Search

Anadromous Arctic charr Salvelinus alpinus is a cold-adapted salmonid that is vulnerable to climate warming and anthropogenic activities including salmon farming, hydropower regulation, and pollution, which poses a multiple-stressor scenario that influences or threatens populations. We studied the horizontal and vertical behaviour of Arctic charr tagged with acoustic transmitters (n = 45, mean fish length: 22 cm) in a pristine, subarctic marine area to provide insights into the behaviour of first-time migrants. Tagged fish spent up to 78 d at sea, with high marine survival (82% returned to their native watercourse). While at sea, they utilized mostly near-shore areas, up to 45 km away from their native river. Arctic charr showed large variation in migration distance (mean ± SD: 222 ± 174 km), and the migration distance increased with body size. Although the fish displayed a strong fidelity to surface waters (0-3 m), spatiotemporal variation in depth use was evident, with fish utilizing deeper depths during the day and in late July. These results represent baseline data on Arctic charr’s marine behaviour in a pristine fjord system and highlight the importance of near-shore surface water as feeding areas for first-time migrants. Furthermore, the observed dependency on coastal areas implies a vulnerability to increasing human-induced perturbations, on top of impacts by large-scale climate change in marine and freshwater habitats.

Oppdrett i åpne merder gjør at smittestoffer fra oppdrettsanleggene vil kunne drive fra merdene og ut i miljøet. Lakselus som slippes fra hunnlus som sitter på oppdrettsfisk antas, i oppdrettsintensive områder, å være den største kilden for lakselus også på vill laksefisk (Fjørtoft mfl. 2019; Dempster mfl. 2021). Økte nivåer av lakselus er vist å ha negative effekter på vertsfisken, som igjen kan medføre en populasjonseffekt. Effekten lakselus har på ville bestander av laks langs hele landet vurderes i denne rapporten opp mot antatte tålegrenser for dødelighet for individer. Derfra estimeres effekt på populasjoner. Hvor mange lus den ville fisken har fått (nivå av infestasjon) vurderes basert på overvåking av lakselus på vill laksefisk, samt på estimert påvirkning av lakselus fra koblede fysisk-biologiske modeller. Tålegrenser for individer og effekten på populasjonsnivå er basert på best tilgjengelig kunnskap fra laboratorie- og feltundersøkelser.

«Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022» omfatter effekter av lakselus, virus og genetisk innkryssing på vill laksefisk, utslipp fra oppdrettsanlegg, fiske og bruk av leppefisk i lakseoppdrett, effekter av torskeoppdrett på kysttorskbestander samt velferd hos oppdrettsfisk i settefiskanlegg og merd i sjø. Rapporten er delt inn i en del som omfatter risikovurderingen og en del som omfatter kunnskapen som ligger til grunn for risikovurderingen.

Source at https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-22 Det er igjen økende interesse for torskeoppdrett, denne gang med en domestisert oppdrettstorsk som vil ha egenskaper som skiller seg fra vill torsk. Det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag om risiko for påvirkning på viltlevende torsk, spesielt genetiske og økologiske interaksjoner og lokalisering i forhold til gyte- og oppvekstområder. Denne rapporten som er bestilt av Fiskeridirektoratet oppdaterer kunnskapsgrunnlag på området med tilhørende foreløpige anbefalinger.

Literature references for tables 1 and 2. Overview of genotyped material. Supporting information on aquaculture intensivity in parts of Norway.

