Search

Source at: https://www.ergoterapeuten.no/arkiv The aim of this study was to identify similarities and differences between the four health regions in Norway, with regards to the characteristics of occupational therapy staff working in the municipal health services. A cross-sectional study was performed where occupational therapists working in the municipalities were invited to fill out an online survey about the context of their work, work relationships within and outside the profession, competence level, participation in research, development projects and demographic characteristics. A total of 561 occupational therapists participated in the study. The data were analyzed with descriptive statistics, and differences between groups were analyzed with Chi-Square tests and one-way analysis of variance. The results showed unexpectedly that overall, the differences between health regions were small and not statistically significant regarding age, gender composition and competence level of the occupational therapists. However, we found differences between the health regions regarding the professional background of the occupational therapists’ line manager; the number of occupational therapists in the same work unit; the proportion having served as fieldwork supervisor during the preceding year; and perceived influence on the service goals of the unit. More research is needed to explore how such differences may influence occupational therapists’ practice and perceptions of their practice.

Mange unge voksne erfarer utenforskap ved at de ikke er i jobb eller utdanning. Arbeid har stor betydning for medborgerskap, sosial deltakelse, tilhørighet, verdighet og identitet. I NAV satses det i økende grad på å ta i bruk ordinære arbeidsplasser som opplæringsarena for å få personer med større bistandsbehov ut i ordinært arbeid. Tiltaket Utvidet oppfølging innebærer å ansette jobbspesialister som er organisert i egne team på lokale NAV-kontorer. Jobbspesialistene bruker det vanlige arbeidsmarkedet som arena til å få personer med utvidet oppfølgingsbehov inn i ordinært lønnet arbeid. Jobbspesialistene gis opplæring i en spesifikk metodikk, i form av en femtrinnsmodell, utviklet av European Union of Supported Employment (EUSE). I et følgeforskningsprosjekt har vi fulgt implementering av Utvidet oppfølging ved to NAV-kontorer i Nord-Norge. Over en periode på 18 måneder gjennomførte vi seks fokusgruppeintervjuer med jobbspesialister fra disse to NAV-kontorene. I tillegg gjennomførte vi dybdeintervjuer med jobbspesialistene høsten 2018. I dette kapitlet skal vi se nærmere på snubletråder og suksessfaktorer i arbeidet med å få personer med utvidet oppfølgingsbehov inn i ordinert lønnet arbeid. Avslutningsvis anvender vi et sosiokulturelt perspektiv på læring for å vise at arbeidsinkludering handler om mer enn isolerte arbeidsoppgaver og egenskaper ved arbeidssøker.

Når vi er opptatt av å utvikle kvaliteten i oppfølgingstjenestene i NAV er det viktig å lytte til arbeidssøkerne for å høre hva de har å si om den oppfølgingen de får. I dette kapittelet vil vi analysere dybdeintervjuer med 16 arbeidssøkere, 8 kvinner og 8 menn i alderen 20-35 år. Disse hadde, på intervjutidspunktet, fått oppfølging fra en jobbspesialist mellom 4 og 16 måneder. Hele 12 av de 16 kandidatene hadde «vært i NAV» i tre år eller mer før de fikk jobbspesialist. I dette kapittelet presenterer vi arbeidssøkernes bakgrunn, og viser frem arbeidssøkernes erfaringer med hvordan det har vært å få oppfølging fra en jobbspesialist. Særlig vil vi få frem deres beskrivelser av hvordan det har vært å lete etter jobb, prøve seg i jobb (jobbsmak) og det å komme i en stilling av større omfang og lengre varighet. Kapittelet viser at arbeidssøkerne er svært fornøyde med oppfølgingen de får. For første gang føler de seg sett og lyttet til. Samtidig er det slik at flere er i ambivalente arbeidsforhold som de ikke nødvendigvis har troen på, eller de har erfart, også etter at de fikk en jobbspesialist, at arbeidsgiver har valgt å avslutte arbeidsforhold som arbeidssøker selv kunne tenkt seg å fortsette i. Kapittelet diskuterer avslutningsvis hvordan en kan lykkes med den gode jobbmatchen.

