Search

Decription comming

nonPeerReviewed

Recent large influxes of non‐native Pacific pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) to North European rivers have raised concern over their potential negative impacts on native salmonids and recipient ecosystems. The eggs and carcasses of semelparous pink salmon may provide a significant nutrient and energy subsidy to native biota, but this phenomenon has not been widely documented outside the species' native distribution. We analysed the stomach contents and stable isotope values (δ15N and δ13C) in muscle and liver tissues of juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) to determine whether these native salmonids utilise marine‐derived nutrients and energy provided by pink salmon eggs and carcasses in the subarctic river system Vesterelva, northern Norway. Although egg foraging and assimilation of marine‐derived nutrients in fish body tissues were found to be minor at the population level, a few juvenile salmon and trout had recently eaten large quantities of pink salmon eggs. Some of these individuals also had high δ15N and δ13C values, indicating a long‐term diet subsidised by marine‐derived nutrients and energy from pink salmon eggs. Hence, our study provides novel evidence that the eggs of invasive pink salmon may provide an energetic, profitable food resource for juvenile native fish. More research is needed to understand the broader ecological implications for fishes and other biota in river ecosystems invaded by pink salmon. peerReviewed

Hedger, R.D., Blumentrath, S., Bergan, M.A. & Eloranta, A.P. 2020. Mapping natural and artificial migration hindrances for fish using LiDAR remote sensing. NINA Report 1833. Norwegian Institute for Nature Research. We developed a new method to map and evaluate the impact of potential natural and artificial migration hindrances on the spatial distribution of sea trout (Salmo trutta) within stream networks. A stream network was derived from a 1 m2 spatial resolution LiDAR-based Digital Terrain Model (DTM), using part of Trondheim Region as a test case. Algorithms were developed to identify potential artificial migration hindrances (stream crossings and culverts) from the DTM, and to correct the DTM to enable generation of a terrain-derived stream network that followed the topography better than manually-digitized stream networks. Stream slope was computed at multiple-spatial scales throughout the terrain-derived network because steep slopes can be a potential natural migration hindrance. Potential migration hindrances were then quantified across the network from (1) the positions of crossings and culverts (using information generated from the DTM alongside GIS databases) and (2) stream slope metrics. The impact of potential migration hindrances on the spatial distribution of sea trout was determined by analysing the relationship between these stream network properties and the prevalence of sea trout across Trondheim Region, as determined by electro-fishing surveys conducted by Trondheim Kommune, NINA and NIVA. Models showed that prevalence was negatively related to the number of crossings and culverts downstream of the electrofishing site. However, no effect of slope was identified, and the predictive power of models was low. The terrain derivation-based approach developed here offered high local accuracy, but was computationally intensive, and suffered from potential confounding effects, and investigation of the effect of stream network properties on sea trout prevalence was limited by the quantity and quality of available data. This study has shown that a GIS-based approach, reliant on semi-automated processing of high-resolution DTM data, and integrated with GIS data, can be used to construct a stream network showing potential migration hindrances for fish populations. Further, there is potential for applying this approach over a wider geographical area and in different freshwater applications. Hedger, R.D., Blumentrath, S., Bergan, M.A. & Eloranta, A.P. 2020. Mapping natural and artificial migration hindrances for fish using LiDAR remote sensing. NINA Rapport 1833. Norsk institutt for naturforskning. Vi har utviklet en ny metode for å kartlegge og evaluere effekten av potensielle naturlige og menneskeskapte vandringshindre (barrierer) for ferskvannsvandring til sjøørret (Salmo trutta L.). Områder av Trondheimsregionen med eksisterende kartlegging av sjøørretutbredelse ble brukt som testområde. Det har blitt utviklet algoritmer for å identifisere potensielle vandringshindre (infrastrukturkryssinger, kulverter og lignende menneskeskapte inngrep, samt generell elvetopografi) fra digital terrengmodell (DTM). Resultatene i dette prosjektet baserer seg på digitale terrengmodeller med 1 m2 romlig oppløsning fra LIDAR data. Det er anvendt eksisterende algoritmer for å generere og korrigere elvenett fra digitale terrengmodeller. Slike terrengavledet elvenett avspeiler topografien bedre enn eksisterende manuelt digitalisert elvenett (NVE elvenett), og er en forutsetning for å avlede elvetoppografi, og dermed vandringshindre, fra digitale terrengmodeller. Fra det terrengavledede elvenettet ble helningsgradient kartlagt for hele elevnettverket på ulike romlige skalaer. Posisjon til kulverter og lignende inngrep ble kartlagt ved å sette sammen informasjon fra terrengavledet elvenett med informasjon fra GIS databaser for infra-struktur. Potensielle vandringshindre ble deretter kvantifisert for hele elvenettet ut fra (1) posi-sjonene til kryssinger, kulverter og lignende inngrep og (2) ulike indekser for helningsgradient. Effekten av potensielle vandringshindre på utbredelse av sjøørret ble analysert ved statistiske modeller hvor forekomst av sjøørret fra årlige ungfisktellinger ble brukt som responsvariabel (kvantitative tetthetsberegning fra el-fiske utført av Trondheim Kommune, NINA og NIVA). Potensielle vandringshindre nedstrøms fra el-fiskestasjon ble brukt som prediksjonsvariable for forekomst. Forekomsten av sjøørret var negativt relatert til antall kryssinger og kulverter nedstrøms for stasjonsområder for elfiske. Ingen effekt av helningsgradient ble imidlertid identifisert. Modellenes prediksjonsevne var generelt lav. Studiet viser at en GIS-basert tilnærming, med støtte i semi-automatisert prosessering av høyoppløselige digitale terrengmodeller integrert med GIS-data, kan brukes til å konstruere et elvenett (vassdragsnettverk) som avdekker potensielle vandringshindre. Tilnærmingen har potensiale for anvendelse er et mer omfattende geografisk område, og som et grunnlag for prediksjonsmodellering av mulig utbredelsesområde og vandringshindre. Det er imidlertid også identifisert klare begrensninger med den nåværende metodikken. Disse er i vesentlig grad knyttet til datagrunnlag for kalibrering av modeller (bakkeverifisering). Manglende datagrunnlag for dette gir lav utsagnskraft med påfølgende store usikkerheter i prediksjoner. De viktigste her er: (1) Kartlegging av eksisterende forekomst av sjøørret er basert på eksisterende overvåkning som er målrettet mot forventet utbredelse. Dette gjør at det blir få observasjoner i områder hvor utbredelse er begrenset av vandringshindre. (2) Det mangler detaljert informasjon om i hvor stor grad identifiserte menneskeskapte vandringshindre som ikke er observerbare med fjernmålingsdata (e.g. kulverter) utgjør barrierer. Metodikken er generelt også beregningsintensiv og krever manuell korreksjon. Det vurderes at videreutvikling av metodikken vil kreve (1) bedre kunnskap på utbredelse i form av data som gjør det mulig å estimere fore-komsten, (2) inventeringer og bakkeverifisering av vandringshindre. Tilnærminger beskrevet i denne rapporten utgjør imidlertid et godt grunnlag for å prioritere og målrette feltinnsats med hensyn på kartlegging av både fisk og abiotiske forhold.

