Search

Digitalisering i NAV har i de senere årene endret veiledernes kommunikasjonsmuligheter med brukerne. I artikkelen diskuterer jeg funn basert på kvalitative intervjuer med NAV-veiledere. Studien avgrenser seg til og fokuserer på erfaringer med den digitale aktivitetsplanen NAV innførte i 2017. I artikkelen setter jeg søkelys på veiledernes aktiviteter ved hjelp av begrepet «scaffolding». Dette skal belyse hvordan veiledere igangsetter en prosess med brukeren – bygger relasjon, arbeider med kognitive rammer og har dialog med brukeren. Veiledning sett som «scaffolding» får oss til å oppdage hvordan veilederen mobiliserer relasjonelle, kognitive og materielle ressurser i veildingsarbeidet for å komme nær brukeren. Forskningsbidraget i denne artikkelen knytter seg til at brukeren ikke bare har tilgang til informasjon om seg selv og sin sak, men også er aktiv i «kunnskapingen» om seg selv gjennom sin egen skriving i den digitale aktivitetsplanen og tilgang til veilederens vurderinger i sin egen sak. Dette gir brukeren en ny og mer aktiv rolle i medvirkning sammenlignet med tidligere, da veilederen skrev sakspapirene alene Digital veiledning og den digitale aktivitetsplanen i NAV - Digital Guidance and the Digital Activity Plan at NAV

Denne studien tar sikte på å utforske hvilken betydning ettervern og boligsosiale tiltak har for rusavhengige. Det er lagt særlig vekt på hva som fremmer godt ettervern og hvordan recovery, empowerment og brukermedvirkning forplanter seg i sosialfaglig praksis. Videre har samhandling mellom tjenestene og organisering av ettervern i en nordnorsk kommune stått i fokus. Hensikten med studien er bundet til ønsket om å øke bevisstheten og skape et bidrag som belyser utfordringer ved boligsosialt arbeid for rusavhengige og behov for endring på praksisfeltet. Oppgaven i helhet svarer til mangler ved rusavhengiges grunnleggende behov for vellykket rehabilitering og livsmestring, samt risiko for bostedsløshet. Undersøkelsen er gjennomført ved bruk av kvalitativ forskningsmetode hvor oppgavens empiriske datamaterialet er samlet inn gjennom to semistrukturerende intervju av fagpersoner og et fokusgruppeintervju med seks ulike brukerorganisasjoner fra rusfeltet. Rekruttering av informanter er gjort på bakgrunn av deres kompetanse, ansvarsområde og erfaringsgrunnlag i henhold til oppgavens problemstilling. Funn som presenteres og analyseres i denne oppgaven bygges på informantenes innvendinger, beskrivelser og synspunkter. Analysen av innsamlet datamateriale førte til følgende fire hovedkategorier: 1. Hva definerer et godt ettervern? 2. Boligsosiale utfordringer. 3. Samarbeid mellom ulike kommunale enheter, og 4. Brukermedvirkning. Hovedfunn fra studien viser til bolig som det grunnleggende for et godt ettervern og en vellykket rehabiliteringsprosess for rusavhengige. Flere av informantene etterspurte et helhetlig tjenestetilbud som svarer til brukernes behov og belyste sentrale mangler ved kommunens organisering av boligsosialt arbeid. Studiens implikasjoner for praksis og avsluttende refleksjoner peker på et snarlig behov for endring av praksis. Faktorer som kunnskapsutvikling, samhandling og tilrettelagte tilbud er avgjørende for å bevare en allerede sårbar samfunnsgruppes livskvalitet. Regjeringens visjon om null bostedsløse må samsvare med det som viser seg å være reel praksis.

Hverdagsrehabilitering er en intervensjon som skal bidra til at eldre personer opprettholder eller gjenvinner selvhjulpenhet og selvstendighet slik at de kan bo lengst mulig i eget hjem. Den overordne hensikten med avhandlingen var å utforske brukermedvirkning i hverdagsrehabilitering til eldre personer i den hjemmebaserte kommunale helse- og omsorgstjenesten. Hvordan brukermedvirkning i hverdagsrehabilitering forstås, praktiseres og erfares, ble utforsket i to delstudier, og presenteres i de tre artiklene som er inkludert i avhandlingen. Ansatte som arbeidet med hverdagsrehabilitering, eldre personer som deltok i hverdagsrehabilitering samt en rådgivende gruppe bestående av personer med egenerfaring med hverdagsrehabilitering, deltok i studiene. Avhandlingen har et kvalitativt eksplorativt design. Det empiriske datamaterialet ble innhentet gjennom fokusgruppesamtaler, individuelle intervju og forskersamarbeid med den rådgivende gruppen. Datamaterialet ble analysert med ulike metoder for kvalitativ innholdsanalyse. I avhandlingen presenteres en syntese av artiklenes funn som deretter diskuteres. Diskusjonen sentreres rundt følgende fire temaer: rolleforventninger i utakt; ulik forståelse av målenes hensikt; selvstendighet og selvhjulpenhet; på brukerens premisser. Avhandlingen operasjonaliserer brukermedvirkning i hverdagsrehabilitering, og plasserer intervensjonen i et personsentrert perspektiv. Avhandlingen bidrar også til å gi hverdagsrehabilitering et teoretisk fundament basert på teorier om aktiv aldring Avhandlingen gir et kunnskapsbidrag til personsentrert forskningspraksis. Når brukerne medvirker på egne premisser, og praktiske forhold tilrettelegges, er hverken høy alder eller helseutfordringer en hindring for medvirkning i forskning. Hverdagsrehabilitering bør videreutvikles til en intervensjon med fleksibilitet når det gjelder inklusjonskriterier, kartleggingsverktøy og forventninger til medvirkning. Videre anbefales det at eldre personer med egenerfaring inviteres med i forskning i helse- og omsorgstjenestene. Kommunene anbefales å etablere erfaringsgrupper når tjenester skal planlegges, iverksettes, evalueres eller videreutvikles.

