Search

I Trøndelag er gjedda naturlig utbredt bare i Murusjøen i Muruelvvassdraget i nordøst og i noen lokaliteter i Trysilelvvassdraget i sør. Helt siden middelalderen har mennesker spredt gjedde i fylket, men spesielt i løpet av de siste 30-40 åra. Innført gjedde er påvist i 93 innsjøer og tjern. I tillegg er det nylig (2017 og 2018) påvist gjedde i fire lokaliteter, der status foreløpig er ukjent. Gjedde har blitt utryddet vha. rotenon i 23 innsjøer, hvorav 19 bestander i åra 2014-2018. I dag er det fortsatt etablerte gjeddebestander i minst 61 lokaliteter. Denne ulovlige spredningen av gjedde har ført til bestandsreduksjon eller tap av mange stedegne fiskearter, i første rekke aure.

Larsen, B.M. & Bardal, H. 2020. Overvåking av elvemusling i Sika-vassdraget i forbindelse med rotenonbehandling. NINA Rapport 1760. Norsk institutt for naturforskning. Fylkesmannen i Trøndelag søkte våren 2018 om rotenonbehandling av Sika-vassdraget, Orkdal kommune, for å fjerne gjedde som var satt ut i vassdraget på 2000-tallet. I de nedre delene av Sika-vassdraget var det fare for at gjedda i løpet av få år kunne redusere eller utrydde bestanden av ørret. Det finnes elvemusling i Sika som i en del av sin livssyklus er avhengig av ørret (benevnes gjerne som ørretmusling). Elvemuslingen har et larvestadium som oppholder seg 9–11 måneder på gjellene til ørretungene før de er ferdig utviklet. Muslingbestanden i Sika-vassdraget har sviktende rekruttering, og det er ikke påvist levende muslinger mindre enn 50 mm i løpet av 2010-tallet. En rotenonbehandling i Sika-vassdraget med sikte på å fjerne gjedda var derfor et ledd i bevaringsarbeidet for elvemusling bl.a. fordi gjedde utgjorde en indirekte trussel mot denne bestanden. Rotenonbehandlingen i Sika-vassdraget omfattet både en elvebehandling og en behandling av tre mindre tjern. Det er tidligere undersøkt hvordan elvemusling i lakseførende vassdrag (benevnes gjerne som laksemusling) reagerer på en rotenonbehandling, men det var usikkert hvorvidt en bestand av ørretmusling ville respondere på samme måten. Det ble derfor vurdert som nødvendig å undersøke hvordan ørretmuslingene responderte på rotenonbehandlingen i de ulike delene av Sika-vassdraget og hvordan effekten var over tid, da dette ikke var gjort tidligere i Norge. Behandlingen i Sika-vassdraget ble gjennomført 28.–29. august 2018. Totalt ble det benyttet ca. 250 liter CFT-Legumin (CFT-L) under behandlingen. Det ble tatt vannprøver rett etter endt dosering, og deretter ble det fulgt opp jevnlig inntil det ble dokumentert at vassdraget var rotenon-fritt. Overlevelse og adferd hos muslinger under og etter rotenonbehandlingen ble undersøkt ved å plassere ut 15 eldre muslinger i bur på fire stasjoner (til sammen 60 muslinger); Bur 1 i Sagbekkens nedre del, Bur 2 i Sagbekkens øvre del, Bur 3 i Fuglåsbekkens nedre del og Bur 4 i nedre del av bekken fra Vinterbakktjønna. Det ble gjort en vurdering av muslingenes aktivitet ut fra størrelsen på siphonene, og det ble skilt mellom tre tilstander: «åpen», «delvis lukket (litt åpen)» og «lukket». En registrering av de observerbare endringene i lukkingen vil vise hvordan musling-ene svarer på forstyrrelser, da lukking av skallet er en indikativ unnvikelsesadferd. I Fuglåsbekken (bur 3) der det ble gjennomført en fem timer lang bekkebehandling (kl. 10.20–15.20) den 29. august, var mengden rotenon mer enn halvert allerede to–tre timer etter at behandlingen var avsluttet. Dagen etter var det ikke lenger spor etter rotenon i vannprøvene som ble analysert. Den første fisken med unormal adferd ble observert ved bur 3 kl. 12.50. Likevel ble det ikke observert endring i adferden hos elvemusling før etter ytterligere en halv time. Da var 40 % av muslingene «lukket» og de resterende 60 % «delvis lukket». Andelen helt lukket økte til 93 % kl. 15.00 og lå på 67–80 % resten av dagen. Men allerede morgenen etter (kl. 08.00 den 30. august) var alle muslingene åpne igjen. I bekken fra Vinterbakktjønna (bur 4) ble det ikke påvist rotenon i vannprøvene før på morgenen 29. august etter at