Search

Miljøovervåkningsprogrammet “Marin Overvåking Hordaland" omfatter ytre- og indre fjordsystemer i Hordaland. Overvåkingen inkluderer vannundersøkelser, bløtbunnundersøkelser og strandsoneundersøkelser. Formålet er å beskrive miljøtilstander basert på biologiske og fysisk-kjemiske parametere. Vannundersøkelsene ble gjennomført på 14 prøvestasjoner fordelt på 11 ulike kystvannforekomster i Hordaland. Undersøkelsen inkluderer målinger og analyser av siktedyp, næringssalter, planteplankton, salinitet, temperatur og oksygen. Bløtbunnundersøkelser ble gjennomført på 7 utvalgte stasjoner i 7 ulike kystvannsforekomster. Bunnundersøkelsene omfatter sedimentprøver for analyser av geologi, kjemi og biologi. Strandsoneundersøkelsene ble i 2022 gjennomført på 12 utvalgte prøvestasjoner i 12 ulike kystvannsforekomster. Undersøkelsene viser generelt gode eller svært gode tilstander med noen unntak. To stasjoner har lave oksygenkonsentrasjoner i bunnvannet. En makroalgestasjon viser moderat tilstand. Forhøyede nivåer av TOC og sink på enkelte bunnstasjoner.

Prosjektleder: Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra tiltaksrettet overvåking av 18 vannlokaliteter fordelt på 12 elver og én innsjø i Vannområdet Hurdalsvassdraget /Vorma (Huvo) i 2022. Totalt 8 av 18 vannlokaliteter ble klassifisert til god eller svært god fysisk‐kjemisk tilstand med hensyn til eutrofiering i 2022. Fire vannlokaliteter ble klassifisert til moderat fysisk‐kjemisk tilstand og 6 stasjoner til dårlig tilstand. 7 vannlokaliteter hadde bedre fysisk‐kjemisk tilstand i 2022 sammenlignet med i 2021. Vannlokaliteten Nessa ble som eneste stasjon klassifisert til verre fysiskkjemisk tilstand (dårlig) sammenlignet med i 2021 (moderat). I tillegg ble Hersjøen vurdert til dårlig økologisk tilstand i 2022 basert på kvalitetselementet planteplankton, hvilket er en forverring av tilstanden sammenlignet med i 2021 (moderat). Én vannforekomst ble typifisert som leirvassdrag i 2022 (vanntype R111), mens 7 vannforekomster lå nær grensen til leirvassdrag. Vannområdet Hurdalsvassdraget/Vorma (Huvo)

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2023. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2022. Oppfølgende undersøkelser etter endring av tidligere vannbruk og utslipp til vassdraget. NINA rapport 2191. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2022 (uke 38) ble det gjennomført undersøkelser av ungfisk av ørret og laks i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene har pågått siden 2017, og er en del av et årlig overvåkingsprogram på laksefisk i vassdraget. Overvåkingen gjennomføres ved bruk av bærbart elektrisk fiskeapparat i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av elva. I perioden 2017-2021 har overvåkingen vært rettet mot resipientvurderinger knyttet til utslipp fra et settefiskanlegg ved vassdraget og bruk av elvevannet for oppdrett av laks fram til smolt. Vannbruken er nå avviklet og flyttet, slik at undersøkelsen i 2022 er mer rettet mot oppfølging av vassdragets fiskebestander i en reetableringsfase. Parallelt med overvåkingen av ungfisk, gjøres det også årlige bunndyrundersøkelser og prøvetaking av vannkvalitet i vassdraget. Resultater og vurderinger knyttet til ungfisk er vurdert i lys av disse undersøkelsene, men publiseres i egen NINA-rapport (NINA Rapport 2192). I anadrom strekning ble det ikke påvist årsyngel av laks, og forekomsten av eldre laksunger var svært lav. Resultatene fra de siste tre årene i Vikelva viser at laksebestanden i elva er svært varierende og liten, noe som trolig også representerer naturtilstanden for elva, som er ei typisk «ørretelv». Sjøørretbestanden i anadrom strekning av elva har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2022 er på middels nivå sammenlignet med enkelte tidligere år. I forhold til året før er det derimot en liten økning i ungfisktetthet. Moderate tettheter av årsyngel ørret indikerer varierende gytebestand og/eller tilslag på gytingen i 2021. Middels tetthet av eldre ørretunger peker på lave tettheter av årsyngel dokumentert året før, og er dermed i samsvar med forventning. Årsaken til resultatene i anadrom strekning kan være sammensatt. Faktorer i sjøfasen spiller inn hos voksen sjøørret og gytebestandsstørrelse, samt at klimatiske forhold med virkning lokalt i elva har betydning. Det har de siste årene gått flere små jord-/leirras i anadrom strekning, og vinteren 2020/21 var uvanlig langvarig kald og tørr, med lengre perioder med barfrost. Samtidig har ekstremvær («Gyda», januar 2022) inntruffet i regionen siste år. Slike forhold kan føre til store årsklassevariasjoner, med svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag, noe som kan vises i tetthetstallene for ungfisk i flere år etterpå. Den ferskvannstasjonære elvestrekningen i Vikelva ligger oppstrøms et parti med fosser og stryk som i dag stopper oppgang for sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning, som overvåkingsprogrammet har avdekket å ha svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret i naturtilstand. I perioden 2017 fram til 2021 har bestanden vært fåtallig og lite livskraftig. Resultatene fra 2022 avdekker imidlertid alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert god forekomst av kjønnsmoden ørret, samt et markant økende innslag av årsyngel ørret sammenlignet med tidligere år. Det observeres en vesent-lig forynging av ørretbestanden i hele elva på denne strekningen sammenlignet med data fra de siste seks årene, og årsyngel av ørret registreres for første gang (siden 2017) på alle undersøkte stasjoner i overvåkingsprogrammet. Enkeltstasjoner oppnår i 2022 så vidt høye årsyngel- og ungfisktettheter at resultatene er innenfor miljømålet «Svært god/god» økologisk tilstand i Vikelva. Dette er basert på forventningsverdier til en samlet ungfisktetthet av laksefisk, anvendt som kvalitetselement på økologisk tilstand i små innlandsvassdrag med bekkestasjonære ørret-bestander. Resultatene fra ungfisktellingene i 2022 viser at den positive utviklingen som ble dokumentert i 2021 fortsetter, og er derfor svært positive for Vikelva. Resultatene bekrefter også tidligere undersøkelser, vurderinger og konklusjoner knyttet til usikkerhet rundt Vikelvas naturtilstand. Kunnskapen som er innhentet i seksårsperioden for ungfiskovervåking (2017-2022) har konkludert at elva skal ha en livskraftig ørretbestand, med tallrike forekomster av ungfisk ørret i alle aldersklasser. Resultatene i 2022 er faglig sett i tråd med de mest optimistiske forventningene til hurtig reetab-lering av ørretbestanden i elva, etter at de største belastningene til Vikelva nå er sanert. Ørret-bestanden er i stor vekst og reetablering, og har i 2022 sitt høyeste nivå siden overvåkingen startet i 2017. Dette knyttes til relativt rask og kraftig forbedring av vassdragets vann- og miljøtilstand (vannkvalitet, nedslamming og begroing), som i 2022 synes å være den beste vi har registrert og observert i nyere tid. Det vil fortsatt ta ytterligere noen år før ørretbestanden er å anse som fullstendig reetablert i Vikelva, og det vil fortsatt kunne forekomme år med varierende ungfisktettheter frem til at elva oppnår fullrekruttering med en livskraftig og tallrik forekomst av alle forventede aldersklasser av ørret. En videre ungfiskovervåking av Vikelva bør fortsette inntil elva viser vedvarende stabil og høy produksjon av årsyngel på de fleste av stasjonene i overvåkingsprogrammet, ledsaget av sterke årsklasser av ettåringer og eldre ørret på stasjoner som har gode oppvekstområder. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag, som er i en viktig reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt.

Prosjektleder: Anette Engesmo Det ble gjennomført vannmasseundersøkelser ved 17 stasjoner i 2022, der det ble målt fysiske (temperatur, salinitet, siktdyp) kjemiske (nitrat + nitritt, ammonium, fosfat, silikat, total nitrogen, total fosfor, oksygen og DOC) og biologiske parametere (klorofyll-a, kvalitative- og kvantitative analyser av planteplankton). De sentrale delene av fjorden har god vannutskiftning og der ble det målt lave nivåer av næringssalter. Situasjonen var annerledes på stasjonene inne i Drammensfjorden, Hvaler og Frierfjorden, der dårlig vannutskiftning og høy eutrofieringsgrad ofte fører til dårlige oksygenforhold. Det ble målt høye verdier av biotilgjengelig nitrogen i disse områdene. Det var dypvannsfornyelse i Frierfjorden i løpet av sommeren. Våroppblomstringen av planteplankton ble ikke detektert i 2022. Fagrådet for Ytre Oslofjord

Rapporten gir en oversikt over resultater fra overvåking av bekker, elver og innsjøer i Vannområde Morsa i perioden 1. november 2020 – 31. oktober 2021. Resultatene inkluderer oversikt over konsentrasjoner av næringsstoffer og suspendert sediment i alle stasjoner, samt tarmbakterier i elver og bekker, og klorofyll og algetellinger i innsjøer. Et faktaark oppsummerer resultatene (Vedlegg 7).

