Search

Hovedbudskap Denne rapporten oppsummerer epidemiologisk informasjon om tuberkulose meldt i Norge i 2021, og smittesporing og for behandlingsresultater for pasienter meldt I 2020. Det ble meldt 154 tilfeller av tuberkulose i Norge i 2021. Dette er det laveste totalantallet meldt av tuberkulose i Norge noensinne Det tilsvarer en insidens på 3 per 100 000, som er en av de laveste tuberkuloseforekomstene i Europa. Av disse 154 var 26 norskfødte, hvilket tilsvarer en enda lavere insidens på 0,4 per 100 000. Antall utenlandsfødte med tuberkulose var 128, en vesentlig reduksjon sammenlignet med foregående år. Dette må ses i sammenheng med redusert innvandring til Norge under covid-19-pandemien. Redusert innvandring forklarer også at en høyere andel (57 %) hadde bodd mer enn 5 år i Norge på diagnosetidspunktet og at en lavere andel (9 %) ble funnet ved ankomstscreening. Over 80 % av tuberkulosetilfellene i Norge er dyrkningsbekreftede, uendret fra tidligere. Det ble meldt 10 tilfeller av multiresistent tuberkulose (MDR TB), det vil si tuberkulose resistent mot rifampicin og isoniazid. Sammenholdt med et lavt totalt antall TB-tilfeller, utgjør dette en markant økning i andelen MDR etter to år med henholdsvis ett og to tilfeller av MDR TB. I smittesporinger fra 2020, som er det siste året med komplette data, ble det funnet 802 nærkontakter til tuberkulosepasienter. For disse foreligger det svar på IGRA for 701, hvorav 116 testet positivt. 10 ble diagnostisert med tuberkulosesykdom og 61 startet forebyggende behandling. På verdensbasis antas covid-19 pandemien å ha ført til et betydelig tilbakeslag for tuberkulosearbeidet, med økning av tuberkuloseforekomsten og dødeligheten, men ser ikke ut til å ha hatt negative konsekvenser for tuberkulosesituasjonen i Norge.

Hovedbudskap Koronapandemien har i Norge rammet personer født utenfor Norge, heretter kalt utenlandsfødte, hardere enn den øvrige befolkningen. Utenlandsfødte har oftere påvist smitte og blir oftere innlagt med covid-19. Det er stor variasjon mellom ulike grupper både i påvist smitte og innleggelser. Enkelte grupper er meget hardt rammet. Dette gjelder særlig personer født i Pakistan, Tyrkia, Irak, Somalia, Afghanistan og Etiopia. Overrepresentasjonen reduseres noe, men forblir høy etter at vi justerer for alder, kjønn og bostedskommune. Overrepresentasjonen forblir i hovedsak uendret også når vi deretter justerer for yrke, trangboddhet, medisinske risikogrupper, utdanning eller husholdningsinntekt. Når vi justerer for alle de før nevnte forholdene samtidig, går overrepresentasjonen tilbake om lag 12% for påvist smitte og om lag 3% for innleggelser. Dette indikerer at de målene vi har tilgjengelig for sosioøkonomiske forhold, trangboddhet og medisinske risikogrupper i begrenset grad forklarer de forskjellene vi observerer i påvist smitte, og at de i liten grad forklarer forskjellene i innleggelser mellom noen grupper av utenlandsfødte og norskfødte. Det er viktig med mer kunnskap om mulige årsaker til overrepresentasjonen, inkluderte eventuelle sammenhenger med manglende eller forsinket tilgang til helsetjenestene og uregistrert smitte i noen grupper.

