringene fra befaringen, og foreslår hvilke tiltak som bør gjennomføres i prioritert rekkefølge. De fleste tiltakene er små støpe- og sprengningsarbeider som kan utføres lokalt, og som tilsammen kan gi en god effekt på oppvandringen hos laks, sjøørret og sjørøye i Manndalselva. Dette kan framskynde og utvikle en utnyttelse av de betydelige produksjonsområdene oppstrøms fisketrappene. Laksetrappene i Manndalselva i Troms : vurdering av tilstand og funksjon

The report describes the main types of mitigation measures for hydropower impacts that can be used to solve challenges related to: environmental flows, habitat, sediment management, upstream and downstream migration. For each type of mitigation measures, several solutions and available methods, tools and devices are described.

Denne publikasjonen skal bidra til å formidle kunnskap om tiltak til forbedring av fysisk miljøtilstand i bekker og elver. Den er laget for arbeidet med vannforskriften, og gir dessuten relevat informasjon for vilkårsrevisjoner av vannkraftverk, pålegg ved eksisterende konsesjoner, frivillige initiativ til miljøtiltak samt infrastrukturprosjekter, flomsikringsarbeid og byutvikling.

Ugedal, O., Bremset, G., Forseth, T., Kvingedal, E., Fjeldstad, H.-P. & Sundt, H. 2016. Ekstra aggregat i Trollheim kraftverk. Konsekvensvurdering for fisk på lakseførende strekning av Surna – NINA Rapport 1099, 72 sider. Formålet med denne konsekvensutredningen er å belyse hvordan fiskesamfunnet i lakseførende deler av Surnavassdraget vil påvirkes av en eventuell installasjon av et ekstra aggregat i Trollheim kraftverk. I analysene er det lagt hovedvekt på bestandene av sjøvandrende laksefisk. Verdivurderingene er basert på årlige fiskebiologiske undersøkelser i Surnavassdraget i perioden 2002 - 2014, samt generell kunnskap om status for og livshistorie til laks, sjøaure, ål, trepigget stingsild og skrubbe. Utredningene av påvirkning er hovedsakelig basert på simuleringer og vurderinger av endringer i hydrologiske forhold som vannføring og vanntemperatur. Konsekvensen av installering av ekstra aggregat i Trollheim kraftverk er beregnet som et produkt av naturverdi og påvirkning i tråd med vanlig metodikk for konsekvensvurdering. Laksebestanden i Surna er vurdert å ha svært stor nasjonal verdi, siden Surna er ett av 51 nasjonale laksevassdrag med et spesielt beskyttelsesregime. I de senere år har bestanden av sjøaure i Surna gått tilbake, men historisk sett har bestanden av sjøaure i Surna hatt stor verdi både regionalt og nasjonalt. Verdien av forekomstene av ål, trepigget stingsild og skrubbe er mer usikker enn verdien av laksefiskene, og det har derfor vært behov for en mer skjønnsmessig fastsetting av disse naturverdiene. En sammenstilling av verdien på de ulike fiskebestandene er som følger: Fiskebestand - Verdi som gyteområde - Verdi som oppvekstområde - Samlet verdi Laks: Svært stor - Svært stor - Svært stor Sjøaure: Stor - Stor - Stor Ål: Ingen - Svært liten - Svært liten Stingsild: Usikker - Usikker - Usikker Skrubbe: Ingen - Middels - Liten til middels Årlige ungfiskundersøkelser i perioden 2002 - 2014 og smoltundersøkelser i 2012 og 2013 gir grunnlag for å vurdere hvilke relative bidrag de ulike vassdragsavsnittene har til den samlete lakseproduksjonen i Surnavassdraget. Hovedstrengen av Surna nedstrøms kraft-verket utgjør 54 % av vanndekt areal på lakseførende strekning, og estimatene på smolt-produksjon tilsier at dette vassdragsavsnittet bidrar med 25-50 % av samlet lakseproduksjon i vassdraget. Selv om elvestrekningen mellom Rinna og Trollheim kraftverk bare utgjør 17 % av vanndekt areal i vassdraget, tilsier estimatene at dette vassdragsavsnittet bidrar med 20-40 % av samlet smoltproduksjon. Den