Search

Background The study investigated the distribution of silver after 28 days repeated oral administration of silver nanoparticles (AgNPs) and silver acetate (AgAc) to rats. Oral administration is a relevant route of exposure because of the use of silver nanoparticles in products related to food and food contact materials. Results AgNPs were synthesized with a size distribution of 14 ± 4 nm in diameter (90% of the nanoparticle volume) and stabilized in aqueous suspension by the polymer polyvinylpyrrolidone (PVP). The AgNPs remained stable throughout the duration of the 28-day oral toxicity study in rats. The organ distribution pattern of silver following administration of AgNPs and AgAc was similar. However the absolute silver concentrations in tissues were lower following oral exposure to AgNPs. This was in agreement with an indication of a higher fecal excretion following administration of AgNPs. Besides the intestinal system, the largest silver concentrations were detected in the liver and kidneys. Silver was also found in the lungs and brain. Autometallographic (AMG) staining revealed a similar cellular localization of silver in ileum, liver, and kidney tissue in rats exposed to AgNPs or AgAc. Using transmission electron microscopy (TEM), nanosized granules were detected in the ileum of animals exposed to AgNPs or AgAc and were mainly located in the basal lamina of the ileal epithelium and in lysosomes of macrophages within the lamina propria. Using energy dispersive x-ray spectroscopy it was shown that the granules in lysosomes consisted of silver, selenium, and sulfur for both AgNP and AgAc exposed rats. The diameter of the deposited granules was in the same size range as that of the administered AgNPs. No silver granules were detected by TEM in the liver. Conclusions The results of the present study demonstrate that the organ distribution of silver was similar when AgNPs or AgAc were administered orally to rats. The presence of silver granules containing selenium and sulfur in the intestinal wall of rats exposed to either of the silver forms suggests a common mechanism of their formation. Additional studies however, are needed to gain further insight into the underlying mechanisms of the granule formation, and to clarify whether AgNPs dissolve in the gastrointestinal system and/or become absorbed and translocate as intact nanoparticles to organs and tissues.

Background Zinc is essential for the activities of pancreatic β-cells, especially insulin storage and secretion. Insulin secretion leads to co-release of zinc which contributes to the paracrine communication in the pancreatic islets. Zinc-transporting proteins (zinc-regulated transporter, iron-regulated transporter-like proteins [ZIPs] and zinc transporters [ZnTs]) and metal-buffering proteins (metallothioneins, MTs) tightly regulate intracellular zinc homeostasis. The present study investigated how modulation of cellular zinc availability affects β-cell function using INS-1E cells. Results Using INS-1E cells, we found that zinc supplementation and zinc chelation had significant effects on insulin content and insulin secretion. Supplemental zinc within the physiological concentration range induced insulin secretion. Insulin content was reduced by zinc chelation with N,N,N’,N-tektrakis(2-pyridylmethyl)-ethylenediamine. The changes in intracellular insulin content following exposure to various concentrations of zinc were reflected by changes in the expression patterns of MT-1A, ZnT-8, ZnT-5, and ZnT-3. Furthermore, high zinc concentrations induced cell necrosis while zinc chelation induced apoptosis. Finally, cell proliferation was sensitive to changes in zinc the concentration. Conclusion These results indicate that the β-cell-like function and survival of INS-1E cells are dependent on the surrounding zinc concentrations. Our results suggest that regulation of zinc homeostasis could represent a pharmacological target.

Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for eldre er et tilbud for eldre som i utgangspunktet ikke har andre tjenester fra helse- og omsorg. Norge har praktisert FHB siden 1980- tallet, men i varierende grad i kommunene. Felles for de fleste FHB er at samtalen er rettet mot hva den enkelte selv kan gjøre for å opprettholde god helse, funksjonsevne og sosial deltakelse. Hensikten med studien er å få en dypere forståelse av hvordan sykepleiere arbeider med FHB, hvilke vurderinger de gjør og hvordan de erfarer FHB. Slik kunnskap kan komme til nytte for kommuner som holder på med FHB og for de kommuner som er i oppstartsfasen av et slikt tilbud. I studien anvendes kvalitativ metode, der seks sykepleiere ble intervjuet. Funn i studien viser at kompleksiteten av FHB er stor og at det er mange elementer som medvirker til hvordan tilbudet organiseres og utføres i kommunene.

