Search

«Meningsfulle aktiviteter, medborgerskap og livskvalitet blant deltakere og trenere i PA - et samarbeidsbasert forskningsprosjekt». Bakgrunn, problemstilling og forskningsspørsmål. Målsetningen med studien er å utvikle forskningsbasert kunnskap om hvordan deltakelse i meningsfulle aktiviteter, i PA, kan styrke opplevelser av medborgerskap og livskvalitet for personer som opplever utfordringer knyttet psykisk helse og rus. Følgende forskningsspørsmål er belyst: - Hvordan oppleves og beskrives deltakelse i ulike aktiviteter i PA for trenere og deltakere? - Hvordan og hvilke faktorer beskrives som medvirkende til å gi mening, medborgerskap og livskvalitet gjennom deltakelse aktivitetstilbudene til PA for trenere og deltakere? - På hvilke måter har meningsfull aktivitet og medborgerskap sammenheng med livskvalitet? - Hvordan oppleves og beskrives identitetsendring gjennom deltagelse i meningsfulle aktiviteter og hvordan settes dette i sammenheng med Recovery? - På hvilken måte er PA aktivitetstilbud organisert for å ta i bruk erfaringskompetanse hos trenere og deltakere samt i organisasjonens styre? Organisering: Dette forskningsprosjektet er forankret i Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Prosjektansvarlig er professor Bengt Karlsson og professor emerita Marit Borg. Prosjektmedarbeidere har vært Linda Nesse, postdoktor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF), UiO, doktorgrad i folkehelsevitenskap og psykolog og førstelektor Asbjørn Johannessen, Senter for seniorer, OsloMet, Storbyuniversitetet. Dr. Alan Pringle ved University of Nottigham har deltatt i utviklingen av forskningsarbeidet gjennom sin rolle som leder av den internasjonale forskningsgruppen «The Bergen Group». En styringsgruppe har fulgt arbeidet og gruppen har bestått av medlemmer fra styret i PA trenere og deltakere. I tillegg har det vært en medforskergruppe av trenere og deltakere med levde erfaringer innen psykisk helse og/eller rus. Medforskergruppen møttes fysisk ved to anledninger samt at det ble brukt to videooverførte møter i prosjekttiden. Mange deltakere i PA med ulike erfaringer har deltatt i forskingsprosessen. Metode: Forskningsprosjektet var samarbeidsbasert og hadde et beskrivende og utforskende design. Prosjektet består av en kvalitativ studie i form av fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer med deltakere og trenere i PA. En kvantitativ tverrsnittsundersøkelse ble også gjennomført ved bruk av spørreskjemaer om meningsfull aktivitet, medborgerskap og livskvalitet. Denne rapporten beskriver og drøfter funn utelukkende fra den kvalitative studien hvor det ble en gjennomført en tematisk analyse. Det vil bli skrevet en egen artikkel basert i den kvantitative tverrsnittsundersøkelsen. Funn: I det kvalitative analysearbeidet ble det utviklet fem hovedtemaer: 1). Opplevelser av deltakelse og engasjement, 2). Opplevelser av meningsfulle aktiviteter, 3). Opplevelser av livskvalitet, livsendring og selvforståelse, 4). Opplevelser av medborgerskap, 5). Opplevelser av Recovery, og 6. Opplevelser av sammenhenger og engasjement over tid. Hvert hovedtema vil bli belyst med undertemaer. Konklusjoner og anbefalinger • Deltakerne er meget godt fornøyd med deltagelsen i PA, De trives og opplever et trygt fellesskap. • Deltakerne opplever at aktivitetene i PA er meningsfulle ved at de gir økt livskvalitet og styrkete opplevelser av medborgerskap. • Viktigheten av at deltakerne ikke behøver å identifisere seg med annet enn navn. • Deltakernes opplever økt livskvalitet ved at aktivitetene forgår lokalt ulike steder i Bergen. • Gjennom deltakelse i aktivitetene knyttes og utvikles nye relasjoner – om deltakerne ønsker det. • Deltakelse i aktivitetene er relasjonsbyggende og relasjonsutvidene gjennom kameratskap og medmenneskelighet. • Deltakelse i aktivitetene gir økt engasjement som gir økte opplevelser av tilhørighet og identitetsutvikling. PA gir mulighet til å både være deltaker og trener. Dette fremheves som viktig. Trenerne beskrives som velkvalifiserte. De inspirerer og ser hver enkelt deltaker. • Alle som deltar, samt PA som organisasjon, praktiserer og virkeliggjør slagordet: «Alle er velkomne – alltid!». Et tilbud uten «terskel». • Det er stor grunn til å tro at PA bidrar til å avlaste offentlige helse-, sosial- og velferdstjenester både økonomisk og kapasitetsmessig. Kort sagt: Deltakerne i studiene opplever et bedre liv gjennom økt livskvalitet, engasjement, deltakelse og bedret fysisk og psykisk helse.