uregulerte strekningen oppstrøms Rinna utgjør 18 % av vanndekt areal, og bidrar ifølge estimatene med 15-30 % av samlet lakseproduksjon. Resten av lakseproduksjonen foregår i sidevassdrag som Tiåa, Store Bulu, Rinna, Folla og Vindøla. De mest sentrale påvirkningsfaktorene på laksefisk av et ekstra aggregat er relatert til end-ringer i vannføring og vanntemperatur. Det er vurdert spesielt hydrologiske aspekter som perioder med lavvannføring, vannføring i utvandringsperioden for smolt, vannføring i oppvandringsperioden for voksenfisk, frekvens og amplitude på større flommer, frekvens og amplitude på raske vannføringsendringer. Når det gjelder mulige biologiske effekter av endringer i vanntemperatur er det fokusert spesielt på klekketidspunkt for egg, swim-up hos larver, samt vekst, overlevelse og aktivitetsmønster hos ungfisk og alder på utvandrende laksesmolt. Lavvannsperioder som kan være flaskehalser for sommer- eller vinteroverlevelse hos ungfisk påvirkes ikke av et ekstra aggregat. Vekstforholdene hos ungfisk vil bli negativt påvirket i alle reguleringspåvirkete områder, og da i første rekke i vassdragsavsnittet nedstrøms Trollheim kraftverk. Økt effektkjøring vil også ha en negativ påvirkning på ungfisk nedstrøms kraftverket. Et ekstra aggregat vil ha en positiv påvirkning på smoltoverlevelse, gitt at tidspunkt for teknisk revisjon av kraftverket ikke skjer under smoltutvandringsperioden. Oppvandringsmulighetene for voksenfisk vil bli negativt påvirket både i Surna oppstrøms kraftverket og i reguleringspåvirkete sidevassdrag oppstrøms kraftverket. Samlet sett vil installering av et ekstra aggregat gi en liten negativ påvirkning på bestandene av laks og sjøaure i Surnavassdraget. Vurderingsgrunnlaget karakteriseres her som godt. På grunn av mangelfullt datagrunnlag er det derimot ikke mulig å vurdere påvirkning på ål og trepigget stingsild. En sammenstilling av verdier og påvirkninger viser at en utvidelse av Trollheim kraftverk med et ekstra aggregat trolig vil gi en liten negativ konsekvens for laksebestanden, liten negativ konsekvens for sjøaurebestanden og en ubetydelig konsekvens for forekomsten av skrubbe i Surnavassdraget: KU-tema - KU-verdi - Påvirkning - Konsekvens Laks: Svært stor - Liten negativ - Liten negativ Sjøaure: Stor - Liten negativ - Liten negativ Ål: Svært liten - Usikker - Ubetydelig Stingsild: Usikker - Usikker - Usikker Skrubbe: Liten til middels - Ubetydelig - Ubetydelig Det finnes flere mulige avbøtende tiltak som kan redusere negative effekter, både knyttet til manøvrering av kraftverket og i form av ulike habitattiltak som kan kompensere for tap i fiskeproduksjon. I denne konsekvensutredningen presenteres kort noen mulige tiltak knyttet spesifikt til påvirkningsfaktorer som ble vurdert til å ha negativ effekt på fiskebestandene. Oppstrøms Trollheim kraftverk er minstevannføring og vannslipp de tiltakene som har størst potensial for å avbøte negative effekter på fiskebestandene. I tillegg vil et målrettet program for biotopjustering og habitatrestaurering øke produksjonskapasiteten i områder med habitatdegradering over lang tid. Nedstrøms Trollheim kraftverk vil et vanninntak fra overflatelaget i Follsjømagasinet ha en positiv effekt på temperatur- og vekstforhold for ungfisk. I tillegg vil en redusert frekvens og amplitude på effektkjøring redusere de negative konsekvensene knyttet til direkte og indirekte effekter av raske vannstandsfluktuasjoner. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Prosjektets formål har vært å vurdere konsekvensene av en opprusting av Reinforsen Kraftverk på vandring hos anadrom laksefisk forbi Reinforsen i Ranaelva, samt å foreslå tiltak mot uheldige konsekvenser. To alternative kraftverksalternativ har vært vurdert: 1) En ny kraftstasjon tilsvarende dagens og 2) en ny kraftstasjon med noe større slukeevne, energiproduksjon, og med en ny utforming av utløpet. Alternativene har vært vurdert ut fra at dagens laksetrapp enten restaureres eller flyttes til samme side av elva som kraftverket. Med opprusting av kraftverket tilsvarende dagens utforming vil det spesielt være problemer knyttet til utløpskanalen som i dag tiltrekker seg fisk og antakelig både forsinker og hindrer oppvandring forbi fossen. Alternativ 2 vil i stor grad bøte på dette problemet ved at utløpet flyttes ut mot fossefoten. Her anbefales det at utløpet flyttes så nær inngangen til laksetrappa som mulig, enten dagens trapp blir restaurert eller at den flyttes til motsatt side. Det foreslås at utløpsåpningen forsynes med en varegrind med spalteåpning 3-4 cm slik at fisk ikke kan gå inn, alternativt at åpningen rettes oppover, slik at den skaper en oppvelling som fisken ikke foretrekker som vandringskorridor. I tillegg foreslås at det alltid bør gå en vannføring på 2-3 m3/s i fossen for å lokke til seg fisk til inngangen av den eksisterende laksetrappa. Inntaket til kraftverket på oversiden av dammen bør forsynes med en fiskesperre som hindrer nedvandrende smolt og vinterstøing i å vandre ned gjennom turbinene. I tillegg bør det etableres en alternativ nedvandringsrute for fisk umiddelbart til side for denne fiskesperra.

Til tross for bygging av laksetrapper i Salangselva fra 1930-tallet har det foreløpig ikke etablert seg en permanent og livskraftig bestand av laks oppstrøms trappene. Observasjon av laks og ikke minst sjøørret ovenfor trappene indikerer at fisken vandrer forbi. Dette, samt et stort innslag av rømt oppdrettslaks og en generelt svak bestand av laks nedstrøms trappene kan bety at problemene hos elvas laksebestand også skyldes andre faktorer enn laksetrappene. Det er likevel ikke tvil om at de i alt 6 trappene representerer vandringshindringer for fisken, delvis pga. utforming, delvis pga. skader på konstruksjonene. På en befaring i juni i år ble alle trappene besiktiget. Funksjon og tilstand ble vurdert visuelt ut fra forholdene på befaringsdagen. Denne rapporten oppsummerer erfaringene fra befaringen, og foreslår hvilke tiltak som bør gjennomføres i prioritert rekkefølge. De fleste tiltakene er små støpe- og sprengningsarbeider som kan utføres lokalt, og som tilsammen kan gi en god effekt på oppvandringen hos laks, sjøørret og sjørøye i Salangselva. Dette kan framskynde og utvikle en utnyttelse av de betydelige produksjonsområdene oppstrøms fisketrappene.

Etter rotenonaksjoner for utryddelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris kan Vefsna, dersom behandlingene har vært vellykket, åpnes for laksevandring fra 2017. Dette forutsetter at laksetrappene, som i stor grad har forfalt og er ødelagt, blir satt i stand. I denne rapporten foreslås prioriteringer og kostnader knyttet til oppgradering av trappene. Det konkluderes med at ny trapp i Laksfors prioriteres først. Den eksisterende trappa fungerer fortsatt, men det er store utfordringer med usikker geologi i trappas nedre halvdel, og sikkerheten for mannskap er ikke tilfredsstillende. Ny trapp på østsiden av elva vurderes i rapporten, og ansees som et godt alternativ til den gamle trappa. Ny trapp på østsiden av Laksfors blir antakelig dyrere enn å sette i stand den eksisterende på vestsiden, men oppgradering av trappa på vestsiden vil også innebære betydelige kostnader. Det foreslås at det også bygges nye trapper i Forsjordfors og Fellingfors i Vefsna, i Storfors i Svenningdalselva, og Mikkeljordfors og Olstadfors i Susna, hvorav de to sistnevnte prioriteres etter de andre. Rapporten angir kostnader for alle anleggene.

