Search

Åström, J., Birkemoe, H., Brandsegg, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, M. Majaneva, A., Staverløkk, A., Sverdrup‐Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Rapport fra feltsesong 2022. NINA Rapport 2241. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3053636 Denne rapporten beskriver arbeidet med en generell insektovervåking i Norge for 2022, finansiert av Miljødirektoratet. Overvåkingen startet opp på Østlandet i 2020 med økosystemene skog og semi-naturlig mark, og ble i 2021 utvidet til semi‐naturlig mark i Trøndelag, fulgt av semi‐naturlig mark på Sørlandet i 2022. En videre utvidelse til semi‐naturlig mark i Nord‐Norge er planlagt for 2023, og full nasjonal dekning med inkludering av semi‐naturlig mark på Vestlandet er forventet i 2024. Totalt har 90 lokaliteter blitt undersøkt så langt og målet er å utvide programmet til hele landet med 250 lokaliteter i hvert økosystem. Prosjektet baserer seg på passiv fangst av flyvende insekter ved hjelp av malaisefeller, supplert med vindusfeller i skog for å øke fangsten av biller. Metoden fanger store mengder med insekter, men den totale biomassen per lokalitet og år (ca. 245 gram) er såpass lav at den ikke forventes å påvirke bestandene negativt. Artene identifiseres ved hjelp av DNA‐metastrekkoding men kun enkelte funn blir bekreftet med tradisjonelle morfologiske analyser. Nøyaktigheten på koblingen mellom DNA og artsnavn varierer mellom artsgrupper og er avhengig kvaliteten i tilgjengelige referansebibliotek. Prosjektet jobber kontinuerlig med utbedring av referansebiblioteket, der prosjektet bidro med strekkoder for ytterligere 318 norske arter i 2022. Flere strekkoder i referansebiblioteket gjør også at mer DNA i fellene kan får treff som insekter, hvilket påvirker de totale estimerte artsantallet. Etter årets revisjon av referansebiblioteket, finner vi flere tusen flere arter i de tidligere innsamlede prøvene, hvilket peker på den store betydningen av å fortsette å utvikle referansebibliotekene. Validering med morfologisk identifisering av blomsterfluer viser, i tråd med tidligere funn på sommerfugler, at DNAmetastrekkoding har god oppdagelseevne av biodiversitet, selv om identifikasjonen til art fortsatt kan forbedres. Valideringen viser også at metodikken fortsatt strever med biller, og en knusing av vindusfelleprøvene bør derfor testes ut og vurderes i fremtiden. I øvrig ser labrutinene ut å fungere godt og er uforandrete fra 2021. Basert på de tre første sesongene så har overvåkingsprosjektet funnet et estimert artsantall på ca. 20.000 insektarter. Til sammenligning er det ca. 19.500 kjente insektarter i Norge fra tidligere, og vi antar derfor at overvåkingen, i kombinasjon med videre taksnonomiske analyser, vil tilføye mange nye arter for Norge. Potensielt nye arter må vurderes av taksonomisk ekspertise, der vi kan låne ut prøver for morfologisk etterkontroll. Med sin størrelse og klimatiske gradient bidrar Østlandet så langt med flest arter, og vi finner her noen flere arter i semi‐naturlig mark enn i skog. Deretter følger semi‐naturlig mark i Trøndelag og til sist semi‐naturlig mark på Sørlandet. Overvåkingen har funnet mer enn hundre og femti rødlistede arter og det er funnet rødlistearter i nesten alle lokaliteter. Blant de mange artene som ikke er påvist tidligere i Norge, er de fleste trolig stedegne men tidligere ikke observerte arter, eller er de ikke registrert i offentlige digitale kilder. Flere av disse artene kan også være feilbestemt, for eksempel fordi strekkodene ikke skiller mellom arter, eller fordi arter i BOLD er feilbestemt. Men et mindre antall er også listet opp i Fremmedartslista til Artsdatabanken. De arter som i følge offentlige kilder ikke er observert i naboland tidligere bør vurderes av eksperter som potensielt fremmede arter. Mengden arter og biomasse av insekter for 2022 er noe lavere enn tidligere år. Dette kan sannsynligvis forklares med dårligere værforhold for insekter dette året, selv om vi har for få år for å teste dette kvantitativt ennå. Prosjektet samler inn informasjon for en rekke grunnleggende påvirkningsfaktorer, hvilket er viktig for å kunne vurdere effekter av klimaendringer og arealbruk på insekter i lengre tidsserier. Lokal variasjon i været forklarer ca. 30% av variasjonen i biomasse mellom lokaliteter gjennom samme periode. Ved å inkludere data for vegetasjon og landskapskomposisjon fra hver lokalitet økes forklaringsevnen til ca. 40% for skogslokalitetene, mens disse forklaringsvariablene har mindre påvirkning i semi‐naturlig mark. Forklaringsgraden for semi‐naturlige lokaliteter ville sannsynligvis forbedres hvis man innhenter data for arealbruket i omkringliggende landskap, tilsvarende de som samles inn i 3Q. Forskjellen i artsforekomster mellom ulike lokaliteter (beta‐diversitet) var noe lavere enn forventet, sammenlignet med en tilfeldig fordeling av arter. En mulig forklaring er at fangst‐ eller identifiseringsteknikkene som er benyttet her ikke klarer å observere all diversitet som faktisk er på lokalitetene. Beta‐diversitet forklares nesten utelukkende gjennom at lokalitetene har ulike arter (speciesturnover), heller enn ulikt antall arter, og forskjellene i artsforekomst øker svakt med økt avstand mellom lokaliteter. Disse resultatene er i tråd med tidligere studier som viser at insektfangster ofte varierer kraftig mellom feller og lokaliteter. Med 3 års data har vi nå starten på en tidsserie som vil danne et essensielt kunnskapsgrunnlag for vurderinger av forekomst og endringer av insektsamfunnet i Norge. Prosjektet påviser en svært stor biomangfold og har en robust metode for å måle forandringer i biomasse og samfunnskomposisjon. På sikt vil eventuelle tidstrender kunne oppdages, både i forandrete totale fangster per år og i forandrete mønster innen år (fenologi og utbredelse). Ambisjonen på sikt er å utvide overvåkingen også av skog til hele landet, og ta i bruk dataene fra prosjektet til beregning av insektindikatorer for økosystemtilstand. Her ligger den største utfordringen i å estimere referansetilstand, noe som sannsynligvis vil kreve målrettede undersøkninger av referanseområder. En nettside der publikum kan følge med på trender og stedfestete funn er under utvikling, der eksperter også vil kunne komme med innspill på artsidentifikasjoner og bidra med validering av lagrete funn. Dette kan fungere som en mer lettilgengelig og tilpassingsbar kilde for resultater fra overvakingen for folk flest, sammenlignet med denne rapport, som er detaljert og statisk. En langtidslagring av prøvene er fortsatt ikke finansiert og vi vil derfor være nødt til å destruere funn etter ca 5 år i fryselager, hvis ikke en langsiktig finansiering kommer på plass. Dette er uheldig med tanke på ambisjonen om langsiktighet i prosjektet. Med dette overvåkingsprogrammet har Norge kommet lengre enn mange andre land med tanke på overvåkingen av insektene. Mange land har ennå ikke startet en kontinuerlig overvåking, eller begrenser seg til enkelte grupper, som for eksempel pollinerende insekter. Vi er i kontinuerlig dialog med flere naboland, der vi deler praktiske erfaringer, i håp om å harmonisere metodikken for å kunne gjøre enkle sammenstellinger på tvers av landegrenser. Vår anbefaling er som før at programmet utvides til å inkludere mer typiske jordbrukslandskap (dvs. mer intensivt drevet åkermark), for å være mer arealrepresentativ og også overvåke områder med antatt større menneskelig påvirkning. I tillegg kunne flere forklaringsvariabler i semi‐naturlig mark bli innhentet, for eksempel gjennom å tilpasse NIBIOs 3Q‐metodikk for lokalitetene i insektovervåkingen med detaljert tolking av flyfoto samt innhenting av data på jordbruksdriften i det omkringliggende landskapet (produksjon, gjødsling og sprøyting et cetera). Variasjoner i oppstartstidspunkt i ulike overvåkingsår har medført enkelte hull i dataserien i starten av sesongene. For å bøte på dette så er det viktig med en langsiktig og forutsibar finansiering av overvåkingsprogrammet, for å muliggjøre god planlegging og gjennomføring av insektovervåkingen. Åström, J., Birkemoe, H., Brandsegg, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, M., Majaneva, A., Staverløkk, A., Sverdrup‐Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insectmonitoring in Østlandet, Sørlandet and Trøndelag. Report from the fieldseason of 2022. NINA Rapport 2241. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3053636 This report documents the 2022 findings of a general insect monitoring program in Norway that is financed by the Norwegian Environmental Agency. The program was initiated in 2020 for forest and semi‐natural/agricultural ecosystems in Eastern Norway and was extended in 2021 to include seminatural/agricultural land in Trøndelag, followed by semi‐natural/agricultural land in Sørlandet in 2022. The program is scheduled to further expand to include semi‐natural/agricultural lands in Northern Norway in 2023, and is intended to reach full national coverage in 2024 with the inclusion of seminatural/agricultural land in Western Norway. To date, 90 localities have been inventoried, and a full scale monitoring program will include 250 localities in every ecosystem. Monitoring is based on passive trapping of flying insects using malaise traps, supplemented by additional window traps in forest localities to improve capture and detection of beetles. These methods capture large numbers of insects, but the total annual biomass collected at any given locality (ca. 245 g) is not expected to have negative effects on local insect populations. The collected insects are identified using DNA‐metabarcoding with selected observations confirmed by morphological identification of individual insects. Success rates for species identification varies between taxonomic groups and is dependent on having complete reference databases. To improve metabarcoding species identifications, the project is continually expanding its reference database and has barcoded an additional 318 Norwegian species in 2022. Improved coverage of insect diversity in the reference database can impact estimates of total species richness, as it increases the amount of DNA from each trap that can be identified as being insect in origin. As such, all sequencing data generated in the monitoring project was re‐identified in 2022 against the newly revised version of the reference database, detecting thousands of more species in these samples. This highlights the immense impact of further reference database development and expansion and the critical role of reference barcode generation in this monitoring program. Validation by morphological identification of hoverflies reveals, in line with earlier studies of butterflies, that the DNA‐metabarcoding has a high detection rate of biodiversity, although the identification to species still has room for improvement. The validation also show that the technique still struggles with beetles, and homogisation of the window‐trap catches should be tested and evaluated for the future. Apart from this, the methodology appears to work well, and remain unchanged from 2021. Over the course of three monitoring seasons, the project has detected ca. 20 000 species. Given that prior to initiating monitoring, there were approximately 19 500 insect species reported in Norway, it is expected that many species new to Norway will be detected. To confirm a species as new to Norway, physical specimens must be morphologically identified by taxonomic experts, and samples collected in the monitoring program can be loaned for morphological investigations. With its large geographic size and substantial climatic gradient, Eastern Norway was the most species‐rich region, with seminatural/agricultural lands hosting slightly more species than forests. Semi‐natural/agricultural lands in Trøndelag were the next most speciose ecosystem, followed by the same habitat in Sørlandet. To date, the monitoring program has detected approximately 150 red‐listed species, and most localities host at least one red‐listed species. There are numerous genetic detections of species not previously reported from Norway. Many of these are likely native species that have been overlooked or not registered in public digital databases. Some species could also be misidentified, for example if the DNA‐sequences does not distinguish between species, or if there are faulty information in public genetic databases. A small number of the species not previously reported from Norway are included on the Invasive Species List for Norway, administered by the Norwegian Biodiversity Information Center. Those species detected in the monitoring program that are not already known from neighbouring fennoscandian countries require further evaluation by taxonomic experts as potential invasive or doorknocker species. These species will be listed on the monitoring program’s website in a format that is currently under development. The insect biomass collected in 2022 was lower than in previous years, which most likely can be attributed to poor weather conditions for insects, despite the fact we have relatively little data to quantitatively test this. In addition to inventorying insect biodiversity, the monitoring program collects data for a number of variables with the goal of assessing long‐term effects of climate and land‐use change on insects. In total, 30% of the between‐locality variation in biomass within the same trapping period could be explained by local, small‐scale weather variation. Including data on vegetation and landscape composition at each locality increases the explanatory power of the model to 40% for forests, but has less impact in semi‐natural/agricultural landscapes. The explanatory power for these sites could potentially be improved by collecting data corresponding to those in 3Q. Between‐locality differences in biodiversity (beta‐diversity) were lower than would be expected with a completely random distribution of species. A possible explanation is that the collection and/or identification methods used here do not adequately capture the entire insect diversity present at each site. The beta‐diversity was almost exclusively explained by different species occurring at different localities (species turnover) rather than the species richness varying between localities. Between locality differences in biodiversity increased slightly with increasing distance. These results are consistent with other studies that demonstrate that insect captures can vary strongly between traps and localities. The three years of data that have now been collected form the foundation for a time series that will track occurrences and changes in the insect community in Norway. The monitoring program has already identified substantial insect biodiversity and uses robust methods for measuring both changes in biomass and community composition. In the long term, the monitoring design will allow detection of both between year changes of overall catches, as well as changes in within‐year captures (phenology and distribution). Further ambitions for the national monitoring project include extending it to monitor forests on a national scale and using data from the project to calculate indices for ecosystem condition. The most significant barrier to developing these indices is estimating reference conditions, and targeted surveys of reference areas are likely necessary to achieve this. With the initiation and expansion of this monitoring program, Norway places itself at the global forefront of insect biodiversity monitoring. Most countries do not have a continuous monitoring program in place, or focus on a limited set of taxa, such as pollinating insects. We are in continuous dialogue with several neighbouring countries in order to share practical information and experiences with the goal of harmonizing methodology in order to allow for simple, robust data collation across larger geographic areas. Our recommendations for development of the monitoring program include further expansion to more typical agricultural landscapes (i.e. intensively farmed fields) in order to be more representative of the area and to assess insect populations that are presumed to experience greater anthropogenic impacts. We also recommend collecting further explanatory variables in semi‐natural/agricultural landscapes, for example by applying the NIBIO 3Q methodology to all semi‐natural locations that are part of the insect monitoring program. Finally, there have consistently been early season data gaps in the initial years of this program, which are attributed to short turnaround times between the confirmation of annual funding and the beginning of the field season. This highlights the need for long‐term and predictable funding of the monitoring program to facilitate good, efficient planning and implementation.