I denne studien ble den bentiske algevegetasjonen i Indre Oslofjord undersøkt. Hensikten var å undersøke hvordan vegetasjonen hadde endret seg siden Jon Fonnlid Larsens (1995) undersøkelser fra 1993 og 1994, og finne ut hva som var årsaken til eventuelle endringer. Det ble gjort undersøkelser på fire stasjoner i mai og august 2021, der stasjonene var valgt ut fra Larsens (1995) 31 stasjoner. Resultatene fra undersøkelsen ble sammenlignet med Larsens (1995) resultater. Totalt ble det funnet 51 algearter i 2021 og 53 arter på de samme stasjonene i 1993/94. Fordelingen av andel arter i de tre gruppene rød-, brun- og grønnalger hadde endret seg noe, med en liten økning i rød- og brunalgene og noe nedgang i grønnalgene. Det var likevel store mengder grønnalger på stasjonene, spesielt på stasjonen Huk. Epifytt- og lurvemengden hadde trolig gått opp siden 1993/94, og algesamfunnet var muligens skiftet mot et lurvesamfunn. Det var også tilkomst av nye fremmede arter som japansk drivtang (Sargassum muticum) og strømgarn (Dasya pedicellata). Blæretang (Fucus vesiculosus) og sagtang (Fucus serratus) hadde økt sin utbredelse til to stasjoner siden 1993/94, mens spiraltang (Fucus spiralis) var fraværende på de samme stasjonene i 2021. På grunn av Oslofjordens lange forurensningshistorie, og ettersom bentiske alger er gode indikatorer på vannkvaliteten i grunne kystområder, ble endringene i algevegetasjonen diskutert i lys av eutrofisituasjonen i fjorden. De ble også diskutert med andre påvirkende abiotiske og biotiske faktorer. Selv om endringene i tangsamfunnet kan skyldes eutrofinedgang, er det flere aspekter (endringer i mengde lurv, epifytter og grønnalger) som kan forklares av det motsatte. Det kan derfor se ut som eutrofieringssituasjonen har blitt noe forverret på stasjonene. Andre årsaker til endringene i artssammensetning kan være økt temperatur og minkende antall beitende snegl. Økt utbredelse av tangartene kan også forklares av lite isdekke, og fraværet kan forklares av mangel på substrat og tørke. Selv om det er vanskelig å konkludere med hva som var årsakene til endringene, er det likevel sikkert at det har skjedd endringer siden 1993/94, som er påvirket av flere faktorer. Det skal også sies at denne undersøkelsen er ganske liten og ble gjennomført på kun to dager. Større undersøkelser bør utføres over tid for å utelukke år-til-år-variasjoner og for å få et mer omfattende bilde av algevegetasjonen i Indre Oslofjord. Forhåpentligvis kan denne undersøkelsen gi et innblikk i Indre Oslofjords algevegetasjon og faktorene som påvirker den, og være til nytte i utformingen av nye undersøkelser.

Julkaisun sivua 2 on päivitetty 14.4.2022: Kannen kuva: Riku Lumiaro. Maatalouden aiheuttaman vesien rehevöitymisongelman ratkaisemisessa tarvitaan tehokasta maatalouden ympäristösääntelyä. Tätä sääntelyä uudistetaan parhaillaan. Nykyiset rajoitukset lannoitetypen käytölle täydentyvät lannoitelainsäädäntöön tuotavilla, kaikkia viljelijöitä koskevilla säännöksillä fosforilannoituksen enimmäismääristä. Samalla vapaaehtoisen maatalouden ympäristökorvauksen ehdoksi asetetut lannoitusrajat poistuvat. Tämä raportti käsittelee lannoituksen ja maatilan viljelytoimien suunnittelua sekä enimmäislannoitusmäärien valvontaa tukevan peltolohkokohtaisen ravinnetietovarannon tarvetta ja tietosisältöä. Tällaiseen viranomaiskäyttöön tarkoitettuun digitaaliseen ravinnetietovarantoon kerättäisiin kaikkien Suomen peltolohkojen ravinne-, viljely- ja satotiedot. Ravinnetietovarantoa ylläpitäisi Ruokavirasto. Tällä hetkellä lannoitusta ja lannan levitystä valvotaan maatiloilta kerättävien peltolohkokohtaisten muistiinpanojen avulla. Lohkokohtaiset muistiinpanot saadaan viranomaisten käyttöön vuosittain vain pientä osaa tiloista koskevien valvontojen yhteydessä, eikä niitä kerätä tai välitetä järjestelmällisesti viranomaisten käyttöön. Näin ollen tilojen keräämää aineistoa hyödynnetään viranomaistoiminnassa vain vähän. Ravinnetietovarantoon kaikilta peltolohkoilta kerättäväksi suunnitellut viljavuus-, viljely- ja satotiedot tehostaisivat ravinteiden käytön valvontaa ja auttaisivat muodostamaan kokonaiskuvan Suomen peltolohkojen viljavuuden muutoksesta ja ravinnehuuhtoumapotentiaalista. Maanviljelijöiden haastattelut osoittavat, että joillekin viljelijöille lohkokirjanpito on hyvän tilanhoidon työkalu, kun taas toisille se edustaa perusteetonta kontrollia ja tilan toimintaan puuttumista. Fosforirajoihin suhtaudutaan eri tavoin. Tämä osaltaan korostaa valvonnan merkitystä. Jos pelisäännöt ovat selvät ja niiden noudattamista seurataan, ovat säännöt kaikille samat. Osa haastatelluista viljelijöistä epäilee, että näin ei tällä hetkellä ole. Maatalouden ravinnetietovarannon käyttöönotto vaatii viljelijöiltä lisätoimia lähinnä niillä tiloilla, jotka eivät tällä hetkellä tee lohkokohtaisia muistiinpanoja nykyisen ympäristökorvauksen edellyttämässä laajuudessa sekä niillä tiloilla, joilla lohkomuistiinpanoja ei tallenneta digitaalisesti. Muut merkittävimmät käytännön muutostarpeet koskevat viljavuustutkimusten maanäytteiden oton luotettavuuden lisäämistä, kasvirekisterien yhdenmukaistamista sekä reaaliaikaisen lannoitevalmisterekisterin perustamista. Ravinnetietovarannon perustaminen edellyttää uutta lainsäädäntöä. Kaikille viljelijöille tulee säätää velvollisuus pitää ja raportoida viranomaiselle nykyisen ympäristökorvausjärjestelmän tasoista lohkokirjanpitoa tavalla, joka mahdollistaa enimmäislannoitusmäärien valvonnan. Vaikka ravinnetietovaranto on tarkoitettu ensisijaisesti viranomaistarkoituksiin, sen sisältämät tiedot ovat pääosin julkista ympäristötietoa, jonka saatavuuden rajoittamiselle ei ole perusteita. Tietojen luovuttamisesta on kuitenkin säädettävä erikseen joko yleisesti ympäristötietoja koskevalla julkisuuslain muutoksella tai sisällyttämällä ravinnevarantoon sisältyvien ympäristötietojen luovuttamista koskevat säännökset ravinnekuormituksen rajoittamista koskevaan erityislainsäädäntöön.

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2022. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2021. Resipientvurderinger ved bruk av laksefisk som kvalitetselement på vannmiljøtilstand. NINA rapport 2091. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2021 er det gjennomført undersøkelser av ungfisk og søk etter rømt oppdrettslaks (ungfisk) i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene er en del av årlig overvåkingsprogram for vassdraget, og ble gjennomført ved hjelp av bærbart elektrisk fiskeapparat, på både anadrom og ferskvannstasjonær strekning. Laksunger med opphav fra settefiskanlegget ble ikke fanget i 2021, til tross for relativt stor innsats og betydelig overfisket areal. Dette er det første året uten fangst av rømte laksunger, og er et svært positivt resultat sammenlignet med de siste årene, som har hatt fangster på flere titalls rømtfisk hvert år (siden 2017). For antatt vill årsyngel av laks eller eldre laksunger ble heller ikke dette funnet i anadrom strekning av Vikelva i 2021. Resultatene konkluderer derfor med at vill-laks ikke har hatt vellykket gyting i nedre, anadrom del av Vikelva i 2020. Sjøørretbestanden har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2021 er svært lave sammenlignet med enkelte tidligere år. Lave tettheter av årsyngel indikerer sviktende gyte-bestand eller dårlig respons på gytingen i 2020. Fåtallige individer av eldre ørretunger viser også lav ungfiskproduksjon i elva i 2021. Årsaken til dette resultatet kan være sammensatt, og kan ikke dokumenteres eller fastsettes med sikkerhet i våre data. Det har nylig gått små jord-/leirras i anadrom strekning, som kan bidra til noe av forklaringen på lave ungfisktettheter, samt at foregående vinter i området var uvanlig langvarig kald og tørr, med barfrost. Dette kan ha gitt uvanlig lav vannføring og bunnfryste gyteområder og/eller oppvekstområder. Slike forhold kan føre til svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag. Den ferskvannstasjonære elvestrekningen ligger ovenfor et parti med fosser og stryk som i dag stopper for oppgang av sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning med i utgangspunktet svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret. I dette elveavsnittet ble det funnet alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert innslag av årsyngel. Resultatet viser at det har skjedd vellykket gyting og overlevelse av årsyngel ørret nedstrøms settefiskanlegget hos Salten Smolt AS også høsten 2020. Ungfisktetthetene på elvepartiet i 2021 er imidlertid svært lave, og under vår forventning sammenlignet med året før. Vi knytter ikke mangel på tilslag av årsyngel ørret til menneskeskapt belastning, dvs. endringer i utslippsomfang og økt belastning fra Salten Smolt AS. Det vurderes at foregående vinter og klimaforhold har ført til dårlig overlevelse av rogn etter gytinga høsten 2020, samtidig som den elvestasjonære gytebestanden av ørret i elva fortsatt er lav. Ungfiskmaterialet fra 2021 avdekker en relativt sett tallrik årsklasse av antatt ettåringer av ørretunger, noe som viser god overlevelse for denne årsklassen, og støtter klimatiske forhold som årsak til svikt i årsyngelklassen det siste året. Dette er ørretunger som har hatt muligheter til å vandre til dypere overvintringsområder vinteren 2020/2021, mens rogn ble deponert på grunnere strykområder under gytingen påfølgende høst. Tross lave tettheter av ungfisk ørret høsten 2021, har forekomsten av årsyngel ørret økt sammenlignet med 2019 og årene før, og påvises nå over et større parti av elva enn tidligere. Dette gir grunn til å fastsette utviklingen i ørretbestanden som positiv, og knyttes til tiltak og sanering av et kjent miljøskadelig utslipp til elva etter 2017/18. Resultatene for ungfisk, som også er sammenholdt med data på bunndyr og vannkvalitet for 2021, gjør at vi konkluderer med at det ikke har skjedd utslipp av giftige kjemikalier etter forrige kjente utslippsepisode høsten 2017. Resultatet fra 2021 er en bekreftelse på at ørretbestanden er i stadig vekst og reetablering, selv om dette tar noe tid, noe som er påpekt tidligere. Det vil fortsatt ta noen år før ørretbestanden er fullstendig reetablert i dette elvepartiet av Vikelva, og det vil kunne forekomme år med sviktende gytebestand og svak rekruttering som følge av elvas tidligere belastningshistorikk, og som følge av manglende årsklasser og tidligere hull i rekrutteringen av fisk. Videre vil klimatiske forhold, som i 2021, kunne ha innvirkning på reetableringen av ørret. Dersom forekomst av årsyngel ørret ikke stabiliseres eller øker ved de gode gyteområdene opp mot anlegget i årene som kommer, vil det være grunn til å vurdere grundigere dagens utslippsforhold, nedslamming og begroing nedstrøms utslippspunktet. En videre overvåking av Vikelva bør fortsette og fortsatt inkludere ungfisktellinger, både i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av vassdraget. Med resultatene fra 2017- 2021 som bakteppe, blir det fortsatt viktig å følge med på utviklingen for de stedegne fiskebestandene i hele vassdraget i årene som kommer, og samtidig forsikre seg om at den positive statusen for 2021 med hensyn til rømt fisk opprettholdes. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag som er i en reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt.

