Search

Prosjektleder: Marit Mjelde Rapporten gir en lettfattelig oversikt over vannvegetasjonen i Norge og inngår som en av bakgrunnsrapportene for brukere av Natur i Norge (NiN). Den vil være nyttig både for forvaltningen og for de som skal kartlegge naturtyper. Rapporten inkluderer definisjon og inndeling av vannplanter, omtale av ulike vegetasjonstyper, oversikt over viktige gradienter for artsantall og utbredelse i innsjøer, samt forskjellig klassifisering av innsjøer basert på vannvegetasjonen. Den omfattende referanselista gir utfyllende kunnskap om vannvegetasjon. Artsdatabanken

Prosjektleder Marit Mjelde Hensikten med prosjektet har vært å vurdere økologisk tilstand og tilgroing i Altervatn og Loddvatn. Samlet økologisk tilstand var dårlig for Altervatn og moderat for Loddvatn. Det bør settes i gang tiltak for å redusere næringstilførsler fra jordbruksområdene langs bekken til Altervatn. Mulige tilførsler fra nærområdene til Loddvatn bør vurderes nærmere. Begge innsjøene er omkranset av kraftige helofyttbelter. Vannstandssenkning er hoved-årsaken til tilgroingen i Loddvatn. Tilgroingen i Altervatn er muligens naturlig. Tilgroingen ser imidlertid ut til å ha stoppet opp eller går nå svært sakte i begge innsjøene. Mulige restaureringstiltak skal vurderes i en fase 2 av prosjektet, men i forkant av det anbefaler vi at det foretas en analyse av fugledata. Behovet for fiskeundersøkelser bør også vurderes. Statsforvalteren i Nordland

Kunnskap om mikroplast (plastfragmenter

Formålet med veilederen er å fylle det kunnskapsrommet som trengs for å bruke natursystemnivået i NiN til feltbasert kartlegging; både til opplæring av nye kartleggere, til hjelp ved utlysning av oppdrag, og som veiledning for ulike brukere av naturtypekart. Feltbasert kartlegging etter NiN brukes og lyses ut for mange ulike formål, og veilederen bærer derfor preg av å skulle dekke mange ulike behov. Veilederen inkluderer kartlegging av terrestriske, limniske og marine økosystemer. Veilederen definerer ikke hvordan de enkelte sektorer skal løse sine kartleggingsbehov, men viser hvordan ulike behov og utfordringer kan løses. Formålet med veilederen er å bidra til at resultatene av praktisk kartlegging blir så gode som mulig. Naturtypekartenes kvalitet styres imidlertid i stor grad av rammer utenfor denne veilederen. Det er de ulike sektorene som organiserer og lyser ut oppdrag som avgjør hvordan kartleggingen i praksis foregår. Dette dokumentet er derfor en veileder, ikke en instruks.

Myrvold, K.M. & Dervo, B.K. 2019. NiN-kartlegging av funksjonsområder for storørret med fokus på gytesubstrat. NINA Rapport 1682. Norsk institutt for naturforskning. Naturkart kategoriserer naturen inn i enheter basert på visse fellesnevnere, og danner et viktig beslutningsgrunnlag for forvaltningen. Hvilke fellesnevnere vi skal bruke, og hvilke kriterier som må oppfylles for å ytterligere dele inn natur i ulike klasser og kategorier er imidlertid et omfattende spørsmål. Ulike fagdisipliner har utarbeidet egne metoder tilpasset sitt felt, men dette har gjort en sammenstilling av all informasjon om naturvariasjonen vanskelig. Natur i Norge (NiN) er et forsøk på å lage en felles metodikk for naturkartlegging i Norge, der naturvariasjonen beskrives gjennom artsutskifting målt langs standardiserte miljøvariabler som blant annet kalkinnhold i vann og erosjonsmotstanden til bunnsubstratet. Basert på artsutskiftningen gjennom empiriske undersøkelser i utviklingen av systemet ble hver miljøvariabel delt opp i trinn som indikerer hvor det skjer en utskiftning av arter. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra kartlegging av gyteområder for storørret ved bruk av NiN, og fokuserer særlig på om trinninndelingen av substrat og minstearealene for kartleggingsenheter er hensiktsmessige. Laksefisk som gyter i elver har bestemte preferanser for størrelsen på bunnsubstratet, vannhastigheten og vanndybden der de skal grave gytegroper. Substratstørrelse, vannhastighet og dybde samvarierer i stor grad, og i kartlegging av potensielle gyteområder for laksefisk ser man ofte etter substrat av en viss størrelse. Arealene med substrat av passelig størrelse varierer både innad i og mellom elver. Minstearealet for registrering av et område med en type substrat har derfor stor betydning for om potensielt viktige gyteområder blir registrert når man følger denne metodikken. Rapporten består av to deler. Del 1 drøfter utfordringer ved kartlegging av kontinuerlige og flerdimensjonale habitattyper som gyteområder, og hvordan og i hvilken grad NiN-metodikken kan brukes i dette arbeidet. Vi legger særlig vekt på praktiske forhold rundt kategorisering av heterogene områder inn i avgrensede grupper, og hvilke konsekvenser dette har for habitat-kartet. Del 2 presenterer resultatene fra den første runden av kartlegging av gyteområder i tilløpselver til 16 næringslokaliteter for storørret. For hver elv presenterer vi et faktaark med den viktigste informasjonen om elva og nedbørsfeltet som funksjonsområde for storørret. I hovedtrekk er NiN et nyttig rammeverk for kartlegging av funksjonsområder for storørret fordi det er kompatibelt med andre registreringer i vann og på land. Nyttigheten kan imidlertid økes ved å ha en finere trinninndeling i substratklasser (som er kompatibel med den eksisterende trinninndelingen) og muligheten for å registrere mindre arealer på grunntypenivå enn det som er typisk i arealdekkende kartlegging. Spesielt bør det være mulig, for eksempel gjennom beskrivelsessystemet, å beskrive substratet i finere fraksjoner i området 10 mm-128 mm for å bedre reflektere artens gyteadferd. I utkastet til veileder for NiN-kartlegging av ferskvann (under utvikling) anbefales kartlegging i målestokk 1:500 som tillater et slikt detaljnivå. Dersom kartleggingen kan settes i kombinasjon med en definisjon av elvetyper basert på hydromorfologi og et beskrivelsessystem som dekker ferskvann, ville vi kommet et langt stykke i retning av en fullstendig beskrivelse av akvatisk naturvariasjon.

This paper presents a study conducted to recognize salamanders by using their unique body markings based on images. The detection and matching of unique patterns in a salamander’s body can be complex due variability in individual animals size, shape, orientation and also influence from the external enviornment. While traditional methods require time intensive manual image corrections of the salamanders to achieve accurate recognition, in this work we propose a fully automatic techinque for straigthening. We also propose a matching technique based on the corrected images. The convolutional neural network ResNet50 and dense scale-invariant feature transform (DSIFT) are used for belly pattern localization, and matching for salamander recognition. This paper was presented at the NIK-2019 conference; see http://www.nik.no/

Prosjektleder Marit Mjelde Hensikten med prosjektet har vært å foreta en tilstandsvurdering av kroksjøene Stilla, Ringstilla og Tomtestilla, foreslå mulige tiltak for å forbedre den økologiske tilstanden, samt diskutere restaurering. Kroksjøene har liten vannutskiftning med selve Leira. De vannkjemiske støtteparameterne viser dårlig tilstand i Stilla og svært dårlig tilstand i de to øvrige kroksjøene. Det er ikke ut-viklet indekser for å vurdere økologisk tilstand for vannvegetasjon i kroksjøer. Trofiindeksen for innsjøer (TIc) er derfor benyttet her. Basert på denne indeksen er tilstanden for vannvegetasjonen karakterisert som dårlig i Stilla og svært dårlig i Ringstilla og Tomtestilla. Det er ikke utviklet indekser for å vurdere økologisk tilstand for småkreps i forhold til eutrofiering, men artssam-mensetningen gjenspeiler den økende trofigraden fra Stilla via Ringstilla til Tomtestilla. Miljø-DNA-prøvene var negative for alle testede amfibier. Hovedårsaken til for dårlig tilstand i kroksjøene antas å være næringstilførsler fra nærområdene, kombinert med liten vannutskiftning. Reduksjon av næringstilførsler både fra jordbruksområder og bebyggelse er derfor viktige tiltak for å forbedre tilstanden. Restaureringstiltak er diskutert med fokus på de undersøkte biologiske organismegruppene. Før nye tiltak vurderes kan det være nyttig å foreta en nøye gjennomgang av forvaltningsmålene og vurdere om disse bør defineres på nytt. Vannområde Leira-Nitelva

Tradisjonell overvåkning av storsalamandere kan ofte være utfordrende da dyrene kan ha lav fangbarhet ved f.eks. lav temperatur og etter forplantning. Overvåkning av mange lokaliteter er svært tidkrevende, og i perioder med lav fangbarhet kan det også gi falske negative resultater. Det har derfor vært ønskelig å teste ut nye metoder som kan brukes, både i forbindelse med overvåking og for å kartlegge nye dammer. Filtrering av miljø-DNA er en forholdsvis ny metode for å påvise arter fra ulike miljøer. I dette studiet ble det filtrert vannprøver fra totalt 12 dammer, der resultatene indikerer at dette er en svært lovende metode for å enkelt kunne påvise tilstedeværelse eller fravær for ønsket art. Dette studiet bruker storsalamander som eksempel, men metodene kan enkelt overføres til andre arter av interesse.

Denne rapporten anbefaler metoder og forvaltningsverktøy for forbedret karakterisering og klassifisering av hydrologisk og morfologisk tilstand av vannforekomster i Norge. Det anbefales en systematisk inndeling i fire hovedtema for karakterisering av referansetilstand og påvirkninger, og klassifisering av endringer i hydromorfologi. Endringer i hydromorfologi kan deles inn i fysiske påvirkninger langs elva, på tvers av elva, i selve elveløpet, samt endringer i hydrologiske forhold. Et sett av indikatorer foreslås for å måle endringer fra referansetilstand. Indikatorverdiene kan deles inn i en fem-delt skala som vil vise tilstand for de ulike indikatorene. Et system for vekting av indikatorer og beregning av samlet klassifisering av hydromorfologi foreslås. Metodikk, valg av indikatorer, klassegrenser og vekting av indikatorer bør testes ut før endelig metodikk kan innføres som standard forvaltningsverktøy. Forslag til metode for klassifisering av hydromorfologisk tilstand i norske elver