Denne rapporten er vedlegg til «Risiko knyttet til dødelighet hos utvandrende postsmolt laks som følge av utslipp av lakselus fra fiskeoppdrett» i Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2020. Dokumentet utgjør kunnskapsgrunnlaget for risikovurderingent. Lakselus er en naturlig parasitt som har utviklet seg til å bli et betydelig problem for oppdrettsnæringen, dette fordi lakselus lever av slim, hud, muskel og blod, og kan påføre skader direkte samt åpne opp for sekundærinfeksjoner. Kjønnsmodne lakselus på oppdrettet laksefisk slipper planktoniske luselarver som spres med vannstrømmene, og disse kan infestere vill laks, sjøørret og sjørøye som oppholder seg langs kysten. I rapporten presenteres en statusrapport på kunnskapsgrunnlaget for effekt av lakslus på vill laksefisk, relevant for risikovurdringen. Data fra ruse/garnfangst, tråldata og smoltbur innhentet gjennom villfiskovervåkingen (NALO) presenteres for tidsrommet 2010-2019, der det er data. I tillegg benyttes strømmodellen NorKyst800 for å estimere temperatur og saltholdiget da disse har stor effekt på biologien til lakselus, slik som utviklingshastighet, smitteeffektivitet og adferd. En koblet biologisk-hydrodynamisk modell benyttes for å beregne smittepresset av lakslus på vill laksefisk langs kysten. Basert på dette smittepresset beregnes et kategorisert smittepress på våren og sommeren samt estimert effekt på utvandrende postsmolt av laks med en virtuell smoltmodell. Modellresultatene dekker tidsrommet 2012-2019.

Svært få funn av virus i tilbakevandrende laks selv om de samme virusene er vanlige i oppdrett Havforskningsinstituttet har undersøkt forekomsten av flere virus som er prevalent i oppdrett i tilbakevandrende laks fra Etneelva 2015-2016. Laksen stammer fra kultivert smolt som ble snutemerket og satt ut i Etne 2013 og 2014. Forekomsten av SAV-, PRV-, ILAV- og PMCV-infeksjoner ble testet ved å bruke sanntids RT-PCR metoden. Disse virusene kan forårsake sykdommene pankreassykdom (PD) og hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB), Infeksiøs lakseanemi og kardiomyopatisyndrom (CMS, hjertesprekk) hos oppdrettslaks. SAV ble ikke påvist i den tilbakevandrende laksen. Derimot ble PRV1-, ILAV- og PMCV-infeksjoner påvist hhv. i 5 %, 1% og 3% av fisken. Infeksjoner med disse virusene er vanlig i opprett. Disse resultatene indikerer at villaksen ikke blir smittet i særlig grad, selv om de kan ha blitt utsatt for smitte fra oppdrett når de vandret ut eller på veien tilbake til elven. Samtidig kan vi ikke utelukke at syk villfisk ikke blir fanget fordi den er svekket og ikke går opp i elv, eller at den dør

Statusrapport fra overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk 2018. Rapporten inneholder foreløpige data fra postsmolttråling etter laks og ruse-/garnfangst etter sjøørret i perioden 30. april til 9. august. Presenterte data er foreløpige og vil oppdateres og kvalitetssikres gjennom høsten 2018. Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren og sommeren 2018 – Framdriftsrapport til Mattilsynet september 2018