PhD thesis in Health Sciences Bakgrunn: Psykiske helseplager er beskrevet som en av de største utfordringene for folkehelsa og framtiden, og rammer i særskilt grad ungdom. Lovgivning og forskningslitteratur understreker behovet for at behandling vektlegger brukermedvirkning, og samvalg er spesielt anbefalt som metode. Samvalg kan betraktes som en prosess med høy grad av brukermedvirkning som finner sted i et partnerskap mellom pasient og helsepersonell. Ved samvalg skal ungdom delta i behandlingsavgjørelser, og individuelle mål, verdier og behov vektlegges. Offentlige rapporter viser at vi har en lang vei å gå med å tilpasse helsetjenestene til ungdommenes behov, spesielt for de med sammensatte behov og alvorlig psykisk lidelse. Det er lite tidligere forskning som har undersøkt brukermedvirkning og samvalg i døgnbehandling av ungdom med psykiske lidelser. Mål: Denne avhandlingen tar for seg døgnbehandling av ungdom med psykiske lidelser, og har som mål å undersøke erfaringer med brukermedvirkning og samvalg og forhold som påvirker gjennomføringen av dette. På bakgrunn av perspektivene til helsepersonell, ungdom og foreldre utforsker avhandlingen hva samvalg er i konteksten psykiske helsevern for ungdom, samt muligheter og utfordringer knyttet til både brukermedvirkning og samvalg. Metode: For å undersøke erfaringer med brukermedvirkning og samvalg ble det benyttet kvalitativ metode med et eksplorerende og induktivt studiedesign. Avhandlingen ble designet i samarbeid med to medforskere som hadde erfaring fra helsetjenestene. I tillegg bidro et panel med ungdom med brukermedvirkning i forskningen. Det ble gjennomført tre delstudier med henholdsvis fokusgruppeintervjuer med helsepersonell (delstudie 1) og individuelle intervjuer med ungdom (delstudie 2) og foreldre (delstudie 3). Utvalget bestod av totalt 37 informanter som ble rekruttert gjennom psykisk helsevern for ungdom ved to sykehus og et nasjonalt prosjekt i regi av Forandringsfabrikken som inkluderte flere helseforetak. Dataanalyser inkluderte systematisk tekstkondensering (delstudie 1), tematiske innholdsanalyser (delstudie 2 og 3), samt en kvalitativ metasyntese som identifiserte mønster på tvers av de tre delstudiene. Resultat: Delstudie 1 utforsket helsepersonell sine erfaringer med brukermedvirkning og samvalg. Deltakerne vektla et behov for endringer i kultur og rutiner ved klinikkene for å oppnå individualiserte tjenester tilpasset den enkelte ungdom sitt behov. Brukermedvirkning og samvalg forutsetter at ungdom møtes med omsorg, og det krever tid å bygge en trygg relasjon. Korte innleggelser og standardiserte behandlingsforløp utfordrer brukermedvirkning og samvalg og stiller krav til fleksibilitet blant helsepersonell. Deltakerne hadde erfart at dialog med ungdommene og brukermedvirkning bør starte forut for innleggelse, og samvalg forutsetter at møter der beslutninger tas tilrettelegges for ungdom sin deltakelse. Delstudie 2 utforsket ungdom sine erfaringer. Resultatene viste at informasjon og etablering av en tillitsfull relasjon med behandler var en forutsetning for brukermedvirkning og samvalg. Ungdom som ikke opplevde å bli lyttet til og ha medbestemmelse ved innleggelse uttrykte motstand eller likegyldighet til behandlingen. Diagnoser ble opplevd som stigmatiserende og begrensende for individuell tilpasning, valgmuligheter og samvalg. Utforming av en behandlingsplan som passet for den enkelte ungdom, og som ble fulgt opp også etter utskrivning, ble vektlagt for at brukermedvirkning og samvalg skulle ha en reell funksjon. Delstudie 3 utforsket foreldre sine erfaringer. Resultatene viste at forelde stod i et dilemma; De ønsket brukermedvirkning og størst mulig grad av selvbestemmelse for ungdommene, samtidig som de så at foreldreinvolvering var nødvendig for etablering og oppfølgning av helsehjelp. Foreldrene opplevde å ha viktige roller i samvalg uten at de var beslutningstakere. De formidlet informasjon og bidro med nødvendig støtte til ungdommene, men vektla at de selv hadde behov for familieorienterte tiltak for å holde ut. Ungdommene sitt behov for individualisert behandling og kontinuitet ble vektlagt. Foreldre opplevde imidlertid at det stilte store krav til dem som pådrivere og koordinatorer. Metasyntese av de tre delstudiene resulterte i fem tverrgående tema som var viktige for brukermedvirkning og samvalg: 1) anerkjenne og balansere medvirkning; 2) relasjon og tillit; 3) informasjon og opplevd kontroll; 4) samarbeid og koordinering; og 5) personsentrert fremfor diagnosesentrert. Diskusjon og konklusjon: Avhandlingen gir en dypere forståelse for kompleksiteten ved brukermedvirkning og samvalg i døgnbehandling av ungdom med alvorlig psykiske lidelse. Behovet for balansering av ungdom, helsepersonell og foreldre sin sine perspektiv og behov demonstreres. Muligheter og utfordringer med å engasjere ungdom i egen behandling og samarbeid mellom involverte aktører forstås i lys av teori, og det presenteres en modell for medbestemmelse og samvalg Redusert sykdomsinnsikt ved alvorlig psykisk lidelse, mulig uenighet mellom ungdom, foreldre og helsepersonell, samt mange aktører i behandlingskjeden utfordrer ungdom sine muligheter for brukermedvirkning i døgnbehandling. Brukermedvirkning og samvalg er utfordrende når konteksten er korte innleggelser med standardiserte behandlingsforløp ved akuttenheter som er presset på kapasitet. Samtidig har brukermedvirkning og samvalg potensiale til å øke ungdom sitt eierskap til egen behandling, og til å redusere reinnleggelser og behov for tvang. Det forutsetter en tilnærming som vektlegger trygge relasjoner mellom ungdom og helsepersonell, informasjon, tilstrekkelig tid, fleksibilitet og kontinuitet i behandlingen. En dialog med ungdom om brukermedvirkning og samvalg bør fortrinnsvis starte før innleggelse. Foreldre innehar viktige roller for gjennomføring av samvalg men har selv behov for informasjon og støtte. Ulik forståelse blant fagfolk om hva ungdommene sine problemer og behov er, hemmer kontinuitet og understreker behovet for koordinering av helsetjenestene. Brukermedvirkning bidrar til å redusere en asymmetrisk maktbalanse mellom ungdom og helsepersonell. Samvalg gir oss en modell for hvordan reell brukermedvirkning i behandlingsavgjørelser kan gjennomføres, men forutsetter målrettede tiltak i helsetjenestene. Avhandlingen anbefaler en personsentrert tilnærming i døgnbehandling av ungdom med psykiske lidelser. Behandling som kombineres med familieorienterte tiltak ivaretar foreldre og utnytter samtidig den ressursen de representerer.