Innledning: Covid-19 rammer ikke alle deler av befolkningen likt, og det har betydning både for spredning av smitte og utbruddshåndteringen lokalt og nasjonalt. I denne rapporten har vi undersøkt grad av testing, bekreftet smitte og relaterte innleggelse og dødsfall etter fødeland for personer bosatt i Norge. Rapporten er en oppdatering av tilsvarende rapport utgitt desember 2020. Metode: I april 2020 etablerte FHI et beredskapsregister, kalt BeredtC19, som inkluderer hele befolkningen i Norge. Registeret inkluderer blant annet data fra MSIS/laboratoriedatabasen, Folkeregisteret, AA-registeret (Arbeidsgiver- og Arbeidstakerregisteret) og daglige grunnlagsdata for Norsk Pasientregister (NPR). Fra BeredtC19 har vi hentet deskriptiv statistikk og beregnet rater per 100 000. Det er kun personer bosatt i Norge som er med i materialet. Resultat: Andelen av befolkningen med bekreftet covid-19 og relaterte sykehusinnleggelser er høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (2312 og 136 per 100 000 mot 906 og 44 per 100 000). Andelen som er testet er noe høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (36 prosent v. 34 prosent), og andelen av de testede som tester positivt er betydelig høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (5,9 prosent v. 2,1 prosent). Andelen som har testet seg blant utenlandsfødte økte betydelig i desember 2020 og januar 2021. Det er stor variasjon mellom ulike fødelandsgrupper både i bekreftet smitte, innleggelser, andel testet og andel av de testede som er positive. Personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan ligger høyt både for andel som er innlagt, og andel av de testede som er positive. Forskjellene vi observerer i bekreftet smitte forklares i liten grad av forskjeller i alder, kjønn, bostedskommune og yrke. Tallene for død og behov for pustestøtte i form av respirator er små og må tolkes med varsomhet. Utenlandsfødte er overrepresentert for respirator og noe underrepresentert for død. Diskusjon: Funnene viser at smittetrykk og sykdomsbyrde blant utenlandsfødte har vært høyt, og at det for enkelte grupper har vært svært høyt. Vi vet fortsatt lite om årsakene til disse forskjellene mellom norskfødte og utenlandsfødte og mellom ulike grupper av 6 Sammendrag utenlandsfødte. Vi har ikke hatt tilgang til individdata om relevante sosioøkonomiske forskjeller som for eksempel inntekt, utdannelse, botid, trangboddhet o.l. Vi har heller ikke hatt tilgang til data om andre antatt relevante faktorer som bevegelsesmønster, språkferdigheter, helsekompetanse, graden av sosial interaksjon, medievaner og annet som kan påvirke atferd som beskytter mot smitte, etterlevelse av råd og tiltak, karantene og isolasjon. Konklusjon: Smittetrykket og sykdomsbyrden har vært høyere blant utenlandsfødte bosatt i Norge enn resten av befolkningen, og særlig blant personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Årsakene til forskjellene kan i liten grad forklares med de dataene vi har tilgjengelig. Executive summary (English) Introduction: Covid-19 does not affect all parts of the population equally. This has significance for both the spread of infection and the outbreak management locally and nationally. In this report we have examined the degree of testing, confirmed infection, hospitalizations and deaths by country of birth for residents in Norway. Method: In April 2020, FHI established an emergency register, called BeredtC19, which includes the entire population in Norway. The register includes data from the MSIS/laboratory database, the National Population Register, the AA register (Employer and Employee Register) and data from the Norwegian Patient Register (NPR). From BeredtC19 we have extracted data for descriptive statistics and calculated rates per 100,000. Only residents of Norway are included in the material. Results: Rates for confirmed covid-19 and related hospitalizations are higher among foreignborn than among Norwegian-born residents (2312 and 136 per 100,000 versus 906 and 44 per 100,000 respectively). The proportion of the population who have been tested is somewhat lower, and the proportion of those tested who have tested positive is significantly higher among people born outside Norway than among Norwegian-born (36% and 5.9% versus 34% and 2.1% respectively). We observe an increase in the proportion of the population who have been tested among foreign born especially in December 2020 and January 2021. There are major variations between different countryof-birth groups with regard to confirmed infection, hospitalizations, proportion tested and proportion of those tested who test positive. People residing in Norway who are born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan have higher rates than Norwegian-born, both for hospitalization and percentage of tested persons who tested positive. The differences we observe in confirmed infections are only to a minor extent explained by differences in age, sex, municipality of residence and occupation. The numbers for deaths and requiring respiratory support are small and must be interpreted with caution. Foreign-born are slightly underrepresented for death, but overrepresented among those requiring respiratory support. Discussion: Our findings show that the level of infection and disease burden among foreign-born residents of Norway have been high, and that for some groups have been very high. We still do not know the explanation for these differences between Norwegian-born and foreign-born and between different groups of foreign-born. We have not had access to individual data on relevant socio-economic differences such as income, education, length of residence or crowded housing. Nor have we had access to data on other possible relevant factors such as movement patterns, language skills, health literacy, degree of social interaction, media habits, etc., that may influence behavior protecting against infection, compliance with official advice and regulations, or quarantine and isolation. Conclusion: Both the level of infection and the disease burden seem to have been higher among foreign-born residents of Norway than the rest of the population, and especially among people born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan. The reasons for the differences can only to a minor extent be explained by the data we have available.