Dervo, B.K. 2015. Fiskerne i Fishspot i 2014. Forbruksmønster og fiskeinnsats for fiskere i Hedmark og Oppland - NINA Rapport 1116. 26 s + vedlegg. Datainnsamlingen ble gjennomført som en åpen nettbasert spørreundersøkelse på Fishspot (www.fishspot.no) sin nettside, rettet mot de som kjøpte fiskekort i Fishspot sitt nettverk. Datainnsamlingen har også bestått av en sammenstilling av solgte fiskekort i de 28 forvaltningsenhetene med rundt 68 separate fiskekortområder i Fishspot. Samlet dekker de halvparten av arealet i Hedmark, en liten del av Sør-Trøndelag, Sel kommune og Skjåk Allmenning i Oppland. Form- ålet med undersøkelsen har vært todelt. For det første har det vært ønskelig å videreutvikle en metode for beregning av fiskernes forbruk i Fishspot, dvs. deres kjøp av fiskekort og ulike andre varer og tjenester ifm. fiske. For det andre har det vært ønskelig å gjøre en beregning av fiskernes samlede forbruk i Fishspot i 2014. Totalt svarte 587 fiskere på spørreundersøkelsen, som er basert på et bekvemmelighetsutvalg. Dataene fra spørreundersøkelsen har, sammen med en oversikt over alt kortsalget til fiskekortområdene i Fishspot, dannet grunnlaget for å beregne fiskeinnsats, omsetning av fiskekort og fiskernes totale kjøp av varer og tjenester under fiske i 2014. Fiskekortområdene i Fishspot solgte i 2014 samlet 28 904 fiskekort for 6,9 millioner. Samlet fiskeinnsats i Fishspot ble beregnet til 119 087 døgn, hvor lokale fiskere sto for 28 994 døgn, fritidshusbrukere for 23 295 døgn og tilreisende fiskere for 66 798 døgn. I snitt varte hver fisketur for tilreisende fiskere 6 døgn og for eiere eller brukere av fritidshus 9 døgn. Fiskernes samlede kjøp av varer og tjenester på fisketuren ble beregnet til omkring 108 millioner kroner (både lokale, fritidshusbrukere og tilreisende fiskere) i 2014, med et øvre estimat på kr 118 millioner og et nedre estimat på kr 97 millioner. I gjennomsnitt var forbruket pr døgn av varer og tjenester til de tilreisende fiskerne 1 113 kr og for fritidshusbrukere 740 kr. Tilreisende fiskere kjøpte overnatting for 12 millioner (16 % av forbruket) og brukte 17 millioner (24 % av forbruket) på selvhushold. Fritidshusbrukerne brukte 4 millioner på selvhushold (34 prosent av forbruket) og overnattet «gratis» i eget eller lånt fritidshus. Seks prosent av forbruket gikk til kjøp av mat på restauranter, gatekjøkken og kafeer. Samlet er det en økning i salg av fiskekort på 4 prosent for alle kortområdene i Fishspot fra 2013 til 2014. Fiskekortområdene som har tilrettelagt med fluesone har størst økning i salg av fiskekort. Økningen i salget for disse områdene varierer fra en liten økning og opp til over 50 prosent. Selv om fluefiskesonene ikke utgjør mer enn 1-2 prosent av det totale arealet av fiskeområdene i Fishspot, skjer hele 34 prosent av fiskeinnsatsen og verdiskapningen her. Tilsvarende skjer 37 prosent av fiskeinnsatsen i «Fiske for alle» områder, som utgjør litt under 50 prosent av arealet i Fishspot. «Fiske for alle» områdene har hatt fra en liten nedgang til et stabilt kortsalg fra 2013 til 2014. Tre av fire fiskere var meget godt eller godt fornøyd med fisketilbudet i Fishspot og hele 94 prosent sa de ville komme tilbake i 2015 for å fiske. Erfaringene fra Fishspot viser at tilrettelegging av fiske er lønnsomt. Både gir det større omsetning for det enkelte «fluefiskeområdet» og skaper større attraktivitet for Fishspot samlet. Selv om fluefiskesonene er hovedmålet for det store flertallet av tilreisende fiskere, spesielt for de utenlandske, prøver halvparten av de også «fiske for alle» områdene. Dervo, B.K. 2015. The anglers in Fishspot. Consumption patterns and fishing effort for anglers in Hedmark and Oppland counties in 2014. NINA Report 1116. 26 pp. Data collection was performed by a quest back internet survey linked to the homepage of Fishspot (www.fishspot.no), and by summarizing the number and type of fishing licenses sold in the geographical area of Fishspot in 2014. The purpose of this project was to test a method to estimate the total money expenditure by anglers in Fishspot (the purchase of fishing licenses and other goods and services during the fishing activity/trip). In addition, I have tried to estimate the total expenditure by local and non-local anglers in the geographical area of Fishspot (several different landowners and organizations) in 2014. The survey had a total of 587 respondents. Total expenditure was estimated by using data from the survey in combination with the statistics of number and type of fishing licenses sold in the geographical area of Fishspot in 2014. The different areas in Fishpot sold fishing licenses for 6.9 million NOK in 2014. The total fishing effort in this area was estimated to 119 087 fishing days, of which local anglers, users of holyday houses and visiting anglers constituted of 28 994, 23 295 and 66 798 days, respectively. The average duration of a fishing trip for visitor anglers and users of holyday houses were estimated to 6 and 9 days, respectively. Both the number of fishing licenses and fishing effort were at the same level as in 2013. The anglers total purchase of goods and services were estimated to 108 million NOK in 2014 (both local and visiting anglers), with a lower and upper estimate of 97 million and 118 million NOK, respectively (purchase of fishing licenses constituted only 6 percent). The average visiting angler and use of holyday houses spend 1 113 and 749 NOK per day (estimate), respectively. Non-local anglers bought accommodation for 12 million NOK. In conclusion, the experience from Fishspot shows that specialized fishing regulations (e.g. flyfishing zones) is profitable, leading to increased sale in each fishing area and also higher attractivity for the Fishspot areas as a whole. Although the the flyfishing zones are the destination for many visiting anglers, especially for the foregin ones, they also try the fortune in fishing in the so-called “fishing for all” areas. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunnen for disse undersøkelsene er Fylkesmannens pålegg til Opplandskraft DA av 10. juni 2014 om vandringsstudier og tiltak for å sikre nedvandring av ørret forbi Hunderfossen kraftverk. Det ble derfor gjennomført telemetristudier som omfattet både radio- og PITmerking av voksne gytevandrere og toårig settefisksmolt fra settefiskanlegget ved Hunderfossen. Til sammen 79 gytevandrende Hunderørreter ble fanget og radiomerket i fisketrappa ved Hun-derfossen kraftverk på høsten i 2014. Gytelokaliteter oppover i Gudbrandsdalslågen ble regi-strert ved manuelle peilinger, mens tidspunkt for passasje av dam og utvalgte steder i elveleiet nedstrøms dammen ble registrert for 68 av de radiomerkede ørretene ved hjelp av fem automa-tiske dataloggingsstasjonene (ADL 1-5). Nedvandringen av vinterstøing foregikk i to puljer hen-holdsvis om høsten og våren. I løpet av høsten 2014 var det 39 ørreter som ankom dammen, og av disse var det 19 fisk (49 %) som passerte dammen; ni (23 %) som passerte gjennom isluka og 10 (26 %) som passerte gjennom turbinene. De resterende 20 fiskene (51 %) overvintret i Hunderfoss-bassenget. Av de vinterstøingene som passerte dammen etter gytingen i oktober og november 2014 var det derfor 47 % som passerte den ønskede nedvandringsveien gjennom isluka, mens 53 % passerte gjen-nom turbinene. Alle ni ørretene som passerte isluka fortsatte vandringen nedover mot Mjøsa i perioden 21. oktober – 2. november og vandringstiden til de enkelte ørretene på strekningen fra Hunderfossen dam (ADL-1) og ned til Lortvarpet (ADL-4) på Fåberg varierte fra 1,15 timer og opp til 5,9 døgn. Av de ti ørretene som passerte gjennom turbinene var det seks som ble regi-strert på Lortvarpet, og to av disse ble vurdert som omkommet. Av de resterende fire ørretene var det kun én som ble registrert på ADL-5 ved Svartevja. Forsøk med slipp av 5 m3/s over isluka om høsten ble gjort med til sammen 23 radiomerkede ørreter ved dammen. Av disse gikk sju fisk (30 %) ut gjennom isluka mens fem (22 %) gikk gjennom turbinene under førsøket. Nytt forsøk med 10 m3/s ble gjennomført med 22 ørreter ved dammen. Av disse var det to (9 %) som passerte gjennom isluka mens tre (14 %) gikk gjennom turbinene under forsøket. Under begge forsøkene ankom flere ørreter fra gyteområdene ovenfor Hunderfossen og gikk inn i forsøkene når de oppholdt seg ved dammen. Om våren 2015 var det til sammen 48 radiomerkede ørreter som hadde overvintret/ankommet dammen da forsøkene med ulike vannslipp (5, 10, 15 og 20 m3/s) over isluka startet. Av disse var det i løpet av forsøkene 33 fisk (69 %) som passerte isluka, mens 15 (31 %) passerte gjen-nom turbinene. Resultatene fra de enkelte forsøkene fordelte seg slik: Vannslipp på 5 m3/s i perioden 6.-17. mai: 42 ørreter ved dammen, hvorav 11 (26 %) passerte isluka og sju (17 %) passerte turbinene. Vannslipp på 10 m3/s i perioden 18.- 25.mai: 29 ørreter ved dammen, hvorav seks (21 %) passerte isluka og fem (17 %) passerte turbinene. Vannslipp på 15 m3/s i perioden 26. mai - 1. juni: 19 ørreter ved dammen, hvorav fem (26 %) passerte isluka og én (5 %) gjennom turbinene. Vannslipp på 20 m3/s i perioden 2. – 18. juni: 13 ørreter ved dammen, hvorav 11 (85 %) passerte isluka og to (15 %) gjennom turbinene. Det konkluderes derfor med at vannslipp over isluka på 20 m3/s under de rådende forholdene ga vesentlig bedre nedvandringsforhold sammenlignet med lavere vannføringer gjennom isluka. Oppland fylke, Gudbrandsdalslågen, Hunderfossen kraftverk, storørret, Hunderørret, gyteregistrering, vinterstøing, smolt, vandringsproblemer, turbinpassasje, lukemanøvrering, lokkeflom, telemetristudier, Oppland County, Gudbrandsdalslågen river, Hunderfossen powerplant, Hunder trout, spawning sites, kelt, smolt, migration problems, turbine passage, operation of spillgates, telemetry studies The background for these investigations is the orders to Opplandskraft DA from the Oppland County Governor to initiate studies on migrations and potential measures to secure downstream migration of trout at Hunderfossen Power Station. The radio- and PIT-telemetry studies performed in this study included adult spawners (kelts) and 2-year old hatchery-reared smolts from the local hatchery. In total 79 upstream migrating spawners were captured and tagged in the fishway at Hunderfossen Power Station during autumn 2014. Spawning sites in the river were defined by manual tracking, whilst the timing of dam passage and selected locations (ADL 1-5) downstream were detected for 68 radiotagged trout as they returned from their spawning and overwintering sites during two distinct periods in autumn and spring. During autumn 2014, 39 radiotagged trout arrived at the dam. Of these, 19 trout (49%) passed the dam; nine trout (23%) passed the ice and trash spillway and 10 trout (26%) passed through the turbines. The remaining 20 trout (51 %) overwintered above the dam. The passage route chosen by kelts that passing the dam was the ice and trash spillway (47%) and the turbine (53%). All nine trout passing through the ice and trash spillway continued their return migration towards Lake Mjøsa between October 21 and November 2, and they passed the regulated river stretch and further downstream towards the ADL-4 at Lortvarpet during 1.15 hours to 5.9 days. The fate of the ten trouts passing through the turbines was uncertain. Six were detected at ADL-4, but of these, two were probably dead and only one detected at the lowermost ADL-5 at Svartevja. Two trials with release of 5 and 10 m3/s through the ice and trash spillway during autumn was performed. During the first release of 5 m3/s, 23 trout stayed close to the dam and were expected to be responsive to the spillwater release. Of these, seven trout (30%) passed the spillway and five trout (22%) entered the turbine intake. During the release of 10 m3/s, 22 trout stayed close to the dam. Of these, two trout (9%) passed the spillway and three trout (14 %) entered the turbine intake. Several kelts returned from their spawning sites and approached the dam during the trials. In total, 48 kelts arrived at the dam area during spring 2015 when further trials releasing 5, 10, 15 and 20 m3/s through the ice and trash spillway. The overall result from the trials revealed that 33 trout (69%) passed the spillway and 15 trout (31%) passed the turbines. The results from the individual trials were as follows; At 5 m3/s (May 6-17), 42 trout were at the dam, of which 11 (26%) passed the spillway and seven passed the turbines. At 10 m3/s (May 18-25); 29 trout were at the dam, of which six (21%) passed the spillway and five (17%) passed the turbines. At 15 m3/s (May 26 – June 1); 19 trout were at the dam, of which five (26%) passed the spillway and one (5%) passed the turbines. At 20 m3/s (June 2-18); 18 trout were at the dam, of which 11 (85%) passed the spillway and two (15%) passed the turbines. It is concluded that spillwater release of 20 m3/s through the ice and trash spillway during these conditions provided considerably better conditions for dam passage compared to lower flows. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Datainnsamlingen ble gjennomført som en åpen nettbasert spørreundersøkelse på Fishspot (www.fishspot.no) sin nettside, rettet mot de som kjøpte fiskekort i Fishspot sitt nettverk. Data-innsamlingen har også bestått av en sammenstilling av solgte fiskekort i Fishspot. Formålet med undersøkelsen har vært todelt. For det første har det vært ønskelig å teste ut en metode for beregning av fiskernes forbruk i Fishspot, dvs. deres kjøp av fiskekort og ulike andre varer og tjenester ifm. fiske. For det andre har det vært ønskelig å gjøre en beregning av fiskernes forbruk i Fishspot i 2013. Totalt svarte 434 fiskere på spørreundersøkelsen, som er basert på et ikke representativt utvalg. Dataene fra spørreundersøkelsen har, sammen med en fullstendig oversikt over kortsalget til alle fiskekortområdene i Fishspot, dannet grunnlaget for å beregne fiskeinnsats, omsetning av fiskekort og fiskernes totale kjøp av varer og tjenester under fiske i 2013. Også fiskernes bruk av ulike former for informasjon, herunder vurdering av Fishspot sin informasjonstiltak ble kartlagt, likeledes fiskernes vurdering av fisketilbudet. Fiskekortområdene i Fishspot solgte fiskekort for 6,2 millioner kroner i 2013, en økning på 10 prosent fra 2012. Samlet fiskeinnsats for de rundt 18 000 fiskerne i Fishspot ble beregnet til 102 000 døgn hvor tilreisende fiskeres andel av dette var 78 000 døgn. I snitt fisket hver fisker i 6 døgn, mens turen samlet sett varte i 7 døgn. Dette gir til sammen 119 000 overnattingsdøgn. Fiskernes samlede kjøp av varer og tjenester på fisketuren ble beregnet til omkring 100 millioner kroner (både lokale og tilreisende fiskere) i 2013, med et øvre estimat på kr 129 millioner og et nedre estimat på kr 90 millioner. Salget av fiskekort utgjorde seks prosent av dette. I gjennomsnitt var fiskernes forbruk i denne undersøkelsen kr 1 024 pr døgn. Samlet oppga de tilreisende fis-kerne at de kjøpte 45 000 overnattingsdøgn til en verdi av kr ni millioner. Overnatting på cam-pingplass utgjorde 44 prosent (20 000 overnattinger) av dette, leid hytte 55 prosent (25 000 overnattinger) og hotell en prosent (1 000 overnattinger). Tilreisende fiskere i Fishspot hadde også 19 000 overnattinger i egen eller lånt («gratis») fritidsbolig og 11 000 villcampovernattinger. De viktigste informasjonskildene for fiskernes kjennskap til Fishspot sine fisketilbud og beslut-ningen om å reise hit var Fishspot sin nettside og tips fra familie og venner. For utenlandske fiskere var også turistdestinasjonenes nettside viktig. Fiskerne brukte ofte flere kilder for å skaffe informasjon om områdene og fiskemuligheter. Tre av fire fiskere var meget godt eller godt for-nøyd med fisketilbudet i Fishspot og hele 94 prosent sa de ville komme tilbake i 2014 for å fiske. Erfaringene fra denne undersøkelsen viser at fiskekortstatistikk, sammen med en enkel spørre-undersøkelse, kan være en god og rimelig måte å tallfeste effektene av fisketurismen på. Det krever imidlertid at fiskekortdatabasen gir grunnlag for en god og presis tallfesting og segmen-tering av fiskerne og at spørreundersøkelsen kan segmenteres på samme måte og kobles til fiskekortsalget for å korrigere eventuelle skjevheter i utvalg. Hedmark, næringsutvikling, fisketurisme, sportsfiske, friluftsliv, harr, ørret, forbruksmønster, informasjon, Norway, Hedmark county, business development, fishing tourism, angling, recreation, grayling, trout, consumption patterns, information Data collection was performed by a quest back internet survey linked to the homepage of Fishspot (www.fishspot.no), and by an summarizing the number and type of fishing licenses sold in the geographical area of Fishspot in 2013. The purpose of this project was to test a method to estimate the total money expenditure by anglers in Fishspot (the purchase of fishing licenses and other goods and services during the fishing activity/trip). In addition, I have tried to estimate the total expenditure by local and non-local anglers in the geographical area of Fishspot (several different landowners and organizations) in 2013. The survey had a total of 434 respondents. Total expenditure was estimated by using data from the survey in combination with the statistics of number and type of fishing licenses sold in the geographical area of Fishspot in 2013. The different areas in Fishpot sold fishing licenses for 6.2 million NOK in 2013. This was an increase of 10 percent compared to 2012. In 2013, the total fishing effort by the c. 18 000 anglers in Fishspot was estimated to 102 000 days (78 000 days by visiting anglers). The average angler spent 6 days fishing and the trip lasted for 7 days, which induced about 119 000 overnight lodging days. The anglers total purchase of goods and services were estimated to 100 million NOK in 2013 (both local and visiting anglers), with a lower and upper estimate of 90 million and 129 million NOK, respectively (purchase of fishing licenses constituted only 6 percent). The average angler spend 1 024 NOK per day (estimate). Non-local anglers bought about 45 000 days of accommodation (9 million NOK). Accommodation at camping grounds, holiday cottages and hotels constituted 44, 55 and 1 percent, respectively. In addition, non-local anglers had 19 000 overnight lodgings in holiday houses as freeholders or for free (borrowed from friends or family), and 11 000 unspecified night stops (in the car, tent etc.). The most important information source to the angler’s knowledge about Fishspot was the homepage of Fishspot and advices by family and friends. The homepages of the tourist destinations were also important for foreign anglers. It was also quite common to use a variety of information sources. Three out of four angels answered that they were satisfied or very satisfied with the quality of the angling in Fishspot, and 94 % answered that they will return in 2014. In conclusion, this project has shown that the fishing license statistics combined with a simple survey appears as a suitablemethod to estimate and monitor the local and regional economic spin-off effects of fishing tourism. However, an important assumption is that the fishing license statistics provide a sufficiently precise quantification to segment the anglers, and that the survey is representative for different segments of anglers. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dervo, B.K. 2014. Erfaringer med innføring av fluesone i Gudbrandsdalslågen i Sel kommune – NINA Rapport 1037. 23 s Datainnsamlingen ble gjennomført som feltintervju i sone 5 i Gudbrandsdalslågen. Datainnsamlingen har også bestått av en sammenstilling av solgte fiskekort i sone 5 i Gudbrandsdalslågen og i Sel Fjellstyre. Formålet med undersøkelsen har vært todelt: 1) Gi en beskrivelse av fiskerne og deres ønsker i området hvor fluefiskesona ble etablert, 2) Oppsummere erfaringene med etablering av ei fluesone. Totalt ble 56 fiskere intervjuet. Dataene fra spørreundersøkelsen har, sammen med en fullstendig oversikt over kortsalget i de to fiskekortområdene i Sel, dannet grunnlaget for å beregne fiskeinnsats, omsetning av fiskekort og fiskernes totale kjøp av varer og tjenester under fiske i 2012 og 2013. Intervjuundersøkelsen hadde fokus på informantenes fiskevaner og hvilke tilretteleggingstiltak som er etterspurt Det ble i 2013 solgt fiskekort for 107 000 kr i sone 5 i Lågen (526 fiskekort) og 150 000 kr i Sel Fjellstyre (717 fiskekort). Dette tilsvarer en reduksjon på henholdsvis 21 prosent og 3 prosent fra 2012. En vanskelig vår- og forsommersituasjon med stor flom var trolig en viktig årsak til nedgangen i kortsalget i Gudbrandsdalslågen fra 2012 til 2013. Det var særlig blant lokale fiskere nedgangen var markert. Etablering av fluesona har motvirket en nedgang i fiskekortsalget til tilreisende fiskere. Samlet fiskeinnsats i Sone 5 i Lågen og Sel Fjellstyre ble beregnet til 5 300 døgn hvor tilreisende fiskeres andel av dette var 2 600 døgn (49 %). Fiskernes samlede kjøp av varer og tjenester på fisketuren ble beregnet til 3,04 millioner kroner i 2013 (både lokale og tilreisende fiskere i begge kortområdene). Salget av fiskekort utgjorde åtte prosent av det samlede forbruket til fiskerne. I sone 5 i Gudbrandsdalslågen fisket i snitt hver tilreisende fisker i 5 døgn. De tilreisende fiskerne sto for omkring 1 100 overnattinger i sone 5, fordelt på 28 prosent i egen eller lånt fritidsbolig, 13 prosent i leid hytte og 46 prosent på campingplass. Totalt var 720 av døgnene (65 %) betalte overnattinger. Salg av fiskekort og lokalt forbruk av varer og tjenester for tilreisende fiskere i Gudbrandsdalslågen sone 5 er beregnet til rundt 8 millioner kr som er 1/3 av sammenlignbare områder i Hedmark, hovedsakelig fordi antall tilreisende norske og utenlandske turister er mye lavere. En riktig satsning på fisketurisme i hele Gudbrandsdalslågen med tilgrensende statsallmenninger, har et omsetningspotensiale på mellom 75 og 125 millioner kr, mot dagens 20 til 25 millioner. For tilreisende fiskere var fluestang viktigste fiskeredskap, mens de lokale brukte mest lettspinnstang med sluk eller fluedupp. Totalt hadde fiskerne fisket i 122 timer og fått 67 fisk, et gjennom-snitt på 1,2 fisk per time. Hele tre av fire fiskere hadde ikke fått ørret eller harr over 30 cm. Tre av fiskerne sto for hele 40 prosent av fangsten av fisk over 30 cm. Sel kommune, Gudbrandsdalslågen, harrfiske, ørretfiske, fisketurisme, fluesone, næringsutvikling