Rapportens formål har vært å vurdere tiltak for effektiv oppvandring av laksefisk forbi Reinforsen i Ranaelva. Eksisterende laksetrapp ble synfart i november 2014. Fjellforholdene i tunnelen ble vurdert som tilfredsstillende og tersklene i trappas øverste to tredjedeler ble vurdert til å være i brukbar og god stand. Inngangen til trappa er godt plassert. Tersklene i trappas nedre tredjedel må repareres i sin helhet, det elektriske anlegget må renoveres, og ved fangstkammeret i trappas øvre del må fjellrommet gjøres større. Arrangement for behandling og registrering av fisk må oppgraderes og innløpet til trappa må senkes med ca. 1 meter for å sikre vann i trappa hele sommeren. Nytt kraftverk i Reinforsen er i utgangspunktet ikke i konflikt med oppvandring hos fisk, såfremt planene for kraftverket tilpasses en fisketrapp. En ny fisketrapp på motsatt side av elva er fullt mulig, spesielt dersom det er ønskelig med kraftverksutløp i samme området. Dersom dagens laksetrapp beholdes er det ønskelig å flytte dagens kraftverksutløp nærmere fossen og helst fram til dagens trappeinngang. Utløpet må stenges med varegrind. Det samme må inntaket til kraftverket på oversiden av dammen. Det må sikres at nedvandring av fisk i framtiden ikke kan gå inn i turbinene til Reinforsen og Langvatnet kraftstasjoner.

Forseth, T. & Harby, A. (eds.). 2014. Handbook for environmental design in regulated salmon rivers. - NINA Special Report 53. 90 pp. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dersom laks skal reetableres i Kragerøvassdraget må voksen laks kunne passere fem kraft-verk for å nå de potensielt mest produktive oppvekstområdene i vassdraget. Tilsvarende må smolt og utgytt laks og sjøørret, uten for store tap, kunne komme seg forbi de samme kraftver-kene på vei ned til sjøen. I dette arbeidet gir vi en kortfattet oversikt over hvilke alternative tiltak som finnes for å sikre opp- og nedvandring av laks forbi kraftverkene. Basert på observasjoner under befaring av kraftverkene og tekniske spesifikasjoner, foreslår vi hvilke tiltak som kan gjennomføres ved hvert kraftverk og anslår kostnader for løsninger for opp- og nedvandring. For å unngå at smolt passerer gjennom kraftverksturbinene må det settes inn tiltak som hindrer smolten å følge hovedstrømmen inn inntaket, samtidig som den får lett tilgang til et attraktivt sideløp. For at smolten ikke skal svømme inn kraftverksinntaket anbefaler vi at dagens vare-grinder skiftes ut med grinder som har mindre avstand mellom spilene. Med en lysåpning på 3 cm vil forholdene ved inntakene sannsynligvis virke avskrekkende på smolten, selv om den fysisk er i stand til å komme gjennom. Ved alle kraftverkene må det etableres sideløp nært kraftverksinntaket og med så stor vanntilførsel at sideløpet oppfattes som attraktivt. For å re-dusere vanntap kan eventuelt noe av vannet pumpes tilbake fra en oppsamlingskum der det ikke er returmuligheter for smolten. Smolten føres videre i rør eller kanaler til åpent vann (Langfoss) eller til inngangen på oppvandringstrappa der dette er praktisk mulig (Kammerfoss og Tveitereidfoss). Ved to av kraftverkene, Vafoss og Dalsfoss, foreslår vi at smolten vandrer ut via oppvandringstrappene. For å sikre oppvandring av voksen laks foreslår vi ulike tappeløsninger ved de enkelte kraft-verk.  Kammerfoss: motstrømstrapp (Denil-trapp)  Vafoss: spaltetrapp langs kraftverksbygning kombinert med heis  Langfoss: kulpetrapp (eller spaltetrapp) langs gammel tømmerrenne  Tveitereidfoss: kulpetrapp (eller spaltetrapp) i tre slynger langs kraftverksbygning  Nye Dalsfoss: kulpetrapp (eller spaltetrapp) i tunnelen til den gamle tømmerrennen Samlede kostnader for bygging av oppvandringsløsninger, inkludert heis ved Vafoss, er grovt estimert til 22 millioner kroner. Totalkostnadene for nedvandringsløsninger ved de fire nederste kraftverkene estimeres til mellom 6 og 9,5 millioner kroner. Ved Dalsfoss kan varegrindene til-passes under bygging uten vesentlige merkostnader. Det kan imidlertid bli nødvendig å føre smolten i en tunnel inn til tømmerrenna, noe som vil gi en høyere kostnad for nedvandrings-løsningene enn for de andre kraftverkene (estimert til 0,5 – 1 million pr. sideløp). I en første fase kan et alternativ til å bygge vandringsløsninger ved alle de fem kraftverkene være å transportere fisken forbi ett eller flere av kraftverkene med bil. Spesielt for smolten, som