Search

Accelerating climate change is causing severe habitat fragmentation in the Arctic, threatening the persistence of many cold-adapted species. The Scandinavian arctic fox (V. lagopus) is highly fragmented, with a once continuous, circumpolar distribution, it struggled to recover from a demographic bottleneck in the late 19th century. The future persistence of the entire Scandinavian population is highly dependent on the northernmost Fennoscandian subpopulations (Scandinavia and the Kola Peninsula), to provide a link to the viable Siberian population. By analyzing 43 arctic fox genomes, we quantified genomic variation and inbreeding in these populations. Signatures of genome erosion increased from Siberia to northern Sweden indicating a stepping-stone model of connectivity. In northern Fennoscandia, runs of homozygosity (ROH) were on average ~1.47-fold longer than ROH found in Siberia, stretching almost entire scaffolds. Moreover, consistent with recent inbreeding, northern Fennoscandia harbored more homozygous deleterious mutations, whereas Siberia had more in heterozygous state. This study underlines the value of documenting genome erosion following population fragmentation to identify areas requiring conservation priority. With the increasing fragmentation and isolation of Arctic habitats due to global warming, understanding the genomic and demographic consequences is vital for maintaining evolutionary potential and preventing local extinctions. inbreeding; runs of homozygosity; bottleneck; fragmentation; mutational load; conservation

Dette faktaarket setter fokus på kunnskapen vi har om rødrev som skadevolder på lam i Norge. Tapsomfanget til rødrev varierer mellom områder og år, og kan variere mellom enkeltbruk fra ingen eller liten, til en vanlig tapsårsak.

