Search

The aim of the paper is to verify whether the projections predict a continuation of the ongoing compression in mortality and of the steady upward shift in the ages at which people die. Historically, official Norwegian mortality projections computed by Statistics Norway have consistently under-predicted life expectancy. The projected age distribution of deaths may be used to check if the official mortality projections are plausible. The aim of the paper is to verify whether the projections predict a continuation of the ongoing compression in mortality and of the steady upward shift in the ages at which people die. We use official period data on observed (1900-2015) and projected (2016-2060) sex- and age-specific mortality to estimate the age distribution of life table deaths. We analyse trends in life expectancy at birth, modal and median ages at death, and standard deviation of the age distribution at ages > 30. The historical shifts towards longer longevity are projected to continue into the future. The projections suggest a steady increase in the modal and the median age at death for men and women towards values between 90 and 94 years in 2060. At present these ages are in the range 83-90 years. Simultaneously, deaths become more concentrated around the mean, as the standard deviation of the age distribution is projected to fall continuously. Statistics Norway’s projection methodology is capable of tracking ongoing processes of mortality shifts towards higher ages and a compression of mortality around the modal and mean ages. Mortality projections could potentially benefit from including assessments of the age distribution of deaths.

Denne rapporten presenterer befolkningsframskrivingene 2018, med hovedresultater, beskrivelse av forutsetningene og dokumentasjon av modellene. En befolkningsframskriving er en beregning av befolkningens framtidige størrelse og sammensetning. Til framskrivingene trengs det forutsetninger om de fire demografiske komponentene: framtidig fruktbarhet, dødelighet, innenlandske flyttinger og inn- og utvandringer. Ved å bruke ulike forutsetninger om disse komponentene kan vi lage ulike alternative framskrivinger. I hovedalternativet i årets befolkningsframskriving har vi lagt til grunn disse forutsetningene: Fruktbarheten, som i fjor var rekordlav på 1,62 barn per kvinne, forutsettes å fortsette ned til like under 1,60 barn per kvinne på kort sikt før den stiger gradvis mot et nivå på 1,76 barn per kvinne. Vi forutsetter at fallet i fruktbarhet vil stoppe opp nå som gjennomsnittlig fødealder for norske kvinner har kommet opp på nivå med Sverige og Danmark. Siden stadig færre får et tredje eller fjerde barn, antar vi at kvinner i Norge på lang sikt vil få færre enn to barn i snitt. Levealderen forutsettes å stige fra dagens 81 år for menn og 84 år for kvinner til henholdsvis 88 og 90 år i 2060. I framskrivingene antar vi at trendene i dødelighet fra 1990 til 2017 fortsetter også framover. Det innebærer at de gamle blir enda eldre. Forventet gjenstående levetid for 70-årige menn og kvinner øker med rundt 4-5 år fram mot 2060, og for 80-årige menn og kvinner øker den med rundt 3 år. Flyttinger innenlands forutsettes å fortsette i samme mønster som i det siste tiåret. Dermed framskriver vi en fortsatt sentralisering, særlig blant unge voksne. Menn flytter generelt mer enn kvinner, og det er vanligst å flytte før skolealder eller som ung voksen, altså fram til midten av 30-årene. Ved at unge fruktbare flytter mot byen blir også barna født sentralt. De eldre blir da igjen på bygda, og distriktene opplever sterk aldring. Innvandringen har falt de siste årene, og i framskrivingene forutsetter vi at nedgangen fortsetter fram mot 2030. Det skyldes først og fremst forventet lavere innvandring fra Øst-Europa. Etter 2030 forutsetter vi en svak økning i innvandringen, som avspeiler en forventet befolkningsvekst ellers i verden. Utvandringen forutsettes også å synke fram mot 2030, for deretter å øke svakt. Det gir en nettoinnvandring på 17 000-20 000 årlig gjennom det meste av århundret. Med disse forutsetningene viser hovedalternativet i årets framskrivinger fortsatt befolkningsvekst i Norge, men på et lavere nivå enn i det siste tiåret. Veksten kommer først og fremst i sentrale strøk, mens mange distriktskommuner får nedgang i folketallet. Vi får en tydelig aldring av den befolkningen, og om femten år vil det for første gang være flere eldre (65+) enn barn og unge (0-19) i Norge. Aldringen blir klart sterkest i distriktene: I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i en del distriktskommuner ha passert 70 år. Det blir også flere innvandrere i Norge, og veksten blant innvandrere kommer i aldersgruppene over 35 år. Det er trolig at framskrivingene ikke helt og fullt fanger den faktiske utviklingen framover, og i så måte er tallene usikre. Usikkerheten øker jo lenger fram i tid vi ser og jo mindre grupper vi framskriver. Noe av usikkerheten er illustrert ved våre alternative framskrivinger, der vi bruker andre forutsetninger om de demografiske komponentene. Framtiden vil by på overraskelser, og det vil bli avvik mellom befolkningsframskrivingene – uansett alternativ – og virkeligheten. Likevel er mange elementer i befolkningsutviklingen forutsigbare; de fleste av oss vil være ett år eldre og bo på samme sted også neste år.

