Search

Bakgrunn: Det er gjort mye forskning på hvordan intensivsykepleieren har erfart sin arbeidssituasjon, både fysisk og psykisk, under covid-19 pandemien. Hvordan intensivsykepleiere har erfart å ivareta sine funksjons- og ansvarsområder under pandemien er ikke tidligere undersøkt. Hensikt: Å utforske intensivsykepleieres erfaringer med å ivareta sine funksjons- og ansvarsområder under covid-19 pandemien. Å få kunnskap om hvordan ulike faktorer har påvirket intensivsykepleieres forutsetning for å ivareta de ulike funksjons- og ansvarsområdene kan være nyttig for fremtiden. Problemstilling: Hvordan har intensivsykepleiere erfart å ivareta sine funksjons- og ansvarsområder under covid-19 pandemien? Metode: Dette er en kvalitativ studie hvor det er gjennomført fire individuelle intervju av intensivsykepleiere som har behandlet covid-19 pasienter. Analyse av intervjuene ble gjennomført med Braun og Clarke sin tematiske analysemetode. Resultat: Gjennom analysen oppsto seks hovedtemaer: utfordrende å ivareta den forebyggende funksjonen, utfordrende å ivareta den behandlende funksjonen, utfordrende å ivareta den lindrende funksjonen, utfordrende å gi omsorg til pårørende, mye ansvar for opplæring av kollegaer uten intensivsykepleierutdanning og utfordrende å samhandle med ukjente kollegaer. Konklusjon: Intensivsykepleiere har opplevd flere utfordringer relatert til å ivareta sine funksjons- og ansvarsområder under covid-19 pandemien. Mangel på intensivsykepleiere er spesielt fremtredende. Mange omdisponerte sykepleiere har påvirket arbeidsflyt, og bydd på utfordringer med tanke på samhandling og kompetansesammensetning i pasientbehandlingen. Dårlig kvalitet og tilgang på beskyttelsesutstyr har hatt flere negative konsekvenser. Pårørendeomsorgen ble betydelig påvirket. Background: Many studies describe how critical care nurses have experienced their work situation both physically and psychologically during the covid-19 pandemic. How critical care nurses have experienced taking care of their role and scope of practice has not been studied. Aim: To explore how critical care nurses have experienced taking care of their role and scope of practice. To gather knowledge about how various factors influencing critical care nurses’ ability to take care of their role and scope of practice can be useful for the future. Problem statement: How did critical care nurses experience taking care of their role and scope of practice during the covid-19 pandemic? Method: This is a qualitative study with four in-depth interviews of critical care nurses who have cared for patients with covid-19. Data was analysed using Braun and Clarke’s thematic analysis method. Results: Six main themes emerged: Challenging to take care of the preventative function, challenging to take care of the therapeutic function, challenging to take care of the relieving function, challenging to care for the patents’ relatives, a lot of responsibility for training colleagues without critical care education and challenging to work with unknown colleagues. Conclusion: Critical care nurses have experienced many challenges concerning taking care of their role and scope of practice during the covid-19 pandemic. A lack of critical care nurses was particularly noteworthy. Reallocated nurses have been disruptive to established workflows, and presented challenges concerning teamwork and appropriate configurations of skills within teams. Furthermore, poor quality of and access to personal protective equipment have caused several negative consequences for nurses, and the ability to care for the patients’ relatives have been significantly affected.

Denne studien ser på et utvalg ungdommers erfaringer med hvordan sosiale medier påvirker deres identitetprosesser. Ved bruk av kvalitative forskningsintervju av seks informanter, har jeg prøvd å belyse problemstillingen «Hvilke erfaringer har et utvalg 16-åringer av sosiale mediers betydning for konstruksjon og utøving av identitet?». Det har jeg gjort ved å drøfte funnene mine i lys av sentrale klassiske teorier om identitet, sosiale interaksjon og læring, og satt det inn i en forskningskontekst ved å se på nyere forskning om ungdommer, sosiale medier og identitet. Studien tar utgangspunkt i det ungdommene forteller om deres erfaringer og opplevelser med sosiale medier. Oppgaven viser hvordan ungdommene bruker sosiale medier som en forlengelse av deres sosiale, analoge liv, med fokus på nære relasjoner og interesser. De bruker ulike sosiale medier som Snapchat, Instagram og TikTok til forskjellige hensikter som å kommunisere, fremstille seg selv, finne informasjon, et tidsfordriv og føle sosiale tilhørighet. Det som preger hvordan de samhandler og fremstiller seg selv digitalt, er de ulike kontekstene de sosiale mediene fremmer. Kontekstene er knyttet opp til perfeksjon som et resultat av overførte og adopterte gjeldende normer og verdier som idealiserte kroppsbilder og anerkjennelse av sosialt nettverk. Det udefinerte publikumet på offentlige profiler hever terskelen for å dele. Det er et resultat av et behov for anerkjennelse og tilhørighet, som er særlig fremtredende i ungdomstiden. På private brukerprofiler opplever de en større frihet og deler mer av seg selv. De viser også at det digitale livet skiller seg fra det analoge gjennom masseeksponering av kroppsidealiserte bilder, spredning av informasjon og muligheten til anonymitet. Totalt sett skaper dette et sosialt press, preget av å vise perfeksjon og popularitet, de skulle ønske de var uten. Det er med på å påvirke hvordan de forstår og føler om seg selv, hvordan de lærer og hvordan de håndterer ungdomstiden. Refleksjon og bevissthet over de sosiale erfaringene de gjør seg, kan derimot bidra til å forme gjeldende normer og verdier i samfunnet.

Skolens samfunnsmandat kan forstås som et bredt oppdrag som handler om å danne og utdanne individer, som skal skal bringe demokratiet videre (Opplæringsloven, 1998). Alle elevene skal tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og kompetanse, samt holdninger og verdier som respekterer ulikheter og mangfold i samfunnet. Dette skal skje ved at skolen legger til rette for inkluderende læringsmiljøer, hvor helse, trivsel og læring for alle er sentralt (Kunnskapsdepartementet, 2017). Med bakgrunn i skolens historiske utvikling har ideologien bak integrering bidratt til utviklingen av inkluderingsprinsippet, hvor en skole for alle skal bidra til at hver enkelt elev skal få et rettferdig opplæringstilbud uavhengig av deres forutsetninger (Kunnskapsdepartementet, 2017). Elever med ulike behov og forutsetninger, som arbeider mot de samme målene, innenfor de samme rammene, kan skape flerfoldige ulike utfordringer for lærerne i skolen. Med utgangspunkt i denne inkluderingstanken ønsker jeg å se nærmere på problemstillingen: Hvordan erfarer kroppsøvingslærere det å inkludere funksjonsnedsatte elever i kroppsøvingsfaget? I dette prosjektet benyttes kvalitative fokusgruppeintervjuer, hvor to ulike grupper på 3 og 4 lærere fra videregående skole ble intervjuet ved hjelp av en semistrukturert intervjuguide. Temaene vi var gjennom omhandlet informantenes bakgrunn, forståelse av tilpasset opplæring og inkludering, samt erfaringer med inkludering av funksjonsnedsatte elever i undervisning. Informantene satte fokus på utfordringer og eventuelle løsninger på problematikken som ble belyst. Intervjuene er transkribert og analysert ved hjelp av Braun og Clarke (2006) sin modell for tematisk analyse, hvor det er blitt anvendt en abduktiv tilnærming for å kategorisere oppgavens funn ved hjelp av aktuell teori og oppgavens empiri. Resultatene fra forskningen viser at erfaringene informantene har med den inkluderende undervisningen påvirkes av faktorer hos lærerne, faktorer hos elevene og faktorer i skolen og miljøet de er en del av. Inkluderingsbegrepet er komplekst og for å kunne arbeide med dette i praksis blir det viktig å se nærmere på alle de ulike faktorene som kan bidra til å påvirke lærernes arbeid med inkludering. The school's social mandate can be understood as a broad mission that is about forming and educating individuals (Opplæringsloven, 1998). All students must acquire knowledge, skills and competencies, as well as attitudes and values that respect differences and diversity in the society. The school shall facilitate inclusive learning environments, where health, well-being and learning for all are key points (Kunnskapsdepartementet, 2017). Based on the school's historical development, the concept of integration has contributed to the principle of inclusion to mature, where a school for everyone, shall contribute to each individual pupil receiving fair educational services regardless of their prerequisites (Kunnskapsdepartementet, 2017). Students with different needs, who work towards the same goals, within the same framework, can create multiple different challenges for teachers. Based on the idea of inclusion, I want to take a closer look at the problem: How do teachers in physical education experience the inclusion of students with disabilities? This thesis uses qualitative focus group interviews, where two different groups of 3 and 4 teachers from upper secondary school were interviewed using a semi-structured interview guide. The topics we covered dealt with the informants' backgrounds, their understanding of adapted education and inclusion, as well as experiences with the inclusion of disabled students in their teaching environments. They emphasized especially what they saw as challenging, and possible solutions to the problems were highlighted. The interviews are transcribed and analyzed using Braun and Clarke's (2006) model for thematic analysis, using an abductive approach to categorize the findings of the thesis, based on current theory and the thesis' empirical data. The results of the research show that the informants' experiences with inclusive teaching are influenced by teacher-specific factors, factors specific to the students and factors in the school and the environment of which they are a part. The concept of inclusion is complex. In order to be able to work with the concept in practice, it becomes important to look more closely at different factors that can contribute to influencing teachers' inclusive work.

Farsrollen har gjennomgått store endringer de siste tiårene, og fedre fremstilles i dag som viktige omsorgspersoner for sine barn fra fødselen av. Denne studien har søkt helhetsopplevelsen til førstegangsfedre, fra det første året som far. I denne kvalitative studien har fem førstegangsfedre bidratt til innsikt i opplevelsen av det å være far i foreldrepermisjonstiden, gjennom en systemisk og sosialkonstruksjonistisk forståelsesramme. Interpretative Phenomenological Analysis (IPA) har vært metoden for å belyse følgende spørsmål: - Hvilke erfaringer har førstegangsfaren hatt under foreldrepermisjonsdelen? - Hvordan har førstegangsfaren opplevd seg viktig i foreldrepermisjonstiden? - Hvordan har førstegangsfaren blitt møtt av omgivelsene i foreldrepermisjonstiden? - Hvordan har foreldrepermisjonstiden påvirket førstegangsfarens relasjon til sin partner? Funnene i denne studien viser at førstegangsfedrene opplever seg som viktige omsorgspersoner, og at de prioriterer familielivet. Samfunnet gir stor støtte til fedrene som omsorgsperson. Likevel er det diskursive variasjoner i responsen på fedrene i sin rolleutøvelse, spesielt på arbeidsplassen og på helsestasjonen. Selv om parforholdet endrer karakter i overgangen til å bli foreldre, opplever førstegangsfedrene sin relasjon til sin partner som styrket, et år etter fødselen.

Denne oppgaven har tittelen "BOIS", og tar for seg hva som kan være mulighetsrommet for opplevelsesskaping i en utforskning av maskulinitet gjennom dragkinguttrykket. Forskningen har foregått som arts-based research, med et blikk om at kunnskap kan skapes gjennom kunst. Prosjektets vitenskapsteoretiske forankring plasseres innenfor sosialkonstruktivismen. Empirien er hentet fra egen praksis som dragartist, og fra en case-studie i form av en workshoprekke. Målgruppen for prosjektet har vært kvinner som gjør dragkinguttrykket. Av teori benytter jeg meg av teori om drag som kunstform, performativitetsteori og teorier rundt hvordan kjønn og maskulinitet konstrueres. Slik ønsker jeg å belyse mulighetsrommet for opplevelsesskaping hos den som utøver dragkinguttrykket. Betegnelsen opplevelser slik det er brukt i oppgaven kan og forstås som estetiske erfaringer.