Åström, J., Birkemoe, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Endrestøl, A., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, A., Staverløkk, A., Sverdrup-Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insektovervåking på Østlandet og i Trøndelag. Rapport fra feltsesong 2021. NINA Rapport 2070. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten beskriver arbeidet med en generell insektovervåking i Norge 2021, finansiert av Miljødirektoratet. Overvåkingen startet opp i økosystemene skog og semi-naturlig mark på Østlandet i 2020, og ble i 2021 utvidet til semi-naturlig mark i Trøndelag. Totalt 50 lokaliteter har blitt undersøkt så langt. Prosjektet benytter passiv fangst av flyvende insekter ved hjelp av malaisefelleer, supplert med vindusfeller i skog for å øke fangsten av biller. Metoden fanger store mengder med insekter, men total biomasse (ca. 11 kg) er såpass lav at den ikke forventes å påvirke bestandene negativt. Fangstene analyseres ved hjelp av DNA-metastrekkoding. Nøyaktigheten på artsidentifisering med denne metoden varierer mellom artsgrupper, men prosjektet jobber med kontinuerlig utbedring av referansebiblioteket på arter og har i år utvidet bibliotekene med strekkoder fra 538 flere arter. Overvåkingsprosjektet har så langt funnet minst 16.000 arter på to sesonger. Til sammenligning så er det kjent ca. 19.500 insektarter i Norge og vi antar derfor at overvåkingen på sikt vil tilføye mange nye arter for Norge. Som forventet så ser semi-naturlig mark på Østlandet ut til å være mest artsrik, fulgt av skog på Østlandet og semi-naturlig mark i Trøndelag. Overvåkingen har påvist 110 rødlistede arter og det er funnet rødlistearter i alle lokaliteter. Vi har også funnet en stor mengde arter som ikke er påvist tidligere i Norge. Av disse er 252 trolig nyoppdagede stedegne arter, 20 arter er listet opp i Fremmedartslista til Artsdatabanken. 174 arter er ikke observert i naboland tidligere og bør vurderes som fremmede arter. Foreløpige analyser viser at ca. 2/3 av variasjonen i biomasse for insekter gjennom sesongen kan forklares gjennom data fra klimaloggere ved fellene. Ved å inkludere data for vegetasjon og landskapskomposisjon fra hver lokalitet så økes forklaringsevnen til nesten 3/4 av variasjonen. Forståelse av slike grunnleggende påvirkningsfaktorer vil gjøre det mulig å vurdere effekter av klimaendringer på biomasse av insekter i lengre tidsserier. Betydningen av de ulike forklaringsvariablene varierte mellom skog og semi-naturlig mark. Forskjellen i artsforekomster mellom ulike lokaliteter (beta-diversitet) var lavere en forventet, sammenlignet med en tilfeldig fordeling av arter. En mulig forklaring er at fangst- eller identifiseringsteknikkene som er benyttet her ikke klarer å observere all diversitet som faktisk er på lokalitetene. Dette bør undersøkes nærmere. Forskjellene mellom lokaliteter forklares best gjennom at de har ulike arter, heller enn ulik antall arter, og forskjellene i artsforekomst øker med avstand mellom lokaliteter. Dette overvåkingsprosjektet vil kunne bidra med verdifull ny kunnskap om endringer i biomasse og artsmangfold av insekter i Norge. Det vil også kunne gi viktig kunnskap om fordelingen av artene omkring i landet, inkludert truede og fremmede arter. Dette gjelder spesielt arter som vi har begrenset kunnskap om eller som er vanskelige å identifisere med tradisjonelle metoder. Overvåkingen er også godt egnet som datakilde for indikatorer av økologisk tilstand for insekter i Norge og vi lister opp flere mulige indikatorer. Det største hinderet for å operasjonalisere disse er at vi mangler kunnskap om verdiene på referansetilstandene i “intakte økosystemer”. Ved en eventuell videre utvidelse av overvåkingsprogrammet så anbefaler vi at det først gjøres en målrettet kartlegging og overvåking av lokaliteter som kan representere “intakte økosystemer” og som kan utgjøre basen for de referansenivåer man trenger for indikatorer for økologisk tilstand. Videre vurderer vi at den mest kostnadseffektive økningen av prosjektet vil være å først utvide til skog i Trøndelag, samt en geografisk utvidelse til Rogaland og Agder fylker. Åström, J., Birkemoe, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Endrestøl, A., Fossøy, F., Hanssen, O., Laugsand, A., Staverløkk, A., Sverdrup-Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2022. Insectmonitoring in Østlandet and Trøndelag. Report from the fieldseason of 2021. NINA Rapport 2070. Norsk institutt for naturforskning. This report documents the 2021 findings for a general monitoring of insects in Norway that is financed by the Norwegian Environmental Agency. The monitoring program was initiated in 2020 for forest and semi-natural/agricultural ecosystems in Eastern Norway and has been extended in 2021 to include semi-natural/agricultural land in Trøndelag. A total of 50 localities have been inventoried to date. Monitoring is based on passive trapping of flying insects using malaise traps, supplemented by additional window traps in forest localities to improve capture and detection of beetles. These methods capture large numbers of insects, but the total biomass (ca. 11 kg) is not expected to have negative effects on the local insect populations. The collected insects are identified using DNA-metabarcoding. Success rates for species identification varies between taxonomic groups, and is dependent on having complete reference databases. To improve metabarcoding species identifications, the project is continually improving its reference database and has barcoded an additional 538 Norwegian species in 2021. Over the course of two monitoring seasons, the project has detected at least 16 000 species. Given that prior to initiating monitoring, there were approximately 19 500 insect species reported in Norway, it is expected that this program will detect many species new to Norway. As expected, semi-natural/agricultural lands in Eastern Norway were the most species-rich ecosystem, followed by forests in Eastern Norway and semi-natural/agricultural lands in Trøndelag. 110 red-listed species have been detected in the monitoring, and at least one red-listed species has been detected in every locality surveyed. A number of species that are not known from Norway are reported here, including 252 that likely represent native species that were previously overlooked, 20 species from the Invasive Species List for Norway, as well as an additional 174 species that are not known to occur in any neighbouring countries to Norway, and should be further evaluated as potential doorknocker species or invasive species. Preliminary analyses show that ca. 2/3 of the variation in insect biomass throughout the season can be explained by data from the data loggers placed next to each trap. With the inclusion of data on vegetation and landscape composition from each locality, almost 3/4 of biomass variation can be explained. An understanding of these general relationships will help us evaluate the effects of climate change on insect biomass in longer time series. The relative importance of each explanatory variable differed between forests and semi-natural/agricultural lands. Between-locality differences in biodiversity (beta-diversity) was lower than would be expected with a completely random distribution of species. A possible explanation is that the collection and/or identification methods used here do not adequately capture the entire insect diversity present at each site, and as such should be explored further. Different localities hosted different species, rather than having dissimilar total numbers of species, and the differences in species composition between localities increased with increasing distance between localities. This monitoring project is already providing key information on changes in biomass and insect diversity in Norway. It is expected to provide valuable insight into the distribution of species throughout the country, including threatened and invasive species, and particularly those for which we have only limited knowledge of and/or are difficult to identify in traditional morphology-based surveys. This monitoring program will also be a good data-source for the creation of indicators for ecological condition for insect populations in Norway and we provide an overview of a number of possible indicators. Currently, the largest barrier to initiating use of ecological condition indicators for insects is a lack of data from reference localities in “intact ecosystems”. To further develop this monitoring program, we recommend an initial, directed mapping and monitoring of localities in “intact ecosystems”, which will provide the basis and establish reference values for implementing indicators for the ecological condition of insects. The most cost-effective extension of the breadth of monitoring is to first include forests in Trøndelag, followed by an expansion to monitor sites in Rogaland and Agder.

Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2022. Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2021. NINA Rapport 2131. Norsk institutt for naturforskning. Siden 2009 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Miljødirektoratet gjennomført arealrepresentativ overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Inventeringene foretas i gressmark og åpen skogsmark i lavlandet av frivillige registranter som rekrutteres og organiseres gjennom Sabima. Som for årene 2013-2020 ble overvåkingen av dagsommerfugler og humler i 2021 utført i tre regioner: region Øst (tidligere fylkene Vestfold og Østfold), region Sør (tidligere fylket Vest-Agder og Rogaland), og region Trøndelag. NINA har mottatt alle dataene fra feltsesongen 2021 fra de frivillige via Sabima. Oppsummert har samarbeidet mellom de frivillige registrantene, Sabima og NINA fungert veldig bra og vært gunstig for prosjektet. Prosjektet leverer data for indikatorene dagsommerfugler og humler i hovedøkosystemene åpent lavland og skog til Naturindeks for Norge, som ledes av Miljødirektoratet. I 2015 ble det laget en separat nettside for prosjektet med en egen innsynsløsning som beskriver de innsamlete dataene i detalj (http://view.nina.no/humle_sommerf/). Der kan de frivillige registrantene og allmenheten finne informasjon om hvilke registreringer som er gjort siden starten av prosjektet. De innsamlete dataene for 2009-2021 er benyttet til å beregne artsgruppenes samfunnsindeks, som er indikatorene som blir brukt i Naturindeks. Dataene er også analysert med konvensjonelle statistiske metoder. Generelt sett ser trenden i perioden bra ut for dagsommerfugler, men med blandede resultater for humler. Dagsommerfugler viser en samlet oppadgående tidstrend i alle tre regioner, selv om det er på ulike nivåer i de forskjellige regionene. Nivåene for de forskjellige bestandsmålene av dagsommerfugler er høyest i region Øst. Humler viser en oppadgående tidstrend i region Sør, mens regionene Øst og Trøndelag viser nedadgående trender for humler. Generelt ligger nivåene for de forskjellige bestandsmålene av humler høyest i region Trøndelag. Enkelte av disse resultatene blir først tydelige når det settes i sammenheng med det registrerte blomsterdekket på transektene. Blomsterdekke viser en økning i Trøndelag, mens det har avtatt over tid i regionene Sør og Øst. Blomsterdekke viste seg altså å være en viktig faktor for både dagsommerfugler og humler, og forklarer mye av variasjonen i alle analysene. Likevel er det viktig å bemerke at inkluderingen av blomsterdekke i analysene også viser at det finnes andre ukjente faktorer som påvirker trendene hos både dagsommerfugler og humler i regionene. Overvåkingen av humler og dagsommerfugler vil bli utvidet til å inkludere region Vest i 2022, og muligens region Nord i 2023. Det er gledelig at prosjektet skal utvides til flere regioner slik at det blir mulig å studere utviklingen av dagsommerfugler og humler i en større del av landet. Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2022. National monitoring of butterflies and bumblebees in Norway. Summary of the activity in 2021. NINA Report 2131. Norwegian Institute for Nature Research. The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) has, on behalf of the Norwegian Environment Agency, conducted area representative surveys of butterflies and bumblebees since 2009. The surveys are performed by citizen scientists in grassland and open woodland in the lower parts of Norway (i.e. excluding alpine areas), and is coordinated by The Norwegian Biodiversity Network (Sabima). As in the years 2013-2020, the surveys in 2021 were located in three regions: region Øst (eastern Norway; former counties Vestfold and Østfold), region Sør (southern Norway; former county Vest-Agder and Rogaland), and region Trøndelag (central Norway). The utilization of citizen scientists has been working well, and the collaboration between NINA and Sabima has been beneficial to the project. NINA has received all survey data from the project in 2021 through Sabima. The project delivers data to the Nature index for Norway (led by the Norwegian Environment Agency) for the indicators butterflies and bumblebees in open lowland and woodland. In 2015, a separate web page was created as an information channel for communicating the data from the project in detail. At this site (http://view.nina.no/humle_sommerf/), the citizen scientists and the public can find information about all data collected since the start of the project. Community indices for the years 2009-2021 were calculated from the collected data. The data were also analysed with conventional statistical methods. In general, the trend for this period looks good for butterflies, but with mixed results for bumblebees. Butterflies show an overall upward time trend in all three regions, even though it is at different levels in the different regions. The levels for the various measurements of butterflies are highest in region Øst. Bumblebees show an upward time trend in region Sør, while region Øst and Trøndelag show downward trends for bumblebees. In general, the levels for the various measurements of bumblebees are highest in the Trøndelag region. Some of these results only become evident when the registered flower cover on the transects has been taken into account in the analyses. Flower cover shows an increase in Trøndelag, while it has decreased over time in the Sør and Øst regions. Flower cover thus proved to be an important factor for both butterflies and bumblebees, and explains much of the variation in all the analyses. Nevertheless, it is important to note that the inclusion of flower cover in the analyses also shows that there are other unknown factors that drive the trends in both butterflies and bumblebees in the regions. The monitoring of bumblebees and butterflies will be expanded to include region Vest in 2022, and possibly region Nord in 2023. It is very positive that the project will be extended to more regions so that it will be possible to study the development of butterflies and bumblebees in a larger part of Norway.