Tittel: Pasienters erfaringer med utveksling av informasjon ved regionalanestesi i forbindelse med kirurgi – en kvalitativ studie Bakgrunn: Tidligere forskning viser at selv om pasienter får mye informasjon i forbindelse med et kirurgisk inngrep vedrørende anestesiområdet, har pasientenes erfaringer og ønsker ikke blitt tatt hensyn til ved utveksling av informasjon. Forskning indikerer også et behov for mer kunnskap om pasientenes erfaringer med utveksling av informasjon mellom helsepersonell og pasient. Hensikten med studien er å undersøke pasientenes erfaringer med informasjon om regionalanestesi i tilknytning til et kirurgisk inngrep. Metode: Ti pasienter ble intervjuet etter et kirurgisk inngrep. Det ble gjort lydopptak og data ble transkribert verbatimt. Gjennom en kvalitativ innholdsanalyse ble innsamlet data bearbeidet for å identifisere subkategorier, kategorier og felles tema på tvers av intervjuene. COREQ sjekkliste er fulgt for å sikre studiens kvalitet. Resultat: Utveksling av informasjon påvirket informantenes 1) opplevelse med gitt informasjon, 2) innstilling til kirurgi, 3) erfaring med medvirkning og 4) erfaringer med anestesi. Informasjon som ble gitt i forbindelse med prosedyrer ble omtalt som tilfredsstillende og beroligende. Informantene synes at det var utfordrende å stille spørsmål på et ukjent område, og opplevde at det var helsepersonellet som var de beste til å ta avgjørelsene for dem. Informantene hadde ulik grad av informasjonsbehov i forkant av det kirurgiske inngrepet, og de fleste hadde i tillegg betenkeligheter før inngrepet. Helsepersonellets kontinuerlige tilstedeværelse ble beskrevet som betryggende. Når det gjelder medvirkning så beskrev kun én informant å bli forelagt valgmuligheter. Tidligere erfaringer med kirurgi og anestesi hadde innvirkning på ønsker for det nåværende sykehusoppholdet. Funksjonstapet relatert til nerveblokaden skapte mye uro ettersom dette var ukjent for flere av informantene. Konklusjon: Informantene hadde opplevelse av å ikke være godt nok informerte, men var allikevel fornøyde. Mangelen på informasjon hemmet medvirkning. Resultatet synliggjør at dialogen mellom helsepersonellet og pasientene bør struktureres bedre og peker på det tverrfaglige tilretteleggingsansvaret omkring hva pasienter er opptatt av å få vite og gi fra seg.

Denne undersøkelsen er første del av et kvalitetsarbeid rettet mot evaluering av multibrukerprosjektet ved Oslo legevakt. Formålet med studien har vært å undersøke hva ved multibrukerprosjektet fagpersoner ved legevakten og eksterne samarbeidspartnere, mener fungerer bra og bør videreføres, og hva som kunne fungert bedre og hvordan. Studien er sett i lys av fenomenologien og gjennomført ved kvalitativ, induktiv metode hvor dataene er analysert ved systematisk tekstkondensering. Det er gjennomført semistrukturerte intervju med totalt 14 fagpersoner. Resultatene tyder på at multibrukerprosjektet fyller den funksjonen det er ment å fylle, ved å bidra til pasientbehandling som i større grad er evidensbasert, koordinert og helhetlig, og å lette arbeidssituasjonen for ansatte ved å redusere vanskelige følelser, øke følelsen av mestring og trygghet. Studien støtter også at ressurser brukt til multibrukere i klinikken reduseres, som følge av prosjektet. Forbedringspunkter som fremkom er manglende felles plattform for kommunikasjon mellom de ulike tjenestene i helsevesenet, for lite fokus på bruker- og pårørendeinvolvering, særlig i de akutte tjenestene, og uklarhet i forståelsen av lovverket som regulerer taushetsplikt. Legevakten og AMK var instansene som var best kjent med, og engasjert i, prosjektet. Prosjektet var overraskende lite kjent utenfor legevakten. Svakheter ved studien er at det ikke lyktes få informanter fra samtlige av prosjektets eksterne samarbeidspartnere, og habilitet i form av vår tette forbindelse til multibrukerprosjektet. Et naturlig neste steg i evalueringen av multibrukerprosjektet vil være å undersøke multibrukernes perspektiv.