I denne kvalitative oppgaven er det kartlagt hvor mange, og hvilke algearter som finnes på fire stasjoner i nordre del av Indre Oslofjord. Algenes fordeling mellom rød-, brun- og grønnalger er også undersøkt. Resultatene er sammenlignet med Larsens (1995) undersøkelse ved de samme stasjonene i 1993-94, for å kartlegge eventuelle endringer i algevegetasjonen. Bentiske makroalgesamfunn er nyttige indikatorer på endrede miljøforhold, og brukes ofte til å si noe om eutrofieringsutviklinger. Høy menneskelig aktivitet i og rundt Indre Oslofjord, har gjort det svært aktuelt å undersøke fjordens bentiske algesamfunn med dette formål. Algene i denne studien er innhentet i mai og august 2021, fra tidevannsbassenger, supralitoralsonen og litoralsonen. Hvert eksemplar er bestemt til lavest mulig taksonomisk nivå, ved å se på morfologiske karaktertrekk. Totalt er 63 algetaksa identifisert i denne studien, og en liten overvekt av rødalger er funnet. Larsen (1995) fant 52 algetaksa i sin studie, med en mindre overvekt av rødalger og høyere andel grønnalger sammenlignet med denne undersøkelsen. Ni av artene Larsen (1995) registrerte er ikke gjenfunnet i denne studien. Samtidig er det funnet 21 arter i denne studien, som Larsen (1995) ikke registrerte i sin. Blant disse er de fremmede artene: Sargassum muticum, Dasya pedicellata og Dasysiphonia japonica. Videre er det funnet en økning i tangartenes vertikalutbredelse fra 1993-94, med like mange eller flere tangarter på alle stasjonene. Det er også funnet en tilsynelatende økning i forekomsten av lurvealger og epifytter mellom undersøkelsesperiodene, mens mengde blåskjell ser ut til å ha minket. Oppgavens viktigste funn er den signifikante endringen i artssammensetningen fra Larsen (1995) sin studie i 1993-94 til denne. Fordi det er et komplisert samspill av miljøfaktorer som påvirker algesamfunnene, er det i denne undersøkelsen ikke avklart hvilke faktorer som har ført til endringene som er observert fra 1993-94 til i dag. Noen av endringene peker på nedgang i næringstilførselen til fjorden, mens andre indikerer det motsatte. Andre faktorer som kan ha medvirket til endringene er økt temperatur som følge av klimaendringer, mindre beitetrykket fra snegler og mindre konkurranse om substrat fra blåskjell, sammenlignet med i 1993-94. Isskuring i Larsens (1995) undersøkelsesperiode kan også ha medvirket til endringene.

Prosjektleder/Hovedforfatter Anne Lyche Solheim Datasett for eutrofieringsrelevante parametere er tilgjengelig i Vannmiljø for 366 innsjøer, som har total fosfor i god eller dårligere tilstand og minst én biologisk parameter for minst ett år i perioden 2009-2020. Den økologiske tilstanden er moderat, dårlig eller svært dårlig i ca. halvparten av disse. Oppblomstringer av giftige cyanobakterier eller andre problemalger er vanlige i flere av disse innsjøene. Utviklingstrender er analysert for klorofyll og total fosfor i 125 innsjøer som har minst fire års data etter 2008. De fleste av disse innsjøene viser ingen trender. 24 innsjøer har stigende trend for én eller begge parameterne, det vil si forverring, mens 36 har avtagende trend, det vil si forbedring for én eller begge parameterne. De fleste av innsjøene med forbedring for klorofyll er i Vannområdene Morsa, Haldenvassdraget og Jæren, der avløps- og jordbrukstiltak har vært gjennomført over lang tid. Klimaendringer kan forverre situasjonen og kreve mer omfattende tiltak for å nå miljømålet.

Formålet med prosjektet var å øke kunnskapen om gårdbrukeres motivasjon, samt barrierer og muligheter for å gjennomføre vannmiljøtiltak i ulike regioner av landet. Det ble i den forbindelse gjennomført fokusgruppemøter i Innlandet, Trøndelag, Vestfold og Telemark, Nordland og Viken med bønder som hadde kunnskap om vannmiljøtiltak i jordbruket. Målet med fokusgruppene var å diskutere og belyse ulike barrierer, både praktiske, økonomiske, kunnskaps- og motivasjonsbaserte, samt løsninger, tiltak og virkemidler som kan bidra til å fjerne eller redusere disse. Det ble i tillegg gjennomført et områdestudie i Vestfold og Telemark med evaluering av tiltaksgjennomføring i nedbørfeltet til Akersvannet. Dette på bakgrunn av en tidligere utarbeiding av tiltakspakker for 26 grunneiere i nedbørfeltet utarbeidet av NLR Viken. Grunneierne ble intervjuet for å undersøke hvilke tiltak som ble gjennomført, hvilke som ikke ble gjennomført, samt årsaker til dette. I denne rapporten presenteres en utredning av hvilke faktorer som avgjør i hvilken grad gårdbrukere velger å gjennomføre vannmiljøtiltak, i tillegg til hvilke motivasjonsfaktorer som spiller inn i deres avgjørelse. Viktige fellestrekk mellom resultater fra fokusgruppene i Innlandet, Nordland, Trøndelag, Vestfold og Telemark og Viken, og områdestudien fra Akersvannet var at gårdbrukerne motiveres av synlige eller målbare resultater av tiltak og av å bevare jordressursene ved å motvirke erosjon. God informasjon og kunnskap om tiltak (og tilskuddsordninger) er også avgjørende, men er delvis mangelfulle. I tillegg er økonomiske insentiver for å veie opp for økonomiske ulemper ved tiltak viktige. Det ble også etterlyst bedre samhandling mellom ulike fylker, kommuner, Statsforvalteren og rådgivingen, samt større forutsigbarhet i ordningene over tid.

Prosjektleder Jan-Erik Thrane En samlet vurdering av planteplankton, fosfor og siktedyp ved fire stasjoner i Mjøsa viser at hovedvannmassene var i god økologisk tilstand i 2021. Ved Skreia og i Furnesfjorden var det likevel noe mer alger enn miljømålet, med alge-biovolum i moderat tilstand. I juli var det en stor oppblomstring av den potensielt toksinproduserende cyanobakterien Dolichospermum lemmermannii, men ingen cyanotoksiner ble påvist. Middelkonsentrasjonene av total-fosfor på senvinteren (

Prosjektleder Asle Økelsrud Rapporten klassifiserer miljøtilstanden i Midtvangsbekken, Steinsrudbekken, Skolla og Kittilåa i Ringsaker kommune i 2021, med hensyn til eutrofiering (overgjødsling). Stasjoner opp- og nedstrøms hyttefelt ble undersøkt med hensyn til eutrofiering og organisk belastning. Resultatene fra undersøkelsen av begroingsalger ga fra svært god til god økologisk tilstand på undersøkte stasjoner, men målte konsentrasjoner av total-fosfor gjør at samlet økologisk tilstand varierer fra moderat til god. I tillegg til de konvensjonelle måleparametere for eutrofiering, ble det gjort analyser av stabile isotoper i elvemose, og målinger av konsentrasjoner av koffein i vann for vurdering av kilder til påvirkning. Med bakgrunn i resultater fra undersøkelsen og informasjon om arealbruk, framstår nedstrøms stasjon i Midtvangsbekken som mest sannsynlig påvirket av urenset avløp fra hyttefelt. Forhøyede fosforverdier på elvestasjoner uten hytter i nedbørfeltet, tyder på at fekal forurensing fra beitedyr bidrar til økt fosfortilførsel og redusert vannkvalitet. Det relative bidraget fra ulike kilder er allikevel ikke mulig å kvantifisere utfra denne undersøkelsen, men tidligere undersøkelser viser at nedstrøms innsjøresipienter er negativt påvirket mht. eutrofiering, som resultat av oppstrøms arealbruk. Ringsaker kommune

Hovedforfatter Anette Engesmo Det er beregnet teoretiske, kildebaserte tilførsler av fosfor og nitrogen til Ytre Oslofjord for 2020. Jordbruk var største enkeltkilde for tilførsler av både menneskeskapt fosfor og nitrogen. Tilførsler fra befolkning (avløpsrenseanlegg) bidro med om lag 25% av totaltilførslene av både fosfor og nitrogen. Utslipp fra befolkning synes å ha bidratt til en svak økning i nitrogentilførslene de siste 15 årene. De fire største vassdragene (Glomma, Drammenselva, Numedalslågen og Skienselva) representerer nær 90% av ferskvannstilførslene til Ytre Oslofjord, og av dette bidrar Glomma alene med over 40%. Glomma har også de klart største tilførslene av næringsstoffer til fjorden. Det ble gjennomført vannmasseundersøkelser ved 18 stasjoner i 2021, der det ble målt fysiske, kjemiske og biologiske parametere. Programmet ble omlagt i 2021, prøvetakningstidspunkt er endret til å være i feb, mars, mai, juni, august, september og oktober. Ammonium og DOC ble inkludert på alle stasjoner. Sommer-næringssaltnivåene er høye, tilnærmet 2019-nivå. De nye målingene av ammonium viser at det på de fleste stasjonene er kontinuerlig tilgang til nitrogen for algevekst på sommeren, selv der nitrat og nitritt er klassifisert til svært god tilstand.

