Search

We compiled published peer-reviewed CO2, CH4 and N2O data on drained organic forest soils in boreal and temperate zones, to revisit the current Tier 1 default emission factors (EFs) provided in the IPCC (2014) Wetlands Supplement: to see whether their uncertainty may be reduced, to evaluate possibilities for breaking the broad categories used for the IPCC EFs into more site-type specific ones, and to inspect the potential relevance of a number of environmental variables for predicting the annual soil greenhouse gas (GHG) balances, on which the EFs are based. Despite a considerable number of publications applicable for compiling EFs was added, only modest changes were found compared to the Tier 1 default EFs. However, the more specific site-type categories generated in this study showed narrower confidence intervals compared to the default categories. Overall, the highest CO2 EFs were found for temperate afforested agricultural lands, and boreal forestry-drained sites with very low tree-stand productivity. The highest CH4 EFs in turn prevailed at boreal nutrient-poor forests with very low tree-stand productivity and temperate forests irrespective of nutrient status, while the EFs for afforested sites were low or showed a sink function. The highest N2O EFs were found for afforested agricultural lands and forestry-drained nutrient-rich sites. The occasional wide confidence intervals could be mainly explained by single or few highly deviating estimates, rather than the broadness of the categories applied. Our EFs for the novel categories were further supported by the statistical models connecting the annual soil GHG balances to site-specific soil nutrient status indicators, tree stand characteristics, and temperature-associated weather and climate variables. The results of this synthesis have important implications for EF revisions and national emission reporting, e.g., by the use of different categories for afforested sites and forestry-drained sites, and more specific site productivity categories based on timber production potential.

Arealbrukssektoren (engelsk: Land Use, Land-Use Change and Forestry, LULUCF) omfatter arealbruk og arealbruksendringer, med tilhørende utslipp og opptak av CO2, CH4 (metan) og N2O (lystgass), og er en del av det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon. I oktober 2022 ble det publisert oppdaterte, nasjonale framskrivninger for sektoren (Mohr mfl. 2022), basert på data og metodikk fra Norges siste rapportering til FNs klimakonvensjon (Miljødirektoratet mfl. 2022). Som en oppfølging av det arbeidet presenteres her et utvalg sensitivitets- og usikkerhetsanalyser som illustrerer følsomheten og usikkerheten i framskrivningene for noen parametre. Dette er klima (RCP4.5 versus 8.5 og et gjennomsnitt av disse to), to utvalgte typer arealbruksendring (avskoging, og overgang fra myr og skog på organisk jord til annen arealbruk), samt inndata brukt i Yasso07. Framskrivninger for arealbrukssektoren (LULUCF) under FNs klimakonvensjon: Sensitivitets- og usikkerhetsanalyser

Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....

Denne rapporten skal gi grunnlag for å vurdere en eventuell leveranse av et kart som viser organisk karbon i norsk jordsmonn til FAO. Rapporten redegjør for bestillingen fra FAO, inkludert FAOs beskrivelse av formål og nytte av et Global Soil Organic Carbon Map (GSOCmap). Rapporten gir også en kort oversikt over hvordan GSOCmap er utarbeidet i våre naboland, og hvordan arbeidet med et nytt kart kan ses i sammenheng med Global Soil Partnership (GSP) og annet relevant arbeid NIBIO er involvert i. Rapporten skisserer fire alternativer for hvordan et SOC kart for Norge til bruk i GSOCmap kan utarbeides.

I henhold til det Norske klimagassregnskap leder avskoging til en betydelig del av de nasjonale klimagassutslipp. Målet med denne rapporten er en kartlegging av størrelse og årsaker til avskoging som kan forbedre forståelsen av avskogingsprosesser, og på sikt kan være et første steg for å redusere utslippene fra avskogingen. I Kyotoprotokollen er avskoging betegnet som menneskeskapte endringer fra skog til en annen arealkategori siden 1990. I Norge har avskoging siden 1990 vært på om lag 58 km2 per år. På grunn av påskoging (på aktivt forvaltede arealer) og skogutvidelse (naturlig etablering på ikke forvaltede arealer) har skogarealet ikke forandret seg nevneverdig. Men den teoretiske produksjonsevnen, altså skogens evne til å produsere biomasse og dermed også til å ta opp karbon fra atmosfæren i et gitt tidsrom, av det samlede arealet av påskoging og skogutvidelse er mindre enn produksjonsevnen av avskogingsarealet. Hovedgrunnen til avskoging var utbygging (68 % av avskogingsarealet), men også omlegging til beite (18 %) eller nydyrking (13 %) bidro. I denne rapporten er alle areal og utslippsestimater basert på Landsskogtakseringen som er en landsdekkende utvalgsundersøkelse. Grunnet det lille totale areal av avskoging i Norge er arealestimatene assosiert med relativ stor usikkerhet relatert til antall prøvefelter i utvalgskartleggingen. Blant utbyggingskategoriene var vei og bebyggelse de viktigste grunnene til avskoging. Traktor- og skogsbilveier var de største enkeltkategoriene blant veikategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet. Bolig og fritidsbolig var de største enkeltkategoriene blant bebyggelseskategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet...