Oppdragsgiver: NAV Innlandet . © Forfatteren/Høgskolen i Innlandet, 2022 Rapporten oppsummerer observasjoner og erfaringer fra oppstarten av et interkommunalt brukerutvalg i NAV i Gjøvikregionen. Formålet har vært å undersøke hvordan organiseringen i et felles utvalg påvirker brukermedvirkningen. Rapporten vil inngå som en av flere elementer i en evaluering av hva man har oppnådd med et felles interkommunalt brukerutvalg i Gjøvikregionen. Vi har sett på representativitet, informasjon, dialog og medvirkning i utvalget. Resultatene gir et innblikk i oppstartsfasen, og gir ikke et fullstendig bilde av alle sidene ved en slik etablering. Det framstår som en utfordringer å få en sammensetning i utvalget som speiler brukergruppen i NAV lokalt godt nok. Det er også en utfordring å få «uorganiserte» brukergrupper som de unge representert. Brukerrepresentantene får lite innspill fra sine brukerorganisasjoner og opplever at de i for liten grad «utgjør en forskjell» i utviklingen av NAV sine tjenester gjennom å delta i brukerutvalget. Det er liten kobling til de lokale NAV‐kontorene og ellers liten eller ingen kobling mellom brukerutvalgene på de ulike nivåene i NAV. Det har vært en utvikling fra hovedsakelig enveis‐informasjon fra NAV, mot mer dialog gjennom blant annet innføringen av konkrete eksempler til diskusjon. De som har erfaringer fra tidligere utvalg mener det fungerte bedre med brukerutvalgene på kommunenivå, men det er et for lite grunnlag til å konkludere med dette. Det er i tillegg delte meninger om man burde ha ett brukerutvalg for NAVs personbrukere og ett for arbeidsgiverne, eller ett felles slik det er i dag. I observasjoner og intervjuer i denne undersøkelsen finner vi lite støtte for at de endringer som er gjort med den nye organiseringen har bidratt til store endringer eller økt brukermedvirking i NAV. Abstract: This report summarizes observations and experiences from the start‐up of an inter‐municipal user committee in NAV (the Norwegian Labour and Welfare Administration) in the Gjøvik region. The purpose has been to investigate how the organization of a joint committee affects user participation. The report will be included as one of several elements in an evaluation of what has been achieved with a joint inter‐municipal user committee in the Gjøvik region. We have looked at representativeness, information, dialogue and participation in the committee. The results give an insight into the start‐up phase, and do not give a complete picture of all aspects of such an establishment. It appears to be a challenge to get a composition in the committee which reflects the user group in NAV locally well enough. It is also a challenge to get "unorganised" user groups such as the young people represented. The user representatives receive little input from their user organizations, and feel that they "make too little difference" in the development of NAV's services by participating in the user committee. There is little connection to the local NAV offices and otherwise little or no connection between the user committees at the various levels in NAV. There has been a development from mainly one‐way information from NAV, towards more dialogue, through, among other things, the introduction of specific examples for discussion. Those who have experience from previous committees believe that it worked better with user committees at the municipal level, but there is too little evidence to make a conclusion based on this. In addition, there are also divided opinions as to whether one should have one user committee for NAV's individual users and one for employers, or a joint one as is the case today. In observations and interviews in this survey, we find little support that the changes made with the new organization have contributed to major changes or increased user involvement in NAV.

Ledelse og prosesser på tvers av virksomheter ved innkjøp av skolemateriell

I oppgaven undersøkes hvordan vergemål kan brukes for unge voksne som mottar ettervern etter barnevernloven. Det er gjort en kvalitativ dokumentanalyse av lovforarbeid, lovverk og dokumenter fra Statens Sivilrettsforvaltning. Det er brukt hermeneutisk tilnærming i analysen, hvor forhold som kan påvirke hvordan vergemål kan brukes i ettervern er kategorisert, analysert og diskutert med utgangspunkt i teori som omhandler blant annet skjønnsutøvelse, brukermedvirkning, normalisering og styring. Det tas utgangspunkt i en sosialkonstruktivistisk forståelse av at kunnskap ikke anses som endelig, eller objektiv, men som produsert innenfor en kontekst. Implikasjoner for praksisfeltet er i fokus, og forforståelsen av vergemålsordningen som en sosialfaglig velferdsordning ligger til grunn for oppgaven. Problemstillingen som blir belyst lyder: Hvilke forhold ved vergemålsordningen knyttet til brukermedvirkning, kontinuitet og samhandling kan påvirke hvordan vergemål kan brukes i ettervern. Det diskuteres at vergemål potensielt kan brukes for å bidra til kontinuitet og med råd og veiledning for å bidra til økonomisk stabilitet. Samtidig ser det ut til at vergemålsordningen inneholder en dobbelthet både når det gjelder forståelsen av brukermedvirkning og selvbestemmelse, og i synet på vergehaver. På grunn av dette, og på grunn av stor grad av individuell skjønnsutøvelse hos vergene knyttet til selvbestemmelse og medvirkning, fremstår graden av ivaretakelse av grunnleggende sosialfaglige verdier i vergemålsordningen som tvetydig. Dette omhandler fremfor alt den underliggende muligheten for vurdering av samtykkekompetanse, og i ytterste konsekvens fratakelse av rettslig handleevne, i kombinasjon med manglende kompetansekrav til verger. Det fremkommer også at rammene for samhandling mellom ettervernet og verge er uklare, og at dette er knyttet til vergers mandat og ordningens organisering. Det kan også se ut som at vergemålsordningen ikke primært er tilpasset unge voksne som lever aktive liv.