Det ble gjennomført tilførselsberegninger for tilførsler til Ytre Oslofjord for 2019. Jordbruk var største enkeltkilde for tilførsler av både menneskeskapt fosfor og nitrogen. Tilførsler fra befolkning (avløpsrenseanlegg) og naturlig avrenning var omtrent like store. Industriutslipp av fosfor har gått vesentlig ned de senere år. Utslipp fra befolkning synes å ha hatt en liten økning for nitrogen de senere år. De fire største vassdragene (Glomma, Drammenselva, Numedalslågen og Skienselva) representerer nær 90% av ferskvannstilførslene til Ytre Oslofjord inkl. Indre Oslofjord. De langsiktige trendene viser økende tilførsler av nitrogen og fosfor. Det ble gjennomført vannmasseundersøkelser ved 17 stasjoner i 2020, der det ble målt fysiske, kjemiske og biologiske parametere. Det ser ut til å være en tydelig sammenheng mellom ferskvannspåvirkning og nitrogennivåene på stasjonene som er undersøkt. I 2020 ble det målt betydelig lavere næringssaltkonsentrasjoner enn i 2019 på nesten alle stasjonene i sommerperioden. Unntaket var stasjon Ø-1 utenfor Glommas vestre løp. Det ble målt høyere konsentrasjoner av klorofyll a i sommerperioden enn i 2019.

The climate on earth keeps getting warmer where heat waves, eutrophication, rising sea levels, extreme weather like flooding, droughts and wildfires are an expanding problem. The focus of this bachelor thesis is to determine the potential of mitigating eutrophication and while contributing to blue growth by harvesting and make use of reeds like Phragmites australis and Arundo donax. Reeds have the ability to quickly absorb nutrients from aquatic environments and there are opportunities to use them as a feedstock for producing biochar to be potentially used in areas such as soil improvement, fodder additive and carbon sequestration. Additionally, optimal biochar properties for the observed applications gets analysed. The thesis is based on a systematic literature review and an interview with Niclas Anvret at the non-profit organisation “Race for the Baltic”. Results show that biochar produced according to parameters such as heating rate, biomass species and especially, different temperatures, results in varied characteristics that change the biochar's adsorption abilities, nutrient retention, alkalinity, stability, surface area and porosity volume. The different applications of biochar are, however, not easily determined. This is because of the fact that certain biochar properties, that are prominent in entirely different pyrolysis conditions, could both be beneficial for the same application. Additionally, the different attributes sometimes influence each other which gives rise to unclear patterns affecting use potential. To overcome these issues, more research is needed to clarify the correlations between attributes of the biochar and to determine which characteristics of biochar are best suited for each application. In terms of how large-scale harvesting of reed could affect the ecosystem is also unclear, there is not enough research regarding the question to be able to draw clear conclusions. The reasoning behind this is that there are knowledge gaps, geographical differences, different unit measuring and methodology. The potential for biochar in the coal market is high and the demand in Sweden has risen over the past couple of years. There is also interest in using biochar as a soil amendment, to make use of nutrient content as well as applying organic matter to soils to potentially achieve long-term carbon sequestration. However, the production cost of biochar out of reed is relatively expensive, and it cannot compete with coal or other fertilisers/soil amendments on the market, with feedstock management usually being the most expensive part of production. Lastly, there is currently no harvesting method that can measure the amount of reed that needs to be harvested to be able to produce biochar on a large scale. Klimatet på jorden blir allt varmare och värmeböljor, övergödning, stigande havsnivåer, extrema väder som översvämningar, torka och bränder är ett stigande problem. Syftet med denna kandidatuppsats är att undersöka potentialen att mildra eutrofiering och samtidigt bidra till blå tillväxt genom att skörda - och använda sig av vass som Phragmites australis och Arundo donax. Vass har en framträdande förmåga att absorbera näringsämnen. Det finns därför möjligheter att använda dem som råvara för att producera biokol som potentiellt kan användas i områden såsom jordförbättring, fodertillsatser och kolbindning. Utöver detta undersöks optimala egenskaper för biokol enligt de observerade applikationerna. Kandidatuppsatsen bygger på en systematisk litteraturstudie och en intervju med Niclas Anvret på den ideella organisationen ”Race for the Baltic”. Resultaten indikerar att biokol, producerad i pyrolys enligt parametrar som uppvärmningshastighet, biomassa och i synnerhet olika temperaturer, resulterar i varierande egenskaper som förändrar biokolets absorptionsförmåga, bibehållande av näring, alkalinitet, stabilitet, ytarea och porositetsvolym. De olika tillämpningarna av biokol är emellertid svåra att avgöra på grund av vissa biokolegenskaper. Dessa egenskaper är framträdande under helt olika pyrolysförhållanden men kan samtidigt vara fördelaktiga för samma typ av applikation. Dessutom påverkar de olika attributen ibland varandra vilket ger upphov till komplexa trender som påverkar användningspotentialen. För att kunna dra tydliga slutsatser behövs mer forskning för att klargöra sambandet mellan biokolens attribut och för att bestämma vilken samling egenskaper hos biokol som passar bäst för varje applikation. Hur storskalig skörd av vass kan påverka ekosystemet är fortfarande oklart. Det finns inte tillräckligt med forskning kring frågan för att kunna dra tydliga slutsatser. Detta beror på att det finns kunskapsluckor, geografiska skillnader, olika måttenheter och metoder för de studier som gjorts inom detta område. Potentialen för biokol på kolmarknaden är hög och efterfrågan i Sverige har ökat de senaste åren. Det finns också intresse för att använda biokol för jordförbättring, dels för att använda näringsinnehållet men också för att applicera biokol i jorden för att potentiellt uppnå långvarig kolbindning. Dock är produktionskostnaden för biokol gjort på vass mycket kostsam och kan därför inte konkurrera med fossilt kol eller andra gödselmedel jordförändringar på marknaden. Detta beror främst på råvaruhanteringen som är den dyraste delen av produktionen. Slutligen finns det för närvarande ingen skördemetod som kan mäta den mängd vass som behöver skördas för att kunna producera biokol i stor skala.

Jokerud, M., Bargmann, T., Vassvik L., Bakkestuen, V., Kyrkjeeide, M.O. & Uggerud, H.T. 2021. Miljøovervåkingsprogram for Nyhamna landanlegg – Nyhamna, Gossa. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer i kjemiske parametere fra 2008 til 2020. NINA Rapport 1934. Norsk institutt for naturforskning. A/S Norske Shell sitt landanlegg i Nyhamna på øya Gossa i Aukra kommune mottar ubehandlet gass og lettolje (kondensat) fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Fra og med desember 2018 får Nyhamna også tilført ubehandlet gass fra Aasta Hansteen-feltet. Ved produksjon av salgs-gass og kondensat slipper landanlegget ut CO, CO2, NOx, CH4, NMVOC (inklusive BTEX), SO2 og mindre mengder tungmetaller etter utslippstillatelse gitt av Miljødirektoratet. Utslipp av nitrogen og svovelholdige gasser kan generelt påvirke terrestriske økosystemer ved forsuring og gjødsling av jordsmonn og vegetasjon. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft av forurensende stoffer, ble det i 2008 etablert en overvåking av vegetasjon, vann og jord i påvirkningsområdet fra Nyhamna landanlegg. Overvåkingen er videreført med noen justeringer i metodikk siden oppstart. Det ble i 2008 opprettet to overvåkingsområder, ett med relativt høy avsetning av nitrogen nord-øst for anlegget innenfor Gule-Stavikmyrane naturreservat i Fræna kommune (lokalitet Gulmyran), og ett sørvest for landanlegget på øya Gossa med mindre nitrogenavsetning (lokalitet Aukra, referanselokalitet). Etter analysen i 2016 anbefalte NINA å legge ned lokalitet Aukra, fordi den ikke lengre egnet seg som referanseområde på grunn av høyt beitetrykk fra hjortevilt, for nær beliggenhet til utslipp fra prosessanlegget på Nyhamna og lokal forurensing fra biltrafikk og nærliggende grøfting av myrområdet. I 2018 ble det derfor etablert en ny referanselokalitet innenfor Lomstjønna naturreservat på Harøya i Ålesund kommune. Kystlyngheiene på Gulmyran har en mer fuktig utforming enn ved Lomstjønna. Derfor ble det i 2020 opprettet to nye analysefelter av kystlynghei på Gulmyran med en tørrere utforming som ligner kystlyngheia på Lomstjønna, og ett av de tidligere analysefeltene ble lagt ned. Innen hvert område utføres en integrert overvåking av vegetasjonens artssammensetning og kjemisk innhold i planter, humusjord og jordvann i tre ulike næringsfattige vegetasjonstyper: 1) kystlynghei, 2) tuemyr og 3) fastmattemyr, begge de to siste på nedbørsmyr. Disse vegetasjonstypene anses å ha lave tålegrenser for forurensing og er følsomme for forsuring og eutrofiering. I tillegg ble det utført optiske målinger av plantenes grønnhet (NDVI), som gir en indikasjon på helsetilstanden til vegetasjonen. Her rapporteres resultater fra vegetasjonsundersøkelsen, og de kjemiske målingene av plantevev, jord og jordvann på Gulmyran og Lomstjønna i 2020, samt en vurdering av endring av målte parametere over tid. Generelt viser analysene at både de terrestriske og akvatiske økosystemer er i relativt god til-stand på begge lokaliteter. Vegetasjonsanalysene viser at vegetasjonen i alle tre naturtyper har en ganske lik artssammensetning på Lomstjønna og Gulmyran. Utvalget av de nye kystlyngheifeltene på Gulmyran har således vært vellykket. Det er heller ingen store endringer i vegetasjonen over tid, men graminiden torvull har økt i mengde på myrfeltene på Gulmyran. Dette kan være en begynnende eutrofiering av vegetasjonen på grunn av økt nitrogenavsetning. Analysen av plantekjemien viser også at endringene over analyseårene er relativt små. Innholdet av både makro-næringsstoffer og sporelementer i plantevevsprøver er også sammenlignbare mellom lokalitetene. Innholdet av tungmetaller i plantevevsprøvene fra Gulmyran har hatt en generell nedgang. I likhet med analysene gjort på plantevevet viser de kjemiske analysene av jordvann og humusjord fra 2008 til 2020 små endringer i de overvåkede parametere på lokaliteten Gulmyran. Selv om det har vært en signifikant nedgang i pH i både jord og jordvann over analyseårene, er pH verdiene tilsvarende på Lomstjønna, og utviklingen er lik på begge lokalitetene. Utviklingen i nitrogeninnholdet i jord og jordvann er også nokså lik på begge lokalitetene, og er foreløpig ikke forårsaket av nitrogenutslipp fra landanlegget. Konsentrasjonen av tungmetallene i både jord og jordvann er relativt små, og alle signifikante endringer på Gulmyran mellom 2008 og 2020 viser tilbakegang av elementene. Det er likevel noe bekymringsfullt at innholdet av alle tungmetallene har økt i humusjord fra Gulmyran fra 2018 til 2020. Foreløpig er det liten grunn til å tro at endringer i de fleste av parameterne skyldes utslipp fra Nyhamna landanlegg. Likevel er det viktig at man fortsetter innsamling av eksisterende parametere for bedre å vurdere utviklingen på Gulmyran i forhold til den nyopprettede referanselokaliteten, særlig gjelder dette den videre utviklingen av tungmetaller og økningen de to siste årene.