Tables A1-A3. (PDF 182Â kb)

This report presents the main results from the 2018 population projections and provides an overview of the underlying assumptions.

Hvordan er den eldre befolkningen i Norge om 20-25 år fram i tid? Har de god eller dårlig helse, hvor bor de, hva slags utdanning har de? Dette og flere områder er beskrevet i en ny forskningsrapport. Rapporten beskriver den geografiske fordelingen og variasjonen i den eldre befolkningen i dag, og gjør antakelser om hvordan dette kan tenkes å utvikle seg framover mot 2040. Antakelsene er basert på observerte trender, hovedsakelig fra de siste ti år, og Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger. Dersom framskrivingen viser seg å reflektere den faktiske utviklingen kan dette få konsekvenser for kommunens ressurstilgang og -behov. Ressurssterke eldre med høy utdanning Analysene viser at etter hvert som yngre generasjoner trer inn i de eldres rekker, vil utdanningsnivået blant eldre øke. Utdanning er en god indikator på hvor ressurssterk man er, vi kan derfor forvente en klart mer ressurssterk eldre befolkning i framtiden. Dette kan innebære at framtidens eldre kan komme til å være mer selvstendige og i bedre stand til å håndtere enkelte utfordringer i hverdagen. Eldre har i gjennomsnitt bedre økonomi enn yngre mennesker, men det er mer usikkert om disse forskjellene vil vedvare. De eldres økonomiske ressurser vil også trolig være ujevnt fordelt i landet, med de implikasjonene det kan tenkes å få for framtidige eldres økonomiske handlingsrom. Flere sykdommer, men takler sykdom bedre Hvordan eldre har det i framtiden vil avhenge mye av utviklingen i helsen deres. Rapporten skisserer tre mulige framtidsscenarioer. Basert på utviklingen i helsen de siste ti årene kan se ut til at eldre til nå ikke har fått færre år med sykdommer enn før – kanskje snarere flere. Likevel ser det ut til at de klarer seg bedre med disse sykdommene enn tidligere. Dette kan henge sammen med bedre medisinsk behandling, bedrede fysiske omgivelser og teknologi som tilrettelegger for at eldre kan klare seg selv, og at eldre i dag har mer utdanning enn eldre hadde før i tiden. Store geografiske forskjeller i antall eldre Rapporten viser hvordan enkelte geografiske områder kan få en relativt beskjeden vekst i andelen eldre framover, og således være i en fordelaktig situasjon med hensyn til viktige sosiodemografiske kjennetegn i befolkningen, som utdanning, inntekt, gjeld, formue, innvandringskjennetegn, familiesituasjon og helse. Andre områder vil derimot kunne få en større økning i andelen eldre, og situasjonen på disse områdene kan by på utfordringer for kommunene. Rapporten er laget av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Dette notatet dokumenterer hvordan Statistisk sentralbyrå (SSB) framskriver befolkningen ved hjelp av modellene BEFINN og BEFREG. I BEFINN framskrives folketallet etter alder og kjønn på nasjonalt nivå til og med år 2100. Innvandrere fra tre landgrupper, norskfødte barn med to innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen framskrives som egne grupper. I BEFREG framskrives folketallet etter alder og kjønn i 108 prognoseregioner. Folketallet summeres så til fylker og fordeles deretter på kommuner og bydeler i Oslo. Tidshorisonten i BEFREG er kortere enn i BEFINN. Vi bruker kohort-komponentmetoden når vi framskriver befolkningen. Denne metoden krever to typer input: • Oppdaterte tall for befolkningen etter kjønn og ettårig alder • Forutsetninger om framtidig utvikling i de demografiske komponentene • fruktbarhet • levealder • innenlandske flyttinger • innvandring De fleste forutsetningene som brukes i kohort-komponentmetoden, er rater, sannsynligheter eller andeler etter kjønn og ettårig alder. Resultatene av en befolkningsframskriving avhenger i stor grad av hvilke forutsetninger som gjøres om komponentene. Forutsetningene om framtidig fruktbarhet, levealder, innenlandske flyttinger og innvandring lages derfor i ulike alternativer: • M – mellomalternativ • H – høyalternativ • L – lavalternativ • K – konstantalternativ • 0 – nullalternativ Til sammen framskriver vanligvis SSB befolkningen i 15 kombinasjoner av disse M-, L-, H-, K- og 0-alternativene. Et beregningsalternativ beskrives ved fire bokstaver i denne rekkefølgen: fruktbarhet, levealder, innenlandsk flytting og innvandring. Betegnelsen ‘hovedalternativ’ brukes om MMMM-alternativet, som angir at mellomnivået er brukt for alle komponentene.