Denne masteroppgåva handlar om praksis som del av arbeidsrettinga av norskopplæringa i introduksjonsprogrammet, sett frå eit deltakarperspektiv. Føremålet med introduksjonsprogrammet og arbeidsrettinga av norskopplæringa er å styrke moglegheita for deltaking i samfunns- og arbeidsliv når det gjeld nytilkomne innvandrarar, som definert i introduksjonslova og læreplanen, som er ei forskrift til denne. I læreplanen ligg et sosiokulturelt synet på læring og språk, derfor dannar dette det teoretiske rammeverket for oppgåva. I dette synet er deltakarane i introduksjonsprogrammet deltakande aktørar i eiga læring, som vert skapt via språket i meiningsfull og direkte relasjon til andre, som utgjer eit sosialt fellesskap. Praksis som del av arbeidsrettinga av norskopplæringa er meint å tilby dette, med føremål om læring eller utbytte i form av å tileigne seg språk, få kjennskap til kultur- og arbeidsliv, i tillegg til å skaffe seg arbeidserfaring og danne nettverk som fører til vidare utdanning eller arbeid etter avslutta introduksjonsprogram. Problemstillinga er som følger: Kva utbytte har deltakarane i introduksjonsprogrammet hatt av arbeidspraksis som reiskap i norskopplæringa med tanke på å nå måla for introduksjonsprogrammet? Føremålet med oppgåva er å undersøkje kva deltakarane opplev som hensiktsmessig med tanke på å nytte arbeidspraksis som del av norskopplæringa for å på sikt nå måla deira for introduksjonsprogrammet, som er varig deltaking i arbeidslivet. Kva utbytte har dei hatt av denne forma for opplæring når det gjeld sysselsetting fem år etter tilkomst til Noreg? Kva faktorar meiner deltakarane hemmar eller fremjar til god kvalitet i arbeidsrettinga av norskopplæringa? Data vart samla inn ved å nytte kvalitative intervju med seg tidlegare deltakarar i introduksjonsprogrammet, som vart avslutta i 2017. For å analysere datamaterialet er det teke i bruk hermeneutisk metode, sett i samanheng med sosiokulturelle læringsteoriar og indikatorar for kvalitet i arbeidsrettinga av norskopplæringa. Dette var ikkje tilstrekkeleg for å få innsikt korleis faktorar verka negativt inn på læringsprosessane. Derfor vart dette sett i samanheng med teoriar om migrasjon og akkulturasjon. Funn frå oppgåva indikerer ein samanheng mellom oppfatning av eigen identitet i møtet med det nye, og dette handla om vilje til inkludering og tilpassing hjå praksisstadar og opplærings sentra. Ved tilpassing syner denne oppgåva at praksis som del av norskopplæringa kan gi gode resultat med tanke på måloppnåing for introduksjonsprogrammet, viss dei sosiokulturelle føresetnadane er tilstades. I desse prosessane ser det ut til at oppleving av 3 eigen identitet verkar inn på motivasjonen hjå deltakarar når det gjeld både læring og vellukka akkulturasjonsprosess. Dette indikerer at opplæringa og kvalifiseringa av nytilkomne vaksne er nøydd til å ta meir omsyn til samanhengen mellom identitet og akkulturasjon, som kan verte sikra ved tilpassing av opplæringa igjennom auka brukarmedverknad i introduksjonsprogrammet. This master`s thesis is about the focus on using work- placed teaching methods in learning Norwegian as a second language as a part of the Norwegian introduction program for newly arrived immigrants to Norway, seen from the participants perspective. The purpose with the introduction program and the direction of work is to strengthen the possibility for participation in society- and work life for newly arrived immigrants, as defined in the introduction law and the curriculum. Behind the curriculum exists a sociocultural view on teaching and language, therefore this lays down the theoretical foundation for this thesis. According to this view the participants in the introduction program function as a participating party in their own learning, which is created via the language in a meaningful and direct relation to others, which thereafter creates a social community. Practical work as part of the work direction of learning the Norwegian language is meant to offer this, with the purpose of teaching and gaining in the form of learning language, and receive knowledge of culture and work life, in addition to acquiring work experience and create a network which leads to further education or work after finishing the introduction program. The research question is as follows: What gain has the participants in the introduction program had from practical work as a tool in the learning of Norwegian as a language, with the purpose of achieving the goals of the introduction program? The purpose of this thesis is to explore what the participants experience as meaningful whilst focusing on using practical work to reach the goals of the introduction program, which is permanent employment. What gain did they have from this form of teaching when it comes to employment five years after arriving to Norway? Which factors does the participants feel hinders or enhances good quality in the work direction of the learning of Norwegian? Data was collected by using qualitative interview with former participants in the work program, which was terminated in 2017. Method based on hermeneutics has been used to analyze the data material, considering sociocultural learning theories and indicators for quality in work direction of the learning of Norwegian. This analysis was not enough to get an insight into the factors which the informants meant affected the learning processes negatively. This was additionally seen in light of theories about migration and acculturation. Findings from the thesis indicate a correlation between perception of your own identity, and how this affects the participants identity, whilst meeting the new society. Research in this thesis indicate that a sense of identity play a deciding role when it comes to not only language learning, but also a successful acculturation process. This knowledge indicates that the teaching and qualifying of recently arrived adults needs to show more consideration to the correlation between identity and acculturation, which can be secured by adapting the teaching through increased user participation in the introduction program.