Prosjektleder/Hovedforfatter Marit Mjelde Liavatn er en eutrofiert kalkrik innsjø, som er foreslått inkludert blant kalksjøer «utvalgt naturtype». Hensikten med prosjektet har vært å vurdere økologisk tilstand basert på planteplankton og vannvegetasjon. Undersøkelsene i 2021 viste god økologisk tilstand for planteplankton, mens vannvegetasjonen viste dårlig økologisk tilstand. Vi antar at de små biomassene av planteplankton først og fremst skyldes at mye av næringen tas opp og lagres i vannvegetasjon. Tilstanden er omtrent den samme som tidligere år, med noe variasjon i planteplankton. Vi foreslår videre overvåking i både innsjøen og tilførselselvene.

Prosjektleder Jan-Erik Thrane Eutrofitilstanden i Mjøsa er sterkt forbedret siden 1970- og 80-tallet. Økologisk tilstand i 2020 mht. effekter av næringssalter var god på hovedstasjonen Skreia, ved Kise og ved Brøttum, men moderat i Furnesfjorden. Samlet økologisk tilstand siste tre år (2018- 2020) var lavere enn forrige treårsperiode (2015-2017) på alle stasjoner utenom Brøttum. Skreia, Kise og Brøttum var i nedre del av god tilstand og Furnesfjorden i moderat tilsand. Denne nedgangen, kombinert med oppblomstringen av cyanobakterier i 2019, kan være tegn på forverring av eutrofitilstanden og indikerer behov for tiltak for å redusere tilførslene av fosfor til Mjøsa. De tre siste årene har det vært uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, selv om mengden i 2020 var noe lavere enn i 2018-2019. Samlet elvetilførsel av total-fosfor til Mjøsa i 2020 ble estimert til 94 tonn, hvor Lågen bidro med ca. 70%. Fosforkonsentrasjonen i tilløpselvene viste god/svært god tilstand, men nivåene av nitrogen og E.coli var generelt høye, unntatt i Lågen. Jordbruk er den største kilden til total-fosfor i elvene, mens avløp bidrar med mest biotilgjengelig fosfor. Økologisk tilstand var moderat i nedre del av Brumunda, Gausa v. Vesleelva og nedre deler av Mesna. I nedre del av Gausa, øvre deler av Brumunda og Mesna, samt hele Moelva, var økologisk tilstand god eller svært god. Nivåene av miljøgifter i vann og fisk fra Brumunda og Mesna var under EQSverdiene med unntak av kvikksølv og PBDE i fisk.

Arkelstorpsviken är en sjö i Kristianstads kommun med övergödningsproblematik känd sedan 1970- talet. Flera projekt har drivits under årens lopp i syfte att identifiera och komma till rätta med påverkanskällor. I detta examensarbete har nya provtagningslokaler valts ut för att kunna identifiera ytterligare påverkanskällor. Analys av fosfor och kväve har utförts för att få en uppskattning på vattenstatusen i respektive vattendrag. Syftet har varit att undersöka om det finns specifika skillnader i kväve- och fosforhalterna vid provtagningslokalerna, identifiera punktkällor med negativ påverkan på vattenkvaliteten samt undersöka samhällets påverkan på näringsbelastningen genom att förlägga provtagningspunkter uppströms och nedströms samhällena Lerjevallen och Oppmanna. Två påverkanskällor har identiferats med höga halter av fosfor som kommer från Immelns och Arkelstorps avloppsreningsverk. De båda avloppsreningsverken uppnår dock de krav och begränsningsvärden som ställs enligt avloppsdirektivet. Undersökningar gällande enskilda avlopp och jordbrukets påverkan har inte gett några säkra resultat. För att kunna dra säkra slutsatser kring dessa påverkanskällor bör provtagningstillfällen i fortsatta studier förläggas under till exempel lågvattenföring. Förslag till åtgärd för att förbättra utgående vattenkvalitet från Immelns reningsverk är att anlägga en våtmark som ett ytterligare reningssteg., Arkelstorpsviken is a lake in Kristianstad municipality with eutrophication problems known since the 1970s. Several projects have been run over the years in order to identify and address sources of influence. In this thesis, new sampling locations have been selected to be able to identify additional sources of influence. Analysis of phosphorus and nitrogen has been performed to obtain an estimate of the water status in each watercourse. The purpose has been to investigate whether there are specific differences in the nitrogen and phosphorus levels at the sampling locations, identify point sources with a negative impact on water quality and investigate society's impact on nutrient load by locating sampling locations upstream and downstream of the communities Lerjevallen and Oppmanna. Two sources of impact were identified with high levels of phosphorus coming from the Immeln and Arkelstorp wastewater treatment plants. However, the two wastewater treatment plants meet the set requirements and limit values according to the wastewater directive. Studies concerning private sewers and the impact of agriculture have not yielded any definite results. In order to be able to draw reliable conclusions about these sources of influence, sampling opportunities in further studies should be located during, for example, low water flow. Proposed measures to improve outgoing water quality from Immeln's wastewater treatment plant are to construct a wetland as an additional treatment step.

Prosjektleder/Hovedforfatter Birger Skjelbred Rapporten oppsummerer utviklingen av eutrofisituasjonen for Eikerenvassdraget i tidsperioden fra 1974 – 2020. Eikeren har gjennom tidsperioden variert fra svært god til moderat tilstand med hensyn på Tot-P, men ligger normalt i tilstandsklasse god og lå i svært god tilstandsklasse i 2020. Med hensyn på klorofyll a lå Eikeren i tilstandsklasse svært god gjennom tidsperioden og i 2020. Nitrogenverdiene lå høyt gjennom tidsperioden og fikk dårlig tilstand, men nitrogen har liten betydning for algeveksten i Eikerenvassdraget ettersom fosfor er det begrensende næringsstoffet. Tidsutviklingen av planteplankton målt som konsentrasjoner av klorofyll i Eikeren fra 1978 og frem til i dag viser en stigende, men ikke signifikant trend, og med en korresponderende reduksjon i siktedyp. I vassdraget ovenfor Eikeren var forurensingstilførselen betydelig i Hillestadvannet og dels i Haugestadvannet. Herfra bedret vannkvaliteten seg nedover i vassdraget, slik at Bergsvannet i Eidsfoss stort sett lå i tilstandsklassene svært god til moderat med hensyn til Tot-P. Med hensyn til planteplankton var det fremdeles fosforkrevende og til dels toksinproduserende cyanobakterier som dominerte i Hillestadvannet og spredte seg nedover vassdraget. Cyanobakterier dominerte planteplanktonet helt til og med Bergsvannet i Eidsfoss. Den regionale bakterieundersøkelsen i Eikeren påviste noe bakteriell forurensning i overflatesjiktet. Av sideelver/tilløpsbekker til vassdraget var det flere som oppnådde tilstandsklasse moderat med hensyn på Tot-P. Flere av bekkene hadde også for høyt innhold av E. coli. I nedbørfeltet til Eikeren hadde flere av bekkene også for høyt innhold av E. coli og for høye konsentrasjoner for Tot-P.