Denne rapporten beskriver utviklingstrekk innenfor friluftsliv og endringer i samfunnet som er relevant for friluftsliv siden forrige stortingsmelding om friluftsliv ble laget (St.meld. nr. 39 (2000- 2001)). Deltakelse i friluftsliv: Vi har i denne rapporten konsentrert oss om perioden fra 2001 til 2011. Vi kan slå fast at nordmenn fortsatt er svært aktive friluftslivsutøvere. Nittito prosent av den norske befolkningen over 16 år deltok i 2011 i en eller annen form for friluftsliv, det vil si deltatt en eller flere ganger siste 12 måneder. Sammenlignet med 2001 har det likevel vært en lett fallende tendens i den totale friluftslivsutøvelsen til de voksne, med en reduksjon på fire prosent. Selv om den totale friluftslivsutøvelsen er redusert, har deltakelsen i de aller fleste aktivitetene økt eller vært stabil. Det er fordi den totale friluftslivsutøvelsen forteller hvor stor andel av utvalget (SSBs levekårsundersøkelser) som har krysset av på en eller flere aktiviteter, mens deltakelse i ulike aktiviteter representerer andelen av utvalget som har deltatt i hver aktivitet. Bare plukking av bær og sopp har hatt en reduksjon i deltakelsen. Aktivitetsnivået er høyt i 2011, med en gjennomsnittlig utøvelse på 108 dager pr aktiv voksne utøver mellom 16 og 74 år. Det gir en økning på 18 ganger sammenlignet med 2001. Den sterke veksten fra 2007 til 2011 i antall dager deltakelse må antas å skyldes endringer i metodikk i SSBs levekårsundersøkelser i 2011. Metodeendringene i 2011 gjør tallene usikre på flere områder, og gjør dermed beskrivelsen av utvikling i norsk friluftsliv usikker for perioden, spesielt de siste årene. Et generelt endringstrekk siden 2001 er at friluftslivet har blitt enda mer mangfoldig ved at flere aktiviteter har kommet til, og ved at mange deltar i flere aktiviteter. Fotturene er i 2011 fortsatt den største friluftslivsaktiviteten, med relativt stabil deltakelse mellom 2001 og 2011 på rundt 80 prosent totalt sett. SSBs levekårsundersøkelser bekrefter DNT sin positive overnattingsstatistikk når det gjelder fotturer i fjellet, mens sterk vekst også i andre typer fotturer nok heller bekrefter usikkerhet på grunn av metodeendringer. Spaserturer er en svært viktig aktivitet for folkehelsa, ikke minst i et nærmiljøperspektiv. Andelen som går på spasertur har vært stabil rundt 80 prosent deltakelse fra 2001-2007. Stadig flere velger å sykle i fjellet og andre naturområder. Syklingen blir stadig mer spesialisert og utstyrskrevende i takt med generell velstandsutvikling, individualisering og mestringsfokus. Deltakelsen i sykkelturer i naturomgivelser økte sterkt på 1990-tallet, men har vært stabil i befolkningen totalt sett mellom 2001 og 2011. Deltakelsen blant ungdom 16-24 år har vært høy i perioden, men sank med seks prosent fra 2007 til 2011. Dette kan skyldes at terrengsykling har overtatt for annen sykling i natur. Undersøkelsen fra 2011 viser en markant vekst i denne aktiviteten blant ungdom, men dette kan skyldes metodeendringer. I befolkningen totalt sett har andelen som har deltatt i terrengsykling fordoblet seg fra 13 til 26 prosent i perioden 2001-2011. Det har også vært en markert vekst i alle typer båtturer fra 2001 til 2011. For motorisert båtliv og seilbåt sin del kan dette ha sammenheng med generell velstandsøkning, men deltakelsen har likevel variert mye i perioden. Deltakelsen i ro og padleturer har også variert gjennom perioden, men med en generell økning i befolkningen totalt sett. Kajakkpadling er eksempel på en større differensiering i friluftslivet der aktiviteter som inkluderer mestring og naturopplevelse har fått økt popularitet. Deltakelsen i skiturer i befolkningen samlet sett har vært relativ stabil i perioden 2001-2011. Den sterke veksten i bruk av alpinanlegg fram mot 2001 ser ut til å ha bremset noe opp, selv om veksten likevel har vært på fire prosent for hele befolkningen mellom 2001 og 2011. Deltakelsen blant ungdom gått tilbake med to prosent i perioden. Også deltakelsen i jakt og fiske har vært stabil i perioden. Det samme gjelder utendørs bading, men med større variasjon i forhold til sommerværet. Skøyteturer og rideturer har også hatt en ganske stabil oppslutning. Deltakelse i bær- og soppturer viser som eneste aktivitet, en signifikant nedgang siden sist stortingsmelding. Det er en klar sammenheng mellom deltakelse i friluftsliv og graden av utdanning og størrelse på husholdningsinntekt for nær sagt alle typer aktiviteter. Folk med innvandrerbakgrunn er sterkt underrepresentert i friluftslivet, noe som kan ha sammenheng med lav utdanning og inntekt, samtidig som både sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse kan være betydelige. Generelt er deltakelsen høyest i de små og mellomstore byene. I mange av de mest sentrale friluftslivsaktivitetene er deltakelsen relativt høy i alle aldersgrupper, mens ungdommer faller fra i de tradisjonelle aktivitetene. Samtidig dominerer de yngre aldersgruppene i de fleste nye aktivitetene. Samfunnsmessige endringer som påvirker friluftslivet: Forrige stortingsmelding pekte på at sentrale samfunnsendringer vil avspeiles i utviklingen i friluftslivet både når det gjelder omfang og innhold. Ikke minst ble det framholdt at globalisering og moderniseringsprosesser vil sette sitt preg på friluftslivet ved at både mangfold og individualisering vil gjøre seg gjeldende. Utviklingen fra 2001 til 2011 viser nettopp dette. Flere deltar i mange slags aktiviteter og prøver ut nye ting, samtidig som spektret av aktiviteter har blitt større. Det har vært en sterk økning i deltakelse i terrengsykling, som viser at det finnes en gråsone mellom friluftsliv og trening som har blitt mer omfattende i takt med at det å ha en sunn og veltrent kropp i økende grad forbindes med sosial status. Flere reiser i forbindelse med friluftslivsaktiviteter, i takt med en generell velstandsutvikling. Høyere inntekt, mer fleksibel arbeidstid og sterkere forbrukeridentiteter påvirker hvordan folk benytter seg av fritiden. Antallet hytter og bruksfrekvensen av disse har økt. Etterspørselen etter tilrettelegging for friluftsliv øker. En annen samfunnsendring som bør framheves er veksten i kommersialisering og teknologisering. Sammen med den generelle velstandsøkningen har dette bidratt til at friluftslivet er blitt enda mer spesialisert og differensiert, særlig blant de yngre. Samtidig har disse aspektene ved samfunnsutviklingen også ført til at friluftsliv har fått større konkurranse av helt andre typer fritidsaktiviteter. Utviklingen i friluftslivet avspeiler seg i en generell samfunnsutvikling ved at deltakelsen har jevnet seg ytterligere ut når vi sammenligner kjønn, selv om forskjellene mellom kvinner og menn fortsatt er betydelige i mange aktiviteter. Viktige demografiske endringer som påvirker friluftslivet knytter seg både til at en stadig mindre andel av befolkningen bor i spredtbygde strøk, at større andel av befolkningen er eldre, at ungdomstida for en del varer lenger enn tidligere, at eldre holder seg aktive og friskere enn før, og at vi har fått flere innvandrere fra ulike deler av verden. Når naturen i økende grad blir arena for ulike måter å drive utendørsrekreasjon på, oppstår det også nye former for konflikter. Dette kan føre til at friluftsliv som nasjonal kulturarv utfordres på måter som ikke har vært vanlig hittil. Fortsatt fokus på folkehelse, nærmiljø, barn og unge: Mens positive effekter av opphold i natur er veldokumentert, ligger det en viktigere og kanskje vanskeligere utfordring i å peke på gode virkemidler for å få realisert folkehelsepotensialet i friluftslivet. I tillegg kommer behovet for å rekruttere barn og unge til friluftsliv – både til friluftsliv i dag og som framtidas voksne. Friluftsliv som folkehelse viser ikke bare til det fysiske, men også psykisk helse og sosial integrering. Vektleggingen av den sosiale siden viser seg å være svært viktig med tanke på å rekruttere de som fra før ikke har vært så aktive. Denne rapporten har pekt på at vekstpotensialet for å få folk til å bli mer fysisk aktive i stor grad ligger i selvorganiserte lavterskelaktiviteter i nærmiljøet. Dette handler ofte om turgåing, men kan også handle om annen trening og mosjon. Selv om dette er selvorganiserte aktiviteter fordrer det at samfunnet (som f.eks. kommunen i samarbeid med ildsjeler, lag og foreninger) legger til rette for trygg, variert og attraktiv bruk og opplevelse av nærmiljøet. Å ruste opp stier og gangveier i grønne omgivelser gjør også at folk motiveres til å gå til jobb, skole, butikk og andre gjøremål. Faglig og økonomisk støtte til basalt forebyggende helseog friluftslivsarbeid er viktig. Nærfriluftslivet er ikke frikoplet fra hverdagslivet ellers, men fungerer som en integrert del av menneskers daglige virke. Ofte som en avkopling fra daglige gjøremål, og/eller i kombinasjon med andre gjøremål. I rapporten er det pekt på at nærfriluftslivet er viktig også ut fra mer allmenne trekk ved vår levemåte i dagens samfunn. Tidsklemma er reell for mange, og nærfriluftslivet er en måte å oppleve natur på som er overkommelig å få til i hverdagen. I rapporten er det gjort et poeng av å gi barn «naturglede», og pekt på at dette er en litt annen tenkning enn vektlegging av mestring, kompetanse og kunnskap. I dagens gjøremålsorienterte samfunn kan et poeng i rekrutteringssammenheng være å lage alternativer til gjøremålsorienteringen gjennom «naturglede». Å være lenge på ett sted i naturen, uten for mange til stede og med et fåtall planlagte aktiviteter og gjøremål, gjør at lek mellom barn lettere oppstår og dermed økt kroppslig kontakt med natur. Mye tyder på at barn deltar i mange friluftslivsaktiviteter, men sjeldnere enn før. I et bredt friluftslivsperspektiv bør bruk av nærmiljønaturen være en viktig del av barns friluftsliv. I rekrutteringssammenheng kan det derfor ligge et potensial i å arbeide for at bruken av nærmiljønatur skal bli en mer integrert del av barns hverdagsliv enn den er i dag. Fokus på voksnes rolle, barns muligheter til egenstyrt lek ute, aktivitetsnivå i hverdagen, egentransport til ulike gjøremål og tilgjengelighet til attraktive og trygge naturområder er viktige faktorer i denne type rekrutteringsarbeid til barns nærfriluftsliv. Rapporten har også pekt på behovet for en større ansvarsavklaring rundt friluftslivet i det kommunale forvaltningssystemet, der friluftslivets posisjon i dag ofte er uklar. Framveksten av nye aktiviteter har ført til at motsetninger og konflikter oppstår når brukere av ulike aktiviteter deler samme område. Dette stiller nye utfordringer til forvaltning av arealer gjennom tilretteleggingstiltak, ikke minst i folketette områder. Med økende fokus på by- og tettstednære områder, og med nye brukerinteresser som for eksempel rekreasjonskjøring med snøskuter i utmarka, vil en sonebasert og differensiert forvaltning være nødvendig for å kunne balansere folks bruks-, opplevelses- og naturverdier på en bedre måte. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hemsil renner gjennom Hemsedal og ned til Hallingdalselva ved Gol i Buskerud. Elvas samlede nedbørfelt er 1454 km2 og vassdraget er sterkt preget av reguleringer. Hemsil I kraftverket ble satt i drift i 1960, og utnytter et fall på 540 meter fra Flævann og driftsvannet ledes inn i Hemsil ved Avlaupet ovenfor Eikredammen. Eikredammen er inntaksmagasinet til Hemsil II kraftverket og utnytter et fall på 370 meter gjennom en 15 km tunnel. Undersøkelsesområdet er Hemsil ovenfor Eikredammen og ligger på ca. 560 - 680 m o.h. Elva er relativt storsteinet og hurtigflytende i de øvre deler, og blir mer stilleflytende med finkornet grussubstrat ned mot Eikredammen. Ørretbestanden i Hemsil har fri vandrings-mulighet fra Eikredammen og oppstrøms ca 17,5 km til Høllefossen. Høllefossen anses som et betydelig vandringshinder, selv om fisk sannsynligvis kan passere ved enkelte vannføringer. Til sammen 29 ørreter mellom 32 og 55 cm, ble fanget under tørrfluefiske (krokstørrelser fra 12 til 16) i Hemsil i perioden 25. – 27. juni 2010. Av disse ble 26 ørret mellom 39 og 55 cm radiomerket, og de resterende 3 ble merket med Carlinmerke. I 2011 ble det i tillegg radiomerket 12 ørret i lengdeintervallet 37-55 cm i Eikredammen. Disse ble fanget under garnfiske i nordre del av Eikredammen. Sportsfiskerne ble informert om prosjektet på et eget informasjonsmøte i juni 2010. Det ble også satt opp plakater ved alle fiskesteder langs Hemsil ovenfor Eikredammen med instruksjoner om fremgangsmåte ved gjenfangst av merket ørret i 2010, 2011 og 2012. Alle peilinger ble gjort manuelt enten kjørende med bil på vei eller gående fra elvebredden. Posisjoneringene ble vurdert til en nøyaktighet på +/- 100 meter. Det ble til sammen utført 1987 peilinger av de 26 radiomerkede ørretene i perioden 28. juni 2010 - 1. juli 2011. Peileintensiteten var størst i starten og gjennom gyteperioden, og lå i juli i 2010 på over fire ganger per uke. I gytetiden og frem til desember ble det peilet ca. 2 ganger per uke, mens det fra desember 2010 og frem til forsøket ble avsluttet 1. juli 2011 ble det peilet ca. 1 gang per uke. De 12 ørretene som ble merket i Eikredammen i 2011 ble peilet til sammen 514 ganger i perioden 12. september 2011 til 4. juni 2012. Peileintensiteten varierte mellom 5 og 10 ganger per måned, dvs. ca 1-2 ganger per uke. Leveområdene hos de enkelte radiomerkede ørretene ble definert ut fra alle posisjoneringene som ble gjort i ettårsperioden 28. juni 2010 til 1. juli 2011. Leveområdenes totale utstrekning (meter elvestrekning) ble definert som differansen (m) mellom øverste og nederste posisjon i elven gjennom året. Totalt ble det beregnet årlig leveområde for 19 ørret merket i 2010. Det var relativt store individuelle forskjeller i leveområdets utstrekning, og gjennomsnittlig og median leveområde for ørret merket i 2010 var henholdsvis 2337 og 1300 m. Det var ingen signifikante forskjeller i leveområdets utstrekning mellom hanner og hunner for fisk merket i 2010, og det ble heller ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom leveområdets utstrekning og fiskelengde. Vandringer mellom de vitale habitatene (beite-, gyte- og overvintringslokaliteter) skjer fortrinnsvis tidlig om våren og om høsten. Ørret i Hemsil er svært stasjonær og oppholder seg hovedsakelig i den samme hølen innenfor fiskesesongen fra mai til september. Ørreten som ble merket i Eikredammen syntes å være langt mer stasjonær hele året, og de fleste ørretene som ble posisjonert fra september 2011 til april 2012 sto på samme plassen under alle peilerundene. Det ble ikke registrert gyting noe som bidrar til en mer stasjonær atferd.Ørreten i Hemsil synes å ha relativt klart definerte vandringsmønstre gjennom sesongen til tross for noe individuell variasjon. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Omsetningen som er knyttet til turistenes deltakelse i elvesportsaktiviteter i Ottaelva nedenfor Eidefoss, ble for 2012 beregnet til i underkant av 5 millioner. Det var 1 858 gjester som deltok på raftingaktiviteter og 280 på elvepadling i regi av kommersielle bedrifter. Aktiviteten i Ottaelva utgjorde rundt 15 prosent av den samlede aktiviteten til de kommersielle bedriftene (både Otta og Sjoa). I tillegg kom arrangementer og aktiviteter til frivillige organisasjoner. Det siste er estimert til rundt 750 gjestedøgn til en verdi av rundt 0,8 millioner kroner. Verdien av ikke registrerte aktiviteter (egenorganisert rafting og elvepadling) er anslått til 0,4 millioner kroner. Utviklingen i antall gjester hos de kommersielle elvesportsbedriftene har økt med rundt 10 prosent i perioden 2008 til 2012, mens aktivitetene i Ottaelva økte med 24 prosent. Rundt 98 prosent av elvesportsutøverne var tilreisende turister. Verdien av et gjestedøgn hos de kommersielle bedriftene ble estimert til 1 400 kroner. Elvesportsbedriftene vurderer at den viktigste konsekvensen ved en eventuell utbygging av Nedre Otta kraftverk, er at Ottaelva faller bort som et eget padle- og raftingprodukt. Dette begrunnes med at den foreslåtte minstevannføringen på 30 m3/s er for liten til at Ottaelva blir attraktiv og sikker for elvepadling og rafting, og faren for kollisjoner under rafting og padling på lav vannføring blir ekstra stor fra Åsåren bru og nedover Åsårenjuvet. Restvannføringen blir for uforutsigbar til at Ottaelva kan markedsføres som et eget produkt, og Ottaelva vil kunne falle bort som en viktig opplærings- og rekrutteringselv for elvepadling og rafting. Utbygger hevder at Ottaelva i stor grad vil kunne beholde sin funksjon som erstatningselv ved for høy vannføring i Sjoa. Utbygger mener også at nedre del av elva fra tunnelutløp til Otta sentrum fortsatt bør kunne brukes som treningselv, gitt at det blir adkomstmuligheter. De sier at nedre delen bør ha sin funksjon når det gjelder introduksjon til rafting for nybegynnere, familier og aldersgruppen 7-15 år, selv med redusert vannføring. Utbygger tror at det i utgangspunktet ikke vil medføre økt risiko å passere tunnelutløpet. Dersom flytting av utløpet lenger opp i hølen er noe som er gunstig for bruken av dette området, kan utbygger vurdere dette. Utbygger vil legge til rette for adkomst nedenfor tunnelutløpet slik at raftingturene kan starte her. Utbygger vil gjerne se på muligheten for fysisk justering av elveløpet, f.eks fra Åsåren bru og nedover Åsårenjuvet til tunnelutløpet. Utbygger mener at å sikre vannføringen på regulert strekning som raftingselskapene mener er nødvendig for god og trygg rafting, vil innebære for stort produksjonstap. De er villig til å diskutere med elvesportsbedriftene en mer tilpasset minstevannføring. Det viktigste avbøtende tiltaket vil være å få en bedre tilpasset minstevannføring til elvesportsbedriftene. Et alternativ til en økt "statisk" minstevannføring gjennom døgnet kan være å øke minstevannføringen i den perioden på døgnet som bedriftene i dag har størst aktivitet i Ottaelva. Elvesportsbedriftene har sin hovedaktivitet i Ottaelva mellom kl 1100 og 1700. Et annet viktig tiltak vil trolig være å se på den fysiske utformingen av vanskelige partier av elva ved lav vannføring. Turistproduktet kan også forbedres ved å gjøre utbedringer både i startområde for turene og i ilandstigningsområde i Otta sentrum. Videre er det viktig å vurdere nærmere plassering og utforming av utløpstunnelen ved Åsåren, slik at hensynet til elvesportsaktivitetene i størst mulig grad blir ivaretatt. Revenues associated with tourists' participation in water sports activities in Otta river below Eidefoss, was estimated to approximately 5 million NOK in 2012. 1 858 users attended the rafting activites and 280 the kayaking activities run by commercial companies. The activity in Otta River accounted for about 15 percent of the total activity of the commercial rafting companies operating in Otta and Sjoa river. The proposed hydropower development will affect a river section of approximately 10 km and providing an output of 316 GWh. The commercial companies express that the proposed minimum flow of 30 m3 /s is too small for Otta river to be an attractive and safe river for rafting and kayaking. This river section is important as a family product and for recruitment to river sports. To reduce the negative effects it is proposed to release a minimum flow during the active period for commercial river sports, i.e. between 11 AM and 5 PM (6 hours). Combined with some physical adjustment of the river bed in some areas, improved starting and landing facilities and moving the power station outlet upstreams this will reduce the negative impact substantially. These measures will have small biological effects on aquatic insects, fish and angling when assuming that the changes in water level are some 10-15 cm per hour. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dervo, B. K., Olstad, K., Kraabøl, M. og Qvenild, M. 2012. Vurdering av risiko for det biologiske mangfoldet ved innførsel og hold av eksotiske reptiler og amfibier i Norge - NINA Rapport 820. 54 s. Rapporten er fra et prosjekt for Direktoratet for naturforvaltning (DN) med formål å vurdere risikoen for det biologiske mangfoldet i Norge ved innførsel og hold av eksotiske reptiler og amfibier. Vurderingene bygger på en liste på 26 arter fra Direktoratet for naturforvaltning fordelt på 9 slanger, 8 øgler, 4 skilpadder, 3 frosker og 2 salamandere. Det er i hovedsak amerikansk og australske arter. Det er 3 europeiske arter; perlefirfisle, gresk landskilpadde og europeisk ildsalamander. Blant forholdene som DN har ønsket vurdert er artenes evne til 1) overlevelse, 2) reproduksjon og 3) spredning under norske forhold. Vurdering av mulige konsekvenser for det biologiske mangfoldet i Norge skal blant annet omfatte risiko for negative effekter på A) stedegne arter og B) naturtyper. Vurderingen skal omfatte mulige miljøeffekter av de opplistede artene, samt mulige miljøeffekter av kjente følgeorganismer (herunder sykdomsfremkallende organismer og parasitter). Det skal også vurderes om en liberalisering av innførsel og hold av de aktuelle artene kan forventes å medføre negative effekter på biologisk mangfold i de landene som artene hentes fra. Vi har valgt å bruke to ulike modeller for vurdering av risiko for introduksjon og etablering av eksotiske reptiler og amfibier, og mulige negative effekter av dette. Modell 1 er den kvalitative vurderingsmetode som er brukt for økologisk risikovurdering av fremmede arter for Norge (Artsdatabanken 2011). Etter denne klassifiseringsmetoden grupperes artene langs to akser som beskrives av invasjonspotensiale (spredningsevnen) på x-aksen og graden av økologisk effekt på y-aksen. Modell 2 er en australsk utviklet modell som vurder relativ risiko for artene (Bomford 2008; Bomford et al. 2005). Anslag på antall eksotiske reptiler og amfibier i Norge varierer fra 11 000 til 150 000. Anslagene er grove. Det er vanskelig med en rimelig grad av sikkerhet å gi et nøyaktig tall for antall individer av eksotiske reptiler og amfibier Norge. Anslagene fra vår intervjuundersøkelse og zoobransjens anslag med utgangspunkt i omsetning av utstyr og mat, er imidlertid i samme størrelsesorden, dvs. henholdsvis 80 000 og 100 000 individer. Risikoen for det biologiske mangfoldet i Norge ved import og hold av de 26 artene er svært lav. Det gjelder både risikoen for introduksjon og etablering av de eksotiske reptilene og amfibiene på DNs liste til Norge, med påfølgende negative effekter på stedegne arter og naturtyper direkte eller indirekte via følgeorganismer. Det viser modellene som er brukt for å vurdere risiko for innførsel og hold. Artene på DNs artsliste er i all hovedsak tropiske og subtropiske. Noen få arter er tilpasset sydlige tempererte områder. Norges boreale klima er svært dårlig egnet for alle artene på listen. For artene på DNs liste er villfangst som omsettes i Norge, er villfangst i liten grad en trussel. De fleste dyrene kommer fra oppdrett. Det er imidlertid viktig fortsatt å ha fokus på villfangst, da handelen av villfangede reptiler og amfibier i stor grad er uregulert. Bare en liten andel av artene som omsettes blir overvåket gjennom CITES (forkortelse for Convention on International Trade of Endangered Species som også kalles Washingtonkonvensjonen og er en multilateral internasjonal avtale mellom land for å kontrollere handel med ville dyr og planter). Norge, reptiler og amfibier, risikovurdering, biologisk mangfold, Norway, reptiles and amphibians, risk assessment, biodiversity