Masteroppgave i psykisk helse- og rusarbeid, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Bakgrunn: På verdensbasis estimerer en at forekomsten av rusbrukslidelse øker. Hyppighet og langvarig rusmisbruk medfører konsekvenser som kroniske helseskader og tidlig død. Årlig gjennomsnittlig narkotikarelaterte dødsfall viser en økning de siste ti årene. Personer med rusavhengighet har oftere dårligere levekår enn store deler av befolkningen. Flere unge rekrutteres stadig til rusmiljøet, og tiltrekkes til bruk av ulovlige rusmidler. Flere undersøkelser tyder på at mange personer med rusavhengighet, ønsker en endring i sin livssituasjon, og at omtrent 50 % av de som mottar behandling for sin avhengighet dropper ut av behandlingen allerede den første måneden. Hensikten med studien har vært å utforske hva erfaringskonsulenter vektlegger i sin oppfølging av personer med rusavhengighet som ønsker rusfrihet. Metode er en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. En kvalitativ studie som sikter på subjektive erfaringer fra praksisarbeid. Det ble utført semistrukturerte dybdeintervju med seks erfaringskonsulenter. Opptaket av intervjuene ble transkribert, lest i sin helhet, kodet og analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater fra den systematiske dataanalysen ledet til fire tema; 1. «jobbe med hjertet», 2. «tid og tilgjengelighet i personalet, og i tjenester», 3. «hjelpe til med å sette brikkene på plass», og 4. «støtte klienten i å finne sin vei, i eget tempo». Undersøkelser tydet på at erfaringskonsulenter utvikler raskere relasjon til klientene. Det at begge parters erfaringer kan gjenkjennes og relateres til hverandre, dannet grunnlag for åpenhet og tilknytting. Den skapte også rom for gjensidighet og likeverdighet i oppfølgingen. Flere vektla nærhetsperspektivet i sin oppfølging, ved å være tilgjengelig og strekke seg det lille ekstra for å hjelpe. Faktorer i recovery rammeverk «CHIME- modell» som sikte på tilhørighet, håp, identitet, mening og Empowerment, ble vektla som elementære forhold i oppfølgingen. “Å sette brikkene på plass” dreide seg om å se klientenes behov i kontekst, og avdekke grunnleggende basisbehov som bolig, økonomi og sosialt nettverk. Samtidig som det fokuseres på faktorer som fremmer håp og motivasjon for endring, ved å sette søkelys på klientens egne ressurser, mål og behov, istedenfor begrensninger som følge av lidelsen PHA508

Dette er en kortversjon av første offentlige statusrapport fra evalueringen av pilot for strukturert tverrfaglig oppfølgingsteam i kommunene som SINTEF og NTNU utfører på oppdrag for Helsedirektoratet. Piloten skal bidra til å implementere og teste ut «Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov» i praksis i seks kommuner. Piloten startet høsten 2018 og skulle opprinnelig avsluttes i 2021. Piloten er utvidet med to år, ut 2023. Fire av pilotkommunene deltar i fortsettelsen. Arbeidet med implementering av tiltakene i pilotkommunene har av flere årsaker tatt betydelig lengre tid enn det som ble planlagt og det har derfor så langt ikke vært mulig å evaluere effekt av tiltakene på individnivå. Evalueringen har derfor hittil omhandlet vurderinger av implementering av tiltakene, med fokus på prosess. ISBN: 978-82-14-07541-0

Formålet med oppgaven har vært å få større innsikt i kontaktpersoners egne erfaringer og opplevelser rundt inkludering av barnets slekt og nettverk i barnevernsundersøkelsen. Oppgavens problemstilling er følgende: Hvordan arbeider kontaktpersoner i barneverntjenesten med å inkludere barnets slekt og nettverk i en barnevernsundersøkelse, og hvordan opplever de dette arbeidet? Det empiriske materialet består av fem kvalitative semi-strukturerte forskningsintervjuer av kontaktpersoner i kommunal barneverntjeneste som jobber hovedsakelig med barnevernsundersøkelser. Utgangspunktet for analysen er kontaktpersonenes egne erfaringer og opplevelser, og analysen er basert på en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. I studien fremkommer tre hovedfunn; For det første beskriver informantene at det er lite fokus på inkludering av barnets slekt og nettverk i barnevernsundersøkelsen. Informantene beskrev flere årsaker til at slekt og nettverk ikke blir inkludert i barnevernsarbeidet, blant annet at det kunne være utfordrende med taushetsplikten, barnevernsundersøkelsens tidsfrist, vanskelige relasjoner i nettverket og manglende tillit til kontaktperson. Funn viser at kontaktpersonene vektlegger barnets medvirkning og anerkjenner verdiene brukermedvirkning og myndiggjøring som grunnlag for arbeidet med inkludering av slekt og nettverk. Det fremkommer at det er forskjeller mellom tjenestene, i tillegg til individuelle vurderinger, særlig der det ikke foreligger tydelige føringer og lovkrav. Det andre hovedfunnet er at informantene opplever foreldrekonfliktsaker som utfordrende og at slekt og nettverk i større grad blir inkludert i barnevernsarbeidet i foreldrekonfliktsaker, men at det kan være vanskelig for foreldrene og nettverket å ta et barneperspektiv. Inkludering av slekt og nettverk som informanter og støttepersoner i foreldrekonfliktsaker kan bidra til å minske presset på barnet som informant når foreldrenes beskrivelse av situasjonen er så ulike. Det tredje hovedfunnet er at informantene ser en verdi av utveksling av informasjon med slekt og nettverk, også i barnevernsundersøkelsen. Barneverntjenesten kan få et helthetlig informasjonsgrunnlag og nettverket får informasjon om problematikken slik at de i større grad kan støtte barnet og familien, kompensere og avlaste, samt ha kontroll over barnets omsorgssituasjon også etter at barneverntjenesten har avsluttet kontakten med familien. Funn viser at det er behov for økt holdningsendrende arbeid og metoder som er tilpasset barnevernsundersøkelsens rammebetingelser og som er tilgjengelige for kontaktpersonene.