Gjelland, K.Ø., Bækkelie, K.A., Brabrand, Å., Kristoffersen, R., Svenning, M., Eloranta, A., Pettersen, O., Saksgård, R. Solberg, I., & Sandlund, O.T. 2020. Overvåking av fisk i store innsjøer – FIST 2018. NINA Rapport 1749. Norsk institutt for naturforskning. De sju innsjøene Mjøsa, Krøderen, Møsvatn (i Sør-Norge), og Altevatnet, Takvatnet, Stuorajávri og Iešjávri (i Nord-Norge) ble prøvefisket i august-september 2018. Målsettingen med FIST-prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Feltmetodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk, fiske med flytegarn i tre av innsjøene, samt forsøk med elektrisk båt-elfiske i Mjøsa. Innsatsen med nordiske bunngarn var, med unntak av i Mjøsa, 60 garn- netter per innsjø, med fiske på fire stasjoner ned til største dyp eller til rundt 50 m. I Mjøsa ble antall stasjoner økt til seks, som tilsvarer en samlet innsats på 90 garnnetter. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i seks av de sju innsjøene. Iešjávri ligger så uveisomt til at utstyr for tråling ikke kan transporteres inn, så der ble det fisket med nordiske pelagiske oversiktsgarn (‘flytegarn’) i stedet for trål. I Altevatnet og Stuorajávri ble det også fisket med flytegarn i tillegg til trålingen. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de røyedominerte og svært næringsfattige innsjøene undersøkt i 2018 gav imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene for eksempel er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er ønskelig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Feltarbeid på store innsjøer stiller store krav til HMS, både generelt fordi været kan gi grov sjø, og især med tråling og ekkoloddkjøring som må foregå i mørket. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetningen i det pelagiske fiskesamfunnet. En viktig del av metodeutviklingen i FIST har vært å forbedre modellene for forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS). På bakgrunn av erfaringene i 2015-2018, ser vi nå ut til å ha nådd en ligning som gir tilfredsstillende beskrivelse av størrelsesfordelingen i fiskesamfunnet. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling i flere innsjøer, samt også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde der dette er mulig å få til. Mjøsa er Norges største innsjø (369,5 km2) og er regulert 3,61 m. Innsjøen er dyp (453 m) og med bratte strender, slik at bare vel 20 % av arealet er grunnere enn 20 m. Vannkvaliteten i innsjøen har gjennomgått store endringer siden Mjøsaksjonen, som startet på slutten av 1970-tallet for å redusere tilførslene av næringssalter og organisk stoff. Fiskesamfunnet i Mjøsa omfatter 20 fiskearter. Prøvefisket med bunngarn skjedde på de samme fire stasjonene i Ringsaker- og Furnesfjorden som ble benyttet ved undersøkelsene 1978-80, og supplert med to stasjoner ved Tangen, lenger sør i innsjøen. Fisket med trål skjedde i tre områder: Furnesfjorden, Ringsakerfjorden og i hovedbassenget sør for Helgøya. Båt-elfisket ble gjennomført i Ringsaker- og Furnesfjorden. Ekkoloddregistreringene skjedde over hele innsjøen, med en dekningsgrad på 7,8. Det ble fanget i alt 16 fiskearter: 13 i bunngarna, 14 i båt-elfisket og fem i trålen. I bunngarnfangstene var det flest hork, abbor, krøkle, sik og lagesild. Båt-elfisket fanget flest hork, mort og ørekyt, og med langt større effektivitet i mørke enn i dagslys, og det skaffer effektivt en rask oversikt over hvilke fiskearter som finnes i strandsona i innsjøen. Trålfangstene ble totalt dominert av krøkle, med over 98 % av totalt antall fisk i fangsten, og det ble også fanget lagesild, sik, niøye og aure i trålen. Fordelingen av fiskearter i bunngarnfangstene varierte mellom de seks prøvefiskestasjonene, men hork og abbor var mest tallrike på alle stasjoner. Artene fordelte seg ulikt i dypet langs bunnen. Mens mort lever i strandsona, forekommer både hork, sik og abbor på alle dyp ned til 50 m. Krøkle, lagesild og lake ble bare fanget dypere enn 15 m. Data fra ekkolodd og trålfangster viser at biomassen av fisk i de åpne vannmassene var ca. 15,4 kg/ha. Av dette var 12,5 kg krøkle, 2,4 kg sik og 0,6 kg lagesild. Det er ikke store endringer i fiskesamfunnet langs bunnen i Mjøsa siden 1979, men i de åpne vannmassene er det store endringer. Den totale biomassen er minst like stor som tidligere, men det har vært en sterk forskyvning bort fra sik og lagesild mot krøkle, dvs. mot en økt dominans av mindre fisk. Økologisk tilstand for fisk i de åpne vannmassene i forhold til eutrofiering er svært god. Krøderen er en moderat stor (ca. 44 km2) og dyp (130 m) innsjø som er regulert 2,6 m. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, hele 49 % < 20 m. Dette fører til at innsjøarealet er ca. 23 % mindre ved LRV enn ved HRV. Innsjøen er relativt næringsfattig, med siktedyp ca. 6 m. Fiskesamfunnet består av åtte arter, hvorav gjedde har kommet inn i første del av 1990-tallet. Vårt prøvefiske fanget seks av artene. Karuss og trepigga stingsild manglet i våre fangster. Med prøvefiske i bunn-nære områder under termoklinen og ned mot 50 m dyp fanget vi derimot røye, som har manglet ved tidligere runder med prøvefiske i Krøderen. Røya hadde langsom vekst og var kjønnsmoden fra 10 cm størrelse, og det er grunn til å tro at Krøderen har en egen småvokst form av røye som lever utelukkende i profundalsona. Abbor var den dominerende arten bunngarnfangstene med 76 % av antall fisk, mens sik utgjorde 17,5 %. De øvrige artene utgjorde alle mindre enn 3 %. Abbor var konsentrert til strandsona, mens røye bare ble fanget dypere enn 15 m. Trålfangstene bestod nesten 98 % av sik, i tillegg til noen få abbor, ei gjedde og én aure. Fangstene av sik i bunngarna var dominert av fisk større enn 19 cm, mens fangstene i de åpne vannmassene var dominert av fisk mellom 5 og 15 cm. Vekstmønster og kjønnsmodning hos siken kan tyde på at det forekommer to ulike økologiske sikformer. Biomassen av sik i de åpne vannmassene er beregnet til ca. 18 kg/ha. I forhold til eutrofiering er fiskesamfunnet i de åpne vannmassene i svært god tilstand. Endringene i fiskesamfunnet etter at gjedda kom inn fører imidlertid til at NEFI-indeksen gir moderat tilstand. Spesielt har forekomsten av aure endret seg fra vanlig til sjelden i prøvegarnfangstene, men også for sik og abbor har fangstene målt som CPUE gått ned. Møsvatn er et stort (78,4 km2 ved HRV) reguleringsmagasin etablert ved neddemming av flere tidligere innsjøer. Magasinet er relativt grunt (68,5 m maksimum dyp), og med en reguleringshøyde på 18,5 m blir nærmere 60 % av arealet tørrlagt ved LRV. Innsjøen er næringsfattig, med siktedyp >10 m. Fiskesamfunnet består av aure, røye og ørekyt, den siste etablert på 1990-tallet. I bunngarnfangstene i strandsona var det flest ørekyt, deretter aure, mens røye dominerte på dypere vann. I trålen ble det tatt røye både nær overflata og på dypere vann, mens all aure ble fanget nær overflata. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene er 2,9 kg/ha, fordelt på omtrent like mye aure og røye. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene svært god. Forekomsten av den introduserte ørekyta gjør imidlertid at samlet tilstand for fiskesamfunnet ikke blir bedre enn god, mens den harde reguleringen fører til at Møsvatn er en sterkt modifisert vannforekomst. Sammenlignet med tidligere prøvefiske ser artssammensetningen i fiskebestandene i Møsvatn ut til å ha endret seg lite siden ørekyta etablerte seg. Altevatnet er en stor (ca. 80 km2 ved HRV) og relativt dyp (111 m) regulert innsjø. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, slik at 73 % av arealet ved HRV er grunnere enn 20 m. Reguleringshøyden er 16,2 m. Vannet er svært næringsfattig, og siktedypet er vel 8,5 m. Fiskesamfunnet består av seks arter, hvorav ørekyt kan være er introdusert av mennesker. Vårt prøvefiske fanget røye, aure, lake og ørekyt, mens gjedde og abbor er så sjelden etter reguleringen at de i liten grad fanges. Fangstene i bunngarn var dominert av røye, med 87 % av antall fisk. I fangstene langs bunnen dominerte røye mindre enn 15 cm på dypt vann (>15 m), men det var ingen klare tegn til en vekststagnasjon ved 10-15 cm som er typisk for småvokste profundalformer av røye. I strandsona fordelte røya seg på alle lengdegrupper. I trålen ble det bare fanget tre røyer, mens flytegarna fanget 21 røyer. Disse fiskene var mellom 10 og 34 cm (i gjennomsnitt 20 cm og 137 g). Beregnet biomasse av fisk (bare røye) i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene i Altevatnet svært god. Den kraftige reguleringen betyr likevel at innsjøen er en sterkt modifisert vannforekomst. Reguleringen har blant annet ført til at abbor og gjedde, som forekom naturlig i innsjøen, i dag stort sett bare finnes i sørøstenden av vatnet (Gamasområdet). Takvatnet har et areal på 15,2 km2 og et største dyp på vel 80 m. Innsjøen er uregulert og med svært næringsfattig vann, med et siktedyp på mer enn 12 m. Fiskesamfunnet består av tre arter, røye, aure og trepigga stingsild, de to siste er satt ut i hhv. 1930 og 1950. I bunngarnfisket ble det fanget 237 fisk, hvorav 110 var trepigga stingsild, 79 røye og 52 aure. Trålen fanget ingen fisk. Røya i fangstene fordelte seg på alle lengdegrupper mellom 5 og over 40 cm, med alder fra ett til 12 år. Nesten all aure i fangstene var mindre enn 25 cm og yngre enn fem år. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var svært lav, bare 0,12 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Ettersom to av de tre fiskeartene i innsjøen er introdusert for mindre enn 100 år siden, er imidlertid fiskesamfunnet svært langt unna en referansetilstand. Stuorajávri har et areal på 21 km2, og med et største dyp på 30 m grunnest av de innsjøene som ble undersøkt i 2018. Vannet er uregulert og næringsfattig, med et siktedyp på 6,25 m. Fiskesamfunnet omfatter sju arter, hvorav bl.a. sik, abbor og gjedde er blant de som vandret inn fra øst etter istida. I bunngarnfangstene ble det fanget seks arter, med abbor som dominerende (72 % av antall fisk). Sik utgjorde 21 %. I trålen og flytegarna ble det fanget bare sik, henholdsvis 308 og 39 individ. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var ca. 1,5 kg/ha basert på ekkoloddregistreringene. Tetthetene estimert fra trålfangsten var en størrelsesorden høyere, og det beregnede biomassetallet basert på ekkolodd er trolig altfor lavt. Vi antar at dette skyldes at fisken i stor grad unngikk ekkostrålen fordi innsjøen er grunn, og fordi det i tillegg var fullmånelys som gjorde at fisken trakk svært nære overflata og dermed unngikk å bli registrert i ekkoloddstrålen. På grunnlag av trålfangstene og tidligere undersøkelser i Stuorajávri anslås at biomassen av pelagisk fisk bør være mer på linje med Krøderen, det vil si > 15 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Iešjávri er Finnmarks største innsjø, med et areal på 68,2 km2 og et største dyp på 41 m. Innsjøbassenget har en komplisert form med mange viker, bukter og holmer. Vannet er uregulert og svært næringsfattig, med et siktedyp på omkring 10 m. Fiskesamfunnet har åtte arter, i likhet med i Stuorajávri omfatter dette flere arter som har vandret inn fra øst. I bunngarnfisket ble det fanget 230 fisk av åtte arter, med røye (47 %) og ørekyt (33 %) som de mest tallrike. I flytegarna ble det fanget ni røye og én aure. Røya i fangstene var mellom 5 og mer enn 40 cm, med alder mellom ett og 11 år. Et påfallende trekk ved røyebestanden er imidlertid at det var svært svak rekruttering i 2012-2014, indikert ved at årsklassene 4-6 år (lengde fra 20 til 30 cm) var nærmest fraværende i fangstene. Årsaken til dette er ukjent. I et røyemateriale fra 1997 var det ingen slik variasjon i rekrutteringen til røyebestanden. Beregnet biomasse i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Når vi anvender endringsindeksen (NEFI) for å sammenligne prøvefiskedata fra 2018 med 1997, gir dette også svært god tilstand. I den grad vi mener å påvise store endringer i fiskesamfunnene, er det to sentrale og menneskeskapte faktorer som skiller seg ut. Den ene er introduksjoner av fiskearter, som har hatt stor til moderat betydning i fire av de sju undersøkte innsjøene. Særlig har introduksjonen av gjedde i Krøderen vært negativ, og i Takvatnet har introduksjon av røye og trepigga stingsild ført fiskesamfunnet langt bort fra referansetilstanden. Ørekyt er introdusert i Møsvatn og kanskje også i Altevatnet. Fiskesamfunnet i disse to innsjøene er imidlertid i mye sterkere grad påvirket av en annen menneskeskapt endring; vassdragsregulering. For Altevatnet sin del har dette gitt store konsekvenser for artssammensetningen, mens det i Møsvatn har gitt sterkt utslag på rekruttering av røye. Fisk i store innsjøer-programmet har gjort at vi nå har mye bedre datagrunnlag for å vurdere tilstand og endringer i artssammensetning og vekstmønster i fiskesamfunnene i mange norske innsjøer. Det savnes likevel ressurser til å gjøre undersøkelser av næringsmønstrene. Undersøkelser av diett (mageprøver, stabile isotoper) vil kunne gjøres uten ytterligere innsamling av fisk, og med en evertebratsampling samkjørt med Økostor. Slike undersøkelser vil være sentrale i å forstå og beskrive referansetilstanden i en innsjø, og endringer i næringsrelasjoner vil være viktige tegn på potensielle økosystemendringer som trolig vil dukke opp før store endringer i artssammensetning.

Recent large influxes of non-native Pacific pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) to North European rivers have raised concern over their potential negative impacts on native salmonids and recipient ecosystems. The eggs and carcasses of semelparous pink salmon may provide a significant nutrient and energy subsidy to native biota, but this phenomenon has not been widely documented outside the species' native distribution. We analysed the stomach contents and stable isotope values (δ15N and δ13C) in muscle and liver tissues of juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) to determine whether these native salmonids utilise marine-derived nutrients and energy provided by pink salmon eggs and carcasses in the subarctic river system Vesterelva, northern Norway. Although egg foraging and assimilation of marine-derived nutrients in fish body tissues were found to be minor at the population level, a few juvenile salmon and trout had recently eaten large quantities of pink salmon eggs. Some of these individuals also had high δ15N and δ13C values, indicating a long-term diet subsidised by marine-derived nutrients and energy from pink salmon eggs. Hence, our study provides novel evidence that the eggs of invasive pink salmon may provide an energetic, profitable food resource for juvenile native fish. More research is needed to understand the broader ecological implications for fishes and other biota in river ecosystems invaded by pink salmon. egg predation, marine-derived nutrients, non-native salmonids, resource subsidy, stable isotope analysis, subarctic river

Due to their ability to store large amounts of water, reservoirs are the supporting beam in the Norwegian hydropower system. Norway has approximately 1200 lakes that are regulated for hydropower usage, but despite the large number, there is relatively little public awareness of environmental impacts in lakes regulated for hydropower, at least compared to the focus on regulated salmon rivers. The Handbook for environmental design in regulated salmon rivers was published in 2013 and has become an important tool for local and national authorities, as well as hydropower companies in Norway. The aim of this report is to investigate the feasibility of developing a handbook for environmental design related to fish in reservoirs, similar to the one for salmon rivers. Given the large variation among Norwegian hydropower reservoirs, it is not realistic to create a first handbook for environmental design that will be useful for all reservoir types. Hence, it would be useful to narrow the scope and identify some reservoirs that are of particular interest and start with method development targeting these reservoirs. In this report, we have focused on environmental measures targeting brown trout populations, as this well-studied species is the most common in Norwegian hydropower reservoirs. The first phase of the environmental design methodology is the diagnosis phase, which aims to identify key bottlenecks for fish populations. Based on many years of fish monitoring in Norwegian reservoirs, several ecological bottlenecks are already known. An aspect that is not included in the salmon handbook, but of high importance for a future handbook for reservoirs, is collecting information on lake productivity. Unlike the anadromous salmon, experiencing abundant food recourses in their oceanic stage, resident species are highly influenced by the food availability in the lake. Hence, when looking for bottlenecks in reservoirs, an additional population-regulating factor to habitat-related and hydrological conditions may be food limitation. We suggest that the diagnosis phase for environmental design for reservoirs should consist of two parts: one based on data on fish populations and their main prey, and the other on hydrological and habitat data. In addition, the hydropower system must be described to understand potential environmental impacts. In contrast to data on fish populations and their main prey, habitat mapping and hydrological analyses have been lacking in most reservoir surveys. In many cases, appropriate habitat mapping is done in the adjacent spawning streams, but habitat mapping is rarely done within lakes. We believe it is realistic to identify bottlenecks and undertake a full diagnosis phase of environmental design based on today’s knowledge. However, there is a need to implement standardized surveys to ensure that sufficient data is collected in all reservoir monitoring. In this report, we have suggested available sampling methodology that we believe should be part of such standardized surveys. The second phase of environmental design is to identify design solutions. To our knowledge, no one has so far performed a full environmental design project in a reservoir. However, there are a number of different mitigation measures that have been used in Norwegian reservoirs and could be further developed for a future handbook. To obtain information about the type of already tested measures, we performed a survey among all County Governors in Norway. The results show that there is limited experience with mitigation measures in reservoirs. Of > 1200 Norwegian reservoirs, only 37 were reported to have known mitigation measures targeting brown trout, and a few targeting other species. Further, almost all measures targeting reservoir fishes have been implemented in the surrounding streams and rivers. These measures are more similar to the environmental design already developed for salmon rivers. For development of a handbook for reservoirs, it is important to develop environmental design methodology within the reservoir itself, i.e. in the lake habitats. The County Governors reported 14 cases of measures targeting trout within a reservoir, covering habitat-related measures, altered pattern of water level fluctuations and creation of “lake in reservoir”. We find these examples particularly interesting and relevant for a future handbook for environmental design in reservoirs. Although we have some examples of existing mitigation measures to learn from, it is important to identify optimal ways to balance the need of the fish populations with the need for power production. We believe that the most important knowledge gap to fill prior to development of an environmental design handbook for reservoirs is to develop tools that can assist balanced decisions between the environmental needs and the power production, similar to those already developed for the salmon handbook. The best way forward for environmental design in hydropower reservoirs is to establish a multidisciplinary research project, where scientists, power producers and managers can work together, focusing on one or two reservoirs in detail and use this as a pilot. © Norwegian Research Centre for Hydropower Technology (HydroCen) 20XX. The publication may freely be cited with source acknowledgement