Denne rapporten beskriver arbeidet med å kartlegge og overvåke forekomsten av småsala-mander, Triturus vulgaris, og storsalamander, Triturus cristatus, i Lier kommune i Buskerud i regi av Norsk institutt for naturforskning. Alle kjente eksisterende ynglelokaliteter i Lier kommu-ne som har eller har hatt ynglende bestander av små- eller storsalamander er beskrevet i rap-porten. Videre gir rapporten en beskrivelse av metoder og innsamlingsinnsats. Det er siden begynnelsen av 1990-tallet registrert 54 ynglelokaliteter for små- og/eller storsa-lamander. Det er 24 lokaliteter med kun småsalamander og 30 med både små- og storsala-mander. Av de 30 kjente lokalitetene med storsalamander er det en lokalitet med usikker be-standsstatus pga. delvis igjenfylling med påfølgende gjengroing og en lokalitet hvor storsala-mander ikke lenger er registrert. I rapporten blir 7 lokaliteter beskrevet litt mer detaljert. Det er to lokaliteter som ikke har yng-lende bestand av små- og eller storsalamander, det er 4 med både små- og storsalamander og det er en lokalitet med tidligere forekomst av begge arter. Lahelldammen har den største sala-manderbestanden av lokalitetene som er nærmere beskrevet. Denne bestanden er trolig i stor grad isolert fra de andre pga. veger med stor trafikk. De tre andre lokaliteten har små til mid-dels store bestander av salamander. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dervo, B.K. 2011. Fisketurismen i Glomma ved Tolga: Utredning av konsekvenser ved utbygging av Tolga kraftverk – NINA Rapport 760. 38 s. Bakgrunn: Tolgafallene, en av de siste strykstrekningene i Øvre Glomma som ikke er regulert til kraftproduksjon, er kjent for et godt fiske etter både harr og ørret. Det finnes også sik, stein-smett, ørekyt, lake, gjedde og abbor i denne delen av Glomma. Opplandskraft DA sendte i januar 2010 melding om Tolga kraftverk ut på høring (Opplandskraft 2010). Opplandskraft DA presenterte i meldingen 5 ulike utbyggingsalternativer av Tolga kraft-verk, hvor av 4 alternativ har vært gjenstand for konsekvensutredning. Alternative plasseringer av dam og inntak er Hummelvoll og Lensmannsfossen, og alternative kraftverksutløp er ved Kleven og Eidsfossen. Lengden på minstevannføringsstrekningene i de ulike alternativene varierer mellom 8 og 12 km. Foreslått minstevannføring sommer og vinter er henholdsvis 10-12 m3/s og 5 m3/s. Felles for alle de fire utbyggingsalternativene er etablering av dam med inntak til kraftverk, inn-taksmagasin som ikke skal reguleres, minstevannførings-strekning og driftsvannsutløp fra kraftverket (tunnelutløp). Etablering av et elvekraftverk i Tolgafallene berører derfor problems-tillinger knyttet til effekter på fiskeressursene, fiskeutøvelsen og fisketurismen. Det er tidligere gjennomført KU for friluftsliv og reiseliv (Melby 2010). Formålet med denne rapporten er å se nærmere på fisketurismen. Målsetting og metoder: Prosjektet har beregnet omsetning og forventet utvikling av reiselivet knyttet til fisketurisme i influensområdet til utbyggingen. Tre typer data er hentet inn; 1) Fiskekortstatistikk med omsetning og fordeling på kategorier av kortkjøpere, korttyper, soner og år, 2) Regnskapstall for reiselivsbedriftene i offentlige registre, 3) Informasjon om et utvalg av reiselivsbedrifter, deres omsetning, utvikling og planer for et utvalg av bedrifter. For å beregne total omsetning for fisketurisme er det tatt utgangspunkt i fiskekortsalg fordelt på brukergrupper (lokale, regionalt tilreisende, norske turister og utenlandske turister) og forbruk og forbruks-mønster som ble kartlagt av INNOFINN (se f. eks. Øian m. fl. 2010). Konsekvensvurderingene er gjort med standard KU-metodikk (Statens vegvesen 2006). Resultater: Samlet forbruk i 2011 knyttet til fiske i influensområdet (fiske i Glomma) er bereg-net til omkring 3,99 millioner kr med utgangspunkt i antall solgte fiskedøgn og 4,72 millioner kroner med utgangspunkt i tall for antall overnattinger. Gjennomgangen av salget av fiskekort og omsetning viser store variasjoner mellom de ulike kortområdene. Salget av fiske-kort/omsetning pr km elv er 3 til 5 ganger så høy i Eidsfossen og Fluefiskesona hvor det er strenge regler for redskapsbruk, uttak av fisk og fangstvindu (minstemål og maksmål), sammenlignet med sonene som har tradisjonelle fiskeregler (Os Erlia og Glomma-Tunna utenfor Fluefiskesona) med ingen fangstbegrensninger og kun minstemål. Oversikten over kort-salg/omsetning det siste 10-året viser at salget stagnerer og går litt ned i Os-Erlia og Glomma-Tunna utenfor Fluefiskesona, mens den har økt 2-300 prosent i samme periode i de områdene som har satset på tilrettelegging for fluefiske. Kartlegging av fiskeressursene viser at det er en vesentlig større andel med fisk over 30 cm i sonene med strenge fangstbegrensinger, sammenlignet med Os og Erlia og Glomma-Tunna utenfor Fluefiskesona. Omsetning for utvalget av bedrifter vi har studert i influensområdet viser samme tendens som fiskekortsalget. Overnat-tingsbedrifter som ligger i området med tradisjonell forvaltning har stagnasjon eller nedgang i omsetning, men bedriftene som satser på et moderne og tilrettelagt fiske har betydelig vekst. Økt fiskekortsalg skjer hovedsakelig til utenlandske turister. I Fluefiskesona er det en svak økning også for norske fiskere. I områdene med tradisjonell forvaltning er det en svak nedgang i kortsalget.