Formålet med denne studien har vært å belyse nyankomne elevers erfaringer med inkludering i velkomstklassen. Studien ønsker å utforske arbeidet med inkludering i velkomstklassen og tar utgangspunkt i elevenes egne personlige erfaringer. Studien setter søkelys på hvordan inkludering bli ivaretatt i forhold til sentrale dimensjoner innenfor inkludering som, organisatoriske-, faglig-/kulturell- og sosial tilrettelegging. Denne tematikken belyses med følgende problemstilling: «Hvordan erfarer nyankomne elever i velkomstklassen inkludering på skolen?» For å belyse nyankomne elevers erfaringer med inkludering har vi valgt å benytte oss av en kvalitativ metode med et fenomenologisk perspektiv. En slik metode vil være med på å få frem informantenes egne erfaringer, og gi oss innsikt i viktige faktorer som er vesentlige for deres erfaringer med inkludering. For å samle inn det empiriske materialet, som dannet et viktig grunnlag for analysen, utførte vi tre intervjuundersøkelser med elever fra velkomstklassen. Funnene fra studiet viser til at elevene ikke deler bygning med andre elever på skolen. To av de tre informantene har aldri hatt undervisning med andre elever i ordinær klasse. Elevene har gode relasjoner innad i velkomstklassen, men ingen av elevene er venn med noen andre elever utenfor velkomstklassen. Elevene uttrykker utfordringer knyttet til språk, og elevene har en oppfatning om at det å lære seg norsk er viktigst, og det går på bekostning av deres faglige utvikling. Derimot uttrykker elevene at de skjønner hvor viktig det er å lære norsk for at de skal kunne ta del i fellesskapet. Elevene uttrykker at de stort sett er fornøyde i velkomstklassen, selv om blandinger av ulike aldersgruppe kan føre til at man føler seg mindre inkludert. Alle elevene viser en forståelse og takknemlighet for å kunne gå på skole og lære seg norsk. Det virker som om elevenes subjektive forståelse av inkludering som et begrep, dreier seg om hvorvidt de trives og at de får gå på skole. På bakgrunn av denne forståelsen av begrepet, erfarer elevene i velkomstklassen inkludering innad i velkomstklassen, men ikke på skolen.

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som har som mål å belyse hvordan skoleleder og kroppsøvingslærere erfarer arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering i skolen, og da spesifikt i kroppsøvingsfaget. Tidligere forskning viser at tilpasset opplæring og inkludering i dagens skole kan oppleves som utfordrende å praktisere og at andelen av elever som i dag mottar spesialundervisning er stor. På bakgrunn av dette ønsker jeg å undersøke hva som erfares å fungere og hva som oppleves som utfordrende i arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering. For å belyse problemstillingen er det blitt gjennomført åtte semistrukturerte intervjuer med fire ulike prosjektdeltagere. Prosjektdeltagerne er tre kroppsøvingslærere og en skoleleder fra en typisk to parallell skole i en mellomstor norsk by, og intervjuene har blitt gjennomført i to runder. Jeg har valgt en fortolkende tilnærming og datamaterialet er tolket i henhold til dette. For å belyse problemstillingen har jeg også tatt utgangspunkt i teori som bygger på verdier og prinsipper for tilpasset opplæring og inkludering, kroppsøving og utviklingsarbeid. Studien viser at det er tre faktorer som er viktige i arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering og disse er kollektivt arbeid, kompetanse og ressurser. Studien viser at kroppsøvingslærerne opplever at tilpasset opplæring i skolen er utfordrende og at lærerne mangler både kompetanse, men også bevissthet rundt arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering. Hovedfunnene i studien viser at både kroppsøving, tilpasset opplæring og inkludering er temaer som får lite tid til formell drøfting og ikke oppleves som prioritert i arbeidet med kompetanseheving på skolen. I studien fremgår samarbeid og nærhet til andre instanser som viktig i arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering. Tidspresset kommer frem som en utfordrende faktor i både lærernes og skoleleders hverdag når det kommer til samarbeid, kompetanseheving og planlegging og gjennomføring av undervisning som alle er viktige faktorer i arbeidet med tilpasset opplæring og inkludering.

Master i matematikkdidaktikk (MGUMA550) Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett (FLKI) 16.mai 2022 Høsten 2020 ble den nye læreplanen, Kunnskapsløftet (LK20), tatt i bruk i norsk skole. For matematikkfaget medførte det blant annet at programmering ble innført som en del av faget. I forbindelse med den økte satsingen på programmering i skolen, gikk Lær Kidsa Koding, Vitensenterforeningen og NRK i 2019 sammen om et felles prosjekt med navnet Super:bit. Formålet med prosjektet var å skape engasjement, og øke elevers og læreres kompetanse innen programmering. I dette masterprosjektet ønsker jeg å undersøke en lærers erfaringer med bruk av ressurser fra dette prosjektet. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer gjør en lærer på en fådelt skole seg med bruk av ressurser fra Super:bit prosjektet i matematikkundervisningen på mellomtrinnet? For å besvare problemstillingen har jeg benyttet meg av et forskningsdesign som er inspirert av forskningsmetodikken Design-based reseach (DBR). I studiet har det blitt samlet inn kvalitative data gjennom observasjon og intervju av en lærer. Denne læreren har jeg hatt et tett samarbeid med i hele perioden, og vi har sammen utviklet et undervisningsopplegg med utgangspunkt i ressurser fra Super:bit. Opplegget har blitt gjennomført i klassen til den nevnte læreren, som arbeider på mellomtrinnet på en fådelt skole. Funn fra studiet viser at læreren er svært positiv til Super:bit-prosjektet. Prosjektet har lagt til rette for at det er enklere å komme i gang med programmeringsundervisningen, og elevene på den fådelte skolen oppleves som motiverte. Læreren beskriver prosjektet som «en unik mulighet for alle skoler», og trekker frem den utleverte utstyrspakken og de andre tilgjengelige ressursene på nett. Samtidig erfarer læreren at et slikt støtteverktøy ikke er nok. Etter hennes oppfatning er det behov for ytterligere kompetanseheving for lærere. I undervisningsperioden har læreren benyttet seg av en utforskende tilnærming til læring. I denne oppgaven har teori om Inquiry-based learning (IBL) blitt brukt for å identifisere kjennetegn ved dette i undervisningen. Undervisningen har foregått på en fådelt skole, med en aldersblandet elevgruppe, hvor en organisering der elevene arbeider i læringspar ser ut til å fungere godt. I tillegg viser funn fra studiet at elevene tar i bruk flere algoritmiske arbeidsmåter i undervisningen. Arbeidsmåtene feilsøke, fikle, holde ut og samarbeide har vært fremtredende. Erfaringer fra undervisningsperioden kan tyde på at programmering egner seg godt for å arbeide med algoritmisk arbeidsmåter. MGUMA550

Barn med stort læringspotensial er ikke et ukjent fenomen. Det er derimot et fenomen man ikke har prioritert i like stor grad i norsk skole. Forskning viser til at mange elever med stort læringspotensial ikke opplever å være er en del av et læringsmiljø som motiverer eller gir faglige utfordringer. I tillegg finner Jønsendalutvalget (NOU, 2016:14) at mangelen på undervisning og faglige utfordringer tilpasset elevenes nivå, i stor grad handler om mangel på kunnskap om elevene, og på kapasitet og kompetanse til å endre praksis. Det er mange variasjoner innad i flere elementer ved arbeidet med barn med stort læringspotensial. Dette er alle faktorer som påvirker tilretteleggingen av opplæringen i skolen. Denne studien er en kvalitativ studie som undersøker hvilke erfaringer et utvalg av lærere, spesialpedagoger og en rektor har med barn med stort læringspotensial i skolen. Det er formulert tre forskningsspørsmål knyttet til oppgavens problemstilling. Disse omhandler forståelse av definisjon, erfaringer med tema og kunnskap om konsekvenser. Datamaterialet ble samlet inn ved hjelp av semitrukturerte intervju av seks ansatte på fire ulike skoler. Deltakerne i studien er tre lærere, to spesialpedagoger og en rektor. På den måten blir det åpnet for å kunne se flere sider ved arbeidet i skolen. Funnene viser til stor variasjon i erfaringene ansatte i skolen har. Funnene fra analysen gir fire kategorier: begrepsforståelse, erfaringer (med elevene, skolen og tilretteleggingen), kjennskap til konsekvenser og ønsker om endringer. Erfaringene blant deltakerne kan likevel virke begrenset i forhold til omfanget av fenomenet, noe som styrker behovet for økt søkelys på elevgruppen. Det tyder på et stort gap mellom det skolen har i oppgave å gjøre, og det vi har som kunnskapsgrunnlag for å kunne få det til. Dette indikerer et behov for endring i skolesysteme

Bakgrunn: Masteroppgaven tar utgangspunkt i min interesse for hvordan en minoritetsgruppe erfarer kroppsøvingsfaget. Jeg jobber som lærer og har min utdanning innen kroppsøving og idrettsfag. Selv om samfunnet vårt stadig utfordrer den underliggende heteronormen, har transtematikken aldri vært drøftet eller tatt opp gjennom studietiden. Kjønnsmangfold, seksuell orientering og kjønnsidentitet belyses mer og mer i våre sosiale kanaler, men likevel finnes det i Norge lite forskning på feltet. Statistikk viser til at transpersoner blir utsatt for mobbing og trakassering i skolen (Bufdir, 2021). Med et heteronormativt grunnlag for kroppsøvingsfaget vil jeg undersøke og belyse deltakernes erfaring i faget. Problemstilling: På grunn av overstående har jeg et ønske om å undersøke hvordan transelever har erfart kroppsøvingsfaget. Problemstillingen i denne studien blir derfor: Hvordan har transelever erfart kroppsøvingsfaget? Teori: Det teoretiske rammeverket for denne studien er queer fenomenologi av Sarah Ahmed (2006, 2017, 2021) som undersøker skeive erfaringer. Fenomenologien inkluderer menneskers livsverden, kroppen og menneskers handlinger. For å bedre forstå kjønn, inkluderer jeg kjønnsteori av Judith Butler (1990, 2020) og kroppsfenomenologi av Maurice Merleau-Ponty (1994, 2014). For å utvide forståelsen mellom kropp og selvoppfatning, vil jeg komme med bidrag fra Liv Duesund (1995). Metode og utvalg: Hensikten med studien er å undersøke hvordan transelever har erfart kroppsøvingsfaget. For å innhente levde erfaringer, har jeg benyttet meg av en kvalitativ studie. Metoden for å innhente empiri er fenomenologisk forskningsintervju. Utvalget består av fire deltakere som inntil nylig har hatt kroppsøving som skolefag, oppgaven undersøker derfor kroppsøvingserfaringer sett i et retroperspektiv. Av deltakerne som deltok i studien, er to gutter (female to male), ei jente (male to female) og en ikke-binær trans. De fenomenologiske intervjuene er tematisk analysert ved hjelp av van Manens metodikk for analyse (1997, 2014, 2016). Funn og konklusjon: Studien viser at deltakerne har ulike erfaringer når det gjelder tidligere erfaringer av kroppsøvingsfaget. Hovedfunnene i studien indikerer at kontekst som garderobe, aktivitet og grupper under aktivitet, fører til en binær inndeling av elevgruppen, hvor deltakerne opplever å bli feilkjønnet. Det å bli feilkjønnet gir deltakerne dysfori som gir dem ubehag og utfordringer med det å delta i faget på lik linje som medelevene. Funn i studien viser til at den dysforien og utfordringene som deltakerne opplever i faget, fører til en segregering som første løsning. Dette gjelder spesielt garderobeløsningen og ved individuelle aktiviteter. Som følge av segregeringen frarøves både deltakerne og resten av elevgruppen muligheten til å være gode medelever. Når deltakerne blir tatt ut fra den felles kroppsøvingsundervisningen får de mindre tilsyn av lærer som derav gir dårligere vurderingsgrunnlag. Studien indikerer videre at relasjonen mellom lærer-elev og elev-elev gir rom for muligheter når det gjelder løsninger, men samtidig også fallgruver der deltakerne blir plassert i bås på grunn av manglende kommunikasjon. Samholdet og relasjonene innad i elevgruppen og elev-lærer-relasjonen er et ansvar lærerne har, og funnene i studien viser til at deltakerne ikke får et best mulig utbytte av faget med dets formål. Studien viser til hvordan fire transelever har erfart kroppsøvingsfaget. Oppgaven vil derfor ikke kunne gi en endelig konklusjon i statistisk forstand på hvordan alle som opplever seg som trans erfarer faget. Hensikten er dermed å gi et innblikk i deltakernes livsverden og øke forståelsen for kjønnsmangfold i skolen.