Avlsprogrammet for fjellrev starta i den noverande forma i 2005 på avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal). Stasjonen er basert på maksimering av trivsel for dyra, med store hegn i naturlig fjell-revhabitat og minst mogleg handtering av avlsdyra. Programmet byggjer på innfanga kvalpar frå naturen, med ei geografisk spreiing som speglar den genetiske variasjonen som er att i Noreg og Sverige. I 2014 vart det henta inn to nye kvalpar til avlsstasjonen. Totalt er det henta inn 29 fjellrevkvalpar fødd i det fri til programmet (inklusiv fire som synte seg å ha farmrevopphav). Vinteren 2013/2014 var det ni par på stasjonen. I løpet av mars forsvann tre revar frå avlsstasjo-nen. Ein vart dokumentert drepen av kongeørn, medan dei to andre er antatt drepne av konge-ørn. Dei seks para som var att fekk kvalpar våren 2014. Det vart registrert 26 kvalpar totalt. Vinteren 2014/2015 vart det sett ut 16 kvalpar på Hardangervidda og 8 kvalpar i Junkeren. Sidan 2006 er det totalt sett ut 271 kvalpar frå avlsprogrammet. Av dei 247 fjellrevane som er sett ut til og med vinteren 2013/14 er 102 funne att i datamaterialet ein eller fleire gonger etter 1. april det året/vinteren dei vart sett ut. Gjennomsnittleg over alle år gir dette ei minimum overleving frå fødselsår til året etter på 41 % for utsette kvalpar, men det er stor variasjon i overleving mellom år. Dette heng truleg saman med svingingane i smågnagarbestandene. Fordi gjenfangstmeto-dane er ufullstendige er overlevinga truleg underestimert. Det vart nok eit godt år for fjellreven i 2014. Smågnagarbestandane auka ytterlegare, og fjellre-ven responderte med mange og store kull. Det vart registrert 50 ynglingar av fjellrev i Noreg i 2014, og eit minimum tal på 321 kvalpar. Av desse vart 28 kull med totalt 182 kvalpar merkte av avlsprogrammet. Observasjonar og DNA-analyser synte at minimum 25 av dei merka kulla har minst ein forelder som er sett ut frå avlsprogrammet eller er avkom av utsette revar. I tillegg er revar frå avlsprogrammet opphav til to svenske kull. Av dei 250 kvalpane som har vore merka av avlsprogrammet i åra 2008–2013 er 35 funne att i datamaterialet etter 1. april 2014. Gjen-nomsnittleg overleving det fyrste året hos dei viltfødde kvalpane med opphav i avlsprogrammet er 23 %. I 2014 er det henta inn data frå alle ni transponderlesarane (Biomark) som er plassert ut på utvalde fôrautomatar i Snøhetta, Knutshø og Finse. Så langt er 128 enkeltindivid registrert på ein eller fleire av automatane. Av desse er 77 kvalpar som vart merka sommaren 2014. Ein aukande bestand på Finse fører med seg etablering i nye områder. I Aurland kommune i Sogn og Fjordane vart det i april/mai registrert tilhald av to fjellrevar ved hjelp av DNA frå skitprø-ver. Begge desse vart sett ut på Finse tidligare år. Det vart òg registrert eit kull med minimum ni kvalpar i Aurland kommune. Fjellrev i Noreg, Alopex lagopus, avlsprogrammet, utsetjing, bevaring, Arctic fox in Norway, Alopex lagopus, captive breeding program, re-introduction, conservation The Arctic fox captive breeding program was established in its current form in 2005, when the construction of the breeding station at Sæterfjellet (Oppdal, central Norway) was completed. The philosophy behind the captive breeding program is to maximize the wellbeing of the animals within large enclosures of natural arctic fox habitat combined with a minimum of handling. The breeding stock is based on kits captured in the wild, representing the remaining genetic variation in Scandinavia. In 2013, two wild born kits replaced overaged individuals in the breeding stock. A total of 29 wild born kits has been collected since the start of the program. During winter 2013/2014, the breeding station housed nine couples. In March, three foxes went missing from the station. One was documented killed by a golden eagle, whereas two are assumed killed by golden eagle. The six remaining couples gave birth to a total of 26 kits. The kits born in 2014 were released in February 2015 (16 in Hardangervidda and 8 in Junkeren). A total of 271 kits have been released during 2006-2015. Of the 247 animals released until 2014, 102 have been sighted one or more times after the 1st of April the following spring, resulting in an average first year survival of 41 %. However, large variations among years have been recorded (18–72 %). Survival seem to be connected to changes in small rodent abundance, but reported first year survival is likely underestimated due to incomplete detection of individuals. A minimum of 321 wild-born Arctic fox kits in 50 litters were recorded in Norway during 2014. Of these, 182 kits from 28 litters were captured and marked. Direct observations and DNA-analyses revealed that a minimum of 25 litters had at least one or both parents originating from the breeding program. Two litters in Sweden are also assumed to have at least one parent originating from the captive breeding program. Of the 250 kits marked by the breeding programme, 35 have been registered by DNA, Biomark, sighting or wildlife camera after April 1st 2014. The mean survival of wild born kits from birth until April 1st the following year is 23 %. During 2014, data has been collected from all of the nine Biomark-readers that are placed on selected feeding stations in Snøhetta, Knutshø and Finse. So far, 128 individuals have been registered on one or several of the feeding stations in 2014. Of these, 77 are kits marked during summer 2014. An increasing population in Finse has resulted in expansion of artic foxes into new areas. In April/May two foxes released at Finse were recorded by DNA-samples in Aurland, Sogn & Fjordane. One litter with nine kits was recorded in Aurland municipality. The Finse population is closely attached to Hardangervidda, which historically housed one of the largest arctic fox populations in Scandinavia. However, the arctic fox has been absent from Hardangervidda since the 1980s. In 2012 winter activity of artic foxes were again recorded at Hardangervidda. Following this, 30 kits were released in Hardangervidda in January 2014 and 16 in February 2015. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Øian, H., Andersen, O., Follestad, A., Hagen, D., Eide, N. E., Kaltenborn, B. 2015. Effekter av ferdsel og friluftsliv på natur. En sammenstilling av nasjonal og internasjonal litteratur - NINA Rapport 1182, 77 s. Denne rapporten representerer en sammenstilling av resultater fra nasjonal og internasjonal forskning på effekter av ferdsel og friluftsliv i sårbare områder. Oversikten belyser hvordan ulike former for friluftslivsutøvelse påvirker forskjellige naturtyper/arter/artsgrupper i forhold til dimensjonene tid og rom. Effekter av ferdsel vurderes imidlertid ikke i forhold til forvaltnings-messige hensyn som tar utgangspunkt i estetiske og samfunnsmessige verdier og målsetninger. Bakgrunnen for rapporten er et oppdrag fra Miljødirektoratet der det bes om at det legges vekt på kunnskap fra undersøkelser i typer natur som tilsvarende de som finnes i Norge og at eventuelle kunnskapshull skal identifiseres. This report represents a synthesis of results from national and international research on the ef-fects of outdoor recreation in vulnerable nature areas. We focus primarily on how various kinds of recreational activities affect different habitats / species / species groups in time and space. The report was requested by the Norwegian Environmental Agency, emphasizing that knowledge from research into similar types of nature found in Norway should be prioritized, and that gaps in knowledge should be identified. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Avlsprogrammet for fjellrev starta i den noverande forma i 2005 på avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal). Stasjonen er basert på maksimering av trivsel for dyra, med store hegn i naturlig fjellrevhabitat og minst mogleg handtering av avlsdyr. Programmet byggjer på innfanga kvalpar frå naturen, med ei geografisk spreiing som speglar den genetiske variasjonen som er att i Noreg og Sverige. I 2013 vart det henta inn tre nye kvalpar til avlsstasjonen. Totalt er det henta inn 27 fjellrevkvalpar fødd i det fri til programmet (inklusiv fire som synte seg å ha farmrevopphav). Vinteren 2012/2013 var det sju par på stasjonen. I tillegg vart eit nytt par sett inn i avl på vårparten. Dette var ei tispe (AF0255) og ein hann (AF0246) frå 2012-produksjonen. Sju av dei åtte para på stasjonen fekk kvalpar våren 2013, og det vart registrert 45 kvalpar totalt. Eit kull (4 kvalpar) leid tidleg mortalitet. Kulla varierte i storleik (4–11). Vinteren 2013/2014 vart det sett ut 7 kvalpar i Junkeren og 30 kvalpar på Hardangervidda, og totalt er det no sett ut 247 kvalpar frå avlsprogrammet sidan 2006. Av 210 sett ut til og med vinteren 2012/13 er 92 er funne att i datamaterialet ein eller fleire gongar etter 1. april det året/vinteren dei vart sett ut. Gjennomsnittleg over alle år gir dette ei minimum overleving frå utsetjingsåret til året etter på 43 %, men det er stor variasjon i overleving mellom år. Dette heng truleg saman med svingingane i smågnagarbestandene. Fordi registreringsmetodane er ufullstendige er overlevinga truleg underestimert. Det vart registrert 24 ynglingar av fjellrev i Noreg i 2013, og eit minimum tal på 143 valpar. Av desse vart 17 kull med totalt 108 kvalpar merkte av avlsprosjektet. Observasjonar og DNA-analyser synte at minimum 16 av dei merka kulla har minst ein forelder som er sett ut frå avlsprogrammet eller er avkom av utsette revar. Høge slektskapskoeffisientar sannsynleggjer at det totale talet 2013-kull som kan førast attende til avlsprogrammet er 19. Årsaka til usikkerheit om slektskap i tre av kulla skuldast truleg at det tidlegare år i Dovrefjell har vore ynglingar som ikkje har vorte registrerte. I tillegg kjem fire svenske kull der revar frå avlsprogrammet er involvert. I 2013 har vart det plassert ut ni transponderlesarar (Biomark) i utvalde fôrautomatar i Snøhetta, Knutshø og Finse. Dette systemet synest å virke svært godt. Så langt er 38 individ registrert på lesarane. Av desse er 26 kvalpar som vart fødd sommaren 2013. Resultata syner at kvalpane kjem ifølgje med ein eller begge foreldra. Biomark-leserane gjev også spanande informasjon om vandringar hjå kvalpane. To av kvalpane på eit hi (Sandå 1507) på Finse vart i oktober registrert på ein fôrautomat 4,3 km frå hiet. Fire andre kvalpar i Snøhetta har i oktober/november vorte registrert på fôrautomatar som ligg frå 8–16 km frå hiet dei vart merka på. Avlsprogrammet har på få år synt seg som ein svært viktig faktor for vellukka reetablering, individutveksling og bestandsvekst i den skandinaviske fjellrevbestanden. Dovrefjell-bestanden har gått frå å vera utdøydd til å bli Noregs største fjellrevbestand. Med fire ynglingar på Finse ser også dette delområdet ut til å vera på god veg til å reetablerast. Finsebestanden heng tett i hop med Hardangervidda og utsetjing her er difor ein naturleg vidareføring av prosjektet. Storleik og historiske data tyder på at Vidda har eit stort potensiale som fjellrevområde dersom ein lukkast med ei re-etablering her. Fjellrev i Noreg, Alopex lagopus, avlsprogrammet, utsetjing, bevaring, Arctic fox in Norway, Alopex lagopus, captive breeding program, re-introduction, conservation The Arctic fox captive breeding program was established in its current form in 2005, when the building of the breeding station at Sæterfjellet (Oppdal, central Norway) was completed. The philosophy behind the captive breeding program is to maximize the wellbeing of the animals within large enclosures of natural arctic fox habitat combined with a minimum of handling. The breeding stock is based on cubs captured in the wild, representing the remaining genetic variation in Scandinavia. In 2013, three wild born cubs were added to the breeding stock – for a total of 27 breeding individuals since the beginning of the program. During winter 2012/2013, the breeding station housed seven couples. One additional pair originating from the breeding station was included in the breeding stock in spring. Seven of the eight couples gave birth to a total of 45 cubs. The litter size varied (4–11) and one whole litter of four suffered mortality. The 2013-born cubs were released during February 2014 (7 in Junkeren and 30 on the Hardangervidda plateau). The number of released individuals since 2006 adds up to 247. Of the 210 animals released before 2014, 92 have been sighted one or more times after the 1 st of April of release year, resulting in an average first year survival of 43 %. However, large variations among years have been recorded (18–72 %). Survival seems to be connected to changes in small rodent abundance, but reported first year survival is likely underestimated because of incomplete detection of individuals. A minimum of 143 wild-born Arctic fox cubs in 24 litters was recorded in Norway in 2013. Of these, 108 cubs of 17 litters were captured and marked. Direct observations and DNAanalyses revealed that a minimum of 16 litters, and up to 19, had at least one or both parents originating from the breeding program. Some uncertainties of pedigree within three of the litters indicate that unrecorded breedings have taken place in previous years within the Dovre mountain plateau. 4 litters in Sweden are also assumed to have at least one parent originating from the captive breeding program. During 2013, nine transponder readers (Biomark) were placed at selected food dispensers within three mountain plateaus Snøhetta, Knutshø, and Finse. This system seems to be working very well. So far, 38 different individuals have been recorded one or more times by the readers. Among these, 26 cubs were born during summer 2013 and visited food-dispensers together with one or both parents. The Biomark readers have allowed to record exciting information of fox movements, especially among the cubs. Six cubs from two different litters have been recorded on foraging trips 4–16 km away from the maternal den during October– November (at 6–7 months of age). In just a few years, the breeding program has proved to play an important role in the conservation of the highly endangered Scandinavian populations of Arctic foxes. The Dovre mountain plateau population has gone from extinct to being Norway’s largest population. Four breedings of foxes released in Finse give hope for successful fox reestablishment in this area. The release of foxes in Hardangervidda appear as a natural continuation of the program, because of its geographical connection with Finse. Area size and historical data on arctic fox distribution in the region suggest a great potential for Hardangervidda to host Arctic foxes – given a successful establishment of released foxes. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning siden 1930 har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedva-rende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværen-de form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåknings-programmet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. 2014 ble et rekordår for fjellreven i Norge, med totalt 46 ynglinger og minimum 321 valper født. I Sør-Norge ble det registrert 26 ynglinger, mens det fra Nord-Trøndelag og nordover ble regi-strert 20 ynglinger. Dette er det høyeste antall ynglinger som er registrert siden oppstarten av det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. Antall individer påviste fra DNA var også re-kordhøyt, med 121 identifiserte individer og en estimert minimumsbestand på 125 individer. I likhet med 2013, var 2014 et godt smågnagerår i Sør-Norge, noe som forklarer det høye antal-let ynglinger og store valpekull. Nord-Trøndelag og Nordland hadde langt flere ynglinger av fjellrev i 2014, enn i 2013, mens det i Troms og Finnmark bare ble registrert to kull i 2014 mot ingen i 2013. Kullene i Nord-Norge hadde relativt lave kullstørrelser, hvilket trolig skyldes mo-derat forekomst av smågnagere på våren. For minimum 21 av årets fjellrevkull hadde en eller begge foreldrene opprinnelse fra avlspro-grammet for fjellrev. Utsetting av fjellrevvalper fra avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, som i dag er Norges største delbestand av fjellrev, med 13 dokumenter-te ynglinger og 35 påviste voksne individer fra DNA-analyser i 2014. Bestanden på Finse sy-nes også å være reetablert. Med utsetting av fjellrev på Hardangervidda er håpet å få til en re-etablering over et større område. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår mer robust enn for bare få år siden. Vi vet også at nabobestanden i svenske Vindelfjällen har vært i vekst, blant annet pga. immigrasjon av fjellrev satt ut i østlige deler av Saltfjellet (Junkeren). Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrev-bestander i Norge og Skandinavia. De tre kjernebestandene i Skandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags og Børgefjell/Borgafjäll) har alle vært i sterk vekst gjennom tiltakene både på norsk og svensk side, hvilket trolig driver veksten også i andre og mellomliggende fjellområder. Overvåkingsprogrammet har dokumen-tert økt etablering av fjellrev i ytterkanten av kjernebestandene, økende grad av forflytning mel-lom delbestandene og ny-etablering i mellomliggende fjellområder (vadesteinsområder). Mål-rettede tiltak i fjellområder mellom disse kjernebestandene, i regi av Interregprosjektet Felles Fjellrev, ser ut til å ha knyttet fjellrevbestandene i Midt-Norge sterkere sammen. Situasjonen for fjellreven nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Delbestandene mellom Indre Troms og Varangerhalvøya er i utgangspunktet kritisk lave, og uten yngling de siste tre årene står fjellreven i overhengende fare for å dø ut i disse fjellområdene. De lange avstandene mel-lom delbestandene i nord vanskeliggjør utveksling av individer. Høy forekomst av rødrev er trolig også sterkt til hinder for fjellreven i Troms og Finnmark. Tiltak som knytter disse delbe-standene sammen er trolig nødvendig for å sikre langsiktig overlevelse av fjellreven i nordlige Skandinavia. The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List. Despite legal protection since 1930, the species has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first National Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are surveyed every year. During recent years, 2014 was a new record year for the arctic fox in Norway, with 46 reported litters and a minimum of 321 cubs. 26 litters were reported in Southern Norway, whereas 20 litters were reported from Nord-Trøndelag and northwards. This is the highest number of litters reported since the national monitoring program was established in 2003. 121 individuals were confirmed from DNA analysis, contributing to an estimated minimum population of 125 individual arctic foxes. Similar to 2013, rodent abundance was high in southern Norway in 2014, explaining the high number of litters, as well as large litter size. Also in Northern Norway (from Nord-Trøndelag) more litters were recorded in 2014 than in 2013, but only two litters were recorded altogether in Troms and Finnmark. The smaller litter sizes recorded in the northernmost counties was possibly caused by the moderate abundance of rodents during spring. A minimum of 21 litters had at least one parent originating from the Captive Breeding Program. Release of arctic fox cubs from the breeding program has contributed to a reestablishment of the population in Snøhetta, which today holds Norway’s largest population of arctic foxes, with 13 documented litters and 35 documented adult individuals from DNA analyses in 2014. Release of arctic foxes in Finse has contributed to what seems to be a reestablishment of the arctic fox population in the area, with five litters in 2014. Through release of foxes on Hardangervidda, the goal is to re-establish foxes over a larger area. The population in Saltfjellet is also looking more robust than only a few years ago, possibly due to release of cubs and the exchange of individuals with the neighboring mountain area of Vindelfjällen. Thus, release of captive arctic foxes from the breeding program seems a highly effective initiative for the reestablishment of populations of arctic foxes in Norway and Scandinavia. The three core populations in Scandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags and Børgefjell/Borgafjäll) have all been increasing rapidly due to the conservation initiatives in both Norway and Sweden, which in turn strengthens the populations in other and intermediate mountain areas. Through the monitoring program, we have documented increased establishment of arctic foxes in the periphery of the core populations, increased degree of migration between populations, and recolonization in intermediary mountain areas (stepping stone areas). Targeted measures, as the Interreg project “Felles Fjellrev“, have brought the core populations closer together. We are still concerned about the arctic fox situation north of Saltfjellet. Subpopulations between Indre Troms and Varangerhalvøya are critically low, and as there have been no breedings for the past three years, these subpopulations are in immediate danger of extinction. The long distances between subpopulations in the north make migration between the populations difficult. High abundance of red foxes is probably also hampering arctic fox establishment in these areas. Measures linking the northern populations together are probably necessary to ensure the long-term survival of the arctic fox in northern Scandinavia. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hagen, D., Systad, G.H., Eide, N.E., Vistad, O.I., Stien, A., Erikstad, L., Moe, B., Svenning, M., & Veiberg, V. 2014. Sårbarhetsvurdering i polare strøk. Gjennomgang av begrep og metoder. – NINA Rapport 1045. 53 s. Forvaltningen av polare miljø blir stadig mer krevende. Påvirkningsfaktorene endres i omfang og intensitet og nye typer påvirkning dukker opp. Forvaltningen opplever økt etterspørsel etter kunnskap om sårbarhet i forvaltning av naturverdier i polare strøk. Relevant kunnskap er avgjørende for å gjøre riktige prioriteringer og gi en god forankring for forvaltningens beslutninger. Til dette trengs et godt begrepsapparat og forståelse av forskjellige forvaltningsregimer. Sårbahetsbegrepet er komplisert og forstås og brukes ulikt i ulike fagmiljø. Det er behov for en gjennomgang for å få oversikt over begrepet og for å sette det inn i en konkret forvaltningsmessig sammenheng. Sårbarhet omhandler ressursers evne til å takle ulike påvirkninger. Ressurser har varierende evne til å takle endringer i utgangspunktet, der noen er mer motstandsdyktige (resistente, robuste), andre har større evne til å tilpasse seg (resiliens, adaptiv kapasitet, plastisitet) og noen har både dårlig robusthet og tilpasningsevne. Samlet gir dette sensitiviteten til ressursen, slik det er definert i denne rapporten. Ressursene er mer eller mindre utsatt for ulike påvirkninger, avhengig av egenskapene til både ressursen og påvirkningen. For noen påvirkningsfaktorer er sårbarheten knyttet til påvirkningstrykket over tid, mens for andre er det avhengig av en risiko eller sannsynlighet for at en påvirkning skal skje. Kunnskapen om effekter er det viktigste grunnlaget når forvaltningen skal konkludere om den forvaltningsmessige konsekvensen av påvirkningen. Der effekt er en konkret og målbar størrelse er konsekvens er funksjon av verdi, sårbarhet og påvirkning. Forholdet mellom verdi, strategi og sårbarhet er vesentlig for å forstå hvordan kunnskap om sårbarhet kan brukes i konkret forvaltning. Hvordan håndtere usikkerhet er vesentlig, der datagrunnlaget kan være avgjørende for hvor stor usikkerhet det er på sammenhengen mellom påvirkning og effekt. Samlet sårbarhet slik det framstår i litteratur og dagens forvaltning er et ganske teoretisk begrep. I en situasjon med varierende kunnskapsnivå er det trolig bedre med en oppdelt kvalitativ analyse der det tas hensyn til ressurser separat, framfor å se på alle komponenter i en analyse. Påvirkningsfaktorene som virker i polare strøk er svært forskjellige. Noen virker globalt, som klimaendringer og langtransportert forurensing. Andre virker på mindre skala, som arealbruk knyttet til ferdsel eller tekniske inngrep, hvor lokal og regional forvaltning kan påvirke og sette i verk tiltak for å hindre eller avbøte negativ utvikling. Det er også et samspill mellom lokal og global påvirkning, der for eksempel klimaendringer kan påvirke effekter av andre typer påvirkning. Påvirkningsfaktorene varierer i tid, rom og intensitet. Sårbarhet behandles i denne rapporten med utgangspunkt i spesifikke påvirkningsfaktorer. Ferdsel og arealbruk er vektlagt, i tillegg til sårbarhets- og risikovurderinger av fremmede arter og høsting av biologiske ressurser, der aktivitetens størrelse spenner fra småskala fritidsjakt til store fiskerier på pelagiske fiskeslag. Også næringsvirksomhet i form av petroleumsaktivitet til havs og bergverksdrift til lands omtales og er påvirkningsfaktorer med varierende potensiale og risiko. Dersom sårbarhet skal være en del av forvaltningsgrunnlaget for polare strøk er det behov for systemer eller metodikk for å registrere og beskrive sårbarhet. Forskjellige tradisjoner fokuserer på kvalitative eller kvantitative metoder, der kvalitative vurderinger ofte er en raskere løsning der eksperter står for vurderingen av grad av sårbarhet, mens kvalitative metoder er lettere å repetere. Også kvantitative metoder har aspekter av ekspertvurderinger i seg. Rapporten gir eksempler på sårbarhetsvurderingerknyttet til ferdsel og arealbruk, sårbarhets- og risikovurderinger av fremmede arter, vurderinger knyttet til høsting av biologiske ressurser, sårbarhet for klima og potensielle utslipp til havs. Tradisjon for bruk av sårbarhet i forvaltning av marine miljøer er forskjellig fra terrestre og limninske miljøer i polare strøk. En fellesnevner for modellene er at de gjerne forholder seg til en konkret påvirkningsfaktor. Sårbarhetsvurderingene for ferdsel, fremmede arter og høsting forholder seg til faktisk og kontinuerlig påvirkning og ikke en potensiell og akutt hendelse. Dette i motsetning til marine modeller, der påvirkningen gjerne handler om sannsynlighetsvurdering av potensiell hendelser (i praksis utfordringer knyttet til petroleumsvirksomhet). Det ser ut som det er en sammenheng mellom påvirkningsfaktorene og hvor mye ressurser som er brukt på å framskaffe data som kan brukes til sårbarhetsvurdering. Potensielle katastrofer utløser grundigere og mer langsiktig kunnskapsoppbygging enn en løpende påvirkning fra mer sammensatte aktører. Dette gjelder for eksempel ferdsel som bedrives av mange (alle) som er i et område. Turisme er en åpenbar og delvis stigmatisert aktør, men også lokalbefolkning, forskere eller andre næringsutøvere påvirker gjennom ferdsel i de samme områdene. Også fremmede arter er relatert til mange aktører og «ansvarlige» for påvirkningen er ganske sammensatt. Utgangspunkt for denne rapporten var å konsentrere seg om de sårbarhetsutfordringer som «lokal» forvaltning i polare områder kan gjøre noe med. Virkeligheten er likevel at Arktis/Antarktis forandrer seg kontinuerlig pga. klimaendring, langtransportert forurensning i luft og hav og lettere tilgang til områdene og dette påvirker ressursene direkte. Utviklingen vil påvirke både global, regional og lokal forvaltning av polare strøk. Det er avgjørende å betrakte menneske og samfunn som «naturlige» innslag og helt sentrale faktorer i de systemene vi studerer – derfor er referanser fra forskingslitteraturen om utvikling og forvaltning av såkalte ‘sosiale-økologiske systemer’ (social-ecological systems – SES) viktige. De fleste av de aktuelle tiltakene som forvaltningen kan og vil iverksette vil rette seg mot påvirkningsfaktorene – altså mot mennesker, organisasjoner, bedrifter og samfunn. Derfor kreves det også en sterkere integrering av naturressurs- og samfunnsforvaltningen, siden sårbarhet (og tilhørende begrepsapparat) er kritiske fenomener både for sosiale polare systemer og for polar natur. I et sosial-økologisk tankesett er ikke menneskelig nærvær definert i utgangspunktet som en potensiell negativ påvirkningsfaktor, men mennesket er en aktør som har og skal ha en plass i systemet. Spørsmålet er altså hvordan forsking, turisme, fiske, transport etc. skal utøves, og hvilken kunnskap som trengs om utøverne av aktivitetene, selve utøvelsen og (sannsynlige/mulige) effekter av disse. Vi kan ikke lete etter én konkret løsning eller ett konkret nivå på sårbarhet ettersom dette vil være forskjellig i ulike situasjoner. Det å stadig kunne utøve god forvaltning er basert på evnen til fortløpende å hente inn og bruke ny kunnskap i forvaltningsarbeidet. Adaptiv forvaltning er ikke en fast forvaltningsmodell, men en systematisk arbeidsmåte te som bygger på en forståelse om at systemet som skal forvaltes sannsynligvis er ustabilt og at endring vil skje. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Biologisk materiale samles inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individ. Det ble registrert 24 ynglinger av fjellrev i Norge i 2013, med minimum 143 valper. Vinterbestanden av fjellrev før yngling var minimum 118 individer. I Sverige ble det registrert 22 ynglinger. For Sør- Norge er dette et rekordår for fjellreven, med totalt 20 ynglinger. De tre fjellrevynglingene i Nord- Trøndelag markerer også en milepæl for to lokale delbestander der det ikke har vært observert fjellrevkull siden tidlig på 2000-tallet. Fra Nordland og nordover ble det bare registrert en yngling av fjellrev. 2013 ble altså nok et bunnår for fjellreven i Nord-Norge. De store forskjellene mellom sør og nord kan høyst sannsynlig forklares av de store forskjellene i forekomst av smågnagere. Fjellreven får sjelden fram valper når det er lite smågnagere. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta. Med 14 ynglinger i 2013, er dette i dag blitt Norges største bestand av fjellrev. Utsetting av fjellrev på Finse de siste fire år har også gitt resultater, med fire ynglinger av fjellrev i 2013. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår også mer robust enn for bare få år siden. Utsatte rever har i stor grad bidratt til å løfte bestandssituasjonen også i denne fjellregionen. Fjellrev utsatt fra avlsprogrammet var sannsynligvis innblandet i 19 av årets norske ynglinger. Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrevbestander i Norge og Skandinavia. At det igjen er yngling av fjellrev i fjellområdene i Nord-Trøndelag er svært positivt for den skandinaviske fjellrevbestanden. Skjækerfjella, Blåfjella og Hestkjølen er vurdert som potensielt viktige vadesteinsområder mellom det sørlige og nordlige utbredelsesområdet for fjellrev i Skandinavia. Den økte forekomsten av fjellrev i området, supplert med tre ynglinger, viser at forbindelsen mellom de sørlige og de nordlige delbestandene kan være i ferd med å bli gjenopprettet. Likeledes er Kjølifjellet/ Sylane vurdert å være et viktig vadesteinsområde for den sørlige delen av den skandinaviske fjellrevbestanden. Tiltak med oppsett av fôrautomater og i noen grad felling av rødrev har trolig vært avgjørende for etablering og fast tilhold av fjellrev i disse fjellområdene. Situasjonen nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Her har fjellrevbestandene i lengre tid vært små og det er svært lange avstander mellom de ulike delbestandene. Dette vanskeliggjør utveksling av individer mellom fjellområdene. De er trolig helt isolert fra fjellrevene i midtre Skandinavia. I 2013 ble det ikke registrert aktivitet av fjellrev ved hiene i Reisa og på Ifjordfjellet. Fjellrevbestanden på Varangerhalvøya holder stand, med relativt stabil aktivitet ved hiene og sju individer identifisert fra DNA. Tiltak bør vurderes for å styrke den langsiktige overlevelsen til fjellreven også i nordlige Skandinavia. Det er forventet oppgangsår/toppår for smågnagere over hele landet i 2014. Med godt over 100 voksendyr i bestanden, og med god vinteroverlevelse hos årets valper, kan vi forvente mange ynglinger av fjellrev i 2014. Intensivering av tiltak de to kommende vintrene vil derfor kunne ha stor effekt på fjellrevbestanden og gi et løft fram mot 2015. analyser, Arctic fox, Alopex lagopus, reproductions, population monitoring, DNA analysis The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List. Despite legal protection for more than 80 years, the species has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are checked every year. Fresh scats, hair or other biological material are sampled for DNA analysis to determine which species (arctic fox or red fox) is active at a den, to detect escaped farm foxes (mtDNA haplotyping), and to identify individuals of arctic foxes. In 2013, 24 arctic fox litters were recorded in Norway, with a minimum of 143 cubs. The winter population before breeding was at least 118 individuals. In Sweden, 22 litters were registered in 2013. For Southern Norway the year 2013, with a total of 20 litters, is all-time-high since the monitoring program started in 2003. The three litters in Nord-Trøndelag are also milestones for two local subpopulations where the last recorded arctic fox litters were observed in early 2000. From Nordland and northwards only one litter was recorded, and 2013 turned out to be another bottom year for the arctic fox in Northern Norway. The large difference between the South and the North of Norway can most likely be explained by large differences in the abundance of small rodents. The release of arctic fox cubs from the breeding program has led to a reestablishment of the arctic fox population in Snøhetta. This is today the largest population of arctic foxes in Norway, with 14 litters in 2013. In the Finse area, further south in Norway, the release of foxes over the last four years has shown good results with four litters in 2013. The arctic fox population in Saltfjellet also appears to be more robust than it was just a few years ago. Foxes released from the breeding program were most likely involved in 19 of this year’s breedings. This demonstrates that release of foxes from the breeding program can be an effective measure to reestablish and strengthen arctic fox populations in Norway and Scandinavia. The fact that the arctic fox is again breeding in the mountain areas of Nord-Trøndelag can potentially have important positive effects on the overall Scandinavian arctic fox population. The mountain areas Skjækerfjella, Blåfjella and Hestkjølen are considered to be important stepping stones between the southern and northern ranges of expansion in Scandinavia. With a considerable increase in the number of arctic foxes and the three litters in 2013, there is hope that the link between the southern and northern populations is about to be reestablished. Similarly Kjølifjellet/ Sylan is considered to be an important stepping stone for the southern part of the Scandinavian arctic fox expansion. Feeding stations, and some effort to reduce the number of red foxes by hunting, has probably been crucial for the establishment and subsistence of arctic foxes in these mountain areas. The situation north of Saltfjellet is worrying. The arctic fox populations in Northern Norway have been small for a long time, and there are long distances between the different subpopulations,which most likely limit the exchange of individuals between the sub-populations. The arctic foxes in these areas are probably completely isolated from the arctic foxes in mid-Scandinavia. In 2013 there was no registered activity of arctic foxes on the den sites in Reisa and Ifjordfjellet. The arctic fox population on Varangerhalvøya is maintained at a low population size, but with relatively stable activity at the den sites and seven individuals identified from DNA. Measures to strengthen the long term survival of the arctic fox also in Northern Scandinavia should be considered. It is expected that there will be an increase or a peak in the populations of small rodents in Norway in 2014. With well above 100 adult foxes, and with good winter survival for this year’s cubs, we can expect several arctic fox litters in 2014. Thus, intensifying the measures the coming two winters will potentially have a strong positive effect on the arctic fox population and give a lift towards 2015. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Avlsprogrammet for fjellrev starta i den noverande forma i 2005 på avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal). Stasjonen er basert på maksimering av trivsel for dyra, med store innhegningar i naturleg fjellrevhabitat og minst mogleg handtering av avlsdyr. Programmet byggjer på innfanga kvalpar frå naturen, med ei geografisk spreiing som speglar den genetiske variasjonen som er att i Noreg og Sverige. Det er henta inn totalt 24 viltfanga kvalpar til programmet (inklusiv 4 som viste seg å ha farmrevopphav). Hausten 2012 var stasjonen nesten full, med 8 par i stasjonen samt eitt par i Langedrag Naturpark. Tispa på Langedrag døydde og eitt par rømte frå avlsstasjonen i løpet av seinvinteren. Alle dei attverande para i stasjonen fekk sannsynlegvis kvalpekull våren 2012 (totalt sju kull). Kulla varierte i storleik (1–8), og det vart sannsynlegvis produsert totalt 40 kvalpar. Av desse vart 20 merkt medan resten døydde før merking. Det er grunn til å tru at den seine snøsmeltinga saman med ein våt og kald sommar førte til at det var problematisk for foreldrepara å halde kvalpane tørre og varme. Kvalpane har dermed truleg døydd grunna væte og nattefrost medan dei var små og immobile. I åra 2006–2012 er det fødd 40 kull i avlsprogrammet, med totalt 258 kvalpar. Programmet er no i ein fase der det er naudsynt å erstatte avlsdyr etter kvart som dei når høg alder og såleis produserer få avkom. Ein fortsatt høg produksjon av kvalpar for utsetjing føreset òg at ein løyser problema med opphoping av snø rundt innhegningane og dermed unngår rømmingar. I perioden 2006–2011 er det sett ut totalt 196 dyr frå avlsprogrammet. Av desse har ein funne att 67 dyr ein eller fleire gongar etter 1. april det første året etter utsetjing. Av dei 40 dyra som vart sett ut vinteren 2011/2012 er 6 funne att i datamaterialet etter 1. april 2012. Den registrerte overlevinga første år etter utsetjing varierer mellom år (15–71 %). Overleving er truleg betydeleg underestimert grunna utvandringar og manglande registrering av kjente individ. Vinteren 2012/2013 vert det sett ut totalt 14 nye kvalpar frå programmet, alle på Finse. I 2012 vart det i Noreg registrert berre éi yngling i det fri. To fjellrevar med opphav frå avlsstasjonen fekk minimum fire kvalpar på eit hi i nærleiken av avlsstasjonen. Det vart få ynglingar trass i at det i alle utsetjingsområde vert utført aktiv støttefôring. Årsaka til dette er at 2012 har vore eit utprega botnår for mus og lemen. Dette syner tydeleg kor avhengig fjellreven er av lemen for å reprodusere. I motsetnad til den store variasjonen i yngling hjå revane i det fri, får revane i avlsstasjonen kvalpar sjølv i år utan smågnagarar. Forskjellen i reproduksjon hjå fjellrev i avlsstasjonen og dei som lever vilt kan tyde på at predasjonsstress kan vere ein viktig faktor med negativ påverknad på reproduksjon i det fri. The captive breeding programme for Arctic fox was established in its current form in 2005, when the building of the breeding station at Sæterfjellet (Oppdal, central Norway) was completed. The philosophy behind the captive breeding programme is to maximize the wellbeing of the animals within large enclosures in natural arctic fox habitat combined with a minimum of handling of the breeding stock. The breeding stock is based on cubs captured from the wild, and it represents the remaining genetic variation in the Norwegian and Swedish population. In autumn 2012 there were 8 breeding couples in the breeding station and one couple at Langedrag wildlifepark. One couple escaped during March 2012 due to snow accumulation and the female at Langedrag died in April. She was most likely killed by a golden eagle. All the remaining couples in the breeding station bred during spring 2012 and 40 cubs were born. However, only 20 cubs were marked, as the remaining 20 died before marking. The high mortality is probably due to the late snow melting. A cold and wet summer gave the parents a difficult time keeping their cubs warm and dry. This meant that several cubs probably froze to death while they still were immobile. During the years 2006–2012 40 litters have been born in captivity, with a total of 258 cubs. The programme is now in a phase were some of the animals in the breeding stock are reaching high age, and needs to be replaced to continue breeding success. It is also necessary to solve the problem with snow accumulation and thus prevent escapes. During the years 2006–2011 a total of 196 animals have been released. 67 of these animals were found in the data collected after 1st April the year following release. 6 of the 40 animals released in the winter 2011/2012 were found in the data collected after 1st April 2012. In the winter of 2012/2013 14 new cubs from the programme were released, all in the Finse area. The minimum survival to the first year after release varies between years (15–71 %). The survival is probably underestimated due to emigration and insufficient recording methodology of the released animals. In 2012 only one reproduction were confirmed in Norway. Four cubs were born at a den close to the artic fox breeding station. Both parents have been released from the breeding programme. 2012 was a low year for lemmings and mice and supportive feeding has been done actively in all areas where artic foxes have been released. Only one breeding despite the supportive feeding shows how dependent the artic foxes are on lemmings to reproduce. In contrast to their wild relatives, the foxes in the breeding station produce cubs every year. This indicates that predation stress could be an important factor affecting breeding success of wild foxes negatively. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Ulvund, K., Flagstad, Ø., Eide, N.E. & Landa, A. 2013. Fjellrev i Norge 2012. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 909. 43 s. Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i mer enn 80 år har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Det ble kun registrert en fjellrevyngling i Norge i 2012, rett ved avlsstasjonen på Oppdal, der det ble observert minimum fire valper. Dette står i sterk kontrast til 40 registrerte ynglinger i 2011. I Sverige ble det ikke registrert en eneste yngling av fjellrev i 2012. Årets resultat demonstrerer med tydelighet hvor avhengig fjellreven er av lemen for å reprodusere. Når smågnagerne svikter, er det få eller ingen fjellrevtisper som får fram valper. Intensive tiltak, med blant annet støttefôring i flere fjellområder, ser ikke ut til å påvirke reproduksjonen hos fjellreven i år uten tilgang til gnagere. Tiltak over flere år viser imidlertid positiv effekt. Evaluering av tiltakene som har pågått på norsk og svensk side siden begynnelsen av 2000-tallet viser at tiltak kan ha positiv effekt på lokale delbestander. Observert bestandsvekst i tiltaksområdene forklares ca. 50 % av smågnagere, ca. 30 % av støttefôring og ca. 20 % gjennom uttak av rødrev. Støttefôring ser ut til å gi økt vinteroverlevelse, økning i antall kull når det er smågnagere og økt kullstørrelse. Til tross for få ynglinger i 2012, nådde vi allikevel en ny milepæl i arbeidet med bevaring og oppfølging av fjellreven i Norge. Det ble for første gang identifisert mer enn 100 individer fra DNA. Basert på estimerte minimumsbestander i de ulike fjellområdene, har vi et samlet estimat på 139 fjellrev i Norge i 2012. Dette er godt og vel en dobling av den estimerte bestandsstørrelsen fra 55 individer i 2010. Økningen skyldes høyst sannsynlig god vinteroverlevelse i to påfølgende år med godt tilskudd av nye individer til ulike delbestander. Vi registrerer en økning i antall individer både i sør og i nord. Dette danner et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med å bygge opp en levedyktig fjellrevbestand. Stabil vinter- og sommeraktivitet ved flere nye lokaliteter og ny-oppsatte fôrautomater tyder allerede på etablering i flere av fjellområdene som ligger mellom de tre sydligste kjernebestandene. Langvandring av kjente individer mellom Sylan–Helags, Snøhetta og Hardangervidda må også tolkes som en svært positiv utvikling, som blant annet øker genetisk utveksling. En av forklaringene til fjellrevens vedvarende tilbakegang har vært knyttet til de negative effektene av de små bestandene i seg selv, med blant annet mindre utvandring og dermed mindre utveksling mellom delbestander; en negativ tetthetsavhengighet som gjør delbestander mer sårbare og på sikt mindre og mindre. Er denne negative responsen først snudd, f. eks. gjennom økt utvandring og utveksling mellom delbestander, så kan det være håp om at bestandene har kommet over en terskel hvor fjellrevbestanden gir seg selv positiv drahjelp fremover. Fra flere fjellområder rapporteres det i skrivende stund om økt aktivitet av mus. Vi kan trolig forvente noen ynglinger av fjellrev i 2013. The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as critically endangered in the Norwegian Red List. Despite legal protection for more than 80 years, the species has until recently, been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring programme for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring programme, arctic fox dens are checked every year. Dens with registered activity of arctic foxes, or dens in the vicinity of these, are ranked as first priority for inspection. Reproductions and any signs of activity of arctic foxes or red foxes are noted. Fresh scats, hair or other biological material are sampled for DNA analysis to determine which species (arctic fox or red fox) is active at a den, to detect escaped farm foxes (mtDNA haplotyping), and to identify individuals of arctic foxes. In sharp contrast to the many arctic fox reproductions in 2011, one single litter was registered in Norway in 2012. The litter, comprising four cubs, was located close to the arctic fox captive breeding station. No litter was registered in Sweden. This clearly demonstrates the strong link between the population fluctuations of lemmings and arctic fox reproduction. When the lemming population crashes, very few or often no female foxes reproduce. Intensive measures, including supplemental feeding, does not seem to affect reproduction in the artic fox in years with no lemmings. However, continuous work over several years shows a positive effect. The evaluation of the effort that has been put down in both Norway and Sweden since early 2000 show that conservation measures can have a positive effect on local populations. The observed population growth in different management areas can be explained by lemmings (approx. 50 %), supportive feeding (approx.30 %) and removal of red fox (approx. 20 %). The mechanisms appear to be increased winter survival, increased number of litters in years with lemmings and increased litter size. Despite few reproductions in 2012, we reached a new milestone in the conservation and monitoring of the arctic fox i Norway. For the first time, we identified more than 100 individuals from DNA, and the total population size in Norway was estimated to 139 individuals. This is more than a doubling of the population size from 55 foxes in 2010. This increase is probably a result of low winter mortality, and a supply of new individuals into the different subpopulations. The increase in number of individuals is observed both in the South and in the North. This provides a good basis for the continued work to facilitate a viable arctic fox population. Stable winter and summer activity on several den sites and feeding stations points towards establishment of arctic foxes also in new mountain areas located between the southern core areas. Also, known individuals have migrated between Sylan-Helags, Snøhetta and Hardangervidda, which is very important in order to increase the exchange of genetic material. One of the explanations for the continued decline of the artic fox population has been the negative effects of the small subpopulations, with less migration and exchange between populations. This is a negative densitydependent factor that makes sub-populations more vulnerable and in the long term smaller and smaller. It may seem that this negative response is currently being reduced through increased migration and exchange of individuals between sub-populations, and there is hope that the populations have crossed a threshold where the population can grow further. In several mountain areas an increase in the activity of small rodents is reported. This means that we can probably expect some artic fox litters in 2013. How many is dependent on how the rodent populations develop during winter. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Landa, A., Tovmo, M., Meås, R., Eide, N. E., Flagstad, Ø., Ulvund, K. & Andersen, R. 2011. Avlsprogrammet for fjellrev. Årsrapport 2011. – NINA Rapport 796. 51 s. Avlsprogrammet for fjellrev starta i den noverande forma i 2005 på avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal). Stasjonen er basert på maksimering av trivsel for dyra, med store innhegningar i naturleg fjellrevhabitat og minst mogleg handtering av avlsdyr. Prosjektet byggjer på innfanga kvalpar frå naturen, med ei geografisk spreiing som speglar den genetiske variasjonen som er att i Noreg og Sverige. Det er henta inn totalt 24 viltfanga kvalpar til programmet (inklusiv 4 som viste seg å ha farmrevopphav). Hausten 2010 var stasjonen full, med 8 par i stasjonen samt eit par i Langedrag Naturpark. Eit par rømte i mars månad. Alle dei attverande para i avlsstasjonen fekk kvalpekull våren 2011 (totalt sju kull). Kulla varierte i storleik (1–12), og det vart produsert totalt 42 kvalpar. I åra 2006–2011 er det fødd 33 kull i avlsprogrammet, med totalt 218 kvalpar. Prosjektet er no i ein fase der det er naudsynt å erstatte avlsdyr etter kvart som dei når høg alder og såleis produse-rer få avkom. Ein fortsatt høg produksjon av kvalpar for utsetjing føreset òg at ein løyser prob-lema med opphoping av snø og dermed unngår rømmingar. I perioden 2006–2010 er det sett ut totalt 156 dyr frå avlsprogrammet. Av desse har ein funne att 61 dyr ein eller fleire gonger etter 1. april det første året etter utsetjing. 37 av dei 156 dyra er funne att i datamaterialet etter 1. april 2011. Av dei 71 dyra som vart sett ut vinteren 2010/2011 er 13 funne att i datamaterialet etter 1. april 2011. Sju av desse har yngla sommaren 2011, to av dei i Sverige. Vinteren 2011/2012 vert det sett ut totalt 41 nye kvalpar i Knutshø, på Finse og i Junkeren (Rana). Den registrerte overlevinga første år etter utsetjing varierer mellom år (18–72 %). Overleving er truleg underestimert grunna utvandringar og manglande registreringar. I 2011 vart det i Noreg registrert 14 ynglingar i det fri som har sin basis i utsette dyr, med til saman minimum 113 kvalpar. Det var registrert ynglingar med opphav i avlsprogrammet både i Snøhetta (11), i Knutshø (1), på Finse (1) og i Saltfjellet (1). I tillegg vart det registrert ynglingar med opphav i revar frå Avlsprogrammet i Helags (3) og Vindelfjällen (4) i Sverige. Alle dei fire genetiske linjene i avlsprogrammet er representert i desse ynglingane. I 2010 og 2011 var det til saman minst 28 ynglingar i det fri av dyr med opphav i Avlsprogram-met (8 av desse i Sverige). I Noreg utgjorde ynglingar av dyr utsett frå Avlsprogrammet meir enn ein tredjedel av alle ynglingar. Dagens fjellrevbestand i Snøhetta er eit resultat av utsetjingar frå Avlsprogrammet sidan 2007. Denne bestanden er i dag den største i Noreg med minst 25 individ før yngling i 2011 og 11 kull med nærare 100 kvalpar registrert fødd i 2011. Det var ein yngling i Finseområdet, men det er ei forventning om auka antal ynglingar her i dei næraste åra. Reetablering av Finsebestanden vil truleg gå snøggare dersom smågnagardynamikken tek seg opp att i området. Det vart i 2011 ikkje registrert ynglingar av fjellrev i Junkeren (Rana) trass i utsetjingar dei tre siste åra. Utsette dyr i Junkeren ser ut til å etablere seg i nærliggjande fjellområde og ikkje i utsetjingsområdet. Mange har òg vandra over til Vindelfjällen i Sverige, og etablert seg og yngla her.

