Search

Prosjektleder: André Staalstrøm Siden 50-tallet har litt over to kvadratkilometer (2,04 km²) med gruntvannsareal gått tapt til flytende og faste brygger og utfyllinger. Det totale bunnarealet i Oslofjorden innenfor Filtvedt som er grunnere enn 10 m utgjør 26,75 km², som betyr at ca. 7- 8 % av gruntvannsområdene har blitt ødelagt eller sterkt modifisert siden 50-tallet. I vannforekomsten Bærumsbassenget er over 10 % av gruntvannsarealet gått tapt. Det anbefales at det så raskt som mulig settes en stopp for ytterligere tap av bunnarealer grunnere enn 10 m i Oslofjorden innenfor Filtvedt. Det anbefales at gruntvannsarealet som til nå ikke er gått tapt i Oslofjorden må vernes. Miljødirektoratet

Rapporten presenterer resultater fra hydrologiske og hydrauliske analyser i et lite nedbørfelt i Lillehammer kommune – Skurva. Det er presentert forslag knyttet til overvåking, beredskap og en arbeidsmåte som kan følge alle stadier fra planlegging til drift. Feltet er valgt ut som pilot i et delprosjekt i Naturfareforum som skal synliggjøre utfordringer og muligheter knyttet til håndtering av flomrisiko i små nedbørfelt.

Mjølkeproduksjon er viktig for verdiskaping og sysselsetting i Vestland fylke. Over halvparten av verdiskapinga i landbruket i fylket kjem frå mjølkeproduksjon (Knutsen m.fl., 2018). Dessutan skaper næringa ringverknader i samfunnet, og er viktig for busetnad og samfunnsaktivitet i mange område i fylket. Robotmjølking har endra mykje i kvardagen for dei som driv i næringa, det gjev større høve til å delta aktivt i samfunnet då ein ikkje er så avhengig av å vere i fjøset til faste tider. Roboten er ein sterk drivar i utviklinga, og det er få nybygg i dag utan robot. Nye krav til dyrevelferd og innføring av ny teknologi i produksjonen er ei større utfordring i Vestland enn mange andre område. Små driftseiningar og vanskeleg arrondering med mange små og spreidde teigar og jord som ikkje toler beitetrykk, er utfordringar for vestlandsbonden i tillegg til at økonomien ikkje er tilfredsstillande for mange. Ei spørjeundersøking blant bøndene der nesten halvparten svarde, viser at 19 prosent avsluttar drifta alt i 2024 då dei nye krava til beite og kalvingsbinge trer i kraft. Dei som har problem med å tilpasse seg beitekravet på 12-16 veker, svarer i større grad at dei mest sannsynleg avsluttar produksjonen allereie i 2024. Ytterlegare 24 prosent går ut etter at kravet om lausdrift vert innført frå 2034. På bakgrunn av svara i undersøkinga og opplysningar om mjølkekvote er det framskrive ein volumprognose på 120 til 145 millionar liter kvote i 2034. Dette er ein nedgang på høvesvis 32 prosent og 19 prosent i høve til dagens volum. Berre knapt ein firedel av mjølkeprodusentane svarte at dei hadde nokon som ville overta mjølkeproduksjonen, medan 14 prosent ikkje hadde nokon. Nesten halvparten svarte kanskje, noko som tyder på stor usikkerheit om framtida også med tanke på rekruttering. Omlag 700 båsfjøs må fasast ut fram til 2034. For å halde oppe fylket sin del av den nasjonale produksjonen i framtida, er det nødvendig å investere mellom 2,5 og 2,8 mrd. kr. Dette er berekna på bakgrunn av same mjølkevolum som i dag. I spørjeundersøkinga blant produsentane, var betre økonomi i produksjonen det viktigaste tiltaket for å auke interessa for framtidig mjølkeproduksjon. Analyse av lønsemda i mjølkeproduksjonen under dagens rammevilkår, viser at det i dag ikkje er lønsamt å byggje ut for buskapar under 35 kyr. Eit tiltak som det er rekna på i analyse av lønsemd, er å auke prosentdelen og maksimalbeløpet for investeringstilskot ved utbygging. Areal er eit viktig ressursgrunnlag for mjølkeproduksjon. Undersøkinga viser at om lag to tredelar av grovfôrarealet vil bli nytta som i dag. Om lag 11 prosent av grovfôrarealet til mjølkeprodusentane vil bli liggjande heilt eller delvis brakk etter avslutta mjølkeproduksjon, men det er geografisk variasjon. Kvoteordninga er eit viktig verkemiddel som legg premissar for korleis mjølkeproduksjonen i Vestland fylke og i resten av landet skal sjå ut i framtida. Mange svarte i undersøkinga at tilgang på rimeleg kvote var viktig for utbygging. Skal ein oppnå målet om at Vestland fylke skal halde oppe sin del av den nasjonale mjølkeproduksjonen etter 2034, er det behov for auka utbygging av nye fjøs. Gode rammevilkår for produsentane er viktig for halde oppe verdiskaping og sysselsetting.

Denne tredje utgaven av ZEN-definisjonsveilederen bygger på versjon 1.0 og 2.0 av ZEN-definisjonsveilederne og ZEN-definisjonsrapporter. Denne rapporten presenterer ZEN KPI-verktøyet i mer detalj og gir mer informasjon om ZEN KPI-referanse-, grense-, og målverdier. En stor endring inkluderer å løfte prosess-nøkkelindikatorer ut av stedskvaliteterkategorien og å tilpasse dem til en prosessveileder for design og planlegging av ZEN-områder. Detaljer har blitt supplert for hver nøkkelindikator for å forklare i hvilken grad de bidrar til målsetningen av ZEN samt gir eksempler på beste praksis. Noen nye nøkkelindikatorer har blitt lagt til. Navnet på kategorien stedskvaliteter har blitt endret til byform og arealbruk. This third version of the ZEN definition guideline report builds upon version 1.0 and 2.0 of the ZEN definition guideline reports and series of ZEN definition reports. This report gives further details on the ZEN KPI tool and on ZEN KPI reference, limit, and target values. A major change involves lifting the process KPIs out of spatial qualities and incorporating them into a process guideline for designing ZENs. Details have been added to each KPI to explain to what degree it contributes to the main goal of ZEN, and examples of best practice are given. Additional power KPIs have been added. The spatial qualities category has been renamed to urban form and land use.

På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2021. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2021 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2021: 34 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 19 % gras, 18 % vårkorn med høstpløying, 13 % høstkorn med høstpløying, 12 % høstharving til vår- og høstkorn samt frukt og bær, og 4 % poteter og grønnsaker. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte kantsoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2021 ble beregnet til henholdsvis 3,5 kilotonn SS og 5,9 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,4 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,5 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder.

Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utarbeide et faktagrunnlag for vurdering av en avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal, som nedbygging. Oppdraget er et første trinn i en oppfølging Klimameldingen der regjeringen ønsker å se nærmere på innføring av en avgift på arealbruksendringer som gir klimagassutslipp. Hensikten er å få en faglig vurdering av muligheter og utfordringer knyttet til det å innføre en slik avgift. Som et ledd i dette arbeidet har Miljødirektoratet gitt NIBIO i oppdrag å beskrive hvilke arealer som er bygget ned de siste 20 årene og hvilke utslipp av klimagasser som kan direkte knyttes til dette basert på det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon, samt hvilke muligheter og utfordringer som er med ulike kartgrunnlag som kan brukes for implementering av en slik avgift på lokalt nivå. Totalt har nesten 140 000 ha skog, dyrket mark, beite, vann og myr blitt omgjort til utbygd areal i perioden 1990 – 2019 basert på arealtall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av dette har vært skog (75 %), dernest dyrka mark (15 %) og aktivt beita innmarksarealer (6 %). Endringene til utbygd areal er fordelt på bebyggelse (44 %), veier (26 %), kraftlinjer (10 %), grustak/steinbrudd (9 %), idrettsformål (6 %) og annet (5 %). Det årlige karbontapet ved utbygging av skog, dyrket mark og andre arealer har i gjennomsnitt for perioden 1990 – 2019 tilsvart 2,1 millioner tonn CO2 basert på utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av karbontapet kommer fra utbygging av skog, med i gjennomsnitt 2,0 millioner tonn CO2 årlig. En avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal kan beregnes med utgangspunkt i et arealregnskap og tilhørende utslippsregnskap for klimagasser for arealbrukssektoren. En kan tenke seg en avgiftssats for overganger mellom arealbrukskategorier som multipliseres med et antall dekar eller volum som blir endret fra en arealbrukskategori til en annen. Avgiftssatsen kan ta utgangspunkt i beregningsmetodikk for i det nasjonale klimagassregnskapet, og det gis en overordnet beskrivelse av arealbrukssektoren og relevante utslippsberegningsmetodikker. I rapporten beskrives videre ulike kartgrunnlag som kan være aktuelle som utgangspunkt for et arealregnskap og som grunnlag for utslippsberegninger knyttet til arealene basert på metodikk i det nasjonale klimagassregnskapet (f.eks. AR5, AR Fjell, SSB Arealbruk, DMK Myr og SR16) for en mulig fremtidig avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal.

Land cover maps are important tools for quantifying the human footprint on the environment and facilitate reporting and accounting to international agreements addressing the Sustainable Development Goals. Widely used European land cover maps such as CORINE (Coordination of Information on the Environment) are produced at medium spatial resolutions (100 m) and rely on diverse data with complex workflows requiring significant institutional capacity. We present a 10 m resolution land cover map (ELC10) of Europe based on a satellite-driven machine learning workflow that is annually updatable. A random forest classification model was trained on 70K groundtruth points from the LUCAS (Land Use/Cover Area Frame Survey) dataset. Within the Google Earth Engine cloud computing environment, the ELC10 map can be generated from approx. 700 TB of Sentinel imagery within approx. 4 days from a single research user account. The map achieved an overall accuracy of 90% across eight land cover classes and could account for statistical unit land cover proportions within 3.9% (R2 = 0.83) of the actual value. These accuracies are higher than that of CORINE (100 m) and other 10 m land cover maps including S2GLC and FROM-GLC10. Spectrotemporal metrics that capture the phenology of land cover classes were most important in producing high mapping accuracies. We found that the atmospheric correction of Sentinel-2 and the speckle filtering of Sentinel-1 imagery had a minimal effect on enhancing the classification accuracy (< 1%). However, combining optical and radar imagery increased accuracy by 3% compared to Sentinel-2 alone and by 10% compared to Sentinel-1 alone. The addition of auxiliary data (terrain, climate and night-time lights) increased accuracy by an additional 2%. By using the centroid pixels from the LUCAS Copernicus module polygons we increased accuracy by

There are as many leisure and second homes in the mountainous region of Southern Norway as there are primary detached house residences, and since 2000, more than three second homes have been built for every detached house. The balance in housing stock between primary and second homes is rapidly shifting towards secondary homes. More than half of the second homes in the region, and practically all those built since 2000, have high technical standards (water, sewage, road access, Internet service, electricity, etc). On average they are used 60 to 90 days a year (chiefly weekends and holidays), with frequency depending on their technical standard. A recent demographic report reveals a declining and aging fixed population in the region and forecasts a continuing decline. Second homes in the region are mainly owned by those living in urban coastal areas outside the region, persons who are “invisible” in the local population analysis. A good half of all second homes, particularly the high-standard ones, are in agglomerations in outlying areas, forming a “recreational sprawl” where urban and rural residences are linked by “recreational commuting”. Covid-19 experiences, with widespread remote working from the second home, has also shown the elasticity between the two residential platforms. More than just a leisure home, the second home agglomerations may be viewed more accurately as a unique housing stock being developed in mountain areas for part-time rural community inhabitants. A new demographic approach will be necessary to monitor this aspect of the population in many modern rural societies.

Støen, O.-G., Thorsen, N.H., Nilsen, E.B., Rivrud, I.M. & Kindberg, J. 2021. Brunbjørnbinners arealbehov og betydningen av svensk forvaltning for bestandsutviklingen i Region 6. NINA Rapport 1952. Norsk institutt for naturforskning. Rovviltnemnda i Region 6 ga Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag å utrede om det er forvaltningsområdets areal og kvalitet som er begrensende faktor for antall årlige ynglinger av bjørn, eller om det skyldes andre årsaker slik som beskatning og forvaltning i Norge eller Sverige. For å kunne svare på dette benyttet vi habitatanalyser av data fra GPS-merkede voksne binner i det Skandinaviske bjørneprosjektet og simuleringer av bestandsutvikling ut fra bestandsparametere fra den Skandinaviske bjørnepopulasjonen og kjente avganger av binner i Region 6 og tilgrensende områder i Sverige. Da forvaltningsområdet for bjørn i Region 6 inneholder mye fjell og ellers spredte skogsområder med relativt korte avstander til fjell, og det ikke er radiomerkede binner i området, benyttet vi data fra GPS-merkede binner i tilsvarende områder i Sverige med nærhet til fjell for analyser av hjemmeområdestørrelser og habitatbruk. Vi beregnet kart over egnet habitat og sannsynlig størrelse på hjemmeområdene til binner basert på data fra svenske binnenes GPS-posisjoner og habitatbruk. Den beste modellen for hjemmeområdestørrelser viste at arealet de voksne bjørne-binnene i Sverige benyttet var mindre når binnene hadde årsunger og jo lenger nord binnene holdt til, mens arealet økte med andelen fjell og vann innen hjemmeområdet. Forutsetter vi at binnenes hjemmeområder i Region 6 har tilsvarende habitatfordeling som kun i det egna habitatet for bjørn i forvaltningsområdet, vil den predikerte hjemmeområdestørrelsen være 268 km2 (prediksjonsintervall 92, 781 km2) for voksne binner med årsunger, og 477 km2 (prediksjonsintervall 107, 1356 km2) for voksne binner som ikke går med årsunger, dvs. enslige eller binner med eldre unger. Forutsetter vi derimot at binnenes hjemmeområder i Region 6 har tilsvarende habitatfordeling som hele forvaltningsområdet, vil den tilsvarende predikerte hjemmeområde-størrelsen være henholdsvis 345 km2 (prediksjonsintervall 114, 1053 km2) og 616 km2 (predik-sjonsintervall 208, 1827 km2). Da bjørnene forventes å bruke en habitatsammensetning nærmere sammensetningen innenfor egna bjørnehabitat (dvs. der bjørnen forventes å oppholde seg ca. 95% tiden), forventes det at binner uten årsunger, dvs. enslige eller binner med eldre unger, i forvaltningsområdet for bjørn i Region 6 vil bruke i gjennomsnitt en hjemmeområdestørrelse på 500-600 km2. I år de går med årsunger, forventes binnene å bruke halve arealet. Habitatkartet viste at 3320 km2 (45% av totalarealet) av det totale arealet på 7350 km2 i forvaltningsområdet kan karakteriseres som egnet habitat for voksne binner, mens 4031 km2 (55 % av totalarealet) karakteriseres som uegnet habitat og vil sannsynligvis brukes i liten utstrekning av binnene (< 5% av tiden). Tidligere beregninger har vist at det kreves 8 voksne binner for å kunne sikre 3 årlige ynglinger som er forvaltningsmålet i Region 6. Vi satte derfor opp arealet av egnet habitat i forvaltningsområdet mot det predikerte totale arealet av egna habitat i hjemmeområder for 8 voksne binner ved ulik grad av overlapp i hjemmeområdene. Beregningene viser at forvaltningsområdet forventes å inneholde store nok arealer med egnet habitat for minst 8 voksne binner. I simuleringer av bestandsutviklinger tok vi utgangspunkt i de demografiske ratene for den Skandinaviske bjørnebestanden og en bestand på 11 binner, som var bestandsestimatet for bjørn i Region 6 i 2011. Simulering av bestandsutviklingen uten fellinger ga en gradvis økning i antallet binner og endte etter åtte tids-steg med en median på 29 binner i 2019. Simulering med kun de to registrerte norske fellingene i perioden lagt inn ga nesten tilsvarende bestandsutvikling og ender med en median på 28 binner. En simulering der man i tillegg legger inn 10 kjente fellinger i Sverige i 2011-2018 av binner med påvist opphold i Norge ga en median på kun 16 binner i 2019, som er betydelig nærmere det observerte bestandsforløpet i regionen med 12 binner på-vist i 2019. Dette viser at fellingene i Sverige har hatt en betydelig negativ påvirkning på bestandsforløpet, og teoretisk sett har gitt en 43% lavere bestand av binner i forvaltningsområdet for bjørn i Region 6. Dagens svenske forvaltning i perioden 2011-2018 har medført felling av 23 binner i Sverige innenfor en 15 km buffer fra grensen til forvaltningsområdet for bjørn i Region 6. 10 av disse binnene hadde delvis opphold i Norge. Simuleringer av fremtidig bestandsutvikling i forvaltningsområdet for bjørn i Region 6 for de neste 5 og 10 år gitt tilsvarende felling i Sverige av binner med delvis opphold i Norge ville etter 10 år gitt en bestand på 18 binner. Dersom ingen binner med delvis opphold i Norge blir felt innenfor denne 15 km bufferen i Sverige ville bestanden vært 17 binner etter 5 år. Dette tilsier at det vil ta mer enn 10 år med dagens avskytingsnivå i Sverige før bestanden i Region 6 er oppe i 19 binner i alle aldre, som er nødvendig for å sikre 3 årlige ynglinger. Fremtidige fellinger i Sverige av binner med tilhold i Norge på tilsvarende nivå som dagens nivå vil ha en betydelig effekt på Region 6 sin mulighet til å oppnå bestandsmålet for bjørn de neste årene. Fellinger i Sverige av 8 binner med påvist tilhold i Norge innenfor en avstand av 15 km fra forvaltningsområdets grense, er sannsynligvis den viktigste årsaken til at man ikke har hatt en økning av bjørnebestanden i Region 6 i perioden 2012-2017. Habitatkartet for forvaltningsområdet viser at det meste av det egna bjørnehabitatet er i de sør-østlige deler mot grensen til Sverige og sørvestlige deler mot Namdalen. I disse områdene er det også mye egnet habitat utenfor grensene av forvaltningsområdet inn i Sverige og vest for E6, noe som kan føre til at binner i disse områdene kan ha høyere risiko for å bli skutt i Sverige og høyere sannsynlighet for å kunne oppholde seg vest for E6. Da avskytingen i Sverige sannsynligvis vil fortsette å påvirke den fremtidige bestandsutviklingen i forvaltningsområdet, vil en oppnåelse av bestandsmålet på 3 årlige ynglinger sannsynligvis være mer avhengig av en økning i antallet binner i de vestre delene av forvaltningsområdet sammenlignet med områdene på grensen mot Sverige. Støen, O.-G., Thorsen, N.H., Nilsen, E.B., Rivrud, I.M. & Kindberg, J. 2021. Area use by female brown bears and the significance of Swedish management in the population development in Region 6. NINA Report 1952. Norwegian Institute for Nature Research. The large carnivore management board in Region 6 commissioned the Norwegian Institute for Natural Research (NINA) to investigate whether the size and quality of the management area is a limiting factor for the number of annual litters of brown bears, or whether it is due to other reasons such as culling and the management in Norway or Sweden. To be able to answer this, we analysed habitat data from GPS-tagged adult females in the Scandinavian brown bear research project and made simulations of population development based on population parameters from the Scandinavian bear population and known deaths of females in Region 6 and adjacent areas in Sweden. As the management area for brown bears in Region 6 contains much mountainous habitat and otherwise scattered forest habitat with relatively short distances to mountains, and there is no radio-collared female brown bears in the area, we used data from female brown bears in comparable areas in Sweden with proximity to mountains for the analyses of home range sizes and habitat use. We estimated habitat maps and maps of suitable habitat for females, as well as home range sizes based on the Swedish females GPS positions and the habitat within their home ranges. The best model for home area sizes showed that the size of the home range used by adult female bears in Sweden was smaller when the females had yearlings and the further north the females lived, while the area increased with the proportion of mountains and water within the home range. Assuming that the home ranges of female brown bears in Region 6 have the same habitat composition as within the suitable habitat for bears in the management area, the predicted home range size will be 268 km2 (prediction interval 92, 781) for adult females with cubs of the year, and 477 km2 (prediction interval 107, 1356) for other adult female categories, i.e. single or with older cubs. If the home ranges of female brown bears in Region 6 have the same habitat composition as within the entire management area, the predicted home range size will be 345 km2 (prediction interval 114, 1053) and 616 km2 (prediction interval 208, 1827), respectively. Because the bears are expected to use a habitat composition closer to the composition within suitable bear habitat (i.e. where the bear is expected to stay approximately 95% of the time), it is expected that females without cubs of the year, i.e. solitary or females with older young, will use an average home area size of 500-600 km2. In years with cubs of the year, the females are expected to use half the area. The habitat map showed that 3320 km2 (45% of the total area) of the total area of 7350 km2 in the management area can be characterized as suitable habitat for adult females, while 4031 km2 (55% of the total area) is characterized as unsuitable habitat and will probably be used to a small extent by the female bears (