Arbeidsinkludering har vært viktig i sosialt arbeid i lang tid. Arbeidsmarkedet er for mange en viktig arena å delta i fordi det er mange fordeler ved å være i arbeid. Det fører blant annet til økt nettverk, bedre økonomi, bedre psykisk og fysisk helse, og man får en følelse av å være deltaker og bidragsyter i samfunnet. I løpet av de siste årene har det blitt utviklet nye måter å jobbe med arbeidsinkludering på, fordi det fremdeles er høyere arbeidsledighet for noen utsatte grupper. Denne masteroppgaven analyserer gruppeintervjuer med NAV-veiledere og intervjuer med mentorer i bedrifter som ble gjennomført i prosjektet "Samarbeid om utvikling av inkluderingskompetanse i virksomhetene". Prosjektet tar utgangspunkt i en "place-train"-tilnærming hvor det utvikles en modell kalt hybridmodellen hvor NAV-veilederne skal kunne følge opp mentor og bruker tettere. I mitt prosjekt ønsker jeg å undersøke om det fremdeles er rom for individuell tilpasning, skjønnsutøvelse og helhetlig tilnærming i arbeidet med arbeidsinkludering, hvor jeg tar utgangspunkt i Lipskys teori om bakkebyråkratiet og New Public Management som en ramme. Funnene mine tilsier at det er mulig å få til arbeidstilknytning gjennom hybridmodellen, og at det er mulig å legge til rette for helhetlig tilnærming og individuell tilpasning, men at det er en del rammebetingelser som påvirker arbeidet med arbeidsinkludering. Veilederne opplever hvordan styringsmekanismene i New Public Management utfordrer det sosiale arbeidet. Det virker til å være en forutsetning med ledelsesforankring og tilgang på ressurser for å lykkes med hybridmodellen. Work inclusion has been important in social work over a long period of time. To. Many, thew work market is an important arena to participate in as there are several benefits to being employed. Participation may lead to an improved network, better mental and physical health and may also impose a feeling of participation and contribution to society. During the last few years, several new methods of work inclusion has been developed since there are still a higher unemployment rate for marginalized groups. This master thesis analyses group interviews of NAV counselors and interviews of work mentors in companies. These were done as a part of the project “Cooperation in the development of work inclusion competence in the organizations” (Samarbeid om utvikling av inkluderingskompetanse i virksomhetene). The project is situated in a new “place-train” approach called the hybrid model where NAV counsellors are able to monitor and guide work mentors and users more closely than before. The thesis aims to explore whether there are still room for individual adaptation, discretion and a holistic approach in work inclusion programs. The theoretical framework for this exploration will be Lipsky’s street-level bureaucracy and New Public Management. The findings suggests that work affiliation through the hybrid model of work inclusion is possible and that it is possible to facilitate both a holistic and an individual approach. Though, there are parts of the surrounding framework that influences work inclusion programs success. NAV counsellors experience how New Public Management policies makes challenges to social work. A prerequisite for success with the hybrid model seems to be sufficient access to resources and leadership anchoring.

This is an open access article under the CC BY-NC-ND license (http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4. Objective: How healthcare professionals experience patient participation in health service development impacts its use. This participatory study explores primary healthcare professionals' perceptions of developing health services with patient representatives. Methods: Four focus group interviews with primary healthcare professionals (n = 26) were conducted. We analyzed data by applying Braun and Clarke's reflexive thematic analysis. Results: The healthcare professionals perceived having a complementary interprofessional relationship with the patient representatives and regarded them as colleagues. However, the professionals navigated between a position of authority and collaboration, reconciling the need for participation with its challenges, e.g., to identify the representatives' collective representation among their personal experience, to ensure a more evidence-informed result that they and their colleagues would endorse. Conclusions: Regarding patient representatives as colleagues can blur the line between professionals and representatives' positions and functions and further complicate health service development. Our results indicate a need for skilled facilitators to lead the process. Innovation: This study identifies issues that professionals are uncertain about when collaborating with representatives to develop primary healthcare services; difficulties that professionals must overcome to collaborate constructively with representatives. Our findings can inform healthcare professionals' education about patient participation on all levels. We have suggested topics to address.