har en begrenset utvandringsperiode, kan dette være aktuelt. Nedenfor Dalsfoss er det bare strekningen ned til Tveitereidfoss som har større områder egnet for gyting og oppvekst. Å sam-le opp smolten ved Tveitereidfoss, eller alternativt Langfoss, og slippe den ut nedenfor Kam-merfoss kan derfor være en god første løsning. For å sikre rask reetablering av de øvre deler av elva, kan også transport av oppvandrende laks være gunstig i startfasen. Den enkleste løs-ningen vil være å samle opp fisken ved Kammerfoss og transportere den forbi Langfoss eller Tveitereidfoss. Biltransport av voksen laks fra Vafoss til oppstrøms Langfoss kan også være aktuelt som en mer langsiktig løsning. Adult salmon entering the Kragerø watercourse to spawn will have to pass five hydro power stations to reach the potentially most productive areas. When the smolts and kelts outmigrate to the sea, they should be able to pass the same power stations without extensive mortality rates. In this report we give a short overview of alternative mitigation measures to ensure both up- and downstream migration past all five power stations and associated dams. In order to prevent smolts and kelts from being entrained in the turbine intakes during downstream migration, both measures to discourage the fish from entering the intake region and guiding them to a safe bypass should be accomplished. To exclude smolt from turbine passage, existing trash racks should be replaced with screens with smaller gaps between the bars. Screens with free gaps of approximately 3 cm will discourage the smolt from passing, even though they are physically capable to slip in-between the screen elements. At all power stations, the bypass entrance should be close to the turbine intake and with enough water flow to attract downstream migrating fish. To reduce loss of power generation, water could be pumped back from a collection chamber and into the reservoir again. Smolts and kelts could then be collected into a tube or a channel with reduced water flow past the power station and into the tailwater or, if feasible, into the fish ladder. For ascending adult salmon we suggest different solutions for fishways, or fish ladders, at each power station:  Kammerfoss: baffle fishway (Denil)  Vafoss: vertical slot fishway along the power house combined with an elevator  Langfoss: pool or weir fishway following an old log sluice  Tveitereidfoss: pool or weir fishway in three loops along the power station building  New power station planned at Dalfoss: pool fishway in the tunnel of an old log sluice The costs for building the fishways, including the elevator, are coarsely estimated to 22 million NOK. Total costs for downstream migrating facilities at the four lower power stations are between 6 and 9.5 million NOK. Turbine intake screens with small gaps may be integrated at Dalsfoss during construction of the new power plant without substantial extra costs; however a tunnel to transport the smolts from the turbin intake to the fishway in the log sluice tunnel will incur higher costs for downstream migration mitigations compared to the other power stations (estimated to 0.5-1 million NOK per bypass). During the first stage of reestablishment, an alternative to full establishment of two-way migration facilities is to transport fish by car past one or several power stations. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dersom det etableres fiskepassasjer opp til Lundevatn vil laks kunne vandre opp i Sira ovenfor Tonstad og opp til Kvitingen i Moisåna. Naturlig rekruttering av laksunger i vassdraget forutsetter at vannkvaliteten kommer opp på et bærekraftig nivå, som i dag ikke er tilfellet. Med tilfredsstillende vannkvalitet anslås det at kan fiskes flere tonn laks i Sira. For å oppnå toveis vandring forbi dammen i Lundevatn må det bygges fisketrapp/transport av laks i Rukanfossen, og det må etableres tekniske løsninger som hindrer laksesmolt og vinterstøing i å gå inn i inntaket til Åna-Sira kraftverk. Det sistnevnte er en utfordring, fordi det i Norge er liten erfaring med slike løsninger. Trappeanlegg i Rukanfoss vil bli ett av landets største og mest kostbare, men ansees som fullt gjennomførbart. Investeringer til vandringsanlegg vil beløpe seg til flere titalls millioner kroner, i tillegg til årlige kostnader til kalking av vassdraget. Laksen tilbake til Sira og Moisåna?