Hagen, D., Eide, N.E., Fangel, K., Flyen A.C. & Vistad, O.I. 2012. Sårbarhetsvurdering og bruk av lokaliteter på Svalbard. Sluttrapport fra forskningsprosjektet ”Miljøeffekter av ferdsel?”. NINA Rapport 785. 110 s + vedlegg. Det er stor kunnskapsmangel knyttet til effekter av menneskelig aktivitet på Svalbards natur og kulturmiljø og hvordan eventuell negativ påvirkning skal håndteres. Det bør være et ideal å komme mest mulig bort fra en ”føre-var”-forvaltning og over til en kunnskapsbasert forvaltning. Forvaltningen trenger legitimitet og aksept for sine beslutninger; det forsterker behovet for faglig kunnskap som grunnlag for avgjørelser og prioriteringer. Samtidig er det en illusjon å tro at faglig kunnskap alltid kan gi tilstrekkelige svar for forvaltningen. Det vil alltid oppstå behov for ny kunnskap og det vil aldri være mulig å vite ”alt”. Naturforvaltning vil også være et verdivalg fordi ulike politiske mål skal realiseres. Målsettingen for prosjektet er å gi forvaltninga kunnskap og verktøy som skal gjøre det lettere å vurdere sårbarheten på enkeltlokaliteter, og som kan danne et helhetlig miljøfaglig grunnlag for å vurdere behovet for eventuelle ferdselsreguleringer. Prosjektet har fire tema: selve ferdselen (hvordan ferdselen foregår, hvem som ferdes og brukernes preferanser), vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Prosjektet utnytter samspillet mellom eksisterende kunnskap og innhenting av ny kunnskap, i tillegg til at kunnskap innenfor ulike fagfelt kobles på ny måte. Vi har valgt å avgrense fokuset til kystcruiseturismen og turisters ferdsel på ilandstigningslokaliteter. Prosjektet besøkte over 30 lokaliteter på vestkysten av Svalbard gjennom feltsesongene 2008-2010.

