Search

Kvalitetsreformen var en omfattende reform av norsk høyere utdanning, der hovedmålet var at studentene skulle komme igjennom studiet uten forsinkelser og frafall. Slike problemer var særlig til stede i de løst organiserte universitetsstudiene, og nye og mer strukturerte studieopplegg skulle derfor innføres. I tillegg skulle studentene få tettere oppfølging og veiledning, med mål om økt studieintensitet. Cand.mag.-graden ved universitetsstudiene ble erstattet av en treårig bachelorgrad. Målet med denne artikkelen er å belyse om Kvalitetsreformen har nådd sine mål om bedre studiegjennomføring og økt studieintensitet ved hjelp av offentlig tilgjengelig kvantitative indikatorer. Artikkelen tar sikte på å følge opp evalueringen av Kvalitetsreformen, med nyere data og belyse situasjonen 20 år etter at reformen ble innført.

I denne rapporten presenteres resultater fra følgeevalueringen av regjeringens satsing Kompetanseløft 2020. Evalueringen er gjennomført som et teamarbeid mellom forskere fra forskningsinstituttene SINTEF, NIBR og NIFU. Forskerne fra de tre instituttene har samarbeidet tett, men har fordelt ansvaret for de ulike arbeidspakkene mellom instituttene på bakgrunn av kompetansen. Oppdragsgiver har vært Helsedirektoratet avdeling Kommunale helse- og omsorgstjenester.

​Dette er sluttrapport i evalueringen av den nasjonale rektorutdanningen i perioden fra 2015 til 2019. I rapporten følger vi opp mange av de samme resultatene fra de to delrapportene fra 2017 og 2018, særlig deltagerundersøkelsen som hvert kull har mottatt ved starten og i etterkant av utdanningen. Den kvantitative undersøkelsen inkluderer også kontrollutvalg. Den kvalitative undersøkelsen omfatter et utvalg case-skoler med tre besøk over tid og analyser av intervjudata samlet inn fra skoleledere, lærere og skoleeiere. I tillegg har vi gjennomført intervjuer med to av tilbyderne, og samlet inn skriftlige sluttoppgaver fra et utvalg deltakere​.

Rapporten er del li av første del av følgeevalueringen av regjeringens satsing Kompetanseløft 2020 (K2020}. Forskningsinstituttene SINTEF AS, NIBR og NIFU samarbeider om evalueringen. Rapporten presenterer funn fra intervjuer med et lite utvalg nøkkelaktører. Intervjuene viser at kommunene lager oversikter over behov i egen kommune, og planarbeid ligger som grunnlag for utviklingsarbeidet. Virkemidler og tiltak i K2020 gir tilskudd til utdanninger på mange nivå. Mange av tilskuddene svarer på kommunenes behov og stimulerer faglig utvikling. Midler til høyere- og videre utdanning er klart viktigst for kommunene, og bør få større plass i den videre strategien. Brukermedvirkning i tjenesteutviklingen blir i liten grad ivaretatt ifølge brukerinformantene. Det synes å være enighet om at økt kompetanse gir økt kvalitet i tjenesten. Mange utenforliggende forhold spiller inn for at kommunene skal nyttiggjøre seg midlene. Jo lengre avstand til FoUinstitusjoner, jo vanskeligere å nytte utdanningstilbud. Rammebetingelsene for utdanningsinstitusjonens studietilbud ser også ut til å ha betydning for tilbudet. Det synes å være enighet om at strukturer som stimulerer kommunikasjon og deltagelse i nettverk gir økt kvalitet i tjenesten. Kontakt og kommunikasjon med hhv. fylkesmann og andre kommuner i egen region er viktig. Utfordringer: K2020 stimulerer i liten grad kommunene til å sette av egne midler til utviklingsarbeid. Det er uklart om K2020 fører til nytenkning og nyskaping i helse- omsorgssektoren. Det er vanskelig å si noe om hvorvidt K2020 i seg selv stimulerer tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, noe som fremheves som avgjørende for at kommunene skal utvikle tjenester som møter framtidige helse- og omsorgsutfordringer. Det bør komme tydeligere fram hvordan strategiene i K2020 er knyttet til eller grenser mot andre store offentlige satsinger som er innrettet mot å utvikle kommunal helsesektor. Oppdragsgiver: Helsedirektoratet Denne første del av følgeevalueringen av Kompetanseløft 2020 (K2020) viser at svært mange kommuner søker midler over K2020, noe vi vil anta viser at K2020 svarer på reelle behov i kommunene. Så langt kan det virke som det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet ikke ses på som et lavterskeltilbud ved at kommunene utelukkende prioriterer kursopplæring for ansatte. Kursopplæring er den hyppigste formen for opplæringstiltak, men bare seks kommuner benytter seg kun av dette tilbudet. Høyere utdanning i form av videre- og masterutdanning er det vanligste etter kurs, noe som kan vitne om at kommunene (og ansatte) ønsker forskningsbasert kunnskap og dybdekompetanse i tjenesten. De aller fleste kommuner jobber planmessig ved at de skaffer seg oversikt over behov og kompetanse, og kommunene lager kompetanseplaner. Det ser ut til å være vanligere at store kommuner lager en egen kompetanseplan for helse- og omsorgstjenesten enn at små kommuner gjør dette, men mange kommuner innarbeider kompetanseplan for helse- og omsorgstjenesten i annet planarbeid. I alt ca. 80 prosent av de 215 som svarte på spørreskjemaet kartlegger eget behov for kompetanse, noe som er en forutsetning for både tjeneste- og fagutvikling for å møte både erkjente, nåværende behov i kommunen og for å legge til rette for videre utvikling for å møte forventede, framtidige behov. Det er foreløpig for tidlig å si om det er systematiske forskjeller i bruken av de ulike typer midler og om det er systematiske forskjeller mellom kommuner.

The growing interest for measurement of learning outcomes relates to long lines of development in higher education, the request for accountability, intensified through international reforms and movements such as the development and implementation of qualifications frameworks. In this article, we discuss relevant literature on different approaches to measurement and how learning outcomes are measured, what kinds of learning outcomes are measured, and why learning outcomes are measured. Three dimensions are used to structure the literature: Whether the approaches have an emphasis on generic or disciplinary skills and competence; whether they emphasise self-assessment or more objective test based measures (including grades); and how the issue of the contribution from the education program or institution (the value-added) is handled. It is pointed out that large scales initiatives aimed at comparison between institutions and even nations seem to fall short because of the implicit and explicit differences in context, while small-scale approaches are burdened with a lack of relevance outside of local contexts. In addition, competence (actual level of performance) is often confused with learning (gain and development) in many approaches, laying the ground for false assumptions about institutional process-quality in higher education.

​I 2009 ble det igangsatt en nasjonal rektorutdanning for skoleledere i grunn- og videregående skole. Initiativet kan sees på som en konkret oppfølging av politiske ambisjoner om kvalitetsheving i norsk skole. Den nasjonale rektorutdanningen er styrt fra Utdanningsdirektoratet, som også besluttet å gjennomføre en evaluering av hvordan tiltaket fungerer. Etter en anbudsrunde ble NIFU og NTNU Samfunnsforskning tildelt oppdraget, og følgeevaluering ble iverksatt fra høsten 2010. Evalueringen bygger på flere datakilder for å belyse rektorutdanningen fra ulike perspektiver. Dette inkluderer dokumentanalyser av styringsdokumenter, studieplaner fra de seks lærestedene og intervjuer med representanter fra hver programtilbyder, observasjon av studiesamlinger, samt spørreundersøkelser til flere kull med deltakere på studietilbudene ved oppstart og i etterkant av utdanningen. I tillegg bygger evalueringen på case-studier av et lite utvalg deltakere og deres skoler i etterkant av gjennomført utdanning. Disse deltakerne er fulgt «hjem» til egen skole, der både rektorene og lederteam har reflektert over egen ledelsespraksis og endringer på skolen. Dette er den siste av fire rapporter fra evalueringen, og den inkluderer både en presentasjon av nye funn basert på siste runde datainnsamling og en samlet vurdering av rektorutdanningen. I denne rapporten sluttføres evalueringen og det foretas en samlet vurdering av deltakernes opplevelse av utdanningen – hvor alle tre kullene sees under ett. Her rapporteres også resultatene fra deltakere som ble fulgt «hjem» til egen skole, og hvordan rektorutdanningen har hatt betydning for endringer i praksis på skolene. Avslutningsvis oppsummeres sentrale funn og rektorutdanningens måloppnåelse, og det diskuteres mulige praktiske implikasjoner i lys av dette.