Sammendrag Formålet med denne studien har vært å belyse nyankomne elevers erfaringer med inkludering i velkomstklassen. Studien ønsker å utforske arbeidet med inkludering i velkomstklassen og tar utgangspunkt i elevenes egne personlige erfaringer. Studien setter søkelys på hvordan inkludering bli ivaretatt i forhold til sentrale dimensjoner innenfor inkludering som, organisatoriske-, faglig-/kulturell- og sosial tilrettelegging. Denne tematikken belyses med følgende problemstilling: «Hvordan erfarer nyankomne elever i velkomstklassen inkludering på skolen?» For å belyse nyankomne elevers erfaringer med inkludering har vi valgt å benytte oss av en kvalitativ metode med et fenomenologisk perspektiv. En slik metode vil være med på å få frem informantenes egne erfaringer, og gi oss innsikt i viktige faktorer som er vesentlige for deres erfaringer med inkludering. For å samle inn det empiriske materialet, som dannet et viktig grunnlag for analysen, utførte vi tre intervjuundersøkelser med elever fra velkomstklassen. Funnene fra studiet viser til at elevene ikke deler bygning med andre elever på skolen. To av de tre informantene har aldri hatt undervisning med andre elever i ordinær klasse. Elevene har gode relasjoner innad i velkomstklassen, men ingen av elevene er venn med noen andre elever utenfor velkomstklassen. Elevene uttrykker utfordringer knyttet til språk, og elevene har en oppfatning om at det å lære seg norsk er viktigst, og det går på bekostning av deres faglige utvikling. Derimot uttrykker elevene at de skjønner hvor viktig det er å lære norsk for at de skal kunne ta del i fellesskapet. Elevene uttrykker at de stort sett er fornøyde i velkomstklassen, selv om blandinger av ulike aldersgruppe kan føre til at man føler seg mindre inkludert. Alle elevene viser en forståelse og takknemlighet for å kunne gå på skole og lære seg norsk. Det virker som om elevenes subjektive forståelse av inkludering som et begrep, dreier seg om hvorvidt de trives og at de får gå på skole. På bakgrunn av denne forståelsen av begrepet, erfarer elevene i velkomstklassen inkludering innad i velkomstklassen, men ikke på skolen.

I denne oppgaven har jeg undersøkt følgende to problemstillinger: a) Hvilke erfaringer har kvinner med soningsforhold når det gjelder; tilrettelegging av innhold, sikkerhet, sårbarhet og forberedelse til løslatelse? b) På hvilken måte kan deres erfaringer belyse mål om likeverd i innsattes soningsforhold? Utgangspunktet for å være opptatt av likeverd i tilbudet er kriminalomsorgens strategi fra 2017 for kvinner i varetekt og straffegjennomføring. Problemstillingene har jeg søkt svar på ved å gjennomføre kvalitative intervjuer med åtte kvinner. På intervjutidspunktet var noen fortsatt innsatt, mens andre var løslatt. Intervjuene med kvinnene handlet om fire overordnede tema: oppvekst, positive og negativer erfaringer med fengsel, tema som berøres i kriminalomsorgens strategi fra 2017 og egen løslatelse. Analysene av datamaterialet er gjort tematisk, før resultater ble fortolket og drøftet basert på teori. Jeg anvender ulike teoretiske tilnærminger til kjønn, likestilling, likeverd og rettferdighet, i tillegg til sosiologiske og kriminologiske begreper som stigma, kjennetegn ved totale institusjoner, det perfekte offer, normalitet og rehabilitering. Kvinnenes erfaringer peker i stor grad på det samme som tidligere rapporter og forskning har konkludert med: At tilbudene kvinnene får i fengsel ikke er tilrettelagt for lønnsarbeid etter soning eller tilpasset kvinner med ulike interesser og behov. Eksempler på det er håndarbeid og enkle automatiserte monteringsoppgaver, samt voldstilbudet fengselet har. Kvinner i fengsel blir nevnt som sårbare i rapporter og av kriminalomsorgen, noe det er viktig at ivaretas under sikkerhetsrutiner som urinprøvetaking/visitasjon. Kvinnene i denne studien melder derimot at de ikke kan sees som utelukkende sårbare. Flere av dem har for eksempel en voldsdom. Sikkerhetsrutiner forstås i stor grad som en uunngåelig del av fengselsrutiner og løslatelse er det flere som nevner som noe de kom nokså uforberedt til. Kvinnenes erfaringer med fengselstilbudet er aktiviteter tilpasset husmødre på 50-tallet. Et tilbud som ikke bidrar til frihet, slik Beauvoir (1949) beskriver dette. Dette ble også – av respondenter - beskrevet som vanskelig å endre i møte med et system opplevd som ansiktsløst og urokkelig. For å få rettferdighet mener Fraser (2008) at mennesker må kunne påvirke vi politikk og beslutninger, bli kulturelt anerkjent og økonomien må bli likt fordelt. Kvinnenes erfaringer synliggjør at ingen av disse elementene var på plass ettersom de ikke kunne påvirke hvor de kunne sone eller med hvem, at de ikke ble anerkjent som kvinner med ulike interesser og evner og ble heller ikke tilbudt aktiviteter som anerkjente og styrket deres verdi i utdannings- og arbeidsmarkedet. Tilbudet synliggjør en idé om kvinner som sårbare individer, ideelle offer som ikke kan gjøre annet enn å utføre de oppgavene som tradisjonelt er knyttet til «kvinnelige opptreden». Lyspunkter i en fengselshverdag var gode relasjoner og vennskap med noen innsatte og ansatte som «virket». Stigma knyttet til å være kvinnelig innsatt var avhengig av kontekst; lite til stede i fengsel, men utenfor fengsel kunne det oppleves skamfullt og ekstra belastende hvis man var mor. Samlet sett er de intervjuedes erfaringer ikke et likeverdig tilbud, som er målet til kriminalomsorgen. Fravær av likeverdighet kan fortolkes i lys av at det er menn som setter standarden mens kvinnelige innsattes behov forstås som grunnleggende annerledes og basert på kvinners tradisjonelle sysler på 50-tallet.

Formål: Oppgaven skal undersøke erfaringer og erfaringskvaliteter 10. trinns elever har til idrett og andre bevegelsesaktiviteter, og hvordan dette påvirker erfaringen til kroppsøvingsfaget. Kunnskapen som resulterer av prosjektet vårt, skal på lang sikt bidra til å kunne tilrettelegge for at alle elever kan oppleve mestring og inkludering i kroppsøving. Teori: Teorien baserer seg på Klafkis kritisk-konstruktive dannelsesteori og didaktikk. Metode: Det er benyttet blandede metoder med tverrsnittdesign for å besvare problemstillingen. Utvalget for kvantitativ metode var 119 10. trinns elever ved to ungdomsskoler i Viken, og for kvalitativ metode var det totalt 3 10. trinns elever. Datamaterialet er samlet inn gjennom spørreskjema og intervju. Studien er validitet- og reliabilitetstestet. Resultater: De overordnede funnene i studien antyder at de organiserte og uorganiserte elevene driver med aktivitet fordi de selv ønsker det. De fleste elevene liker faget i positiv grad, spesielt guttene og de organiserte. Innholdet i kroppsøvingsfaget domineres av ballspill og til dels grunntrening, og moderne aktiviteter for liten plass. Det er guttene og de organiserte elevene som har mest positive og minst negative erfaringer med innholdet. Resultatet angående dannelsesdimensjonene viser at elevene erfarer dimensjonene i noe ulike grad. De erfarer lite av medbestemmelse, større grad av solidaritet og nøytralt av selvbestemmelse. Når det kommer til læring i kroppsøving kommer det frem at elevene lærer i noe positiv grad både solidaritet, og helse og velvære. Når det kommer til hvilke aktiviteter elevene lærer dominerer ulike idretter, mens dans, lek og friluftsliv erfarer de å lære i mindre grad. Purpose: This study examines the experiences and qualities of experience 10th graders have related to sports and other movement activities, and how it affects the experience of physical education. The knowledge from our results will in the long run contribute so that all pupils will be able to experience mastery and inclusion in physical education. Theoretical framework: It is based on Klafkis critical-constructive theory of formation and didactics. Methods: Mixed methods with a cross-sectional design is used to answer our problem. The sample for quantitative method contains 119 10th graders from two secondary schools in Viken, and regarding qualitative method there were 3 10th graders. The data material was collected through questionnaires and interviews. The study is validated, and reliability tested. Results: The overall findings implies that the organised and unorganised pupils engage in activity for themselves. Most pupils enjoy PE to a positive degree, especially the boys and the organised ones. The PE-content is dominated by ball games and to some extent basic training, and that modern activities have little to no space. The boys and the organised pupils have the most positive and least negative experiences with the content. The experiences with the dimensions of formation shows that the pupils experience them to somewhat degree. They experience co-determination a little, but a greater degree of solidarity and self-determination is neutral. When it comes to learning in physical education, it shows that the pupils learn in some positive degree both solidarity, and health and wellbeing. When it comes to which activities the pupils learn, sports dominate, whilst they experience learning in dance, play and outdoor life to a lesser extent.

Masterfag i grunnskoleutdanning 1-7 med spesialpedagogikk Emnekode: MGBSP550 Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett Dato for innlevering: 16.05.2022 Dette forskningsprosjektet har hatt som hensikt å utforske hvordan de ulike aktørene i overgangen fra barnehage til skole opplever overgangen, og hvordan de arbeider med overgangen for barn med særskilte behov. Prosjektet ble gjennomført som en kvalitativ studie, med intervju som metode for innsamling av datamateriale. Aktørene er hentet fra to små bygder, der en barnehage og en skole fra hver bygd er inkludert. Studien viser at relasjoner spiller en sentral rolle i overgangen mellom barnehage og skole. Gode relasjoner er avgjørende e for et godt samarbeid og kommunikasjon mellom barnehage, skole og hjem, som igjen bidrar til flyt og kontinuitet i overgangen. Dette gagner barna og de voksne, både ansatte og foreldre. Videre er et annet viktig funn i studien at koronapandemien har vanskeliggjort overgangen mellom barnehage og skole. Koronapandemien var ikke et eksplisitt fokus i intervjuene, men var tydelig noe som preget informantene og hvordan de gjennomførte overgangen. Gjennom denne studien kommer det også frem at overgangen, fra informantenes perspektiv, oppleves som en positiv prosess og at det er systemet, samt prosessen rundt sakkyndigvurdering og enkeltvedtak, som er den største utfordringen. Det kunne i videre forskning vært interessant å se på hvordan små barnehager og skoler opplever overgangen i forhold til store barnehager og skoler. Det kunne dessuten vært spennende å gjennomføre et longitudinelt forskningsprosjekt som fulgte hele overgangen til et barn med særskilte behov. MGBSP550

​I rapporten Erfaringer fra 20 træbyggerier – eksisterende byggerier 2021 præsenteres erfaringer fra nuværende træbyggerier i Danmark. Der har de seneste år været stigende fokus på træ som byggemateriale med henblik på at reducere den globale drivhusudledning. Branchen oplever en række barrierer, men en gruppe af aktører har over en længere årrække oparbejdet kompetencer på området. I rapporten vises det, at det er muligt at bygge med bærende konstruktioner i træ. Desuden, hvilke kompetencer der er i spil, når der skal bygges i træ. Der gives et bud på, hvilke strategier organisationer, der ønsker at bygge i træ og fremme denne dagsorden, kan fokusere på. Rapporten viser, at det er muligt at bygge med bærende konstruktioner i træ og samtidig overholde bygningsreglementet. Det kræver øvelse, men der er en række aktører i branchen, som på nuværende tidspunkt har kompetencerne og er villige til at brede budskabet.Bemærkninger: ​I denne udgave er der lavet konkretiseringer i afsnittene 3.1 Krav til brandsikkerhed, 3.2 Dokumentation for overholdelse af brandkrav samt 3.6 Dokumentation for overholdelse af statikkrav. Disse konkretiseringer er lavet for at gøre det helt klart, hvilke krav der stilles samt hvilke typer af dokumentation, der forventes til de pågældende emner.