Fjellreven er Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i 80 år har fjellreven i Norge vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder er nå uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Det ble i 2011 registrert totalt 40 fjellrevynglinger (38 dokumenterte og 2 antatte) i Norge, som er en formidabel økning fra 0 i 2009 og 16 i 2010. Ynglingene fordeler seg i de ulike fjellområdene som følger: Finse (1), Snøhetta (11), Knutshø (1), Sylane (1), Børgefjell (9 + 2), Saltfjellet (5), Indre Troms (2), Reisa Nord (3), Ifjordfjellet (1), Varangerhalvøya (4). Den eksepsjonelt gode mattilgangen med toppår i lemenbestandene i samtlige fjellområder har bidratt til de rekordmange ynglingene, som er nær dobbelt så mange som ved forrige rekordår i 2005, da det ble registrert 21 ynglinger. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, og vellykkede ynglinger i områder der det ikke har vært kjente fjellrevynglinger på opptil flere tiår – som Sylane, Knutshø og Finse – bærer bud om en betydelig styrket bestand sammenlignet med bare få år tilbake. I Snøhetta må vi trolig tilbake på 1960-tallet for å ha sett tilsvarende, mens det nordover er sammenlignbart med situasjonen i 1985 da det også var et markert toppår over store deler av landet. Antallet valper observert er også formidabelt, med en sannsynlig valpeproduksjon på godt og vel 300 individer. I motsetning til forrige lementopp i 2008 da smågnagerbestandene i mange områder krasjet tidlig på sommeren, var det i 2011 relativt god tilgang til smågnagere gjennom sommeren og høsten, spesielt i Finnmark. Det er derfor grunn til å håpe på en god valpeoverlevelse, også i de områdene der man ikke har støtteforing, og at årets valpeproduksjon bidrar til ytterligere styrking av voksenbestanden av fjellrev i Norge.

Hagen, D., Erikstad, L., Moe, B. & Eide, N. 2011. Nytt oppdatert geodetisk observatorium i NyÅlesund, Svalbard. Konsekvensutredning for tema landskap, vegetasjon og dyreliv. - NINA Rapport 675, 58 s. Statens kartverk har drevet observatorium i Ny-Ålesund på Svalbard siden 1994 og planlegger nå å etablere en oppdatert geodesistasjon på Brandalssletta, ca 1,5 km nordvest for dagens anlegg. Dette omfatter etablering av instrumentpark med to nye antenner og tilhørende teknisk bygg, samt adkomstvei. Tiltaket krever konsekvensutredning etter Svalbardmiljøloven. Denne rapporten omfatter utredning av miljøtema (i) landskap, inkludert inngrepsfrie områder (INON), (ii) vegetasjon og (iii) dyreliv. Utredningen er basert på eksisterende kunnskap og på innhenting av ny kunnskap. Viktige tekniske forutsetninger har vært: a) antennene må fundamenteres i fast fjell og plasseres så de har videst mulig horisont, b) vegen skal ha enkel bredde med 15-20 cm bærelag og det skal ikke hentes masse fra sideterreng, og c) tiltaket ligger innenfor grensene for Ny-Ålesund planområde. Landskapet i influensområdet har elementer av stor og middels stor verdi (Bayelvas vifte, Brandalslaguna og strandvollene fra bukta og opp mot Knudsenheia). Totalt sett vurderer vi at landskapet i influensområdet har stor lokal verdi. Brandalslaguna blir ikke fysisk berørt av anlegget. Bayelva med vifte må krysses med en bro og hvis dette gjøres skånsomt vil ikke dette systemet bli berørt. Strandvollene er svært sårbare og vil bli påvirket av anlegget. Veitraseene er lagt slik at de i størst mulig grad går på langs av strukturene. Dette fører til en bedre landskapstilpassing og begrenser påvirkningen slik at tiltaket får middels negativ konsekvens. INON er ikke etablert på Svalbard enda, og vurderingen i rapporten er basert på kriteriegrunnlaget fra fastlandet. Det planlagte tiltaket vil flytte den tyngre forskningsinfrastrukturen inn i nye områder som ikke tidligere har hatt tyngre inngrep og vil berøre INON-statusen i området. Området mellom Bayelva og Brandalspynten vil som en følge av dette endre karakter fra urørt til berørt av infrastruktur. Dette vil ved siden av den formelle endringen av INON-status, først og fremst påvirke Ny-Ålesunds by- og landskapskarakter. Tiltaket vil ha middels til stor negativ konsekvens avhengig av hvor stor vekt det legges på den formelle siden av INON. Verdien av vegetasjon i influensområdet er allerede redusert de siste tiårene som resultat av kraftig overbeite fra rein. Det er ikke påvist at inngrepene vil påvirke forekomster av rødlistearter eller artsmangfoldet i området. De planlagte inngrepene har lav negativ konsekvens for vegetasjon. Det viktigste avbøtende tiltaket for vegetasjon er å begrense arealbruken, gjennom god planlegging og høy bevissthet hos byggherre og entreprenør gjennom hele prosjektet. I tillegg kan toppmasser og vegetasjon som fjernes langs veitraseen gjenbrukes for å bedre gjenvekst i overgangssoner mot inngrepene. Brandalslaguna har stor verdi som hotspot for fuglelivet i influensområdet og dekker mange funksjonsområder. De planlagte inngrepene kan medføre forstyrrelse som har middels-stor konsekvens på fuglelivet. Konsekvensene reduseres dersom instrumentparken trekkes lengre unna laguna. Det fysiske inngrepet som vegen utgjør vil påvirke hekkelokaliteter for tyvjo og vadefugl som hekker lang den planlagte traseen, og dette er vurdert til å ha middels-lav konsekvens. Det er også næringssøkende og mytende hvitkinngjess i området, men det planlagte tiltaket vil ha lav konsekvens for gjess. Tiltaket vil også ha lav konsekvens for pattedyr og invertebrater. Utredningen skisserer avbøtende tiltak som kan redusere negative konsekvenser av tiltaket for alle tema som er omfattet av denne rapporten.

Eide, N. E., Flagstad, Ø., Andersen, R. & Landa, A. 2011. Fjellrev i Norge 2010. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev. - NINA Rapport 628. 48 s. Fjellreven er Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i 80 år har fjellreven i Norge vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder er nå uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første Handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev eller rødrev), haplotype (for å sjekke eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Av 818 hi registrert under ”fjellrevmodulen” i ROVBASE 3.0 er 601 fjellrevhi. De øvrige er rødrevhi eller usikre med hensyn til opprinnelse. I 2010 ble det utført 756 kontroller på i alt 337 ulike revehi (fjellrev og rødrev). På 52 av disse hilokalitetene var det fjellrevaktivitet i løpet av vinteren, mens det på sommeren ble registrert fjellrevaktivitet på 30 hilokaliteter. Det ble registrert totalt 16 fjellrevynglinger i Norge i 2010 (15 dokumenterte og 1 antatt). Disse fordeler seg i de ulike fjellområdene som følger: Snøhetta/Dovrefjell (5), Børgefjell (6), Saltfjellet (1), Indre Troms (1), Reisa Nord (1), Ifjordfjellet (1), Varangerhalvøya (1). Utover sporadiske forekomster av fjellrev i Sør-Norge det siste tiåret, så ble de to største bestandene av fjellrev i Sør-Norge, Hardangervidda/Finse og Snøhetta/Dovrefjell, karakterisert som utdødd en periode. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, med 5 ynglinger i det fri i 2010. Det er også satt ut mange valper i Finse/Nordfjella de to siste årene, uten at yngling har funnet sted. For Nord-Norge samlet synes tilstanden å være relativt stabil mht aktivitet og antall ynglinger. Imidlertid er flere delbestander svært små, og flere steder er det noe tilbakegang i registrert aktivitet og antall ynglinger den siste 10-årsperioden. Det er dessuten lange avstander mellom delbestandene, som kan være til hinder for utveksling av individer mellom fjellområdene. Den nordlige delen av den norske bestanden har også liten ”støtte” fra den svenske fjellrevbestanden, da hovedtyngden av aktivitet og ynglinger på svensk side er fra Borgarfjell og sørover. På landsbasis er det et tilnærmet stabilt antall fjellrev som årlig er dokumentert ved hjelp av DNA-prøver (53 individer i 2008, 50 individer i 2009 og 46 individer i 2010). Det ble imidlertid analysert dobbelt så mange prøver i 2010, og gjenfunnsfrekvensen på individnivå var følgelig langt større i 2010. Dette indikerer at den reelle fjellrevbestanden samlet sett har minket noe. Det nordlige og sørlige utberedelsesområdet har imidlertid hatt ulik bestandsutvikling i perioden. Mens antall fjellrev i de nordlige delbestandene er gjennomgående mindre, har det motsatte skjedd i sør. Den positive utviklingen i sør er en direkte konsekvens av en vellykket utsettingsstrategi og god overlevelse blant de utsatte revene. I henhold til DNA-analysene utgjør nå de tre sørligste delbestandene 40 % av totalbestanden i Norge, som er en betydelig økning fra

Eide, N., Evju, M. Hagen, D., Blumentrath, S. Wold, L.C., Fangel, K. & Gundersen, V. 2011. Pilotprosjekt bevaringsmål i store verneområder – Utvikling av metoder for å overvåke bevaringsmål i store verneområder – tema fjell og landskap. - NINA Rapport 652. 147 s. Dette prosjektet er knyttet til Direktoratet for naturforvaltnings (DN) store satsing på å etablere metodikk for overvåking av tilstand og tilstandsendring i verneområder. Det er ønske om å etablere metodikk som kan definere tilstand og vurdere måloppnåelse knyttet til konkrete bevaringsmål. Dette arbeidet skal også sette en standard for rapportering av tilstanden i ulike i verneområder på nasjonalt nivå, samtidig som det er ment å fungere som et praktisk verktøy for en mer målstyrt forvaltning av verneområdene i Norge. I denne rapporten presenterer vi arbeidet som ble gjennomført i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og Børgefjell nasjonalpark, knyttet til uttesting av metoder foreslått av ”faggruppe fjell” og ”faggruppe landskap”. Formålet med dette prosjektet har vært å prøve ut overvåking og overvåkingsmetodikk for et utvalg av naturtyper og påvirkningsfaktorer i landskapet i de to verneområdene. Disse tema er utredet i rapporten: Deltema 1: Endring i vegetasjonsstruktur og beitepåvirkning (fjell) Deltema 2: Inngrep i verneområdet og utvalgte funksjonsområder, GIS-analyse (landskap) Deltema 3: Ferdsel i verneområder (landskap) Deltema 4: Slitasje og sårbarhetskartlegging (landskap) Det er gjort en vurdering av de ulike tema i forhold til: 1) Metodens egnethet til å fange opp tilstand og relevant naturvariasjon, 2) Metodens egnethet til å oppdage endring; i tråd med tilstandsklasser der det er foreslått, 3) Design og innsats som er nødvendig for framtidig overvåking av tilstandsvariabelen, 4) Tidsforbruk (kostnad) og i noen grad 5) Kompetansekrav for gjennomføring (felt, analyse og rapportering). Deltema 1: Endring i vegetasjonsstruktur og beitepåvirkning: Metodene vi testet ut i felt var egnet til å fange opp forskjeller mellom naturtyper og områder i de forskjellige tilstandsvariablene, også i særlig rike naturtyper. Teststyrken er lav for de fleste tilstandsvariablene, noe som betyr at det er liten sannsynlighet for å oppdage endringer i tilstandsvariabelen i den størrelsesorden som er foreslått for ulike tilstandsnivåer. Teststyrken kan brukes som en fornuftig rettesnor for å vurdere samplingintensitet og tilstandsklasser. Tilstandsklasser bør settes opp basert på disse analysene. Deltema 2: Inngrep i verneområdet og utvalgte funksjonsområder: Tilstanden og endring i verneområdene, i forhold til tekniske inngrep, kan på et overordnet nivå (dvs. begrenset til store og mellomstore inngrep) overvåkes basert på eksisterende digitale data (N50-kartdata og INON). Mindre inngrep (så som løse fremmede gjenstander), slitasje/erosjon samt hydrologi definert etter NIN vil kreve eget kartleggingsarbeid. Tilstandsklasser knyttet til endring i antall punktinngrep og antall km linjeinngrep vil kunne fungere med de data som er tilgjengelig, gitt begrensningen i det grove datagrunnlaget.

Landa, A., Tovmo, M., Meås, R., Eide, N. E., Flagstad, Ø & Andersen, R. 2011. Avlsprogrammet for fjellrev. Årsrapport 2010. – NINA Rapport 603. 36 s. Avlsprogrammet for fjellrev starta i den nåverande forma i 2005 på avlsstasjonen på Sæterfjel-let (Oppdal). Her er avlsprogrammet basert på maksimering av trivsel for dyra, med store innhegningar i naturleg fjellrevhabitat og minst mogleg handtering av avlsdyr. Prosjektet byggjer på innfanga kvalpar frå naturen, med ei geografisk spreiing som speglar den genetiske variasjonen som er att i Noreg og Sverige. Det er henta inn totalt 23 viltfanga kvalpar til programmet (inklusiv 4 som viste seg å ha farmrevopphav). Hausten 2009 var stasjonen full, med 8 par i stasjonen samt eit par i Langedrag Naturpark. Alle para i programmet fekk kvalpekull våren 2010, og det vart fødd totalt 72 kvalpar. I åra 2006–2010 er det fødd 26 kull i avlsprogrammet, med totalt 176 kvalpar. I perioden 2006–2009 er det sett ut totalt 87 dyr frå avlsprogrammet. Av desse har ein funne att 56 dyr ein eller fleire gonger i datamaterialet det første året etter utsetjing. I datamaterialet for 2010 er 32 av desse dyra funne att. Av dei 38 dyra som vart sett ut i 2009 er 26 funne att i materialet for 2010. To av desse er bekrefta døde, noko som gir ei minimumsoverleving første år på 63%. Vinteren 2010/2011 vart det sett ut 72 nye kvalpar på Dovre, på Finse og i Junkeren (Rana). På Dovrefjell vart det i 2010 registrert fem ynglingar i det fri som har sin basis i utsette dyr, med til saman minimum 39 kvalpar. Alle dei fire genetiske linjene i avlsprogrammet er representert i desse ynglingane.

Eide, N. E., Flagstad, Ø., Andersen, R. & Landa, A. 2010. Fjellrev i Norge 2009. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 519. 43 s. Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av hi med aktivitet, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på art (fjellrev eller rødrev), haplotype (for å sjekke eventuell farmrevopprinnelse) og individidentifikasjon. Av 814 hi registrert under ”fjellrevmodulen” i ROVBASE 3.0 er 599 fjellrevhi. De øvrige er rødrevhi eller usikre med hensyn til opprinnelse. I 2009 ble det utført 708 kontroller på i alt 364 ulike hi (noen hi ble kontrollert flere ganger). Det ble ikke dokumentert ynglinger av fjellrev i Norge i 2009. Dette henger sammen med det markerte bunnåret for smågnagerne. Årets resultater bekrefter med tydelighet fjellrevens avhengighet av tilgang til smågnagere for å få fram valper. Der det er satt ut fjellrevvalper fra avlsprogrammet, er det registrert betydelig aktivitet av fjellrev ved hiene både vinter og sommer. Fast tilhold av fjellrev ved utsettingslokaliteter i Snøhetta synes lovende mht at utsetting fra avlsprosjektet kan bidra til egen rekruttering til fjellrevbestanden i dette området. Der hvor det er satt opp fôringsautomater i Nordland er det jevnt over mer aktivitet enn ved hi der det ikke er foring. Det er også betydelig aktivitet av fjellrev ved hiene på Varangerhalvøya i Finnmark, hvor det gjøres forsøk med å begrense rødrevbestanden for å lette konkurransetrykket på fjellreven. Fra DNA-analysene observerte vi færre voksne fjellrever i 2009 sammenliknet med 2008. Av totalt 50 ulike individer som ble identifisert, var 43 fra Blåfjell/Lierne og nordover. Dette er 11 individer mindre enn det som ble identifisert i dette området i 2008. Det er vanskelig å knytte disse tallene direkte til fjellrevbestandens størrelse i et bunnår, men det er ikke usannsynlig at dødeligheten på voksne dyr kan øke noe i år med så mager tilgang på smågangere som i 2009. På den annen side vil fjellreven bruke hilokalitetene noe mindre og kanskje også markere disse i mindre grad. Dette kan trolig gi betydelig mindre utvalg av prøver, i og med at innsamling av prøvematerialet i praksis konsentreres til hilokalitetene. Vi kan derfor ikke konkludere med at det har vært en reell bestandsreduksjon. Rekrutteringen inn i bestanden fra ynglinger i 2008, var trolig lik null i de aller fleste fjellområder. Et unntak var Varangerhalvøya, hvor vi har påvist tre rever som høyst sannsynlig var født i 2008. Av de 7 fjellrevene som ble identifisert syd for Blåfjell/Lierne ble 1 funnet i Sylane og 6 funnet på Snøhetta. Av de 6 på Snøhetta hadde 5 opprinnelse fra avlsprogrammet. Vi fant bare igjen 9 av totalt 85 valper som er satt ut i fra avlsprogrammet for fjellrev i årene 2006, 2007, 2008. Hovedårsaken til dette er mest sannsynlig at prøveinnsamlingen ikke har vært like intensiv som i de andre fjellområdene lenger nord, men det ser også ut til at vi har lavere suksess på DNA analysen på skitprøver som innholder mye rester av fôr fra fôrautomatene. Resultatene fra overvåkingsprogrammet bekrefter at det finnes voksne individer som kan respondere på gnagerbestanden, både i de tradisjonelt stabile fjellrevområdene, men også i de ulike tiltaksområdene. Fjellrev, Alopex lagopus, yngling, bestandsovervåking, genetikk, Arctic Fox, Alopex lagopus, reproductions, monitoring, genetics