Eloranta, A., Thomassen, G., Bergan, M.A., Andersen, O. & Gregersen, F. 2019. Restoration potential of old dams in Norway. A pilot study of occurrence, characteristics and restoration potential in watercourses with anadromous and resident fish stocks. NINA Report 1628. Norwegian Institute for Nature Research. Man-made migration obstacles and barriers, such as dams and culverts, are among the main reasons why numerous migratory fish stocks (e.g. Atlantic salmon Salmo salar, sea trout Salmo trutta, and European eel Anguilla anguilla) in Norway and elsewhere have become locally endangered or extinct. This is particularly the case in small streams which are often neglected by management authorities, despite of their high importance for fish recruitment and water quality in downstream river, lake and coastal areas. To reach good ecological status in Norwegian freshwaters, river restorations and mapping of migration barriers are urgently needed to improve connectivity and ecological status of these valuable ecosystems. The main objectives of this pilot project were (1) to evaluate the number, location, characteristics and restoration potential of old dams that are no longer in use, and (2) to give an overview of relevant literature and projects related to barrier removals. Data on dams were collected with a publicly available, electronic questionnaire and by conducting field surveys in two types of watercourses: (1) inner and outer coastal areas of Trondheimsfjorden with anadromous fish (sea trout, salmon and/or eel) and (2) tributaries of Drammenselva with resident fish stocks (mainly brown trout, but also lamprey Lampetra sp., eel and freshwater pearl mussel Margaritifera mar-garitifera). Based on our results from 102 dams, only 21% of the reported dams are currently among the 3887 registered dams in the national DamPunkt-database (www.nve.no). Hence, the total number of dams in Norway can be roughly estimated to exceed 18 000. Most dams studied were made of concrete and/or stone and were typically 1–10 m high, 2–20 m wide, and partial or total migration barriers for aquatic biota. Most dams were currently used for hydropower operations, but some were originally built for other purposes. Our field surveys demonstrate that large areas of suitable fish spawning habitats are lost due to dams. In Trondheimsfjorden, numerous (mainly unregistered) dams are built for fish hatcheries that are no longer in operation and thus cause unnecessary fragmentation of anadromous river systems. Our two examples of potential restoration targets in Trondheimsfjorden (i.e., Kaldvella in Gaula river system and Dragvatnet in Hitra) demonstrate how barrier removal or restoration would substantially increase the accessible spawning and nursing habitats for anadromous fish. In Drammenselva area with long history of mining, forestry and hydropower activities, a great proportion of suitable spawning and nursing habitats for brown trout and freshwater pearl mussel is lost due to damming of small streams. Some dams have naturally collapsed and thus create only partial migration barriers for aquatic biota. However, the major and most difficult restoration targets are in the downstream river sections where even some very new dams block migratory fish. Various public institutions have collected information of man-made barriers in Norwegian watercourses. To support efficient and holistic planning and implementation of river restoration projects, these data should be gathered into a single, open-access database. Moreover, a user-friendly registration system (e.g. a mobile application) should be developed for mapping and reporting of old dams and other migration barriers (cf. “citizen-science project”). From an international perspective, Norway should become a more active member in present and future European river restoration projects (e.g. AMBER and Dam Removal Europe). This would help to increase public awareness and involvement, improve ecological status of riverine ecosystems and their valuable biota, and support fundamental applied science with wide international outreach. Eloranta, A., Thomassen, G., Bergan, M.A., Andersen, O. & Gregersen, F. 2019. Restaureringspotensial av gamle demninger i Norge. En pilotundersøkelse av forekomst, egenskaper og gjenopprettingspotensial i vassdrag med diadrome og stedegne fiskebestander. NINA Rapport 1628. Norsk institutt for naturforskning. Menneskeskapte vandringshindre er blant hovedårsakene til at vandrende fiskebestander (f.eks. laks Salmo salar, sjøørret Salmo trutta, og ål Anguilla anguilla) har blitt negativt påvirket eller utryddet i Norge. Dette gjelder spesielt i mindre elver, som er viktige for fiskeproduksjon, men ofte oversett av forvaltningsmyndighetene. I Norske vassdrag er restaurering og kartlegging av vandringshindre et viktig virkemiddel for å gjenopprette konnektivet og god økologisk status i disse mindre, men verdifulle økosystemene. Hovedformålet med dette pilotprosjektet er: (1) å kartlegge antall, plassering, karakteristika og restaureringspotensial for demninger som ikke lenger er i bruk, (2) å gi en oversikt over relevant litteratur og damprosjekter med tanke på å fjerne vandringshindre. Vi samlet data om demninger ved bruk av et åpent spørreskjema hvor folk kunne registrere demninger som ikke lenger var i bruk. Vi valgte også ut to områder for nærmere feltundersøkelser: (1) indre og ytre deler av Trondheimsfjorden med diadrome arter (f.eks. sjøørret, laks og/eller ål) og (2) Drammensvassdraget med sideelver med stedegne fiskebestander (i hovedsak ørret, men også elvemusling Margaritifera margaritifera, niøye Lampetra sp. og ål). Basert på spørreundersøkelsen og feltstudiene (n = 102 demninger), var bare 21% av de demningene vi har registrert blant de 3887 demningene som er registrert i DamPunkt-databasen til NVE. Dette betyr at det kan være totalt mer enn 18 000 demninger i Norge. Den gjennomsnittlige demningen i denne studien var bygd av betong eller stein og var typisk 1–10 m høy, 2–20 m bred og fungerte helt eller delvis som vandringsbarriere for fisk eller andre vannlevende organismer. De fleste av demningene er utnyttet for vannkraftformål, men flere hadde blitt bygd i forbindelse med annen aktivitet. Resultatene fra de to studieområdene viser tydelig at store bekke- og elvearealer egnet som gyteområder er utilgjengelige som følge av demninger i vassdragene. I Trondheimsfjordområdet er flere demninger som ikke lenger er i bruk (og som ikke finnes i NVE sin DamPunkt-database) bygget på grunn av fiskeoppdrett. Disse fører til en fragmentering av anadrom strekning og reduserer gyte- og oppvekstområder. To eksempler (Kaldvella i Gaula og Dragvatnet på Hitra) viser hvordan fjerning av demninger som ikke lenger er i bruk kan øke arealet av de tilgjengelige gyte- og oppvekstområder. I Drammenselvas nedbørsfelt er en stor andel av egnede gyte- og oppvekstområder for ørret og elveperlemusling gjort utilgjengelige på grunn av gruvedrift, tømmerfløting og vannkraft. Noen av demningene har i dag kollapset og utgjør et delvis vandringshinder for vannlevende organismer. De største vandringshindrene ligger i de nedre deler av tilløpselvene (f.eks. Dørja, Bingselva og Hoenselva), der demninger (noen nokså nye), hindrer vandring. Ulike institusjoner i Norge (f.eks. NVE, Statens vegvesen, Fylkesmannen, kommuner og forskningsinstitusjoner) har samlet informasjon om menneskeskapte vandringshindre i vassdrag over hele Norge. For å sikre effektiv og helhetlig planlegging og gjennomføring av elverestaurerings-prosjekter, bør slike data samles i en felles, åpen database. Videre bør det utvikles et brukervennlig registreringssystem (f.eks. en norsk mobilapp) for å tilrettelegge for en storskala kartlegging av vandringshindre i Norge (som “folkeforskningsprosjekt”). Norge burde bli mer aktiv i på-gående og fremtidige europeiske elverestaureringsprosjekter (som AMBER eller Dam Removal Europe). En slik strategi vil bidra til å øke folks bevissthet og involvering i restaureringsprosjekter, forbedre økologisk status i mange vassdrag med tanke på fisk og andre akvatiske organismer, og støtte grunnleggende anvendt forskning med bred, internasjonal rekkevidde.

Johnsen. S.I., Sandlund, O.T., Eloranta, A., Gjelland, K.Ø., Bærum, K.M., Dokk, J.G. & Bækkelie, K.A.E. 2019. Fiskesamfunnet i Aursunden, Røros kommune - Effekter av fem år med tynningsfiske etter sik. NINA Rapport 1517. Norsk institutt for naturforskning. I 2011 ble det gjennomført en større fiskebiologisk undersøkelse i Aursunden (Røros kommune). Dette ble gjort for å få en oppdatert kunnskapsstatus for fiskesamfunnet i innsjøen, og for å gi anbefalinger for et planlagt næringsfiske etter sik. Ett av de viktigste tiltakene beskrevet i under-søkelsen fra 2011 var å gjennomføre et kultiveringsfiske (tynningsfiske) etter sik for å bedre kvaliteten på siken. Formålet med undersøkelsen i 2017 var å gi en grundig statusbeskrivelse av fiskesamfunnet i Aursunden etter fem år med hardt fiske etter sik. Sik, røye og ørret er viet størst oppmerksomhet, og vi har sett nærmere på betydningen av både næringskonkurranse, habitatbruk og predasjon. Det ble gjennomført prøvefiske med bunngarn og flytegarn på ulike dyp i august 2017. I tillegg til prøvefiske ble det kjørt ekkolodd og fisket med trål for å få et bedre bilde av mengde og sammensetting av fisk i de frie vannmassene (pelagialen). Det ble også tatt prøver av stabile isotoper fra fisk og næringsdyr for å se på næringsnettet i innsjøen og de enkelte fiskeartenes plassering i næringskjeden. Data fra disse undersøkelsene ble sammenlignet med tilsvarende undersøkel-ser i 2011. I perioden 2013-2017 ble det totalt tatt ut over 150 tonn med sik. Tatt i betraktning dette betydelige uttaket, er hovedkonklusjonen at endringene i fiskesamfunnet var mindre enn ventet. I hovedtrekk kan vi si at fem år med hardt fiske på sikbestanden i Aursunden har ført til: •en kraftig redusert tetthet av sik (om lag 50 %). Dette baseres på data fra ekkolodd-kjøring og underbygges av fiskernes egne erfaringer. •at kvaliteten på siken er kraftig forbedret siden undersøkelsene i 2011. Lengde ved kjønnsmodning viser derimot foreløpig kun små endringer. •at andelen gammel sik har gått ned i de frie vannmassene (pelagialen), men at det fortsatt er en stor andel eldre sik (> 15 år) i strandsonen. •små endringer i fiskesamfunnet for øvrig, selv om fangster av andre arter i det lokale fisket kan tyde på at disse har økt noe i antall. Undersøkelser av de ulike artenes plassering i næringskjeden og i næringsnettet (stabile isotoper) viste kun marginale endringer fra undersøkelsen i 2011. Sikbestanden har øyensynlig tålt den harde beskatningen godt, og det ser ut til at den vil tåle en beskatning på 25 % eller minst 15 tonn årlig. Det anbefales at dette nivået opprettholdes i årene som kommer. Ut fra erfaringene gjort til nå er det tegn til at de vitenskapelige undersøkelsene underestimerer fiskemengden eller rekruttering noe, og et uttak på 20 tonn årlig vurderes også som forsvarlig inntil videre. Konsekvensen av om fisketrykket etter sik skulle bli for høyt vil først og fremst være en kraftig økning i nødvendig innsats for å opprettholde fangstene, mens det ikke vurderes til å ha en kritisk virkning på innsjøsamfunnet. Et fortsatt høyt fisketrykk ansees også å være et godt tiltak for å øke tettheten av røye. For det ordinære garnfisket i Aursunden, som foregår i strandsona, bør det vurderes å innføre en minste tillatte maskevidde på 39 mm, for å utnytte ørretens vekstpotensiale.