Denne masteroppgaven har som siktemål å belyse og søke forståelse av to elevers subjektive erfaringer i, og med, kroppsøvingsfaget fra inngangen av ungdomsskolen til utgangen videregående opplæring. Erfaringene som løftes frem i denne oppgaven er basert på beretninger fra elever som tidligere har hatt mindre gode erfaringer i kroppsøvingsfaget, hvor deres deltakelse har vært varierende og begrenset med bakgrunn i deres erfaringer. I denne oppgaven har jeg gjennom å lytte til deres erfaringer gjenskapt og presentert deres kroppsøvingshistorier. Intensjonen er at kunnskapen som skrives frem kan bidra til å skape refleksjon, og potensiell endring, omkring praktiseringen og utformingen av kroppsøvingsfaget. Metodisk har studien en narrativ tilnærming plassert innenfor et hermeneutisk og fenomenologisk vitenskapsteoretisk paradigme, da det i oppgaven etterstrebes forståelse for menneskelig erfaring i egne levde liv. Det empiriske materialet er basert på tre semistrukturerte dybdefokusintervjuer. Et hvor to elever ble intervjuet sammen og et individuelt med hver av de to elevene. Teoretisk forankres arbeidet i erfaringsbegrepet sett i lys av Deweys (1938) forståelse, samt Honneths (2008) anerkjennelsesbegrep og Jordets (2020) anvendelse av dette. Honneth (2008) deler anerkjennelse inn i tre ulike sfærer som står i relasjon til hverandre for at individet skal erfare seg verdsatt og anerkjent i sin eksistens: den private sfære (kjærlighet), den offentlige sfære (rettigheter) og den sosiale sfære (sosial verdsetting/solidaritet). Kroppsøvingshistoriene i oppgaven viser at elevenes subjektive erfaringer har betydning for deres deltakelse i kroppsøvingsfaget. Begge elevene har mindre gode erfaringer med faget fra ungdomsskolen, hvor faget ble ansett som prestasjon- og ferdighetssentrert, og preget av manglende tydeliggjøring av innhold, intensjon og læringsmål. Elevene opplevde seg ikke som sett av lærer og erfarte at deres rettigheter ble brutt gjentatte ganger. For den ene eleven ble erfaringene til slutt så tunge å bære at eleven byttet skole og ble totalt fraværende i sin deltakelse i kroppsøvingsfaget. Erfaringene bar de med seg i møte med kroppsøving i videregående opplæring, men gjennom opplevelse av anerkjennelse, kontinuitet og variasjon av innhold, samt gode erfaringer med og i faget økte deres deltakelse som nå var tuftet på opplevelser av mestring, glede, læring og utvikling. Et sammendrag av elevenes kroppsøvingshistorier lar seg ikke gjøre, de må leses.

Bakgrunn: Et godt samspill mellom foreldre og barn kan positivt påvirker barns helse og utvikling. International Child Development Programme (ICDP) er et foreldreveiledningsprogram som har til hensikt å styrke samspillet mellom barn og foreldre. Hensikt: Å undersøke ungdomsforeldrenes opplevelser og erfaringer med deltakelse i ICDP. Metode: Studien er en kvalitativ intervjustudie, med intervjuer av 10 foreldre. Deltakerne er fra tre steder i landet, fordelt over fire ulike grupper i perioden 2019-2021. Dataene ble analysert i henhold til Graneheim og Lundemanns innholdsanalyse. Resultater: Fire temaer ble identifisert. 1) Økt bevissthet, 2) Fra usikkerhet til mer trygghet. 3) Bedret samspill mellom ungdom og foreldre. 4) Muligheter og begrensninger med ICDP. Konklusjon: Foreldre som deltok i studien opplever at de fikk økt bevisstgjøring i foreldrerollen, ble tryggere og fikk et bedre samspill med ungdommen og sin partner. ICDP gir foreldrene muligheten til økt kunnskap og sosial kontakt med andre ICDP-deltakere. Dette bidro til normalisering av ungdomsutfordringene og opplevelse av bedre regulering av egne og ungdommens følelser. Foreldrene opplevde oppfølging av hjemmeoppgavene som en begrensning i programmet og at bedre implementering av hjemmeoppgavene vil kunne styrke ICDP programmet.

Oppgaven retter søkelyset mot kroppsøvingslæreres meninger og erfaringer om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving. Bakgrunnen for denne studien er at det er relativt lite forskning om innsats og at kroppsøvingslærere har ulike meninger og erfaringer med innsats som vurderingsgrunnlag. Vurdering i kroppsøving skjer etter oppnåelse av kompetansemålene. Det som er spesielt med kroppsøving er at innsats regnes som en del av kompetansen og dermed skal innlemmes i vurderingsgrunnlaget. Oppgavens problemstilling er: Hvilke meninger og erfaringer har kroppsøvingslærere i Osloskolen om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving? I masteroppgaven har jeg brukt forskrifter og styringsdokumenter relatert til innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving som kontekst av oppgaven. Tidligere forskning om innsats er også presentert i oppgaven, der tidligere forskning knyttes til da innsats var ute av fagvurderingen i perioden 2006-2012 og hvordan lærere vurderte elevene i kroppsøving. Tidligere forskning viser også til hvordan lærere praktiserer innsats i sin vurdering etter revideringen av læreplanen i kroppsøving våren 2012. I oppgaven har jeg brukt et didaktisk perspektiv og Arnolds læringsteori om de tre dimensjonene som teoretisk grunnlag for oppgaven. For å svare på problemstillingen har jeg en kvalitativ tilnærming, der et semistrukturert forskningsintervju ble benyttet for datainnsamlingen. Det ble holdt en-til-en-intervju digitalt eller fysisk. Utvalget for oppgaven består av seks kroppsøvingslærere fra ungdoms- og videregående skoler i Osloskolen. Intervjuene ble analysert med en temaanalytisk og deduktiv tilnærming slik at jeg kunne gå fra teori til empiri ved å sammenligne dataene etter bestemte kriterier og kategorier. Resultatene viser at deltakerne har like og ulike meninger og erfaringer om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving. Deltakerne har ulike meninger og erfaringer om innsats er inkludert i kompetansemålene, der noen informanter mener innsats er en del av kompetansemålene, mens andre informanter mener innsats ikke kommer tydelig frem i kompetansemålene. Dette resulterer i om innsatsen er en del av kompetansen eller ikke. Videre i resultatene mener deltakerne at det er ulike kriterier som knyttes til innsats, blant annet øving, deltakelse og samarbeid. Deltakerne mener at læreplanen de praktiserer har gitt dem en veiledende lærerrolle, der de lettere kan komme med tilbakemeldinger om elevens kompetanse og innsats i kroppsøvingsfaget. Informantene mener at en veiledende lærerrolle gjør at vurderingen i kroppsøving blir mer inkluderende overfor eleven og at eleven kan reflektere over egen innsats og kompetanse i kroppsøvingsfaget. Resultatene viser også at deltakerne har ulike meninger og erfaringer om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøvingen, der noen informanter definerer innsats gjennom at du yter etter eget nivå. En deltaker knytter innsats til øving i kroppsøving, der eleven må øve for å oppnå læring og kompetanse i faget. En informant knytter innsats opp mot holdninger og oppførsel i kroppsøvingen. Resultatene viser også at en deltaker knytter innsats opp mot læring for deg selv og andre i kroppsøving. Fordelene og ulempene med innsats som vurderingsgrunnlag kom også frem i resultatene. I diskusjonen blir resultatene om deltakernes meninger og erfaringer diskutert opp mot forskrifter, styringsdokumenter, tidligere forskning og teori. Konsekvensene av diskusjonen er at deltakerens mandat som kroppsøvingslærere blir diskutert, og om de kjenner til myndighetens retningslinjer for vurdering i kroppsøvingsfaget. Meningene og erfaringene til deltakerne om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving blir stilt opp mot hva som er korrekt i forhold til Opplæringsloven, læreplanen og kompetansemålene. Samtidig blir motstridene meninger og erfaringer fremhevet og begrunnet hvorfor de motstrider med forskrifter og styringsdokumenter. Går man ut ifra mine funn kan det se ut som at noen deltakere ut ifra sitt mandat som kroppsøvingslærer har forstått hva som legges i innsats som vurderingsgrunnlag og hvordan de kan vurdere innsats når elevenes kompetanse vurderes i kroppsøving. Samtidig kan mine funn se ut som at noen av deltakerne ikke har forstått hva forskriftene og styringsdokumentene forklarer om innsats som vurderingsgrunnlag i kroppsøving. The thesis focuses on physical education teachers' opinions and experiences of effort as a basis for assessment in physical education. The background for this study is that there is little relative research on effort and that physical education teachers have different opinions and experiences with effort as a basis for assessment. Assessment in physical education takes place after achieving the competence goals. What is special about physical education is that effort is considered part of the competence and thus must be included in the assessment basis. The topic question of the thesis is: What opinions and experiences do physical education teachers in Osloskolen have about efforts as a basis for assessment in physical education? In the master's thesis, I have used regulations and management documents related to efforts as a basis for assessment in physical education as a context of the thesis. Previous research on effort is also presented in the thesis, where previous research is linked to when effort was out of the subject assessment in the period 2006-2012 and how teachers assessed students in physical education. Previous research also refers to how teachers practice effort in their assessment after the revision of the curriculum in physical education in the spring of 2012. In the thesis I have used a didactic perspective and Arnold's learning theory about the three dimensions as a theoretical basis for the thesis. To answer the topic question, I have a qualitative approach, where a semi-structured research interview was used for the data collection. One-on-one interviews were held digitally or physically. The committee for the thesis consists of six physical education teachers from upper secondary schools and upper secondary schools in Osloskolen. The interviews were analyzed with a thematic analytical and deductive approach so that I could go from theory to empirical data by comparing the data according to specific criteria and categories. The results show that the participants have the same and different opinions and experiences with effort as a basis for assessment in physical education. The participants have different opinions and experiences about efforts being included in the competence goals, where some informants believe that efforts are part of the competence goals, while other informants believe that efforts are not clearly stated in the competence goals. This results in whether the effort is part of the competence or not. Furthermore, in the results, the participants believe that there are various criteria that are linked to effort, including practice, participation and cooperation. The participants believe that the curriculum they practice has given them a guiding teacher role, where they can more easily provide feedback on the student's competence and efforts in the physical education subject. The informants believe that a guiding teacher role means that the assessment in physical education is inclusive towards the student and that the student can reflect on their own efforts and competence in the physical education subject. The results also show that the participants have different opinions and experiences with effort as a basis for assessment in physical education, where some informants define effort through you performing according to your own level. A participant uses effort for practice in physical education, where the student must practice achieving learning and competence in the subject. An informant links effort to attitudes and behaviors in physical education. The results also show that a participant links effort to learning for yourself and others in physical education. The advantages and disadvantages of effort as a basis for assessment also emerged in the results. In the discussion, the results of the participants' opinions and experiences are discussed against regulations, management documents, previous research, and theory. The consequences of the discussion are that the participant's mandate as a physical education teacher is discussed and whether he knows the authority's guidelines for assessment in the physical education subject. The opinions and experiences of the participants about effort as an assessment basis in physical education are set against what is correct in relation to the Education Act, the curriculum, and the competence goals. At the same time, the conflicting opinions and experiences are highlighted and justified as to why they conflict with regulations and governing documents. Based on my findings, it may seem that some participants, based on their mandate as physical education teachers, understand what is put into effort and how they can assess effort when students' competence is assessed in physical education. At the same time, my findings may seem that some of the participants have not understood what the regulations and management documents explain about effort as part of the competence in physical education.

Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke hvordan flergangsfødende kvinner i Norge opplevde å føde planlagt hjemme. Problemstilling: «Hva er viktige erfaringer for flergangsfødende ved planlagt hjemmefødsel i Norge?» Metode: En kvalitativ studie med 109 kvinner som svarte på en nettbasert spørreundersøkelse delt via sosiale medier. Prosjektet er en del av Babies Born Better studien. Analysert med Graneheim og Lundmans kvalitative innholdsanalyse. Resultat: Fire temaer ble identifisert: sjef over egen fødsel, nært forhold til jordmor ga trygghet, rolig atmosfære i kjente omgivelser og ønsker en endring i organiseringen. Kvinnene hadde stor tilfredshet ved å føde hjemme og la stor vekt på kjent jordmor og å være hjemme i sin private sfære. Konklusjon: Kvinnene opplevde empowerment gjennom gode samtaler med jordmor og at de kjente alle som skulle være med på fødselen. Fødselen opplevdes trygg og de kunne følge kroppen sin. Fødselen hadde ingen komplikasjoner og bruk av intervensjoner.