Evju, M., Hagen, D., Blumentrath, S. & Eide, N. E. 2010. Verdi- og sårbarhetsvurdering i Børgefjell nasjonalpark – med spesiell fokus på utvalgte lokaliteter og utfordringer knyttet til ferdsel – NINA Rapport 543. 111 s. Fylkesmennene i Nordland og Nord-Trøndelag ønsker mer kunnskap for å møte utfordringene knyttet til ferdsel i Børgefjell nasjonalpark. Forvaltningsplanen for nasjonalparken ble ferdigstilt i 2009 og beskriver målsettinger, retningslinjer og konkrete tiltak knyttet til ulike typer ferdsel. Fylkesmannen har påpekt behov for bedre kunnskap om naturverdier (spesielt på vegetasjon og naturtyper) og om sårbarhet spesielt i lokaliteter utsatt for mye ferdsel. Dette er nødvendig for å kunne gjennomføre de foreslåtte tiltakene. Friluftsliv er ikke omtalt i verneformålet for Børgefjell nasjonalpark, og det er ikke tilrettelagt med hytter eller merkete stier. I randsonene er det noe næringsvirksomhet og organisert ferdsel, og inne i parken utøves tradisjonelt friluftsliv, jakt og fiske. Reindrift er omtalt i verneformålet. Det er aktiv tamreindrift i Børgefjell nasjonalpark, med tilhørende motorisert og ikkemotorisert ferdsel. Fylkesmennene har prioritert et antall fokuslokaliteter med konkrete utfordringer knyttet til ferdsel og framtidig forvaltning. Utvalget er supplert noe undervegs basert på innspill fra oppsynspersonell. I dette prosjektet er eksisterende kunnskap om vegetasjon og planteliv sammenstilt og det er gjennomført feltundersøkelser i de fleste lokalitetene. Rapporten omfatter 14 lokaliteter. For hver lokalitet er det sammenstilt eksisterende kunnskap om ferdsel og bruk, om naturverdier og en sårbarhetsvurdering. Det er laget lokalitetskart med hovedvegetasjonstyper og arealbruksdata. I alt sju nye naturtypelokaliteter, basert på DNhåndbok 13, er kartfestet og beskrevet. Digitale kartdata er brukt for å generalisere kunnskap om naturverdier og sårbarhet til større deler av nasjonalparken. Rik berggrunn og sørskråninger indikerer økt sannsynlighet for rik vegetasjon, og basert på dette er det laget kart som framstiller potensielt rike områder. Sårbarhet varierer mye over korte avstander og kan ikke generaliseres på kart, men må vurderes i forhold til påvirkning og forventet bruk. Det er utarbeidet kart som viser dagens arealbruk knyttet til ferdsel i Børgefjell. Rapporten inneholder en vurdering av relevante forvaltningstiltak for enkeltlokaliteter og også en generell vurdering av fordeler og ulemper knyttet til slike tiltak. Børgefjell nasjonalpark, ferdsel, vegetasjon, naturtyper, sårbarhet, forvaltningstiltak, Børgefjell national park, human traffic, vegetation, nature types, vulerability, management actions

Hagen, D., Eide, N.E., Erikstad, L., Coulson, S. & Andersen, R. 2009. Kulldrift i Lunckefjell på Svalbard. Konsekvensutredning for tema landskap, vegetasjon og planteliv, dyreliv og geologiske forekomster/fossiler. – NINA Rapport 521. 70 s. Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) ønsker å etablere gruvedrift i Lunckefjell på Svalbard. Tiltaket innebærer bygging av en vei mellom utslag fra Svea Nord og over Marthabreen til Lunckefjellet, tilhørende masseuttak og daganlegg på begge sider av vegen. Eksisterende infrastruktur gjennom gruva Svea Nord og i Svea skal utnyttes til transport og utskiping. Gruva i Lunckefjell har en forventet driftsperiode på 4-8 år. Tiltaksområdet ligger inntil Nordenskiöld Land nasjonalpark. Denne utredningen omfatter følgende tema fra utredningsprogrammet for Miljø: landskap, vegetasjon og planteliv, det terrestre dyreliv (fugl, pattedyr og invertebrater) og geologiske forekomster inklusive fossiler. Det marine dyreliv dekkes av annen utreder. Konsekvenser av tiltaket vurderes for etableringsfasen, driftsfasen og avviklingsfasen. Etter at driften er avsluttet skal inngrepene fjernes og landskapet skal så langt mulig tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Tiltaket vil ha en effekt for landskapet på Marthabreen. Dette inngrepet vil også være synlig fra Reindalen og områder inne i Nordenskiöld Land nasjonalpark. Under driftsfasen vil SNSG etablere tekniske anlegg som endrer fordelingen av villmark og inngrepsnære områder slik disse er definert i INON-systemet på fastlandet. Kulldrift i Lunckefjell vil pågå en begrenset tidsperiode og hvis inngrepene (veimasser etc.) fjernes etter bruk kan man tenke seg at INON-status kan gjenopprettes. I forhold til områdets INON-status bør det gjøres forvaltningsmessige vurderinger av om man ønsker å anvende INON-metodikk på Svalbard, og om inngrepene etter anleggsslutt vil være av en størrelsesorden som varig påvirker INON-statusen i området. Dette er både et prinsippielt spørsmål for forvaltningen, men selvfølgelig også avhengig av hvordan restaureringen av området gjennomføres etter at gruvedriften avsluttes. Tiltaket oppfattes ikke å ha store effekter på verdifulle geologiske forekomster. Driften vil medføre noe avrenning av forurenset gruvevann til Marthabreen (selv om gruvevannet i utgangspunktet skal dreneres ut gjennom Svea nord). Gruvevannet fortynnes av store mengder smeltevann fra breen og vil delvis bindes til partikler i vannet på veg ned breen og ut i dalen. Forurensing kan potensielt ha noe effekt på invertebratfaunaen lokalt rundt gruveinnslag, drivstoffanlegg, vei og andre inngrep. Men inngrepene ligger i områder uten vegetasjon, og dermed også med svært lite forekomst av invertebrater. Avstand og uttynning gjør at forurensing ikke ansees å ha innvirkning på vegetasjon eller fauna nedenfor breen og i Reindalen. Transport over land vinterstid kan potensielt ha effekt på dyreliv. Stipulert transportbehov vil sannsynligvis ikke få et omfang som gir forstyrrelseseffekter på bestandsnivå, men det er viktig å begrense og konsentrere denne transporten så langt det er mulig. Dersom all motorisert ferdsel over land gjøres på snødekt og frossen mark vil dette ikke ha effekt på vegetasjon eller flora i området. Rapporten skisserer avbøtende tiltak knyttet til etablering, drift og avviking av gruvedriften i Lunckefjell. dyreliv, geologi, konsekvensutredning, kulldrift, landskap, Lunckefjell, Svalbard, vegetasjon, fauna, geology, EIA, cole-mining, landscape, Lunckefjell, Svalbard, vegetation

Thomassen, J., Strand, O., Gundersen, V., Fangel, K., Næss, C., Eide, N.E., Rønningen, K., Flemsæter, F., Ydse, H., Sørensen, R. & Skorem, J. 2009. FoU-prosjekt knyttet til villrein, ferdsel og inngrep i Snøhettaområdet. Dialogseminar på Norsk Villreinsenter Nord 22. – 24. april 2009. - NINA Rapport 481. 99 s. Dialogseminaret samlet en rekke sentrale brukere og interessenter i Snøhetta villreinområde. Seminaret var todelt, første del besto av flere foredrag hvor eksisterende kunnskap om en del sentrale tema ble presentert og diskutert. Hensikten var å etablere en plattform for seminarets dialogdel. Andre del, dialogen, foregikk etter en velutprøvd metode (Adaptive Environmental Assessment and Management – AEAM) hvor deltakerne jobbet med utvalgte tema i grupper. I forkant av seminaret var det utarbeidet en liste med potensielle tema (Verdsatte Økosystem Komponenter – VØK) og drivere som kunne tenkes å påvirke disse. Seminardeltakerne valgte hvilke tema og hvilke drivere som var viktigst i forbindelse med villrein, ferdsel og inngrep i området. VØK Villrein med tre ulike forvaltningsregimer av Snøheimvegen som drivere var forhåndsbestemt (Drivere: Snøheim A: Snøheimvegen fjernes og restaureres til ”opprinnelig” natur; Snøheim B: Snøheimvegen er åpen, men bare for skyttelbuss og til næringsbruk; Snøheim C: Snøheimvegen er åpen for sivil trafikk i perioden 1. juli – 1. oktober. Stenges i perioder under pågående saneringsarbeider og under villreinjakta). I tillegg ble følgende VØKer gitt prioritet: Næringsutvikling og lokalsamfunn; Internasjonal turisme; Tilgjengelighet – uberørthet; Friluftsliv; Primærnæring; og Moskus. En rekke drivere ble også valgt og koblet mot VØKene. Når en driver ”treffer” en VØK kan en effekt oppstå, og det ble laget 9 årsak – virkningskart som forklarer sammenhengene mellom ulike drivere og VØKene. Dialogen omkring villrein resulterte også i formuleringen av en rekke virkningshypoteser, vurderinger og anbefalinger om kunnskapsbehov. Anbefalingene danner grunnlaget for hva som bør være innholdet i FoU-prosjektet. Brukerne av området kan ha forskjellige interesser, motiver og mål for hvordan Snøhettaområdet skal benyttes i framtida. Dialogprosessen og deltakerne fikk rikelig med tid til å belyse sine verdigrunnlag og å gjøre vurderinger om man har tilstrekkelig kunnskap eller om det er kunnskapsmangel i forhold til å kunne forklare de effektene ferdsel og inngrep antas å ha på de aktuelle drivere og VØKer. Målfokusert kunnskap fra Snøhettaområdet vil kunne bidra til et enda bedre beslutningsgrunnlag, og slik også kunne bidra til å dempe konflikter. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Eide, N.E., Landa, A., Flagstad, Ø., Andersen, R., van Dijk, J., Meås, R., Berntsen, F. & Bruteig, I.E. 2009. Bevaringsbiologi fjellrev. Framdriftsrapport 2007-2008. - NINA Rapport 390. 57 s. Fjellreven i Norge er kritisk truet. Handlingsplan for fjellrev (DN 2003) utløste midler til flere forskningsinitiativ for å evaluere mulige tiltak for å redde fjellrevbestanden fra utdøing, hvor NINA er en av flere oppdragstakere. NINA har ansvar for flere prosjekter på fjellrev som er samlet under "Bevaringsbiologi for fjellrev". Denne framdriftsrapporten sammenstiller foreløpige resultater fra disse prosjektene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hagen, D., Bangjord, G., Christensen-Dalsgaard, S., Erikstad, L. og Eide, N.E. 2008. Framtidig bruk av Isfjord Radio, Kapp Linné, Svalbard. Konsekvensutredning for tema vegetasjon og landskap, dyreliv og geologiske forekomster. - NINA Rapport 372. 45 s. Store Norske Spitsbergen Kulkompani har søkt om tillatelse til bruksendring på Isfjord Radio, Kapp Linné for å drive helårs turistvirksomhet, inkludert overnattingsvirksomhet for organiserte turer og individuelt reisende. Det er også søkt om fortsatt bruk av traktor på og ved Isfjord Radio. Den planlagte virksomheten utløser krav om konsekvensutredning etter Svalbardmiljøloven. Denne rapporten inneholder en beskrivelse og konsekvenser for deler av KU-tema a) Miljø; i. Vegetasjon og landskap, ii Dyreliv (fugl og pattedyr) og v.Geologiske forekomster. Utredningen omfatter beskrivelse av verdier og sårbarhet knyttet til utredningstemaene, og skal belyse virkninger av tiltaket på disse verdiene skal belyses. I tillegg inneholder rapporten forslag til avbøtende tiltak, behov for overvåking, samt vurding av behov nærmere feltundersøkelser. Konsekvensene er vurdert i forhold til dagens situasjon (0-alternativ), og ikke i forhold til en tenkt upåvirket naturtilstand (uten eksisterende anlegg og aktivitet ved Isfjord radio). Vi har vurdert konsekvenser i forhold til oppgitte spesifikasjoner om tiltaket (1-alternativ). Sammenstillingen er utelukkende basert på eksisterende kunnskap. Beskrivelsene og verdivurderingene er basert på studier av kart, flybilder, rapporter og andre skriftlige og muntlige kilder som beskriver området. Tiltaket kan helt lokalt få middels negativ konsekvens for vegetasjon dersom ferdselen overstiger grenseverdi for slitestyrke, og det oppstår ødeleggelse av vegetasjonsdekket med påfølgende erosjon. Dette kan oppstå lokalt langs det etablerte traktorsporet, eller langs de mest brukte lokaliteter for ferdsel til fots. Økt styrt menneskelig aktivitet, inkludert hundehold, ved stasjonsområdet vil kunne gjennopprette området som et viktig hekkeområde for vannfugl. Dersom tiltaket medfører økt motorisert ferdsel på vårvinteren (totalbelastning i form av organisert og uorganisert ferdsel) kan dette trolig redusere oppholdstid for rein og isbjørn i området. Tiltaket forventes ikke å ha virkning på fjellrevbestanden i området, men hilokalitetene er sårbare for forstyrrelse i yngletida. Tiltaket vil ha liten negativ konsekvens for landskapet og for geologiske forekomster, men det bør tas hensyn til særlig sårbare områder med tanke på slitasje ved økt fotturisme. Avbøtende tiltak kan redusere negative effekter av tiltakene, men målretta gjennomføring forutsetter feltstudier for noen konkrete tema. Det skisseres behov for nærmere feltundersøkelser knyttet til sårbar vegetasjon, sjeldne plantearter, vannfuglforekomster, hilokaliteter for fjellrev og sårbare geologiske forekomster. bruksendring, Isfjord Radio, konsekvensutredning (KU), naturmiljø, Svalbard, turisme, change of use, Isfjord Radio, environmental impact analysis (EIA), natural environment, Svalbard, tourism

Vistad, O. I., Eide, N. E., Hagen, D., Erikstad, L. & Landa, A. 2008. Miljøeffekter av ferdsel og turisme i Arktis – En litteratur- og forstudie med vekt på Svalbard – NINA Rapport 316. 124 s. Formål: Prosjektet skal gi en internasjonal kunnskapsoversikt på sammenhenger mellom ferdsel og miljøeffekt som er relevant for situasjonen på Svalbard, for temaområdene vegetasjon/ terreng, fauna og folk/samfunn. Prosjektet skal dessuten beskrive eksisterende dataserier og videre kunnskapsbehov, samt vurdere overvåkingsmetoder og diskutere alt i forhold til situasjonen og forvaltningsutfordringer på Svalbard. Effekter av ferdsel er temaet, men det finnes mest kunnskap og data om ferdsel knytta til turismen. Det preger rapporten. Bakgrunn og tilnærming: De ulike politiske målene for Svalbard gir føringer for forvaltning og for bruk, næring og tilstedeværelse på øygruppen. Vi har valgt en effektmodell (tilpasset fra DPSIR) som setter ferdsel og effekter inn i en verdimessig sammenheng, og vi velger en vid forståelse av Miljø, der menneske og samfunn er med – ikke bare som et mulig problem, men som ønska ”miljøelementer” på Svalbard. Turisme, friluftsliv, forskning m.m. er stimulerte aktiviteter som underbygger norsk tilstedeværelse, men som skal underordnes strenge miljøhensyn. Det menneskelig nærvær medfører ferdsel, og ferdsel gir uvilkårlig en miljøeffekt. Slike effekter kan måles kvantitativt eller kvalitativt, gjennom systematiske registreringer. Sentrale vurderinger vil være hvilke effekter det er relevant å måle, hvordan de skal måles (valg av metode og parametere) og hvilke målinger som skal prioriteres. En påvist miljøeffekt er ikke det samme som et miljøproblem. Ved å vurdere de målte effektene i forhold til dimensjonene verdi og sårbarhet, kan man utlede en konsekvens og eventuelle behov for tiltak. Spesielt når man forventer økt bruk vil det være naturlig å vurdere behov for aktive forvaltningstiltak som kan forebygge og forhindre at økt bruk går på bekostning av natur- og kulturminnekvalitetene, eller reduserer opplevelsene. Overvåking er nøkkelen til å kunne si noe om endring i tilstand og koble dette til ulike former og typer for belastning, og dermed vurdere behov for tilpassa og målretta tiltak. Når et overvåkingsopplegg skal utvikles og innsatsen skal prioriteres så bør det velges tema eller indikatorer som forvaltningen i prinsippet kan påvirke eller gjøre noe med, og prioriteres lokaliteter ut fra en samlet vurdering av verdi, sårbarhet og trusselbilde. Kunnskap om ferdsel: Sysselmannen og Svalbard Reiselivsråd samarbeider om datasamling og reiselivsstatistikk. På et overordnet nivå er det god kunnskap om besøk til Svalbard og organisert turistferdsel: overnattinger i Longyearbyen og ferdsel på forvaltningsområdenivå (særlig utenfor område 10), samt ilandstigningspunkt og -omfang fra cruisebåter. I hovedsak er dagens kunnskap om ferdsel for grov til at det er mulig å vurdere miljøeffektene av ferdselen. Ferdsel fra forskning og lokalbefolkning er enda mer ukjent. Framtidig ferdselsregistrering må få en fin geografisk oppløsning for å ha nytte i effektstudier og den bør dekke alle ferdselsgrupper. kunnskapsstatus, vegetasjon, fauna, folk og samfunn, effektstudier, overvåking, forvaltning, Svalbardpolitikk, Svalbard, Arctic, polar regions, literature review, vegetation, fauna, people and society, impact studies, monitoring, management, Svalbard policy