kunnskap om hjortens arealbruk på indre Sunnmøre til grunnlag for hjorteforvaltningen i regionen. Rapporten tar også for seg påkjørsler av hjort i studieområdet og det er gjennomført analyser av risiko for påkjørsler. Rapporten oppsummerer resultatene fra prosjektet og diskuterer disse i lys av hjorteforvaltningen.

Denne rapporten oppsummerer arbeidet i Landfrag arbeidspakke 1, «Arealstruktur og avstander». Den dokumenterer hvordan vi har etablert datasettene med veinettverk, jordteiger og driftssentre for bruk i modelleringsarbeid i Landfrag (arbeidspakke 2, «Økonomisk modellering og bærekraft»). Vi har også sett på hvordan disse dataene kan brukes inn i kart og statistikk for å beskrive dagens arealfragmentering. Vi gir en kort beskrivelse og sammenligning av jordbruksdrifta i alle studieområdene i prosjektet Landfrag. For noen av studieområdene (Voss, Giske/Haram, Vestvågøy, Våler/Åsnes) viser vi eksempler på aggregert informasjon som er basert på datasettene og beregning av avstand mellom driftssenter og jordteig.

Nature-based tourism (NBT) is a great industry in the Nordics, which is rich in rural areas and nature. The NBT-firms are often small with few employees, and with an economy with a small margin. They are thus vulnerable to sudden changes in revenue and expenses. These changes may origin in changes in demand, or in their supply of natural resources or its quality. I discuss in short that nature-based tourism is a tourism-type that uses nature in an undeveloped and/or wild form. I also discuss what previous literature within the fields of nature-based tourism and natural resource management has to say on NBT’s dependence on quality nature for revenue, and how other societal structures and –uses, such as power-development, mining, reindeer herding, forestry and cabin areas affects nature itself as well as tourism opportunities, and how the two create conflict situations. I show how a destination operates, and have developed a model to explain the conflict between NBT and other stakeholders, and explain what the conflict at its core is. I describe how I treat data from the survey in Stensland, et al. (2014) to identify three NBT-firms types through cluster analysis of a parameter on different business segments’ importance for revenue making, resulting in a new variable. I ran ANOVAs on this new variable with the aforementioned parameter and two parameters on the NBT-firms’ operational goals and effect of other land uses on their operations. I validated the results through posthoc (Scheffé’s method), KMO and Bartlett’s test of Sphericity. The two last parameters underwent principal component analysis to find goal- and impact categories, and I validated those through Cronbach’s alpha. The NBT-firms are one of many stakeholders in natural resource management, fighting various other stakeholders for the same areas or the same resources, but for different reasons. I ask in the thesis what types of NBT-firms there are, whether there is a relation between the type of NBT-firm and their operational goals and how different other land uses affect the type of NBT-firm. There are three main types of NBT-firms: Guiding experts, Accommodation facilitators and Package experience. Guiding experts specialize in guided activities (e.g. expedition leaders), Accommodation facilitators specialize in accommodation and facilitating self-guided activities (e.g. cabin-rental near the coast for sports-fishermen), and Package experience specialize in being a complete destination or nearly one, with guided activities, accommodation, transportation, catering and information services (e.g. a conference center based on an old farm). They all have somewhat different operational goals, and largely sustainability- and lifestyle-type goals, which pertains to upholding the quality of the resource they use, both for business and for the owners themselves. They are all negatively affected by heavily impacting land uses like windmills, hydropower development, powerlines and mining, because they disturb both the land areas these facilities are on, and the land areas around as well. Forestry and their roads, cabin areas and reindeer herding affects the NBT-firms are less, as they facilitate access, enriches the resource or are not as disturbing. The source of conflict lies in how the present and future quality of nature is, and what it will become. Det naturbaserte reiselivet (NBR) er ein stor industri i Norden, som er rik på utkantstrøk og natur. Firmaa er gjerne små med få tilsette og med ein økonomi med lite slingringsmonn. Dei er difor sårbare for brå endringar i inntekt og utgiftar. Desse endringane kan ha opphav i endra etterspørsel, eller i endra tilgang på naturressursar eller kvaliteten på den. Eg drøftar kort at naturbasert reiseliv er ein reiselivstype som brukar natur in ein uutvikla og/eller vill form. Eg drøftar også kva tidlegare litteratur i felta naturbasert reiseliv og naturforvalting har å seie om NBRs avhengigheit av kvalitetsnatur for omsetting, og korleis andre sosiale strukturar og –bruk, slik som energiproduksjon, gruvedrift, reindrift, skogbruk og hytteområder påverkar naturen sjølv så vel som reiselivsmogleikar, og korleis desse to skapar konflikt-situasjonar. Eg visar korleis ein destinasjon drivast, og har utvikla ein modell for å greie ut om konfliktane mellom NBR og andre aktørar, og greie ut om kva konfliktens kjerne er. Eg beskriv korleis eg handsama data frå spørjeundersøkinga i Stensland, et al. (2014) for å identifisere tre NBR-firma typar gjennom klyngeanalysar av ein parameter om ulike næringsaktivitetars viktigheit for omsetting, som resulterte i ein ny variabel. Eg køyrde ANOVAer på denne nye variabelen med den før nemnde parameteren og to parametrar om NBR-firmaas driftsmål og om verknaden av andre arealbruk på deira drift. Eg stadfesta resultata gjennom posthoc (Scheffé’s metode), KMO and Bartletts sfæriskheitstest. Dei to sistnemnde parametrane gjennomgjekk komponentanalysar for å finne mål- og påverknadskategoriar, og eg stadfesta dei med Cronbach’s alpha. NBR-firmaa er ein av mange aktørar i naturforvalting, og kjempar mot ulike andre aktørar om dei same områda eller dei sama ressursane, men av ulike grunnar. Eg spør i oppgåva kva typar NBR-firma som finnast, om det er ein relasjon mellom type NBR-firma og deira driftsmål og korleis andre arealbruk påverkar dei ulike typar NBR-firma. Det er tre hovudtypar NBR-firma: Guide ekspert-, Innkvarterings-tilretteleggjar- og Pakkeopplevingsfirma. Guide ekspertar spesialiserer seg i betala guida aktivitetar (t.d. ekspedisjonsleiarar), Innkvarterings-tilretteleggjarar spesialiserer seg i overnatting og sjølvguida aktivitetar (t.d. hytteutleige langs kysten for sportsfiske) og Pakkeopplevingsfirma spesialiserer seg i å vere ein komplett destinasjon eller nesten ein, med betala guida aktivitetar, overnatting, transport, matservering og informasjonsformidling (t.d. konferansesenter på ein gamal gard). Dei har alle noko ulike driftsmål, og i hovudsak berekrafts- og livsstils-mål, som handlar om å oppretthalde kvaliteten på ressursen dei brukar, båe for firma og for eigarane sjølve. Dei er alle negativt påverka av tungt inngripande arealbruk som vindmøller, vasskraftutvikling, kraftlinjer og gruvedrift, fordi desse forstyrrar båe landareala dei er på, og landareala rundt også. NBR-firmaa er mindre påverka av skogdrift og deira vegar, hytteområde og reindrift, i og med dei lettar tilgang, gjer ressursen rikare, eller er ikkje like forstyrrande. Kjelda til konflikt er korleis dagens og framtidas naturkvalitet er, og kva den vil bli. M-REIS

Jakobsson, S., Bakkestuen, V., Barton, D.N., Lindhjem, H. & Magnussen, K. 2020. Utredning av tilgjengelige og relevante datagrunnlag for kategorisering av naturareal. NINA Rapport 1767. Norsk institutt for naturforskning. Arealbruksendringer er i dag den største driveren for tap av biologisk mangfold og natur generelt. Vi trenger derfor styrket politikk og virkemidler for å begrense slike negative effekter. Overordnet betyr det å bedre innarbeide betydningen av natur i private og offentlige beslutninger, dvs. hvordan en best kan differensiere mellom tap av ulike typer natur som grunnlag for virkemidler for å regulere arealbruk. Kategorisering av natur kan gjøres på ulike måter og på ulike skalaer, og ved bruk av ulike typer kartverktøy og metoder, men kan i første rekke gjøres ved bruk av tilgjengelige data. Formålet med dette prosjektet var derfor å gjennomgå og vurdere eksisterende, heldekkende og tilgjengelige datagrunnlag som kan utgjøre et grunnlag for kategorisering av naturarealer med et generelt formål om ivaretakelse av natur, der vi delte opp datagrunnlag i fire temaer: arealtyper med ulike egenskaper, økologisk integritet, økologisk tilstand, økosystemtjenester. Basert på en systematisk gjennomgang av datagrunnlag fra de mest relevante kildene nasjonalt, sammenstilte vi vha. ekskluderingskriterier en oversikt over 23 datagrunnlag som kunne være relevante for kategorisering av naturarealer. Vi gjennomførte en faglig vurdering av mulige tilnærminger til kategorisering av disse datagrunnlagene og beskrev hva en slik kategorisering ville bety ved praktisk bruk (hvilke typer av formål som vil kunne oppfylles). Videre oppsummerte vi styrker og svakheter hos tilgjengelige og heldekkende datagrunnlag, både for enkelte datagrunnlag og for formålet om ivaretakelse av natur basert på de fire temaene. Oppsummert finnes det relativt gode datagrunnlag for kategorisering av økologisk integritet, der vi vurderer Infrastrukturindeksen til å være best egnet for et slikt formål. To styrker med dette datagrunnlaget er den opprinnelige kontinuerlige skalaen som gjør tilpasset kategorisering mulig og at enkelte utbygginger av infrastruktur ikke har veldig stor effekt på selve indeksen. Vi vurderer også at datagrunnlaget for Tilstand vannforekomster egner seg for direkte kategorisering med formål om ivaretakelse av økologisk tilstand. Styrken med datagrunnlaget er tilknyttingen til vanndirektivet og internasjonalt arbeid på økologisk tilstand. I tillegg vurderer vi datagrunnlagene Karplanter – truede arter/ansvarsarter å utgjøre et godt utgangspunkt for videre utvikling av datagrunnlag for kategorisering av økologisk tilstand, særlig da tilsvarende datagrunnlag for andre artsgrupper er under utvikling. Utover disse mener vi at det ikke finnes gode nok datagrunnlag for direkte kategorisering, men diskuterer muligheter ved bruk av f.eks. flere datagrunnlag sammen eller naturtype- og arealdekke data for modell-tilnærminger. Vi foreslår for eksempel en rekke formålsdrevne kombinasjoner av data for å lage nye indekser, og gir forslag til tilnærminger basert på internasjonalt arbeid for kategorisering av naturarealer. Gjennomgangen og vurderingene presentert i denne rapporten, gir en oversikt over hvilke datagrunnlag som finnes tilgjengelige, heldekkende og er relevante for kategorisering for utvikling av virkemidler for bruk av naturarealer. Kategorisering, eller valg av datagrunnlag for kategorisering, vil være avhengig av formål, og må derfor ses i lys av spesifikke formål og virkemidler. I videre arbeid med å velge og utvikle datagrunnlag er det derfor viktig å ikke bruk en slik datadreven vurdering (denne rapporten). Vi anbefaler en mer formålsdrevet vurdering av data, der en også tar hensyn til skala, romlig og temporal oppløsning og usikkerhet i dataene.

Beiting av tamrein på dyrka mark kan forårsake store konflikter mellom landbruksnæring og reindriftsnæring. Som følge av årlige konflikter med rein på vinterbeite på Helgelandskysten, ble det gjennomført et forprosjekt i Dønna kommune. Målet med dette prosjektet var å høste erfaringer med metodebruk og gjøre en foreløpig beregning av eventuell avlingsskade forårsaket av at tamrein beiter på innmark. Avlingstall fra 12 forsøksfelt, posisjoner fra 30 GPS-merkede simler samt dokumentasjon av tamrein- og viltforekomster fra fem viltkameraer, danner datagrunnlaget for resultatene. Forsøket varte gjennom hele vinter- og vårperioden 2019 fram til 1. slått i slutten av juni. Resultatene viste ingen statistisk sikre forskjeller i grasavlinger mellom engarealer som var eksponert for reinbeiting (og annet hjortevilt) og arealer som var skjermet for dette. Dataene var imidlertid preget av stor variasjon og få gjentak. Ytterligere tallmateriale fra et større geografisk område og over flere år vil være nødvendig for å identifisere eventuelle effekter. Resultatene viste også at tamreinen foretrakk myr, kystlynghei og fulldyrka innmark framfor andre vegetasjonstyper. Forsøksfelt-metodikken som ble brukt for å beregne avlingsmengden i beita og ubeita ruter fungerte svært tilfredsstillende. Metoden for beiteskadetaksering, som i utgangspunktet var utviklet for hjort, må imidlertid kalibreres for tamrein dersom den skal benyttes videre.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), innenfor en samfinansieringsavtale mellom SSB og KMD om utvikling av statistikk og analyseprodukter. KMD har uttrykt ønske om at SSB gjør en analyse av hva som har blitt bygget av næring, boliger etc. i de spredtbygde strøkene av landet de siste årene. Arbeidet bygger på deler av et datamateriale som ble utarbeidet og tilrettelagt for rapporten «Planlagt utbygd areal 2019 til 2030. En kartbasert metode for estimering av framtidige arealendringer med negativ klimaeffekt» (Rørholt og Steinnes, 2020). Publikasjonen er utarbeidet av seniorrådgiver Hanne Høiby ved Seksjon for eiendoms-, areal- og primærnæringsstatistikk, Avdeling for nærings- og miljøstatistikk.

