Search

Taugbøl, A., Strand, D., van der Kooij, J. & Brandsegg, H. 2023. Første påvisning av Batrachochytrium dendrobatidis på Nordpadde i Norge. NINA Rapport 2255. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3049762 Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) er en algesopp i rekken Chytridiomycota, en av de mer primitive typene av sopp vi kjenner til i dag. Bd påfører amfibier infeksjonssykdommen chytridiomykose via zoo-sporer da amfibier fungerer som vertskap for Bd og blir bærere av zoosporangier. Selv om chytridiomykose hos amfibier nå har vært kjent i over tjue år og sykdommen har ført til drastisk reduksjon i flere amfibiepopulasjoner i enkelte verdensdeler, er det ennå relativt lite man vet om sykdomsforløpet til ulike arter av amfibier. Det er høy sannsynlighet at det er store mørketall på dødelighet da det foreligger få studier av dyrene i deres naturlige habitat igjennom sesongen. Det er tidligere påvist Bd på storsalamander (Triturus cristatus) i Norge, mens soppen trolig oppstod som vert på frosk og padde. Det ble derfor samlet inn totalt 70 prøver fra padde som ble testet for Bd i dette studiet. Totalt testet 32 individer positivt på Bd, fra fem ulike dammer (Tabell 1). Prevalensen av smittede dyr (antall smittede dyr/ totalt antall dyr testet) var mellom 40 (Vesletjernet) og 100% (Svartkulp og Froskedammen). Dette er første gang det er påvist Bd på padder i Norge. Alle de infiserte populasjonene ligger forholdsvis nært hverandre, og det er også påvist Bd fra ulike salamanderprøver i området (Taugbøl et al, upubliserte data). Det er uvisst hvordan Bd spres i terrenget, og flere nærliggende populasjoner bør prøvetas i nærmeste fremtid for å få en bedre oversikt over den faktiske geografiske utbredelsen. Det er tidligere tenkt at Bd er mer utbredt i urbane områder, mens resultater fra urbane områder i dette prosjektet er varierende med både Bd-frie og Bd-infiserte dammer i Urbane områder, er de to dammene som ble sjekket fra skogen (nær sti) infisert. Vi har per i dag undersøkt et meget begrenset geografisk område i Norge for smitte på padde, og det er begrenset kunnskap om konsekvenser av smitte i naturlige populasjoner. Fra forsøk i laboratorium på ulike froske- og paddearter er generelle funn at infiserte individer har lavere vekt, høyere metabolisme, lavere nivå av immunbeskyttende stoffer og mindre utviklede kjønnsorganer. Eksperimentelle undersøkelser viser også dødelighet opp mot 88% ved hibernering av infiserte individer. Dette tilsier at det sannsynligvis er mye «skjult» dødelighet ved for eksempel lavere overlevelse igjennom vinteren. Per i dag er det ingen overvåkning av paddepopulasjoner i Norge og det er derfor ikke mulig å utelukke negative arts- og populasjonseffekter av infeksjonen.