I 2007 ble 29 nasjonale laksefjorder opprettet. Disse er ment å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse, inkludert mot oppdrettsvirksomhet i nærliggende fjord og kystområder. En statistisk analyse av data innsamlet i perioden 2004-2010 viste at lusepåslaget på vill sjøørret langs norskekysten ble påvirket av luseproduksjon fra oppdrett, saltholdighet, fiskestørrelse, år og periode. Imidlertid viste også analysene at en stor andel av variasjonen ikke kunne forklares med gjeldende datamateriale og gjeldende analyser. Etter en evaluering av metodene ble derfor overvåkingen omstrukturert for å øke antall fisk fanget, økt kvalitet på innsamlingen, bedre dekning i tid og rom, samt at bruk av modeller ble inkorporert. Modellen som brukes i denne rapporten har hatt voldsom utvikling de siste årene, både på grunn av økt regnekraft, men kanskje spesielt etter 2011 da NorKyst 800 ble tilgjengelig for hele landet. Etterhvert har også innføringen av det nye Trafikklyssystemet ført til et betydelig utviklingsarbeid i forhold til spredningsmodelleringen og anvendelsen av resultatene fra denne, hvor Havforskningsinstituttet i 2017 produserer ukentlig estimat for mengden og fordelingen av lakseluskopepoditter fra operative oppdrettsanlegg i hele landet. I denne rapporten er effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg vurdert for både sjøørret og utvandrende postsmolt av laks. For sjøørret har vi brukt overvåkingsdata for å sammenholde infestasjonen på ruse og garnfanget sjøørret med avstand til nærmeste oppdrettsanlegg, vi har vurdert i hvilken grad sjøørret i de ulike fjordene er influert av oppdrettsanlegg liggende utenfor fjorden. For utvandrende postsmolt laks har vi brukt en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere driften av lakselus inn i de ulike fjordene, og til sist har vi brukt en nyutviklet smoltmodell for å beregne dødelighet på utvandrende postsmolt laks som vandrer ut fra nasjonale laksevassdrag. Ut ifra dette har vi vurdert om de nasjonale laksefjordene har medført et generelt bedre vern av vill laksefisk. I en statistisk analyse av i hvilken grad antall lakselus på vill sjøørret/sjørøye i nasjonale laksefjorder ble påvirket av avstand til nærliggende oppdrettsanlegg, ble det funnet en sammenheng mellom lus på vill sjøørret og daglig produksjon av lakseluslarver i oppdrettsanlegg som er opptil 30 km fra fangstlokaliteten for årene 2008-2012. Disse analysene ble senere utvidet til å inkludere effekten av temperatur. Konklusjonen fra disse analysene var at store laksefjorder virket etter hensikten i den betydning at det var mindre lus på sjøørret/sjørøye i de største nasjonale laksefjordene enn i de mindre laksefjordene. Årsaken til dette var blant annet avstanden til nærmeste oppdrettsanlegg. I sluttrapporten har vi vurdert dataene innsamlet i etterkant av denne analysen, dvs. inkludert årene 2013-2017, og selv om vi ikke har reanalysert disse dataene, peker de i samme retning. I midtveisevalueringen ble det vist til at det som er styrende for transport av lakselus inn i en fjord ikke primært er avstanden til anleggene, men om vannstrømmene transportere lus fra anlegg og til laksefjordene. For å vurdere dette har vi benyttet en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere transport av lakselus inn i de nasjonale laksefjordene. Da disse metodene er nyutviklet, samtidig som modellene er forbedret, bruker vi bare de siste årene i tidsserien til disse analysene. De nasjonale laksefjordene varierer mye i størrelse, beliggenhet og breddegrad. I tillegg varierer det om de ligger i indre fjord eller ytre kyststrøk, samtidig som også mengde oppdrettsaktivitet både utenfor og innenfor de ulike verneområdene varierer. Modellert tetthet av lakselus i og rundt de nasjonale laksefjordene viser at fjordene, som ser ut til å virke etter hensikten, har noen fellestrekk. Det er formålstjenlig at laksefjorden utgjør en vesentlig del av utvandringsruten til vill laksefisk, og det er fordelaktig at det ikke er stor oppdrettsvirksomhet oppstrøms for laksefjorden. Nasjonale laksefjorder som bare er fjordarmer et stykke inne i et fjordsystem og der smoltutvandringsruten går gjennom områder med mye oppdrettsaktivitet, har sannsynligvis liten effekt på dødeligheten til utvandrende postsmolt laks. Effekten av de små nasjonale laksefjordene ser ut til å være sterkt avhengig av produksjonsmønsteret i oppdrettsnæringen i nærområdet, og infeksjonspresset i de små verneområdene ser ut til å sammenfalle med produksjonsintensiteten i området. Dette betyr at lavt infeksjonsnivå hos lokal sjøørret og sannsynligvis også hos laksesmolt, ikke kan bli tatt for gitt i slike områder. Dette er vist både for Etnefjorden i Hardangerfjordsystemet og Ørstafjorden i Storfjordsystemet. Det er også slik at de fjordene hvor den nasjonale laksefjorden går helt ut til kysten virker bedre enn fjordene med en delvis beskyttelse (Sognefjorden vs. Trondheimsfjorden), da risikoen for å få strømmer som transporterer lus langt innover fjorden er større.