Basert på en litteraturgjennomgang har vi vurdert konsekvenser av ulike hogstformer (flatehogst og lukket hogst med vekt på bledningshogst og konvertering av ensaldret skog til sjiktet skogstruktur egnet for bledning) samt forlenget omløpstid og vern med hensyn på karbonlagring og -opptak i levende biomasse, død ved og skogsjord. Med grunnlag i produksjonsmodeller og erfaringer fra langsiktige feltforsøk vurderer vi at det ikke er grunnlag for å konkludere med at det er noen vesentlig forskjell i størrelsen på karbonlageret i levende trebiomasse i bledningsskog og skog som avvirkes med flatehogst, når en legger gjennomsnittet over en tidsperiode som svarer til et normalt bestandsomløp til grunn. Det er på den annen side forskningsmessig belegg for at tilveksten over tid, og dermed årlig karbonopptak, er noe lavere i skog som behandles med bledningshogst enn i skog som forynges ved flatehogst og planting. Ved konvertering av ensaldret, ensjiktet skog til flersjiktet skog egnet for bledning vil en måtte påregne et vesentlig tilveksttap fram til fullført konvertering, noe som kan ta lang tid (50 – 100 år), og dermed redusert karbonakkumulering i den levende biomassen. Kunnskapen om hvordan konvertering fra ensjiktet til flersjiktet skogstruktur påvirker produksjonen i bestandet og karbondynamikken generelt er imidlertid mangelfull. Det fremgår av litteraturen vi har gjennomgått at når hogstinngrepet er av en betydelig størrelse, som ved flatehogst, kan det forventes et tap av total jordkarbon i tiden etter hogst i størrelsesorden 7 – 22 prosent. Det er i mange tilfeller ikke mulig å skille effekten av hogst og av markberedning på jordkarbon, men resultatene viser at et tap kan forventes også uten markberedning. Gjennom det påfølgende bestandsforløpet vil det skje en akkumulering av jordkarbon igjen, men det er usikkert hvorvidt det gjennom omløpet frem til hogstmodenhetsalder vil bygges opp igjen mer, mindre eller samme mengde som kan ha blitt tapt etter hogst. Det er sannsynlig at ulike faser av bestandsutviklingen karakteriseres av forskjellig akkumuleringshastighet, men ulike studier viser ulike resultater. Akkumuleringshastigheten kan minke med økende alder, men dette er ikke entydig vist. Det kan imidlertid ventes en fortsatt akkumulering av jordkarbon i skog som overholdes utover et normalt omløp, og i skog som vernes. Litteraturgjennomgangen i denne rapporten viser at endringsrater for jordkarbon er usikre størrelser, og samtidig sterkt påvirket av lokale faktorer. Det empiriske grunnlaget for å beskrive endringer i jordkarbon er spinkelt sett i forhold til endringer beskrevet i den levende biomasse. Dette gjør generaliseringer for jordkarbonendringer vanskelig. Hogstinngrep som tynning og lukkede hogster, inkludert små gruppehogster, gir derimot sjelden signifikante effekter på jordkarbon. Basert på dette kunne en forvente at bledning, sammenliknet med flatehogst, på lengre sikt ville medføre et høyere lager av jordkarbon ved at hogstinngrepene i liten grad påvirker jorda, i motsetning til flatehogst der det kan forventes et tap av jordkarbon i de påfølgende 10-30 år etter avvirkning. Men langsiktige observasjoner er få og gir ikke noen bakgrunn for å konkludere med dette. I den grad ulik skogbehandling vil endre treslagssammensetning og bunnvegetasjon kan det forventes en påvirkning både på akkumulering av karbon i det organiske sjikt og eventuelt også på karbonlageret i mineraljordssjiktet. Både når det gjelder tap av jordkarbon etter flatehogst og mulige effekter gjennom tynning, gruppehogst og lukket hogst kan ulike jordsmonn forventes å reagere forskjellig. En moderat forlengelse av omløpstiden utover normal hogstmodenhetsalder forventes å gi et større karbonlager i levende biomasse og jordsmonn sammenlignet med et behandlingsprogram med avvirkning ved normal hogstmodenhetsalder. Dette må samtidig avveies mot en gradvis redusert tilvekst/karbonopptak ved forlenget omløpstid i forhold til arealets maksimale produksjonsevne. Med tanke på forventet utvikling i gammel granskog kan vi si at det på nasjonal skala gjennom Landsskogtakseringen i gjennomsnitt er dokumentert et økende volum i levende biomasse, i alle fall minst 70-90 år forbi hogstmodenhetsalder på lavere og midlere boniteter (statistisk materiale foreligger ikke for eldre skog enn dette og er generelt spinklere for høye boniteter). Betydningen av forstyrrelser som vil redusere karbonlageret (skogbrann, vindfelling, insektskader med videre), vil avhenge av skala. Det vil si hvor lokal forstyrrelsen er, og om en betrakter karbonlageret i et enkelt bestand eller i all gammel skog over et større område. Per dags dato foreligger det ikke analyser som dokumenterer et totalt karbonbudsjett (inkludert jordsmonn og død ved) for gammel skog og granskog som vernes. Hyppigheten og effekten av naturlige forstyrrelser på karbonbudsjettet er også mangelfullt dokumentert. Det synes imidlertid rimelig å legge til grunn at det foregår et netto karbonopptak i granbestand som har vesentlig høyere alder enn hogstmoden skog. Hvor lenge er fremdeles et åpent spørsmål. Hovedmønsteret for utvikling av død ved i skog som avvirkes ved normal hogstmodenhetsalder er at volumet aldri blir særlig høyt. Død ved vil med andre ord være av marginal betydning for karbonakkumulering i slik forvaltet skog. Skog som får utvikle seg forbi hogstmodenhetsalder vil fortsette å bygge opp volum med levende biomasse, og mengden død ved vil øke tilsvarende gjennom naturlig avgang. I slik skog vil karbonlageret i død ved øke til et nivå som er vesentlig høyere enn i skog som avvirkes ved hogstmodenhetsalder. Dette betyr at død ved har mye større betydning for oppbygning av karbonlager i skog som får stå urørt i lang tid etter normal hogstmodenhetsalder, sammenlignet med skog som avvirkes ved hogstmodenhetsalder eller ved moderat forlenget omløpstid. Dersom et høyt karbonlager i skog prioriteres, og en samtidig ønsker å kombinere dette med høsting av virke, viser modellberegninger at disse målsetningene best kan kombineres ved å drive skogbruk med flatehogst der en øker omløpstiden noe utover normal hogstmodenhetsalder. Forlengelsen av omløpet må avveies mot noe lavere tilvekst per arealenhet, som gir et redusert opptak sett over et helt omløp, og også opp mot jordkarbonlageret som kan forventes å øke med forlenget omløpstid. I en fullstendig vurdering av den samlede klimaeffekten av ulike hogstformer og forvaltningsstrategier må en ta hensyn til tiltakets effekt på den potensielle langsiktige stabiliteten av karbonlager i biomasse og i jord. I tillegg må også hensyn til andre klimapådrivere, slik som albedo, evapotranspirasjon og BVOCs, samt effekten av substitusjon ved at trevirke kan erstatte fossile energibærere og materialer med større klimaavtrykk, inngå i vurderingen. Litteraturgjennomgangen avdekker også vesentlige kunnskapsutfordringer i forhold til å kvantifisere betydningen av de tiltakene som er vurdert på opptak og lagring av karbon i skog. Behovet for framtidig kunnskapsutvikling knyttet til karbondynamikk ved ulike hogstformer og forvaltningsstrategier er søkt belyst og oppsummeres i diskusjonskapitlet.

Grantørkeprosjektet har fokusert på tørkeproblemer på gran i lavlandet på Østlandet. Toppskranting og avdøing har forekommet på enkelte lokaliteter i veksterlige granbestand i hkl 3-4. Gjentatte befaringer av slike skader gjennom de siste 20-25 år har tydet på at tørke er hovedårsaken, men at det er komplekse årsaksforhold. Det har vært et hovedmål i prosjektet å stille en diagnose på disse skadene. Videre har prosjektet fokusert på klimaendringene og risikoen for at tørkeskader på gran kan øke over tid. Endelig har prosjektet også tilrettelagt for en diskusjon mellom forskning, forvaltning og praktikere om skogbehandling og alternativer til konvensjonell skogbehandling med gran for å møte klimaendringene. Toppskrantingen som ble undersøkt i dette prosjektet hadde de samme symptomer som observert i mange tidligere befaringer, dvs. misfarging og avdøing av topper og gradvis forverring av skadene nedover i krona, etterfulgt av avdøing av hele trær. Resultatene bekrefter at tørkestress om sommeren har vært utløsende faktor for skadene, og at de undersøkte skadene i dette prosjektet ble utløst av moderat tørke i somrene 2004-06. Disse somrene hadde perioder i juni og juli med høy fordampning pga høye temperaturer og vedvarende vind, og lite nedbør. Dette førte til nedbørunderskudd og moderat tørkestress. Flere påfølgende år med moderat tørkestress har ført til kavitasjon i vannledningsbanene i stammen hos en del trær. Deler av yteveden har blitt satt ut av spill som vannledningsbaner. Utviklingen av høyde- og diametervekst, samt funn av tørkeringer og traumatiske harpikskanaler i disse årene understøtter at det har vært et tørkestress.....

I juni 2009 ble Norsk Institutt for Skog og Landskap bedt om å bistå Landbruks- og Matdepartementet samt Statens Forurensningstilsyn med en analyse av endringene i skogens fremtidige karbonlager under alternative skogbruksscenarioer. Prognosene skal brukes til å avdekke ulike konsekvenser av regelverket for skog og arealbruk i Kyoto-protokollen for forpliktelsesperioden etter 2012. Med utgangspunkt i St. meld. nr. 39 vurderes i denne rapporten 4 scenarioer for det fremtidige skogbruket i Norge: Scenario 1 er en videreføring av dagens hogst, som utgjør 10 millioner m3, og skogkulturinnsats hvor det plantes om lag 20 millioner planter; Scenario 2 forutsetter at hogsten økes til 15 millioner m3 per år, og at det plantes omkring 50 millioner planter årlig; Scenario 3 forutsetter at hogsten økes til om lag 15 millioner m3 per år, og at planteintensiteten er økt i forhold til Scenario 2 til omkring 70 millioner planter årlig; Scenario 4 forutsetter at hogsten økes til om lag 15 millioner m3 per år. Planteintensiteten (planter per arealenhet) er den samme som i Scenario 1, men med økt avvirkning blir det ca. 30 millioner planter per år. [...]

For å verifisere beregningsmetoder og modeller for endringer av karbonlagre i skogsjord brukt i UNFCCC rapporteringen er det behov for data fra jordprøver med gjentak over tid og der prøvetakingsmetoder er konsistente. I Norge finnes ikke denne typen data på nasjonalt / landsdekkende nivå. For å møte behovet for verifisering av beregningsmetodikken brukt i UNFCCC rapporteringen innenfor rammene av eksisterende data med metodisk konsistens over tid, er det i denne undersøkelsen gjennomført ny prøvetaking av jord og vegetasjon i to etablerte forsøksfelt i skog i sør-øst Norge der vi fra før av både har data fra tidligere jordprøveanalyser og tilvekstdata for trær i skogsbestand. De to forsøksfeltene ligger på Nordmoen i Akershus (etablert 1973 og tilplantet 1974) og i Skiptvet i Østfold (etablert 1976 i eksisterende foryngelse med supplerplanting i 1977). Med nye jordprøver, biomassemålinger og vegetasjonsanalyser i 2011 gir dette to tidsserier på hhv. 38 og 34 år med hensyn på endringer i jordkarbon og inngangsverdier i beregningsmodellene. Den eksperimentelle behandlingen i Skiptvet omfatter ulik grad av treslagsblanding av bjørk og gran på de enkelte forsøksrutene, mens på Nordmoen sammenliknes rene bestand av hhv. bjørk, gran og furu. De klimatiske forhold er tilnærmet like, mens jordsmonntypen er ulik med næringsfattig sandjord på Nordmoen og næringsrik leirjord i Skiptvet. Resultatene fra forsøkene er begrenset til å representere klimatiske og vegetasjonsmessige forhold på Østlandet (og forhold tilsvarende de to lokalitetene), og forsøksfeltene er dermed ikke representative eksempelvis for kystnære og kontinentale strøk.