Objective: The aim of this study was to investigate how curator goals influence the design of curation processes for collections of mental health lived experience narratives. The objectives were (1) to characterize the goals of a range of curators of existing collections, and (2) to identify specific working practices impacted by these goals.Research Design and Methods: Thirty semi-structured interviews were conducted with a purposive sample of curators of collections of lived experience narratives. Thematic analysis was conducted. Goals and impacts on working practice were tabulated, and narrative summaries were constructed to describe the relation between the two.Results: Curators interviewed were from seven countries (Brazil, Canada, Hong Kong, India, Italy, UK, USA), and 60% had lived experience of mental health service usage. Participants discussed eight goals that inspired their work: fighting stigma, campaigning for change in service provision, educating about mental health and recovery, supporting others in their recovery journey, critiquing psychiatry, influencing policy, marketing health services, and reframing mental illness. These goals influenced how decisions were made about inclusion of narratives, editing of narrative content, withdrawal rights, and anonymization. Conclusions: Our work will support the development of curatorship as a professional practice by shaping training for curators, helping curators reflect on the outcomes they would like to achieve, and helping individuals planning a collection to reflect on their motivations. We argue that transparency is an essential orientation for curators. Transparency allows narrators to make an informed choice about donating a narrative. It allows policy makers to understand the influences on a collection and hence treat it as a source of collective evidence.

«Gatelagsfotball som Recovery på banen – «Verdens beste ettervern?»» som presenteres i denne rapporten utgjør delstudie 1i «Samarbeidsprosjektet «Sosial innovasjon med ball –Recovery på banen. Gatelagsfotball som entreprenøriell rusomsorg»». Hovedprosjektet inngår i et samarbeid mellom Fotballstiftelsen, Senter for Sosialt Entreprenørskap og Samskapende Sosial Innovasjon (SESAM) og Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Hovedprosjektet har mottatt økonomisk støtte fra Oslofjordfondet og består av tre delstudier. Delstudie 1 fokuserer på gatelagspillernes erfaringer med, om og på hvilke måter gatelagfotball bidrar i deres recoveryprosesser. Delstudie 2 fokuserer på organisasjonsmessige forhold knyttet til gatelagsfotball. I delstudie 3 fokuseres det på gatelagfotballens plass i den norske og nordiske velferdsstatsmodellen. «Gatelagsfotball som Recovery på banen – «Verdens beste ettervern?»» retter fokus mot å beskrive og utforske hvordan personer med utfordringer innen rus og psykisk helse erfarer deltakelse i gatelagsfotball. Studien har følgende forskningsspørsmål: 1. Hvilke erfaringer har deltakerne med gatelagsfotball i forhold til deres recoveryprosesser?, 2. På hvilke måtererfarer deltakerne at gatelagsfotball har bidratt i deres sosiale situasjon og livssituasjon? og 3. Hvilke synspunkter og forslag har deltakerne til endringer og forbedringer av gatelagene? Metode Delstudie 1 er utviklet i tilnærmingen samarbeidsbasert forskning med en kompetansegruppe bestående av tre aktive spillere og tre forskere fra SFPR. Spillerne har opplevd psykisk