Bakgrunn og hensikt: I denne studien utforsker jeg mellomlederes muligheter til å legge til rette for læring og kompetanseutvikling i hjemmetjenesten. Hjemmetjenesten skiller seg fra sykehjem og andre institusjoner ved at de ansatte jobber alene store deler av døgnet. På grunn av dette fremstår hjemmetjenesten som læringsarena spesielt sårbar. Hensikten med denne studien er å skaffe kunnskap om hvordan mellomlederne arbeider for å legge til rette for læring og kompetanseutvikling. Videre undersøkes hvilken kunnskap mellomlederne opplever at deres ansatte trenger å utvikle. Problemstilling: Hvordan kan mellomledere i hjemmetjenesten legge til rette for læring og kompetanseutvikling for ansatte? Metode: Studien er inspirert av en filosofisk hermeneutisk tilnærming for å utvikle forståelse. Forskningstilnærmingen er kvalitativ, og data er innhentet ved hjelp av fire semistrukturerte intervju. Systematisk tekstkondensering er benyttet som verktøy i analyseprosessen. Resultater: Studien viser at mellomlederne i hjemmetjenesten leder store og komplekse avdelinger. De må utvikle kompetanse på mange områder da pasientene har varierte diagnoser og sammensatte utfordringer. Det er størst behov for å øke kompetansen for å ivareta alvorlig syke i hjemmet, og for å øke kompetansen for å ivareta hjemmeboende eldre. Studien viser at de eldre er en spesielt sårbar gruppe i hjemmetjenesten. Ansatte jobber sjelden sammen dersom det ikke er direkte knyttet til praktisk opplæring. Mesterlæringen blir av den grunn svak. Innsatsstyrt finansiering begrenser læring og kompetanseutvikling. Modellen legger føringer for et stramt budsjett, hvor direkte utøvd brukertid i all hovedsak finansieres. Den gir lite økonomisk rom for å drive utviklingsarbeid. Konklusjon: Omsorg for pasientene er drivkraft i ansattes læring. Og den beste læringen skjer i pasientens hjem. Mellomlederen må være deltakende i læringsmiljøet for å fremme læring og kompetanseutvikling i egen avdeling. Nøkkelord: Læring. Kompetanseutvikling. Praksis. Hjemmetjeneste. Ledelse.

Bakgrunn for studien og studiens hensikt: Gjennom arbeid på sykehjem har jeg erfart at sykehjemsbeboere ofte har redusert med- og selvbestemmelse rundt døgnrytme og sengeopphold. I tilknytning til dette har jeg undret meg på hvorvidt det gjøres skjønnsmessige og faglige vurderinger for hvorfor en beboer legges eller taes opp. Ønske om bevisstgjøring rundt emnet, danner bakgrunn for studien som denne oppgaven bygger på. Hensikten med studien min var å få mer kunnskap om hvilke refleksjoner pleiere gjør rundt forhold som påvirker døgnrytmen og sengeopphold på sykehjem i Norge, og hvordan selvbestemmelsen kommer til uttrykk i dette. Problemstilling: Hvilke forhold påvirker sykehjemsbeboeres døgnrytme og sengeopphold, og hvordan kommer selvbestemmelsen til uttrykk i dette? Teoretisk referanseramme: Teorikapittelet starter med teori om den aldrende pasientens endringer og behov tilknyttet døgnrytme, sengeopphold, søvn og hvile. Videre følger teori om sykehjem som hjem eller institusjon, autonomi og faglig skjønn. Forskningen omhandler blant annet forhold som påvirker sykehjemsbeboeres døgnrytme og sengeopphold, samt selvbestemmelse angående dette. Forskningen spenner i tidsrom fra 1997 til 2014, er både kvalitativ og kvantiativ (også kombinasjon innad i enkelte studier) og fra Norge og andre land. Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming, med bruk av dybdeintervju som hovedkilde til datainnsamling. Fire hjelpepleiere fra en langidsavdeling ble intervjuet. Datamaterialet ble analysert med en hermenetisk innfallsvinkel og en egen analysevei inspirert av både Tjora og Malterud. Funn: Studien viser at det er fire hovedtema som representerer forhold som påvirker sykehjemsbeboeres døgnrytme og sengeopphold; 1) grunnleggende behov, 2) organisatoriske og systembetingede forhold, 3) alder og helsetiltsand, og 4) pleiere og annet nettverk. Organisatoriske og systembetingede forhold tar òg for seg sykehjem som hjem hvor beboeren er i fokus, og selvbestemmelsen rundt døgnrytme og sengeopphold ser ut til å være stor. Overordnet funn viser likevel kompleksiteten i hvordan forholdene påvirker hverandre, slik at selvbestemmelsen ikke nødvendigvis alltid legges til grunn for avgjørelser rundt beboernes sengeopphold og døgnrytme. Konklusjon: Studien viser kompleksitet rundt forhold som påvirker sykehjemsbeboeres døgnrytme og sengeopphold. Selvbestemmelsen er derfor ikke alltid er styrende i avgjørelser rundt døgnrytme og sengeopphold, selv om ønske og holdning til å fremme dette ligger til grunn hos pleiere. Kompleksiteten viser i tillegg behovet for at pleiere gjør gode skjønnsmessige vurderinger, når de i en hektisk arbeidshverdag skal prøve å imøtekomme sykehjemsbeboeres ulike preferanser og behov. Studien kan bidra til bevisstgjøring rundt sykehjemsbeboeres rett på selvbestemmelse, her eksplisitt uttrykt rundt døgnrytme og sengeopphold. Videre forskning kan undersøke beboeres refleksjoner om forhold som påvirker døgnrytme og sengeopphold i norske sykehjem, eksempelvis ved å undersøke nærmere funn om aktivitetsnivå. Det kunne også være interessant å gå i dybden på hva pleiere legger til grunn for faglige vurderinger hos den aldrende pasient. Nøkkelord: Sykehjemsbeboer, døgnrytme, sengeopphold, selvbestemmelse, faglig skjønn