Pandemien har vært preget av stadige endringer i smittetrykk, kunnskapsnivå og tiltaksbyrde. Dette kapittelet forsøker å peke på noen overordnede læringspunkter fra analysene som er presentert senere i rapporten. Punktene må sees i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen. Det gjelder for eksempel forholdet mellom andelen vaksinerte, andelen med alvorlig forløp i form av innleggelser og død, andelen av testede som tester positivt, andelen bekreftet smittet, smittesituasjonen globalt og egenskaper ved og spredningen av eventuelle nye virusvarianter. I skrivende stund ansees utbrudd i den skala som kan gi kollaps av helsetjenesten i Norge som lite sannsynlig. Likevel kan det fortsatt komme nye bølger med nye virusvarianter. Vaksineutrullingen er i god gang, men leveranser kan bli forsinket. De fleste av vurderingene nedenfor er rettet mot eventuelle fremtidige hendelser i form av utbrudd i mer begrenset omfang eller en eventuelt en ny pandemi. Enkelte av læringspunktene kan også være overførbare til utrullingen av koronavaksinasjonsprogrammet eller helsefremmende arbeid overfor innvandrerbefolkningene i bredere forstand.

Hovedbudskap Denne årsrapporten gjelder både 2019 og 2020 fordi den planlagte 2019 rapporten ble utsatt i fjor sommer på grunn av covid-19 pandemien. Statistikken tyder på at pandemien har hatt få negative konsekvenser på tuberkulosesituasjonen I Norge - i motsetning til i mange andre land i verden, særlig i land som fra før er hardt rammet. Allerede i slutten av mars 2020 la Folkehelseinstituttet (FHI) i samråd med nettverket av tuberkulosekoordinatorer ut “Prioritering av tuberkulosearbeidet under covid-19" på hjemmesiden. Hensikten var å sikre at de viktigste tiltakene ble ivaretatt for å forebygge, diagnostisere og behandle tuberkulose under pandemien. Det ble meldt 162 tuberkulosetilfeller i 2019 og 160 i 2020. Det utgjør for begge år en insidensrate på 3 per 100 000 innbygger, blant de laveste i verden og den laveste siden Tuberkuloseregisteret startet i 1962. Vi ser fortsatt nedgang i antall tuberkulosepasienter de siste årene, mest blant utenlandsfødte – trolig fordi antall nyankomne har avtatt. Andelen utenlandsfødte var 90% i 2019 og 81% i 2020. I 2019 ble det registrert kun 17 norskfødte med tuberkulose, hvilket utgjør 0,3 / 100 000. I 2020 var det 30 norskfødte registrert med tuberkulose, hvilket utgjør 0,7 /100 000. Andelen tuberkulosesyke blant norskfødte for disse to årene er lavt, og tilsvarer det WHO har definert som pre-eliminasjonsstadiet. To av tre tuberkulosepasienter oppdages pga. symptomer, noe som understreker at det er viktig å sikre tilgang til helsetjenester til alle. Fortsatt er nivået av multiresistent tuberkulose svært lavt med tre pasienter de siste to årene. Andelen med vellykket behandling var 86% for pasienter meldt i 2018 og 81% i 2019, men for 2019 mangler fortsatt en del resultater. Årsaker til manglende suksess inkluderer at pasienten reiser ut av landet før fullført behandling eller dør. Resultat av smitteoppsporing har blitt rapportert for en høy andel av lunge-tuberkulosepasienter i 2017 og 2018. IGRA-test for å påvise smitte har høy dekning, men fortsatt starter bare halvparten av de IGRA positive på forebyggende tuberkulosebehandling. Det er stor forskjell på bruk av forebyggende behandling mellom fylkene. Siden flertallet av tuberkulosepasientene i Norge er født i utlandet, er den globale tuberkulosesituasjonen avgjørende for situasjonen her i landet. Covid-19 pandemien forventes å føre til en markant økning av tuberkulosen globalt. Key messages This report summarises Norwegian epidemiological data on tuberculosis for 2019 and 2020. Contrary to many other countries, the COVID-19 pandemic has had few negative consequences for the tuberculosis-work in Norway. In March 2020 the Norwegian Institute of Public Health published guidance on how to prioritise tuberculosis-work during the pandemic. The purpose of these guidelines was to ensure prevention, diagnosis and treatment of tuberculosis during