Westergaard, K. B., Endrestøl, A., Hanssen, O., Often, A., Fossøy, F., Davey, M., Dahle, S., Åström, J., Staverløkk, A. 2021. Overvåking av spredningsveien planteimport. Basisovervåking 2021 og implementering av miljø-DNA. NINA Rapport 2059. Norsk institutt for naturforskning. Fremmede arter er regnet som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold. De kan medføre store økologiske og samfunnsøkonomiske kostnader, og de kan være svært kostnadskrevende å bekjempe. Det regnes som mest kostnadseffektivt å redusere spredningen av fremmede arter ved å oppdage dem tidlig, som gjennom å overvåke deres spredningsveier, og deretter iverksette tiltak så tidlig som mulig. I denne rapporten gjør vi rede for metoder og foreløpige resultater for det tredje året av prosjektet «Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter », som skal pågå fram til 2023 på oppdrag for Miljødirektoratet. Målet med prosjektet er å kostnadseffektivt overvåke og beregne kvantitativt hvor mange fremmede arter som kommer til Norge som blindpassasjerer via spredningsveien import av planteprodukter, og hvilken risiko disse utgjør for det stedegne biologiske mangfoldet. I tillegg rapporterer vi for opsjonen Bruk av ny teknologi, hvor målet har vært å videreutvikle bruken av miljø-DNA og DNA-metastrekkoding for artsbestemmelse av artene som følger med den importerte plantejorda som ‘forurensing’. I 2021 har vi videreført basisovervåkingen som ble etablert i tidligere år med innsamling av levende invertebrater og spirte karplanter fra jordprøver av importerte hageplanter, bankeprøver av planter, og lysfeller i lokalene til importsenter på Østlandet. I 2021 ble det tatt prøver av 14 konteinere, og hittil er invertebratene i 80 av 140 jordprøver sortert og delvis artsbestemt. Vi har artsidentifisert 1271 spirte frø fra jordprøvene før jorda ble lagt til vernalisering, og siste del av spireforsøket avsluttes i desember 2021. Bankeprøvene er ennå ikke gjennomgått, mens 94 individer av sommerfugler fanget i lysfellene er artsbestemt til 40 ulike arter. Arbeidet med artsbestemmelser fortsetter framover, og funn fra jordprøvene legges inn i prosjektets database med åpent innsyn (https://view.nina.no/planteimport). Morfologisk identifisering av mange arter og artsgrupper som lever i jord er utfordrende, og i noen tilfeller umulig, både fordi de er svært små, og fordi det ikke fins gode morfologiske skillekarakterer eller nøkler. I opsjonen Bruk av ny teknologi har vi brukt DNA-metastrekkoding for å artsbestemme invertebrater som er drevet ut av jorda levende, samt planter og sopp som fins i den importerte plantejorda. Resultatene fra utdrivningsprøvene viser at vi fant 453 ulike taxa, hvorav 169 ble bestemt til art. Av disse er 18 kjente fremmede arter for Norge, seks er mulige fremmede arter som har vært påvist i våre nærmeste naboland, mens fem er mulig fremmede arter som ikke har vært påvist i Fennoskandia tidligere, og bør vurderes nærmere for å avklare status. Resultatene for sopp og planter i importjorda rapporteres til neste år. I årets sluttbemerkninger om overvåkingsmetodikken trekker vi fram to hovedpunkt. Det ene belyser hvordan DNA-metastrekkoding av ulike prøver fra planteimporten bidrar til at vi oppdager flere arter fra denne spredningsveien, og viktigheten av å fortsette metodeutvikling og innfasing av slike analyser i basisovervåkingen. Det andre tar opp hvorfor det er helt nødvendig å se metoder og resultat fra dette overvåkingsprosjektet i sammenheng med andre overvåkings- og forvaltningsrelaterte prosjekt med fokus på både fremmede og stedegne arter i norsk natur for å få en felles forståelse av artsfunnene. For å kunne utløse gode synergier trengs det en koordinering av informasjons- og arbeidsflyt mellom prosjektene, noe som krever tid og finansiering. Westergaard, K. B., Endrestøl, A., Hanssen, O., Often, A., Fossøy, F., Davey, M., Dahle, S., Åström, J., Staverløkk, A. 2021. Monitoring the pathway of imported horticultural plants. Basic monitoring 2021 and implementation of environmental DNA. NINA Report 2059. Norwegian Institute for Nature Research. Alien species are considered one of the largest threats to global biodiversity. They may lead to large ecological and socioeconomic costs, and eradication measures are often very expensive. The most cost-effective measures for reducing their impacts are through monitoring their pathways, early detection and rapid response. In this report we present the methods and preliminary results from the third year of the project “Monitoring the pathway of imported horticultural plants”, which is running until 2023 on assignment from the Norwegian Environment Agency. The aim of the project is to monitor and calculate how many alien species arrive to Norway as contaminants and hitchhikers with plant products, and to assess the risk they pose to local biodiversity, in a cost effectively way. Here we report on the results from the basic monitoring in 2021, and also from the add-on Using new technology, where the goal was to develop the use of environmental DNA and DNA-metabarcoding for species identification of contaminants in the soil of imported plants. In 2021, we have continued the basic monitoring program established in recent years, including collections of live invertebrates and germinated seeds from soil samples collected from imported garden plants, and live invertebrates shaken from leaves or collected by light-traps in South-East Norwegian garden centres. We sampled 14 shipments, and have sorted and partially determined the invertebrates from 80 out of 140 samples. We have identified 1271 germinated seeds from the soil samples to species before vernalising the soil. The last part of the germination experiment will end in December 2021. The invertebrates shaken off of the leaves of imported plants have not yet been processed, while 94 specimens of butterflies caught in the light-traps have been identified to 40 species. The work on species identifications continues, and we will add our findings from the soil samples to our public database (https://view.nina.no/planteimport). It is challenging to identify many of the species and species groups found in soils, and in some cases it can be impossible. This is not only because these organisms are very small, but also because we lack differential morphological characters and keys. To alleviate this, we have used DNA-metabarcoding to identify live invertebrates from soil samples to species, and also vascular plants and fungi living in the imported soils. We found 453 taxa of live invertebrates, of which 169 could be determined to species. Of these, 18 are known alien species in Norway, six are potential new alien species known from our neighbouring countries, while five potential alien species have not been detected in Fennoscandia previously and need further assessment to clarify their status. The results for vascular plants and fungi in the soil will be reported next year. In our summarizing comments on the methodology of the monitoring program, we emphasize two points. First, DNA-metabarcoding of different samples from the plant import pathway allows us to identify more species than morphological analyses alone, and it is important that we continue to develop and use such analyses in the basic pathway monitoring. Second, it is necessary to connect the methods and results of this monitoring program to other species monitoring programs and management projects focussing both on alien and indigenous species in Norway, to improve our understanding of the species occurrences. We need to coordinate efforts and information among the programs and projects to be able to realise synergies, but this will require dedicated time and financing.

Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2021. Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2020. NINA Rapport 1985. Norsk institutt for naturforskning. Siden 2009 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag av Miljødirektoratet gjennomført arealrepresentativ overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Inventeringene foretas i gressmark og åpen skogsmark i lavlandet av frivillige registranter som rekrutteres og organiseres gjennom Sabima. Som for årene 2013-2019 ble overvåking av dagsommerfugler og humler i 2020 utført i tre regioner: region Øst (tidligere fylkene Vestfold og Østfold), region Sør (tidligere fylket Vest-Agder og Rogaland), og region Trøndelag. NINA har mottatt alle dataene fra feltsesongen 2020 fra de frivillige via Sabima. Oppsummert har samarbeidet mellom de frivillige registrantene, Sabima og NINA fungert veldig bra og vært gunstig for prosjektet. Prosjektet leverer data for indikatorene dagsommerfugler og humler i hovedøkosystemene åpent lavland og skog til Naturindeks for Norge, som ledes av Miljødirektoratet. I 2015 ble det laget en separat nettside for prosjektet med en egen innsynsløsning som beskriver de innsamlete dataene i detalj (http://view.nina.no/humle_sommerf/). Der kan de frivillige registrantene og allmenheten finne informasjon om hvilke registreringer som er gjort siden starten av prosjektet. De innsamlete dataene for 2009-2020 er benyttet til å beregne artsgruppenes samfunnsindeks, som er indikatorene som blir brukt i Naturindeks. Dataene er også analysert med konvensjonelle statistiske metoder. Generelt sett ser trenden i perioden bra ut for dagsommerfugler, men med blandede resultater for humler. Dagsommerfugler viser en samlet oppadgående tidstrend i alle tre regioner, selv om det er på ulike nivåer i de forskjellige regionene. Humler viser en oppadgående tidstrend i region Sør, mens regionene Øst og Trøndelag viser nedadgående trender for humler. Enkelte av disse resultatene blir først tydelige når det registrerte blomsterdekket på transektene er tatt høyde for i analysene. Blomsterdekke viser en økning i Trøndelag, mens det har avtatt over tid i regionene Sør og Øst. Blomsterdekke viste seg altså å være en viktig faktor for både dagsommerfugler og humler, og forklarer mye av variasjonen i alle analysene. Likevel er det viktig å bemerke at inkluderingen av blomsterdekke i analysene også viser at det finnes andre ukjente faktorer som driver trendene hos både dagsommerfugler og humler i regionene. Vi foreslår å utvide overvåkingen med flere regioner og naturtyper slik at det kan bli mulig å identifisere betydningen av disse faktorene for artsmangfold og bestander av ulike arter dagsommerfugler og humler. Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2021. National monitoring of butterflies and bumblebees in Norway. Summary of the activity in 2020. NINA Report 1985. Norwegian Institute for Nature Research. The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) has, on behalf of the Norwegian Environment Agency, conducted area representative surveys of butterflies and bumblebees since 2009. The surveys are performed by citizen scientists in grassland and open woodland in the lower parts of Norway (i.e. excluding alpine areas), and is coordinated by The Norwegian Biodiversity Network (Sabima). As in the years 2013-2019, the surveys in 2020 were located in three regions: region Øst (eastern Norway; former counties Vestfold and Østfold), region Sør (southern Norway; former county Vest-Agder and Rogaland), and region Trøndelag (central Norway). The utilization of citizen scientists has been working well, and the collaboration between NINA and Sabima has been beneficial to the project. NINA has received all survey data from the project in 2020 through Sabima. The project delivers data to the Nature index for Norway (led by the Norwegian Environment Agency) for the indicators butterflies and bumblebees in open lowland and woodland. In 2015, a separate web page was created as an information channel for communicating the data from the project in detail. At this site (http://view.nina.no/humle_sommerf/), the citizen scientists and the public can find information about all data collected since the start of the project. Community indices for the years 2009-2020 were calculated from the collected data. The data were also analysed with conventional statistical methods. In general, the trend for this period looks good for butterflies, but with mixed results for bumblebees. Butterflies show an overall upward time trend in all three regions, even though it is at different levels in the different regions. Bumblebees show an upward time trend in region Sør, while region Øst and Trøndelag show downward trends for bumblebees. Some of these results only become evident when the registered flower cover on the transects has been taken into account in the analyzes. Flower cover shows an increase in Trøndelag, while it has decreased over time in the Sør and Øst regions. Flower cover thus proved to be an important factor for both butterflies and bumblebees, and explains much of the variation in all the analyzes. Nevertheless, it is important to note that the inclusion of flower cover in the analyzes also shows that there are other unknown factors that drive the trends in both butterflies and bumblebees in the regions. We suggest to expand the monitoring program with more regions and habitat types so that it may be possible to identify the significance of these factors for species diversity and populations of different species of butterflies and bumblebees. Miljødirektoratet: M-2045|2021