Gjelland, K.Ø., Sandlund, O.T., Postler, C., Bækkelie, K.A., Eloranta, A., Pettersen, O., Solberg, I. & Saksgård, R. 2018. Overvåking av fisk i store innsjøer (FIST) i 2017. NINA Rapport 1644. Norsk institutt for naturforskning. De seks innsjøene Eikesdalsvatnet, Hornindalsvatnet, Vangsvatnet, Lundevatnet, Byglandsfjorden og Øyeren ble prøvefisket i august-september 2017. Målsettingen med prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Metodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk. På bakgrunn av erfaringene fra 2016 ble innsatsen med nordiske oversikts bunngarn økt fra 48 til 60 garnnetter per innsjø, med fiske ned til 50 m dyp eller mer. Dette er innenfor det to personer kan gjennomføre i løpet av to dager/netter, dvs. vel fire dagsverk når det ikke samtidig skal fiskes med pelagiske garn. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i alle de seks innsjøene. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de svært næringsfattige innsjøene med røye og/eller aure som dominerende fiskearter gir imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene f.eks. er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er viktig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Det er foran og i løpet av sesongen 2017 utviklet prosedyrer og anskaffet båtutstyr for fiske med pelagisk partrål slik at hensyn til HMS og trålens operasjon i vannet er godt ivaretatt. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetning i det pelagiske fiskesamfunnet. Det hersker imidlertid en del usikkerhet rundt forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS), og hvorvidt det er vesentlige artsforskjeller i dette forholdet. I tillegg til de seks innsjøene som ble undersøkt i 2017 ble det også gjort tester med ekkolodd og trål i Vegår (nesten bare krøkle i pelagialen) og i Aursunden (nesten bare sik i pelagialen). Disse resultatene er benyttet for å modifisere eksisterende TS-lengde-regresjoner for sik og krøkle. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med nye studier, både med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling, men også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde. Det tas sikte på å gjennomføre dette innen FIST-prosjektet i 2018. Eikesdalsvatnet er en uregulert innsjø (22 m o.h.) som likevel er påvirket ved at en stor andel av nedbørfeltet er ført til kraftverk i andre nedbørfelt slik at årlig middelavrenning er redusert fra 40 til 15 m3/sek. Dette har ført til at den viktigste innløpselva ikke kan fungere som gyteelv for aure og laks. Innsjøen er dyp (155 m) og med bratte strender, slik at mer enn 90 % av innsjøarealet er dypere enn 20 m. Eikesdalsvatnet er svært næringsfattig, med et gjennomsnittlig siktedyp på 15,9 m. I prøvefisket med bunngarn ble det fanget aure, røye og trepigget stingsild, og sammenlignet med prøvefiske i 2009 var det liten endring i samlet fangst. Fangsten av stingsild var relativt stabil, men det var en stor endring i forholdet mellom aure og røye. Mens prøvefisket i 2009 fanget 51 % aure og 12 % røye, var dette i 2017 12 % aure og 43 % røye. Fangst per innsats (CPUE) av aure gikk ned fra 8,4 til 2,7 fisk, mens røya økte fra 2,2 til 8,5 fisk. Aurefangstene var størst på grunt vann og avtok ned til 30 m, mens røyefangstene økte ned til 50 m. Trålfangstene i Eikesdalsvatnet var svært små, bare én røye i løpet av tre tråltrekk. Det er usikkert om dette delvis kan skyldes tekniske problemer. I 2009 ble det bare fisket med pelagiske garn, med svært begrenset fangst, med CPUE for aure 1,6 og for røye 0,3 fisk. Total biomasse av pelagisk fisk ble i 2017 beregnet til 3,6 tonn, som tilsvarer 1,55 kg/ha, og status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Hornindalsvatnet (53 m o.h.) er Europas dypeste innsjø (514 m) og er uregulert. I likhet med i Eikesdalsvatnet er strandsonas areal begrenset, og mer enn 90 % av innsjøarealet er dypere enn 20 m. Hornindalsvatnet er svært næringsfattig, med gjennomsnittlig siktedyp på 11,2 m. Bunngarnfangstene var dominert av 63 % røye, mens aure utgjorde 30 % og stingsild 7 %. Aurefangstene var størst på grunt vann, men det ble fanget noen individer av aure helt ned til 50 m. Røyefangstene økte ned til ca. 40 m, men var noe mindre i 40-50 m. Det ble fanget kun 13 fisk i trålen, hvorav 92 % var aure. Auren i bunngarnfangstene var fra 100 til over 400 mm, noe som tyder på enten at enkelte aure som er stasjonære i innsjøen slår over på fiskediett eller at det var noen sjøaure i fangstene. Auren i trålfangstene var for det meste mellom 210 og 320 mm. Røya i fangstene var opptil 320 mm. Lengdene på kjønnsmoden fisk innen aldersgruppene fra 4 år og eldre tyder på at det er minst to ulike økologiske former av røye i Hornindalsvatnet. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 6,8 tonn, som tilsvarer 1,24 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Vangsvatnet (47 m o.h.) er uregulert, og er den minste av innsjøene som ble undersøkt i FIST-prosjektet 2017. Dybden er moderat, bare 60 m, og mer enn 30 % av vannarealet er grunnere enn 20 m. Vangsvatnet er noe mer påvirket av avrenning fra jordbruk enn Eikesdalsvatnet og Hornindalsvatnet, og gjennomsnittlig siktedyp var 6,2 m. Bunngarnfangstene ble dominert av røye (63 %), mens aure og stingsild utgjorde hhv. 16 og 21 % av antall fisk. Aurefangsten var størst på grunt vann og avtok ned til 30 m. I Vangsvatnet var røyefangsten størst på 10-20 m dyp. Det ble fanget 71 fisk i trålen, 87 % røya og 13 % aure. Lengdefordelingen av auren, med relativt stor andel fisk over 400 mm, tyder på enten at enkelte individ som er stasjonære slår over på fiskediett eller at det var noen sjøaure i fangstene. Lengdene på kjønnsmoden fisk innen aldersgruppene fra 3 år og eldre tyder på at det er minst to ulike økologiske former av røye, slik det ble påvist i Vangsvatnet på 1980-tallet. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 3,2 tonn, som tilsvarer 4,15 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Lundevatnet (48,5 m o.h.) er en dyp (314 m) og næringsfattig innsjø (siktedyp 6,2 m), som er regulert 4,5 m. I Lundevatnet er hele 93 % av innsjøarealet dypere enn 20 m. Bunngarnfangstene bestod av 67 % aure og 33 % røye. Det ble ikke fanget fisk dypere enn 30 m, noe som var en uventet observasjon. Aurefangstene var størst på grunt vann (0-10 m) mens røyefangstene var størst på 10-20 m dyp. Det ble fanget 18 fisk i trålen, 94 % var aure. Aurefangstene ble dominert av fisk mellom 170 og 260 mm, og det ble ikke fanget aure større enn 300 mm. Aurens vekst ser ut til å stagnere ved ca. 250 mm, noe som tyder på at fisk spiller liten rolle i aurens diett. Det er heller ikke sjøaure i Lundevatnet. Røya i fangstene var fra 50 til 270 mm, med flest fisk mellom 100 og 180 mm. Det var også mange røyer i størrelsen mellom 220 og 270 mm. Sammen med størrelsen på den kjønnsmodne røya (fra 70 til 270 mm) kan dette tyde på at det er to økologiske former av røye i Lundevatnet. Materialet er imidlertid for lite til å trekke noen sikker konklusjon. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 7,9 tonn, som tilsvarer 2,88 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Byglandsfjorden (203 m o.h.) er regulert 5 m. Dette er også en dyp innsjø (167 m), men strandsona (>20 dyp) utgjør ca. 30 % av innsjøarealet. Bunngarnfangstene bestod av aure, bleke og ørekyt. Det er en stor tetthet av den introduserte arten ørekyt i fangstene i strandsona (

Differential use of habitat and prey resources is an important mechanism that may allow coexistence of sympatric species. Unlike interactions between smaller cyprinid and percid fishes, the resource use by coexisting predatory asp (Leuciscus aspius) and pikeperch (Sander lucioperca) is relatively unknown. Here, gut content and stable isotope analyses were used to study ontogenetic dietary shifts and interspecific trophic niche overlap between asp and pikeperch coexisting in two reservoirs. The hypothesis that both species show an ontogenetic dietary shift from small invertebrates to large fish prey, but at the same time use different prey resources to reduce potential competitive interactions, was validated. The isotopic niches of the two predators showed no, or only a moderate, degree of overlap (0–65%). The ontogenetic changes in the degree of interspecific isotopic niche overlap were different in the two reservoirs, suggesting that trophic segregation can be dynamic and variable among systems. Gut contents revealed that small ( invertebrates and emerged aquatic insects, whereas small pikeperch foraged on zooplankton, larval and pupal stages of aquatic insects and fish. Larger individuals (>100 mm) of both species were predominantly piscivorous, with asp consuming more cyprinid prey and pikeperch more percid prey. Coexisting asp and pikeperch populations are able to utilise different prey resources, thereby reducing potential negative competitive interactions. Keywords: dietary ontogeny, foraging strategy, interspecific competition, piscivory, stable isotopes