The Atlantic salmon depend on successful migration between essential habitats in freshwater and the ocean. However, during both downstream and upstream migration the fish encounter natural or manmade obstacles which can block or delay their migration and migration through hydropower turbine can cause severe mortality. This PhD-study has focused the salmon migration challenges, upstream and downstream, based on studies in Norwegian rivers, and the results are presented in four scientific papers. A study of all the 344 Atlantic salmon fishways in Norway was conducted to investigate the state and function of the fishways and to identify links between passage efficiency and physical characteristics of the construction and the river site. The results showed that 66 % of the Norwegian fishways were passing fish effectively. No correlation was found between fishway functionality and their height, length or technical design. Functional fishways were found at river sites with larger discharge than dysfunctional fishways and efficiency was better among fishways passing man-made obstacles. These findings indicate that fishways in smaller rivers and fishways without supervision and funding from hydropower companies suffer from lack of sufficient attention. While entrance design problems are reported to be a main challenge in many fish pass projects, this was not the same situation among Norwegian fishways. On the other hand, many fishways were not functional because of long time lack of maintenance or damages from physical strain. Downstream migration of juvenile Atlantic salmon past a hydropower intake in a Norwegian river was studied by use of radio tagged fish during three spring seasons. The results showed that it was possible to create models for both the smolt timing and for the route choice at the intake, where the fish could enter the intake or choose a bypass section. Route choice was controlled by both total river discharge and proportion of discharge in the bypass. Additionally, a model could be developed to describe the effect of strobe lights at the intake. This model demonstrated that more fish chose the bypass when the strobe lights were on during night, while no such effect was found during daytime. Further, a hydropower simulation model was calibrated for the same river. By use of this model, it was shown that river discharge and partition could be optimized to increase bypass migration according to the route choice model. Both reservoir manipulation and manipulation of discharge partition at the intake was simulated and showed that bypass migration could be increased from 20 to 80% in selected years. The use of models to describe downstream migration represents a useful tool for planning of fish-friendly hydropower production and the methods are most likely applicable to other rivers and regions. In a case study of man-made weirs on a residual flow river reach the delaying impact from the weirs on upstream migration was studied. Adult Atlantic salmon were enumerated in an upstream fish ladder before and after removal of two concrete weirs. The point of time for peak migration was more than one month earlier after the removal, indicating that even small obstacles may imply significant migration delay. Additionally, the weir removal changed the physical habitat from a lake habitat to a riverine habitat. Consequently, a large increase in spawning and subsequent juvenile densities was observed immediately after restoration.