MÅL Det overordnede målet med prosjektet som presenteres i denne rapporten har vært å få kunnskap om erfaringer med covid-19-pandemien ved norske sykehjem, herunder hvor forberedt de var på å håndtere en slik pandemi, hvilke utfordringer pandemien har medført, og hvordan sykehjemmene i praksis har håndtert disse. Oppdragets hovedspørsmål var: • I hvilken grad var sykehjemmene forberedt på en pandemi? • I hvilken grad klarte personalet å finne tilpasninger dersom de ikke klarte å ivareta beboerens behov som tidligere? • Hvilke prioriteringer utspilte seg i praksis mht. oppgaver og omsorg for beboere med ulike behov (både internt og knyttet til samhandling eksternt)? • Hvilke erfaringer gjorde de pårørende seg i denne krevende situasjonen? METODE Det er blitt gjennomført kvalitative case-studier ved fem sykehjem i fem ulike kommuner lokalisert i de fem «gamle» helseregionene i Nord-, Midt-, Vest-, Sør- og Øst-Norge. For å få en god bredde i type case har vi, ved siden av geografisk spredning, valgt ut kommuner og sykehjem med ulik størrelse, smittepress og ulik forekomst av covid-19-relaterte dødsfall. Med såpass få case er våre funn selvsagt ikke representative for alle norske sykehjem. Hensikten med case-studier i denne sammenheng er derimot å utforske erfaringer i dybden, og derigjennom vinne forståelse og innsikt om betydningsfulle prosesser knyttet til sykehjemmenes håndtering av covid-19-pandemien. I tillegg til case-studiene redegjør vi for SARS-CoV-2 virus smitte og covid-19 relaterte dødsfall i sykehjemsektoren som helhet fra 1. mars 2020 til 28. februar 2021, basert på utleverte nasjonale data fra Folkehelseinstituttet. RESULTATER Foreløpige nasjonale tall fra Folkehelseinstituttet for det første året av pandemien viser at i underkant av 50 % av alle covid-19 relaterte dødsfall har skjedd i sykehjem, og at det har vært en dødelighet på om lag en tredjedel av de covid-19 smittede sykehjemspasientene. Like fullt indikerer tallene at kun 3 % av sykehjemsbeboerne ble smittet mens cirka 1 % døde. Til sammen 4 av 10 covid-19 relaterte dødsfall i landets sykehjem har skjedd på de ti institusjonene med flest registrerte dødsfall. Dette viser at sykehjem som først fikk smitten inn ble hardt rammet. I alle de fem inkluderte sykehjemmene har pandemisituasjonen vært opplevd som dramatisk og krevende, også i sykehjem som ikke hadde opplevd smitte. Både den første og andre smittebølgen, med påfølgende nedstengning, satte store krav til omorganisering og omfordeling i bruken av ressurser. Sykehjemmene har vist stor fleksibilitet når det gjelder ansvar og oppgaver innad, og dette har vist seg å være både viktig for å lykkes og krevende. Også ved sykehjem som inntil intervjutidspunktet ikke har opplevd smitte, har innsatsen for å forebygge smitteutbrudd, samt å ha en nødvendig tilrettelegging dersom smitteutbrudd skulle oppstå, medført oppgaveforskyvning, der for eksempel hjelpepleiere eller helsefagarbeidere har fått ansvar og oppgaver som sykepleiere vanligvis ivaretar. I de sykehjemmene som har opplevd smitte har det også foregått en forskyvning av ressurser mellom avdelingene, der avdelingene med smitteutbrudd har blitt prioritert for bedre personelldekning og flere sykepleiere. At samarbeidet og samholdet innad blant ansatte i sykehjemmene har blitt tettere, er et gjennomgående tema for alle de deltakende sykehjemmene. Både ledere, pleiefaglig stab og leger påpeker at alle utfordringene pandemien har medført, har vært belastende, men har også bidratt til viktig læring og økt kunnskap, ikke minst knyttet til utøvelse av god hygiene, smittevern og digital kommunikasjon. Det å integrere det vanlige renholdsarbeidet i den helhetlige smittevernsstrategien ved sykehjemmet, har blitt opplevd som utfordrende. De fem sykehjemmene har varierende erfaringer når det gjelder forberedthet på å håndtere en pandemisituasjon, både med tanke på tilgjengelig utstyr og etablerte rutiner for smittevern, og med hensyn til faglige nettverk og ressurser. Da pandemien var et faktum hadde alle sykehjemmene umiddelbart behov for mer smittevernutstyr, samt oppdatering av smittevernsplaner og rutiner. Flere gav uttrykk for at det å skaffe nok utstyr, både for smittevern og prøvetaking, var svært krevende de første par ukene. Noen uttrykte også at de opplevde at sykehjemmene kom i annen rekke da smittevernutstyr skulle distribueres til landets helseinstitusjoner. Det samme erfarte de når det gjaldt muligheten til å få i stand en rask og god testing av sykehjemmenes ansatte. Flere påpekte at kriteriene for å teste beboere var i stadig endring, og at det en tid kontinuerlig kom nye signaler om dette. I starten av pandemien har sykehjemmene opplevd at terskelen for å teste beboere har vært noe høy, men dette endret seg raskt. Mange beboere har opplevd større grad av ensomhet enn før pandemien kom. Flere ansatte og pårørende gir uttrykk for bekymring for ivaretakelsen av beboernes behov for sosial kontakt og dagliglivets aktiviteter. De har erfart at noen beboere har forfalt raskere, både kognitivt og fysisk, enn de gjorde før pandemien. Rapporten identifiserer etiske dilemma knyttet til omsorgen for beboerne, blant annet relatert til tvungen isolasjon uten tvangsvedtak og tvungen prøvetaking av beboere med kognitiv svikt og redusert samtykkekompetanse. Pårørende har erfart sterke besøksrestriksjoner, og flere av informantene uttrykte at fleksibiliteten burde vært større når det gjelder å tilrettelegge for besøk på måter som samtidig ivaretar hensynet til smittevern. På sykehjem med smitte fremtrer det som at pårørende til beboere ved smitteavdelinger opplever tettere oppfølging fra personalet, enn pårørende ved andre avdelinger. Flere pårørende gir uttrykk for at den andre nedstengingen oppleves som tyngre enn den første, og at deres nære og kjære i større grad synes å ha forsonet seg med at det ble mindre sosialt samvær og, i noen tilfeller, nærmest syntes å ha resignert, blitt passive og mindre kontaktsøkende. KONKLUSJON Pandemien har hatt en høy kostnad for alle sykehjemmene, både for de som bor der og de som arbeider der. Pandemien har også gitt anledning til viktig erfaring og læring, både for sykehjemmene, kommunene og for nasjonale myndigheter. Nye kommunikasjonsformer og kommunikasjonsplattformer samt endrede og forbedrede hygienetiltak, er tiltak under pandemien som synes viktige å videreføre. Samtidig har erfaringer i en pandemisituasjon avdekket områder der sykehjemmene trenger å styrkes, både generelt, blant annet knyttet til personellressurser, ansettelsesforhold og bygningsmessige forhold, og med tanke på smittevern spesielt. Det synes vesentlig at ved en eventuell ny pandemisituasjon bør smitteverntiltak og andre hjelpetiltak overfor sykehjemsbeboere, som er av de mest sårbare i samfunnet, settes inn enda tidligere. Det bør også satses mer for å legge til rette for kommunikasjon mellom beboere og deres pårørende, og å utforske flere muligheter for sosialt samvær mellom beboere og deres nærmeste pårørende samtidig som nødvendige smittevernhensyn ivaretas. En mer helhetlig forståelse av smittevernsituasjonen fremstår også som viktig, der drift og renhold får en tydeligere plass i smittevernsstrategier på kommunalt- så vel som enhetsnivå. Bygningsmessige forhold har vært fremhevet av mange av informantene som viktige med tanke på praktisk gjennomføring av smitteverntiltak, både i beboerområder og rom (sluser, enmannsrom med eget toalett og bad) og i personalområder som garderober og ved varelevering. Det at pleiepersonell arbeider ved flere pleie- og omsorgsinstitusjoner fremstår som en generell utfordring for god behandling, pleie og omsorg, men er spesielt krevende i en smittesituasjon. Tiltak bør innføres og gjennomføres for å sikre større og faste stillinger på én institusjon, samt styrket satsing på formell kompetanse og på kursing av personale, sett i lys av hvor viktige og samtidig sårbare disse institusjonene har vist seg under pandemien. Utfordringene når det gjelder midlertidighet og deltidsstillinger innenfor andre yrkesgrupper tilknyttet sykehjemmet, slik som drift, renhold og kantine, er generelt underkommunisert i det offentlige rom og bør også tas tak i. At kun 3 % av sykehjemsbeboerne ble smittet og cirka 1 % døde vurderer vi som forholdsvis lave tall. Dette viser at sykehjemmene, til tross for store lokale forskjeller, som samlet sektor i stor grad har klart å forebygge koronasmitten og dermed covid-19 relaterte dødsfall. Det er etter vår vurdering sannsynlig at sykehjemmenes generelle medisinske kompetanse, og det faktum at de som hovedregel selv har behandlet sine pasienter med covid-19 sykdom uten å legge dem inn på sykehus, har vært en viktig årsak til at sykehusenes intensivkapasitet ikke ble overbelastet det første året av pandemien, slik vi har sett i en del andre land. Det anbefales en større nasjonal kartlegging av hvordan sykehjem har erfart og håndtert pandemiutbruddet og pandemiforløpet. Selv om rapporten bygger på case fra ulike landsdeler og med ulik kommunestørrelse, smittetrykk og forekomst av smitte og dødsfall i sykehjemmene, gir den ikke svar på hvor utbredt fenomener som avdekkes er. Foreløpige tall fra Folkehelseinstituttet gir indikasjoner på utbredelsen av noen av disse fenomenene, men også her trengs det flere analyser. For øvrig må case-studiene ses i lys av at de ble gjennomført i ‘andre smittebølge’ under pandemien, i siste del av november og første del av desember.

Formål: Formålet med denne studien er å belyse pasienter og ansatte sine erfaringer med fysisk aktivitet som et behandlingstiltak ved distriktspsykiatriske sentre. Studien vil også undersøke hvordan disse erfaringene, sett i lys av aktivitetsteori, kan gi kunnskap om muligheter og utfordringer knyttet til implementering av fysisk aktivitet på individ- og systemnivå. Metode: Det er benyttet kvalitativ metode, hvor materialet er utviklet gjennom semistrukturerte intervjuer med fem deltakere. Utvalget består av tre ansatte og to pasienter tilhørende et distriktspsykiatrisk senter. Datamaterialet er analysert med utgangspunkt i Braun og Clarke (2006) sin tematiske analyse. Oppgavens teoretiske rammeverk er basert på en kombinasjon av andre- og tredjegenerasjons aktivitetsteori. Resultat: Samtlige deltakere anså fysisk aktivitet som et verdifullt tiltak i behandlingssammenheng. Likevel var det store individuelle forskjeller mellom pasientene hva gjaldt opplevde fordeler, barrierer, motivasjonsfaktorer og foretrukket aktivitetsform. Videre opplevde de ansatte at manglende gjennomføring av fysisk aktivitet på døgnbehandlingen i stor grad kunne tilskrives manglende tverrfaglig samarbeid, utilstrekkelige rutiner, mangelfull utnyttelse av eksisterende ressurser og manglende rolle- og ansvarsfordeling. I tillegg rettet de ansatte oppmerksomhet mot forhold på systemnivå, eksempelvis tilmålte ressurser, som en av årsakene til at fysisk aktivitet ikke ble implementert på enheten. På dagbehandlingen derimot, fremkom det at aktivitetstilbudet var planlagt, strukturert og etablert. Konklusjon: Fysisk aktivitet anses som et viktig behandlingstiltak av både pasienter og ansatte ved distriktspsykiatriske sentre. For at fysisk aktivitet skal bli en integrert del av behandlingstilbudet må det etableres faste rutiner, struktur, tverrfaglig samarbeid, felles holdninger og verdier, tydelig rolle- og arbeidsfordeling og utnyttelse av eksisterende ressurser.