Gjelland, K.Ø., Sandlund, O.T., Andersen, O., Bremset, G., Bækkelie, K.A.E., Davidsen, J.G., Eloranta, A., Pettersen, O., Rønning, L., Rustadbakken, A., Saksgård, L., Saksgård, R. & Sjursen, A.D. 2017. Metodeutvikling: overvåking av fisk i store innsjøer (FIST) i 2016. NINA Rapport 1573. Norsk institutt for naturforskning De seks innsjøene Femunden, Selbusjøen, Snåsavatnet, Salvatnet, Limingen og Røssvatnet ble prøvefisket i august-september 2016. Målsetningen var 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestander i store innsjøer og 2) framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Metodene var en kombina-sjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk. I Selbusjøen ble det i tillegg fisket med bunn- og flytegarnserier med standardgarn, og både i Selbusjøen og Limingen ble det også fisket med flytegarn av typen nordiske oversiktsgarn. Dette ga grunnlag for sammenligning mellom garnfiskemetoder. Undersøkelsene i disse seks store innsjøene i 2016 viser at alle redskaper fanger liten fisk mindre effektivt enn større fisk. Med tanke på størrelses- og artssammensetning i bunnære habitat er nordiske garn vesentlig bedre enn standardgarn i serier. Garnfiske med standardgarn i Jensen-serien gir relativt gode fangster per garn, men fanger for selektivt på bestemte størrelsesgrupper og er derfor uegnet til å gi innblikk i bestandssammensetning. Erfaringene fra 2016 viser at det er behov for en økning av innsatsen med nordiske bunngarn, og at det alltid bør fiskes ned til minimum 50 meters dybde i dype innsjøer. I pelagialen ble pelagisk partrål brukt i alle de seks innsjøene i årets undersøkelse. Tråling gir en størrelsessammensetning som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. Som et ek-sempel var trål den eneste metoden som fanget årsyngel av røye. Tråling gav, i fire av seks innsjøer, tilfredsstillende fangster, og det skal svært stor innsats til med nordiske flytegarn for å nå tilsvarende fangster i antall fisk. I de næringsfattige innsjøene er nordisk flytegarn lite egnet dersom man ikke har ressurser til mangedoblet innsats i forhold til våre forsøk i 2016. Flytegarn i serie kan gi bra fangster, men fanger dårlig på individer under 20 cm, som trålfangster og ekkolodd viser at det kan være mye av i dette habitatet. Det er imidlertid krevende å operere partrål fra små båter, og det er nødvendig å forbedre nåværende prosedyrer for å sikre kvaliteten både av hensyn til HMS og av hensyn til trålens operasjon i vannet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetning i det pelagiske fiskesamfunnet. Det hersker imidlertid en del usikkerhet rundt forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS), og hvorvidt det er vesentlige artsforskjeller i dette forholdet. Erfaringene med ekkolodd fra de seks innsjøene undersøkt i årets prosjekt indikerte at det er nødvendig med en modifikasjon av eksisterende TS-lengde-regresjoner for sik og røye, og en modifisert versjon fra fjorårets rapport ble brukt i årets rapport. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med nye studier, både med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling, men også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde. Femunden er en uregulert innsjø (662 moh.) med en naturlig forekommende fiskefauna med åtte arter. Resultatene av prøvefisket med nordiske bunngarn og pelagisk partrål viste at artsfordelingen i fiskebestanden ikke har endret seg mye siden 1994, da det også ble gjennomført prøve-fiske med nordiske oversiktsgarn. I 2016 var sik dominerende art i bunngarnfangstene, fulgt av aure og abbor (antall fisk per 100 m2 garnareal per natt (CPUE) hhv. 3,9, 0,9 og 0,6). Det ble fanget få røye i bunngarna. I trålfangsten var også sik mest tallrik, fulgt av røye. Sik mindre enn 15 cm var mest tallrike i bunngarna, mens de fleste sikene i trålfangsten var større enn 25 cm. Økologisk tilstand for fisk i Femunden basert på indeksene %bestandsendring og NEFI er svært god. Eutrofi-indeksen WS-FBI gir tilstandsklasse god selv om man ikke kjenner til noen vesentlig næringsbelastning til denne innsjøen. Dette kan skyldes at denne indeksen ikke er ferdigutviklet for innsjøer som ligger over 200 meter over havet. Estimert pelagisk biomasse av fisk i Femun-den er 415 tonn, eller 19,6 kg sik og 0,9 kg røye per ha. Selbusjøen (155–161,3 moh.) har 6,3 meters reguleringshøyde og flere introduserte arter: gjedde, ørekyt og krepsdyret Mysis relicta. I tillegg til fisket med partrål, nordiske bunngarn og ekkoloddregistreringene, ble det også gjennomført prøvefiske med nordiske flytegarn, og serier av bunngarn (12,5–45 mm) og flytegarn (15,5–45 mm). Fangstene av aure og røye i nordiske bunngarn (CPUE) var hhv. 0,6 og 0,1. Resultatene viste at nordisk bunngarn og bunngarn i serie fanger de samme artene i relativt likt antall, med unntak av den dominerende arten ørekyt som ikke fanges i garnserien. I de åpne vannmassene fanget garnserien røye fra 16 til 34 cm (størst antall: 24–30 cm), trålen fanget røye fra 8 til 30 cm (størst antall 12–20 cm), mens nordisk flyte-garn bare fanget to røyer. Vi har ikke informasjon om fiskebestanden i Selbusjøen før reguleringen (1919). I forhold til eutrofi viser WS-FBI-indeksen svært god tilstand, men utviklingen for røye og aure siden 1970–80-tallet viser en tilbakegang på 75–80 %, mens lakebestanden har vært stabil. Dette tilsier dårlig økologisk tilstand ut fra prosentvis bestandsendring. Forholdet mellom aure og røye i fangstene har holdt seg stabil; røye utgjør 80–93 % av fangsten. Selbu-sjøen er SMVF med moderat økologisk potensial. Estimert pelagisk biomasse av fisk er 24,6 tonn, eller 3,75 kg røye og 0,49 kg aure per ha. Snåsavatnet (21–22,4 moh.) er en lavlandssjø med 1,4 meter reguleringshøyde, og introdusert art er Mysis relicta. Garnfisket ga relativt små fangster, med CPUE for aure 1,0, for røye 0,7 og for lake 0,8. I trålfangsten var det flest røye og noen aure og 3-pigget stingsild. Auren i bunngarna var mellom 10 og 65 cm, i trålfangsten mellom 18 og 34 cm. Røya i bunngarna var mellom 20 og 35 cm, mens trålen fanget røye mellom 4 og 28 cm. Eutrofi-indeksen WS-FBI indikerer at fiskebestanden i Snåsavatnet er i svært god tilstand, og dominansforholdene mellom fiskear-tene (NEFI-indeksen) har heller ikke endret seg siden 1991. Med bare to prøvefiskerier (1991 og 2016) som til nød kan sammenlignes, har vi ikke noe godt grunnlag for å vurdere %bestands-endring. Det er likevel trolig at introduksjonen av Mysis relicta har påvirket fiskebestanden negativt. Tilstanden settes derfor til god. Estimert pelagisk biomasse av fisk er 7,5 tonn, eller 1,31 kg røye og 0,34 kg aure per ha. Salvatnet (8 moh.) er en svært dyp og uregulert lavlandssjø med et naturlig fiskesamfunn uten introduserte arter. Det er aldri tidligere gjennomført noe prøvefiske i Salvatnet. Prøvefisket i 2016 ble gjennomført etter standard prosedyre med nordiske bunngarn, pelagisk partrål og ekkolodd. I bunngarnfangstene dominerte aure (CPUE 3,7) og røye (CPUE 1,4), dessuten fanget vi noen 3-pigget stingsild og én laks. Fangstene i trålen var svært små (ett individ av aure, røye og 3-pigget stingsild), trolig hovedsakelig på grunn av tekniske problemer med trålen. Auren i fangstene var mellom 5 og 45 cm og røya mellom 5 og 35 cm. Aurebestanden i Salvatnet består av både stasjonær og anadrom fisk. Av 78 aure ble 15 på basis av ytre karakterer klassifisert som sjøaure. Hos røya indikerte alder, lengde og kjønnsmodning at det forekommer minst to ulike økologiske former. Eutrofi-indeksen WS-FBI indikerer at økologisk tilstand i Salvatnet er svært god. De øvrige indeksene kan ikke anvendes da det ikke finnes data fra tidligere undersøkelser. Lokale kilder mener at røyebestanden er større enn dette prøvefisket tyder på, men dette kan ha sammenheng med at den innsatsen ved prøvefisket i 2016 bør økes i slike næringsfattige innsjøer, både i antall garn og undersøkte habitat. Estimert pelagisk fiskebiomasse var 5,9 tonn, eller 0,30 kg røye og 0,18 kg aure per ha. Limingen (409-417,7 moh.) har 8,7 meters reguleringshøyde. Introduserte arter er 3-pigget stingsild, ørekyt og Mysis relicta, og det forekommer tre økologiske former av røye: normal-, dverg- og grårøye. I tillegg til standard innsats ble det fisket med flere nordiske bunngarn samt nordiske flytegarn. Bortsett fra en stor fangst av ørekyt (n=186) dominerte røye (CPUE 3,8) og aure (CPUE 0,8) i bunngarnfangstene. I flytegarna ble det fanget ni røyer (CPUE 0,6). Ekstra innsats med nordiske bunngarn endret ikke bildet av artssammensetning og habitatbruk. Fiske ned til minimum 50 m dybde langs bunnen er imidlertid nødvendig for å fange alle de tre økologiske formene av røye. I trålen ble det fanget 63 røyer mellom 4 og 30 cm, mens flytegarna fanget ni røyer (CPUE 0,6) mellom 14 og 40 