Search

Background: Spirituality has traditionally been a taboo within mental health. We need to develop our understanding of how to meet these pertinent issues among people with mental problems. Purpose: The purpose of this survey was to learn from mental health professionals’ experiences with spirituality during their encounters with patients. Method: The study has an explorative, descriptive, qualitative design. Data were collected from two focus group interviews, which were thematically analysed. Main results: Comprehensive understanding: Spirituality is not a legitimate theme within mental health care. Four meaning themes were found: Various concepts were used to describe spirituality; To meet the other where he is; The balance between private or professional; Knowledge and reflection create security and courage to address spiritual themes. Conclusion: Spirituality is not often a theme in mental health care, and this can result in concealed practices. We call for stronger focus on such topics during education and professional training.

Artikkelen belyser hvordan eksistensielle og religiøse behov hos mennesker med psykiske problemer er tematisert hos ulike profesjonsgrupper i det psykiatriske fagfeltet.

Introduksjon: Få studier har undersøkt pasienter og personalets opplevelse av behandlingsmiljøet på psykiatriske institusjoner ut fra et læringsperspektiv. Hensikten med denne studien var å få mer kunnskap om hvilken mening og verdi den psykiatriske institusjon kan ha som et sted for læring i tid og rom for pasienter med ulike psykiske lidelser, og hvordan de ansatte bidrar til pasientenes læringsprosess. Spesielt var det ønskelig å undersøke nærmere pasientenes erfaringer og opplevelser med å være deltagende i sin egen læringsprosess i fellesskap med andre, hvilken mening dette har for dem, og hvordan de ansatte og den omliggende kultur, kontekst og stedet bidrar til å fremme eller hindre at læring skjer. Materiale og metode: I denne avhandlingen er det samlet inn data fra to ulike institusjoner. I den første delen samlet vi inn data fra en åpen psykiatrisk institusjon. Det ble gjennomført kvalitative intervjuer med 15 pasienter med ikke-psykotiske lidelser før utskrivelse, og 14 av disse ble reintervjuet etter utskrivelse. Den andre enheten var en lukket sengeavdeling ved et distriktspsykiatrisk senter for pasienter med dobbeltdiagnoser. Her ble det gjennomført kvalitative intervjuer med 20 pasienter og 24 ansatte. Ni av de ansatte ble også intervjuet en gang til etter 12 måneder. Studien har et kvalitativt eksplorativt og deskriptivt design med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming, og har sin teoretiske forankring i Illeris (2012) sin læringsmodell. Denne modellen ser læring som situert, det vil si at den finner sted i en bestemt sammenheng av sosial og samfunnsmessig karakter, og vektlegger en sosiokulturell forståelse. Resultater: Resultatene fra de fire artiklene er sammenfattet og drøftet i fem hovedtemaer; Omverden (helende omgivelser), Læringsklima som drivkraftsdimensjon, Innsikt og mestring gjennom kunnskap og erfaringer, Kollaborativ læring (samspill), og Spenninger i læringsklima (barrierer mot læring). Omverdenen (institusjonens fysiske og estetiske omgivelser) er helende omgivelser og gir pasientene en opplevelse av helhet og selv-verdi. Dette erfares gjennom stedets atmosfære og møte med de ansatte, som bekrefter dem som likeverdige mennesker. Institusjonens læringsklima, med de ansattes holdninger, vennlighet, engasjement, faglighet, struktur og fleksibilitet, og pasientenes mulighet for å medvirke i egen behandling, motiverer til at læring kan settes i gang og holdes ved like. Terapeutiske metoder, som kognitiv tilnærming, fysisk aktivitet, deltagelse i grupper og undervisning bidrar til å gi nøkler og verktøy i læringsprosessen for både pasienter og ansatte. Tid bidrar til egenlæring og for at ny kunnskap kan tilegnes. Fysisk aktivitet gir nyttig erfaringskunnskap og hjelp til selvhjelp, og er spesielt nyttig for pasienter som strever med å lære seg den kognitive metoden. Anerkjennende relasjoner fra de ansatte har betydning for motivasjon, læring og mestring. Medpasienter har en viktig rolle i læringsprosessen. Tilsvarende er veiledning og støtte fra medkolleger viktig for de ansattes egen læring. Å være pasient i tid og rom på en institusjon innebærer både gode og mindre gode erfaringer, og det kan dukke opp barrierer som hindrer læring. Dette kan håndteres av et personale som dytter, anerkjenner og støtter, og som tåler at det gjøres feil fra pasientenes side. God ledelse, samt regelmessig veiledning, er viktig for å engasjere personalet til gode holdninger, motivasjon og faglighet. En enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi, bidrar til å styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom individual- og miljøterapeuter. Konklusjon: Stedsfenomenologien gir en utvidet forståelse av hvordan det er å være innlagt på en psykiatrisk institusjon. Vi får økt forståelse av for hvordan selvhelende prosesser kan utvikles til det beste for den enkelte. Læringsklima er en nøkkelfaktor for hvordan gode relasjoner og læringsprosesser kommer til utrykk både mellom de profesjonelle og mellom profesjonelle og pasienter i behandlingsmiljøet. Teoretisk og praktisk kunnskap gjennom en enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi og fysisk aktivitet, gjør det lettere å arbeide målrettet og styrker det det sosiokulturelle læringsmiljøet.