Utgiftene til helse- og omsorgshjelp øker ettersom befolkningen eldes og tjenestestandarden høynes. Individer skal like fullt tildeles «nødvendige helsetjenester ». Det er imidlertid liten kunnskap om variasjonen i tildelingsvurderinger som faktisk foretas i den kommunale omsorgstjenesten i Norge. 804 ansatte i tildelingstjenesten i 261 kommuner vurderte et oppdiktet kasus av en representativ potensiell eldre bruker for å kartlegge vurderinger av behov for praktisk bistand, hjemmesykepleie og andre tjenester. Vi fant omfattende variasjon i type og omfang av tildelte tjenester, men variasjonen kan i liten grad forklares ved kjennetegn ved respondenter og/ eller kommuner. Mulig variasjon i reelle tildelinger bør derfor undersøkes videre.

The public health care systems in the Nordic countries provide high quality care almost free of charge to all citizens. However, social inequalities in health persist. Previous research has, for example, documented substantial educational inequalities in cancer survival. We investigate to what extent this may be driven by differential access to and utilization of high quality treatment options. Quasi-experimental evidence based on the establishment of regional cancer wards indicates that i) highly educated individuals utilized centralized specialized treatment to a greater extent than less educated patients and ii) the use of such treatment improved these patients' survival. Research Council of Norway

The public health care systems in the Nordic countries provide high quality care almost free of charge to all citizens. However, social inequalities in health persist. Previous research has, for example, documented substantial educational inequalities in cancer survival. We investigate to what extent this may be driven by differential access to and utilization of high quality treatment options. Quasi-experimental evidence based on the establishment of regional cancer wards indicates that i) highly educated individuals utilized centralized specialized treatment to a greater extent than less educated patients and ii) the use of such treatment improved these patients' survival.

This study analyses the relation between moving during childhood and four different outcomes later in life. We use detailed data on complete cohorts born in Norway between 1965 and 1980 (N=967 151), their parents and siblings, and information on all their moves between Norway’s municipalities. We use traditional logistic regression models and sibling fixed-effects models. First, we assess how different outcomes are affected by the number of times a child has moved. Next, we examine whether the child’s age at moving is important. The results show that children with more residential relocations during childhood are more likely to drop out of high school, to have low adult income, to experience early parenthood and to die at young age. The sibling fixed-effects models largely confirm this picture. We also found that children who moved prior to elementary school do not have severe long-term outcomes compared with children who did not move at that age, whereas children who moved during teens did have more adverse outcomes than those who did not move at that age. Norwegian Research Council