Skei, J.K., Dervo, B., van der Kooij, J. og Kraabøl, M. 2010. Evaluering av registreringsmetoder for nasjonal overvåkning av storsalamander Triturus cristatus i Norge - NINA Rapport 589. 76 s + vedlegg. Denne rapporten gir en oversikt og evaluering av ulike metoder for overvåkning av storsalamander Triturus cristatus. Den baserer seg dels på erfaringer fra ulike prosjekter gjennomført i Norge, dels på erfaringer med ulike overvåkningsprogrammer i andre europeiske land og dels på litteraturfunn. De ulike metodene beskrives, og deres styrker og svakheter diskuteres (tabell 6.1 side 64). Dessuten presenteres resultater fra forfatternes egne felterfaringer med de ulike metoder. Fangstmetodene er karakterisert i 3 hovedgrupper; 1) observasjon, 2) aktiv fangst og 3) passiv fangst. Observasjoner gjøres av dyr i vannet eller på land, enten på dagtid eller med lommelykt om natta. Sistnevnte metode gir som regel best resultat for voksne i yngletida om våren, mens observasjoner på dagtid er mest aktuelt for påvisning av larver. Eggleting praktiseres flere ste-der i utlandet, men metoden krever en del erfaring og har vært lite benyttet i Norge. Av meto-der for fangst av salamandere er det lagt hovedvekt på bruk av bunnhåv og bruk av feller basert på ruseprinsippet. Dessuten er bruk av ledegjerder og fallfeller til fangst av voksne dyr på vandring til og fra dammen diskutert. Bruk av bunnhåv er først og fremst en kvalitativ metode, som har vært mye benyttet under kart-leggingen av utbredelsen til salamanderne i Norge. Metoden er egnet til å påvise larver, men har svakheter når det gjelder fangst av voksne. Dessuten er den lite egnet på lokaliteter med vanskelig tilgjengelighet og eller mye og tett vegetasjon. Metoden er heller ikke kvantitativ. Ulike felletyper gir kvantitative data i form av fangst per innsatsenhet. Fiskeruser har vist seg å være effektive til å fange voksen salamander, og rusefangst kan brukes til å gjøre bestandsestimat, for eksempel gjennom fangst og gjenfangst. Fiskerusene har imidlertid sine begrensninger når det gjelder fangst av larver pga rømming. Tette feller av flaskefelle-prinsippet har mindre andel rømninger, og disse er trolig bedre egnet til å fange larver, kanskje spesielt Ort-mannfellene med flere ruseåpninger. Denne felletypen er også svært egnet for fangst av voks-ne. De ulike fangstmetodenes styrke og svakheter belyses med eksempler, bl a fra Buskerud (Lier), Akershus (Skedsmo og Nittedal), Oslo, Sør-Trøndelag (Malvik, Trondheim og Klæbu) og Hordaland (Geitaknottane Naturreservat). Ved siden av en vurdering av de ulike metodenes effektivitet når det gjelder å fange salamandere, vurderes også tidsbruk, ressursbehov, hvor stor erfaring som kreves og eventuelle negative effekter på miljøet. Rapporten har også en gjennomgang av merkemetoder for bruk til bestandsestimater eller for kartlegging av habitatbruk. Metoder for å estimere bestandsstørrelse baserer seg på gruppe-merking, i form av fargemerking eller haleklipping, eller individmerking i form av pit-tag, med påfølgende gjenfangst. Radiotelemetri og pit-tag, sammen med ledegjerder og fallfeller, er egnede metoder for detaljerte habitatstudier. Videoovervåking og bukfotografering er også egnede metoder for estimering av bestand. All fangst av storsalamander krever tillatelse av Direkto-ratet for naturforvaltning og all merking av dyr i tillegg tillatelse av Forsøksdyrutvalget. Nøkkelord : Norge, storsalamander, Triturus cristatus, overvåkningsprogram, registreringsmetoder, observasjon, bunnhåv, fellefangst, Norway, great crested newt, Triturus cristatus, monitoring program, observational methods, active capture methods, passive capture methods, nighttime spotting, daytime observations, video recordings, egg searching, funnel traps

Øian, H., Dervo, B. K., Andersen, O., Tangeland, T. og Hagen, S. E. 2010. Innlandsfisketurismen på Østlandet - muligheter og utfordringer. En studie av 8 fisketurismebedrifter og kundene. - NINA Rapport 651. 81 s Prosjektet INNOFINN er et brukerstyrt FoU-prosjekt om innlandsfisketurisme. Prosjektet har blitt gjennomført som et samarbeid mellom skogsamvirkene Mjøsen Skog BA, Glommen Skog BA, Viken Skog BA og Utmarksavdelingen for Østfold og Akershus (prosjekteiere) og FoU in-stitusjonene Norsk institutt for naturforskning, Østlandsforskning og Skogbrukets Kursinstitutt (prosjektdeltakere). Prosjektet, som startet opp i 2006 og pågår til og med 2011, har blitt finan-siert av Norges Forskningsråd, Skogtiltaksfondet og de deltakende institusjoner. INNOFINN har som hovedmål å skaffe ny kunnskap som fremmer innovasjon, entreprenørskap, utvikling og samarbeid blant fisketurismeaktører på Østlandet. Denne rapporten tar for seg et utvalg av 8 fisketurismebedrifter på Østlandet. Her blir det satt søkelys hvordan disse er organisert og drevet med tanke på forvaltning av ressursene, samarbeidsrelasjoner, kompetanse, eierforhold, produktutvikling, kundegrunnlag og markedsføring. Videre er det i disse bedriftene gjennomført en kundeundersøkelse. Hensikten med dette er å generere kunnskap om fisketuristenes fiske- og ferievaner, hvilke forventinger de har til en fiskeferie og om hvordan utbyttet de hadde av fiskeferien i de aktuelle bedriftene sto i forhold til disse forventningene. Dersom vi ser bort fra laksefiske, har turisme i tilknytning til innlandsfiske lenge vært preget av dårlig organisering og mangel på utviklede produkter. Denne situasjonen er mange steder i landet i ferd med å endre seg, noe denne forskningsrapporten bærer bud om. Det finnes i dag en god del forskning om utviklingen innen naturbasert turisme generelt og fisketurisme spesielt. Som både myndigheter og involverte næringer selv har innsett, foreligger det likevel et behov for å se nærmere på ulike sider ved fisketurismen for å høyne kunnskapsnivået generelt og kompetansen hos ulike aktører. Hensikten er i første rekke å skape bedre kommersielle produkter og utvikle innlandsfisketurismen som en av flere ben som den naturbaserte- og bygdebaserte turismen kan basere seg på framover. INNOFINN har blitt etablert for å bidra til dette. For å nå målsetningene har det blitt etablert fem delprosjekter med fokus som er forskjellige både tematisk og faglig, men som skal sette søkelys på ulike sider ved fisketurisme som virksomhet. I tillegg til en egen formidlingsdel (blant annet i form av en egen nettside; www.innofinn.no), består prosjektet av følgende delprosjekter: • ressurser • økonomi • produkt • marked • storørret NØKKELORD : fisketurisme, innlandsfiske, fisketurismebedrifter, vertskapsrollen, ferievaner, preferanse for arter og fiskemetoder, fang og slipp, angling tourism, inland fishing, fishing tourism businesses, the tourism host role, vacation habits, preferences of species and fishing methods, catch-and-release

Andersen, O., Dervo, B. K. og Kaltenborn, B. P. 2010. Aktiviteter, holdninger og motiver blant jegere og fiskere i NJFF 2010. – NINA Rapport 612. 27 s + vedlegg. Det har vært en betydelig økning i NJFFs medlemsmasse i løpet av de siste tjue årene. Selv om dataene fra medlemsundersøkelsen i 1992 og undersøkelsene i 2007 og 2008 bare delvis er sammenlignbare, ser det ut til at det er en tendens mot økende spesialisering i jakt og fiske-feltet blant en større del av foreningens medlemmer. Aktivitet målt i form av antall dager nyttet til dette per år har holdt seg relativt stabilt både for jakt og fiske siden 1991, men en stor andel trener og forbereder seg mer til sesongen enn tidligere. Naturopplevelse er fortsatt det viktigste motivet for å jakte. Sosialt samvær ble rangert som det minst viktige motivet ved jakt i 1992, mens dette er et langt viktigere motiv nå. Både venner og familie fortsetter å være sentrale relasjoner både i forhold til rekruttering og aktivitetsdeltagelse blant mer erfarne utøvere. Når det gjelder NJFFs virksomhet er medlemmene mest fornøyd med hovedorganisasjonen og administrasjonen og minst fornøyd med fylkeslagenes virksomhet. Norges Jeger- og Fiskerforbund, medlemsundersøkelse, jakt og fiske, friluftsliv

Vorkinn, M., Krokann, K., Hagen, S. E. Museth, J., Dervo, B. og Aas, Ø. 2010. Utfordringer, suksessfaktorer og lønnsomhet for innlandsfiske innen verdikjedene yrkesfiske og fisketurisme - NINA Rapport 553. 62 s. Denne rapporten har som mål å summere opp eksisterende kunnskap og erfaringer om næringutvikling knyttet til innlandsfiske. Rapporten baserer seg i all hovedsak på en litteraturgjennomgang, der det særlig er lagt vekt på å studere ulike planer og satsningsprosjekter, og det som foreligger av evalueringer av dette. I tillegg presenterer rapporten to nye foretaksøkonomiske analyser av hhv turistfiske og yrkesfiske. Gjennomgangen viser at verdikjedene knyttet til såvel yrkesfiske som turistfiske etter innlandsfisk har utfordringer knyttet til seg. Begge verdikjedene sliter med det vi kan kalle strukturelle og strategiske utfordringer. For yrkesfiske er det særlig disse utfordringene som må adresseres: - Yrkesfiske sliter med kostnader både til lønn og investeringer som gjør det vanskelig å oppnå lønnsomhet, uten løpende subsidiering - Store volum og effektiv produksjon kan avbøte noen av kostnadsutfordringene, men relativt små høstbare kvanta i den enkelte innsjø/region og fisk av suboptimal kvalitet vanskeliggjør dette - For potensielle yrkesfiskeentreprenører vil en vurdering av annet lønnet arbeid eller innovasjon/entreprenørskap rettet mot andre verdikjeder ofte resultere i mer rasjonell og konkurransedyktig anvendelse av kapital og arbeidskraft - De ofte påståtte synergieffektene mellom yrkesfiske og turistfiske er sjelden å se i praksis - De mange prosjektene og satsningene rettet mot yrkesfiske burde vært bedre evaluert og oppsummert, ikke minst for å institusjonalisere og spre den erfaring og den kunnskap som er opparbeidet Også turistfiske etter innlandsfisk har, til tross for et betydelig bedre økonomisk potensial, utfordringer som må adresseres om en skal få til en ønsket veksttakt: - Det er betydelig fritidsfiske etter innlandsfisk i Norge, men dette er i liten grad kommersialisert - En kort sommersesong kan være for lite for å forrente betydelige investeringer i feks husvære alene - Turistfiske etter innlandsfisk i Norge ligger langt bak turistfiske etter marin fisk og laks i volum og profil, og hjemmemarkedet er lite vant til å kjøpe kommersielle produkter - Det mangler både dybde og bredde i norske turistfisketilbud basert på innlandsfisk, selv om det finnes eksempler på både nyere og eldre bedrifter og destinasjoner der innlandsfiske er en viktig basis for sommerturismen - De mange tiltaksprosjektene er preget av en økende erkjennelse av de sammensatte utfordringene, men allikevel opereres det med ambisiøse, dels urealistiske mål - Prosjektene er som regel for kortvarige til realistisk å kunne nå målene de setter seg. innlandsfiske, yrkesfiske, turistfiske, verdikjeder, kunnskapsoversikt, inland fisheries, Norway, commercial fishing, fishing tourism, value chains, state-of-the art report