Eide, N.E., Flagstad, Ø., Andersen, R., Landa, A. 2007. Fjellrev i Norge 2007. Overvåkingsrapport. - NINA Rapport 304. 38 s. Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter (hi) årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll enten om våren eller sommeren avhengig av sannsynligheten for aktivitet. I forbindelse med disse kontrollene registreres aktivitet og yngling av både fjellrev og rødrev. Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn og analysert med tanke på artsbestemmelse (fjellrev eller rødrev), haplotypesammensetning, eventuell farmrevopprinnelse og individidentifikasjon. Kontrollene blir gjort av folk lokalt (personell fra Statens naturoppsyn (SNO), Fjelltjenesten, Fjellstyrer, Bygdeallmenninger og andre). Seks regionale SNO-koordinatorer er ansvarlig for rapporteringen til NINA, som kvalitetssikrer, registrerer og sammenstiller resultatene. Detaljopplysninger om fjellrevhiene og kontrollene av disse blir lagt inn i en sentral ”Hidatabase” årlig. Disse opplysningene blir gjort tilgjengelig for forvaltningen gjennom Naturbasen. Av 771 hi registrert i Hidatabasen er 571 fjellrevhi. De øvrige er rødrevhi eller usikre med hensyn til opprinnelse. I 2007 ble det utført 543 kontroller på i alt 355 ulike hi (noen hi ble kontrollert flere ganger). Det har vært yngling av fjellrev på 16 av disse hiene i 2007, 15 dokumentert med observasjon av valper og 1 antatt yngling. Seks av ynglingene var i Finnmark (3 på Varangerhalvøya hvor tiltakene med rødrevkontroll pågår), 1 i Indre Troms, 1 på Saltfjellet og 8 i Børgefjell. Kullstørrelsen varierte fra 4-11 valper, og det ble totalt registrert minimum 112 fjellrevvalper på hiene. Kullstørrelsen var gjennomgående relativt høy, med unntak av ynglingene på Varangerhalvøya. Samlet har det altså vært et relativt godt produksjonsår for fjellreven i det nordlige Norge. Dette henger trolig sammen med smågangersituasjonen, da det er rapportert om et oppgangsår for både mus og lemen langs hele den Fennoskandinaviske fjellkjeden sør til Dovrefjell. På Varangerhalvøya så det ut til at oppgangen i gnagerbestanden kom noe seinere mot høsten, og det kan muligens forklare den lave kullstørrelsen her. Basert på antall ynglinger må vi anta at fjellrevbestanden teller minimum 32 voksne individer, men ut i fra aktivitet også ved hi uten yngling er det grunn til å anta at antall voksne fjellrev i Norge ligger rundt 50 voksne individer. Det er under overvåkingsprogrammet også registrert 17 ynglinger av rødrev i høyfjellet fordelt over hele landet. Dette er betydelig høyere enn i fjor og henger trolig også sammen med den gode smågnagertilgangen. Overvåkingsprogrammet mottok i alt mer en 450 prøver for DNA-analyse, av dette ble foreløpig 299 prøver analysert for art og haplotype, hvorav 195 viste seg å være fra fjellrev. Alle prøvene fra Sør-Norge inneholdt haplotype H9 som ikke finnes naturlig i den opprinnelige fjellrevbestanden i Fennoskandia. Prøvematerialet bekrefter at det trolig ikke finnes opprinnelig vill fjellrev igjen i Sør-Norge. Identifikasjon av individer ved hjelp av mikrosatelittanalyse gav også viktig informasjon. Vi vil spesielt trekke fram funnet av en av hannene som ble satt ut fra avlsprosjektet høsten 2006 på en hilokalitet i Rana. Dette viser at DNA-analyser kan bidra med detaljerte data som ikke alltid er like lett tilgjengelig gjennom andre metoder. Gjenfunn som dette viser at utsetting av fjellrev på sikt kan føre til en styrking av de små og sårbare fjellrevbestandene i Fennoskandia. fjellrev, Alopex lagopus, yngling, bestandsovervåking Arctic Fox, Alopex lagopus, reproductions, monitoring

Eide, N. E., Flagstad, Ø., Andersen, R. & Landa, A. 2008. Fjellrev i Norge 2008. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev. - NINA Rapport 389. 49 s. Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet på fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av hi med aktivitet, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på art (fjellrev eller rødrev), haplotype (for å sjekke eventuell farmrevopprinnelse) og individidentifikasjon. Av 789 hi registrert i Hidatabasen er 587 fjellrevhi. De øvrige er rødrevhi eller usikre med hensyn til opprinnelse. I 2008 ble det utført 506 kontroller på i alt 301 ulike hi (noen hi ble kontrollert flere ganger). Det har vært yngling av fjellrev på 13 hi i 2008, 12 dokumentert med observasjon av valper og 1 antatt yngling basert på DNA; 2 ynglinger på Varangerhalvøya, 3 på Saltfjellet og 7 i Børgefjell. Den siste ynglingen er knyttet til utsettingen av fjellrev på Snøhetta/Dovrefjell. Det er grunn til å tro at det har vært gjort flere forsøk på yngling, uten suksess. Kullstørrelsen varierte fra 2-13 valper, og det ble registrert minimum 53 fjellrevvalper på hiene. Det er imidlertid lite som tyder på at mange valper overlevde over sommeren. Det ble allerede tidlig funnet døde valper på ulike hi, og antall valper gikk ned på hi som ble besøkt flere ganger utover sommeren. Dette henger sammen med smågangersituasjonen og krasjet i gnagerbestandene på vårvinteren. Det bekrefter nok en gang fjellrevens avhengighet av tilgang til smågnagere for reproduksjon og valpeoverlevelse. Det ser allikevel ut til å være aktivitet på hi i områder hvor det ikke har vært aktivitet av fjellrev på lenge. Det er betydelig flere hi med aktivitet av fjellrev i grensetraktene Troms/Finnmark og Anarjohka inn mot Finland enn tidligere. Det er også økning i antall hi med aktivitet på Varangerhalvøya, hvor det gjennomføres eksperimenter med å ta ut rødrev. Også i Saltfjellet og Børgefjell var det mange hi med aktivitet på vinteren. Antall hi med aktivitet vinterstid og antall ynglinger viser at antall valper som overlevde vinteren 2007/2008 sannsynelig er høyt. Det betyr at vi har en god del voksendyr som kan respondere på gode smågnagerår i tida framover. Basert på antall ynglinger og aktivitet ved hilokaliteter kan vi anta at fjellrevbestanden teller minimum 50 voksne individer. DNA-analysene bekrefter dette, med å identifisere 54 voksne fjellrev fra Blåfjell/Lierne og nordover. Overvåkingsprogrammet mottok mer enn 550 prøver for DNA-analyse. Alle prøver ble analysert for art, hvorav 346 viste seg å være fra fjellrev eller ha spor fra fjellrev. Prøver fra Hardangervidda/Finse og Snøhetta/Dovrefjell ble også analysert for haplotype mht til å oppdage eventuell farmrevinnblanding. For alle prøver med fjellrev-DNA ble det kjørt mikrosatelittanalyse for individidentifikasjon. Denne analysen har gitt oss svært god oversikt over de reproduserende parene i de fjellområdene der det har vært yngling de to siste årene. DNA-analyser bekrefter også funn av minimum 53 voksne individer. Utover å bidra til en god oversikt over enkeltindivider, har årets analyser gitt oss en mer detaljert forståelse av fjellrevens bestandsstruktur i Fennoskandia. Fjellrevene på Varangerhalvøya er genetisk svært lik fjellreven på Kola, trolig mer en kyst-revvariant, med typisk mindre kullstørrelser enn lemen-reven i resten av Fennoskandia. Dette kan være en genetisk betinget egenskap. Lengst i sør kan vi med sikkerhet slå fast at det fins minst én rev i den eksisterende bestanden på Finse som har en hybrid-opprinnelse, dvs. at farmrev har paret seg med ville rever fra den opprinnelige fjellrevbestanden på Finse. Bestanden er i dag en miks av ren framrev og hybrider. fjellrev, Alopex lagopus, yngling, bestandsovervåking, genetikk, arctic fox, reproductions, monitoring, genetics

Eide, N. E., Hagen, D. & Vistad, O. I. 2008. Overvåkingsplan for næringshytter på Svalbard – Bakgrunn og instruks for næringshyttene: Slettvika – Van Mijenfjorden, Brentskaret - Adventdalen, Adolfbukta - Billefjorden. NINA Rapport 323. 43 s. Reiselivsbedriftene Sletten Reiser A/S (Slettvika ved Van Mijenfjorden), Spitsbergen Travel (Brentskaret i overgangen mellom Adventdalen og Sassendalen) og Spitsbergen Experience As & Spitsbergen Tours (Adolfbukta i Billefjorden) fikk i 2007 tillatelse fra Sysselmannen på Svalbard (SMS) til å etablere næringshytter for overnatting knyttet til turopplegg i de ulike be-driftene. Lokaliteter angitt i parentes. SMS satte ved tildeling av tillatelsene et særskilt vilkår om miljøovervåking for å vurdere eventuelle virkninger/effekter av planlagt virksomhet, der tiltakshaver selv skal være ansvarlig for gjennomføring av overvåkingen. Økt ferdsel er en påvirkning som kan gi effekter på naturmiljøet på Svalbard. For å fange opp relevante og viktige effekter, samt endringer, må det velges parametere som sier noe om tilstand og endring. Tilstandsparametere kan være biologiske-, geologiske-, kulturhistoriske- eller sosiale parametere, avhengige av hvilke effekter man ønsker å måle. Vi har i rapporten forsøkt å legge opp til en metodikk og et utvalg av enkle parametere som også kan gi visuell innsikt i utviklingen uten tung faglig tolkning. En forutsetning for god overvåking er at man kla-rer å identifisere robuste måleparametere. Dette er parametrer som a) er så detaljerte at de fanger opp relevante endringer, og b) er praktisk gjennomførbare (enkle, objektive og ikke for arbeidskrevende). Det er svært viktig å kartlegge og beskrive før-tilstanden, altså før tiltaket (næringshytta) kommer i gang. Parametervalg: Ferdsel (påvirkningsparameter): det er lagt opp til en systematisk registerering av tiltakshaveres egen aktivitet knyttet til næringshytta; som et mål på den samlede og tilførte ferdselsbelastningen knyttet til nyetablering ute i terrenget. Det er videre ønskelig at man registrer hvordan andre brukeres ferdselsmønster påvirkes av hytta. Ferdsel kan føre til målbare spor eller slitasjeskader på vegetasjon og terreng. Det foreslås derfor systematisk kartlegging av sporskader og stidannelse. Det er også lagt opp til enkel registrering og rydding av søppel i nærområdene til næringshytta. Fokus på søppel gir økt bevissthet rundt problematikken og søppel bør inngår som en standard måleparameter. Med utgangspunkt i det antatt lave konfliktnivået i forhold til dyreliv foreslås en ekstensiv registrering av forekomst av ulike arter basert på tilfeldig observasjon. En slik registrering vil akkumulere kunnskap, som over tid vil kunne være et utgangpunkt for en slags sårbarhetsvurdering, som igjen kan stimulere til hensynsfull ferdsel. I tillegg bør man også registrere tilfeller av forstyrrelse der dyreliv tydelig reagerer på turistfølget / ferdselen. Parametervalget er tilpasset de ulike lokalitetene. De tre hyttene ble i utgangspunktet lagt til områder med få konflikter, og fikk løyve med det som utgangspunkt. Parametervalget og instruksene beskrevet i denne rapporten kan derfor ikke uten videre overføres på nye lokaliteter hvor konfliktpotensialet kan være mye høyere. miljøeffekter, næringshytter, overvåking, Svalbard, Spitsbergen, turisme, environmental impact, cabin resorts, monitoring, Svalbard, Spitsbergen, tourism

Madsen, J., Tombre, I. M. & Eide, N. E. 2008. Ferdsel og forstyrrelseseffekter for gjess på Svalbard. Anbefalinger til forvaltningen. – NINA Rapport 334, 39 s. Turismen og ferdsel har økt betydelig på Svalbard i løpet av de siste tiårene. Cruiseskip legger til rundt hele øygruppen, aktiviteter med snøskutere og småbåter øker, så vel som fotturisme. I denne rapporten beskriver vi forstyrrelseseffekter knyttet til menneskelig ferdsel for tre Svalbard-hekkende gåsearter som alle er antatt å være svært utsatt for slike forstyrrelser: kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), hvitkinngås (Branta leucopsis) og ringgås (Branta bernicla hrota). Gjessenes adferdsmessige responser på mennesker til fots ble analysert ved å estimere 1) avstanden gjessene oppdaget menneskelig nærvær på, 2) oppfluktavstand og 3) fluktdistanse. Data ble samlet inn i perioden før egglegging, i reirperioden og i ungeperioden. Vi evaluerer så konsekvensene av menneskelig forstyrrelse på gjessenes hekkesuksess. I alle de tre fasene var det kortnebbgjessene som responderte med de lengste oppfluktavstandene og fluktdistansene. Når de ble forstyrret ved reiret fløy som oftest både hannen og hunnen langt unna reiret, noe som resulterte i høye eggtap, 35 %, til predatorer som måker og joer. Til sammenligning var eggtapet 4 og 0 % for hvitkinngås og ringgås. I ungeperioden ble kortnebbgjessene skremt opp på nærmere 2 kilometers avstand (gjennomsnittlig 1717 meter), mens tilsvarende verdier for hvitkinngås og ringgås var henholdsvis 330 og 620 meter. Selv om det er etablert flere fuglereservater, hvor det er forbudt med menneskelig ferdsel i hekketiden, på mange av de viktigste hekkolokalitetene på øyene langs kysten, er det flere kjerneområder som ikke har ferdselsreguleringer eller restriksjoner. Dette gjelder flere holmer som brukes av ringgjess, og flere av de store dalene og lier som er viktige hekkeområde for kortnebbgjess og områder som også brukes av familiegrupper og som myteområder for ikke-hekkende gjess. Denne rapporten understreker at det er behov for regulering av menneskelig ferdsel i områder der gjess finnes i større konsentrasjoner. Det er viktig at slike områder identifiseres og kartlegges nærmere. Vi påpeker også behovet for forskning knyttet til gjessenes sårbarhet, særlig under ankomsten om våren. Svalbard, turisme, ferdsel, arktiske gjess, forstyrrelse, evaluering, retningslinjer, forvaltning, Svalbard, tourism, traffic, arctic geese, disturbance, evaluation guidelines, management

Eide, N.E., Andersen, R., Flagstad, Ø., Linnell, J.D.C., Landa, A. 2006. Fjellrev i Norge 2006. Overvåkingsrapport. - NINA Rapport 215. 30 s. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev overvåker årlig kjente fjellrevhi på landsba-sis. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av disse, blir prioritert for kontroll om våren eller sommeren. I forbindelse med disse kontrollene registreres aktivitet og yngling av både fjellrev og rødrev. Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn og analysert med tanke på artsbestemmelse (fjellrev eller rødrev), haplotype-sammensetning, eventuell farmrevopprinnelse og individidentifikasjon. Kontrollene blir gjort av folk lokalt (personell fra Statens naturoppsyn (SNO), Fjelltjenesten, Fjellstyrer og andre). Seks regionale SNO-koordinatorer er ansvarlig for rapporteringen til NINA, som kvalitetssikrer, registrerer og sammenstiller resultatene. Detaljopplysninger om fjellrevhiene og kontrollene av disse blir oppdatert årlig. Disse blir gjort tilgjengelig for forvaltningen gjennom Naturbasen. Av 738 hi registrert i Hidatabasen er 554 fjellrevhi. De øvrige er rødrevhi eller usikre med hen-syn til opprinnelse. I 2006 ble det utført 328 kontroller på i alt 239 ulike hi (noen hi ble kontrollert flere ganger). Det ble dokumentert yngling av fjellrev på 5 av disse hiene i år, alle i Finnmark. Kullstørrelsen varierte fra 2-4 valper. Dette er langt færre ynglinger enn de to forutgående årene, og de har en helt annen geografisk fordeling. Fjellrevbestanden må karakteriseres å være i et bunnår, noe som trolig kan forklares gjennom totalt fravær av smågnagere i de fleste fjellområdene helt nord til Troms, mens det i Finnmark ble rapportert å være en del smågnagere. Forsøkene med rødrevkontroll på Varangerhalvøya kan også ha hatt positiv innvirkning på den geografiske fordelingen av fjellrevynglingene. Overvåkingsprogrammet mottok 93 prøver for DNA-analyse, hvorav 47 viste seg å være fra fjellrev. Det ble identifisert totalt 23 individer fra dette materialet, 15 i Nord-Norge og 8 i Sør-Norge. Alle prøvene fra Sør-Norge inneholdt haplotype H9 som ikke finnes naturlig i den opp-rinnelige fjellrevbestanden i Fennoskandia. Ut ifra prøvemateriale er det grunn til å anta at vi ikke har opprinnelig vill fjellrev igjen i Sør-Norge. Det ble også registret en hybrid i prøvemateriale fra sørlige Finnmark.