Statusrapport fra overvåkningsprogrammet for lakselus på vill laksefisk 2018. Rapporten inneholder foreløpige data fra postsmolttråling etter laks og ruse/garnfangst etter sjøørret i periode fra 30 april til 3 juni. Presenterte data er foreløpige og vil oppdateres og kvalitetssikres gjennom sommeren og høsten 2018.

Overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) ble i 2016 gjennomført med større vekt på prediksjoner fra den hydrodynamiske spredningsmodellen for lakselus. Mange av de undersøkte stasjonene langs kysten ble valgt på bakgrunn av modellerte tettheter av lakseluskopepoditter i vannmassene i de aktuelle områdene. Feltarbeidet i NALO startet 23. mai på Sørlandet og ble avsluttet 12. august i Finnmark. Det ble foretatt pelagisk tråling etter utvandrende laksesmolt i Hardanger fra 1. mai til 12. juni, og i Trondheimsfjorden fra 23. mai til 6. juni. Det øvrige feltarbeidet med ruse/garnfangst av sjøørret ble gjennomført i to perioder på en rekke stasjoner langs hele kysten. Første periode ble gjennomført kort tid etter forventet utvandringstidspunkt for laksesmolt i området, og hadde som mål å kartlegge smittepresset av lakselus i dette tidsrommet. Andre periode ble gjennomført 2-3 uker senere for å fange opp eventuelt smittepress på beitende sjøørret og sjørøye i området. Ved høye nivåer kan lakselus forårsake negativ fysiologisk effekt på fisken. I denne rapporten settes grensen for begynnende negativ effekt ved mer enn 0,1 lus per gram kroppsvekt hos fisken. Spredningsmodellen for frittlevende stadier av lakselus og måten den blir visualisert på er et godt hjelpemiddel i overvåkingen av lakselus på vill laksefisk. Modellen kan identifisere potensielle problemområder med økt smittepress for laksefisk. Samtidig viser den også områdene hvor tettheten av kopepoditter med opphav fra oppdrettsnæringen er lav. Data fra overvåkingsprogrammet viste et varierende smittepress langs kysten under laksesmoltens utvandring våren og forsommeren 2016. På Sørlandet var det lite lus og det forventes liten negativ effekt på vill laksefisk. I Rogaland, Sunnhordland, Hardanger og Nordhordland indikerte data større områder med moderat til høyt smittepress under utvandringsperioden til vill laksesmolt. I disse områdene forventes det derfor en moderat til stor negativ effekt på vill laksefisk. I Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal indikerte resultatene områder med moderat smittepress og høyt i enkelte områder, men henholdsvis moderat til stor negativ effekt på laksesmolt. I Sør-Trøndelag viste data fra postsmolttrålingen lave påslag av lakselus på utvandrende laksesmolt. Data fra ruse/garnfiske lenger ut i dette området viste et moderat til høyt påslag av lakselus på sjøørret. Det er derfor sannsynlig at laksesmolten treffer områdene med forhøyet smittepress lenger ute på kysten som ikke fanges opp av trålundersøkelsen i Trondheimsfjorden. Dataene indikerte en sannsynlig negativ effekt for laksesmolt gitt at de passerer de forhøyede modellerte forekomstene av kopepoditter langs kysten i området. I Nord-Trøndelag viser data fra Namsen relativt lite lus, men høyt antall ved Vikna, og det er derfor sannsynlig at lakselus har hatt en moderat negativ effekt på utvandrende laksesmolt fra Namsensystemet. I Nordland, Troms og Finnmark indikerer resultatene liten negativ effekt på utvandrende laksesmolt, moderat i enkelte systemer. Utover sesongen indikerte både modell og data at det mange steder er en betydelig økning i lus. På Sørlandet var det fremdeles lite lus i Kilsfjorden, mens det i Sandnesfjorden hadde økt til et nivå hvor det forventes moderat negativ effekt på fisken. Data fra alle stasjonene i Rogaland indikerer et økt smittepress utover sommeren og en sannsynlig stor negativ effekt. I Sunnhordland og Hardanger økte infestasjonsnivået på sjøørret ytterligere ved flere stasjoner, men avtok noe i midtre og indre delene av Hardangerfjorden. Videre forventes det stor negativ effekt i Nordhordland, moderat til høy i Sogn og Fjordane, mens det i Møre og Romsdal forventes negativ effekt i store områder. I Sør-Trøndelag økte infestasjonen noe, og det forventes fra moderat til høy negativ effekt. I Nord-Trøndelag var det også en økning i lus og det forventes høy negativ effekt på undersøkte stasjoner. I Nordland og Troms var det en økning i lus, og det forventes en moderat til stor negativ effekt på fisken i flere områder. Tilsvarende økning ses på stasjonene i Vest-Finnmark, mens det i Øst-Finnmark forblir lavt.

Overvåkningsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) ble i 2015 endret for å videreutvikle systemet med modellert varsling og tilstandsbekreftelse. Flere av lokalitetene som ble undersøkt i 2015 ble derfor valgt på bakgrunn av modellert smittepress i et område i tidsrommet før feltinnsamlingen. Andre lokaliteter ble valgt for å gi programmet en representativ dekning langs kysten, for å følge opp evaluering av nasjonale laksefjorder og soneforskriftsområder samt å støtte tilstøtende relevante forskningsprosjekter. Data fra alle lokalitetene ble til slutt sett i sammenheng med spredningsmodell for aktuelt område og periode. En storskala test av systemet med varsling og verifisering ble for aller første gang gjennomført i tilknytning til NALO i 2015. Data fra overvåkningsprogrammet viste et varierende smittepress langs hele kysten under laksesmoltens utvandring på våren og forsommeren i 2015. Selv om smittepresset var lavt på flere av de undersøkte stasjonene på dette tidspunktet, ser vi likevel en generell økning sammenlignet med 2014. I både Hordaland (Hardanger og Nordhordland), Sogn og Fjordane (ytre Sognefjord), Møre og Romsdal (Storfjord) og Nordland (Nordfolda) har trolig vill utvandrende laksesmolt blitt negativt påvirket av lakselus i 2015. Ut over sommeren observerte vi en generell økning i lusepåslag hos sjøørret langs det meste av kysten. På noen av lokalitetene der ørreten hadde mye lus allerede på våren og forsommeren, så vi en liten reduksjon utover sesongen. På tross av dette ble trolig de aller fleste undersøkte ørretbestander før eller senere eksponert for forhøyede nivåer av lakselus i 2015. I noen områder er nivåene som ble registrert på sjøørret flere ganger høyere enn hva som er beregnet som nedre grense for populasjonsreduserende effekt. Sjøørretbestandene langs det meste av kysten er derfor sannsynligvis negativt påvirket av lakselus i 2015. På kontrollokalitetene (Porsanger og Sandnesfjorden), samt andre lokaliteter i områder med lite oppdrettsaktivitet (Hellvik og Tøtdal), er imidlertid lusenivåene på sjøørret lave gjennom hele sesongen. Det er derfor lite trolig at disse bestandene ble negativt påvirket av lakselus i 2015. Det ble funnet en god sammenheng mellom modellert smittepress og infeksjonsnivå på villfanget sjøørret ved de fleste lokalitetene. På de fleste stedene hvor modellen forventet høyt smittepress ble det funnet mye lakselus på sjøørret, og tilsvarende lite hvor modellen forventet lavt smittepress. På noen få lokaliteter var samsvaret dårligere (Erfjord og Storfjord, runde 2), og i Nord-Norge var det generelt mer lus på ørreten ved samme modellerte lusetetthet lenger sør. På tross av dette viser resultatene fra 2015 en god overensstemmelse med modell. Per i dag kan spredningsmodellen være et verktøy til å påvise områder med høyt smittepress og påfølgende problemer for vill laksefisk i området. Det gjenstår imidlertid arbeid med å kalibrere modell til dose (dvs. å kvantifisere mengde tilstedeværende infektive lakseluskopepoditter i vannmassene ut fra modellen) og forventet respons (antall lus) hos villfisk. Dette arbeidet er krevende og vil inngå i oppfølging av Meld. St 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.