MÅL Det overordnede målet med prosjektet som presenteres i denne rapporten har vært å få kunnskap om erfaringer med covid-19-pandemien ved norske sykehjem, herunder hvor forberedt de var på å håndtere en slik pandemi, hvilke utfordringer pandemien har medført, og hvordan sykehjemmene i praksis har håndtert disse. Oppdragets hovedspørsmål var: • I hvilken grad var sykehjemmene forberedt på en pandemi? • I hvilken grad klarte personalet å finne tilpasninger dersom de ikke klarte å ivareta beboerens behov som tidligere? • Hvilke prioriteringer utspilte seg i praksis mht. oppgaver og omsorg for beboere med ulike behov (både internt og knyttet til samhandling eksternt)? • Hvilke erfaringer gjorde de pårørende seg i denne krevende situasjonen? METODE Det er blitt gjennomført kvalitative case-studier ved fem sykehjem i fem ulike kommuner lokalisert i de fem «gamle» helseregionene i Nord-, Midt-, Vest-, Sør- og Øst-Norge. For å få en god bredde i type case har vi, ved siden av geografisk spredning, valgt ut kommuner og sykehjem med ulik størrelse, smittepress og ulik forekomst av covid-19-relaterte dødsfall. Med såpass få case er våre funn selvsagt ikke representative for alle norske sykehjem. Hensikten med case-studier i denne sammenheng er derimot å utforske erfaringer i dybden, og derigjennom vinne forståelse og innsikt om betydningsfulle prosesser knyttet til sykehjemmenes håndtering av covid-19-pandemien. I tillegg til case-studiene redegjør vi for SARS-CoV-2 virus smitte og covid-19 relaterte dødsfall i sykehjemsektoren som helhet fra 1. mars 2020 til 28. februar 2021, basert på utleverte nasjonale data fra Folkehelseinstituttet. RESULTATER Foreløpige nasjonale tall fra Folkehelseinstituttet for det første året av pandemien viser at i underkant av 50 % av alle covid-19 relaterte dødsfall har skjedd i sykehjem, og at det har vært en dødelighet på om lag en tredjedel av de covid-19 smittede sykehjemspasientene. Like fullt indikerer tallene at kun 3 % av sykehjemsbeboerne ble smittet mens cirka 1 % døde. Til sammen 4 av 10 covid-19 relaterte dødsfall i landets sykehjem har skjedd på de ti institusjonene med flest registrerte dødsfall. Dette viser at sykehjem som først fikk smitten inn ble hardt rammet. I alle de fem inkluderte sykehjemmene har pandemisituasjonen vært opplevd som dramatisk og krevende, også i sykehjem som ikke hadde opplevd smitte. Både den første og andre smittebølgen, med påfølgende nedstengning, satte store krav til omorganisering og omfordeling i bruken av ressurser. Sykehjemmene har vist stor fleksibilitet når det gjelder ansvar og oppgaver innad, og dette har vist seg å være både viktig for å lykkes og krevende. Også ved sykehjem som inntil intervjutidspunktet ikke har opplevd smitte, har innsatsen for å forebygge smitteutbrudd, samt å ha en nødvendig tilrettelegging dersom smitteutbrudd skulle oppstå, medført oppgaveforskyvning, der for eksempel hjelpepleiere eller helsefagarbeidere har fått ansvar og oppgaver som sykepleiere vanligvis ivaretar. I de sykehjemmene som har opplevd smitte har det også foregått en forskyvning av ressurser mellom avdelingene, der avdelingene med smitteutbrudd har blitt prioritert for bedre personelldekning og flere sykepleiere. At samarbeidet og samholdet innad blant ansatte i sykehjemmene har blitt tettere, er et gjennomgående tema for alle de deltakende sykehjemmene. Både ledere, pleiefaglig stab og leger påpeker at alle utfordringene pandemien har medført, har vært belastende, men har også bidratt til viktig læring og økt kunnskap, ikke minst knyttet til utøvelse av god hygiene, smittevern og digital kommunikasjon. Det å integrere det vanlige renholdsarbeidet i den helhetlige smittevernsstrategien ved sykehjemmet, har blitt opplevd som utfordrende. De fem sykehjemmene har varierende erfaringer når det gjelder forberedthet på å håndtere en pandemisituasjon, både med tanke på tilgjengelig utstyr og etablerte rutiner for smittevern, og med hensyn til faglige nettverk og ressurser. Da pandemien var et faktum hadde alle sykehjemmene umiddelbart behov for mer smittevernutstyr, samt oppdatering av smittevernsplaner og rutiner. Flere gav uttrykk for at det å skaffe nok utstyr, både for smittevern og prøvetaking, var svært krevende de første par ukene. Noen uttrykte også at de opplevde at sykehjemmene kom i annen rekke da smittevernutstyr skulle distribueres til landets helseinstitusjoner. Det samme erfarte de når det gjaldt muligheten til å få i stand en rask og god testing av sykehjemmenes ansatte. Flere påpekte at kriteriene for å teste beboere var i stadig endring, og at det en tid kontinuerlig kom nye signaler om dette. I starten av pandemien har sykehjemmene opplevd at terskelen for å teste beboere