Vistad, O.I., Eide, N.E., Hagen, D., Nellemann, C., Framstad, E., Erikstad, L., Gjershaug, J.O. & Vistnes, I. 2007. A. Overvaking av verneområde, B. Forslag til overvakingsplan for vernekvalitetar, ferdsel og påverknad i verneområda på Dovrefjell. Eit pilotprosjekt. - NINA Rapport 188. 80 s. Dovrefjellrådet (DFR) ønskjer å styrke forvaltninga av Dovrefjell-Sunndalsfjella og tok difor initiativ til eit prosjekt på tema ”Overvaking av verneområda på Dovrefjell.” DFR håpar med dette å få eit betre og stadig oppdatert fagleg grunnlag for arbeidet med å forvalte verneområda. Norsk Institutt for naturforsking (NINA) fekk oppdraget, og det vart dessutan nedsett ei breitt samansett prosjektgruppe til å følgje arbeidet. Parallelt har Direktoratet for naturforvaltning (DN) arbeidd med å utvikle eit nasjonalt program på overvaking av verneområde. I den samanheng kom det ønskje om å utvide ”Dovrefjellarbeidet” med ei meir prinsipiell drøfting av behov og innhald for framtidig overvaking av norske verneområde. Difor er dette eit pilotpro-sjekt, og difor er rapporten todelt; ein innleiande overordna del A og ein del B med forslag til overvakingsplan for verneområda på Dovrefjell. Del C er ei samling med vedlegg som gjev konkrete feltinstruksar innafor dei prioriterte fagtema i overvakingsplanen. Overvaking av norske verneområde I Noreg har det vore stor innsats på å etablere nye verneområde, men låg prioritering av miljøovervaking og av naturforvaltning generelt. Dette rammar m.a. verneområda. Dei seinare åra er dette kritisert frå fleire hald, og kanskje sterkast frå Riksrevisjonen som seier at det er for stor avstand mellom det høge ambisjonsnivået i norsk vernepolitikk og den låge innsatsen for å nå ambisjonane. Det er behov for å gjere forvaltninga reelt kunnskapsbasert, slik stortingsmeldinga om biomangfald (St.meld.nr. 42 (2000-2001) la opp til. I følgje Riksrevisjonen trengs det langt betre innsats på overvaking av verneområda for å bli i stand til å vurdere tilstanden for dei kvalitetar ein ville sikre gjennom vernet, og forvaltninga må bli i stand til å ”ta tak” når uheldig utvikling er påvist. Vi foreslår ei utvida forståing og utvida innsats på overvaking i verneområde. Overvakinga må skreddarsyast til det enkelte området, vere forankra i gjeldande verneformål, og bli gjort til eit ansvarsområde for den som har forvaltningsansvaret for området. Men det er også viktig å sjå ulike verneområde (med t.d. same naturtypar) i samanheng, og det er dessutan avgjerande at denne områdetilpassa overvakinga finn sin plass som eit supplement til den overordna nasjonale miljøovervakinga; ei basisovervaking som like sårt treng styrking. Slik basisovervaking vert ikkje omtalt i rapporten. Vi forslår fylgjande kriterium for korleis ein prioriterer for overvaking av verneområde: • Overvakingstemaet skal ha forankring i vernemålet for verneområdet • Det aktuelle vernemålet kan vere (potensielt) truga • Denne trusselen skal kunne reduserast/fjernast, eller skaden reparerast ved innsats frå forvaltninga. Dette tyder at overvaking av verneområde (i denne rapporten) har eit meir lokalt fokus enn den nasjonal miljøovervakinga. Klimaendring og (delvis) langtransportert forureining er for store tema fordi den lokale forvaltninga oftast får gjort lite med årsakene til problemet (men ein kan av og til reparere lokale effektar – t.d. kalke mot sur nedbør). Med det lokale fokuset vil t.d. faunakriminalitet, forsøpling, inngrep, uroing av dyreliv, slitasje, ferdsel og opplevingskvalitet vere viktige tema. Vi vektlegg ei brei fagleg tilnærming som både inkluderer biologiske kvalitetar, kulturminne og sosiale tema (friluftsliv og ferdsel). Måleparametrane vil både vere knytt til miljøtilstand (vernekvalitetar) og miljøendring (påverknader og moglege truslar). I overvakingsarbeidet er det viktige utfordringar m.a. knytt til utvikling av integrerte forvaltnings- og overvakingsmodellar (mange utanlandske modellar gjev hjelp), prioritering av tema og val av overvakingsindikatorar (m.a. fordi vernemåla er for generelle og må spissast), fagleg for-svarleg overvaking (kven garanterer kvaliteten?), praktisk felttilpassing (ideal: enkel metodikk, høg fagleg kvalitet og klar forvaltningsrelevans), og det å utvikle verktøy for lagring og bruk av data. Dessutan dette viktige og ”unorske”: Når er nok nok? Kva er så kritisk endring eller påverknad at ein må setje i verk tiltak? Og korleis vil ein her balansere det faglege og det ”politiske”? Dovrefjell-Sunndalsfjella Dovrefjell vart i 1972 verna som nasjonalpark pga. den unike og intakte høgfjellsnaturen og for verdien som eit stort samanhengande område utan store inngrep. I 2002 vart vernet utvida til eit av landets største verneområde. Som for dei fleste store verneområda har ein også her dels lite og dels mangelfull kunnskap både om tilstanden for dei biologiske, kulturelle og sosiale kvalitetane, om eventuell menneskeleg påverknad, og om endring og utvikling etter vernet. Etablering av ”plan for overvaking av verneområda” på Dovrefjell skal ha som ambisjon å følje utviklinga i området over lang tid, gjennom systematiske registreringar. Slik sett skal den gje eit godt fagleg grunnlag for forvaltning av området. Tilnærminga til overvakingsplanen følgjer langt på veg dei overordna vurderingar om overvaking som er gjort ovanfor. Utover den nære nytta for verneområda på Dovrefjell så vil data som er samla inn gjennom god overvaking også vere nyttige i den overordna miljøovervakinga på regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå, knytt til større påverknadsprosessar. Tilstand for ulike vernekvalitetar på Dovrefjell Overvaking av naturen er ikkje noko nytt i dette fjellområdet. Dovrefjell har vore arena for biologisk forsking gjennom to hundreår og fleire av dei artsretta nasjonale overvakingsprogramma er lokalisert hit. Artar og artsgrupper som er godt dekt av nasjonale overvakingsprogram eller anna systematisk registreringsarbeid står ikkje sentralt i dette prosjektet, men å utfylle viktige tema har vore viktig: Utvalet av biologiske indikatorar er motivert utifrå målet om eit intakt høgfjellsøkosystem med villrein, og sentrale indikatorartar (som rovfugl, rype og smågnagarar) får meir fokus enn dei gjer i dei nasjonale overvakingsprogramma. Vi presenterer to nivå i planen – eit ”ideelt” og eit innkorta prioritert. Finansiering, kompetanse og arbeidskapasitet vil styre kva som let seg gjennomføre. Vi må understreke at ei overvaking av (dette og andre) verne-område er avhengig av at den overordna nasjonale basisovervakinga blir utvikla på ein god måte. Elles er det fare for å tolke lokale overvakingsdata feil. Mennesket på Dovrefjell Ved å inkludere menneskeleg bruk og menneskeleg påverknad, så omfattar planen tema som er nye i norsk systematisk miljøovervaking. Dette er viktige tema, både fordi friluftsliv er ein del av verneformålet, fordi ulike lokale interesser ønskjer å utvikle ny berekraftig næring i området, og fordi ”mennesket i naturen” kan vere både ein reell og potensiell trussel mot andre viktig miljøkvalitetar. Det trengs meir kunnskap om ”mennesket på Dovrefjell”. Overvakinga skal gje høve til å kople biologiske og sosiale dataseriar, noko som og kan gje betre grunnlag for å tolke årsakssamanhangar (sjølv om dette ofte er komplisert). Overvaking av folk har ikkje god klang i norsk språk og forståing. Det smakar av kontroll og at ein ønskjer få bukt med noko ne-gativt, kanskje noko ulovleg. Det engelske ”social monitoring” er meir nøytralt og fagleg sett betre. For dette dreiar seg om ’systematisk, gjentakande registrering’ og ikkje om ’sosial kont-roll’. Overvaking er kunnskapsoppbygging om natur, bruk og påverknad. Indikatormål eigna for praktisk forvaltning av verneområda Både tilstandsindikatorar og påverknadsindikatorar blir vektlagt i planen. Når ein påviser endring for ein måleindikator/-parameter, så er det sjølvsagt også ønskjeleg å få kunnskap om kva som forårsaka denne endringa. Å prøve å dokumentere ein årsakssamanheng mellom tilstand og påverknad vil stå sentralt i tolkinga av overvakingsdata; det gjev ei særleg god hjelp i å byggje ei målretta og tilpassa forvaltning. Dette er ofte vanskeleg. Kunsten er å finne eller utvikle gode måleindikatorar (både på miljøkvalitet og påverknad) som hjelper ein å å nå dette idealet. Datainnsamling av oppsynet I overvakninga legg vi opp til at ein skal (så langt ein kan) nytte enkle, men robuste målemetodar som ikkje stiller krav om fagleg spisskompetanse. For å få til det er det viktig med eit godt samarbeid imellom fagekspertisen og feltstaben i planleggings- og utviklingsfasen. For visse tema må overvakinga gjennomførast av ekspertar. For all overvaking så gjeld det å byggje på klare arbeidsinstruksar (manualar) som gjev så eintydig arbeidsmetode som råd, slik at resultata ideelt sett blir dei same, uavhengig av kven som gjer registreringa. Målet er å nytte så relevante, enkle, eintydige, presise og billige målemetodar som råd med tanke på lett gjennomføring av registreringa, men dette må ikkje gå utover den faglege kvaliteten og relevansen på arbeidet. Meininga er at oppsyn knytt til verneområda gjennom sitt daglege virke i verneområda, og ein del spesialregistrering, skal kunne utføre mykje av den praktiske datainnsamlinga. Men skal den nye overvakinga gje det lyftet i kunnskapsoppbygginga som ein treng, så må det tilførast langt meir ressursar enn i dag. Sjølv om det meste av feltarbeidet blir gjort over ”ein enkel lest” så må ein nytte fagekspertise i analyse og tolking av ein del innsamla data.

Vistad, O.I., Eide, N.E., Hagen, D., Nellemann, C., Framstad, E., Erikstad, L., Gjershaug, J.O. & Vistnes, I. 2007. Overvakingsplan for verneområda på Dovrefjell. Del C. Skjema og instruksar. Vedlegg til NINA Rapport 188. Versjon 1 – mars 2007. - NINA Rapport 188A. 40 s. Saman med denne rapporten fylgjer 18 lause vedlegg. Det er tre hovudgrunnar til at desse ikkje blir stifta inn i rapporten. For det fyrste reknar vi med at det blir behov for å korrigere eller supplere innhaldet i (nokre av) dei, etter som ein får erfaring med praktisk overvaking. Dei må altså oppdaterast etter behov, noko som er enklare ved bruk av lause vedlegg. Oppdatering må skje i samråd med forskarar i NINA, og primært med dei som står ansvarlege for dei ulike tema og fagområda i denne overvakingsplanen. Vi utstyrer difor kvart vedlegg med eit versjonsnummer. Dovrefjellrådet (eller annan instans med tilsvarande forvaltningsansvar for verneområda på Dovrefjell) har ansvar for at nyaste versjon av skjema / instruks til ei kvar tid vert nytta i overvakingsarbeidet. For det andre kan behovet for konkrete feltinstruksar bli utvida (jfr. vår omtale av ”det ideelle” i høve til ”det prioriterte”). Lause vedlegg gjer det enklare å leggje til instruksar for nye tema. For det tredje skal ikkje feltinstruksen, med detaljar om kvar og korleis overvakinga skjer, vere open tilgjengeleg for alle (slik sjølve hovudrapporten er). Det gjev ei sårbar overvaking. Følgjande vedlegg er med: A. FAUNA Vedlegg 1. Villrein: Kartlegging av arealbruk gjennom året Vedlegg 2. Villrein: Systematisk beitekartlegging, med kopling til uroing og påverknad Vedlegg 3. Moskus: Kartlegging av arealbruk gjennom året Vedlegg 4a. Registrering av reir for kongeørn Vedlegg 4b. Registrering av reir for rovfugl Vedlegg 4c. Observasjonar av rovfugl Vedlegg 5. Observasjonar av utvalde fugleartar av særleg interesse Vedlegg 6. Instruks for taksering av rype og skogsfugl Vedlegg 7a. Smågnagarfangst Vedlegg 7b. Smågnagarindeks B. FERDSEL OG FRILUFTSLIV Vedlegg 8. Automatisk teljing av personar langs utvalde stiar Vedlegg 9. Organisert moskusguiding C. PÅVERKNAD OG INNGREP Vedlegg 10. Overvaking av stislitasje Vedlegg 11a. Registrering av snøskuterkøyring Vedlegg 11b. Registrering av barmarkskøyring og køyreskade Vedlegg 12. Registrering og rydding av søppel Vedlegg 13. Kartlegging av bygningar og tekniske anlegg Vedlegg 14. Kartlegging av inngrep Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. overvaking, monitor, forvaltning, verneformål, fauna, vegetasjon, friluftsliv, påverknad og inngrep

Fjellreven Alopex lagopus er kritisk truet i Fennoskandia. Det er iverksatt overvåking, ulike be-varingstiltak samt forskning for å forklare den vedvarende tilbakegangen i Norge, Sverige og Finland. Denne rapporten oppsummerer status for FOU prosjekter knyttet til bevaringsbiologi på fjellrev ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Gjennom det nasjonale overvåknings-programmet, og overvåking utført i Sverige, ble det til sammen registrert 8 ynglinger i 2006, 5 av disse var i Finnmark, mens 3 var i Sverige. Det lave antallet ynglinger er som forventet og kan forklares med at det var lite smågangere helt nord til Troms. Genetiske profiler av samtlige ekskrementer innsamlet i Norge dokumenterte 15 forskjellige individer i Nord-Norge. I Sør-Norge ble det registrert 8 individer. Disse var enten rømte farmrever, eller blanding mellom vill rev og farmrev (”hybrider”). Det reises derfor tvil om hvorvidt disse kan klassifiseres som opp-rinnelige ville fjellrever og om det finnes fjellrev tilbake i Sør-Norge. En videre utredning av si-tuasjonen i Sør-Norge bør være blant prioriterte oppgaver for 2007. I Børgefjell, Nordland ble det etablert utvidet kartlegging og registrering av fjellrev og rødrev på lik linje med det man gjør i Sverige. Børgefjell er således etablert som et viktig kontrollområde for forsøkene med rødre-vavskytning og støtteforing som utføres av det svenske SEFALO+-prosjektet og for rødrev-kontrolltiltakene i prosjektet ”Fjellrev i Finnmark”. På Sæterfjellet avlsstasjon ble det født et kull med 6 valper i 2006. Fire av disse, en hann og tre tisper, gikk inn i avlsprogrammet. Det ble dannet et nytt par ved å splitte opp et eksisteren-de par som ikke hadde fått valper. De to hannvalpene som ble satt ut på Saltfjellet i oktober måned hadde tilhold på hiet de ble satt ut på og benyttet fôrautomaten i avtagende grad den første måneden. De er ikke registret på fôrautomaten etter oktober måned. Utsettingen er et ledd i utprøving av ulikemetoder for tilbakeføringa av dyr til naturen. Resultatet vil evalueres til sommeren når vi får overblikk over hvordan de utsatte dyrene klarer seg gjennom vinteren og om de etablerer seg i området. For å øke antall par, tilflyt av genetisk variasjon, samt å utnytte potensialet i avlsstamme og avlsstasjonen bedre, er det behov for to nye hannvalper til avlsprogrammet i 2007. Resultatene av en omfattende landskapsøkologiske analyse (GIS) ut-ført i samarbeid med andre Fennoskandiske forskere og institusjoner, viser at sannsynligheten for yngling i naturen avhenger av både miljøfaktorer og demografiske faktorer. Resultatene vi-ser at fjellreven er truet av et samspill av mange faktorer. Økt konkurranse og predasjon fra rødrev Vulpes vulpes hindrer bruk av lavereliggende hi i produktive områder. Lav bestandstett-het fører til liten spreding og kontakt mellom aktive hi og fjellområder. På bakgrunn av dette bør bevaringsinnsats og planmessig utsetting fokusere på områder med en høy tilgang til gode hi, og der muligheten for kontakt med andre bestander er stor. De største og viktigste fjellrevom-rådene i Fennoskandia omfatter både Norge, Sverige og Finland. Dette understreker betyd-ningen av samarbeid på tvers av landegrensene både med hensyn til forskning og forvaltning. fjellrev i Norge, Finse, Børgefjell, Alopex lagopus, avlsprosjektet, genetikk, GIS, bevaringsbiologi, demografi, : Arctic fox in Norway, Finse, Børgefjell, Alopex lagopus, captive breeding programme, genetics, GIS, conservation biology, demographics © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Landa, A., Strand, O., Kvaløy, K., van Dijk, J., Eide, N., Herfindal, I., Linnell, J. og Andersen, R. 2005. Bevaringsbiologi – Fjellrev i NINA 2005 - NINA Rapport 102. 31 s. Fjellrev Alopex lagopus er en av de mest utrydningstruede pattedyr i Norge og det er stort behov for kunnskap både om direkte og underliggende årsaker til fjellrevens tilbakegang så vel som mulige tiltak. ”Overvåkningsprosjektet”, ”GIS-analyser”, ”Fjellrev på Finse”, ”Genetikk på fjellrev” og ”Avlsprosjektet”, er alle integrerte delprosjekter i et fellesprosjekt – ”Bevaringsbiologi – fjellrev” ved NINA. Overvåkningsprosjektet rapporteres årlig i en egen overvåkningsrapport, mens denne rapporten gir en oppsummering av status og resultater fra de øvrige delprosjektene. Det er framsatt mange teorier om årsakene til tilbakegangen i fjellrevbestanden, og det er klart at når en isolert bestand først har blitt liten så forsterkes sannsynligheten for at bestanden dør ut. Sårbarheten til dagens små fjellrevbestander illustreres godt i demografiske data fra undersøkelser av fjellrev på Snøhetta og Hardangervidda. Disse viser hvor sterkt syklusene i smågnagerbestandene påvirker dødeligheten både på voksne og unge fjellrever. Dersom bestan-den blir for liten kan dette ha kritisk betydning, og tilfeldigheter kan avgjøre om det blir mange nok igjen til å ”svare” på neste topp i smågnagerbestanden. For å unngå demografiske og genetiske problemer som følge av små og isolerte bestander er avl i fangenskap en metode som er benyttet med hell for mange utrydningstruede arter. Samtidig vil avlsdyr som er hentet fra ville bestander utgjøre en buffer mot tap av genetisk variasjon dersom en bestand skulle dø ut. Etableringen av den nye avlsstasjonen for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal i 2005 er gjort med bakgrunn i dette. Stasjonen som ligger i et naturlig fjellrev-terreng, har kapasitet til å huse 8 par rever i hver sin 2,5 daa store innhegning. Første trinn i prosjektet er å bygge opp et tilstrekkelig antall avlsdyr og få til en god avl i fangenskap. Neste trinn vil være å etablere gode metoder for tilbakeføring av dyr til naturen, der blant annet tilleggsforing gjennom den første vinteren er et aktuelt tiltak. Til sammen er det nå 5 par med viltfangede rever i prosjektet (4 par i avlsstasjonen på Sæterfjellet og 1 par på Langedrag) som potensielt kan få valper. Åtte rever (3 voksne og ett kull født på Langedrag) er faset ut av avlslinja da de viser klare indikasjoner på å være oppblandet med farmrevsgener. Disse kom inn i prosjektet via innfanging av valper fra Finse på Hardangervidda. Det nasjonale overvåkningsprogrammet som ble etablert i 2003 er under utvikling og gir en lø-pende tilstandsrapport om situasjonen for fjellrevbestanden i Norge. Det ble dokumentert eller antatt 21 ynglinger av fjellrev i 2005, men det var små kull og stor dødelighet blant valpene. GIS-analysene som er under utførelse vil kunne gi en bedre oversikt over kvaliteten til de ulike fjellrevhabitatene, hvor innsatsen i registrering og overvåkning bør styres, og hvor det er mest realistisk å kunne reetablere bestander fjellrev i forbindelse med avlsprosjektet. Norge, fjellrev, Alopex lagopus, bevaringsbiologi, avlsprogram, Norway, Arctic fox, Alopex lagopus, conservation biology, captive breeding