Forseth, T., Fjeldstad, H-P., Ugedal, O. og Sundt, H. 2007. Effekter av vassdragsregulering på smoltproduksjonen i Åbjøravassdraget - NINA Rapport 233. 87 s. Regulering av Åbjøravassdraget (Åelva og Åbjøra) i 1980 og 2002 har gitt redusert vannføring både vinter og sommer, og høyere sommertemperaturer. Selv om vi ikke har før-etter data fra fiskebestandene egnet til å vurdere effekten av reguleringen, er det sannsynlig at de nye miljøforholdene har påvirket produksjonen av både laks og sjøaure. Redusert vintervannføring er trolig den miljøfaktoren som sterkest har påvirket produksjonen, og vi anslår at lave vintervannføringer, som kan bli svært lave, har redusert produksjonen av laksesmolt med i størrelsesorden 35 % i Åelva og redusert produksjonskapasiteten i Åbjøra med i størrelsesorden 40 %. Også produksjonen av sjøauresmolt er redusert, men 40-50 % av produksjonen foregår trolig i sidevassdrag som ikke er påvirket av reguleringen. Fiskebestandene i sidevassdragene er ikke undersøkt. Også lav sommervannføring kan ha redusert produksjonen, men vi antar at vintervannføringen er den viktigste flaskehalsen. Etter tiltak som bedret oppvandringen har produksjonen trolig økt i øvre del av vassdraget og spesielt i Åbjøra, men produksjonskapasiteten i dette området er lavere enn før regulering. På grunn av lite data om bestandene i vassdraget er våre vurderinger av produksjon og tap usikre. Vi har imidlertid benyttet en rekke tilnærminger, og våre anslag er rimelig i forhold til bestandssituasjonen i vassdraget. Reguleringen har skapt grunnlag for miljøforhold som har gitt utbrudd av nyresykdommen PKD (forårsaket av en parasitt) som har gitt betydelig dødelighet hos fiskeunger (både laks og aure). Oksygen- og temperaturovervåkning i 2005 og 2006, og forløpet av rapporterte dødelighet i forhold til temperatur, gjør det overveiende sannsynlig at PKD er hovedårsaken til den observerte dødelighet i vassdraget i 2002, 2003, 2004 og 2006. Temperatur- og oksygenstress kan også ha bidratt, men dette kan etter vår vurdering neppe alene ha gitt vesentlig fiskedød. PKDutbrudd oppstår ved lengre perioder med temperaturer over 15 °C, og lav vannføring øker trolig sannsynligheten for at parasitten angriper mye av fisken. Regulære PKD utbrudd i Åelva, slik det har vært i perioden 2002-06, vil etter våre anslag kunne redusere smoltproduksjonen med mellom 50 og 75 %. Tettheten av eldre laks- og aureunger og presmolt (fisk som skal vandre ut våren etter) var svært lave både i 2005 og 2006. PKDparasitten er også påvist hos fisk fra Åbjøra, men så langt er det ikke påvist bestandseffekter. PKD representerer en betydelig trussel for fiskebestandene i vassdraget, og tiltak må settes inn om bestandene skal sikres. Tapping av bunnvann fra Åbjørvatn, endringer i overløpet ut av Åbjørvatn, vannslipp fra magasin og endringer i fangsttrykk i elv og sjø er tiltak som bør vurderes eller utredes. Fysiske habitattiltak kan øke vassdragets produksjonskapasitet. Det finnes svært lite kunnskap om PKD i ville fiskebestander i Norge, og for å oppnå effektive tiltak bør PKD-situasjonen i vassdraget følges opp med studier av parasitten, hovedverten (mosdyr) og fiskebestandene.