Åström, J., Birkemoe, Dahle, S., T., Davey, M., Ekrem, T., Endrestøl, A., Fossøy, F., Nystad Handberg, Ø., Hanssen, O., Magnussen, K., Majaneva, M.A.M., Navrud, S., Staverløkk, A., Sverdrup-Thygeson, A., Ødegaard, F. 2020. Forslag til nasjonal insektovervåking - Erfaringer fra et pilotforsøk samt en nytte-kostnadsanalyse. NINA rapport 1725. Norsk institutt for naturforskning. Bakgrunn og oppdrag Insekter dominerer dyrelivet i mange terrestriske økosystemer, både i mangfold, antall og til og med i biomasse (Bar-On m.fl. 2018). De spiller en essensiell rolle både som nedbrytere, plantespisere og som føde for andre dyr og utfører viktige økosystemtjenester som for eksempel pollinering og skadedyrsregulering. Insekter er derfor grunnleggende for økosystemenes funksjon og deres betydning er vanskelig å overvurdere. Det er likevel krevende å identifisere, kartlegge og overvåke insekter gitt deres store variasjon i mengde, forekomst og antall arter. Grunnleggende kunnskap om forekomst, utbredelse og individantall er derfor fortsatt ganske sporadisk, - ikke minst i Norge (Åström m.fl. 2019). I forhold til andre organismegrupper vet vi relativt lite om insekter. Internasjonalt har insekter fått økt fokus etter en lang rekke urovekkende funn for pollinerende insekter (se f.eks. Potts m.fl. 2016), og i det siste årene har dette omfattet rapporter om nedgang hos insekter generelt. Flere aktuelle og bemerkelsesverdige studier viser kraftige nedganger hos insekter (Hallman m.fl. 2017, Selbold m.fl. 2019, Lister & Garcia 2018, Brower m.fl. 2018), og tonen i den vitenskapelige rapporteringen har til tider vært dramatisk (Sánchez-Bayo & Wyckhuys 2019). Selv om vi sannsynligvis ikke risikerer å miste alle insektene slik den sistnevnte rapporten beskriver, tyder det likevel på at vi nå kan oppleve en alvorlig reduksjon av både mangfold og mengden insekter i terrestriske miljøer. Dessverre gjør det manglende omfanget av data at vi ofte står med flere spørsmål enn svar. Vi mangler tidsserier for å dokumentere eventuelle forandringer i norsk insektfauna, med unntak av en brøkdel av artene som tilfeldigvis har blitt studert av enkelte forskere eller kortere prosjekter med snevrere artsfokus. Per i dag savner vi fortsatt en regulær og generell overvåking av insekter i Norge, og det er nødvendig med en målretta innsats for å øke kunnskapen om utviklingen i insektfaunaen. Det bør derfor etableres en generell og kontinuerlig nasjonal insektovervåking. Denne rapporten sammenfatter resultatene fra en pilotstudie i 2019 der vi testet ut diverse praktiske metoder som et ledd i å etablere en generell insektovervåking i Norge. Arbeidet er gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet, og bygger på et tidligere prosjekt fra 2018 som sammenfattet kunnskapsgrunnlaget til insekters utvikling i Norge og behovet for økt nasjonal insektovervåking (Åström m.fl 2019). Leseren henvises til den rapporten for en mer utførlig diskusjon omkring statusen for insekter, overvåking generelt, samt spesifikke metoder knyttet til insektovervåking. Grunnpilaren i det foreslåtte opplegget er et fast nettverk av overvåkingsruter der insekter samles inn ved bruk av Malaisefeller og identifiseres ved hjelp av DNA-metastrekkoding og kvalitetssikres ved morfologisk identifisering. Innsamlingen komplementeres med vindusfeller i skogshabitater, der biller er en spesielt viktig insektgruppe som i mindre grad fanges i Malaisefeller. Metodene samler bredt innen insektsamfunnet, men dekker ikke alle databehovene for alle insektgrupper. Vi forventer derfor ikke at dette opplegget vil erstatte pågående eller planlagt overvåking av spesifikke insektgrupper. Vår pilotstudie i 2019 ble gjennomført med formål om å svare på følgende praktiske spørsmål: • Hvordan bør fellene driftes gjennom en sesong, med tanke på type, fabrikat, konserveringsvæske og tømmingsintervall? • Hvordan kan fellefangstene prosesseres på en realistisk måte, både gjennom morfologisk identifisering og DNA-metastrekkoding? • Hvor effektive er fellene for å kartlegge lokale og regionale insektsamfunn? • Kan innsamlingslokalitetene samlokaliseres med en planlagt arealrepresentativ naturovervåking (ANO) eller andre landsdekkende prosjekt? I tillegg til disse spørsmålene og flere aspekter rundt metodikk for måling av tilstanden for insekter, inneholder denne rapporten også en kost-nytte analyse av en fremtidig generell nasjonal insektovervåking, som har blitt utført av Menon Economics. Omfang av datainnsamling Naturlige variasjoner av værforhold og insektenes egen utvikling, både innen og mellom år, gjør det nødvendig å overvåke insektene gjennom hele den aktive sesongen. Statusmålinger ved kun et fåtall korte innsamlinger er vanskelige å sammenligne på tvers av år og risikerer å bli ubrukbare fordi man ikke klarer å vurdere endringer i utviklingstrender ved å kompensere for tilfeldige effekter statistisk. Vi foreslår derfor at man gjennomfører en kontinuerlig innsamling av insekter gjennom hele den aktive sesongen. Den aktive sesongen strekker seg fra rundt midten av april til midten av oktober, men kan være kortere i høylendt og nordlige strøk. Hvis man tømmer fellene annenhver uke slik det kan være nødvendig for å avdekke variasjon i arter og mengder, betyr dette i praksis mellom 10 og 15 datainnsamlinger per lokalitet hvert år. Insekter er en så stor og variert organismegruppe, og Norge er et så variert land, at det er praktisk umulig å overvåke alle arter i alle regioner og økosystemer. Noen prioriteringer må gjøres. Vi foreslår derfor at man deler inn de terrestriske økosystemene i noen få hovedtyper som skiller seg såpass mye i artssammensetning og menneskelig påvirkning at de krever en separat overvåking. Vi anbefaler å starte med hovedtypene «Jordbruksområder» og «Skog», og deretter «Fjell» ved en eventuell utvidelse. Urbane områder kan inkluderes med en begrenset ekstra kostnad ved å samarbeide med andre overvåkingsprogrammer dersom de blir finansiert, for eksempel prosjektet «Tidlig varsling av fremmede arter». Vi understreker at dette forslaget er en prioritering og ikke dekker alle økosystemer. For hver slik hovedtype vurderer vi at man trenger å besøke omtrent 200 lokaliteter fordelt over hele landet to ganger over en tidsperiode på 8-10 år for å kunne oppdage 1-5% av årlige bestandsforandringer. Tallene baseres på tidligere modelleringer av internasjonale data (Lebuhn m.fl. 2012), og bør revideres etter noen års erfaringer i et nasjonalt program. Man kan øke kostnadseffektiviteten ved at lokalitetene besøkes i et forskjøvet skjema, dvs. at man besøker en fjerde- eller femtedel av lokalitetene hvert år. Ved overvåking av to øko-systemer kan man dermed besøke 100 lokaliteter totalt på landsbasis hvert år (50 + 50). Presisjon for datainnsamling Erfaringene fra pilotforsøket bekreftet våre forhåndsvurderinger om at manuell identifisering av taksonomiske eksperter ikke er praktisk gjennomførbart for de prøvemengder som kreves i en slik overvåking. Det er rett og slett for tids- og arbeidskrevende. Identifisering av insektene ved hjelp av DNA-metastrekkoding fremstår derfor som den eneste mulige kostnadseffektive løsningen til informasjon på artsnivå. Med denne teknologien analyserer man arvestoffet for alle arter i en felle samtidig, og man får et estimat på den relative mengden DNA for hver identifiserte art. Uten DNA-teknologi må man velge alternative opplegg som for eksempel registrering av en total biomasse for alle arter. Vi vurderer dette som et for grovt mål for å kunne gi et godt nok kunnskapsgrunnlag, særlig hvis man vil kunne forklare trendene og identifisere mulige tiltak. DNA-metastrekkoding utvikler seg raskt som metode, og vi kan nå samtidig kartlegge og over-våke innen-artsvariasjon, noe som muliggjør populasjonsgenetiske analyser for enkeltarter. Vårt pilotforsøk viste at den antatt mest økonomiske metoden for DNA-metastrekkoding, ikke fungerer godt nok for å kunne anbefales. Denne metodikken omfattet å analysere den filtrerte etanolen fra insektfellene, men vi fant betydelig færre arter sammenlignet med en tradisjonell morfologisk kontrollidentifisering av biller og et utvalg av veps. Dette var ikke kjent ved planleggingen av pilotforsøket, men bekreftes av en nylig publisert studie fra Sverige (Marquina m.fl. 2019). Vi har derfor testet alternative teknologier for ekstraksjon av DNA fra insektene. Både knusing og ikke-destruktiv lysering (tilsetting av en lyseringsbuffer) av insektene økte deteksjons-evnen betydelig, og vi fant omtrent dobbelt så mange arter sammenlignet med metastrekkoding av den filtrerte etanolen. Ikke-destriktiv lysering har fordelen av at den både er billigere og raskere og at den til stor grad bevarer insektene for en senere morfologisk kontrollidentifisering eller for langtidslagring. Selv om denne teknikken i dag ikke er perfekt, i og med at den ikke klarer å identifisere samtlige arter, anbefaler vi likevel lysering og DNA-metastrekkoding som hovedmetode i en løpende overvåking. Vi ønsker å understreke at det i dette pilotstudiet i ett enkelt om-råde på ca. 7 km over en kort tidsperiode ble påvist ca. 3000 arter av insekter, noe som utgjør ca. 15% av det antatt totale antallet av insekter i Norge. Dette inkluderer alle taksonomiske grupper, som f.eks. tovinger som tradisjonelt er svært vanskelig å bestemme med morfologiske metoder. Vi anser derfor at den planlagte metodikken for nasjonal overvåking har et stort potensiale for å generere nye og viktige data som tidligere ikke har vært mulig. Samfunnsanalyser av variasjonen i artsmangfold viser en klar strukturering mellom lokaliteter og tidspunkter innen området på kun 7 km og en relativt liten effekt av felletype, konserveringsvæske og ikke-destriktiv lysering eller knusing av insektene. Dette betyr at en overvåking av samfunnsendringer vil kunne gjennomføres med de fleste metodene vi har testet i denne pilotstudien. Våre resultater indikerer at forekomsten av ulike arter kan skille seg betydelig mellom lokaliteter, også i nærliggende lignende miljøer. Videre forekommer mange arter ganske tilfeldig i en gitt felle på en lokalitet. Da selve fellene ikke fanger alle insektarter (hele diversiteten) på en lokalitet, klarer man altså ikke å observere hele mangfoldet på lokaliteten. Man ville hatt den samme utfordringen selv om man hadde en perfekt identifiseringsmetode (der hvert eneste individ i en felle kan bestemmes til art). Resursene anbefales derfor heller å brukes mer effektivt ved å øke antall felleprøver fremfor å finne en perfekt identifiseringsmetode av innsamlede prøver. Mer generelt viser våre resultater at det er svært utfordrende å observere alle arter for en så stor artsgruppe som insekter, selv i et relativt lite område. Dette tydeliggjør forskjellen mellom kartlegging på den ene siden, der man prøver å beskrive hele artsmangfoldet, og en overvåking på den andre siden, der man prøver å følge med på utviklingstrendene på et høyere taksonomisk eller en grovere geografisk skala. I et realistisk overvåkingsprogram må man akseptere at man ikke klarer å kartlegge hele diversiteten i hvert enkelt område. I stedet må man overvåke tilstand og trender over større arealer. På denne måten skiller overvåking av insekter seg fra overvåking av flere andre organismegrupper, der det lokale artsmangfoldet er mer begrenset. Organisasjon og samlokalisering En samlokalisering av innsamlingslokalitetene med andre overvåkingsprogram kan by både på effektiviseringer og synergier da man kan kombinere kostnader ved innsamling og tolkning av data på tvers av flere prosjektene. Dette kan gi bedre statistiske analyser enn hva prosjektene ville klart hver for seg. En samlokalisering med en planlagt landsdekkende arealrepresentativ naturovervåking (ANO) ser ut til å være praktisk gjennomførbar for lokaliteter i skogsområder og i fjellområder (hvis man ønsker å overvåke insekter der også), men vil ikke være mulig for jord-bruksområder. ANO sine tilfeldig plasserte ruter treffer helt enkelt ikke ofte nok på jordbruksområder i et land som Norge, der dyrkbar mark dekker en relativt liten andel. Lokaliteter i jordbruksmark kan velges ut på en statistisk robust måte i samsvar med metodikken til ANO, men kan ikke forventes å overlappe med en pågående eller annen planlagt overvåking. Disse lokalitetene vil dermed utøke det totale antallet ANO-ruter hvis en insektovervåking samtidig gjennomfører en ANO-kartlegging, noe vi anser å være gjennomførbart. En ANO-kartlegging vurderes å gi et godt og detaljert bilde over floraen ved overvåkingslokaliteten. Evnen til å tolke resultatene og identifisere årsakssammenhenger bak observerte endringer i insektforekomster er i stor grad avhengig av kvaliteten og oppløsningen på de forklaringsvariablene som kan analyseres sammen med funnene. Evnen til å ekstrapolere funnene og trendene til større arealer er i sin tur avhengig av hvilket geografisk omfang disse forklaringsvariablene er tilgengelige på. Mange insekter kan forflytte seg over relativt store arealer og de vil ofte påvirkes like mye av et helt landskap med noen kilometers radius, som av det lokale miljøet. Et overvåkingsprogram bør registrere relevante lokale forhold, men dette kan være krevende å gjennomføre på en større skala. Vi har også blitt spurt om å vurdere om dette prosjektet kan brukes for å samle inn data til Natur i Norge (NiN) og Landskogstakseringen. Begge disse oppgavene vurderes som gjennomførbare rent praktisk, men vil innebære en merkostnad for prosjektet. Dataene i seg selv kan være brukbare som forklaringsvariabler selv om de blir samlet inn på lokal skala (500x500m for NiN, sirkel med radius 8.92m for Landskogstakseringen). Slike data er sannsynligvis mer interessante hvis de blir samlet inn over et større område. Tilgjengeligheten av eksisterende data på en heldekkende nasjonal skala har stor verdi som forklaringsvariabler for en nasjonal insektovervåking. Dette gjelder også for eksempel data på tilstand og skjøtsel innen landbruket. Detaljerte data på arealbruk som f.eks. avlinger, antall beitedyr, bekjempnings-midler, grøftekanter, åkerholmer og tilstand for semi-naturlige gressmarker er verdifulle forklaringsvariabler for lokale insektforekomster, men er utfordrende å samle inn for et enkelt overvåkingsprosjekt. Tilgjengeligheten av høyoppløste nasjonale data på arealbruk er derfor viktige komponenter for en nasjonal insektovervåking, men som prosjektet ikke kan forventes å samle inn selv. Kostnader og nytteverdi Det anbefalte forslaget vil innebære et betydelig kunnskapsløft for å vurdere tilstanden for insekter i Norge og vil gjøre det mulig med tidlig oppdagelse av bestandsendringer og knytte dette til relevante påvirkningsfaktorer. Uten en slik satsing vil de store kunnskapshullene vi har i dag forbli tomme. Kostnaden for et slikt opplegg beregnes til omtrent 20 millioner kroner per år. Kostnadsberegningene er av nødvendighet foreløpige, men basert på våre erfaringer så langt. Det er trolig at DNA-teknologien på sikt kommer til å gå ned i pris. Dette vil kunne gi noen kostnadsbesparinger. Omtrent 60% av kostnaden er likevel knyttet til personalkostnader ved feltarbeidet relatert til drift av fellene, og det er mulig at innsamlingen kan effektiviseres ved at man tømmer fellene sjeldnere. Våre foreløpige resultater tilsier at felletømminger hver måned kan fungere, og at også propylenglykol bevarer DNA bedre enn tidligere antatt. Men en eventuell degradering av DNA fra propylenglykol bør undersøkes nærmere utover det vi har klart å gjøre i dette begrensete pilotprosjektet. En videre uttesting av dette kan med fordel gjøres i samarbeid med en pågående uttesting av insektovervåking i hule eiker i løpet av 2020. Der vil vindusfeller være en viktig fangstmetode, og propylenglykol kan være nødvendig for å unngå fordamping eller fortynning i disse feller. Det kan også være mulig å bruke frivillige eller offentlige organisasjoner til å drifte fellene, men vi vurderer den praktiske gjennomføringen og koordineringen av et stort nettverk som logistisk krevende. Det er derfor usikkert om bruk av frivillige vil gi kostnadsbesparelse sammenlignet med et mindre antall faste personer som drifter fellene. Hvis betydelige kostnadsbesparinger viser seg å være mulig, anbefaler vi å utvide antallet økosystemer som overvåkes til at også omfatte fjellområder. Lagring av DNA-materialet fra fellefangstene er gjennomførbart og bør prioriteres innenfor budsjettet for prosjektet. Langtidslagring av hele fellefangster kan i tillegg skape store verdier for taksonomer og sikre en god tidsserie som ikke er avhengig av utviklingen innen DNA-teknologi, men må sannsynligvis finansieres utenfor dette prosjektet da slike lagringsmuligheter per i dag ikke finnes. Vi har tatt høyde for en løpende kostnad for lagring i budsjettberegningene for programmet, men per i dag savnes det et lager som har kapasitet til å ta hand om de volumer som kreves etter mer enn 2-3 år. Vi understreker at vi ikke har tatt med eller vurdert kostnadene for å bygge et slikt lagerrom i dette prosjektet. Som et alternativ til en langtidslagring av alle prøver kan man bruke en rullerende korttidslagring. En korttidslagring på et par år er essensielt for at man skal kunne gå tilbake i prøvene og validere uventete funn fra DNA-metastrekkoding, eller plukke ut individer for å lage strekkoder (referansesekvenser) der disse mangler. En slik lagring er mulig å gjennomføre ved å bruke tilgengelig lagringskapasitet. Nytten av overvåkingstiltaket er først og fremst evnen til å oppdage større endringer i insektfaunaen over tid. Overvåking er viktig for at det overhodet skal være mulig å gjennomføre tiltak for å ivareta insektbestanden på et ønskelig nivå før det er «for sent». Det er mye som tyder på at det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre et insektovervåkingssystem. For å få full effekt av et slikt program må man imidlertid være sikker på at overvåkingen og informasjonen fra denne medfører at det gjennomføres tiltak tidligere enn det som ellers ville blitt gjort, slik at samfunnet faktisk oppnår den samfunnsøkonomiske nytten som tiltaket kan gi. Det er vurdert en rekke ulike ambisjonsnivåer for overvåkingsprogrammet, med ulike kostnader og potensielt ulike nyttevirkninger. Det er stor usikkerhet i tallmaterialet knyttet til hvor mye mer eller mindre av tidstrender og årsakssammenhenger som oppdages ved å øke eller minke ambisjons- og kostnadsnivået. Det er også usikkert til hvilken grad kunnskapsnivået påvirker de tiltak som vil bli gjennomført. Denne usikkerheten er såpass stor at det gir lite grunnlag for å si klart at ett ambisjonsnivå for overvåking er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn de andre. Det er imidlertid klart at hvis omfanget/ ambisjonen av overvåkingen er for lav, vil det være vanskelig å peke på mulige tiltak før en eventuell bestandsnedgang har gått for langt. Nytten av å øke ambisjonsnivået til flere økosystemer, eller av å fortette datainnsamlingene slik at man er i stand til å estimere tidstrender for mindre områder, er avhengig av hvor forskjellig ulike habitater og påvirkninger er for insekter i de ulike økosystemene eller områdene. Det vil si at jo mer allmenngyldige funnene er, desto mindre er nytten av å gjennomføre flere undersøkelser, da man bare vil finne mer av det samme. Nivået på denne avveiingen er vanskelig å estimere i forkant, men grunnprinsippet er at nyttetilskuddet av flere områder synker etter hvert som de legges til. Ut fra dette ser det ut som at de mest kostnadseffektive overvåkingsprogrammene er de som identifiserer separate tidstrender i et fåtall habitatstyper eller økosystem (her skog og jordbruk) over hele landet, uten å skille mellom ulike fylker eller kommuner. Disse lar seg gjennomføre til en budsjettmessig kostnad på henholdsvis 10 og 20 millioner kroner per år, for en statistisk kraft på 60 respektive 80%. Også break-even-analysen og verdianslagene både for hva forvaltningstiltak kan koste, hvilke reduksjoner vi kan få i jord- og hagebruksproduksjonen og tidligere estimater for verdien av å bevare biodiversitet inkludert insekter, indikerer at nytten av et slikt ambisjonsnivå kan være større enn kostnadene – igjen gitt at det faktisk kan gjøres noe, og at det gjøres noe, for å hindre uønskede trender. Veien videre Det er ikke mulig på dette tidspunktet å bestemme alle aspekter av et fremtidig overvåkingsprogram. Et program med det omfanget og dybden som skisseres her, vil nødvendigvis påvirkes av de erfaringer man gjør underveis. Det vil også være praktisk utfordrende å starte en overvåking som dekker hele landet fra dag 1. Både felt- og labarbeidet er såpass krevende logistisk at alle tenkbare leverandører i Norge trenger tid for å bygge opp kapasiteten. Vi anbefaler derfor å starte overvåkingen i en mindre region, for eksempel i en landsdel, slik at man kan etablere en effektiv felt- og labrutine som er i stand til å håndtere prøvematerialet i et fullskala nasjonalt overvåkingsprosjekt. Det gir mening at man i oppstartsfasen bruker flere malaisefeller per lokalitet for å kunne teste konsekvensene av ulike tømmingsintervall parallelt. Vi anbefaler videre at overvåkingsprosjektet blir evaluert etter ca. 5 år, dvs. fase 1. Etter 5 år vil man ha et tilstrekkelig datagrunnlag til å estimere den statistiske utsagnskraften i overvåkingen og som kan gi grunnlag for å vurdere hvordan overvåkingen skal bli mest mulig effektiv med hensyn til å oppdage endringer i insektfaunaen og årsaker til dette. Det kan også bli aktuelt å justere overvåkingen i fase 1. Etter fase 1 bør programmet være modent for å gå over i en mer rutinemessig fase 2.