Taugbøl, A., Dervo, B.K., Bærum, K.M., Brandsegg, H., Sivertsgård, R., Ytrehus, B. Miller, A. Fossøy, F. 2017. Første påvisning av den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) i Norge - Bruk av miljø-DNA for påvisning av fremmede arter - NINA Rapport 1399, 25 s. NINA har som del av et forskningsprosjekt finansiert av Miljødirektoratet samlet inn vannprøver fra 34 ulike dammer i Akershus og Buskerud for analyser av miljø-DNA. Formålet har vært å undersøke om DNA isolert fra vannprøver kan brukes til å anslå tetthet av stor (Triturus cris-tatus) og liten salamander (Triturus vulgaris) og å teste ut om metodikken kan brukes til fremtidig overvåkning av soppene Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) og Batrachochytrium salamandrivorans (Bsal), som parasitterer amfibier. Resultatene som omhandler salamanderenes miljø-DNA blir oppsumert i egen rapport. Ved bruk av artsspesifikke markører for Bd og Bsal i en digital-dråpe-PCR (ddPCR) ble det påvist Bd i fem lokaliteter i Akershus kommune. Lokalitetene dekker til sammen et relativt stort område fra nord på Nesodden og sørover mot Vestby, og vi mistenker derfor at Bd kan finnes i flere lokaliteter. Dammene har relativt lave konsentrasjoner av Bd, men ulike prøver tatt fra samme lokalitet gir samme prøvesvar. Vi finner ingen tegn til nedgang i salamanderpopulasjonene i de smittede dammene, men siden vi ikke vet hvor lenge dammene har vært infisert, er det for tidlig å si hvilken konsekvens denne soppen kan ha for våre salamanderarter. Hovedverten for Bd er antatt å være frosker, men vi har dess-verre ingen data på froskepopulasjonene i disse lokalitetene. Vi har så langt ikke påvist Bd i noen av vannprøvene fra Lier kommune. Dette kan tyde på at utbredelsen fortsatt er begrenset til Akershus, men vi vil presisere at negative prøvesvar ikke utelukker at Bd likevel finnes i noen av disse lokalitetene. DNA-konsentrasjonene vi finner i slike vannprøver er ofte lave, og vi vet per i dag ikke hvor mange infiserte dyr en dam må inneholde før vi får et signal i våre prøver. Alle dammene var negative for Bsal. Vi konkluderer med at miljø-DNA er en velegnet metode for å påvise patogener i vannmiljøer, og vi presenterer her den første påvisningen av Bd i Norge. Taugbøl, A., Dervo, B.K., Bærum, K.M., Brandsegg, H., Sivertsgård, R., Ytrehus, B. Miller, A. Fossøy, F. 2017. Første påvisning av den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) i Norge - Bruk av miljø-DNA for påvisning av fremmede arter - NINA Rapport 1399, 25 pp. As part of a research project financed by the Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), NINA has collected water samples from 34 different ponds in Akershus and Buskerud County for analysis of environmental DNA (eDNA). The goal of this research project was to determine if eDNA isolated from water samples could be used to estimate the population of the northern crested newt (Triturus cristatus) and the common newt (Triturus vulgaris), results that will be summarized in a second report. A second goal was to determine if this method could be used for surveillance of the pathogenic fungi Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) and Batrachochytrium salamandrivorans (Bsal) that parasitize amphibian skin. By using droplet digital PCR (ddPCR) and species-specific markers for Bd and Bsal, Bd was identified in five localities in Akershus County. These five ponds are distributed over a rather large area from the north of Nesodden to Vestby (see figure 2.1, infected ponds are marked with red circles) . Therefore, we suspect that Bd is spread over several more water bodies within this area. Although results from these samples indicate very low concentrations of Bd, the results are consistent between the different samples. We see no signs of a decrease in the salamander populations in the infected ponds. However, because we do not know how long these ponds have been infected, it is too early to comment on how this fungus is affecting these Norwegian salamander species. The main host for Bd is in actuality frogs, but we unfortunately do not have information on the frog populations in these areas. So far, there have been no positive samples from Buskerud county. This may mean that the spread of Bd is confined to the Akershus County. However, it should also be stressed that we can not exclude the possibility that Bd is present in unsampled localities. In addition, we are still unsure of how many infected animals must be in the water to obtain a positive result using ddPCR. This means that we may have ponds where Bd is present in very low concentrations that will still test negative with this method. All the ponds were negative for Bsal. From these results, we conclude that eDNA is a suitable method for identifying pathogens in the water environment, and we report the first identification of Bd in Norway.

