Search

Background: Shared decision-making is understood to be a process where the patients and the mental healthcare professionals are engaged in a dialogue of information in order to understand each other’s preferences and values regarding care and to agree on a plan of action. This understanding is mainly derived from a medical context. It is important that the scientific knowledge of shared decision-making is linked to the practice where it is to be carried out. The understanding of shared decision-making and its meaning in mental care needs to be developed, based on a caring science perspective. Aims: The overall aim of this study was to develop a deeper understanding of the meaning of shared decision-making in mental care. The specific aims of the three sub-studies were: I) To describe patient participation in shared decision-making in the context of indoor mental care. II) To explore how mental healthcare professionals describe shared decision-making in a therapeutic milieu as expressed through clinical supervision. III) To interpret the meaning of shared decision-making in mental care as perceived by patients and mental healthcare professionals. Methods: This thesis has a hermeneutical approach with an explorative design. Data were collected by means of three empirical sub-studies (Papers I, II and III), which contain in-depth interviews with 16 patients and multistage focus group interviews with eight mental healthcare professionals. Data analysis methods include qualitative content analysis (Papers I and II) and thematic interpretive analysis (Paper III). A deeper understanding of the meaning of shared decision-making was developed based on the empirical inductive findings, through deductive interpretation and finally an abductive interpretation. Findings: The first sub-study revealed the main theme thriving in relation to participating actively in a complementary ensemble of care, and the two themes having mental space to discover my way forward and being in a position to express my case. In the second sub-study, the theme was practising shared decision-making when balancing between power and responsibility to form safe care, comprising the three categories internalizing the mental healthcare professionals’ attributes, facilitating patient participation and creating a culture of trust. The third sub-study revealed the overall theme being in a space of sharing decision-making for dignified mental care, comprising the three themes engaging in a mental room of values and knowledge, relating in a process of awareness and comprehension and responding anchored in acknowledgement. The three sub-studies represented parts of a larger whole of the investigated phenomenon and a synthesis of them was developed. Through a deductive interpretation two understandings emerged; Shared decisionmaking - a healing process and an integral part of mental care as well as Shared decision-making - a process of understanding. The final abductive stage illuminated the comprehensive understanding: The meaning of shared decision-making in mental care is being partners with an existential responsibility. Conclusion: The meaning of shared decision-making in mental care is being partners with an existential responsibility. The relationship between a person in need of care and the carer constitutes the existential responsibility, which acknowledges the being in human beings and is essential for mental growth. The mental healthcare professionals should be the patients’ partner and supporter throughout care. This understanding conveys that shared decision-making requires great attention to emotional and relational qualities, scoping the existential dimensions in mental care.

Masteroppgave i psykisk helsearbeid ME-504 2012 – Universitetet i Agder, Grimstad Kommunene har til oppgave å tilby lokalsamfunnet et virkningsfullt psykisk helsearbeid slik at den enkelte innbygger som har behov for det skal få tilbud om best mulig hjelp til å fungere i et krevende samfunn sammen med andre. Sandnes kommune tilbyr blant annet kurs i selvhevdelse til mennesker som har store utfordringer i forhold til å hevde seg selv. Hensikten med denne studien er å finne ut om deltakere erfarer å få bedre psykisk helse etter å ha deltatt på kurs i selvhevdelse. Problemstillingen i studien er ”Hvilke erfaringer har deltakerne med selvhevdelse etter å ha gjennomgått kurs i selvhevdelse?”. Oppgaven presenterer en kvalitativ studie, og gjennom fokusgruppeintervju forteller fire tidligere deltakere på kurs i selvhevdelse om deres erfaringer med selvhevdelse. I analysen brukes meningskoding, og ut fra denne fremkommer fem sentrale kategorier: selvbevissthet, aksept, ansvarlighet, initiativ og frihet. Studien viser at deltakerne erfarer at de blir mer selvhevdende etter kurs selvhevdelse. Deltakerne erfarer at kurset bidrar til at de får økt selvbevissthet og opplevelse av å være likeverdig andre. De erfarer i større grad aksept, og de klarer å akseptere seg selv og andre mer enn de gjorde før. Når de erfarer at de har ulike valg i ulike situasjoner tar de i større grad ansvar for eget liv, de tar initiativ til å nå de målene de setter seg og erfarer da økt grad av frihet. Deltakerne opplever å ha bedre psykisk helse når de er selvhevdende. Nøkkelord: Selvhevdelse, selvhevdelsestrening, psykisk helse, psykisk helsearbeid, kvalitativ studie.