Rapporten trekker opp hovedlinjene bak oppstart, drift og utvikling av Tverrfaglig enhet for dobbeldiagnose (TEDD), og viser hvordan man arbeidet med og la til rette for å implementere integrert behandling med spesiell vekt på kognitiv miljøterapi og fysisk aktivitet i en enhet som skulle være et tilbud for de tyngste brukerne med alvorlig psykisk lidelse og samtidig ruslidelse. Den overordnete problemstillingen for følgeforskningen har vært hvilke kritiske faktorer som kan beskrives i TEDD, hvilke muligheter for forbedring man kan peke på, og hva som skal til for å oppnå ønsket suksess. I rapporten beskrives derfor hvordan enheten fungerte, samt hvilke resultater man oppnådde i forhold til brukerne, pårørende og til ansatte som var tilknyttet og hadde sin arbeidsplass der.

Hovedproblemstillingen som reises i dette forskningsprosjektet er: Hvilke kritiske faktorer kan beskrives i Tverrfaglig enhet for dobbeltdiagnoser (TEDD), og hvilke forbedringspotensialer på hvilke områder kan man peke på? Hva skal til for å oppnå ønsket suksess?

Norsk: Dette er den siste og avsluttende rapporten på grunnlag av vårt fireårige forskningssamarbeid (2002-2006) mellom Høgskolen i Hedmark og kommunene Hamar og Åmot. Mål: Forskningsprosjektets hensikt er å utvikle teoretisk og praktisk kunnskap innen psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet. Metode: Prosjektets overordnede strategi er handlingsorientert forskningssamarbeid (cooperative inquiry). Denne strategien hviler på en humanistisk og hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Det er benyttet varierte metoder innenfor de seks ulike delprosjektene; flerfasede fokusgruppeintervjuer, konsensusgrupper, semi-strukturerte spørreskjemaer og prosessnotater. Dialogbasert undervisning er brukt som prosjektets hovedintervensjon. Prosjektets hovedtese: Handlingsorientert forskningssamarbeid i kommunalt psykisk helsearbeid fremmer faglig kompetanse hos ansatte gjennom systematisk refleksjon over praksiserfaringer og medskaping av relevant lokal kunnskap. Den lokalt utviklede kunnskap kan, når den er medreflektert av brukere, bidra til sentral kunnskap om psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet. Resultater: Det er publisert artikler i både vitenskapelige og i fagtidsskrifter (totalt 17). Resultatene ser ut til å understøtte prosjektets hovedtese ved at handlingsorientert forskningssamarbeid ser ut til å støtte og stimulere ansattes evne til å uttrykke sin praksiskunnskap og brukernes erfaringskunnskap. Særlig er deltagelsen i fokusgrupper høyt verdsatt av både ansatte brukere. Denne evalueringsrapporten reflekterer over ulike aspekter ved forskningsprosessen så vel som deltagernes erfaring ved å delta i denne type handlingsorientert forskningssamarbeid i den hensikt å produsere lokal relevant kunnskap. English: This is the final report from a four-year research (2002-2006) collaboration between Hedmark University College and the municipalities of Hamar and Åmot. Aim. The research project aimed at developing theoretical and practical knowledge in mental health care in the local community. Method. The overall research strategy is action research (cooperative inquiry). This strategy rests on a humanistic and a hermeneutic-phenomenological approach. In six sub-studies various methods have been used, e.g., multi-stage focus group interviews, consensus groups, semi-structured questionnaires and process notes from the research. The main mode of intervention has been dialogue based teaching. Project thesis. Cooperative inquiry within community mental health care promotes professional competence in the staff by means of systematic reflections on clinical experiences and co-creating of relevant, local knowledge. This knowledge development can, if it is co-reflected by users, contribute to developing central knowledge in communiy mental health care. Results. Various reports and articles in professional and scientific journals are published (in total 17). The findings seem to support the project thesis, i.e., cooperative inquiry seems to stimulate the staffs’ ability to articulate their clinical experience – and the users to express their experiential knowledge. Especially the participation in focus groups is highly valued by both users and staff. This final evaluation report reflects on various aspects of the research process as well as on the participants’ experiences of taking part in cooperative inquiry in order to produce relevant local knowledge in mental health care.