helse og rusmiddelvansker og har deltatt gjennom hele forskningsprosessen Det innebærer utvikling av intervjuguide, rekruttere deltakere, legge til rette for og lede kvalitative intervjuer. Det er benyttet flerstegsfokusgruppeintervjuer med deltakere fra fire gatelag som metode for dataskaping i denne studien. Det ble totalt gjennomført åtte fokusgruppeintervjuer, to i hvert lag, med i alt 50 deltakere. Flerstegsfokusgruppeintervjuer gir mulighet til å utdype og utforske tema grundigere. Første runde med fokusgrupper ble gjennomført i mars 2018 og andre runde ble gjennomførte i juni 2018. I den enkelte fokusgruppe deltok mellom 8 og 18 personer. Deltakerne er rekruttert gjennom fire klubber i norsk eliteserie. Kompetansegruppen har analysert data gjennom en samarbeidende tematisk analyseprosess og skrevet denne sluttrapporten. Temaene som var i fokus i intervjuene var basert i de tre forskningsspørsmålene gjennom en semistrukturert intervjuguide. Funn Gjennom analysen fremsto det fire hovedtemaer: 1) Fotballaget, 2) Et samhold som gjør at du kan være deg selv, 3) Norges beste ettervern, og 4) Ønsker framover. Hvert tema vil bli belyst med undertemaer for å fange variasjon, fellestrekk, forskjeller og sammenhenger. Hvert hovedtema presenteres med et ulikt antall undertemaer. Noen konklusjoner og anbefalinger Studien diskuterer funnene gjennom tre perspektiver: 1) Vegen til banen, 2) Treningsbanen, og 3) Ambisjonene. Hvert tema blir belyst og diskutert gjennom ytterligere undertemaer. De sosiale forskjellene mellom spillerne på gatelagene er liten, kanskje så liten at den ikke merkes eller kan påtales. Samholdet, felleskapet og kollektivet mellom spillere, trenere og de ulike lagene er meget sterkt, og gjør en forskjell i de ulike spillernes recoveryprosesser. Gatelagene er arenaer av samhold, felleskap og mennesker som ser deg og hverandre. Det er også treningsarena for disse menneskelige væremåtene samt å komme i fysisk form ved å trene og spille fotball. Her bryr folk seg om hverandre – enten de er spillere eller trenere – som en deltaker sa: «Gatelagene er Norges beste ettervern!». Siden starten av gatelag i Norge i 2011 er det gjort få systematiske studier relatert til en norsk kontekst. Det synes åpenbart at den norske modellen med organisering av gatelag knyttet til eksisterende fotballklubber, er original og ikke nevneverdig utbredt i internasjonalt. Dette faktum burde kunne danne grunnlag for bredere og mer omfattende studier av «Den norske modellen». Både som inspirasjon for andre og for å kunne belyse modellens samfunnsmessige sammenhenger og muligheter knyttet til fellesskap, sosial integrasjon og antistigmatiserende arbeid. Mulige ideer til videre utforskning av og med gatelagsfotball kan være: 1. Den sterke fellesskapsfølelsen – mer kunnskap om hva det er som bidrar til fellesskap i vårt sterkt individualistiske samfunn, 2. Tjenestenes nærhet og tilgjengelighet: hvordan gjør det mulig og erfaringer fra fagpersoner, 3. Studier med fokus på trenernes erfaringer, kompetanse og praksiser, 4. En nasjonal studie av som fanger alle gatelag med metodisk tilgang innenfor kvalitative og kvantitative metoder med vekt på å undersøke resultater relatert til arbeid, opplevd bedring av psykisk helse og rus, livskvalitet og sosiale levekår, og 5. En «costbenefit » studie der en sammenligner deltakelse i gatelag og samarbeid med tjenester ut fra gatelaget med «treatment as usual».