Allochthone Wasserfrösche haben in Deutschland und vielen anderen Ländern Europas zu Faunenverfälschungen geführt. Sie konkurrieren mit einheimischen Tieren und stellen aus genetischer Sicht eine Bedrohung der Bestände dar. In dieser Arbeit wurden die Genotypen von 447 Wasserfroschproben aus Deutschland sowie 460 aus anderen Teilen Europas untersucht. Im Gesamtdatensatz konnten 56 ITS2- und 65 ND3-Genotypen nachgewiesen werden. Unter den 20 in Deutschland gefunden ITS2-Allelen wurden zwei Rana ridibunda-ähnliche Genotypen als autochthon und fünf als allochthon erkannt (Häufigkeit 7 %), der Status weiterer fünf ITS2-Allele war nicht klar zu belegen. Unter den 14 mitochondrialen Genotypen der R. ridibunda-Gruppe befanden sich drei autochthone, zehn allochthone (Häufigkeit 18 %) sowie eine Variante mit unklarem Status. Allochthone Genommerkmale wurden vor allem in Südwestdeutschland entlang des Rheins und im Ruhrtal nachgewiesen. Im Raum Karlsruhe konnte ein mitochondrialer Genotyp mit hohem Anteil festgestellt werden, der typisch für eine bisher nur aus Italien bekannte Art ist (R. bergeri). Da allochthone ITS2-Allele häufig heterozygot mit autochthonen Varianten auftreten, gibt es eindeutige Hinweise auf Hybridisierungen zwischen einheimischen und eingeschleppten Wasserfröschen. Aufzuchtsexperimente zeigten keine reduzierte Überlebenswahrscheinlichkeit von F1-Hybriden aus Kreuzungen zwischen autochthonen R. ridibunda und allochthonen R. cf. ridibunda aus Anatolien. Um die Rolle allochthoner Wasserfrösche bei der Verbreitung von Krankheitserregern beurteilen zu können, wurden Nachweistests für die Amphibien-Chytridiomykose durchgeführt. Die Nachweistests ergaben eine Prävalenz des Erregers (Batrachochytrium dendrobatidis) von 6,3 % unter deutschen Proben. Da die Chytridiomykose überwiegend in Populationen auftrat, in denen auch allochthone Wasserfrösche vorkamen, wird ein Zusammenhang zwischen Einschleppungsereignissen und dem Auftreten des Erregers vermutet. Allochthonous water frogs have been introduced into Germany and other European countries. They compete with autochthonous water frogs and threaten the genetic integrity of native populations. In the present work the genotypes of 447 water frogs collected in Germany as well as 460 samples from various European countries have been determined and compared. In the complete dataset 56 ITS2- and 65 ND3-genotypes were identified. Among the 20 ITS2-alleles found in Germany, two indigenous and five introduced Rana ridibunda-like genotypes (relative frequency 7%) occurred. Five R. ridibunda alleles could not assigned as either indigenous or exotic. Among the 14 mitochondrial genotypes of the R. ridibunda-group three autochthonous and ten introduced (relative frequency 18%) variants could be identified, whereas the status of one mt-genotype remained unclear. Exotic alleles were mainly found in southwest Germany along the river Rhine and along the Ruhr in the Ruhr area. The wide distribution of a mitochondrial genotype previously known from Italian water frogs (R. bergeri) was ascertained in the region surrounding Karlsruhe. Allochthonous ITS2-alleles often occur heterozygously combined with autochthonous alleles. This is a strong evidence for cases of hybridisations between indigenous and introduced water frogs. Crossing experiments between autochthonous R. ridibunda and Anatolian water frogs (R. cf. ridibunda) revealed no reduced viability among the F1-hybrids. To evaluate the possible role of introduced water frogs on the dispersal of infectious diseases, detection tests of the amphibians-chytridiomycosis were carried out. The detection tests for its pathogen, Batrachochytrium dendrobatidis, on the tissue samples collected in Germany showed a prevalence of 6.3%. Most of the infected frogs were found in populations influenced by non-native water frogs. This points towards a possible relationship between introduction events and the occurrence of the pathogen.