har vært noe høy, men dette endret seg raskt. Mange beboere har opplevd større grad av ensomhet enn før pandemien kom. Flere ansatte og pårørende gir uttrykk for bekymring for ivaretakelsen av beboernes behov for sosial kontakt og dagliglivets aktiviteter. De har erfart at noen beboere har forfalt raskere, både kognitivt og fysisk, enn de gjorde før pandemien. Rapporten identifiserer etiske dilemma knyttet til omsorgen for beboerne, blant annet relatert til tvungen isolasjon uten tvangsvedtak og tvungen prøvetaking av beboere med kognitiv svikt og redusert samtykkekompetanse. Pårørende har erfart sterke besøksrestriksjoner, og flere av informantene uttrykte at fleksibiliteten burde vært større når det gjelder å tilrettelegge for besøk på måter som samtidig ivaretar hensynet til smittevern. På sykehjem med smitte fremtrer det som at pårørende til beboere ved smitteavdelinger opplever tettere oppfølging fra personalet, enn pårørende ved andre avdelinger. Flere pårørende gir uttrykk for at den andre nedstengingen oppleves som tyngre enn den første, og at deres nære og kjære i større grad synes å ha forsonet seg med at det ble mindre sosialt samvær og, i noen tilfeller, nærmest syntes å ha resignert, blitt passive og mindre kontaktsøkende. KONKLUSJON Pandemien har hatt en høy kostnad for alle sykehjemmene, både for de som bor der og de som arbeider der. Pandemien har også gitt anledning til viktig erfaring og læring, både for sykehjemmene, kommunene og for nasjonale myndigheter. Nye kommunikasjonsformer og kommunikasjonsplattformer samt endrede og forbedrede hygienetiltak, er tiltak under pandemien som synes viktige å videreføre. Samtidig har erfaringer i en pandemisituasjon avdekket områder der sykehjemmene trenger å styrkes, både generelt, blant annet knyttet til personellressurser, ansettelsesforhold og bygningsmessige forhold, og med tanke på smittevern spesielt. Det synes vesentlig at ved en eventuell ny pandemisituasjon bør smitteverntiltak og andre hjelpetiltak overfor sykehjemsbeboere, som er av de mest sårbare i samfunnet, settes inn enda tidligere. Det bør også satses mer for å legge til rette for kommunikasjon mellom beboere og deres pårørende, og å utforske flere muligheter for sosialt samvær mellom beboere og deres nærmeste pårørende samtidig som nødvendige smittevernhensyn ivaretas. En mer helhetlig forståelse av smittevernsituasjonen fremstår også som viktig, der drift og renhold får en tydeligere plass i smittevernsstrategier på kommunalt- så vel som enhetsnivå. Bygningsmessige forhold har vært fremhevet av mange av informantene som viktige med tanke på praktisk gjennomføring av smitteverntiltak, både i beboerområder og rom (sluser, enmannsrom med eget toalett og bad) og i personalområder som garderober og ved varelevering. Det at pleiepersonell arbeider ved flere pleie- og omsorgsinstitusjoner fremstår som en generell utfordring for god behandling, pleie og omsorg, men er spesielt krevende i en smittesituasjon. Tiltak bør innføres og gjennomføres for å sikre større og faste stillinger på én institusjon, samt styrket satsing på formell kompetanse og på kursing av personale, sett i lys av hvor viktige og samtidig sårbare disse institusjonene har vist seg under pandemien. Utfordringene når det gjelder midlertidighet og deltidsstillinger innenfor andre yrkesgrupper tilknyttet sykehjemmet, slik som drift, renhold og kantine, er generelt underkommunisert i det offentlige rom og bør også tas tak i. At kun 3 % av sykehjemsbeboerne ble smittet og cirka 1 % døde vurderer vi som forholdsvis lave tall. Dette viser at sykehjemmene, til tross for store lokale forskjeller, som samlet sektor i stor grad har klart å forebygge koronasmitten og dermed covid-19 relaterte dødsfall. Det er etter vår vurdering sannsynlig at sykehjemmenes generelle medisinske kompetanse, og det faktum at de som hovedregel selv har behandlet sine pasienter med covid-19 sykdom uten å legge dem inn på sykehus, har vært en viktig årsak til at sykehusenes intensivkapasitet ikke ble overbelastet det første året av pandemien, slik vi har sett i en del andre land. Det anbefales en større nasjonal kartlegging av hvordan sykehjem har erfart og håndtert pandemiutbruddet og pandemiforløpet. Selv om rapporten bygger på case fra ulike landsdeler og med ulik kommunestørrelse, smittetrykk og forekomst av smitte og dødsfall i sykehjemmene, gir den ikke svar på hvor utbredt fenomener som avdekkes er. Foreløpige tall fra Folkehelseinstituttet gir indikasjoner på utbredelsen av noen av disse fenomenene, men også her trengs det flere analyser. For øvrig må case-studiene ses i lys av at de ble gjennomført i ‘andre smittebølge’ under pandemien, i siste del av november og første del av desember.