Hindar, K., Bolstad, G. H., Diserud, O. H., Dahle, S. & Tufto, J. 2020. Gendrivere i naturen: Matematiske modeller for å forstå deres effekt på målorganismer og økosystem. NINA Rapport 1841. Norsk institutt for naturforskning. Gendriverorganismer er genmodifiserte organismer som har fått satt inn et genkompleks som kopierer seg selv. Kopieringen skjer enten ved dannelsen av kjønnsceller eller i det befruktede egget, slik at et individ som i utgangspunktet har to ulike varianter av samme arveanlegg, kun bringer videre det ene – gendriveren. Gendrivere nedarves derfor med mye høyere sannsynlighet enn en genvariant som følger lovene for mendelsk nedarving. Gendriverorganismer kan sees på som en genmodifisert organisme som har fått en så høy formeringsevne at den kan tvinge en ufordelaktig genvariant gjennom en bestand med høy effektivitet. Internasjonalt knyttes det forhåpninger til at gendrivere skal kunne brukes i bekjempelsen av malaria, siden det kan konstrueres genmodifikasjoner som utrydder – eller reduserer antallet av – de myggartene som er bærere av parasitten som forårsaker malaria. Gendrivere er også tenkt anvendt i andre sammenhenger slik som i bekjempelsen av skadeinsekter og invasive arter fra områder der de ikke hører naturlig hjemme, og det er foreslått at de kan brukes til å redde arter fra utdøelse dersom det er genetiske årsaker til bestandsnedgangen. Per i dag er det ikke satt ut gendriverorganismer i naturen, men det gjøres forsøk for å undersøke om det er mulig å gjøre dette på en måte som ikke har urimelig stor – eller også ukjent – økologisk risiko ved seg. Dette er særlig viktig siden gendriverorganismene er tenkt utsatt i naturen. Både for malariamygg og andre organismer kan bruken av gendrivere gi irreversible endringer i naturen, siden utdøing av arten som blir gjenstand for gendriving kan være et mulig utfall. Dette krever at det lages realistiske og gjennomtenkte scenarier for hva som kan skje med bruken av gendriverorganismer. Matematiske modeller for hvordan en gendriver sprer seg innen en bestand og til omkringliggende bestander, og i neste omgang hvilke konsekvenser dette har for biologiske samfunn og økosystemer, er viktige i risikovurderingene av gendriverorganismer. På bestandsnivå fins det godt kjente matematiske modeller som kan beskrive hvordan en gendriver spres gjennom bestanden. De viktigste parameterne for hvor raskt disse prosessene går er også kjent, dog med unntak av den demografiske strukturen (alders- og sosial struktur) i bestanden. Spredningsbiologi er et vanskeligere felt teoretisk, særlig i forhold til å forstå kombinasjonen mellom lokal spredning og langdistansespredning i tid og rom. Her er det viktige spørsmål som krever avklaring, for eksempel hva sannsynligheten er for at en gendriver brukt på en invasiv art kan spre seg tilbake til artens kjerneområde, og derved føre til total istedenfor lokal utryddelse av arten. De største begrensningene for matematiske modeller i dag er å kunne forutsi de økologiske konsekvensene av gendrivere i biologiske samfunn og økosystem. Matematiske modeller kan her ha sin største nytte i å lage kvalitativt informative scenarier og synliggjøre hvor kunnskapshullene er, mens selve risikovurderingene må være ekspertvurderinger der så mye kunnskap som mulig innhentes om sannsynlige interaksjoner mellom gendriverorganismen, andre arter, og deres miljø.

Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2020. Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2019. NINA Rapport 1811. Norsk institutt for naturforskning. Siden 2009 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag av Miljødirektoratet gjennomført arealrepresentativ overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Inventeringene foretas i gressmark og åpen skogsmark i lavlandet av frivillige registranter som rekrutteres og organiseres gjennom Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (Sabima). Som for årene 2013-2018 ble overvåking av dagsommerfugler og humler i 2019 utført i tre regioner, region Øst (tidligere fylkene Vestfold og Østfold), region Sør (tidligere fylket Vest-Agder og Rogaland), og region Trøndelag. NINA har mottatt alle dataene fra feltsesongen 2019 fra de frivillige via Sabima. Oppsummert har samarbeidet mellom de frivillige registrantene, Sabima og NINA fungert veldig bra og vært gunstig for prosjektet. Prosjektet leverer data for indikatorene dagsommerfugler og humler i hovedøkosystemene åpent lavland og skog til Naturindeks for Norge, som ledes av Miljødirektoratet. I 2015 ble det laget en separat nettside for prosjektet med en egen innsynsløsning som beskriver de innsamlete dataene i detalj (http://view.nina.no/humle_sommerf/). Der kan de frivillige registrantene og allmenheten finne informasjon om hvilke registreringer som er gjort siden starten av prosjektet. Generelt sett var 2019 et bra år for dagsommerfugler, men med blandede resultater for humler. Det ble registrert 52 arter dagsommerfugler i løpet av sesongen, noe som er ny rekord for prosjektet. Det ble også registrert flere individer enn tidligere år, særlig i region Sør. De innsamlete dataene for 2009-2019 er benyttet til å beregne artsgruppenes samfunnsindeks, hvilke er indikatorene som blir brukt i Naturindeks. Dataene er også analysert med konvensjonelle statistiske metoder. Det er vanskelig å finne noen tydelige tidstrender ved å studere samfunnsindeksene for dagsommerfugler, men de statistiske analysene viser generelt en positiv tidstrend for dagsommerfugler i de undersøkte regionene. For humler så ble det registrert noe færre arter enn vanlig, noe som skyldes at det ble funnet færre humlearter i både region Sør og i region Trøndelag enn tidligere år. Derimot lå antall registrerte individer av humler på omtrent samme nivå som det pleier å gjøre i prosjektet. Samfunnsindeksene for humler viser ikke noen tydelige tidstrender for region Sør og Trøndelag, selv om det kan se ut som om kurvene avtar noe, særlig i gressmark. Også i gressmark i region Øst har det vært en nedgang for humler over tid, selv om registreringene i 2019 har resultert i et oppsving. Oppgangen hos humler i 2019 i region Øst er ikke nok for å fjerne den negative trenden over tid i de statistiske analysene. En viktig forklaring kan være at det er en nedadgående trend av blomsterdekke på de undersøkte transektene. Åström, S., Åström, J., Bøhn, K., Gjershaug, J.O., Staverløkk, A., Dahle, S. & Ødegaard, F. 2020. National monitoring of butterflies and bumblebees in Norway. Summary of the activity in 2019. NINA Report 1811. Norwegian Institute for Nature Research. The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) has, on behalf of the Norwegian Environment Agency, conducted area representative surveys of butterflies and bumblebees since 2009. The surveys are performed by citizen scientists in grassland and open woodland in the lower parts of Norway (i.e. excluding alpine areas), and is coordinated by The Norwegian Biodiversity Network (Sabima). As in the years 2013-2018, the surveys were located in three regions, region Øst (former counties Vestfold and Østfold), region Sør (former county Vest-Agder and Rogaland), and region Trøndelag. The utilization of citizen scientists has been working well, and the collaboration between NINA and Sabima has been beneficial to the project. NINA has received all survey data from the project through Sabima. The project delivers data to the Nature index for Norway (led by the Norwegian Environment Agency) for the indicators butterflies and bumblebees in open lowland and woodland. In 2015, a separate web page was created as an information channel for communicating the data from the project in detail. At this site (http://view.nina.no/humle_sommerf/), the citizen scientists and the public can find information about all data collected since the start of the project. In general, 2019 was a good year for butterflies, but with mixed results for bumblebees. We recorded the highest number of butterfly species during a season thus far in the project (52 species). The number of individuals registered was also higher than in other years, especially in region Sør. Community indices for the years 2009-2019 were calculated from the collected data. The data were also analysed with conventional statistical methods. It is difficult to make out any clear time trends by studying the butterfly indices, but the statistical analyses generally show a positive time trend for butterflies in the surveyed regions. For bumblebees, somewhat fewer species were registered than usual, which is due to the fact that fewer bumblebee species were found in region Sør and region Trøndelag than in other years. On the other hand, the number of registered individuals of bumblebees was at around the same level as usual in the project. The bumblebee indices do not display any clear time trends for the Sør and Trøndelag regions, although the curves may appear to decline somewhat, especially in grassland. In grassland, there has also been a decline for bumblebees in region Øst, although the registrations in 2019 have resulted in an upswing. This increase is not enough to remove the negative time trend in the statistical analyses for region Øst. An important explanation might be that there is a downward trend in flower cover on the examined transects.

Fridtjof Nansen fikk i romjula 1921 publisert en appell i de fleste norske aviser. Der ga han en sterk oppfordring til nordmenn om å gi humanitær nødhjelp til mennesker som led av hungersnød i Russland. Appellen utløste en debatt om hvorvidt man skulle hjelpe disse menneskene eller ikke. 24.januar 1922 lanserte Aftenposten en innsamlingsaksjon for nødlidende mennesker i Nord-Norge. Med lanseringen av denne innsamlingen ble debatten en litt annen, spørsmålet ble nå hvorvidt man skulle hjelpe mennesker i Russland, mennesker i Nord-Norge eller om man skulle hjelpe begge steder. Denne oppgaven har som siktemål å fremheve de tenkemåtene som var karakteristiske for denne nødhjelpsdebatten.

Fossøy, F., Dahle, S., Birkeland Eriksen, L., Hagen Spets, M., Karlsson, S. og Hesthagen, T. 2017. Bruk av miljø-DNA for overvåking av fremmede fiskearter – utvikling av artsspesifikke markører for gjedde, mort og ørekyt - NINA Rapport 1299. 33 s. I denne rapporten sammenfatter vi resultater fra uttesting av miljø-DNA som metode for å påvise og overvåke fremmede fiskearter. Som del av dette arbeidet har vi utviklet og testet artsspesifikke miljø-DNA-markører for gjedde, mort og ørekyt. I tillegg har vi testet og optimalisert utstyr og protokoller for både lab- og feltarbeid i forhold til slike undersøkelser. Vi har testet ulike filtre, vannvolumer, ekstraksjonsprotokoller og sett på variasjonen mellom enkeltprøver over tid, lokaliteter og innsjøer. De fleste av disse testene har foregått i Bymarka i Trondheim med fokus på mort og gjedde, men vi har også undersøkt vannprøver fra Hardangervidda med fokus på ørekyt og vandringssperrer i ørretvassdrag. Vi finner en god del variasjon mellom enkeltprøver både i tid og rom, men når vi slår sammen flere prøver fra hver innsjø finner vi relativt konsistente resultater både med hensyn til påvisning og kvantifisering av enkeltarter samt beskrivelse av fiskesamfunn. Resultatene viser en lav konsentrasjon av miljø-DNA i perioden februar til april, og en oppblomstring av miljø-DNA i slutten av mai, som mest sannsynlig sammenfaller med tidspunktet for våromrøring. Prøvetaking for påvisning av fåtallige fremmede arter vil derfor være gunstig i slutten av mai og starten av juni i disse innsjøene. Om man derimot ønsker å kvantifisere miljø-DNA for å kunne si noe om relativ biomasse eller endringer i biomasse for ulike fiskearter over tid vil perioden fra starten av juli og utover være et bedre tidspunkt. I Bymarka finnes det også data fra prøvefiske med garn. I tillegg ble det samla inn død fisk etter rotenonbehandling i september 2016. Man har derfor en god formening om relative forskjeller i tetthet mellom de ulike artene i de aktuelle innsjøene. Vi finner en god sammenheng mellom konsentrasjonen av miljø-DNA og biomassen av fisk fra de nevnte undersøkelsene. Fra undersøkelsen av ørekyt på Hardangervidda kan vi bekrefte resultatene fra konvensjonelle undersøkelser med elfiske og utsetting av ruser. Vi fant ørekyt-DNA nedstrøms vandringssperrene som forventet, men ingen tegn til ørekyt-DNA oppstrøms vandringssperrene. Vi konkluderer med at miljø-DNA er et reelt alternativ for beskrivelse av fiskesamfunn og påvisning av fremmede arter i forhold til konvensjonelle metoder. Vi finner at både påvisning og kvantifisering av artsspesifikt DNA stemmer bra overens med konvensjonelle metoder, og at miljø- DNA er mindre arbeidskrevende i felt og totalt sett er en billigere metode. Vi anbefaler at forvaltningen tar i bruk miljø-DNA i overvåkning av fiskesamfunn og fremmede arter og at metoden gis mulighet til å videreutvikles for norske forhold.