the pandemic. A total of 162 patients with tuberculosis were reported in 2019 and 160 in 2020, i.e. an incidence rate of 3 cases per 100 000 inhabitants. This is one of the lowest incidence rates in the world. The incidence has decreased several years in a row, and the biggest decrease is seen in people born abroad. This is probably because the number of immigrants has decreased. The proportion of people born abroad was 90% in 2019 and 81% in 2020. In 2019 only 17 Norwegian born patients were notified, which equals an incidence of 0.3 / 100 000. In 2020 the corresponding number were 30 and 0.7 / 100 000. Two out of three patients were diagnosed due to symptoms. The level of resistance towards one or more antibiotics remains low. 86% of all cases reported to the Norwegian Institute of Public Health in 2018 were cured from their disease. In 2019 81 % were reported cured, but for 2019 some results are still pending. Reasons for unsuccessful treatment include emigration or death. Results from contact tracing around patient with pulmonary tuberculosis show a high amount of IGRA-testing of possible near contacts, but only about half of those with a positive IGRA received preventative treatment. There is a large variation in initiation of preventative treatment between the different Norwegian regions. Since immigration is a key determinant of the tuberculosis incidence in Norway, the global tuberculosis situation is important for the Norwegian epidemiology. The incidence of tuberculosis globally is expected to increase due to the COVID-19 pandemic.

Covid-19 rammer ikke alle deler av befolkningen likt, og det har betydning både for spredning av smitte og utbruddshåndteringen lokalt og nasjonalt. I denne rapporten har vi undersøkt grad av testing, bekreftet smitte og relaterte innleggelse og dødsfall etter fødeland for personer bosatt i Norge. Metode I april 2020 etablerte FHI et beredskapsregister, kalt BeredtC19, som inkluderer hele befolkningen i Norge. Registeret inkluderer blant annet data fra MSIS/laboratoriedatabasen, Folkeregisteret, AA-registeret (Arbeidsgiver- og Arbeidstakerregisteret) og daglige grunnlagsdata for Norsk Pasientregister (NPR). Fra BeredtC19 har vi hentet deskriptiv statistikk og beregnet rater per 100 000. Det er kun personer bosatt i Norge som er med i materialet. Resultat Andelen av befolkningen med bekreftet covid-19 og relaterte sykehusinnleggelser er høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (1173 og 85 per 100 000 mot 468 og 27 per 100 000). Andelen som er testet er noe lavere, og andelen av de testede som tester positivt er betydelig høyere blant personer født utenfor Norge enn blant norskfødte (21% og 3,8% mot 24% og 1,2%). Det er stor variasjon mellom ulike fødelandsgrupper både i bekreftet smitte, innleggelser, andel testet og andel av de testede som er positive. Personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan ligger høyt både for andel som er innlagt, og andel av de testede som er positive. Forskjellene vi observerer i bekreftet smitte forklares i liten grad av forskjeller i alder, kjønn, bostedskommune og yrke. Diskusjon Funnene viser at smittetrykk og sykdomsbyrde blant utenlandsfødte har vært høyt, og at det for enkelte grupper har vært svært høyt. Vi vet fortsatt lite om årsakene til disse forskjellene mellom norskfødte og utenlandsfødte og mellom ulike grupper av utenlandsfødte. Vi har ikke hatt tilgang til individdata om relevante sosioøkonomiske forskjeller som for eksempel inntekt, utdannelse, botid, trangboddhet o.l. Vi har heller ikke hatt tilgang til data om andre antatt relevante faktorer som bevegelsesmønster, språkferdigheter, helsekompetanse, graden av sosial interaksjon, medievaner og annet som kan påvirke atferd som beskytter mot smitte, etterlevelse av råd og tiltak, karantene og isolasjon. Konklusjon Smittetrykket og sykdomsbyrden har vært høyere blant utenlandsfødte bosatt i Norge enn resten av befolkningen, og særlig blant personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Årsakene til forskjellene kan i liten grad forklares med de dataene vi har tilgjengelig. Key message In this report we present statistics that provide an overview on covid-19 among foreign-born persons living in Norway. The corona pandemic has in Norway hit foreign-born persons harder than the rest of the population. Foreign-born have more often confirmed infection and are more often hospitalized with covid-19. There is a great variation between different groups of foreign-born both in proven infection and in hospitalizations. Some groups are hit very hard, especially those born in Somalia, Pakistan, Iraq, Afghanistan, Turkey, Eritrea and Iran. In Norway, the number of people who has received breathing support in the form of ventilator treatment for covid-19 is low, as is the number of deaths. It is therefore limited what we can say for sure about differences in ventilator treatment and death according to country of birth. Still, a relatively larger proportion of people born in Africa and Asia have received ventilator treatment compared to those born in Norway. Summary Introduction Covid-19 does not affect all parts of the population equally. This has significance for both the spread of infection and the outbreak management locally and nationally. In this report we have examined the degree of testing, confirmed infection, hospitalizations and deaths by country of birth for residents in Norway. Method In April 2020, FHI established an emergency register, named BeredtC19, which includes the entire population in Norway. The register includes data from the MSIS/laboratory database, the National Population Register, the AA register (Employer and Employee Register) and data from the Norwegian Patient Register (NPR). From BeredtC19 we have extracted data for descriptive statistics and calculated rates per 100,000. Only residents in Norway are included in the material. Results Rates for confirmed covid-19 and related hospitalizations are higher among foreign-born than among Norwegian-born residents (1173 and 85 per 100,000 against 468 and 27 per 100,000). The proportion of the population who have been tested is somewhat lower, and the proportion of those tested who have tested positive is significantly higher among people born outside Norway than among Norwegian-born (21% and 3.8% against 24% and 1.2%). There are major variations between different country-of-birth groups both in regards to confirmed infection, hospitalizations, proportion tested and proportion of those tested who has tested positive. People residing in Norway who are born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan have higher rates than Norwegian-born, both for hospitalized and in percentage of tested persons who were positive. The differences we observe in confirmed infections are only to a minor extent explained by differences in age, gender, municipality of residence and occupation. Discussion Our findings show that the level of infection and disease burden among foreign-born residents of Norway have been high, and that it for some groups has been very high. We still do not know the explanation for these differences between Norwegian-born and foreign-born and between different groups of foreign-born. We have not had access to individual data on relevant socio-economic differences such as income, education, length of residence or crowded housing. Neither have we had access to data on other possibly relevant factors such as movement patterns, language skills, health literacy, degree of social interaction, media habits, etc., that influence behavior protecting against infection, compliance with official advice and regulations, quarantine and isolation. Conclusion Both the level of infection and the disease burden seem to have been higher among foreign-born residents of Norway than the rest of the population, and especially among people born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan. The reasons for the differences can only to a minor extent be explained by the data we have available.

Barnevaksinasjonsprogrammet omfatter en rekke ulike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler til barn og unge. I 2018 ble vaksiner mot følgende sykdommer tilbudt alle barn: Rotavirussykdom, difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt (DTP-IPV), Haemophilus influenzae type b (Hib)-infeksjon, hepatitt B, pneumokokksykdom (PKV), og meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksine). Vaksine mot humant papillomavirus (HPV) har vært et tilbud til alle jenter siden skoleåret 2009/2010, og fra skoleåret 2018/2019 fikk også gutter tilbud om HPV-vaksine. Barn i definerte risikogrupper ble i tillegg tilbudt vaksine mot tuberkulose (BCG). Det er en høy vaksinasjonsdekning i Norge med marginale endringer i vaksinasjonsdekningen de siste årene, og utviklingen har gått i positiv retning for alle vaksiner i programmet. Antall meldte mistenkte bivirkninger er sammenlignbart med tidligere år, og gir ingen grunn til å endre på gjeldende anbefalinger om vaksinasjoner i barnevaksinasjonsprogrammet.

Barnevaksinasjonsprogrammet 2017 Barnevaksinasjonsprogrammet omfatter en rekke ulike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler til barn og unge. I 2017 ble vaksiner mot følgende sykdommer tilbudt alle barn: Rotavirussykdom, difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt (DTP-IPV), Haemophilus influenzae type b (Hib)-infeksjon, hepatitt B, pneumokokksykdom (PKV), og meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksine). Vaksine mot humant papillomavirus (HPV) ble tilbudt alle jenter, og arbeidet med å innføre HPV-vaksine til gutter fra høsten 2018 ble startet. Barn i definerte risikogrupper ble i tillegg tilbudt vaksine mot tuberkulose (BCG). Publisering av vaksinasjonsdekning for 2017 er utsatt til våren 2019, og statistikken som vises i denne rapporten er fra 2016. Det er en høy vaksinasjonsdekning i Norge med marginale endringer i vaksinasjonsdekningen de siste årene, og utviklingen har gått i positiv retning for alle vaksiner i programmet. Statistikken fra 2016 gir derfor trolig et godt bilde av situasjonen for 2017. Endringer i barnevaksinasjonsprogrammet i 2017 Fra skoleåret 2017/2018 ble vaksinasjonsregimet for HPV-vaksine endret. På bakgrunn av nytt anbud gikk man over fra firevalent til tovalent vaksinetype. I tillegg ble doseregimet endret fra tre doser i løpet av 6-12 måneder, til to doser med minst seks måneders mellomrom. Allmenn hepatitt B-vaksinasjon ble innført for barn født fra og med 1.11.2016. Siden 1. dose gis ved 3 måneders alder startet vaksinasjonen i 2017. Av barn født fra og med 1. november 2016 er har 55 935 fått minst en dose hepatitt B-vaksine. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i perioden 1. november 2016 til 31. oktober 2017 ble født 56 961 barn som har blitt 3 måneder og som skal ha fått tilbud om seksvalent vaksine. Det vil si at de fleste foreldre har tatt imot tilbud om hepatitt B-vaksine til sine barn. Antall meldte mistenkte bivirkninger er sammenlignbart med tidligere år, og gir ingen grunn til å endre på gjeldende anbefalinger om vaksinasjoner i barnevaksinasjonsprogrammet. Forekomst av sykdommene vi vaksinerer mot For de fleste av sykdommene vi vaksinerer mot var det generell lav forekomst. Rotavirussykdom Vaksine mot rotavirus ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet i oktober 2014. Foreløpige resultater viser en betydelig nedgang i antall sykehuskontakter med gastroenterittdiagnose blant barn under 5 år etter innføring av vaksinen. Kronisk hepatitt B Det ble meldt 458 tilfeller av kronisk hepatitt B i 2017, hvorav majoriteten er født i utlandet. Av alle meldte tilfeller var 14 registrert med smittested Norge, 438 var smittet i utlandet og seks hadde ukjent smittested. 22 av de påviste kroniske hepatitt B-bærerne var norskfødte, 14 av disse oppga at de var smittet i Norge. For fire av de norskfødte tilfellene meldt med kronisk hepatitt B var mor-barn smitte oppgitt som smittevei. Kikhoste I 2017 ble det meldt 2424 tilfeller av kikhoste. Dette er en liten økning sammenlignet med 2016. Norge er blant de landene i den vestlige verden med høyest forekomst av meldte kikhostetilfeller. Dette skyldes trolig at i Norge testes flere i alle aldersgrupper for kikhoste, det er mer utstrakt bruk av spesifikke tester for kikhoste (PCR), og at melde¬rutinene i Norge er annerledes enn i andre land. Den viktigste kvalitetsindikator for om vaksinasjonsprogrammet mot kikhoste har ønsket effekt, er at få barn i alderen 0-1 år får sykdommen. Barn i denne aldersgruppen har høyest risiko for alvorlig forløp av kikhoste. Det ble i 2017 meldt 66 tilfeller i denne aldersgruppen i Norge, noe som tilsvarer 2,7 % av de meldte tilfellene dette året. Det ses fortsatt nedgang i antall tilfeller i alderen 15-19 år etter at boosterdose mot kikhoste ble innført skoleåret 2013/2014 for 10.klassinger. Det er likevel viktig å være klar over at tallene kan være forbundet med naturlige svingninger i forekomst. Kusma I 2017 ble det meldt om 18 tilfeller av kusma. Dette betyr at forekomsten er tilbake på nivå med årene før utbruddet blant studenter i Trondheim som startet i 2015. Tuberkulose BCG vaksine tilbys spedbarn i 6 ukers alder med en eller to foreldre fra et land med høy forekomst av tuberkulose. Av totalt 261 personer med tuberkulosesykdom rapportert i 2017, var 30 født i Norge og én var norskfødt med norskfødte foreldre under 20 år. Meslinger og rubella I 2017 ble det meldt om ett tilfelle av meslinger. Det var ikke meldt noen tilfeller av rubella i 2016. Fra 2012 har WHO konkludert med at meslinger og rubella er eliminert i Norge.

I 2013 ble det varslet 198 utbrudd med totalt 3 833 rapporterte sykdomstilfeller. Antallet syke varierte fra 2 til 290 per utbrudd. Ved 62 av utbruddene var det mistanke om smitte fra næringsmidler, og halvparten av alle utbrudd (102) var varslet fra helseinstitusjoner. Type utbrudd Antall utbrudd Antall tilfeller Totalt Median og variasjon Helseinstitusjon 102 1 951 11 (2-290) Næringsmiddelbårne 62 1 103 10 (2-109) Andre 34 779 10 (2-91) Totalt 198 3 833 10 (2-290) For utbrudd i helseinstitusjoner var norovirus og meticillinresistent Staphylococcus aureus (MRSA) de hyppigst forekommende agens, med henholdsvis 72 og 8 utbrudd. Det vanligste agens angitt ved næringsmiddelbårne utbrudd var norovirus (13 utbrudd); etterfulgt av Salmonella, Campylobacter, enterohemoragisk E. coli (EHEC), Hepatitt A - virus og Shigella sonnei (to utbrudd hver). Det er antagelig fortsatt en stor underrapportering av utbrudd. Rask og mer fullstendig varsling av utbrudd gjør at sentrale myndigheter kan se det enkelte utbrudd i nasjonal sammenheng. De kan dermed danne seg et bilde av den epidemiologiske situasjon i landet som helhet, varsle internasjonale instanser dersom det er nødvendig og gi råd og informasjon der det er behov.