Rapporten tar for seg effekten av redusert kjøttforbruk i fire ulike scenarier i et 10-årsperspektiv fra 2017 til 2027 for forbruk, import og produksjon av kjøtt sammenlignet med uendret kjøttforbruk per innbygger (referansebanen). Vurderingene skulle avgrenses til de fire hovedkjøttslagene storfe, svin, lam/sau og kylling. Deretter har en undersøkt hva det ville ha å si for arealbehovet for norsk fôrproduksjon i 2027 dersom kjøttforbruket per innbygger gikk ned fra nivået i 2017 med a) 10 prosent for alle kjøttslag og med b) 45 prosent for alle kjøttslag med unntak for fjørfekjøtt. Deretter var målet å drøfte hvor i landet areal vil gå ut av fôrproduksjon og hvilken matproduksjon som eventuelt kunne skje på disse arealene. Videre har en sett på konsekvenser av redusert kjøttforbruk for arbeidsforbruk og brukstall i jordbruket i 2027. En har dessuten analysert mulige konsekvenser av redusert kjøttforbruk for omsetning, sysselsetting og antall foretak i kjøttindustrien i 2027.

Denne rapporten oppsummerer Sørhjort – merke- og utviklingsprosjekt for hjort i Agder og Telemark (2015-2019). Prosjektets mål har vært å utvikle kunnskap om hjortens arealbruk på Sørlandet og i Telemark til grunnlag for hjorteforvaltningen i regionen. Rapporten presenterer resultatene fra prosjektet.

I denne rapporten er det fremstilt resultater fra beregninger av erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i nedbørfeltet til Rakkestadelva. I tillegg er det laget et kart som kan brukes som utgangspunkt for å vurdere risiko for fure-erosjon. Enkle, empiriske modeller er brukt for å framskaffe estimater for tilførsler under dagens drift (2016) og for ulike scenarier. Slike resultater er forbundet med en rekke usikkerheter, og det anbefales at man fokuserer på relative forskjeller mellom områder og ulike driftsformer, heller enn på absolutte nivåer for jord- og fosfortap. ...

Arealbrukssektoren i klimagassregnskapet omfatter utslipp og opptak knyttet til arealbruk og arealbruksendringer. Kommunene har en viktig rolle i klimaarbeidet, og besitter mange av virkemidlene som må benyttes for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser i arealbrukssektoren. For å kunne ta gode beslutninger er det behov for kunnskap om utslipp knyttet til arealbruk og arealbruksendringer, og om mulige tiltak for å redusere utslipp og øke opptak. Klimagassregnskapet for arealbrukssektoren deler arealet inn i seks arealbrukskategorier; skog, dyrka mark, beite, vann og myr, annen utmark og utbygd areal. Det rapporteres utslipp av CO2, CH4 og N2O, samt opptak av CO2 i hver kategori. For CO2 rapporteres det som endring i karbonbeholdninger i levende biomasse, dødt organisk materiale (strø og død ved), mineraljord og organisk jord...

Andersen, G. E. B. & Tombre, I. M. 2018. Gjess i Vestfold; en oversikt over utbredelse, antall og preferanser i sentrale områder. NINA Rapport 1402. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten sammenfatter registreringer av grågjess (Anser anser) og hvitkinngjess (Branta leucopsis) på landbruksarealer i Tønsberg og Sande kommune, Vestfold, i vekstsesongene 2016 og 2017. Rapporten presenterer også utfordringer med gjess rapportert av grunneiere i Sande kommune på et møte arrangert av kommunen. Vestfold er et viktig korn og grønnsaksproduserende fylke i Norge, og økende forekomster av gjess har også bidratt til økende konflikter med landbruksinteresser. Om våren kunne det daglig registreres nærmere 300 grågjess og 100 hvitkinngjess på arealene til Jarlsberg Hovedgård. I juli, august og september var dette tallet økt til 2000-2500 for grågjess og 50-600 for hvitkinngjess. I Sande var daglige totaltellinger i september og oktober på mellom 2000 og 3000 grågjess, og omlag 300 hvitkinngjess. Gjessene viste preferanse for kornarealer, men utnyttet et bred spekter av åkervekster. Erter og salatproduksjon har store utfordringer, men dette ble ikke direkte kvantifisert i dette studiet. Gjessene fulgte veksttadiet til åkervekstene og noen arealer ble foretrukket fremfor andre (nært naturreservat og hvileområder). Etter hvert som kornarealene ble høstet, begynte gjessene å beite på spillkorn i stubbåker, og iseptember og oktober var mellom 80 og 90 % av gjessene på slike arealer. Med planlagt jaktorganisering, vil slike områder kunne være godt egnet for jakt (gitt at forhold nær bebyggelse tas hensyn til). Noe som synes som en økende utfordring for landbruket er gjessenes beiting i stående kornåker. Gjessene kan lande i legder midt i en åker og spise og trampe ned vekstene i åkeren uten at dette oppdages og kan forebygges ved bortjaging. Det er flere skadeforebyggende og konfliktdempende tiltak i grenseflaten gås og landbruk. I Vestfold er det i dag flere lokale initiativer i gang, der en blant annet ønsker å tilrettelegge jakten på en måte som øker uttaket av gjess. Prosessene har en kombinasjon av lokale og regionale initiativtakere og pådrivere, både fra næringen selv og fra forvaltning.

NVE har fått undersøkt virkninger av utbygging av små vannkraftverk på reinens arealbruk. Formålet har vært å undersøke om reinens arealbruk blir påvirket av forstyrrelser fra anleggsdrift ved bygging av kraftverk og senere i driftstiden på grunn av menneskelig ferdsel eller andre forhold som har gitt endrede betingelser. Prosjektet har blitt gjennomført gjennom innsamling og analyse av GPS-data fra reinsdyr i Ildgruben reinbeitedistrikt og intervjuer med berørte reineiere. For å ha et bredere erfaringsgrunnlag har det også blitt trukket inn anleggsdrift ved noen større anlegg i analysen

Rapporten er resultat av et forskningsprosjekt utført pä oppdrag for Fiskeri og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF). Hovedformålet har vært å analysere mulige konsekvenser ved ä flytte all eksisterende og fremtidig produksjon av atlantisk laks, henholdsvis matfisk og postsmolt over i lukkede landbaserte system. Konsekvensanalysen belyser faktorer som arealbehov, vannforbruk, logistikk, energiforbruk, klimaavtrykk, slam, og krav til utslipp. Tekniske og biologiske risikofaktorer er ogsä vurdert. Hovedfokus hva gjelder teknologi har vært pä resirkuleringsanlegg (RAS), men betraktninger knyttet til gjennomstrømmingsanlegg med gjenbruk er ogsä utført enkeltvis. FHF - Fiskeri- og Havbruksnceringens Forskningsfond

Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2017. Merkeprosjekt elg i Valdres og Hallingdal elg-region (ValHal) og øvre Hallingdal. Sluttrapport. NINA Rapport 1395. Norsk institutt for natur-forskning. Merkeprosjekt elg i Valdres og Hallingdal elgregion (ValHal) og øvre Hallingdal ble initiert av Vilt og Trafikk Hallingdal, hvorpå oppdraget ble tildelt NINA etter anbudskonkurranse. Hensikten med prosjektet var å lære mer om elgens romlige dynamikk innenfor 10 kommuner i Hallingdal (Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol) og Valdres (Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang), med spesielt fokus på elgens sesongtrekk, bevegelsesmønster, arealbruk og interaksjon med veger og jernbanen. I tillegg har vi i studieperioden samlet inn og analysert data fra elg sett og skutt i området, fra fallvilt, og analysert variasjonen i beitetrykk og beitetilbud i studieområdet basert på data fra Landsskogtakseringen. Totalt merket vi 40 tilfeldige elg i 2014 (33 elg) og 2015 (7 elg), fordelt på 29 kyr og 11 okser. Dyrene ble merket i Nes (8), Gol (16), Ål (9), Hol (1) og Sør-Aurdal (6). En stor andel (55 %) var sesongtrekkende individer, mens de resterende var stasjonære (28 %), spredningsindivid eller umulig å anslå. Alle trekkende individer ble merket i Hallingdal, og disse forflyttet seg i hovedsak nordover og østover innen merkekommunen eller til Valdreskommunene på vår og sommer. Her ble de stående fram til høsten før de igjen trakk til vinterområdene i Hallingdal. Trekkende individer merket sør for Hallingdalselva forflyttet seg sørover innenfor kommunen. Trekkende individer beveget seg over større avstander og raskere enn stasjonære individer og oppholdt seg innenfor større hjemmeområder. I tillegg oppholdt trekkelgen seg høyere i terrenget enn de stasjonære elgene, spesielt i sommerhalvåret. Det meste av tiden oppholt elgen seg i skogen, hvorav lauvskogen var foretrukket på sommeren og middels og høyproduktiv barskog på vinteren. Også innmark ble utnyttet av elgen, spesielt på nattestid i sommerhalvåret. Fôringsstasjoner med rundballer ble besøkt av flere merkaelg og var sannsynligvis årsaken til at relativt mye tid også ble brukt på innmark vinterstid. Ti av 40 merkaelg døde i løpet av studieperioden (15/2 2014 – 31/3 2017), hvorav 4 ble skutt. Dødelighetsraten utenom jakt var 6,1 % pr. år for begge kjønn, og skyldes hovedsakelig trafikkulykker (3) og komplikasjoner under kalving (2). Selv om dødeligheten i trafikken var lav, krysset merkaelg relativt ofte veg og jernbane (1,0 % og 2,5 % av alle steglengder for henholdsvis kyr og okser), og stasjonære individer krysset oftere enn trekkende. De stasjonære individene krysset dessuten oftere høytrafikkerte veger og jernbanen, men utgjorde kun 1 av 3 merkaindivider drept i trafikken. Flest kryssinger ble gjennomført på kveld og natt, noe som kan ha medvirket til det lave antallet ulykker. Fordi få merka individer oppholdt seg i dalbunnen var det vanskelig å studere elgens atferd i forhold til ulykkesdempende tiltak etablert i Hallingdal siden 2010. Kun én merka ku oppholdt seg i nærheten av et viltgjerde, og hun ble drept i sammenstøt med tog etter å ha forsert gjerdet. Et fåtall andre merkaelg oppholdt seg nærme vegstrekninger der vegetasjonen langs kantene var ryddet for å forhindre viltulykker. Dette synes ikke å affisere viljen til å krysse vegen, men kan ha forhindret viltulykker fordi trafikanter i tide har observert kryssende elg. Fôringsstasjoner ble benyttet av merkaelg, men vi fant ingen sikker sammenheng mellom elgens bruk av disse og andelen av tiden elgen benyttet til å krysse veger og jernbanen. En samlet analyse av antallet elg påkjørt og drept på veg og jernbane i studieområdet antydet at en nedgang i bestandstetthet og vintre med mye snø kan forklare mye av nedgangen i antallet viltulykker etter 2010. En mindre andel av nedgangen lot seg imidlertid ikke forklare av bestandstetthet og snøforhold og kan følgelig være et resultat av den store satsingen på ulykkesdempende tiltak i Hallingdal. Den største nedgangen i ulykkesfrekvens har skjedd på jernbanen, noe som antyder at de ulykkesdempende tiltakene har vært mest suksessfulle der. 4 Merkakyrnes kalveproduksjon var relativt lav, og kun et fåtall individer ble observert med tvillingkalv. Det samme resultatet framkom av en analyse av eggstokker fra skutte elgkyr og fra elgkyr sett under jakta. Også data fra andre studier antyder at bestandskondisjonen i Hallingdal og Valdres er redusert de siste 20-30 årene, sannsynligvis som følge av høye bestandstettheter og stor konkurranse om maten. Dette stemmer også godt overens med at beitetrykket i området er relativt høyt og at tilbudet av beitetrær og attraktive planter i feltsjiket er lavt. Beitetrykket var spesielt høyt i de mer lavereliggende og mest produktive delene av studieområdet. Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2017. Spatial dynamics of moose in Valdres and Hallingdal moose region (ValHal) and øvre Hallingdal. NINA Report 1395. Norwegian Institute for Nature Research. In this project, we studied moose movement patterns, space use and moose-traffic interactions in 10 municipalities in the valleys of Hallingdal (Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol) and Valdres (Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang) in Southern Norway. A total of 40 randomly se-lected moose was radiocollared in Hallingdal (n = 34) and Sør-Aurdal (n = 6) with satellite- (11 males, 4 females) and GPS-collars (25 females) in 2014 (n = 33) and 2015 (n = 7) and followed until end of March 2017. In addition, we utilized data sampled by moose hunters (sex, age, car-cass mass, ovaries, moose seen), local wildlife authorities (fallen stock) and the Norwegian for-est Inventory (www.nibio.no) to gain background information about the moose population, traffic accident frequency, environmental conditions, moose food supply and browsing pressure in the study area. The results indicate that a large proportion of the moose (55 %) in the area are migratory while the rest were either stationary (28 %), dispersing individuals or impossible to determine because of early death or loss of radiocollars. All migratory individuals were marked in Hallingdal and most of them moved north or east within the same municipality or to neighboring municipalities in Valdres during spring and summer. Here they stayed during the autumn hunting season before they move back to the wintering areas in Hallingdal. Migratory individuals moved further and faster than stationary individuals, and utilized larger home ranges. In addition, migratory individuals were localized at higher altitudes than stationary moose, in particular in summer. The moose spent most of their time in forests and preferred deciduous forest stands during summer and spring and high productive coniferous forest stands in winter. Farmland were also used and selected during nighttime in the green season. Bogs and barren were used less than predicted from availability. Ten of 40 marked moose died during the study period, of which 4 were killed by hunters. The natural mortality rate was 0,06 per year for both sexes, and was mainly caused by traffic acci-dents (3) and complications during calving (2). Moose often crossed roads and a railway in the study area (1,0 % and 2,5 % of all step lengths for females and males, respectively) and station-ary crossed more often than migratory moose. Stationary moose also crossed on average more busy roads, but still only involved 1 of 3 radiocollared moose killed in traffic. Most road and rail crossings were conducted at dusk and night, which may explain why so few of the marked moose were killed in traffic. Because few marked moose occupied home ranges in the valley floor, we got few opportunities to study moose behavior next to mitigation measures established to reduce the number of moose-vehicle accidents. Only one marked moose stayed in an area with a wildlife fence, and she was killed by a train after having jumped over and partly compressed the fence before she crossed the railroad. A few other moose stayed close to roads were vegetation were cleared to increase visibility and potentially deter moose from crossing. This measure did not seem affect the moose crossing frequency, but may have reduced the risk of accidents as car drivers are given early warnings of crossing moose. Several feeding stations are established in the area diverge moose form the main transport corridors. However, although several moose used the feeding stations, they were not significantly less inclined to cross roads or railroads. Analyzing the annual variation in number of moose killed in traffic during the last 25 years indi-cated that moose density and winter snow depth are important explanatory factors, and that a recent decline in accident rate to a large extent can be attributed a decline in moose density and snow depth in the same period. However, a smaller and unexplained part of the accident decline may be attributed to the establishment of many mitigating measures in Hallingdal since 2010. The decline in accident rate has been particularly prominent on the railroad, indicating that the mitigating measures have been most successful there. The calving rate of the marked females was quite low, mainly because of low twinning rate. This is supported by the results from analyses of ovaries of moose killed in the area, and from hunter observations of moose. Also results from the monitoring of carcass mass and moose seen indi-ces indicates that the population condition has decreased during the last 20-30 years, most likely because density dependent food limitation. This concur with the fact that the browsing pressure is high and the density of browse is low in the area. The browsing pressure was particularly high in the lower altitudes where the forest productivity is higher and where most moose congregate during winter.