Recovery på banen, er en studie finansiert av Oslofjordfondets kvalifiseringsstøtte. Studien har hatt som formål å avklare noen grunnleggende spørsmål ved gatelagsfotball, for så å se om de foreløpige svarene kan danne grunnlag for en videre og dypere studie av fenomenet. Studien har begrenset seg empirisk til å studere fire klubber; Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball og Odds Fot-ballklubb. Prosjektet springer ut av en interesse for å undersøke om gatelagsfotballen i regi av Fotballstiftelsen er et eksempel på samskapende innovasjon innen rusfeltet. Virker det? Vi har lagt et recoveryteoretisk perspektiv på studiens første del, der vi går tett inn på deltakerne for å finne ut av hvilke erfaringer og effekter fotball har i deres liv. Studiens andre del handler om klubbene og kommunene, pluss andre offentlige tjenester. Vi har ønsket å finne ut av hvordan samarbeidet mellom ulike sektorer i det kom-munale velferdssystemet fungerer, og vi vil undersøke hvordan og hvorfor fotballklubber som i sin grunnfilosofi har et mål om å vinne fotballkamper, driver slikt sosialpolitiske arbeid. Det tredje per-spektivet som vi setter de to andre inn i, er velferdssamfunnets framtid. Er det plass til slike sektor-overgripende initiativer som gatelagsfotballen er? Vi begynner studien med en forskuttering av det siste perspektivet; med en kort beskrivelse av velferdssamfunnets utfordringer. I hele etterkrigstiden har velferdsstaten vært i kontinuerlig ekspansjon. Utviklingen har vært preget av velferdsstatens tilsynelatende grenseløshet (Vike, 2006 og Vike 2018). I kapittel 1 viser vi at mye tyder på at velferdsstaten likevel har nådd en grense. Den har i alle fall nådd en grense for å kunne utvikles videre etter de samme prinsipper og modeller som ligget til grunn for utviklingen de siste tiårene. Det er økende oppmerksomhet innenfor politikk og forvaltning om at nye løsninger og nye modeller for befolkningens velferd må utvikles og prøves ut i kombinasjoner av ulik logikk og ytelser (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Det tas flere steder til orde for at innbyggere og brukere i større grad må involveres som likeverdige parter i utvikling av nye løsninger og modeller (KMD 2017, Departemen-tene 2018, Regjeringen 2012). Gatelagsmodellen bryter med den klassiske tredelingen vi ofte tenker at velferdsstaten består av; en offentlig, en privat og en frivillig «tredjesektor». Å organisere et etter-vern for personer med rusutfordringer i et mer eller mindre ordinært fotballtilbud i norske fotballklub-ber er originalt. Men er det også innovativt? Innovasjon er enkelt uttrykt noe nytt som er nyttig (for noen) og som blir nyttiggjort. Blir det ikke nyttiggjort/implementert er det i realiteten ikke innovasjon, da er det bare kreativt; en oppfinnelse eller en nyskapning uten praktisk verdi. Velferdsstaten er i realiteten et antall velferdskommuner. Kommunene befinner seg i en presset situa-sjon mellom lovpålagte oppgaver, garantier og standarder ovenfra, og med krav og forventninger fra en opplyst og krevende befolkning nedenfra. Høy tillit til offentlige tjenester og offentlig styring har holdt modellen sammen, selv om den knirker. Ett grep det tas til orde for, både i offentlige styringsdo-kumenter og i initiativer «nedenfra», er økt brukerinvolvering, myndiggjøring og samarbeid på tvers av sektorer, fag og kompetanseområder. Dette feltet av nytt radikalt samarbeid på tvers av både hori-sontale og vertikale strukturer i velferdssamfunnet går under betegnelsen samskaping; samskabing i dansk kontekst, co-creation og co-production (blant annet) i England. Rapportens kapittel 3 heter «Recovery på sitt beste», kapittelet dokumenterer hva vi fant i møte med spillere og trenere i de fire klubbene. Kapittelet viser at gatelagsfotball handler om langt mer enn å leke med ball. Kameratskapet på banen, i garderoben, i klubbhuset, i måltidsfelleskap og annet, har gitt mange deltakere et nytt liv. Fotballarenaen fungerer som treningsarena for mange andre ting enn å trille ball. Deltakerne lærer av hverandre, de forstår ting og sammenhenger i sitt eget liv på en ny måte, og de får rammer og støtte rundt seg til å ta tak i ting som har låst seg i livet. Trenernes rolle som forbilder, omsorgspersoner og fasilitatorer for deltakernes egne recoveryprosesser understrekes sterkt. Det er også gitt ut en egen rapport fra del-studie 1 (HA1) – se Thompson et.al. 2019. http://hdl.handle.net/11250/2579393. Kapittel 4, som følger etter et metodekapittel (3), er en nærstudiet av klubbene og deres samarbeids-partnere – hovedsakelig i offentlig sektor. Samarbeidet med kommunen virker nært og tillitsfull, men veldig lite formalisert. Det er også store variasjoner mellom de fire klubbene vi har studert. Samarbei-det med andre offentlige tjenester er enda mindre forutsigbart og er lite gjenkjennelig på tvers av klubbene. Det virker som om den «gatelagsmodellen» som har vokst fram hvert sted er såpass preget av personlige relasjoner, ildsjeler og entreprenørers innsats, både fra tjenestenes side og i klubbene, at vi er usikre på om det gir grunnlag for å kalle det en modell. Uavhengig av om satsingen har modell-karakteristika eller om det foreløpig bærer adhokratiets kjennetegn (Mintzberg 1983), er det naturlig å peke på satsingens hybride kjennetegn. Framveksten av hybride prosjekter og organisasjoner er et kjennetegn ved dagens velferdssamfunn. Sosiale innovasjoner finner ofte sted der ulik rasjonalitet fra velferdsstatens tradisjonelle sektorer; fri-villig, privat og offentlig sektor, kombineres. – Vi viser i rapporten at gatelagene nettopp vokser fram i et slikt hybrid felt med åpenbare innovasjonsimpulser. Satsingen er imidlertid sårbar. Den er sårbar både fordi den ikke har en kvalitetssikret og strukturerende modell i bunn, slik at klubbene på mange måter må «finne opp» sin egen praksis løpende. Dette tar derfor form av de personene som til enhver tid er sentrale i satsingen hvert enkelt sted. Men en like viktig årsak til sårbarheten er den uavklarte økonomien i satsingen. Det hele bæres i dag oppe av årlige prosjekt-tilskudd fra Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Støtten gis til Fotballstiftelsen som så fordeler dette videre ut til med-lemsklubber. Stiftelsen må søke om slik støtte hvert år. Finansieringen har dermed prosjektkarakter, mens satsingen må sies å ha kommet over i en driftsfase for klubbene, i alle fall for dem som har holdt på en stund – Fredrikstad startet som den første, i 2011. I sum etterlater vår studie et temmelig tydelig bilde av en vellykket sosialinnovasjon i velferdssamfun-net, blant annet som et viktig bidrag i utviklingen av recoverybaserte praksiser. Det er imidlertid vans-kelig å se hvilken plass gatelagssatsingen har i det lokale velferdssamfunnet rundt hver enkelt klubb og i det nasjonale velferdssystemet hvor Fotballstiftelsen er en ny aktør. Kapittel 5 i rapporten drøfter dette dilemmaet. Studien peker på at gatelagene er et svært godt ettervernstilbud med recovery- effekter hvor deltakerne opplever håp for en tilværelse med nye rammer for verdighet og myndighet over eget liv. Slike funn bryter med mange beskrivelser av hvordan velferdsstaten i mange tjenester skaper fremmedgjøring, stigmatisering og fravær av verdighet. Vi finner derfor grunn til å peke på at de erfaringene og den praksisen som har vokst fram i lokale forsøk med fotball som recovery, trolig kan sies å være på vei mot en modell for lokal samskapende innovasjon, som det norske velferdssys-temet trenger – og som etterspørres i sentrale styringsdokumenter. Vi peker også på at erfaringene fra gatelagsfotballen, med noe tilpasning, kan overføres til andre idretter/andre sportsarenaer. Det skyldes at gatelagenes recoverybidrag ikke først og fremst handler om å spille fotball som teknisk disi-plin, men at det handler om å arbeide med fysisk og sosial recovery innenfor rammene av et lagspill, i vid forstand. Recovery on the field is a study financed by the Oslofjordfondet. They have provided a support for a qualifying study. The aim of such study is to explore some basic questions in order to determine whether preliminary answers may form a basis for a further and more comprehensive study of the phenomenon. Our study is empirically limited to four clubs: Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball and Odds Fotballklubb. The project has arisen from a need to investigate whether street football is an example of collaborative innovation within the drug field. Does it work? We have chosen a recovery theoretical perspective in the first part of our study, where we approach individual participants/players in order to reveal which experiences and effects street football has in their lives. The second part concerns the clubs, the re-spective municipalities and other public services. We aim to expose how different sectors in local wel-fare systems cooperate, and we want to investigate how and why football clubs, whose basic goal is to win football games, also engage in social work. Our third perspective, also involving the initial two, is about the future of the welfare state. Is there room for such cross sector initiatives, as represented by street football? Our study includes a short description of the challenges of the welfare state, which throughout the post-war period has been in a state of continual expansion. The development has been characterised by apparently limitless possibilities (Vike, 2006 and 2018). In Chapter 1 we demonstrate signs that the welfare state however may have reached its limit – at least a limit to a development along the same lines and principles that have formed the basis for decades of expansion. There is increasing awareness within the Norwegian welfare society that new solutions and new mod-els for the popular welfare must be developed and tried, in a combination of new forms of logic and services (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Citizens as well as service users must to a greater degree be involved as equal partners in the development of new solutions and models in the welfare state (KMD 2017, Departementene 2018). The street football model represents a break with the classic tripartite organisation often associated with our welfare state; a public, a private and a voluntary so-called «third sector». To organize aftercare services for drug abusers as a more or less ordinary football activity in Norwegian football clubs is original – but is it also innovative? Simply