Bakgrunn Fall og fallskader er et stort helseproblem. I sykehjem faller nesten 50% hvert år, konsekvensene ved fall kan være fatale og bidrar til redusert livskvalitet. Hensikt Oppgaven har til hensikt å beskrive hvordan sykepleier kan forebygge fall i sykehjem. Metode Oppgaven er en litteraturoversikt hvor det er valgt ut fire vitenskapelige forskningsartikler. Teori og egne erfrainger som blir gjort rede for har til hensikt å belyse og besvare problemstillingen. Resultater Funnene i oppgaven viser til sykepleiers kunnskap om fallrisiko og fallforebygging. Manglende forebygging ses i sammenheng med lite kunnskap. Årsakene til fall er sammensatte med det ses en sammenheng mellom antall sykdommer hos en og samme person og økt fallrisiko. Bruk av legemidler har også betydning for fallrisiko hos eldre pasienter på sykehjem. Som sykepleier er det derfor viktig å ta en vurdering av legemidler ved økt fallrisiko. Diskusjon Å ha forståelse for ulike årsaker til økt fallrisiko og forstå sammenhengen mellom fall grunnet sykdom og fall grunnet manglende forebyggingstiltak er sykepleiers oppgave. Gode rutiner for kunnskapspåfyll og forståelse for pasienters situasjon og risiko kan være forebyggende i seg selv. Ved gode rutiner for rett dokumentasjon av fall vil sykepleier oppleve at falldokumentasjon og vurdering av fallrisiko er et godt hjelpemiddel i hverdagen for å forebygge fall. Søkeord: Fall, fallforebygging, eldre, sykehjem, institusjon, sykepleie

Sammendrag Bakgrunn. En jevn økning innleggelse av eldre i Norge krever avansert kompetanse og mer helsepersonell kapasitet. Flere av disse pasientene er deliriøse og krever mer kompetanse og oppfølging. Mange undersøkelse viser at en deliriøs tilstand som ikke utredes og behandles har svært høy dødelighet, 25-50 % hos eldre pasienter (Dramsdahl, 2001, s. 8). Som sykepleiere har vi ansvar for å vurdere og dokumentere tilstanden og gjør det best for å hjelpe og forebygge pasientens tilstand tidlig. Hensikt Hensikt med denne oppgaven er å identifisere opplevelse av eldre deliriøse pasienter og sykepleiers utfordring for å forbygge, behandle og støtte delirisk pasienter som er innlagt på sykehuset. Metode Data grunnlaget er basert på foreliggende litteratur. Vi har brukt Fribergs metode for å analyse av fire artikler. Vi har sammenlignet disse med hverandre og identifiserte hovedfunnene i studien. Resultat Resultatene viser at eldre pasienter opplever frykt og følte seg redde når de var deliriske, virkelig og uvirkelighet opplevelse og behov for oppfølging etter delirium. Det viser også sykepleiers behov for mer kunnskap og ferdigheter. I tillegg identifiserte resultatene mangel på rutiner, mindre prioritering, arbeids belastning, påvirkning av sykehus kultur og sosial innflytelse, og behov for pasient og pårørende samtale etter delirium. Konklusjon Sykepleieres manglende kunnskap og ferdigheter er de faktorene som påvirket eldre pasienters opplevelse i løpet av sykehusopphold. For at eldre deliriske pasienter skal få den gode omsorgen og bedre pasientsikkerhet, må sykepleierne ha god samhandlingskompetanse, god kommunikasjonsferdighet, kunnskaper og ferdigheter i forhold til kartleggings verktøy samt; gode rutiner og samarbeid inne og utenfor sykehuset.