Cancer Illness in Children and the Socioeconomic Resources of Parents

Master i sosialt arbeid The present study is devoted to one area of change in the Norwegian cancer care associated with the Coordination Reform implemented in 2012. More specifically, my aim has been to shed light on the role cancer coordinators play in cancer care provision at local levels. This underlies both the theoretical presentation and the empirical study undertaken. Cancer coordinator positions were initiated in many municipalities following the Coordination Reform, as part of a trial project implemented by the Norwegian Cancer Society. The main objectives of these positions were to facilitate an increased coordination of cancer care at local levels, to optimize the level and timeliness of care for patients, their next-of-kin and health personnel serving this population in municipalities. As such, implementing cancer coordinator positions was a means to improve the provision of care and assistance for cancer patients and their families in municipalities and to enhance the development and maintenance of adequate collaboration between various municipal and non-municipal health care professionals, organizations, services and institutions to ensure the best possible practice in the area of cancer care (Kreftforeningen 2013). This thesis investigates the theoretical backgrounds for the cancer coordinator initiative and describes the impact of cancer coordinators’ activity on the provision of patient-centered care and cancer care coordination, as viewed by the cancer coordinators themselves. Utilizing a post-New Public Management framework in the theoretical examination allows me to shed light on the explicit and more implicit backgrounds for the implementation of cancer coordinators in municipalities, and to analyze various outcomes as expressed by cancer coordinators in light of this theoretical approach. As the implementation of cancer coordinator positions is inherently interconnected with the Coordination Reform, I have included a brief discussion of this reform from the same theoretical perspective. Post-New Public Management ideas are characterized by processes aimed to enhance both horizontal and vertical coordination, resulting in greater cross-sectoral collaboration and integration and focuses on value-based management and pro-active leadership (Ling 2002; Alford 2002; Pollitt 2003; Stoker 2006; O’Flynn 2007; Christensen and Lægreid 2007). The quantitative study has demonstrated that the implementation of the cancer coordinator trial project in several Norwegian municipalities has had a positive impact on the provision of patient-centered care and cancer care coordination, as viewed by the cancer coordinators themselves. In particular, the majority of cancer coordinators reported that they had good or very good communication with cancer patients and were capable of meeting cancer patients’ needs, ensuring a positive impact of their activities on the patients’ life situation. Furthermore, cancer coordinators commonly used home-visits as a means of communication with cancer patients and their next-of-kin. Cancer coordinators participated in supervision and education of cancer patients and their families in the municipality at least monthly. The majority of cancer coordinators denoted very good or good collaboration with palliative care and cancer care nurses, oncological outpatient departments, palliative care departments, nursing homes and cancer coordinators of other municipalities and/or representatives of the Norwegian Cancer Society. Moreover, cancer coordinators initiated and maintained collaborative actions with several concerned parties in the municipalities by means of attending or arranging joint meetings at least monthly. On the other hand, this study also revealed organizational and communication difficulties within the area of cancer care, which need to be considered and resolved to further improve the level of care and cancer care coordination. In particular, cancer coordinators denoted that it was sometimes quite difficult or even not possible to communicate and collaborate on cancer patients with general practitioners, NAV, schools and/or kindergartens. In addition, the majority of cancer coordinators reported that better collaboration with general practitioners about new and existing cancer patients, as well as better interaction with hospitals and municipal services, could make their work more effective. Comparisons of the results from this empirical analysis with the results of studies conducted in similar areas in national and international contexts indicate the presence of common features, particularly with regard to the difficulties in maintaining an appropriate level of coordination. A comparison of the obtained results with the results of the evaluation report of the Norwegian Cancer Society shows that the results of the present study are in line with those reported by the Norwegian Cancer Society. Cancer coordinators have been shown to provide enhanced patient-centered care for cancer patients and maintain cancer care coordination at local levels. However, the process of cancer care coordination among services, institutions and organizations is considered complicated and has been shown to exceed the resources available to cancer coordinators. As a consequence, cancer coordinators’ interaction and collaboration with several health care and municipal services need to be improved.