Search

Kompakte tak er tak som består av ett eller flere materiallag som ligger i en tett sandwich-konstruksjon uten luftsjikt. I omvendte kompakte tak er det vanntette sjiktet (takmembranen) plassert under isolasjonssjiktet. Dette fører til et ekstra varmetap i omvendte kompakte tak sammenliknet med rettvendte kompakte tak. Både økt fuktinnhold i isolasjonen, fordamping av vann fra membranen til isolasjonen og regnvann som dreneres mellom membranen og isolasjonssjiktet gir bidrag til det ekstra varmetapet. Denne rapporten er i stor grad basert på en prosjektoppgave og en masteroppgave skrevet av Kristina Fjeldstad Olsen ved NTNU i Klima 2050 i perioden 2019–2020. Prosjektoppgaven inkluderer en litteraturstudie av kjøleeffekten av regn- og smeltevann i omvendte takkonstruksjoner. Masteroppgaven omfatter laboratorieforsøk og numeriske beregninger gjennomført i simuleringsprogrammet WUFI. Laboratorieforsøkene ser på størrelsen på vannstrømmer gjennom isolasjonslaget i omvendte tak. WUFI-simuleringene undersøker hvordan fuktopptak i XPS varierer for ulike klima, innetemperaturer og for ulike ballasterende topplag. Da Kristinas lab. studier ble noe “amputert” av Covid-19-pandemien, har nye forsøk med samme metode blitt gjennomført vinteren 2021/2022 for å supplere hennes resultater. Formålet med rapporten er å oppsummere eksisterende kunnskap om varmetap i omvendte kompakte takkonstruksjoner. Spesielt vil vi oppsummere: 1) Hvilken betydning det har for varmetap og energibruk i bygningen at regnvann føres ned mellom isolasjonsplatene, tas opp i isolasjonssjiktet og dreneres langs membranen. 2) Hvordan standardiserte beregningsmetoder tar hensyn til ekstra varmetap på grunn av fukt. 3) Hvilke løsning(er) som kan anbefales for omvendte tak for å redusere fuktpåkjenningen på isolasjonen. Det er ingen omforent konklusjon i litteraturen på om varmetap som følge av fuktopptak i isolasjonen eller varmetap på grunn av drenering av vann på membranen er størst, men estimerte påslag til U-verdien pga. det ekstra varmetapet i omvendte tak ligger i intervallet 0,03–0,07 W/m²K. Oppsummert gir den studerte litteraturen følgende anbefalinger for å redusere varmetapet knyttet til omvendte tak: - Plassere et dampåpent vannavstøtende separasjonssjikt mellom topplag og isolasjon. - Bruke store platedimensjoner (redusere antallet skjøter). - Bruke isolasjon i to lag med forskjøvne skjøter eller not og fjær. - Etablere fall på membran for å sikre drenering av vann mot sluk. - Vurdere topplaget som benyttes. Ballast gir bedre uttørking enn vegetasjon. Resultater fra laboratoriemålinger viser at andelen vann som strømmer gjennom isolasjons-sjiktet er vesentlig lavere for falsede isolasjonsplater enn rettkantede. Vekten av ballast på platen klemmer de horisontalene flatene i falsen sammen og hindrer vanngjennomstrømning på en måte som ikke oppnås for rettkantede plater, som bare har vertikale flater i plate-skjøtene. Når isolasjonsplatene ligger i forband er også vanngjennomstrømningen lavere enn når plateskjøtene er parallelle. Den første serien med målinger viser at andelen vann som strømmer gjennom isolasjonslaget er noe høyere ved mindre nedbørsmengder, men de supplerende forsøkene viser en motsatt trend i de fleste målingene. Uten ballast vil også lekkasjeraten øke drastisk, men dette er ikke en realistisk situasjon for en bygget konstruksjon. Resultatene fra simuleringer i WUFI viste et større fuktopptak i isolasjonen i grønne omvendte tak enn i tak med singel som topplag. Beregningene viste også at fuktopptaket økte ved høyere innetemperatur og i klima med større nedbørmengder og lavere utetemperaturer. Flere referanser i forskningslitteraturen anbefaler å plassere et vann-avstøtende og dampåpent separasjonssjikt mellom isolasjon og topplag i omvendte tak for å bidra til at vannstrøm gjennom isolasjonssjiktet reduseres. I samsvar med litteraturen viste WUFI-simuleringer at dette kan bidra til en betydelig reduksjon i fuktopptaket i isolasjonen. Beregninger av lekkasjenes påvirkning på U-verdier viser at forholdsvis store lekkasjer må oppstå før U-verdien øker i alvorlig stor grad. En lekkasjerate på 12 %, som er det høyeste som ble målt i forsøk med falsede plater og ballast, gir 8 % økning fra en U-verdi på 0,128 W/m²K. En mer typisk lekkasjerate på 5% gir 3% økning i U-verdien, dette er i samme størrelsesorden som korreksjonsfaktorene som oppgis i NS-EN ISO 10456 Basert på erfaringene oppsummert i denne rapporten, foreslås det å revidere anbefalingene i Byggforskserien ved å ta inn et dampåpent, vannavstøtende separasjonssjikt mellom topplaget og isolasjonssjiktet i omvendte kompakte tak. Et slikt separasjonssjikt vil bidra til å redusere varmetapet i slike takkonstruksjoner. Sjiktet må være dampåpent for å tillate uttørking av fukt mot uteluft.

Blågrønne tak kan betraktes som en undergruppe av grønne tak der levende planter og deres substrater brukes som en del av en strategi for å håndtere overvann på takene. I motsetning til typiske grønne tak bygges blågrønne tak spesifikt for å håndtere overvann, som kan innebære at det bygges stor kapasitet for vannlagring eller at det tilrettelegges for forsinket avrenning. Sammenlignet med konvensjonelle tak blir blågrønne tak utsatt for litt ulike klimatiske påkjenninger og det kan dukke opp forskjellige utfordringer under prosessen med prosjektering, bygging og bruk. Særlig er det en utfordring å koordinere alle fagene som bidrar til utforming og utførelse av taket. Denne rapporten er ment å gi et overordnet tverrfaglig overblikk til hjelp ved planlegging, prosjektering, bygging og bruk av blågrønne tak. Anvisningen peker på tema som må belyses og oppgaver som må løses, men det henvises til annen litteratur (f.eks. SINTEF Byggforskserien) for informasjon om hvordan løsningene skal utføres i praksis. Det er tilstrebet at anvisningen skal være kort, praktisk og presis. Anvisningen er derfor utformet som en overordnet sjekkliste over aksjoner og oppgaver som må hensyntas og løses i de ulike fasene av en byggesak med videre henvisning til relevante kilder og verktøy. Arbeidet er initiert innenfor SFI Klima 2050 og delvis skrevet i samarbeid med BIAprosjektet Urbane fordrøyende tak - Verktøykasse for prosjektering og utførelse. Arbeidet har sitt utspring i en doktorgrad om risikovurdering av blågrønne takløsninger, som ble igangsatt for å kartlegge de bygningstekniske aspektene ved grønne tak og avdekke eventuelle konflikter mellom taket som bygningskonstruksjon og som overvannstiltak.

Klimaendringer gir i Norge en økt mengde regn, som i urbane områder kan gi økt press på overvannssystemer. Derfor stilles det stadig oftere krav til å avlaste overvannsnettet ved å lede avrenning fra tak ut på terreng i stedet for ned i avløpet. Vannet ledes ut til bekker eller dammer, eller infiltreres lokalt i jorda. Fra et hydrologisk ståsted er dette en god løsning, men den gir enkelte bygningstekniske utfordringer.

This thesis is written as the final semester project of the five-year Master of Science program of Civil and Environmental Engineering (Bygg- og Miljøteknikk) at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU) during the spring term of 2016. The work of the thesis is carried out as part of the research project Building integrated photovoltaics for Norway (BIPV Norway), in which NTNU is participant. The thesis is geared towards Work Package 2 of the project, titled Technical integration of photovoltaics in buildings , and its activities 2.1 Development of robust components and solutions and 2.2 Accelerated ageing and durability testing in Nordic climate exposure . The findings will also be presented to the companies that provided us with BIPV systems to test. The main body of the work consists of large-scale exposure tests of BIPV systems. Its main objective is to use the test results to find advantages and disadvantages of various mounting systems, as well as obtaining knowledge about the technical requirements and challenges of BIPV in roofs and façades in a Nordic climate. The results are to be presented in a scientific article. The finalized product is written in the style of an article, but appears to be too voluminous to be suitable for publication in its current state. It was proposed to split it into two articles, but for time constraint reasons it was decided to keep it as one long article, which will later be revised by the BIPV Norway team before it can be submitted for publication in an international scientific journal like e.g. Energy and Buildings, Solar Energy or Construction and Building Materials.

I denne oppgaven er det sett på utfordringer og muligheter for kompakte tak med utvendig nedløp. Problemstillingen dukker opp i et grensesnitt mellom bygningsfysikk og urbane vannsystemer, der krav til overvannshåndtering gjør det nødvendig å lede takvann bort fra bygningskroppen. Den konvensjonelle løsningen for bortleding av takvann fra kompakte tak benytter innvendige taknedløp koblet på overvannsnettet. Innvendig nedløp er en frostsikker løsning, men bidrar til overbelastning av overvannsnettet ved kraftige regnskyll, noe som blir stadig vanligere som følge av klimaendringer. Snø og is vil i hovedsak være årsaken til bygningstekniske utfordringer for utvendig nedløp. I dag er det ikke klart definert i regelverk eller veiledninger hvor løsningen med utvendige nedløp fra kompakte tak kan benyttes uten altfor stor risiko for isdannelse, men det åpnes for at løsningen kan brukes i “kystklima”, uten videre presisering. Med utgangspunkt i empiriske beregningsmodeller for snøsmelting og gjenfrysning, sammen med historiske værdata fra Norge, er det utviklet en modell for å beregne hvor i Norge klimaet åpner for bruk av utvendig nedløp. Oppgaven bygger videre på tidligere studier av problemstillingen, og fortsetter arbeidet påbegynt i masteroppgaven til Vegard Skagseth (2021) med å utvikle en modell for risikovurdering. Første del av oppgaven gjør en kvalitativ vurdering og en sensitivitetsanalyse av modellen til Skagseth. Videre blir Skagseths modell videreutviklet gjennom flere trinn, og utfordringer avdekket med modellen forsøkt løst. Det blir gjort vurderinger parameterne som velges, ulike modeller for værdata og sett på klimautvikling. Den endelige modellen, tar utgangspunkt i serier med værdata fra geografiske plasseringen, som sammen med valgte parameterverdier og risikomatrise tilegner risikoverdi for isdannelse og dermed om det er ugunstige eller gunstige forhold for utvendig nedløp på den valgte plasseringen. For å teste modellen ble det hentet ned værdata fra Rogaland med omegn, fra 1980 til 2020. Gjennom å kjøre modellen med ulike parametre ble det funnet enkelte områder som kan regnes som relativt “sikre”. Det ble også sett på hvordan endrede forutsetninger påvirker hvilke områder som vil være “sikre”. For vurdering av trender og variasjoner ble det sett på værdata fra en rekke byer og tettsteder omkring i landet. Her ble det sett hvordan været spriker enkelte år til tross for synkende trender og færre dager med snø. Fra de visuelle resultatene og det undersøkte området, ble det sett at grenser mellom områdene med ulik risikoverdi kunne samsvare med grensene Köppen-Geigers klimaklassifiseringsmodell. Områder som betegnes som temperert klima, tilsvarer områder modellen kategoriserer som "akseptabelt lav risiko" for isdannelse, mens kontinentalt klima og arktisk klima gir høyere risiko. Det kan derfor se ut til at Köppen-Geiger-klassifiseringen kan benyttes til forenklede vurderinger av egnetheten av utvendige nedløp fra kompakte tak. Videre undersøkelser av større områder er nødvendig for å se om likheten stemmer for hele landet og for å vurdere risikoen ved parameterne som er brukt. This thesis presents an assessment of compact roofs with external drainage systems. Challenges arise at the interface between building physics and urban water systems, where requirements for stormwater management mandate to lead roof water away from the building body. The conventional drainage solution for compact roofs uses internal drains connected to an underground stormwater drainage network. Internal drains are a frost-proof solution, but contribute to overloading the local stormwater drainage network during heavy downpours - something that is becoming increasingly common as a result of climate change. However, for external drainage systems, snow and ice will be a cause of structural challenges and icicle formation. It is currently not clearly defined in regulations or guidelines where the solution with external drainage systems from compact roofs can be used without too great a risk of ice formation, but they are open to the possibility that the solution can be used in a coastal climate, without further clarification. Based on empirical calculation models for snow melting and refreezing, together with historical weather data from Norway, a model has been developed to calculate which locations in Norway the climate allows use of external drainage systems. The thesis builds on previous studies of the issue, and continues the work begun in Vegard Skagseth's master's thesis (2021) of developing a model for risk assessment. The first part of the thesis makes a qualitative assessment and a sensitivity analysis of the model developed by Skagseth. Furthermore, developement of the model has been made through several steps. The final model is based on series of weather data from geographical location, which along selected parameter and a risk matrix acquires a risk value for ice formation and thus whether there are unfavorable or favorable conditions for external runoff at the selected location. To test the model, weather data was downloaded from Rogaland and its surroundings, from 1980 to 2020. By running the model with various parameters, certain areas were found that can be considered relatively “safe”. It was also looked at how changed assumptions affect which areas will be “safe”. To assess trends and variations, weather data from a number of cities and towns around the country was looked at. Here it was seen how the weather varies in some years despite declining trends and fewer days with snow. From the visual results and the investigated area, it was seen that boundaries between the areas with different risk values could correspond to the Köppen-Geiger climate classification model boundaries. Areas designated as temperate climate correspond to areas the model categorizes as having an "acceptably low risk" of ice formation, while continental climate and arctic climate present a higher risk. It may therefore appear that the Köppen-Geiger classification can be used for simplified assessments of the suitability of external downspouts from compact roofs. Further investigations of larger areas are necessary to see if the similarity is true for the whole country and to assess the risk of the parameters used.

Sammendrag I denne rapporten fokuseres det på betydningen av sirkulærøkonomi i byggebransjen og hvordan det kan bidra til å redusere klimagassutslippene. Denne bransjen er en av de største kildene til klimagassutslipp, særlig på grunn av utvinning, produksjon av materialer og det store uttaket av råstoff fra naturen. Ombruk av materialer og bygningskomponenter kan derfor være en viktig måte å redusere klimagassutslippene på, og samtidig minimere uttaket av råstoff fra naturen. Rapporten tar utgangspunkt i et rehabiliteringsprosjekt som allerede har høyt fokus på ombruk av materialer, og skal oppfylle blant annet FutureBuilt-kravene om ombruk og ombrukbarhet. Dette krever at 50 % av vekten til bygget over bakken skal bestå av ombrukte eller ombrukbare komponenter (FutureBuilt, 2020). Studien baserer seg på ombruk av bærende konstruksjoner, og undersøker hvilke alternative løsninger som kan bedre klimagassutslippet. Resultatene viser at ombruk av byggematerialer er svært gunstig for å redusere klimagassutslippene. Spesielt ombruk av stålkomponenter og hulldekke gir betydelige reduksjoner i CO2-utslipp. Ved å ombruke 18 % av stålet i konstruksjonen vil prosjektet redusere utslippet med 9,7 tonn CO2 eq. Ombruk av hulldekke fremfor nytt massivtre vil redusere utslippene med 6,8 tonn CO2 eq. Studien viser at sirkulærøkonomi kan ha betydelig innvirkning på klimagassutslippene i byggebransjen. Selv om kunnskapsnivået innenfor feltet må økes og de økonomiske barrierene må løses, kan man ut ifra resultatene i denne rapporten se et stort potensial for reduksjon av klimagassutslipp. Derfor kan ombruk av bærende konstruksjonsmaterialer være en viktig strategi for å nå de internasjonale klima- og bærekraftsmålene. Summary This report focuses on the importance of the circular economy in the building industry and how it can contribute to reduce greenhouse gas emissions. The industry is one of the main sources to greenhouse gas emissions, mainly due to the extraction, production of materials and the significant extraction of raw materials from nature. This is why reuse of materials and building components could be an important way to reduce greenhouse gas emissions, and at the same time minimize the extraction of raw materials. The report is based on a rehabilitation project that already highly focuses on reusing materials to meet, among other things, the FutureBuilt requirements for reuse and recyclability. This requires that 50 % of the buildings weight above ground must consist of reused or recyclable components (FutureBuilt, 2020). This study focuses on the material reuse of load-bearing components and examines alternative solutions which can improve greenhouse gas emissions. The results shows that reusing building materials is highly beneficial in reducing greenhouse gas emissions. In particular, the reuse of steel components and hollow core slabs provides significant reductions in CO2 emissions. By reusing 18 % of the load-bearing steel components, the project will reduce CO2 emissions by 9.7 tons CO2 eq. By replacing the solid wood elements with reused hollow core slabs, emissions will drop 6.8 tons CO2 eq. The study shows that the circular economy can affect greenhouse gas emissions in the building industry significantly. Even if the knowledge within reusing materials must improve and the economy barriers needs to be solved, these results show a great potential for reducing greenhouse gas emissions. This is why material reuse of load-bearing components, could be an essential strategy for achieving the international climate and sustainability goals.

Strengere krav til tetthet og energibruk, samt økt fokus på bærekraft, har ført til at teip og klebede løsninger er hyppig brukt i moderne bygninger. Tetthet mot luft og fukt bidrar til beskyttelse av konstruksjonen slik at byggverk er bedre rustet mot fremtidens klimapåkjenninger. Teip regnes som den sikreste metoden for tetting av trebygninger. Derfor er teip og integrerte klebefelt en økende trend som tetteløsning i bygg. Tidligere er det gjennomført studier på teip og klebede løsninger for å vurdere bestandighet, styrke og lufttetthet. Først i 2020 ble dampmotstand i teip og klebede løsninger undersøkt. Forsøkene m ̊alte dampmotstand til vindsperreteip og oppdaget at teipen var langt mer damptett enn vindsperren. For å ta forskningen videre, er det derfor av interesse å undersøke dampmotstanden til integrerte klebefelt i kombinerte undertak og vindsperrer. I denne oppgaven er elleve produkter av kombinerte undertak og vindsperrer med klebefelt testet i laboratorieforsøk. Forsøkene er gjennomført i henhold til NS-EN ISO 12572:2016, bedre kjent som koppmetoden. Formålene med forsøkene er både å vurdere målemetoden, samt å redegjøre for dampmotstanden til klebefelt i kombinerte undertak og vindsperrer. Det er gjort fukt- og muggvekstsimuleringer for å vurdere om klebefeltets dampmotstand påvirker bygningers evne til uttørking. I simuleringene er målte sd-verdiene fra laboratorieforsøket benyttet. Beregningene er gjennomført i WUFI 2D og tilleggsprogrammet WUFI Mould Index VTT. To av elleve produkter er testet ved to separate laboratorieforsøk for å validere koppmetoden for bestemmelse av dampmotstand til klebefelt i kombinerte undertak og vindsperrer. Resultatene fra de to forsøkene samsvarer og indikerer at metoden er etterprøvbar. Sammenligning av resultatene til alle elleve produkter mot deres egenskaper, antyder ingen korrelasjon mellom klebeskjøtens dampmotstand og limfeltets bredde, tykkelse av klebeskjøten eller dampmotstanden til duken i seg selv. Dette indikerer at limet er en avgjørende faktor for klebefeltets diffusjonsmotstand. Resultater fra laboratorieforsøket viser at dampmotstanden til klebefelt er svært varierende, fra 1,1 m til 32 m. Til sammenligning måler dukene i seg selv fra 0,027 til 0,20 m i sd-verdi. For alle de testede produktene er sd-verdien til klebeskjøtene over TEK17 sin anbefalte grense for kombinerte undertak og vindsperrer (≤ 0,5 m). De tre høyeste målte sd-verdiene er brukt i fukt- og muggvekstsimuleringer. Beregningene tar utgangspunkt i verst tenkelige scenario og varierer en parameter om gangen for å evaluere hvilke faktorer som er utslagsgivende for at muggvekst kan oppstå. Muggvekstanalyser viser at dersom en rekke ugunstige faktorer opptrer samtidig er det risiko for muggvekst under damptette klebefelt. Likevel anses det som usannsynlig og situasjonen kan enkelt unngås med få tiltak. På bakgrunn av de utførte beregningene vil det i de fleste tilfeller være lav muggvekstrisiko ved bruk av kombinerte undertak og vindsperrer med integrerte klebefelt. Due to increasingly stringent requirements, tapes and adhesive joints are a commonly used method to ensure tightness and energy efficiency in modern buildings envelopes. Air and moisture tightness contribute to protection of the building envelope thus it is better equipped against climate stresses of the future. Tape is considered the most secure method for achieving airtightness in timber buildings. Hence, tape and adhesive joints are increasingly used solutions for air and moisture tightness. Previous studies have investigated properties as durability, strength, and airtightness of tapes. Water vapour resistance of wind barrier tape was first measured in 2020. The measurements uncovered much higher water vapour tightness for wind barrier tape than the wind barrier itself. Bringing the research forward, this thesis aims to investigate water vapour resistance of breather membrane adhesive joints. Eleven products of breather membranes with adhesive joints are tested in laboratory measurements according to NS-EN ISO 12572:2016, commonly known as the cup method. The purposes of the measurements are to evaluate the measuring method, and to account for the vapour resistance of adhesive joints in products of breather membranes. In addition, moisture and mould growth simulations have been performed to assess whether vapour resistance of adhesive joints affects the building’s ability to dry out. The calculations are performed in the simulation program WUFI 2D and the add-on WUFI Mould Index VTT. Two of eleven products have been tested in two separate laboratory measurements to validate the cup method for determination of vapour resistance of breather membrane adhesive joints. Results from the two measurements correspond and indicate that the method is verifiable. Width of adhesive fields, vapour resistance of membranes themselves, and thickness of adhesive joint are compared to the measured vapour resistance of adhesive joints. There seem to be no correlation between vapour permeability of adhesive joints and the other properties. Results from the laboratory measurements show that vapour resistance varies greatly for adhesive joints, from 1.1 to 32 m. In comparison, the membranes themselves range from 0.027 to 0.20 m. For every tested product, the sd-value of adhesive joints exceed Norwegian recommendations of vapour tightness. The recommended sd-value of breather membranes is ≤ 0.5 m. The three products with largest sd-value are used in calculations of moisture and mould growth. The analysis show that a series of unfavourable circumstances must occur simultaneously for mould growth to become problematic. However, the risk of mould growth is low in most practical cases when using breather membranes with adhesive joints.

Takflater kan utgjøre flere titalls prosent av arealet i byer og tettsteder. Regnvann fra flate tak blir i dag i stor grad ledet i innvendige taknedløp koblet rett på overvannsnettet. Med klimaendringer som gir mer regn i Norge er det forventet at overvannsnettet kan bli overbelastet ved store nedbørshendelser. En løsning som foreslås er å bygge takene med utvendig nedløp som leder takvannet til terreng og ikke til overvannsnettet. Oppsamling og fordrøying av takvannet vil føre til redusert belastning på overvannsnettet og kan samtidig benyttes som en livgivende ressurs til området rundt. Avkobling av takvannet fra overvannsnettet vil være en utfordring fra kompakte tak hvis nedløpene blir trukket ut av bygningskroppen. Smeltevann fra snøen kan fryse til igjen ved lave uteluftstemperaturer og forårsake problemer som tette rør, farlige istapper og lekkasjer inn i bygningskroppen. Dette er utfordringer som primært oppstår i kaldt klima, men på enkelte steder i Norge antas det at løsningen kan fungere godt. Det er behov for mer kunnskap om utfordringer og muligheter ved bruk av utvendige taknedløp fra kompakte tak. Oppgaven presenterer en enkel modell for å beregne risiko for isdannelse på kompakte tak ved å undersøke forhold som gir snøsmelting nedenfra og samtidig gjenfrysing av smeltevann. Modellen viser hvilke kombinasjoner av snødybde og utetemperatur som kan være farlige. For å undersøke om utvendige nedløp kan være mulig i enkelte områder, er det satt opp en beregningsmodell som tar inn timesmålinger av klimadataene uteluftstemperatur og snødybde. Værdataene er hentet fra databasen til Meteorologisk Institutt, Frost API, og omfatter målinger fra 135 målestasjoner. Disse dataene er analysert gjennom et program skrevet i C++. Programmet returnerer et vektet risikotall basert på antall prosent av målingene hvor kombinasjonen av snødybde og utetemperatur gir risiko for snøsmelting og isdannelse. For å ta høyde for mengden tilgjengelige data fra hver værstasjon er det også utarbeidet et vekktall for datakvalitet. Dataene strekker seg fra 1996 til slutten av første kvartal 2021. De innhentede dataene er dessverre ikke tilstekkelig til å konkludere entydig hvor utvendige nedløp fra kompakte tak er mulig. Det mangler også grunnlag for å sammenligne modellens risikotall med empiriske data. Dermed kan det ikke settes grenser for hvor løsningen kan og ikke kan brukes. Steder der det antas at løsningen fungerer godt, mangler værstasjoner som måler snødybden hver time. Flere empiriske data fra områdene som har timesmåling på snødybde kunne vært til hjelp for å sette grensene. For å kunne lage anbefalinger for hvor det er mulig å bygge utvendige nedløp fra kompakte tak, er det et behov for å analysere mer værdata. Dette omfatter også plasser hvor snødybden er lav eller ligger i kortere perioder. Disse plassene har ofte værstasjoner som måler døgndata på snødybde, så en metodikk som kan analysere disse dataene bør utvikles. Det bør også arbeides mer med å bestemme snøens oppførsel på kompakte tak gjennom praktiske målinger. Roof surfaces can make up tens of percent of the surface area of cities and towns. Currently, runoff from flat roofs is commonly led in internal roof drains connected directly to the stormwater network. With climate change causing an increased amount of rain in Norway, it is expected that the stormwater network may be overloaded during major rainfall events. A proposed solution is to build the roofs with external drainage that leads the roof runoff to the terrain instead of the stormwater network. Collection and detention of roof runoff will reduce the load on the stormwater network. The water can also be used as a landscaping resource for the surrounding area. Routing the downpipes outside of the building envelope may pose a challenge to compact roofs. Snowmelt can re-freeze at low outdoor air temperatures and cause problems such as pipe blockage, dangerous icicles, and leaks into the building envelope. These challenges primarily arise in cold climates. Some places in Norway it is assumed that the solution can work well. There is a need for more knowledge about challenges and opportunities when using external drainage from compact roofs. The thesis presents a simple model for calculating the risk of ice formation on compact roofs by examining conditions that cause snow to melt from below at the same time as runoff water can re-freeze. The model shows which combinations of snow depth and outdoor temperature that may pose a risk. To investigate whether external drainage may be possible in certain areas, a calculation model has been set up. The model includes hourly measurements of outdoor air temperature and snow depth. The weather data is taken from the database of the Norwegian Meteorological Institute, Frost API, and includes measurements from 135 weather stations. This data is analysed through a program written in C++. The program returns a weighted risk figure based on the percentage of the measurements where the combination of snow depth and outdoor temperature yields a risk of snow melting and ice formation. To account for the availability of data from each weather station, a data quality index has also been prepared. The data ranges from 1996 to the end of the first quarter of 2021. Unfortunately, the data obtained is not sufficient to conclude unambiguously where external drainage from compact roofs is feasible. There is also no basis for comparing the model's risk figures with empirical data. Thus, no limits can be set for where the solution can and cannot be used. Locations where it is assumed that the solution works well, lack weather stations that measure the snow depth hourly. More empirical data from the areas that have hourly measurements of snow depth could have been helpful in determining such boundaries. To create recommendations for where it is feasible to build compact roofs with external drainage, there is a need to analyse more weather data. This also includes locations where the snow depth is low or only exists in shorter periods. These sites often have weather stations that measure snow depth daily, so a methodology for analysing this data should be developed. More work should also be done to determine the behaviour of the snow on compact roofs through practical measurements.