Koralrev verden over er i overhængende risiko for uoprettelig tilbagegang, grundet global opvarmning, forsuring af havet og forurening med næringsstoffer. For nylig er opløst uorganisk nitrogen blevet bekræftet som værende en primær stresskilde for koralrev, og er blevet direkte forbundet med “blegning” hos stenkoraller. Trods dette, når disse stenkoraller blegner, dør og forsvinder, er det imidlertid observeret, at blødkoraller forbliver tilstede og trives, på selv de mest eutrofiske rev.Denne afhandling forsøger således at undersøge baggrunden for det observerede faseskift i disse koralrevs biodiversitet fra rev domineret af stenkoraller, til rev domineret af blødkoraller, ved først at undersøge den eksisterende videnskabelige litteratur om virkningerne af forhøjede nitrogenkoncentrationer på stenkoraller i laboratorieforsøg, og senere ved at udføre et lignende og repræsentativt eksperiment på blødkoraller i ordenen Alcyonacea. Specialet indeholder et afsnit om et pilotforsøg, der opstod som en konsekvens af, at det første forsøg måtte standses på grund af COVID-19-nedlukninger. Dataen fra pilotforsøget reflekteres over og bruges til at forbedre det sidste eksperiment, der blev genoptaget efter at restriktionerne og nedlukningen af universitetet blev lettet. Det sidste eksperiment er således skrevet som et udkast til en videnskabelig artikel, der kan udgives. Forsøget undersøgte seks arter af blødkorallers resistens over for ekstreme niveauer af opløst nitrogen, 10 og 20 gange højere end lignende eksperimenter på stenkoraller, samt testede det fotosyntetiske udbytte og den maksimale elektronoverførselshastighed for deres symbiotiske zooxantheller, under disse betingelser. Experimentet viste, at fem ud af de seks testede arter af blødkoraller ikke oplevede nogen ændringer i vækstrate, fotosyntetisk udbytte, eller maksimale elektronoverførselshastighed, på tværs af nitrogenniveauer. Undersøgelsen konkluderer, at de præsenterede data kan bidrage til en bedre forståelse af blødkorallers resistens overfor nitrogenberigelse og fortsatte tilstedeværelse på eutrofiske rev, og tjene som grundlag for fremtidig forskning i denne videnskabeligt underrepræsenterede orden af koraller., Coral reefs across the world are at imminent risk of irreversible degradation due to warming climate, ocean acidification, and nutrient pollution. Recently, dissolved inorganic nitrogen has been determined to be a key stressor of coral reefs and has been directly associated with and linked to bleaching in stony corals. However, as stony corals bleach, die and disappear on the reefs, soft corals have been observed to remain present and thriving on even the most eutrophic reefs. This thesis sets out to investigate the background for the observed phase shift in community composure from hard coral dominated reefs to soft coral dominated, by first investigating the scientific literature on coral physiology and the effects of elevated nitrogen concentrations on corals in laboratory experiments, and later by conducting a similar and representable experiment on soft corals, in the order Alcyonacea. The thesis continues with a thorough description of the pilot experiment that came to be as a consequence of the initial experiment being stopped due to a variety of factors, including COVID-19 lockdowns. The data from the pilot experiment is reflected upon and used to improve the final experiment that was resumed after lockdown restrictions were eased. The final experiment is thus written as a draft for a publishable scientific article. The experiment investigated the impact on the growth rates of six species of soft corals to severely elevated levels of nitrogen, 10 and 20 times higher than what similar experiments on stony corals have tested, as well as testing the photosynthetic yield and maximum electron transfer rate of their symbiotic zooxanthellae, under these conditions. The study found that five out of six species of soft corals showed no changes in growth rates attributable to the elevated nitrogen levels, and that the photosynthetic yield and maximum electron transfer rate of the zooxanthellae did not change across treatments. Based on these findings, it is argued that important distinctions are made when correlating nitrogen enrichment to soft coral health. The study concludes that the data presented can contribute to a better understanding of soft coral resistance to nitrogen enrichment and serve as the base of future research into this scientifically underrepresented family of corals.

Rapporten klassifiserer miljøtilstanden i Kroksjøen og Sjusjøen i Ringsaker kommune i 2020 med hensyn til eutrofiering (overgjødsling). I tillegg gjøres en vurdering av miljøtilstanden i fire av innsjøenes tilløpselver og bekker. Stasjoner opp- og nedstrøms hyttefelt i to bekker med utløp til Aksjøen ble også undersøkt med hensyn til eutrofiering og organisk belastning. Her ble det gjort en vurdering av kilder til eutrofiering og organisk belastning utfra arealbruken i delnedbørsfeltene til stasjonene. Basert på mengden og sammensetningen av planteplankton, samt fysisk-kjemiske støtteparametere, ble innsjøene Kroksjøen og Sjusjøen vurdert til å være i hhv. moderat og dårlig økologisk tilstand. Miljømålet i vannforskriften om god økologisk tilstand ble dermed ikke oppnådd, og det synes å være behov for ytterligere tiltak for å begrense tilførslene av næringsstoffer (fosfor og nitrogen) til innsjøene. Undersøkelsen av fire bekker og elver i nedbørsfeltet til de to innsjøene viste at tre av fire elver/bekker hadde middelkonsentrasjoner av total-fosfor (tot-P) som tilsvarer moderat tilstand. Alle fire bekker/elver hadde middelverdier av fosfat som var høyere enn fosfat-konsentrasjoner målt i upåvirkede vassdrag. Stasjoner nedstrøms hyttefelt i de to bekkene med utløp til Aksjøen, hadde høyere middelkonsentrasjoner av tot-P og E. coli, enn referansestasjoner oppstrøms. Dette tyder på økt eutrofiering og organisk belastning nedstrøms hyttefelt. En sannsynlig kilde til dette er urenset avløp fra hyttefelt.

Stikstof en fosfaat zijn essentiële stoffen in mest die landbouwbedrijven gebruiken om de productie van gewassen te bevorderen. Te veel stikstof en fosfaat is echter schadelijk omdat het teveel kan uitspoelen waardoor de kwaliteit van het grond- en oppervlaktewater slechter wordt. Te hoge concentraties in het oppervlaktewater kunnen bijvoorbeeld algenbloei veroorzaken. De concentraties van stikstof en fosfaat in het grond- en oppervlaktewater in 2015 zijn vergelijkbaar met die in de jaren 2012-2014. Dit blijkt uit een inventarisatie van de grond- en oppervlaktewaterkwaliteit in 2015. De inventarisatie is een aanvulling op de inventarisatie die in 2016 is gerapporteerd. In 2016 is gekeken naar de concentraties in 2012-2014 en de ontwikkeling in de periode 1992-2014. Door de cijfers over 2015 toe te voegen, ontstaan geen andere conclusies. De aanvullende inventarisatie is uitgevoerd door het RIVM met Rijkswaterstaat Water, Verkeer en Leefomgeving (RWS/WVL) en Deltares. Deze aanvulling op het eerdere rapport is toegezegd aan de Europese Commissie. Dit addendum dient mede voor de onderhandelingen over het zesde Nederlandse Nitraatrichtlijnactieprogramma en een derogatie voor de periode 2018-2021.

Stikstof en fosfaat zijn essentiële stoffen in mest die landbouwbedrijven gebruiken om de productie van gewassen te bevorderen. Te veel stikstof en fosfaat is echter schadelijk omdat het teveel kan uitspoelen waardoor de kwaliteit van het grond- en oppervlaktewater slechter wordt. Te hoge concentraties in het oppervlaktewater kunnen bijvoorbeeld algenbloei veroorzaken. De concentraties van stikstof en fosfaat in het grond- en oppervlaktewater in 2015 zijn vergelijkbaar met die in de jaren 2012-2014. Dit blijkt uit een inventarisatie van de grond- en oppervlaktewaterkwaliteit in 2015. De inventarisatie is een aanvulling op de inventarisatie die in 2016 is gerapporteerd. In 2016 is gekeken naar de concentraties in 2012-2014 en de ontwikkeling in de periode 1992-2014. Door de cijfers over 2015 toe te voegen, ontstaan geen andere conclusies. De aanvullende inventarisatie is uitgevoerd door het RIVM met Rijkswaterstaat Water, Verkeer en Leefomgeving (RWS/WVL) en Deltares. Deze aanvulling op het eerdere rapport is toegezegd aan de Europese Commissie. Dit addendum dient mede voor de onderhandelingen over het zesde Nederlandse Nitraatrichtlijnactieprogramma en een derogatie voor de periode 2018-2021.

Nitrogen and phosphorus are essential substances in manure used at farms to improve production. Nevertheless, too much nitrogen or phosphorus is harmful because the surplus can leach as a result of which the quality of ground and surface waters deteriorates. Too high concentrations in surface waters may cause, for example, algal blooms. The concentrations of nitrogen and phosphorus in ground and surface waters in 2015 are comparable with those in 2012-2014. This overview is a supplement to the overview published in 2016. In 2016, the concentrations in 2012-2014 and the trend in the period 1992-2014 were considered. The conclusions drawn in 2016 do not change when adding the 2015 data. The research is carried out by RIVM in co-operation with Rijkswaterstaat Water, Traffic and Environment (RWS/WVL) and the knowledge institute Deltares. This addendum has been pledged to the European Union. This addendum will also be used for the negotiations about the sixth Nitrate Directive Action Programme and the prolongation of the derogation for the period 2018-2021.

