Search

Høsten 2016 utførte LFI Uni Research drivtelling av gytefisk i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Rogaland. Gytefisktellingene har blitt gjennomført i forbindelse med en rekke ulike prosjekter og med ulike finansieringskilder. I tillegg ble det utført aktivt uttak av rømt oppdrettslaks, samt at en rekke elver i Hardangerelvene ble kartlagt ved snorkling etter observasjoner av rømt laks fra en ukjent rømming. I denne rapporten har vi sammenstilt resultatene fra disse undersøkelsene. Det er også inkludert resultater fra tidligere års tellinger for å gi en beskrivelse av utvikling i bestandsforhold hos laks og sjøaure, og innslag av rømt oppdrettslaks.

Denne publikasjonen skal bidra til å formidle kunnskap om tiltak til forbedring av fysisk miljøtilstand i bekker og elver. Den er laget for arbeidet med vannforskriften, og gir dessuten relevat informasjon for vilkårsrevisjoner av vannkraftverk, pålegg ved eksisterende konsesjoner, frivillige initiativ til miljøtiltak samt infrastrukturprosjekter, flomsikringsarbeid og byutvikling.

Det er utført fiskebiologiske undersøkelser på oppdrag fra Statkraft i seks regulerte vassdrag i Hardanger i perioden 2007-2016. Vassdragene inkluderer Sima, Osa, Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva, og inkluderer blant annet gytefisktellinger, ungfiskregistreringer og temperaturforhold. Dette er årsrapport for undersøkelser utført i 2015 og 2016.

Det er utført fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget siden 2004. Denne rapporten er årsrapport for undersøkelsene utført i perioden høst 2015 til våre 2017. Undersøkelsene er utført for å overvåke bestandene av laks og sjøaure i vassdraget, og for å evaluere av tiltak utført for å styrke fiskebestandene. Undersøkelsene viser at gytebestandene av både laks og sjøaure har hatt en positiv utvikling i årene etter 2010. Gytebestandsmålet for laks har også vært nådd i flere av de siste årene, men bestandsstørrelsen har variert mellom år og synes fortsatt å være ustabil. Bestandene av sjøaure kan karakteriseres som god de siste fem årene, men lavt innslag av mindre sjøaure kan tyde på dårligere rekruttering av ung sjøaure til gytebestanden de siste årene. Tiltakene som så langt har vært gjennomført har bidratt til at miljøbetingelsene i vassdraget har blitt bedre, og det anbefales at tiltakene videreføres. Statkraft Energi

På oppdrag fra Sognekraft AS skal Uni Research Miljø LFI gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Årøyelva i årene 2014-2018. Undersøkelsene gjennomføres etter pålegg fra Miljødirektoratet. Denne rapporten er andre årsrapport og omhandler ungfiskundersøkelser, gytefisktelling og habitatkartlegging foretatt i prosjektet fra høsten 2014 og frem til våren 2017. Sognekraft AS

Høsten 2015 utførte LFI Uni Research Miljø drivtelling av gytefisk i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Rogaland. Gytefisktellingene har blitt gjennomført i forbindelse med en rekke ulike prosjekter og med ulike finansieringskilder. I tillegg ble det utført aktivt uttak av rømt oppdrettslaks, samt at en rekke elver i Hardangerelvene ble kartlagt ved snorkling etter observasjoner av rømt laks fra en ukjent rømming. I denne rapporten har vi sammenstilt resultatene fra disse undersøkelsene. Det er også inkludert resultater fra tidligere års tellinger for å gi en beskrivelse av utvikling i bestandsforhold og innslag av rømt oppdrettslaks.

Denne rapporten fra Årdalsprosjektet oppsummerer undersøkelser og tiltak som har vært gjennomført i Årdalselven i 2015. Rapportene fra Årdalsprosjektet beskriver utviklingen i fysisk-kjemiske og fiskebiologiske forhold i vassdraget, samt tiltak. Det har i 2014 og 15 også blitt iverksatt prosjekter for oppmåling og evaluering av terskler i Årdalsvassdraget, og undersøkelser av sandtilførsler etter avrenning fra grustak. Dette arbeidet er rapportert i egne rapporter.

På oppdrag fra Sognekraft AS skal Uni Research Miljø LFI gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Årøyelva i årene 2014-2018. Undersøkelsene gjennomføres etter pålegg fra Miljødirektoratet. Denne rapporten er andre årsrapport og omhandler ungfiskundersøkelser, gytefisktelling og habitatkartlegging foretatt i prosjektet fra høsten 2014 og frem til våren 2016.

Den pågående redningsaksjonen for Vossolaksen er basert på tilbakeføring av rognmateriale fra den nasjonale genbanken. Etter overføring til Voss klekkeri har dette materialet vært satt ut som rogn, yngel og smolt. Undersøkelser i Vossoprosjektet fra tidlig på 2000-tallet viste at metoden som ga klart flest tilbakevandret laks var å slepe smolten ut fjordene i en spesiallaget tank før den ble sluppet i ytre del av utvandringsruta. I 2008 tok en rekke oppdrettsaktører initiativ til å etablere Vossolauget som et prosjekt med målsetting om å oppskalere smoltslep som tiltak. Dette resulterte i at Voss klekkeri, med finansiering fra Vossolauget, i årene 2009–2013 produserte om lag 560 000 ettårig smolt i et eget merdanlegg i Evangervatnet i nedre del av Vossovassdraget. Prøvefiske med sitte- og kilenøter har vist at smoltslepene sikret at gytebestandsmålet ble oppnådd med god margin i årene 2011–2015. Det økte lakseinnsiget har gitt økt naturlig rekruttering og en forventet økning i antall smolt som naturlig vandrer ut fra vassdraget i årene 2014–2018. Dette gir igjen en forventing om økt innsig av villaks i årene som kommer. De første tosjøvinter holaksene er ventet inn i 2016, mens full effekt av tiltaket med innsig av både to- og tresjøvinter fisk er ventet i årene 2017–2020. Samtidig gjennomføres det en rekke undersøkelser for å identifisere eventuelle trusler og tiltak både i ferskvann og i fjordene. Samlet vurderes strategien med oppbygging av gytebestanden og fokus på tiltak i både elv- og fjordfase, som et godt grunnlag for å nå målsettingen om å reetablere en selvreproduserende bestand av Vossolaks.

Bakken, T. H., Forseth, T. & Harby, A. (red.). 2016. Miljøvirkninger av effektkjøring: Kunnskapsstatus og råd til forvaltning og industri. - NINA Temahefte 62. 205 s. Effektkjøring som fenomen (Kapittel 1) Denne boka inneholder en kunnskapsoppsummering av miljøvirkningene i elver med raske og hyppige endringer i vannføring og vannstand, omtalt som effektkjøring. Boka anses også relevant for hendelser som utfall og andre typer planlagt eller ikke-planlagt driftsstans med raske endringer i vannføring nedstrøms kraftverket som konsekvens. Boka inneholder forslag til tiltak for å redusere negative konsekvenser og er et hjelpemiddel for å oppnå en mer miljøtilpasset effektkjøring. Effektkjøring karakteriseres av raskere og hyppigere endringer i vannføring og vannstand enn i uregulerte vassdrag eller i vassdrag nedstrøms kraftverket som drives med stort sett stabil energiproduksjon. Størrelsen på endringene vil variere fra vassdrag til vassdrag, men den maksimale vannføringen ved effektkjøring er typisk godt under for eksempel årsflom i vassdraget. Effektkjøring motiveres utfra behov for stabilisering av strømnettet og ønsket om økt inntjening ved produksjon og salg av strøm i perioder med gunstig pris. Raske endringer kan også være et resultatet av tekniske restriksjoner på kraftverket. Hydro-peaking as a phenomenon (Section 1) This book summarises state-of-the art about environmental impacts from hydro-peaking operations in rivers, introducing rapid and frequent changes in discharge and water level. The book is considered relevant also for other types of abrupt changes in the operation of hydropower plants such as fallouts, or other controlled or non-controlled operations causing rapid changes in discharge downstream the outlet of the power plant. The book describes and evaluates mitigating measures to reduce the impacts from hydro-peaking operations, and should be considered an operative tool in order to move in the direction of more environmental friendly operation of hydropower plants. Hydro-peaking operations can be characterised as introducing more rapid and frequent changes in discharge and water level than naturally occurring in unregulated rivers or in rivers exposed to traditional, base-load production. The range of discharge variations varies between rivers, but the discharge during maximum production is normally well below the annual flood. Hydro-peaking operations are typically motivated by the need to stabilise the electricity grid and to produce electricity in periods where the power price is favourable to the power producer. Rapid changes in production can also be a result of technical limitations on the power plant. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Høsten 2015 ble det utført snorkling i en rekke vassdrag i Nordfjord, Sunnfjord og ytre del av Sognefjorden. Hensikten var å kartlegge forekomst og utføre uttak av rømt oppdrettslaks etter at det rømte ca. 27 000 oppdrettslaks fra Marine Harvest sitt anlegg ved Gulestø i Bremanger 28. april 2015. Totalt viser fangster og observasjoner i elvene at det forekom mye rømt oppdrettslaks i flere av elvene i den aktuelle regionen høsten 2015. Fiskene stammer sannsynligvis fra flere ulike rømmingshendelser, og resultatene tilsier at fisk fra rømmingen ved Gulestø ikke vandret opp i større mengder i elvene i regionen. Majoriteten av den rømte fisken som ble fanget eller observert var blank og umoden fisk som opphold seg i elveosen og i de nedre delene av vassdraget, og dermed ikke bidro i gyting høsten 2015. Resultater fra drivtellinger i gytetiden viser også at innslaget av rømt laks i gytebestandene i hovedsak var lavt i alle elvene.

Håelva er et nasjonalt laksevassdrag og også en viktig lokalitet for elvemusling. Vassdraget drenerer et av de mest intensive jordbruksområdene i Norge, og avrenning av næringsstoffer og finsedimenter vurderes som de største trusler for miljøtilstanden i vassdraget. Våren 2016 ble det utført en kartlegging av habitatforholdene for laks og sjøaure i vassdraget. Hensikten var å beskrive gyte- og oppvekstforhold, identifisere mulige flaskehalser for fiskeproduksjonen i vassdraget, samt å foreslå eventuelle tiltak for å styrke den naturlige rekrutteringen av laks og sjøaure.

På oppdrag fra Sognekraft AS skal Uni Research Miljø LFI gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Årøyelva i årene 2014-2018. Undersøkelsene gjennomføres etter pålegg fra Miljødirektoratet. Denne rapporten er andre årsrapport og omhandler ungfiskundersøkelser, gytefisktelling og habitatkartlegging foretatt i prosjektet fra høsten 2014 og frem til våren 2016. Sognekraft AS

Siden 2002 har Uni Research Miljø (LFI) på oppdrag fra Statkraft Energi AS gjennomført et prosjekt som omhandlet fiskebiologiske undersøkelser og utlegging av rogn i Vikja. I de senere år har det også vært fokus på vannslipp og biotopjusteringer i tillegg til rognutlegg som et supplerende eller alternativt kultiveringstiltak for å styrke bestandene av laks. Fordelen med rognplanting er at metoden gir smolt som er mer tilpasset de naturlige forholdene i vassdraget enn det settesmolt produsert i et fiskeanlegg er. Hvor godt en lykkes med rognplanting vil imidlertid være avhengig av kvantiteten og kvaliteten på de tilgjengelige oppvekstområdene for ungfisken. Denne rapporten omhandler arbeid for å undersøke om rognplanting er en egnet alternativ kultiveringsmetode i Vikja. Resultatene fra prosjektperioden 2002–2015 er lovende og tilsier at rognplanting er en egnet metode for å produsere laksesmolt oppstrøms lakseførende strekning i Vikja.

Den pågående redningsaksjonen for Vossolaksen er basert på tilbakeføring av rognmateriale fra den nasjonale genbanken. Etter overføring til Voss klekkeri har dette materialet vært satt ut som rogn, yngel og smolt. Undersøkelser i Vossoprosjektet fra tidlig på 2000-tallet viste at metoden som ga klart flest tilbakevandret laks var å slepe smolten ut fjordene i en spesiallaget tank før den ble sluppet i ytre del av utvandringsruta. I 2008 tok en rekke oppdrettsaktører initiativ til å etablere Vossolauget som et prosjekt med målsetting om å oppskalere smoltslep som tiltak. Dette resulterte i at Voss klekkeri, med finansiering fra Vossolauget, i årene 2009–2013 produserte om lag 560 000 ettårig smolt i et eget merdanlegg i Evangervatnet i nedre del av Vossovassdraget. Prøvefiske med sitte- og kilenøter har vist at smoltslepene sikret at gytebestandsmålet ble oppnådd med god margin i årene 2011–2015. Det økte lakseinnsiget har gitt økt naturlig rekruttering og en forventet økning i antall smolt som naturlig vandrer ut fra vassdraget i årene 2014–2018. Dette gir igjen en forventing om økt innsig av villaks i årene som kommer. De første tosjøvinter holaksene er ventet inn i 2016, mens full effekt av tiltaket med innsig av både to- og tresjøvinter fisk er ventet i årene 2017–2020. Samtidig gjennomføres det en rekke undersøkelser for å identifisere eventuelle trusler og tiltak både i ferskvann og i fjordene. Samlet vurderes strategien med oppbygging av gytebestanden og fokus på tiltak i både elv- og fjordfase, som et godt grunnlag for å nå målsettingen om å reetablere en selvreproduserende bestand av Vossolaks. FHF, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond

For å kompensere for skadevirkningene på fiskebestandene i forbindelse med reguleringen av Dalselva (Arnafjordvassdraget), ble regulanten Statkraft 14.05.1982 pålagt årlige utsettinger av 600 laksesmolt og 1 000 sjøauresmolt i Dalselva. Som et alternativ til fiskekultiveringen med utsetting av smolt, ønsket Statkraft å få evaluert utlegging av rogn oppstrøms anadrom strekning i vassdraget. Prosjektet startet med overvåking av ungfisk både oppstrøms og i anadrom strekning høsten 2002. Det ble også gjennomført gytefisktellinger og det første partiet med rogn ble plantet ut i 2006. Et sentralt spørsmål i prosjektet har vært å vurdere om rognplanting er egnet kultiveringsstrategi i Dalselva, og om innsiget av sjøaure har tilfredsstilt bærenivået i anadrom strekning. I 2011 opphørte utsettingspålegget av 600 laksesmolt og 100 sjøauresmolt midlertidig til og med 2015. Det ble opprettet et delprosjekt med videoovervåking av innsiget av sjøaure og laks for å vurdere gytefisktellingen som i tidlig fase i prosjektperioden viste store mellomårsvariasjoner. Basert på de årlige gytefisktellinger fra og med 2002, har ikke Dalselva per i dag noen stedegen laksebestand. Tellingene av gytebestanden av sjøaure har variert mye i perioden 2002-2014. Videoovervåkingen av innsiget i 2010 og i 2011 avdekket at gytefisktellingene ble utført noe tidlig i enkelte år og at gytefisktellingene ikke bør foretas før midten av oktober. Basert på videoovervåkingen og gytefisktellingene, synes gytebestanden av sjøaure å ha vært på et rimelig nivå i alle årene siden 2007 for å sikre en fullverdig rekruttering av sjøaure i Dalselva. Spesielt i de tre siste årene har innsiget av sjøaure vært tilfredsstillende. Statkraft Energi As

Siden bestandssammenbruddet på siste halvdel av 1960-tallet har blekebestanden vært avhengig av kultiveringstiltak i form av utsettinger av ungfisk. Blekeprosjektet, som startet opp i 1999, har som mål å iverksette tiltak for å reetablere en selvreproduserende blekebestand som ikke lenger er avhengig av fiskeutsettinger. Siden 2010 er dette arbeidet oppskalert og videreført i et femårig blekeprosjekt finansiert av Otteraaens Brugseierforening. I denne rapporten beskrives status og resultater av de iverksatte tiltakene fram til mai 2015. Undersøkelsene viser at restaurering av gyteområder ved å tilføre egnet grus ved Vassenden har fungert godt, og det påvises nå hvert år gyting av bleke på dette tidligere så viktige gyteområdet. I 2005 ble det innført et miljøbasert vannstandsregime for å unngå tørrlegging av blekas gyteområder i Byglandsfjorden. Tiltaket har vært vellykket og har bidratt til god egg overlevelse (> 90 %) i etterfølgende år. Imidlertid har mye nedbør om høsten ført til et behov for å endre noe på vannstanden i blekas gytetid i desember og det pågår undersøkelser for å evaluere effekter av dette. Utplanting av rogn på mulige gyteområder benyttes som virkemiddel for å få i gang naturlig rekruttering. Dette gir yngelen en nær naturlig start på livet og det er også grunn til å tro at bleka vil søke tilbake til utplantingsområde for å gyte. På denne bakgrunn har utsettingene av ensomrig yngel helt blitt erstattet med rognplanting fra og med 2013. Ved hjelp av rognplanting er det nå bl.a. etablert fem årsklasser (2010-2014) med bleke på den 7,5 km lange elvestrekningen med minstevannføring ved Hekni. Det er også laget et eget «blekeløp» som skal bidra til å lette blekas vandring fra hovedløpet og opp på strekningen med minstevannføring. Næringsfiske etter bleke er faset ut, og dette er også et tiltak som vil styrke gytebestanden. Samlet tilsier resultatene at de iverksatte tiltakene gjør det realistisk å nå målsettingen om at blekebestanden igjen skal bli selvreproduserende etter over 30 års avhengighet av fiskeutsettinger. Hvordan vannkjemien i dag påvirker blekebestanden i vassdraget er ikke kjent siden det ikke er definerte tålegrenser for bleke. At det forekommer selvreprodusert bleke, bleke som stammer fra rognplanting og bunndyr som er ømfintlige for forsuring, tyder på at bleka kan reetablere seg med den vannkjemien som er i vassdraget i dag. Men i deler av utbredelsesområde registreres det fremdeles sure episoder med negativ påvirkning på reetableringen. Dette inkluderer en del av strekningen i Otra oppstrøms Byglandsfjorden hvor forsuring og gassovermetning fra Brokke kraftverk kan resultere i forhold som er skadelige for bleka.

Vannføringskurvene fra Årdalsvassdraget 1 2014 viser at det var høye vår- og høstflommer, og noe lavere midtsommers vannføring enn vanlig. Det har ikke vært registrert kritisk lave vannføringer som ga fare for tørrlegging av gytearealer i 2014. Vannkjemien har neppe hatt avgrensende effekt på fisken i Årdalsvassdraget i 2014. De fleste målingene viste, som i 2013, en pH mellom 6,2 og 6,6. Konsentrasjonene av labil/"giftig" aluminium (LAI) var i 2014 generelt lave til svært lave på alle måletidspunkter og -stasjoner. I prøver fra 24 gytegroper i utlagt gytegrus i Bjørg ble det funnet gyting både av laks og aure. Det konkluderes med at grusen er både i bruk og egnet som gyteplass. I 2014 ble det lagt ut totalt 55800 rogn i vassdraget, fordelt på tre områder ved Nes, Bjørg og Svadberg. Sleping og Slice-foring av av smolt ble ikke gjennomført i 2014, grunnet liten tilgang på egnet settefisk. En del smolt ble likevel cwt-merket og satt ut i elven, utenom forsøk. Utvandring av villsmolt i 2014 skjedde i hovedsak i slutten av april. El-fisket etter ungfisk i Årdalselven viste høyest tettheter i midtre og øvre del av Storåna. Habitattiltak ble gjennomført i Øynåkvitlen i september 2014. For å bedre vannføringen inn i kvitlen ble det åpnet litt opp i vannløpet i øvre del. I nedre del av kvitlen ble det fjernet en betydelig mengde plantemateriale og mudder/finstoff. Ved gytefisktellingen i 2014 ble det registre1i 1298 laks i Årdalselven. Dette var et noe lavere antall enn det som ble registrert i 2011 og 12, men likevel mer enn i 2013. Den endelige beskatningen i fisket var 386 laks. Uttaket ga en beskatning av den oppvandrete gytefisken på maksimalt 23 %. Lyse produksjon As

Statens vegvesen planlegger ny Austvoll Bru ved FV 203 i Hallingdal over Hallingdalselva. I denne rapporten vurderes bunnsubstratet og gyteforhold for fisk i elva ved brua, for å si noe om hvilke effekter byggingen av brua og den nye brua vil ha. Basert på forholdene i elva vurderes behovet for avbøtende tiltak. Før inngrepet er det relativt store områder av den undersøkte elvestrekningen som består av substrat som ørret potensielt kan bruke til gyting. Tilgangen på gytegrus er mest sannsynlig ikke en begrensende faktor for fisken i området. Det er også områder med gode skjulmuligheter for fisk i elvestrekningen i dag, men områdene med skjul har beskjeden utstrekning. Som avbøtende tiltak kan det derfor være mer hensiktsmessig å legge ut steinblokker for å lage hulrom og dynamiske hydrauliske forhold, enn å legge ut gytesubstrat. Det mest hensiktsmessige avbøtende tiltaket under anleggsfasen blir å påse at finsedimenter ikke avsettes og unngå at eksisterende gytesubstrat og hulrom tettes. Likevel bør en vurdering av langtidsvirkende avbøtende tiltak gjøres etter anleggsfasen, for på den måten å tilpasse tiltakene til de rådende sedimentforhold og hydraulikk etter at ny bru er bygget. Statens vegvesen region sør

Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i seks regulerte vassdrag i Hardanger i perioden 2007–2014; Sima, Osavassdraget (Norddøla og Austdøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten omfatter en videreføring av gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturlogging i 2013 og 2014. Disse dataene er sammenstilt med tilsvarende data fra tidligere år. Hensikten har vært å videreføre undersøkelsene for å øke kunnskapsgrunnlaget og sikre sammenhengende dataserier. Resultatene støtter opp om tidligere års funn som viser at det er selvreproduserende bestander av sjøaure i alle elvene, men flere av bestandene er fåtallige og i dårlig tilstand. Det er også funnet gyting og rekruttering av laks i alle elvene i løpet av undersøkelsesperioden, men gytebestandene av laks er til dels svært fåtallige, og har med få unntak vært under gytebestandsmålene. Situasjonen for både laks og sjøaure er påvirket av dårlig sjøoverlevelse, noe som gjelder de fleste bestandene i indre deler av Hardangerfjorden. Sjøaurebestandene Osa og Sima har imidlertid vist en klar økning de siste tre årene. En tilsvarende utvikling er observert i andre bestander i de indre delene av Hardangerfjorden, noe som tilsier at det har vært en bedring av forholdene for sjøaure i de indre fjordområdene. Alle bestandene er negativt påvirket av vassdragsregulering, men bestandene er i ulik grad berørt av reguleringene. I tillegg til lave gytebestander anses lave vannføringer, særlig om vinteren, å være en flaskehals for bestandene i flere av elvene. Statkraft Energi

Den anadrome strekningen i Jostedøla ble utvidet med om lag 7 kilometer, fra 14 til 21 km, ved utbedringer av vandringshindrene i Langøygjelet og Haukåsgjelet. Disse tiltakene var ferdige vinteren 2002. Gytefisktellinger viser at det årlig har vandret sjøaure opp til den nye strekningen og det har blitt registrert gytegroper som dokumenterer at sjøaure har tatt i bruk denne strekningen til gyting. De nye vandringsveiene og tiltak i form av rognplanting i hovedløpet, gjør at det produseres betydelig flere aurer på den nye strekningen enn tilfellet var før tiltakene ble gjennomført. Samlet viser resultatene at tiltakene har gitt grunnlag for en varig økt produksjon av sjøaure i Jostedøla. På strekningen oppstrøms Langøygjelet og Haukåsgjelet har rognplanting etterfulgt av økt naturlig gyting bidratt til de økte tettheter av ungfisk funnet i undersøkelsesperioden. Hovedmålsettingen med å øke antallet ungfisk og auresmolt som produseres oppstrøms de tidligere vandringshindrene, synes derfor å være oppnådd. Undersøkelsene viser at tettheten av ungfisk før rognplantingen var lavere enn 5 fisk pr. 100 m2, mens tilsvarende tall etter plantingen i hovedsak har vært over 15 fisk. Tiltakene hai- som forventet gitt en større gytebestand oppstrøms gjelene og det forekommer nå årlig naturlig rekruttering av sjøaure på strekningen opp til Fossagjelet. Det bør gjennomføres gytefisktelling og registreringer av gytegroper på strekningen oppstrøms Fossagjelet, opp til Krokgjelet, for å avklare spørsmålet om sjøaurene klarer å forsere Fossagjelet før en eventuelt vurderer tiltak for å lette oppvandringen i Fossagjelet.

Prosjektet Vosso Områdetilnærming har hatt som mål å gjøre en region spesifikk analyse med hovedfokus på interaksjon mellom vill laksefisk og oppdrett, og å komme med konkrete forslag til effektive tiltak for å styrke bestandene i regionen. Prosjektet har hatt en regional tilnærming til en rekke problemstillinger som påvirker laks og sjøørret og har sett på påvirkning fra oppdrett som en av flere trusselfaktorer som må håndteres for å opprettholde levedyktige ville bestander. De viktigste tiltakene som er identifisert er optimal våravlusning når laksesmolten vandrer mot havet, implementering av branngater i utvandringsruten for laks, organisert utfiske av oppdrettsfisk, bruk av indikatorfeller på regnbueørret anlegg, oppfølgning av miljødesign i regulerte vassdrag, oppfølgning av vannforeskriften i uregulerte elver, fjerning av vandringshinder i en rekke små vassdrag, og kalking av forsurede vassdrag (Modalen). I tillegg er nye problemstillinger identifisert som vi trenger mer fokus på i framtiden, for eksempel gassovermetning og de potensielle vekselvirkninger mellom trusselfaktorer som for eksempel forsuring og lakselus. Hordaland Fylkeskommune

Forskningsfiske med kilenøter i Vossoprosjektet tilbake til år 2000 har vist at rømt regnbueaure er vanlig forekommende i Osterfjordsystemet og fjordene utenfor. Ved å framskaffe kunnskap om skadevirkningene av rømt regnbueaure har Uni Research Miljø bidratt til å belyse denne problemstillingen. Dette har ført til et samarbeid med oppdretterne om bl.a. utvikling av såkalte indikatorfeller for å varsle rømming og å fange rømt fisk. Dette tiltaket har bidratt til at antallet rømt regnbueaure tatt i kilenøtene i Osterfjordsystemet ble kraftig redusert fra og med 2010. Etter den store rømmingen fra anlegget ved Angelskår den 10-11. januar 2015 ble Uni Research Miljø engasjert for å bidra til å begrense skadevirkningene, og for å dokumentere effekten av iverksatte tiltak. Gjennomføringen har omfattet fiske med garn og kilenøter, bruk av indikatorfeller festet på oppdrettsanlegg, og snorkling i vassdrag. Resultatene viser at det storskala og effektive gjenfangstfisket iverksatt med hjelp fra hobbyfiskere og yrkesfiskere, i betydelig grad reduserte skadepotensialet av rømmingen. Samtidig har prosjektet gitt mye ny kunnskap med overføringsverdi for framtidig rømmingsberedskap. Sjøtroll Havbruk AS

Rapporten oppsummerer undersøkelser foretatt i perioden 2004–2015, med hovedfokus på resultater oppnådd i perioden etter forrige hovedrapport i 2012. Undersøkelsene viser at gytebestanden av laks i vassdraget har vært høyere i de siste årene av undersøkelsesperioden, men situasjonen er fortsatt kritisk. Sjøaurebestanden har vist en betydelig bedring den siste femårsperioden, og bestandsstatus kan nå karakteriseres som god. Tiltakene som så langt har vært gjennomført har bidratt til at miljøbetingelsene i vassdraget har blitt bedre. Vannslippene på 0,4–0,5 m3/s i perioden 2007-2013 har ikke vært tilstrekkelige til helt å unngå at det forekommer dødelighet som følge av stranding av gytegroper i de tørreste vinterperiodene. Fra 2013 ble vannslippet økt til 0,7 m3/s, som følge av den siste midlertidige endringen i manøvreringsreglementet. Resultatene viser så langt at eggdødeligheten i de to påfølgende sesongene er blant de laveste i undersøkelsesperioden. Endret manøvrering ved å erstatte tapping av kaldt bunnvann fra Sysen med slipp av varmere vann fra lsdal og Storlia om sommeren bidrar til økt vanntemperatur og bedre vekst og rekrutteringsforhold for ungfisk på lakseførende strekning. Rognplanting ovenfor lakseførende strekning har bidratt til økt produksjon av laksesmolt i vassdraget. Det anbefales at alle tiltakene videreføres. Våren 2015 ble det for første gang gjennomført et forsøk med å slepe settesmolt ut deler av fjordsystemet. Dette kan bli et viktig midlertidig tiltak for å øke gytebestanden av villaks og bør videreføres. Videre bør driftsregimet i Tveitofossen gjennomgås for å unngå hurtige vannstandsreduksjoner med påfølgende stranding av ungfisk. Statkraft Energi

Høsten 2014 utførte Uni Research Miljø drivtelling av gytefisk i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Rogaland. Gytefisktellingene har blitt gjennomført i forbindelse med en rekke ulike prosjekter og med ulike finansieringskilder. I tillegg ble det høsten 2014 utført kartlegging i elvemunninger og uttak av rømt oppdrettslaks i Hordaland og i Ryfylke, som følge av flere rømningsepisoder. I denne rapporten har vi sammenstilt resultatene fra disse undersøkelsene. Det er også inkludert resultater fra tidligere års tellinger for å gi en beskrivelse av utvikling i bestandsforhold og innslag av rømt oppdrettslaks.

Høsten 2013 utførte LFI Uni Miljø drivtelling av gytefisk i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Vest-Agder. Gytefisktellingene har blitt gjennomført i forbindelse med en rekke ulike prosjekter og med ulike finansieringskilder. I tillegg ble det høsten 2013 utført kartlegging i elvemunninger og uttak av rømt oppdrettslaks i Hordaland og i Ryfylke, som følge av flere rømningsepisoder. I denne rapporten har vi sammenstilt resultatene fra disse undersøkelsene. Det er også inkludert resultater fra tidligere års tellinger for å gi en beskrivelse av utvikling i bestandsforhold og innslag av rømt oppdrettslaks.

Espedalsvassdraget fremstår samlet sett som produktivt habitat for sjøaure og laks. Deler av vassdraget er nesten urørt, har en enestående og særpregete morfologi og kan brukes som referansestrekning - ikke minst med tanke på arbeidet med vannforskriften. Generelt sett finnes det mye skjul og gode habitatforhold for ungfisk av laks og sjøaure. Et av de viktigste tiltakene for å styrke fiskebestanden er derfor å bevare de gode miljøforholdene i vassdraget og å unngå forverring av miljøtilstand. I deler av elven finnes inngrep, først og fremst lukking av sideløp, tilførsel av finsediment fra grustak, enkelte forbygninger særlig i sideelver, så vel som kanalisering og forbygning i nedre del av Espedalsåna. Dessuten er kantvegetasjon delvis redusert og døde trær er knapt å finne i vassdraget. Basert på kartlegging og fremgangsmåte etter miljødesignhåndboken anbefales følgende habitattiltak dersom lakse- og sjøaurebestanden skal styrkes: 1) Bevaring av de gode miljøforholdene {Etablering av fangdammer for å unngå finsediment fra grustak, bevaring av eksisterende sideløp o.a.). 2) Utlegging av gytegrus i Espedalsåna rett nedenfor Espedalsvatnet. 3) Restaurering av 12 sideløp. 4) Mindre grusutlegg i øvre og nederste delen av vassdraget. 5) Reetablering av kantvegetasjon og døde trær i deler av vassdraget NJFF.Rogaland, Grunneierlag Espedalsåna med hjelp av fiskefondsmidler

Ved senkningen av Bjornesfjorden i 1959 ble gyteområdene ved Meinsbusundet, Nøresundet og Lågaros ødelagt. For å reetablere gyteområdene ble det i 2002 og 2006 til sammen lagt ut 84 tonn grus og stein som til sammen dekker et areal på om lag 900 m2• I de undersøkte årene hvor den utlagte grusen har vært tilgjengelig for gytefisken (2003–2007 og 2013), har det til sammen blitt funnet 207 gytegroper ved Lågaros, 97 i Meinsbusundet og kun 5 i Nøresundet. Disse resultatene viser at auren i hovedsak valgte å gyte på områdene som hadde den mest gunstige vannhastigheten og at eggoverlevelsen var normalt høy (> 75 %). Tiltakene har derfor gitt en betydelig økning i det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Rogn som er gytt på tiltaksområdene vil være beskyttet mot isskuring og stranding/uttørking som kan ramme andre og mer utsatte gyteområder for Bjornesauren. Når fisken som stammer fra tiltaksgrusen blir sju til åtte år og kjønnsmodnes, er det sannsynlig at noen vil vende tilbake til sine respektive gyteplasser for å gyte. Når denne sirkelen blir sluttet og forsterket vil trolig antallet gytefisk og antall avkom over tid øke på samtlige av tiltaksområdene. Summen av tiltakene har derfor så langt gitt en økt naturlig rekruttering av ungfisk til aurebestanden i Bjornesfjorden og denne positive effekten vil med stor sannsynlighet også opprettholdes i et mer langsiktig perspektiv. På bakgrunn av de positive effektene av restaureringstiltakene opphørte bruken av settefisk fra og med 2006. Prøvefisket utført i august 2013 viste at settefisken da var faset ut av bestanden. Tidligere undersøkelser viste at settefisken normalt utgjorde i størrelsesorden 10–30 % i næringsfiske. I hvor stor grad restaureringen av gyteplassene bidrar til å kompensere for fraværet av settefisk er vanskelig å tallfeste, men det er klart at tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden slik den var før senkningen i 1959. Fra et biologisk ståsted vurderes restaureringen av gyteområdene, og den dokumenterte økte naturlige rekrutteringen, som et bedre og mer robust bestandsbevarende tiltak sammenliknet med bruk av settefisk. For at tiltakene skal være varige anbefales et supplerende grusutlegg ved Lågaros og tilsyn for å avdekke eventuelt framtidige behov for vedlikehold.

Forseth, T. & Harby, A. (eds.). 2014. Handbook for environmental design in regulated salmon rivers. - NINA Special Report 53. 90 pp. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å finne effekter av krypsiv på anadrom fisk, samt effekter på biologisk mangfold av bunndyr og tettheter av bunndyr. Krypsiv kan være et problem for gytende fisk dersom gyteplasser gror igjen. Imidlertid viste en registrering av krypsiv og gytesubstrat i over 50 vassdrag på Vest- og Sørlandet, samt en grundigere kartlegging av krypsiv og gytegrus i Mandalselva, at omfanget av dette problemet er begrenset. Kun enkelte viktige gyteområder har omfattede vekst av krypsiv. Så lenge ikke substratet er dekket av krypsiv vil fisken gyte i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Også for bleka tilsa resultatene at krypsivet i liten grad utgjør en begrensning for gytemuligheter på de undersøkte områdene av Otra. Undersøkelsene viste videre at tettheten av ungfisk generelt er høyere i habitater med krypsiv enn i habitater med grus. I tillegg fant vi høyere tettheter av bunndyr i krypsiv enn i grus, samt et høyere antall arter. Dette ble også reflektert i fiskens mageinnhold der bunndyrene fisken hadde spist hovedsakelig stammet fra krypsiv. Det er derfor sannsynlig at moderate mengder krypsiv kan være positivt for ungfiskproduksjonen i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Krypsiv gir gode skjulmuligheter og godt næringsgrunnlag. Undersøkelsene av fiskeyngel og bunndyr ble utført i Mandalselva (Vest Agder) og 1 Matteelva (Hordaland). Vi kartla krypsiv og gytesubstrat under snorkling. En sammenlikning av kartleggingen av krypsiv basert på snorkling med en eksisterende kartlegging basert på flyfoto, viste at kartleggingen basert flyfoto mest sannsynlig gir overdimensjonering av utbredelsen av krypsiv. Det kan være at mose og annen vegetasjon i elvene blir feiltolket som krypsiv fra flyfoto.

Sangdalselva er forsuret av langtransportert forurenset luft og nedbør. Den opprinnelige laksestammen i Sangdalselva gikk trolig tapt på 1970-tallet. Vassdraget har stått oppført på prioritert liste over nye nasjonale kalkingsprosjekt i DN sin plan for kalking siden 2004. Våre undersøkelser av ungfisk og gytefisk i perioden 2005-2013 tilsier imidlertid at laksen er i ferd med å reetablere seg i vassdraget selv uten kalking. Disse resultatene støttes av bunndyrundersøkelsene, som også viser en gjenhenting av forsuringsfølsomme arter og at det biologiske mangfoldet er i ferd med å langsomt reetablere seg i Sangdalselva. Dersom den positive utviklingen fortsetter, tilsier resultatene at det er grunnlag for en livskraftig og høstbar laksebestand i vassdraget også uten kalking. Men det forutsetter at en unngår ugunstige episoder med surt vann under smoltutgangen. Denne uavklarte situasjonen viser at det er viktig å følge utviklingen i Sangdalselva de kommende årene for å vurdere et eventuelt behov for kalking.

For å styrke bestanden av den truede laksebestanden bleka skal det iverksettes kalking i Dåsånavasdraget, som er en sideelv i Otra og tidligere en del av utbredelsesområdet til bleka. I denne forbindelse har vi kartlagt mulige gyte- og oppvekstområder for bleka i Dåsånavassdraget. Det ble funnet gode gyte- og oppvekstmuligheter flere steder i vassdraget. Det er flere partier med krypsivbegroing, særlig i nedre del av vassdraget. Tette forekomster av krypsiv kan bidra til å begrense gytemulighetene enkelte steder, men generelt vurderes ikke omfanget av krypsiv å kunne påvirke reetablering av bleke i vassdraget. Det ble ikke funnet bleke ved elektrisk fiske på seks stasjoner i vassdraget, og bekrefter at bleka ikke har klart å etablere seg i vassdraget enda. Totalt sett tilser resultatene at habitatforholdene ligger godt til rette for å reetablere bleka i vassdraget dersom det lykkes å bedre de vannkjemiske forholdene gjennom kalking. Miljødirektoratet

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å overvåke mulige effekter av bygging og drift av vei- og tunnelanlegg (ny RV 13, Tunsbergtunellen) på vannmiljøet, indikert gjennom fisk og bunndyr. I de to første årene (2009–2011) av overvåkingen av Granvinselva og Kattaråa kunne det dokumenteres forurensning. Denne stammet fra direkte utslipp av spillvann fra tunneldriften, men også fra anleggsområdet. I Granvinselva har forurensningen rammet lokale områder nedenfor Seimsbroen, særlig på stasjon 3 og i mindre grad stasjon 4 i Granvinselva. Anleggsarbeidet førte her til økt finsedimentandel i elvebunnen i 2011 sammenlignet med 2009. Undersøkelser av gytegroper tyder på at dette kan ha påvirket eggoverlevelsen på disse områdene, men dataene er ikke entydige siden det ble også funnet andre faktorer som bunnis og isskuring. Forurensingen i Granvinselva var imidlertid ikke kritisk. Sedimentkvaliteten ble redusert 2009–2011, men bedret seg deretter igjen. Det hjalp at spillvann fra tunneldrivingen ble renset. Dessuten ble spillvannet fortynnet i stor grad, og finsedimentavsetninger ble renset av sedimentdynamiske prosesser (flom, isskuring). Sedimentkvaliteten nedenfor anleggsområdet er ikke fullt så god i 2013 som i 2009, men indikerer fortsatt gode habitatforhold for gyting og ungfisk. Dette bekreftes av høye ungfisktettheter. Det kan ikke utelukkes at tunell- og veidrift (spylevann og overvann) har effekt på fjærmyggsamfunnet. Dette bør følges opp. Statens Vegvesen

Vintrene 2011, 2012 og 2013 har LFI Uni Miljø gjennomført undersøkelser av gytegroper for sjøaure og laks i Sima. Undersøkelsene skulle danne et grunnlag for å vurdere behov for vintervannføring og effekter av å regulere Skykkjedalsvatnet. Det ble foretatt undersøkelser av henholdsvis 83, 74 og 66 gytegroper i Sima vintrene 2011, 2012 og 2013. Undersøkelser viser at det forekom eggdødelighet som følge av at gytegroper ble tørrlagt alle tre årene. Tilsig fra grunnvann synes å være viktig for å unngå at eggene tørrlegges og fryser til ved lav vannstand i elven, og tilfører også en vesentlig del av vannføringen i vassdragets nedre del i tørre perioder om vinteren.

Kartlegging av gyteforhold i Aurlandsvassdraget i 2009 har vist at bare 0,2 % av elvearealet hadde substrat og hydrauliske forhold som var egnet til gyting av sjøaure eller laks. Om lag 27% av elvearealet i Aurlandselva og 25 % i Vassbygdelva hadde en avstand til nærmeste gyteareal som var større enn 100 m – en indikasjon for at potensial for ungfiskproduksjon ikke var utnyttet. I de følgende årene (2010–2012) ble det prøvd å øke gytearealene ved utlegging av gytesubstrat og ved harving av elvebunnen. På denne måten ble andel gyteareal økt til 1 % av elvearealet i Aurlandselva og 0,7 % i Vassbygdelva. Elveareal med avstand større enn 100 m til nærmeste gyteplass ble redusert til henholdsvis 17 og 21 %. Sjøauren tok raskt i bruk de nye gyteplassene. Laksen var i mindre grad representert på gyteområdene, noe som gjenspeiler den generelt lave laksebestanden i vassdraget. Antall gytefisk steg markant fra 439 sjøaurer (2009) til 1034 (2012), antall laks fra 12 (2009) til 86 (2011) og 61 (2012). Alle grusutlegg som ble undersøkt ble brukt av gytende fisk. Eggoverlevelse var gjennomgående høy (> 80%), med unntak av utleggene på Osen, i Vassbygdelva og nederst i Aurlandselva hvor grusen var preget av et høyere innslag finsediment (overlevelse 60–70%). Det konkluderes med at mangel på gyteareal var en flaskehals for ungfiskproduksjonen, særlig på elvestrekninger hvor avstanden til gyteområder var stor. Utlegging av gytegrus har bidratt til å bedre gyteforholdene i elven, men totalt sett er gytearealet i Aurlandselva fortsatt lavt og trolig begrensende for ungfiskproduksjonen. Kartlegging av sidebekker (2011) viste at store arealer hadde dårlige habitatforhold grunnet overdimensjonerte terskler som sørget for sedimentering av finstoffer og ugunstige substratforhold (Klekkeribekken, Tokvamsbekken, Tivesja) eller for lav vannstand i perioder (Midjeelva). Klekkeribekken og Tokvamsbekken ble restaurert i 2012 hovedsakelig middels justering av terskler. Tiltaket bør suppleres med planting av kantvegetasjon og utlegging av kvister/døde trær våren 2013. Effekt på fiskeproduksjon bør følges opp. Det ble laget en tiltaksplan som bygger på erfaringene med restaurering av gyteplasser og tiltak i sideløpene 2010-2012. For å skape bedre gyteforhold og ungfiskhabitat i Aurlandselva og Vassbygdelva foreslås det å satse på elverestaurering, grusmanagement og harving fremover. Arbeidet i sideløpene bør følges opp og fortsettes med habitattiltak i Tivesja og Midjeelva. E-CO Energi

I perioden 2007–2012 har LFI Uni Miljø gjennomført undersøkelser i følgende seks regulerte vassdrag i Hardanger: Sima, Osavassdraget (Norddøla og Austdøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Målsettingen for undersøkelsene har vært å gi en status for fiskebestandene og å evaluere tiltak, og fremme forslag til nye tiltak. Foreliggende rapport gir en beskrivelse av bestandssituasjon for laks og sjøaure basert på undersøkelser av ungfisk, telling av gytefisk og habitatforhold. I tillegg er det gjort en vurdering av eksisterende avbøtende tiltak og en vurdering av behov for eventuelt nye avbøtende tiltak. Statkraft

Prosjektet Livet I Vassdragene (LIV) er et samarbeid mellom LFI Uni Miljø og BKK som omfatter miljø­undersøkelser i seks elver der BKK er regulant og der LFI Uni Miljø i en årrekke har utført fiskebio­logiske undersøkelser og forskning. Elvene som inngår i prosjektet (LIV-elvene) er Daleelva, Teigdalselva, Bolstadelva, Eksa, Modalelva og Matreelva. Prosjektet har vært gjennomført i perioden 2006 til 2012.

Større gytearealer er blitt gjort tilgjengelig etter at to terskler ble fjernet på strekningen mellom Rykene og Helle i Nidelva i 2007. Dette tiltaket bidro til økt gyting og økt eggoverlevelse som gjenspeiles i en markant økning i tettheter av laksunger. På strekningen mellom Bøylefoss og Eivindstad har det siden kalkingen kom i gang i 2006, blitt satt ut totalt over 1 000 000 lakserogn. Med unntak av årene 2007 og 2008 da rognkvaliteten var dårlig, har eggoverlevelsen for utplantet rogn vært generelt god. Tiltaket forventes derfor å bidra til å øke smoltproduksjon. Rognplantingen er forventet å bidra til økt tilbakevandring av laks, særlig fra og med 2013 når smolt fra utgangen i 2011 begynner og vende tilbake til vassdraget. Resultatene fra kartleggingen av vassdraget viser at tiltakene har bedret habitatforholdene for laksen. På hele strekningen fra Bøylefoss og ned til Helle, tilsier kartleggingen at det er grunnlag for en lakseproduksjon i stø1Telsesorden fra 24 000 til 46 000 smolt.

Denne rapporten omhandler undersøkelser foretatt i Eidfjordvassdraget i perioden 2004–2012. Resultatene viser at bestandssituasjonen for laks i vassdraget fortsatt er kritisk, med lav gytebestand, forholdsvis lave ungfisktettheter og med et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Situasjonen for sjøaurebestanden er bedre enn for laks. Sjøaurebestanden synes imidlertid å være betydelig redusert i forhold til situasjonen før regulering. Den uheldige bestandssituasjonen synes primært å skyldes lav sjøoverlevelse, men vassdragsreguleringer har også hatt negative effekter på fiskebestandene i vassdraget.

Denne rapporten omhandler undersøkelser foretatt i Eidfjordvassdraget i perioden 2004–2012. Resultatene viser at bestandssituasjonen for laks i vassdraget fortsatt er kritisk, med lav gytebestand, forholdsvis lave ungfisktettheter og med et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Situasjonen for sjøaurebestanden er bedre enn for laks. Sjøaurebestanden synes imidlertid å være betydelig redusert i forhold til situasjonen før regulering. Den uheldige bestandssituasjonen synes primært å skyldes lav sjøoverlevelse, men vassdragsreguleringer har også hatt negative effekter på fiskebestandene i vassdraget. Statkraft Energi

Pilotprosjekt Hardangerfjorden ble etablert i 2010 for å komme med framlegg til prioriterte strakstiltak for å redusere den samlede negative påvirkningen på villaks og sjøaure i Hardangerfjordbassenget. Fiskeridirektoratet, som leder for pilotprosjektet, har engasjert LFI Uni Miljø til å gjennomføre undersøkelser som kan bidra til å belyse situasjonen for bestandene av laks og sjøaure i fjorden. Samtidig har FHL sammen med Hardangerfjordlauget og Hordaland fylkeskommune finansiert arbeid med uttak av rømt oppdrettsfisk i flere av elvene i Hardanger. Her er resultatene samlet i én rapport slik at arbeidet i pilotprosjektet kan ses under ett. Fiskeridirektoratet, FHL, Hardangerfjordlauget, Hordaland fylkeskommune, Statkraft

Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i seks regulerte vassdrag i Hardanger; Sima, Osavassdraget, Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Det lave antallet gytelaks i mange av elvene de siste årene tilsier kritiske bestandssituasjoner for laksen. Bestandene i Austrepollelva og Austdøla må sies å være tilnærmet borte. Situasjonen for sjøaure er noe bedre og alle de undersøkte elvene, kanskje med unntak av Austrepollelva, har trolig livskraftige bestander. Det er likevel viktig å understreke at bestandene er små og sårbare. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene viser at det ble registrert ungfisk av aure på alle stasjoner i samtlige seks elver i perioden 2007–2011. Dette viser at auren reproduserer og er vanlig forekommende i alle vassdragene, og i flere av elvene ble det funnet til dels høye tettheter. Når det gjelder ungfisk av laks er bildet mer varierende. Ungfisktetthetene av laks varierer fra svært få registrerte laksyngel i Austrepollelva til relativt gode tettheter i Jondalselva. Den sterkt reduserte vannføringen i Sima, Austdøla, Øyreselva og Austrepollelva har trolig medført en reduksjon i totalproduksjonen av fisk. Bestandssituasjonen for laks og sjøaure i mange elver i Hardanger er på et lavt nivå, og det er ingen unntak for elvene i denne undersøkelsen. Den lave tilbakevandringen av voksen laks og sjøaure tyder på en unormalt lav sjøoverlevelse for utvandrende smolt i Hardanqerreqionen.

Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og LFI Uni Miljø har det i perioden 2006–2011 blitt gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI Uni Miljø jevnlig har oppdrag. Prosjektet har hatt følgende målsettinger: • opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning • studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander • videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag • etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk

Anadrom areal i 25 bekker i Bergen og omegn ble kartlagt etter vannforskriftens kriterier for morfologiske inngrep, status av sjøaurehabitatet og sjøaurebestanden. Kartleggingen avdekket at 19 vassdrag var tydelig forurenset. Tre vassdrag var så forurenset at fisk ikke kunne leve der i 2010. Alle vassdrag hadde morfologiske inngrep, blant annet vandringshinder, bekkelukkinger, kulverter, kanalisering og fylling, delvis nylig utført. 74 % av elvearealet var påvirket av morfologiske inngrep. Dette har ført til redusert anadrom elveareal og dårligere habitatbetingelser for sjøauren. Samlet ble det estimert at sjøaureproduksjonen har blitt redusert med 64 % i.f.t. den originale tilstanden. Sterkest var reduksjonen i Bergen (-70 %), etterfulgt av Askøy (-65 %) og Sotra (-26 %). Etter vannforskriftens morfologiske kriterier har det anadrome elvearealet i de fleste vassdrag «svært dårlig» til «moderat» miljøstatus. Kun fire vassdrag ble evaluert til å ha «god» status. Likevel har rundt halvparten av det gjenværende anadrome elvearealet gode eller svært gode habitatforhold for sjøaure. Resultatene gir et faglig grunnlag for vassdragsforvaltning i regionen, særlig det videre arbeidet med vannforskriften. Skal kravet til vannforskriften (god miljøstatus) kunne etterfølges, anbefales tre steg: 1. Beskyttelse av de gjenværende vassdrag mot ytterlige inngrep. 2. Habitatforbedrende tiltak i lett påvirkete strekninger, eller for å avbøte inngrep. For eksempel utlegging av gytegrus, etablering av fiskepassasjer eller reduksjon av forbygging. 3. Restaurering og gjenåpning av sterkt påvirkete strekninger som er lagt i rør eller er kanalisert. For hvert vassdrag ble det utviklet konkrete tiltak for å bedre miljøstatus etter vannforskriften og å reetablere sjøaureproduksjonen. Dette gir et faglig grunnlag for å nå målsettingen til vannforskriften og å øke sjøaureproduksjonen i regionen. Det betraktes som mulig å oppnå det opprinnelige produksjonsnivået for sjøaure avhengig av tiltakene som settes i verk. Uni Miljø LFI har bidratt i prosjektet med egen forskning. Det ble utviklet en metode for å kartlegge og å vurdere sjøaurehabitatet i bekker og å estimere sjøaurebestanden i småvassdrag. Metoden bør videreutvikles og den betraktes som et egnet verktøy i den videre implementeringen av vanndirektivet. Den gir en tilstrekkelig vurdering av morfologiske påvirkninger og potensiale for fiskeproduksjon i små anadrome vassdrag. Fylkesmannen i Hordaland og Fylkeskommune Hordaland, Bergen kommune, Askøy kommune, Fjell kommune, Arboretet i Bergen og Avinor

Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og LFI Uni Miljø har det i perioden 2006–2011 blitt gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI Uni Miljø jevnlig har oppdrag. Prosjektet har hatt følgende målsettinger: • opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning • studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander • videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag • etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk

Den anadron1e strekningen i Jostedøla ble utvidet med omlag 7 kilometer, fra 14 til 21 km, ved utbedringer av vandringshindrene i Langøygjelet og Haukåsgjelet. Disse tiltakene var ferdige vinteren 2002. Gytefisktellinger viser at det årlig har vandret sjøaure opp til den nye strekningen og det har blitt registrert gytegroper som dokumenterer at sjøaure har tatt i bruk denne strekningen til gyting. De nye vandringsveiene og tiltak i fon11 av rognplantingen i både hovedløpet og i utvalgte sidebekker, gjør at det produseres betydelig flere aurer på den nye strekningen enn tilfellet var før tiltakene ble gjennomført. På sikt forventes det at sjøaure som er oppvokst på strekningen vil søke tilbake for å gyte. En slik naturlig tilbakevandring forventes å gi en større gytebestand, økt naturlig gyting og at det over tid etableres en selvreproduserende sjøaurebestand på strekningen. Om denne utviklingen går som forventet vil de iverksatte tiltakene gi en betydelig styrking av rekrutteringen til sjøaurebestanden i Jostedøla. Statkraft Energi AS

Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og LFI Uni Miljø har det i perioden 2006–2011 blitt gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI Uni Miljø jevnlig har oppdrag. Prosjektet har hatt følgende målsettinger: • opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning • studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander • videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag • etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk

"LIV" – livet i vassdragene. Langsiktige undersøkelser av laks og sjøaure i Bolstadelva i perioden 2006–2011 Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og LFI Uni Miljø har det i perioden 2006–2011 blitt gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI Uni Miljø jevnlig har oppdrag. Prosjektet har hatt følgende målsettinger: • opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning • studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander • videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag • etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk

Den anadron1e strekningen i Jostedøla ble utvidet med omlag 7 kilometer, fra 14 til 21 km, ved utbedringer av vandringshindrene i Langøygjelet og Haukåsgjelet. Disse tiltakene var ferdige vinteren 2002. Gytefisktellinger viser at det årlig har vandret sjøaure opp til den nye strekningen og det har blitt registrert gytegroper som dokumenterer at sjøaure har tatt i bruk denne strekningen til gyting. De nye vandringsveiene og tiltak i fon11 av rognplantingen i både hovedløpet og i utvalgte sidebekker, gjør at det produseres betydelig flere aurer på den nye strekningen enn tilfellet var før tiltakene ble gjennomført. På sikt forventes det at sjøaure som er oppvokst på strekningen vil søke tilbake for å gyte. En slik naturlig tilbakevandring forventes å gi en større gytebestand, økt naturlig gyting og at det over tid etableres en selvreproduserende sjøaurebestand på strekningen. Om denne utviklingen går som forventet vil de iverksatte tiltakene gi en betydelig styrking av rekrutteringen til sjøaurebestanden i Jostedøla.