Formålet med denne rapporten har vært å vurdere hvordan bortfallet av fiskeravgiften og fiske-fondet for innlandsfisk fra 2002 har virket på fiskedeltagelse, hindringer mot innlandsfiske og forvaltning og tiltak innenfor innlandsfisket. Undersøkelsen er basert på flere typer data, i første rekke spørreundersøkelser blant et tilfeldig utvalg av medlemmer i NJFF, fylkesmennenes fis-keforvaltere og miljøansvarlige i kommunene. I tillegg er det foretatt telefonintervjuer med re-presentanter for sentrale rettighetshaverorganisasjoner og brukerorganisasjoner. Samlet sett synes bortfallet av fiskeravgiften for innlandsfisk, og fjerningen av fondet som ble finansiert av avgiften, å ha hatt en negativ virkning på norsk innlandsfiskeforvaltning. Det er vanskelig å vurdere eventuelle gevinster i form av reduserte hindre for å drive innlandsfiske, men det er rimelig å påregne at fjerningen har blitt opplevd som en forenkling. Det er ikke mulig å påvise om fjerningen av avgiften har påvirket deltagelsen i innlandsfiske positivt, men dette er lite trolig i og med at deltagelsen påvirkes av så mange andre og sterkere virkende faktorer at en eventuell effekt av avgiftsbortfallet vil bli fullstendig overskygget av andre effekter. Bortfallet av fondet rapporteres å ha hatt en klar negativ effekt på innlandsfiskeforvaltningen. Hvor sterk denne effekten er vurderes ulikt av de forskjellige. Mest negativ vurderes den av fylkesmennenes fiskeforvaltere, noe mindre av representanter for organisasjonene og kommu-nene. Uansett tegnes et bilde av at norsk innlandsfiskeforvaltning er inne i en bølgedal, som skyldes flere årsaker. Bortfallet av fondet er en av årsakene, men også lav prioritering og mind-re ressurser til innlandsfisk både i DN og hos fylkesmennene bidrar. Den kanskje viktigste grunnen er imidlertid at kommunene i så stor grad har prioritert ned naturforvaltning generelt, og innlandsfisk spesielt, etter den korte satsningen på 1990-tallet. Sammenligner en kommu-nenes arbeid innenfor innlandsfisk med tilsvarende arbeid innenfor hjorteviltforvaltningen, blir nedprioriteringen av innlandsfiskeforvaltningen i kommunene ekstra tydelig. Effekten av bortfallet av avgiften på rekruttering til og deltagelse i innlandsfiske er vanskeligere å vurdere. De fleste som er intervjuet vurderer det slik at effekten har vært liten eller ingen. Noen påpeker at bortfallet av avgiften må foventes å ha positive effekter for de som fisker lite eller på impuls. Andre hevder at virkningen også kan være negativ fordi en del aktiviteter som skal bedre forholdene for fritidsfiske har forsvunnet. Data påviser at deltagelsen i fiske blant barn, ungdom og unge voksne har gått ned en god del de siste årene. Dette antas i hovedsak å være knyttet til generelle samfunnsmessige som fullstendig overskygger eventuel-le positive virkninger av at barn nå fisker gratis, som en skulle vente har en større effekt enn bortfallet av fiskervagiften. Samtidig påviser disse undersøkelsene at andelen eldre som fisker har økt. En situasjon med en forskyvning av fritidsfiskerne i retning av færre yngre og flere eld-re tilsier en grundig gjennomgang av alt arbeid med fritidsfiske. innlandsfiske, forvaltning, finansiering, avgift, evaluering, inland fisheries, management, funding, fees, evaluation © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dagens praksis på nasjonalt nivå for nytte-kostnadsvurdering av flomsikringstiltak er i tråd med intensjonene i EUs Rammedirektiv for Vann. Gjennom EUs Vanndirektiv’s bestemmelse om vurdering av ”uforholdsmessige kostnader” ved restaurering av sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) vil vern av elvesletter også måtte begrunnes samfunnsøkonomisk. For at vannforekomster som blir karakterisert som SMVF-kandidater faktisk skal erklæres som SMVF, med mindre strenge miljømål i vannområdets handlingsplan anbefaler Vanndirektivet art. 4.5 at det gjøres en samfunnsøkonomisk vurdering av unntaket. Det regionale vannområdet må vise at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å fjerne for eksempel flomforbygninger som omfatter mer enn 50 % av elvestrekningen på begge breder er uforholdsmessige høye i forhold til den samfunnsøkonomiske nytten av å oppnå god økologisk status uten forbygninger i denne elvestrekning. Norske miljø- og vassdragsmyndigheter ønsker i den grad det er mulig å anvende eksisterende forvaltningspraksis i implementering av den norske Forskrift om Rammer av Vannforvaltningen. NVE utarbeidet i 2000 ”Brukerveileder for nytte-kostnadsanalyse av sikringstiltak i vassdrag” og kriterier for hvilke nye flomsikringsanlegg som skal motta bistand fra NVE. Veilederen og kriteriene gir en indikasjon på når og hvordan nasjonale myndigheter vil gjøre samfunnsøkonomisk analyse av flomsikringsanlegg i SMVF-sammenheng dersom dagens forvaltningspraksis i NVE følges: - Tiltak med lav nytte/kostnadsfaktor skal prioriteres bare når ikke-kvantifiserbare faktorer er store og godt begrunnet - Tiltak som bidrar til økt sikkerhet (for eksempel menneskeliv) og beskytter flere ulike verdier og samfunnsinteresser skal støttes. Flomvern av enkeltinteresser som landbruk i elvesletter prioriteres i praksis ikke. - Prioritering av tiltak for tilrettelegging av arealer for ny næringsmessig aktivitet langs vassdrag skal bare skje når tiltak er i samsvar med godkjent kommuneplan og reguleringsplan. Tiltak med stor miljøgevinst, herunder vassdragsrestaurering og biotopjusterende tiltak; særlige tiltak for å rette opp tidligere utførte tiltak med liten effekt og/eller dårlig resultat for miljøet, kan prioriteres høyt selv om nytte/kostnadsfaktoren er lav. Dagens praksis når det gjelder NVEs bistand synes å være i tråd med Vanndirektivets vektlegging av en samfunnsøkonomisk begrunnelse for modifisering av elvestrekninger, der man også tar hensyn til ikke-prissatte effekter på sikkerhet og miljø. Det er likevel en fare for at kommuner, uten faglig bistand fra NVE, vil finansiere samfunnsøkonomisk ulønnsomme flomsikringstiltak som ødelegger en viktig andel av elvesletter som naturtype (se Sandlund et al. 2006 for eksempler fra Lågen). I denne rapporten illustrerer vi hvordan samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsvurdering, kan kombineres med multi-kriterie-analyse for å foreta vurderinger av flomsikringstiltak. Vi bruker flomsikringen ved Skarvvollene som utgangspunkt for en metode-diskusjon. Vurderingen av flomsikringen ved Skarvvollene illustrerer styrker og svakheter med NVE’s nytte-kostnadsveielder for flomsikring. De viktigste svakhetene ved veilederen er: Nytte-kostnad / prissatte konsekvenser: • manglende veiledning for vurdering av risiko for økonomisk tap ved returperioder som er mindre enn designkriteriene for flomsikringen. Dette kan føre til en undervurdering av netto-nytten av flomverk ved ikke å ta høyde for nytten som flomverket gjør for mindre, men hyppige flommer. Multi-kriterie / ikke-prissatte konsekvenser: • anvender ikke kvantitativ ikke-prissatt informasjon (for eksempel miljødata) om konsekvenser eksplisitt dersom dette er tilgjengelig. • vekter ikke konsekvensene mot hverandre eksplisitt. Å vurdere alle ikke-prissatte effekter over samme skala betyr å gi alle konsekvensene lik vekt – noe som kan stride mot interessenters preferanser i mange tilfeller. • har ikke fleksibiliteten til å vurdere sub-kriterier i et kriterie-hierarki. • gir ikke anledning til en eksplisitt vurdering av normaliseringen av konsekvensenser på tvers av ulike geografiske skalaer for de berørte områdene. Fordelene med NVE’s veileder er at den er enkel og gir et konsistent rammeverk for vurdering av samfunnsnytte av flomsikring på tvers av prosjekter. Mangelen på dokumentasjon av vekter og normaliserings-antagelsene gjør imidlertid vurderingene mindre etterprøvbare. Dersom ikkeprissatte konsekvenser ikke kan verdsettes økonomisk, vil likevel multi-kriterieanalyse være et metodealternativ for myndigheter som ønsker å vurdere avveininger mellom flerbruker og økologiske hensyn på en etterprøvbar måte. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, S.I., Dervo, B. og Lein, K. 2009. Økonomiske konsekvenser for edelkrepsfisket ved innførsel av signalkreps, krepsepest og vasspest. - NINA Rapport 318. 35 s. + vedlegg. Denne rapporten omhandler noen økonomiske aspekter ved edelkrepsefisket i Norge, med hovudvekt på de lokaløkonomiske konsekvenser ved innførsel av signalkreps, krepsepest og vasspest. De økonomiske effektene er primært er knyttet til effekter og ringvirkninger for lokalsamfunn som ligger i tilknytning til krepseressursen (lokaløkonomiske effekter). Som bakgrunn for de lokaløkonomiske beregningene ble det estimert/anslått at: • Forbruk pr døgn ligger på 100 kr for krepsekort og 200 kr for andre varer og tjenester, til sammen 300 kr pr døgn per fisker • Antall fiskere totalt pr år ligger på ca 1 500 • Fiskeinnsatsen per fisker varierer mellom 4 til 9 døgn • Dagens avkastning av kreps varierer mellom 8 og 13 tonn, med et gjennomsnitt på ca 11 tonn pr år Med bakgrunn i beregninger/vurderinger vedrørende krepsefiske og fangst (se over) er det beregnet at lokal omsetning for krepsefisket i Norge blir: • 1,8 - 4 mill pr år i lokalt konsum (krepsefiskernes forbruk) • 0,9 - 1,5 mill pr år i grunneieres salg av kreps • 3,8 - 7,7 mill pr år i total lokal omsetning, inkl ringvirkninger. Med bakgrunn i historiske data og ovennevnte beregninger er det estimert at introduksjonen av krepsepest og signalkreps til nå har ført til en årlig reduksjon i total lokal produksjonsverdi på ca 1,2-2,1 millioner kr. I et verst tenkelig tilfelle , dvs. at krepsepest (signalkreps) introduseres i alle vann vil videre tap tilsvare totalverdien i dagens edelkrepsefiske (3,8 – 7,7 mill pr år). Når det gjelder økonomiske effekter på edelkrepsfisket som følge av introduksjon av vasspest er dette gjort på bakgrunn av erfaringer i Steinsfjorden. Effekten på edelkrepsfisket er imidlertid avhengig av i hvilken grad vasspesten etablerer seg. I et verst tenkelig tilfelle vil vasspesten kunne medføre et årlig tap i total omsetning, inkl. ringvirkninger på 1,9 – 3,85 millioner kr. Det forutsettes da at antall krepsefiskere reduseres proporsjonalt med reduksjonen i avkastningen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Christensen-Dalsgaard, S., Fangel, K., Dervo, B.K. & Anker-Nilssen, T. 2008. Bifangst av sjøfugl i norske fiskerier - eksisterende kunnskap og forslag til kartleggingsprosjekt. – NINA Rapport 382. 62 s. Formålet med denne rapporten er å oppsummere nåværende kunnskap om bifangst av sjøfugl i forbindelse med yrkesfiske i norske farvann, å beskrive mulige metoder for å innhente mer kunnskap, samt å skissere et videre prosjekt der man kan kvantifisere omfanget av bifangst i dag. Arbeidet er utført gjennom to litteraturstudier samt et arbeidsmøte i Trondheim i april 2008, der fiskerinæringen, fiskerimyndighetene, miljøforvaltningen, miljøorganisasjonene og forskningen deltok. Kunnskapen om omfang og konsekvens av bifangst av sjøfugl i norske farvann er svært mangelfull og fragmentarisk. Det eneste unntak er for linefiske, hvor det også er vist at bifangst kan minimeres ved bruk av forebyggende tiltak. Gitt at slike tiltak benyttes i tilstrekkelig grad, er det trolig ulike typer garnfiske som har størst bifangst av sjøfugl i norske havområder. Garnfiske påvirker primært dykkende sjøfugl, herunder både rødlistede arter og norske ansvarsarter. Eksisterende kunnskap er imidlertid så begrenset og lite kvantitativ at det ikke kan trekkes noen konklusjoner mht. mulige konsekvenser av bifangsten eller hvilke fiskeaktiviteter som eventuelt er et betydelig problem. På denne bakgrunn anbefales det å gjennomføre en ekstensiv spørreundersøkelse for å kartlegge hvor omfattende konflikten mellom fiskeredskaper og sjøfugl er i de ulike fiskeriene. For å kunne kvantifisere resultatene i tilstrekkelig grad, anbefales det deretter å foreta en grundigere kartlegging av bifangst i et mindre utvalg ”fokusfiskerier”. Dette er fiskerier der potensialet for bifangst av sjøfugl er vurdert som betydelig, samtidig som de reflekterer noe av variasjonen i redskapsbruk mht. område og sesong. Følgende fokusfiskerier foreslås: • Torskefiske med garn i Troms og Finnmark (februar-mai) • Rognkjeksfiske med garn i området Vesterålen-Finnmark (mai-august) • Drivgarnfiske etter makrell sør for 62°N (sommersesongen) For hvert av disse fiskeriene bør det etableres en referanseflåte, hvor det inngås avtaler om rapportering av detaljerte data om bl.a. fangst, bifangst, fangstinnsats, redskapsbruk og område. Sjøfugl som tas som bifangst må samles inn og undersøkes av fagekspertise for å innhente data om bl.a. bestandstilhørighet og aldersfordeling. I arbeidet bak denne rapporten ble fritidsfiske og akvakultur ikke definert som fiskerivirksomhet. Tap av sjøfugl knyttet til slik virksomhet er derfor ikke behandlet grundig. Problemstillinger knyttet til disse aktivitetene dukket likevel opp underveis og ble også fremhevet spesielt av flere på arbeidsmøtet. Selv om vi ikke har foretatt like utdypende litteraturstudier for disse aktivitetene, synes potensialet for deres effekter på sjøfugl å være så betydelig at det også bør igangsettes tilsvarende studier av både fritidsfiske og havbruksnæringen. sjøfugl, bifangst, fiskerier, norske farvann, kunnskapsstatus, prosjektskisse, seabirds, bycatch, fisheries, Norwegian sea areas, existing knowledge, project framework

Fangel, K., Solberg, E. J., Andersen O. og Dervo B. K. 2008. Kommunal viltforvaltning. Status, endringer og måloppnåelse – med hjortevilt i kikkerten. NINA Rapport 383. 53 s. Denne undersøkelsen er gjennomført som en nettbasert spørreundersøkelse med svar fra 209 av landets kommuner med elg- og eller hjortejakt. Spørreundersøkelsen ble gjennomført våren 2007. Formålet med rapporten er tredelt. Den skal: 1) beskrive status og endringer for den kommunale viltforvaltningen, med vekt på forvaltning av hjort og elg, 2) beskrive og evaluere måloppnåelsen for Driftsplanprosjektet når det gjelder lokal og bestandsplanbasert forvaltning av elg og hjort, og 3) vurdere om utviklingen i elgbestadnene er i samsvar med de kommunale målsetningene. Andelen av kommunene i undersøkelsen som karakteriserte bestandsstatus for elg, hjort og rådyr som meget god eller god var henholdsvis 85, 26 og 66 %. Andelen av kommunene i undersøkelsen som karakteriserte bestandsstatus for rype, skogsfugl og hare som meget god eller god var henholdsvis 35, 40 og 68 %. Nesten halvparten av kommunene løser viltforvaltningsoppgavene gjennom saksbehandlere som konsulenter og naturforvaltere. Den neste store gruppen er skogbrukssjefer, landbrukssjefer eller jordbrukssjefer som står for 1/3. Plan og eller areal var det viktigste resultatområdet for viltforvaltningen i kommunene (27 %), men også landbruk og miljø (24 %) og utvikling og eller næring (21 %) var store. Kommunene brukte i gjennomsnitt 2,56 månedsverk på viltforvaltningsoppgaver som til sammen ga 70 årsverk i norske elgkommuner. Det var en signifikant sammenheng mellom antall felte elg og tiden kommunen brukte på viltforvaltning, mens det ikke var en slik sammenheng for kommunens økonomi og tiden som ble brukt til viltforvaltning. Større kommuner (målt i antall innbyggere) buker mer tid på viltforvaltning, enn mindre kommuner. Kommunene brukte mest tid (65 %) på hjorteviltforvaltning. Hele 85 % av kommunene oppgir at de har viltkart, hvor papirkart er den vanligste typen (45 %). Kun 60 % av kommunene svarte at viltkartet var overlevert til DNs naturbase. Opprettelse av kommunalt viltfond i kommuner med elg- og/eller hjortejakt har ført til at disse kommunene har fått økt ansvar og virkemidler knyttet til hjorteviltforvaltningen. Inntektene fra fellingsavgifter utgjorde i gjennomsnitt 46 000 kr, mens den gjennomsnittlige størrelsen var 103 000 kr. Fallvilt og ettersøk og ulike tiltak for hjorteviltet var de vanligste utgiftspostene på det kommunale viltfondet. I 2006 var 16 % av landets elgjaktkommuner uten bestandsplan for elg, mens tilsvarende tall for hjort var 28 %. For elg ble 76 % av det tellende arealet forvaltet etter bestandsplaner, mens tilsvarende tall for henholdsvis hjort, rådyr og bever var 55, 23 og 19 %. Både andelen av arealet og antall kommuner med bestandsplaner hadde økt fra 2000 til 2006. For elg og hjort økte andelen av vald med bestandsplaner med kvotestørrelsen. NØKKELORD : elg, hjort, hjortevilt, kommunal viltforvaltning, bestandsplaner, Norge, moose, red deer, ungulates, lokal widlife management, population management plans, Norway

© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse Ugedal, O., Dervo, B.K. & Museth J. 2007. Erfaringer med tynningsfiske i innsjøbestander i Norge. NINA Rapport 282. 64 s. Det er et gammelt og velkjent problem i Norge at mange innsjøer er lite attraktive som fiskevann på grunn av overtallige og småvokste bestander. Kultiveringsfiske eller utynningsfiske har derfor lange tradisjoner og kultiveringsfiske er også utpekt som et innsatsområde når det gjelder innlandsfisk. I denne rapporten har vi foretatt en gjennomgang av publisert litteratur på effektene av tynningsfiske på innsjøbestander i Norge. Målet har vært å avdekke både viktige flaskehalser og suksessfaktorer ved tynningsfiske. Vi har tatt med undersøkelser som er publisert i internasjonale fagtidsskrift, norske rapportserier og andre skriftlige kilder. De fleste rapporterte forsøkene vedrørende effekter av tynningsfiske har dreid seg om aure, røye og sik, og hoveddelen av denne rapporten omhandler derfor disse artene. Rapporten tar for seg detaljer om erfaringer med tynningsfiske fra 8, 10 og 7 innsjøer med henholdsvis aure, røye og sik, i tillegg til erfaringer med andre arter som abbor og ørekyt. Rapporten inneholder også et kort kapittel hvor vi gjengir den publisert informasjonen om effekter av ulike tiltak i elver med innlandsfiskebestander. Aure Flere forsøk viser at det lar seg gjøre å bedre kvaliteten på aurebestander ved tynningsfiske eller økt beskatning. Pionerforsøk av Knut Dahl i vestlandsinnsjøer tidlig på 1900-tallet viste at det lot seg gjøre å bedre veksten til aure ved å tynne bestandene kraftig. Studiet til Kjell W. Jensen i Øvre Heimdalsvatn viste også at det var mulig, med betydelig innsats, å endre bestandsstrukturen slik at kvaliteten og størrelsen på auren ble betydelig forbedret. I innsjøer som Øvre Heimdalsvatn, hvor rekrutteringen er stor, synes det imidlertid nødvendig med vedvarende høy beskatning for å opprettholde effekten av tynningsfisket. Erfaringer fra innsjøer med spesielt stort rekrutteringspotensial for aure tyder på at beskatningen også må omfatte ung fisk for å få tilfredsstillende vekst på voksen fisk. Det foreligger mange anbefalinger om hvordan aureinnsjøer skal drives for å få mest mulig utbytte av fiskekjøtt, men det har vært fokusert mindre på hvordan aureinnsjøer bør forvaltes for å få et attraktivt sportsfiske (stor fangbar fisk). Røye Tynningsfiske av røye i Takvatnet i Troms er det best kjente, og trolig det mest vellykkede, storskala tynningsfiskeprosjektet som er gjennomført i Norge. Her lyktes man med å oppnå tilsynelatende varige endringer i bestandsstrukturen til røye samtidig som aurebestanden tok seg opp. Tynningen i Takvatnet skjedde ved et hardt teinefiske i seks år, og fisket fortsatte i enda to år med lavere innsats. Dette førte til en betydelig reduksjon i røyebestanden. I løpet av tynningsperioden vokste det frem stor røye og aure, og disse store individene var i stor grad fiskespisere som bidro til å redusere rekrutteringen av små røye. I andre innsjøer i Nord-Norge har tynningsfiske av røye hatt mindre suksess. I Guolasjavri og Foldvikvatnet fikk en midlertidige endringer i vekst og bestandstruktur som følge av tynning, men effektene så ut til å avta kort tid etter at tynningsfisket ble avsluttet. I Møkkelandsvatnet førte imidlertid tynningen til bedre vekst og større smoltproduksjon hos sjørøye. Disse tynningsprosjektene varte i kortere tid enn i Takvatnet, og dette kan være en av årsakene til at de ikke ble vellykkede. I Øvre Stavåtjønna ble røyebestanden kraftig tynnet ved hjelp av småmaskede garn, noe som ga økt vekst og en økt forekomst av stor røye. Tynningsprosjektet i Silsetvann må sies å være mislykket, idet størrelsen på røya avtok under tynningen og forble på et lavere nivå i lang tid etter at tynningsfisket var over. Tynningen i Silsetvann skjedde med garn på de største fiskene i bestanden. Erfaringene fra tynningsfiske i overbefolkede røyevann tilsier at beskatningen må være omfattende og pågå i lang nok tid, hvis en skal ha håp om å få en god effekt. I tillegg synes det nødvendig å beskatte ung fisk for å kontrollere den økte rekrutteringen som skjer når de eldre individene fiskes ut. Sik Flere forsøk viser at det lar seg gjøre å bedre kvaliteten på sikbestander ved tynningsfiske eller økt beskatning. I Stuorajavri førte et kraftig tynningsfiske til at sikbestanden ble forandret fra en overbefolket bestand med småvokst og kraftig parasittert fisk, til en bestand med større fisk som var egnet for fiske og utnyttelse. I Sølensjøen ble en negativ utvikling i sikbestanden snudd ved at beskatningen økte vesentlig. I Gopollen og Vinstervatna økte størrelsen av sik når beskatningen økte. I andre innsjøer har effektene av tynningsfiske vært mindre. I Espedalsvatnet og Reinsvatnet har relativt store årlige uttak av sik ikke gitt vesentlige endringer i størrelse på siken. Økt beskatning av sik kan også ha gunstige effekter på andre arter i innsjøene. I Sølensjøen økte fangstene av røye når beskatningen av sik økte vesentlig. I Espedalsvatnet synes det som om økt beskatning av sik har gitt mer utholdende vekst hos aure og et større antall fiskespisende aure. Erfaringene med tynning og beskatning av sik viser imidlertid at et tynningsfiske av sik må følges opp med en moderat til hard beskatning i ettertid hvis effekten av tynning skal holde seg. I Stuorajavri gikk sikbestanden tilbake til utgangspunktet med hensyn på vekst og størrelse når beskatningen opphørte. I Gopollen avtok størrelsen av sik når beskatningen avtok. Redusert størrelse på sik er også rapportert fra innsjøer hvor beskatningen av sik i tradisjonelle fiskerier avtar. Erfaringene viser at tynningsfiske kan gi positive effekter, men at effekten i en del tilfeller er mindre enn ønskelig. Utfordringen med tynningsfiske er at: 1) Kunnskapen om utgangstettheten av fisk er ofte mangelfull, 2) uttaket av fisk er i mange tilfeller ikke tilstrekkelig 3) bestandene kompenserer for økt fangstdødelighet med økt rekruttering 4) det er en utfordring å ta vare på store fiskespisende individer, både under og etter tynningsfisket. Før det planlegges utfisking for å bedre kvaliteten på fisket i bestander med stor tetthet, bør det som ved start av alle forvaltningstiltak, formuleres en klar og realistisk målsetning. Målet med utfisking kan være 1) å forbedre kvaliteten til fiskebestandene for utnyttelse ved tradisjonelt næringsfiske eller 2) å øke attraktiviteten til ressursen i forbindelse med sports- og rekreasjonsfiske. Samtidig bør man forsøke å avdekke årsakene til at man faktisk har behov for å gjennomføre tynningsfiske. Et kultiveringsfiske bør også følges opp med en overvåking av bestanden for å måle effekten av tiltaket. Slike undersøkelser kan dokumentere hvilke endringer som finner sted og eventuelt kunne brukes til å justere tiltaket underveis.

Dervo. B.K., Andersen, O. & Aas, Ø. 2006. Lokal forvaltning av villakseressursene - på stram line mellom bevaring, næringsutvikling og fritidsfiske. - NINA Rapport 107, 45 pp. + vedlegg. Denne rapporten redegjør for evalueringen av den nye driftsplanbaserte og lokale forvaltningsmodellen for anadrome laksefisk. Direktoratet for naturforvaltning (DN) startet i 1996 opp prosjektet ”Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene” (ofte kalt ”driftsplanprosjektet”). Prosjektet ble satt i gang som et ledd i arbeidet med å legge om til en lokal vilt- og fiskeforvaltning og var et samarbeid mellom miljømyndighetene, landbruksmyndighetene og rettighetshaver- og brukerorganisasjonene. Det skulle gjennomføres som et 4-årig prosjekt med avslutning i 1999. Selve omleggingen av den lokale forvaltningen skulle pågå fram til 2006. Evalueringen er basert på 40 intervju av sentrale aktører som har vært involvert i arbeidet med å utvikle en lokal og driftsplanbasert lakseforvaltning, samt 3 spørreundersøkelser blant elveeirlag, jeger- og fiskerforeninger og fylkesmenn som har arbeidet med driftsplaner. Samlet vurdert fremstår ”driftsplanprosjektet” som en svært vellykket omleggingsprosess, som i stor grad har nådd sitt hovedmål. Driftsplanprosjektet har representert en omfattende og krevende satsning på å utvikle en lokal og driftplanbasert forvaltning av de høstbare vilt- og fiske-ressursene. Innsatsen har vært omfattende både hos den offentlige forvaltningen representert ved miljø- og landbruksforvaltningen og hos rettighetshaverne. Et stort flertall av informantene er tilfreds med den nye forvaltningsmodellen. De mener at både den biologiske forvaltningen, tilgang til fiske og utvikling av næring ifm. lakseressursene har vist en positiv forbedring pga. driftsplanene. Hele 82 prosent av alle laksevassdragene med årlig fangst av mer en 1 000 kg laks i 2004 har i dag en påbegynt eller ferdig driftsplan. Hovedmålsetningen om at ”innen år 2006 skal den praktiske forvaltningen av vilt- og fiskeressursene i den grad det er hensiktsmessig utøves lokalt” er langt på veg oppfylt. Det er imidlertid et forbedringspotensial når det gjelder oppdatering av veiledningsmateriell, styrking av veiledningsapparatet og overføring av ansvar og oppgaver til den lokale forvaltningen. Det ligger også en utfordring i å sikre finansieringen av denne forvaltningsmodellen framover. laks, sjøørret, anadrome laksefisk, evaluering, lokal forvaltning, driftsplaner, næringsutvikling, utmark, fritidsfiske, salmon, Sea trout, local fish management, management plans, outfields, business development