Einum S., Berger, H. M. og Fjeldstad, H.- P. 2006. Effekter av ekstremflom på kunstig etablerte gyteområder og fisketetthet i Gråelva, Nord-Trøndelag. NINA Rapport 220, 30 s. I Gråelva har man siden 1992 gjennomført tiltak for å forhindre leirras i de nedre deler ved hjelp av plastring av elveleiet med sprengmasse, og i 1999 gjennomførte man en grusutlegging på 9 utvalgte lokaliteter på elvas nedre strekning for å forbedre mulighetene for gyting. Resultater fra 2005 tyder på at mens man tidligere (1991-1995) hadde høyere tetthet av laksefisk i de øvre delene av Gråelva enn i de nedre, er denne situasjonen nå forandret, slik at høyere tettheter finnes i de områdene som er steinsatt og hvor gytegrus ble lagt ut. Dette kombinert med direkte observasjoner av gyteaktivitet og registreringer av 0+ tyder på at utleggingen av gytegrus har hatt positive effekter. Etter grusutleggingen har man hatt flere store flommer, med den mest ekstreme (60 m3/s) observert i januar 2006. For Gråelva er en slik flom blant de kraftigste man kan forvente, og eventuelle effekter av slike ekstreme hendelser på varighet av fysiske tiltak samt fisketettheter ble derfor evaluert. For hele vassdraget sett under ett var tettheten av 0+ noe lavere i 2006 enn i 2005, men disse forskjellene var ikke ekstreme i forhold til de svingninger man normalt kan forvente. Tettheten av eldre fisk var ikke merkbart ulik de to årene. Det er derfor lite som tyder på at ekstreme vinterflommer som den observert i januar 2006 har store effekter på fiskeproduksjonen. Dette kan imidlertid være avhengig av lokale forhold, og elver med et mer løst substrat kan oppleve en større massetransport med negative konsekvenser for fiskeproduksjonen. Gjentatte nøyaktige oppmålinger av fysisk habitat på en av stasjonene med grusutlegging (stasjon VIII) viste at mye av grusen var spylt bort i løpet av perioden 1999-2006. Subjektive vurderinger av forholdene ved alle stasjoner viste imidlertid at det var stor variasjon i hvor mye av grusen som var forsvunnet, og at stasjon VIII var en av de stasjonene hvor de største endringene hadde skjedd. Videre studier vil kunne fastslå hvilke fysiske egenskaper et kunstig gytehabitat bør ha for å minimalisere vedlikehold som følge av erosjon og sedimentasjon. Sett under ett viser våre resultater at opparbeiding av kunstige gyteområder kan føre til økt produksjon av laksefisk i små vassdrag som sikres mot flomskader med grove steinmasser, men at verdien på lengre sikt av slike tiltak i mange tilfeller vil være avhengig av et oppfølgingsprogram koblet opp mot en vedlikeholdsplan.

Skåre, P.E., Hvidsten, N.A., Forseth, T., Fjeldstad, H-P. 2006 Smoltutvandring forbi Skotfoss kraftverk i Skiensvassdraget ved bygging av et nytt flomkraftverk. – NINA Rapport 193, 19 s. På oppdrag fra Skien Kraftproduksjon har NINA og SINTEF Energiforskning vurdert effekten på nedvandrende laks- og auresmolt av å bygge et nytt flomkraftverk i Skotfoss i Skiensvassdraget. Vurderingen er basert på litteraturdata for smoltoverlevelse i turbiner, simuleringer av treffsannsynlighet i eksisterende og nye turbiner, og vannføringsforhold (overløp) ved utvidelsen av kraftverket. Simuleringene og litteraturdata antyder en smoltdødelighet på mellom 20 og 25 % i dagens turbiner. Fordi turbinene er mindre antas dødeligheten å bli dobbelt så høy i de nye turbinene. Installasjon av en stor turbin vil derfor være betydelig bedre enn to små. Økt kapasitet i kraftverket vil også redusere overløpet (over lukene), og potensielt bringe en høyere andel av den utvandrende smolten inn i turbinene (gitt at noe smolt går i overløp i dag). Det er særlig dager med overløp på mellom 20 og 40 % av totalvannføringen som blir redusert, og disse kan potensielt være dager der smolten i dagens situasjon kan gå utenom turbinene. Hovedutvandringsperioden for smolt er trolig begrenset til ca 30 dager, sannsynligvis i mai måned, og det er mulig å sette inn tiltak i denne perioden. Økt overløp, og lede- og skremmeanordninger er mulige tiltak, men erfaringene med slike tiltak er relativt få. Utvandrende vinterstøinger (utgytt laks eller sjøaure) vil ikke kunne overleve turbinpassasjer, og kan bare passere kraftverket levende ved overløp.