Svorkåstjønna og Brandåstjønna ble behandlet på formiddagen den 28. august, og Vinterbakktjønna ble behandlet mot slutten av dagen. Konsentrasjonen økte fra 0,45 p.p.m. kl. 09.00 til 0,79 p.p.m. kl. 14.00 som var den høyeste konsentrasjonen som ble målt ved bur 4. Konsentrasjonen av rotenon holdt seg deretter relativt stabil med verdier rundt 0,4 p.p.m. i hvert fall fram til andre halvdel av september, men ikke lenger enn til midten av oktober. Det ble dermed registrert rotenonholdig vann i bekken fra Vinterbakktjønna i en periode på mellom tre og sju uker. Det ble ikke påvist noen reaksjon hos muslingene i bekken fra Vinterbakktjønna (bur 4) i løpet av kvelden den 28. august. Alle muslingene i buret var delvis lukket på morgenen (kl. 08.30) den 29. august. Senere på dagen lukket imidlertid de fleste muslingene seg helt (73–80 %), en situasjon som holdt seg gjennom hele september. Muslingene var dermed negativt påvirket av rotenonbehandlingen fra slutten av august og i hvert fall fram mot månedsskiftet september/oktober, en periode på minimum 30 dager. I oktober avtok andelen muslinger som var helt lukket, men når vanntemperaturen nærmet seg fem grader (dette inntraff i midten av oktober) vil muslingene naturlig redusere aktiviteten og det er forventet at de fleste muslingene i større eller mindre grad vil lukke seg mot vinteren. I Sagbekken (bur 1 og 2) så vi effekten av rotenonbehandlingen første gang om morgenen den 29. august. I tillegg ble det i løpet av den 29. august tilført rotenon fra Fuglåsbekken. Dette ga en forhøyet konsentrasjon av rotenon i øvre del av Sagbekken (bur 2) kl. 14.00 (0,99 p.p.m.), men først kl. 18.00 i nedre del (bur 1) (1,18 p.p.m.). Etter avsluttet behandling av Fuglåsbekken falt konsentrasjonen i Sagbekken og allerede 30. august var konsentrasjonen henholdsvis 0,13 og 0,12 p.p.m. ved bur 2 og bur 1. Tilførselen av vann fra Fuglåsbekken fortynnet dermed effektivt den tilførselen av rotenonholdig vann som kom fra bekken fra Vinterbakktjønna. Muslingene i Sagbekken (bur 1 og 2) reagerte relativt likt med muslingene i bekken fra Vinterbakktjønna, bare noe forskjøvet i tid. Men perioden da flertallet var helt lukket var kortere. Høyeste andel var henholdsvis 87 og 73–93 % i bur 1 og 2 på ettermiddagen og kvelden den 29. august. Allerede 31. august var andelen muslinger som var helt lukket betydelig redusert. I Sika-vassdraget har vi nå vist at elvemusling kan overleve minimum en måned og kanskje opp til 45 dager i vann med en rotenonkonsentrasjon på 0,4–0,6 p.p.m. 3,3 % CFT-Legumin (13,2–19,8 μg/l rotenon). Samtidig så vi at elvemusling viste stressadferd og var negativt påvirket så lenge det ble påvist rotenon i vannprøvene. Ved konsentrasjoner på 0,4–0,6 p.p.m. var et flertall av muslingene helt lukket. Ved lavere rotenoninnhold (mindre enn 0,15 p.p.m.) var det få muslinger som var helt lukket, men de fleste var fortsatt delvis lukket (noe åpne). Ved framtidige rotenonbehandlinger i vassdrag med elvemusling bør man unngå eksponering i perioder på mer enn 45 dager. Det er vist ved burforsøk at bestander med både ørretmusling og laksemusling (voksne individer) kan overleve en periode på 30–45 dager når rotenonkonsentrasjonen ikke overstiger 0,4–0,6 p.p.m. (13,2–19,8 μg/l rotenon). Hvor lenge muslingene kan overleve vil sannsynligvis avhenge av rotenonkonsentrasjonen, tiden på året eksponeringen skjer og kondisjonen til muslingene. En muslingbestand som i utgangspunktet har dårlige oppvekstforhold og redusert tilvekst, vil være mer utsatt for senskader på grunn av langvarig stress enn en velfungerende musligbestand i god kondisjon. Nedbryting og fortynningshastighet for rotenon avhenger av faktorene lys, temperatur, oksygentilgang og vannutskifting. Generelt kan vi anta at jo kortere varigheten av en ytre stress-situasjon er, jo mindre påvirkning vil den ha på muslingene. Det anbefales derfor å gjennomføre rotenonbehandlinger av tjern/innsjøer så tidlig som mulig om sommeren slik at rotenonkonsentrasjonen er nær null i god tid før vanntemperaturen blir lavere enn fem grader.