CityMaker explores the digital communication tools for citizen participation, in the early city planning process. There is a broad consensus among city designers about the optimal design features of public urban spaces for people, but the residents of the urban environment have been neglected in the process. The city is not only managed by the powerful politicians, designed by the architects, but also co-owned by all people living in the city. They all have rights to express their opinions on the public space. It is time we address the needs of people so they can participate as fully as possible in society. Citizen participation would help but is not an easy work. We still have lots of challenges in today’s society. Why don’t most people participate? What can they participate in? How can they participate? See interactive prototypes here: https://bit.ly/3v6v2JM This project is designed for two target groups and tests four concepts. Firstly, I started with a user-centered perspective. I explored different interactive ways for people to initiate proposals, which are simple, straight forward, and time saving. Then, the text, image and drawing as a format of data is collected from people. The second target group are the experts working for the city, how would they use the data for designing? I showcased applicable situations in use. The design project lifts crowdsourcing data to a higher place, which would be significantly valuable for the experts in the city to evaluate and learn from. The project is explored at small, medium, and large scales, and evaluated for how applicable they are in both the short and long run. This ideal situation won’t be realized in one or two days, but could be a very valuable thinking around how the future participatory city could be.

Pasient – og brukermedvirkning er en lovfestet rettighet som skal sikre pasienter og brukere økt innflytelse i helse og omsorgstjenesten. Forskning viser imidlertid at helsepersonell anvender en paternalistisk tilnærming i sin yrkesutøvelse, noe som truer pasienters rettigheter. Helsepersonell anbefales derfor å ta i bruk tjenestedesign som metodikk for å øke den reelle medvirkningen og involveringen av pasienter og brukere. Formålet med økt bruker- og pasientmedvirkning og involvering er å utvikle tjenester av høy kvalitet med utgangspunkt i brukernes behov. Behovsdrevne tjenester vil oppleves som nyttige og meningsfulle for brukerne. Det er derfor viktig at helsepersonell forstår verdien av brukermedvirkning i kvalitetsarbeid og tilegner seg kunnskap om tjenestedesign. Can service design promote expanding user participation and user involvement in health care services? Patient- and user participation is a legislative right intending to ensure service users involvement in health care services. However, research shows that healthcare professionals employ a paternalistic approach in their professional practice, which may threaten patients' rights. Healthcare professionals are recommended to use service design as a methodology to increase the genuine user participation and user involvement, aiming to develop high-quality services based on users' needs. Demand-driven services may be perceived as beneficial and meaningful for the patients. Therefore, the health professionals’ knowledge and comprehension of the value of user participation and service design are of importance.

The main aim in this thesis has been to develop a ‘user participation method’ that ensures both service user and service provider impact on service development. An action research single case study was conducted in a Norwegian mental health and substance abuse unit. Increased user participation in public service development and dialogue between stakeholders about service development were facilitated by the researcher through participative observation and in collaboration with stakeholders. Stakeholders engaged as co-researchers and participants in planning meetings and working groups and in co-researcher led multistage focus group interviews, semi-structured individual interviews and dialogue seminars. The overall research question related to the main aim was How can participation and real influence from patients and staff in service development be ensured? Three articles were produced to inform the research question and the main aim. The contribution to theory in article one is to create awareness about concurrent diagnostic culture that keeps patient voices from being heard. The findings suggest that facilitating self-empowerment among service users and providers through training, supervision and explorative dialogue may enable reciprocal empowerment between these stakeholders. In turn, this may make it possible for them to have a united voice when it comes to developing and transforming services. Article two reveals how organisational defence mechanisms hinder double-loop learning among staff. It proposes elements necessary to unlock the potential of genuine co-production relationships between service users and providers including a mutual agreement, a fixed coproduction meeting, joint training/roleplay, and spaces for group and individual reflexivity. In article three, the contribution has been identifying leadership behaviours that enable co-created organisational adaptability in PSOs. The following definition of co-creation leadership is proposed: the ability to recognise service users, providers, and formal leaders as colleagues who co-create services and value in a reciprocally empowering working alliance. Further, some specific requirements of co-creation leadership are presented: 1) enabling dialogue and adaptive spaces, 2) acknowledging that power is negotiated and relational, 3) coconstructing and connecting leadership to core tasks and functions (not just formal position), 4) recognising consultation, facilitation and delegation as key to decision commitment and collective mobilisation, and 5) ambidextrously maneuvering between participation and decisiveness, care and autonomy, and production and innovation. To explore how knowledge about a) the relationship between the articles; b) the preliminary main result, namely a co-production method; and c) conceptualisation of co-creation leadership can contribute to existing and future PSO challenges, the following synopsis research question was posed: The role of leadership. How can systematic involvement of leaders, users and providers enable organizational adaptation in public services? The three articles and experiences with the research design have informed the main result: a renamed and updated co-creation method. This method is described as both a practice and an action research method that enables a shift in organisational culture and practice towards a co-creation orientation. In this orientation, facilitating participative coproduction of existing services is just as pertinent as facilitating coinnovation of new services. Such facilitation is accomplished through the creation of communicative and adaptive spaces for stakeholders’ exploratory dialogue. Systematic integration of a co-creation practice, which is defined as the way stakeholders actually collaborate to evaluate, improve, plan, initiate and innovate services, is central. Furthermore, an understanding of co-creation leadership has been included in the cocreation method design. Multiple choices of leadership behaviours and role-migration between stakeholders are essential. The implication for practice and research is that the co-creation method has several paths to choose from and can therefore be adapted to various contexts. The co-creation method may be introduced as both a practice and a research method, and it can be utilised as a tool for service improvement, innovation and service/environmental sustainability within and outside of PSOs. Furthermore, leader presence is encouraged to root and legitimise co-creation. Conceptualisation of co-creation leadership may strengthen the co-creation of services and value potential.