Et hasteoppdrag for Helsedirektoratet der Senter for omsorgsforskning så på mulighetene for å øke kapasiteten i tjenestene dersom COVID-19 skulle kreve det. Oppsummeringene er korte analyser av muligheter og konsekvenser ved å øke kommunenes innsats uten å gå på bekostning av kommunens plikt til å gi forsvarlig helsehjelp. Forskerne mener omsorgstjenestene kan være i stand til å mobilisere, men at utfordringen er at norske kommuner er svært ulike ut fra befolkning, ressurser, antall smittede og tilgang på helsepersonell og kompetanse.

Fram til 2016 har NAV kjøpt størsteparten av oppfølgingstjenester til arbeidsinkludering hos eksterne tjenesteleverandører. I Meld. St. 33 (2015–2016) annonserte Arbeids- og sosialdepartementet at NAV i framtida skal tilby en betraktelig del av disse oppfølgingstjenestene i egen regi. Siden 2017 har NAV tilbudt oppfølgingstjenester gjennom såkalte jobbspesialister i alle regioner. Jobbspesialistene arbeider etter en femtrinnsmodell, utviklet av European Union of Supported Employment (EUSE). I denne rapporten presenterer vi resultatene av et følgeforskningsprosjekt der vi har fulgt implementering av jobbspesialistmodellen ved NAV-kontorene i Tromsø og Harstad i Troms. Prosjektet er finansiert med FoU-midler fra Arbeids—og velferdsdirektoratet. I tillegg har UiT – NAU bidratt med ressurser i form av ansattes FoU-tid. NAV FOU

Source at https://doi.org/10.1155/2018/1972190 . Aim: To explore and compare the content of rehabilitation practices in, respectively, a Danish and a Norwegian region, focusing on how the citizens’ rehabilitation needs are met during rehabilitation in the municipalities. Method: Six Danish and five Norwegian cases were followed 12 months after the onset of stroke. Field work and focus group interviews with multidisciplinary teams in the municipalities were conducted. The conceptual frame of the International Classification of Functioning was used to outline general patterns and local variation in the rehabilitation services. Findings: Each of the settings faces different challenges and opportunities in the provision of everyday life-supportive rehabilitation services. Rehabilitation after stroke in both settings basically follows the same guidelines, but the organization of rehabilitation programmes is more specialized in Denmark than in Norway. Team organization, multidisciplinarity, and collaboration to assess and target the patients’ needs characterized the Danish rehabilitation services. Decentralized coordination and monodisciplinary contributions with scarce or unsystematic collaboration were common in the Norwegian cases. Seamless holistic rehabilitation was challenged in both countries, but more notably in Norway. The municipal services emphasized physical functioning, which could conflict with the patients’ needs. Cognitive disturbances to and aspects of activity or participation were systematically addressed by the interdisciplinary teams in Denmark, while practitioners in Norway found that these disturbances were scarcely addressed. Discussion: The study showed major differences in municipal stroke rehabilitation services in the Northern Norway and Central Denmark Regions—in their ability to conduct everyday life—supportive rehabilitation services. Despite the fact that biopsychosocial conceptions of disease and illness, as recommended in the ICF, have been generally accepted, they seemed scarcely implemented in the political and health managerial arenas, especially in Norway. These national diversities can partly be explained by the size of the municipalities and the available health profiles in delivering patient and family-centred rehabilitation services.

The Family Experiences of in-hospital Care Questionnaire in severe Traumatic Brain Injury (FECQ-TBI) â final version. (PDF 75Â kb)

Internal correlations among subscale scores and correlations with single- items questions. (DOCX 17Â kb)