Hensikten med denne masteroppgaven har vært å undersøke hva elever i den videregående skole uttrykker at de erfarer og lærer i dans i faget kroppsøving. Forskning (Arnesen et al., 2017; Moen et al., 2018) viser at dans er nedprioritert i undervisningen elevene møter. Jeg har derfor valgt å undersøke hvilke erfaringer og hvilken læring elever uttrykker når dans som aktivitet i kroppsøvingsfaget, får et høyere antall undervisningstimer enn normalt. Masterprosjektet har et kvalitativt design, hvor jeg har anvendt observasjon av undervisning og intervju med elever ved en videregående skole i Oslo, som metode. I arbeidet med empiri og analyseprosess har fire hovedtema blitt avdekket. Disse temaene omhandler elevenes erfaring og læring med danseundervisningen. Jeg har som teoretisk grunnlag tatt utgangspunkt i Lev Vygotsky (1896-1934) og hans tilnærming til læring, samt John Deweys (1859-1952) tilnærming til erfaring. Funn fra masterprosjektet viser at elevers tidligere erfaring har noe å si for hvilken innstilling og forventning de møter danseundervisningen med. Elevene har møtt ulike dansestiler i tidligere skolegang og de har møtt dans i forbindelse med skoleball og skoleavslutninger. Elevene opplevde 12 timer danseundervisning som flaut, kleint og rart i starten, men dette forsvant da de hadde hatt dans over flere ganger. De peker på viktigheten av å ha dans over lengre tid, mulighet for å prøve og feile i undervisningen som viktige elementer for å lykkes i danseundervisningen. Elevene peker på ulike dansestiler, ulike bevegelser, rytme, trinn, samarbeid, skape eget trinn og egen dans som noe de har lært. Respekt for hverandre og ha troen på seg selv er noe de lærte i arbeidet med den kreative dansen. For å oppnå læring og utvikling er både lærer og medelever viktig støtte på veien mot å bli i stand til å mestre oppgaven selv og lykkes. Videre sier elevene at mestringsfølelse er viktig for at de skal fortsette å være motivert. Elevene synes dans er gøy og annerledes, da det oppleves som fritt og ikke preget av konkurranse.

Bakgrunn: Norge betegnes som et flerkulturelt samfunn, og det gjenspeiles i skolen. Elever med ulike kulturelle bakgrunner stiller med ulike forutsetninger. Friluftsliv ser gjennom Fagfornyelsen ut til å få en større plass i skolen, og det er derfor nødvendig å undersøke hvordan flerkulturelle elever erfarer friluftsliv i skolen, samt hvilke erfaringer lærere har med friluftslivsundervisning i klasser med flerkulturelle elever. Teori og metode: I studien er «den sosioøkologiske modellen» det teoretiske rammeverket. Begrepene «mikro- og mesosystem» er sentrale, og oppmerksomheten rettes i hovedsak mot de fire grunnleggende konseptene; levd erfaring, sted, erfaringslæring og selvstendighet. Studien er kvalitativ, og empiri har blitt samlet gjennom deltakende observasjon i to undervisningsøkter og tre semistrukturerte enkeltintervjuer med lærere og tre gruppeintervjuer med elever. Oppsummering: Studien viser at måten friluftslivsundervisningen gjøres på i skolene som deltok i studien, bidrar til redusert læring og utenforskap for flerkulturelle elever. Mangelfull oppfølging og tilrettelegging fra lærere bidrar til at de flerkulturelle elevene trekker seg unna og havner utenfor. De flerkulturelle elevene uttrykker at de ikke forstår sentrale ord og begreper i undervisningen, og at de ikke vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal begi seg ut på oppgavene som skal gjøres. Lærerne virker å stille krav til selvstendighet de flerkulturelle elevene ikke har forutsetninger for å mestre, men som de etnisk norske elevene mestrer. Det kan derfor tyde på at friluftslivsundervisningen er en arena de elevene som har erfaring med friluftsliv fra før mestrer, mens de som ikke har det faller utenfor. De flerkulturelle elevene har positive erfaringer med nærfriluftsliv, hvor de føler seg mer hjemme. På turer virker de flerkulturelle elevene ofte å ha lite egnet bekledning og utstyr, og det kan både være stigmatiserende fordi de skiller seg ut, i tillegg til at lærere erfarer det som et hinder for mestring. Når det gjelder samarbeidet mellom skole og hjem har lærere erfart det som spesielt viktig når det gjelder formidling av kunnskap og informasjon som kan trygge flerkulturelle foresatte om at naturen i Norge er trygg for barna deres å oppholde seg i.

Forskning viser at friluftslivsundervisning får en begrenset plass i elevers skolehverdag og at opplæringen ofte ikke samsvarer med læreplanenes intensjoner og målsetninger (Abelsen & Leirhaug, 2017, s. 20). Forskere antar at samarbeidsformer mellom eksterne organisasjoner og skolene kan være relevant for å heve kvaliteten på opplæringen, samt sikre at flere elever får innføring i et aktivt friluftsliv (Broch & Gurholt, 2011, s. 19). I Oslo initieres skoleåret 20/21 et samarbeid mellom det kommunale Friluftslivssenteret i Gamle Oslo (FRIGO) og skoler i Groruddalen for å fremme undervisning i friluftsliv. Formålet med denne studien er å undersøke hvordan FRIGO sitt skolesamarbeid gjennomføres ved skoler i Groruddalen, og hvordan lærere og turledere opplever og erfarer at undervisningen gjennom partnerskap bidrar til et aktivt friluftsliv i skolen. Studien bygger på en kvalitativ metodisk tilnærming. Det er gjennomført åtte intervjuer og deltakende observasjon ved en barneskole. Datamaterialet er analysert gjennom et bredt teoretisk rammeverk for å tematisere turlederne- og lærernes erfaringer og refleksjoner. Studien er forankret i praksisteorien til Pierre Bourdieu, der begrepene habitus, felt og kapital er sentrale. Videre har Goodlad sitt konseptuelle system for læreplaners fremtredelsesformer, bidratt til å belyse vilkårene for og realiseringen av læreplanens intensjoner og mål om friluftsliv, naturferdsel og uteaktivitet i kropps-øvingsfaget. I tillegg har det sosio-pragmatiske perspektivet på kunnskap og teorien om lærerprofesjonalitet, blitt anvendt for å forstå kvalitetene i det didaktiske arbeidet. Studiens funn indikerer at undervisning i friluftsliv vanligvis nedprioriteres eller oppleves som vanskelig å gjennomføre ved de utvalgte skolene, og at engasjementet rundt slike aktiviteter kan synes mangelfullt. Informantene peker på skolens fag-, tids-, og ressursklemme som mulig årsak til at undervisningen i begrenset grad samsvarer med den formelt vedtatte læreplanen i kroppsøving. Erfaringer kan tyde på at mange kropps-øvingslærere domineres av en «idrettshabitus», mens FRIGOs turledere alle har en uttalt og fremtredende friluftslivshabitus. FRIGO bidrar med kompetanse, faglige opplegg, organisering og utstyr til alle, samt engasjement og overskudd. På bakgrunn av studiens funn fremstår undervisning gjennom partnerskapet som gunstig i arbeidet med å realisere et variert friluftsliv for elevene. Videre argumenteres det for at solid faglig kompetente turledere og en unik tilgang på friluftslivsutstyr, øker mulighetene for deltakelse. Elevenes forutsetninger virker i mindre grad til å være avgjørende. Partnerskapet mellom FRIGO og utvalgte Osloskoler har en form og et innhold som kan bidra til å utjevne sosial ulikhet. Basert på studiens resultater fremstår skolesamarbeidet som aktuelt også i andre bydeler og områder, og som et tiltak som bør videreføres. Studien reiser et mer allment spørsmål: Hvorvidt vil et ambulerende partnerskap, som partnerskapet mellom FRIGO og skoler i Groruddalen er eksempel på, være en gunstig form for samarbeid og organisering for gjennomføring av undervisning i friluftsliv ved mange andre skoler?

Politihøgskolens forskningskonferanse 2021 hadde temaet Politiutdanning i fortid, nåtid og framtid. På grunn av pandemi og smittevern ble konferansen planlagt og gjennomført heldigital for første gang. Fordi erfaringene kan være nyttige for Politihøgskolens framtidige arbeid, er erfaringer, evalueringspunkter og noen sentrale dokumenter produsert i arbeidet samlet her. Målet er dels å formidle relevante erfaringer til nye arrangører, dels å initiere en strategisk diskusjon av forskningskonferansens hensikt, form og organisering.

SK152

Å gå fra et styringsparadigme som New Public Management og New Public Governance til tillitsmodellen er et stort steg. Organisasjoner er preget av sine strukturer og kulturer, dette gir en kompleksitet i overganger mellom styringsparadigmer. Oppgavens formål er ment som et erfaringsbidrag til innføring av tillitsmodellen i Velferdsetaten spesielt, men også som et bidrag for å sette lys på implementeringsprosesser i større organisasjoner. For å gjøre dette har denne studien følgende problemstilling: Hvordan erfarer tiltaksledere i Velferdsetaten i Oslo Kommune innføringen av tillitsbasert ledelse? Dette er en kvalitativ studie designet med semistrukturerte intervjuer og informantene er tiltaksledere i Velferdsetaten. Malterud (2017) er valgt som analyseteknikk. Oppgavens teoretisk grunnlag baseres på teori om tidligere styringsparadigmer, tillit, ledelse, kultur, motivasjon, implementering samt tidligere forskning på tillitsmodellen. Funnene i studien viser at informantene erfarte en innføringsprosess det ikke var satt tydelige mål for, og at tillitsmodellen kun viste seg i deler av organisasjonen og det kulturelle perspektivet ved ny ledelsesmodell hang etter det strukturelle perspektivet. Erfaringen til informantene viser at tillitsmodellen delvis er innført, og at noen elementer av tillitsmodellen var til stede før implementeringsprosessen. Oppgaven konkluderer med at lederne i Velferdsetaten har vært i en implementeringsprosess og prosessen er enda ikke ferdig. Erfaringene lederne har viser at mangel på tydelige mål skaper hindringer for å se, og føle at man er på vei mot endring. Ledernes erfaring viser også at det har skjedd endringer i tråd med tillitsbasert ledelse så noe måloppnåelse ved innføring av tillitsbasert ledelse kan spores. Men det er fremdeles et stort ubrukt potensiale.

Master's thesis in Public health nursing Overvekt er et stort helseproblem for barn og unge i Norge, hvor helsesykepleiere har en viktig rolle i identifisering og oppfølging. Tidlig intervensjon er gunstig for å normalisere barnets vekt og hindre fedmeutvikling. Foreldrene er den viktigste ressursen for barna, og derfor naturlige samarbeidspartnere for helsesykepleiere. Det første møtet med familien er betydningsfullt for å skape tillit og bygge relasjon, men ser ikke ut til å være beskrevet i tidligere forskning. Hensikten med studien var å utvikle kunnskap om hva helsesykepleiere erfarer som viktig i det første møtet der barn fra 0-5 år sin overvekt tas opp med foreldrene, og hvilke utfordringer et slikt møte kan by på. Studien har et deskriptivt, kvalitativt design hvor det ble gjennomført individuelle semistrukturerte intervjuer av 5 helsesykepleiere. Data ble analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Funnene viste at helsesykepleiere erfarte det som viktig å legge til rette for et godt samarbeid med foreldrene gjennom å bevisstgjøre dem rundt barnets overvekt, invitere dem inn i samtalen og anvende vekstkurvene som et konkret redskap i samtalen. I tillegg indikerte funnene betydningen av å bygge en god relasjon til foreldrene gjennom å opparbeide tillit, å møte foreldrene på en støttende måte og å bruke skjønn i møtet. Utfordringene helsesykepleierne møtte dreide seg om å møte foreldrenes negative reaksjoner og holdninger, samt å forholde seg til overvekt som et sårt tema for foreldrene. Studien bidrar med kunnskap om helsesykepleieres erfaringer i det første møtet med foreldrene, og kan bidra til at helsesykepleiere ser betydningen av å tilrettelegge for et godt første møte.