cm. Eutrofi-indeksen WS-FBI indikerer svært god tilstand i Limingen. Prøvefiske fra før reguleringen (1953) fram til i dag viser imidlertid at både aure og (normal-)røye har hatt en betydelig tilbakegang, trolig 70-80 %. I forhold til %bestandsendring indikerer dette dårlig tilstand. Alle tre røyeformer forekommer imidlertid ennå i gode bestander. Limingen er SMVF, og det er ingen praktisk gjennomførbare tiltak som i vesentlig grad kan for-bedre bestandssituasjonen for aure og røye, dvs. moderat økologisk potensial. Estimert pela-gisk fiskebiomasse var 3,5 tonn, eller 0,38 kg røye per ha. Røssvatnet (370,7-383,2 moh.) er et av landets største reguleringsmagasin med 12,45 m regu-leringshøyde. Det er naturlige bestander av aure og røye, samt introdusert ørekyt. Standard fangstinnsats med bunngarn ga en dominans av røye (CPUE 5,9), og små fangster av aure og ørekyt (for begge CPUE 0,2). Røyefangstene var mellom 5 og 50 cm, med dominans av fisk mellom 10 og 20 cm. I trålen ble det fanget seks røyer mellom 20 og 24 cm. Alder, lengde og kjønnsmodning hos røya tyder på flere økologiske former, men dette krever nærmere undesø-kelser. Eutrofi-indeksen WS-FBI indikerer svært god tilstand i Røssvatnet. Vi har ingen informa-sjon om tilstanden før reguleringen, men det er åpenbart at dette må ha hatt negativ effekt på fiskebestandene, spesielt for aure. Utviklingen i bunngarnfangster av røye over de siste 20-25 år tyder på en nedgang på ca. 60 %. Røssvatnet er SMVF, med moderat økologisk potensial. Estimert pelagisk fiskebiomasse var 12,8 tonn, eller 0,59 kg røye per ha.

Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. og Dokk, J. G. 2017. Fiskesamfunnet i Storsjøen i 2016. Effekten av reguleringsinngrep, fiske og introdusert krøkle. NINA Rapport 1374. 43 s. Storsjøen (251 m o.h.) ligger i Rendalen og Åmot kommuner og er den tredje største innsjøen i Hedmark. Innsjøen har fra naturens side en livskraftig bestand av sik, og ørreten er klassifisert som storørret. I 2007 ble det gjennomført en omfattende fiskeundersøkelse i innsjøen. Med bakgrunn i resultater og anbefalinger fra denne undersøkelsen ble det startet et kultiveringsfiske på sik i 2013. Støtteutsettingene av ørret har gradvis blitt redusert og har i dag opphørt. Krøkle ble oppdaget i innsjøen i 2007 og etablerte raskt en bestand. Fiskesamfunnet og økosystemet i Storsjøen er i endring, og det ble besluttet å gjennomføre en ny fiskeundersøkelse i 2016. Målsettingen med denne undersøkelsen har vært å oppdatere kunnskapen om fiskesamfunnet i Storsjøen og særlig vurdere effektene av en etablert krøklebe-stand på det øvrige fiskesamfunnet. Fra lokalt hold har det vært et ønske om å få en vurdering av hvordan den ulovlige utsettingen av krøkle vil påvirke mulighetene til å utvikle et framtidig næringsfiske etter sik. Det har også vært ønskelig å oppdatere status til ørretbestanden etter at utsettingene mer eller mindre har opphørt, og ikke minst hvordan krøklebestanden har påvirket ørreten i innsjøen. Det ble gjennomført et prøvefiske med bunngarn (strandsona og > 15 m dyp) og flytegarn (0-6 m og 15-21 m dyp) i juni og i månedsskiftet august/september. For å kunne sammenligne fangstene og vurdere utviklingen over tid, var opplegget for garnfisket nær identisk med det som ble gjennomført i 2007. Det ble totalt fanget 741 fisk under prøvefisket. Et utvalg av disse ble analysert mht. alder, vekst og diett. Et utvalg sik ble undersøkt mht. infeksjon av grovhaket gjeddemark i kjøttet. For å få ytterligere informasjon om tetthet, størrelsesfordeling og romlig fordeling av fisk i de frie vannmassene ble det kjørt med ekkolodd den 16. mai og 1. september. Det ble tatt vevsprøver av et utvalg individer av alle fiskearter fanget under prøvefisket for analyse av stabile isotoper. Forholdet mellom stabile isotoper av karbon (13C/12C; δ13C) og nitrogen (15N/14N; δ15N) i fisk viser fiskens plass i næringsnettet i innsjøen, hvilket innsjøhabitat den har hentet sin næring i og hvor høyt i næringskjeden den lever. Det ble i tillegg analysert vevsprøver av et utvalg ørret fanget under Storsjødreggen i perioden 2008 – 2015. I forbindelse med Storsjødreggen er det samlet inn data på lengde, vekt og kjønn fra ørret i årene 2006-2016. Det ble også samlet inn skjell og otolitter for vekst og aldersanalyser fra disse fiskene. Prøvefisket i 2016 viste at krøkle nå er tallrik i alle habitater i Storsjøen, noe som også understøttes av ekkoloddregistreringene. Sammenlignet med undersøkelsen i 2007 er fangstene av sik og røye betydelig redusert. Det ble ikke registrert store endringer i vekstmønsteret til siken, og bestanden består fortsatt av forholdsvis mange gamle individer. Reduserte fangster av sik og røye i 2016 er i tråd med upubliserte resultater fra prøvefiske gjennomført av studenter ved Høgskolen i Innlandet, Evenstad, i 2012 og 2015. Diett- og isotopanalysene viser at krøkla er en næringskonkurrent til både sik og røye, og det er sannsynlig at reduserte tettheter av sik og røye skyldes økt konkurranse med krøkle. Vi kan ikke utelukke at økt konkurranse kan ha ført til økt dødelighet til sik og røye, bl.a. på grunn av redusert mulighet til å «spise seg» opp etter gyting, men dette er ikke dokumentert. Undersøkelser i regi av Evenstad viste en dramatisk økning i mengden krøkle fra 2012 til 2015, og sammenlignet med våre resultater fra 2016 ser det ut til at krøklebestanden har fortsatt å øke i antall, men at veksten i bestanden er i ferd med å flate ut. Den formidable økningen i krøklebestanden fra 2012 til 2015 stemmer godt overens med utviklingen i individuell årlig tilvekst hos ørret. Det var først i 2014 den individuelle tilveksten til ørreten i innsjøen viste en tydelig økning. Introduksjonen av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje – den blir tidligere fiskespiser og har fått et mer pelagisk levevis. Dette har gitt seg utslag i en markant bedre individuell tilvekst, og årlig lengdetilvekst til ørret i lengdeklasse 40-50 cm er nær tredoblet i 2016 sammenlignet med perioden 2006 – 2013. I tillegg til økt tilvekst viste prøvefisket noe økte fangster av ørret i strandsona sammenlignet med i 2007. Kort oppsummert kan vi derfor si at:  Introduksjon av krøkle har ført til at sik og røye, i tillegg til å konkurrere med hverandre, har fått ytterligere en næringskonkurrent i sjøen. Selv om noen fiskere rapporterer om fangst av røye av god kvalitet konkluderer vi med at begge disse artene er i tilbakegang.  Introduksjon av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje og den er i ferd med å få et vekstmønster som er lik de klassiske storørretbestandene som bl.a. i Mjøsa.  I motsetning til røye, sik og ørret har harren ikke blitt særlig påvirket av introduksjonen av krøkle. Det er mye som tyder på at bestanden av lake har økt noe.  Selv om strandsona i Storsjøen er påvirket av regulering tilskrives de store endringene i fiskesamfunnet siden forrige undersøkelse (2007) introduksjonen av krøkle. Fiskesamfunnet i Storsjøen er i endring, og det er lite som tyder på at dagens situasjon er stabil. Krøklebestanden kommer ikke til å vokse i det uendelige, og sannsynligvis vil bestanden stabilisere seg i løpet av noen år. På hvilket nivå er vanskelig å forutse. Introduksjonen av krøkle har redusert muligheten til å utnytte sik ved næringsfiske. I 2007 ble det påvist gjeddemark i 25 % av siken, mens denne andelen hadde økt til 61 % i 2016. Kultiveringsfisket etter sik i Storsjøen er mer eller mindre avsluttet, bl.a. på grunn av lave fangster, og vi anbefaler å avvente utviklingen i Storsjøen før man satser på et næringsfiske etter sik. Introduksjon av en fremmed art som krøkle er svært uheldig, men samtidig er det en kjensgjerning at etablering av denne arten har ført til en markant bedre gjennomsnittlig tilvekst til ørret i innsjøen. Dette gir noen nye muligheter til å utvikle ørretfisket i Storsjøen og tilløpselvene. En livskraftig ørretbestand vil også kunne opprettholde et høyt predasjonspress på krøkla og muligens redusere skadevirkningen på sik- og røyebestanden. Fiskeforvaltningen i Storsjøen har vært dynamisk de senere årene, med bl.a. flere endringer i minstemål, som tidligere kun var 30 cm. Minstemålet for ørret er i dag 50 cm og interessen for ørretfiske i vassdraget er økende. Ørreten er en vandrende art, og blant annet vandrer ørreten fra Storsjøen til Mistra i forbindelse med gyting. Dette aktualiserer behovet for samordnet forvaltning, og det pågående arbeidet med driftsplan for Storsjøen med tilløpselver er viktig. Det vil bl.a. være en utfordring å sikre at ørretens potensial for gyting og naturlig rekruttering i Mistra og andre tilløpselver utnyttes når ressursen blir mer attraktiv. Vi skal være forsiktige med å definere målsettinger for fiskeforvaltningen i Storsjøen, men ønsker man en livskraftig storørretbestand i vassdraget vil det være behov for å regulere uttaket. Aldersfordelingen til ørreten i innsjøen er fortsatt preget av få eldre fisk, og dette tyder på moderat til høy dødelighet. For å bygge opp en livskraftig ørretbestand kan det være behov for ytterligere regulering av fisket. Ut i fra erfaringer og anbefalinger fra andre steder i verden, vil det mest effektive tiltaket være å innføre maksimalmål i kombinasjon med fangstvindu og kvoter, f.eks. et maksimalmål på 50 cm i en periode, kombinert med en døgnkvote på fisk mellom 40-50 cm. Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. & Dokk, J. G. 2017. The fish community in the lake Storsjøen in 2016. The effects of hydropower development, fishing and introduced smelt. NINA Report 1374. Lake Storsjøen (251 m a.s.l.) is a deep fjord lake in Åmot and Rendalen municipalities, Hedmark county. The lake has a fish community dominated by whitefish (Coregonus lavaretus) and largebodied piscivorous brown trout (Salmo trutta). An extensive fish survey was completed in 2007. Based on this survey, a substantial increase in the exploitation of whitefish was recommended, in order to improve fish growth and quality. The whitefish exploitation project was started in 2016. The survey also revealed that the contribution of stocked brown trout to the catches was negligible, and the stocking programme was gradually reduced, and terminated in 2017. European smelt (Osmerus eperlanus) was first reported from Storsjøen in 2007 (but not recorded in the survey nets), and in the following years this introduced species developed an abundant population. Hence, the fish community is nowadays influenced by various factors, including impacts of hydropower regulation. The aim of the survey in 2016 was to obtain an updated status for the fish stock in Storsjøen, and in particular to assess the impact of the introduced smelt. Local stakeholders also wanted to understand how the illegally introduced smelt may influence the plans to start a commercial whitefish fishery. Moreover, there was a need to assess the status of the brown trout population after the termination of the stocking program and to evaluate whether smelt has had any impact on brown trout. Survey fishing with benthic (littoral zone and deeper than 15 m) and pelagic (0-6 and 15-21 m depth) gillnets was carried out in June and August/September 2016. The locations and setup for gillnet sampling was copied from the survey in 2007 in order to make the results comparable. The total catch in 2016 was 741 fish, representing all species occurring in the lake. All fish were measured (mm) and weighed (g), and age, growth and diet were recorded for a selected number of fish. A subset of whitefish was checked for Triaenophorus crassus cestode parasites in the body muscles. In order to estimate the pelagic fish population abundance, size distribution and spatial distribution, hydro-acoustic surveys were performed on May 16th and September 1th. Samples for stable isotope analyses (SIA) were taken from all fish species, and from invertebrates in the littoral, profundal and pelagic habitat. SIA samples and scales and otoliths for ageing were collected from brown trout caught during an annual trolling competition in 2008-2015. Survey catches in 2016 demonstrated that smelt was abundant in all lake habitats. This was also evident from the hydroacoustic data. Catches of whitefish and Arctic charr (Salvelinus alpinus) were substantially reduced compared to 2007; the number of Arctic charr declined from 119 to three fish. Whitefish growth had not changed from 2007 to 2016, and the population still contained many old individuals. Diet and stable isotope analyses (δ13C, δ15N) indicated that smelt, whitefish and Arctic charr had overlapping trophic niches, indicating strong competition among the three species. Thus, competition from newly established and abundant smelt is likely the main reason for the decline in whitefish and Arctic charr populations. Compared to surveys in 2012 and 2015, our survey indicates that the smelt population is still increasing, but at a reduced rate. The relationship between smelt, whitefish and Arctic charr is likely still in transition. The time series on brown trout shows that individual growth started to increase from 2014. The trophic niche of brown trout has also changed compared to 2007, as the species has become more pelagic and turns to piscivory at an earlier age. This has resulted in a substantially higher growth rate; annual length increment of brown trout in the 40-50 cm length group was nearly three times higher in 2016 than in the period 2006-2013. At the same time, catches of brown trout in the littoral zone were higher in 2016 than in 2007. In summary:  Arctic charr and whitefish used to be strong competitors, but the introduction of smelt has brought in a new and stronger competitor for the same resources, resulting in a decline in population abundances of the two native fish species.  The introduced smelt has led to a change in the trophic niche and increased the growth rate of brown trout.  Grayling (Thymallus thymallus) is a littoral specialist species whose trophic niche is not affected by the introduction of smelt, while the population of burbot (Lota lota) seems to have increased. The status of the fish community in Storsjøen is in change. The smelt population may still increase, but it will probably stabilize within a few years. The impact on whitefish seems to indicate that a commercial fishery for whitefish is no longer a feasible option. In addition to a reduced whitefish population abundance, the prevalence of T. crassus has increased from 25% in 2007 to 61% in 2016, making the fish less marketable. Although the introduction of smelt was an illegal action, it is a fact that it has resulted in better growth of brown trout. This has resulted in a more attractive brown trout fishery, which now should be managed to optimize this new growth potential. Major component of the management regime should be protection and management of spawning areas in rivers, in particular the river Mistra, and fishery regulations allowing fish to reach an optimal size at spawning. The management rules in Storsjøen have changed in recent years; e.g. the minimum allowable landing size has increased from 30 cm to 50 cm. In light of the improved growth of brown trout, it may be important to establish rules including maximum landing size and catch quotas in order to optimize the size and number of spawners and thereby brown trout recruitment. A strong piscivorous brown trout population may also help to stabilize the smelt population and reduce the pressure on whitefish and Arctic charr. The on-going development of a management plan for Storsjøen and inflowing rivers should is a valuable outcome of this work.

Prey preference of top predators and energy flow across habitat boundaries are of fundamental importance for structure and function of aquatic and terrestrial ecosystems, as they may have strong effects on production, species diversity, and food-web stability. In lakes, littoral and pelagic food-web compartments are typically coupled and controlled by generalist fish top predators. However, the extent and determinants of such coupling remains a topical area of ecological research and is largely unknown in oligotrophic high-latitude lakes. We analyzed food-web structure and resource use by a generalist top predator, the Arctic charr Salvelinus alpinus (L.), in 17 oligotrophic subarctic lakes covering a marked gradient in size (0.5–1084 km2) and fish species richness (2–13 species). We expected top predators to shift from littoral to pelagic energy sources with increasing lake size, as the availability of pelagic prey resources and the competition for littoral prey are both likely to be higher in large lakes with multispecies fish communities. We also expected top predators to occupy a higher trophic position in lakes with greater fish species richness due to potential substitution of intermediate consumers (prey fish) and increased piscivory by top predators. Based on stable carbon and nitrogen isotope analyses, the mean reliance of Arctic charr on littoral energy sources showed a significant negative relationship with lake surface area, whereas the mean trophic position of Arctic charr, reflecting the lake food-chain length, increased with fish species richness. These results were supported by stomach contents data demonstrating a shift of Arctic charr from an invertebrate-dominated diet to piscivory on pelagic fish. Our study highlights that, because they determine the main energy source (littoral vs. pelagic) and the trophic position of generalist top predators, ecosystem size and fish diversity are particularly important factors influencing function and structure of food webs in high-latitude lakes. Benthic, energy mobilization, food-chain length, habitat coupling, lake morphometry, predation, resource competition, stable isotope analysis, trophic niche