Nitrogen and phosphorus are essential substances in manure used at farms to improve production. Nevertheless, too much nitrogen or phosphorus is harmful because the surplus can leach as a result of which the quality of ground and surface waters deteriorates. Too high concentrations in surface waters may cause, for example, algal blooms. The concentrations of nitrogen and phosphorus in ground and surface waters in 2015 are comparable with those in 2012-2014. This overview is a supplement to the overview published in 2016. In 2016, the concentrations in 2012-2014 and the trend in the period 1992-2014 were considered. The conclusions drawn in 2016 do not change when adding the 2015 data. The research is carried out by RIVM in co-operation with Rijkswaterstaat Water, Traffic and Environment (RWS/WVL) and the knowledge institute Deltares. This addendum has been pledged to the European Union. This addendum will also be used for the negotiations about the sixth Nitrate Directive Action Programme and the prolongation of the derogation for the period 2018-2021.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970- og 1980-tallet. Den økologiske tilstanden i 2019 mht effekter av næringssalter var god på de fleste prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var moderat i Furnesfjorden. Tilstanden målt som middelverdien av de normaliserte EQR-verdiene for de tre siste årene (2017-2019) har imidlertid gått ned fra forrige treårsperiode (2014-2016) og nærmer seg nå grensen god/moderat på alle stasjonene unntatt Brøttum. Den massive oppblomstringen av cyanobakterier på badeplassene rundt store deler av Mjøsa i siste del av juli 2019 er også et tegn på en mulig forverring av den økologiske tilstanden. Årsaken til den reduserte økologiske tilstanden er usikker, men kan skyldes en kombinasjon av kortvarige fosfortilførsler fra lokale elver ved kraftige nedbørsepisoder om sommeren, samt stadig varmere vann. Dette kan indikere behov for tiltak for å bremse slike fosfortilførsler fra lokale elver. I både 2018 og 2019 var det uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, noe som kan ha sammenheng med økt temperatur i de øvre vannmassene, som kan gi økt vekstrate i kombinasjon med økt algevekst og/eller redusert fiskepredasjon. Den økologiske tilstanden var god eller svært god i Stokkeelva, bortsett fra utløpsbekken fra Lauga, som var i moderat tilstand. Tilstanden i Flagstadelva var moderat mht biologiske indikatorer for næringssalter på de to nederste stasjonene i 2019, noe som understreker behovet for tiltak. Tilstanden i Vorma var god for begroingsalger mht næringssalter og moderat for bunndyr mht organisk belastning, men det siste er usikkert pga uegnet substrat. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Asle Økelsrud Rapporten klassifiserer miljøtilstanden i fem innsjøer i Ringsaker kommune i 2019 med hensyn til eutrofiering (overgjødsling). Basert på mengden og sammensetningen av planteplankton samt fysisk-kjemiske støtteparametere ble innsjøene Ljøsvatnet, Grunna, Aksjøen og Kroksjøen vurdert til å være i moderat økologisk tilstand, mens Sjusjøen ble vurdert til å være i dårlig økologisk tilstand. Miljømålet i vannforskriften om god økologisk tilstand ble dermed ikke oppnådd, og det synes å være behov for ytterligere tiltak for å begrense tilførslene av næringsstoffer (fosfor og nitrogen) til innsjøene.

Prosjektleder Anders Hobæk Rapporten sammenfatter resultater av undersøkelser gjennomført som Del 2 av prosjektet «Problemkartlegging i eutrofierte vannforekomster», som fokuserer på vannområdene Gjerstad-Vegår, Nidelva og Tovdalselva. Her inngår to delprosjekt: A: Grundige undersøkelser med tilstandsklassifisering i Strengselva og Skjerka i vannområde Gjerstad-Vegår, området ved Reddal og Landvik i vannområde Nidelva, og Topdalselva mellom Mollestad og Rugland i vannområde Tovdalselva, og B: Enklere undersøkelser («screening») av 60 stasjoner i 36 ulike vannforekomster. Grundige undersøkelser omfattet biologiske og kjemiske kvalitetselementer samt sanitærbakteriologiske målinger. Screening-undersøkelsene omfattet vannkjemiske og sanitærbiologiske målinger, mens biologiske kvalitetselementer inngikk i et mindre antall stasjoner. Screening-undesøkelsene gir ikke grunnlag for tilstandsklassifisering, men tjener til å peke ut hvilke områder som har problemer med eutrofiering og fekal forurensning. Vest-Agder fylkeskommune

This paper studies the relative importance of societal drivers and changing climate on anthropogenic nutrient inputs to the Baltic Sea. Shared Socioeconomic Pathways and Representative Concentration Pathways are extended at temporal and spatial scales relevant for the most contributing sectors. Extended socioeconomic and climate scenarios are then used as inputs for spatially and temporally detailed models for population and land use change, and their subsequent impact on nutrient loading is computed. According to the model simulations, several factors of varying influence may either increase or decrease total nutrient loads. In general, societal drivers outweigh the impacts of changing climate. Food demand is the most impactful driver, strongly affecting land use and nutrient loads from agricultural lands in the long run. In order to reach the good environmental status of the Baltic Sea, additional nutrient abatement efforts should focus on phosphorus rather than nitrogen. Agriculture is the most important sector to be addressed under the conditions of gradually increasing precipitation in the region and increasing global demand for food. (C) 2020 The Authors. Published by Elsevier B.V.

Bentiske makroalger kan fortelle oss om hvordan miljøforholdene i et område har vært over en lengre periode. De er fastvoksende, og kan ikke flykte fra faktorer som økende sjøtemperatur, næringsberikelse av vannmasser eller introduksjon av fremmede arter. Høy menneskelig påvirkning vil sette sine spor i algefloraen, og nettopp derfor er det gunstig å studere bentiske makroalger for å oppdage økosystemer i endring. I denne masteroppgaven er den bentiske makroalgevegetasjonen på Lista, en halvøy helt sørvest i Norge, undersøkt med tanke på algenes horisontale utbredelse og innbyrdes vertikale sonering. Resultatene fra denne undersøkelsen er sammenlignet med resultater fra en fykologisk undersøkelse gjort ved de samme lokalitetene for omtrent 50 år siden. For å kunne oppdage om menneskelig påvirkning har økt på 50 år, er det lagt særlig vekt på å teste om økende sjøtemperatur og økt næringstilførsel i vannmassene har preget algefloraen på Lista, i form av flere sørlige og fremmede arter, og med eutrofieringstilstander. Resultatene fra denne undersøkelsen viser at den bentiske makroalgevegetasjonen har endret seg på 50 år over hele Lista, og at innmarsjen av nye arter er hovedårsaken til den observerte endringen ved de fleste lokalitetene. De nye artene er enten nye for lokaliteten, eller de er nye for hele undersøkelsesområdet. At noen arter har forsvunnet fra lokaliteten i løpet av 50 år, forklarer også en betydelig del av den observerte endringen ved flere av lokalitetene. Undersøkelsesområdet er delt i to, der halvparten av lokalitetene er definert som «ytre», fordi de ligger eksponert til, og den andre halvparten er definert som «indre», fordi de ligger beskyttet til. Felles for alle de ytre lokalitetene er at de har endret seg mindre enn de indre lokalitetene. Den endringen som er observert ved de ytre lokalitetene, skyldes hovedsakelig at oddsen for å finne fremmede arter og sørlige arter har endret seg signifikant på 50 år, og at sannsynligheten for å finne disse artene har økt. Fordi sørlige og fremmede arter ofte er mer varmekjære enn stedegne arter, er den økte forekomsten av disse artene trolig en konsekvens av økt sjøtemperatur. Forekomsten av fremmede arter er nærmest ikke-eksisterende i det indre området, mens forekomsten av andre sørlige arter har økt. I det indre området er økt næringstilgang også en viktig årsak til den observerte endringen. Det er tydelige tegn på eutrofiering ved flere av de indre lokalitetene, som blant annet høye grønnalgeandeler, dominerende Ulva-assosiasjoner, overvekt av forgrenede, opportunistiske alger og høy grad av epifyttisme. Algefloraen i det ytre området er ikke preget av eutrofiering i samme grad som i det indre området. Det er foreslått at denne forskjellen skyldes at det indre området er sårbart for nye stressfaktorer, som økt næringstilgang, fordi lokalitetene her ligger mer beskyttet til og vannutskiftningen er dårligere. Tolker man resultatene fra denne undersøkelsen, er det tydelig at menneskelig påvirkning har satt sine spor i algefloraen på Lista. Eutrofiering og klimaendringer, i form av økt sjøtemperatur, stikker seg ut som hovedårsakene til den observerte endringen på 50 år. Annen menneskelig aktivitet, som innføring av fremmede arter med økt båttrafikk og bruk av ballastvann, gjør seg også gjeldende som bidragende faktorer. Det må likevel nevnes at flere av lokalitetene har gjennomgått færre endringer, og preges av friske algesamfunn lignende de for 50 år siden.

Prosjektleder Anette Engesmo Det ble gjennomført tilførselsberegninger for tilførsler til Ytre Oslofjord for 2018. Jordbruk er største enkeltkilde for tilførsler av både menneskeskapt fosfor og nitrogen. Tilførsler fra befolkning (avløpsrenseanlegg) og naturlig avrenning er omtrent like store. Industriutslipp av fosfor har gått vesentlig ned de senere år. Utslipp fra befolkning synes å ha hatt en liten økning for nitrogen de senere år. De fire største vassdragene (Glomma, Drammenselva, Numedalslågen og Skienselva) representerer nær 90% av ferskvannstilførselene til Ytre Oslofjord inkl. Indre Oslofjord. De langsiktige trendene viser økende tilførsler av nitrogen og fosfor. Det ble gjennomført vannmasseundersøkelser ved 17 stasjoner i 2019, der det ble målt fysiske, kjemiske og biologiske parametere. DOC ble for første gang målt i overflatelaget, de høyeste konsentrasjonene ble målt Iddefjorden, Ringdalsfjorden og Drammensfjorden. Det ser ut til å være en tydelig sammenheng mellom ferskvannspåvirkning og nitrogennivåene på stasjonene som er undersøkt.