Kaltenborn, B. P., Bjerke, T., Thrane, C., Andersen, O., Nellemann, C. og Eide, N. E. 2005. Holdninger til hytteliv og utvikling av hytteområder. Resultater fra en spørreskjemaundersøkelse. NINA Rapport 39. Rapporten beskriver resultater fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant hytteeiere i områdene Vang, Vestre Slidre, Geilo, Hafjell og Kvitfjell i 2004. Formålet med studien er å se nærmere på hytteeiernes bruk av hyttene og opplevelser, følelser og holdninger knyttet til hytte-livet. I rapporten gir vi en deskriptiv framstilling av de svarmønstrene som kommer fram blant 1000 hytteeiere innenfor en del hovedområder; bruken av hytta, motiver for å ha hytte, kontakt mot bygda/lokalsamfunnet, tilknytning til hytta og områdene rundt, følelser forbundet med hytte-livet, livskvalitet og natursyn og holdninger til utbygging og utvikling av hytteområder. Rapporten er først og fremst ment som en basis rapportering av spørreundersøkelsen. Mer inngående ana-lyser av dette materialet blir presentert i flere vitenskapelige artikler. Bruken av hytta Geilo, Vang og Vestre Slidre har de eldste hyttene. I Hafjell/Kvitfjell dominerer hytter som er mellom 0 og 10 år gamle. Storparten av hytteeierne må reise mellom 1 og 5 timer for å komme til hytta. Gjennomsnittsstørrelsen for en hytta i samtlige fire områder er 96km2. De største hytte-ne ligger på Geilo og i Hafjell/Kvitfjell. Hyttene brukes mest om sommeren og vinteren og mindre i skuldersesongene. Skiturer og turer til fots er de hyppigste aktivitetene blant hyttefolket. Andre viktige aktiviteter er å se på fugler og dyr, bær- og sopplukking, sitte ute og slappe av og soling. Selv om mange er opptatt av dyrelivet, er det få som legger ut mat til dyr og fugler. Motiver for å ha hytte Mulighetene for friluftsliv og for rekreasjon og avkobling er de viktigste grunnene til å ha hytte. Andre sentrale grunner er å for å oppleve forandring fra hverdagslivet og komme i kontakt med naturen. For mange er dette også en base for sportsaktiviteter og et uttrykk for stedstilknytning som ofte har familiære røtter. Kontakt mot bygda/lokalsamfunn De fleste hytteeiere har ingen utstrakt kontakt mot bygda eller lokalsamfunnet. Den viktigste kontakten går gjennom kjøp av lokale tjenester som ved, mat og brøyting. Tilknytning til hytta og området rundt Folk er knyttet til hytta om områdene rundt av ulike grunner. Stedstilknytningen er sterkere der-som man driver med sportsaktiviteter på hytta, treffer slekt og venner der, hvis man har hytta som en alternativ base for arbeid, eller liker å sysle med ulike praktiske aktiviteter. Hvis økonomisk investering er hovedformålet, er tilknytningen svakere. Graden av tilknytning er også relatert til de uteaktivitetene man bedriver på hytta. Generelt er det slik at det mer folk involverer seg i stedsavhengige aktiviteter, det mer følelsesmessig knyttet føler man seg til omgivelsene. Det er også slik at det mer positive følelser man har for hyttelivet, jo høyere grad av fascinasjon og forenlighet mellom evner og utfordringer (kompabilitet), det sterkere er tilknytningen. Følelser forbundet med hyttelivet Hyttelivet er i stor grad forbundet med positive følelser, og det er svært små forskjeller mellom hytteområdene. Positive følelser på hytta er nært forbundet med involverende motiver som å oppleve forandring fra hverdagslivet og det å komme i kontakt med naturen. Hvis hytta primært er en økonomisk investering, er hyttelivet, ikke overraskende, i mindre grad forbundet med positive følelser. Folk som bruker hytta mye, altså både sommer og vinter, finner i større grad enn andre at tilværelsen der er både behagelig, utfordrende, morsom og avslappende. Av uteaktiviteter som har særlig betydning for positive følelser ser vi at kontakt med fugler og dyr og skiturer spiller en vesentlig rolle. Videre ser vi at hyttelivet kan ha viktig mental restaurerende egenskaper. Livet på hytta og den naturkontakten som oppnås der gir seg uttrykk i form av en relativt høy grad av fascinasjon og kompabilitet i tilværelsen. Dette er indikatorer på at miljøet gir en positiv stimulering. I denne undersøkelsen fremheves positive følelser, inspirasjon og engasjement. Positive følelser er viktige for god helse. Ettersom de viktigste grunnene for folk til å ha hytte er friluftsliv, rekreasjon og naturkontakt, er det nærliggende å mene at hyttelivet i stor grad er bra for folks helse. Livskvalitet og natursyn Respondentene i denne undersøkelsen rapporterer gjennomgående høy subjektiv velvære eller livskvalitet, og samtidig et natursyn som i noen grad tenderer mot et økosentrisk perspektiv. I dette ligger at gjennomsnittet sier seg enig i at naturen er sårbar og ikke tåler hva som helst av menneskelig påvirkning. Innenfor dette gjennomsnittsmønsteret finnes det ganske sikkert grupper med mer divergerende holdninger. Holdninger til utbygging og utvikling Holdningene til kommunens hyttepolitikk og utbyggingsmønster varierer en del mellom områdene. Det er en viss skepsis til videre utbygging, men de fleste mener at i sum er fordelene med utbygging noe større enn ulempene. De fleste mener at kommunene må være strenge og kritiske når det gjelder nye planer. Av en rekke mulige nye eller utvidete aktivitetstilbud er det bare flere skiløyper i fjellet, oppmerking av flere fot- og sykkelstier og utvidete alpintilbud, hytteeierne uttrykker noe særlig ønske om. Resultatene viser interessante motsetninger i folks oppfatninger. Hytteeierne mener i svært liten grad at dagens hytteområder har noen vesentlig negativ innvirkning på miljøet eller relasjonene til lokalbefolkningen. På den annen side ønsker de færreste utbygginger eller vesentlige endringer og er skeptiske både til fortetting og utbygging av nye områder. Når det gjelder mulige, tenkte endringer i hytteområdet på lang sikt ser vi et meget tydelig mønster. De aller fleste ønsker minimal eller liten forandring i infrastruktur, standard, omfang, tilgjengelighet osv. Vi finner en begrenset oppslutning om tenkte, moderate endringer, og stor motstand mot store endringer i et tjue-års perspektiv. At folk flest ønsker liten eller ingen endring, kan også være et uttrykk for at man ønsker at hyttelivet skal være en stabil og forutsigbar faktor i en tilværelse og et samfunn som ellers er i rask endring. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Hagen, D., Eide, N.E., Vistad, O.I., Framstad, E. og Saksgård, L. 2005. Evaluering av fylkesmennenes overvåking i verneområder, - NINA Rapport 48. 37 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Andersen, R., Linnell, J.D.C., Eide, N.E., Landa, A. 2005. Fjellrev i Norge 2005. Overvåkingsrapport. - NINA Rapport 101. 21 s. fjellrev, Alopex lagopus, yngling, bestandsovervåking, artic fox, monitoring, reproductions © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Within its Holarctic distribution, the global population of Artic foxes (Alopex lagopus) appears to be large and stable, however the populations of Fennoscandia were already endangered in the late 1920’s. This led to their protection in Sweden, Norway and Finland in 1928, 1930 and 1940 respectively. Despite their protected status there has been little or no indication of population recovery. Based on numbers of documented reproductions we estimate that there are no more than 50 adult arctic foxes in Norway. These animals are distributed widely, thus occurring in low actual numbers with gaps between the different populations. Why arctic fox populations have failed to recover after their protection could be because of the competition from red fox (Vulpes vulpes) together with demographic collapse as a result of population decline in a fragmented landscape. Because the current population is at such a critical stage, it is important to initiate conservation actions at once. Conservation actions that can be taken include (1) Supplementary feeding to increase survival and reproduction, (2) Red fox control to reduce competition and intraguild interactions, and (3) Population supplementation / reintroduction to restore connectivity. Conservation actions (1) and (2) have been conducted in Sweden and Finland, but existing experience is not yet sufficient to conclude if these actions are effective. Conservation action (3) is therefore proposed. Although translocation of arctic foxes is generally to be preferred over the use of captive-bred animals, there are no suitable sources of wild foxes for translocation. Populations on Svalbard are not suitable due to genetic differences and the occurrence of rabies. Populations in Siberia are also not suitable due to the occurrence of rabies. Furthermore animals from captive-breeding have been used successfully in many situations for many species. The arctic fox captive-breeding programme consists of carefully adjusting and developing the method that functions best for breeding wild-caught animals in captivity. Pups born in captivity will be released with pre-release training following the experience of a successful swift fox (Vulpes velox) reintroduction project in Canada. Release sites are chosen based on the available data on arctic fox ecology, former den availability and habitat distribution. All released foxes will be post-released monitored with help of expandable radio-collars. Also dens will be monitored annually to detect changes in population development. Defining the success of the captive-breeding programme will be based on (1) Survival, (2) Pair formations, and (3) Population growth. Different expertises and institutions, from Norway, Sweden and Finland are pooled to determine which actions seem to be most successful and thus enhance our success with the reintroduction programme.

Fjellreven (Vulpes lagopus) er en truet art i Fennoskandia. Konkurranse med rødreven (Vulpes vulpes) er regnet som en av hovedtruslene for fjellrevens utbredelse. Flere bevaringstiltak har blitt satt i gang for å redde fjellreven, både støttefôring av fjellreven, uttak av rødrev og et avls- og reintroduksjonsprogram. Gjennom de siste tiårene har disse tiltakene ført til en vekst i de gjenværende fjellrevpopulasjonene i Fennoskandia. I dette studiet undersøkte jeg deler av et konseptuelt modell-rammeverk som foreslår at konkurransestyrken til de to artene avhenger av deres relative populasjonsstørrelse, nemlig at rødreven er den dominante konkurrenten ved små populasjonsstørrelser av fjellrev, mens fjellreven er den dominante konkurrenten ved store populasjonsstørrelser av fjellrev. Dette studiet ble utført i området rundt Finse, der det har blitt sluppet ut fjellrever fra 2009 til 2012. Revenes aktivitet ble registrert med viltkameraer med bevegelsessensor ved fôringsstasjoner. Populasjonsstørrelsen til fjellreven ble estimert, og jeg undersøkte effekten av fjellrevaktivitet og populasjonsstørrelse av fjellrev på rødrevaktivitet. Jeg så også etter unngåelsesatferd mellom de to artene ved å sammenligne hvor lang tid det gikk mellom besøk av de ulike artene på fôringsstasjonene. Resultatene mine viser at rødrevaktivitet verken er påvirket av fjellrevaktivitet eller populasjonsstørrelse av fjellrev. Det ser derimot ut til at det er en trend mot et negativt forhold mellom aktiviteten til de to artene. En mulig årsak til disse funnene kan være at populasjonsstørrelsen av fjellrev i området er for liten til at det kan forventes at den har noen effekt på rødrevaktiviteten, siden den største populasjonsstørrelsen av fjellrev i studieperioden var under den estimerte bæreevnen til området. Jeg fant heller ikke noe bevis for unngåelsesatferd mellom de to artene, eller at populasjonsstørrelsen av fjellrev påvirket besøksmønstrene deres ved fôringsstasjonene. Dette kan, ifølge det konseptuelle rammeverket, bety at fjellrevpopulasjonen er stor nok til å være den dominante konkurrenten og derfor ikke unngå rødreven. De motsigende resultatene mine viser behovet for en bedre forståelse av forholdet mellom fjellreven og rødreven. Det konseptuelle modell-rammeverket burde testes med flere subpopulasjoner med forskjellige tettheter av de to artene. Kunnskap om interaksjonene mellom rødreven og fjellreven er viktig for den videre forvaltningen og bevaringen av fjellrev i Fennoskandia og kan gi bedre forståelse av intraspesifikke interaksjoner mellom predatorer. Hvis fjellreven ikke blir en dominant konkurrent mot rødreven når den når bærekraftige populasjonsstørrelser, vil ikke den norske forvaltningsplanen lykkes i det lange løp, og det må gjøres endringer i forvaltningsmålene. The arctic fox (Vulpes lagopus) is a threatened species in Fennoscandia. Intraguild competition with the red fox (Vulpes vulpes) is considered one of the main threats for their existence in this area. Several conservation actions, including supplemental feeding of the arctic fox, red fox culling and a captive breeding and release reintroduction programme have been implemented. Over the last decade, these actions have led to growth in the remaining Fennoscandian arctic fox populations. In this study I examined components of a conceptual model framework suggesting that the competitive strength of the two species is dependent on their relative population sizes, meaning that the red fox is the dominant competitor at small arctic fox population sizes, while the arctic fox is the dominant competitor at large arctic fox population sizes. The study was conducted at Finse mountain plateau, where arctic foxes have been released from 2009 until 2012. Fox activity was recorded using movement-triggered wildlife cameras at feeding stations. The arctic fox population size in the study area was estimated, and I investigated the effect of arctic fox activity and population size on the red fox activity. I also looked for avoidance behaviour between the two species by comparing the time duration between visits of individuals of the opposite species. My results show that red fox activity is not affected by arctic fox activity nor the population size of arctic fox. However, there seems to be a trend towards a negative relationship between the activity of the two species. A possible reason for these findings could be that the arctic fox population size is too small to be expected to have an impact on the red fox activity, as the largest estimated arctic fox population size in the study period was way below the estimated carrying capacity in the area. Neither did I find any evidence of avoidance behaviour between the two species, or that the population size affected their visiting patterns at the feeding stations. This could, according to the conceptual model, suggest that the arctic fox population is large enough to have become the dominant competitor and hence do not avoid the red fox. The contradicting results in my study area stress the need for a better understanding of the relationship between arctic fox and red fox. The conceptual model framework should be tested covering several subpopulations with contrasting densities of the two species. Knowledge about the intraguild interactions between the arctic fox and red fox is important for the future management and conservation of the arctic fox in Fennoscandia and provides a better understanding of intraspecific interactions between intraguild predators. If the arctic fox does not become the dominant competitor when reaching viable population sizes, the Norwegian management plan will not succeed in the long term and must be revised.