Denne masteroppgaven besår av to ulike deler, en kappe og et artikkelutkast. Kappen presenterer bakgrunnsinformasjon, og går i tillegg inn på hva som har blitt tidligere på feltet. Den gjør rede for valg av problemstilling, metode, dataanalyseprosessen, samt en oppsummering. Artikkelutkastet er lagt til som vedlegg. Den inneholder forskningsetiske hensyn, resultater og avsluttende refleksjoner. Artikkelutkastet har tittelen; Foreldres erfaringer og opplevelser knyttet til hørselstap hos barn grunnet medfødt cytomegalovirus infeksjon - En studie av samtalen mellom foreldre i en fokusgruppe; hva sier de om opplevelser og læring. Utkastet er skrevet i henhold til retningslinjene til Nordisk Tidsskrift for helseforskning. Formålet med masterprosjektet er har vært å få et innblikk i oppfølging av foreldre med barn født med hørselstap grunnet medfødt Cytomegalovirus infeksjon (kCMV). Prosjektet tar utgangspunkt i en gruppe som er underrepresentert i forskningen og vil prøve å bidra til å belyse og informere om hvordan dagens oppfølging av denne gruppen er og viktigheten av denne oppfølgingen. Oppgaven tar utgangspunkt i den forskningen som allerede er på feltet og i forskning på andre felt som har relevans for temaet og problemstillingen. Utgangspunktet for mye av forskningen omkring cCMV infeksjon er forankret fra et medisinsk perspektiv, mens temaene hørselsnedsettelse og foreldreoppfølging har en spesialpedagogisk forankring med fokus på rehabiliteringstiltak. Den praksisnære teorien er forankret gjennom helsedirektoratets nasjonalfaglige retningslinjer for syn og hørsel og folkehelseinstituttet sine anbefalinger for oppfølging av medfødt Cytomegalovirus infeksjon. Disse fungerer som bindeleddet mellom praksis og foreldrenes opplevelser. Masteroppgaven har som mål å bidra til hensiktsmessig informasjon til gravide kvinner i risiko og hensiktsmessig oppfølging av foreldrene i etterkant av påvisning. For å best mulig få frem foreldrenes opplevelser og erfaringer ble det benyttet kvalitativ forskningsmetode. Fokusgruppeintervju ble valgt for å få dette frem på en måte der deres egne opplevelser var i sentrum og for å gi rom for refleksjon og erfaringsutveksling mellom foreldrene. Studien hadde 2 fokusgruppeintervjuer via Skype der hver fokusgruppe hadde 3 Med dette formål er oppgavens problemstilling som følgende: Hvordan opplever foreldrene som har barn med påvist hørselstap grunnet medfødt CMV infeksjon den oppfølgingen de har fått? side 1 foreldre. Inklusjonskriteriene for deltakelsen var at foreldrene måtte ha barn med påvist eller under utredning for hørselstap grunnet medfødt Cytomegalovirus infeksjon. Barna skulle være i aldersspennet 0 til 12 år. Systematisk tekstkondensering er analysemetoden som ble brukt for å analysere datamaterialet. Hovedfunnene i studien ble delt inn i tre temaer med underkategorier. De tre temaene var kunnskap om kCMV infeksjon og hørselstap, betydningen av tidlig oppfølging og livskvalitet. Funnene viste at det var lite kunnskap om hørselstap og ingen kunnskap om medfødt Cytomegalovirus infeksjon blant foreldrene i studien i forkant av påvist diagnose. De fleste av foreldrene skulle ønske at de hadde visst mer om faren for infeksjon og konsekvensene. Samtlige ytret ønske om økt kompetanse hos helsepersonell og hos seg selv. De fleste ble videresendt til spesialist men det var store variasjoner i når dette ble gjort. Funnene indikerer at det er behov for et tettere og mer rutinert samarbeid mellom fagpersoner med hørselsfaglig kompetanse på tvers av ulike instanser og at det er et stort behov for oppfølging av disse familiene fra første stund. Spesielt i tidsrommet der det er mye usikkerhet fordi diagnosen ikke er endelig. Å gi kommende mødre i fare for en infeksjon mer informasjon slik at forekomsten av infeksjon kan forebygges bør også vurderes. Disse foreldrene bør også få adekvat oppfølging slik at man kan bidra til god livskvalitet hos foreldrene til beste for både barn og foreldre. Konklusjonen er at det er behov for tettere oppfølging av disse foreldrene. Dette synes spesielt viktig i tiden fra man begynner utredning til man får påvist endelig diagnose. I dette gapet trenger foreldrene informasjon fra fagpersonell fordi flere foreldre sitter igjen med usikkerhet og burde hatt støtte. Mangel på oppfølging og informasjon kan påvirke foreldrenes livskvalitet i form av måter å håndtere situasjonen.

Bruken av lokalmiljøet i undervisningen har hatt plass i norske læreplaner gjennom hele etterkrigstiden. I den nye læreplanen, Fagfornyelsen, gis det også uttrykk for verdien av den lokale forankringen. Den lokale forankringen og bruken av nærmiljøet i undervisningen har i de senere årene blitt betegnet som «uteskole». I denne studien har jeg undersøkt hvilke begrunnelser barneskolelærere har for å bruke uteskole i sin undervisning. Det teoretiske grunnlaget er i stor grad basert på John Deweys pedagogiske filosofi og Vygotskijs sosiokulturelle teori. Læring gjennom erfaring er vesentlig for denne oppgaven. I tillegg har jeg brukt Goodlads læreplanteori, for å begrunne hvorfor informantene opplever uteskolens plass i læreplanverket forskjellig. Hensikten med studien er å belyse hvorfor uteskole brukes, og for å se om det er et nødvendig grep for å oppfylle mål i læreplanverket. Oppgaven har derfor betydning for lærere eller skoleledere som ønsker å legitimere bruk av uteskole. Det metodiske grunnlaget for studien er fem kvalitative semistrukturerte intervjuer av barneskolelærere på 1.- 4. trinn. Jeg har også inkludert en barneskolelærer på 6. trinn, som hadde mye tidligere erfaring med uteskole. Alle informantene bruker, eller har brukt, uteskole regelmessig i sin undervisning. Dataene som undersøkelsen bygger på, er informantenes egne betraktninger, opplevelser og tanker rundt uteskoleundervisningen og hva som kan begrunne bruken. Funnene i studien viser at lærere har flere og sammensatte begrunnelser for å bruke uteskole. Muligheten til økt fysisk aktivitet ble trukket fram. Den fysisk aktive leken ble begrunnet som et positivt aspekt ved uteskolen. Det ble også nevnt at den fysiske aktiviteten hadde betydning for barnas faglige læring. I tillegg nevnes det at uteskole kan legge til rette for «undring» og en induktiv undervisning. Det poengteres at uteskole kan gi elevene læring basert på egne erfaringer. Uteskole begrunnes også som en mulighet til å utvikle barnas språklige ferdigheter. Videre fortelles det at uteskole kan være et bidrag til utviklingen av barnas sosiale kompetanse. Lærerne mente også at uteskole kunne bidra til et godt læringsmiljø gjennom å skape en fellesskapsfølelse i klassen, og ved å utvikle relasjonen mellom lærer og elev. Lærerne fortalte også at uteskole var et godt grep i det kontinuerlige arbeidet med å drive tilpasset undervisning, da uterommet åpner for variasjon og nivåtilpasning, læring mellom elevene og differensierte innganger til kunnskapen. Informantene var uenig i uteskolens plass i Læreplanverket for Kunnskapsløftet av 2006. Fra Fagfornyelsen ble dybdelæring, folkehelse og livsmestring, samt miljøbevissthet og bærekraftig utvikling, trukket frem som viktige holdepunkter for å bruke uteskole. The use of the local environment in teaching has had its place in Norwegian curricula throughout the post-war period. The new curriculum, “Fagfornyelsen”, also expresses the value of the local anchoring. The use of the local community in teaching has in recent years been described as "outdoor education". In this study, I have examined how primary school teachers justify the use of outdoor education in their teaching. The theoretical foundation is based on John Dewey's pedagogical philosophy and Vygotsky's sociocultural theory. Learning through experience is essential for this study. I have also used Goodlad's curriculum theory, to give grounds for why the teachers in my study experience outdoor education's place in the curriculum differently. The purpose of the study is to shed light on why outdoor education is used, and to see if it is a necessary method to meet aims in the curriculum. The study is therefore important for teachers or school leaders who want to legitimize the use of outdoor education. The methodological basis for the study are five qualitative semi-structured interviews of primary school teachers in grade 1.- 4. I have also included an interview with a teacher currently working in the 6th grade which has a lot of experience with the targeted method in her teaching career. All the informants use, or have used, outdoor education regularly in their teaching. The data on which the survey is based on are the informants' own considerations and thoughts about outdoor education and what can justify its use. The results of the study show that teachers have several complex reasons for using outdoor education. The possibility of increased physical activity was highlighted. The physically active play was justified as a positive aspect of the outdoor education. It was also mentioned that physical activity was important for children's academical learning. In addition, it is mentioned that outdoor education can facilitate pondering and an inductive teaching. It is emphasized that outdoor education can provide students with learning based on their own experiences. Outdoor education is also justified as an opportunity to develop the children's language skills. Furthermore, it is said that outdoor education can develop children's social competence. The teachers also believed that outdoor education could contribute to a good learning environment by creating a sense of community in the class, and by developing the relationship between teacher and student. The teachers also said that outdoor education was adapted education, as the outdoor space opens for variation and level-adaptation, learning between the students and differentiated entrances to knowledge. The informants disagreed with the outdoor education's place in “Læreplanverket for Kunnskapsløftet of 2006”. From “Fagfornyelsen”, in-depth learning, public health and life skills, as well as environmental awareness and sustainable development, were highlighted as important points for using education.

Hensikten med denne masteroppgaven har vært å undersøke læreres erfaringer med og tanker om, dans som aktivitet i kroppsøvingsfaget i den videregående skolen. Disse erfaringene kan være nyttige for å belyse læreres oppfatninger av læreplanen. Forskning viser at (Arnesen, Leirhaug & Aadland, 2017; Moen, Westlie, Bjørke & Brattli, 2018) dans er nedprioritert i undervisningspraksis, og at lærerplanens intensjoner ikke stemmer overens med den operasjonaliserte læreplanen. Derfor har jeg ønsket å se på hvilke erfaringer og tanker lærerne gjør seg når dans er vektlagt i undervisningen. Masterprosjektet har et kvalitativt design, hvor jeg har observert undervisningstimer og gjennomført semi-strukturerte intervjuer av fem lærere ved tre videregående skoler i Oslo-området. I bearbeidingen av datamaterialet har jeg benyttet meg av tema- og personsentrert analyse for å få frem lærernes personlige erfaringer og tanker knyttet til dans som aktivitet i kroppsøvingsfaget. I analyseprosessen har det fremkommet fire temaer som har blitt diskutert hver for seg. For å analysere dette datamaterialet har jeg tatt utgangspunkt i John Dewey (1859-1952) og hans tilnærming til erfaring, samt John I. Goodlads (1979) læreplannivåer, som er masterprosjektets teoretiske rammeverk. Funn fra masterprosjektet viser at lærernes interesser, bakgrunn og kompetanse har en vesentlig betydning for hvilke aktiviteter lærerne underviser i, og hva de føler seg trygge nok til å undervise i. Lærerne fremhever spesielt at målet med dans ikke bare er begrenset til «her og nå» kontekst, men at elevene må få selvtillit og trygghet til å kunne bruke dans senere i livet. Alle er enige om at dans er en viktig del av faget. De peker på rytme, bevegelsesglede, mestring og det å kunne slippe seg løs som viktige elementer ved dans. Videre sier de at dans kan bidra til å utvikle trygghet og selvtillit som er viktige verdier og mål med dans i kroppsøvingsfaget. I tillegg mener lærerne at dans kan bidra til å oppnå kroppsøvingsfagets mål om livslang bevegelsesglede. Lærerne ønsker mer fokus på dans i lærerutdanningen, mer tid til repetisjon, kurs, og deling av kompetanse mellom lærere. Lærerne er enige om at dans er svekket i utkastet til den nye læreplanen og at den nye læreplanen på den ene siden gir det rom for å undervise i dans, mens den på den andre siden også kan forstås som å ekskludere dans i faget. Alle lærerne mener at dansens status i kroppsøvingsfaget i dag varierer fra skole til skole, og fra lærer til lærer.

Dette er en masteroppgave i idrettsvitenskap, skrevet ved seksjon for kroppsøving og pedagogikk ved Norges Idrettshøgskole (NIH). Jeg har i dette prosjektet undersøkt hvordan elever og lærere (vg1) opplever bruk av et digitalt læringsverktøy i friluftslivundervisningen. Som teoretisk forankring er det benyttet sosiokulturell læringsteori, samt gjengivelse og tolkning av ny og gammel læreplan. Det presenteres også friluftslivsfaglige perspektiver på friluftslivs egenart og naturopplevelse. Oppgaven har en kvalitativ tilnærming, hvor jeg har brukt deltakende observasjon, intervju og gruppeintervju for å generere datamateriale. Denne metoden er anvendt for å få en mest mulig helhetlig og pålitelig fremstilling av elevenes (n=6) og lærernes (n=3) opplevelser og erfaringer med friluftslivundervisningen. Vitenskapteoretisk plasserer oppgaven seg i en hermeneutisk forståelsesramme, hvor fortolkningen har forsøkt å få frem elevene og lærernes opplevelser, meninger, erfaringer og følelser knyttet til friluftslivundervisningen. Lærerne hevder det digitale verktøyene kan virke distraherende på elevene og på undervisningen, men viser samtidig til at enkelte elever fikk høy motivasjon til arbeide med oppgaven som ble gitt. Det presenteres indikatorer på økt elevengasjement og elevaktivisering. I det sosiokulturelle perspektivet blir det både belyst positive og negative indikatorer på elevenes læringsprosess. Det er enighet mellom elevene og lærerne at elevene har høyere digital kompetanse enn lærerne, og det kommer frem at det kan ha negativ innvirkning på undervisningen. Lærerne utrykker utrygghet ovenfor undervisning med digitale verktøy, og det blir belyst indikatorer på at det er vanskelig for lærerne å utfordre elevene faglig når det kommer til digitale ferdigheter. Både elevene og lærerne utrykker positiv og negativ påvirkning på naturopplevelsen, som følger av bruken av det digitale verktøyet. I lys av ny og gammel læreplan kommer det frem som følge av deltakernes utsagn at digital fortelling både kan bidra til å møte ambisjonen til læreplanen, men også føre til det motsatte.

Temaet for denne oppgaven er ”Foreldreerfaringer i et nettverksperspektiv” og tar utgangspunkt i problemstillingen; ”På hvilken måte kan foreldre til barn med hørselsnedsettelse styrke hverandre gjennom møte med foreldre med tilsvarende foreldreerfaring?” – Hvordan kan disse møtene føre til mestring av foreldrerollen? Formålet med oppgaven er å få innsikt i hva en foreldregruppe av foreldre til barn med hørselsnedsettelse får ut av å møtes jevnlig for deling av sine følelser og erfaringer fra hverdagen. Med fokus på mestring kommer det frem hvordan fellesskapet gir foreldrene tilhørighet og støtte av mennesker med likende foreldreerfaringer til å videreutvikle foreldrerollen. For å besvare problemstillingen og forskningsspørsmålet på best måte ble det tatt i bruk en kvalitativ tilnærming for innhenting av informasjon gjennom fokusgruppeintervju. Valget av metoden benyttes fordi den forteller oss hva den aktuelle gruppen forteller av sine tanker og erfaringer med deres møteplass, bestående av deltaker som alle har barn med en form for hørselsnedsettelse. Studien vektlegger teoretiske tilnærminger rettet mot begrepsområdene hørsel, foreldre, mestring og nettverk. Teoretikere slik som Lazarus & Folkman, Albert Bandura, Urie Bronfenbrenner og George Herbart Mead blir trukket inn og diskutert opp mot undersøkelsens funn, som i denne studien er to fokusgruppeintervjuer av et utvalg av 13 foreldre som møtes jevnlig på et bestemt møtested i Norge. Resultatene viser et sammensatt bilde av hvordan foreldre til barn med hørselsnedsettelse styrker hverandre gjennom å møte foreldre med barn tilsvarende utfordringer på møteplassen for datainnsamlingen. Datamaterialet representerer et smalt utvalg og dette innebærer til at resultatene ikke kan generaliseres til gruppen foreldre til barn med hørselsnedsettelse i Norge. Derimot kan resultatene tas i bruk til videre forskning på området, derav at studien brukes som en oppstart av å forske på en gruppe mennesker som har lite søkelys innenfor forskningens verden, men som er et aktuelt forskningsområde med tanke på at å leve med en hørselshemning omfatter deler av befolkningen som er verdt å sette i lys for å sikre god tilrettelegging og livskvalitet.

Master i estetiske fag Denne masterstudien omhandler ulike perspektiver på publikumsdeltakelse i kunsten. Undersøkelsesområdet ble valgt fordi jeg som aktør i kunstfeltet fant det utilfredsstillende at temaet vanligvis ble behandlet som omforent, i kontrast til egen erfaring der fenomenet publikumsdeltakelse fremstod som potensiell bærer av et spenningsfylt og mangefasettert erfarings- og meningsinnhold. Det empiriske materialet som ligger til grunn for undersøkelsen er utledet fra tre av mine egenproduserte kunstprosjekter. Under bearbeidingen av undersøkelsen har jeg ut ifra min rolle som samtidskunstner inntatt en forskeridentitet som kunstner-forsker. Denne forskerposisjonen tar utgangspunkt i ulike teorier om kunstnerisk forskning fra Artistic Research-tradisjonen og har som formål å produsere nye former erfarings- og meningsdannelse knyttet til publikumsdeltakelse på kunstfeltet. Intensjonen med undersøkelsen har vært å forskyve verdigrunnlaget av min kunstneriske praksis fra å inneha en verdi som god eller dårlig kunst, til gjennom en vitenskapelig og analytisk tilnærming til kunsten, også å kunne inneha en verdi i form av kunnskap med relevans for både det akademiske og det kunstneriske feltet. Problemstillingen omhandler en tydeliggjøring av kritiske, refleksive og performative egenskaper i publikumsdeltakende kunst med hensikt om å fremheve ulike dimensjoner knyttet til deltakelsesbegrepet. Erfaringene fra undersøkelsen fremholder sammensatte og nyanserte perspektiver knyttet til problemstillingens nøkkelbegreper, noe jeg mener kan bidra til en mer nyansert debatt og faglig gjennomtenkt bruk av deltakelsesaspektet i kunstfeltet.

Introduksjon: De fleste kritisk syke pasienter opplever smerte og ubehag under oppholdet på intensivavdelingen. Smertene kan komme av traumer, kirurgi, og autonome plager eller daglige prosedyrer. Selvevaluering av smerte betraktes som gullstandarden, intensivpasienten kan ikke alltid uttrykke sin smerte verbalt grunnet mekanisk ventilasjon, eller sedativa. Intensivsykepleieren spiller en viktig rolle i smerteevalueringen, der en har ansvar for å lindre, smerte og ubehag. God smertelindring kan gi bedre pasientopplevelser. Studiens hensikt er å belyse intensivsykepleierens erfaringer med smerteevaluering hos respiratorpasienten. Metode: Studien har et kvalitativt design med fokusgruppeintervju, med 4 intensivsykepleiere, som jobbet klinisk ved en intensivavdeling i Norge. Data ble analysert med systematisk tekstkondensering. Resultat: Analysen resulterte i fire hovedkategorier: Fysiske observasjoner og yrkeserfaring i evaluering av smerte, kontinuitet og rapportering, ulike hensyn å ta ved evaluering av smerte, og BPS – et objektivt mål på en subjektiv opplevelse? Konklusjon: Evaluering av smerte er en kompleks oppgave. Intensivsykepleiernes erfaringer viser at smerteevaluering krever erfaring, utvikling av et klinisk blikk, bruke sin kunnskap om diagnose og pasientopplevelser for å evaluere smerte. Kontinuitet i form av å bli kjent med pasienten er viktig, like viktig er samarbeid med lege som er essensielt for å komme i gang med smertebehandlingen. Deltagerne har tilgang på smerteevalueringsverktøyet Behavior Pain Scale (BPS), men beskriver det som vanskelig å bruke, og de stoler heller på sin egen evaluering av smerte. De undrer seg om de kan sette et objektivt mål på en subjektiv opplevelse. Nøkkelord: Intensivsykepleiere, smerteevaluering, erfaringer, intensivpasient, mekanisk ventilasjon.

Bakgrunnen for oppgaven er utfordringene intensivpasientene står overfor etter utskrivelse fra intensivavdeling. Det er ulik praksis i forhold til oppfølgingen som gis. Hensikten med oppgaven er å avdekke intensivpasientens syn på oppfølging. Problemstillingen er “intensivpasientens opplevelse av oppfølging etter utskrivelse". Design/Metode: Metasyntese/Metaetnografi. Datasamling fra seks kvalitative primærstudier. Fra 2010 – 2020. 81 voksne, deltakere over 18 år. Intensivopphold over 48 timer. Resultater: Hallusinasjoner, vanskelige drømmer og minner var utfordrende å håndtere. Deltakerne hadde urealistiske forventinger til rehabiliteringen. Når rehabiliteringen ikke gikk som forventet medførte dette frustrasjon blant deltagerne. De følte seg avhengige og sårbare som følge av de kroppslige endringene de opplevde. Pårørende var verdsatt, men det ble foretrukket hjelp og støtte fra helsepersonell. Skriftlig informasjon ble etterlyst. Muntlig informasjon var lett å glemme. Oppfølgingssamtaler ble sett på som positivt. Dagbok opplevdes ulikt, og kunne vekke ubehagelige minner. Konsekvensene var at psykisk, fysisk og mentale begrensinger påvirket i stor grad rehabilitering og opplevelsen av den. Den psykiske begrensingen påvirket mest. Konklusjon: Deltakerne hadde behov for tilpasset oppfølging fra personell med dybdekunnskap innen intensivbehandling. Intensivsykepleierne hadde en sentral rolle i oppfølgingen. Deltakerne hadde et omfattende informasjonsbehov, spesielt skriftlig. Oppfølgingssamtaler med profesjonelle var avgjørende. De oppnådde bearbeidelse av situasjonen og fikk en følelse av sammenheng. Dagbok og dagbok med bilder burde tilpasses den enkeltes behov. Klinisk praksis: Lite utarbeidet felles retningslinjer for hvordan intensivpasientene følges opp. Like-behandling er en sentral målsetning for helsetjenesten. Deltakerne oppgav at det var verdifullt å bli fulgt opp. The background for this thesis is the challenges facing patients after discharge from intensive care unit. Different practises regarding the assistance and help that is offered. The purpose of this study is to examine the Patient’s perception on the topic of follow-up. Aim of the study: “the intensive care Patient’s perception of the follow up after discharge. Design/methodology: Metasynthesis/Meta-ethnography. Data collection from 6 qualitative primary studies from 2010-2020. The number of participants is 81, adults over the age of 18. ICU stay more than 48 hours. Results: Hallucinations, difficult dreams, and memories hard to handle. The Participants had unrealistic expectations to the rehabilitation. When the rehabilitation did not progress as expected, this often leads to frustration among the participants. The participants felt dependant and vulnerable following the bodily changes they experienced. Their relatives being appreciated, but assistance from health care professionals was preferred. Written information being in demand. Oral information deemed easy to forget. The follow-up conversations seen as positive. Dairies perceived different and could revoke unpleasant memories. Consequences being that psychological, physical, and mental limitations to a large degree influences the rehabilitation process and the perception of the process. The psychological limitation perceived most influential. Conclusion: The participants had a need for individual customized follow-up by personnel holding in depth knowledge within intensive care. Intensive care nurses had a central role in this follow-up. The participants had a comprehensive need of information, especially in written form. Follow-up conversations with professionals was essential. This enabled the processing and understanding of context. Dairies and dairies with pictures should be adjusted by individual needs. Clinical practise: There is little commonly prepared standard information on how the intensive care patient’s follow-up. Equal treatment is a central principial aim within health services. The participants deemed it as valuable to be followed up.