Magerøy, J.H. 2020. Elvemusling i Varhaugselvene. Kartlegging og tiltaksanalyse. NINA Rapport 1879. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er kjent tilbake til 1700-tallet i Varhaugselvene, og i 1995 ble det bekreftet at det fremdeles fantes elvemusling i Ualandsåna (øvre del av Brattlandsåna) i S. Varhaugselv. I 2018 og 2020 ble det gjennomført nye kartleggingsrunder for muslingen i både N. og S. Varhaugselv. I tillegg ble det gjennomført en tiltaksanalyse for den kjente elvemuslingbestanden i Ualandsåna. Det ble funnet elvemusling i området ved den kjente elvemuslinglokaliteten i Ualandsåna (S. Varhaugselv). Det ble ikke funnet elvemusling i Reistadbekken (S. Varhaugselv) eller Tvihaugåna (N. Varhaugselv). Rongjabekken (N. Varhaugselv) ble bare befart. I Ualandsåna ble det funnet elvemusling i et utbredelsesområde på ca. 2600 m elvestreng, i fra noe nedstrøms Romavatnet til noe oppstrøms Ualand. Totalt ble det funnet 78 muslinger, og den totale bestanden ble estimert til et par hundre individer. Tettheten innenfor utbredelsesområdet var 0,41 muslinger pr. minutt (dette tilsvarer en tetthet på 0,16 muslinger pr. m2). I 2018 ble det funnet én yngre musling, som var 56,4 mm lang og ca. 12 år gammel. Tomme skall utgjorde 4,9 % av det totale antallet muslinger (både levende og skall) som ble funnet. Selv om det ble funnet én yngre musling er rekrutteringen i Ualandsåna for lav til å opprettholde bestanden. I tillegg tyder prosentandelen tomme skall på at det er noe overdødelighet i bestanden. Den økologiske tilstanden i Ualandsåna ble klassifisert som «dårlig» basert på elvemusling som en terskelindikator, og muslingbestanden ble kategorisert som «utdøende». Siden det er svært vanskelig å finne små muslinger i en så tynn bestand, er det mulig at den økologiske tilstanden i realiteten er «moderat». Likevel tyder alle data på at muslingbestanden vil dø ut på sikt. Dermed er det viktig å identifisere nødvendige tiltak for å ta vare på bestanden. Eutrofiering er en sannsynlig årsak til den lave rekruttering til elvemuslingbestanden i Ualandsåna. For å bekrefte om dette er tilfellet, bør redoksmålinger gjennomføres innenfor utbredelsesområdet til muslingen. I tillegg kan vannkjemiske studier også bidra til å avklare om dette er tilfellet. Hvis det viser seg at eutrofiering er et problem for muslingen, bør det innføres gjødsel- og beitefrie soner langs åna. Forsuring er en annen potensiell årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Vannkjemiprøver viser at vannet som kommer fra Romavatnet er for surt til å opprettholde bestanden av musling, men det er usikkert om vannkjemien endrer seg til det bedre før åna når utbredelsesområdet til muslingen. For å undersøke om forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres vannkjemiske studier innen utbredelsesområdet. Hvis det viser seg at forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres kalking i Romavatnet og/eller beiteområdene langs åna. Mangel på vertsfisk kan også være en årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Nedstrøms utbredelsesområdet til muslingen finnes det et vandringshinder som hindrer oppvandring av mindre fisk og kan forsinke oppvandringen av gytefisk. Dermed kan den forårsake redusert pro-duksjon av ungfisk innenfor utbredelsesområdet til muslingen, spesielt for laks. For å undersøke om tilgang på vertsfisk er et problem for muslingen, må det bestemmes om vertsfisken til mus-lingen i åna er laks eller ørret. Dette kan gjøres ved genetiske studier eller ved å se på infestering av muslinglarver på gjellene til fisken. Deretter bør tettheten av ungfisk undersøkes. Hvis det er laks som er verten for muslingen, må vandringshinderet utbedres. Gitt det lave antallet muslinger, den lave rekrutteringen og overdødeligheten i Ualandsåna, er det viktig at de nødvendige tiltakene gjennomføres snarest mulig. Magerøy, J.H. 2020. The freshwater pearl mussel in the Varhaugselvene Rivers. Surveying and conservation action planning. NINA Report 1879. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel is known from the 1700s in the Varhaugselvene Rivers. In 1995 it was confirmed that the mussel still was present in the Ualandsåna River in S. Varhaugselv River. In 2018 and 2020 new surveys were undertaken in both N. and S. Varhaugselv Rivers. In addition, a conservation action analysis was completed for the mussel population in Ualandsåna. Mussels were found in the area of the known population in Ualandsåna River (S. Varhaugselv). No mussels were found in Reistadbekken Stream (S. Varhaugselv) or Tvihaugåna River (N. Varhaugselv). Rongjabekken Stream (N. Varhaugselv) was inspected, but not surveyed. In Ualandsåna, the mussels were distributed along ca. 2600 river meters, from downriver Lake Romavatnet to upriver Ualand. In total, 78 mussels were found and the population estimate was a couple hundred specimens. The density within the distribution area was 0.41 mussels pr. minute (equivalent to 0.16 mussels pr. m2). In 2018, one younger mussel was found, which was 56.4 mm long and ca. 12 years old. Empty shells made up 4.9 % of the total number of mussels (both live and shells) found. Even though one younger mussel was found, the recruitment in Ualandsåna is insufficient to maintain the population. In addition, the percentage of empty shells suggest that the mortality rate in the population is somewhat higher than normal. The ecological status of Ualandsåna was classified as «poor» using the freshwater pearl mussel as a threshold indicator, while the mussel population was classified as «going extinct». Since it is very difficult to find juveniles in a sparse population, it is possible that the ecological status in reality is «moderate». Even so, the data suggest that the population will go extinct in the not too distant future. Thus, it is important to identify the management actions that are needed to maintain the population. Eutrophication is a likely cause of the low recruitment in the mussel population in Ualandsåna. To confirm whether this is the case, redox measurements should be taken within the distribution area. In addition, water chemistry studies would also contribute to determine if this is the case. If it is shown that eutrophication is a problem for the mussel, fertilizer and grazing free zones should be implemented along the river. Acidification is another potential cause of the low recruitment in Ualandsåna. Water chemistry analyzes show that the water from Romavatnet is too acidic to maintain the mussel population. However, it is uncertain whether the water quality improves before the river reaches the mussel beds. To examine if acidification is a problem for the mussel, water chemistry studies should be undertaken within the distribution area. If it is shown that acidification is a problem for the mussel, liming should be undertaken in Romavatnet and/or the grasslands along the river. A lack of host fish could also be a cause of the low recruitment in Ualandsåna. Downriver from the distribution area, there is a migration barrier that prevents the upward movement of small fish and could slow the upward movement of spawners. Thus, it could cause reduced production of juvenile fish within the distribution area. To examine if lack of hos fish is a problem for the mussel, it must be determined whether salmon or trout is the host fish species for the mussel in this river. This can be accomplished through genetic studies or through studying infestation of mussel larvae on the fish gills. Subsequently, the density of juvenile fish should be determined. If salmon is the host fish, the migration barrier needs to be modified. Given the low number of mussels, the low recruitment and the high mortality in Ualandsåna, it is important that the necessary actions are taken, to improve the conditions for the mussel, soon.

Prosjektleder André Staalstrøm Vannkvaliteten i Hunnebunn er svært dårlig og vannmassene burde overvåkes regelmessig. Oppholdstiden til bunnvannet er på grunn av de topografiske forholdene så lang, samtidig som oksygenforbruket er høyt, slik at alt oksygen brukes opp, og det dannes hydrogensulfid og næringssaltene hoper seg opp. Det er også målt høye konsentrasjoner av metylkvikksølv i bunnvannet. Siden dette bunnvannet er så nært det produktive overflatelaget, så fører dette til voldsom algevekst både i de frie vannmassene og på bunn langs strendene. For å bedre vannkvaliteten i Hunnebunn anbefales det å gjøre tiltak for å øke den vertikale blandingen i pollen. Det anbefales at pumping av luft ned på det dypeste punktet i Hunnebunn testes ut, men at vannmassene overvåkes mens dette tiltaket pågår, for å kunne bedømme hvor effektivt dette tiltaket er for å minske oppholdstiden til bunnvannet. Mudring av Talberssundet vil ha liten effekt på vannkvaliteten i Hunnebunn, og anbefales ikke hvis dette forringer naturverdien til ålegrasengene i kanalen. Det anbefales ikke å tildekke de dypeste områdene av pollen, siden dette kan få negative konsekvenser for vannkvaliteten. Fredrikstad kommune

Rapporten gir resultater fra overvåking av bekker, elver og innsjøer i Vannområde Morsa i perioden 1. november 2017 – 31. oktober 2018. Resultatene inkluderer oversikt over konsentrasjoner av næringsstoffer og suspendert sediment i alle stasjoner, samt tarmbakterier i elver og bekker, og klorofyll og algetellinger i innsjøer. Et faktaark oppsummerer resultatene (Vedlegg 7).

Intensive landbruksarealer i skrånende terreng har stort potensial for erosjon av partikler rike på næringsstoffer. Ved å samle avrenningen i en mindre sedimentasjonsdam, kan en fjerne mye av partiklene på en billig måte. Dammen i undersøkelsen ligger overfor den delen av Hålandsvatnet som kalles Kuvomma. Dammen har en størrelse på 225 m2. I dette pilotprosjektet fant en at dammen samlet opp ca 195 kg fosfor i løpet av et år. I løpet av ett år fanger dammen opp ca. 118 tonn partikler. Gjennomsnittlig fosforinnhold i sedimentene i dammen er 165,45 mg/kg. Etter 13,5 måneder var dammen nærmest full, og må tømmes for å opprettholde renseevnen.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970‐ og 1980‐tallet. Den økologiske tilstanden i 2018 mht effekter av næringssalter var god på alle prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var nær grensen god/moderat i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total‐fosfor i Mjøsa har blitt betydelig redusert etter Mjøsaksjonen på 1970‐ og 1980‐tallet, men har vært litt høyere i de senere årene. Økningen skyldes trolig store tilførsler fra nedbørfeltet i tilknytning til flomepisoder i årene 2011, 2013 og 2014. I 2018 var fosfortilførslene store (197 tonn), hvorav Gudbrandsdalslågen bidro med 68 %, mens øvrige tilløpselver bidro med ca. 27 %. Det var likevel lav fosforkonsentrasjon i Mjøsa, fordi mesteparten av tilførslene kom med vårflommen i mai og var bundet til partikler som sedimenterte i de nordlige delene. Algemengden er mer enn halvert siden 1970‐ tallet, og biomassen av cyanobakterier (blågrønnalger) er redusert til et svært lavt nivå. I den senere tid har det imidlertid vært enkelte år med mye kiselalger i august‐september. I 2018 var det også kiselalger som dominerte algesamfunnet, mens det fortsatt var svært lite cyanobakterier. Til tross for en svært varm og tørr sommer i 2018 var algemengden relativt liten, noe som kan skyldes små tilførsler av fosfor fra lokale tilløpselver i sommermånedene, kombinert med uvanlig mye dyreplankton. Den økologiske tilstanden i nedre deler av Hunnselva og Vikselva ble vurdert som moderat i 2018 basert på undersøkelser av begroingsorganismer og bunndyr. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver