Search

Layton-Matthews K., Buckingham L., Critchley E.J., Nilsson A.L.K., Ollus VMS., Ballesteros M., Christensen-Dalsgaard S., Dehnhard N., Fauchald P., Hanssen F., Helberg M., Masden E., May R.F., Sandvik H., Tarroux A. & Reiertsen T.K. 2023. Development of a Cumulative Impact Assessment tool for birds in Norwegian Offshore Waters: Trollvind OWF as a case study. NINA Report 2295. Norwegian Institute for Nature Research. There is growing interest in the economic potential of marine areas for e.g., offshore renewables, fisheries, and shipping. Thus, the cumulative stress on marine ecosystems and the species inhabiting them is increasing. This is of particular concern for migratory birds and seabirds which are undergoing global declines. In the light of an expanding global market for offshore renewables, knowledge of their cumulative impacts combined with other human-derived pressures on marine populations is crucial. This is set against the backdrop of climate change and associated large-scale changes in our oceans. Achieving sustainable development, while mitigating the effects of climate change, requires effective tools to assess the cumulative impacts of anthropogenic stressors on ecosystems. Cumulative impact assessments for the marine environment are strongly influenced by an approach developed by Halpern et al. (2008). In this report, we present and demonstrate a beta-version of a cumulative impact assessment tool for marine industrial pressures on seabirds, which is being developed through the Research Council of Norway (RCN) -funded MARCIS project. The goal of MARCIS is to assess the impacts of marine anthropogenic pressures on seabirds in the North-East Atlantic, which will both utilise and further develop the Halpern formula and provide a publicly open web-based tool that acts as a decision support for marine spatial planning. Equinor has been exploring the potential for con-structing a floating offshore wind farm, called Trollvind, in the North Sea. This proposed floating wind farm is in the early planning stages of development and is proposed to be located around the Troll offshore oil and gas platforms, approximately 65 km west of Bergen. This report presents; 1) a summary of a scoping of existing data of birds using Norwegian offshore area, 2) an assessment of bird migration through the North Sea and the Trollvind area, and the likelihood that some bird groups will be more impacted by an offshore wind farm in this area, and 3) a demonstration of the tool under development (the MARCIS web application), where we assess the potential cumulative impact of the proposed Trollvind OWF development and ocean warming on two seabird populations, as a case study. This report has specific emphasis on the demonstration of the tool. Results of the scoping study of birds using the Norwegian offshore areas indicated a below-medium to medium sensitivity of waterbirds to wind farms in the Trollvind area. However, there were strong seasonal differences showing above-medium values in summer in the eastern and north-eastern parts of the area. Our results also revealed that migratory bird groups differ in their type of risks of impact associated with the Trollvind development, where migrating raptors, gulls, waterfowl and owls were at greatest risk of collision, while migrating seabirds, waterbirds and waders had a higher risk of displacement and/or barrier effects. In the demo of the tool, we estimated the cumulative impact of two stressors (Trollvind OWF and ocean warming) on two study populations (kittiwake breeding at Ålesund colony and common guillemot from Sklinna colony). Both their non-breeding distribution and the cumulative impact of the two stressors was visualised in the demo of the MARCIS App. The impact of Trollvind OWF was negligible for both populations, while disturbance led to a small reduction in guillemots’ body mass and consequently their survival rates. However, ocean warming had a larger population impact, given the high emissions scenario used to quantify impact weights, particularly for guillemots. However, it is important to keep in mind that this demonstration is a case study of only two populations and should be interpreted in the larger context of the results from the scoping study and bird migration studies. The extensive range of species using this area at different times of year are much larger, and this has implementations for a potentially broader impact of such offshore developments. This also highlights the need for both spatial explicit distribution data and demographic/population data to ensure an appropriate knowledge base of population impacts before any OWF developments are conducted. Layton-Matthews K., Buckingham L., Critchley E.J., Nilsson A.L.K., Ollus V.M.S., Ballesteros M., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard N., Fauchald P., Hanssen F., Helberg M., Masden E., May R.F., Sandvik H., Tarroux A. & Reiertsen T.K. 2023. Development of a Cumulative Impact As-sessment tool for birds in Norwegian Off-shore Waters: Trollvind OWF as a case study. NINA Rapport 2295. Norsk institutt for naturforskning. Presset på marine områder øker med økende økonomiske interesser for bruk av havområdene. Marine områder har blitt viktige arenaer for industriell utvikling som for eksempel havvind, petroleumsaktivitet, skipstrafikk og fiskeri. I lys av et ekspanderende globalt marked for havvind, er kunnskap om sumeffekter av både havvind, andre marine industriaktiviteter og klimaendringer avgjørende for å sikre en god sameksistens med sjøfugl og trekkfugler som benytter de samme havområdene. Økt utnyttelse av havarealene øker sumeffektene og stresset på marine økosystemer og artene som bor der, sett i lys av klima- og økosystem-endringene som skjer i marine økosystemer. Å oppnå bærekraftig utvikling, samtidig som effektene av klimaendringer reduseres, krever effektive verktøy for å vurdere sumeffektene av menneskeskapte stressfaktorer på økosystemene. Metoder for å estimere sumeffekter for havmiljøet er sterkt påvirket av en tilnærming utviklet av Halpern et al. (2008), som ser på summen av ulike stressfaktorer sin påvirkning på et miljø og miljøets sensitivitet til de ulike stressfaktorene. I denne rapporten vil vi presentere og demonstrere en betaversjon av et verktøy som kan benyttes i marin arealplanlegging og som kvantifiserer effekter av marin industri aktivitet på sjøfugler. Dette verktøyet utvikles gjennom det forskningsråds-finansierte MARCIS-prosjektet. Målet med MARCIS er å vurdere virkningene av marin industriaktivitet og klimaendringer på sjøfugler i Nordøst-Atlanteren, og vil både benytte og videreutvikle Halpern-metoden. Verktøyet vil bli gjort tilgjengelig som et offentlig åpent nettbasert verktøy, og kan fungere som beslutningsstøtte for marin arealplanlegging. Equinor har undersøkt potensialet for bygging av en flytende havvindpark, kalt Trollvind, i Nordsjøen. Denne flytende vindparken er i et tidlig planleggingsstadium og foreslås plassert rundt olje- og gassplattformene i Trollfeltet, ca. 65 km vest for Bergen. Denne rapporten presenterer: 1)en oppsummering av en scoping av eksisterende data om fugler som bruker i norsk offshore-område, 2) en vurdering av fugletrekk gjennom Nordsjøen og Trollvind-området, og sannsynligheten for at noen fuglegrupper blir mer påvirket av en havvindpark i dette området, og 3) endemonstrasjon av verktøyet som er under utvikling (MARCIS-webapplikasjonen), der vi vurdererde potensielle sumeffektene av den foreslåtte Trollvind OWF-utbyggingen og havoppvarmingenpå to sjøfuglbestander, som et casestudie. Denne rapporten har lagt spesifikk vekt på demon-strasjonen av verktøyet. Resultatene av dette studiet indikerte at trekkfugler knyttet til vann (eks. dykkere, lom osv) hadde en under middels til middels følsomhet for havvindparker i Trollvind-området. Det var imidlertid sterke sesongforskjeller som viste over middels verdier om sommeren i østlige og nordøstlige deler av området. Resultatene våre avdekket også at grupper av trekkfugl hadde ulik risiko for å bli påvirket av en havvind-utbygging knyttet Trollvind-området. Trekkende rovfugler, måker, gjess og ender, og ugler hadde størst risiko for kollisjon med turbiner, mens trekkende sjøfugler, andre fugler knyttet til vann og vadefugler hadde høyere risiko for å bli fordrevet fra området eller utsatt for barriereeffekter av havvind-installasjoner. Sum-effektene av to ulike stressfaktorer (Trollvind havvindpark og havoppvarming) ble estimert for to studiepopulasjoner (krykkje og lomvi fra hhv Ålesund og Sklinna) og visualisert i betaversjonen av MARCIS-appen. Effekten av en potensiell havvind-installasjon i Trollvind området var ubetydelig for begge popu-lasjoner, mens fordrivelse fra området førte til en liten reduksjon i lomviens kroppsmasse og dermed effekt på bestandens overlevelsesrate. Havoppvarmingen hadde imidlertid en større påvirkning på bestandene, og spesielt for lomvi. Det er imidlertid viktig å huske på at denne demonstrasjonen er en casestudie av bare to populasjoner og bør tolkes i en større kontekst i lys av resultatene fra scoping-studiet og fugletrekkstudiet. Begge disse viser det omfattende spekteret av arter som bruker dette området, og hvordan mengde og sammensetning av arter varierer til ulike tider av året. Effekten av en offshore havvind utbygging i Trollvind området har dermed en potensielt større effekt. Dette fremhever også behovet for gode data, både romlige distribusjonsdata og data på demografiske rater eller bestandstall for å sikre et godt nok kunnskapsgrunnlag om effekter på populasjoner før eventuelle havvind-utbygginger tar til.

Dehnhard, N., Christensen-Dalsgaard, S. & Lorentsen, S.-H. 2022. Borgan og Frelsøy som beiteareal for sjøfugl fra Sklinna og Sør-Gjæslingan. NINA Rapport 2175. Norsk institutt for naturforskning. Borgan og Frelsøy naturreservat og Borgan og Frelsøy dyrelivsfredning ligger nordvest for Ytre-Vikna i Nærøysund kommune i Trøndelag fylke. Verneformålene til disse to verneområdene er under revisjon, og det er planer for å utvide det vernede området med et marint verneareal (havområdet Borgan – Frelsøy). Dette området, med grunne havområder og mye tareskog, anses som et viktig område for beitende sjøfugl. I forbindelse med revisjon av det eksisterende verneområdet Borgan og Frelsøy naturreservat og dyrelivsfredning, og opprettelse av marint vern i havområdet Borgan – Frelsøy, ble det blant annet identifisert et behov for en oversikt over fugl som bruker området til næringssøk. På oppdrag fra Statsforvalteren i Trøndelag sammenstiller denne rapporten informasjon om eksisterende data fra GPS-instrumenterte sjøfugl fra Sklinna (25 km nord for Borgan og Frelsøy) og Sør-Gjæslingan (25 km sør for Borgan og Frelsøy). Vi undersøkte om og i hvilken grad toppskarv, lomvi, teist og krykkje brukte de allerede vernede områder og arealet som er foreslått for marint vern (benevnt som havområdet Borgan – Frelsøy). Toppskarv, teist og krykkje brukte havområdet Borgan – Frelsøy, mens lomvi brukte områder utenfor verneområde-grensene til næringssøk. For toppskarv og krykkje varierte bruken av området mellom år. Opptil 14% av de instrumenterte toppskarvene og 25% av de instrumenterte krykkjene brukte området enkelte år. I gjennomsnitt over alle år med GPS-data brukte 5% av instrumenterte toppskarv og 11% av instrumenterte krykkje havområdet Borgan – Frelsøy i hekkesesongen. Toppskarv brukte området i større grad i år med dårlig hekkesuksess og dårlig mattilgang, noe som viser at arealet kan være av betydning for deres hekkesuksess når næringstilgangen i de vanlig brukte beiteområdene rundt Sklinna, Kvaløy – Raudøy og Hortavær er dårlige. GPS-dataene for toppskarv dekket enkelte år også perioden etter at ungene hadde fløyet ut av reirene, og resultatene viser at flere av de instrumenterte toppskarvene brukte området i denne perioden. For teist ble bare ett individ registrert i havområdet Borgan – Frelsøy. Både toppskarv og teist foretrekker å beite nært kolonien i hekkeperioden, noe som kan forklare den relativt lave bruken av havområdet Borgan – Frelsøy. Området kan likevel være viktig for toppskarv og teist fra Sklinna utenom hekkeperioden, og enda viktigere for andre bestander som hekker nærmere. Det er en teist-koloni på de ytterste holmene av Borgan og Frelsøy, og det er sannsynlig at disse fuglene bruker tareskogsområder i havområdet Borgan – Frelsøy. Lomvi beiter mest pelagisk og bruker bare i liten grad tareskog og kystnære områder til å finne maten. Havområdet Borgan – Frelsøy er dermed av lavere betydning for denne arten. Krykkje beiter både pelagisk og i kystnære områder og dataene viser at Borgan – Frelsøy er et viktig område for krykkje fra Sør-Gjæslingan. Det er sannsynlig at også krykkjer som hekker i Rørvik bruker området.

Christensen-Dalsgaard, S., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2022. Massedød av lomvi i Nord-sjøområdet vinteren 2021/22. Resultater fra obduksjonen av lomvi samlet inn in Viken, Agder og Rogaland. NINA Rapport 2146. Norsk institutt for naturforskning. Vinteren 2021/22 ble det registrert en usedvanlig omfattende massedødshendelse av spesielt lomvi, som berørte nesten hele artens utbredelsesområde i Nordsjøen, inklusive Skagerrak og Kattegat. Episoden startet i lutten av august 2021, hvor ble det rapportert om et stort antall døde lomvier som strandet på østkysten av Storbritannia. I starten av oktober 2021 ble det meldt om et titalls døde og døende lomvier innerst i Førresfjorden i Tysvær kommune. Det kom raskt tilsvarende rapporter fra indre Oslofjord hvor et stort antall lomvier hadde samlet seg. I ukene etter de første observasjoner kom det også inn meldinger fra andre deler av kysten, bl.a. Jæren og Lista. Antallet av ilanddrevne døde fugler avtok i slutten av november og episoden ble regnet som ferdig i desember 2021. I begynnelsen av februar 2022 kom det imidlertid melding om en ny «bølge» av døde lomvier som ble skyllet i land på kysten av Rogaland, og kort tid etter kom det tilsvarende meldinger fra Lista i Agder. Fram til midten av april kom det stadig meldinger om funn av døde lomvier i denne regionen. I tråd med intensjonene for SEAPOP-prosjektet «Beredskap for å håndtere episoder med massedød av sjøfugl» ble systematisk registrering og innsamling iverksatt ved første varsel om døde fugler høsten 2021. Dette ble gjennomført takket være godt samarbeid med ansatte i Oslo og Tysvær kommuner, Naturhistorisk museum, Statens naturoppsyn og mange frivillige. Totalt er ca. 350 døde lomvier, samt noen alker, alkekonger og lunder, samlet inn i Tysvær, på Jæren, ved Lista og i Oslofjorden i perioden oktober 2021 til april 2022. Av disse er nå 279 obdusert. Målet med obduksjonen har vært å avdekke kondisjon, kjønns- og aldersfordeling og eventuelle fysiologiske avvik som kan indikere om avmagring var en direkte følge av matmangel eller utløst av andre årsaker. I tillegg ble mage og tarm fra alle intakte fugler tatt ut og frosset ned for senere analyse av diett, parasitter og plast, og det ble tatt prøver av fjær samt lever- og muskelvev, for på et senere tidspunkt å kunne måle nivåer av miljøgifter, mengde av stresshormon og under-søke sammensetningen av stabile isotoper. Totalt har 269 lomvier, ni alker og en lunde blitt obdusert per. 1. mai 2022. Obduksjonen viste at det nesten utelukkende var årsunger i materialet som ble samlet inn høsten 2021. I februar og mars 2022 var det derimot bare ca. halvparten av de obduserte lomviene som var årsunger mens resten var ungfugler eller voksne. I tillegg var det en overvekt av hunner i materialet samlet inn i oktober, februar og mars. Fuglene som ble obdusert var generelt helt utmagret. Den gjennomsnittlige kondisjonsindeksen for lomviene tilsvarte kategorien «kritisk avmagret». Ingen av fuglene hadde målbart underhuds- eller innvollsfett og de fleste hadde svært lite muskelmasse. Ingen av fuglene som fikk mage- og tarminnhold undersøkt viste tegn på nylig å ha spist fisk, og magene var stort sett tomme. Funnene fra obduksjonen gjør det svært sannsynlig at næringsmangel var den endelige dødsårsaken. Dette stemmer også overens med konklusjonen fra Veterinærinstituttet som undersøkte fem lomvier fra Førresfjorden og ikke fant tegn til sykdom hos noen av dem. Vi vet ennå ikke den eksakte årsaken til redusert tilgang på mat som har ført til at lomviene har sultet i hjel. Obduksjon og prøvetaking av lomviene har sikret data og materiale som kan brukes til å forklare om det er spesifikke forhold som har forårsaket den økte dødeligheten, og dermed avdekke viktige koplinger til tilstanden i det marine økosystemet. Det er etablert samarbeid med kolleger i de andre Nordsjølandene og innsamlet data som gjør det mulig å kartlegge i større skala hvordan episoden utviklet seg over tid, samt teste ulike hypoteser for hva som har forårsaket massedøden. Forhåpentlig vil det kunne bidra til å avdekke de bakenforliggende årsaksmekanismene og gjøre det mulig å identifisere mulige forvaltningstiltak så tidlig som mulig. Christensen-Dalsgaard, S., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2022. Mass mortality of common guillemot Uria aalge in the Norwegian part of the North Sea during winter 2021/22 – results from necropsies of common guillemots found in Viken, Agder and Rogaland. NINA Report 2146. Norwegian Institute for Nature Research. During the winter of 2021/22, an extensive mass mortality event primarily involving common guillemots (Uria aalge, hereafter guillemot) took place in the North Sea region. Guillemots appeared to be affected almost throughout the entire species' non-breeding distribution range in the North Sea, including the Skagerrak and Kattegat. The episode started late August 2021, where dead guillemots were reported stranded on the east coast of the UK. Early October 2021, a dozen dead and dying guillemots were reported in the innermost part of the Førresfjord in Tysvær municipality. Shortly after, similar reports came for the inner part of the Oslofjord. In the weeks following, notifications of dead guillemots were also received from other parts of the coast, e.g. Jæren and Lista in southwest Norway. The number of dead birds drifting ashore decreased throughout November, and by December 2021 the mass mortality episode was considered to be over. However, in the beginning of February 2022, a new "wave" of dead guillemots started washing ashore on the coast of Rogaland and Agder. Continuously throughout February to mid-April, there were reports of dead guillemots washing ashore in this region. In line with the SEAPOP-(www.SEAPOP.no)-project "Preparedness to handle mass mortality of seabirds", a systematic registration and collection of dead birds was implemented at the first notification of dead birds. This was carried out in cooperation with Oslo and Tysvær municipality, The Natural History Museum, Norwegian Nature Surveillance and many volunteers. In total, approximately 350 dead guillemots, as well as some razorbills, little auks and puffins were collected in the Oslo Fjord, Tysvær, Jæren and Lista during the period October 2021 to April 2022. Of these, we have now carried out necropsies on 279 birds. The goal of the necropsies was to register body condition, sex, and age distribution of the birds and in addition physiological abnormalities that may indicate whether emaciation was a direct consequence of food shortages or triggered by other causes. The stomach and intestines of all intact birds were taken out and frozen for later analysis of diet, parasites, and plastics. In addition, samples were taken of feathers as well as liver and muscle tissue, in order to measure levels of environmental toxins, amount of stress hormone and examine the composition of stable isotopes. A total of 269 guillemots, nine razorbills and one puffin have been necropsied as part of the project. During the first part of the episode in autumn 2021, it was primarily juvenile birds that were affected. In the second wave of mortality during winter/spring 2022, half of the birds were juvenile and the other half immature or adult birds. In October, February and March there was a predominance of females in the material. All guillemots were either lethally or critically emaciated. None of the guillemots examined had measurable subcutaneous or visceral fat and most had very little muscle mass. The stomach and intestinal contents of twenty birds was examined, and the stomachs were largely empty. The findings from the necropsy make it very likely that starvation was the ultimate cause of death. This is also in line with the conclusion from the Veterinary Institute, which examined five guillemots from the Førresfjord and found no signs of disease in any of them. We do not yet know the processes leading to the mass mortality event. The necropsies have secured data and material that can be used to study whether there were specific conditions that caused the event. Collaboration has been established with colleagues in the other North Sea countries and data have been collected that make it possible to map on a larger scale how the episode developed over time, as well as test different hypotheses for what has caused the mass mortality event. Hopefully, it will also help to uncover the underlying causes and make it possible to identify possible management measures.

The authors also thank funding sources: the Natural Environment Research Council (NERC; UK National Capability award number NE/R016429/1 as part of the UKSCaPE programme); Joint Nature Conservatio Committee (JNCC); Environment and Climate Change Canada; Natural Resources Canada; New Bedford Harbor Trustee Council; The Norwegian Environment Agency (and its predecessors), the SEAPOP programme (www.seapop.no) and its key institutions: The Norwegian Institute for Nature Research, The Norwegian Polar Institute and Tromsø University Museum and the French Polar Institute. 1. Timing of breeding, an important driver of fitness in many populations, is widely studied in the context of global change, yet despite considerable efforts to identify environmental drivers of seabird nesting phenology, for most populations we lack evidence of strong drivers. Here we adopt an alternative approach, examining the degree to which different populations positively covary in their annual phenology to infer whether phenological responses to environmental drivers are likely to be (i) shared across species at a range of spatial scales, (ii) shared across populations of a species, or (iii) idiosyncratic to populations. 2. We combined 51 long-term datasets on breeding phenology spanning 50 years from nine seabird species across 29 North Atlantic sites and examined the extent to which different populations share early versus late breeding seasons depending on a hierarchy of spatial scales comprising breeding site, small-scale region, large-scale region and the whole North Atlantic. 3. In about a third of cases we found laying dates of populations of different species sharing the same breeding site or small-scale breeding region were positively correlated, which is consistent with the hypothesis that they share phenological responses to the same environmental conditions. In comparison we found no evidence for positive phenological covariation among populations across species aggregated at larger spatial scales. 4. In general we found little evidence for positive phenological covariation between populations of a single species, and in many instances the inter-year variation specific to a population was substantial, consistent with each population responding idiosyncratically to local environmental conditions. Black-legged kittiwake (Rissa tridactyla) was the exception, with populations exhibiting positive covariation in laying dates that decayed with the distance between breeding sites, suggesting that populations may be responding to a similar driver. 5. Our approach sheds light on the potential factors that may drive phenology in our study species, thus furthering our understanding of the scales at which different seabirds interact with interannual variation in their environment. We also identify additional systems and phenological questions to which our inferential approach could be applied. Postprint

Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B. Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2021. Vinterdødelighet hos ærfugl i ytre Oslofjord og Agder. Årsrapport 2021. NINA Rapport 2068. Norsk institutt for naturforskning. I mars 2020 varslet privatpersoner om døde og døende ærfugl i Larvik-området i Vestfold og Telemark fylke. Det kom raskt tilsvarende rapporter fra andre deler av kysten i Vestfold og Telemark, videre sørover i Agder samt i Østfold. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO). NINA fikk ved hjelp av SNO tilgang på 104 individer for nærmere analyse og obduksjon ved NINA i Trondheim. Målet med disse analysene har vært å avdekke avvik i kondisjon og eventuelt fysiologi som kan indikere om avmagring var en direkte følge av matmangel eller utløst av andre årsaker. Vi ønsket analyserte også nivåer av tiamin (vitamin B1) i hjerne og lever på et utvalg av individene for å avdekke om tiaminmangel kan være en bakenforliggende faktor. I tillegg har vi sammenfattet data fra flytellinger utført i hele det berørte området samt data fra hekkeregistreringer/tellinger i indre Oslofjord, ytre Oslofjord og Agder. For å dokumentere trekkruter/forflytninger og overvintringsområder til ærfugl fra Oslofjorden instrumenterte vi 52 ærfugler fra to forskjellige kolonier (indre og ytre Oslofjord) med lysloggere. Lysloggerne bruker lysmålinger for å beregne omtrentlige posisjoner til fuglene gjennom året og resultater fra dette vil kunne avdekke hvilke områder ærfuglene bruker til forskjellige tider av året. Samtidig med instrumentering med lyslogger ble ærfuglene ringmerket. Avlesning av ringer vil kunne danne grunnlag for å beregne årlig overlevelse til ærfugl i henholdsvis indre og ytre Oslofjord. Av de innleverte ærfuglene ble 90 individer obdusert, hvorav 70 voksne og 13 ungfugler, samt 7 individer med ukjent alder. Voksne ærfuglhanner (3K+) dominerte materialet, med hhv 54 hanner og 16 hunnfargede individer (voksne hunner var ikke mulig å skille fra unge hunner). Fuglene som ble brakt inn til NINA var generelt helt utmagret. Den gjennomsnittlige kondisjonsindeksen for ærfuglene var på 0.7 (n = 87, S.E. = 0.08), hvilket er i kategorien «dødelig avmagret». Resultatene fra tiaminundersøkelsene i 2020 indikerer at tiaminnivåene hos ærfugl i Oslofjorden er foruroligende lave. Det ble totalt registrert 9350 ærfuglhanner under flytellingene i april 2020 og 11197 i det samme området i 2021. Fra 2019 til 2020 ble det registrert en økning i antall hanner i alle områder bortsett fra Vest-Agder. Fra 2020 til 2021 økte antallet i alle områdene. Data fra hekkeregistreringene/tellingene viser en liten til moderat nedgang i antall hekkende ærfugl i ytre Oslofjord og Agder fra 2019 til 2020, mens bestanden i indre Oslofjord øker i antall. I 2021 viser tellingene at bestanden i ytre Oslofjord er uendret fra 2020, indre Oslofjord har hatt en liten nedgang mens data fra Agder viser en liten vekst i hekkebestanden. Data fra overvåkningen i to kolonier i indre og ytre Oslofjord i forbindelse med lysloggerinstrumentering/ringmerking viste at gjennomsnittlig kullstørrelse i 2021 var lavere i indre Oslofjord. Oppfølging av ærfuglbestandene i Oslofjorden årene etter denne hendelsen med økt vinterdødelighet vil være svært interessant for å kunne vurdere om dette var en enkeltepisode i vinteren 2020, eller symptom på en vedvarende ustabilitet som kan komme til å påvirke bestandene i årene framover. Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2021. Winter mortality of common eiders in the outer Oslofjord and Agder 2020. Year report 2021. NINA Report 2068. Norwegian Institute for Nature Research. During March 2020, reports of dead and dying eiders emerged, first in the Larvik area in Vestfold and Telemark county, then from other parts of the coast in Vestfold and Telemark, further south in Agder as well as in Østfold. More than 100 eiders were collected by local staff from the Norwegian Environment Agency. NINA received 104 individuals for further analysis and autopsy at NINA in Trondheim. All birds appeared to be heavily emaciated. The goal for these analyses has been to register body condition and any physiological abnormalities that may indicate whether emaciation was a direct consequence of food shortages or triggered by other causes. We also wanted to analyze levels of thiamine (vitamin B1) in the brain and liver on a subsample of individuals to determine whether thiamine deficiency can be an underlying factor. In addition, we have summarized data from aerial counts carried out throughout the affected area, and data from population censuses during the breeding season in inner Oslofjord, outer Oslofjord and Agder county. In order to document migration and wintering areas of common eiders form the Oslofjorden area, we instrumented 52 eider females with light-loggers. The light loggers (gls-loggers) use ambient light measurements to calculate the birds’ geographical positions throughout the year. At the same time the birds were ringed, and recoveries/observations of ringed birds will facilitate the estimation of survival of common eiders in the inner and outer parts of the Oslofjord area, respectively. Ninety individuals were autopsied in 2020, of which 70 adults and 13 second-year birds, 7 birds were too decomposed to be aged. Adult male eiders dominated the material, with 54 males and 16 females respectively (second year females could not be distinguished from adult females). The birds that were brought to NINA were generally completely emaciated. The average condition index for the eiders was 0.7 (n = 87, S.E. = 0.08), which is in the "deadly emaciated" category. The preliminary results from the thiamine analysis indicate that thiamine levels in eiders in the Oslo fjord are worryingly low. A total of 9350 eider males were counted during the aerial surveys in April 2020 and 11 197 males in the same area in 2021. From 2019 to 2020, an increase in the number of males was registered in all areas except Vest-Agder. From 2020 to 2021 numbers increased in all areas. Data from the breeding population censuses indicate a small to moderate reduction in population numbers from 2019 to 2020 in outer Oslofjord and Agder, while the population in inner Oslofjord seems to be increasing. In 2021, the censuses indicate no change in the outer Oslofjord populations, a small increase in the Agder population and a small decrease in the inner Oslofjord population. It is important to continue the monitoring of the common eider populations in the Oslofjorden area to be able to assess if the high winter mortality in 2020 was a single event, or a symptom of continuing ecological instability that may impact population numbers in the future.

Moe, B., Hanssen, S. A., Ytrehus, B., Balk, L., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Gustavsson, H. & Langset, M. 2020.Thiamine deficiency and seabirds in Norway. A pilot study. NINA Report 1720. Norwegian Institute for Nature Research. Thiamine (vitamin B1) is vital for life-sustaining enzymes in cells. Previous studies have reported episodes of thiamine deficiency in marine ecosystems, and suggested that this have contributed to population declines of seabirds breeding in the Baltic Sea and elsewhere. Many Norwegian seabird populations have shown a strong decline in population size, but thiamine status has never been assessed. The objective of this pilot study was, thus, to document thiamin levels in selected species and their associated food webs, and explore methodological issues relevant for future studies or monitoring. The methodological tests showed that storage freezing temperature did not affect thiamine levels in egg yolk samples, and that thiamine levels in eggs could not be corrected for incubation time. Furthermore, the quantified thiamine levels differed between two laboratories, and we developed a predictive equation to convert thiamine levels in egg yolk samples between the laboratories. This pilot study has, for the first time, investigated thiamine levels in seabird eggs from selected species and populations in Norway mainland and Svalbard, and in their food webs. We revealed variation among species, populations and prey types. The lowest levels were found in eggs from common eiders and in blue mussel which is their prey. Eggs from herring gulls had also relatively low levels. The levels for common eiders and herring gulls were higher than previously reported from the Baltic Sea. Nevertheless, the levels from common eiders, herring gulls and blue mussels should be classified as thiamine deficient according to effect-ranges reported in these previous studies. The highest levels were found in eggs from kittiwakes and Atlantic puffins. The diet samples from kittiwakes and Atlantic puffins had higher thiamine levels compared to blue mussels. This is the first time thiamine levels are reported for kittiwakes and Atlantic puffins. This pilot-study cannot answer whether Norwegian seabird population sizes are affected by thiamine levels, but we cannot rule out that thiamine can be a limiting factor for some Norwegian seabird populations. This report identifies knowledge gaps and provides recommendations for future studies and monitoring. We suggest more sampling of levels to better understand variation among years, areas, species and populations, and also clinical examinations and surveys. Studies investigating potential effects on reproduction and survival is ultimately need to better understand potential effects on population dynamics. Moe, B., Hanssen, S. A., Ytrehus, B., Balk, L., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Gustavsson, H. & Langset, M. 2020. Tiaminmangel og sjøfugl i Norge. En pilotstudie. NINA Rapport 1720. Norsk institutt for naturforskning. Timanin (vitamin B1) er vitalt for livsopprettholdende enzymer i celler. Tidligere studier har rapportert at det kan forekomme episoder med tiaminmangel i marine økosystemer, og foreslått at det har bidratt til bestandsnedgang hos sjøfugler som hekker i Østersjøen og andre steder. Mange norske sjøfuglbestander har vist kraftig tilbakegang, men tiaminstatus har ikke blitt undersøkt. Målsettingen med denne pilotstudien var derfor å dokumentere tiaminnivåer i utvalgte arter og deres næringskjede, og teste metodiske forhold relevant for framtidige studier og overvåkning. Metodetestene viste at frysetemperatur ikke påvirket tiaminnivåene i eggeplomme, og at tiaminnivåene i eggeplomme ikke kunne korrigeres for rugetid. Vi fant også at tiaminnivå ble kvantifisert ulikt av to laboratorier, og vi utviklet en ligning for å omregne tiaminnivå i eggeplomme mellom laboratoriene. Denne pilotstudien har for første gang undersøkt tiaminnivå i sjøfuglegg fra utvalgte arter og bestander på fastlandet i Norge og Svalbard, samt i deres næringskjeder. Vi fant variasjon mellom arter, bestander og næringsemner. De laveste nivåene var i ærfuglegg og blåskjell som er føde til ærfugl. Det var også relativt lave nivåer i egg fra gråmåke. Nivåene som ble funnet i ærfugl og gråmåke var høyere enn det som tidligere er rapportert fra Østersjøen. Likevel, både nivåene i egg fra ærfugl og gråmåke, samt nivåene i blåskjell, skal karakteriseres som tiaminmangel i henhold til effektnivåer funnet i tidligere studier fra Østersjøen. Egg fra krykkje og lunde hadde de høyeste tiaminnivåene i denne studien. Næringsemnene til disse hadde også høyere tiaminnivåer enn blåskjell. Dette er første gang tiaminnivåer er målt i krykkje og lunde. Denne pilotstudien kan ikke svare på om størrelsen til norske sjøfuglbestander er påvirket av tiaminnivåer, men vi kan ikke utelukke at tiamin kan være en begrensende faktor for noen norske sjøfuglbestander. Denne rapporten identifiserer kunnskapshull og gir anbefalinger for nye studier og overvåkning. Vi foreslår mer innsamling og måling av tiaminnivåer for å bedre forstå variasjon mellom år, områder, arter og bestander, og også kliniske undersøkelser og kartlegging. Studier som undersøker effekter på reproduksjon og overlevelse behøves for å bedre forstå den potensielle effekten på bestandsutvikling.

Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2020. Økt vinterdødelighet hos ærfugl i ytre Oslofjord og Agder. Statusrapport høsten 2020. NINA Rapport 1862. Norsk institutt for naturforskning. I mars 2020 varslet privatpersoner om døde og døende ærfugl i Larvik-området. Det kom raskt tilsvarende rapporter fra andre deler av kysten i Vestfold og Telemark, videre sørover i Agder samt i Østfold. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO). NINA fikk ved hjelp av SNO tilgang på 104 individer for nærmere analyse og obduksjon ved NINA i Trondheim. Målet med disse analysene har vært å avdekke kondisjon og eventuelt andre fysiologiske avvik som kan indikere om avmagring var en direkte følge av matmangel eller utløst av andre årsaker. Vi ønsket i tillegg å analysere nivåer av tiamin (vitamin B1) i hjerne og lever på et utvalg av individene for å avdekke om tiamin-mangel kan være en bakenforliggende faktor. Analysene omfattet også morfologiske undersøkelser som gjorde det mulig å vurdere fuglenes bestandstilhørighet, kjønnsfordeling og alderssammensetning. I tillegg har vi sammenfattet data fra flytellinger utført i hele det berørte området bortsett fra Vestfold i april 2020. Av de innleverte ærfuglene er 43 individer obdusert per 1. august 2020, hvorav 30 voksne og 10 ungfugler. Voksne ærfugler (3K+ for hanner og 2K+ for hunner) dominerte materialet, med hhv 12 hanner og 18 hunner. Fuglene som ble brakt inn til NINA var generelt helt utmagret. Den gjennomsnittlige kondisjonsindeksen for ærfuglene var på 0.5 (n = 40, S.E. = 0.13), hvilket er i kategorien «dødelig avmagret». Kroppsmål hos de innsamlede fuglene var tilsvarende mål fra et referansemateriale på hekkefugl fra Skagerrak bestandene, noe som indikerer at fuglene som ble rammet var lokale hekkefugler. Det ble tatt røntgen av 94 individer hos Evidensia Trøndelag Dyreklinikk. Hele 13 individer ble påvist skadeskutte, og det utgjør 13.8% av alle som ble røntgenfotograferte. Tolv individer var skadeskutt med hagl og ett med luftgevær. Begge kjønn var representert og de skadeskutte individene kom fra Vestfold, Østfold og Agder. De foreløpige resultatene fra tiaminundersøkelsene indikerer at tiaminnivåene hos ærfugl i Oslofjorden er lave. Det ble totalt sett 9350 ærfuglhanner under flytellingene i april 2020. Alle influerte områder unntatt Vestfold ble dekket. Fra 2019 til 2020 ble det registrert en økning i antall hanner i alle områder bortsett fra Vest-Agder. Hanssen, S.A., Christensen-Dalsgaard, S., Moe, B., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2020. In-creased winter mortality in common eiders in southern Norway. Status report autumn 2020. NINA Report 1862. Norwegian Institute for Nature Research. During March 2020, reports of dead and dying eiders emerged, first in the Larvik area, then from other parts of the coast in Vestfold and Telemark, further south in Agder as well as in Østfold. More than 100 eiders were collected by local staff from the Norwegian Environment Agency. NINA got 104 individuals for further analysis and autopsy at NINA in Trondheim. The goal for these analyses have been to register body condition and possibly other physiological abnormalities that may indicate whether emaciation was a direct consequence of food shortages or triggered by other causes. We also wanted to analyze levels of thiamine (vitamin B1) in the brain and liver on a subsample of individuals to determine whether thiamine deficiency can be an underlying factor. The analyses also included morphological studies that made it possible to assess which population the birds belonged to, as well as sex distribution and age composition. In addition, we have summarized data from aerial counts carried out throughout the affected area except Vestfold in April 2020. 43 individuals are autopsied as of August 1, 2020, of which 30 adults and 10 juveniles. Adult eiders (3K+ for males and 2K+ for females) dominated the material, with 12 males and 18 females respectively. The birds that were brought to NINA were generally completely emaciated. The average condition index for the eiders was 0.5 (n = 40, S.E. = 0.13), which is in the "deadly emaciated" category. Body measurements of the collected birds were similar to measurements from a reference material on nesting birds from Skagerrak populations, indicating that the birds affected were local breeding birds. 94 individuals were x-rayed at Evidensia Trøndelag Animal Clinic. As many as 13 individuals were diagnosed with previous gun-shots, making up 13.8% of all birds who were X-rayed. Twelve individuals were injured with shotgun shots and one with an air rifle bullet. Both sexes were represented and the injured individuals came from Vestfold, Østfold and Agder. The preliminary results from the thiamine analysis indicate that thiamine levels in eiders in the Oslo fjord are low. A total of 9350 eider males were seen during the flight counts in April 2020. All affected areas except Vestfold were covered. From 2019 to 2020, an increase in the number of males was registered in all areas except Vest-Agder.

In recent decades, the population of Black-legged Kittiwake Rissa tridactyla has declined substantially in most parts of the North Atlantic. Concurrently, there has been an increased urbanisation of the species, with Kittiwakes colonising nearshore buildings and other man-made structures. Here we document the prevalence and performance of Kittiwakes breeding on offshore oil rigs on the Norwegian shelf and compare their reproductive output with parallel data from the nearest Kittiwake colonies monitored on the Norwegian coast. At least six (10%) of the 63 rigs addressed in the study were reported to have breeding Kittiwakes, four of which had a total of 1,164 breeding pairs in 2019. One of these offshore colonies was situated in the Barents Sea, the other five in the Norwegian Sea. Overall the Kittiwakes breeding on oil rigs had a moderate to high productivity, ranging on average between 0.61–1.07 large chicks per nest. This was higher than the productivity in most (but not all) colonies on man-made structures on the coast in the same period, and much higher than that in natural breeding habitats. The differences in Kittiwake productivity between offshore and coastal habitats are likely related to parallel differences in food availability and exposure to predators, but this warrants further study. Besides helping us explore key drivers of Kittiwake productivity, the increasing numbers of Kittiwakes breeding on man-made structures both offshore and on the coast clearly provide a significant contribution of juveniles to the impoverished Kittiwake population in Norwegian waters.