said, innovation is something new that is useful (for somebody), and that is being used; implemented. If it is not used, it is not innovation, as it is merely creative, an invention or creation without practical value. In reality, our welfare state is a collection of a number of welfare municipalities. Each municipality is pressured between mandated tasks, as guarantees and standards from above at one hand, and a well informed and demanding public on the other. A considerable confidence in public services and public management has kept the model together, in spite of its weaknesses. One suggested move, both in public steering documents and in initiatives «from below», is increased user involvement, empower-ment and collaboration across sectors, disciplines and areas of competence. This field of new, original cooperation, crossing both horizontal and vertical structures in the welfare state, is characterized as «samskaping» in Norwegian; samskabing in a Danish context, co-creation and co-production (among other labels) in England. Chapter 3 is called «Recovery at its best», and this is exactly what the chapter demonstrates through a systematic review of our findings by interviewing players and coaches in the four clubs. The chapter shows that street football concerns much more than the mere kicking of a ball. Friendship on the field, in the wardrobe, in the clubhouse, during meals etc., has given many participants ne qualities in life. The football arena functions as training ground for many qualities other than passing the ball around. The participants learn from each other, they understand aspects and connections in their own lives in a new way, and they experience bounds, and support when handling difficult emotions and tasks in life. The coaches’ role as models, caretakers and facilitators for the partipicants’ recovery processes are crucial. Chapter 4, following a chapter 3 on method, is a close study of each club and their collaboration part-ners, mainly inside the public sector. Their cooperation with the authorities seem close and trusting, but to a small degree formalised. There are considerable variations among the four clubs in our study. The collaboration with other public services seems even less predictable and are not recognizable across the four clubs. The «street football model» that has evolved in each location, is influenced by personal relations, enthusiasts and entrepreneur efforts, to such a degree - both from the services and the clubs - that we are uncertain whether it makes sense to even call it a model. However, whether the activity has model characteristics, or whether it carries the hallmark of adhocracy (Mintzberg, 1983), it seems right to point out the hybrid features of this effort. The appearance of hybrid projects and organisations is a distinctive feature of our modern welfare society. Social innovations often arise where different forms of rationality from the traditional sectors are combined. We demonstrate that the street football evolve from such a hybrid field with obvious innovation effects. The effort is, how-ever, vulnerable, as it lacks a basis of quality assurance or a structuring model; the clubs must «invent» their own practice from day to day. The individuals that at any one time organize the activities, thus shape their efforts. Equally important is the insecure financing of the efforts. Yearly grants from the Directorate of welfare and the Directorate for health are funding the projects today. The grants are paid to the Football Foun-dation, which in turn distributes the funds to the member clubs. The Foundation must apply every year. The funding thus has the characteristics of a project, while the activities must be considered to be part of the operation for the clubs concerned, at least for the clubs that have been active for a while - such as Fredrikstad, the first to organize street football in 2011. Our study does, in sum, present a clear picture of a successful social innovation based on recovery, in our welfare society. However, it is difficult to determine the position of street football in particular, or the method it seems to be based on in general, in the future local welfare system. We discuss this dilemma in chapter 5. Our study concludes that street teams represent good aftercare services, where participants experi-ence hope for an existence with a new framework, dignity and empowerment. These findings are con-trary to many reports on how the welfare state through its services creates alienation, stigmatization and loss of dignity. In our view, there is reason to claim that the experiences and the practices that have evolved in local attempts to use football as a form of recovery, may be seen as a step towards a model for local co-creative innovation, much needed by the Norwegian welfare system – and also in demand according to central steering documents. Finally, we go so far as to recommend that experi-ences from street football are transferred to other sports/other arenas. The recovery effect of the football teams is, after all, not primarily about playing football as such, but in a wider perspective, about achieving physical and social recovery within the framework of a team spirit.