Thomassen, J., Dahle, S., Hagen, D., Hendrichsen, D., Husa, V., Miller, A., Moe, B., Ravolainen, V., Renaud, P. E. & Westergaard, K.B. 2017. Fremmede arter i Arktis – med fokus på Svalbard og Jan Mayen. NINA Rapport 1413. Norsk institutt for naturforskning. Fremmede arter er en av truslene mot biologisk mangfold globalt, men kanskje særlig i Arktis hvor miljøet er spesielt sårbart. Fremmede arter er arter som har kommet til et område der de naturlig ikke hører hjemme grunnet menneskelig aktivitet. I denne rapporten går vi først gjennom status for kartlegging og overvåking av arter i Arktis i de fire hovedøkosystemene terrestrisk, ferskvann, marint og kyst. Mye av denne kartleggingen samles i MOSJ (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen) og vi henviser til dette arbeidet for en mer detaljert oversikt. Med utgangspunkt i kartlegging og overvåking av arter gir vi en status over kartlegging og overvåking av fremmede arter i Arktis og anbefaler tiltak for videre kartlegging og overvåking basert på viktige kunnskapshull og potensialet for spredning og økologisk effekt. En rekke påvirkningsfaktorer kan potensielt få store effekter og være en trussel mot miljøet i Arktis. Kartlegging av påvirkningsfaktorer og vektorer (spredningsveier) vil derfor stå sentralt for å forstå trusselbildet. Fremmede arter i Arktis er så langt ikke av samme alvorlighetsgrad som i mer tempererte områder, men må følges nøye bl.a. grunnet mulige konsekvenser av klimaendringer. Det er særlig i det marine og kystnære (inkl. fjorder) økosystemet at mulighetene for innføring og etablering av fremmede arter er stort. Det er ikke alltid enkelt å si noe om hvorfor og hvordan en ny art har havnet i et område der den naturlig ikke hører hjemme, men ballastvann, begroing på skip og marint søppel vurderes som viktige vektorer. Snøkrabbe har vist en klar ekspansjon nordvestover de siste åra og enkeltfunn er gjort på Svalbard i 2017. Også kongekrabbe viser tendenser til spredning til de samme områdene om enn i noe mindre grad. Begge artene ble vurdert til svært høy risiko ifølge svartelista for 2012 (Gederaas m.fl. 2012). Andre marine arter det bør følges nøye med på er ulike arter krill og blåskjell. Det terrestriske økosystemet i Arktis er mindre utsatt for fremmede arter, men det er viktig med fokus særlig på karplanter, moser og lav som har ulike spredningsveier og potensiale til å etablere seg på Svalbard og Jan Mayen. Hundekjeks var eneste art som ble vurdert til høy risiko på svartelista for 2012. Arten etablerte seg i Barentsburg, men er nå mekanisk fjernet. Fremmede karplanter forventes å bli et økende problem i Arktis pga. klimaendringer og økt menneskelig aktivitet i området. Av pattedyr er det kun østmarkmus som er etablert og formerer seg på Svalbard. Arten kom sannsynligvis med dyrefôr til Grumantbyen en gang mellom 1920 og 1960, har nå tilhold i området mellom Longyearbyen og Barentsburg, men viser tegn til spredning østover. Fugler, diverse ferskvannsarter, invertebrater og parasitter bør følges nøye med på og overvåkes framover. Særlig bør eventuell utvikling og spredning av revens dvergbendelorm, som kan være dødelig for mennesker, overvåkes. Det foreslås ytterligere innsats for kartlegging og overvåking av fremmede arter, inkl. forslag til indikatorer, på Svalbard og Jan Mayen. Kunnskapshull er beskrevet, men mulighetene for synergier i videre kartlegging og overvåking, bruk av ny teknologi, effektiv og hensiktsmessig lagring og behandling av data samt økonomiske forhold bør utredes nærmere. Thomassen, J., Dahle, S., Hagen, D., Hendrichsen, D., Husa, V., Miller, A., Moe, B., Ravolainen, V., Renaud, P. E. & Westergaard, K.B. 2017. Invasive alien species in the Arctic – with focus on Svalbard and Jan Mayen. NINA Report 1413. Norwegian Institute for Nature Research. Although invasive alien species threaten biological diversity globally, these species may be a particular threat to the sensitive Arctic environment. Invasive species are defined as species not native to an area that have been introduced to an area as a result of human activity. In this report, we first summarize the status for mapping and monitoring activities for species present in the Arctic in the four main ecosystem types (terrestrial, freshwater, coastal and marine). Much of this type of work has been performed previously by MOSJ (Environmental moni-toring Svalbard and Jan Mayen), and we refer to this work for a more detailed overview. Based on these previous mapping and monitoring activities of present species, we summarize the status for the mapping and monitoring of invasive alien species in the Arctic. Using identified knowledge gaps, the understanding for the potential for these invasive alien species to spread, and potential ecological impacts, we make recommendations for continued mapping and monitoring of invasive alien species. There are numerous impact factors that could create large effects and, thus, become a threat to the Arctic environment. Mapping of these impact factors and mechanisms of spread (pathways of introduction) will, therefore, be central for understanding these threats. Thus far, invasive species do not constitute a problem of the same degree of severity as they have had in temperate regions. However, the presence of these species in the Arctic should be followed closely, particularly with reference to the consequences of global warming. The potential for the establishment of invasive species is particularly high in the marine and coastal (including fjord) environments. Although it is not always easy to determine how and when a marine species has established itself in a new environment, ballast water, biofouling, and marine debris are considered to be likely mechanisms of introduction. Snow crabs have shown a clear range expansion northwest over the past years and have been documented on Svalbard in 2017. Red king crabs have also shown a tendency for range expansion in these same areas, but to a lesser degree. Both of these species have been classified as “very high risk” (svært høy risiko) invasive alien species in Norway’s invasive alien species list for 2012 (Gederaas et al. 2012). Krill and blue mussels are two of other marine species that should be followed closely in the coming years. The terrestrial ecosystem in Arctic is at a lesser risk for invasive alien species. Still, it is important to focus particularly on vascular plants, mosses, and lichens, which have different pathways of introduction and the potential to become established on Svalbard and Jan Mayen. Cow parsley was the only species to be determined “high risk” (høy risiko) on the invasive alien species list for 2012. This species was established on Barentsburg, but has since been eradicated by mechanical means. Invasive vascular plant species are expected to be an increasing problem in the Arctic due to climate change and increased human activity in the area. The only invasive mammal species that has established and has maintained a population on Svalbard is the sibling vole. This species most likely came to Grumantbyen in animal feed sometime between 1920 and 1960. This vole has been limited to the area between Longyearbyen and Barentsburg, but has shown recent signs of spreading west. Birds, various freshwater species, invertebrates and parasites should also be followed closely. For example, surveillance to assess the potential for an increase in prevalence and the spreading of the red fox tapeworm, a parasite that can be deadly to humans, should be considered. Further efforts for mapping and monitoring of invasive species on Svalbard and Jan Mayen are recommended, incl. potential indicators. Knowledge gaps are described, but the development of future mapping and monitoring should consider synergies with other activities, the use of new technologies as well as the effective and appropriate storage and handling of data together with the economic circumstances.

Bruteig, I.E., Endrestøl, A., Westergaard, K.B., Hanssen, O., Often, A., Åström, J., Fossøy, F., Dahle, S., Staverløkk, A., Stabbetorp, O. og Ødegaard, F. 2017. Fremmede arter ved planteimport – Kartlegging og overvåking 2014–2016. – NINA Rapport 1329. 221 s. Målet med prosjektet har vært å finne ut hvor mange fremmede arter som kommer til Norge som blindpassasjerer med planteimport, og hvilken risiko de utgjør for stedegent biologisk mangfold. Basert på dette skal vi gi råd om framtidig overvåking av denne spredningsveien for fremmede arter. Prosjektet har fokusert på invertebrater (hovedsakelig insekter og spretthaler) og karplanter som kommer som blindpassasjerer med planter som importeres med jord til Norge. Prøvetakinga er gjort ved 3 importlokaliteter og 6 plantesentra i Oslo-området og i Rogaland. Gjennom prosjektet har vi registrert i alt 661 831 individer av invertebrater og 16 417 individer av karplanter som har vært blindpassasjerer i jord fra planteimport til Norge. Disse er videre identifisert til 329 takson invertebrater og 138 takson karplanter, hvorav 24 % av invertebratene (80 arter) og 43 % av karplantene (59 arter) representerte fremmede arter. Det er tatt prøver fra 60 konteinere med planter importert med jord til Norge i 2014–2016, noe som tilsvarer om lag 1 % av alle importkonteinere med denne varetypen i perioden. Den totale importen av disse varegruppene (planter importert med jord) har utgjort 62 820 tonn i 2014–2016, og vi har prøvetatt i alt 326 kg jord (våtvekt) i dette prosjektet. Modellberegningene viser at importen fra enkelte land (Nederland, Tyskland) er så høy at alle arter i som finnes i disse varene på eksportstedet trolig følger med til Norge i løpet av ett år. For land med mindre importvolum vil det ta lengre tid før alle arter blir importert, men potensialet for import av fremmede arter til Norge er i utgangspunktet alle arter som finnes i denne typen substrat i eksportlandene. Beregningene viser også at vi har liten mulighet til å oppdage alle arter, selv om mengden laster som prøvetas økes drastisk. Årsaken er at mange arter vanskelig oppdages. Mange forekommer i små mengder i få laster, og med få prøver og manuell metodikk for artsobservasjon, har vi liten mulighet til å oppdage disse artene. For å få oversikt over hvor mange arter som faktisk kommer via denne spredningsveien, trengs avanserte statistiske analyser. I perioden har vi eksempelvis funnet 34 fremmede arter invertebrater og 10 karplanter i jord fra Nederland, mens de estimerte tallene er 104 fremmede arter invertebrater og 28 fremmede karplantearter fra Nederland i perioden. Tilsvarende tall har vi også for Tyskland og Italia. Av de prøvetatte plantene hadde lyng, lavendel, oliven og rosmarin flest fremmede arter invertebrater per prøve, mens oliven og rosmarin hadde høyest antall fremmende karplanter. I framtidig overvåking er det viktig å finne metoder som kan øke oppdagbarheten i de systematiske prøvetakingene. Vi har derfor gjennomført en pilot med miljø-DNA-strekkoding av jordprøver som supplement til de manuelle metodene for artsidentifikasjon. Denne gav færre og til dels andre arter enn den manuelle gjennomgangen, og metoden må videreutvikles før den eventuelt kan erstatte en del av de manuelle metodene. For å vurdere økologisk risiko har vi gjennomført søk etter fremmede arter i og omkring importlokaliteter og plantesentra, og har påvist en rekke arter som er i sprednings- og etableringsfase, eller potensielt kan komme dit. Dette inkluderer flyvende insekter tatt i feller innendørs, karplanter og invertebrater drevet fram fra jord samlet utendørs på plantesentrene, og arter observert ved feltstudier ute. I alt 294 fremmedarter er påvist gjennom ulike deler av prosjektet, 154 invertebrater og 140 karplanter. 47 svartelistearter (SE + HI) er påvist, 38 arter med potensielt høy risiko (PH), 45 med lav risiko (LO), 20 ikkereproduserende (NR), 15 uten kjent risiko (NK) og hele 129 arter som ikke tidligere er risikovurdert. Denne utilsiktede innførselen av fremmede arter til norske hager og grøntområder, representerer et kontinuerlig høyt introduksjonspress fra disse områdene til omliggende natur. Til sist presenterer vi forslag til overvåkingsprogram. Bruteig, I.E., Endrestøl, A., Westergaard, K.B., Hanssen, O., Often, A., Åström, J., Fossøy, F., Dahle, S., Staverløkk, A., Stabbetorp, O. and Ødegaard, F. 2017. Invasive alien species in plant import – Mapping and monitoring 2014–2016. – NINA Report 1329. 221 pp. The aim of this project is to find out how many alien species come to Norway as hitchhikers with plant import, and what risk these species pose to the natural environment and local biodiversity. Based on this, we will give advises for an invasive alien species (IAS) monitoring program related to plant import. The project has focused on two species groups: invertebrates (mainly insects and springtails Collembola) and vascular plants. Samples have been taken from 3 import localities og 6 nurseries in the Oslo area and in Rogaland, SW Norway Throughout the project, we have registered a total of 661,831 individuals of invertebrates and 16,417 individuals of vascular plants as hitchhikers in plant import to Norway. We have further identified these to 329 taxa of invertebrates and 138 taxa of vascular plants, of which 24% of the invertebrates (80 species) and 43% of the vascular plants (59 species) represented alien species to Norway. We have altogether sampled 60 cargos containing plants with soil imported to Norway in 2014–2016, which corresponds to about 1% of this particular import during the period. The total import of these product groups amounts to 62,820,000 kg during 2014–2016, and in this project, we have tested a total of 326 kg of soil (wet weight). Model calculations show that the imports to Norway from some countries (the Netherlands, Germany) are so high that all species in the source population are likely to come to Norway during one year. For countries with less import volumes, it will take longer time before all species are imported, but the potential for imports of species to Norway is basically all species found in this type of substrate in the exporting countries. The calculations also show that we have poor chances of detecting all species, even if the sample size is increased substantially, as many species have low detectability. Most species occur in small quantities in a few loads, and with the current sampling level and the manual methods for species observation, we have little chance of detecting these species. To get an overview of how many alien species actually enter the country through this pathway, we need advanced statistical analyzes. As an example, we have found 34 alien species of invertebrates and 10 vascular plants in plant soil from the Netherlands, while the estimated numbers are 104 alien species of invertebrates and 28 alien species of plants from the Netherlands during the period. We also have similar figures for Germany and Italy. Calluna, Lavendula, Olive and Rosemarin hosted the highest number of alien invertebrate species per sample; Olive and Rosemarin had the highest number of alien vascular plant species. It is important to find methods to increase the detectability of species in the systematic sampling. We have therefore carried out a pilot study on environmental DNA barcoding of soil samples parallel to the manual methods for species identification. This resulted in fewer and partly different species than the manual survey, and the e-DNA method has to be further developed before it can be fully integrated in the monitoring program. To assess ecological risk, we have conducted searches for alien species in and around import locations and plant centers, and we have identified a number of species that are or might be, in the spreading and establishing phase. This includes flying insects caught in traps indoors, plants and invertebrates from soils outdoors and species observed by outdoor field studies. 294 alien species have been detected through the various parts of the project, 154 invertebrates and 140 vascular plants. 47 blacklisted species (risk category SE and HI) have been detected, 38 species with potentially high risk (PH), 45 species with low risk (LO), 20 species not likely to reproduce in Norway, 15 species with unknown risk (NK), and 129 species without any risk assessment category. This unintended introduction of alien species to Norwegian gardens and parks represents a continuous high propagule pressure to the surrounding natural areas.