Whelan, B., Aas, Ø., Uglem, I., Curtis, J. & Dervo, B. 2006. Assessment of the socio-economic value of aquaculture and sport angling for wild salmonids in northwestern Europe. Implications for treatments for sea lice infestation. NINA Report no.126. 45 pp. This report presents the overall results achieved in the socioeconomic workpackage in the EU financed project SUMBAWS; Sustainable Management of Interactions Between Aquaculture and Wild Salmonid Fish. The specific objectives of the work package, as stated in the project proposal, were to: • quantify the socio-economic importance of the aquaculture and game angling sectors to the individual national economies. • determine the economic effects (benefits and costs) of mutually acceptable sea lice treatments in the aquaculture sector, including the inter-industry effects. • provide an overall cost-benefit analysis of sea lice, including both financial and socioeconomic elements. The first chapter examines the economic significance the Atlantic salmon (Salmo salar L.) in three countries: Ireland, Norway and Scotland. These countries are among the most important countries for conservation and use of Atlantic salmon. The chapter begins by considering the various approaches which can be used in economic evaluation of fisheries and aquaculture, and opts in this instance to focus on the “economic impact” method. It derives broad-brush estimates for output, employment and overall economic impact for the three main sectors based on Atlantic salmon (recreational angling, commercial fishing and aquaculture) in each country. It goes on to show how these can be used to characterise the manner in which the salmon stocks are utilised in each country and concludes that the economic impact of recreational exploitation, compared to aquaculture, measured either in terms of output, employment or net impact, is more significant than is sometimes thought. Commercial fishing for salmon is insignificant compared to the two other sectors. In the final section, it enumerates a number of considerations which need to be borne in mind when using the data presented to make decisions and plans about the management, conservation and enhancement of salmon stocks, and identifies further research needs. Despite a general recognition of the huge social and economic values associated with Atlantic salmon, and the development of a substantial literature on individual regions and countries, few studies have reported and estimated the overall economic value of Atlantic salmon across a number of countries and compared the value of different types of use. There are probably a number of reasons for this dearth of work. First, as will be shown below, the term “economic value” can be defined in many ways, and therefore the studies use a wide variety of approaches and conceptual frameworks, making accurate comparison very difficult (See, for instance, Radford et al. 2001). There have also been wide variations in the methodology and data used. Furthermore, most studies are focused on elucidating policy decisions in a single country, region or locality. The aim of the second chapter is to provide estimates of the costs associated with more effective sea lice treatment in Irish, Scottish and Norwegian salmon farms. To operationalise this concept in our models, we have chosen to estimate the costs of one additional, or marginal, prophylactic treatment. It is assumed for illustrative purposes that this additional treatment would reduce the infection level on wild fish significantly. Moreover, the reported cost estimates are compared with the overall value of salmonid production in Ireland, Scotland and Norway. The total estimated costs of one additional or marginal treatment across all salmonid fish farms correlated closely to the production volume in the three countries, with Ireland having by far the lowest cost (€0.38m.) and Norway having the highest (€11.65m.). The total cost estimate for Scotland was €3.28m. The estimated treatment costs as a proportion of the production value (Norway: 0.46%, Scotland: 0.44% and Ireland 0.36%) and the cost per kg produced fish (Norway and Scotland: €0.013 and Ireland: €0.011) were nevertheless relatively similar. The cost estimates presented in this report are most likely maximum estimates of the cost of additional treatment against salmon lice. If an additional treatment were carried out as a mitigative action in a realistic situation it would be possible to reduce the costs since not all farming areas interact with important areas for wild salmonid migration. Furthermore, detailed knowledge on migration patterns and habitat use might enable a pinpointed treatment in cases where the areas overlap and it might be unnecessary to intensify the treatment in areas with a naturally low infestation level. Finally, optimization of the current treatment schedules might also reduce the need of increased treatment. Chapter four focuses on what can be learned for the purposes of the present project from the collapse in sea trout populations in the West of Ireland since the late 1980s. It documents and quantifies the resulting decline in angler numbers and estimates the consequential drop in tourist expenditure in the region. By utilising some of the results and experience gained in Workpackage 7 of the SUMBAWS project, which is also based in the West of Ireland region, cost estimates for the preventative treatment of wild smolts are produced. The paper shows that the feasibility of widespread use of preventative treatment is questionable and that, even if feasible, very substantial costs would be involved. The fifth chapter develops a theoretical model of the key stages in the assumed causal chain between enhanced lice treatment, through better smolt survival and improved returns to the coast to economic and social benefits in the form of greater income and employment in the commercial and angling sectors. The model incorporates data from the earlier chapters on economic impact and the marginal costs of an extra nationwide treatment in each country. The main output from the model is a series of Cost/Benefit ratios aimed at summarising the economic impacts from treatments with varying levels of effectiveness. A number of plausible scenarios are simulated to illustrate how these ratios vary with changes in the assumptions. Atlantic salmon Salmo Salar L., Ireland, Scotland, Norway, socioeconomic value, sea lice treatment, cost-benefit analysis

Haaland, H, Andersen, O, Stokke, S. og Dervo. B.K. Elg- og hjortejakt. Evaluering av prøveordningen med utvidet elg- og hjortejakt i perioden 2003 – 2005. - NINA Rapport 120, 60 pp. + vedlegg. Denne rapporten redegjør for evalueringen av forsøket med utvidet jakt på elg og hjort i 6 områder i Sør- og Midt-Norge. Direktoratet for naturforvaltning (DN) satte i 2002 i gang et forsøk med utvidet jakttid på elg og hjort. Forsøket har pågått ut jaktsesongen 2005. Prøvekommunene har vært Skien og Siljan i Telemark, Stor-Elvdal i Hedmark, Jølster i Sogn og Fjordane, Verdal i Nord-Trøndelag og Eikern og Lågen elgregion i Buskerud/Vestfold. I sistnevnte region går geografiske skillelinjer ved Eikerenvassdraget i øst og Numedalslågen i vest Evalueringen er tverrfaglig og har en biologisk og en samfunnsfaglig komponent. Den samfunnsfaglige delen er basert på intervju av 82 sentrale aktører som har vært involvert i forsøket eller som har vært grunneier, jegere eller turgåere i området hvor forsøket har pågått. Informantene er intervjuet før forsøket startet opp og i forsøkets sluttfase. I tillegg er en del kvantitative data innhentet fra rettighetshavere og kommunene. Samlet vurdert fremstår forsøket som vellykket. Det har vært relativt få negative erfaringer i de 6 områdene. Mest vellykket ser forsøket ut til å være for de store rettighetshaverne. Her har det blitt et økt jakttilbud for hjorteviltjegerne, samtidig som jakttilbudet til småviltjegerne ikke er negativt påvirket. Det er også for disse eiendommene flere eksempler på økt næringsvirksomhet i tilknytning til hjorteviltressursene som følge av utvidelsen. For de mindre rettighetshaverne ser ikke forsøket ut til å ha hatt stor betydning i forhold til jakttilgang eller næringsvirksomhet. Eiendomsstruktur og manglende evne til rask omstilling er viktige forklaringsfaktorer. For-søket ser imidlertid ikke ut for å ha påvirket småviltjegerne negativt. Lengre jakttid ser ut for, i de områdene vi har datagrunnlag for å vurdere dette, å føre til større ro under jaktutøvelsen med mindre skadeskyting. Vi har ikke kunnet påvise større presisjon i jaktuttaket, men dette kan være en mulig effekt på sikt. En relativt stor andel av andre brukere av utmarka, her representert ved turgåere, gir uttrykk for en viss generell utrygghet under elgjakta. Forsøket har ikke endret på dette, men fører muligens til at de føler seg utrygge i en lengre periode om høsten. Det er ikke rapportert om noen klare konflikter mellom jegere og andre brukergrupper i forsøksområdene. Kravene som ble stilt til deltakende kommuner og jaktområder for å kunne delta, kan imidlertid ha påvirket resultatet av forsøket positivt. Spesielt gjelder det i forhold til samjaktproblematikk og næringsutvikling, fordi deltakende grunneiere og jaktlag var forventet å skulle praktisere utleie av jakt og samjakt. Haaland, H, Andersen, O, Stokke, S. og Dervo. B. K. Moos and deer hunting. Evaluation of a management trial with extended hunting season for moose and deer in the period 2003 - 2005. - NINA Report 120, 60 pp. This report presents the evaluation of a management trial with extended hunting season for moose and deer hunting in six areas in the southern and central regions of Norway. In 2002, the Directorate for Nature Management (DN) initiated a management trial of extended hunting season for moose and deer. The trial expired after the hunting season for 2005. The areas in-volved are the municipalities of Skien and Siljan in Telemark, Stor-Elvdal in Hedemark, Jølster in Sogn og Fjordane, Verdal in Nord-Trøndelag, as well as the moose region of Eikern-Lågen. The evaluation is interdisciplinary, including both biological and social science. The social sci-ence part is based on an analysis of structural interviews with 82 central actors who have ei-ther been directly involved in the project or who have been hunting or tracking in the areas where the experiment has taken place. The informants have been interviewed before the for-mal start of the project, as well as at the end. In addition, quantitative data have been collected from local landowners and from the municipalities. As a whole, the management trial appears to be quite successful as relatively few negative ex-periences have been reported from the six trial areas. Apparently, the trial has in particular been successful for large estates, where big game hunters have experienced an increase in hunting opportunities, without affecting the number of small game hunters. For some larger es-tates there are examples of increased economic activity in relation to game resources, whereas for smaller land owners the trial project does not seem to have had any significant effect with reference to the supply of hunting or for game related economic activity. The man-agement trial does not seem to have had a negative effect on small game hunters. For areas where the amount of data allowed an analysis, it appears that the extended hunting season reduced the level of stress among big game hunters. A proximate effect of this stress relief seems to be reduction of the number of wounded moose during the hunting season. If the big game hunters experienced a reduced time pressure, they might be less prone to open fire at a moose when a clean kill is not obvious. A possible effect (that we were not able to fully explore) of the extended hunting season could be an improved precision in the harvest of moose, so that the number, age- and sex-structure of the killed animals more closely resembles the intention of the management quotas. Within the group of other outfield users - here represented by hikers - a relatively large part expresses a certain feeling of insecurity during the moose hunting season. The management trial has not changed this, and in fact it might have prolonged the period in which this user group feel some discomfort. There have been no reports of genuine conflicts between hunters and other user groups. However, the compulsory requirements which the municipalities and hunting regions had to fulfil before being allowed to participate may have skewed the results accordingly. This applies in particular to joint hunting and the establishment of new enterprises, since the participants were expected to practice joint hunting and hire out hunting to individuals and groups.

Svarstad, H., Guldvik; I. & Dervo, B.K. 2005. Kjønnsperspektiver på utmarksbasert næringsutvikling. - NINA Rapport 94. 27 s. Rapporten utgjør resultatet av annen del av et utredningsprosjekt om etablering av utmarksba-sert næringsutvikling. Følgende problemstilling drøftes i rapporten: Kan det tenkes at kvinneli-ge utmarksgründere møter kjønnsspesifikke hindringer som begrenser handlingsrommet for næringsetablering? Diskusjonen av dette tar utgangspunkt i Sandra Hardings analytiske trede-ling mellom betydningen av kjønn på ulike nivåer. Hver enkelt kvinnes opplevelse av sitt hand-lingsrom dannes på individuelt nivå, samtidig som det påvirkes av den betydningen kjønn gis på henholdsvis strukturelt og symbolsk nivå (Harding 1986). På strukturelt nivå setter vi opp en hypotese om at mannsdominans i lokal utmarksforvaltning og veiledningsapparat gjør det vanskelig for kvinnelige utmarksgründere å etablere næringsvirksomhet. På symbolsk nivå er vår hypotese at tradisjonelle holdninger og kulturer skaper hindringer for kvinnelige utmarks-gründere. Dersom disse hypotesene stemmer, vil det individuelle nivået påvirkes ved at struk-turelle trekk så vel som symbolske forestillinger begrenser kvinners handlingsrom innen ut-marksbasert næringsutvikling. Våre metoder for å belyse problemstilling og hypoteser har be-stått i søk og studie av relevant faglitteratur, samt intervjuer med åtte nøkkelinformanter. Litte-ratursøkene viste at forsknings-, utrednings- og utviklingsprosjekter angående etablering av utmarksbasert næringsvirksomhet i svært liten grad tematiserer kjønn. Vi utvidet derfor søket til å omfatte bedriftsetableringer mer generelt, distriktspolitiske problemstillinger og politisk delta-kelse. Intervju med nøkkelinformantene viser at kvinners manglende deltakelse i utmarksba-serte næringer er et tema som diskuteres blant enkelte aktører innen de aktuelle næringene, og at noen tiltak settes i verk for å skape endringer. Rapporten konkluderer med at det er grunn til å anta at kvinnelige utmarksgründere møter kjønnsspesifikke hindringer, og at disse kan relateres til de oppsatte hypotesene. Med referanse til Helga Hernes (1987) peker rappor-ten på at kjønnsspesifikke hindringer er problematiske ut fra argumenter om henholdsvis rett-ferdighet, ressurser og interesser. Rapporten er resultatet av et pilotprosjekt og resultatene må betraktes som foreløpige. I siste kapittel presenterer vi forslag til hvordan rapporten kan danne utgangspunkt for videre forskning, utredning og tiltak. utmark, utmarksforvaltning, næringsutvikling, naturressurser,jønn, kvinner, likestilling, natural resources, natural resource management, outfields, developement, gender, women, gender equality

Dervo, B.K. og Aas, Ø. 2005 Lokal forvaltningsmodell for det fremtidige verneområdet i Reinheimen. - NINA Rapport 4. 26 s. Et femte forsøk med lokal forvaltning av store verneområder i fjellet i Norge i Reinheimen vil ha størst verdi og supplere de fire øvrige forsøkene om en anlegger et bredt og integrert perspektiv på forvaltning, og i tillegg til regelforvaltningen inkluderer oppsyn, skjøtsel, informasjon og tilrettelegging i forsøket. Punktvis innebærer vårt forslag: • Definere forvaltning i en helhetlig og en integrert sammenheng, der regelforvaltning, og ansvar for praktisk skjøtsels-, oppsyns- og informasjonsarbeid i verneområdet samles under forvaltningsmyndigheten. • Sikre en langt sterkere økonomisk ressurstilgang til en slik forvaltning gjennom samfinansiering med statlige, fylkeskommunale, kommunale og eventuelt også private midler. • Legge forvaltningsansvaret til kommunene, jf modell C i verneforslaget. • Sikre helhetlig og likeartet praksis gjennom et interkommunalt rådgivende organ. • Involvere rettighetshavere og brukere gjennom årlige møter og ved jevnlig rullering og utvikling av forvaltningsplan. • Utvikle og styrke lokal kompetanse gjennom å samordne lokale aktører og kompetansemiljøer (kommunenes administrasjon, rettighetshavere (fjellstyrer, bygdeallmenninger) og lokalt politi, og utnytte de enkeltes styrke, samt rekruttere nye fagfolk. • Holde god kontakt med statlige myndigheter gjennom at de mottar rapporter, driver faglig rådgiving og er ankeinstans for klagesaker og godkjenningsmyndighet for forvaltningsplaner. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse