Search

Flagstad, Ø., Kvalnes, T., Røed, K. H. Våge, J., Strand O., & Sæther B.-E. 2022. Genetisk levedyktig villreinbestand på Hardangervidda. NINA Rapport 2176. Norsk institutt for naturforskning. Villreinbestanden på Hardangervidda, som er Norges største villreinområde, er svært utsatt for habitatfragmentering som følge av utbygging av infrastruktur og annen menneskelig aktivitet. Bestandsstørrelsen er sterkt påvirket av høsting og den årlige bestandsveksten avhenger også av værforholdene. Som et verktøy for CWD-bekjempelse og kartlegging, er høstingsregimet de siste årene endret, med en større andel bukk i uttaket. En endring i høstingsstrategi, enten i form av økte uttak eller en endret kjønns- og aldersstruktur blant de høstede dyra, har ikke bare demografiske effekter, men kan også ha betydelige genetiske konsekvenser. Genetisk variasjon er helt essensielt for en bestands langsiktige overlevelse, og påvirkes av en rekke ulike økologiske og evolusjonære prosesser. Den mest grunnleggende mekanismen - naturlig utvalg eller seleksjon - medfører at de best tilpassede individene under rådende miljøforhold har best mulighet til å videreføre sine gener til etterfølgende generasjoner. Ved en bestandsreduksjon vil naturlig seleksjon bli mindre effektiv, og tilfeldige endringer i genetisk sammensetning, såkalt genetisk drift, får større spillerom. Dette kan føre til økt tap av genetisk variasjon og at dårlige genvarianter (skadelige mutasjoner) øker i frekvens i bestanden. Den helt grunnleggende parameteren som bestemmer omfanget av den genetiske driften, er den effektive bestandsstørrelsen (Ne). Effektiv bestandsstørrelse er bestemt av antall individer av begge kjønn som parer seg og får avkom. Siden ikke alle individer tar del i reproduksjon, er Ne som oftest betydelig lavere enn den faktiske bestandsstørrelsen (N). I denne rapporten redegjør vi for arbeidet med å vurdere den genetiske levedyktigheten til villreinbestanden på Hardangervidda og evaluere de genetiske konsekvensene av bestandsendring som verktøy for CWD-bekjempelse. Våre analyser viser en viss grad av genetisk differensiering mellom stammen på Hardangervidda og nabobestandene, men kun begrenset genetisk særegenhet. De genetiske variantene som finnes på Hardangervidda finnes altså i stor grad også i nabobestandene i Nordfjella og Setesdal, selv om det er forskjeller i deres forekomster. Gitt gjennomsnittlige høstingsrater på Hardangervidda for perioden 2005-2018, estimerte vi Ne til å være i underkant av 2000 dyr. Dette, sammen med noe immigrasjon fra nabobestandene, tilsier svært lave nivåer av genetisk drift i bestanden for denne perioden. Sånn sett framstår bestanden som relativt robust og må kunne betraktes som genetisk levedyktig på lang sikt. Det bør dog understrekes at med inntoget av CWD og det endrede høstingsregimet som ble gjennomført i 2019-2021, er Ne allerede redusert til i underkant av 1000 dyr. Våre simuleringer av til dels betydelige bestandsreduksjoner viser at selv med kort tid (0-5 år) på lavt bestandsnivå (færre enn 2000 dyr i totalbestand), kan man risikere at tapet av genetisk variasjon i form av heterozygositet har oversteget 5% etter 100 år dersom uttaket omfatter en stor andel bukk. I tillegg er det slik at sjeldne alleler ved en plutselig bestandsreduksjon tapes i langt større omfang enn heterozygositet. Slike alleler kan være av betydning for utviklingen av nye tilpasninger til et endret miljø. Konsekvensen av CWD-smitte i bestanden på Hardangervidda og virkningen av ulike tiltak må nøye veies opp mot påvirkningen på bestandens genetiske levedyktighet. Det vurderes som kritisk å ivareta den genetiske variasjonen i bestanden for å sikre dens levedyktighet og tilpasningsevne til nåværende og framtidige miljøbetingelser. Vi vet fremdeles lite om langtidseffektene av endringene som skjer i leveområdet til villreinen og et føre-var prinsipp i forvaltningen av arten anses som viktig. Flagstad, Ø., Kvalnes, T., Røed, K. H. Våge, J., Strand O., & Sæther B.-E. 2022. Genetically viable reindeer population on Hardangervidda. NINA Report 2176. Norwegian Institute for Nature Research. Wild reindeer on Hardangervidda, which is Norway's largest reindeer area, are highly exposed to habitat fragmentation from infrastructure development and other human activity. Population size is strongly influenced by harvesting and annual population growth also depends on weather conditions. As a tool for CWD control and mapping, the harvest regime has been altered in recent years, with a larger proportion of males harvested. An altered harvesting strategy, either as increased harvest or altered sex and age structure among harvested animals, not only has demographic effects, but can also have substantial genetic consequences. Genetic variation is pivotal for long-term population viability and is affected by a number of ecological and evolutionary processes. The most basic mechanism - natural selection - favors the best adapted individuals under prevailing environmental conditions, increasing their probability to pass on their genes to subsequent generations. Upon population reduction, natural selection will become less effective, and random changes in genetic composition, i.e., genetic drift, becomes increasingly important. This can lead to loss of genetic variation at the same time as deleterious mutations may increase in frequency. The basic parameter determining the strength of genetic drift is the effective population size (Ne). Effective population size is determined by the number of individuals of both sexes that mate and produce offspring. Since not all individuals take part in reproduction, Ne is usually considerably lower than the actual population size (N). In this report, we address genetic viability in the population of wild reindeer on Hardangervidda and evaluate the genetic consequences of population reduction as a tool for CWD control. Our analyzes show some genetic differences between the population on Hardangervidda and the neighboring populations, but only limited genetic uniqueness, meaning that virtually all alleles found on Hardangervidda are also found in the neighboring populations in Nordfjella and Setesdal, although their frequencies differ. Given average harvesting rates on Hardangervidda for the period 2005-2018, we estimated Ne to be just below 2,000 animals. This, together with some immigration from neighboring populations, suggests very low levels of genetic drift in the population for this period. From this point of view, the population appears relatively robust and must be considered genetically viable in the long term. However, it should be noted that with the introduction of CWD and the altered harvesting regime implemented in 2019, Ne has already been reduced to less than 1,000 animals. Our simulations of population reduction show that even with a short time (0-5 years) at low population size (fewer than 2000 animals in the total population), there is a risk that the loss of genetic variation (heterozygosity) will exceed 5% after 100 years if the harvest includes a large proportion of males. Moreover, after a sudden population decline, rare alleles are lost to a far greater extent than heterozygosity. Such alleles can be important for the development of new adaptations to environmental change. Indeed, the consequence of CWD infection and the impact of various management actions must be carefully weighed against the impact on the genetic viability of the population. We stress the importance to maintain genetic variation to ensure population viability and adaptability to current and future environmental conditions. We still know little about the long-term effects of the changes that occur in wild reindeer habitats and a precautionary management approach is considered important.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Kvie, K., Våge, J., Skarin, A. & Strand, O. 2022. Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. NINA Rapport 2126. Norsk institutt for naturforskning. Innledning Kvalitetsnormen for villrein er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirkning. Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt av regjeringen sommeren 2020 Kvalitetsnorm for villrein (Rangifer tarandus) - Lovdata. Miljødirektoratet har bestemt at de ti nasjonale villreinområdene skal klassifiseres i 2021/22. En nasjonal ekspertgruppe oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og lokale representanter oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. Medlemmene er personlig oppnevnt og representerer ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet. Ekspertgruppa skulle 1) gjennomføre klassifisering av hvert enkelt villreinområde i henhold til kvalitetsnorm for villrein, 2) vurdere om datagrunnlaget er godt nok for de enkelte måleparametere, og gi råd om nødvendige forbedringer før neste klassifisering, 3) gi råd om metodeutvikling som kan bidra til mer presis klassifisering og mer effektiv drift av arbeidet med kvalitetsnormen, og 4) gjennomføre påvirkningsanalyser som kan klarlegge årsakene til at et villreinområde ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet.

Fueled by increasing inequality and rising fiscal deficits, the interest in wealth taxation has increased over the last years, both in the public debate and in academia. Yet, knowledge about the behavioral effects of a wealth tax is limited. We utilize rich Norwegian register data and a series of tax reforms implemented between 2007 and 2017 to study how a net wealth tax imposed on owners of small and medium sized businesses affects their firms' investment and employment decisions. Identification of causal effects is based on a generalized difference-in-differences strategy. We find no empirical support for the claim that a moderate wealth tax adversely affects investments and employment in firms controlled by the taxpayers. To the contrary, our results indicate a positive causal relationship between the level of a household's wealth tax and subsequent employment growth in the firm it controls. The rationale behind this result appears to be that the tax value of a given wealth can be reduced by being invested in a non-traded firm, and that this incentive becomes stronger the higher is the wealth tax.

We provide empirical evidence that the removal of work disincentives embedded in retirement earnings tests can increase old-age labor supply considerably, but it does so at the cost of more income inequality. Causal effects are identified based on a reform of the Norwegian early retirement program, which entailed that adjacent birth cohorts were exposed to completely different work incentives from age 62. The reform removed a strict retirement earnings test such that pension wealth was redistributed from early to late retirees. Given the pre-existing employment and earnings patterns, this implied a considerable rise in old-age income inequality. In principle, this could have been offset by changes in the labor supply. We estimate that the reform triggered a 42% increase in hours worked during the ages covered by early retirement options. However, as the labor supply responses were of similar magnitudes across the earnings distribution, they did little to offset the rise in inequality. As measured by the Gini coefficient, inequality in overall old-age income rose by approximately 0.03 (17%).

Landscape changes, such as habitat loss and fragmentation, subdivide wild populations, reduce their size, and limit gene flow. These changes may further lead to depletion of genetic variation within populations as well as accelerating differentiation among populations. As a migratory species requiring large living areas, wild reindeer (Rangifer tarandus) is highly vulnerable to human activity. The number and continued presence of wild reindeer have been significantly reduced due to accelerating anthropogenic habitat modifications, as well as displacement in benefit of domesticated herds of the species. As a basis for future management strategies we assess genetic structure and levels of genetic variation in Norwegian wild reindeer by analysing 12 microsatellite loci and the mitochondrial control region in 21 management units with varying population sizes. Overall, both markers showed highly varying levels of genetic variation, with reduced variation in the smaller and more isolated populations. The microsatellite data indicated a relationship between population size and genetic variation. This relationship was positive and linear until a threshold for population size was reached at approximately 1500 reindeer. We found high levels of differentiation among most populations, indicating low levels of gene flow, but only a weak correlation between geographic and genetic distances. Our results imply that the genetic structure of Norwegian wild reindeer is mainly driven by recent colonization history, population size, as well as human-induced landscape fragmentation, restricting gene flow and leading to high levels of genetic drift. To sustain viable populations, conservation strategies should focus on genetic connectivity between populations.