Ulvund, K., Van Dijk, J., Kleven, O. and Dahle, S. 2017. Otter monitoring Nyhamna, Aukra. Results 2015. NINA Kortrapport 3. 18 p. In February and October 2015, fresh otter faeces were collected at the industrial area Nyhamna, the adjacent coastal zones and on the smaller island adjacent to Aukra. DNA was extracted from 270 samples. Of these 270 samples, 95 rendered a successful otter DNA profile representing 16 females and 12 males. Of the 16 females, ten individuals were picked up only in one of the sampling periods (February or October). Six of the females were picked up in both periods. The DNA results showed 12 different males during the two sampling periods, eight in October and six in February. Only two of the males were identified in both periods. Those individuals identified in both field periods may indicate established adults, but more study years needs to be included for more certainty. The opportunity, provided by Shell Norge AS to test this non-invasive method regarding collection and storage of otter faeces and jelly gives us a unique possibility to enhance this field and laboratory methodology. It also enables us to improve our understanding of local population density dynamics over time. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dahle, S., Hanssen, O. & Ødegaard, F. 2017. Overvåking av palsmyr – pilotstudie på insekter i Haukskardmyrin, Dovre. – NINA Kortrapport 76. 15 s. I Norge er seks palsmyrområder inkludert i det nasjonale overvåkingsprosjektet på palsmyr, som undersøkes hvert 5. år. Til nå er det påvist en reduksjon i størrelsen på palsformasjonene i alle områdene. Haukskardmyrin i Dovre-området er den sørligste lokaliteten som er med i overvåkingsprosjektet. Vi vet at palsmyrer med sin mosaikk av tørre og bløte myrområder og dammer er viktige hekkeområder for fugl, og at insektproduksjonen er viktig for fødetilgangen. I denne studien har vi tatt utgangspunkt i Haukskardmyrin naturreservat og samlet insekter i palsområdet og i torv/starrmyrområdet utenfor for å undersøke produksjonen av insekter og se nærmere på deler av artsinventaret. Innsamling med feller ble gjennomført i perioden 15.07–02.09.2016, og ved manuell fangst den 02.09.2016. Gjennom manuell fangst fant vi flere arter av biller i palsmyrområdet sammenlignet med torv/starrmyrområdet, noe som delvis kan forklares med at denne delen av myra inneholder flest ulike habitater. Innen biller, vårfluer og stikkmygg fant vi flere arter som er typiske for kalde, høyereliggende områder. Kvantitative undersøkelser av malaisefellematerialet avdekket en andel av akvatiske insekter på i underkant av 25 %. Mye av dette materialet kommer antagelig fra palsmyrdammene. Det er grunn til å tro at en reduksjon i palser på myra vil redusere antall habitater, noe som får negative konsekvenser for insektdiversiteten.

Bruteig, I. E., Dahle, S., Endrestøl, A., Fossøy, F., Hanssen, O., Often, A., Staverløkk, A., Westergaard, K. B. og Åström, J. 2016. Framande artar med planteimport. Framlegg til tiltak og overvaking. – NINA Kortrapport 39. 25 s. I denne kortrapporten har vi oppsummert erfaringar med overvaking av planteimport som spreiingsveg for framande artar (prosjektperiode 2014–2016), og skissert tiltak og framlegg til fram-tidig overvakingsprogram bygd på desse erfaringane. Tiltak som vil ha størst effekt på planteimport som spreiingsveg, er knytt til restriksjonar på eksportsida som kan bidra til at færre artar kjem inn som blindpassasjerar med planter og jord. Dette inneber skjerpa krav til eksportørar og importørar, og vil kunne få følgjer for den relativt frie handelen med varer som vi har i dag. Forbod mot import av jord, krav om sterilisering, ompotting, vasking og desinfisering er blant tiltaka som blir skissert. Tiltak for å oppdage framande artar byggjer på ei ekspertbasert, systematisk overvaking av importen. I tillegg føreslår vi tiltak som kan skape interesse og merksemd rundt problemstillingane blant aktørane i bran-sjen og den enkelte hageinteresserte. Ei løpande risikovurdering basert på økologisk kunnskap om dei framande artane er viktig for å kunne agere tidleg. Tiltak kan innebere at importlaster med påviste funn av risikoartar må setjast i karantene. Ved påvist etablering og spreiing av risikoartar i naturen føreslår vi å kartleggje førekomstar og prøve å fjerne dei, mekanisk eller ved andre middel. Artar som først har fått fotfeste i eit miljø kan det vere umuleg å få fjerna, og då vil aktuelle tiltak vere retta mot å hindre vidare spreiing. Vi har vidare skissert eit overvakingsprogram, som langt på veg vidarefører det som blir gjort i dag. Basisovervakinga inneber å ta prøver med føremål å påvise flest muleg artar, både ved tradisjonelle metodar og med genetiske metodar og miljøstrekkoding som eit supplement. Eit standardisert prøvetakingsregime vil kunne gje grunnlag for modellering og statistiske analysar av utviklinga over tid, og kan supplerast med målretta søk etter dørstokkartar og andre spesielle risikoartar i importen. Vi føreslår også søk etter artar i og rundt plantesentra, løpande risikovurdering samt målretta søk etter artar i etablering og spreiing. I dette prosjektet er 125 artar så langt påvist for første gong i Noreg, og lista er enno ikkje fullstendig. Mange av desse finst det ingen kjent kunnskap om, og sjansen er at det kan dukke opp problemartar utan at dei har vorte fanga opp på førehand. Vi gjer greie for kvifor det er heilt nødvendig med ei kontinuerlig overvaking for å få oversikt over kva som blir ført inn i landet via spreiingsvegen planteimport. Det er ikkje sannsynleg ver-ken at prøvetakinga vil nå mettingspunktet eller at innførselen når mettingspunktet, og overvakinga vil difor truleg påvise nye artar kontinuerleg over lang tid. Det er såleis vanskeleg at sjå for seg at behovet for overvaking skulle opphøyre. Økonomi og ressursar vil avgjere kor omfattande eit overvakingsopplegg kan vere. Eit minimumsnivå må vere at den standardiserte prøvetakinga av importkonteinarar blir vidareført på ein slik måte at det er muleg å estimere deteksjonsevne og den relative risikoen knytt til ulike varetypar. Miljø-DNA er ein lovande metode som på sikt vil kunne lette identifikasjonsarbeidet. Dei øvrige elementa vi har føreslått kan vere opsjonar som kan gjennomførast over tid og ved behov.

Det gis en oppsummering av arbeidet med kartlegging av de rødlistede artene slåttehumle Bombus subterraneus, kløverhumle Bombus distinguendus, bakkehumle Bombus humilis og lundgjøkhumle Bombus quadricolor i 2013. Det er søkt etter disse artene i fylkene Vestfold, Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Slåttehumle (CR) ble til tross for mye leiting ikke gjenfunnet i Vestfold i 2013. Slåttehumle ble heller ikke funnet på noen andre lokaliteter i de undersøkte fylkene. Kløverhumle (EN) ble funnet på tre av de undersøkte lokalitetene. En dronning med pollen i pollenkurvene ble sett, fanget og fotografert i et blomsterbed på Himberg i Sandefjord kommu-ne i Vestfold 28. juni og 30. juni 2013. Dette området er godt undersøkt gjennom flere år, og det er tvilsomt om det er noen bestand av betydning i området. Minst fem dronninger av kløverhumle og et bol ble registrert i Rinnleiret naturreservat i Le-vanger kommune i Nord-Trøndelag 3. juli 2013. Funnene ble gjort på en kløvereng på en stabi-lisert sanddyne nær sjøen. Nesten hele kløverenga (ca 90 %) ble slått med gressklippertraktor ca 20. juli, som del av bekjempelsen av rynkerose i naturreservatet. En kløverhumle ble også observert 15. august 2013 under humletaksering i et naturindekstransekt langs en veikant ved Haugen i Levanger kommune. Dette funnstedet ligger ca 2,8 km fra Rinnleirelokaliteten og til-hører trolig samme bestand. Bakkehumle (VU) ble funnet på 45 lokaliteter i 2013, fordelt på fylkene Vestfold, Telemark og Buskerud. Lundgjøkhumle (DD) ble ikke registrert på noen av de undersøkte lokalitetene i 2013, tiltross for at det var stort fokus på å finne arten seint i sesongen da den erfaringsmessig er lettest å finne. Det ble leitet på gamle kjente lokaliteter i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane uten å finne arten. Humler, Bombus, Bombus subterraneus, Bombus distinguendus, Bombus humilis, Bombus quadricolor, slåttehumle, kløverhumle, bakkehumle, lundgjøkhumle, kartlegging, Vestfold, Telemark, Bus-kerud, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Bumble bees, mapping, Norway Here we give a summary of the mapping activities of the red listed species Bombus subterraneus, Bombus distinguendus, Bombus humilis and Bombus quadricolor in 2013. It was searched for these species in the counties Vestfold, Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag and Nord-Trøndelag. Bombus subterraneus (CR) was in spite of much searching not found in Vestfold in 2013. It was not found on any other localities in the investigated counties. Bombus distinguendus (EN) was found on three of the investigated localities. One queen with pollen in the pollen baskets was seen, caught and photographed in a flower bed in Himberg in Sandefjord in Vestfold on June 28 and June 30 2013. This area has been well investigated during many years, and it is doubtful if there is any population in this area. At least five queens of Bombus distinguendus and one nest was found at Rinnleiret nature reserve in Levanger in Nord-Trøndelag on July 3 2013. The records was done on a clover meadow on a stabilized dune near the sea. Almost the whole clover meadow (ca 90 %) was cut with tractor grass cutter about July 20 as part of the fight against Rosa rugulosa in the nature reserve. One individual of Bombus distinguendus was also observed on August 15 under bumble bee monitoring in a nature index transect along a road side near Haugen in Levanger. This locality is about 2,8 km from the Rinnleire locality and belong probably to the same population. Bombus humilis (VU) was found in 45 localities in 2013, in the counties Vestfold, Telemark and Buskerud. Bombus quadricolor (DD) was not found in any of the investigated localities in 2013 in spite there was much focus on finding the species late in the season when it should be easiest to find. It was searched for it on old known localities in Rogaland, Hordaland and Sogn og Fjordane without success. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The non-biting midges (Chironomidae) are among of the most successful insects in freshwater systems and often dominate in abundance and species richness. The genus Paratanytarsus contains species from all biogeographic regions except tropical Africa, 19 species are known from Europe. Previous molecular work has suggested the presence of undescribed species within some species groups, in addition the monophyly of the genus has been questioned. In this study four nuclear molecular markers, CAD1, CAD4, PGD and AATS1 are utilized in order to reconstruct the evolutionary history of the genus. Samples identified to 16 different species have been collected at locations in Northern Europe, Arctic Canada and Australia. The results of the phylogenetic analysis supports the monophyly of the genus, while considerable intraspesific variation is revealed within several species. Material identified to P. austriacus/hyperboreus is found to group into four separated genetic clusters, two of which appear to be undescribed cryptic species based on currently used morphological characters. Canadian P. dissimilis and P. tenuis ends up paraphyletic with respect to European samples and might represent new Nearctic species. The Australian taxa came out well-embedded in the tree without any close relatives. It is hypothesized that bipolar migrations has occurred in the history of the genus.