I 2016 var det 454 000 fritidsbygg i Norge. De fleste er oppført utenfor tettbygde fritidsbyggområder, det vil si som enkeltstående eller i en samling med opptil fire bygg. Mer enn 236 000 fritidsbygg er oppført utenfor tettbygde fritidsbyggområder, eller 52 prosent av det totale antallet. 23 prosent av det totale antallet fritidsbygg ligger i de små områdene med 5–24 bygg. Oppland og Buskerud har flest fritidsbygg av fylkene. Utviklingen i perioden 2015–2016 viser en økning på bortimot 4 000 bygg. Det har vært størst vekst i tettbygde områder. Den største andelen av fritidsbygg finnes i høydelaget mellom 0–50 meter over havet, tilsvarende 36 prosent av samtlige fritidsbygg i 2016. Blant fylkene er det Nordland og Hordaland som har høyest antall fritidsbygg i dette høydelaget. Når høyden overstiger 50 meter blir antall fritidsbygg kraftig redusert. Fra 1 000 meter synker antall fritidsbygg igjen betraktelig, og faller raskt nedover for hver 100 høydemeter. Over 1 300 meter over havet finnes kun 48 fritidsbygg. Høyest, ligger to fritidsbygg på 1 500–1 600 høydemeter i respektive Ål kommune i Hallingdal i Buskerud og Jølster kommune i Sogn og Fjordane. Det var tilnærmet lik fordeling av fritidsbygg etter høyde over havet i 2006, 2015 og 2016. I de nasjonale villreinområdene slik de er avgrenset i Naturbasen til Miljødirektoratet er det totalt 18 606 fritidsbygg. I disse områdene ligger det like mange innenfor som utenfor fritidsbyggområder. Rondane et betydelig antall fritidsbygg med over 6 800. Både Ryfylke og Austhei i Setesdal har også høyere antall fritidsbygg enn de øvrige villreinområdene. I perioden 2015 til 2016 var det en vekst på totalt 166 fritidsbygg i nasjonale villreinområder.

Gjennom mange år har jordbruksareal blitt bygd ned til fordel for boliger, veger, industri og andre formål, men til nå har ikke omfanget vært kjent. Statistisk sentralbyrå (SSB) har derfor i samarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) analysert digitale kartdata for å kartlegge faktisk nedbygging og bruksendring av dyrka og dyrkbar jord. Jordbruksarealet i Norge utgjør bare 3,7 prosent av landarealet. Mange av de mest produktive arealene våre ligger i, eller i nærheten av, tettsteder i stor vekst. Gjennom mange år har dette ført til at jordbruksareal er blitt bygd ned til fordel for boliger, veger, industri og andre formål. Nedbygging av jordbruksareal til andre formål enn landbruk må ha kommunal godkjenning gjennom plan- og bygningsloven eller jordloven. Jordvern er stadig på den politiske dagsorden, og konkrete nasjonale mål er satt for vern av matjorda som et felles gode. Nesten 100 000 dekar jordbruksareal er borte I perioden 2004–2015 ble 97 600 dekar jordbruksareal nedbygget i Norge. Det tilsvarer 0,9 prosent av jordbruksarealet som var registrert ved analysens starttidspunkt. Blant fylkene ligger Rogaland på topp med hele 17 000 dekar nedbygd areal. Det tilsvarer 1,6 prosent av det jordbruksarealet som var tilgjengelig i fylket ved inngangen til denne perioden. Minst jordbruksareal ble bygd ned i Oslo med 300 dekar, men dette utgjorde likevel den største fylkesvise andelen med 3,4 prosent av tilgjengelig areal. Størst press nær tettstedene Nedbygging av jordbruksarealer har sterk sammenheng med sentralitet og tettsteder. For alle typer nedbygging skjedde 23 prosent innen tettsteder, mens 27 prosent skjedde innen 1 kilometer utenfor tettstedsgrensen. Spredt utbygging i distriktene (dvs. minst 3 km fra tettsteder) stod for 31 prosent. Innen tettsteder er jorda ofte etterspurt som byggeareal på grunn av beliggenhet og kostnadseffektiv opparbeidelse av tomt. Innen tettstedene ble hele 12 prosent av tilgjengelig jordbruksareal bygd ned i perioden 2004–2015. Tilsvarende andel innen 1 km fra tettstedsgrensen var 1,1 prosent.

Naturgrunnlag og tradisjon legg til rette for at Oppland er eit grovfôr og beitefylke. Så lenge dagens dyretal held seg vil både innmarksbeite og utmarksbeite bli brukt. Nedlegging av mange gardsbruk og utviklinga mot færre og større besetningar fører til at mange små beiteareal går ut av bruk. I andre delar av Oppland er det auka press på først og fremst dyrkamarka, men også på bruken av innmarksbeite. Etter at kravet om gjødsling av innmarksbeita vart fjerna har det vore ein auke i areal innmarksbeite i Oppland. Både denne auken og andelen innmarksbeite i forhold til dyrkamark varierer frå kommune til kommune. Fleire stader er utmarksbeitet av så god kvalitet at det er lite bruk av innmarksbeite. Landbrukskontora i 17 kommunar i Oppland tilhøyrande AK-sone 5, vart spurt om bruken av innmarksbeita, omfanget av nye beite og kva erfaring dei har med godkjenninga av innmarksbeite for produksjonstilskot. Tilbakemeldingane er at godkjenninga av innmarksbeite går bra, og at den blir bedre med auka erfaring. Framgangsmåten blir diskutert på fellessamlingar og med kollegaer elles for å få praksisen mest muleg lik. Bruken av innmarksbeita er variabel, og det er særleg små beite som ligg langt frå besetninga som går ut av bruk. Mange dårlege gjerde hindrar også bruken av beita. Det er ulik praksis på om innmarksbeita blir gjødsla eller ikkje. I område der det er tradisjon for ikkje å gjødsle er det fleire beite som får RMP-tilskot for stort biologisk mangfald. Det blir brukt SMIL-middel for å rydde attgrodde beiter. Sjøl om grunneigar ikkje har plikt til å søke om å gjere om skog til beite er landbrukskontoret gjerne involvert ved oppstart. Dette gjeld i alle fall i dei kommunane der det er eit visst omfang av nye beite frå skog. Det blir ofte gjødsla og tilsådd med beitefrøblanding på nye beite, og då blir beitet raskare klassifisert som innmarksbeite. Nye beite som berre blir rydda for skog kan det ta lengre tid å få godkjent. Det blir anlagt nye beite både i gardsnære område og i tilknytning til seterområde. Skogen som blir rydda kan også vere attgrodd historisk beitemark. I enkelte kommunar er det vanleg å gjerde inn delar av utmarka for å ha betre kontroll på dyra. Manglande gjerde mellom innmark og utmark gjer at beiting i bygdenær utmark mange stader er nærast umuleg.

Jordhøy, P., Ruud, H. P. og Lie,T. 2017. Villreinen i Rondane sørområde – Fampen. Status og arealbruk. NINA Rapport 1300. 40 s. I samband med forvalting av reinen i Rondane har det vore mangelfull kunnskap om bestanden sin bruk av dei austlege skogkledde delane av villreinområdet. Fampenområdet, eit «øyfjell» med mykje skog, er eit godt døme på dette. Etter at GPS-prosjektet i Rondane kom i gang, fekk ein etter kvart indikasjonar på at det var eit aukande trekk til og bruk av dette området. Fylkeskommunene utarbeider regionale planar for ein heilheitleg forvalting av fjellområde som er særskilt viktige for villreinen sine leveområde i Noreg. Dei vil vera retningsgjevande for kommunal planlegging og gje føringar for statleg og fylkeskommunal sektorplanlegging. Fampenområdet inngår i regional plan for Rondane – Sølnkletten og ein del av området vart i 2013 avsett som «observasjonsområde». Målsetjinga var å styrka dokumentasjonen av villreinen sin arealbruk her, ved å kombinera eksisterande og ny kunnskap. Prosjektet har vore eit samarbeid mellom Villreinutvalet i Rondane sør og NINA. Gjennom samanstilling av røynslekunnskap frå området, innsamling av data frå trekkregistreringar, utplasserte viltkamera, samt bruk av GPS-data, har ein gjennom dette prosjektet fått fram ein styrka kunnskapsstatus om Fampenområdet som leveområde for rein. Resultata viser at alle kategoriar dyr – bukkar, simler og ungdyr/kalvar – nyttar området. Det er særleg i barmarksesongen området blir nytta, men dei høgareliggande snaufjellsområda har dei siste år også vore nytta på seinvinteren. Trekkregistreringar viser at flokkane trekkjer inn i området frå vest – ikring Imsdalsvola, slik også gamle fangstanlegg viser at dei har gjort i tidlegare tider. Det er observert kalving i ulike delar av området, og dette tyder på at at kalvinga er spreidd over store areal i lågareliggande skogsterreng. I det heile viser resultata at området har viktige habitatkvalitetar for reinen. Dei nordlege og sørlege delane av området, kategorisert som hensynssone nr.2 Buffersone i Regional plan for Rondane og Sølnkletten, har vore utstrekt brukt av rein i ei årrekkje. Mønsteret av GPS-plott frå barmarksperioden i 2009-2016 indikerer såleis at desse områda har vore like mykje nytta av reinen som områda i vest, kategorisert som nr.1 Nasjonalt villreinområde i nemnte regional plan. Generelt sett ser ein i Rondane som i andre store villreinområde at det over tid har vore endringar i reinen sitt geografiske bruksmønster. Dette er noko av dynamikken i reinen sin økologi og arealbruk, der vekselbruk av store leveområde inngår i ein naturleg syklus. Ut frå desse kjensgjerningane og prosjektet sine dokumenterte resultat, vil det kunne vera legitimt å tilrå at større delar av Fampenområdet får same verdistatus som sentralområda lengre inne i Rondane (nasjonalt villreinområde). Sidan 1985 har området fått tilført betydeleg med hytter og veganlegg. Det er viktig at ein nyttar dagens kunnskapsstatus om villreinen sin arealbruk aktivt, og legg til rette for at viktige leveområde på båe sider av Vinjevegen i minst mogleg grad blir råka av nye barrierefremjande inngrep, som avgrensar reinen sin bruk av områda her. Det er grunn til å peike på simlene sin aukande bruk av dei skogkledde områda som kalvingsland, og dyra sitt nærvær i det heile gjennom barmarksesongen.

Tombre, I.M., Bjerke, J. W., Brattland, C., Eythórsson, E., Fredriksen, F., Gundersen, O.M, Holmgaard, S.B., Olsen, A. K. B. & Reinsborg, T. 2017. Gjess i Nord-Trøndelag. Status september 2017. - NINA Rapport 1390, 22 s. Gjess i Nord-Trøndelag har vært systematisk overvåket om høsten siden 2014. Denne rapporten presenterer resultater fra disse registreringene, både geografisk fordeling og i henhold til jaktpraksis. Rapporten presenterer også kort noe sentrale funn fra forskningen i regionen, både fra den konfliktfylte vårsitasjonen og jaktsesongen om høsten. Flest gjess forekommer om høsten i Levanger kommune, mens noen lokaliteter i Steinkjer har mye gjess og antallet har vært økende i flere deler av fylket. Dette gjelder både for kortnebbgås og grågås. Flest gjess forekommer i områder der jakten er tilrettelagt og organisert med et lavere jakttrykk som gjør at gjessene til enhver tid har friarealer der det ikke jaktes. I disse områdene er også fellingstallet høyest. Kortnebbgåsbestanden er i vekst og er i dag på et nivå (87 963 individer) som er over det vedtatte bestandsmålet på 60 000 individer. Følgelig må det felles flere kortnebbgjess, både i Norge og Danmark, om de internasjonale målene skal nås. En internasjonal forvaltningsplan er også under utvikling for grågås. En gåsejakt-App er utviklet for å kunne gi fortløpende fellingstall på gjess og er ønsket brukt av gåsejegerne. Utformingen av denne er blant annet basert på innspill fra jegere, som gjennom en spørreundersøkelse også fremstår som motiverte og reflektere og som ønsker å bidra i prosesser omkring forvaltningen av gjess i Norge. Grunneiere/gårdbrukere på sin side viser gjennom et flertall i en spørreundersøkelse at de ønsker å tilrettelegge for gåsejakt. Dette er primært motivert ut fra ønsker om å redusere antallet gjess som vil kunne ha positive ringvirkninger på beiteskadene om våren. Resultater både fra modellberegninger og innhegningsforsøk viser imidlertid at skadene på dyrket mark varierer både mellom år og områder, men at noen grunneiere til enhver tid blir mer skadelidende enn andre. Både jakt og skadeproblematikk for landbruket er viktige deler i de internasjonale planene både for kortnebbgås og grågås (under planlegging), og relevante tiltak vil diskuteres, identifiseres og iverksettes også i det internasjonale fora.

Takseringen av Nord-Trøndelag i perioden 2012-2016 inngår som et ledd i Landsskogtakseringens landsomfattende takstomdrev. Registreringene i Nord-Trøndelag er basert på 1876 permanente prøveflater som er lagt ut over fylket i henhold til et bestemt system. Produktivt skogareal som kan anvendes til skogbruk er beregnet til 634 000 ha, noe som representerer en økning på ca. 2 % siden taksten i 1995-1999. Økningen skyldes delvis at områder over barskoggrensa, som tidligere var unntatt fra taksering, nå er tatt med. Det stående volumet er beregnet til 65 mill m3 uten bark. Dette er en økning på ca. 44 % sammenliknet med forrige fylkestakst. Rapporten inneholder to ulike alternativer for langsiktige avvirkningsberegninger. Videre opptar det omfattende tabellverket en betydelig del av publikasjonen.

På oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO delt inn jordbruksareal og dyrkbar jord etter den 5-delte verdiskalaen som benyttes i «Håndbok for onsekvensanalyser». Verdiklassifisering av jordbruksareal bygger på jordsmonnkart der det er tilgjengelig, og ellers på opplysninger fra AR5 og DMK. I områder uten jordsmonnkart vil det være nødvendig med supplerende undersøkelser for å gjøre en fullstendig verdivurdering. Dyrkbar jord er klassifisert etter opplysninger fra DMK og datasettet «dyrkbar jord». Verdikartene er tilgjengelige i kartinnsynsløsning, som WMS og for nedlasting. Faktorer som påvirker gjenstående jordbruksareal er redusert størrelse, form og tilgjengelighet. Riktige tiltak ved rigg- og anleggsområde på jordbruksareal er nødvendig for å unngå varige avlingsreduksjoner som følge av jordpakking.

Tombre, I. M., Gundersen. O. M. & T. Reinsborg. 2016. Fordeling av gjess og jaktorganisering i Nord-Trøndelag om høsten. – NINA Rapport 1272. 33 s. Arealbruk hos kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) og grågås (Anser anser) ble høsten 2014 og 2015 registrert i kommunene Levanger, Verdal, Steinkjer og Inderøy i Nord-Trøndelag fylke. Noen registreringer er også gjennomført i Overhalla kommune. Flest gjess, både av kortnebbgås og grågås, er det i Levanger kommune, etterfulgt av Steinkjer og Verdal. Inderøy og Overhalla har sporadisk mindre flokker med gjess. Det er flest gjess i større områder som er tilrettelagt for gåsejakt av flere samarbeidende grunneiere. Gåsejakten er her organisert på en måte som samlet sett gir mindre forstyrrelser for gjessene, da det til enhver tid er områder det ikke jaktes i og som følgelig fungerer som friområder for gjessene. I Nord-Trøndelag finnes slike grunneierorganiserte jaktområder i Egge i Steinkjer kommune, og på Nesset og i Skogn /Ronglan området i Levanger. Det er vanskelig å skille om mange gjess er i jaktorganiserte områder fordi jakten lettere kan administreres i områder med mye gjess eller om det er mye gjess i slike områder fordi her til enhver tid er friarealer som gir gjessene ro. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av de to mulige forklaringene. Større jaktorganiserte områder letter en løpende fellingsrapportering da slike tilrettelegginger har kontroll på fellingstallene forløpende. Det er en fordel med tanke på forvaltningen av kortnebbgås at kunnskap om fortløpende fellingstall er nødvendig for å følge de kvoter som Norge til enhver tid har til rådighet under den internasjonale forvaltnings-planen. I denne planen er det satt et bestandsmål som Norge må forholde seg til, og selv om bestanden i dag er over dette nivået er jaktuttaket økende og det forventes at bestanden etterhvert vil nå dette nivået. Tombre, I. M., Gundersen. O. M. & T. Reinsborg. 2016. Fordeling av gjess og jaktorganisering i Nord-Trøndelag om høsten. – NINA Rapport 1272. 33 s. Autumn registrations of pink-footed geese (Anser brachyrhynchus) and greylag geese (Anser anser) were conducted in the county of Nord-Trøndelag, Norway, in 2014 and 2015. The municipalities covered were Levanger, Verdal, Steinkjer and Inderøy. There were also some registrations in the municipality of Overhalla. Levanger had the largest numbers of geese, regardless of species, followed by Steinkjer and Verdal. In Inderøy and Overhalla, smaller flocks were registered sporadically. Larger areas where several landowners have organised a common goose hunting arrangement were shown to have the highest numbers of geese. The hunting in such areas are organised in a way that always leave some fields protected from hunting, hence being a refuge area for the geese. In Nord-Trøndelag, such arrangements can be found in Egge in the municipality of Steinkjer, and at Nesset and in Skogn/Rongland in Levanger municipality. It is difficult to assess whether there are many geese in these areas because the threshold for organising the goose hunting is lower in areas with more geese, or due the possibility that more geese are attracted to these areas since there will always be a safe harbour under such arrangements. Probably, it is a combination of the two. In larger areas of organised hunting, there is usually a reporting system providing an up-to-date overview of the bag. Hence, such arrangements are advantageous when it comes to international obligations. In the international management plan for pink-footed geese, running harvest data will be necessary when the number of geese in the population reaches the target set for the population. At this target, Norway will have a quota system reflecting the total bag shared with Denmark. Although the current population level of pink-footed goose is above this target, an increasing harvest rate in both countries are currently causing a decline in the population. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

This document discusses the definition and scope of land as an asset, and how to register land, esp. rented land in the balance sheets. The accounting links and associated entries related to land from opening to closing balance sheets in the SNA are also described in a comprehensive way. Based on limited data and simple assumptions, estimation is made for the value of Norwegian land in 2011 by applying different measuring approaches for different types of land. The results are presented in both total value and the distribution of land cross-classified by land types and institutional sectors. The results show that land underlying dwellings (AN.21111) is most valuable, of which Households sector (S14) owns the largest part. The second most valuable land refers to land underlying buildings other than dwellings (AN.211121), and Non-financial corporations (S11) is the biggest owner of this type of land. The third and fourth most valuable lands are those for forestry land (AN.21122) and agricultural land (AN.21121), respectively.

Arbeidet som presenteres her tar utgangspunkt i analyser utført av SSB i 2013 og videreført av Asplan Viak, som i 2015 leverte notatet «Statistikk og analyser av plandata». I dette notatet ble det testet ut en metode for beregning av en «boligreserve», det vil si hvor mye areal som finnes tilgjengelig for boligbebyggelse i kommunene, og i tillegg hvor mange nye boliger det er mulig å bygge der (Asplan Viak, 2015). SSB har nå arbeidet videre med denne metoden for 12 casekommuner, og presenterer her et forslag til hvordan metoden kan videreutvikles. Metoden som beskrives er en automatisk GIS-metode som skal være mulig å kjøre for alle kommuner. Metoden forholder seg kun til opplysninger gitt i digitale kommuneplankart (arealdelen) med egenskapstabeller, ikke til bestemmelser gitt i tekstdelen av planen. Metoden tar utgangspunkt i arealformålene i kommuneplanen. Rammene for utforming av planer legger opp til fleksibilitet og lokal tilpasning, det kan brukes detaljerte arealformål eller mer overordnede. Det er derfor ikke tilstrekkelig at analysen ser på områder avsatt til «Boligbebyggelse», områder avsatt til «Bebyggelse og anlegg», «Sentrumsbebyggelse» og «Kombinert bebyggelse og anleggsformål» er også tatt med. I disse områdene er det imidlertid mer usikkert i hvilken grad arealet virkelig skal brukes til boligbygging. For å vurdere om de utvalgte områdene er ledige for ny boligbygging, settes de sammen med SSBs arealbrukskart og det tilhørende bygningsdatasettet, slik at arealer som allerede er bebygd kan ekskluderes. Hva som regnes som allerede bebygd er noe ulikt innen «Boligbebyggelse» og de mer generelle formålene. I områder satt av til ren boligbebyggelse legger metoden i noe større grad opp til at det skal kunne forgå fortetting og transformasjon. Areal som er omfattet av ulike typer vern eller hensynssoner blir ekskludert. Dette gjelder naturvernområder, kulturminner, flomsoner og areal nær motorveier, i tillegg til et utvalg av kommuneplanens egne hensynssoner. Fra det gjenstående arealet tas områder ut som er for små eller smale. For å kunne beholdes må arealer være minst 1 dekar store og 20 meter brede. De gjenværende områdene utgjør arealet som regnes som tilgjengelig for boligbygging. Dette arealet fordeles etter hvor det er plassert i forhold til SSBs tettstedsgrenser. Til slutt trekkes 15 prosent av arealet bort for å ta høyde for at områdene også trenger areal til ny infrastruktur. Opplysninger om hvilken utnyttingsgrad (boliger per dekar) de ulike områdene skal ha er ikke knyttet til plankartet. For å kunne gi et anslag over hvor mange boliger det er plass til på det ledige arealet, presenteres resultatene som en matrise, der totalt antall boliger gis, basert på utnyttingsgrader fra 1-6 boliger per dekar. I de tidligere arbeidene er det funnet at sammenligning mellom kommuner kan være vanskelig på grunn av den store friheten kommunene har til ulik utforming av arealplanene. Metoden renser i stor grad bort disse ulikhetene. Noen avklaringer må fortsatt gjøres før metoden eventuelt kan settes i produksjon. Disse er omtalt i kapittelet om videre arbeid. Justering av hvilke opplysninger som ligger i plankartet vil kunne forbedre metoden, først og fremst dersom opplysninger om utnyttingsgrad kan knyttes inn. Man kan også gjøre forsøk med å hente disse opplysningene fra reguleringsplaner. Det vil kunne gjøre anslag over antall boliger sikrere.

Mattisson, J., Odden, J., Strømseth, T.H., Rauset, G.R., Flagstad, Ø. & Linnell, J.D.C. 2015. Gaupe og jerv i reinbeiteland. Sluttrapport for Scandlynx Troms og Finnmark 2007-2014. – NINA Rapport 1200. 45 s. Konflikten mellom tamreindrift og store rovdyr er en av de vanskeligste konfliktene i forvaltningen av natur og naturressurser i Norge. En av årsakene er mangel på objektive data på nøkkelaspekter i konflikten. Den mest åpenbare kontroversen gjelder hvor mange reinsdyr som faktisk blir drept av rovdyr. Kun et fåtall (ca. 5 %) av reinsdyrene det søkes erstatning for blir funnet tidsnok til at man kan fastslå dødsårsaken, og i tillegg utbetales det kompensasjon for et vesentlig lavere antall enn det som er oppgitt drept av rovdyr. Vurderingen av antall dyr det skal utbetales kompensasjon for er avhengig av skjønnsmessige vurderinger hos viltforvaltere på regionalt nivå. For å redusere denne konflikten har det vært et klart behov for å tallfeste antall drepte reinsdyr per jerv og gaupe, som er de rovdyrene som står for størstedelen av det dokumenterte tapet i tamreinområdene. Et annet kontroversielt tema omfatter hvordan store rovdyr skal forvaltes for å redusere konfliktene. Foruten optimalisering av slakteuttaket, finnes det få brukbare tapsreduserende tiltak som er funksjonelle for tamreindriften, og det har blitt lagt vekt på å regulere antall og utbredelsen av store rovdyr i områder med tamrein. Dette gjennomføres ved hjelp av rovviltsoner (etableringen av prioriterte rovviltområder og prioriterte områder for husdyr), og bruk av jakt og skadefelling. For å gjennomføre disse tiltakene og samtidig sikre at de nasjonale bestandsmålene blir nådd, kreves det kunnskap om demografi (fødsels- og dødsrater) for begge artene, størrelsen på, og trender i populasjonene, i tillegg til data på artenes krav til størrelse på leveområder. Vi gjennomførte et forskningsprosjekt i Troms og Finnmark i perioden 2007 til 2014 for å fylle noen av disse kunnskapshullene. Studieområdet representerer den nordligste utbredelsen av gaupe og jerv, og er et tundraområde med sterke årstidskontraster og lav produktivitet. Det viktigste byttedyret er migrerende tamrein. Gaupe og jerv ble immobilisert fra helikopter og merket med GPS-halsbånd. Flere av dyrene ble fanget inn mer enn en gang for å sikre innsamling av flere år med data på samme individ. I tillegg ble et lite antall gaupeunger merket med microchip. GPS-merking ble brukt for å følge arealbruken og predasjon hos gaupe- og jervindivider, og for å dokumentere overlevelse og reproduksjon. Flere ganger årlig ble GPS-senderne programmert til å ta fra 7 til 24 posisjoner i døgnet i intensivperioder på 3-4 uker. Ved å oppsøke på stedene som gaupene og jervene hadde besøkt over lengre tid («cluster/klynger» av to eller flere GPSpunkter i nærhet av hverandre), kunne byttedyr og matgjømmer dokumenteres i felt. I tillegg til de GPS-baserte dataene benyttet vi overvåkingsdataene som rutinemessig blir innsamlet som en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr (www.rovdata.no). Vi fanget og merket 31 gauper og 25 jerver med GPS-halsbånd i studieperioden. Feil på en del halsbånd medførte at vi ikke kunne følge alle dyrene lenge nok til å innhente meningsfulle data fra alle individene. Mennesker var den viktigste dødsårsaken for merkede jerver. Jakt (N=4) og skadefelling (N=6) var de eneste dødsårsakene som ble dokumentert for jerv. Av de 15 gjenværende jervene har 47 % blitt identifisert ved DNA fra skit samlet inn i 2014 eller 2015. Vi fikk ikke samlet inn mye data på reproduksjon, men vi fulgte 5 tisper gjennom 8 jerveår. Av disse 8 var det 3 (38 %) som hadde tegn til yngling om våren og i tillegg var 2 drektige på fangsttidspunktet, men disse ynglet ikke. 16 av 31 gauper ble drept mens de var radiomerket. Av disse ble en drept i trafikken, ni skutt ved jakt eller forvaltningsuttak, to ble potensielt drept ulovlig og fire døde av ukjente årsaker. Når vi ekskluderer to eksepsjonelt sene fødselsdatoer (26. juni og 29. juli) var den gjennomsnittlige fødselsdatoen for gaupe 5. juni. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen når de ble kontrollert ved 3-5 ukers alder, var 1,67 gaupeunger pr. kull. Andelen tisper som fikk unger var 81 % for tispene som hadde tilgang på reinsdyr gjennom vinteren og 45 % for de som ikke hadde tilgang på reinsdyr gjennom vinteren. Andelen hunner med unger om vinteren var 64 % for de med tilgang på reinsdyr gjennom vinteren og 25 % for de uten tilgang. Over 1400 kadaver ble identifisert ved feltkontroll av GPS-punkter. Av disse var 1089 (855 fra gaupe og 234 fra jerv) innenfor de intensive periodene og ble benyttet i analysene. Reinsdyr var den viktigste matkilden for både jerv og gaupe. Gaupene som ikke hadde tilgang til reinsdyr gjennom vinteren byttet til en diett bestående av mindre byttedyr som hare, forskjellige fuglearter, rødrev, katter, og til og med åtsler av elg, laks (stjålet fra en oter) og en strandet nise. Jerv fikk 28-55 % av maten sin fra åtsler. Vi fant en relativ lav andel kadaver drept av gaupe i dietten til jerven (14 % i Troms og 7 % i Finnmark) sammenlignet med tilsvarende studier i Nord-Sverige. Vi estimerte gaupas drapstakt på reinsdyr basert på 101 intensive predasjonsperioder gjennomført på 26 forskjellige gauper. Drapstaktene varierte mellom kjønn, reproduktiv status, årstid og tilgang på reinsdyr. I årstidene med rein tilgjengelig drepte gaupa mellom 3,6 og 10 reinsdyr pr. måned. Jerven drepte færre reinsdyr enn gaupa, med drapsrater som varierte mellom 0,8 og 5 reinsdyr pr. måned, basert på 26 predasjonssekvenser fra 14 jerver. Jervens drapsrater på reinsdyr var påvirket av tetthet og kondisjon på reinsdyrene i området. Gaupa drepte i gjennomsnitt 1,2 sauer pr. måned gjennom sommeren. Jerven drepte kun tre lam gjennom hele studieperioden, noe som gjør det vanskelig å kalkulere nøyaktige drapsrater. Vi multipliserte individuelle drapstakter med den estimerte størrelsen på gaupe- og jervebestanden for å kunne evaluere dagens erstatningsutbetalinger. I de fleste fylkene var dagens erstatningsutbetaling nær vårt estimat basert på drapstakter. Unntaket var Finnmark der utbetalingene var mellom to og fire ganger vårt estimerte tap til rovvilt. Vår studie kunne ikke angi i hvilket omfang predasjon fra gaupe og jerv er additivt eller kompensatorisk med tanke på andre dødsårsaker. Størrelsen på revirene til gaupe var i gjennomsnitt 2605 km2 for hanner og 1456 km2 for hunner. Dette er de største hjemmeområdene som noen gang er dokumentert for gaupe, og de største som noen gang er dokumentert for ville kattedyr. Gaupa fulgte ikke etter reinsdyrene når de migrerte ut av gaupas revir om vinteren. Jerven brukte også svært store revir sammenlignet med andre studier på jerv, 1150 km2 for hanner og 480 km2 for tisper. Jervens områdebruk varierte mye, noe som kan være forårsaket av høyt jaktpress i bestanden. Våre resultater viser at dagens forvaltningssoner i nord bryter med de grunnleggende forutsetningene for at sonering skal fungere tapsredusende, ved at rovdyrsonene ikke er store nok til at rovdyrene kan oppholde seg innenfor sonen året gjennom. Vi anbefaler at det tas utgangspunkt i gaupenes og jervenes biologi når fremtidige forvaltningsplaner utarbeides, og at det tas hensyn til at gaupe og jerv forflytter seg over sonegrenser, fylkesgrenser og landegrense. Nye data på forflytningsavstander hos hunngauper ble benyttet til å estimere nye avstandskriteriene som danner grunnlaget for den nasjonale overvåkingen på gaupe. De voksne hunngaupene med unger som ble fulgt med GPS-halsbånd ble i 83 % av tilfellene meldt inn til Statens naturoppsyn minst en gang i løpet av vinteren. DNA-profilene på de GPS-merkede jervene ble oppdaget i de årlige innsamlingene av jerveskit i 83 % av tilfellene for voksne individ og i 48 % av tilfellene for årsgamle individ. The conflict between semi-domestic reindeer herding and large carnivores is among the most challenging management issues in Norway. This is partly due to a lack of scientific data on key aspects of the conflict. The most obvious controversy concerns uncertainty regarding how many reindeer are actually killed by large carnivores. Currently, only around 5 % of animals for which compensation payments have been made have had their precise cause of death attributed by autopsy. In addition, the number compensated is often substantially lower than the numbers claimed. Setting the appropriate compensation rates is currently left to the bureaucratic discretion of wildlife managers at a regional level, leading to some variation in practices. In order to reduce this conflict over knowledge there has been a clear need to quantify the per capita kill rates of the carnivores responsible for the majority of losses in the reindeer husbandry areas, wolverines and Eurasian lynx. The second major area of controversy surrounds how to manage large carnivores in order to reduce, or at least contain, the level of conflict. Except for optimized harvesting strategies, there are few suitable livestock protection measures that are functional for semi-domestic reindeer and the emphasis has been placed on regulating the number and distribution of large carnivores in the reindeer husbandry area. This is done through spatial zoning (establishing priority carnivore areas and priority livestock husbandry areas) and the application of hunting and lethal control. Managing these measures while ensuring that national goals for lynx and wolverine conservation are met requires knowledge on the demography (birth and death rates) of both species, the size and trend of the population, in addition to data on their area requirements. In order to fill parts of these knowledge gaps, we conducted a research project in the northern Norwegian counties of Troms and Finnmark from 2007 to 2014. This represents the northernmost distribution of these species and is an area with strong seasonal contrasts, low primary productivity, and where the main prey base is migratory semi-domestic reindeer. During this period, lynx and wolverines were live-captured from helicopter and equipped with GPS collars. Many animals were recaptured to allow the collection of multiple years of data on the same individuals. In addition, a small number of juveniles were marked with microchips. GPS marked animals were followed to document their reproduction and death as well as to quantify the size of their annual and seasonal home ranges. During intensive periods of 3-4 weeks the animals were located frequently (7-24 locations per day) to allow the localisation of clusters that could represent potential kill or cache sites. These were then visited in the field. In addition, to this GPS-collar based data we availed of the routine monitoring data conducted under the umbrella of the National Large Predator Monitoring Program (www.rovdata.no) which records signs of lynx reproduction (tracks in snow, photographs, shot juveniles), counts wolverine natal dens, and estimates total wolverine population size from genetic analysis based on scats, urine and hair collected during winter. We live-captured and GPS-collared 31 lynx and 25 wolverines during the study periods. High rates of collar failure meant that not all could be followed long enough to obtain meaningful data. Humans were the major cause of mortality among collared animals. Hunting (n=4) and lethal control (n=6) were the only documented causes of mortality for wolverines. Of the remaining 15 wolverines, 47 % have been identified by their DNA from faeces collected in 2014 or 2015. We were not able to collect much data on reproduction, but we followed 5 females during 8 wolverine years. Of these, 3 (38 %) showed signs of denning in spring and an additional 2 were pregnant when captured but did not den. Of 16 lynx that died while collared, 1 was killed in traffic, 9 were shot in hunting or lethal control operations, 2 were potentially killed illegally, and 4 died of unknown causes. When excluding two exceptionally late birth dates (26 June and 29 July) the average birth date for lynx was 5 June. The average litter size when they were checked at 3-5 weeks of age was 1.67 kittens per litter. The proportion of females that gave birth varied between 81 % for those with access to reindeer during winter and 45 % for those with no access to reindeer during winter. The proportion of females with kittens surviving until independence also varied from 64 % to 25 % for those with, and without, winter access to reindeer. Over 1400 carcasses were identified from field-controls of clusters. Of these 1089 (855 from lynx and 234 from wolverines) fell within intensive periods such that they could be used for analysis. Reindeer were the major source of food for both wolverines and lynx. The lynx that did not have access to reindeer during winter switched to a diet consisting of smaller prey, like mountain hares, various bird species, red foxes, house cats and even carrion in the form of dead moose, salmon (kleptoparasitised from an otter) and a stranded harbour porpoise. Wolverines obtained 28 to 55 % of their food by scavenging, although the proportion they obtained by scavenging lynx killed reindeer was low (14 % in Troms and 7 % in Finnmark). Based on 101 intensive predation sequences conducted on 26 different lynx were able to estimate their kill rates on reindeer. These varied dramatically with sex, reproductive status, season, and access to reindeer. In seasons when reindeer were present, lynx killed between 3.6 and 10 reindeer per month. Wolverine kill rates were much harder to estimate because of challenges associated with separating predation from scavenging. However, all estimates indicated that wolverines kill less reindeer than lynx, with kill rates varying between 0.8 and 5 reindeer per month, based on 26 predation sequences on 14 wolverines. Wolverine kill rates on reindeer was also influenced by the density and body condition of reindeer in the area. Lynx also killed an average of 1.2 domestic sheep per month during summer. Wolverines only killed 3 lambs during the entire study period making it hard to accurately calculate kill rates. Our next step was to multiple our per capita kill rates by estimates of lynx and wolverine population size to evaluate if existing compensation payments were within a range of what we estimated. For most management areas, the existing payments were within or close to the range of realistic predation rates. The exception was in Finnmark where payments were for between 2 and 4 times what we estimated. Although it was outside the scope of this study, it is likely that the losses were due to poor range conditions and density-dependent processes. Our study also could not consider the extent to which lynx and wolverine predation was additive or compensatory with respect to other mortality causes. The documented home ranges of lynx averaged 2605 km2 for males and 1456 km2 for females. Not only are these the largest ever documented for the species, they are also the largest documented for any wild cat species, including Siberian tigers and snow leopards. Lynx did not follow after reindeer when they migrated outside their home ranges during winter. Wolverines also used very large home ranges relative to other wolverine studies, 1150 km2 for males and 480 km2 for females. Wolverine ranges were somewhat unstable from year to year, perhaps because of the very high rates of human-caused mortality. These movements were so large that the existing management zones were clearly too small and narrow to contain any individuals annual movements. The new space use data was used to update the distance rules that form the basis of the national lynx monitoring activity. Of the adult female lynx with kittens that we followed using GPScollars, 83 % were detected by routine monitoring activities. The DNA profiles of the GPScollared wolverines were also routinely detected in the annual collection of faeces, urine and hair. For adults, the overall detectability was 83 %, although it was lower, 48 %, for yearlings. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Strand, O., Gundersen, V., Jordhøy, P., Andersen, R., Nerhoel, I., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Villreinens arealbruk i Knutshø. Resultater fra GPS-undersøkelsene. – NINA Rapport 1019. 131 s. I perioden 2010 t.o.m. 2013 har vi studert reinens arealbruk i Knutshø. Ved prosjektstart ble det pekt på 11 geografiske områder (fokusområder) hvor det er interessekonflikter mellom hensyn til villrein og bruks- og utviklingsinteresser. Her fikk prosjektet i oppdrag å framskaffe mer kunn-skap om reinens arealbruk. For å besvare prosjektets problemstillinger på en tilfredsstillende måte har vi inkludert et relativt omfattende og mangfoldig datasett, herunder kulturhistoriske data, lokalkunnskap, data fra ferdselstellere, data fra overvåkningsprogrammet for hjortevilt, GPS-data fra de radiomerka reinsdyra samt ulike geografiske datasett som har vært brukt for å modellere reinens arealbruk og habitatvalg. Villreinens bruk av Knutshø har vært gjenstand for systematiske undersøkelser i flere ulike regi-strerings- og merkeprogram opp gjennom årene. Intensitet og metodikk har naturlig nok variert mye ettersom forskningsmetodikk og ikke minst teknologi har utviklet seg. GPS-prosjektet har ikke innhentet kulturhistoriske data gjennom egne undersøkelser i felt. Vi har likevel valgt å sammenstille disse dataene for å gi et best mulig grunnlag for å beskrive viktige funksjonsområder. Det er gjort en rekke funn av kulturminner med jakt- eller fangstkarakter som viser at den menneskelige utnyttelsen av Knutshø har funnet sted i lang tid. Data fra overvåkingsprogrammet for hjortevilt viser en klart nedadgående trend i kalvetilveksten, målt som antall kalver per 100 simler og ungdyr i juli. For å undersøke denne trenden nærmere har vi sett på i hvilken grad simler som er felt under jakta har hatt melk i juret. Resultatene viser at andelen simler uten melk i juret har økt merkbart i perioden 2006-2012. Dette kan bety at en økende andel av simlene ikke er kalveførende (gjeldsimler). Alternativt kan det være slik at en større andel av kalvene faller fra i perioden mellom kalving og kalvetelling. Vi har anbefalt at en følger opp disse resultatene med drektighetstellinger, enten i april, alternativt fra bakken i juli, for å få avklart om nedgangen i kalvetallet skyldes dødelighet på kalv eller sviktende reproduksjon hos simlene. Vi har også anbefalt at man gjentar de parasittologiske undersøkelser som ble gjennomført på 1980-tallet. En sterk parasittbelastning vil i enkelte tilfeller kunne medføre repro-duksjonssvikt og redusert drektighet. En bør sette fokus på den samla belastningen ulike påvirk-ningsfaktorer har på reinen i Knutshø og i hvilken grad dette påvirker fruktbarhet eller drektighet. Knutshø villreinområde særpreges av et betydelig vegnett som gjør at store deler av området er lett tilgjengelig for folk. GPS-dataene samsvarer godt med tidligere beskrivelser av reinens areal-bruk i Knutshø, men gir samtidig en langt mer detaljert beskrivelse av dyrenes områdebruk og vandringer enn det som har vært dokumentert gjennom tellinger og lokalkunnskap. GPS-data viser at reinen i Knutshø har hatt en begrensa arealbruk de siste årene og at betydelige arealer har vært lite brukt. Dette samsvarer med en dokumentert og tydelig nedgang i kalvetall og kroppslige kondisjonsparametre. Selv om vi ennå ikke kan trekke noen konklusjon (fordi vi trenger å undersøke noen aspekter som ikke har vært innenfor dette prosjektets hovedfokus), har vi utført et sett av habitatpreferanse-analyser. Resultatene viser en sterk negativ effekt av veger og hytter på reinsdyras habitatpreferanser i Knutshø. GPS-data fra Knutshø har gjort det mulig å analysere effektene av barrierer og landskapets per-meabilitet. Vi har fått en tydelig bekreftelse på viktigheten av enkelte trekk- og utvekslingsområ-der, der reinen for eksempel må krysse veger mellom vitale funksjonsområder. Resultatene tyder på at enkelte områder er lite brukt fordi de er vanskelig tilgjengelig. I og med at vi nå har data som viser betydningen av slike utvekslingsområder i Knutshø, har vi lagt særlig fokus på beskrivelse av disse områdene. Prosjektet har også gitt data som vil gjøre det lettere for forvaltningen å etablere klare mål for utviklingen i de respektive fokusområdene. Dataene som presenteres vil også kunne brukes for å måle tilstand og framtidige tilstandsend-ringer i fokusområdene. Jaktas betydning for reinens arealbruk har lenge vært et tema i Knutshøområdet. Det er blant annet innført stopp- og parkeringsforbud langs enkelte strekninger på det omfattende vegnettet i området. GPS-studiene bekrefter betydningen av disse ordningene. Under jakta samler gjerne villreinen i Knutshø seg i store flokker som er på rask vandring innenfor et begrenset areal. Grusvegene gir jegerne lett tilgjang til store arealer, og det oppstår situasjoner der reinen har få eller ingen muligheter til å unnslippe den mobile jegermassen. I tillegg er det mye annen ferdsel i fjellet under jakta – biltrafikk langs vegene, campingturisme, landbruk (gjeting, høsting), fotturisme, fiske, sykling osv. Samlet sett utgjør ferdselen i Knutshø en meget kompleks og belastende situasjon for villreinen. Hundekjøring er en aktivitet vi har hatt spesielt fokus på i prosjektet, og det er gjennomført en spørreundersøkelse. Det har vært lagt vekt på en dialog for å finne gode løsninger for alle parter. I tillegg til dette har vi benyttet GPS-metodikk og observasjoner til å beskrive den romlige fordelingen av folk i terrenget under jakta og i enkelte fokusområder. Ferdselstellere er benyttet i tre lokaliteter sommerstid og seks lokali-teter vinterstid. Data fra bomvegene er brukt for å beskrive intensiteten i bruk av vegsystemet. Vegnettet og den lette tilgjengeligheten til store deler av dette villreinområdet bidrar til en kom-pleks forstyrrelses-situasjon i Knutshø. Vi har anbefalt at forvaltningen følger utviklingen ved Bekkelægret, Orkelsjøen og Setaldalen–Meløysetra nøye. Videre har vi anbefalt at ordningene med stopp- og parkeringsforbud under jakta videreføres der slike ordninger allerede er innført (områdene rundt Bekkelægret, og på strekninger der det i dag er stopp- og parkeringsforbud på Einunndalsvegen og på vegen inn til Kakelldalen). I tillegg anbefaler vi at en prøver ut tilsvarende ordninger på strekningen mellom Fundin dam og Meløysetra og i utvalgte områder på strek-ningen mellom Orkelsjøen og Hånåbekksetra. Vi har også anbefalt at en fortsetter med å registrere ferdsel i utvalgte fokusområder (Fundin dam–Døllisætran–Meløysetra, Elgsjøen–Veslvon, Orkelsjøen–Unndalen–Hånåbekksetra, Ka-kelldalen) og at det utarbeides helhetlige planer for å bedre villreinens trekkmuligheter i fokus-områdene ved Orkelsjøen–Hånåbekksetra og ved Fundin dam–Meløysetra. Når det gjelder biologiske villreindata har vi anbefalt at en kan gjøre følgende: 1) Analysere alle-rede innsamla aktivitetsdata og knytte disse til atferd og eventuelle forstyrrelsesresponser når denne metodikken for å knytte data fra aktivitetssensorer til atferd er utviklet for Snøhetta. 2) Supplere den eksisterende bestandsovervåkingen med drektighetstellinger for å avklare i hvilken grad nedgangen i kalvetall skyldes nedsatt drektighet, økt dødelighet av kalv eller andre faktorer. 3) Kartlegging av parasittbelastningen hos reinsdyr i Knutshø bygd på metodikk som ble gjort på 1980-tallet, slik at en også kan dokumentere eventuelle endringer i parasittbelastningen hos reinsdyra i Knutshø. 4) Vurdere muligheten for å samle inn prøvemateriale fra utvalgte områder og tider på året for direkte å måle stressnivået og mulig konkurranse med sau. We studied wild reindeer in Knutshø from 2010 to 2013. The project has been commissioned to investigate the relationship between reindeer ecology and societal interests in 11 “focal areas”, which are designated areas characterized by conflicts of interest between reindeer conservation and anthropogenic development. To address these ecological and societal challenges, we have collected and processed data and information from different sources, such as historical findings, local records, data from people counters placed on hiking trails, reindeer life-history data from the ungulates’ monitoring program, GPS data from the reindeer radio-monitoring project and, finally, a suite of geographic data layers used for habitat selection analyses. The recent history of reindeer in Knutshø differs from that of the neighbouring Dovre and Ron-dane. Since pre-historic times reindeer used to migrate between Dovre and Rondane, and there-fore their presence in Knutshø was only seasonal and occasional. A stable population estab-lished in Knutshø only in the 1960, after the Dovre–Rondane migration stopped following the construction of a highway paralleled by a railway. Reindeer area use of Knutshø has been addressed in several studies and monitoring programs in the last decades. The study approaches have evolved following technological advances. At first, we present the results of investigations on ancient reindeer pitfall traps and hunting blinds. Although within the present project we did not collect historical data, we thought that this information was needed to provide an historical context for the above mentioned functional ar-eas, and to testify the long history of human exploitation of wild reindeer in the area. Afterwards, we present reindeer monitoring data that show a clear negative trend in calf recruit-ment rates in the last decade. To start investigating the mechanisms underlying this trend, we collected data on the proportion of females with milk in the udder during the hunt. The proportion of non-lactating females in autumn increased noticeably in the period 2006-2012, and this trend can reflect an increase in the proportion of barren females (i.e. decreased fecundity), and/or an increased calf mortality. We recommend further investigating these results through counts of pregnant females to help discriminating between these possibilities. We also recommend repeat-ing the parasitological surveys that were conducted in the 1980s, to investigate the possibility that reproductive failure could be caused by significant parasite loads. Finally, we suggest inves-tigating the hypothesis that a high degree of human disturbance or competition with sheep might increase reindeer stress level and, consequently, fecundity or survival. Possibly the most obvious difference between Knutshø and other reindeer management areas is the marked habitat fragmentation caused by roads and trails. The consequent high area ac-cessibility and widespread degree of human disturbance seem to markedly affect reindeer hab-itat use. The results from the GPS monitoring project support earlier descriptions of reindeer area use in Knuth, and add important details to the information obtained through censuses and local knowledge. The GPS data show that in recent years reindeer used only part of the available area in Knutshø. In particular, during winter only some portions of the management area are used. This is surprising, considering the importance of winter pastures for reindeer fitness and the marked decline in calf recruitment that has been recently documented. To investigate factors affecting area use we have carried out a set of habitat preference analyses in different seasons, which primarily showed that reindeer in Knutshø markedly avoid the widespread network of roads, trails and cabins. The GPS data also provided a solid basis for analyzing landscape permeability to reindeer move-ments, and therefore provided key-information on the location of barriers and movement corri-dors. The results show the low permeability to reindeer movements of existing infrastructures such as roads, trails and areas with cabins, and suggest that the low use of some areas in Knut-shø might be due to their difficult accessibility. These analyses refer to spring, and it would be interesting to repeat them to assess changes in landscape permeability in other seasons as well. In addition, it would be interesting to add information on site-specific human disturbance, to be able to assess the permeability of specific roads or focal areas. Information on permeability, combined with information on the importance of accessing seasonally important habitat, is crucial for planning sustainable land management and mitigation measures. The impact of reindeer hunting in Knutshø has been long debated. During the hunt reindeer gather in large herds within limited areas, and due to the large number of roads fragmenting Knutshø, the animals often had few or no available escape routes. As a consequence, a series of parking restrictions have been implemented along the most popular roads in the attempt to moderate area accessibility and hunting efficiency. GPS data support the usefulness of such measures. In addition to hunting, in Knutshø there is a significant amount of human disturbance related to tourism (hiking, cycling, camping), agriculture (sheep herding), and recreational activities such as angling. All these sources of human disturbance seem to represent a source of stress for reindeer. We have started monitoring human disturbance by 1) conducting a survey on dog sledging; 2) using GPS loggers on hunters and observing tourist’s area use; 3) placing “people counters” along trails (in three sites during the summer, and six in winter); 4) collecting data from the toll road to describe the intensity of the use of the road system. Finally, we recommend starting a dialogue process aimed at identifying solutions accommodating the needs of relevant stakeholders. Based on the above mentioned data and results, we provide a series of recommendations to mitigate the effects of the widespread road network and of the consequently high accessibility of most areas in Knutshø. In particular, we recommend: 1) to closely monitor land development plans at Bekkelægret, Orkelsjøen and Setaldalen–Meløysetra; 2) to continue the parking re-strictions during the hunt around Bekkelægret, Einunndalsvegen and Kakelldalen; 3) to investi-gate the possibility of starting similar restrictions along the road between Fundin dam and Meløysetra, and between Orkelsjøen–Hånåbekksetra; 4) to continue monitoring human disturb-ance in selected focal areas (Fundin dam–Døllisetra–Unndalen–Hånåbekksetra, Kakelldalen); 5) to develop a plan to counter the high degree of fragmentation caused by roads, trails and cabins by increasing landscape permeability in key focal areas (e.g. Orkelsjøen–Hånåbekksetra and Fundin dam–Meløysetra). Finally, we recommend to: 1) analyze reindeer GPS data with respect to data from activity sen-cors when methods linking such data to behaviour is developed in Snøhetta; 2) to introduce a monitoring system for pregnant females to help understanding whether the observed decline in recruitment is due to decreased fertility, increased calf mortality calf, or other factors; 3) to survey parasite loads, 4) to investigate competition with sheep, and5) explore the possibility to collect and analyze scats or hair samples to measure stress levels in specific areas and periods. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I 2006 publiserte SSB et notat med tittelen «Bygging i strandsonen» som beskrev en metode for å tallfeste byggeaktiviteten i strandsonen og andelen kystlinje som ligger innenfor 100 meter fra en bygning. Etter 2006 ble det et økt fokus på tilgjengelighet for friluftsliv i strandsonen og som et resultat ønsket Miljødirektoratet å utvikle en metodikk for å tallfeste Nasjonalt miljømål 3.3. (Allemannsretten) og indikatoren: ”Andel av arealet i 100-metersbeltet langs kysten fra svenskegrensa til og med Hordaland som er tilgjengelig”. I et samarbeid med Miljødirektoratet i 2008 utviklet SSB en metode for å kartlegge tilgjengelighet i strandsonen og i 2009 publiserte SSB statistikk over tilgjengelighet for første gang. Metoden er basert, prøvd ut og kommentert av flere aktører i strandsoneforvaltningen og innen forskningen. Metoden tar utgangspunkt i bygningsregisteret fra Matrikkelen, 100 metersbeltet og høydedata fra Kartverket og SSBs arealbrukskart. Fra arealbrukskartet er dyrket mark, vei- og jernbanearealer samt bygningsomriss hentet. Ved bruk av GISverktøy (Geografisk informasjonssystem) genereres 50 meters sirkelflater rundt følgende bygningers (bygninger med privatiserende karakter) yttervegger: • alle typer boliger med unntak av naust, båthus og sjøbuer • industribygninger • hotellbygninger, men ikke andre bygninger for overnatting eller restaurantbygning GIS blir deretter brukt for å slå sammen sirkelflatene også kjent som bygningsnære områder med dyrket mark, vei- og jernbanearealer og strandsonearealer. De strandsonearealer som ikke er beslaglagt av «tekniske inngrep» anses, i følge metoden, for å være potensielt tilgjengelige arealer for friluftsliv. Ved å bruke grunnlagsdata for forskjellige år er det mulig å se på endringene i arealstatus over tid. For å si noe om kvaliteten på strandsonearealet for friluftsliv blir helningsdata generert basert på høydedataene og slått sammen med de tekniske inngrepene. I 2015 brukte SSB den samme metoden for å kartlegge arealstatus og tilgjengelighet i 100 metersbeltet langs større vassdrag. Arealstatus i strandsonen og langs vassdrag var publisert som statistikk i juli 2015 og potensielt tilgjengelig strandsone var publisert som kartdata. Miljødirektoratet

Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Veger og villrein. Oppsummering – overvåking av Rv7 over Hardangervidda. - NINA Rapport 1121. 47 s. + vedlegg. Hardangervidda er Norges største villreinområde og huser følgelig også vår største villreinstamme. Rv7 krysser Hardangervidda og har en negativ effekt på villrein ved at betydelige arealer rundt og nord for vegen ikke lenger brukes av villrein. Rv7 er også en barriere for reinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella villreinområde. Effektene som vegen har på villrein kan tilskrives to ulike men dels samvirkende forhold. For det første skaper forstyrrelsene av vegen og menneskelig aktivitet i nærområdene til vegen en unnvikelseseffekt og bidrar til tap av beiteområder. Dernest bidrar vegen og trafikk på denne til at Rv7 i dag framstår som en fullstendig barriere for villreinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella. Effektene som Rv7 har på villrein har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet over lengre tid og Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) fremmet i 2002 forslag om at vegen vinterstenges av hensyn til villrein. Den framtidige driften av vegen ble behandlet i Stortinget i 2003. Det ble da besluttet at vegen skal vinterbrøytes, men at den kan stenges for kortere perioder dersom hensynet til villrein tilsier det. Siden den tid har det vært etablert et samarbeid mellom Statens vegvesen Vegdirektoratet og Miljødirektoratet om driften av denne vegen vinterstid. Det er også gjennomført et FoU-prosjekt hvor en studerte effektene av Rv7 på villrein. FoU-arbeidet ble avsluttet i 2006, men datainnsamling har vært videreført i form at et overvåkingsopplegg der villreinens arealbruk er dokumentert ved hjelp av såkalte GPS-sendere. Norsk institutt for naturforskning har hatt ansvar for innsamling av GPS-data. Målsetningen med denne rapporten er å oppsummere data og erfaringer fra overvåkingen, og evaluere ordningen med midlertidig stenging. Vi er også bedt om å gi anbefalinger for framtidige forbedringer av overvåking og gjennomføring av driftsregimet. Betydningen av veger som kilde til forstyrrelser og som barriere for ville dyrs arealbruk og vandringsmuligheter er godt dokumentert i den vitenskapelige litteraturen. Tilsvarende er effektene av veger på villrein i Norge nå dokumentert i flere vitenskapelige arbeider som har brukt GPSdata samlet inn i ulike villreinområder de seinere åra. Analyser av materialet fra Hardangervidda har bidratt til at vi i dag har bedre kunnskap om hvordan ulike faktorer, naturlige og menneskeskapte, påvirker reinens bruk av dette store fjellområdet. Dette materialet er brukt sammen med tilsvarende data fra en rekke andre villreinområder (Setesdal austhei, Setesdal vesthei, Nordfjella, Blefjell, Rondane sør og nord, Knutshø og Snøhetta). Resultatene er presentert i flere vitenskapelige arbeider som tester effektene av tekniske inngrep og menneskelige forstyrrelser på villrein. Samtlige arbeider har gjenkjent effekter av veger og de samvirkende effektene som veger har sammen med annen infrastruktur (eks. hyttefelter, rekreasjonsfasiliteter) som den viktigste negative menneskeskapte (antropogene) faktoren i forhold til villreinens arealbruk. Ordningen med midlertidig stenging av Rv7 er et kompromiss mellom hensynet til samferdsel og villrein og er ikke å betrakte hverken som et rendyrket eksperiment eller en ordning som sikrer reinen en naturlig bruk av nærområdene til Rv7. Så langt har Rv7 vært stengt to ganger av hensyn til villreinen. Vi har ikke sterkt nok empirisk grunnlag til å konkludere hvorvidt midlertidig stenging vil ha en positiv effekt på reinens vandringsmuligheter og krysning av Rv7. Data som ble samlet inn i forbindelse med at vegen ble stengt i januar 2015 gir sterke indikasjoner på at stengningen hadde en positiv effekt ved at de aktuelle flokkene oppholdt seg tett ved Rv7 i flere dager. Erfaringene fra denne episoden viser samtidig at flokkene lett lar seg skremme vekk fra området i forbindelse med brøyting av vegen og kiting. Vi har imidlertid fått betydelig erfaring med driften av regimet. Den omfattende innsamlingen av GPS-data på Hardangervidda og i andre villreinområder har gitt et uvurderlig datasett som har tilført oss ny kunnskap om reinens habitatbruk og effekter av veier og annen infrastruktur i Norge. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

På oppdrag fra Vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2014. Arealfordelingen som representerer faktisk drift i 2014, har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet (søknad om produksjonstilskudd, søknad om RMP-tilskudd (eStil) og jordleietabellen) og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og ble fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Den modifiserte arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet: 27 % stubb (jordarbeiding vår og direktesåing), 17 % gras, 27 % vårkorn med høstpløying, 11 % høstkorn med høstpløying, 15 % høstharving til vår- og høstkorn og 2 % poteter og grønnsaker. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte buffersoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2014 ble beregnet til henholdsvis 4,2 kilotonn SS og 8,5 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtap fra nær 0 til 1,8 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 3,6 tonn. Tap per arealenhet dyrka mark var omtrent 90 kg SS/daa og 180 g TP/daa i snitt for vannområdet. Gjennomsnittlig tap per arealenhet varierte mellom tiltaksområdene, mellom ca. 20 og 120 kg SS/daa, og 65 og 220 g TP/daa.

I perioden 2009 t.o.m. 2013 har vi studert reinens arealbruk i Rondane. Målsetningen for pro-sjektet har vært å framskaffe data som gir en reell dokumentasjon på reinens arealbruk, samt å framskaffe kunnskap om brukere av disse fjellområdene og betydningen som ferdsel og antro-pogen påvirkning har på reinens arealbruk og vandringsmuligheter i området. Prosjektet dekker hele Rondane villreinområde, og omfatter det vi benevner som Rondane Nord og Rondane Sør, med Fv 27 som grensen mellom dem. Ved prosjektstart ble det pekt på flere tematiske og geo-grafiske områder (fokusområder) hvor prosjektet fikk i oppdrag å framskaffe mer kunnskap om reinens arealbruk. For å besvare prosjektets problemstillinger på en tilfredsstillende måte har vi inkludert et relativt omfattende og mangfoldig datasett, inklusiv ferdselsdata, kulturhistoriske data, lokalkunnskap, data fra overvåkningsprogrammet for hjortevilt, GPS-data fra de radio-merka reinsdyra, samt ulike geografiske datasett som har vært brukt for å modellere reinens arealbruk og habitatvalg. Dataserier som strekker seg tilbake til 1950-tallet viser at antall reinsdyr i Rondane har variert mye over tid, og at det har vært til dels store lokale variasjoner i dyretallet. I prosjektperioden har det vært en stabil bestand i sørområdet, men en avtagende og relativt liten bestand i nordområ-det. Overvåkningsdata og tellinger av bestanden viser at dyretallet i sørområdet nå samsvarer med målsetningen i gjeldende driftsplan, men at antall reinsdyr i nordområdet er mindre enn målsetningen. Modellering av reinens optimale arealbruk viser at Rondane har mye egnet vinterhabitat sam-menlignet med andre norske villreinområder. De beste vinteroppholdsområdene finnes i Ron-dane nord og i den nordlige delen av Rondane sør. Analysene viser også at Rondane har mindre forekomst av gode sommerhabitater sammenlignet med andre norske villreinområder, og at de beste sommerbeitenefinnes i den midtre og nordlige delen av Rondane sør. Vi har også model-lert reinens habitatpreferanser i kalvingsperioden. Disse viser lignende resultater som modellene for sommerbeite. Spesifikke habitatmodeller for vintersesongen i Rondane nord viser redusert bruk av områder innenfor 15 km fra private hytter og DNT-hytter og opp til 3 km fra veger. Reinsdyra viser ingen tydelig årstidsavhengig bruk av leveområdet i Rondane, og det er registrert relativt små forflytninger innen området. Tidligere har vi sett betydelige forflytninger mellom de midtre og sørøstlige deler av Rondane. Prosjektet har dokumentert betydningen av områdene rundt Fv 27 og Spranget/Store-Ula som trekkområde for rein i det langstrakte leveområdet i Ron-dane. Disse trekkområdene har vært lite brukt de siste åra, noe som også er dokumentert gjen-nom GPS-undersøkelsene. Analyser av GPS-data støtter disse observasjonene. Analyser av reinens bevegelser på tvers av veiene i Rondane (Rv 27, Fv 385, Rv 219) bekrefter at reinsdyra unngår nærområdene til disse vegene, og at det er 68 % lavere sannsynlighet for at reinsdyra krysser vegene sammenlignet med landskapet forøvrig. Nasjonalpark, villrein, habitatvalg, ferdsel, menneskelig forstyr-relse, arealbruk, Wild reindeer, habitat use, human disturbance, tourism, national park Reindeer habitat use and habitat selection was studied in the period 2009 to 2014 in the Rondane wild reindeer areas. Project aims and research tasks was first to document reindeer habitat use in Rondane and also to document human use and tourism in these mountain areas and also to understand the impact of human use and anthropogenic factors on reindeer habitat use and migration in the Rondane area. Project aims and research tasks were developed in a process involving different stakeholders in the area. Because of this process, the project’s steering board was able to point at several thematic and geographic focal areas where the project was commissioned to obtain more knowledge regarding reindeer habitat use and migration possibilities. In order to respond to project issues in a satisfactory manner we have included several comprehensive and diverse sets of data, including: historical data, local knowledge, data on the intensity of use of hiking trails, data from the national monitoring program for reindeer, GPS data from radio-collared reindeer and a variety of environmental data sets used in models of reindeer habitat selection. The number of reindeer in Rondane has been surveyed annually since 1950. In the southern part of the management area reindeer numbers have been relatively stable after a period of planned and systematic restocking lasting until the early 1980’s. The number of reindeer has fluctuated more in the northern management area, and the population here is now smaller than the target population size set in the current management plan. Habitat selection models show that the Rondane area contains a large proportion of suitable winter-habitat compared to other wild reindeer ranges in Norway. In particular, the most optimal winter-habitat covers a large proportion of the northern parts of Rondane and in an area directly south of the Fv 27. This in contrast to summer habitats which is both less common and has a much lower suitability compared to other reindeer areas. According to the model, the best summer ranges are located in the northern part of Rondane north, and in the middle of the southern range. We have estimated habitat preferences also for the calving season, and the results are comparable to those described for summer. Specific habitat models built for Rondane north in winter shows that avoidance of private cottages and cabins DNT can be detected up to 15 km, and that the roads avoidance can be detected up to 3 km. GPS data show that reindeer in Rondane perform no or very little seasonal movements due to habitat fragmentation, which confines the herds in the same areas in all seasons. In support of these observations, we have conducted detailed analyses on the permeability of the roads. The results showed a strong avoidance of areas near roads for most animals, and a 68 % lower probability of moving across roads, relative to movements far from roads. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

På oppdrag fra vannregion Glomma/Østfold fylkeskommune er det brukt modeller for å beregne jordbruksavrenning fra utvalgte nedbørfelter i vannregion Glomma. Det er to delprosjekt. I det ene delprosjektet har man brukt den empiriske modellen Agricat for å beregne fosforavrenning fra jordbruksarealene i korndominerte vannområder i vannregionen. Det er beregnet fosforavrenning slik driften var i 2012, og for ulike tiltakspakker. Fosfortap for de enkelte vannområdene ved faktisk drift i 2012 varierte fra 8 til 170 tonn. Fosfortap per arealenhet varierte mellom 50 og 400 g/daa i gjennomsnitt for vannområder, og fra 20 til 800 g/daa for individuelle delnedbørfelter. Tiltakspakken som kombinerte redusert jordarbeiding, vegetasjonssoner og reduksjon av jordas fosforstatus, var den mest effektive, med en reduksjon i fosfortap på nesten 50 % i gjennomsnitt for vannområdene. Tiltak som innebar kun reduksjon av jordas fosforstatus var minst effektive når det gjelder å redusere tapet av partikkelbundet fosfor. Tiltakspakkene med redusert jordarbeiding var generelt mer effektive enn tiltakspakken med 8 m vegetasjonssoner. Naturlig bakgrunnsavrenning er også beregnet. Ifølge koeffisientmetoden lå naturlig bakgrunnsavrenning fra vannområdenes totale areal på 2-18 tonn fosfor, hvorav bakgrunnsavrenning fra jordbruksarealene utgjorde 20-50 %. Denne metoden tar ikke hensyn til andel marine sedimenter i nedbørfeltene. Naturlig bakgrunnskonsentrasjon av fosfor, beregnet med leirvassdragsmetoden, som tar hensyn til dekningsgrad med marine sedimenter, varierte fra 10 mg/l til 70 mg/l, avhengig av dekningsgraden av marine avsetninger. I det andre delprosjektet er det gjennomført beregninger av fosforavrenning fra nedbørfeltet Vingelen i Tolga, Hedmark, som domineres av grasproduksjon og har høy husdyrtetthet. Her er standard koeffisienter brukt for å estimere tap fra gjødsellager og spredning av husdyrgjødsel om høsten, og en regresjonsmodell er brukt for å beregne arealavrenning fra dyrka mark. Fosfortap fra dyrka mark i Vingelen ble beregnet til ca. 200 kg/år, hvorav tap fra gjødsellager og høstspredning utgjorde svært lite. Nydyrking er en problematikk som ble forsøkt belyst, men effekten på fosfortap i Vingelen lot seg ikke kvantifisere med gjeldende datagrunnlag og metoder. Rapporten peker i tillegg på de mange usikkerheter som er forbundet med beregning av fosfortap fra jordbruk og andre kilder.

I NiN (Naturtyper i Norge) inngår det et system for landskapstypekartlegging. Denne landskap-klassifikasjonen er i ferd med å bli utviklet som et landsdekkende system innenfor en oppgradering av NiN-systemet til versjon 2.0 som skal være ferdig i 2014. I nært samarbeid med Nordland fylkeskommune er det utført et metodeutviklingsprosjekt og landskapstypekar-tlegging av Nordland fylke. Dette arbeidet har fungert som et pilotprosjekt i utviklingen av NiN Landskap, versjon 2.0. Gjennom dette pilotprosjektet er det kartlagt mer enn 3000 landskap-stypeområder I fylket og formålet med denne rapporten har vært å se om disse kan brukes som et faglig grunnlag for naturforvaltningen til overvåking av arealbruksendringer. Landskapstypeinndelingen er basert på en omfattende dataanalyse der det er identifisert en serie nøkkelvariabler som er brukt til kriterier for typeinndeling og geografisk avgrensing av landskapstypeområder. Typeinndelingen sammen med nøkkelvariablene og et omfattende datagrunnlag for ytterligere beskrivelse av landskapsrelevante egenskaper utgjør en stor mu-lighet som grunnlag for landskapsanalyse og som utgangspunkt for mer detaljert etablering av kvalitetsmål for forvaltningen. Landskapsområdene egner seg også for å samle overvåkingsre-levant informasjon. En av nøkkelvariablene er omfang av infrastruktur. Det er utviklet en infrastrukturindeks for det-te som vil kunne fungere godt som et supplement til indeksen Inngrepsfrie Naturområder i Nor-ge (INON). Indeksen kan utvikles videre for å fange opp mindre menneskelagde påvirknings-faktorer og dermed også kunne anvendes for eksempel ved forvaltning av store verneområder (nasjonalparker og landskapsvernområder), der omfattende infrastruktur ikke finnes. Kartlegging, landskapstyper, fjellområder, arealbruk, Mapping, landscape types, land use NiN (Nature types in Norway , www.artsdatabanken.no) is a system of habitat description and habitat mapping which also includes a system to identify, classify and map landscape units. The landscape mapping system is under development. A pilot study has been carried out in the county of Nordland and the results from this pilot study will be used to establish a national system linked to the upgrading of NiN to a version 2.0 in 2014. In Nordland more than 3000 landscape units have been mapped and classified and the purpose of this report is to assess if these landscape units could function as a basis for nature management in defining and monitoring land use changes. The landscape unit classification is based on a comprehensive data analysis where a set of key variables has been identified and used in defining criteria for landscape unit classification and demarcation. The system has a clear potential for use in wider landscape analyses and forms a basis that can be used to establish quality measures for landscape management. It is also a possible basis for monitoring of land use changes. One of the key variables is “extent of infrastructure”. An index for this has been developed and can form a good supplement to the existing index INON (areas without major infrastructure in Norway). This index can be further developed to cover less significant infrastructure and human influence and can therefore be used in National Parks and large protected areas where major infrastructure is not present. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Skogarealet i Hordaland er dekket av 43 % lauvtredominert skog, hvorav 21 prosentpoeng er bjørkeskog med mer enn 70 % bjørk. Grandominert skog utgjør 18 %, mens 37 % er furudominert skog og 2 % er hogstklasse 1 med uspesifisert treslag. Andelen lauvtredominert skog er noe høyere enn landsgjennomsnittet, og det er særlig andelen bjørkeskog som er høy. Hogstklassefordelingen i Hordaland viser at 33 % av arealet består av hogstmoden skog i hogstklasse 5, mens bare 10 % er ung skog i hogstklasse 2. Figuren viser også en høyere andel av skog på lav bonitet (H40 = 6-8) i hogstklasse 4 og 5 enn i de lavere hogstklasser som har en større andel middels og høy bonitet.

Skogarealet i Rogaland er dekket av 46 % lauvtredominert skog, hvorav 30 prosentpoeng er bjørkeskog med mer enn 70 % bjørk. Grandominert skog utgjør 16 %, mens 35 % er furudominert skog og 3 % er hogstklasse 1 med uspesifisert treslag. Andelen granskog er mindre i Rogaland enn landsgjennomsnittet, mens andelen bjørkeskog er høy. På landsbasis utgjør granarealet 36 %, furuarealet 29 %, og lauvskogarealet 33 %. Hogstklassefordelingen i Rogaland viser at 33 % av arealet består av hogstmoden skog i hogstklasse 5, mens bare 8 % er ung skog i hogstklasse 2. De andre hogstklassene har en mere normal fordeling. Figuren viser også en større prosentvis andel av skog på lav bonitet (H40 = 6-8) jo eldre skogen er.

I studied home range and area use of the female Eurasian kestrel (Falco tinnunculus), in the boreal forested area of Trysil municipality (61°00' - 61°41'N, 11°44' - 12°52'E) in the breeding season of 2011, a peak vole year. Six females were tagged and radio-tracked using VHF telemetry in the pre-fledging period, and two of these females were additionally followed in the early post-fledge period. Females were located between 49 and 141 times in the pre-fledging period ( χ = 98 ± 13 SE), totaling 589 observations, which allowed the investigation of area use questions using the Minimum Convex Polygon (MCP) and fixed kernel href methods. I found a large variation in home range size between females as measured by the overall 100% MCP (range 0.69 - 6.16 km2, median = 0.94 km2, χ = 1.84 ± 0.87 SE km2), and in the levels to which each home range was centered on the nest. Home range size was significantly positively correlated with the proportion of bog with forest (overall 95% kernel) and the proportion of forest of developmental stage 3 present (overall 95% kernel, and overall 100% MCP), and significantly negatively correlated with proportion of pooled developmental stage 4 and 5 (overall 95% kernel). A trend approaching significance was found for negative correlation with Microtus vole abundance (overall 95% kernel). A higher probability of being in the core foraging area (foraging 50% kernel) was associated with decreased distance to nest and decreased distance to bog, highlighting the importance of maintaining proximity to the nest site for the kestrel as a central-place forager, and the importance of proximity to open habitat. In addition, post-fledge tracking highlighted the importance of the nest in the early fledging period. My results indicate the importance of taking into account vegetation structure and how it relates to prey availability, when looking at the effect on home range size. I further suggest that the role of modern forestry practices should be investigated, with regards to the effects habitat fragmentation and patch size and shape may play on spatial and temporal area use by the female kestrel in boreal forest. 2018-08-15 M-NF

Skogarealet i Sogn og Fjordane omfatter 53 % lauvtredominert skog, hvorav 46 prosentpoeng er bjørkeskog med mer enn 70 % bjørk. Grandominert skog utgjør 14 %, mens 31 % er furudominert skog og 2 % er hogstklasse 1 med uspesifisert treslag. Andelen lauvtredominert skog er dobbelt så høy som landsgjennomsnittet, og det er særlig andelen bjørkeskog som er høy. Hogstklassefordelingen i Sogn og Fjordane viser at 43 % av arealet består av hogstmoden skog i hogstklasse 5, mens bare 13 % er ung skog i hogstklasse 2. Figuren viser også en relativt høy andel av skog på lav bonitet (H40 = 6-8).

Skogarealet i Troms omfatter 88 % lauvtredominert skog, der 77 prosentpoeng er bjørkeskog med mer enn 70 % bjørk. Grandominert skog utgjør 4 %, mens 6 % er furudominert skog. Ca 2 % er hogstklasse 1 med uspesifisert treslag. Andelen lauvtredominert skog er tre ganger så høy som landsgjennomsnittet, og det er særlig andelen bjørkeskog som er høy....

Undersøkelsen viser at et meget stort flertall (95 %) av respondentene er av den oppfatning at en reindriftsfamilie, slekt eller en siida har en rett til å bruke et bestemt område framfor andre reindriftsutøvere, altså at det foreligger en bestemt, subjektiv beiterett for en bestemt gruppe mennesker knyttet til et bestemt areal. Uten å sammenholde dette med andre kilder, vil vi væreforsiktige med å konkludere at dette er en sedvanerettsregel, men formodningene om at det er det, er store. Blant disse mener 30,8 % at retten til reinbeitearealene innehas av denenkelte reindriftsutøver eller vedkommendes driftsenhet/siidaandel, 50,0 % at retten tilhører siidaen, 11,5 % at retten tilhører reinbeitedistriktet og 7,7 % at retten tilhører reindriftssamene som folkegruppe. Undersøkelsen viser imidlertid at innenfor en sikkerhet på 90 % er det ikke en signifikant høyere andel sommener at siidaen er rettsbæreren framfor den enkelte reindriftsutøver/siidaandel. Når det gjelder reindriftsrettens karakter, er et stort flertall (93,0 %) av respondentene av den oppfatning at retten til beiteland ikke er definert ut fra en fast andel. Reindriftsretten synes således å likne mer på en allmenningsartet rett enn en rett som kan sammenliknes med en andel i et jord- eller beitesameie. Mellom de som mener at kun rein og reinmerke er arvbar og at retten til beiteland følger med reinen, og de som mener at selve retten til reinbeiteland er arvbar, var det en forholdsvis jevn fordeling. Det første peker på at vi har å gjøre med en slags allmenningsrett, mens det andre peker mot en slags sameierettsoppfatning. Svarene fordeler seg imidlertid så likt at det ikke er grunnlag for å dra konklusjoner, samtidig som det også kan være vanskelig å vite hva respondentene legger i at rett til beitelandet er arvbar. I spørsmålene om hva fastsetting av grenser mellom beiteland skal baseres på, er et stort flertall av den oppfatning at det må bygges på sedvanemessigervervede rettigheter basert på lang tids bruk, hvor den som er først i tid, har best rett. Når det gjelder spørsmålet om hvor lang tid som må legges til grunn før rettserverv kan finne sted, svarer 50,0 % av respondentene at det bør gå minst 20 år før man erverver rettighet, og hele 45,6 % at det bør gå minst 50år. En respondent har endatil svart 200 år. Kun 4,5 % mener at man kan erververettigheter ved hevd etter mindre enn 20 år. Når det gjelder grunnlaget for fastsetting av dyretall, er resultatene noe mer sprikende. Dette kan imidlertid forklares ut fra at ”historisk etablerte rettigheter” eller ”sedvanemessig bruk” ikke ble stilt opp som alternativer til de forskjellige beiteområdenes kapasitet o.l. I spørsmålet om regler for reduksjon av reintall, hvor respondentene er gitt et slikt alternativ, kommer det tydelig fram at sedvanemessig bruk tillegges stor vekt. Her får reduksjon ut fra etablertarealbruk i tvisteområdet, dvs. at den siida som kan dokumentere mest etablertbruk i området blir beskåret minst, størst oppslutning med 35,3 %. Alternativet med reduksjon ut fra historiske dyretall får oppslutning av 19,6 %, mens regelensom er nedfelt i reindriftsloven § 60; forholdsmessig reduksjon ut dagens dyretall, kun får oppslutning hos 9,8 % av respondentene. Undersøkelsen inneholdt også spørsmål som har betydning forrettsavklaring uten at de er av juridisk art. Et av disse er hvilke problemer som kan oppstå der rein og sau beiter på samme område. Her er det kun 9,3 % av respondentene som mener at sau forårsaker beitemangel, mens det er 62,8 %som mener at sau forårsaker uro og forstyrrelser. Én uttaler at rein og sau kanbeite side om side uten problemer og at dette er ”menneskeskapte problemer”. Forholdsvis få har svart på dette spørsmålet, noe som både kan indikere at dette ikke blir betraktet som noe stort problem blant reineiere, eller at dette er vanskelig å svare på. På spørsmål om en uavhengig instans som kan løse konflikter og bidra til å ordne beitebruk etter krav fra en eller flere reindriftsutøvere, vil værenødvendig innen reindriften, svarte hele 81,6 % av respondentene (49) bekreftende. En respondent har til og med anmerket at dette er det ”største behov som finnes”. På spørsmålet om en domstol av typen ”jordskifterett med kompetanse i reindriftsspørsmål” vil være egnet til løse konflikter og bidra til å ordne beitebruk innen reindriften, svarte et nesten like stort flertall, 79,6 % av respondentene (54), bekreftende. Dette skulle indikere at det foreligger et behov for en uavhengig domstolsinstans som kan løse konflikter innad i næringen, og som kan bidra til å utføre beitebruksordninger. I undersøkelsen ble det også reist spørsmål om de faglige forutsetninger domstolen og dommeren må ha for at domstolen skal ha legitimitet og troverdighet blant reindriftsutøvere. På spørsmålet om dommeren må beherskesamisk språk, svarte 63,6 % av respondentene et ubetinget ja. I Karasjok svarte samtlige 8 respondenter ja, i Kautokeino 67,7 %, og i Sør-området 30,8 %. Sett i forhold til språksituasjonen i Finnmark holdt opp mot Sør-området, er ikke dette overraskende. At det er så vidt stor forskjell mellom Karasjok og Kautokeino, kan derimot ikke lett forklares. Størst tilslutning fikk imidlertid de tre spørsmålene om ”domstolen må ha meddommere som er reindriftsutøvere eller som har reindriftskunnskap”, ”dommer må ha kunnskap om reindrift og kunne vurdere beitekvalitet” og ”dommer må ha kunnskap om det samiske samfunn, tradisjoner og rettsoppfatninger”. Om lag 75 % eller flere stilte opp dette som et ubetinget vilkår. Dette viser at reindriftsutøvere betrakter kunnskap om reindrift, samisksamfunnsliv, tradisjoner og rettskultur som svært viktig hos de som skal avklarerettsforhold og ordne beitebruk innen den samiske reindriften.

Coahkkáigeassu Dat cálus árvvoštala movt boazodoallu oassálaste suohkanplánaproseassas. Daid ma emus logi jagiid lea oassálastin suohkanplánain. O a plána ja huksenlágas, mii bo ii fápmui 2008s, leat oassálastinvejolašvuo at nannejuvvon. Suohkanat galget láhcit dili nu ahte joavkkut geaidda plánat sáhttet váikkuhit galget beassat oassálastet, boazodoallu lea dávjá plánain váikkuhus. Boazodoalus lea dárbu viiddis duovdagiidda, ja geavaha ge 40 % obba Norgga areálain. Ja go huksemat leat lassanan jagis jahkái, mearkkaša ahte boazodoallu massá guohtuneatnamiid eará doaimmaide. Cállosis lean guorahallan Alta suohkana areálaplána, proseassa álggi 2008 ja bisti 2011 rádjái. Alta suohkan lea okta dain Norgga stuorámus boazodoallosuohkaniin, suohkanis leat oktiibuot 11 geasseorohaga. Seammás lea Alta gávpot mii stuorru hirbmadit olmmošlogu ektui. Dat mielddisbuktá ahte gávpot viidána, ja dárbbut eatnamiid huksemiidda lassánit. Alta suohkan lei okta dain vuosttáš suohkanin Finnmárkkus mii meannudii plána dán o a plána ja huksenlága mielde. Bargui lean atnán case studeren vuogi, gos lean árvvoštallan boazodolliid ja orohagaid oasálastima suohkana plánaproseassas. Oasálastima árvvoštalan teoriijaid mielde, mat isket man olu leat oasálastán. Bohtosat cájehit ahte boazodoallit leat beassan oassálastet plánaproseassas, muhto lihka lea dát oassálastin hui unnán, ja ii boa e oidnosii loahpalaš plánain. Dasa sáhttet iešgu et sivat manne sis ii leat leamaš duohta váikkuhus, earret eará plánaproseassa organiseren ja hástalusat. Plánaproseassa gos boazodoallit besset álgoálggus leat fárus, sáhtášii dagahit boazodolliide buoret ja eambbo oassálastima olles proseassas, mii buvttašii buoret proseassa. Sammendrag Denne oppgaven ser på reindriftas medvirkning i en kommuneplanprosess. De siste tiårene har det blitt økt fokus på medvirkning. Medvirkning er til dels styrket i den nye plan og bygningsloven av 2008. Kommunene er pålagt å legge til rette for aktiv medvirkning av berørte grupper, som reindriftsnæringen ofte er i arealplaner. Reindriftsnæringen er en arealkrevende næring, som bruker ca 40 % av Norges arealer. I takt med økende utbygginger i kommunene, mister reindriftsnæringen arealer til andre formål. I oppgaven har jeg sett på rulleringen av Altas kommuneplanens arealdel som var i perioden 2008-2011. Alta kommune er en av Norges største reindriftskommuner med 11 sommerdistrikter, og samtidig er det en by som har stor vekst. Dette betyr at byen utvides stadig, og dette medfører at det er behov for arealer til ulike formål. Alta kommune valgte å vedta planen etter den nye plan og bygningsloven, som en av de første kommunene i Finnmark som gjorde det. Oppgaven er en casestudie hvor jeg studerer reineiernes og reinbeitedistriktenes medvirkning i planprosessen. Dette vurderes etter teoriene om de har medvirket eller ikke og i hvilken grad. Mine funn viser at reineierne har fått delta i planprosessen, men likevel var det lite medvirkning i planen. Det kan skyldes flere faktorer for at de ikke hadde reel medvirkning, blant annet organiseringa av planprosessen og kommunikasjonsutfordringer. En planprosess som involverer reineiere i en tidligere fase, kan gi bedre forutsetninger for reineierne til å medvirke i planprosessen.

Oppgåva tek for seg organisering av utmarksbruk i bygda Blakset i Stryn kommune. Synsvinkelen på oppgåva er endra rammevilkår som fylgje av nedlegging i jordbruket. Perspektivet er at det er ein funksjonalitet, eller eigedomsmessig samanheng mellom innmark og utmark, og vi veit ein del om kva som skjer med innmarka når gardsbruk vert nedlagde, men kva skjer med utmarka? Denne oppgåva freistar å finne ut av dette, gjennom ein casestudie av ei konkret bygd i Nordfjord. Det syner seg at sjølv om ein ser ein samanheng mellom arealbruk og eigedomstilhøve, har likevel ikkje endra rettsstruktur i Blakset hatt noko serleg å seie for den faktiske arealbruken i området. Men det som er klårt er at dei driftsmessige banda mellom gardsbruk og utmark i bygda har veikna. Approximately 90% of the Norwegian land area is so called “outfields”; forest, bogs, high mountains and lakes and rivers. Large proportions of these lands, approximately 20 %, constitute parts of farming units, property wise as well as in terms of traditional management and economy. The number of active farms has been steadily decreasing for several decades; the cultivated land being rented out to still active farms and farmers. What happens concerning use and management of the various resources in the outfields is the object of this case study in a limited area. We know little about how these changes influence the outfields. It turns out that very little is actually changing, except for a decrease of the use of pasture. No notable change in organization nor tenure arrangement seems to have taken place so far.